hits

Ærlig talt: 10 stk!

 

Good evening from Trøndelag.

 

Jeg vet; det har vært lite å høre fra meg i det siste. Hverdagen har krevd mye av meg, og jeg har holdt tunga beint i munnen. Kjørt på. Hengt med. Prioritert. Tenkt på meg selv. Hva er vel en mamma uten litt egenkjærlighet og evnen til å ta pauser når det behøves? Det har nok vært mest oppdateringer på snap herfra i det siste (forbipolene).

 

Anyway; dere lesere lar høre fra dere. Jeg får ofte vite hvem dere er, og det er alltid like hyggelig. Dere fortjener litt oppdatering fra denne kanten, så her kommer 10 stk helt ærlige fakta som jeg dealer med for tiden:

 

1. Jeg er i besittelse av altfor mye empati. Det har hittil vært et stort problem, og jeg har vært det bevisst siden en psykolog diagnotiserte meg som det motsatte av de med psykopatiske trekk. Men det er ikke nødvendigvis en bra ting; jeg har vært lett å utnytte og enkel å manipulere. For det "er jo så synd på dem som sliter." Ja er det det? Noen kanskje, de som virkelig har det tøft, og som har til mål å komme seg opp av gjørma. Men det finnes skuespillere og det finnes de som suger energi, penger og lyttende ører til empater som meg nesten selv faller ut i gjørma. Og uti den gjørma kan jeg ikke hjelpe noen. Jeg får faktisk profesjonell hjelp for å lære meg hvordan jeg setter klare tydelige grenser for folk som manipulerer. I dag lærte jeg blant annet: "So what om de mener du er ei kynisk bitch, Helene, når du selv vet at du er snill som bare det?" Elsker kursdama og hun som var med på første time!

 

2. Jeg er ferdig med bygdadyr og har spist dem opp. Etter det kastet jeg restene på bålet og danset rundt det. Det vil si: jeg snakker rykter og sladder. People will talk. Smalltown issues gone. Hva så om de snakker? Jeg fant til slutt ut at min kjære far hadde rett: åpenhet er det beste. Med denne 3 år gamle bloggen tok jeg ryktepenna i min egen hånd, og serverte sannheten. Jeg bryr meg ikke lenger om muggen bygdasladder. Og det burde ikke du heller, det koster for mye verdifull tid.

 

3. Jeg elsker å skrive, men hater å chatte og skrive meldinger. Enkelt og greit. 

 

4. Jeg er altfor tålmodig med folk generelt. Du vet, slike som maser om hvor pene de er (aldri møtt sånne? De finnes! Og jeg lover deg at du himler litt med hele sjela di den tredje gangen du får høre eksempelhistorien om hvor forbanna vakker og deilig vedkommende mener h*n er. For: er utseende SÅ viktig?), folk som finner seg for mye til rette som en bulldoser i livet ditt, de som lever av å baksnakke andre for å heve seg selv over møkka, og disse som forstyrrer nattesøvnen din med pripne, sene meldinger.

Aaah la meg puste inn syrinduft og nyte denne sommervarmen i fred sammen med coole, freshe folk 😉

 

5. Jeg er mer glemsk enn en tiny gullfisk. Og det er gull verdt. Bidrar til den mer trofaste måten å holde på andres hemmeligheter på; jeg har jo glemt alt innen to minutter med dette racerhodet her. Plopp. Faktisk. Der var det borte. Long gone.

 

6. Jeg ER lykkelig. Og da mener jeg superlykkelig, som i en problemfri tilværelse der jeg ler, smiler og koser meg hver eneste dag. Dette har ingenting med materielle goder å gjøre, men min unike tankegang, som jeg har finpusset på i årevis. Med en innstilling om at det fortsatt er masse å lære, at jeg selv er ansvarlig for alt i mitt liv (også min egen lykke), og evnen til å tilgi, stormer jeg inn i framtida med et glis. Ikke et dollarglis, men et ekte smil rett fra et takknemlig hjerte. For takknemlighet er en kraft i seg selv. 

 

7. Å være en blogger var lenge shame for me. Og det er det litt fortsatt. Som i "hæi blåggen. La oss kappe ned alle bjørketræra, så slipper de allergiske å bli så deprimerte!?" Jeg mener, HVA slags "seriøsiteter" er det vi alle forbinder "blåggere" med? Jeg skulle ha en slags skjult blogg, men det gikk ikke helt etter planen.

 

8. Jeg priser livet for tiden, og det er fordi jeg nå opplever en helt ny og frisk hverdag. I nesten 15 år gikk jeg rundt med blodviruset hepatitt c, og jeg har enda ikke akseptert eller helt fattet at jeg faktisk hadde denne sykdommen. Nå har jeg vært frisk en stund, og har overskudd for første gang på lenge. Om morgenen er jeg som en sprudlende sol, og jeg har ingen smerter i leddene lenger. Jeg har fått livet i gave, og følger opp kontrollene på sykehuset. Det er helt vanvittig å oppleve slik forandring, og jeg har ikke ord for hvor takknemlig jeg er til staten Norge for behandling.

 

9. Jeg mener bipolar er mer enn en sykdom. En sykdom vil jeg bli kvitt, men bipolar ønsker jeg faktisk å bære på. Kreativiteten og erfaringene er viktige for meg, og jeg ville ikke vært noe av det foruten. Det er den verden jeg kjenner, og den er fargerik og fantastisk.

 

10. 18.mai hørte jeg rop og hyl fra kjelleren. Det var verdens gladeste Mathias som ville fortelle at a Evine dreiv å presset ut den siste av 5 kattunger i senga hans. Om 3 måneder er de klare for nye hjem, og en er allerede så og si lovet bort. Evine's puser bruker å bli populære, så ta gjerne raskt kontakt hvis du ønsker deg et søtt lite nøste utpå sensommeren; nærmere bestemt 18.august ;)

 

Ellers driver jeg og sovner grytidlig disse sommerkveldene, for morgenduggen er så vakker å få med seg før sola reiser seg over viddene bak her. I morgen kommer de virkelige solene: SOLFRID OG ISACK FRA FINNMARK! Kjelleren er rundvasket, og alt er klart for ei herlig uke med venninna mi og sønnen hennes. Vi gleder oss, og Even har bestemt seg for å låne bort den svære minions-bamsen sin til lille Isack.

 

Velkommen til lykketoppen, Finnmark, we love you 😙😙