Tårene presser på. Øynene svir. Det kjennes som om alle togpassasjerene ser det. Alle vet om det. Gjennomsiktig, er hva jeg er. Kan ikke skjule det. Jeg presser tilbake. Dette er eldgamle tårer. Vil ikke ha dem.

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

Du venter vel fortsatt på meg. Det har gått 9 år siden jeg aldri kom tilbake. Kanskje er du pensjonert nå. En sabla bra traumepsykolog skulle du visst være iallefall…

Jeg var for svak enda. Tålte ikke engang første time. Skulle bearbeide de psykiske traumene med en kropp som hadde overlevd den fysiske volden. Men med et sinn som bare såvidt akkurat hadde begynt reisen ut av det psykiske fengselet. Stockholm vinket til meg med sitt syndrom. Jeg leter fortsatt etter koder for å åpne de siste dørene i det fengselet.

Det står: “The ugly dark truth” på den ene døra, og jeg får ikke åpna den. Særlig siden jeg nettopp ble klar over den, og det faktum at den er låst. Og så lenge den et låst, er jeg fastlåst til en fortid som ivrer etter å gjøre meg til et offer. Og jeg er like ivrig etter å vise at jeg ikke er en stakkar.

Før det voldelige forholdet, hvem var jeg da? Laget av ren kjærlighet, alltid klar med en klem. I stand til å motta pure love, og gi tilbake mengdevis. 

Det var ikke bare blåmerker og brukne ribben likevel. Det var så mye mer som ble ødelagt. Plutselig ble det merkelig keitete å gi folk en klem. Det var som om kroppen ville ha avstand. Som om den ventet seg et slag eller et spark.

Men det mest alvorligste som blir fratatt mennesker traumatisert psykisk og fysisk, er evnen til å leve i et nært forhold med et annet menneske. Man blir til en sannhetsjeger, på evig jakt etter bevis på at partneren egentlig hater en, og snart vil snu om til et farlig monster, truende mot hele din eksistens. Plutselig voldelig og farlig. Stående over deg, sparkende mot hue ditt. 

Ingen liker deg lenger. Er du overbevist om. Garantert. Det er automatisert, at: virkelig, i utgangspunktet liker ingen deg lenger. 

Uansett. Det er ikke lenger mulig at noen kan elske deg. Det går ikke an at det stemmer, rett og slett. Man forsøker. Prøver å “bli kjæreste” med en ny. Samboer. Prøver i det lengste å forsøke å tro på at man en dag kommer til å tro på at denne nye partneren 100 % elsker en. Men man er forvandlet til en raring som alltid tolker alt i verste mening. 

Man gjør alt for å skremme samboeren unna. Har så mange “BØ!” på lager, at den stakkars partneren til slutt løper fra deg med hælene over hodet. Du ser h*n nesten aldri igjen. Og du puster letter ut.

Så møter du den virkelige store kjærligheten, og det er nå problemene starter for fulle mugger. For h*n tåler du jo ikke å miste, samtidig som du letet etter bevis på at alt er et skuespill, at h*n kommer til å vise true hate pretty soon. Bare vent litt nå, så viser det seg at fortidens voldelige monster hadde rett: du er ikke verdt sånn derre “true love”.

Du kastet sann kjærlighet i dass den morgenen du stod helt alene foran speilet, og gårdagens vondt i magen hadde skapt tydelige blåmerker. De avslørte seg i det altfor ærlige speilet. For the very first time. Du kastet jomfruelig kjærlighet i dass, sminket over sannheten i full fart, og faced the facts. 

For h*n også sa h*n elsket deg. Men h*n viste deg et hat så intenst og en ondskap så stor, at du år etter år fikk bevis på det utnullede ingenting du var. 

Og der startet du, da du endelig løp ut den åpne døra og satte deg på legevakta og ristet. Med ingenting. Med et tomt og ødelagt hjerte.

Alene er du så sterk. Du blomstrer og smiler dagen lang. Du synger så høyt i dusjen at du nærmest vurderer stemmen din for superbra å være. Danser av selvtillit. Der er ingen til å vurdere deg. Om du er bra nok, eller om du fortjener vold.

Fortiden’s monster tok fremtidens bryllup fra deg. Du kan ikke lenger se noen inn i øynene med tillit i blikket og overgi deg. Hva et slikt “Ja”, betyr, kan du aldri tro på igjen.

Toget har stoppet, og jeg har gått av. Men tårene stoppet ikke. Og denne gangen har jeg tenkt å la dem trille fritt. Har stanset dem lenge nok. Jeg skulle latt dem trillet allerede den første blåmerkede morgenen for 10 år siden. Skulle løpt for livet og ropt til meg selv: “Du er verdt så mye MER, jente! Du er verdt å bli ELSKET!” Og så skulle disse eldgamle tårene fått trillet til det ikke var flere igjen. I stedet gikk jeg inn i kulda og lot dem fryse til is.

Men ingen som aldri har vært handlingslammet av psykisk og/eller psykisk vold, kan forstå hvorfor vi ikke løp for det forbanna livet. For vi hadde ikke noe liv å løpe til. Et annet menneske hadde kastet en forbannelse så mørk og ond, at vi ikke så i mørket. Og det var så vondt i magen. Altfor vindt i magen til å få til å løpe, før det var for sent, og skaden hadde festet seg. 

Jeg har gjenvunnet kontrollen over mitt liv. Jeg kan dette med å elske meg selv dyrt og hellig. Og nå skal jeg åpne den siste døra. Døra som skjuler den stygge, mørke sannheten. Jeg skal forsøke å begynne å tro på at andre faktisk kan være glad i meg. At de kan elske meg også. Selv om den vondte i magen kommer tilbake bare noen er sinte på meg. Selv om alt stivner og jeg blir stresset og handlingslammet, bare under en vanlig diskusjon.

For jeg skal vinne denne siste kampen mot deg også, fortidens monster. Den første kampen var å innse at det ikke var min egen feil at du gjorde det du gjorde. Den neste kampen var å tilgi deg. Så måtte jeg bygge opp ny selvtillit. Deretter valgte jeg å lære å elske og respektere meg selv. 

Nå skal også andre få lov til å elske meg, monster. Samme hvor lang tid det tar å vinne den siste kampen inni meg. Du tok det fra meg. 

I’m here to take it back.