Du kaller deg “homofob”, selv om man aldri hører ordet “heterofob”, og det kan nesten virke som om du er både stolt og ivrig av og etter å påpeke hvor “homofob” du er. Fob. Fobi. Jeg ser ikke at du hverken skjelver eller løper for å gjemme deg, men du skal på død og liv ironisere det hele til “fobi”, sånn bare for å bruke det mest negative du kan finne. Jeg vet ikke hvorfor du er så feig. Det er ukjent for deg dette med andre legninger, men er du redd alt du ikke kan noe om. Du er ikke utdannet pilot, og kan ikke å fly airplanes. Er du da pilotofob? Eller ingeniørofob? Du kan ikke å danse. Er du dansofob? Lagematofob? Livredd alt du ikke har peiling på? Fobi for alt du ikke kan relatere deg til? Eller stikker dette med homofili så dypt av andre årsaker som du helst skjuler? Hvorfor er det så skremmende at andre ikke er prikk lik deg?

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

🌈🌈🌈 Gay eller ei, samma det, vi skal alle samme vei, både du og jeg 🙂

Se for deg følgende: Et party, mange i rommet, så dukker en mann opp som alle vet er homofil: plutselig blir nesten alle menn innbilske. På en to tre tror de alle sammen at den kjekke homofile mannen synker ned til deres klasse og faller for dem alle sammen. De tror at han, som en edderkopp med spesielle evner kommer til å hoppe på akkurat dem, og spise dem opp i det homofile nettet sitt.

Derfor har du homofobi: Fordi du er INNBILSK. Gay’s got TASTE, og er du av den innbilske typen er du ikke attraktiv for en classy og bevisst homofil.

Av alle ting kaller de dette “homofobi”…   Fobi? Hah, nånei, dette kalles å være urealistisk innbilsk. For hva i alle dager er det den homofile kan gjøre mot dem som plutselig  opp av intet skal være så fryktinngytende? Noen som kan fortelle meg dette? Hva er det som gjør at alle menn som skal være maskuline tøffe menn, på dette partyet,  plutselig forvandles til små forsvarsløse pingler med “store fobier” Og det latterlige er at de homofobe mener de har noe å gjøre med de homofiles private intimliv. Noe så frekt. Som om alle vi andre har noe å gjøre eller noe vi skulle ha sagt med/om DERES private, såkalte heterofile privatliv. Hva de liker og ikke liker å gjøre intimt er både privat og totalt uinteressant. …..Hva mer kan de være redde for disse homofobe, innbilske feigingene? Klær? Gulv? Kjøleskap? Slutt å vær så stupid. Skjønner du ikke at de fleste av oss synes du er pretty damned superteit når du kaller deg “homofob”? Vi gidder ikke engang å bli “degfob”. Vi ignorerer deg og dine tydelige issues.

Ja hva kan vi forvente av disse “homofobe” menneskene? Ikke særlig mye spør du meg. Annet enn at de må være livredde sånne skap, og at de egentlig  burde komme ut av dem, det er sikkert.

Jeg kjenner homofile, bifile og lesbiske mennesker. Og jeg tør påstå at de er tøffere enn de med slike urealistisk innbilske holdninger som “homofobi”. De tør å stå i det jeg vil kalle massiv mobbing fra samfunnets små pingler. Jeg kaller det pingler, når noen helt uten grunn påberoper seg angster og fobier for å oppnå sympati og klapp på skuldra si.

En annen greie dem forsøker å påberope seg ved å kalle seg “homofober” er følgende, og herved avslørt: Den feige holdningen og klare talen om at DEM, nei DEM, dem er ikke homofile! For en hver pris ER de IKKE det. For DET, det ville de ALDRI turt.

De er ikke tøffe nok til å stå alene. Stå alene mot resten, og tørre å si: Jeg er ikke som dere! Fobien går altså ut på at dem for all del aldri ville turt å gå ut av skapet sitt engang om de var det. Fordi de er puslete, svakelige, stakkarslige. Livredde for om noen måtte finne på å tro at de var en som måtte stå alene. 

Jeg er ikke lesbisk. Men jeg har noen ganger i livet måttet stå alene av diverse grunner. Med mange venner, og stor familie, men alene med mitt likevel. Jeg vet hvordan det kan være når livet gir deg oppoverbakke på oppoverbakke. Vet hvordan fordommer må omgjøres til ubetydelig vås, heve hue over det, og reise meg opp.

Vi vil ikke være pingler med urealistiske forventninger og usanne fobier. Hvis noe heter homofobi, må også noe nemlig hete heterofobi. Men ingen homofile er så svakelige at de påberoper seg heterofobi. De sparer klokelig frykten til noe realistisk. 

En ting er sikkert: Hvis jeg dater en mann, og han påstår å være “homofob”, er neste date avlyst. Jeg liker maskuline, tøffe menn. Gjerne så tøffe at de har en homofil kompis eller to, og noen lesbiske venninner! 

Vennligst stopp hysteriet, og vis barna våre hvordan man behandler sin neste, og lær dem om mangfold, takk. Sannheten er uansett at jeg heller ønsker at to homofile ektemenn eller to lesbiske ektefeller, skal oppdra barn av morgendagen. Fremfor at “homofobe” mobbere oppdrar framtidens skjøre spirer 🌱🌱🌱

…og da mener vi langt ute i space!

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Siste nytt er av type verdt å få med seg. For hvem hadde trodd at vår statsminister skulle tørre å reise så langt? Og det i et romskip som ser ut som en sky. Hvorfor har hun dratt til verdensrommet? Er det noe vi nordmenn bør vite om denne lange reisen? Svaret får du her.

Jeg leste Mikke mus for sønnen min Mathias da han var 5 år. Det handlet om romskip. Jeg sa: “Åå Mathias, vi skulle hatt sånn romskip vi, hva?”

Da utbrøt en mer enn vanlig entusiastisk Mathias: “JAA! Da, da kunne vi reist langt, laaaangt uti verdensrommet, helt ut til Erna Solberg!”

Sorry Erna, men navnet ditt gjør at sønnen min ble overbevist om at det har noe med jern, sol og berg å gjøre, langt der ute, da han var 5 år. Jeg glemmer aldri hvor stolt trøndergutten min var over at han visste om planeten “Ærna Solbærg”.

Jeg så for meg sol, jern og berg selv, og plutselig skjønte hvordan gutten min så for seg statsministeren vår.

Han ligger her ved siden av meg og er så bitte liten. Bare to år, og lillebror til verdens beste storebror. En toåring ligger tett inntil mamman sin, og jeg har ikke hjerte til å flytte ham. Har savna gutta så inderlig mens de har kost seg på hyttetur med pappan sin i helgen. Jeg bakte ei kake til minstemann i kveld, og han løp rundt og ropte med gladstemmen sin: “Mamma! Mamma! Mamman miiin! Mammaaa!”

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Tilby meg all verdens penger; jeg vil heller høre toåringen min rope “Mamman min!”

Noen ganger bare må jeg skrive. Jeg har ikke telling på hvor mye som ligger lagret her inne på bloggen, og som aldri er publisert. Det er så mye jeg skriver uten at det handler om lesertall. Sånn er det nå. Plutselig melder skrivebehovet seg, og jeg kjenner trangen til å formulere setninger og sette ord på tanker. Finne bokstaver å bruke på der jeg ser og hører. Kanskje publiserer jeg det, kanskje ikke. Dersom du kan lese dette har jeg nok gitt den vanlige blaffen i at det kanskje ikke er like interessant å lese som viralinnleggene.

Det piper i oppvaskmaskinen nede, og jeg vet det er minsten som har satt på den. For det var ikke meg. Han skulle stolt vise meg at han kunne klatre opp på kjøkkenbenken fra stolen han stod på under kakebakingen. 

At det går an å bli så glad i noen som jeg er i barna mine. Det sprenger i brystkassa, og noen ganger må jeg bare ut og jogge en tur for å deale med all den kjærligheten jeg føler for ungene mine. 

Eldstegutten min kommer på fredag, og blir her i nesten 3 uker. Jeg finner ikke ord for hvor innmari mye jeg gleder meg. Tårene presser på mens jeg skriver dette, og jeg planlegger all den moroa vi skal finne på sammen. 

Jeg har forlengst godtatt og forsonet meg med det faktum at han bor hos pappan sin. Fordi han har det godt der. Der har han vennene sine, pappaslekta si og lekene sine. Rommet sitt som han er vant til, og skolen der han trives. Man flytter ikke på barn som har det godt der de bor, på grunn av savn, status eller andre egoistiske årsaker. Man respekterer barnet.

Han er hos meg annenhver helg og i ferier. Vi har hatt 8 år på oss å gro inn i denne livsstilen, min eldste sønn og jeg, og vi er godt vant. Aller viktigst er det at han er blitt vant med det. Jeg brukte lang tid på det, men nå er det helt greit.

Lillebror, som bor her hos meg, vennes også til ordningen vår. Nå er han med annenhver helg hos mamman sin og pappan sin, og synes det er godt å ha mamma for seg selv i ukedagene. Akkurat som storebror synes det er digg å ha pappa i fred i hverdagen sin 20 minutter med kjøring unna byen her. 

Når jeg tenker meg om, gjør jeg absolutt alt for barna mine. Alt i livet mitt handler om dem, og det kommer til å fortsette slik. Jeg kommer aldri til å risikere å bli syk igjen, så jeg klamrer meg fast til medisinen morgen og kveld, trener kroppen, spiser sunt og lever avholds fra alkohol. Jeg kunne aldri mistet dem. De er jo livet mitt. De er grunnene til at jeg danser meg ut av sengen om morgene. 

Det er så mye mer jeg gjør for å holde meg frisk. Så innmari viktig for meg å få dette til. Å skrive er en del av hele bildet. Jeg får satt ord på mye, og er en mamma som går med hevet hode. Jeg tok løvemorhånda mi og knuste alle rykter til pinneved. De to gutta mine skal ha en mamma de er stolte av. 

Slike kvelder kan jeg ikke skrive så lenge. Søvn er noe av det aller viktigste å ta vare på for meg som er bipolar, derfor må jeg passe på når klokken nærmer seg tolv på kvelden. Det må soves. 

Takk og pris for to små gutter jeg elsker, digger, liker, glad i, akkurat som de er. Jeg tør ikke tenke på hvordan morgendagen hadde sett ut hvis jeg ikke var ♡MAMMA♡

Til sauene som disser med ræva i takt med flokken, og nikker som dukkene i det samme gamle dukkehuset.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Om og om igjen brukes det samme gamle kortet: “Du som blogger må tåle ditt når du legger ut datt!” Men hånlig tone vaies kortet høyt der oppe, hvor reglene er random bestemt av nettroll, nikkedukker, sauer og bygdadyr. De selv derimot, tåler ikke så mye som et lite svar før det eksploderer i det lite varierte landskapet av skrevne interlover og nettregler. 

Nei! Det er ikke greit! Nope! Jeg vedtar ikke disse såkalte bloggreglene dine, like lite som jeg tror på at jeg kan bruke sedlene fra Monopol-spillet til å betale i kiosken med.

Det er da virkelig ikke slik at DU ditt lille nettroll, skal få lov til å bestemme hva JEG som blogger må tåle og ikke tåle. Det er altså andre regler for hva ditt eget barn skal tåle i skolegården angående mobbing, enn hva jeg skal tåle fra deg?

Jeg skriver. Akkurat som en forfatter; så skriver jeg. Bare at jeg legger det i mine egen form for bok. Ja jeg kan faktisk lage en papirutgave av bloggen, det er en egen funksjon. Er det slik å forstå, at når en forfatter har “tråkket over streken” og rett og slett “gått så langt og publisert en bok med sine egne personlige meninger”, da skal forfatteren henges ut? Angripes? Hvordan? Med post it lappene dine på alle torg i landet her? Med massemailer? Tar du forresten kontakt med forfatteren og pøser på med dritt, for så å fortelle forfatteren at “såpass må’n tåle”, før du bombaderer facebook og Twitter med dine motsatte meninger hva angår den ferdigleste boka di?

Når begynte du som sau å følge resten av flokken i din forestilning om at “bloggere må tåle alt, siden de publiserer!”?

Hvor i loven står det at jeg som blogger må tåle alt siden jeg på lik linje med forfattere, facebookbrukere og journlister, publiserte noe? 

Ja, for alle facebookbrukere PUBLISERER. Og hva publiserer de? INNLEGG.

HVA publiserer en blogger? Innlegg.

Men, så har noen bestemt i form av et frynsete rykte at det er forskjell på facebookbrukere og bloggere. Man skal være hardere og tøffere mot en blogger, enn man er mot en facebookbruker. Akkurat som i en skolegård; noen er man slemmere mot. Noen er man snillere mot. 

Hvis vi skal lære barna våre å være snillere mot hverandre, here’s what is going to happend: Plattformene Twitter, Snap, facebook og blogg skal være likestilt. Man skal være like snill mot Blogg og Snap, som mot Twitter og Face.

For du skjønner det lille troll, at hvis DU kan bestemme reglene utenfor selve loven, så kan JEG også det. Og jeg bestemmer at DU får ikke være ekkel mot bloggere, bare fordi du i din rosa forestilning made of fordommer og tabu, har bestemt deg for å hakke på alle bloggere. 

Alle disse PUBLISERER: Journalister, Forfattere, Twitrere, Bloggere, Facere og Snapere; skal du plage en, får du sette igang og bruke tiden din på å plage alle, i ditt forsvar av det tåpelige kortet ditt. Eller omvendt helst: vær heller høflig mot alle.

Det sutres om at Anna Rasmussen og andre bloggere blokkerer folk på facebook. Det klages over at de styggeste kommentarene ikke publiseres. Stop in the name of intellegence! Skjerpings asap! For hva er det man innbiller seg? Finnes det en lov om at Anna og resten av oss bloggere skal finne oss i ALT? Nei! Slettes ikke! Vi skal hverken godta ord som gir oss vondt i magen eller gidde å forholde oss til hurpetroll på facebook, like lite som BARNET DITT skal finne seg i å bli mobbet på skolen. 

Du har ikke rett i at bloggere er den delen av landets skolegård som skal være ditt sorte får. Du har ikke rett til å vaie med den oppbrukte setningen “bloggere skal tåle alt” bare fordi du har sett andre sauer har skrevet det. Det er ikke slik det fungerer, at noen få brukere av internett får bestemme hva pokker som er greit.

For du skjønner det, at BARNET DITT SER DEG. Om ikke nå, så om et par år. Her på internett lærer barna hvordan de skal behandle hverandre. Her viser du neste generasjon hvordan de bør te seg i skolegården og på arbeidsplassene, mens kritikken hagler i grenselandet’s kommentarfelt, og selvmordsstatistikken stiger til uante høyder.

I følge LOVEN er MOBBING PÅ NETT ULOVLIG. Ditt snevre rykte om at bloggere skal tåle alt; er bull og shit. Da får alle tåle alt. Du også.

Sånn kan vi ikke ha det. Så jeg finner opp nye regler, jeg også: Bloggere skal heretter behandles med respekt på lik linje med alle andre brukere av internett! Hvorfor ikke? Tell me why? Hvorfor har DU BEHOV for en hakkekylling? Det er ditt problem, så kjøp deg en kylling, og spis den uten å plage andre. Ta deg en svær bolle i samme slengen.

Hilsen en blogger. Ikke en forbanna sau.

Noen ganger kan man skrive et offentlig brev, dersom en ønsker å nå frem med noe. Og det er nettopp hva dette er; et brev til enkelte innvandrere i Norge. 

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Kjære deg.

Du som kysser meg på kinnet når du gir meg en klem, før du gjør det samme på mitt motsatte kinn. Du som snakker bedre norsk enn meg, og tilogmed har lært deg dialekten der du bor. Du som har et og annet å lære oss om arbeidsmoral. Du som lager eksotisk mat. Du som ivrig blir kjent med oss som tok imot deg. Du som gjerne lærer meg om fremmede kulturer fra duftende fjerne strøk. 

Denne er til DEG.

Du har tørket mine tårer og du har ledd med meg. I flere år har du bodd her i byen og tilpasset deg vår kultur. Til gjengjeld får vi som kjenner deg, høre om hva du er vant til hjemme på Cuba. Vakker som den fineste natur, og klok som tidevannet, bor du her sammen med oss, og tar oss som vi er. Ei stødig dame med følelser og engasjement. Jeg har også tørket dine tårer, og jeg har også ledd med deg. Er så glad du er her, og selv om det sikkert er godt og varmt der du kom fra, håper jeg du aldri flytter herfra.

Kompis fra Afganistan. Du bærer på minner og muslimsk tro. Du spiser ikke svinekjøtt. Det gjør jeg. Du kan fortelle om sider ved den muslimake tro som er vakker. Troen på Allah, en Gud for alle. Oppdragelsen fra din mor og din far, om å være god og snill mot alle. Du synger: “Opptimist, jeg er en opptimist!” Og mens jeg baker kake ligger du på sofaen min og lytter på Eldorado med Åge, på full guffe. “En 14 år gammel gutt fra Herat i Afganistan..” Jeg tror det er både godt og vondt for deg å høre den låta, og jeg innrømmer at det triller et par tårer nedover kinnene mine når Åge snakker om gutten i Afganistan. For jeg vet at du godt vet hvor Herat er. Jeg ville savnet deg hvis du reiste din vei.

Maten i kinarestauranten. Den deilige kebaben inne på Grillkroa. Utenlandsbutikken ved jernbanestasjonen. Du fra Thailand som virkelig kan å massere. Vietnamesisk restaurant. Hva var denne byen uten DERE? 

Jeg håper dere skjønner at vi skiller vakker religion og integreringsinteresse fra politiske ledere, ideologier og terror. Håper DU skjønner at DU er EN AV OSS. Fra barndommen og frem til nå har vi rukket å bli kjent med dere. Fra Spania og Afganistan til Russland og Sverige, fra Vietnam til Cuba, fra Thailand til Polen: takk for alt dere bidrar med krydder i hverdagen vår. Takk for at dere gir oss hjertelige vennskap og respekt for forskjellige kulturer. 

Vi hadde hverken hatt pizza, kinamat, sushi eller thaimat hvis ikke dere hadde vært her. Hver arbeidsdag går dere på jobb eller skole, med interesse for språk, integrerig, og med den intensjon å skaffe dere flere venner her i Norge. Et land som ville vært fattig uten dere. Takk for at dere aldri ser rart på meg fordi jeg kler meg slik kulturen i Nord tilrettelegger for, og takk for at dere åpner for godheten i det å ta hverandre som vi er. 

Takk for at dere nusser meg på kinnet og nynner låter av Teigen og Aleksandersen. Takk for alle gangene jeg har blitt bedt på middag, og vit at dere bor i hjertet mitt også. Ikke bare i landet der mine formødre kjempet for at vi sammen skulle kunne leve her i likestilling og fred.

På bildet, fra høyre: Orleydi fra Cuba, Dianelys fra Cuba, og jeg.

Jeg ser ut av vinduet og vet at jeg kan ikke delta i verden der ute nå. Hele systemet i bippehue mitt sier fra: nå roer du ned Helene, og så gjør du ingenting. Følelsene sier fra med tristhet, og kroppen med tyngde. Jeg som tenkte å løpe rundt i huset og gjøre husarbeid i dag, lar det ligge.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Dette er min egen naturlige calm down. Et friskhetstegn rett og slett. Man skal ikke tippe over i bipolar hypomani, derfor trenger man sånne dager. Det blir for mye energisk glede, og lufta går ut av ballongen. 

Det er bare å glede seg til i morgen. For da vet jeg at alt er i orden igjen. Jeg må høre etter kropp og sinn, og gå tidlig i seng. Så må jeg sove ut, og kjenne etter i morgen. Kanskje kan jeg både rote i blomsterbedet og gjøre husarbeid da.

Akkurat nå vil jeg bare grine, og det er bra. Ingenting er bedre enn balanse når man lever med denne dignosen. Bipolar fatigue er en tilstand jeg innimellom blir kjent med. Da er jeg utslitt av meg selv, og trenger å møte den grå, triste og kjedelige verden for noen timer, uten særlig energi å sprette rundt med.

Det kan virke rart å tenke takknemlige tanker over å føle seg trist. Men når du lever med sprettaloppenergi og superhumør stort sett hele tiden, blir du faktisk litt lei av deg selv. Og selv om jeg foretrekker godt humør, er alltid gråværsdager tegn på at jeg er frisk og langt fra mani. Nå har jeg vært frisk i snart 7 år, og begynner å sette pris på balansetegn som dette.

Utfordringene er å føle seg ensom når man jo vet at man har plenty venner, og nettopp hadde en lang og interessant telefonsamtale med ei god lokal venninne. Å bli sjenert når en er vant til å være utadvendt. Å slite sofa når man egentlig vil gjøre alt mulig annet. Å presse seg i dusjen når man egentlig elsker å dusje. Å miste ting og velte tang, i ren slapphet. Depresjonstegn for en dag, rett og slett.

Mamma til to søtinger å elske. Så mange venner og familie å være glad i. Mange spennende prosjekter å se frem til. Så mye lykke i hverdagen.

Likevel oppfører altså denne diagnosen seg slik at den må bremse innimellom, hvis den skal holde meg frisk. Det viser bare at de som virkelig er syke av bipolar, ikke styrer dette selv. Tilogmed jeg som er symptomfri og i remisjon merker det. 

Man kan jo bare tenke seg den enorme gleden når humøret kommer krypende tilbake; det er virkelig en fantastisk opplevelse. Takk og pris for at denne tilstanden aldri varer mer enn en dag ❤

Da jeg snublet inn døra her i natt, lo jeg så jeg ristet, og greide ikke helt å slutte å humre før jeg sovnet. Klin edru som alltid; min egen oppskrift for å ha det supergøy på by’n. Hva jeg gjør på benken over her? Vel jeg tenkte et sekund at jeg skulle posere liggende. Men den idéen varte bare 1 sekund, og i løpet av den tida rakk Laila å knipse et bilde.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

 (Yellow and Donna👆👆👆)

Laila og jeg tok på oss godt humør, og jeg fikk låne 3 parykker av henne til å ha i veska. Så gikk vi og danset på Bamses in the dark. At det faktisk var lite folk, passet oss utmerket inne i discoteket, for da kunne vi virkelig slå oss løs til Dirty dancing og Shakira moves, uten at særlig mange så oss. Yeah! 

Vi skulle snart finne svaret på hvorfor kvinner går ned i litt knekk i knærne dersom de går og ler samtidig.
 

Jeg skiftet raskt fra heks til korthåret Italiana.

Så skiftet jeg til yellow, før vi gikk videre til puben BS. På veien fikk vi slite med en del latteranfall, og det var da jeg skjønte hvorfor kvinner i latterkrampe går ned i knekk i knærne; man kniper igjen så en ikke tisser seg ut. Du har vel sett den stilen der de ser ut som de går ned noen trappetrinn elegant mens de ler? De har det ene kneet litt over det andre; som regel høyre kne, og går et slags trappetrinn ned for en kort stund, mens de slenger hoder bakover. Ypperlig for å knipe igjen og samtidig kunne wræle. I slik stil inntok vi gågata, før vi danset litt der også. YOLO, faktisk. Og det er bare å gå ned i knesknekk, så holder man seg elegant til man når frem til en do. En lattis kan tross alt trøkke kraftig fra mellomgulvet og ned. Man kan ha det knekkende gøy, med andre ord, så mye man vil.

På BS møtte jeg en farmasøyt som ville prate om bipolar. Og det er jo greit; hva søren skulle jeg gjort uten bipp og adhd? De siste 7 årene har det bare vært en gave for min del, og jeg ser meg tilbake på sykdomsepisoder med humor i fokus. Sånn satt vi og pratet da jeg skulle hilse på ei dame jeg aldri har sett før. Plutselig fortalte hun meg at hun er bloggleser av forbipolene. Jeg ramler alltid litt sammen når folk som er fremmede for meg sier sånn, og det er kjempegøy å faktisk møte lesere. Snodig fra å sitte å skrive og mekke bilder til å snakke med folk som har lest ordene og sett bildene. Det viste seg at hun og mannen er av den type folk jeg bare må bli kjent med. De har slagverk hjemme, hører gammel rockis og bærer på bagasje som har gjort dem omsorgsfulle og svært tilstedeværende. Hun og jeg tar oss en kaffe snart. Jeg fikk sitte på med dem hjem, og det gjorde denne herremannen også, en lokal hurrahurra som jeg bare digger. We had the driveride of our lifes. Her er den:

Takk for lånet av parykker, Laila. Nå skal jeg lure ungene når de kommer hjem i morgen ettermiddag: shit, har mamma fått kort mørkt hår!? Spørs om toåringen godtar det.

Speed it up yeah, tenkte hun, i det hun tok på seg de slitte joggeskoene sine. Etter å ha sett elg nede i joggebakkene (Blakstadbakkan”) trønder dialekt) for noen måneder siden, hadde hun måttet innta kunstgressbanen med sin lite varierende utsikt halve vinteren. Nå var sommeren kommet, og hun kunne vandre ned til joggeskogen sin i sentrum heller (Sandskogan) (Trøn.. ja, du vet)

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Greia er at denne blondina har både bipolar og ADHD, og kan ikke jogge på asfalt, siden hun løp i stykker hofta si på det harde underlaget for noen år siden. “No way, how to say?” Sa legen. “Du kan ikke jogge på asfalt, frøken!”

 Allright, du kommer ikke til å tro det du nå skal få lese, men hvert ord er sant. Man har vitner. Dessverre har man vitner.

Hun ringte ei venninne som bor i oslo mens hun gikk de to kilometrene ned til sentrum og Sandskogene …skogan. De pratet mer enn de skravlet, og bablet mer enn de snakket. Men akkurat i det den fake blondinen entret den første delen av Sandskogan, ble samtalen avbrutt av: “Men for i HÆLVETTE FAEN..!!!”  og “SAATAN KOM DÅKK OINNA MÆÆÆÆÆ NOO FOR HÆLVETTE FAEN!!” og “Sorry den banninga, Lena, men det var to forbanna kråker som angrep meg her. Grrrr!” Hun er blond, så hun trodde det var kråker. I virkeligheten var det ravner, med det fant hun ikke ut før senere da hun fikk hjelp av Google, og bistand av Lena. Uansett hadde hun ropt så høyt, og viftet med armene i så teit stil, at hun skjemtes da det kom ei dame syklende mot henne som må ha hørt og sett det hele. Hun skulet på henne da hun trillet forbi.

Fugler er fugler, tenkte blondie, og kom seg bort til enden av stiene der hun bruker å jogge, før hun sa farvel til Lena og “la på røret” som man sa i hennes ungdom. Nå er det strengt tatt intet rør lenger, men en skjerm. Hun puttet skjermen i lomma og løp i vei, med høy musikk på ørene. Ved enden av skogen gikk hun litt, før hun satte i gang igjen. Gledet seg nå. Men plutselig måtte hun fikse på ørepluggene. Hun tok dem av, og hørte så et spetakkel uten like. Det skvaldret over hodet hennes, så hun så opp. Der var de to ravnene i full gang med å stupe etter henne på tur, Hun kunne se detaljene i klørne, og tenkte: “Hælvette, dæm føøørbainna krrråkan!”

Hun måtte bare løpe nå. Å jogge var uaktuelt, så hun spurtet ut av skogen med de to svarte fandene i nakken. I midtiveien møtte hun et hyggelig par hun er på hils med. De så bare rart på henne og lo, der hun kom bannende og fresende ut av skogen, mens hun ropte “Krååååker!”

Hun la på sprang videre, illsint for at joggeturen var ødelagt, og så seg tilbake. Måtte bare knipse et bilde av satan sjøl i tretoppen. Så løp hun videre.

Den redde skapningen rundet Øverlands minde etter å unødvendig ha jogget rundt hele stadion, og tenkte “AHAA” da hun så dette:
 

Here I can run you stupid birdie, mumlet hun, og krøp gjennom et hull i gjerdet:

….hvilket var totalt unødvendig, siden det var flere åpne dører inn til stadion, både ved kunstgressbanen og løpebanen. Barna som spilte fotball der inne må ha undret seg over denne oppførselen. Men hey, de ante vel ingenting om sinte stupende kråkeravnetroll i lufta. Eller kanskje hadde de sett hele scenarioet? It`s a dramatic hell of a action kind of world when you pretend to be blond. Men det er nok sant; blonds have more fun. For til og med denne traumatiserte kjeftesmella lo av det hele da hun jogget hjem.

Ok. Det er hardt å innrømme at jeg er så dumb, men den dama, det var meg det. Og hele historien er faktisk sann. Jeg havner borti det meste, og ikke alle dyr liker ei joggende pmsbombe. Eller, hvor mange dager i måneden kan jeg skylde på tre bokstaver. Anyway, nå har jeg opplevd det også; jeg ble jaga ut av favorittjoggeskogen min i dag. Av to rampete ravner. Den største nedturen var at jeg trodde det var kråker.

Bare de ikke fulgte med meg nå da. Bare de ikke vet hvor jeg bor. Iiik. For da vet jeg ikke om jeg kan kalle dette “Lykke”toppen mer. Ravnerampe kråkelorter!

Denne personen har jeg valgt å skjerme fra offentligheten, av flere grunner innen moralsk taushetsplikt. Jeg er meget nøye med hva som publiseres her inne på forbipolene, og det minste tegn til urealisme hører ikke hjemme innen sann historikk. Samme hvordan en historie er dokumentert, ønsker jeg ikke å bidra til annet enn sunn åpenhet. Det er ikke sunt dersom det går utover livskvaliteten til de berørte. Historien vil forbli skjult.

“Hun er singel. Stakkar. Nærmer seg førti og greier. Begynner å haste litt nå, med å finne den rette frosken. Kanskje det er noe rart med henne siden hun bor alene.”

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Wellah well. Jeg ser litt annerledes på det, if you could give me a minute: Du ser livet fra din ende. Jeg ser det fra mine erfaringer. Og det er mitt liv, ikke sant, så å ta utgangspunkt i mine egne erfaringer er gunstig. I have been there and done that, serru. Jeg har kyssa froskene. Testa menyen. Fant et par hovedretter, og ble lei av dem. Jeg har laget 2 barn, hvilket var det viktigste. Nå vil jeg leve resten av livet singel og fri.

Og får jeg en kjæreste, er det ikke raping, promping og skittentøy vi skal dele. Med andre ord, inn med skje: vi skal ikke flytte sammen. Og skal vi det etter 10 år, blir det i et svært hus delt i to. Jeg kødder ikke med min private sfære en gang til, såpass har JEG lært om MITT liv.

Åh den følelsen, når du har nådd målet ditt og tilværelsen er en goodie bag med barn, hjem, spennende venner, nettverksbygging og begivenheter. Når du har jobbet med det å velge å tenke sunt og fordelsaktig i årevis, og endelig kjenner at du faktisk elsker deg selv. Ja nå er du din egen beste venn, og du har på mange måter forstått menigen med ditt eget liv. Singel, fri og selvstendig. Du har en flirt innimellom, men skjønner at forelskelsen går over.

Så, ved et av disse tilfellene hvor følelsene har gått over, og du flyr til neste blomst, sier ei venninne: “Ååå så synd, stakkar du. Og jeg som tenkte at du endelig hadde funnet den rette.”

En annen venninne sier: “Håper du finner den rette en ganga da. Såå synd det ikke ble dere.”

“Den rette”? Jeg har vært borti mange rette regnestykker der ute, men så gikk følelsene over. Og det er ikke så uvanlig. Men den rette for meg er desverre meg selv. Desverre, fordi det kan se ut til at mange småsjalu kvinner i et forhold ikke kan ha deg i den indre sirkelen sin hvis du ikke har partner. I mean, du er god nok når det skjærer seg, og hun har kjærlighetssorg. Men straks det har fiksa seg, da er det som om det årvåkende skal passes på at den partneren kun har utsikt til andre opptatte damer. Alt som teller er å holde på fyren’s oppmerksomhet, og plutselig er forholdet det eneste ene.

Sorry, men i mine ører låter det svært naivt med “finne lykken” og “den rette”. For real, hvor mange ganger har du egentlig “funnet den rette”? Og er det så vanskelig å forestille seg at jeg som singel kan ha nådd min hylle i livet nå? Eller greier du ikke å se for deg en annen tankegang enn din?

Jeg sier ikke at jeg aldri kommer til å ha flere epoker i livet hvor jeg har en kjæreste. Jeg sier ikke at jeg ikke griner i bryllup. Ei heller at jeg er følelseskald.

Men jeg HAR DET SÅ BRA SOM JEG HAR DET, skjønner du? Nei du skjønner ikke hvordan man kan være uavhenhig av et annet menneske og samtidig ha det bra. Du tror det er både trist og stressende å “ikke ha funnet den rette”, og du tror helt oppriktig at jeg virkelig driver og leter. Sånn at jeg kan tre inn i de gyldne A4rekker med normale forhold. 

Men jeg er fri fra krangler. Fri fra sjalusi. Fri fra dårlig stemning styrt av et annet menneskes humør. Jeg er fri, og mer sosial enn noensinne. Og du, jeg leter ikke. 

Nei takk. Jeg kunne ikke tenke meg et liv med et annet menneske akkurat nå. Jeg ville takket pent nei til både samboerskap og giftemål. Fordi jeg HAR DET SÅ BRA akkurat som jeg har det. Jeg slipper alt det jeg vet du sliter med. For i mine øyne er det svært unaturlig å bo sammen med kjæresten sin. Jeg deler desverre ikke saueflokken’s syn på dette. Og man kan se den samme saueflokken søke skillsmisse, bare for å gifte seg igjen. Jeg deler ikke dette synet på måter å bruke tid og energi av livet sitt på. 

Jeg er så lei av den rosa dollinga. Er så sick and tired av at så mange ikke forstår at sånne som meg faktisk HAR funnet den rette: MEG! Slik bevarer jeg ekte humør og lykke, og kan bedre ta meg av barna mine. Det eneste som gjør meg trist er adskillelse fra barna, og sorg ved død. 

Jeg har ingen som sårer meg. Og jeg går ikke glipp av noe. Men jeg vet mange mennesker som går glipp av år og dager av livet sitt pgr av dårlige forhold som gjør dem deprimerte. Når de endelig kommer seg ut av det, kommer de fram dit jeg er nå. 

Jeg kommer til å forelske meg igjen. Sånn er jeg. Jeg forelsker meg, og så går det over med høstvinden. Begynn nå ikke å mas om “den rette”, vær så snill. Og stakkarsliggjør ikke en sterk kvinne som bobler over av lykke, der du selv forsøket å hanskes med en vanskelig relasjon til en samboer du kommer til å klare deg bedre uten den dagen du endelig er sterk nok til å fly din vei. Det er som en kristen som preker om religionen sin til en sliten ateist: Jeg tror ikke på det samme som deg. Kjærlighet for meg strekker seg så mye lenger enn en monogam tilstand av 1 + 1. Det rette tallet for deg er 2, men tall teller ikke i min kjærlighetsfylte verden. 

Det er du og prinsessebrudekjolen din i god tro, og meg i hippiekjolen min i fred og ro. Vi kan møtes på halvveien, men slutt å prek!