Hun danser med skyggene. En skyggedanser og en ensom stjerne. Slike talenter, du vet, som ligger gjemt i mystiske, sorte hull. Et par sorte hull i de vakreste, men mest ensommeste øyne en kan tenke seg.
Du kommer kjørende. Mil etter mil. Jeg tar imot deg. Sent på kvelden. Ja, du trenger en venninne, og selv om du ikke kjenner meg, så tør du. Kilometer etter kilometer har du motet deg opp for å tørre å gå over dørterskelen min.
Ensomhet.
Lonelyness.
La oss fjerne den, du og jeg.
La oss snakke om det, akkurat i det mørket danser med natta der ute i kulda. Kjenn på varmen her inne, og stol på meg.
Gi meg din tillit, og jeg skal gi deg en setning her og nå:
Du er rå, du er awesome, men du vet det ikke selv.
En melding på face, og noen timer etter sitter vi her ansikt til ansikt. Aldri har vi pratet før, men bedre sent enn aldri, ikke sant.
“Æ har ingen vænna” sier du, og øynene mine svir i det tårene presser seg fram. Nei, nei, det får ikke skje at ei så grepa dame møter dagene alene. Ikke har venner. Ingen å snakke med. Kilometer etter mil. Lonely on the road.
Så du alle lysene jeg hadde tent for deg i kveld? Det var for å vise deg lys, heller enn å forbanne mørket du har blitt så godt kjent med. Jeg er her, og jeg vil du skal vite at jeg har mange lys.
Se deg selv i speilet i natt, og finn din skatt.
La lyset omfavne lyset, og føl deg hjemme.
Du er her, du er fremme,
ja, du hører til her, du også.
Fall til ro i natt, nå som lonelyness har dratt.
Våkne i morgen og vær kvitt sorgen.
For jeg vil være en venn
som kan jage vekk ensomme tårer,
i samme båt, med stødige årer.
Du er en solstråle, jente
kom, la oss skaffe deg noen kjente!
Hei. Følger bloggen din via Feedly og det du skriver her traff meg! Veldig bra! Ønsker deg en fin dag videre.