Du kan ikke tie ihjel en sommerfugl, for du kan ikke språket.
Dråpene henger på plastikkplanten. Jeg bader og hører på Jokke og Valentinerne. Og Roxette. Og Metallica. Og Miley, du vet hun tøffe Cyrus.
“Som å be aftenbønn” synger Joachim Nielsen så nydelig der oppe fra hvor enn han er nå.
Så stepper Ugly kid Joe opp: “I hate everything about you.”
Jeg synger med.
En eneste en er levende på dette badet. Det er den flotte palmen som trives best her inne på det andre badet. Så er det plastikkplantene og meg. Jeg lever ikke, og har kun eksistert på lenge. Plastikkplantene og jeg.
Mange ganger har jeg tenkt at dere blogglesere fortjener en oppriktig forklaring på hvorfor jeg poster et innlegg i måneden ca, i forhold til før. Og jeg griner når jeg skriver dette, for det sitter så langt inne. Jeg elsker å skrive.
Og jeg ønsker definitivt ikke å framstille meg selv som et offer.
Jeg ønsker heller ikke at han skal lese dette og tenke at “nå er Helene svak og jeg har vunnet kampen om å ødelegge henne og livet hennes.”
For det er motsatt. Jeg gir meg aldri, og jeg skal akkurat nå være tøff nok til å fortelle dere sannheten.
Hvorfor roa ikke er der til å skrive mye. Hvorfor jeg gråter i dusjen og i badekaret. Helst til Pantera med “walk”; så jeg kan grine så høyt at min 7 år gamle sønn ikke hører det.
Ok. Jeg har i det siste lært at jeg ikke taper noe eller er svak dersom jeg er åpen om det:
Jeg er, og har i flere år vært utsatt for grov og ekstrem psykisk terror innen metoder som har skapt stor forvirring og null selvfølelse. Truslene er endeløse og det tar aldri slutt. Sånn. Da er det skrevet i internettstein. Det betyr ikke at jeg er svak.
Det betyr at jeg begynte allerede for 6 år siden i terapi. Siden har de vokst seg til ei stor gruppe med familieteam, pårørendesenteret, lege, oppfølgingstjenesten og nå en veldig dyktig Psykolog. Jeg skal utredes. Fordi psykisk terror setter spor. Hvilke spor det har satt i meg aner jeg ikke, jeg vet bare at jeg var sterk og lykkelig før trakasseringen begynte.
Jeg orker ikke ting vanlige folk gidder. Jeg er stressa, blir livredd og stivner, av ingenting. Triggere, har jeg lært at det heter. En trigger og jeg sitter der og måper, superstressa og klar til å underkaste meg for å få fred. Men så er ikke det løsningen. Du setter grenser, du underkaster deg IKKE.
Måten jeg har sett på meg selv som, har vært så usynlig og mindreverdig, at jeg automatisk har tenkt, og fortsatt tenker, at alle andre tror jeg er en dritt på bakken.
Sakte men sikkert har jeg sunket mer og mer i redselen laget av gjørme, og det ble verre da jeg begynte å sette grenser for to år siden.
Grenser betyr trøbbel når du har å gjøre med et monster som kan lure verden med falske tårer. Det er DU som sitter igjen med jokerkortet. I et spill du aldri sa ja til å spille.
Det å se så lavt ned på meg selv og tro at jeg aldri kunne vokse meg større enn en dritt, gjorde at jeg har hatt en inderlig skam brusende inni meg før møtene med profesjonelle. Hun snille kloke fra oppfølgingstjenesten. Legen min som jeg noen ganger har brutt helt sammen foran. Psykologen som jeg ikke ante hva jeg skulle si til. Men praten gikk lett, det var bare så innmari flaut da jeg ikke greide å holde tårene tilbake under time 3. For jeg vil ikke havne på nivået til han som elsker å plage meg. Han bruker tårer til det meste.
Men det har hele tiden vist seg at de profesjonelle har mottatt meg på en forsiktig og velvitende måte. Alle sammen. Sammen med skammen.
For jeg holder alt inne. Jeg tenker ikke på det kjipe, jeg suser gjennom dagene uten å orke mer enn jeg gidder. Det er både et pluss og et minus ved det.
Jeg har venner og familie i tillegg til de profesjonelle, som hele tiden alle har stått der stødig.
Og dere lesere har ikke ant hva vi går gjennom. Jeg skriver vi, fordi vi er flere som berøres av denne psykisk ustabile personen. Ikke kan jeg skrive alle detaljene heller, av hensyn til personvernet til de omkring meg.
Jeg kan bare love dere at jeg vet at jeg kommer tilbake. Tilbake hit. Dette gjør meg bare sterkere på sikt, og han skal ikke få vinne over meg slik at jeg ikke engang tør å informere dere blogglesere om at det er, og har vært et rent helvete. For det tør jeg nå. Han kan ikke styre alt med trusler og stygge metoder.
Jeg lover at jeg gjør ALT. Jeg har meldt meg inn på mitt yndlings treningssenter, og selv om jeg forstatt sitter i sjokk og frys, hender det seg at jeg tør å slå meg løs i aerobicsalen. Jeg jogger også, og prøver så godt jeg kan. Men ikke mer enn jeg skal.
For det går grenser for hva man skal utsette seg selv for.
Og hvis du undrer på om ikke jeg bruker mine egne metoder som jeg har skrevet om på forbipolene, om å ta grep og komme seg ovenpå psykisk, er svaret: JA, snart orker jeg det. Jeg får så god profesjonell hjelp at jeg er der snart. Som jeg har skrevet tidligere: Læreren kommer når studenten er klar. Jeg er klar for alle de fantastiske lærerene som jeg alltid kommer til å være takknemlig for. Sendt fra himmelen eller noe sånnt. En dyktig lege, ei fantastisk dame i familieteamet, ei rå berte på pårørendesenteret, ei klok dame i oppfølgingstjenesten, verdens mest effektive saksbehandler i barnevernet, og en psykolog som kan sine saker. Familie og venner laget av stål. Takk. Så inderlig takk og pris.
For at de ikke bare tar meg på alvor, men lærer meg mer om meg selv enn jeg kunne. Jeg er ydmyk.
Ja, det er en utfordring når den manipulative spykopaten (ja for det er til å spy av) altså bruker tårer og angst for å framstille deg som en ond person. De fleste gjennomskuer det. Men så har vi volden og minnene om den. Og vi har de nedbrytende truslene. En verden jeg ikke fatter bæra av, for å være konkret.
Det er en grunn til at vi ikke skjønner noe av slik terror. Det er fordi kjærlighet er styrke, styrke er oss, og oss er kjærlighet. Innen den sirkelen finnes bare godhet.
Og takk og pris for all godhet som omringer barna og meg. Og jeg synger med: Sorry men æ ikke hjemme… Sorry men æ e ikke hær…. Sorry men snart så e æ hjemme. Hjemme og gir blaffen.
Psykopater kan ikke fly. Men det kan sommerfugler som oss.
På bildet over: Ankie og forbipolene
Så riktig skrevet! Kjenner meg godt igjen, da jeg levde med en type som dette i 12 år. Det er mange år siden, og jeg trodde på en måte jeg hadde lært å leve med det, men da jeg traff min nåværende mann, merket jeg at konfliktskyheten dukket opp igjen, og siste halvåret/året er angstproblematikken ganske sterk. Min mann er verdens snilleste, største person, så det har ikke noe med han å gjøre. Du har søkt hjelp, det har ikke jeg, men det kommer. Det er godt at du har hjelpeapparat og familie/venner, og jeg er sikker på at du kommer deg opp igjen. Ønsker deg all mulig lykke til i prosessen!🥰
Takk for det. Det sitter langt inne, for man vil jo ikke virke som et offer som søker medlidenhet. Man har så lyst til å forklare og være ærlig. Jeg skjønner godt at du har fått problemer med å være i en relasjon. Men du prøver, tenke det da. Du er helt rå! For min del er det så uaktuelt med en kjæreste at jeg glemmer hele tinder og alt med møteplassen. Ingen vits i å date noen, for jeg orker ikke. Det er jo nesten litt tragikomisk. Derfor er sånne som du deg jeg beundrer. Som tør å hoppe uti noe som minner om sterk storm for deg samme hvor stille vann det er. Mange klemmer til deg fra meg ♡♡♡