Framtiden kommer en dag til å banke på voksendøra til mine to små skjønne kosklomper. Rart å tenke på, men at jeg har tenkt over det, ja det skal jeg love deg.

Under banan&bok-stunda til Even tidligere i dag, begynte jeg å tenke på denne uvisse framtiden, og jeg bestemte meg for å manifestere disse tankene inne på bloggen. Nå sover Even dupp, og det er fritt fram for meg å blogge. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Even elsker banan og bøker. Jeg ville aldri forsøkt å prakke på han noe han ikke liker. Enkelte typer grøtsorter får han brekninger av. Da viser jeg han omsorg og gir han noe annet. 

En stund med en babybok er noe av det beste dette lille sjarmtrollet vet. Jeg respekterer det, og bytter ikke ut boka med en bamse.

Mathias digger lego og pannekaker. De samme reglene gjelder for han i mammahjertet mitt; jeg tar ikke med meg ei barbiedukke ned på rommet hans og prøver å få han til å like Barbie og Ken. Og han skal slippe å spise smalahovud, men få gomle i seg masse pannekaker iblant.

Hvilke tanker har jeg som mor for disse to gullene våre? Jo nå skal jeg fortelle dere det. 

Ser dere hvor lykkelige de er? Alt jeg vil for dem i framtida, er at de skal få oppleve lykken. Da også. Og de skal få kjenne på at vi er glade i dem akkurat som de er. Jeg kommer til å rose det de får til på skolen, og aldri presse dem negativt hva angår karakterer eller idrett. 

En gang hørte jeg en mor si om sitt barn, som da var ca 2 år: “Ungen min skal bli noe stort iallefall. Det er helt sikkert”

Jeg husker den godt, disse ordene. Og har mange ganger grublet på dem. Mine barn var noe kjempestort for meg allerede før de ble født. Fra det øyeblikket jeg så dem, var de altså noe så stort for meg, at jeg ikke kan forklare det med ord.. Altså, de kan jo ikke bli “større”, og imponere meg “mer” enn alt hva de allerede har gjort. De skal for alltid slippe å stresse med dette med å være “bra nok” for meg. De er fra før og for alltid noe skikkelig stort. Akkurat som de var, er og kommer til å bli. Jeg kommer til å stå på sidelinjen og klappe med hendene, akkurat slik Even har lært seg. Jeg er så stolt av at han kan klappe! Det er så stort! Og jeg er så stolt av at Mathias kan noen bokstaver! Det er så stort altså! Jeg mener det..

Jeg sier tidlig til Mathias, som nå er 6 år og skolegutt: “Gutten min. Du skal vite at samme hva du velger å bli og gjøre når du blir stor, er jeg like glad i deg uansett. Jeg vil bare at du skal være glad og ha det bra. Om du jobber i en butikk, som lege, i barnehage, som togkonduktør eller rockestjerne, eller om du rett og slett ikke gjør noen av delene, er mamma kjempeglad i deg hele tiden. Akkurat som den Mathiasen du er.”

Jeg kommer til å minne han på det. Og Even skal få høre det samme han også. At de er stjernene til mamma. Og jeg vet pappan sier det samme til dem. Det skal boble i de små brystkassene deres av fredelig glede over å føle seg bra nok som dem de er. Superstjernene våre. Komikerne våre. Goguttene våre. 

De skal få utfordre seg akkurat der de vil. Og måten jeg skal pushe dem på innen interessene deres, er komplimenter og sunn oppmerksomhet. 

Barna mine kan umulig for meg “bli noe stort når de blir store”, for de er jo det allerede. Jeg er mer enn fornøyd med dem, og har vært det hvert eneste sekund siden jeg visste om dem inni magen min.

Mine tanker om framtiden for barna mine er følgende: Jeg ønsker at de skal kjenne seg så takknemlige inni seg, at de gleder seg hver gang de ser den myke puta si, drikker et rent glass vann fra springen, treffer venner og familie eller oppnår noe de har drømt om. Jeg vil de skal være fornøyde med seg selv. Jeg håper de blir snille mot seg selv, og snille mot andre. 

Dem behøver for min del kun å ha det GODT INNI SEG. Og jeg vil gjøre alt jeg kan for å lære dem om mental styrke og affirmasjoner, slik at de er rustet til å gjøre det DE vil og ønsker. Å gjøre det DE synes er “stort”. For dem er egne individer, våre to nydelige sønner. Det jeg synes er “stort”, er faktisk ikke så sikkert at DE synes er så stort. 

Jeg skal ikke blande meg i hvordan andre oppdrar barna sine. Men jeg er en person som tenker nøye gjennom temaer jeg synes er viktig. Og så tar jeg standpunkt utfra hva jeg selv kommer fram til…

….akkurat slik jeg ønsker at barna mine skal føle seg frie til i framtiden: være selvstendig og “tenke sjæl”, som Trond Viggo sang. 

Jeg heier på dere superMathias og superEven! Jeg heier på klapping og bokstaver, og synes det er megastort, det dere har fått til! Tenk Mathias, du får oss til å le masse, og du kan lese ord! Og tenk det, Even, du kan stå på føttene og klappe i hendene! 

Mamma er overveldet! Ja jeg er det, det kjennes kjempestort, og jeg får gledestårer i øynene. Et øye for deg Mathias, og er øye for deg Even 💙💙

Jeg håper at framtiden kommer, og at den blir lang. Jeg ønsker at dere skal vite dette, at dere har vært noe stort for mamma og pappa fra dag 1. Jeg vil…  hva er det jeg vil? Jo, jeg vil at dere skal styre deres voksenliv av egen fri vilje i framtiden, og jeg vil gjerne lære av dere det dere lærer av duppedittetidsaldern som denne muttern ikke har peiling på 😉

Let’s just …have fun, boyz, mumLOVESyouSO 😙✌👌👍👏😙