Kjære kompis. Det har gått 15 år, og jeg begynner å innse at jeg aldri helt kommer til å forstå at du faktisk reiste din vei. En del av meg som menneske ble så sjokkert at det aldri helt gikk inn..

Ser du det vi skriver her? Fra der du er nå? Jeg håper det, Eivind, for denne er til deg. Til deg og alle som behøver å lære om dette vonde, vakre, smertefulle, inderlige, og endelige. For alltid uendelige.

Fra din mamma Mimi, din bror Ketil, din søster Marie, vår felles gode, pseudonyme venninne, og fra meg. Kjære lesere, jeg presiserer at jeg har de etterlattes fulle tillatelse til alt som skrives her, også navn. En er altså pseudonym, og kalles Ebba. 

De etterlatte. Det er oss det. Og vi ønsker åpenhet omkring det tabubelagte temaet selvmord. Vi vet du ville ønsket det selv også. For vi leser dine tekster, din skribent av en stor og utrolig klok poet. Og vi innser at du har noe å lære oss alle.  Dette er din tekst, sønn, bror, kompis i himmelen. Dine sanne, kloke, dype ord:

 

Dette er altså et verk vi skriver sammen, til ære for vår kjære Eivind Våg fra Snåsa, som reiste fra oss så altfor tidlig 30.12.1999. Egentlig finnes ikke forklarende nok ord for den vonde sorgen vi alle opplevde. Men vi skal forsøke. Så godt vi kan. Det er naturlig at Eivinds snille, vakre, gode mamma Mimi, får begynne, med den utfordrende starten Eivind fikk på livet: 

 

 
 

Mimi er en mamma fylt med så mye kjærlighet og godhet, at vi kjenner det som om hun er vår mamma også, den dag i dag. Vi er så glad i denne sterke tøffe dama, Ebba og jeg, og vi kjenner kjærligheten hennes for oss, akkurat som vi er. En slik mamma som Eivind fortalte oss om: som elsket han akkurat som han var. Elsker han. Bærer han med seg i det store varme hjertet sitt. Hver eneste dag.

 

Lille Marie var bare ti år da storebror plutselig lot seg rive bort for alltid. Dette bildet er tatt kun dager før Eivind reiste sin vei inn i evigheten. For lille Marie ble minnene etterhvert visket ut, og nå kan hun ikke huske så mye. Hun fyller 26 år i år, og forteller om en tilstedeværelse. Storebror passer på henne, det er hun sikker på. Hun føler han. Eivind var så glad i lillesøstra si, jeg husker det som om det var i går. Han var innmari stolt av henne, og jeg er heller ikke i tvil om at han passer på lillepia si fra der han er nå.

Eivind til venstre sammen med sin kjære bror Ketil. Det var alltid de to. Eivind og Ketil. Ketil og Eivind. En uendelig broderlig kjærlighet. Døden kan ikke skille slik søskenkjærlighet. Dette er en familie lagd av styrke. En tøff familie som nå altså velger total åpenhet omkring en så vond natt, med påfølgende smertefulle år, at kun den sterke familiekjærligheten har fått dem til å holde ut.

Aller først vil jeg gi deg en tekst, Eivind. Den er din. Og bare din.

Hvordan skal jeg greie dette? Å skrive om deg, Eivind. Tårene har tåkelagt synet mitt, og jeg blunker for å greie å se bokstavene. Jeg har kviet meg i flere dager. Uker. Funnet unnskyldninger. Lagt det bort. Skrevet om noe annet. Men NÅ skal jeg gjøre det. Jeg skal skrive om deg. 

Verden er nervøs. Det er under et år til år 2000, men enda synger ikke 1999 på siste vers. Mange tror verden går under nyttårsaften. Vi andre har annet å tenke på. Emotions. Vi går siste sommer innen nittitallet i møte, og møtes som ungdommer på en institusjon kalt psykiatrisk avdeling. Ebba, Eivind og jeg. Eivind er 21 år, jeg er 19 år og Ebba er 18 år. Vi er noen freaks av noen pubertale ungdommer, og tilbringer månedsvis på avdelingen. 

Sola skinner. Det er sommeren 1999. Eivind står inne på sitt rom, på badet, foran speilet. Jeg står inne på mitt rom. På badet. Foran speilet, jeg som han. 

Vi kjenner at vi lever, det kribler i magan og vi skal fikse piercing i øyenbrynet. Bli tøffe og kule. Selv om vi er psykiatriske pasienter. Eivind stråler som en sol i det han dukker opp i døråpningen med piercing i øyenbrynet: “Fekk du itj det te?” Spør han, omsorgsfull og snill som alltid. Han hjelper meg med kanylen, og vips, så har jeg poercing i venstre øyenbryn, jeg også. Steike så tøffe vi følte oss. 

Vi røyket inne ved sykehusbassenget. Små opprør i en stor verden. Var umodne ungdommer, og i våre egne øyne, tøffe som bare det. Han prøvde å lære meg å stupe. Det gikk ikke helt bra. Men han skulle lære meg det senere. Senere…

Ebba, Eivind og jeg rusler under skinnende sol ned til elva. Det er våres sti dette. Stien ved elva. Der er vi fri fra psykiatriske sykepleiere og overvåkende behandling. Dette var en av de dagene vi gikk ned til stien ved elva våres. Det var slik en intens sol, at det var som å være til i et orangeaktig 70tallsbilde. 

Vi snakket om det fine vennskapet vårt. Bestemte oss for å flytte sammen i kollektiv på Stjørdal vi tre. Straks vi var ferdige der på institusjonen, skulle vi finne oss en kåk å bo sammen i. Den store kollektivdrømmen skulle gå i oppfyllelse… senere. Senere.

Jeg kjente trygghetsfølelsen fylle den unge brystkassa mi de gangene vi snakket om kollektivet vårt. Endelig hadde vi alle tre framtidsplaner å se fram til. Det kjentes så uendelig godt.

Vi pratet om alt. Jeg fortalte om da jeg rømte til Stockholm, og de lyttet. Forstod. Husker Eivind i rånerbil, sammen med meg i baksetet på vei til fest. Dram som vi hadde skaffet. Humør. Godt humør. Men stille. Så veldig veldig stille…

Han var …stille og klok. Med et forsiktig smil. “I får itj te å gråte, I…”  Kunne han fortelle. Han fikk ikke tårene fram. Bare et forsiktig smil. 

En gang vi satt ved elvebredden, pratet vi om løst og fast. En barnefamilie satt ved siden av. Vi hadde en runde, som vi noen ganger hadde. Altså, hver sin tur til å si hva vi mente. Spørsmålet var: Brydde vi oss om hva folk mente om oss? Ebba brydde seg, og ikke brydde seg. Eivind brydde seg litt om hva andre mente. Jeg påsto at jeg ikke brydde meg. Feilmedisinering gjorde meg ukritisk i atferd på denne tida. Impulsivt hoppet jeg i elva. Etter å ha revet av meg klærne. Eivind lo, og Ebba humret. Vi fikk elvebredden for oss selv. 

Høsten banket på institusjonsdøra, og mørkla det meste. Gradvis. Jeg husker ikke alt. Det var bare et år etter elektrosjokkbehandlingen. 

Vi tre var vant til å bo sammen, mellom hvite vegger og lukkede dører. Spise alle måltidene sammen, og bare være sammen. Sammen i angst og depresjon. Humoren vi skapte oss, var av type hysteriske latterkramper og intern karakter. Vi forstod hverandre. Vi hadde behov for lys i mørket. 

Jeg kommer til det verste nå, kompis, og hjertet hamrer. Har aldri aldri skrevet om dette før. Og det har gått 15 år. Får nesten ikke puste.

Jeg snakker til deg enda vettu, kompis. Som om du er her fortsatt. Selv om tida har flydd forbi med 15 nye år. 

Den mørkeste vinteren noensinne begynte da jeg stod ved siden av og så Eivind i profil, snakke med ei psykiatrisk sykepleier. Ei dame, også i profil. Inne i gangen på institusjonen. Hun spurte” ‘E du helt sikker på at du ska skrive dæ ut?” Han sa:”Ja, det e i.”

Jula. Jeg husker ikke den jula. Husker bare at jeg ikke hørte noe fra Eivind. At vi egentlig skulle hive oss rundt og ta oss en ekte fest som andre ungdommer, den romjula. 

Hvilken morgen det var, husker jeg ikke. Det kan ha vært 1.nyttårsdag. Jeg lå og sov oppe på mamma og pappa’s gjesterom. Pappa kom inn og vekket meg så rolig og behagelig han kunne. Han satte seg ned og sa han hadde noe han måtte fortelle meg. Han var så alvorlig. Av en eller annen grunn sa jeg kjapt: “E det Eivind?? Har Eivind tatt livet sitt???”

“Ja. Huff. Han har det altså, æ beklager.” Pappa var sønderknust over å måtte fortelle meg dette grusomme. Jeg fikk kraftige brekninger. Reiste meg opp for å stå. Men brekningene fortsatte. Så kom hulkene. Og tårene. Det var ingenting jeg kunne gjøre…  Ingenting. Det var over nå. Det var alvor. Og det var for vondt til å kunne forholde seg til…

Ebba og jeg dro til begravelsen i Snåsa kirke. En venninne av meg kjørte, og deltok sammen med oss. Eivind fikk sitt ønske oppfylt; de spilte “Fade to black” med Metallica i kirken. Den stappfulle kirken. Den uvirkelige forferdelige stunden. Du vet, jeg sitter der på kirkebenken enda, med Ebba ved min side. Kan ikke dra herfra vel. Kan ikke ta farvel enda, så altfor altfor TIDLIG! Kan ikke si hade, før vi vet om vi får MØTE DEG IGJEN, kjære kjære venn. Kjære samboeren våres. 

Klokest av alle. Det var du det. Jeg ser du skriver i tekstene du etterlot deg om at du ikke visste hva som kunne hende dersom du valgte å bli. Om du kunne fiksa verdens 8. underverk…  Svaret er ja selvfølgelig, Eivind. Det er ingen tvil om at du hadde forandret verden. 

Piercingen min hang i en liten hudfold. Det var blitt våren 2000, og jeg var fortsatt innlagt. Jeg nektet å fjerne Eivindringen i øyenbrynet mitt. Folk snakket om at verden ikke hadde gått under. Men den hadde jo det. Den hadde på veldig mange måter gått under. Jeg skulle skrives ut, og flytte sammen med Ebba. Uten Eivind.

Jeg står ved badet inne på rommet der Eivind en gang hadde hjulper meg så jeg kunne få en etterlengtet piercing i øyenbrynet. Drar av meg jumperen for kvelden. Over et sørgende hjerte, et ungt ansikt, og håret. Jeg kjente ingen smerte. Det sildret noe varmt ned over øyet. Jeg tok på det. Blod. Piercingen holdt ikke ut mer, den heller. Den skulle etterhvert bli til et såkalt stygt arr. Men for meg er det også et vakkert minne. Om et solskinn jeg aldri glemmer. Og et framtidshåp av en god venn. 

Du hadde mange tanker, Eivind. Så mye klokere en alle oss andre til sammen. Selvfølgelig hadde du kommet til å forandre verden med et eller annet underverk. 

Du gjør det nå. Du forandrer verden, og viser folk vei inn i et dypt fortvilet suicidalt sinn, med teksten din om å kjenne seg som den 5. side av en firkant. Sabla bra skrevet altså, Eivind! Du hjelper oss å forstå hvorda du tenkte på slutten av ditt altfor unge liv. Takk, kompis.

Halsen snører seg og jeg kjenner brekningene på ny, så lenge etter. Jeg svelger. Lar tårene trille. Helbreder er gammelt sår som aldri ville gro. Later som om du er med oss. For alltid. Liker å tro det, at du passer på oss.

For du ble bare 22 år du. Bare ungdommen. Vi trodde vi var så store. Men vi var jo bare ungdommer. Mange ganger har jeg undret på om jeg kunne gjort noe annerledes. Om jeg kunne stoppet deg. Du skal vite at hvis jeg kunne, hadde jeg gitt jernet. Hadde gjort ALT for å ha 

deg her i dag. 

 

Hjertet ligger i grava, oppå kista over ditt unge hjerte. Ebba fikk korset, og jeg ankeret. Men vi mistet dem underveis, smykkene våre. 

Ebba, det er på tide med et nytt besøk på grava til Eivind. Du skal få et nytt kors, han et hjerte ved gravsteinen, og jeg et nytt anker. 

Fordi jeg er så innmari glad i dere, nittitallskollektivet. Fra en tid vi aldri får tilbake. Men som vi kan huske. Vi kan huske. Og aldri aldri glemme.

Kompis. Rest in peace. Rip, that is. But allso: do rock like hell, in beautiful heaven!

 

Tusen takk til fantastiske familien til Eivind, som hjelper andre med åpenhet omkring selvmord. Vi trenger alle denne åpenheten. Den kan redde liv. 

 

Tekst om barndom: Skrevet av Mimi. Tekst under bilde fra siste jul: Skrevet av Marie. 5. side av en firkant: Skrevet av Eivind. Resten: Skrevet av meg