Tårene bak psykiatriens låste dører



 

Hun våkner i institusjonssengen og ser seg rundt. Det er første gangen hun er på psykiatrisk avdeling post 2 Levanger. Veggene er minimlistisk innredet, og jerndørene er mørkegrønne. Hun står opp av sengen og tar et kjapt morgenstell, før hun går ut i korridoren. Der løper personalet forbi henne i full fart, og det er hektisk. Men hun ser ham i slow motion; pleieren som runder svingen så hurtig at navneskiltet hans flyr av ham. Iallefall ser hun han i sakte film i de vonde minnene. En dør låses av, og hun blir værende i stuen. 

 

Marie har ofte tenkt tilbake på båren. På beskjeden om at den unge gutten på naborommet hadde reist sin vei for evig og alltid på den andre siden av veggen. Hun fikk en kort beskjed om at han hadde tatt livet sitt. Så fortsatte hverdagen på psykiatrisk avdeling lukket post 2.

 

Marie Knutsen har anoreksi og lider i tillegg av tilbakevendende depresjon og panikkangst. Siden 2008 har hun vært ut og inn av psykiatrien. Hun har mye å fortelle om hvordan hun har opplevd dager, uker og måneder bak lukkede dører.

 

Man kan undre seg på om de herdes med årene, de som jobber på slike avdelinger. Marie har erfart mennesker som ikke har noe å gjøre innen helsevesenet hva angår arbeid. Likevel jobber de der. 

 

-"Hun verste var en stor, lyshåret dame oppi årene. Hun kunne få meg til å føle meg verre enn dritten på bakken" forteller Marie. 

 

Hun snakker om gjøkeredet's kyniske dronning. Den fryktede. Den grovrøstede sykepleieren du aldri vet hvor du har.

 

Blant et utallig episoder med ren angst, glemmer Marie aldri den gangen hun fikk et forferdelig panikkanfall på rommet hun hadde til disposisjon på lukket avdelig. 

-"Jeg kastet ting rundt meg og laget et leven uten like, så jeg kan forstå hvorfor de puttet meg på skjermet, en liten del av avdelingen som er ekstra sikret og lukket. Men det er måten det ble gjort på. Jeg hadde for mange blåmerker etterpå til at det kan være greit. De tok tak i meg, og dro meg med seg mens de halvveis løftet meg. Det gjorde så vondt. Og jeg hadde vondt nok i sjelen fra før."

 

- "Jeg husker en dag vi satt i fellesrommet. TV'n stod på, og de fæle nyhetene dundret ut i rommet. Jeg spurte om ikke vi kunne sette på noe annet, men hun store sykepleieren sa tvert nei. Nå skulle vi se nyhetene. Sånn var det bare"

Det ble hverken komi på TVN eller naturprogram på Marie den kvelden. Med hudløs kropp og alle sanser på stilk, måtte alle pasientene forholde seg til skumle nyheter, eller gå på rommene sine. 

 

Flere ganger ble den unge jenta Marie Knutsen truet av den kyniske sykepleierdamen. Marie prøvde flere ganger å si fra til de andre ansatte, men de trodde henne ikke. Ikke før en gang Marie hadde tvanstanker om å gå rundt og rundt gangene. Forbi vaktrommet, forbi kjøkkenet, forbi alle rommene og forbi stuen. Rundt og rundt, med et plaget sinn. Livredd. Over henne hang presset om å spise opp all maten, og i tide. Hvis ikke ble det sonde. I tillegg til all maten kunne sonde bli skummelt. Hun mintes en gang hun gikk opp 5 kg på 4 dager, og holdt på å får reernæringssyndrom. Da ble de ansatte redde for helsen hennes, og hun måtte gjennom ultralyd og andre undersøkelser oppe på somatisk."

Reimene. De grusomme reimene de la henne i hver gang de skulle tvinge i henne sonden. For det kunne være at hun hadde igjen noen smuler på fatet sitt. Eller en halv brødskive. Noen ganger valgte hun å ikke spise. Hun skjønte at det kom til å bli sonde uansett. 

Hendene. De sterke hendene som holdt henne fast mens de presser den vonde sonden opp i nesen hennes med en slange. 

Knaselyden. Den gangen det knaset i nesa samtidig som hun gråt og lå der reimet fast. 

 

Rundt og rundt. Med tankene. Med minnene. Fortvilt, redd og desperat gikk Marie rundt og rundt i gangene, til hennes verste mareritt kom ut av kjøkkenet og stengte døren dit, før hun sa: "Marie! Nå slutter du å gå rundt og rundt i gangene, du kan forstyrre de andre pasientene. Og du, du VET hva jeg gjør hvis du fortsetter nå!"

Marie ble enda reddere. Helt stille. Så fortsatte hun å gå. Sykepleierdamen hadde kastet henne på skjermet før, så det gjaldt å være stille nå. Hun mintes en gang hun lå på skjermet og gråt så hun ikke greide å dempe seg. Bak sikret glass, i det lille observasjonskontoret, satt gjøkeredets verste ladie og fulgte med. Den store sterke sykepleierdamen og ropte: "Ti stille! Det er pasienter som skal sove her! Ti stille!"

 

-"Hun kunne kommet bort til meg og brydd seg. Jeg hadde det grusomt. Jeg gråt og gråt. Ja hun kunne virkelig kommet og snakker rolig med meg. Men hun gjorde aldri det, og jeg ble bare enda reddere." Sier Marie stille.

 

Denne sykepleieren hadde glemt at døren til personalrommet var åpen da hun stanset Marie i å gå rundt og rundt i gangene. Da hun kunne spurt henne om det gikk bra. Da hun nok en gang kunne brydd seg, men gjorde det stikk motsatte. Da hun truet henne reddere.

 

Marie sitter oppgitt i en stol på kjøkkenstuen. En snill mannlig sykepleier kommer bort til henne og sier: "Du fikk litt kjeft i går hørte vi?" Marie nikker. Han fortsetter: "Vi skal ta det opp med henne mandag."

 

Endelig trodde de henne. Et lysglimt i år med mørke. En engel av en sykepleier som så henne i mørket og holdt opp en fakkel for å gjøre veien lettere å gå. For de finnes. Englene i helsevesenet. Hvis bare alle var som han.

 

For slike som ham kunne aldri gjort det som er et at Marie's verste minner. Da hun visste at den grove kvinnelige sykepleieren satt i kjøkkenstuen hun skulle gå inn i for å spise. Marie fikk så angst at hun stivnet utenfor døren til kjøkkenstuen. Hun ble 10 minutter forsinket til måltidet, og hadde fra før en halvtime på å få i seg maten. 

Det buldret i grov røst rundt henne mens hun prøvde å spise: "Du må skyndte deg å spise opp!"

-"Men jeg rekker det ikke!"

-"Du kan få ti minutter til."

-"Men jeg rekker fortsatt ikke å spise opp!"

 

En annen sykepleier kommer og sier at Marie skal bli med. Marie nekter livredd. Hun tror det er sondetvang på gang. Behandleren hennes kommer, og da tør Marie bli med. På rommet hennes spør de henne om det ble vanskelig under måltidet med den kvinnelige sykepleieren. En annen ansatt hadde hørt det hele, og Marie får en ny sjanse til å spise. Og en sjanse til å fortelle tidenes mest malplasserte sykepleier at hun ikke skal mase på henne. 

 

Noen bør ikke jobbe innen psykiatri, og Marie har ikke ord for hvor stor skade det kan gjøre. Men takk og pris for alle de som virkelig gjør jobben sin. De gjør en fantastisk innsats hver dag, og Marie vil alltid huske dem, i det hun går videre i livet sitt og holder hodet over vannet.

 

Så mange pasienter dukket under og mistet pusten for alltid. Marie overlevde alle stormene, holdt ut alle tårene, og kom seg videre. Men hun kjemper fremdeles. Følg henne på bloggen hennes:

http://m.marieknutsen.blogg.no/

 

Skrevet av Helene Dalland, forbipolene.blogg.no, for Marie Knutsen.

hits