Jeg har egentlig ikke ord, men jeg må prøve. Prøve å fortelle om det, for det er ikke greit. Jeg må være åpen om det, eller enn å stenge det inn. Jeg har det vondt, og snapper etter pusten. Å skrive er der siste jeg vil akkurat nå, men jeg har blitt behandlet på en måte der åpenhet er det eneste riktige.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg skulle gå i dusjen og så legge meg i badekaret. 2åringen hadde sovnet tidlig, og jeg skulle slappe av for en gangs skyld. Men slik ble det ikke, og tårene triller. 

Vi har soverommene våre på loftet, med et skråtak med vindu mot gårdsplassen. Jeg tenkte jeg kunne vennlig be barna der ute være litt stille så de ikke vekket barnet mitt. 

Men det ville hun ikke finne seg i. 

Jeg er den eneste norske som bor her i nabolaget. Er det derfor?

Er der derfor hun hisset seg opp og stod på trappen sin mens hun ropte og kjeftet på meg? 

Kjære nabo fra et fjernt land. Jeg har ikke fått hvilt på ukesvis. Jeg er alenemamma, og nå i sommer har ungene sovnet altfor sent til at jeg har fått særlig alenetid. I kveld var første kvelden på ukesvis at jeg skulle få litt tid alene mens minsten sov. Jeg skulle legge meg i badekaret, men slik ble det ikke, for du vekket opp ham med ropingen din. Jeg prøvde gang på gang å be deg være så snill å tie stille. Snakke heller enn å rope, men du ropte bare høyere til meg. 

Jeg vet ikke hvorfor, men jeg begynte å skjelve, gråte og puste i hikst ute på trappen min, mens du stod noen trapper bortenfor og ropte at jeg sikkert tullet. At barnet mitt sikkert ikke sov. Alt var visst galt med meg, og du kjeftet og kauket i over 5 minutter. Da kom de andre naboene ut. 

Hun ene naboen er ei god venninne av meg. Hun er heller ikke norsk. Vi kommer godt oberens. Hun prøvde å forklare deg at jeg er snill. At det ikke bor noe vondt i meg. Men du så bare hatefullt bort på meg, og til slutt gikk du inn til deg selv. 

Mannen din og min nabovenninne kom for å prate med meg. Da satt jeg som en sekk på trappa mi og hulket. Vet ikke hva som slo meg sånn ut  men jeg har sjeldent opplevd å få slikt hat slengt mot meg. Jeg var helt knust, og fikk ikke til å svare annet enn i hikst. Din mann forstod meg, og sa han skulle ta en prat med deg. Jeg var skikkelig lei meg, og det er det egentlig sjeldent at jeg er.

Etter en stund kom min venninnenabo over med ei vifte vi skulle plassere på loftet der minsten sov, så han slapp bråket fra det åpne vinduet. For du ba jo ungene dine bråke bare enda mer, siden 19.00 ikke er sovetid for småbarn der du kommer fra.

Da var det gjort. Da kom han ruslende ned trappa, toåringen. Du hadde klart å vekke ungen min.

Hva er det som driver deg? Er det hat? Rasisme? Har jeg feil hudfarge? Hvordan kan du stå slik og rope utenfor vinduet der barnet mitt sover, til han våkner, og ønske oss så vondt at du fullstendig driter i vår tilværelse i et hus der jeg er den eneste voksne? Du var nøye med å ta på deg hodeplagget ditt straks den ene naboherren kom ut for å roe deg ned, men at du såret meg så jeg sank sammen i gråt på trappa mi, det ga du blaffen i. Hvilke verdier vil du lære barna dine som stod og hørte og så deg?

En god stund etterpå triller fortsatt tårene. Jeg har sagt til sønnen min at jeg har slått meg. At det er derfor mamma er lei seg. Desverre kan det hende jeg ikke lurer ham, siden han hørte deg kjefte meg huden full utenfra her for en stund siden. 

Jeg holder ikke ut dette hatet stort lenger. Det er ille nok at du aldri hilser på meg, og ser på meg med sorte og hatefulle øyne. Men at du blir så sint på meg at det er like før du flyr på meg, over ingenting, det er mer enn jeg kan forholde meg til. 

I kveld har du virkelig såret meg. Det du har gjort mot meg i kveld, er å få meg til å føle meg skikkelig lei meg. Og jeg aner ikke hvordan du klarte det. Er det det at jeg vet jeg aldri kan bli godtatt av deg? Er det det at jeg nærmest skjelver av fortvilelse, fordi jeg ikke kan gjøre noe med hudfargen min? Eller kulturen min. Det at det ikke er så rart om en aktiv toåring slukner klokka halv sju i dette landet. Det kan jeg ikke gjøre noe med. Og ikke vil jeg forandre meg heller, for at du skal like meg.

Men disse tårene kan jeg vaske av i dusjen, mens sønnen min ser TV. Badekaret kan jeg innta senere. Så kan jeg legge meg samtidig som en kid som kanskje ikke sovner før elleve i kveld på grunn av deg og det hatefulle utbruddet ditt. Senere skal jeg stråle av norsk lykke når du ser meg neste gang!

Og du; du er velkommen inn på kaffe hvis du vil bli KJENT med meg! Men jeg kommer til å spørre deg: 

Hvordan kunne du vekke barnet mitt med vilje når det hadde lagt seg for kvelden? Og hva søren driver deg til å ville såre ei norsk dame på denne måten, som aldri har gjort deg annet enn å be høflig om litt stillhet, og kommer fra det landet som tok så varmt imot deg?

Slik løste jeg saken etter innlegget var skrevet og jeg hadde tatt en varm dusj: Jeg tenkte grundig gjennom det, før jeg ruslet en tur over, banket på døren hennes, og inviterte henne på kaffe og kake. Det måtte vel gå an å snakke ut om dette? Jo, hun var enig. Vi tar praten i overimorgen, og hun får samtidig kaffe og kake inne hos meg. Hun beklaget at hun hadde vekket barnet mitt, og fortalte om flere misforståelser i det siste. Jeg hadde vært tydelig til det ene barnet hennes på at dyremishandling av katten vår ikke er lov, og slik hadde det ballet på seg. Hun begynte å se stygt på meg og sluttet å hilse. Jeg sa at barnet hennes heller kan få komme inn til oss og hilse på kattungene til pusen vår, så vi blir kjent og kattene blir oppfattet som kosete og kjælne.

Det heter relasjonskompetanse, når du prøver å se gjennom noe noen har såret deg med, og dyrke relasjoner på kull etter gnistrende utbrudd. Jeg er klar for å ta helomvending og prøve å forstå. Men rent ærlig synes jeg denne forakten for norske vaner og kultur er en sak mange norske naboer må ta stilling til, uten at det nødvendigvis er vårt bord og vår oppgave.