Jeg mistet munn og mæle. Ble til et stille vann. Med den dype grunn det medfører. Bloggen skrumpet sammen til noe meningsløst, og jeg kunne og ville ikke skrive. Skrev heller prosjekter som ikke gikk rett ut på nettet. Og fant meg selv ved mine barns senger i evigheter hver kveld, i bønn og grenseløs kjærlighet. Prøvde å trenge bort vonde fantasibilder. Livredd for de små guttene mine. 

Det kommer nærmere. Nærmere.

Shopping

Klar på 1-2-3: Gi bort en opplevelse i julegave

Man trenger ikke være religiøs for å be. Jeg tilhører ingen religion, men jeg kjenner ingen som ber så mye som meg. For meg er det naturlig, og handler om å koble sine ønsker på en universell positiv energi. Bønn handler ikke om guder i min verden. Hvis veldig mange kobler seg på kjærlighet og tillit, men enda sterkere: takknemlighet for alt hva det er å være takknemlig for, da mener jeg at mirakler kan skje. Love is strong. Hate is weak. Du trenger engang ikke kalle det “bønn”. Bare …. be! Be om fred.

Så jeg ba.

“Kjære indre kraft, og alle i himmelen som gir oss bistand. Pass på våre barn så de alltid er trygge. Helbred verden, vær så, vær så snill, så våre høyt elskede barn beskyttes. I kjærlighet og harmoni. Helbred verden, NÅ. Amen.”

Om, og om igjen.

Det var viktigere for meg å bruke tid på kjærlighet til barna våre denne sørgelige helgen, enn å blogge. Holde dem. Klemme dem som vanlig, men pøse på mer LOVE enn noensinne. Gi dem levende kjærlighet. I massevis. I tilfelle jeg ikke er her i morgen. 

Hver gang Europa rystes av hatangrep, skjer det noe med meg. Jeg gråter og stopper opp i medfølelse og frykt. Det tar meg noen dager i sjokk. For jeg kan ikke forstå slik ondskap. Kan ikke late som om jeg ikke er redd. Og dess nærmere det kommer, dess mer skremmende føles det. Kontinuerlig registrerer jeg den globale krigen. Utenfor Europa. Ber hele tiden for peace. Og når ondskapen banker på til naboen, føles det mer intenst. Jeg har mange jeg er glad i, og ville ikke holde ut deres smerte dersom noe hendte dem.. Jeg trenger noen dager på å bygge opp naturlig styrke, etter at redselen er fordøyd.

Så jeg måtte samle meg sammen noen dager. Inntil i dag. Jeg bestemte meg i går.

Nå var det nok! Dem skulle ikke lenger få stjele den ultratøffe mamman til gutta våre! Hevde meg! Vinne tilbake styrken! Skulle jeg. Heldigvis har pappan til barna mine virkelig forstått hvordan man foreldresamarbeider til barnas beste. Han ivrer alltid etter en høyt ønsket stund med Even og Mathias. Alltid i samtråd med hva som passer tryggest og behageligst inn i bildet til to små sjarmtroll. Så det var ikke nei i verdens beste pappa’s munn da jeg spurte om noen trimtimer i dag.

Jeg vet at trening funker. Og en real joggetur, med påtvungne dype innpust og utpust, er nøyaktig hva som styrker en nedtrykt mamma’s maskineri.

Jeg varmet opp nedover bakkene. Lot vinterlufta trenge seg inn i et sinn som virkelig var klar for utlufting. Gikk innom Fjellhallen for å låne en dass. Man er alltid takknemlig for en joggedass. I det jeg gikk inn i fjellet, tok jeg meg selv i å se meg rundt for å forsikre meg om at der var bomkersdør. Og pustet lettet ut da jeg så dem tykke hvite jernveggen. For i det siste har jeg tenkt mye på hvor jeg skal ta med meg barna og søke tilflukt dersom verden blir sykere nå. Bønnen i mine tanker kommer oftere og oftere blant vanlige hverdagstanker: “Helbred den. Helbred verden. Heal it. Heal the world!”

Kanskje var det mest for å forsikre meg. Jeg kunne lånt en annen joggedass. I svømmehallen. På ungdomsskolen. Det var ikke krise. Rent underbevisstisk tenkte jeg nok mer på en eventuell virkelig krise. 

Jeg startet joggingen mot Sandskogan. Gwen ropte til meg helt fra 90tallet, gjennom headsettet og inn i ørene mine: “Oh it’s my life! Don’t you forget!” …you’re damned right, Gwen, det er livet MITT, og JEG bestemmer at jeg ikke skal la frykten ta overhånd! Men BØNNEN fra mammahjertet mitt, DEN skal få ta overhånd!

I det jeg jogget inn mot Stokkan ungdomsskole, rett før jeg skulle ta venstre innersving mot Sandskogan, så jeg en ungdom med bøyd hode der ved treet. Grå hettegenser, trist ansikt, ..og bøyd hode. Han kan ikke ha vært mer enn 15 år. Jeg kjente skremmende tanker trenge på sammen med salte tårer. Tørre tårer. 

Å være ungdom i en verden som denne. Hvor mye har han fått med seg? Alt, sikkert. Og han er nok innerst inne livredd.

Kjære deg. Hvis jeg bare kunne fortelle deg og den triste grå hettegenseren din, at det er over nå. Hvis jeg kunne, skulle jeg med røde joggekinn og røykete vinterpust stoppet og fortalt deg at nå, nå er det for evig og alltid FRED. Du kan trygt vokse opp videre, ungdom. Og det kan lillebroren din også. For nå, ja nå er det skikkelig på ordentlig fred over hele kula.

Jeg er så lei meg for at dere må forholde dere til alle disse forferdelige nyhetene, våre unge håpefulle..

Jeg jogget ikke i dag. Jeg spurtet. Viste meg selv at jeg er sterk. At jeg er i stand til å helbrede frykt og gjøre det om til styrke! Etterpå både jogget og gikk jeg bratte bakker hjem. Smilte ekstra mye til barn jeg passerte. La frykt og redsel bak meg i hver eneste bakke jeg jogget. 

Så, etter varm dusj og en ettermiddag preget av babykos, er jeg nå rustet. Framtid, du er velkommen. Vi er mange på denne planeten som ønsker det samme nå: nemlig FRED. Vi står sammen og beskytter barna våre, og vi kommer til å fighte. Vårt sterke våpen er REN KJÆRLIGHET. BØNN. Kall det hva du vil: Bønn, tankekraft, whatever. Bare GJØR DET. NÅ. Tenk, be visualiser, en verden med fred og ro. Sikkerhet for våre kjære. Bli med på den store globale tankekraften. 

Vi er mange. Fantastisk mange, som ønsker PEACE. nå!

Be!

Pray!

Be for harde livet…