…Har du noen.gang møtt et menneske så flott, snilt, kjekt og fantastisk coolt, at du var sikker på at vedkommende visste det selv? Og så viste det seg at h*n slettes ikke visste det selv likevel..?

Det har jeg. 

Barnevakta stod klar, og det var bare å hive seg uti det. Jeg ante ikke personligheten på han jeg skulle møte. Met him by face. Men skulle treffe ham på Egon.

En date. 

Vi fikk være for oss selv, og pratet i vei og alt og ingenting.

Kjære deg. Jeg får ikke skrive navnet ditt, og jeg respekterer det. Ei heller får jeg bruke bilde av deg her. Men du ville gjerne at jeg skulle skrive om deg, og daten jeg hadde med deg i kveld.

Vet du ikke, overhodet, at du har verdens vakreste øyne? Når du løfter blikket og ser meg rett inn i øynene, skjønner du ikke selv at du er nydelig? Er det virkelig sant at du ikke ser selv hvor fin en mann du er, når jeg og alle andre damer med godt syn her på kloden, ser det?

Ærligheten og åpenheten din, førte til at jeg fikk vite en del om deg i kveld. Om hvordan ensomhet og tristhet har ført deg på stier langt utenom samhold og folkemenger. 

Det var ikke problemprat. Det var heller ikke sutring eller klaging. Du er bare en ærlig mann, som er veldig veldig lett å prate med.

Dersom ingen har tenkt å fortelle deg det, så får jeg gjøre det.

Du er helt rå. Du er den beste daten jeg noensinne har fått oppleve å være med på. Du fikk meg til å le så mange ganger, og jeg hadde egentlig bare lyst til å gi deg en varm klem. Men da hadde jeg blitt så flau, vettu.

Du jobber med barn, du er kjekk, du er kul, du er snill…

Du er alfor perfekt for en freak som meg. 

Og så vet du det ikke selv…