Kommer ditt nettverk til å stå klare med medalje til deg straks du er ferdig med den utdannelsen, som du forøvrig egentlig ikke ønsker å gjenomføre selv? Og hvis de gjør det, er det kun for den timen, eller står de ved senga di hver morgen og klapper deg inn i dagen din? Er det premie på gang fra familien din når du sitter i den kontorstolen og har fått deg den jobben, selv om du i virkeligheten drømmer om å jobbe som profesjonell danser? Og hvis du får en premie, har du helt glemt at de har egne liv å leve?
Bli med meg og stans tiden. Stopp opp og tenk. Hva i alle dager, timer og minutter er det som gjør DEG lykkelig? Hva er det som får deg til å danse deg syngende ut av senga, fordi du gleder det sånn til dagen din? Hva VIL DU?
Jeg som skriver dette, har flere ganger hatt press på meg fra et spesielt hold. Det eneste jeg vil er nemlig å skrive, male bilder og male glass. Slik ble det, at jeg aldri fullførte noen utdanning. Jeg fikk tidlig følelsen av at jeg ikke var bra nok. Karakterene holdt ikke, og ingen ga meg ros da jeg var ung og hadde veiskiller foran meg. En av de som skulle vært mitt forbilde mente at jeg burde bli psykolog. Jeg skjønte aldri hva vedkommende bablet om, og hadde ikke denne drømmen selv. Jeg ville utdanne meg til journalist.
Men så ble jeg syk av bipolar, og i år 2000 var “fiaskoen” fullbyrdet, i form av uføretrygd og en utdanning lagt på hylla. Dvs jeg prøvde å imponere med gode karakterer et skoleår, men hadde forlengst mistet troen på meg selv. Når det eneste som driver et menneske er å imponere et annet menneske, mister det presterende mennesket gløden og viljen til å lykkes. Å leve sitt liv for andre er dømt nord, ned og under.
Guess what? Jeg skammer meg ikke lenger, men har akseptert utgangspunktet mitt, som er en diagnose jeg ikke kommer unna. Å akseptere uføretrygd i seg selv vil nok kreve litt mer av meg, men jeg har iallefall tid til å gjøre det jeg virkelig digger: å skrive!
Nei, det imponerer ikke mange at jeg hverken har utdanning, bil eller fast jobb. Men det imponerer heller ikke meg at de faktisk har den primitive tankegangen som går ut på sin egen fasade. Som handler om at dem de omgir seg med må være “bra nok” i form av å ha papirer på at de duger til noe. Først da kan de skryte av å kjenne dem. Først da matcher de fargene i de falske fasadene.
Ville det gledet deg å matche disse fargene? Sånn for real? Når du vet du ikke ville vært bra nok bak kassa på dagligvaren, eller som renholder på apoteket?
Lever du livet ditt for alle de andre, eller er du her for å ta egne, private, selvstendige valg? En akademiker er ikke bedre enn en praktiker, og du skal vite at du er god nok akkurat som du er. Om du liker å jobbe innen renhold så er det bra nok. Om du liker å utdanne deg høyt fordi du brenner for å bli lege, så er det også bra nok.
Se for deg en framtid der du er så heldig å få bli besteforelder. Barnebarna dine kommer bare til å bry seg om en ting, og det er om du er ekte og tvers gjennom snill.
Hva du har å fortelle fra gamle dager er ærlig talt koselig det, men barnebarna dine kommer bare til å være opptatt av nåtiden sin. Og om bestemor og bestefar fulgte sine drømmer.
Stay true to yourself. Dette livet ditt handler om deg selv, og det er kun dine egne veier du skal gå. Hvis du tråkker over i andre sine spor, vil du garantert bli påkjørt. For ikke å snakke om overkjørt.
Min livsgnist er stor nå som jeg er sann mot meg selv. Jeg har sluttet å plage meg selv med tanker omkring dårlig samvittighet. Vonde følelser fordi jeg velger å ikke utdanne meg, er borte. Hvorfor? Fordi de ikke var mine følelser, eller mine tanker i utgangspunktet. Jeg er ikke her for å utdanne meg slik at jeg i noen minutter kan imponere mennesker jeg ikke engang liker. Og som ikke liker meg så lenge jeg ikke gidder å imponere dem. Jeg er her for min egen del. Og du er her for din egen del.
Vi som har barn, har et ansvar for å behandle deres mentale helse med aktsomhet og varsomhet. Vi kan gi dem bistand siden det alltid finnes noe å rose dem for. Der er måter å vise dem at de ikke trenger å imponere noen, og respektable veier å gå sammen med dem uten å forstyrre deres fantasifulle idéer. Barna og ungdommen er gode nok som de er, og den dagen de flyr ut av redet, gjelder det å huske på at vi fortsatt er deres foreldre. At vi ikke bør komme med pekefingeren og kritikken, men rose dem for å tørre å velge egne veier.
I’m an outsider, but a good enough one in my heart and my goal.
You are a star upon your own road, and I’ll leave you alone there.
We can meet by the sea, you and me.
But only in respect and harmony.
Du kan riste av deg alle andre’s forventninger. For hvem er du her for å imponere? Deg selv, og bare deg selv. Å fjerne andre’s tulleforventninger skaper den roen du behøver for å gjenomføre dine mesterverk. Og kjære danser: jeg vil heller se deg på en scene under en Pink-konsert sammen med de andre glade danserne, enn på et grått kontor sammen med rotter du ikke hører sammen med. Den som påførte deg kontordrømmen sin skal liksom bli trist av å se deg glad på den scenen, eller? Er det kjærlighet?
