Et ord som klinger fint i mine ører, er ordet respekt. Før gjorde det ikke det. Det klang som ei svær kirkeklokke rett inni øregangene mine, til evig påminnelse om mangelen på det fæle sanne ordet. Respekt.
Aktelse. Ærbødighet. Anseelse. Respekt. You name it. Det skal være et positivt ladet ord. Men til tider var mangelen på disse ordene så tydelig og avslørende, at det fikk meg til å krympe meg. Krympe meg innenfor låste dører, i kantinen i en eller annen psykiatrisk avdeling, på rømmen i Stockholm, eller i møte med venner jeg helst ikke ville skulle vite alt dette om meg. Men som visste nok til at jeg trodde de manglet respekt for meg.
Det at staten mente jeg ikke skulle jobbe. Det at jeg bare var 20 år da de trygdet meg og aldri ga meg noen sjanse. Mangelen på ord hver gang noen spurte: “Hva driver du med for tiden da?” Det at jeg noen ganger unnlot å vise honnørbeviset på toget, fordi jeg kjente konduktøren. Det å ikke ha fullført noen utdannelse. Det å krympe seg i det hele tatt, mens verden suste blindt forbi. Det å over-respektere andre i forhold til meg selv…
Selvrespekt. Å respektere seg selv. Mangelen på dette var knusende. Jeg var i mine egne øyne ei som ikke fortjente min egen respekt engang. Og hvis noen andre noensinne respekterte meg, ja så kom de ikke langt med det, for jeg ga dem aldri lov til å respektere dette spetakkelet.
I det jeg nå skal rette respekt-blikket mitt ut mot omverdenen, skal jeg nå fortelle hvordan jeg tenker omkring ordet respekt. Jeg respekterer mine barn. Respekterer at de har mye å lære meg de også. Respekterer deres pappa. Respekterer at han gjør mye på en annen måte som far enn jeg som mor, og at jeg kan lære av mye av dette. Tilgivelse går hånd i hånd med respekt, da man kan tilgi, og så vise respekt heller enn forakt. Jeg respekter homofile og lesbiske. Jeg respekterer Greenpeace og alle som ærlige og oppriktige driver med veldedighet. Jeg respekterer moder jord. Jeg har respekt for likestilling, kunst, snillhet og godhet.
Men for å få klarere syn på alt dette, måtte jeg lære å respektere meg selv.
For jeg elsker, liker, respekterer og er glad i meg selv nå, akkurat som jeg er. Jeg er overlykkelig over livet mitt, og det er et liv som jeg har all respekt for. Jeg sluttet æ røyke nikotin for 9 år siden. Og begynte å trene samme året. Jeg begynte å respektere at jeg trengte saltmedisinen lithium for 5 år siden, og jeg gir kroppen min viktig stell i form av god hudpleie og hårpleie, og næringsrik mat. Alkohol har jeg ikke smakt på 1 1/2 år, jeg har ikke lyst på mer alkohol kjenner jeg. Jeg velger å tenke gode tanker, og takknemlig lykke.
Jeg respekterer at jeg er heldig som kan drikke rent vann fra springen. At jeg kan sove i en myk seng, og dusje under deilig lunkent vann etter et bedre måltid.
Ordet respekt klinger søtere enn Tingeling i mine ører nå. Og det danser i takt med egenkjærlighet, sannhet og følelsen av å være god nok uansett. Jeg kommer til å respektere både meg selv og andre i framtiden. Aldri mer skal jeg trampe hardt på meg selv sånn som før i tiden. Those days are gone, og jeg skal aldri tilbake dit igjen.
Og uansett hva barna mine velger å gjøre i framtiden, skal jeg respektere dem for alt hva de er, akkurat akkurat som de er.
RESPEKT er er vakkert ord 🌈🌳🌷🍉🌼🌽🌺🌻🍃🍋🍇🌿🌈
