Jeg skjønner at du tror det kan være at du muligens kanskje har et problem. Men det er for pokker ikke mitt problem. Særlig ikke i det du ødelegger festen min med forsvarstalen din. Du synes det smaker godt med vodka. Du mener pils er deilig. Du drikker ikke så mye i den store sammenheng. Alkohol er sunt. Bla, bla og atter bla. I know I said it before, men jeg sier det igjen: jeg er så lei av å være freakshowet ditt, når du er den største freaken her. Kan du ikke bare holde kjeft?

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

Drikker du melk? Super du juice? Cola med eller uten sukker? Liker du vann? Smaker det noe av vann? Tisser du brunt sier du? Skal du da drikke mer vann? Liker du aspartamsmaken i lightsaftene? Hva synes du, skal vi snakke om noe mer INTERESSANT?

For det skjedde igjen: nok en gang var det en sutrete liten tassi som tok det personlig at jeg bare nevnte det: nei takk, jeg er avholds. 

Folk flest tror at jeg har blitt til en slags observant dommer med kritisk nese fordi jeg er edru til enhver tid. De glemmer 3 viktige faktorer:

1. Jeg glemmer ca omkring klokka midnatt at de rundt meg har drukket seg fulle, og skjønner det nesten ikke når de begynner å snøvle og snuble heller, hvor fulle de faktisk er. Fordi jeg ikke tenker over det, men har det morsomt selv. Plutselig husker jeg: “Ahaa han er full ja, det er jo derfor han ikke klarer å snakke der han står og sikler.”

2. Jeg er pretty high on caffein; altså jeg har drukket så mye koffein at jeg er i sprudleform selv. Ja, koffein står på ruslista når du er bipolar. Jeg blir svært hæppi av kaffe, og det går i ett oppi hodet mitt. Jeg har aldeles ikke lyst, mulighet eller konsentrasjon til å drive å bry meg med hva andre drikker og ikke drikker.

3. En av de viktigste grunnene til at jeg ikke drikker, sammenlagt med sykdom og medisiner, er at jeg rett og slett får det veldig kjedelig av å være påvirket av alkohol, i motsetning til kanskje nettopp deg. Jeg er annerledes. Jeg har det best på koffein, og føler meg ikke bedre enn deg selv om jeg er avholds og du ikke. Selv om du tror det.

Men jeg kan ikke snakke for mye om dette, tydeligvis, for da blir jeg pepret med forsvarstaler. Folk har behov for å forsvare det faktum at de drikker, nemlig, når de står ovenfor en som ikke drikker. Som om jeg noensinne tenker over hva i svarte fargeblyanter andre drikker og ikke drikker. 

Så. Må du ta det så personlig at jeg ikke drikker det samme som du drikker? Og tror du virkelig jeg med min ukonsentrerte koffeinhjerne går rundt og husker alt av din fyllekule, dagen derpå? Jeg blir også sliten dagen derpå, og du er ikke navlen i dagen min akkurat da, for å si det sånn. Det eneste jeg lett husker er dersom du oppfører deg som en usmakelig tassi høy på seg selv, ropende til meg midt i gågata så alle hører hvor fyllesinna du er på meg. Been there done that, og siden jeg aldri fikk noen unnskyldning, hører ikke vedkommende mer fra meg. Så jeg både husker og glemmer, jeg som deg. Bare husk en ting; ei lita greie: Du og fylla di er ikke senter i mitt univers, selv om jeg er edru.

Jeg har det mest spennende som edru. Og er det ikke derfor vi drar på fest; for å søke spenning? For min del innebærer det party, ikke å høre på alle grunnene til at du drikker alkohol.