Jeg går i hurtig tempo og nærmer meg joggebakkene mine. Jeg kommer til å jogge nesten alle bakkene ned i oppvarming, med a whole lotta love, før jeg presser meg selv oppover igjen. Bokstavelig talt lytter jeg til Led Zeppelin, som roper inn i ørene mine til gode gamle rytmer: “I’m gonna give you my love. A whole lotta lovin, babe!”
Det er rett før jeg ender den første bakken, og snart kommer jeg til å runde svingen. Paranoid titter jeg meg rundt i farta, og saumfarer skogen til venstre. Jeg har nemlig, på lik linje med edderkoppskrekk, utviklet elgskrekk med årene. Ikke så gøy å innrømme, av den tøffe jenta som brukte å rusle rundt alene i skogene der på nittitallet. Men sånn er det. Og ikke aner jeg hva jeg skal gjøre hvis jeg møter elg heller. Det sies den er mer redd enn meg, men hva om jeg ikke enser mora til kalven, liksom?
Rett før jeg runder svingen, ser jeg det. Faen i helvette! En elg! Beklager banninga, men akkurat da banna nordleningen i meg, inni seg. Jeg bråsnudde, og turde ikke spurte med en gang. Gad, for en hjertebank jeg hadde, mens jeg småløp oppover. Blond som jeg er, fikk jeg for meg at den stakkars elgen, som en annen løve, skulle løpe etter meg. Men jeg snudde meg og så etter, og der bykset den oppi skauen. Of course; that’s what elger gjør..
So what? Skaden var allerede gjort, og jeg har aldri før løpt så raskt opp den siste tvangstankebakken min. Og det til Led Zeppelins lotta lovin.
Jeg lot ACDC ta over med Thunderstruck. Den passet bedre, i det jeg inntok kunstgressbanen for å jogge der heller. Jeg løp det av meg til “Rock you like a hurricane” av Scorpions, mens jeg undrer på om jeg noensinne kommer til å tørre å ta tilbake joggebakkene mine.
Helvettes elgskapning, here I am! Rock you like a hurricane! Visst skal du fjerne deg fra joggebakkene mine, for der er det jeg som ruler mister!
Sweet home Stjørdal, all that she wants is her forbanna joggebakker back!
Etter en slik blond traume legger man seg i blått fargebad og synger høyt og falskt for å roe ned:
