Tårene har innimellom trillet fritt i dag. Jeg har snakket lenge med en person fra min fortid. I hvilken anledning, er noen dager for tidlig å røpe. Men det var det beste som kunne hendt meg i dag.
Når man aldri snakker om det. Aldri forkuserer på det vanskelige, men alltid tenker på det å holde hodet over vannet. Det å surfe og ha det gøy der oppe, heller enn å lære seg å dykke…
I dag lærte jeg meg å dykke.
Og selv om jeg for lengst har lært å fly over Janteloven, lærte jeg i dag å lande i meg selv. Og det var skikkelig skikkelig godt for sjelen.
Jeg sitter her og ser ut på folkene som går oppover, nedover og bortover gågata i stjørdal. Er de lykkelige? Ensomme? Sinte? Glade? Fortvilte? Eller rett og slett likegyldig?
Ville jeg vært klar for å se det, alt hva de bærer på?
Jeg ønsker og har planlagt fremover til å ta en titt i et par ryggsekker. Lytte og skrive. Skrive historier fortalt av overlevende helter. I mine øyne: helter.
Vi skal altså åpne noen ryggsekker, samme hvor tett knytt sammen de er. Samme hvor tunge de er. Vi skal åpne dem og se hva folk har opplevd. Bidra til et litt åpnere samfunn..
Til deg janteloven: gå og ta deg en bolle 😉