Jeg brukte å blogge midt på natta.
Det var juni og jeg hadde akkurat starta bloggen. Lille baby sov, og jeg var, som nå, verdens lykkeligste mamma. Jeg hadde ikke denne utsikten, og jeg hadde Donald Duck’s naboer, men jeg var happy som fy.
Det var hverken konkurranse eller penger som drev meg til å begynne å blogge. Det var rett og slett det faktum at den dagen det skulle bli min tur til å dø, ville jeg ikke gå i grava med alle historiene mine fra fortiden. Og det faktum at jeg var en ivrig skribent som begynte å se seg lei av 50 notisbøker og ditto skrivebøker. Ville samle alt på en plass.
Jeg trodde ikke at jeg hadde lesere. Ante ikke hvordan man sjekket dette. Jeg brukte tid på å bli kjent med bloggen. Det som drev meg var å skrive. Å fortelle.
Jeg skulle bli journalist. Det var det eneste jeg ville bli da jeg var ung. Før jeg ble syk og fikk min første debut innen bipolar som 17åring. Jeg fikk skrive for lokalavisa og storkoste meg med dette. Ja, journalist var det eneste jeg ville bli. Før jeg ble syk.
Bare jeg får skrevet. Bare jeg får brukt ordvariasjon og grammatikk i et vidunderlig mønster av setninger, er jeg fornøyd.
I løpet av sommeren har jeg lært meg mer om oppsettet inne på bloggen. Og jeg har fått erfare at veldig mange vil lese det jeg skriver. Mange rørende personlige samtaler har det blitt, og jeg er like takknemlig for hver eneste tilbakemelding jeg får.
Dette er jo en skikkelig hyggelig bonus. Og mange ganger blir jeg overrasket. Altså jeg skriver innlegg som jeg tenker er viktig for meg å putte inn på bloggen. Men som nok ikke er så interessant å lese. Da har det vist seg at nettopp det har topp lesestoff for mange. Akkurat da jeg trodde mine skriblerier var kjedelig. Dere overrasker stadig vekk.
Høsten har satt sitt grep omkring meg og mine, som om deg og dine. Noen dager er det kun den varme dusjen som kan tine opp den knirkende stivnede skrotten, og rimet ligger der på takene og advarer oss. Her kommer vinter’n, Jokke, her kommer den..
Og jeg går inn i den, ny og fresh, etter en sommer med intens skriving. Ingen psykologer i hele verden kunne reparert meg slik jeg selv har gjort med alle ordene og setningene som jeg har skrevet denne småkalde sommeren.
Og jeg venter spent på dere andre. Alle dere som har betrodd meg at dere vil starte å blogge. Jeg kan garantere akkurat dere, dette: friskere sinn og strålende kinn! For jeg vet nok om dere til å vite at dere har meget mye på hjertet. For hvert ord bearbeides en bit av et såret hjerte og blir helt igjen. Pumper blodet kraftigere, og gir rødlette kinn..
Og dere er i toppklasse hva angår journalistikk, historikk, fotografering, erfaring og skrivekunst, så dette blir bra! Minst tre av dere hører Stjørdal til, så kom igjen nå. Dere vet hvem dere er. Og angre, det kommer dere ikke til å gjøre.
Bloggverden TRENGER DERE, så hiv dere ut i det.
God natt fra lykketoppen 🌄
