22.juli 2016.
Jeg er alene med minsten i dag. Vi tilbringer dagen med nye naboer fra Somalia. Han deler ut koser og klemmer i hytt og pine, one love til alle og enhver, ettåringen min. Og han elsker å si: “Neijj!”
Vi blir kjent selv om de ikke snakker norsk. Selv om bare en av dem har bodd i Norge i 5 år og snakker språket vårt. De resterende 6 barna og alenemamman fra fremmede strøk, kom hit for bare 6 dager siden. Noen av de snakker litt engelsk.
Det er ikke fordi det er 22.juli. Vi er sånn. Nye naboer? Fruktfat på døra, samme hvilket land!
Når vi legger oss i mammasenga for kvelden, har Even delt ut så mange koser og klemmer til glade naboer med gylden hud, at han er helt salig. Han holder omkring meg og sukker med et stort smil om munnen. Den lille gutten min elsker de nye mørkhudede naboene.
En liten kropp med så veldig mye personlighet. Så stort et hjerte. Får plass i så bitte bitte liten en kropp..
Alle elsker ham. Alle roper på han og vil leke med han. Og han søker å sette grenser. “Mitt”. “Miiiin!”
Det er kveld. 22.juli 2016. Troperegner tapper rytmisk ute på verrandaen. Verandadør står åpen. Oppe ligger den bitte lille kroppen og sover trygt. Hos pappaen sin sover storebror trygt, han også.
Måtte de alltid kunne legge seg i fred og trygghet. Måtte ingen ta fra dem trangen til å dele ut alle disse varme klemmene og slengsussene. Jeg ber så inderlig sterkt med et bankende hjerte for barn over hele verden i kveld.
Måtte det bli fred. For barna. Om intet annet, for alle disse små uskyldige barna 💙💖💙
R.I.P. alle 77 unge hjerter i himmelen
For et hjertelig varmt innlegg. Og er så enig, må de små barna få slippe krig og elendighet. En skikkelig godklump du har der, sønnen din.
Veronica Rona Thomassen: Tuusen takk altså. Ja han er litt av en sjarmør haha