“Fake it until you make it!” Jeg elsker dette uttrykket bigtime. Det er den eneste positive siden ved ordet fake: Å late som til man klarer det. Å late som om man er helt rå til å spille golf, til det manifesterer seg i virkeligheten. Å fake ovenfor seg selv at man får toppkarakterer i matematikk. Til man faktisk får det. Fake it until you make it.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det er noe annet når man er så falsk over tid, at man til slutt oppnår det man kjører mot: avslørt falskhet.

Inntil nylig trodde jeg at jeg hadde en nær venn.

Vi har kjent hverandre i snart ti år. Han virket så snill og grei de første årene. Vi var veldig gode venner.

De siste årene har jeg senset et snev av falskhet. Fått bekreftet noen ganger også, hva jeg ante.

Nå den siste måneden kom bomben. Jeg hadde helt rett i absolutt alle mine antakelser. Han har virkelig malt et stygt bilde av meg for de omkring seg. 

Jeg har hatt et par sinte innlegg i det siste på bloggen, og dette er den personen det handler om. Et menneske jeg for evig og alltid har mistet all respekt for. En jeg kommer til å snakke så lite som overhodet mulig med, resten av mitt liv.

Grunnen til at jeg ante denne falskheten, var to faktorer: jeg drømte klare drømmer om det, og han snakket meget negativt om alle andre omkring seg. Det være seg familie og venner. 

Jeg forstod at jeg ikke var noe unntak. Men at han hadde framstilt meg så forferdelig stygt som han gjorde, var nytt for meg.

Det behagelige når man avslører fakes i livet sitt, er hvordan det faktisk ikke sårer. For man greier ikke lenger å være glad i en slik løgneraktig sviker.

Jeg bryr meg rett og slett ikke om hvordan den tidligere vennen min har det, lenger. Likegyldighet kan være en deilig greie å forholde seg til. Man må huske på at man aldri ville hatt tid til å pleie vennskap med alle de milliardervis av menneskene som lever på denne planeten samtidig med en selv. Hvorfor skal man da bry seg om en egoist av en løgnerhals? Nånei, jeg har hatt mer enn nok unødig sympati med dette mennesket.

Når all tillit er misbrukt, og man står der foran en avkledd sviker, da er det bare å rusle videre. Klokere og mer bevisst. 

For der har foregått et spill uten like bak min rygg. Bygd på noe som kan minne om hat. Jeg har faktisk ikke kunnet stole på vedkommende et eneste minutt av all den tiden jeg har kjent ham. 

Han ville framstille meg som en altfor bestemt dame, så fremover er det nettopp det jeg skal være ovenfor ham: bestemt, kald og avvisende. 

Jeg skal ikke ofre de ti årene så mye som en tanke, fremover. Men jeg tar med meg det han lærte meg: aldri tro du kan stole 100 % på andre enn deg selv, ikke vær for snill, og følg intuisjonen du kjenner når et menneske står foran deg og utleverer alle i sin familie og vennekrets. 

Vi altfor samvittighetsfulle empater, bør lære oss noe som en person sa til meg nylig: “Det e lov å bli forbainna!”

Er det ikke deilig? Vi har også lov til å bli sinte som fy, banke i bordet så det rister, og si: “Nei! Nope! Ikke f om du får lov til å bety mer for meg! Ikke søren om du får behandle meg sånn!”

Det får være snilt nok, bra nok og vennlig nok, det faktum at man ikke synker så lavt som å avsløre for alle de andre omkring løgnerøynene, hva som om dem er blitt fortalt.

Men forbanna og bestemt, er det faktisk lov å bli, samme hvor snill man er.

Det kom altså til en dag da jeg ikke gadd å vite om denne “vennen” mer. En deilig, fantastisk dag, da jeg trakk med unna for godt. Og siden har jeg kjent på slik en lykkefølelse. En glede jeg kun har følt de gangene jeg ikke har hatt særlig kontakt med livet’s store sviker. 

Denne styrken kommer jeg til å ta vare på, og holde fast i med nebb og klør. Bestemt nebb og kalde klør! Yeah 😉