Shit altså; nå! ..er det lenge siden jeg blogget midt på natta. So why not? Here we go!
Mama’s been out, og rocket de sorte timene fargerike med damene, og jeg kom nettopp hjem til tomt hus. Jeg har hatt en uforglemmelig, morsom kveld sammen med amazing Janne, Liz, Monica, Renate, Siw, Liv og Jon Peder, og jaggu møtte vi Kitta, Karianne, Joachim på puben. Vi har danset, sunget og ledd oss gjennom en mimrekveld, og vi startet med deilig middag hjemme hos Janne og Jon Peder, før vi inntok gode gamle Bamses Pub. I love it!
Det er kvalitet over brunpuben når de ansatte husker at jeg bare drikker vann og kaffe, og i det gitaristen spiller “Tougher than the rest” as I hand him the written Bruce wish.
Men så er det det da, at huset er så tomt nå. For selv om ungene er hos mormora si i natt, rett nedi gatene her, savner jeg dem så det svir i hjertet mitt. Jeg tåler knapt noen timer borte fra dem før savnet gnager meg. Snakk om å være avhengig av gogutta sine!
Dere som leser bloggen fast, har kanskje merket at det i det siste har blitt lengre mellom blogginnleggene enn vanlig. Dette har flere grunner. For det første skriver jeg kun når jeg virkelig har noe å skrive om. Når det renner over av kreativitet, og jeg “bare må” skrive. Grunn nr to er at jeg begynte å lese boken “Magisk opprydning” av Marie Kondo. Og god damned: SNAKK om opprydning! Den dama er et geni! Jeg sorterte og kastet klær i 3 dager! Og så ryddet og kastet jeg halve kjøkkenet, før jeg ryddekastet 80% av alle bøkene som stod og samlet støv i kjelleren. For ikke å bable om alle tullepapirene jeg oppbevarte i boden. Og verktøy. Og elektronikk. Og jeg er langt fra ferdig her, nå skal det bli orden. Litt av en jobb, for noe må kastes, noe bør gis bort og noe skal selges. Vi sitter igjen kun med ting vi virkelig elsker fra nå av her i huset. Jeg som trodde jeg var så ryddig av meg, har jo lagret på masse unødig stæsj nede i boden som jeg ikke har sett på flere år. Aldri har det vært så spennende å luke unødig ugress, for å si det sånn.
Derfor har jeg ikke skrevet så mye inne på forbipolene i det siste; jeg har vært så sliten og utmattet av magisk opprydning at jeg har sovnet samtidig med 3åringen om kveldene. Når jeg blir ferdig kommer det nok til å boble over av kreativitet, for omgivelser har så mye å si for hvordan man har det.
Jeg vet det så godt; at jeg virkelig trengte denne kvelden sammen med damene jeg rocka meg gjennom ungdomstida sammen med. Vet at jeg behøver klemmene, skravla og latteren en gang i blant. Minnene vi deler er så mange. Vi kommer oss aldri tilbake dit vi en gang var; på stranda etter skoletid, uten ansvar for annet enn klokkeslett og solkrem. Ute på øya, fulle av faen. På hytta til Liz eller på vors hjemme hos Tine. Vi kan aldri reise tilbake, og klokka tikker og går. Men vi kan snakke om det og le så vi nesten …ja du vet, nesten ..ja. Til vi nesten renner over av lapper vi sendte i timene som fløy forbi oss, på en gammel skolestol, foran en tragisk pult med en kjedelig matpakkelukt man aldri skulle komme til å glemme. Papir og pålegg med tavleknirkelyder attåt. Dr Alban, Roxette, Offspring, Nirvana, Metallica og Beastie boys satte preg på unge dager, og vi dro på turer og fester med all verdens god tid til venner.
Heldigvis har vi noen å dele minnene med. Heldigvis. For noen netter drømmer jeg om svunne tider, og fortvilelsen over at de årene er over, kan være vanskelig å deale med. Helt til jeg husker at vi møtes igjen. Vi har overlevd hittil, alle som en, og vi skal skravlefliregråtedanse enda mer.
Fra nå; Lykketoppen missing kids, over og ut fra Helene:
