Kjære aller aller beste kompis i hele vide verden.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Jeg titter ut av togvinduet og ser Stjørdal forsvinne i det fjerne. Terrassehusene er det siste jeg ser før byen forsvinner i sensommerkvelden, mens toget suser videre mot Trondheim.

Jeg tenker på, at akkurat der, der borte, har verdens beste du reist deg fra sementtrappa ved stasjonen det fjortisene bruker å sitte og chille, og så har du syklet hjem. 

Du var vitne til en sånn der dårlig og såkalt venn av meg før vi satte oss der. Hun kalte meg syk i hue, idiot og prøvde å psyke meg ned. Jeg sa at, jepp, jeg er visst syk i hue. Har visstnok en diagnose ja, og kanskje en til. Så banket jeg i bordet og nektet å finne meg i den forsøplede behandlingen, mens jeg forklarte at jeg også har lov å bli sinna. At det ikke er noe galt i det. Og at dette ikke var ok, rett og slett. 

Vi gikk, du og jeg. 

Jeg stod utenfor.

Med tårer som sprengte på i øynene mine.

Men du stoppet dem.

Du stanset tårene mine du, kompis.

De presser på akkurat nå, igjen, og en tåre triller ned høyre kinn. Jeg vet jeg blir knallrød på nesa mi. 

Men dette er glade tårer. Veldig velig glade tårer, fordi jeg har en så fantastisk suveren kompis som DEG.

For innen vi satte oss ned for å vente på dette toget som skulle bringe meg ut på livet i Trondheim, hadde du sørget for å minne meg på hvem jeg er.

Jeg er, i følge deg, kjempesnill. Snill, snill og atter snill. I følge deg er jeg verdens gladeste og beste mamma for barna mine. Ja, du mener til og med, at jeg er så lykkelig og glad, at enkelte som ikke har det så bra selv, blir misunnelig på meg for min livsglede.

Og det faktum at jeg nå er frisk og velfungerende.

Dette passer ikke for alle. 

De vil visst helst se meg ligge og kave nede i gjørma, slik jeg gjorde for 15 år siden. Og gjør jeg ikke det, vil de helst hjelpe meg dit snarest mulig.

Og hører jeg ikke etter, men banker i bordet og blir sint, ja da er jeg jo helt psycho, hva?

Nei, jeg er helt enig med deg, kompis, det betyr ikke det. Jeg har like mye lov til å sette grenser som alle andre.

Mens vi satt og ventet på toget, fikk du meg til å le. Du fikk meg til å love at jeg skulle dra til Trondheim og møte de damene med like mye godt humør som jeg hadde en time før vi satte oss der. 

Takk, mr Amen, how lucky I am. For du og jeg, vi bryr oss ikke om forsøplere. Vi har ikke bruk for dem i den happy hagen våres.

Du er tøffere enn alle togene i hele verden!