“Gja i dæ, mamma. Ejen ælsche dæ!” Han stryker meg på kinnet som vanlig, før han pjusker meg på armen.
Jeg stryker han på håret og hvisker: “Mamma ælske dæ, Even. Glad i dæ, akkurat som du e!”
Storebror Mathias ble hentet i dag, og for å vise barna at foreldrene er gode venner, tok vi oss en kaffeprat, barnefar og jeg. Det finnes tusen måter å vise barn at foreldre som ikke bor sammen, samarbeider positivt, og hver eneste en av dem er like viktig.
Så er vi her alene i huset igjen, minsten, meg og katta. Jeg kjenner en power i hjertet som jeg ikke greier å beskrive. Det er den store kjærligheten, nemlig det jeg kjenner for ungene mine.
Alt, absolutt alt sirkulerer rundt dem i mitt bipolare liv, og jeg digger det. Å legge mine egne behov til side, var nettopp det som helbredet meg. Det var akkurat det jeg trengte for å begynne å leve.
Gledestårene presser på hver gang jeg får en klem av Mathias. De presser på hver kveld når jeg legger ned lille Even, og han viser meg at han er så glad i mamman sin, med stryk på kinnet fra toåringspråket. Generelt presser de på hver gang jeg tenker på at jeg får oppleve dette store. Det å få være mamma.
Hvordan kunne jeg være så grundig heldig å få lov til å oppleve den aller største kjærligheten jeg kan tenke meg? Det dundrer i brystkassa, og jeg får så mange varme gode klemmer. Fra bløte små runde kinn. Små hender klamrer seg rundt dongeribuksa mi når jeg står på stua og klør meg i hue, mens jeg undrer på hva det var jeg glemte at jeg skulle huske. En sjuåring lærer meg ivrig det han har lært seg på skolen, og jeg forklarer ham at han er et geni på data i forhold til muttra si. At han gjerne må lære bort til meg alt det interessante som han kan. Jeg er så innmari styrtrik som har disse to englene å øse kjærlighet over. Bada boom bada bing, det er jaggu ingenting, som kan måle seg med den store kjærligheten.
De er avhengige av at jeg holder meg frisk. Det er ikke et alternativ å bli syk av bipolar 1 igjen, derfor tar jeg mange valg hver eneste dag. Det koster meg så lite; å ta medisinen min, sørge for søvn, trene, spise riktig og holde meg avholds. Alle disse valgene er ørsmå i forhold til den poweren jeg bærer på i mammahjertet mitt. To små gutter er verdt uendelig mye mer enn alle disse tiltakene til sammen.
Men for å holde meg frisk fra bipolar 1, holder ikke de daglige valgene jeg tar. Denne mamman må ha action, ellers trives jeg ikke. Jeg må bruke tiden barna er i barnehage, skole og pappahelger; fornuftig. Og hva er fornuftig når du har bipolar krydret med en dært adhd? Jo, action og spenning! Jeg må ut i verden og møte folk i alle sjangre, gjøre spennende bloggavtaler og finne på sprell. Det handler om å booste hodet med lykke. Og er man en freak, kan man ikke la det at man har blitt mor forandre klesstilen eller hjemmet til straight A4. Jeg liker fortsatt hullete bukser, piercinger, tatoveringer, røkelse, tarotkort, tribals, stener og rare mønstre fra fjerne land.
Når man opplever den store kjærligheten, er noe av det beste man kan gjøre for de verdifulle småttisene, å bevare seg selv akkurat som man er, mens man utvikler hjertet sitt i riktig retning. Det beste jeg kan gi gutta mine sammen med kjærligheten og omsorgen, er lykke.
Tankene i natten fra en mamma som vet, er uendelige. For det hun vet, er at ingenting varer evig. En gang i tiden skal man se seg 100 år tilbake på dette nuet, og alt skal ha forsvunnet i et sort hull og gått videre. Min far sa: “Kor du trur det blir av alle tankan og følelsan når vi dør?”
Jeg aner ikke pappa, med det gjør du. Og en gang i tiden gjorde du deg nok dine tanker selv. Du visste at den store kjærligheten du kjente dundre i magen din en dag skulle bli til vakre minner. Nå gjør jeg alt jeg kan for å leve lykkelig hver eneste dag, slik du lærte meg med alle de geniale tanketriksene dine. Du viste meg varsomt veien ut av ubalanse og smerte, og vi leste de samme bøkene du og jeg. Hvis du er der ute et sted, og alle tankene og følelsene dine svømmer sammen med stranda og havet i himmelen, vet du godt at jeg har forstått den verdifulle gaven du ga meg den gangen. At jeg vet om sannheten: å gi barnebarna dine glade dager og lykkeverktøy, action og spenning, er den gyldne prikken over ièn. Og hva søren er en søt liten i uten prikk?
Åssen er det a pappa? Leser du det jeg skriver? Er dere på nett i himmelen? Besøker du oss innimellom? Hvor ble det av tankene og følelsene dine? Takk for at du lærte meg en funksjonell tankegang, slik at jeg fikk muligheten til å oppleve den store, buldrende, intense kjærligheten. Jeg er like glad i deg, som du er i meg. Den store kjærligheten er usynlig. Akkurat som du.
Now, please, make it last forever.