Vi fant den, og møtes nå i framtiden 💝💝💝

23. september kl 15.00, skjedde det noe fantastisk! Vi har lett i årevis, min venninne og jeg… Så fant vi dem! La meg starte fra begynnelsen. 

Jeg kaller henne Gine. Hun setter pris på anonymitet. Hun med sin genialitet. Med sin skjønnhet og alle sine store evner. Hun vil danse i skyggen. Skyggedanserinna mi 💝 Gine og jeg hadde en god venn. Jeg har nevnt han her inne før. For han var en av dem vi mistet. Vi tok det heavy. Skikkelig skikkelig vondt var det. Da pappa fortalte at han var død, han vi skulle flytte inn i kollektiv sammen med, Gine og jeg, fikk jeg brekninger. Jeg dalte ned i en mørk avgrunn. Han ville ikke mer, og var borte for alltid. Ugjenkallelig. Vi kunne ikke bringe han tilbake, han var reist for godt. Vår venn 💝

Begravelsen var vakker, men grusom. Hans ønske var “Fade to back” med Metallica. Kirken var stappfull, i det vi tok farvel med kompisen vår. Han ble ikke 25 engang.. 

Det er i denne graven hjertet ligger. Sølvhjertet. Grete fikk korset, og jeg ankeret. 

Vår store trøst i tiden som kom, var mamman hans. Vi ble så glad i henne, og i lillesøsteren hans på 10 år. Skrev brev og besøkte dem. 

Han reiste altså for godt, mens Gine og jeg reiste på hver vår harde, utfordrende og tøffe reise. Vi skulle oppleve mye. Jeg fikk elektrosjokkbehandling og mistet mye hukommelse. Så var jeg innom et voldelig forhold, og da jeg kom meg unna han, endret jeg navn. Gine hadde forlengst flyttet, en eller annen gang i min tåkeglemsel. Hun slet virkelig med sitt, vet jeg nå i ettertid, og hadde dratt sørover. 

Trondheim torg, 2012. Det er sommer. Lille Mathias er blitt 3 år gammel, og han og jeg er på bytur i Trondheim. Lite vet jeg om at Gine har tenkt det samme, med sin datter på 3 år…   Sola skinner, og det er tivoli ved torget. Jeg går forbi Mc Donalds med Mathias i vogna. “Hege??!?” Hører jeg, og snur meg. (Hege var det jeg het før navnebyttet i folkeregisteret) 

Der står Gine, med kort lyst hår, samme fine ansiktet, og en nydelig datter i ei vogn. Vi knytter båndene sammen igjen, tvert. Kontakten er igang på ny, og vennskapet blomstrer videre, under sola over Trondheim torg. Fra da av ringes og møtes vi. Gine og datteren kommer på besøk til oss på Stjørdal to ganger etter dette, og vi snakker i timesvis hver  gang vi ringes. 

Spørsmålet må komme. “Har du lett etter dem?” “..ja.” “Funnet dem?” “Nei…”  Med tårer i øynene måtte vi gang på gang inse at vi hadde glemt navnene. Psykiatriens tidligere behandlingsmetoder hadde skadet hukommelsessentrene våre. For ja, jeg hadde lett etter mamman og lillesøsteren til vår gode og dypt savnede venn. Jeg hadde ringt til folk med samme etternavn, på hjemstedet hans. Mens Gine googlet og søkte hun også. Samtidig hadde enkelte folk vært slemme med oss begge, og selvtilliten vi daglig jobbet med, var på den tiden ikke så stor at vi trodde vi selv var verdt å lete etter. Kanskje de hadde valgt å glemme oss.

Forrige uke søkte jeg på 1881. Ringte på måfå. Føltes som vanlig som om jeg søkte etter to meget nære slektninger i hjertet mitt. Der! Blink! Jeg hadde plutselig funnet tanta på farsiden hans! Og hadde henne på tråden. Beklagde forstyrrelsen, og spurte med tårevåte øyne etter mamman til nevøen hennes. Navnet jeg hørte, rev opp blokkerte dører i sinnet mitt. For jeg husket navnet fra langt tilbake. 15 år som et sort hull…

 

Tårene rant den dagen. Gine jublet, og jeg jublet. Og vet dere hva? Hun jublet, mamman hans og. Søstra også, som har blitt hele 25 år. Tårene triller nå også, mens jeg skriver dette. Det er gledestårer blandet med sorg som aldri tar slutt. De hadde lett etter oss også. Og i uka som kommer, skal vi treffes igjen! Både Gine, mamman og kanskje lillesøster, kommer hit til oss her i rekkehuset. Jeg gleder meg på en slik spesiell måte. Som om jeg skal treffe Madonna, Metallica, Pink og Foo fighters på en gang. 

“Har du fyr. Har du løkte langs din vei…  Some die young..”   Kompis, du døde ung, du trenger lys langs din vei du også, der du er nå. Kan du se oss? Kan du se hvordan hjertene våre hele tiden har lyst for deg, fra fortidens skygger og inn under Trondheim torg’s sol, til september med sine nattelys i byen her…?

Var det du som førte oss alle sammen igjen? Den største gaven vi kunne få…  Ser du hvordan vi gleder oss til å møte hverandre nå? Du har blitt onkel, grattis 🙂 Mamman din har blitt bestemor. Nå skal hun få møte tre barnebarn til, og vi skal aldri aldri slippe henne, og vi skal alltid være her for lillesøstra di. Kompis… Vi er så glad i deg. Savner deg. Og tenker noen ganger på hvordan det kunne blitt, dersom, hvis, om.. 

Det var som om i går. At du dro din vei. Men alt er annerledes. Alt er nytt. Vi andre har reist inn i framtiden og skal møtes her. Din snille mamma, søte lillesøster, flotte Gine, og takknemlige jeg. Vi er blitt voksne. Det er framtid. Og du er med oss. I hjerter og sinn. Tro, håp og kjærlighet, kan aldri skilles ad. Rock on, men husk å hvile i fred iblant også. Kompisen våres.

4 kommentarer

Siste innlegg