Både før under og etter jeg skriver historien om John Ivar, tenker jeg på hvordan ting kunne vært annerledes. Hvordan framtida kan endres på få minutter.
Tenk om…
Hva hvis…
Hvis at…
Men du endret historien for evig og alltid, Johnnie. Ting ble annerledes enn de kanskje skulle. Og vi ble aldri kjent.
Før nå. Nå som jeg snakker med din familie. Ser på bilder. Tok motet til meg og ble kjente med en usynlig gutt som bare ble 11.
Og jeg må si jeg digger deg! Hadde blitt venninna di på flekken, gutt!
Du var jo kjempekul, snill, tøff og morsom. Du stod på skateboard og trente tae kwon do.
Jeg begynte på tae kwon do, selv jeg. Men de var 3 år etter du tok livet ditt.
3 år etter du ikke maktet en eneste dag til med grusom mobbing.
Jeg savner det som aldri ble. En ungdomstid med en to år eldre venn som deg..
For deg kjemper jeg gjerne mot mobbing med åpenhet til jeg dør. Til jeg dør og forhåpentligvis endelig får møte deg. Håper jeg.