Jeg kan gråte litt ekstra sippete av rørende scener på skjermen. Er det funny, kan jeg le med den virkelig styggeste latteren jeg har. Jeg kan bruke første trinn i kjellertrappa som skittentøysdunk når jeg har det travelt, og jeg kan både rape og gi lyd fra meg på andre måter. Når jeg har jogget langt, kan jeg svett som fy danse rart i stua. I den samme stua har jeg mye besøk, og det akkurat når det passer meg  Jeg er single, og danser kun etter min egen pipe.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg skviser dette innlegget inn mellom filmene Birkebeinerne og How to be single, hvorav jeg nettopp har sett sistnevnte. I kveld skjemmer jeg bort meg selv grundig med filmer og egenkomponert brus. Smashing. 

(Selv om en eller annen anonym luring nok mener jeg ikke fortjener å skjemme bort meg selv, siden h*n har kommentert “du burde dø” under et av mine innlegg. Ja vi skal jo alle dø her på kloden, så det er ikke bare sånn at jeg “burde”. Jeg -skal- dø, jeg også. Sorry mac, men dette såret ikke meg. Døden er jo naturlig den. Du får ikke stoppet tastaturet på denne dama, bare ved å slenge ut eder og galle. Beklager dette på det dypeste. Kanskje. Muligens. 😉)

Back to basic.

Etter jeg har sett denne morsomme filmen om singellivet i New York, slår det meg at jeg ikke er som de fleste andre. “Alle” de andre single, som er på vei mot et forhold. Jeg for min del, er i mål. Fy skam meg. I mål, som single?

Eksperter, religiøse og forskere strides. Noen mener det var apene. Noen mener vi kom fra havet. Krabbende opp som pattedyr. Eller var de forfedrene til apene? Andre mener aliens er opphavet til human beings, og så er det de som tror det er Gudene’s verk, dette menneskelige livet.

Jeg forbeholder meg retten til å tenke selv hva angår nuet. Uansett hvor vi kom fra, er jeg høyst usikker på om meningen med det hele var å dele hule/rede/hus/kåk/leilighet med et eneste annet voksent menneske for resten av livet.

Jeg respekterer andre og deres behov for nettopp dette med å dele bosted. For all del, hvis dere kan holde ut med hverandre’s lyder, lukter, uvaner og bølgende sinnsstemninger for resten av livet, så er jo det genialt i mine øyne. Særlig hvis det gjør dere lykkelige.

Men det gjorde ikke meg lykkelig.

Jeg er ikke laga sånn at jeg blir glad og lykkelig av en mann. Heller ikke dyre lamper, malerier, ting og tang. Et bryllup der jeg ville vært den selvlysende bruden med alles øyne på meg, ville ikke passet for min sjenerte natur. Og et samboerskap kunne jeg ikke villet garantere til evig livstid etterpå. 

Så hva om meningen med livet mitt er annerledes enn med ditt? Hva hvis jeg står sterkere alene? Jeg har så enormt dype følelser, at jeg som regel mister meg selv i et forhold. Gir alt. Skrur på kraner i ørkenen og lar mine egne behov tørke ut. Glemmer meg selv.

Som singel og fri, kjenner jeg at dette er det riktige for meg. Det er nå jeg har energi til barna mine og alle vennene mine. Her i mitt rede kan jeg trekke meg tilbake, og jeg trenger aldri å gå på tå hev for å ta hensyn til noen som helst annen voksen uten lyddemper. 

Jeg sier ikke at jeg for alltid kommer til å være single. Men det er meget mulig at jeg aldri kommer til å flytte sammen med et voksent menneske. 

Jeg var ikke gift da jeg var en alien heller. Var singel som pattedyr da jeg kravlet opp av havet også. Og som apekatt var jeg litt av en tøs. Gudene vet hvorfor.