Nå skjer det.

En etter en vender de seg til meg, og sier de er klare nå. 

Jeg kommer nok ikke til å la være å bremse særlig på skrivingen framover likevel. Det er ikke tiden for det. 

Jepp. Nå skjer det. Allerede denne uken skal jeg bloggervjue en HELT. 

Han sitter akkurat nå og grubler på om han skal være anonym, eller åpen. Jeg mener han er like tøff samme hva han velger. Han er sterk. Rå. En helt.

En annen herlig tøffing skulle jeg skrive om i romjula. Men så ble han syk. Snart er han klar for å fortelle sin historie igjen. Han er åpen om hvem han er.

En dame bærer på en tung bør. Hun vil fortelle. Og hun vil være anonym.

Hun også, hun som bor så langt unna at jeg må ta fly for å kunne sette meg ned og se henne inn i de erfarne øynene. Bloggervjue..

Det sitter en ladie i sin stue i nord. Hun også vil fortelle. Familien har hatt det knalltøft.

Heltene våre. Tøffingene våre som vil åpne seg for dere, og fortelle om vonde og traumatiske minner. Bidra til åpenhet i dette landet. 

Og JEG får skrive historiene deres… 

Gi dem tid. Det tar tid å samle seg for å fortelle det de har å snakke om. Det har ikke vært lett, så ta godt imot dem her inne. 

De skal fortelle om opplevelser av grov karakter. Jeg vet hva de skal snakke om, hva jeg skal skrive om, og jeg ønsker ikke å røper dette her. Men jeg kan røpe at jeg gråter hver gang jeg tenker på det de har vært gjennom. At jeg griner av glede over at de er her i dag. Tenk at de overlevde det de gikk gjennom. 

Dette er hva jeg ønsket å bruke denne bloggen til. Mine egne historier og andre sine historier. Sannheten. Pakket pent inn i de andre mer humoristiske, og muntre, innslagene. Dette med god hjelp av komikerene og andre kjendiser her til lands.

For det krystallet jeg har å gi dere utover våren, må pakkes pent inn. Og dere må altså ta godt imot det. For noen av dem har holdt dette for seg selv i årevis.

Krystallheltene mine; denne er til dere. Jeg vil sette dere på en stol laget av silke og fløyel. Dulle dere inn i ullpledd, og sette fram god mat og drikke. 10 lommetørkler skal ligge framme. Det skal være godt og varm, men svalt i rommet. 

Jeg vil så gjerne gjøre godt igjen, det de gjorde mot dere. 

Jeg vil dere skal føle dere trygge. 

Jeg vil dere skal vite at dere er aksepterte og respekterte. Akkurat som dere er.

Da, og først da, kan dere begynne å fortelle oss hva de gjorde mot dere. Snakke om ydmykelsene, hatet, nedverdigelsen. 

Grunnene til at dere er de tøffingene dere er i dag.

Skulle ønske jeg kunne gjøre bloggervjuene slik silkeaktig fløyelsmykt. Det kan jeg nok ikke. Det kommet til å bli tøft og hardt. Men dere skal vite at jeg ville hvis jeg kunne. Gjøre det mykt.

La oss ikke stakkarsliggjøre krystallet våres her framover. De er helter. Tøffinger. Sprekinger. 

Og JEG får presentere dem for dere! Jeg er ultrastolt av det.

….og overveldet rørt over at alle disse kloke hodene ønsker at jeg skal skrive om dem her inne på forbipolene. Det skal være meg en ære. Og jeg skal respektere tiden det vil ta. Prøve å forstå at dette er noe de kvier seg for å gjøre.

Det er ikke alltid lett å snakke om plagsomme minner. La oss alle forstå det.

Og la oss alle se på dem som tøffe helter. De ønsker nemlig ikke å bli sett på som noen stakkarer.

Kjære lesere, jeg gleder meg veldig til dette året. Vi skal holde i hender vi ikke har holdt i før. Leve oss inn i andre sine opplevelser.

Og hva det er jeg ruger på nå, får bli en overraskelse.