Man kan se oss smile og prate rolig med barna våre i butikker. Vi ler og gir to søte sønner koser og klemmer. Så smyger vi oss raskt ut straks en av våre mini’s piper litt for høyt. Du vet, sånn rett før det går over til tidenes vrælekrise. Fasaden kan mange ganger være hesblesende strålende, siden vi legger all vår sjel i den stressende foreldrerollen. Ingen har vel mer misslykket bakgrunn enn oss. Får har hatt mer å kjempe for enn vi to.

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Sannheten bak, ser litt annerledes ut. Ja, vi kan jo ikke ligge i ei mørje inne på kjøpesenteret og leke monstermamma og prompepappa. Jeg vet ikke hvilken instans vitnene ville ringt da. Kremt. Noen ganger tar det litt av når disse fire hobbitene møtes i hente og leverings-situasjoner. Heftig, er ordet. Det er heftig. 

I dag hadde Even vært hos pappa og bobbo (bobbo er storebror Mathias) (update new readers: Mathias har fast base hos pappan sin, mens Even har fast base hos mamman sin. Grunnen til det kan du lese her inne på forbipolene.blogg.no, meny, kategorier, mine egne historier, reisen forbi polene del 1, 2 og 3)

Dette med at lillebror Even ikke er til stede alltid, passer Mathias fint. Han elsker all den tiden han får alene med pappa, og er møkka lei av sin store fan lillebror, innimellom. Ja, tiden med pappa er viktig. Det er jo en superpappa det er snakk om, tross alt. Mens lille Even, han er en liten mammadalt. 

Pappa Tore og jeg kan prate og le, og kjenne på verdien i det å være samstemte i oppdragelsen. Noe som ikke alltid er populært hos Mathias. Han kan ikke lure oss. Vi er enige om svaret. I dag satte han seg ute ved trappa i demonstrasjon. 

Sannheten bak vår blide glade hobbitfamilie-fasade i butikker og andre steder i samfunnet, er altså, når ingen ser oss: lekeslosskamp med hvinelyder og latebrøl. Dessuten får Tore pappa og jeg, streng oppdragelse av vår eldste sønn, som mener vi begge er noen skrytepave-foreldre bare vi nevner noe positivt som har skjedd. Vi er dessuten enige, denne mamman og pappan, og det er dødskjedelig. Ikke har vi mye peil på data heller. Blæææ. Det er mye mye mer, altså, med disse trege foreldrene i følge Mathias, men jeg vet ikke om jeg tør skrive det her.

Det kan lett hende fasaden slår sprekker snart. Vi skal alle fire innta Leo’s Lekeland i Trondheim om noen dager/uker. Der kan det jaggu hende vi får utfordringer, for det er ikke sikkert vi greier å la være å leke der. Neida, det er ikke fasadesprekkgrunnen. Å leke liksom.. Det er nok mer grensesettingen som kommer til å slå sprekker der.

Eller skal vi bare slippe dem løs og ta oss en coffee, Tore? Anyway, takk for suverent samarbeid, som vanlig, you rock, dad. 

Nå har det skjedd noe annet bak fasaden her. Jeg har vekket til live igjen selveste filmnerden i meg, faktisk! Gammeldags og uten stasjonær internet som jeg er, kan jeg ikke som andre leie filmer på nett. Og jeg rotet bort fjernkontrollen til Blue ray spilleren for lenge siden. Nå har jeg kjøpt ny fjernkontroll, finally, og er rett ut på filmkjøret igjen. Aaah, I Love it! 

Kos deg bak DIN fasade 😉