Verdens beste superpappa har akkurat tråkket ivrig ut av Burgerking og videre nedover Olav Trygvasons gate. Han skal dra til lille Even, som er hos farmoren sin i dag.

Jeg sitter igjen med alle burgerkingøynene på meg. For rett etter at Tore gikk, skjedde følgende klassiker: Altså, jeg som 90 % av Norges befolkning, kiles for tiden nedi halsen av høsten. Forkjøla som fyyy. For 5 minutter siden skulle det absolutt kile idet jeg hadde en svær sup kaffe i munnen. Jeg hostet med munnen tvilukket og presset sammen med hendene.

Shopping

Klar på 1-2-3: Gi bort en opplevelse i julegave

Hostekule nr 2 trengte seg fram inni munnen bak hånda mi, og det kom en rar lyd utav meg. Som: “UmmmmMMMMmmm iiiii  ummmmm iiiiiii”, mens jeg prøvde i det lengste å svelge både luftboble og kaffe. Det ble stille i hele burgerkongen, og alt stoppet opp mens alle så på meg.

Jeg forsøkte desperat å ta koppen foran munnen med andre hånda, mens jeg vifter med den andre, likt en primadonna. For jeg skjønte det måtte komme. Slaget var tapt: som en annen Niagara Falls-aktig megasprut, kafferiserte jeg hele burgerking med forkjølabakterier og kaffe! Kopp liksom! Som om alt dette fikk plass i en liten KOPP! Ikke hele burgerking, men neeesten hele, ble angrepet av mine ufyseligheter. Både munn og nese bidro til eksplosjonen, åh føsjameg altså!

Hvorfor skjemmes jeg ikke? Hvorfor løper jeg ikke ut herfra og krøker meg sammen i skammens dal en plass… Vel, jeg er vel vant til det da. Å være den som utrolig nok aldri slutter å gjøre slike små blemmetabber. Også er det jo ikke sååå farlig om folk ler litt av meg og synes jeg er helt snål. Og i dag: ganske så ekkel og lite appetittelig…  Men altså, jeg må gå snart, for ingen liker meg her nå. Hehe. Dem synes nok jeg er ganske eazy greezy freezy  ståpels-av-feil-grunner!

Hva gjør vi to i Trondheim i dag da, mens Mathias er på skolen og Even koser seg sammen med farmora si? Jo det skal vi fortelle dere.

Vi har i flere måneder gått til regelmessige timer hos klodens kuleste Sverre på familievernkontoret. Han er den som hjelper oss med foreldresamarbeidet, og for å være helt ærlig, er vi nok blitt litt glad i Sverre, begge to.

Disse timene suser gjennom oss som de friske pustene vi behøver for å ivareta det verdifulle samarbeidet på best mulig måte. Med input av kloke setninger fra en erfaren og intellegent mann.

Pappan til barna mine er viktig. Ingen andre kan ta hans plass her. Her i dette livet vårt. Hos barna, og hos meg som mamma. 

Han er utdannet høyt, Tore, av livets harde skole. Ingen andre fedre jeg vet om, bortsett fra min bror, og vår far (may him rip), viser slik empati for sine barn som pappan til mine søte små. Han forstår dem på en genuin måte. Når han ser på Mathias og Even, er det med et unikt blikk som stråler en kjærlighet fra en annen verden. Og jeg vet han kommer til å for alltid gjøre alt for guttene våre.

Noen ganger spør jeg Tore om råd. Som å venne Even til å pusse tennene, og andre ting som ikke har med barna å gjøre. Hvor møblene best tar seg ut og slikt. Det er fordi jeg respekterer måten han tenker på hva angår farsroller og kunstnerisk smak, og inspireres av dette. 

Nå er det på tide å rusle seg en liten tur i Trondheim sentrum og bare kose meg med musikk på ørene. Ta livet med ro, og bare være takknemlig for at barna mine har slik en fantastisk pappa ☺ …og prøve å ikke oversvømme byen med kaffehosteksplosjoner!

Howdy hey fra bamsefar (“barnefar” er et kjedelig ord) og ei noe så forbi polene klomsete bamsemor!