“Skal vi lage barn?” Han gliser flåsete i det han spør. 

“Skal VI lage barn, mener du? Skal du deale med halsbrann, kvalme, klømage, hormoner eller cravings? Eller tre av delene, then we share, og så kan du fø eller?”

Det er ingenting som er så latterlig som når det såkalt sterkeste kjønn mannen tror han er med og baker ei hel kake ved å putte oppi et usynlig korn med bakepulver, for så å sette seg ned og glo på at kjerringa tar seg av resten. 

Om det er kake eller brød; det er “det svake kjønn” som har oppi ingrediensene, elter deigen, hever den og passer på mesterverket i ovnen. 

Ni måneder med hardjobb, og alt han gjorde var å tømme og rømme. For selv om han er der, gjør kvinnen alt selv. Han kan ikke stanse noe av plagene hennes, og han kan ikke stoppe tårene til en spent partner som grugleder seg og allerede elsker magen sin. Alt i alt kan han gjøre ting så mye vanskeligere for henne hvis han vil. Det skal så lite til. Å deale med hormoner gjør at man nærmest begynner å forstå de som sitter i fengsel, og kan være en kunst å roe seg ned. 

Disse bildene tok Marie Knutsen av meg på tampen av mitt første svangerskap. Jeg var helt alene om en stor oppgave som skremte vettet av meg, og hadde få friske dager igjen. Jeg var i ferd med å gli over i psykose. Timer unna å ikke skulle få ha med meg babyen min hjem fra sykehuset. Reisen hit skulle bli tøffere enn jeg noensinne kunne forestilt meg, og som mor og kvinne skulle jeg virkelig herdes. Jeg er så innmari stolt over hvordan jeg har greid å reise meg og ta de riktige valgene. Da jeg fikk gleden av å bære fram et barn til, var jeg mer klar for oppgaven enn jeg trodde selv. 

Det “svake” kjønn? Nei. Det er ikke noe som heter at vi kvinner fortjener å bli kalt “svake”, etter alt vi er i stand til å tåle og takle. 

Er du der nå? Herjer kvalmen? Svinger hormonene som uvær over deg, og han forstår ikke? Be proud, woman, go loud! Du er sterkere enn alle løvene til sammen, og råere enn noen superhelt. Det du er i stand til, kvinne, kunne han aldri greid å holde ut. Det er derfor du er satt til oppgaven, fordi du er så sabla sterk. Om noen år ser du deg tilbake og fatter ikke hvordan det var mulig at du holdt ut alle utfordringene. Om noen år ser du bare den enorme kjærligheten til ungen din. Jeg har to av dem, og kan si barna mine. Jeg gjør alt for dem. Holder meg avholds, spiser riktig og suger til meg alt jeg kan lære meg for å utvikle meg videre som mamma. Å se tilbake på disse bildene gir all mening. Det var bedre at jeg ble syk da, enn senere som småbarnsmamma. Bedre at jeg fikk gjort mitt for å bli frisk på rette medisiner, og tatt kurs om bipolar, så tidlig, enn senere. Jeg ville ikke endret på noe. Løvemødre brøler til hverandre: jeg er mer enn god nok, og det er du også, kvinne!

Han skulle hete Mathias, og han hadde en mamma som elsket ham allerede.

Senere skulle han få en lillebror ved navn Even, og alt skulle bli bra. Ja alt skulle gå fint til slutt.

Du rusler rundt i butikken og jeg er så stolt av deg. Jeg forteller deg at du må legge en sjokolade tilbake, og du gjør det. Litt slukøret, men du legger den tilbake. Vi går en tur innom bokhandelen, og der er det skikkelig salg. Du ser på Mikke og racergjengen lego, legger den tilbake, og setter deg på gulvet mens du ser på en leke. Du sier “Neimen har du sett!” Og butikkdamen og jeg begynner å le. Du er så søt en gutt.

(Inneholder produktplasseringer, men ikke sponset. Ingen reklame.)

I dag er eventyrdagen du virkelig har fortjent. Vi har lånt oss bok på biblioteket. Den er rosa og handler om en prinsesse. Vi spiste pizza til middag, og ruslet rundt inne på kjøpesenteret i byen. 

Nå er det på tide noen belønner deg for tålmodigheten din, gutt. For du får deg nesten aldri noe nytt du, hva? Nei du setter alt rørende høflig tilbake i hyllene, og sier “Kanse seinar mamma.” Er det mulig? At du bare er to år? Å låne ei bok på biblioteket er kjempestort for deg, og å levere tilbake bøkene du har lånt, er visst greit det også. Eller, jeg ser du er litt lei deg når fantorangboka blir overlevert til bibliotekdamen, men så lyser du opp over ei ny lånebok. Du har all min respekt for holdningen din. Du har allerede skjønt at du ikke skal ha alt vi titter på i butikken, og det fantastiske med deg er at jeg kan vindusshoppe masse med deg. Vi kan drømme oss bort, peke på farger, former og bokstaver, og fryde oss over lekene vi ser på. Før vi putter dem tilbake. 

Ja, en belønning er på sin plass. Så jeg bestemmer meg der og da for å droppe den tullete foundationen jeg skulle unne meg, og gir deg pakken med Mikke mus lego på salg. Du lyser opp og blir ekstatisk glad. Ja du kravler nesten opp på disken når jeg skal betale den, og siden da har du sagt: “Mikke ræsergjengen!” i butikkene, på bussen hjem, og da vi gikk hjem fra bussen. Jeg fikk knapt bære legopakken for deg, for du måtte visst holde den for å kjenne på at den virkelig var din. Takknemlig som om du hadde funnet oasen i ørkenen.

Ååå som du fortjener dette lille venn. Jeg elsker deg, digger deg, liker deg, og du må være den snilleste toåringen som finnes. Det synes sikkert alle mammaer, hva? Men hvordan ble du sånn? Så omtenksom, god og tålmodig? 

Noen ganger er en gave rett fra hjertet på sin plass. Og om det er tre blomster jeg plukket til deg på vei for å hente deg i barnehagen, om det er en pinne, en klem eller en kos, ja så kan det virke som du blir like glad for alt. Akkurat i dag fikk du skeie ut. Så neste gang jeg sier til deg i butikken “Ja vi legger den tilbake, så kanskje vi kan kjøpe den senere vennen.” Da tror du enda litt mer på meg, min lille goklump. 

Vi ser dollartegnet lyse over bloggtoppen, og plutselig handler kjærlighet om penger. Følelser vurderes ut fra om mannen åpner lommeboka si og casher ut for mat? Mat er lik kjærlighet? Money means honey? No way. Dette er mitt svar på blogger Anne Brith’s innlegg http://annebrith.blogg.no/1504265777_hvem_skal_betale_p_daten.html .

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Jeg er innbarka singel, og kan godt bo alene til jeg dauer. Men jeg er alltid åpen for en date, og for muligheten til å forelske meg igjen. Ja visst. Og da er det ikke pengene hans jeg kommer til å digge. Størrelsen på lommeboka hans er ikke det som sier noe om innholdet i hjertet hans, Anne brith. Og det nedi buksa hans er det hånden hans som visstnok sier noe om. Javisst er det sjarmis med en mann som hjertelig spanderer, men hvorfor avromantisere temaet date med å sette slikt grådig fokus på det? Hva føler de mannfolka nå, som ikke har råd til å kjøpe seg slik golden “love”? 

Her er drømmedaten min: Han er blakk i lommeboka si i to dager til før payday, og har ikke råd til å kjøpe kaffe for 50 kr engang. Likevel haster det for ham å dra på date med meg, ja han vil ikke vente, så han inviterer meg til piknik på en fin måte. Så hiver han noe pulverkaffe i og hot water i en termos, pakker ned kopper, piknikpledd og et par frukt, før han plukker noen bær i skauen. Så går han ned til stranda og plukker hvite stener. Dit kan jeg komme.

Vi kan sitte der, på stranda, og drikke pulverkaffe. Han kan gi meg noen stener, frukt og bær, og jeg kan bli så glad at jeg får tårer i øynene. Ja det kan bli veldig romantisk på første date uten naziregler, pengespørsmål og pekefinger. Den fingeren kan brukes til så mye annet, vet du, enn å fortelle mannen hva han skal og ikke skal gjøre med den lommeboka si. Jeg tror det er helt andre greier han heller vil du skal beordre ham til etter et par dater, enn money honey. Blunkesmiley 

La oss dra fram noe annet enn den spanderende mannen fra old days. La oss snakke kjærlighetsbrev heller, og unngå å sette slik hensynsløs fokus på penger i forhold til kjærlighet. Det er alt det en mann gjør med hjertet sitt som sjarmerer; ikke hvor ofte og hvor bredt han kan åpne lommeboka si. Hvorfor ikke heller snakke om kjærlighetsbrev? Det er til og med rimeligere enn den kaffen din, som du mener “alle har råd til, siden den koster 50 kr.”  En kynisk psykopatisk anlagt mann kan lett spandere på deg. Men han gidder ikke plukke stener og bær til deg, og ordne piknikk til deg, med klemmer og varme ord. Slik sett får du aldri i løpet av disse tre datene dine sortert klinten fra hveten.

Jeg er generelt glad i folk, og ønsker å holde penger utenfor min glede over å møte mennesker. Det gjelder både venner og evt kjærester.

Ja, jeg blir så alfor glad i folk. Måten de snakker på. Det at hun ene kan sitte lenge og prate med meg, mens hun andre setter pris på at jeg ringer bare for å skravle og lytte. Han som minner meg på at jeg tok meg av ham en gang i tiden da han hadde noia på byen. Måten han sier det på. Folk altså. Jeg er så glad i dem. Jeg greier ikke å se de negative trekkene, men searcher dønn etter det positive. Jeg finner skinnende øyne, vakre toner i stemmene og rike erfaringer. Og det beste er hvordan de unngår sladder, men forteller om seg selv heller. Noen ganger må jeg nesten grine av glede over alt det gode jeg ser i folk. Og at de lar meg være i fred som jeg er, mens de viser meg alle sine herlige sider. Det er mer enn jeg kan forvente av livet, å få kjenne alle disse menneskene. Men pengene deres? …har ingenting med min kjærlighet til dem å gjøre.

Og så skal du komme her og sette prislapp på relasjoner, Anne Brith? Innimellom i innlegget ditt frisetter du deg selv ved å påpeke at “du gjerne går en tur” på date, men det er jo bare for å formilde dine egne omstendigheter. I virkeligheten har du satt igang en diskusjon så bred og omfattende, at jeg som kvinne nesten må rekke ut en hånd til landets menn, og minne dem på at rikdommen i hjertene deres aldri kan måle seg i kroner og dollartegn. De kan vise meg at de bryr seg på uttallige måter som er GRATIS, hvilket er nettopp det denne sakens kjerne burde bestå av. Ikke sett spotlight på den dyre restauranten. Kast heller lys over den gåturen, allerede til å begynne med, og snakk om kjærlighetsbrev, selvplukkede blomster, stener og bær.

Ingen av mine ekser var særlig rike. Det var selve væremåten som sjarmerte meg; hos dem alle. De kunne gjøre ting for å gjøre meg glad. Jeg fikk kjærlighetsbrev og ting de laget. Men klemmene, komplimentene og kyssene var de største gavene. Problemet var ikke dem og de manglende restaurantbesøkene, men om jeg i det hele tatt hadde evnen til å ta imot kjærlighet. På noen steder i livet kan man ha for lav selvtillit til å fatte at noen elsker en, og da begynner man å lete etter bevis på nettopp det. Som for eksempel at en mann ikke betaler i en restaurant. 

Selvtillit nok til å godta en mann’s kjærlighetssignaler, bør man ha før man begir seg ut på en slik reise sammen med et annet menneske. Har du det, Anne Brith? Har du selvtillit nok til å ta imot klemmen, omfavne kysset, og spandere en kaffe på ham?

Du farer av sted, og jeg puster lettet ut. Så mange ganger har jeg tenkt at denne relasjonen ikke var sunn for meg. Så mange ganger har du sitti på ræva i stua mi og prøvd å ta over mitt hjem. Du har snakket litt i overkant mye om de på jobben din, og særlig de du definitivt ikke burde snakke om. Heldigvis jobber du ikke innen helse. 

Du har overkjørt meg og irettesatt barna mine rett foran nesa mi. Så jeg irettesatte deg, og forklarte deg at i mitt hjem er det jeg som bestemmer når barna mine og vennene deres skal irettesettes. Her bestemmer jeg reglene.

Det skal bli så godt for oss alle å slippe ditt vrangvendte syn på verden! 

Og nå begynner du igjen å konstruere opp dine egne teorier. Du tror det er lov å bruke min diagnose mot meg, selv om jeg lever med den diagnosen symptomfritt og i remisjon, og har fungert frisk på riktige medisiner i 6 år.

Jeg liker ikke å bruke denne bloggen til å sutre, men vet du hva?

Denne gangen slipper du ikke unna med ryktene du så ivrig tørster etter å plante om meg. For du har alltid vært misunnelig på min livsglede, og det faktum at jeg lett får meg venner. Men vet du hvorfor jeg har venner? Det er fordi jeg holder meg unna sånne som deg, som ikke eier sympati og empati med noen, men som gjerne suger til seg litt energi her og der. Det er fordi jeg ikke eier dine kresne fordommer. Det er fordi jeg lar folk være som de er, uten å prøve å forandre dem. 

Jeg burde vel egentlig synke på ditt nivå, ringe jobben din og snakket litt om plikter; taushet og sånn. Men vet du hva? Jeg nekter å være som deg. 

Sist var jeg visst narkoman, og hadde vært på avrusning flere ganger. Det var løgnen du fant opp om meg på jobben du hadde den gang da, slik at jeg måtte fighte mot i de usanne ryktene i årevis. Da jeg skulle begynne til psykolog etter et voldelig forhold, måtte jeg for pokker forklare tilogmed der, at jeg aldri hadde hatt en eneste abstinens. At jeg aldri hadde vært på rehab.

Det er en liten by, dette her 

Og denne gangen får du ikke lov. 

Alle kommer til å merke at du lyver denne gangen. Du kommer ikke en meter med å servere dem kaker laget av møllspiste løgner, rottehaler og froskegørr denne gangen. Du slipper ikke unna med å være pil råtten denne gangen.

Du vet du er mer verdt. Du overser med vilje. Alt hatet. Alle de egoistiske handlingene. All baksnakkingen. Bitterheten og vrangforestilningene. Du ser det i sidesynet, men prøver å være snill og forståelsesfull. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Men nei. Ikke alle fortjener din godhet, og det skal du snart erfare. Men før det skal du bare holde ut litt til. Konflikter her, og konflikter der. Høye krav til omverdenen, og null krav til seg selv. 

Vi er jo ikke her for å diagnotisere hverandre. Og selv om du for mange år siden fikk høre hva intrigemakeren sa om deg på jobben sin, prøver du å unngå ordet psykopat. Selv om du fikk høre gjennom kollegaer av løgneren, at du var narkoman og hadde vært på avrusning. Farlig farlig, å oppkonstruere en slik løgn. Du fikk sjokk. Og du hadde stolt stått for det, bare det var sant. Men du hadde aldri slitt med rus. Aldri hatt en eneste abstinens. Never been to rehab. Det var renspikket løgn, og hvem er ond nok til å gjøre slikt mot noen? Du fikk jo aldri fikset det ryktet der. Det kom deg i forkjøpet da du skulle søke jobb i det samme lokalsamfunnet.

Men du syntes så synd på den stakkars intrigemakeren, at du gadd ikke engang å bli sint. Medlidenhet, det har du litt for mye av, hva? Du er et lett bytte for blodsugere. De skaper et bilde av seg selv som et offer. Og du blir offer for ulven i offerklær. For hvem betyr noe for psykopaten? De rike. De som kan gi ham noe. Når orker psykopaten egentlig å bry seg? Aldri på ekte. Men noen ganger for vinnings skyld. Du holder ut, i god tro om at vedkommende bare må ha et eller annet godt i seg. 

Så en dag trenger du litt støtte fra din “venn” eller whatever relasjon. Kaboom! Du betyr ingenting! Og så du som hadde et håp om at du hadde en viss plass i dette falske hjertet, fordi du syntes så synd på han eller henne, at du gladelig oppvartet mennesket om og om igjen. Tilbake fikk du ignorant velkomst. 

Nå får du nok, og banker i bordet så det runger høyt. Klar beskjed. For en stakkars ensom psykopat som nådeløst bittert hater alt og alle, kan ikke få den verdifulle plassen i livet ditt lenger. Du har lenge vært lei av all egoismen, og nå er det på hue og ræva ut. For du har nemlig troen på tilgivelse. Dere kan aldri matche.

Nå er du kvitt energivampyren. Nå er du fri.

Er det ikke deilig? Er det ikke spennende å undre på hva det bitre kalde hjertet nå finner på å spre på bygda? Er du fortsatt narkoman? Åja, det visste du ikke! Det er kanskje ikke bipolar som var greia heller, du har kanskje ti diagnoser til? Eller hva er galt med deg denne gangen? Det finnes ingen grenser for hva en misunnelig egoist kan finne på å si. 

Men så glemmer’n en viktig ting. Selv om du er snill og god og altfor grei, så kommer det en dag da du også får nok. Veldig nok. Og da vet du litt for mye, du også. Både om ditt og om datt. Nei, man bør ikke kødde med en sinna liten tagg når en har pusha den taggen for langt.

Så senk skuldrene og slapp av. Klapp deg selv på skuldra for å ha kvitta deg med et dramatisk intrigevesen som kun var ute etter å trøkke deg ned. En som aldri vil deg noe godt, er ikke verdt å bruke et eneste sekund på. Du trenger de sekundene dine på mennesker som vil deg vel. Lås døren din og åpne kun opp for de gode vennene dine. Du vet jo at du er verdt respekten i det at de du henger med unner deg alt godt. At de ser deg inn i øynene når du snakker til dem og lytter på deg. Glem de som aldri kommer til å bli voksne nok til å tørre å beklage. De som ikke gidder å tilgi andre, men peser på med bitterprat og hat. Glem de og legg dem bak deg, kjenn på friheten etterpå. Du er trygg, og du har nå masse tid til alle som er glad i deg.

Du kan ikke redde verden. Men du kan redde deg selv. Du kan beskytte deg selv. Og du kan nyte friheten etterpå. Kjenn at du er mer avslappet enn du har vært på lenge. Livet er godt når du får være i fred og ro.

Jo. Altså. Jeg tåler fint å dumme meg ut, og forstår selv at jeg “hadde fått i meg stuff some peops would kill for”. Etter å ha gnålt ut til verden i sløv og selvsentrert morfinrus, i tidenes mest sutrete blogginnlegg skrevet og publisert rett fra oppvåkningsavdelingen ( http://m.forbipolene.blogg.no/1504096975_den_virkelige_oppvkningen.html )  var det på tide å diskutere seg ut fra det kjedelige sykehuset. Anestesilegen mente 4 timer. Jeg mente 2. Jeg skulle jo shoppe på Magneten kjøpesenter, må vite, og der ville folk se det hvis jeg datt om. Jeg fikk viljen min. En bipolar kunstner av en vrang pasient som bor i en by der man ikke har søstrene Grene, får det som hun vil når hun er i en by der de har den geniale butikken for kunstnere. Og ja, jeg betaler for varene. Er ikke sponset. I pay my does, sometimes too 😉 Just like you. Neida, jeg skal ikke begynne å rime nå. Det de ga meg på sykehuset da de putta meg ned i verdens deiligste narkose, funker enda. “Ok Helene, du kan få gå en test-tur nedi kantina, men du må våttå og husk på det, Helene, at alt du fikk intravenøst no nættopp, det virke laaangt utover kvelden, sjøl om du itj mærke nå tå det sjøl!” Sa den moderlige sykepleieren inant ovom ovant.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Da jeg kom til Magneten hadde jeg avtale om å møte min kjære kusine og hennes sønn, som sikkert fikk dårlig samvittighet av stakkars-meg-innlegget mitt (selv om overhodet ingen jeg kjenner hadde grunn til noen dårlig samvittighet, og aller minst snille henne).

Jeg shoppa maling og pensler. Ballonger til minsten og små viskelær til størsten. Små gaver som betyr mer enn de koster. Så satte jeg meg ned på en sånn svær kjøpesenterrunding, og ventet. Plutselig så jeg en ungdom på rundt 14 år som hadde et sånnt rampeshow med en rullestol, for gjengen sin. Til vanlig hadde jeg smilt litt forståelsesfullt, himla med øynene, og mumlet “Dønn. Håper ingen snart trenger den pubertetspregede stolen nå.”

Men NÅ! Nå var det andre boller som gjaldt! God damned! Jeg hadde blitt til en morfinfjortis i hurrarus, og ordet “latterkrampe” er ikke et dekkende nok ord! Jeg lo så jeg nesten trillet ned av rundingen, og sa “ntåå” på hvert utpust. Snart førtiåringen. Teite voksne dama. Det VAR så morsomt. Jeg så ansiktet hans, det var så veldig farskete, åh så herlig!

Da. Da skjønte jeg det. Jeg var ikke meg selv. Så begynte jeg å tenke på alle de stakkars vennene mine med egne liv som hadde sendt meldinger og ringt til “stakkars meg” for å bry seg, etter det tåpelige innlegget jeg skrev da jeg syntes synd på meg selv i senga på oppvåkning.

I den myke, norske senga på det rene moderne sykehuset. Under den deilige dyna. Med folk som jobber der som passa på meg. Mens jeg grein mine stakkars selvmedlidende tårer. Med nyfiksa tenner som en fantastisk dyktig tannlege hadde fikset helt perfekt. Han hadde tilogmed skrevet at jeg hadde “godt renhold”. For ikke å snakke om alle de andre sykepleierne og anestesilegen jeg møtte i dag, som tok vare på meg da jeg var livredd for narkose. 

Jeg må bare presisere etter mitt forrige innlegg, at det er virkelig ikke synd på meg i det hele tatt. Jeg har mange venninner og kompiser, og alle bryr seg og er der for meg hvis DE BARE FÅR VITE at jeg trenger det. Det er noe med det. Man må la de vite det. Jeg lar det forrige innlegget fortsatt være her på bloggen, til evig påminnelse om at man ikke tar med seg telefonen sin oppi senga når man skal seile i vei utpå nårkosens bøljan blå. For når man våkner på oppvåkning oppi sin egen lille balje i den senga, da skal man ikke blogge og publisere. Nei. Det er det siste man skal.

Hilsen bortskjemte lille Morfine

Til alle som virkelig faktisk skal lese dette. Vennligst også les dette: http://m.forbipolene.blogg.no/1504114842_da_lille_morfine_blogget_fra_oppvkningsavdelingen_128552.html 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det er lenge siden jeg har følt meg så alene som dette. Faktisk troďde jeg ikke at jeg var ensom. Jeg trodde at vennene mine ville stille opp for meg, dersom jeg behøvde det. Slik jeg er der for dem tilbake. Så jeg spurte mange, sidenlegene ville jeg skulle ha noen hos meg etter narkosen i dag. For en gangs skyld spurte jeg om noe. Om noen kunne stille opp, slik jeg ville gjort for dem. Jeg ville sluppet alt jeg hadde i hendene. Men de av vennene mine som ville vært for meg nå, bor for langt unna.

Nå ligger jeg her på sykehuset og får ikke dra hjem. For siden jeg er hun som ingen vil være sammen med og ta vare på etter narkosen, vil de ikke slippe meg, i tilfelle jeg bare sovner på toget, eller får noen reaksjoner utover kvelden “Har du virkelig ingen som kan være der for deg utover dagen da?” Spør sykepleieren.

Nei jeg har visst ikke det.

Jeg spurte jo. Men hun ene prioriterer å rydde og ville være hjemme, det er visst viktigere enn min sikkerhet. Hun andre later stille som om hun ikke har sett eller hørt noe spørsmål fra min side, og hun tredje synes bare jeg er god å ha når hun selv trenger en skulder å grine på. For jeg bryr meg. Hvorfor er det så få som bryr seg tilbake? En melding, iallefall, med en beskjed om at man bryr seg, og at man gjerne skulle stilt opp. Men nei. Det koster visst for mye.

Begge barna må være hos pappan sin i natt, siden ingen av “vennene” mine ville stille opp.

Dette var en wake up call. Nå er det slutt på å stille opp for alle og enhver. De lar deg alle i stikken når det gjelder, uansett, så hvorfor gidde å bry seg? Fra nå av vil jeg kreve en viss balanse før jeg gidder å bruke energi bry meg. For den såkalte regelen om å være mot andre slik du vil andre skal være mot deg, funker ikke tydeligvis. 

Egoisme er en fin ting til de selv behøver noe. Men da kommer jeg til å være opptatt med de virkelig ekte vennene jeg har. De jeg kan telle på to hender. De som hadde gode grunner da jeg trengte dem som mest.

Jeg kommer til å være for opptatt for den forbanna bursdagsfesten din. Jeg kommer ikke til å slippe deg gratis inn på ditt og spandere datt, og jeg vil heller se en god film enn å prioritere deg.

Noen ganger trenger man å ligge på et sykehus og grine før man innser hvem sine ekte venner er. Hvem omgangskrets og nettverk består av. Jeg savner dere Solfrid, Marie, June og Christine, for dere vet hva et ekte vennskap er. Dere bare bor for langt unna. 

Nå skal jeg gjøre mitt for å overbevise leger og sykepleiere om at jeg greier meg alene, så jeg kan reise hjem Jeg gjorde jo det før; greide meg utmerket alene. Jeg greide å skrive dette, da er jeg iallefall våken nok. Men den virkelige oppvåkningen var at nå skal jeg slutte å stille opp for de som bare utnytter meg. De som ikke fortjener mitt vennskap!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Sebrasokkene mine matcher sebracapsen min. Det er tilfeldig. Under den capsen bor det ei aldri så lita hårkrise, og den behøver privatliv. 

Helt fram til Ronglan, har jeg trodd at begge de glattdressede businessmennene ved siden av meg er englishmen. For de snakker pen-engelsk sammen. Som min ufyselige ungdomsskolelærer. Men så tar den ene telefonen, og durer løs med potet i halsen. Danske, altså. 

Jeg sitter her på toget, og undrer på hvordan jeg skal takle dette. Jeg har fått narkose før, mange ganger; men det er lenge siden, og da var jeg ikke mamma til to skjønne gutter. Plutselig er jeg redd for narkose også liksom, hallo! Begynner å bli gamlis. Flyskrekk, mygghankfobi,  og nå altså narkoseskrekk. Hva blir det neste? Sokkeskrekk? Truseskrekk? Jumperskrekk? Fobi mot rosa bukser? Ja det siste er gansker reelt, altså, men du sjønner hva jeg mener?

Da jeg var ung. U N G. Da var jeg ikke redd for noe. Fløy hit og dit med fly; lo under take off og gliste under landing. Lot legene legge meg i narkose for å kjøre på med ect-behandling, og studerte svære mygghanker oppunder taket når kvelden kom og jeg skulle sove. Ja, jeg kunne tilogmed sovne mens hårtrollene danset rundt taklampa. 

Man har så innmari mye mer å leve for, og så veldig mye mer å miste, når man har fått barn. Er så redd for at noe skal skje dem, og samtidig kan jeg ikke holde ut tanken på hvis noe skulle skje meg, og de måtte bli igjen her uten meg. 

Jaja. Det var dagen innhalering av en særdeles pysete mamma’s utblåsning. Here we go; nå skal tennene fikses, og tannlegen skal få jobbe i fred uten å deale med en mark av en pinglemamma!

Dette maleriet har jeg jobbet mye med i dag, rett og slett fordi jeg har hatt tid. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

For hva gjør man da, når toåringen har fått feber, må være hjemme fra barnehagen, og alle planer utenfor hjemmet må skyves til side? Jo, man setter seg ned og maler sammen med den lille goklompen, mellom husarbeid og slikt. 

Vi kosa oss skikkelig, og lille Even spurte så søtt om ikke han kunne få maleriet jeg malte på. Vi forhandlet. Jeg sa: “Hvis mamma får 150 000 klemmer, ok?” Han nikket, og ga meg en kos. Nå skylder han meg ca 150 995 klemmer, for jeg fikk noen utpå dagen også. Hæh? Bængshot, erru blond eller? 149 995 klemmer.

Det er verdens beste deal for meg. 150 000 klemmer fra barnet ditt er verdt uendelig mye mer enn all verdens penger, og kan vel egentlig ikke måles i verdi. Takk for dealen, lille venn.  

I morgen skal jeg legges i narkose til tannbehandling, siden tannlegen min mener jeg har for intens tannlegeskrekk. Men akkurat nå har jeg narkoseskrekk. Minsten skal til pappan sin, og jeg setter nesa mot Levanger. Gleder meg til å våkne opp og ha overlevd. Ja, det er sant, SÅ shaky er jeg for narkose. Hadde aldri gidda skjønnhetsoperasjoner f.eks, jeg hadde freaka ut. Men tennene er viktige, sånn er det bare. Wish me luck, luck and some luck.

Det minker i akvarellark og akrylmaling her på Lykketoppen, og da kjenner jeg at jeg blir litt svett. Jeg har så mange bilder i hue og fra drømmene mine om natta, som jeg higer etter å male. 

Det finnes en side ved meg som barna mine elsker grenseløst, og det er den gale kunstneren i meg. De digger å sitte ved mamma’s rare kontor i stua, og så maler vi alle tre. Vi har tilogmed nabobarn som stikker innom for å sitte der og male, også når Mathias ikke er hjemme. Selv om de er mye eldre enn lille Even på 2 år.

Jeg kan godt skjønne hvorfor barn liker den type kunst jeg lager, for det er fyrverkeri av farger i takt med fantasi. For 8 år siden forelsket jeg meg i kunstneren Marte Handraniel Aas sine planeter på vakre spraymalerier. Siden har jeg latt meg inspirere til å utvikle fargerike planeter. Men Aas fortjener all kred; det var hun som fant opp planetmaleriene.

Jeg har hatt lange tørkeperioder, og så plutselig sitter jeg der og maler igjen. Gjerne etter et valg om å kvitte meg med folk som bare er ute etter å kritisere meg. Da vokser selvtilliten, og kunstneren i meg blir villere, galere og gir fullstendig blaffen i om malestrøkene blir uperfekte. Det er så viktig å være avslappet cooled down for å skape original kunst. Alle har sin egen kunstnerart, man må bare vekke den fra dvalen sin.

Et slikt kontor for Helene på Lykketoppen skal ikke være pent. Det skal ikke være lekkert, men smårotete og fullt av maling. Det blir nok investering i et annent bord med tiden, da dette er velbrukt og gammelt, men akkurat nå tar jeg til takke med dette. Før satt vi ved kjøkkenbordet, og det var like så trivelig. Telys, mørke høstkvelder, maling og småprat, det er oss det.

Og kanskje bør man tenke på å slå av lyden på mobilen og legge den i et annet rom, skru av TV’n, og gjøre slikt som de gjorde før i tiden. Male, tegne, skape, spikke, se hverandre i øynene, kjenne på nuet og manifestere det på et ark. Denne høsten kan det hende det blir mer av koselig kunst, og litt mindre digital skriving. Det skal bli spennende, intimt og koselig.