Dette innlegget inneholder eksempel på generelt psykisk haltende helse. Mental helse’s hjelpetelefon er åpen hele døgnet. Hvis du behøver å snakke med noen, ring 116 123     Intet er bagateller når du ringer de som vil hjelpe deg, så ikke nøl med å ringe.

“Sårbar uten å la seg såre, for det er nettopp da ingen kan knekke deg. Ærlighet og åpenhet er styrke” -forbipolene 2021

Hvis du bøyer litt på en løvetann, bøyer den seg. Den kommer til å vise deg at den bøyer seg, det er selve naturen. Så kommer den til å reise seg igjen når du holder fingrene dine av blomsten. Naturlig. Kanskje den aldri reiser seg og blir slik den var før du bøyde den. Men den fortsetter sitt planteliv utover sommer etter sommer. Akkurat som den har blitt. Tilpasser seg.

I kornåkeren står et strå og lar seg styre av vind og vær. Holder ut i det lengste, også gjennom de første frostnettene.

Litt skjev, but what to do about that?

Smile and put on a hat.

Neida. Dvele eller ikke dvele? Ikke dvele, ved det som ikke går an å forandre, bare være en God damned løvetann, og forandre sin egen innstilling. Dette har naturen innbakt i sin helhet. Det henger i et halmstrå.

Så, tør du å være en tøffing og vise deg sårbar?

Mest sannsynlig ikke med vilje.

De fleste av oss skinner som soler utad, og gråter som den ensomme man on the moon i dusjen eller regnet, når ingen ser. Når man ikke er til bry for noen. Så pinlig det ville vært å være så naken i hue. Så du skinner på Facebook i nuet.

Men så kommer det en høst, og ikke bare har du visnet. Underveis brakk stilken din også, den som rent fasademessig så stolt og rak ut.

Du skulle sole deg, men du ble svidd.

Du skulle tenke på minst mulig, men fikk vite altfor mye.

Du skulle rydde, men alt ble mer rotete.

Du skulle vaske mer, men du ligger på sofaen og nærmest peser etter luft som et uidentifisert vesen av en annen verden.

Du er på etterskudd uten overskudd og drukner i ting å gjøre. Men når du ser på klærne som skal brettes, gulvet du bare feide litt over i går, handlelisten, badet som skal ommøbleres, dusjen som skal skrubbes, rommet ditt som krymper og behøver rydding, rommet til minsten som skal få loftseng så alle møblene og tingene må bo i stua mens den nye senga monteres… og hvem pokker skal du ydmyke deg til å spørre om hjelp til å sette opp ei seng fortest mulig før skolestart?

Endelig fant du værtfall kilden til den fæle lukta. En burger gjenglemt i sekken til minsten fra sommerens klatreskole, midt i skittentøyet. Du brekker deg ikke engang, bare gjør det. Fikser det. Får det ut av hus, og tenner en røkelse.

Barna får alt. Alt går til barna. Du elsker dem høyere enn livet, og himmelen og hele pakka. Glemmer deg selv. Gjemmer deg selv.

Og nå er altså høsten her og prøver å legge deg i dvale. Høsten hvisker om en ny sommer. Nye sjanser. Andre tider. Ryddige, rene tider der du får dvitaminer når du legger deg under sola. Tider da du blir gylden og glad, ikke en klump med kull.

Litt sliten? Jepp, men sliten er ikke farlig tenker du, det får ryddes og vaskes i morgen. Eller en annen dag. Med stor tro på at overskuddet snart kommer seilende til deg, blir du og Netflix enige om at sånn er det.

Men du får ikke fred. Du vasker og rydder, mens du drukner litt for hver gang du finner noe nytt som må gjøres.

At høsten hvisker god natt, kan du ikke høre der du jogger i vei på en åkervei med musikk på ørene.

Kjører på. Du kjører på. Bad ass mf queen of the wannabe happy year: proud, loud, energy mom! Yeah!

Bare at hun superdama wannabe glemte å spise nå igjen. Barna får maten, og hun tar seg av praten. En halv avokado får duge, mens matlysten er på ferie.

Tegn etter tegn etter tegn etter tegn. Som du ikke ser. Hvordan skal du kunne se etter noe du aldri har sett før?

Men høsten hvisker og det begynner å bli kaldt snart. Naturen er frustrert over at du ikke lytter. Kroppen er adskilt fra toppen, og nå er det så mye du nekter å tenke over, eller snakke om, at det begynner å minne om et svært fjell som du bærer på. Uten å tenke over det selvsagt.

Veggen. Den berømte veggen de treffer på uten bomskudd, som du aldri helt har skjønt bæra av. Hvorfor folk bruker slike uttrykk har du aldri forstått. Det er jo bare å gråte i dusjen etter en joggetur, og passe på å ikke jogge seg på noen slags vegg, så tørker man vannet som fraktet bort tårene og setter på smile faktor 15.

Være sterk være sterk, alt annet er noe herk.

Sammenbrudd? Da må man falle, vel? Fra noe fysisk høyt. Disse uttrykkene er meningsløse i din verden.

Så kommer dagen da du selv ikke bare møter veggen; du mister all kontroll og løper rett gjennom den usynlige veggen som alt annet enn en superhelt. Og der sitter du med et eller annet komplisert brudd.

Hva skjedde? En stund var du borte, mens resten av verden befant seg på den andre delen av veggen. Du husker ikke, det er som du har vært død en stund. Svimlende fantasier og total kortslutning.

Du husker ikke at du sank så lavt som å sitte på et gulv og snakke med en dame, noen urfolk og en kort mann. Og du kommer heller aldri til å huske det. De rundt deg forteller. “Hææ..?!?” svarer du, om og om igjen. For det var ingen andre som så den damen, og heller ikke urfolk og korte menn. Og værtfall ikke du, for du har hatt kortslutning og husker en kvart prosent. Du døde litt, og det som er igjen av hue ditt er renset og klart.

Dagene etterpå har du blitt gjennomsiktig. Det er umulig å skjule øynene for de rundt deg, nei det vil tilogmed vises når du ser ned.

Det går ikke an å snakke med lys stemme når du har vært i mørkeland bak den berømte døra.

Du trodde du klarte alt, men det fantes ei grense likevel, og dag ble til kveld.

Du kan ikke smile i butikken når du holder på å briste sammen i gråt.

Munnen blir en strek, og stresset ligger utenpå deg.

Så kommer kjærligheten fra slekt, venner og profesjonelle. Du får ikke stå alene i alt lenger, de vil støtte deg. Hjelpe deg. Alt du har å gjøre alene med barn, skal du få slippe å gjøre alene. Sånnt er bra for unger: Foreldre som får tid til å pleie seg selv.

Så hvordan tar du imot det?

Stille og flau, men tåreøyne og takknemlige øyne.

Du trodde man måtte se på seg selv som et offer hvis folk skulle bry seg, og det var uaktuelt. Du er en tøffing. Så du spurte ingen. Superwomen kan ikke se seg selv, for de er ikke egentlig superdamer, bare slitne kluter på tørk i mormors gamle hage ute på øya. Det var tider det, men du hadde andre planer enn å bli en sliten klut wannabe superhelt.

Tør du å vise deg sårbar?

Nei. Men du er et løvetannbarn, og samme hvor tøff du prøver å være utad, har du glemt at brukne stilker vises godt i landskapet. De er der. Alle de andre planter og trær, busker og gress-strå, alle trår til, i en natur av samhold; de ser deg.

Nå er du så glad at du må holde igjen tårene og svelge klumpen i halsen hele tiden. Så lenge som du stod alene i stormen og holdt ut, la du ikke engang merke til at du knakk.

At du brente lyser i begge ender, altfor lenge.  Utbrent. Ingenting igjen. Det forsvant i gresset i stresset og alt du hadde å gjøre. Plutselig fant du ut at du ikke hadde kjøpt klær til deg selv på et år. Alt gikk til de høyt elskede ungene dine.

Men hva med å huske å elske seg selv også? Så du kjøpte noen plagg. Men det er et halvt år siden nå. Og det er løgn, for det var før jul en gang.

På tide å senke farten? Du er ikke alene. Du behøver heller ikke å vise deg sårbar; naturen gjør det for deg.

Det var bekmørkt på andre siden av veggen. Det var tap av hukommelse, hallusinasjoner og lyder som ikke tilhørte deg.

Jeg forstår nå at i et utbrent møte med en vegg, bør man akseptere og erkjenne at man ikke bare skal jogge eller trene annen workout for å hente seg inn igjen; man skal legge seg ned og hvile. Høre etter hva kroppen roper til deg.

Du behøver altså ikke å være så tøff at du viser omverden din sårbarhet.

Naturen sørger for at det vises uansett. Og når du er ærlig om all motgangen som prøvde å knekke deg, er det nettopp da de ikke kan såre deg. Løvetann-deg i kornåkervinden.

De kommer akkurat i tide til å ta imot deg når du faller. Så la det skje. Det som skjer, det skjer.