Store sinte mager. Unnskyld; store sinte øyne og svære mager.

Annonsørinnhold

30 nydelige kjoler til vår- og sommersesongen

Babymødre uten peiling, men med dømmende blikk. Du vet: de som aldri i hele hele heeeele vide verden skal ende opp som deg, der du står og klør deg i hodet mens du småflirer litt av 4åringen som ligger nede på gulvet i butikken og vræler. Han er nå litt søt også da, tenker du, før du bærer ham hylende ut av situasjonen med streng stemme.

Det er nesten så sinnaferskisene (førstegangsfødende/førstegangs baby moms) burde tatt seg en bolle og studert bad moms-filmene foran å tvinge mr dad til å se fødsler på TV, og heller enn å riste på seg hoderystelse der inne i sine perfekte bobler, jeg mener: der inne i butikken.

Jeg er ikke alltid særlig populær i mine barns øyne. Særlig ikke når busstider er busstider, og man ikke har tid til pedagogiske innspill inne på butikken i dét treåringen er i ferd med å stjele en rosa liten dass med slim i som han SKAL ha. Som jeg mener han IKKE skal ha. Spesielt er jeg upoppis ikke i dét jeg setter dassen med slimet tilbake og bærer ham ut av butikken, hesblesende pesende og altfor sliten til å forklare at bussen går, for pokker, for deg og for meg! Nuh! Og SÅNN er det med den saken lille venn. Suss. Love u! Middag! Klesvask! Vi SKAL rekke den bussen, med eller uten hyling og grining!

Jeg kunne kjøpt den knallrosa dassen, men jeg er ikke venninna hans, og såvisst ikke redd for å bli upopulær for en stund. Barna mine trenger en mamma, ikke en venn. De har venner på skolen og i barnehagen. Av meg får de omsorg, grenser og riktige verdier. Ikke en rosa lekedass når det passer dem. 

Det er komisk å se de uvitende stormagene i slike situasjoner. You know, den førstegangsfødende om noen måneder, som VIRKELIG har det klart for seg hvordan hun IKKE skal oppdra bitte lille sparke der nede. Slike som rister på hodet og sender stygge blikk i det du peser ut av butikken med lille hylesprelle i armene. Ja, det er nesten så du rekker tunge tilbake. Forøvrig gjelder det samme hva angår førstegangbabymammaene. Lille trille ligger der i vogna og sutter på smokka. Nei, mamma skal ALDRI bli sinna på den lille, og hun skal dessuten: Aldri si “ikke”, aldri si “vær forsiktig”, aldri stresse, never ever i det hele tatt aldri tatt i det hele tattetatt tottelitott. Eller noe i den duren.

Jeg får fnatt  …av meg selv for 8 og et halvt år siden, vaggende rundt med megamage og superpeiling. Ja jeg kunne helt sikkert bare blitt ansatt som pedagog med en gang, uten utdanning eller erfaring.

SÅ vanskelig kunne det vel ikke være å unngå hyling i butikken ved hastverk, spare ungen for å bli “nervevrak” ved å mase om å “være forsiktig” eller i det hele tatt slutte å være sånne teite bottji bottji – mammaer som om sin egen unge var den eneste peneste?!

Nå er jeg mamma til en 9åring og en 3åring, og sier “væææær fooorsiiiktig” hver dag. Mine barn er som dine barn; de “eneste peneste”, derfor er jeg en teit “bottji bottji – mamma”. Men jeg har ikke tid til drama, så gutta mine blir strengt oppdratt til å høre etter, rydde opp etter seg, ikke få alt de peker på, være høflig og være greie.

For det kommer tider da man lærer at den lille smokkesutteren slettes ikke er en robot man kan styre med en fjernkontroll. Det krever guts av en forelder å sette grenser. JO! Vi SKAL pusse de tennene! NEI, du får ikke være våken etter åtte når det er hverdag! Er jeg “kjip”? Ok så er jeg det, og gjett om jeg skal kose meg med å “være kjip” når du har sovna: i badekaret med masse salter og badeskum oppi, foran nyhetene, og så skal jeg være så kjip og se en teit film.

Rene klær. Mat i kjøleskapet. Skap og skuffer med innhold i. Regninger. Betale. Vaske hus. Trene jogging for å inngå atta vettet og huekjør. Obs: skrivefeil; jeg mener Unngå atta vettet, ikke inngå. Vi voksne har voksenting å tenke på, og grown up stuff å deale med. Det er slikt man skjønner etter at babyen har reist seg, vandret ut i stuggu og løpt en stund: at alt dette skal kombineres med et lite menneske som vil bestemme selv.

Kjære førstegangs. Relax. Jeg har faktisk kontroll i dét du ser meg sette grenser. Du bør anyway lære deg først som sist at fra nå av har du ikke peiling, og at kontroll er et vakkert vakkert ord. Du kommer til å lære oss “stressa forbanna hønsemammaer” å kjenne på en helt ny måte om et par kjappe år. Det er en grunn til at alle sier “Nyt det …nå..” Bare husk at du må tåle et par greier.

For det første må du tåle å bli upopulær. Du er mamma og SKAL være upoppis iblant, mellom kosene og klemmene. Ikke venninne. Ikke kompis. Men MAMMMA! Grensene du kommer til å burde sette for barnet ditt, er noe du må kjempe for, og bruke energi på. Du går ikke ut av aerobicsalen før timen er over. Om det så er en føkkings liten rosa dass til 50 kr i en butikk, bør du holde deg fast til din strenge stemme, og late som om det er en drøm. Barn kan hyle og gråte, vi som har erfaring vet dette. Vis handlingskraft og styrke i grensene du trygger barnet ditt med, og stol på at det er nettopp det din lille engel behøver. Samme hvor rakst han eller henne forvandles til en liten manipulativ gorg ute blant folk.

For det andre må du tåle slike som deg selv (der du er nå): de som enda ikke har erfart selvstendighetsalderen. Altså, det de kalte treårstrassen før i tiden. Jeg kjenner ei som for lenge siden brukte å late som om ungen hennes ikke var sin da hun var i butikken med sine to rakkarer. Hehe jeg elsker å se det for meg. Ikke? Well, det var sikkert mer enn nok sinte mammapolitier uten humor, erfaring og peiling i den butikken, kan jeg tenke meg. Ikke? Vent og møt deg selv i butikkdøra om noen år.