Hvordan er UNGDOMMEN generelt nå til dags?
Jeg husker min egen internettfrie, mobilløse, idylliske ungdomstid, som en eneste lang solværsdag rundt et bål på stranda, innom Gråtta fritidsklubb en tur, innom det falleferdige ungdommens hus, og så på besøk hos noen i den ene gjengen. Neste dag hjemme hos noen i den andre gjengen. En tur for å bade i ferskvann med øl vi kunne smugdrikke. Party party, det var forspill hos Tine og sanggauling i maxitaxien hele veien til Lånkehallen. Tenk at buskene deromkring overlevde alle spysyke ungdommene. Så ble vi hentet av strenge foreldre og lagt trygt i seng.
Mine fordommer og spekulasjoner er mange, og jeg ser for meg en gjeng med digitaliserte vesen som nesten ikke vet hvordan ordentlige øyne ser ut og som har samme stil alle som en.. Nei dette må jeg finne ut av!
Even og jeg sitter ved det store stuevinduet med utsikt mot skolegården med basketballbanen. Jeg har trøbbel med å mate han merker jeg. Gutten vil bare sitte og se utav vinduet han. Jeg titter etter gjennom den altfor store kutteklare busken utenfor. På basketballbanen bortom plena spiller ei nydelig jent basketball for seg selv. Impulsivelene reiser seg brått. Stikker hodet ut av verandadøra og roper til den stakkars ungdommen: “Heeey, kainn du kom hit litt?”
Emilie Enge Berg (15) og jeg, avtaler at hun skal sjekke med foreldrene sine om det er i orden at jeg blogger om henne. Etter Even har sovnet, henter jeg inn ungdommen. Og min egen alder på 20 glemske år gamlere blir et faktum da hun forteller meg at hun er jo den lille jenta som var med storesøstra si hit og tegnet ved stuebordet våres for 7 år siden, da Tore og bodde her sammen med fugler, katter og fisker i skjønn harmoni.
Jeg starter med å fortelle Emilie om hvordan vi hadde det som ungdommer “fær i tiom”, og at jeg gjerne vil vite hvordan dem har det nå
-“Sånn e det no å.” Sier Emilie. Jeg måper. Hun forteller videre: “Vi gjør alt det der vi å, bare at no har vi med mobilen”
Jeg sitter i sofaen min med hakeslipp. Har jeg tatt så feil? Nei det kan ikke stemme? Jeg graver videre.
Anna forteller om en sosial ungdomstid der hun ikke kjenner særlig til mobbing. Ikke nettmobbing heller.
Emilie liker å holde på med gitar, dans, basketball, hester og fotball, og er ei meget sosial jente. Hun snakker om instagram, skype og youtube, og det må vel være den eneste forskjellen jeg kan finne på henne og oss for 20 år siden. Bortsett fra at vi hadde Gråtta, Ungdommens hus og Lånkehallen. Jeg spør henne om hun har vært på det nyåpnede Carbon ungdomsklubb i Kimen Kulturhus. Men Emilie sier at hun ikke har den interessen enda. Hun benytter seg ikke av ungdomsklubber og slikt.
Takk for praten Emilie, du lærte meg mye. Og nå skal jeg lære mer! Nå vil jeg vite litt om hvor våre sosiale ungdommer skal holde til framover ☺
Neste dag tråkker jeg ned til sentrum og inn i vårt nye kulturhus. Bare denne gangen inn baksiden, inn i Stjørdals nye ungdomsklubb Carbon:
Nysgjerrig trer jeg inn i de splitter nye stilige lokalene som skal huse pubertale spirer på dagtid framover. Nærmere bestemt mandag tirsdag onsdag 14-21, fredag 14-23 og lørdag 16-23. Jeg senser en velkjent atmosfære med tøffe ungdommer som suser forbi, med friske kommentarer til hverandre og action i lufta. Jeg høre Emilie i det fjerne: “Sånn e det no også”…
Her er det fem voksne ansatte som med glede jobber med dagens ungdom, og jeg får et bloggervju og fantastisk omvisning av en av dem, nemlig en grei kar ved navn Gunnar Hegstad. Gunnar er tidløs, derfor kan jeg ikke skrive noen alder. Da jeg spør Gunnar hvor lenge han har jobbet med ungdommene før de fikk flytte hit til Kimen fra gamle ungdommens hus, sier han 4-5 år. Men han lyver. Jeg vet det, for det kom en ungdom forbi akkurat da, og han ropte: “Siden 1821!”
Tidløse Gunnar forteller om tilbudene ungdommene kommer til å få kunne benytte seg av fremover. En skatepark lages ferdig før jul. Den skal ligge ved siden av halsen ungdomsskole. Gunnar spør om jeg ikke har sett at de graver der. Men det er forbipolene distrelene han snakker til. Har nok sett, men ikke registrert. Ikke lagret. Deleted. Mulig fordi jeg er Stjørdaling. Det graves. Det glemmes.
Her på kjøkkenet kan ungdommene varme seg egenkjøpt frossenpizza (kan jeg også det i forbifarten? Lissom gå i et med tapeten av unge freshe, og steke meg en grandis? Jeg er jo bare 35..)
Egen ungdomsavdeling inne på biblioteket har de også.. med pc’er og sånnt. Sånn hadde vi på nittitallet også. Sånne bøker and stuff..
Her inne på Carbon, som har vært åpen i ei uke, har de talt 60-70 ungdommer innom per dag. Men jeg synes så tydelig det er plass til noen av oss 35åringer her i Stjørdal også jeg, nede i den der fancy grønne sofaen..
…den der FANCY kjempe KULE …SOFAEN! Sjekk den da! Med ekte moderne ungdomsføtter oppi!
Sånn hadde vi også serru, back in the 90’s …bare gamlere, slittere og grønnere.. liksom vintage.
Her skal ungdommene kicke seg litt mens pizzan steker seg deilig og varm..
Fuzeball er på plass!
Så skjer det! Gunnar viser meg inn i et rom, og sier: dette er GRÅTTA-SCENEN! Jeg blir helt rørt. Har de virkelig kalt opp scenen etter nittitallets GRÅTTA? Gunnar kan fortelle at han også brukte å henge på Gråtta og ungdommens hus. Vi husker de samme folkene, men ikke hverandre. Det er den tidløse alderen som slår til.
Hils på 18 år gamle Erlend Eriksen Grøntvedt fra Stjørdal. Bosatt i Remyra, og klar for å jobbe som lærling på Carbon ungdomsklubb neste år, noe han beskriver som drømmejobben. Erlend er en munter og veldig hyggelig gutt som gjerne stiller opp til fotografering. Jeg spør om han spiller trommer. Han påstår at han ikke kan det, men det tror jeg ikke på etter det jeg hørte fra Gråtta-scenen i dag, Erlend.
Jeg får litt tårer i øynene, og minnes svunne tider, når Erlend spiller trommer på Gråtta-scenen..
Gunnar viser meg bandøvingsrommet og peker smilende på den ene høytaleren: “Den Marshallhøytaleren trur æ stod på Gråtta!”
Min jevnaldrende venn forsvinner i et minutt. Så dukker han opp med ei plastkasse. Jeg blir helt ute av meg da han forteller at denne kassen inneholder bilder, dokumenter og avisutklipp fra gode gamle Gråtta fritidsklubb.
For en skatt. Vi åpner og ser. “Se der er Larsa!!” Sier jeg. Gunnar nikker og sier at han kjenner han fortsatt. Han tar opp en grønn bok og peker: “Se der har Elin skrivvi rapport fra møte!” Elin var en av de ansatte ved Gråtta. Back in those days..
Jeg får se bilder og avisutklipp. En hel perm med avisutklipp. Og vi avtaler at jeg får komme tilbake en annen dag for å se nærmere etter om jeg kan finne noen av de artiklene jeg skrev for lokalavisa på midten av nittitallet. Som jeg gleder meg! Håper jeg får sitte bittélitt med den store nittitallsrumpa mi på den svære grønne sofaen dems også…
Tusen takk til Gunnar, Erlend og de andre ungdommene inne på Carbon ungdomsklubb. Tiden viser seg å ha stått stille på mange områder… Jeg har tatt feil, og bøyer meg i gammelt nittitalls-støv: “Sånn er det visst nå også”
⏳🔎👍
