“Du e jente! For du har neglelakk! Og hvorfor har du røde støvla på?”

Den snipete jentestemmen når meg på terrassen. Jeg hører sønnen min snufse fortvilt: “Neei! Æ e gutt og æ KAN ha på neglelakk og røde støvla!” Jenta fortsetter å mase. Og ja jeg skal innrømme at “drittunge” var det første ordet som ramlet ned i hue mitt. En tanke er usagte ord: det er lov å tenke, sånn i farta når mammahjertet begynner å koke.

Når jeg tenker meg enda mer om, rakk jeg aldri å plante om krydderurtene der ute på terrassen i dag, for jeg spurtet ut for å støtte sønnen min, og glemte både basilikum, oregano, jord og krukker. Får ta det i morgen. Dette var viktigere!

Jeg stilte meg opp i bare sokkene ute på grusen, for jeg rakk ikke å ha på meg sko. 

-“Jasså! Så gutten min e jente han, fordi han har på sæ neglelakk og røde støvla? Du e stor skolejente, og burde vite bedre enn å mobbe en liten gutt som e stolt av neglan sine og støvlan sine! Han e en bad ass tøff og kul gutt, og du kan ikke bestemme hva som e innafor eller utafor normalt! Du får faktisk IKKE mobbe ungen min!” sa jeg strengt og bestemt.

Jenta begynte å sutre uten tårer om at det var slemt sagt av meg. Jeg lot henne grinebite mens hun truet med å fortelle til mamma og pappan sin hvor fæl jeg var. Jeg sa: “Helt ok! Si det til mamman og pappan din du, dem vil jeg også gjerne snakke med, men først sier du unnskyld til gutten min!”

Det ville hun ikke. Vel jeg kunne ikke tvinge henne.

Jeg trodde ikke det kom til å bli nødvendig av meg å hive seg med i denne fargedebatten. Jenteditt og guttedatt; er vi ikke snart i 2020 her nå? Er det virkelig ok å kjønnsplassere noe så bagatellmessig som farger og leker? Gutten min har ei dukke. So what? Den er råkul den dukka. Sånn cupcakedukke. Hun har sin egen seng og greier, og grønn kjole. Ja, og sin egen lille børste. 

Behave; jeg skal banne i kjerka: Hvem faen lærer barna sine at gutten min ikke får bruke de fargene og lekene han liker, slik at han stille og trist forteller meg, som er mammaen hans av hele mitt hjerte: “Kanskje dem andre ungan synes æ e kul hvis æ ikke bruke den rosa fargen på neglan, mamma?”

Jeg holder ham tett inntil meg og forteller ham om hvor tøff og cool han er i all verdens farger, og at han kan le disse barna rett opp i ansiktet dems og si: “Æ e en tøff og kul gutt som digge farga, æhæhæ!” 

Nei, jeg tenkte ikke å involvere meg i temaet, men nå stod det her rett foran meg i dag for første gang. For! INGEN kaller den knalltøffe, snille, herlige gogutten min “jente” bare fordi han digger masse farger på neglene sine, dukka si, rosa, den gule jakka si og de røde støvlene sine! Da sier jeg faktisk fra, om det er barnet ditt eller ikke! Og jeg sier fra med sokkene pent plantet på grusen, med streng stemme og pippi langstrømpe – hender i midja. Sånn et det!

Og nå håper jeg alle dere barnehageansatte og lærere følger med nøye. Vær med på å jevn ut denne viktige likestillingen. Vær som lærerinna til min eldste sønn på 9 år. Han har langt hår, for DET liker han. Lærerinna hans elsker det håret. Vi foreldrene elsker de krøllene. Og DINE BARN BØR ELSKE DET FINE LANGE HÅRET (Iallefall ti stille dersom de ikke liker det, oh behave). Ingen skal komme her og være snipete drittunge med fasit fra gammeltida. Så følg med, og si fra. 

Hva vi gjorde før 3åringen sovnet i kveld; mens vi så på Elias på TV’n foran mammasenga? Lakkerte neglene våre i blått, rosa, lyseblått, orange og rødt. Og nåde den som kødder med verdens tøffeste guttunge for DET! 

Show your kids the world in true colours, or they will have to deal with this mom!