Kjære alle nye blogglesere. Jeg ser at lesertallet mitt nærmer seg 2000 her inne i kveld, derfor vil jeg takke dere alle ydmykt for at dere tar av deres verdifulle tid til å lese mine ord. Å skrive er min lidenskap, jeg har brent for skrevne ord siden jeg lærte meg å skrive. Ja, altså, dere ser jo på bildet at jeg ikke ser slik ut. Det har jeg jo vist dere i mine sminkeløse innlegg. Men dere fortjener et pynta bilde i kveld ☺

Jeg er altså Helene Merethe 35 år. Vips var jeg 35, så jeg tallhenger litt etter. Må telle etter og sånnt, dersom noen spør på alderen. Tenkt på det forresten? At vi som drar på åra kanskje ikke husker hvor gamle vi er. Eller kanskje et par tre år bare susa forbi i hverdagskjas og hormonmas. Og vips henger vi etter noen tall. Vi lyger ikke på alder’n, folkens. Vi bare husker ikke og vet ikke engang at vi ikke husker, når vi plukker av noen tall på alderen..

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Sidespor det der oppe. Nå er jeg tilbake. Jeg er altså Helene. Kaller meg Forbipolene fordi jeg lever med diagnose bipolar, og er innimellom linjene åpen om dette i bloggen. Etter år med indre kamp, er jeg i besittelse av peace of my hyper mind. Jeg har overlevd, og har fred inni meg med alt jeg opplevde på veien hit. Noe har jeg allerede skrevet i bloggen. Alt jeg skriver er lett for meg å stå for. Jeg er sterk, klar, og vurderte saken et helt år før jeg begynte å blogge. 

Jeg skriver tekster også, men av respekt kaller jeg meg ikke “låtskriver”. Ingen band har så vidt jeg vet, satt låt på noen av mine tekster, så inntil videre kommer jeg ikke til å skrive her på bloggen at jeg er en låtskriver. Jeg skriver dikt, tekster og har holdt et foredrag om mine egne erfaringer for en ambulanseklasse. Jeg kan ikke skryte på meg annet enn at jeg er forelska i skrivekunsten.

Oppmerksomhet er ikke årsaken til at jeg valgte å gå åpent ut med mine historier, og blogge. Det sier seg selv at ei som har stått på nederste trinn av Jantesamfunnets rangsrige, ikke er vant til sånnt. Det er skriving og antitabu som driver meg. Og inspirasjonen henter jeg ned from above ved å tenke på alle jeg kjenner på den andre siden. Dessuten begynte jeg å kjenne på at jeg ikke ville gå i graven med alt jeg opplevde f.eks i Stockholm. Jeg vle stresset av tanken på å være den eneste som visste, og lei av å sitte med penna og skrive. 

Og det er ikke noen hemmelighet at det som også bloggdriver meg, er ønsket om å finne Anna Larson, som jeg skrev om i historiene om Stockholm.

Jeg blogger alt mobilt, og har enda ikke løfta på baken og kjøpt meg pc. Vet jo ikke hva jeg går glipp av heller jeg vettu 😉

Barna våre er skattene våre, og jeg presiserer at Tore og jeg ikke er kjærester, men samarbeidsforeldre og gode venner. Vi respekterer barna våre himmelhøyt, og kommer kun til å godkjenne snille kommentarer om dem. 

Venner og familie, dere er gull. Jeg hadde ikke venta all denne støtten. Hver eneste melding og hver eneste prat gir meg gåsehud og våte øyne. Mange av dere har jo vært der hele tiden. Noen av dere var der da jeg stakk av til Stockholm, og flere av dere husker mye av det jeg ikke husker pgr av ect-behandlinge. Dere er helt rå, fordi dere ikke eier fordommer. Livet er en dans i ei sommereng sammen med dere.

Jeg tenner noen lys for dere her i kveld. For lite visste jeg om at min underground story ville leses av så mange på så kort tid. Forfatteren jeg bærer på i magen er takknemlig og rørt. Det er for alle dere lesere jeg tenner disse lysene. 

Finner jeg Anna Larson, lover jeg å fortelle dere det.

Trønderklem fra Helene 💙