Dagen er godt i gang, Even er henta av pappan sin, og jeg løper innom kontorer ala en viss kontant og langt fra konstant støtte, før jeg hiver meg på toget og suser til Trondheim. Mennee… hvem er det jeg ser? Eller hva er det, …nei, h v e m er det jeg ser, med topplue på, der borte ved han derre Ole. Han statuen (hvilket jeg aldri i livet kunne tenkt meg å bli: statue liksom.. kjedelig.)
Jovisst er det Morten som står der og flørter med statuOle. Sola skinner ikke i dag, så jeg la på litt sol. Ikke egentlig nødvendig, for Morten er jo ei sol.
We go way back, the 2 of us, og jeg føler på mange måter at Morten er som en bror for meg. Jeg har ikke telling på hvor mange ganger han parkerte forhjulingen sin broderlig utenfor til meg da jeg gikk gravid med Even i magen i fjor, og tuslet inn med frukt, kaffe og alt mulig annet. En gang fikk jeg akutt tacobehov, da dro han og fikk i alle tacoingrediensene til meg, magan og ei like sulten venninne.. Har jeg noen gang skikkelig takket deg for dette, Morten? Det var ei meget tøff og utfordrende tid for meg dette, men du satte på meg redningsvest og lyste vei i mørket, slik bare ekte gode snille venner gjør. Tusen innmari takk.
Du er så gøy. Sier ting som “det kan vårra tussi å vårra tassi..”, og begynte nå i førtiårene dine å abonnere på Donald Duck fordi du ville ha lekene som fulgte med. Men ble oppriktig fornærmet da det viste seg at lekene ikke følger med i postsendingene av bladet, så Mathias fikk alle Donaldbladene dine. Nå elsker han Donald, førsteklasseMathias..
Lenge før jeg ble mamma, tok vi gjerne en fest. Og som kompiser kunne vi finne på å sitte halve natta hjemme hos meg og glo på de derre gamle livesendingene med rebuser, en eller annen skravlesyk programleder, og innsendte meldinger som tikket nedover skjermen. Vi undret fælt på hvordan de unge studentene som tok på seg programlederjobber natta gjennom, kunne prate så helt rått mye….
En gang hadde programlederen en snedig hårfrisyre. Den stod som limt rett opp. Langt opp. Vi stusset på dette. Ville ha den hårgeleen vi også. Du med dine svære krøller, og jeg …ja kremt altså jeg er jo ei dame, hvilken dame med mine hårkriser vil vel ikke ha den beste stylingen?
Så kom vi på at vi jo kunne spørre. Vi sendte inn ei melding, noe sånnt som: Kåss hårstyling bruke du? Må si det står rett opp. Vil gjerne vit hvilket hårstylingprodukt du bruke. Hælsning fra Mos og Helene fra Stjørdal.
Kjære chatteTVprogramleder fra ca 10 år tilbake: Vi mente det ikke SÅNN da. Kremt.
En så sinna programleder har jeg aldri sett hverken før eller etter. Han hadde tydeligvis tolket meldingen som noe negativt, noe hånlig, og freste Trønderdiskriminerende fraser mot oss på direkten, inne i skjermen. Midt på natta. Vi kunne ikke annet enn å humre.. Meldingen våres kom aldri opp på skjermen, slik alle de andre gjorde. Vi fikk bare høre masse pepper om alt det latterlige med oss Trøndere. Og den latterkrampa var god den, glemmer den aldri.
Kjært barn, mange navn: Mos, Morten, unge lovende Mjøsund; you name him 😉 Jeg er glad du finnes, kompis! Livet hadde vært veldig gørrere kjedelig uten deg. Selv om det slettes ikke lenger er så tussi å værra tassi for noen av oss 😀
