Kjære tøffingen min

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg husker den første gangen du sovnet i armene mine. Det var formiddag. Pappan din og du var på besøk til meg, og han lå og sov. Jeg satte på fin musikk, og vugget deg i armene mine mens jeg gikk omkring på gulvet. 

Du var bare et halvt år gammel. Det føltes enormt for meg at du viste denne tilknytningen til meg, da jeg så ned på deg og du hadde sovnet. Jeg satte meg ned i sofaen og turde ikke røre på meg. Da du våknet, så du meg rolig inn i øynene mine, med verdens nydeligste store babyøyne.

Jeg hadde så dårlig selvtillit, lille venn. Trodde ikke jeg var god nok for deg. Jeg gråt hver dag, og savnet den lille babyen min. Du skjønner, mamman din ble syk, og noen andre måtte ta seg av deg. Noen mennesker blir syk i følelsene og tankene. Jeg ble sånn syk. Da du var 2 mnd gammel skrev pappan din og jeg en avtale om at du skulle bo der, og møte mamma jevnlig. 

Det var vanskelig å skrive under på denne avtalen. Men fordi jeg visste at pappa din var like glad i deg som jeg, kunne jeg føle meg trygg på at du ble godt ivaretatt. 
 

Du vokste til, og ble større. Jeg gjorde alt jeg kunne for å lære meg mest mulig om dere barn. Jobbet gratis i en barnehage, ba om veiledning av sånne som jobber med dere barn og så jobbet jeg som vikar i en annen barnehage. 

Etter hvert var mamma blitt så frisk at du kunne bo hos meg nesten halvparten av tiden. Mamma’s mage begynte å vokse. Du skulle bli storebror. Vi koste oss med turer, tivoli og togturer til Pirbadet. Men du skjønner det, lille vennen min, at dette ble umulig å gjennomføre at du var like mye hos mamma da du begynte på skolen. For mamma bor i en annen kommune, rett over fylkesgrensa her borte vet du…

Denne gangen ble ikke mamma syk. Jeg holdt meg frisk. Og det var nok litt vanskelig for deg å bli vant til at din lillebror skulle være hos mamma hele tiden, men ikke du. Vi har snakket en del om dette, du og jeg, og vi har jo kommet frem til at det er helt ok at du får noen dager alene med pappa, du. At du trenger det, du. For lillebror, han er du jo så glad i. Men han kan være masete også, den lille tassen. 

Vi er enige om at det er en allright ordning, du og jeg. 

Men jeg vet du blir glad når jeg sier at jeg alltid alltid savner deg. At både mamma og lillebror er glade og lykkelige. Men at vi tenker masse på deg, og savner deg.

Du er så god. Du er så snill. Så veldig veldig omtenksom. Og du sier tusen takk og er så høflig og smart at jeg blir så stolt av deg atte. 

Du vet her er rom for deg. Alltid venter vi på deg. 

Du elsker at jeg leker med deg og lillebror på stuegulvet. Da er jeg monstermamma og du er farlig robot. Noen ganger har vi legokrefter. Du digger at jeg leser til deg på senga. Men enda bedre er det hvis mamma hopper i pysjen og legger seg samtidig som deg. Du skulle bare visst at jeg lister meg noen ganger opp igjen etterpå.

Vet du hva jeg elsker? Jeg elsker deg og lillebroren din. Og du vet, som jeg har forklart deg: mammas bukser har to lommer, med like stor plass til begge gutta sine. Jeg elsker å se deg skikkelig glad. Jeg elsker de helgene og feriene du er her sammen med oss.

Og jeg skulle ønske alt var annerledes. At du slapp å savne mamman din. Men du grodde fast der du bor nå, i et trygt og varmt hjem over fylkesgrensa, 5 minutter unna med toget, sammen med gode venner i en barnehage. Så begynte du på skolen, og grodde enda mer fast. Det viktigste er at du har det bra, gutten min. 

Og jeg skal være her. 

Mamma er her og tar imot deg om du faller. 

Du kommer ikke til å slå deg i tankene og følelsene dine, det skal mamma og pappa sørge for. 

Du vet, vi elsker digger liker og er glad i deg akkurat som du er. 

Det var lenge for tidlig å snakke så veldig mye med deg om alt dette, kjære gutten min. Men nå er du snart 7 år, og en noe pent innpakket historie går an å snakke litt om. Men det er lenge til du får vite alt. Ikke engang når du er dobbelt så gammel som nå, får du vite alt.

Gamle tårer titter fortsatt fram når jeg skriver om dette, mest fordi jeg er så glad for at alt gikk bra til slutt. Du er så viktig for meg, vet du. Og jeg skal gjøre absolutt alt for å vise deg det. 

For det gikk bra til slutt. Tenk det. Tårene som gjorde bildene uklare, tørket, og tiden gikk. En mamma på et sykehusrom var redd for at de tårene skulle viske ut de fremkalte, glatte bildene jeg fikk av en vakker liten baby med lyse tynne hår og glatt hud. Blå øyne og søt hake…   Jeg vet hva ekte savn er, baby gutt som ble stor til slutt. Og hver eneste time jeg savner deg, er verdt de dagene vi har sammen.

Vi har det bra nå. Nå er det party i hue og glede i hjertet, ikke sant? Vi drar på kino, tivoli og i basseng sammen, og livet er toppers. Vi arrangerer fester for deg og vennene dine, og rocker villt på stuegulvet. Lenge siden vi lekte sisten ute nå, la oss gjøre det nå som snøen har smeltet. 

Jeg kan ikke endre fortiden, kjære Mathias min. Men jeg kan trylle denne magiske nåtiden om til et eventyr for deg og lillebroren din. Fortiden er vakker den også. Alt som måtte til for å bringe oss hit, skjedde. Og det er bra. Det er coolt, gutten min, helt coolt.

Du er så tøff og stilig, og jeg gir meg ikke før du ser det selv. Du er helt rå!

Jeg er så innmari GLAD I DEG for ALT DU ER. 

Hilsen den rare mamman din