Det tikker inn ei melding etter barna har sovnet. “Jeg fatter det fremdeles ikke”.

De øynene. Jeg så henne på frivillighetssentralen i byen, og vi hilste og vekslet noen ord. Jeg er ikke så ofte der, men siden jeg kjenner flere som jobber der, er jeg innom iblant. I går var det fredag, og jeg avtalte med ei venninne som jobber der at vi skulle ta kaffen der.

Så var hun der igjen. En ung krølltopp med øyne som virket så kjent. Mer kjent enn at vi hadde møttes bare en gang før. Vi begynte å prate om kosthold av alle ting, og plutselig hadde vi avtalt å bake ei kake hjemme hos meg. Vi endte opp her hos meg og barna i dag, spiste lunsj sammen og laget lavkarbo sjokoladekake (meglerfru1’s, oh you’ve got to taste!) Jeg følte jeg kjente henne. Rakel. Så ung. Hvorfor inviterte jeg ei jente på 18 år på kakebaking… hallo?

Straks kaka var ferdig og vi skulle sette oss og spise, ble jeg nysgjerrig på det hun hadde fortalt om seg selv. Vokst opp på gård ja. Ok. På landet. Hvilken bygd?

Jeg spurte hvor hun kom fra.

Hun svarte “Forradal”. Jeg aner ikke hvorfor jeg skvatt, men jeg hoppet nesten i taket.

-“Fossen gård i Forradal.” Sa hun.

-“Nei.” Sa jeg

-“Jo, Fossen gård ja. Forradal.”

Jeg hoppet, klappet meg på låret som en annen førtiårskrise, og ropte: “Da er vi sikkert i slekt!”

-“Nææh!?” Sa hun.

-“Jooo!” Sa jeg.

Vi kontaktet slektninger og fikk bekreftet at Rakel er seksmenningen til barna mine, og pappan til Rakel er femmeningen min.

Vi så på bilder av de tre søstrene som en gang i tiden opplevde barndommens grønne somre i Forradal. Så døde den ene jenta, og to unge søstre i sorg knyttet bånd videre. Hun ene var min oldemor, mens Rakel stammer fra hun andre. Rakel er prikk lik hun tredje, jenta som døde. Vi ble sittende og studere Rakel’s trekk med den søte lille jenta fra bygda ved Stiordal, som byen vår en gang het, og nyte sjokoladekake, mens vi stusset over hva som er sammentreff, hva som er intuisjon og trosretninger som det faller meg inn er uvanlig å snakke med en 18åring om.

Min slektning er som ei lillesøster, føler jeg. Hun er klok som en 80åring, men på mange måter som et barn også, som hun sier selv. Å bli så raskt glad i noen har jeg kun opplevd med mine egne barn.

Vi er opprinnelig fra bygda’s åkrer og marker, og tåler skitt under neglene. Vi mener begge at barneoppdragelse innen høflighet og godhet er viktig, og Rakel rett og slett strikker. Hun bærer på verdier som stammer fra røtter jeg kjenner godt, og å snakke med henne er for meg som å snakke med ei godt voksen dame.

Vi har dessuten arvet mye som vi snakket om i dag. Like på mange områder.

Så hils på Rakel, vår nye del av familien. Det ble ramaskrik på badet i badebaljen da minsten trodde Rakel hadde dratt uten at han fikk hadeklem. Og 9åringen har vel aldri vært så gjestfri som mot seksmenningen sin i dag.

Yeah, livet er spennende. Her er så mange interessante mennesker å bli kjent med. Og denne gangen traff vi spot on; we’ve got a history to share.

🥰🤜🤛🥰