Det som ligger skjult, som ingen ser, er ofte det viktigste. På overflaten kan vi vise den andre siden ved det hele. Det er ikke alltid du gidder å fortelle hva som ligger bak. 

Før jeg kommer tilbake til det :

Ostekaken står og kjøler seg på terrassen, og selv om den ble klumpete og rar i gelelokket, samt at nøttebunnen ble brent, gjør det ingenting. For jeg liker ikke den nederste bunnen, and the look does’nt matter.

Jeg slenger meg ned i sofaen og puster ut. Hvorfor? Fordi jeg kan. Hvorfor kan jeg? Fordi jeg føler meg 100% trygg på at barna mine er godt ivaretatt hjemme hos pappan sin. Akkurat det betyr alt for en sensitiv mamma som meg. Sensitiv fordi jeg er helhjertet stupforelsket i begge ungene mine, så det river i marg, bein, hjerte og mage. Å savne dem er ille nok. Å vite at de er trygge i et annet men like bra rede; oh god, det er virkelig awesome avgjørende for mammahjertet mitt.

Du din SUPERDADDY, Tore 💪👌👍

Alle som har 2 hjem rundt ungene sine vet hvor mye det krever å opprettholde et bra foreldresamarbeid uten de altfor store konfliktene. 

Dere ser barnefar og meg her, på snap og på fb iblant. Vi stråler sammen og ser ut til å fikse det hele dønn, ikke sant.

Men i vår heavy bagasje bærer vi utfordringer så tårevåte og illsinte, at dere ikke kan tenke dere fram til det uten å ha opplevd det selv.

Når to av samfunnets underdogs finner sammen, men mangler den helt store selvtilliten, krever det fortvilt mange omveier og unødvendige høydebestigninger før man endelig har lært å pakke bort de illsinte tårene. 

Så hva er hemmeligheten vår? Hva er det som gjør at vi greier å ønske hverandre godt etter alle disse grønne årene?

Hemmeligheten er snakking. Prating. Pent kalt kommunikasjon, samt å bestemme seg for å ikke krangle, men prioritere å diskutere.

Altså, hvis ikke Tore sier til meg at han mener jeg er ei sabla bra dame og ei god mor, greier ikke jeg å tenke meg til det selv. Hvis ikke jeg forteller Tore at i mine øyne så er han en stor kunstner, verdens kjekkeste mann og en superpappa, hvordan skal han da kunne vite det, når han ikke er vant til å være høy på pæra eller er av den innbilske sorten?

Alle de abnormale greiene vi bærer på fra fortiden, bestemte vi oss for å snakke om. Fortelle sannheten og prate i vei. Dette skapte ny forståelse for oss begge.

Det er ikke det at jeg sliter med selvtilliten, men av old habit gammelvane går jeg lett ut fra at jeg i andre’s øyne ikke er bra nok. At alle andre er mer vellykkede enn meg. Det er bare en vane å tenke sånn, men jeg har altså et godt selvbilde likevel. Det er ikke noe synd i meg.

Samtidig må pappan til barna mine og jeg ta dette i betraktning som at det gjelder oss begge: vi må legge tolken i hue til side, og heller lytte til hva den andre faktisk sier om tanker og følelse.

Man kan ikke, og har ikke rett til, å tillegge andre mennesker følelser og meninger. 

Han er et mye mer fantastisk menneske enn jeg trodde, superpappan til gutta mine, og dess mer vi prater dess flere aha-opplevelser får jeg. Damned, så flinke vi har blitt til å lytte oppriktig og snakke åpent og ærlig. Jeg gleder meg til mer av det, for makan til spennende menneske skal man lete lenge etter. Han rocker, og han er pappan til barna mine! Uansettt hva framtida bringer skal jeg alltid gå inn for å respektere ham. 

Ostekaken er ferdig, og siden jeg har lovet naboen min Dianelys å komme over med noen biter av favorittkaken hennes, rusler jeg over. Jeg roper på henne inne i gangen, og siden hun ikke hører setter jeg kakebitene i kjøleskapet hennes. Så går jeg inn til meg selv og sender henne ei gladmelding. Tillit. Mellom alle jeg kjenner og meg selv, handler det om tillit, fordi vi har pratet og blitt kjent. Man oppnår relasjoner av gull ved å benytte seg av kommunikasjon for å oppnå tillit. Solid gull.

Hemmeligheten er tillit skapt av solid gull og kommunikasjon.

Og tilgivelse laget av sølv.

For ikke å glemme takknemlighet av krystall og bronse.

💎💎💎💎💎💎💎💎💎