Hun hadde gitt barna sine streng beskjed om å passe seg for meg. “Hun er psykisk syk, og farlig. Dere må passe dere for henne!” hadde hun alvorlig forklart dem. Da det kom besøk, kunne det gå et par minutter før et par redde barneøyne tittet frem bak døren, og lettet kunne konstantere at det ikke var den bipolare, farlige damen som stod på trappen.
Da jeg fikk høre hele sannheten, unnskyld; ondskapen, forstod jeg hvorfor de samme barna tittet så engstelig på meg hver gang de så meg.
La meg starte der både skilpadda og haren også måtte begynne: fra starten. Tikka være skilpadda!
For noen ganger tar det tid før sannheten når meg. Men jeg kommer alltid først i mål, sakte men sikkert.
Hun er en lokal kind of stakkars-meg, og er kjent for å slekte så intenst på bygdadyret, at det ikke et noen tvil: det er selveste Sladrine vi har med å gjøre her. Men det stanser ikke der. Nei. Med tiden har de vist seg av det minner mer om Oppkonstruktine. Du vet, hun gossipsugne blodigla som stadig vekk konstruerer opp ufordelaktige usannheter om vennene sine til de andre vennene sine, og pakker det hele elegant og høflig inn for sine bekjentskaper.
Dirty game får ny betydning, og for oss som ikke gidder å hverken spille, lyve eller fare med usannheter; er det rimelig sjokkerende å oppdage at enkelte mennesker aldri kom seg ut at barneskoledoen, men forble hvisketiskende der inne omringet av piss og drittkasting.
Ordet primitiv får også ny betydning, uten at det behøver nærmere forklaring for alle oss som faktisk kom oss ut av den skoledoen, og vokste oss voksne.
I min bipolare karriere har jeg aldri vært borti verre oppførsel enn det jeg nå er i ferd med å anonymisere dithen at det går an å videreformidle. Jeg har bipolar 1. Jeg er ikke dum. Ikke farlig heller. Men har en diagnose som det følger masse goder med nå som jeg kan dokumentere at jeg har vært klin frisk og symptomfri i hele 6 år.
Energisk. Kreativ. Utadvendt. Glad. Sosial. Snill. Det er nøtteskallet mitt. Sånn er jeg. Da jeg var syk, og det sist for 8 år siden, trakk jeg meg inn i et stille og livredd skall, for i neste time å synge høyt mens jeg danset samba. Og jeg kan ikke å danse samba. I løpet av et døgn hadde jeg mer enn alle årstider der oppe i topplokket: vrangforestilninger, tvangstanker, panikkangst, mani og depresjon.
Det heter psykose. Og det er dit jeg havnet da jeg krysser grensene fra pol glad og pol trist. Det var slik det gikk uten lithiumsalt og antipsykotikym: den medisin jeg må leve på resten av livet. Jeg var innlagt, og profesjonelle tok vare på meg mens de medisinerte meg frisk igjen.
MEN JEG VAR ALDRI FARLIG.
Jeg har aldri vært en person noen må passe seg for. Den jeg var farlig mot, var me that is, siden jeg satte alle andre foran meg selv. Så snill var jeg, at jeg nærmest utslettet meg selv. Men ikke helt. Jeg rakk å bygge opp meg selv, og den dag i dag er jeg i stand til å mestre grensesetting.
Siden jeg av gammel vane har vært litt dumsnill, hadde jeg det med å tiltrekke meg mennesker som gjerne pratet om sykdommene sine, og som i sin nedadgående sirkel av negativitet også gjerne viste seg å være litt for glad i å prate shit om andre.
Varsellampene ulte lenge før jeg kuttet kontakt med henne. Men slike som hun pirker borti medlidenheten min, så det tok meg en stund før samvittigheten min også hadde løpt fra meg. Jeg kuttet kontakten.
Som så mange ganger før fikk jeg også nå høre alt pisset hun serverte om meg da hun hadde besøk. Så jeg sluttet å hilse. Og da involverte hun hele verden i dette valget mitt. Hun begynte å kontakte mine venner for å spørre dem hvorfor jeg ikke hilset, og i samme hyggeligtonte setning påpekte hun hvordan det jo gikk utover barna hennes at jeg ikke hilset på henne. Slik gikk det til at hun sovnet ved et tre og glemte å skjule sine spor, sånn at jeg løp forbi henne. I mål fikk jeg vite alt om hvordan hun advarer sine barn mot meg. Om hvordan hun utspekulert bruker min diagnose for å svartmale meg pent pakket inn i “klokelig omsorg”.
Jepp. Hun vet godt at bipolar ikke betyr farlig. Hun vet veldig godt hva hun driver med. Selv ville jeg aldri skremt barna mine på denne måten, og det i tillegg unødig.
Men kjære latskapens harepus: det vet vi også; alle vi som vet at jeg slettes ikke er en farlig person noen behøver å passe seg for. Alle vi som vet at jeg er verdens snilleste mamma for barna mine, og verdens cooleste tante og venninnetante.
Jeg kunne forsøkt å feie for den rotete døra di jeg også, men jeg har min egen dør å feie for. Og det burde du også begynne å tenke på nå. Fei, rydd og vask for din egen dør. Du trenger ikke så mye som å tenke på å så mye som forsøke å pelle bort så mye som et lite sandkorn fra min trivelige trapp: Jeg kom deg i forkjøpet: I GOT THIS, og du kødda med feil dame. I 2017 er alle omkring meg opplyst om hva bipolar er, og ingen av dem blir med deg tilbake til gamledagene dine. Det er forøvrig helt ok at du ikke er i stand til å beklage, bare du holder deg til skauen din, og lar skogen min være i fred. 😉
Jeg bryr meg ikke om hva du serverer. Ei heller om alle løgnene du koser deg med å konstruere. Du sitter i et glasshus på så mange måter. Det glasshuset er svært så gjennomsiktig, og handler ikke bare om å kaste de finslepne stenene dine. Mens du framstiller folk som latterlige pappfigurer du tror du kan knøvle som det passer deg, glemmer du at vi ikke er pappfigurer i den voksne virkeligheten, men mennesker som både kan tenke og feie. Jeg har aldri gjort deg noe galt, men tvert imot vært grei med deg og barna dine. Det du aldri tålte var at jeg tross min diagnose har stor mental styrke, samt evnen til å si tydelig fra om mine meninger. Jeg lar meg ikke tråkke på; for å tråkket på kan bli heavy!
Hurra hei for anonymitet, og det faktum at det å feie for egen dør faktisk er mulig. Jeg er så glad jeg ikke blir såret av at primitive mennesker i det hele tatt kan finne på å bruke diagnosen min mot meg. Bipolar var min store skam før, og jeg kommer aldri til å la noen gjøre denne diagnosen til noe pinlig for meg igjen. Åpenhet er tingen, og kutter ugress ved gammeldags rot.
Det er noe som heter å dele ut sorte og hvite hatter. Sorte til fiender og hvite til venner. Man ser seg så kun omkring etter de hvite hattene, og lar de sorte gå i ett med svarte mørkenatta.
Les også “Jeg har bipolar. Jeg sliter ikke psykisk”: http://m.forbipolene.blogg.no/1442082193_12092015.html
Du leser forbipolene, som heter det samme på snap og facebook. Du finner meg på talerlisten.no: Helene Dalland
