Verdens undergang rumler rundt i hue mitt, og leddene verker. Hvor ble det av den tøffe vikingdama i meg? She’s long fucking gone. Jeg hulker og vrir meg i senga natta lang, og synes synd i alle ondtene på meg selv. Akkurat i det jeg nesten tar to av barna’s stikkpiller og leker lur, har klokka blitt halv sju, og jeg kan ringe barnefar. Bommer: de er også syke, både 8åringen og Torefar. 3åringen sover ved siden av meg, og der kommer han til å sove lenge etter at storebror og pappa har ankommet huset med paracet til mamma. God save the stikkpills!

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Vi samler oss sammen her på lykketoppen alle 4, og det er ei greie jeg legger merke til; Mathias på åtte har like mye feber som meg, men han sutrer ikke i det hele tatt. Ingen klaging at all. Pjokken tar det som en ekte pjokk, mens muttra vrir seg gjennom dagen på sofaen.

Når jeg en sjelden gang blir febersyk og tror jeg dør innen døgnet er omme, må jeg bare spørre meg selv: “Hva pokker; er jeg hypokonder?”

Sist jeg spøkte med legen min og sa at jeg må være hypokonder siden jeg tåler så dårlig å bli littegrann syk; lo hun og sa: “Hvis du var hypokonder, Helene, hadde jeg nok sett deg oftere her på kontoret enn annenhvert år!”

Men hvem er det som møter opp på legevakta i frykt for å ha skyhøyt blodsukker, men så feiler det henne ingenting? That’s me. Eller Gud forby; hva med den gangen man trodde det var nyresvikt på gang, og så var det bare en forkjølelse?! Jo det var jeg det. Rimelig flau og vel plassert på en benk på legevakta.

Jeg kjenner ingen større pingle enn meg selv når det kommer til litt influensa. Man flu? This lady has the woman flu!

Legen min har altså svaret: jeg er ikke en hypokonder. Jeg er bare ikke vant til å ha feber, og så er jeg litt for glad i livet, så når jeg blir slått ut av sykdom blir jeg like redd som den gangen det plutselig stod om livet, og jeg hadde nyresvikt i en ambulanse i full fart. Det har sin pris å innta den beste medisinen for å holde bipolar 1 i sjakk. Lithium har sine bivirkninger som jeg må passe på. 

Så her ligger vi da. Klare som egg for hverdagen etter ei lat romjul, men vi må nok vente litt til. Jeg prøver å ikke klage for mye, for 8åringen takler jo feberen. Ikke skal jeg daue og ingen ambulanse skal frakte meg til sykehuset:

 …det er bare litt feber, såe… 😜