Kjære barn. Du som var framtida for oss. Alt vi trodde på, skulle vokse sammen med deg. Du var sannhet og sang. Selve livet.

Så døde du. I krig. Revet i fillebiter av voksne menneskers meningsløse krangling. 

Kjære barn. Framfor deg står dager og år. Glede og sorg er ditt navn. I en fin gammel bok, står det skrevet noen ord:  gjør det gode, søk fred. Sky det onde, gjør du det.. da skal du få Eldorado. 

Det er håp. Du er et av barna som har overlevd ondskapen. Du er hardt skadet. Men du lever. 

Og jeg sitter her og ser på. Kan du tilgi meg det? Kan du noensinne tilgi meg det? 

Åge, du spør, og jeg spør sammen med deg: Folk uten land, land uten folk, var det sånn det var tenkt, …Eldorado..  

Kjære alle barna, jeg satt i den gode myke sofaen min i den varme deilige stua mi i går, og bestemte meg: 

JEG SKAL IKKE SITTE EN ENESTE DAG TIL OG BARE SE PÅ DERE! 

Jeg har grått nok tilskuertårer. Jeg har lenge nok sittet og sett på ondskapens galskap!

Kjære alle barna som lider. Jeg skulle ikke kunne forklare dere det svart hvite synet på invandring her til lands. Jeg vil tenke sjøl. 

Det kan virke som om vi alle her i dette kalde landet skal velge side. Og vi har to alternativer: Enten er du totalt imot invandringen som tar av i Europa akkurat nå, eller så er du nasjonalist og peker på våre egne bostedsløse. 

JEG ER IKKE MED PÅ DETTE, HØRER DERE?? JEG HAR IKKE TID TIL Å VELGE MELLOM TO MÅTER Å TENKE PÅ som allerede så kjedelig og ukreativt er tenkt ut! Jeg tenker ut SELV hva jeg synser og mener, takk! Og jeg ser ikke svart hvitt og enten eller på dette..

For jeg ser barna lider pgr av alle disse “voksne” måtene å tenke på i verden. 

Nei, jeg vil heller ikke ha et muslimsk parti her til lands som får flertall og danner regjering om år og dag. 

Men flere er her nå. Barn som alene, redde, foreldreløse og traumatiserte har kommet hit til lille Norge. 

Kjære barn. Kjære framtida for oss: i dag var jeg i et møte med sjef for denne byens frivillighetssentral. For jeg skal være besøkshjem for en ung gravid jente, en mamma til ei jente på 6 år. De er ensomme. De har bodd i Norge i noen år. Jeg vil sørge for at DE IKKE LENGER SKAL FØLE PÅ ENSOMHET etter å ha opplevd nok hat og smerte. Jeg har også på gang et samarbeide med en etat i kommunen som hjelper og integrerer 31 unge enslige Syriske gutter mellom 15 og 23 år. De trenger besøkshjem og støtte, folkens: Barna fra krigen på skjermen trenger dere, og de er HER, i Norge. 

Vi kan hjelpe dem og be dem tilgi oss for at vi har sitti i sofaen og sett på barn som lider i krig, i årevis. Heis rompa opp fra den komfortable sofaen din og hjelp til, samme hvilket standhaftig syn du har på ditt og datt. DO SOMETHING! 

Hjertet mitt gråter tunge tårer. Ååå de er så tunge og skamfulle de tårene. For dere, alle barna i himmelen, og alle barna som fortsatt gråter små fortvilte tårer som lander på denne konfliktpregede jordkloden.

SLUTT Å KRANGLE, VOKSNE MENNESKER! Slutt å WASTE TIME på å diskutere hvem som har rett. De første astronautene der ute som så seg tilbake på jorda, tenkte over en fin ting: Jorda var grenseløs. Her finnes ingen grenser. Intet ditt. Og intet mitt. 

Vi kan HJELPE DISSE BARNA og samtidig bevare Norge i fred og ro! Å joda, vi KAN! 

Greier vi ikke å stanse krig? Sikker på det? HAR DU SETT BEVIS PÅ DET? At det er UMULIG å redde verdens bitte små uskyldige? Klarer vi ikke å omfavne barna iallefall?

Hva slags foreldre er vi da?

Hvis noe skjer med meg. Hvis det blir krig her. Og det skjer meg noe. Vær så snill å ikke sitt og se på at barna mine lider da. Gjør noe for dem. Trøst dem. Gi dem et hjem!

Men NÅ, nå er det VI som SKAL hjelpe DEM!