Baksiden av en litt for snill, grei og altfor vennlig medalje…? Du vet det, ikke sant? Hvis du er som meg, og kanskje burde tenke litt mer på deg selv foran alle omkring deg som du overrøser med godhet, vet du det godt. 

Alle disse menneskene som for enhver pris bare ikke greier å respektere deg og dine grenser. Sånne som eksploderer bare du helt enkelt forteller om ei grense du har. Disse, er medaljens kjipe bakside. Du har vært for snill igjen. Og du vet det. Men du står fast ved din overbevisning om at ordet "dumsnill" ikke eksisterer i en verden som denne.

De siste ukene har vært ekstremt utfordrende for min del. Jeg har to barn å ta vare på, og det er mitt fokus. Likevel har jeg som vanlig brukt tid på middager, tjenester, lange samtaler og åpne dører. Etterpå har jeg innimellom blitt hakket på som om jeg var til for å finne meg i alt. Det er som om enkelte folk bare ikke tåler at jeg også har evnen til å si klart ifra om hvor mine grenser går. Hva som er greit og hva som ikke er greit. 

Som om de trodde jeg var her for å bli tråkket på. 

Men slik er det aldeles ikke. Jeg er ingen dørmatte. Og har du først bomma på den dørmatta, et ytterdøra vid åpen like ved.

Slik takler jeg dette:

Jeg har et eneste fokus, og det er et fokus som inneholder barna mine og meg. That's it. De trenger meg. For deres skyld har jeg utviklet evnen til å tenke at jeg klarer meg fint alene. 

Tårer kan presse på og det kan gjøre vondt i magen. Men hverken tårer eller vondt i magen er farlig. Ikke sånne tårer, og ikke slike magesmerter. 

Jeg tenker at livet og døden er naturlige ingredienser i denne suppa. Det er harde fakta at vi alle kommer til å synge på et siste vers en vakker dag. Jeg må altså uansett være klar over at jeg ikke kan være avhengig av å ha noen i livet mitt. De kan forsvinne for alltid, de som oss alle. 

Så når de svikter meg, kjennes det nesten ikke engang ut som svik. 

Når de ikke greier å respektere meg og mine grenser, har de ingenting i mitt liv å gjøre.

For slike stjeler fra deg så mye kraft og energi, at det ikke kommer til å være bra for deg i lengden.

Det er altså egentlig ingenting å takle.

Alt som betyr noe, er barna mine, jeg og de ekte vennene mine. Resten behøver vi ikke. 

En annen ting jeg gjør, er at jeg strammer inn på grensene mine. Dersom de ikke greier å respektere meg, gjør jeg det bare enda mer tydelig hvem som bestemmer i dette livet.  Kommer ikke til å se meg tilbake. Tidligere relasjoner som viste seg å være på dørmattenivå, kommer til å tilhøre fortiden for evig og alltid.

Det vil ikke være rom for misforståelser. Jeg er ingen dørmatte, og ser heller ikke ut som en.

Jeg savner ingen som oppfører seg som om en bipolar dame skylder dem en underholdende berg og dal-bane. 

Jeg tilgir, og så går jeg videre uten slike råtne, stinkende, gamle sko. Slik gjør jeg det, hver gang folk omkring meg viser atferd som kan minne om en ulveflokk som trenger en alfahunn å hakke på. For jeg vet jo, at slike ukveflokker ikke gir seg før alfahunnen ligger nede for telling, kritisk blødende. Slike flokker gir seg ikke av empati eller sympati. 

…men av frykt for å ikke ha noen å hakke på lenger, dersom alfahunnen dør. 

Jeg vandrer heller videre og finner nye landskap. Friske vindpust i en respektabel natur. Slik gjør jeg det, hver gang medaljens bakside glimter til. 

Hvis ånder finnes, blir de så irriterte over det dersom du bruker verdifull tid og energi på kjipe surmaga folk, at de gir deg rene utmattelsessyndromet til gjengjeld. 

For det er meningen at enkelte skal helt nedi kjelleren. Først derfra kan de begynne å bygge seg opp. Du skal ikke forstyrre med naive redningsaksjoner.

Ikke bare "la dem gå, la dem gå". Men la dem falle den trappa, hele veien ned, i ro og fred. Trappetrinnene må tråkkes av dem selv. Ikke av deg. Du har din egen trapp..