Når en misforstått verden får malt et bilde av sannheten, begynner det å demre for den omverden. Aaaha!? Slik å forstå altså. Var det det du mente..

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg har så lyst til å skrive om nettopp dette.

Og hva gjør jeg da? Jo, forbipolene skriver. Og hva gjorde jeg før jeg begynte å blogge juni 2015? Jo, jeg skrev. Med penn. Med tusj. Med telefon. Blyant. Det jeg hadde for hånden. 

Og hva gjorde jeg før jeg ble voksen? Da jeg var barn? Jo. Jeg skrev. I dagboka (Kindly Kitty Christell, eller noe sånn, het dagboka med det lange navnet), på brevpapir eller i skolebøkene.

Det bare er sånn. Jeg ble født for å skrive. I mine øyne har jeg ikke akkurat vært noe slags skrivemester, men jeg har alltid elsket å føre penna. Lage setninger på min egen måte av ord. Finne opp måter å fortelle hva hue mitt tenker på. Hva jeg forestiller meg. Videreformidle. 

Jeg tenkte at kanskje 10-30 stykk ville lese inne på bloggen da jeg startet. Det var ikke så farlig. Bare jeg fikk skive. Jeg mener; bare jeg fikk skRive. Og skrivefeil er noe av det klikkeste jeg vet. Som om det var “ei skive” jeg var fornøyd med… Anyway, jeg tenkte at mange ville håne meg for at jeg blogget. Men det fikk bare være, så lenge jeg fikk et sted å samle mine verk. Dessuten gjør det jo ingenting hva andre synser og mener, så lenge man har det bra selv. Jeg så for meg en bortgjemt blogg der jeg kunne gjemme mine skriblerier og bilder.

Jeg klør meg fortsatt litt i hue når folk gir meg vakre komplimenter for måten jeg skriver og blogger på. Som jeg skrev over her; det er kjærligheten for skrivingen som alltid har drevet meg. Jeg har aldri sett på meg selv som noe talent utenom det vanlige. Jeg bare simpelthen elsker å skrive, og har aldri selv helt forstått hvorfor.

Men det demrer..

Ok. Så er jeg flink til å ordlegge meg skriftlig. Derfor ville mine lesere nok fått latterkrampe og bakoversveis hvis de hadde fulgt meg en hel dag og hørt meg muntlig. For jeg kjenner absolutt ingen som et så helt på jordet til å ordlegge seg MUNTLIG, og som deretter også blir misforstått så mye, som jeg. 

Sammenlagt må jeg vel bruke ca en halvtime time av dagen min på å forklare folk at jeg definitivt IKKE mente DET, men DET! 

Det kan være bagateller. Som at jeg står ved disken i en restaurant, ferdig spist og ferdig betalt, og klar til å spørre om kaffe. Jeg er treg i talen i blant, så jeg sier: :…øøh.. øh.. e det.. kaffe..?” 

Uheldigvis har en kunde før meg satt en brukt kaffekopp samt et brusglass på disken. 

Servitøren bak disken sier: “Ååå beklager! Jeg skulle ta den kaffekoppen. Ja. Det ER kaffe. En kaffekopp er hva det er. Var det noe mer…?” 

Og så må jeg bruke noen minutter på å forklare at jeg absolutt ikke mente å klage på kaffekoppen der, men at jeg lurte på om de hadde kaffe.

Det er som et barn som lærer seg å snakke, for svarte… Du vet, den lille pia på tre som til stadighet må forklare at “Neiiiiii! Jeg mente ikke det! Men DEEEET!!”

Hver gang jeg oppdager at folk har misforstått meg, peser jeg, så puster jeg, og så puster og peser jeg meg gjennom det. Og håper på det beste. At de skal forstå.

Men tenk på alle de gangene jeg IKKE oppdager misforståelsen?? 

Tenk hvor mange som går rundt der ute og rister på hodene sine etter en 5 minutters prat med hu derre forbipolene i gågata, som f eks sa at hun var på vei til en kafé fordi hu ikke gadd å drekke dassvann? Oh lord, hadde de bare visst at i Helene’s verden betyr dassvann det vannet som renner i springen på dass. Ikke selve vannet i dass. Så hun ville ha vann fra kjøkkenspringen i en kafé… ahaaa ja..

Og hva med alle de gangene jeg virker treeeg fordi jeg misforstår selv? Altså det er storforbruk av qtips her i huset, og vi renser de øra altså. Men det KAN muligens hende jeg tror du står der og sier at det nettopp ble “time-out” på ungen din inne på kjøpesenteret, mens du ser skremt ut når du ser på meg i det jeg babler videre om time-outer og barn. For du mente “thai-mat”. For svarte..

Og det fæleste er kanskje at jeg høres ut som jeg gråter når jeg får latterkrampe. Og ingen er sånn til å le av som meg selv, så det er stor fare for at du får oppleve meg krampe meg gjennom en slik pipete tårevåt latterseanse.

Sorry. 

Men sånn er det bare.

Jeg har vurdert å ta et kurs i å gjøre seg mer tydelig forstått. Jeg har prøvd å snakke tydeligere. Men falt tilbake i gamle vaner. 

Min egen mor har vent seg til å si: “Ehemm…  …vvvaaar det dét jeg hørte du sa, du mente nå, Helene, eller?”

Og da var det som regel ikke det.

Ha en tydelig tale dag, og kos deg du som gjør deg forstått. Mens jeg som vanlig skal forklare meg gjennom dagen. Yeah.:)