“Shake it up baby now, shit it out baby, shake and cry, cry and shake.
Come on come on come on baby now, come on psycho, gas and light; shake and cry.”
Den forvridde låta dønner rundt i hue ditt, for nå er det på’n igjen, ikke sant? That shaking cry-show.
Skuespilleren, psykopaten, narsissisten, whatever, er i gang igjen med sitt aller beste våpen: offer-rollen, rett foran så mange du kjenner som overhodet mulig.
Det kan være en venn du desperat prøver å bli kvitt, noen i familien, eller andre relasjoner: Du har bare en liten sjans. Hvorfor? Fordi våpenet offer-rollen, er mektig.
Det er nemlig slik, at de aller fleste regner med at narsissister ikke kan gråte. At de er for kyniske til sånnt. Det er riktig at vedkommende ikke kan ha empati med deg, men det betyr ikke at han eller henne ikke kan synes voldsomt synd i seg selv.
Og de når fram, både her og der, “stakkar”.
Jeg kan LOVE deg, at det ikke finnes noen som griner, gråter, sutrer og skjelver så mye som de innen kategori psykopati. Å få sympati av omverden er den mest nyttige metoden for å vende dem mot deg. Og det funker. Du har ikke mange muligheter til å endre det engang.
….for…
…sitter DU foran folk ca 9 ganger i uka og gråter, rister og skjelver, fordi du har en magisk evne til å bringe fram all verdens selfpity? Selvmedlidenhet som kan ødelegge enhver sluse, og lage en flom av tårer? “Bryter sammen”? Kommer med hint om suicidalitet? Kanskje du til slutt må holde deg fast i noe også, som et bord, fordi du skjelver sånn av angst pgr av tanker du vet gir deg noia?
Ikke det?
Neivel.
Da får du ingen sympati, og det er jo heller ikke det du ønsker. Du vil være en tøffing. En sterk en. Når tårene dine kommer innimellom ukene og etterhvert som livet føkker med deg iblant som normalt, er det ekte grunner til lignende følelsesutbrudd. Jeg gjentar: EKTE!
Forskjellen er at narsissisten virkelig faktisk tror det er synd i henne eller han. Verden dems er vrengt, så ingen synes så synd i seg selv som dem. Og dermed er tårene og angsten på en måte faktisk reelle.
You see? Det er derfor det virker så ekte, hele showet til verdens beste skuespiller. Dette er den mest effektive metoden innen manipulasjon noensinne. Med høy applaus og et rørt publikum.
La oss ta en titt på det utenfra.
Du og denne grineskjelveren:
Du tar ansvar for din egen psykiske helse, både mentalt og fysisk. Smiler og holder deg oppe. Er sosial og gjør alt du kan for å fungere. Virker å være sterk. Selvfølgelig gråter du iblant, men helst i dusjen, i regnet på en joggetur, eller når du ikke greier å holde igjen tårene foran en venn. Så vasker du ansiktet og går videre.
Ja, du gjør alt du kan for å være sterk som pokker, så det er det du har blitt: pokker så sterk.
Folk tror det er narsissister som oppfører seg slik utad: sterk.
Narsissisten har en annen livsstil, og en annen tilnærming til livet generelt. Løgner, usunne valg, negative tanker, og altså denne shaking crybaby atferden.
Hvem tror du verden omkring dere tror på? Den som løper rundt og smiler? Eller den som sitter der og ser ut til å ha blitt til et mentalt stakkars vrak “pgr av deg”?
For du vet jo at du får skylden for alt vedkommende sier og gjør.
Så desverre.
Here we go again?
Nei, here YOU go again. Langt langt unna krokodilletåre-teateret. Du må nok bare lære deg at folk omkring deg tror på forestillingene, og at tårer og skjelving faktisk når inn til naive hjerter av gull.
Men ønsker du virkelig å kjenne naive snillismevesener som hører hjemme langt nedi svære krokodilletårer som de kan svømme i til krokodillen spiser dem?
Nope! Se en annen vei. Hele showet er jo pinlig. Drive og bade i tårer. Kanskje skjelvinga kan lage noe som minner om massasjebad? Kanskje de tror de har magiske evner så de kan være helter og redde krokodilla i teaterstykket?
Whatever.
Narsipsykososiopater. Kall dem hva du vil for meg.
Ja de kan gråte! Ja de kan skjelve! Kom deg unna og ikke lag et eneste minutt historie med et slikt menneske. Og sitter du foran krokodilla og tror tårer er tårer og skjelvinger er skjelvinger? Sannheten vil komme til å vise seg å være en helt annen, så ikke vær naiv.
Oppdater deg, det finnes mye forskning på dette. Det kan redde livet ditt å vite mer om livets skuespillere.
Nynn på en annen låt, hopp oppi en ny båt, og vær sterkere og tøffere. Det er nemlig ikke slik at teaterstykket stanser ved pausen mens de mest naive i publikum jubler, griner og svømmer i tårer.
Slutten kommer, den. Du må bare holde ut et par titalls blinde, manipulerte flyvende aper.
På slutten ler du best, det vet du jo.
