Speed it up yeah, tenkte hun, i det hun tok på seg de slitte joggeskoene sine. Etter å ha sett elg nede i joggebakkene (Blakstadbakkan”) trønder dialekt) for noen måneder siden, hadde hun måttet innta kunstgressbanen med sin lite varierende utsikt halve vinteren. Nå var sommeren kommet, og hun kunne vandre ned til joggeskogen sin i sentrum heller (Sandskogan) (Trøn.. ja, du vet)

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Greia er at denne blondina har både bipolar og ADHD, og kan ikke jogge på asfalt, siden hun løp i stykker hofta si på det harde underlaget for noen år siden. “No way, how to say?” Sa legen. “Du kan ikke jogge på asfalt, frøken!”

 Allright, du kommer ikke til å tro det du nå skal få lese, men hvert ord er sant. Man har vitner. Dessverre har man vitner.

Hun ringte ei venninne som bor i oslo mens hun gikk de to kilometrene ned til sentrum og Sandskogene …skogan. De pratet mer enn de skravlet, og bablet mer enn de snakket. Men akkurat i det den fake blondinen entret den første delen av Sandskogan, ble samtalen avbrutt av: “Men for i HÆLVETTE FAEN..!!!”  og “SAATAN KOM DÅKK OINNA MÆÆÆÆÆ NOO FOR HÆLVETTE FAEN!!” og “Sorry den banninga, Lena, men det var to forbanna kråker som angrep meg her. Grrrr!” Hun er blond, så hun trodde det var kråker. I virkeligheten var det ravner, med det fant hun ikke ut før senere da hun fikk hjelp av Google, og bistand av Lena. Uansett hadde hun ropt så høyt, og viftet med armene i så teit stil, at hun skjemtes da det kom ei dame syklende mot henne som må ha hørt og sett det hele. Hun skulet på henne da hun trillet forbi.

Fugler er fugler, tenkte blondie, og kom seg bort til enden av stiene der hun bruker å jogge, før hun sa farvel til Lena og “la på røret” som man sa i hennes ungdom. Nå er det strengt tatt intet rør lenger, men en skjerm. Hun puttet skjermen i lomma og løp i vei, med høy musikk på ørene. Ved enden av skogen gikk hun litt, før hun satte i gang igjen. Gledet seg nå. Men plutselig måtte hun fikse på ørepluggene. Hun tok dem av, og hørte så et spetakkel uten like. Det skvaldret over hodet hennes, så hun så opp. Der var de to ravnene i full gang med å stupe etter henne på tur, Hun kunne se detaljene i klørne, og tenkte: “Hælvette, dæm føøørbainna krrråkan!”

Hun måtte bare løpe nå. Å jogge var uaktuelt, så hun spurtet ut av skogen med de to svarte fandene i nakken. I midtiveien møtte hun et hyggelig par hun er på hils med. De så bare rart på henne og lo, der hun kom bannende og fresende ut av skogen, mens hun ropte “Krååååker!”

Hun la på sprang videre, illsint for at joggeturen var ødelagt, og så seg tilbake. Måtte bare knipse et bilde av satan sjøl i tretoppen. Så løp hun videre.

Den redde skapningen rundet Øverlands minde etter å unødvendig ha jogget rundt hele stadion, og tenkte “AHAA” da hun så dette:
 

Here I can run you stupid birdie, mumlet hun, og krøp gjennom et hull i gjerdet:

….hvilket var totalt unødvendig, siden det var flere åpne dører inn til stadion, både ved kunstgressbanen og løpebanen. Barna som spilte fotball der inne må ha undret seg over denne oppførselen. Men hey, de ante vel ingenting om sinte stupende kråkeravnetroll i lufta. Eller kanskje hadde de sett hele scenarioet? It`s a dramatic hell of a action kind of world when you pretend to be blond. Men det er nok sant; blonds have more fun. For til og med denne traumatiserte kjeftesmella lo av det hele da hun jogget hjem.

Ok. Det er hardt å innrømme at jeg er så dumb, men den dama, det var meg det. Og hele historien er faktisk sann. Jeg havner borti det meste, og ikke alle dyr liker ei joggende pmsbombe. Eller, hvor mange dager i måneden kan jeg skylde på tre bokstaver. Anyway, nå har jeg opplevd det også; jeg ble jaga ut av favorittjoggeskogen min i dag. Av to rampete ravner. Den største nedturen var at jeg trodde det var kråker.

Bare de ikke fulgte med meg nå da. Bare de ikke vet hvor jeg bor. Iiik. For da vet jeg ikke om jeg kan kalle dette “Lykke”toppen mer. Ravnerampe kråkelorter!