Å holde seg frisk fra bipolar er en heltidsjobb. Men lønna er høyere enn himmelen.

 


 

Det er personig, men ikke så privat. For det handler om gåter å løse, og koder å knekke. Den dag i dag skammer jeg meg ikke så mye som et støvfnugg over diagnosen jeg lever med. Selv om den mang en gang var en forbannelse, kan jeg ikke nekte for at den nå har vært en eneste stor gave i 6 år. Bipolar 1 har blitt min beste venn. 

 

Det var en tid jeg var så lost. En lang periode. Jeg var trist og ensom i hjertet mitt. Stappfull av fortvilelse og sorg, og med en egen evne til å la folk tråkke på meg som de ville. Jeg hadde falt, og livet mitt var knust i fillebitet. Så syk som jeg hadde vært av bipolar 1, var alle muligheter rent bort som sand mellom hendene mine. Det var påskehøytider hvor jeg søkte evig søvn, og 17.mai’er hvor jeg låste meg inne og sank ned i sofaen. Mitt jeg var min skam. Jeg gadd ikke å bli spurt høflighetsspørsmålene “Hvordan går det?” og “Hva gjør du for tiden da?” For det hadde gått til helvete, og alt jeg gjorde var å klamre meg fast til jordkloden. Jeg var ikke en del av morgenfolket. Ikke en del av samfunnet; og ei heller en del av meg selv. 

 

Da jeg reiste meg opp og børstet støvet av ruinene, hadde jeg blitt vant til å bære på tristhet og skam, og for hver dag som gikk puttet jeg det lenger og lenger bak i ryggsekken min, mens jeg dyttet nedi ny selvtillit og fresh tankegang. Jeg tillot meg å bli både sterk, grensesettende og tydelig. Nå var det nok. Hvorfor i huleste skulle jeg drive og finne meg i rykter og fjas, og samtidig være groundlooker bakketitter i evig skam? 

Det er ikke alle som tåler at en skadeskutt liten fugl forvandler seg til en stor og sterk ørn med oversikt. De likte meg ikke da jeg lå på bakken og pep heller, men de likte meg bedre da jeg var en slik skadet og liten fugl som de kunne tråkke på så de ble høyere selv. For det er ikke så sjarmerende med grensesetting, som det er beroligende at en flau sjel lider mer enn en selv. 

 

Jeg laget mitt eget sikkerhetsnett, av nettverk, affirmasjoner og visualisering. Jeg skulle opp og fram fra denne bunnen; det MÅTTE gå an å leve med bipolar uten å lide. 

Veien tok ti år fra jeg bestemte meg, og jeg måtte tåle å tørke støv av en del ruiner før jeg stod stødig og sterk. Men jeg glemmer aldri hvordan det føltes å endelig fly som en ørn i mitt eget liv. 

 

Først endret jeg meg fra slappfisk til tøffing. Aerobic, kickboksing og styrketrening ble innført i livet mitt av ingen ringere enn meg selv. Så måtte nikotinen dø ut. Jeg stumpet den og dumpet siggen for godt. For evig og alltid. 

Nå kom den nye energien.

Årene ga meg utfordringer som gjorde at jeg kom til å behøve den sunnlivsstilen. Men det holdt ikke til den store gullmedaljen. Jeg fant ut at jeg måtte droppe beroligende midler ala valium, og gå for kun lithiumsalt  og antipsykotikum.

Men det var ikke nok. Alkoholen måtte gå, den også.  

Det var heller ikke nok. Jeg manglet det lille ekstra. Prikken over i’en: sukkerkornet. Jeg kuttet ut sukker, stivelse og gluten, og bestemte meg for å ytterligere påvirke diagnosen min i riktig retning, blant flere andre årsaker. Styre unna diabetes for eksempel.

 

Nå har jeg levd ekstremt clean i 3 mnd. Det vil si; treningen, avholdenheten, nikotinfriheten og riktig medisinering har vært med meg i årevis. Med all clean mener jeg at jeg for 3 mnd siden kuttet siste unødig rest i form av å innføre et kosthold uten unødig sukker, gluten, stivelse; og med lavt karboinnhold. Nå er jeg der jeg skal være. Nå surfer jeg på havet uten vinterklærne som fikk meg til å tryne før.

Det å være bipolar for meg, er som å være vinterkledd en glovarm sommerdag på stranda. Jeg trenger ikke alle disse plaggene. Tvert imot. Både løper og surfer så mye bedre uten. 

 

Å være bipolar er for meg som å gå veien fra tåkeland til klarvær. Jeg trenger oppholdsvær i hodet for å funke. Hvis jeg ruser bort blå himmel med skyer som alkohol, nikotin og feil medisin, tåkelegger jeg min naturlige evne til positiv energi og styrke.

De som ikke har bipolar kan bli brisne og happy på alkohol. Jeg med bipolar eier en pol ved navn happy fra før; og må bare lokke den fram med perfekt medisin, affirmasjoner, visualisering og ren livsstil.

Er det ikke spennende? Hvis du har bipolar unner jeg deg å teste ut et halvår der du er fri for alt av falskt stimuli, og samtidig sier positive affirmasjoner til deg selv i speilet hver kveld: chech it out; du kan oppnå en naturlig rus. 

 

All denne falske stimulien, all denne møkkamaten  …..alt dette møkkafolket som ikke vil deg vel…

Trenger du det ikke? Er det overflødig? Fjern det, og se hva som skjer. Kanskje er det nikotin, alkohol eller annen rus. Kanskje er det mellommenneskelige relasjoner som stjeler din energi. Fjern relasjonen. Fjern nikotinen ved å lese Allen Carr’s “Endelig ikkerøyker”. Fjern alkoholen for en lang periode. Gjør det fordi du synes det er spennende å se hva som skjer med livet ditt 2 mnd etter eliminering. Fjern det av nysgjerrighet; du kan alltids innføre det siden. 

 

Take a break.

 

Alle mine egne pauser har ført meg til en tilstand av ren lykke. For det ble ingen pause, men en livsstil; hver gang jeg tok av meg et unødvendig vinterplagg, og eliminerte noe unødvendig. Hvis jeg gråter for tiden, er det av naturlig sorg eller hvis jeg blir rørt. Jeg led av angst for 10 år siden. Det er borte nå. Ikke et fnugg er igjen, fordi min metode funker for meg. Det ligger så mye mer under det jeg skriver her. En metode satt sammen av tanketeknikker og et eget mønster, som har helbredet meg og gjort meg symptomfri. Jeg har mine egne bipolare retningslinjer å følge, og må gjøre en innsats hver eneste dag.  

 

Menneskekroppen lever ikke lenge uten næring, og mitt sinn funker ikke lenge uten lithium. Jeg har en sykdom som må reguleres ved hjelp av livsviktig medisin, søvnhygiene, fysisk trening, relasjonshygiene, avholdenhet, selvkontroll på positiv tankebruk og strengt kosthold. Det holder ikke med en av delene, og jeg stå på hver time, hver dag og hver uke for å forebygge, opprettholde og helbrede. Hvis jeg vil ha det bra, må jeg ta konsekvensene av denne diagnosen og vri dem om til fordeler.

Det er for min del svært spennende å leve med bipolar 1. Bipolar 2 er noe annet. Det er store forskjeller mellom disse nært beslektede delene av diagnosen bipolar. Vi med bipolar 1 bør medisineres, da vi kan gli over i psykoser fra polene manisk eller depressiv. Bipolar 2 har gjerder ved polene som hindrer at de faller ut i psykose. Men jeg kjenner de med bipolar 2 som sier at de heller ikke fungerer uten medisin. 

Og det er ikke snakk om medisin jeg merker der og da. Ingen benzo. Jeg må ha medisiner som virker over tid, der effekten kommer snikende med dagene. Lithiumbehandling kan bruke opptil 3 mnd innen effekten er optimal. Jeg kan skrive under på at det føles som om den lavagrunnen man har slitt med å balansere på, gradvis størkner og trygger grunnen i det riktig medisin fungerer. Samtidig som skyene forsvinner og sola skinner klart og tydelig over lettede tanker. 

 

Her skal jeg være resten av livet. Frisk og cool som mamma, tilstedeværende som venn og symptomfri nok til å tørre å være litt crazy. Galskap er sunnt. 

Det er forbi polene den innesluttede og uktitiske sykdommen ligger. Der tør man ikke å være gal. Der har man ingen styring, og noe veldig annet enn frisluppent gal, har tatt over sinnet. Hvis man tipper over, er det forvridd og sykt ekstatisk. Hvis man tipper under, gjelder det å holde på tankene “så ikke den konspirerte verden omkring tar over”. Det er snakk om en uvirkelig og helt ekstremt sårbat hudløshet man kan oppleve i denne tilstanden, og sanser eksploderer.

 

Jeg er ikke der nå, i den verden. Jeg kan danse tulledans med barna mine uten å være redd for at noen skal tro jeg er sjuk. Da jeg for 8 år siden virkelig var sjuk, trodde jeg at jeg var frisk, så jeg turde ikke å gjøre noe som kunne bli sett på som at jeg var sjuk. Det var en ride with the wibe, og jeg var innlagt under tvang. Plutselig føk jeg fra angst og psykotisk depresjon opp i psykotisk mani uten impulskontroll. Og tilbake igjen. Når du mister kontrollen over sinnet ditt, har du havna nedi kaninhullet. 

 

Det var alvorlig uhåndterlig der og da. Derfor er det så viktig for meg å ta i bruk alle metoder for å holde meg over kaninhullet. Kjenne på det å være frisk og naturlig smågal. Ha styrke nok til å ikke la noen messe med selvtilliten min. En ørn ville aldri latt en gribb fucke det til. Ikke jeg heller, that’s for sure. 

 

For langt der inne bak alle lagene med svekkende unødvendigheter, der var jeg. Og her er intet å skjemmes over. Diagnoser skal ikke være noen slags “skam” i år 2017! Man skal ikke skjemmes over å ha fått i hendene en livsfarlig kodebelagt tåkegave, men respektere alvoret og ta det hele seriøst. Humøret kommer med humoren den dagen de individuelle kodene til gåtene er løst og knekt. De er vanskeligere enn påskenøtter å knekke, men gevinsten er skyhøy. Har du bipolar, har du kanskje knekt noen koder og løst et par gåter selv; slik som jeg? Tenk hvis vi delte svarene og lot oss inspirere av hverandre. Jeg er sikker på at du har løsninger som kunne passet for meg også. Man er jo aldri utlært, og jeg gleder meg til resten av denne lærerike reisen. 

 

 

 

 

 

6 kommentarer

Siste innlegg