Hva skjedde?
“Har dere en tampong?”
Jeg har gått et stykke unna bordet. Står der ved disken og antibaccer hendene mine til de skinner, og ser nedover den lyse buksa mi i totally angst; har det “endelig” skjedd? Blødd gjennom? På en restaurant der venninna mi og jeg skrubbsultne har bestilt oss kebab. Sprekk som fy. Low carb go away!
Vent litt. Det er liksom ikke tida for sånnt nå. Grotte-flom? Nope. Kan ikke stemme. Ser ikke noe heller når jeg bøyer meg og studerer buksa mi.
-“Nei nei!” Hvisker servitrisen med et glis: “Det er meg. Jeg har fått mensen!”
I all forvirring anbefaler jeg midt oppi det hele “papir da?”
Og hun nikker. Nikker og bekrefter at “papire is done down there, dear”..
Som et stort gap går jeg tilbake til bordet, mens jeg ser det for meg. Nei nei.
Ja, når skjedde det? Når begynte jeg å brekke meg bare et hårstrå traff tunga mi?
Jeg som 5åring hadde ingen problemer med å joine a mormor i kufjøset, med et stort mø til alle kyrne jeg striglet, måket skit bak, og strødde etter. Foret. Matet. I det koselige fjøset lot jeg kalvene sluke hånda mi mens jeg lo.
Og så gikk vi inn i mormorhuset, vasket hendene i sånn såpe som var fulle av bakterier (fant de ut årevis senere.) Så spiste vi frokost med hjemmebakt brød (sååå godt. Spurte om oppskrifta 20 år senere. Svaret var: “Haha. Æ tar det æ har rett og slett!” Så hvorfor smakte brødet likens år etter år?)
Pålegget var mye forskjellig, men jeg spiste alltid bremykt med nøkkelost på, og så ei skive med tynne svin. Altså tynne skinkeflak, før jeg løp ned i fjæra på krabbejakt. Klatret på berg og sånnt. Slo meg litt iblant. Litt blod på knærne før kjøttkak til middag? Ja, og så?
Nøyaktig 35 år senere står jeg og måper på en restaurant. Og hun står der og gliser.
-“Eeeeeh. Lykke til!” sier jeg medlidende, og går og setter meg.
Jeg tar mitt voksne meg sammen, og spiser kebab til det tyter. Venninna mi undrer på hva det er. Jeg forteller at jeg må vente med å si det. Etterpå. Etterpå, vent litt, spis opp først.
Desverre forteller jeg om the missing link, altså patronen. Tampongen; mens vi fortsatt sitter ved bordet. Hun brekker seg som ei ku aldri ville gjort, og så brekker jeg meg.
Vi betaler og styrter ut.
To fisefine byfruer har vi blitt. Under trening. Altså vi prøver å ta oss sammen, men vil ikke tenke på fingrer som har fiksa mensen med papir, mens vi spiser kebab.
Jeg tok meg sammen da jeg spiste sushi sammen med 5åringen her om dagen også. Håralarm! Men så så jeg for meg lille meg i fjøset til mormor, med en strigle full av kuhår. Klar til å spise nøkkelost og spesialbrød med svin på. Jeg latet som om håret i ingefæren var mitt. Ikke at det gjorde det bedre, men jeg bare skjerpa meg. Kvalte kvalmen og utfordret meg selv til å forsyne meg en gang til. You go girl! Yeah!
Man skal vel si fra. Skal vel klage som pokker. Men jeg klaget aldri på frokosten til mormor ute på øya bare fordi vi kom rett fra ku-land, så hvorfor skulle jeg bli så kvalm av ingenting som voksen?
Jeg øver meg. Men jeg sier bare; neste gang, please ikke spør meg om jeg har en tampong til deg, når du jobber et minutt unna dagligvaren i byen. Ikke trigg meg. Og er håret
lenger
enn
et
kuhår.
Da
kan det hende jeg spyr.
Og så løper jeg!
Og så du, I repeat: Stikk og kjøp denne sjøl hvis du jobber på restaurant. Ikke spør oss gjestene, for de fleste av oss grew up mens vi tålte det meste, men endte opp feige som kyr:
