Nettopp slik er det sikkert å være et av en million romvesen on earth. Alle de andre er normale jordboere, som tror du er frisk hvis du er grønn, og stabil dersom du flyr uidentifisert romfartøy.
Den grønne greia med det er det faktum at man ofte ikke greier å gråte i apatisk depresjon. Ja man kan le i mani, men det er ikke frisk og ekte latter. I mani florerer først og fremst tusen kreative tanker omkring oppi det derre romskipet i det bipolare hue. Og man må henge med, fremfor å le.
Hakke tid til det..
Så om du ser meg gråte, er jeg frisk som bare fy, og om du hører min latterkrampe, er jeg stabil som faen.
Husk at sykdommen i det bipolare, kan du aldri se, dersom du ikke lever med bipolar selv. Dit kan du aldri dra, med mindre du tripper. Dit kan heller ikke jeg dra med mindre jeg slutter med medisinene mine.
Bipolar er først og fremst en genfeil. En fysisk sykdom. (Eller er det i alle andre’s gener det hersker en aldri så liten kreativ-mangel i form av en såkalt “feil”?) Man kan fikse denne bipolare greia med riktige medisiner, men man kan bære med seg mye kreativitet, ekstra energi og følelser som skimter gjennom.
Vi skal gråte og le i fred, dytte mytene utfor stupet, og være oss selv.
Og du: la oss som opplever verden annerledes på denne enormt originale måten, stå for svarene hva angår hvordan det er å leve med denne “sykdommen”.
For min del er ikke dette lenger en sykdom. Det er en ekstra motor i romskipet mitt.
