Blogg

Derfor bør du logge av facebook nå

Du tenker kanskje ikke over det, men det skjer ofte. Oftere enn du vil innse.

 

Du ser dem skinne. De smiler. De ler. De fasadebygger, og du sitter med popcornposen og ser på. Ser på en skjerm. For det er alt du egentlig ser på; en tom og hard skjerm. Ikke et ekte vindu eller virkelig lykke, men en skjerm. 

 

Kanskje trykker det hardt i brystkassa di, og du greier ikke å holde igjen tårene, fordi virkeligheten din er alt annet enn den lykkelige fasaden du ser på noe de kaller ansiktsboka. Det er ikke en digital fotobok med info om hvem som er single lenger, slik Mark Zuckerberg en gang i nattetidens timer bestemte at The facebook skulle være. Facebook, som det endte med å hete, er videoer, reklame, glade sydenbilder, ord, flere ord, sinte ord, glade ord og triste ord. Emojies. Nye ord med andre ord. En ny slags "verden". 

 

Men du er ikke der.

 

Du er alene her jo. 

 

Mens alle de andre jubler, gråter eller fyrer løs inne på ansiktsboka. 

 

La meg vekke deg. La meg stryke deg forsiktig på det ensomme kinnet ditt, og minne deg på at de alle sammen sitter alene eller foran en skjerm. For hvis flere er tilstede omkring dem, er de ikke selv tilstede der de er. De er på reise alene inne i internett. Helt helt alene og hypnotisert på en moderne måte. Du kan bare reise den reisen for deg selv, mens stemmene rundt deg blir fjerne, og du ser bare den lysende skjermen. 

 

Men de ser så mange ut samlet i en fargerik og glad bukett på facebook, ikke sant? For du ser alle de tusen "vennene dine" sammen på en "vegg". Del dem opp. De er også der alene. Du er ikke alene om å være alene.

 

Vi skal ta den aller siste reisen alene i øyeblikket, og vi aner ikke om noen tar imot oss når dagen kommer for å møte dødens mysterium, og det ensomme øyeblikket går over i det ukjente. 

 

Vi er litt døde i dét vi glor på en skjerm også. Akkurat da er vi ikke tilstede i nuet. I livet. Akkurat da bruker vi ikke sanser som skapte  åttitallsminnene. For du kommer til å huske da du satt i en båt og dro pilketråden opp og ned til det nappet og fisken sprellet da du dro den opp i båten. Så ble du fjortis og begynte å røyke. Du husker at man bare ikke røyker i den båten, fordi det smaker ubehagelig. Var det saltvannet som gjorde det? Hmmm. Jaja. Du sluttet med nikotinen 12 år etter, og begynte på ny å skape minner med sansene. 

 

Så kom facebook. Så kom alle bildene av alle båtene med alle menneskene i. Uten lukta. Uten følelsen av bølgegyng og sprellende pilketråd i hendene. Vinden i håret. 

 

Luktene og følelsen av vinden i håret og bølgebrus kan du aldri fortelle med et bilde. Men du kan viske ut opplevelsen i minnet ved å ta et bilde og bruke sekundene på å poste det på internett. Vipps, og der gikk du glipp av enda et minne.

 

Du ser plenty bilder av mat på den lille skjermen. Den store skjermen er snart like antikk som hustelefonen, for du har jo en nett liten skjerm i telefonen din. Beklager: banken din, vekkerklokka di, lommelykta di, fotoapparatet ditt, videokameraet ditt  ...bare ikke glem å ringe en venn i blant. Før i tiden var det en dings for å ringe med, og kun det. 

 

Ja, det er nesten så du har glemt hva mat dufter, for når du først spiser så bruker du øynene og fingrene til å ta de beste matbildene. Luktene forsvinner inn i et uendelig nett ved navn internett, og det som tilfredsstiller deg er ikke lenger duftene og smakene, men digitale tommeltotter. Måtte facebook aldri snu den tommelen. Liker, liker, liker og atter liker. Det er så forbanna mye vi må fortelle hverandre at vi for pokker LIKER.

 

Er du fortsatt med? Ok. Da så. La oss gjøre det sammen: legge ned denne firkanta tingen og huske å ikke lade den om natta. Logge av og se oss omkring. Vi er egentlig ikke ensomme, vet du, selv om vi er alene iblant. Et forhold til deg selv er det viktigste du kan ha i hele verden.

 

Selv om du kanskje er singel på face, er du i et forhold i virkeligheten. Med sansene dine. Med tankene dine. Følelsene dine.

 

Ei god venninne ringte meg i dag og turde å fortelle at hun gråt. Tenk at hun tok mot til seg og ringte meg? For en tillit. Jeg er fortsatt glad for at hun gjorde det, at hun orket å bryte sine grenser og vise følelser. Hun brukte telefonen til det den en gang ble laget for; å ringe. Hun kunne sjekket facebook for å føle seg enda tristere og kanskje mislykket. I steder turde hun å ringe en venn og dele tårer og ord, slik at jeg fikk lov å være der bittelitt for henne.

 

I det vi logger av internett oftere og oftere framover; la oss vandre tilbake til selve fjæra og sette oss i åttitallsbåten: gynge. Tørre. Ringe. Gråte. Le. Føle. Kjenne på. Ta på. Lukte. Se. Våkne. Våkne. Våkne. 

Jeg møtte en liten bad ass i skauen i dag

 

Du stivner til. Jeg stivner til. Og slik står vi i et par sekunder før jeg husker hvem du er og at du jo ikke er farlig. Jeg ler litt inni meg av meg selv. Så liten du er, men nå virker du større. Jeg har aldri sett deg så nærme før, så det er litt uvant. 

 

Men jeg har tid til å bli kjent med deg. Så jeg tar av meg musikken i headsettet og prøver. Med smattelyder og den lyseste stemme jeg kan få til. Lille Even på straks 4 år skal noen timer senere elske å høre om deg ved middagsbordet. 

 

-"Si det igjæn mamma! Ka sa du te ekornet i skogen??"

 

-"Æ sa med lyyyys pipestemme: nemmen heeei lille søte, bor du her du da, smatt smatt. Bottji bottji, nåmeeen så fiiiint er lite ekorn du e!"

 

Det var magisk da du begynte å hoppe mot meg i skogen i dag, med den vakreste bustehale  jeg har sett. Like ever. Du stakk ikke av, men turde å komme enda nærmere. Så stod du der og smattet mens jeg også smattet og tok bilder, og det pep lys stemme i meg. Du smattet enda mer en stund, nikket og tittet, før du hoppet over til den andre siden av stien, rett foran meg. 

 

Jeg tok farvel og spratt videre nedover stien, for du minte meg på noe. Å være litt lett og glad, og aldri så lite uredd og tøff. Selv om jeg er lita, sånn som du. Selv om de ikke ser oss fra flyene som flyr, lander og tar av over byen våres; er vi noen forbanna bad asses tøffinger, du og jeg.

 

Jeg smilte hele veien ned til alt jeg hadde å gjøre i dag, etter minuttene med lille deg. Jeg visste at jeg er ei snill dame, men du bekreftet det så vakkert ved å ikke stikke av, men nærme deg. 

 

Så nå skjer det snart! En dag går Even og jeg stille ned til stien i skogen din og setter oss og venter. Kanskje dukker du opp. Kanskje ikke. Da får vi bare prøve igjen en annen dag. Even er skikkelig gira på å treffe ekornet nedi skauen som likte mamma sin lyse stemme. For ikke å snakke om de fine bildene du lot meg ta. 

 

Jeg vet ikke hva som skjedde, men jeg ble så glad etterpå. Gliste bare jeg tenkte på barna mine og fikk så mange gode idéer. Dere dyr. Dere er like kostbare som oss. Vi er også en art. Men dere som lever i skog og mark, er så mye klokere enn oss når det kommer til instinktet. 

 

Håper vi sees snart igjen, litjen, jeg har noen nøtter liggende. Hadde vært fantastisk å treffe deg igjen. Se så fin du er når du tør å hoppe nedover mot bakken, heller enn å stikke av, slik jeg har sett deg gjøre mange ganger før. Når vi mennesker legger bort stresset og griper øyeblikket, da er vi ganske greie, eller hur?

 

Når du bare må stå og se på

Noen barn vil være i fred. Du ser de blir plaget av andre barn, og du vil hjelpe. Men du får ikke. Kanskje fordi det er flaut nok fra før for mobbeofferet. Kanskje ikke. Uansett er respekt det viktigste. Respekt.

 

Du skal værtfall vite at jeg så deg. Og at jeg ønsker deg mange venner og glade øyne fulle av livsgnist. 

 

 

-"Mamma... kom da! Vi ska jo springomkapp!"

 

Minsten, som jeg bare kan kalle "3åringen min" i 2 uker til (da fyller han 4), drar i jakka mi.

 

Vi står på kunstgressbanen etter sykkeløving og fotball-lek, og jeg hører ham bare der nede i det fjerne. Det har vært en trygg dag for den lille som vanlig. Barnehage. Middag. Ut med små sykler for å øve uten støttehjul borte ved idrettsanlegget. Flere bruker den svære kunstgressbanen, og han har blitt kjent med en annen 3åring. Faktisk går den andre gutten i nabobarnehagen, forteller mammaen hans. Nå skal vi hjem til den trygge stua og spise kveldsmat. Trygt. Det er snille folk omkring minsten min. Ingen er slemme.

 

Nå river han i jakka mi igjen: "Kjem du eller, mamma? Vi ska start ved det hvite her!"

 

Og da hører jeg. Jeg bøyer meg ned til den lille ivrige gogutten min og sier: "Vent litt, vennen. Mamma skal bare ordne opp i noe."

 

For jeg greier ikke. Klarer ikke å se på den stakkars gutten på ca 10 år som står slukøret på den andre siden av gjerdet som innrammer fotballbanen. Iblant svarer han mutt. Han svarer en hel gjeng med hissige gutter på hans egen alder, som tøffer seg inne på fotballbanen. Jeg har stått en stund og hørt på. 

 

"Det e vårres bane! Du klare ikke engang å kast en ball!" Stemmene er sinte og slemme. Han får ikke leke med dem, dermed basta. De "eier denne banen."

 

En gammel vrede vrir seg i meg. Sint og fryktløs, men jeg må beherske meg. De er barn, og gutten min er så liten enda. Han kommer til å høre meg han også, må jeg tenke på. Jeg har aldri blitt mobbet selv, men kjenner så mange som har opplevd det. Og jeg glemmer aldri lille Johnnis på den andre siden. Mobbing kan være livsfarlig, samme hvor barn de er. 

 

Jeg går rolig bort til høyre del av banen, mot grendahuset, mens gutten min får leke med en ball imens. Guttegjengen oppløser seg. Jeg spør gutten som holder seg fast til et tre på den andre siden av gjerdet: "E dem snill med dæ?"

 

-"Ja" svarer han, med triste øyne. 

 

Med litt streng stemme spør jeg gutta: "Stemme det? E dåkk SNILL med han?" 

 

-"Ja, seff!" sier noen av de, mens de fortsetter å tøffe seg med fotballen. De rister på barneskolehoder og spytter i bakken, mens de trekker seg tilbake og trikser med ballen. Sammen er de mange og tøffe.

 

Den andre gutten roper på en annen dialekt med skarrende r: "Brrror! Kom la oss drrra til bestemorr!" 

 

Da gikk jeg tilbake de få metrene, og løp om kapp med 3åringen min. 

 

Borte ved syklene spurte jeg gutten, som nå gikk mot storebroren sin, igjen: "Var dem snille med deg egentlig? Jeg kan godt snakke med dem altså." 

 

To våte øyne så på meg og jeg visste at han ikke ville snakke om det. Jeg hadde hørt nok til å vite at de plaget ham. Det var ikke snilt, det de sa. Kanskje var det så skuffende, vondt og pinlig for ham, at jeg måtte prioritere respekten for freden han søkte ved å dra fra fotballbanen.

 

For noen barn vil bare ha fred. Jeg har lært å ikke blande meg når mobbeofferet synes det er flaut. Da må jeg bare la det være. 

 

For denne gang. Neste gang kan det hende jeg er der alene og jogger. Da har jeg ikke med meg to små ører som hører. Når barnet som blir mobbet har dratt til bestemor med storebror, kan det hende jeg tar meg en prat med guttegjengen. Kanskje vil jeg spille fotball med dem også, og inngå en avtale om at hvis jeg vinner, må de alltid forever ever være supersnille med andre barn. 

 

Ganske god i fotball jeg serru, og har spilt på disse trakter før. Klart jeg vinner: for mobbing er UT!

 

Å rense hjemmet ditt med salvie

Reklame | Shangri La

Forbipolene tester det alternative

 

Denne reklamen har jeg gledet meg til å dele med dere. Men jeg har måttet teste ut produktet skikkelig først. Nå er jeg klar: velkommen til Shangri La!

 

Salvare. Salvie. Urten salvie bærer navnet Salvare, som betyr "å helbrede".

 

Salvie i seg selv har en betennelsesdempende effekt både på forstyrrelser relatert til mage og tarm og på luftveisinfeksjoner. Derfor blir urten ofte brukt til munnskyll eller gurgling av halsen.

 

Skeptisk? Ja jeg var det, men nå som jeg har testet effekten av denne røkelsen i noen måneder, må jeg innrømme at jeg er overbevist; denne lille røkelsesbunten gjør noe bra med hjemmet mitt. Her er lettere stemning og bedre energi i kjelleren. Der nede turde jeg nesten ikke gå ned alene en periode. Nå gjør det meg ingenting, og jeg ligger der nede og bader i fred og ro mens jeg er helt alene i huset. Jeg føler jeg få være i fred.

 

Egenrens? Jeg anbefaler følgende: Løp deg en real joggetur for å skifte ut oksygen, Drikk masse vann før og etter turen, og der er viktig at du spiser noe med proteiner i før du gjør følgende: Fyll opp badekaret og hell i masse grovt himalayasalt. Så tenner du noen telys slik at du har ditt eget personlige spa på badet. Omring deg med stener og krystaller, før du tenner på salvarebunten og lar den ryke en stund. Den slukner av seg selv på en flat sten. Senk deg ned i varmt saltvann. Be gjerne en bønn til hva enn du tror på. Din egen hjerne kanskje? Bønn funker, du vet det? Du trenger ingen religion eller forklaring, men erfaring. Try it out my dear ;)

 

Husrens? Jeg anbefaler en kombinasjon av syngebolle (nei du skal ikke synge, men klinge den mot en gjenstand), pendel og salvierøkelse. Ryk salvie rundt i alle rom.

 

Du kan også fyre opp en salvierøkelse før og etter du har hatt besøk av negative mennesker som har det med å lire ut av seg sure ord som preger energien din.

 

Jeg har altså kombinert salt og salvie, og oppnådd at en seig stemning i huset har forduftet. Det føles så mye lettere å bruke kjelleren.

 

I butikken Shangri La i Oslo kan du kjøpe en bunt salvie. De har to varianter, men du trenger ikke den største med mindre du bor i et slott. Jeg har renset huset med den minste urtebunten flere ganger, og har mye igjen enda. Kanskje den holder i et halvt år? Jeg kommer iallefall til å bruke salvie flere ganger for å holde tung husenergi borte.

 

Bestill her: http://www.shangri-la.no/shop/

 

 

I taxi med Petter Nyquist

Petter uteligger. Han er inneligger nå, men god damned som han fortsetter å stå på for de som fortsatt ligger ute. Eller holdes utenfor på andre måter. Raust og helhjertet.

 

Vi løper i regnet utenfor Kimen kulturhus i Stjørdal. Hvor pokker er taxien? Det er sånn akkurat innafor at Petter Nyquist kommer til å rekke flyet sitt på Værnes flyplass, og som den innpåslitne journaldingsen av en rufseblogger jeg er, har jeg spurt om forbipolene.blogg.no får bli med på denne taxituren.

 

Jeg fikk et raust svar av Petter: "Ja klart det".

 

Så vi springer mens himmelen gråter på oss. DER er taxien, med verdens hyggeligste Bodøværing til sjåfør. Petter hiver seg inn fra høyre og jeg fra venstre. Jeg vil spørre litt om Svein, nemlig. Svein fra serien Petter uteligger, som rørte hjertet mitt, og minte hele Norge på at; hey, man DELER og man BRYR SEG. Jeg traff både Svein, Kriss og flere av de andre fra serien i Oslo i sommer, og skrev dette

 

http://forbipolene.blogg.no/1532968645_svein_og_kriss_fra_petter_uteligger.html

 

Så jeg skravler i vei om Svein, og Petter forteller det han kan fortelle. Svein er et sted og får hjelp. Jeg skjønner. I morgen skal Petter jobbe i Sarpsborg, så han er lettet over at han rekker flyet. Vi er dønn enige om at enhver by med respekt for seg selv burde ha en kafé som =Oslo, og han snakker om samarbeid han har opprettet andre steder. Byer som har tatt til vett og skapt rom for outsiders. 

 

Vet ikke om du vet det, men jeg var selv en outsider i mange år. Jeg slet aldri med rus, men det holder med psykiatri. Problemet er bare at en outsider aldri kan føle seg helt trygg på at en er innafor. 

 

På bildene over ser dere Stjørdalsnytt sitt gull Marianne F. Johnsen til venstre. Jeg var med henne på foredraget i vakre Kimen kirke, og gjett om denne dama rocker vilt som journalist. Skrev hun en bok, slukte jeg den, for å si det sånn. Akkurat nå lager Marianne nettsak om foredraget, og jeg blogger litt fra min opplevelse av kvelden. Marianne, jeg digger humoren og væremåten din, og har som skribent tusen ting å lære av deg.

 

I forbindelse med verdensdagen for psykisk helse, hvorav årets tema er "VÆR RAUS", mente Hilde Ryjord, Silje Cathrine Hollås og Linda Hogstad fra Mental helse at ingen er rausere enn nettopp Petter Nyquist. Og raus som han jo faktisk er, sa han ja til å holde foredrag i Kimen kirke.

 

Jeg har personlig aldri opplevd et så gjennomført bra og innholdsrikt, for ikke å glemme rørende, foredrag. Jeg har selv holdt foredrag, og vet hvor nervøs man kan bli i forkant. Men dette kunne man ikke merke på polfareren Petter, som dro oss med i en verden av allmenfag, russetid, Nordpolen, diaré på fjelltopper, Las Vegas og dens underverden, til vi landet i Norge. I Oslo. På Karl Johan. I en ensom verden ved Oslo S. I møte med Svein, Morten, Chris og de andre. 

 

Føttene som gikk forbi. 

 

Serien som ble laget mens føttene trampet hardt forbi. 

 

Asfalten under føttene med skoene som bar på bruddstykker av samtaler Petter kunne høre med hodet vendt ned. Han lærte fort at blikkontakt ikke funket. De ville ikke se.

 

Ville ikke se. Var alt annet enn raus.

 

Og hvem var hun egentlig, hun som kastet kaffe i søpla bak Petter da han satt og tigde penger, men sølte kaffen på ham fordi hun bommet? Hun som ikke sa unnskyld, men snudde seg og gikk. 

 

Hvem er vi?

 

Hvor rause er vi?

 

Man tørker et par tårer og gjør seg sine refleksjoner under foredraget. Til slutt greier jeg bare å tenke at jeg må være raus nok til å skrive boka til Svein. For jeg vet han vil så gjerne få det nedskrevet. Livet sitt. Han sa det i sommer. Vi hadde ikke engang behøvd å gi ut boka. Vi kunne bare snakket og skrevet. Skriving er hva jeg kan bidra med.

 

Jeg har reist med deg nå, Petter. Både i et forrykende bra foredrag og i en kort taxitur. Nå vil jeg reise sammen med deg også, Svein. Please. La meg få høre, la meg få skrive den historien. La oss le så vi triller og gråte så det flommer ned Karl Johan. Gjerne gledestårer.

 

For jeg vet jo at du ikke er i Oslo akkurat nå. 

 

Og det er jeg glad for. 

 

Du er et annet sted, der du finner naturlig rus.

 

For du, Svein, er mannen som først lærte Petter om ekte raushet. Så lærte du hele landet om det å nesten ikke eie nåla i veggen, men likevel gi bort halve veggen til din neste. Nå er nåla borte. La den fare, la den fare. Vi er skikkelig glad i deg, hele landet. Heia deg, der som du er nå.

 

 

Kjære mamma: Du er bra nok!

Foto: Meglerfru1 ChrisJ. Redigering: forbipolene Helene.

 

Ohf*ck! Nå slår det til igjen: I go polar; talking far! Det er omtrent 2 uker igjen til lille minsten ikke er lille minsten lenger, men store gullgutt på 4 år. Altså: BURSDAG! Og selv om det er 2 uker til enda, har jeg det plutselig supertravelt. Vi snakker tynnullpanikk i juni. Talking vinterdress-snusing i juli. "Nei, vi har ikke på lager engang enda. Kremt!"

 

I løpet av dagen MÅ det nemlig skje: ALLE gavene og ALT av bursdagsdilldall må være handlet inn, helst i går. Tilogmed kakeingredienser (I go Casa Kaos! Hvorfor ikke jukse litt med nesten ferdigkakeposer....)

 

Jeg veit jeg er ei god mamma. I logikken. I hjernen. I følelsene. Jeg veit det. Og jeg veit at veit skrives vet, og ikke veit. Det bare "blei" sånn.

 

Men med min fortid skal det lite til før jeg må ta en prat med meg selv i speilet og minne meg selv på at jeg er ei faderullan duttan god mamma. At ikke alt behøver å være perfekt.

 

Det er da jeg er gone polar for et par sekunder. Og vi snakke langt. Langt ned i polar selvtillit, der må jeg grave gull. Bare proudpolars og outsiders kan forstå denne evige kampen der man opprettholder trua på seg selv. Det er til å le av, for det er ingen vits i å sette seg ned og grine, for det må jobbes hver dag.

 

Noen flekker på bordet. Rusk på gulvet. Å ikke gidde å shine kjøkkenet før kvelden. Klær som ikke er lagt sammen. Det å måtte sette grenser: Nei du får ikke kjærlighet på pinne rett før middag. Men spiser du en del middag, kan den jo være dessert.

Neiiii.

Jo.

Neiii.

Jo sånn er det. 

 

Sånnt er sikkert enkelt for mange foreldre. Et par flekker? So what? Vente med kjøkkenet til i mårra? No deal, it fits in my wheel. Grensesetting? Uten en klem, kjør over!

 

Men jeg er ikke laget sånn. Jeg er til evig tid preget av altfor mye empati og samvittighet. Konsekvent står jeg i både grenser og å pushe meg selv til å la flekker og kjøkken vente. Men det koster så mye mer av en bipolar proudpolar, for kjennetegnet vårt er sårbarhet. Med medisiner er jeg ikke så sårbar, men jeg er altfor samvittighetsfull og snill. Som mamma må jeg leve med det. 

 

 

Det skjedde en gang i tiden at jeg ble virkelig syk. Hvis du googler navnet mitt eller bloggnavnet pluss TV2, finner du et intervju om dette på God morgen Norge. Vi gikk nøye gjennom det intervjuet i forkant, slik at det skulle være "barna mine - vennlig". For denne mammaen brakk ikke foten, men knakk sammen i følelsene. Slik kan jeg aldri knekke sammen igjen. Jeg lærte for mye på for kort tid. Medisiner og livsstil måtte innvennes og levemåter læres, slik at jeg aldri mer blir syk av bipolar. 

 

Men.

 

Spor.

 

Alt.

 

Setter.

 

Spor.

 

Jeg dealer med dype spor hver dag, og jeg snakker ofte med profesjonelle, for å få tilbakemeldinger som mor. Det er en av grunnene til at jeg elsker denne kommunen (Stjørdal): som bipolar mamma har barna mine en stabil mor med vanntett oppfølging. 

 

Ja. Jeg innrømmer at det er en utfordring hver dag å innse at; jo faktisk, Helene, du gjør det riktige. Du er ei sabla god mor. Og ingen kan rive ned det. 

 

Men selve redselen for å ikke være god nok mamma, må jeg alltid leve med. Det er nok derfor jeg suser rundt og kjøper det aller beste barneutstyret innen klær og sko jeg kan finne. Sikkert derfor jeg er nøye på badedagene, tannpussen, bursdager, det sosiale, leggetider og mat. Middagen er som regel klar til minsten kommer hjem, og jeg får så dårlig samvittighet hvis vi ikke pusler litt puslespill. For han er jo så flink til akkurat det, 3åringen. Danse også. Vi må danse litt. 9åringen elsker også å danse, og vi spiller monopol, også når jeg er sliten.

 

Derfor er det på tide å skjerpe seg! Det er bra nok nå! Jeg må slappe av og ta tid til meg selv også, slik ekspertene råder meg til. Legge meg i badekaret med tente lys og lav musikk også når barna er hjemme, for eksempel; lillegutt er tross alt 4 år om to uker, og vi hører hverandre fra stua ned til kjelleren og badekaret. Lese ei bok til meg selv bare. Se en film og ikke en tegnefilm. Det er på tide å begynne å tenke mer på seg selv. 

 

Helene! La flekker være hva de er: noe som faktisk ikke løper sin vei. Det er mer enn nok plass til ålage mat på kjøkkenet, og klærne springer heller intet sted. Og hvorfor skal du shine huset totally FØR 4åringens barnebursdag med påfølgende fsmiliebursdag dagen etter? Ta det verste etterpå.

 

Selv om du er bipolar, behøver du ikke å bevise noe for noen. Du er bra nok. Bare litt mer pratsom, litt mer sliten (av deg selv), altfor snill og med litt for mange idéer.

 

Som for eksempel idéen om at et par flekker borte på gulvet sier annet om deg som mor enn at barna i huset får mat. Som de søler. Som er normalt.

 

Ha en fin dag. Me too: for jeg skal nemlig storkose meg med hvert sekund av bursdsgsshopping, invitasjoner og baking! For det er jo GØY å være mamma ;)

 

Føler du deg litt "annerledes"?

Reklame | Shangri La

Kjenner du deg som en freak? Da vet jeg akkurat hvilken butikk du bør sjekke ut i høst.

 

Alle produktene du ser på disse bildene er å finne i følgende butikk i Oslo, som du finner nederst ved Karl Johan og tiger'n i staden: 

 

 

Helt siden jeg utviklet min stil som ungdom på nittitallet, har jeg følt en dragning mot mye innen denne sjangeren. En stil som er så kreativ og eksotisk i mine øyne, at jeg lar meg begeistre. Butikken Shangri La har alt jeg behøver, fra nydelige og originale klær, til drømmefangere, tarotkort, krystaller og dørforheng...

 

 

 ....for ikke å glemme vakre pendler og coole lommebøker til barna: 

 

 

Gå inn i en annen verden enn denne, og prøv klær de fleste andre ikke har:

 

 

Vel hjemme kan du faktisk føle deg mer avslappet enn du var før du gikk inn i butikken. Har du husket salvien? Jeg har renset huset to ganger med en liten salviebunt i sommer.

 

 

Barna mine elsker når mamma kommer hjem med stener som dette:

 

 

Og mammaen selv elsker det nye dørforhenget (sjekk t-skjorta!) :

 

 

Er du i Oslo? Come on, ta en reise innom Shangri La. Gå dypt inn i butikken og drøm deg bort. Såpene. Oljene. Figurene. Kortene. Klærne..  ååh, hils de fra meg med en klem fra Trøndelag ;)

 

 

Dette gjør spill med barnet ditt

Undrer du på hvordan hjernen til barna dine reagerer på spill?

 

Kjære mammaene og pappaene der ute. Vi er er skolebarna som prøver å henge med her i denne verden, du vet; denne kloden som utvikler seg i stormende fart. Vi er neste generasjon. Miljøagentene. Podene. Håpene. Gullene. Dere har mange kallenavn på oss. Og når vi er slitne av alle aktivitetene så sier vi til dere at vi vil spille på en eller annen skjerm, ikke sant? 

 

Men kjære voksen. O' du store høyt der oppe med nesa nedi din egen skjerm:

 

Det er bare bittelitt sant at jeg vil game the modern style. Belønningssenteret i hjernen min vil spille sånn skjermspill som innebærer at jeg bare får brukt en liten prosent av sansene mine som jeg trenger å utvikle. 

 

Mye mangler der jeg sitter med en spake foran en skjerm. Som for eksempel din oppmerksomhet.

 

Resten av sannheten er at jeg også vil slappe av sånn som du slappet av sammen med en bestemor og/eller en bestefar; eller en annen rolig voksen, på 80tallet. Med en enkel kortstokk. Vri åtter eller idiot eller noe sånnt. 

 

Virkeligheten er at jeg også vil regne liksompenger i brettspillet monopol, slik som dere gjorde på 90tallet; kjøpe gater og rådhusplasser, flytte søte små brikker og jakte på en rød diamant. Jeg vil spille, javisst vil jeg spille.

 

Jeg vil også legge puslespill. Sånn som du en gang gjorde. Det gjør noe annet med hjernen min enn en skjerm noensinne kan få til.

 

Men jeg vil spille mens jeg har øyenkontakt MED DEG! Dette skjer med hjernen min hvis du spiller brettspill, yatzy eller kortspill med meg: jeg blir glad, gira og avslappet.

 

Så sett fra deg rødvinsglasset, logg av, slå av lyden på mobilen og tenn noen lys. Ta meg med tilbake til den tiden da ord som internett og serr ikke fantes. La meg senke skuldrene, le og kaste terninger. Sammen kan vi gjøre matematikk til noe gøy, kjenne på humoristisk konkurransetrang, og gruse hverandre med hoteller og hus. Come on! 

 

Kjære niåringen min. 

Nå har du nesten grust mamma totally dønndønn med dine 6 hoteller mot mine to hus. Du er styrtrik og jeg har bare noen femtilapper, et par tiere og noen kronelapper. Og jeg har faktisk ikke latt deg lede med vilje. Alt er nøye pakket sammen og notert til neste gang vi skal spille monopol. Du gleder deg like mye som jeg er spent på om jeg greier å hale innpå deg. Dessuten presterte jeg å regne feil på terningene, og du måtte forklare meg at "eh, mamma, det er sju prikker, ikke ni!" 

 

Jeg sier ikke at litt playstation ikke er bra for deg, men at vi kjøpte oss det spennende spillet monopol må være noe av det smarteste vi har gjort! Du får min fulle oppmerksomhet, jeg slår gjerne av lyd på telefonen, og logger av resten av verden. Kanskje kan vi spille mens lillebror er våken også neste gang? Kanskje han kan leke med de nette små metallbrikkene mens du fortsetter å le av mamma? Hatten, dinosauren, kyllingen, den gammeldagse bilen og båten må jo være gøy for en 3åring å studere. Og går det ikke, kan vi bare vente til han har lagt seg. 

 

For jeg trenger intet rødvinsglass. Ei heller en skjerm. Dere ungene behøver at jeg er til stede, og jeg trenger å reise tilbake til fortiden sammen med dere. Vise dere hvordan man bygger hus og hoteller når man har kjøpt tre skjøter i samme farger. Bruke fingrer, øyne, latter, og konkurranseinstinktet. Brain using kind of old gaming.

 

Mens

 

tiden

 

står i ro

 

rundt et brett

 

omringet av 

 

ekte

 

brennende

 

hyttestemningsskapende

 

lys.

 

Fordi dere barna er mine lys, og fortjener fred, ro, oppmerksomhet og harmoni.

Med pose og sekk

 

-"Mamma. Se på alle husan. Der e det familia. Med manna inni."

 

Slik begynte det hele, under en typisk hverdagsmiddag med 3åringen min. Den middagen for en sulten liten mage bør være klar helst før han hentes i barnehagen, så hver dag sitter vi der ved spisebordet med utsikt over byen og småsnakker. Denne dagen skulle han overtale meg til å skaffe meg en mann som vi kunne ha her i huset, mens vi spiste fiskesuppe og laget flekker på duken som vanlig (her i huset er vaskemaskina aktiv). "Mamma. E du ikke forælska?"

 

Pose og sekk, my dear. Det er noe som heter pose og sekk. For jeg gjør det bare ikke. Jeg flytter ikke sammen med en mann, eller en dame for den saks skyld. Jeg går ikke inn i et såkalt forhold heller. Men alle har vi våre behov, så ja, selvfølgelig har jeg en god venn. En altfor kjekk en, og han vet ikke engang selv hvor fin han er. 

 

Vi låner ham som mann i huset iblant. Han er altså min superkjekke kompis, og innimellom løper han rundt her i huset og leker sisten med minsten og meg til vi hyler og ler. Han "kjøper rømmegrøt' med liksompenger ved kassa-apparatet vi kjøpte for 25 kr på brukten, til min  sønn's store fornøyelse, og vet å snakke positivt om pappaen til gutta. Det siste er viktig for meg. Man skal huske at alt man sier om den andre foreldren til barn, sier man også om alt barnet har arvet derfra.

 

Anyway; gutten min fikk det som han ville: Mann i hus har vi innimellom, og vi har det gøy når vi treffes. Det holder. Når det mørkner ute vet min lille solstråle at kompisen til mamma skal hjem til seg selv og sove der. At han ikke bor her er helt ok, for det er tross alt godt å ha mamma for seg selv også. Ikke minst storebror når han er her. 

 

Sistnevnte holder forresten på å gruse meg dønn i monopol; med til sammen 6 hoteller mot mine to hus, og masse gryn. Han har vel faktisk alle hundrelappene... Gjett om vi gleder oss til neste gang han kommer hjem til Lykketoppen. Gode gulle niåringen min! Har du forresten husket å spille god gammel nettspill med kidsa? Legg bort skjermene, fram med brettet, brikkene, penga eller yy ...yyy (prøv å skrive "yatzy" når du er blond!)

 

Det går mot vinter, så jeg føler ikke jeg gjør stort annet enn å hamstre kvalitetsklær til gutta mine. Vinterdresser, parkdresser, skotøy, regnklær, vinterjakker, hansker, luer, votter - og vet du hva? Det er så gøy! Ingenting varmer et mammahjerte mer enn å se barna sine dunes, ulles og fleeces inn, eller med andre ord: polstres til vinters. 

 

Nå sover minstemann lykkelig, og kompisen min har kjørt ut i mørket. I morgen tidlig sitter treåringen min og jeg ved frokostbordet bare vi to; og det er helt greit for oss begge. Pose og sekk. Vi har en mann i hus vi også nå, noen ganger, kan en liten glad gutt fortelle de andre barna i barnehagen. Han bare visste ikke om ham før jeg skjønte hvor viktig det var for ham at det ikke bare tripper rundt ei jålemamma rundt her i huset, men at det løpes rundt med en morsom og snill mann også iblant.

 

Jeg trodde jeg måtte skjule kompisen min med kveldsbesøk etter leggetid klokka sju, i tilfelle minsten trodde det var en kjærest. Skåne ham. Men så viser det seg at det var alt han ønsket seg i hele verden: en sånn en som mange av de andre familiene hadde. Bare at denne mannen er mor sin kompis, og at han slipper at mamma nusser på'n og sånne flaue greier.

 

For det venter vi med til mammas lille gogutt sover med et smil om munnen ;) Livet er digg med pose og sekk ;)

 

Vet du hva den ekte verdien er?

 

Vi spiser middag hos mamma i dag, og godt er det, siden det ble senkveld i går. Hilde Mari og jeg satt og snakket, lo og rørte litt tårer til langt utover natta. Før det kom min svigerinne Astrid og bruttern med de tre skjønne barna sine. De hadde med seg takeaway pizza, og vi spiste, snakket og barna leket seg.

 

Før de kom, ringte meglerfru1 Christina på døra med roser og lavkarbomat.

 

Om vi har bursdag til gards? Nei. Vi har venner som bryr seg. I tillegg fikk jeg flere koselige meldinger i går, på facebook sms, og hva er verdien i slike ord? Selve livskvaliteten våres, nemlig. 

 

Disse menneskene er laget av gull, diamanter og månestøv. De er så verdifulle for meg alle sammen, at jeg soler meg i glansen av sjansen til å slippe ensomheten. For vi snakker virkelig. Om alt. Vi kommer på nye teorier og muligheter over en kopp kaffe eller en kopp te, og innimellom tenker jeg over hvor heldig jeg faktisk er. 

 

Even og jeg danset til Billy Idol i dag. Vi rocket, vi shaka assen, vi hoppet og snurret rundt i den lille stua våres. Kanskje er det fordi vi er så glade. Kanske er vi så glade nettopp fordi vi har så mange gulle gode venner...

 

Om vi har nok? For mange? Nei, det er alltid plass til flere venner hos oss, om vi så må stable dere i høyden. Eller bygge oss et slott. 

 

Luftslott har vi lite av værtfall, for våre venner er flinke til å holde oss her nede på jorda. De er ærlige og oppriktige. Selv de vanskeligste utfordringer blir enkle etter en med prat med en slik venn.

 

Jeg er så forbanna glad. Sånn. Svart på hvitt: GLAD! Det er så mange og mye å glede seg over, at jeg kun har et ord å tilføye:

 

TAKKNEMLIGHET.

Slik er det å leve med bipolar 1

1000 maur som løperhit og dit må jages bort først. Så kan vi snakke, du og jeg.

 

Jeg har bipolar 1. La oss si at du ikke har det. La oss si du undrer på hvordan det er å ha bipolar 1, som jo er noe annet enn bipolar2. La meg fortelle deg det.

 

Jeg kan ikke forholde meg til drama. Til konflikter forholder jeg meg rolig og fortrengende. Å leve med bipolar krever mye som de aller fleste ikke vet om. Prøv å temme en nyutsluppen kalv om våren; følelser har det best ikke bare inne i fjøset, men oppe på den trygge låven. I høyet. I stillhet eller vante lyder.

 

Sånn er det. Og sånn vil det kanskje forbli? Fra å bli løftet og dratt med tvang over terskelen til lukka avdeling som 17 åring. Eller 16 år og 3 måneder'ing - til å prøve å tenke at andre kan like en alien som deg. Fra å bli elektrosjokkert til overmedisinert, fra syk som faen til frisk som fisk: å leve med en diagnose er noe helt for seg selv. Eller jeg vet ikke. Aner ikke hvordan det er å ikke ha bipolar 1.

 

Men nei. Jeg tenker desverre ikke at du akkurat digger meg. Slikt magisk støv må jeg ha inn med tresleiv. 

 

Nei. Jeg tenker aldri at noen kan snu seg etter meg fordi de skulle tenke at mitt utseende behaget deres øyne.

 

Nei. Jeg trodde ikke at jeg kunne bli frisk nok til å være mamma. Det var jeg selv som var bekymret, ikke de jeg trodde skulle være det.

 

Ja, jeg blir het i ansiktet og mister beina mine ved oppmerksomhet. Å stå i midten behager ikke meg. 

 

Desverre. Jeg ble ikke frisk bare sånn lell. Jeg må jobbe med det helt fra jeg står opp til en nøye oppfylt dosett, til forberedelsene jeg gjorde dagen før som mamma, til tran, til trening, til talte ord med boosting foran speilet. Og nei, jeg kan faktisk ikke bare slutte med medisinene; med mindre du vil ha meg på lukket avdeling, på leting etter kameraer og gift i mat og madrasser. Eller ....nei forresten, jeg tror ikke du tåler å lese mer om det. Wild life from the jungle, midt i en fortvilet institusjon.

 

Selv om jeg vet at jeg alltid kommer til å være overbevist om at du misliker hele meg, snakker jeg iherdig til det speilet hver dag. Jeg prøver virkelig å overbevise meg selv om alt det positive du bare kan tenke deg. Jeg prøver, og har holdt på sånn siden 2005. Dvs 13 år med kontinuerlig opp-psyking og affirmasjoner. Ting tar tid? Jepp. Jeg skriver under på den. 

 

Hvor forsvant det normale selvbildet? Over terskelen i 1997? I det jeg slukøret satt som 18åring og gruet meg til elektrosjokk? Da jeg rømte? Under alle de umodne og crazy valgene jeg tok i sen ungdom? 

 

Selv tilgir jeg meg sjøl for å ikke automatisk tro på at du skulle ha noe til overs for meg. Det er faktisk ikke rart at det er sånn. Jeg har ikke levd det livet du har, men vært en institusjonert psykiatrisk pasient med klippekort på feil sted og innimellom på rømmen, inntil jeg landet her som en sabla god og erfaren mamma med helt fin selvtillit.

 

For tillit til meg selv, det har jeg. Jeg er min egen beste venn. Selv om jeg ble glemsk av elektrosjokkene, lettere irritert, mere glad og tristere enn deg. Stressa? Nei; jeg, min egen beste venn er ikke stressa, men traumatisert som et blad i storm. Og tenk, jeg takler det. Jeg danser heller med i vinden, og da kan det se ut som om jeg har det mer buzy enn ei hel maurtue en solskinnsdag i juni. Men jeg har det ikke travelt. Ikke hele meg. Det er hue mitt som har det travlere enn alle de maurene i den tua til sammen. Og sorry, men dette er en genetisk fysisk sykdom, derfor kan jeg ikke gjøre stort med alle avbrytelsene. Jeg hører jo ikke hva pokker du sier gjennom maurene; ser bare leppene dine rører seg mens jeg lytter til vasken som drypper og lyden av papir som knøvles et sted der ute. Samtidig har jeg rukket å planlagt middagen, organisert helgen og husket på en regning pluss ei venninne jeg lovte å ringe for fire dager siden. Men iblant. Iblant blir jeg så sliten at jeg greier å ta meg sammen og lytte til deg. Slik som du etter maratonløp klarer å slappe av.

 

Men det er ikke det samme som at jeg forventer det samme av deg. Fordi jeg har lukta på fordommer og nedlatende holdninger en gang for mye, og desverre skyr brent barn ilden. Fordi jeg også blir lei av meg selv og skravla mi. For ikke å snakke om tårene, den intenst høye latteren og energien. Eller påfunnene som jeg har lært meg å teee-e-e-enke på. Ja, jeg blir lei av meg selv, mens noen sier de synes jeg er ei morsom solstråle.  

 

Jeg har mine nære venner. Og vil du være en av dem så må du fortelle meg det. For jeg kommer ikke til å tro det før du sier det. 

 

Slitsomt å ha det sånn? Nei. Jeg er vant til det. Jeg har følehornene ute, og avslører uhyggelig lett falskhet og dårlige vibber. Bipolar er ikke bare sykdom, men også ei evig lysære på i mørket.

 

En joggetur er også slitsom. En zumbatime får deg til å svette. Same with the bipolar; it's hard and makes my eyes wet. It makes me swet. But it aint scary anymore. I can stand strong on this sore.

 

Dette har jeg ventet på i 3 år!

Og yeah! Endelig!

 

Nope, dette innlegget er ikke sponset av Spenst Stjørdal. Klippekortet har jeg kjøpt og betalt av egen lomme, og jeg synes bare treningssenteret på toppen av kjøpesenteret vårt i byen (Torgkvartalet) fortjener litt skryt. Eller. Ikke bare litt. Masse skryt!

 

I 3 år har jeg ventet på dette. Jeg har jogget, pustet, pest, gryntet og atter jogget, the alenemamma style. Ute i naturen. På stier, stucked på kunstgressbanen oppi gokk. Så har jeg trent styrke på egen hånd. Men nå, serru, nå er jeg tilbake på treningssenteret jeg trente på i 10 år før jeg sluttet da baby nr 2 behøvde meg mer enn aerobicsalen trengte meg. Det ble lite tid til annet enn joggeturer den gang da jeg plutselig ble forvandlet til et støttemedlem. 

 

Og en bipolar faen BØR trene! Bør trene mye mer variert enn jogging. For å holde seg frisk, rett og slett. Det holder ikke med bare medisiner for denne dama iallefall.

 

Så i dag, etter å ha levert en fotografklar kid i barnehagen, tok jeg mot til meg og dro til Spenst for å teste Gordana (nr to fra venstre) sin Zumbatime. Det gjorde også Åshild (til venste), Rebecca (i hvit jumper) og Annikken (til høyre) pluss en god del flere spreke folk. 

 

Jeg er så fornøyd! Denne dama kan Zumba, og vi hylte til av glede innimellom, både Gordana og jeg. I'm back, og vet det er kvalitet jeg går tilbake til, for Spenst er proppet med dyktige og grundige instruktører:

 

Aerobicsalen er bedre enn fest, bedre enn konserter: ENDELIG FÅR JEG VRIKKA RÆVA OG DANSA IGJEN, IIIHA!

 

Har DU prøvd salen? Ikke? Da har du gått glipp av livets honning. I promise. Hvis du bare tør å le av deg selv I begynnelsen, så lærer du garantert stegene etter tredje forsøk. Jeg stod en gang i tiden bakerst i salen med røykhoste. Så sluttet jeg å røyke og trente i 10 år på Spenst med en alvorlig fysisk sykdom som gjorde at jeg måtte ta pauser og drikke mengder med vann. Nå er jeg kurert, frisk og full av energi. 

 

Føkk motgang kjære deg! Hvis noe i livet går deg imot, så jogg forbi og still deg til på toppen av kjøpesenteret i ædda bædda - style gone bad ass shaking m@th@rf@cker!

 

Bitch, HØR HER!

Ta den "låta" di og stapp den i ræva på en fjern planet, hilsen mamma mot mobbing som vil fortelle deg et par ting; SÅ BITCH, HØR HER!

 

Hva var det du het igjen? Melis? Malins? Malin? Jeg har ikke hatt tid til å se deg på skjermen. Eller: har ikke prioritert det. Nei. Må Google en gang til, for BITCH, HØR HER: DU ER IKKE SÅ VIKTIG at det betyr noe for noen som helst hvem du synes er "stygg, bleik og feit"!

 

Malin Johnsen! Ja nå er du stolt, hva? Nå som den cheape låta di ligger på første plass sånn bare for å mobbe deg provosende inn i kjendisverden. 

 

Feit?

 

Stygg?

 

Bleik?

 

Det er det DU som bestemmer hvem er, hva?

 

Du burde skamme deg og ydmykt be hele landet huske at mobbing ikke er ok, og at du trekker ordene right back at your shady mouth, der du kunne tygget dem i deg og fordøyd dritten uten å pøse den utover landets barn og ungdom. Ja jeg vet det er Tussi å værra tassi, men du behøver ikke spre gjødsel på DEN måten! 

 

"Bitch", vet du egentlig HVA det ER? Det er selveste karma det, og slike gannende ord som du lirker ut av fjortisleppene dine, will come hunting you, og det gange tre.

 

La meg gi deg det med ei god gammel tresleiv, for du trenger mer enn ei teskje: KARMA vil si at, bitch, HØR her: om tre år er du selv hva du en gang kalte andre i sinne. Hvorfor? Fordi akkurat nå står du og piper ut over landet at du ikke helt forstår dette med vekt, hudfarge og utseende. Da, skjønner du, kommer livet til å lære deg DET. Nettopp, akkurat hvordan det er å være både feit, bleik, stygg og alt det andre du tror du selv aldri kan bli.

 

God damned it som den låta di suger verre enn en breiflabb ville kunne prestert. Som om det er greit at du kommer her og dundrer ned i hue til barna våre at det er ok å wræle: "Du er feit, stygg og bleik!" ? Nei! Det er mobbing, og ikke greit!

 

Vet du hva, gateprate makekrake, HØR her: Akkurat som en viss "my boobs are ok" som du forøvrig selv var innom i mobbelåta di også, (yeah whoop og sånnt whoop whoop,) så kommer denne greia di (jeg kan ikke kalle det hverken sang eller låt)

 

til å hente deg igjen.

 

Få den bort fort.

 

Som mor til barn som begynner å lytte til tekster og synge med, har jeg mest lyst til å be Reodor Felgen bygge en ny romrakett i ens ærend for å bringe deg og den låta di til en planet der du kan rope så slemme ord du bare gidder, uten at noen av oss andre trenger å høre deg. 

 

"Bitch, hør her" du liksom. Som om vi gidder å lytte mer nå! Jeg vokste opp med musikk. Dette er romsøppel gange havplastikk pluss promp i heis minus skamvett!

 

 

 

 

Byen bak skyen

 

Den aller nærmeste kretsen. Du vet. Nettverket ditt. Kan de noensinne måles i verdi? Aldri. Den valuta finnes ikke, som kan vise hva samtalene med vennene dine betyr. Hva instansene på stedet det du bor er verdt.

 

Vi suser opp gjennom dalene og praten går. Hun er min venninne. Hun er min pårørende. Hun vet alt og har sett alt. 

 

I stua til en Finnmarking. Du får kaffe av henne. Og du fått høre sannheten. Den sies rett til deg, ikke bak ryggen din. 

 

De ansatte tøffe damene som du jevnlig har avtaler med nede i sentrum. De som viser deg sider ved deg selv som du aldri før så. 

 

Turene til lekeplassene med barna. Regndråpene i gresset som snart forsvinner under snø. For så å komme tilbake.

 

Alltid komme tilbake...

 

 

Komme tilbake som solnedgangen bak verdens beste by å bo i. De kalte det Stiordala, de kalte det gata. Hvor har jeg vært i hele mitt liv. 

 

Stjørdal ♡

 

Bad ass

 

 

Kødder med, kødder med

men kom skal du få se:

jeg løper fortere enn deg.

Det lønner seg

med drivstoff, skjønner du.

Og selv om du er bad ass slu

kan du ikke stjele det.

Det er kveld, og månen er i ne...

 

Det mørkner i ditt sinn:

Forsvinn, forsvinn,

før du tar en stopp

i det du gir opp.

Nei du kan ikke tappe

min diesel i denne etappe.

 

Jeg spurter, jeg løper

på muren som jeg støper.

Den tørker fortere enn du kan tru,

og den er brent, den bru.

Ja du vet, den du alltid kunne ty til

fordi jeg var for snill.

 

Bad ass, bad ass

way too trash

Du kan aldri pese meg i nakken

igjen, som om det var takken.

Du må gå nå

må du forstå.

Endre retning med en gang

for jeg synger ikke mer på din sang.

 

 

 

Bitch

Warning: forbipolene skal ikke banne i kirka her nå, men bruke litt ord som bare de fra nord fatter er galgenhumor. Som mange vet er jeg halvt Vesteråling, og takler motgang med mer latter enn tårer. Man kan si det sånn at jeg ler så jeg gråter for tiden, og dette er ikke ment som et bittert forbanna innlegg. Det handler om når girlpower går over til womanpower, og hvordan man takler det når andre driter seg ut.

 

Takk!

 

Takk for at du gjør meg så sabla mye sterkere.

Jeg mener det: tusen amen og hjertelig takk for at du prøver å knuse meg ved å bruke noe utrolig kjært jeg har mot meg.

 

Du bidrar til kraftige styrkeøkter og lange joggeturer. Du gjør meg ikke engang sint, men forbanna supertøff! Hørt om girlpower? Da vet du ingenting om womanpower. Et klippekort på nærmeste treningssenter er herved innabords, og vet du hva? Du lurer ikke en luring. Jeg biter ikke på, og det er lenge siden jeg sluttet med det. "Stakkars deg"; alt er alle andres feil og du har ikke engang ansvar for din egen altfor svære avføring ved naustet der du trodde ingen så deg. Du holdt på i evigheter, men var det ditt det du la fra deg før du sjokkert lusket videre? Never ever. Ingenting ser ut til å være ditt ansvar. Beklager at jeg ler så jeg rister; for mr: ALT i ditt liv er DITT ansvar.

 

Du kommer til å bli sjokkert over meg framover. God damned it, som du trodde jeg var en naiv liten medfølende tingelingelangetang, hva? Men! Tingeling kommer ikke til å gå som du har planlagt, og selv om din taktikk er pil råtten, er det du som er det tvers gjennom. Ikke jeg. Jeg er bare ei bitch i dine øyne jeg, og det er helt i orden. For jeg vet godt hvor altfor godhjertet jeg er. Og du har fått litt for mye hjerte. Nå vil jeg ha det før meg selv. Du skaper selv din egen smerte. 

 

Kom la oss sette i gang! Kom la meg vise deg hva ekte mot er. Hva styrke betyr og hvorfor karma heter Bitch og ikke Angel. 

 

Du trodde du kjente meg, hva? Trodde jeg falt sammen som et korthus bare du spilte de usle kortene dine helt feil? Well I've got news for you: Jeg har det strålende! Ja det er sant, jeg smiler mer og mer hver dag, særlig over det lille smøret du koker deg selv ned i. 

 

Styrken i å være en god og stødig mamma. Styrken i ekte venner. Styrken i trening. Styrken i søvn. Styrken i latter. Styrken i å velge sannhet, ro og takknemlighet.

 

La meg fortelle deg hva svakhet er, og hva som får et simpelt jokerhus til å ramle sammen med alle sine falske kort!

 

Svakhet er løgner. Løgner er simpelt. Simpelt er egoisme. Egoisme er hva som akkurat nå får korthuset ditt 

 

til

 

å

 

falle

Jeg trodde ingen likte meg

For real. Det ble til en slags sannhet. Ingen kunne like meg, nei det var ikke engang noe å tenke på. Jeg kunne umulig være bra nok. Nå i ettertid skjønner jeg at veldig mange har det nettopp sånn som jeg hadde det.

 

Jeg brukte å tenke det automatisk. At ingen likte meg. Du kan sammenlikne det med rottene i tegnefilmen Rottatoille som må rømme fra alle som hater dem; Ingen liker rottetullefiguren i en slik animert verden. På mange måter var det tilogmed sant; ryktene svirret om meg, om da jeg forsøkte meg i arbeidslivet som jeg så inderlig ville, nådde sladder og bygdadyr igjen meg. Jeg var ikke moden til å ta opp kampen, og sank ned i et forvrengt selvbilde. Bare det å gi en klem ble vanskelig. Jeg ville ha alle på avstand. Elektrosjokk, psykoser, depresjoner og manier. Hva skulle liksom jeg skryte av og fortelle om. Det virket som om alle andre var så suksessfulle. Fiasko? Jo takk jeg vet hvilken følelse det er. For det er faktisk en følelse.

 

Så begynte jeg å gi blaffen. Hvorfor skulle jeg prøve så hardt? De så jo bare ned på loseren meg uansett. I'm a loser baby, so why don't ya...

 

Men det var før. Mange år siden. Tiden leger faktisk, ja den gjør det. 

 

Nå har det skjedd noe. 

 

Jeg kan fortsatt innhentes av gammel automatikk, og gå ut ifra at folk misliker den jeg er, men det er så mye sjeldnere enn før. Jeg har akseptert at jeg aldri kommer til å se meg selv som attraktiv hva angår utseende. Ikke at det er så viktig, at det er synd på meg eller plager meg. Men jeg er bare sånn. Jeg tenker ikke særlig ofte på utseendet; klædder på noe makeup for å gjemme meg, og glemmer det til jeg står i butikkøa og føler meg rar som en alien. Men so what?

 

For jeg er da ikke så ille. Nope. Og hvem føler seg ikke som en rar skapning iblant? Vi ER noen rare skapninger med fingre og tær og sånne snedigheter. 

 

Men: Jeg er min egen kuleste venn, og jeg trives jo i mitt eget selskap. En sabla god mamma er jeg også, selv om jeg hver dag må overbevise meg selv om at litt støv i krokene er greit. At noen ganger er det allright å bare slenge seg ned i sofaen og la barna leke for seg selv. Den evige mammasamvittigheten plager meg ikke like mye som før. Bare litt.

 

Og jeg har venner som er gull verdt. Jeg snakker typ elite. De er noen diamanter alle sammen. En av dem er Christina (meglerfru1.blogg.no) og hun har tatt alle disse bildene. 

 

Vi har vært ute i sola i dag og latt barna leke i parker vi har her i byen. Denne gulle gode byen som hilser og smiler og overrasker en rufsete freak om at; hey, jeg liker deg faktisk. Kom innom på kaffe en dag da vel. 

 

Da skvetter jeg som regel: Meg det? Skal JEG få æren av å komme på kaffe? Til DEG? Du vil bruke tiden din på å bli kjent med hun der rottatoille fra rufseland? Og sendte DU meg nettopp en melding der du skrev alt det positive der? Jøss. Jeg innser at jeg aldri kan bli innbilsk eller høy på meg selv.

 

For; underdogger gir seg aldri, ikke engang doggie style!

 

Iggy Azaela: "To everyone who said I'd never make it: Oh lord weren't you mistakin'!" 

 

Jeg er klar for alt. Ingenting tar fra meg nattesøvnen, og plutselig innser jeg at jeg alltid var god nok. Det var bare noen bitre sjeler som ville overbevise meg om det motsatte. 

 

Hva med deg? Får du sove om natta? Beholder du trua på deg selv? Henger du med folk som stjeler din energi, eller tilbringer du Guddommelig og verdifull tid med de som ønsker å se deg skinne som sola over skyene?

 

Power..

 

 Husk

 

du 

 

har 

 

POWER

 

!

 

 

 

Jeg innrømmer det nå

 

Det er på tide å være ærlig om det jeg ikke vil være helt åpen om, for å skåne mine nærmeste: Det ER en grunn til at det har vært labert med blogging fra meg det siste året. Denne grunnen er så personlig for de omkring meg og meg selv, at jeg ikke kan fortelle om det.

 

Jeg vet ikke hvor jeg hadde vært i dag, hadde det ikke vært for alle de fantastiske profesjonelle instansene i denne byen. For ikke å snakke om de stødige vennene mine. Så mye som jeg har lært de siste månedene, både om meg selv, om kommunikasjon, grensesetting og den indre styrken jeg har tilgang til, har åpnet nye dører for meg.

 

Jeg er lykkelig igjen. Nå kan jeg med hånden på hjertet si at jeg virkelig er glad igjen. Etter en naturlig sorgreaksjon har jeg reist meg og kjenner at det suser i magen og bruser i håret. 

 

Jeg har blitt forsøkt trampet på, ført bak lyset og svartmalt. Så har jeg trampet hardt tilbake og avslørt hele lyset, før jeg har tagget hele svartmalingen med min egen spraylakk. Ingen får kødde mer med denne damen, og her i mitt liv bestemmer jeg. Jeg holdt på å glemme det en stund, sikkert fordi jeg er for snill. På tide å være snill med seg selv også.

 

Tenk for en luksus det er, å ha mange profesjonelle å snakke med. Tenk for et privilegium å få ha en vennekrets der du virkelig kan stole på vennene dine. I dag var Chris J aka meglerfru1.blogg.no, og jeg, på roadtrip ...eller la oss kalle det Harrytur. Den verdifull praten og oppmuntrende planer man legger på veien mot deilig svenskshopping, kan ikke undervurderes. 

 

Christina inspirerer meg ofte. Nå har hun gitt ut Lavkarboboka si, og er i mål med noe hun har kjempet for og jobbet med lenge. Gratulerer vennen, dette fortjener du. Sikt mot alle de målene du bare vil; du klarer ALT, og jeg er så glad i deg :)

 

Rustet. Jeg er rustet for denne høsten. Er du? Er du klar? Jeg er klar som et egg, og sterk som en okse. Jeg kommer mer og mer tilbake her inne på forbipolene, men først har jeg en jobb å gjøre som tar en del tid. Og jeg storkoser meg med det. For jeg er mamma løvehjerte, og snarest skal vi både flytte og starte på nytt. 

 

Starte på nytt på så mange måter ;)

 

Klem til deg fra Helene forbipolene 😙

 

Kjære stjernestøv: reis deg!

 

 

Jeg opplyser om at dette innlegget inneholder et par råd som ikke vil fungere dersom du har en umedisinert diagnose. I slike tilfeller anbefaler jeg profesjonell hjelp gjennom fastlege eller legevakt. I publiseringen nevner jeg metoder som kun vil fungere dersom du er frisk og stabil, men har normale reaksjoner på usunne relasjoner.

 

La oss gå noen år tilbake. En annen stue. En annen tid. Min stue. Hun sitter i sofaen min og ser på meg, før hun sier: "Æ trudd ærlig talt at du va en psykopat, Helene. Det va slik han framstilte dæ."

 

På den andre siden i sofaen sitter en nær venninne av meg. Det var hun som avslørte for meg at kjæresten min hadde løyet for meg om viktige ting som du bare ikke lyver om. Denne damen for eksempel. En kvinne jeg ble glad i. For hun var opptatt av sannheten, og slik jeg hadde blitt framstilt var så langt unna sannheten som overhodet mulig. Mine venner kjenner meg som altfor snill. Men det skulle gå flere år før jeg skulle avsløre hele det falske spillet og svartmalingen jeg ble utsatt for. Og jeg er ikke den som aksepterer noen form for offer-rolle. Jeg er jo sterk, men kjente at noe ikke stemte.

 

Velkjent? Er du utsatt for systematisk ærekrenkelse? Har du gjort deg uvenn med noen som tørster etter å knuse deg? Da har du to valg: brenne i helvete eller selv være en grusende satan og ta alt med knusende ro. 

 

Det handler ikke om hva som blir slengt mot deg, eller av hvem. Det hele handler om hvordan DU velger å takle det hele. Er det noe å takle i det hele tatt, eller er det kanskje ingenting du rår over? Andre's handlinger har du ingen makt over, men du kan gjøre følgende:

 

-Gråt ut og bli ferdig med tårene. Snakk ut, men kun med noen få.

 

-Ut og jogg på mykt underlag. Enten i en skog, på en idrettsarena eller på kunstgressbane, for å unngå hofteskadene du kan få av av å løpe på asfalt. På med musikken. Løp, og se for deg at du springer fra negative, falske og manipulative relasjoner. De fortjener ikke gull som DEG, så spurt. Gå litt. Løp. Jogg. Spurt. Gå litt. Gjenta. Bli het og sterk før du tar en styrkeøkt. Power: VELG å skaffe deg naturlig power, NÅ!

 

-Har du badekar? Dusj grundig og bad i havsalt (kjølp billig på dagligvaren). Hvis du ikke har badekar: smelt havsalt i lunkent vann og bruk som "krem" etter dusjen. Salt er beskyttende. Ganning funker ikke på de som roter nedi fjæra, sa en av mine venninner til meg. Senere fikk jeg bekreftet dette av to damer som kan dette med natur og krefter som ligger i usann ryktehets. 

 

-Nå er det nok, ikke sant? Noen føkker med deg, og du er ikke interessert i mer bullshit fra den kanten. Velg å reise deg. Velg alt som gir deg latter. Velg å tenk om dem som tror på sladder at de er umodne og tankeløse. Å kjøpe bull er like ille som å servere usann og utvannet shit. 

 

-Ta kontakt med meg dersom du blir utsatt for manipulativ oppførsel som du sliter med å sette grenser for, og jeg kan gi deg informasjon om senter som gjerne veileder deg gratis. Kort ventetid.

 

Selv har jeg forlengst begynt prosessen med å ta kontrollen tilbake. Vi med diagnoser kan også gråte, uten at det betyr annet enn normale reaksjoner. Jeg er ferdig med den verste tåretiden, og har innsett hva jeg har blitt utsatt for. Jeg skal love deg at det er DEILIG å finne igjen sin egen POWER, og jeg kan garantere deg at himmelen er blå som faen her bak skyene. 

 

Jeg kan ikke styre rykter og jeg kan ikke kontrollere han som vil meg så vondt. Men jeg kan nekte å ta imot, for her bestemmer jeg. Valg. Det handler om å VELGE hva jeg skal bruke energien, tiden og tankene mine på. Det er ikke noe annerledes med deg: DU sitter bak rattet i din bil. Livet er DITT.

 

La ingen kødde med deg! Ta grep NÅ, og innse at du ditt stjernestøv; er helt RÅ! 

Kjære sinte førstegangsmamma; sees om noen år 😉

Den første store sparkende magen. Den lille babyen som ikke kan å gå enda. Er noe helt annet enn en 3åring, skjønner du.

 

Store sinte mager. Unnskyld; store sinte øyne og svære mager.

Babymødre uten peiling, men med dømmende blikk. Du vet: de som aldri i hele hele heeeele vide verden skal ende opp som deg, der du står og klør deg i hodet mens du småflirer litt av 4åringen som ligger nede på gulvet i butikken og vræler. Han er nå litt søt også da, tenker du, før du bærer ham hylende ut av situasjonen med streng stemme.

Det er nesten så sinnaferskisene (førstegangsfødende/førstegangs baby moms) burde tatt seg en bolle og studert bad moms-filmene foran å tvinge mr dad til å se fødsler på TV, og heller enn å riste på seg hoderystelse der inne i sine perfekte bobler, jeg mener: der inne i butikken.

 

Jeg er ikke alltid særlig populær i mine barns øyne. Særlig ikke når busstider er busstider, og man ikke har tid til pedagogiske innspill inne på butikken i dét treåringen er i ferd med å stjele en rosa liten dass med slim i som han SKAL ha. Som jeg mener han IKKE skal ha. Spesielt er jeg upoppis ikke i dét jeg setter dassen med slimet tilbake og bærer ham ut av butikken, hesblesende pesende og altfor sliten til å forklare at bussen går, for pokker, for deg og for meg! Nuh! Og SÅNN er det med den saken lille venn. Suss. Love u! Middag! Klesvask! Vi SKAL rekke den bussen, med eller uten hyling og grining!

 

Jeg kunne kjøpt den knallrosa dassen, men jeg er ikke venninna hans, og såvisst ikke redd for å bli upopulær for en stund. Barna mine trenger en mamma, ikke en venn. De har venner på skolen og i barnehagen. Av meg får de omsorg, grenser og riktige verdier. Ikke en rosa lekedass når det passer dem. 

 

Det er komisk å se de uvitende stormagene i slike situasjoner. You know, den førstegangsfødende om noen måneder, som VIRKELIG har det klart for seg hvordan hun IKKE skal oppdra bitte lille sparke der nede. Slike som rister på hodet og sender stygge blikk i det du peser ut av butikken med lille hylesprelle i armene. Ja, det er nesten så du rekker tunge tilbake. Forøvrig gjelder det samme hva angår førstegangbabymammaene. Lille trille ligger der i vogna og sutter på smokka. Nei, mamma skal ALDRI bli sinna på den lille, og hun skal dessuten: Aldri si "ikke", aldri si "vær forsiktig", aldri stresse, never ever i det hele tatt aldri tatt i det hele tattetatt tottelitott. Eller noe i den duren.

 

Jeg får fnatt  ...av meg selv for 8 og et halvt år siden, vaggende rundt med megamage og superpeiling. Ja jeg kunne helt sikkert bare blitt ansatt som pedagog med en gang, uten utdanning eller erfaring.

SÅ vanskelig kunne det vel ikke være å unngå hyling i butikken ved hastverk, spare ungen for å bli "nervevrak" ved å mase om å "være forsiktig" eller i det hele tatt slutte å være sånne teite bottji bottji - mammaer som om sin egen unge var den eneste peneste?!

 

Nå er jeg mamma til en 9åring og en 3åring, og sier "væææær fooorsiiiktig" hver dag. Mine barn er som dine barn; de "eneste peneste", derfor er jeg en teit "bottji bottji - mamma". Men jeg har ikke tid til drama, så gutta mine blir strengt oppdratt til å høre etter, rydde opp etter seg, ikke få alt de peker på, være høflig og være greie.

 

For det kommer tider da man lærer at den lille smokkesutteren slettes ikke er en robot man kan styre med en fjernkontroll. Det krever guts av en forelder å sette grenser. JO! Vi SKAL pusse de tennene! NEI, du får ikke være våken etter åtte når det er hverdag! Er jeg "kjip"? Ok så er jeg det, og gjett om jeg skal kose meg med å "være kjip" når du har sovna: i badekaret med masse salter og badeskum oppi, foran nyhetene, og så skal jeg være så kjip og se en teit film.

 

Rene klær. Mat i kjøleskapet. Skap og skuffer med innhold i. Regninger. Betale. Vaske hus. Trene jogging for å inngå atta vettet og huekjør. Obs: skrivefeil; jeg mener Unngå atta vettet, ikke inngå. Vi voksne har voksenting å tenke på, og grown up stuff å deale med. Det er slikt man skjønner etter at babyen har reist seg, vandret ut i stuggu og løpt en stund: at alt dette skal kombineres med et lite menneske som vil bestemme selv.

 

Kjære førstegangs. Relax. Jeg har faktisk kontroll i dét du ser meg sette grenser. Du bør anyway lære deg først som sist at fra nå av har du ikke peiling, og at kontroll er et vakkert vakkert ord. Du kommer til å lære oss "stressa forbanna hønsemammaer" å kjenne på en helt ny måte om et par kjappe år. Det er en grunn til at alle sier "Nyt det ...nå.." Bare husk at du må tåle et par greier.

 

For det første må du tåle å bli upopulær. Du er mamma og SKAL være upoppis iblant, mellom kosene og klemmene. Ikke venninne. Ikke kompis. Men MAMMMA! Grensene du kommer til å burde sette for barnet ditt, er noe du må kjempe for, og bruke energi på. Du går ikke ut av aerobicsalen før timen er over. Om det så er en føkkings liten rosa dass til 50 kr i en butikk, bør du holde deg fast til din strenge stemme, og late som om det er en drøm. Barn kan hyle og gråte, vi som har erfaring vet dette. Vis handlingskraft og styrke i grensene du trygger barnet ditt med, og stol på at det er nettopp det din lille engel behøver. Samme hvor rakst han eller henne forvandles til en liten manipulativ gorg ute blant folk.

 

For det andre må du tåle slike som deg selv (der du er nå): de som enda ikke har erfart selvstendighetsalderen. Altså, det de kalte treårstrassen før i tiden. Jeg kjenner ei som for lenge siden brukte å late som om ungen hennes ikke var sin da hun var i butikken med sine to rakkarer. Hehe jeg elsker å se det for meg. Ikke? Well, det var sikkert mer enn nok sinte mammapolitier uten humor, erfaring og peiling i den butikken, kan jeg tenke meg. Ikke? Vent og møt deg selv i butikkdøra om noen år. 

 

Denne byen har alt et barn kan ønske seg

 

Han er snart 4 år og bor i et romslig mammahjerte der det er plass til både han og storebror. Tiden er inne for å begynne å dyrke interesser, og da er faktisk Stjørdal by helt fantastisk. Jeg spurte Even i går om ikke han som er så glad i å danse, kunne tenke seg å begynne å danse sammen med andre barn. Han nikket storøyd med verdens stråleste smil. Ja, det ville han. 

 

En hyggelig invitasjon fra Kimen kirke ramlet ned i postkassen forrige uke: Ville Even være med i miniklubben for barn på 3, 4 og 5 år? Oh yes, dette måtte minsten og muttern utforske. Kimen kulturhus har tatt byen med storm, og særlig siden vi fikk en svær lekepark med på kjøpet.

 

På miniklubben møtte vi både kjente og ukjente. Blant de ukjente; ei jente på 5 som kunne fortelle om hvor gøy det er å være med på street dance noen trapper lenger opp i kulturhuset. Even og jeg satt nesten og hoppet i stolene våre mens vi lagde rundinger av modell leire og lyttet til jenta. Minsten kan faktisk begynne på dans her i byen, og det var nytt for meg. 

 

Min lille sunshine fikk selv bestemme om miniklubben var noe for ham, og gjett om det var! "MAMMA! Æ ska tebake om igjen og om igjen, te min klubb!" 

 

Som en mor jeg kjenner fra før, sa: "De lærer gode verdier i miniklubben, barna, og fokuset ligger i verdier som vennskap osv." 

 

Kanskje DU bor i Stjørdal og har barn/barnebarn på 3, 4 eller 5 år? Join miniklubben Stjørdal kirke på facebook og hold deg oppdatert om neste klubbtreff, for dette var både gøy og allright. Jeg skal innrømme at jeg ikke akkurat renner ned kirker til vanlig. Men jeg ber ofte en bønn, og troen min er sterk. Kirken i Kimen er moderne, og det var faktisk ikke kjedelig hverken for store eller små. Det var lek og akkurat passe med sang, og vi ble skjemt bort med kakao, kaffe, solbærtoddy og boller.

 

 

Kjære barn som du vokser,

ut av jumper og ut av bokser.

Men jeg ser fortsatt en baby der inne..

Du er en skatt, den som leter skal finne.

 

Nå er det høst.

Vinteren roper med sin kalde røst:

"Finn fram fleece og ull!"

Nei, å bo i Norge ekke no tull.

 

Men en gang i blant,

lille diamant;

Vil jeg folde dine små hender

slik at du vender

blikket ditt innover,

du vet; som når du sover.

 

Byen har falt til ro

og jeg aner ikke hvordan du forstod

dagen som blåste forbi.

Men en ting kan jeg si:

Vi foldet hender og ba en bønn

før du valgte nattereise fra en drømmebrønn.

 

Sees i morgen når sola står opp,

samtidig som en glad, liten kropp.

Det er du det, ja det er du lille venn

i det du vokser videre, smått om senn.

 

 

 

Hun kalte 3åringen min "jente" bare fordi han liker neglelakk og masse farger

Ikke prøv deg: Gutten min får like de fargene og lekene han bare vil!

 

"Du e jente! For du har neglelakk! Og hvorfor har du røde støvla på?"

 

Den snipete jentestemmen når meg på terrassen. Jeg hører sønnen min snufse fortvilt: "Neei! Æ e gutt og æ KAN ha på neglelakk og røde støvla!" Jenta fortsetter å mase. Og ja jeg skal innrømme at "drittunge" var det første ordet som ramlet ned i hue mitt. En tanke er usagte ord: det er lov å tenke, sånn i farta når mammahjertet begynner å koke.

 

Når jeg tenker meg enda mer om, rakk jeg aldri å plante om krydderurtene der ute på terrassen i dag, for jeg spurtet ut for å støtte sønnen min, og glemte både basilikum, oregano, jord og krukker. Får ta det i morgen. Dette var viktigere!

 

Jeg stilte meg opp i bare sokkene ute på grusen, for jeg rakk ikke å ha på meg sko. 

 

-"Jasså! Så gutten min e jente han, fordi han har på sæ neglelakk og røde støvla? Du e stor skolejente, og burde vite bedre enn å mobbe en liten gutt som e stolt av neglan sine og støvlan sine! Han e en bad ass tøff og kul gutt, og du kan ikke bestemme hva som e innafor eller utafor normalt! Du får faktisk IKKE mobbe ungen min!" sa jeg strengt og bestemt.

 

Jenta begynte å sutre uten tårer om at det var slemt sagt av meg. Jeg lot henne grinebite mens hun truet med å fortelle til mamma og pappan sin hvor fæl jeg var. Jeg sa: "Helt ok! Si det til mamman og pappan din du, dem vil jeg også gjerne snakke med, men først sier du unnskyld til gutten min!"

Det ville hun ikke. Vel jeg kunne ikke tvinge henne.

 

Jeg trodde ikke det kom til å bli nødvendig av meg å hive seg med i denne fargedebatten. Jenteditt og guttedatt; er vi ikke snart i 2020 her nå? Er det virkelig ok å kjønnsplassere noe så bagatellmessig som farger og leker? Gutten min har ei dukke. So what? Den er råkul den dukka. Sånn cupcakedukke. Hun har sin egen seng og greier, og grønn kjole. Ja, og sin egen lille børste. 

 

Behave; jeg skal banne i kjerka: Hvem faen lærer barna sine at gutten min ikke får bruke de fargene og lekene han liker, slik at han stille og trist forteller meg, som er mammaen hans av hele mitt hjerte: "Kanskje dem andre ungan synes æ e kul hvis æ ikke bruke den rosa fargen på neglan, mamma?"

 

Jeg holder ham tett inntil meg og forteller ham om hvor tøff og cool han er i all verdens farger, og at han kan le disse barna rett opp i ansiktet dems og si: "Æ e en tøff og kul gutt som digge farga, æhæhæ!" 

 

Nei, jeg tenkte ikke å involvere meg i temaet, men nå stod det her rett foran meg i dag for første gang. For! INGEN kaller den knalltøffe, snille, herlige gogutten min "jente" bare fordi han digger masse farger på neglene sine, dukka si, rosa, den gule jakka si og de røde støvlene sine! Da sier jeg faktisk fra, om det er barnet ditt eller ikke! Og jeg sier fra med sokkene pent plantet på grusen, med streng stemme og pippi langstrømpe - hender i midja. Sånn et det!

 

Og nå håper jeg alle dere barnehageansatte og lærere følger med nøye. Vær med på å jevn ut denne viktige likestillingen. Vær som lærerinna til min eldste sønn på 9 år. Han har langt hår, for DET liker han. Lærerinna hans elsker det håret. Vi foreldrene elsker de krøllene. Og DINE BARN BØR ELSKE DET FINE LANGE HÅRET (Iallefall ti stille dersom de ikke liker det, oh behave). Ingen skal komme her og være snipete drittunge med fasit fra gammeltida. Så følg med, og si fra. 

 

Hva vi gjorde før 3åringen sovnet i kveld; mens vi så på Elias på TV'n foran mammasenga? Lakkerte neglene våre i blått, rosa, lyseblått, orange og rødt. Og nåde den som kødder med verdens tøffeste guttunge for DET! 

 

Show your kids the world in true colours, or they will have to deal with this mom!

 

Kjære kvinne mellom 30 og 40: LES!

 

Det er akkurat som om det skjer på timen. Vipps er de der, de første linjene. Hvor er fargeblyanter til å dekorere med, fulgte de ikke med? Han sang jo det en gang i tiden han Alf, det var blanke ark og fargetstifter tell? Aha.. blanke ja, for blanke. Blank hud farvel, nå er det snart kveld. Neida det bare rimet.

 

Anyway: BOOM! Nå er de der. Rynker. Og du lever i en tidsalder der du faktisk kan tukle med dem. Skal? Ikke? Shall? Shall not? Old or hot? 

Eller: Old AND hot!

 

"Er det så nøye da?" Piper engelen på skuldra di, mens hun fortsetter: "Du vil vel være et ekte og sunt forbilde for de unge jentene?" 

 

Djevelen dundrer tilbake fra høyre skulder: "Fuck it! Fjern den sinte forbanna rynka der da, er du helt på bærtur? Du trenger ikke si det til noen!"

 

Den venstre engelen ligger horisontalt av latter mens hun prøver å nå fram med budskapet sitt mellom himmelske latterkuler fra skulderen min: "...ikke si det til noen? Hoho! Alle kommer til å SE det liksom! Yo devil, whassup?"

 

Og da må du stå for det. 

 

Vel. Jeg vet om mennesker som er så opptatte av utseendet sitt at de glemmer alt annet. Jeg har møtt de som kan minne om narsissister som synes de er de peneste i hele verden, og som faktisk elsker å fortelle om det. Om de er interessante er en annen sak. Om de greier å lyve på seg titler og egenskaper, noe ganske annet. Som om utseendet er alt her i verden: NEI! PERSONLIGHET er ALT her i verden; or you will be pretty lonely. Beauty or not: hell is what is really hot.

 

Uansett er jeg enig med engelen til venstre: er det virkelig det viktigste her på denne nedsøplede jordkloden hvordan jeg ser ut? Jeg tror ikke mine tidlige linjer er til bry selv om det gjør meg litt ugly Betty, ei heller små cellulitter.

 

Men maset og kjaset om skjønnhet, operasjoner og plastic fantastic, er til bry. Det tar fokuset vekk fra reality: Hva med fattigdom og nød? Hva med all søpla som tonnes ned i havet i minuttet? Hva med artene som forsvinner og været som prøver å hviske oss i øret: VÅKN OPP! 

 

Skvaldret om skjønnhet er latterlig. For ingen mennesker er så vakker som frisk, ren natur. Som blomster med nektar, sjøgrønt hav med fjell i horisonten, dyr med nøye utvalgte farger og fasonger. Survivors. Ikke en eneste kvinne eller mann forblir så skjønn som den vakre naturen vi er i ferd med å ødelegge, i det vi stabler oss mot døden. 

 

Derfor kan vi like gjerne legge bort det latterlige fokuset vi har på "skjønnhet og utseendet'. Vi er intet annet enn laget for å være attraktive som unge mennesker fordi vår art skal overleve og for at vi skal fristes til å formere oss inn i framtiden. Etter fylte 40 er naturen laga slik, at vi ikke behøver å tiltrekke oss flere hanner. 

 

Ja. Lev sunt. Vær avholds. Spis mindre sukker og rødt kjøtt. Stump røyken. Tren. Men gjør det for å ta vare på deg selv, og godta aldringsprosessen. Det er fremdeles bruk for deg. Men ikke til å stå som utstillingsdukke med ballonglepper og stivt freak show ansikt. Ingen har tid til å studere deg anyway, så relax. De er buzy, tro meg. De ser deg ikke. Men de merker om du er snill eller slem.

 

Du. Du med en datter som studerer. Verdiene, husker du de? De store, intense verdiene? Din datter vet innerst inne at alle skal ende i grava uansett; så hvorfor waster mamma tid på å klamre seg til en long gone skjønnhet? Tider hun desperat skryter av. Da hun fortsatt var glatt og cellulittfri. Hysj med seg, nå er det mer alvorlige ting denne datteren tenker på, som om verden vil overleve om ørten år når dyreartene er utryddet av plastic fantastic.

 

La oss kvinner klappe oss på vår venstre skulder og le like mye som engelen der, av det hele. Se på bilder av farmor. Hvis jeg overlever dit, vil jeg se ut som henne. Ikke som en deformert silikonklump av en kirurgisk botoxkatastrofe. 

 

Kanskje ville jeg vært litt finere uten sinnarynka. Men jeg nekter å ty til botox hvis jeg skal moderere den. Det finnes metoder naturen har gitt oss, som mer helbreder og er naturlig. Jeg vet det. Men hva om jeg gir blaffen i det hele, og er som jeg er? Om 500 år er det ingen som bryr seg anyway. Da skulle de nok heller ønsket seg av sine forfedre at vi hadde løftet blikkene våre fra alle slags speil og skjermer her i riktig ganle dager; og så hva som var i ferd med å skje med den virkelige beauty Queen: NATUREN.

 

Mama you are nature. Dad, you are too. Let the rain kill this earth pain, and pure blood clean the vain. I am the child of future, if you want me too be. Don't kill me with closed eyes. Don't give a damned about wrincles and small lips. I am the future child, and I am more important than your wrong beauty focus. Use eyes, not lies. They don't care, when they see you there. Don't be stupid mom and dad's mother and father's parents in the last past: theres so much you can do against the danger. Don't be a beauty dum ass; be an ranger!

En mamma som smiler

 

Hva skjer når du overser alt det negative, og omfavner det positive? Når du sender all drama til havs på ei spinkel flåte, rett før det blåser opp til dødelig storm? Ja hva skjer når du rett og slett legger alt det falske dødt, og vekker til live alt det gode?

 

Hiver naboen tomme ølbokser over på plena di fordi han tror det irriterer deg? Ca 3 ganger i uken, så du må plukke opp før hele nabolaget tror det er du som er på fylla? Da vet du hvem som skal få årets vepsefangst i gave på plena si, sammen med hele satsen. Litt farskestreker og en god latter må du vel få ut av det hele, eller hva?

 

Rist det av deg, shake it off like Swift.

 

Her på lykketoppen lever vi opp til tittelen: vi er happy people her nå, og vi lager eventyr hver dag. Om det er å innta barnas dag i Stjørdal sentrum, eller alle de fine lekeplassene vi har

(Ikke? Har dere ikke lekeplasser der du bor? Åjoda, hele landet er dekket med en svær lekeplass: skogen!)

 

...eller se på gode gamle Lindgren's mesterverk Pippi, Ronja og Emil, ja så koser vi oss nå. Til og med jeg tar med en bolle eller to. 

 

Jeg mener at vi mennesker styrer våre sinn selv. Som mange vet ble det noen tøffe dager for min del i sommer da barna plutselig ikke var i huset lenger, og samværene hos pappa ble til to uker for eldstemann, og en hel uke for minsten. Da ramla jeg av. For jeg er først og fremst mamma, jeg. Og når ingen har bruk for meg, hva er jeg da? Savnet var rett og slett utfordrende. Og jeg tok utfordringen på strak arm: SÅNN skulle jeg IKKE ha det. Så jeg gråt ut tårene, ristet det av meg og gjorde alt i min makt for å få det bedre. Jeg reiste, snakket med nære venner, oppsøkte stranda og badet i saltvann, og sov. 

 

Nå har gogutta mine laget liv i huset i over ei uke, og jeg elsker det. Endelig kommer høsten, med korte samvær og vanlige ukedager. Herlig herlig. Jeg elsker det. Elsker å være mamma. En mamma som smiler.

 

 

Kunde hos telenor? Her er hva du betaler for

Vil du svar på hva en av telenor's ansatte gjør mens du vrir deg i irritasjon over ventemusikken?

 

 

Telenor-ansatt leker nett-troll i arbeidstiden.

 

Det er hyggelig å høre på Marcus og Martinius altså, telenor, men kanskje har kundene deres lyst til å bruke tiden sin mer effektivt? En av deres ansatte får tross alt lønn for å kommentere "anonymt" på blogger. 

 

Jeg har kun publisert den ene av kommentarene, og det er fordi jeg ved et ip-adresse-søk fant ut at denne kom fra en bygning der kun telenor sine ansatte jobber. Men vedkommende ga seg ikke. Med en annen ip-adresse som førte til samme bygning, fortsatte vedkommende å pepre mine innlegg med lite vennlige kommentarer. Som blogger har jeg ikke lov til å legge ut ip-adresser, og ikke har jeg noe behov for å henge ut folk heller. Men jeg har lov til å opplyse for kunder at en (?) ansatt i telenor bruker tiden henne/han får betalt for å jobbe, på å kommentere lange og bestemte kommentarer på min blogg. Det er av offentlig interesse, man vil vite hva man betaler for.

 

Derfor har jeg her et brev til telenor-nett-trollet:

 

"Kjære" ansatte i Telenor.

 

Du hiver deg over meg som en forbanna hai i lange kommentarer. Du klager over at jeg er en "skattesnylter" fordi jeg er ufør. Men jeg kan love deg en ting: både jeg, Kriss og Svein (som du også selvfølgelig måtte rakke ned på) har jobbet mer i våre liv enn du gjør i din jobb i telenor! Hardere, tøffere, vondere og mer heftig jobbing enn du noensinne kan forestille deg. Du aner virkelige ikke hva du skriver om.

 

Du lurer på "hvorfor jeg ikke bare skaffer meg en jobb". Vel. Du skulle bare visst hvor mye jeg lengter etter å jobbe. Jeg ELSKER nemlig å jobbe, i motsetning til deg. Kremt. Dessuten, jeg så geniet Kriss jobbe mer på kaféen = Oslo enn du sikkert har gjort på år og dag i din stilling hos telenor, der du bruker arbeidstiden din på å lese og kommentere blogger.

 

Hvem vet? Nå som jeg har snakket med sjefen din, en hyggelig kar som ikke likte dette AT ALL, og som vil til bunns i saken asap; kan det jo hende at ting snur kjapt:

 

Plutselig en vakker dag er det DU som står der uten jobb, siden du ikke gjør jobben din den tiden du er der.

Vipps, en nydelig dag, har "sånne som" Kriss, jeg og Svein drømmejobbene våre, som vi hver fargerike morgen vi våkner til! Oh, shame on you; her name is karma, and there's a reason why she's a bitch, slik at sånne som deg lærer å oppføre seg høflig, og ikke minst skjønner at du legger spor igjen etter deg på internett, som vi snuser opp og leverer til bossen din; små sorte lort som stinker av at noen ikke gjør jobben sin.

 

Du tror du kan tillegge meg følelser som at jeg "er sint" bare fordi jeg har en annen mening enn hva du har i forhold til rusmisbrukere, psykiatri og genialitet. Ja, du skriver lange avhandlinger, mens jeg sitter her og undrer på når du egentlig "jobber" når du er på jobb for telenor.

 

Er det slike som deg som gjør ventekøa så lang for kundene deres, med ventemusikk? Du vet, når folk tross alt har annet å gjøre enn å vente på at du skal bli ferdig med å skrive den smootheste nett-troll-sone-nære, og lengste kommentaren du bare kan? Ny lengde-rec, hva? 

 

Og nei, jeg er ikke sinna, bare veldig veldig letta over at jeg ikke er en av dine kunder. En av de som betaler deg for å funke som nett-troll; din stolte, proude karriere på en høy hvit hest der du titter ned på oss andre med lupe.

 

Jeg har søkt opp deg til begge datamaskinene du har skrevet fra, og både jeg og sjefen din har telefon-nummeret til de to arbeidsdeskene, og datoene da du satt der og blogg-kommenterte.

 

Det er bare å ta et kjapt ip-søk, det, serru. For vi med diagnoser, der noen av oss er velfungerende, men uføre; mens andre havner på kjøret, vi er ikke dumme, serru!

 

Vi er egentlig ganske geniale. Men det er ikke du, spør du meg; særlig ikke hvis du vil beholde jobben din. Jeg hørte det på deg da jeg snakket med deg i dag. Stressa og sinna, og definitivt ikke glad for at jeg fant deg så lett. 

 

Takk for små, sorte lort-spor. Men ærlig talt; skjerp deg 'a: gjør jobben din, du som er så heldig å ha en!

 

Hilsen ei som GJERNE gjør jobben din, hvis du heller vil lese blogger og leke troll.

Wow, sjekk ut denne frisøren!

Bor du i Trøndelag? Da er det her du får utført kunstverk på barna dine: årets høstklipp!

 

Kjøpt og betalt? Jeg nei. Denne hårklippen som 3åringen min fikk seg før barnehagestart, er kjøpt og betalt. Av meg. Og jeg er så fornøyd med hele pakka at Jon Harald hos Cutters på Torgkvartalet fortjener litt offentlig frisk bris for free.

 

Det er høst i morgenlufta, og vi vet det er like før start nå. Barnehagestart, skolestart, og i det hele tatt: starten på noe mye kaldere enn vi har blitt vant til i sommer: vinter. 

 

Klærne til barna sorteres, og nye kjøpes eller arves. Alt skal merkes, så navn skrives eller klistres på, og jeg vet ikke med deg, men jeg synes det hele er ganske gøy. 

 

Særlig når vi kommer til prikken over i'en: hårsveisen. Det er enkelt med 9åringen, for han har spart til langt, coolt hår. Jeg digger det. Men 3åringen vil ha kort og fancy hårsveis, sånn som tegnefilmheltene sine. 

 

Jon Harald forstår seg på sånnt, fikk jeg en idé om. Jeg har nemlig møtt denne kreative frisøren på party flere ganger, og du kan ikke eie en så fantastisk personlighet uten å være dyktig i det du gjør. Så jeg kjøpte Even sin høstsveis hos Jon Harald i år, og angrer ikke et sekund. 

 

Nå er sønnen min superstolt i dét han entrér barnehagen i dét sommergrinda lukkes for høsten.

 

 

Even ble hypnotisert eller noe i den duren, og satt i ro. En urban skjerm med både speil og herlige naturbilder fikk gutten til å bare sitte der og se, mens den vordende og spente pappaen Jon Harald smøg seg rundt ham raskt og effektivt; og vipps: Hårsveis av kvalitet, og kjempefornøyd guttunge!

 

 

Min ærlige mamma-mening:

I like this, og jeg synes det er service at jeg kan prate hyggelig med frisøren mens han lager kunstverket sitt på ungen min. Smiley for service og terningkast 6 for hårklippen, samt tommel opp for moderne betalingsmåte; se her; kvittering på mobil og greier: 

 

 

 

"Please stand up!"

 

Stående applaus for dama på toget: EVERYBODY PLEASE ...do like Marshall Matters: STAND UP!

 

Jeg satte meg på det tjåke fulle toget mellom Trondheim og Stjørdal. Nå står jeg. Hvorfor? Derfor:

 

Med nesa nedi telefonen etter en hyggelig prat med 3åringen på den samme phonen, gjør jeg meg klar for å late meg etter en lang dag i Trondheim. Barnehageåret kan starte for fullt; nå er alt klart for minsten, fra dress til tå, fra regn til sol til vinter og snø. Ja nei stakkars meg, så sliten atte. 38 år og "sliten" etter shopping. 

 

Da sier damen jeg sitter ved siden av, mens hun forlenger halsen sin og ser mot gangen med dørene foran oss: "Kanskje vi skal la de to damene der framme så sitte... her ...jeg har ikke noe imot å stå iallefall."

 

Jeg så på de to eldre damene i gangen og skammet meg. Sitte her og være only soon 40, frisk i kroppen og full av energi, og bare se på de to eldre, slitne damene der. Jeg kjente klumpen i halsen da jeg så de to mutte kroppsholdningene. Stakkars.

 

-"Skal jeg gå og spørre de?" Hvisket jeg.

 

-"Ja, gjør det" sa den snille damen. 

 

De ville mer enn gjerne sitte. Faktisk ble de kjempeglade. Men det var ikke min ære det, nei jeg skammet meg fortsatt litt. Det var jo ikke min idé, selv om det burde være det.

 

Men nå står jeg her foran i toget og møter meg selv i døra foran den stappfulle gangen. Bagasje og mennesker om hverandre. Og en eldre dame.

 

Bak meg sitter en ung gutt.

 

Men jeg prøver å ikke dømme. Hva om den unge gutten har brukket et ben for en stund siden? Eller hun andre unge bak der. Kanskje er hun alvorlig kreftsyk og bærer parykk?

 

Det blir en ledig plass. Jeg spør hun eldre: Vil du sitte? Hun svarer nei takk. Jeg spør om noen andre i gangen vil sitte, for nå har jeg lært. Men de sier "nei takk" alle sammen. Så man kan altså bomme også. Det blir litt som å famle i blinde, dette; hvem tilhører "burde få sitte"- gruppen, og hvem takker ja og hvem neier? Eller bukker? Eller rett og slett avslår?

 

Og hvem av de unge er friske nok til å burde spørre? Vi kan ikke se på en fasade hva som ligger i grunn. Nei vi kan ikke se havets bunn. 

 

Alle vi andre: VI MÅ HUSKE OG TØRRE Å SPØRRE! OG SÅ REISE OSS! For pokker? Nei for for eldre, for gravide og alle de andre som burde få sitte i sommerheten. 

 

God sommer fra kollektiv-verden: be kind, not blind.

 

Ekte kjærlighet

 

-"Mamma, ååå æ ælske den dama der.."

 

Den søteste stemmen en kan tenke seg kommer fra barnevogna foran meg. Vi er på vei til stranda, og jeg hører at han har tatt pause fra juiceflaska si for å fortelle meg sin begeistring for den fine dama som har syklet over veien og ...hjem? Kanskje hun skal besøke noen.

På andre siden av veien stanser jeg og spør stille: "...får æ lov til å si det til a, vennen?"

 

Han nikker. Ja. Jeg får det. 

 

Jeg ler inni meg og fryder meg over hvordan treåringen min uttrykker at han liker andre mennesker. Klærne deres. Smilene. Hår. Stil. Hele pakka. Han elsker mange, han guttungen min skal jeg si deg.

Men tenk så glad den rosakledde dama med lyst hår og pent smil i 30-40årene blir hvis hun får vite det. Og jeg får lov. 

 

Så jeg sier høyt, gjennom trafikken: "Duuu.."

Hun svarer smilende: "Ja..?"

 

-"Du må vær veldig vakker, for Even her si at han ælske dæ!"

 

At hun ble glad, kunne vi begge se. Og hun fikk seg et sommerlig slengkyss fra en stolt liten gutt som var glad for å glede henne.

 

Jeg hvisker: "Tenk dæ så glad du gjorde dama no, Even!" 

Han hvisker: "Ja, æ gjord det mamma. Morfar bor inni mæ skjønne du."

 

Jeg har fortalt ham om hvor snill morfar var. Men ingen har sagt det han i det siste har begynt å snakke om. At morfar bor inni ham. Det et noe han selv har begynt å fortelle, med et stolt smil. Før bodde morfar "der oppe". Nå bor han visst inni Even's hjerte.

 

Rørt triller jeg videre. På stranda leker vi oss sammen, bader og koser oss. Ved siden av sitter en herlig gjeng med trønderdamer. Plutselig snur hun ene seg og sier: "Æ må bare si:FOR en herlig guttunge, og for et samspill dåkk har dåkk imellom."

 

Den dagen kunne bare kvaksen surre og måka mase mens jeg peste meg opp Storvikabakkene i støvskyene etter bilene. Vi lo og koste oss, og min 3 år lille kloke gutt lærte meg mye, som vanlig. 

 

I kveld kommer han hjem til meg igjen, og jeg er så glad at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Så jeg gjør av meg i Trondheim for å handle inn til barnehagestart, og ellers fylle opp kjøleskap og skuffer. Slik et sart mammahjerte bare må gjøre før barna kommer hjem. For mandag kommer nemlig selveste 9åringen min Mathias også, og til da skal alt være klart for 2 uker med begge mine to. 

 

Det følger sånn en ren lykke med barn.  De vet så mye mer enn oss voksne, og kan være så mye nærmere alt mellom himmel og jord enn oss. Iallefall er jeg grundig takknemlig for at huset igjen skal fylles med latterkramper, episode "tyvene" i Pippi Langstrømpe foran mammasenga, glade turer og følelsen av ansvar. At noen trenger deg. 

 

For ni år siden trodde jeg aldri at låta "faces" med Marlin skulle bety noe helt annet for meg i framtiden enn den gjorde da. Jeg var en knust mamma, midt i en stormende psykose og et savn som rev meg i fillebiter. Min første lille baby. Jeg følte at den andre siden var rett foran meg, og jeg var under bunnen. Den gang handlet sangen om meg selv. 9 år senere er jeg en moden mamma, og sangen handler om barna mine og alt jeg ser i dem. Jeg ville gjort alt for dem, og jeg ser hvordan de begge prøver å glede verden omkring seg. Mathias som stiller opp for vennene sine i skolegården og Even som vil fortelle andre hvor mye han liker dem:

 

For når Lene Marlin synger den sangen nå, er det to snille gutter jeg tenker på:

 

"...Join me tonight. Surround me with your happy faces. Share some fun stories. Surround me with your friendly faces...

...I'll be right there, if you ask me to. Feeling sad? I'll stay with you. And if youre scared, I'll hold your hand".

 

Drømmen om jobben

 

 

Min store drøm.

 

Tenk å ha en bra cv. Enn å ha en topp utdannelse. Bare tenk så lett det kunne vært å få seg en jobb, for noen som ønsker seg inderlig en jobb å gå til. Kanskje man kan, noen dager i uka?

 

Men hvem vil ansette en alenemamma uten cv, som bare kan å skrive? Som har mye jobb med å være mamma i et hus med 3 etg, som skal holdes i stand? Vi er på flyttefot, og jeg har ikke bil, men kanskje DU har en jobb til en slik outsider uten cv?

 

Noen ganger popper gründeridéer opp i hodet mitt. Men jeg er vant til å tenke de bort. At det kanskje ikke er oppnåelig. En vane bare.

 

Jeg er for frisk for å sitte i ro, og for kronisk syk til å eie en utdanning. 

 

Full av energi er min store drøm å ha en jobb å gå til noen dager i uka.

 

Vi er nok mange som har det sånn. Det er ikke slik at vi ligger på en madrass på bøljan blå og later oss. Bare det å shine huset og lage middag kan noen dager være jobb nok iblant. Frisk. Men ikke sånn frisk som de fleste andre er. Heller ikke dum. Langtfra dum. 

 

 

Mange mener man skal skamme seg over å være uføretrygdet. Men jeg har sluttet å skjemmes. Jeg bare har en drøm om en jobb tilpasset det å være en bipolar Pippi. 

 

Man skal være forsiktig med å dømme, når man ikke vet halve sannheten engang. Det er så lett å være en "anonym" feiging i et kommentarfelt, men selv uttaler jeg meg ikke om golf når jeg ikke har peiling på golfregler engang. Personen tror jeg ikke vet hvem vedkommende er, men jeg vet jo så godt hvordan denne selv ikke har jobb, og samtidig dømmer meg for å være uføretrygdet, som om ei ipadresse er "anonym".  

 

Nei vettuhva. Jeg har jobba hele forbanna livet med denne diagnosen. Jeg har ingenting å skamme meg over, slik enkelte mener jeg skal. Jeg gjør mitt aller beste, i motsetning til enkelte andre som sutrer over "arrogante" sosialkurratorer, mens de selv arrogant tror de har rett til å se ned på oss som av réelle grunner har måttet innse den tids nederlag: uføretrygd. 

 

Folk som tror de er bedre enn andre, penere enn andre, smartere enn andre; er det så mye mer å være stolt av? En sinna anonym feiging som ikke aner hva vedkommende skriver om? 

 

Jeg vet hvem du er, og du kan ta de sorte krøllene dine og fiks dem akkurat som du vil for min del, det er ikke skjønnhet å dømme andre eller leve på bitterhet. Du greier ikke å gi meg dårlig samvittighet for at livet mitt ble som det ble uansett.

 

Jeg er stolt av meg selv, og hvem vet? Kanskje jeg en vakker dag får meg en sabla bra jobb? Kanskje noen faktisk vil ansette en snill og ydmyk, men effektiv dame som meg? Eller kanskje JEG en vakker dag ikke kan ansette DEG fordi du er for arrogant og dømmende? Whoop whoop!

 

 

Kan hende det, serru. Kan hende det!

 

Hilsen et friskt pust av en bipolar m@therf@cker som ikke er redd for hva DU menersynser 😜

 

 

Svein og Kriss fra Petter uteligger

Fra Oslo's harde asfalt; hils på to ekte heroes!

 

Velkommen innom to av heltene i Oslo: Fine Svein og kjekke Kriss fra serien Petter uteligger. Svein med blader i hånda på Karl Johan, og kjekke Chris bak disken i den populære kaféen =Oslo. Vi er vant til å se dem på skjermen, men jeg lover deg at i virkeligheten er de like koselige.

 

Se så kjekk Kriss er da. På bildet under prøver jeg desperat å være like kjekk som han... 

...kanskje hvis jeg prøver med sånn tegnefilmfilter? Men nei, se:

 

Svein, Svein, der ute i gatene blant tigrene. Skulle ønske jeg fikk skrive den boka, du vet..  Kriss, Kriss, håper du ser deg selv i speilet nå, og sier: Jeg er glad i meg selv akkurat som jeg er, og jeg er helt rå på å jobbe i kafé!

 

Er du i Oslo? Kjøp deg et blad og sett deg på verdens cooleste kafé og nyt. Nyt det faktum at det finnes folk som Petter, Svein, Kriss og alle disse asfaltgeniene. For du vet vel det, at det er her du finner kunstnerene, geniene og filosofene? 

 

Vi snakkes, Svein og Kriss. In fact så skal jeg sende deg dette innlegget på telefonen din akkurat nå, Kriss. Send den videre til Svein og Petter, for nå har vel Svein fått telefonen sin som han venta på?

 

 

Her kjøper du de hippeste sommerklærne

Lette plagg i heten, er det fristende? Særlig hvis disse klærne er ultracoole også, hva?

 

God sommer i heten, dette innlegget er sponset av den eventyrlige butikken Shangri La :)

 

Du trenger luftige, økovennlige plagg som er laget med alle jordiske hensyn. Og de må være coole, ikke sant?

 

 

Velkommen til sommerens første innlegg om Shangri La, som du finner rett til venstre for Karl Johan hvis du står med baken mot tigerstatuen og vakre Østbanehallen. 

 

I dette innlegget skal Chandra, en av butikkens ansatte, og jeg, vise deg noen av klærne du kan kjøpe på Shangri La. Som du ser behøver det ikke engang å bo en freak i deg. Her finner man det meste.

 

 

Chandra er helt rå i denne blå kjolen/tunikaen.

 

Jeg elsker denne kjolen, og er sponset som fy når jeg går i den. Med glede. For er det en butikk som fortjener positivt fokus, så er det mitt hjertes Shangri La.

 

Kjære Trondheim, som jeg ønsker en Shangri La i bartebyen. Bare... å jeg hadde jublet...

Men er du i Oslo, så ta deg en tur innom da vel.

Bare sett av litt tid, for du vil bli sugd inn i en verden av klær, pendler, alver, lamper, små fontener, stener, tarotkort og alt du kan tenke deg. Det er en eventyrverden med spesiell panpipes-musikk i bakgrunnen. Velkommen som du er.

 

 

 

Advarsel: forbipolene is back!

Skroll, skråll eller skrall, jeg er tilbake iallefall!

 

Det har vært stille herfra i noen dager nå, ikke sant. Derfor flyter det over nå, og jeg må dele hele eventyret jeg har vært på, dele det opp i flere innlegg. 

 

Jeg satte meg nemlig på et flysete og suste nedover til Oslo. Av flere grunner.

 

La meg starte med Nora. Navnet til Nora betyr det samme som mitt. Lys. Vi er begge bipolare, og har den mest utfordrende sorten, nummer 1. Den du blir mest syk av hvis du blir dårlig. Altså psykotisk. Vi har begge gjort en knalljobb for å være så friske som vi er. 

La meg bare først si: NORA JEG DIGGER DEG! FOR EN PERSONLIGHET du eier!

 

Nora og jeg er på samme bipolargruppe på fb og har chattet før. Nå måtte vi bare møtes, og det på Hard Rock i Karl Johan. 

 

 

Kjære Nora, hva skal jeg si? 

 

Selv om jeg ikke lenger skammer meg over diagnosen min, har jeg slitt med tullete valg jeg har gjort opp gjennom årene. Men du din lille alv, krøllet fingrene dine i form av kloke ord og knipset den siste skammen bort på et blunk. Hard rock motherfucking proudness!

 

For ja. Vi er crazy vi. Og heldigvis så er vi det da. Luckily. Så kjedelig det ville vært hvis vi ikke var det...

 

Nora, Nora, du må være min sjeletvilling, og jeg sier takk for denne gang. Du må ikke glemme at jeg er her hvis stormene kommer rockende tilbake. Og du må alltid huske at du er spesiell på en nydelig måte. 

 

En annen som kjempet mye, var Kurt Cobain. Men han kom seg ikke dit Nora og jeg er nå. Han hadde nemlig bipolar, han også. Rest in peace alle dere som ble tatt av den stormen bipolar kan være. Den fysiske, genetiske sykdommen er rett og slett så mange koder å knekke, at det kan bli for mye for hodet. Vi må ikke dømme de som gir opp, for Nora og jeg vet om disse kreftene. Dere aner ikke, man kan miste all kontroll uten riktig medisin dersom det er bipolar nr 1 man har.

 

Vi sees, Nora, for nå har vi kommet så langt at vi ikke kommer til å gi oss.

 

Siden jeg skulle reklamere for favorittbutikken min i Oslo, noe jeg GLEDER meg til å vise dere senere i kveld, gjennomførte jeg en sær vri.

 

Jeg gjorde som bipolare Even i Skam, da han sjekket inn på Radisson Blu Plaza med Isack, før han manisk vandret naken ut i Oslo for å kjøpe burger. 

 

.....bare at jeg faktisk ikke vandret naken ut i tigerstaden. Now aint that a shame?

 

 

I 23. etg nøt jeg livet og storkoste meg så mye at jeg sovnet av til frokosten. Fatter ikke dette, men 4 vekkerklokker på sov jeg til 12.00. Man GJØR ikke det, man sovner ikke av til frokost på Plaza en søndag morgen. Jeg som er avholds og hele pakka, har ingen unnskyldning.

 

Men det gjorde ingenting, for min pappa's søskenbarn Snorre kom til hotellet og hentet meg i en fancyfancy bil. Han tok meg med på kinarestaurant, etter å ha vist meg sitt flotte hjem. Makan til sprek slektning!

 

Men før jeg dro fra hotellet, gjorde jeg selvfølgelig sånn (litt tips og en liten parfymegave. Det skal så lite til for å glede de vi vet sliter mot klokka for å vaske hurtig og bra nok etter oss):

 

Til alle mine slektninger i Oslo, og til kjære Marte Friland-Anda, samt Linn: Jeg vil så gjerne møte dere alle hver gang jeg er i Oslo, men noen ganger går det mye tid til bloggjobbing med photoshoot (vent til dere ser flotte Chandra rocke Karl Johan på forbipolene i kveld) og jeg får som regel ikke tid til annet enn å skynde meg tilbake til Gardemoen eller hive meg på toget. Men jeg tror jeg tar med begge gutta mine nedover om noen uker, og da vil vi gjerne møte dere :)

 

På bildene under er jeg på besøk hos Snorre slektning, og du kan ane Oslo sentrum i bakgrunnen. 

 

Livet er deilig hva? Ikke? Gjør som jeg gjorde da jeg fikk nedtur forrige uke da barna dro til faren sin: jogg, bad i saltvann, tilkall noen du vet som kan dette med å rense aura og gi gode råd. Akkurat dette med å bade i havsalt (enten i havet eller i badekar med havsalt kjøpt i butikk) er faktisk noe som renser din aura og beskytter deg. La saltvannet sitte på en stund etterpå. 

 

Til slutt: Min lille 3åring kommer hjem til mammasin et par dager I DAG!!! Jeg er ellevill, og gleder meg som en unge til å gi ham Oslogavene. Kanskje rekker jeg å møte 9åring-goingen min før han reiser på ferie også, så han også får Oslogavene sine... 

 

Vi sees flere innlegg i kveld ;)

 

 

 

Ps: Må bare vise hvor nydelig magisk hjemturen var: 

 

Verden kan være så vakker:

 

Så innmari deppa

 

Jogge fort på kunstgressbanen. Løpe. Fort. Masse. Trene styrke. Puste. Tøye ut. Jeg prøver alt. Men det som bygger seg opp i brystkassa er alt annet enn styrke.

 

Sette seg ned i badekaret og bare grine mens dusjen fortsetter å bruse. Jeg skal jo ikke bade, bare dusje. Bare bidra med noen tårer. Undre på om det er noen vits i å ha på seg øyekrem, for de tårene vil jo ikke slutte å trille.

 

Sette motvillig på ei vaskemaskin, uten følelsen av poeng. For barneklærne som skal vaskes skal ikke brukes før om aaaltfor mange dager.

 

Jeg vet det blir bedre imorgen. Og enda bedre dagen etter. Man herder seg. Men ferskt savn etter barna er som et åpent sår, noe bare hjerteforeldre forstår.

 

2 uker uten dem. Minsten skal få tilbud om å få komme tilbake til meg etter ei uke. Det vrir seg i meg at det ikke er noen unge i huset som skal bades i kveld. Som skal ha kveldsmat. Som behøver en klem, pyrisept og plaster fordi han har falt og fått seg et skrubbsår. Et mammafang å sitte i. En pippisang å synge sammen. Danse litt. 

 

Det er så dobbelt, for man vet at en trenger tid alene for å lade seg litt opp. Men hvis jeg hadde fått valget, ville jeg lagt ned to små sjarmtroll oppe på loftet her i kveld. De er jo så små, men de tar så stor plass. Særlig i hjertet mitt. 

 

Vi bruker å krangle om hvem som er mest glad i hverandre. "Mamma jeg er gladere i deg enn hele jordkloden!" "Men jeg er gladere i deg enn hele universet!" "Da elsker jeg deg, mamma, mer enn alt i hele alt!" 

 

Men kjære barna mine; mamma reiser seg, tørker tårene og smiler. For jeg elsker digger liker dere mer enn alt i hele alt alt alt, derfor fortjener dere ei glad mamma. Og jeg har lovet dere at jeg har det bra når dere ikke er her. Det er bare disse timene rett etter at stua mangler to små kropper med to store hjerter. 

 

Mitt banker for dere, derfor skal jeg ta dere imot med så mye glede når dere kommer tilbake, at dere vil hoppe av happy og løpe av joy! Jeg lover; DA skal vi ha det gøy da!

Jeg ville blitt brent på bålet

 

Heldigvis lever jeg nå i 2018, med mine tarotkort, lavendelolje, havsaltglass og gannende livsstil. Heldigvis. Tenk å bli brent på et bål?

 

Man ganner positivt. Man tar ikke hevn. Tankekraft og karma er min livstro, og avholdenhet og sunn mat min livsstil. Trening min rens. 

 

Ja, jeg innrømmer det; jeg er det man ville brent til uholdelig stank på et svært bål.

 

Hvis jeg er sint på noen, setter jeg meg ned og sender dem tanker. Gode tanker faktisk, siden jeg vet at alt kommer trippelt tilbake. Å innbille seg i tankene; ja å visualisere at gode engler omringer den man egentlig er rasende på, er faktisk en del av min tro. 

 

Det ligger mye helbredelse i tankekraft.

 

De elektriske lysene på bildet under har nettopp fått seg nye batterier. Det er fordi jeg fikk dem av en nær venninne som jeg ganner positivt på ved å holde lysene støvfrie og med freshe batterier. Det er mange gaver her som jeg har fått av folk opp gjennom årene. Hvis jeg vil gi en venn boost av ekstra gode tanker, behandler jeg tingen jeg har fått av vedkommende ekstra godt. Tenner et lys. Tørker støv. Ber for vedkommende. Rituale? Rituale er kun et ord; dette er mye sterkere.

 

Ei heks. Ok så får man kalle meg det da, for i de fleste tilfellene, nei faktisk; i alle tilfellene fungerer denne ganningen. 

 

Det bare skjer ikke negativt bevisst. Jeg som alle andre kan bli sint på enkelte, men da skynder jeg meg å tilgi og sende positive tanker. Fred. Harmoni. Trygghet i hjertet. Gode krefter. 

 

Og ja, jeg prøver å være venn med kråker, ravner og skjærer. Du vet vel hvor kloke de er, og hvor godt de husker? Å bli driti på er straffen, å få blinkende gjenstander som sikkerhetsnåler, er belønningen og selve beskjeden om at disse fuglene er dine venner. Men jeg sliter med min pus Evine som dreper disse fugleartene, og drasser halve fuglen inn i stua. Iiik.

 

Katt eller fugl? Jeg kan visst ikke få i pose og sekk her oppe på bergart-toppen. Men en ting  vet jeg: jeg behøver ingen sopelime i drømmeland! Ingen får overtalt meg til å joine noen religion: jeg tror ikke; jeg vet.

 

Hva gjør du når noen plasserer ansvaret sitt på deg?

....eller rettere sagt; PRØVER å plassere ansvar. For ingen kan tisse i buksa og skylde på deg med mindre du tillater at dette er ok, samme hvor mye de kjemper iherdig for å plassere avføringa si på din skulder i tillegg. They can rather kiss your ass.

 

Here it is: kiss it! 

 

I mange år gikk jeg rundt og tok ansvar for andres handlinger, andres sinnsstemninger og tilfredsstilte andres behov. 

 

Nå kan de just kiss my ass, for jeg har snudd meg om. Der de før klinte til med å skylde på meg for alle sine stakkarslige problemer, eller i det hele tatt lesse ansvaret på meg, finner de nå kun an ass to kiss. 

 

Det handler om grensesetting.

 

Nei, du skal ikke ha dårlig samvittighet fordi andre velger å være et offer der de selv kunne valgt vettugt. 

 

Nei, det er ikke ditt ansvar å bære på. Ansvar veier tungt, og er i stand til å skape heavy samvittighet. Du må kaste det på søppeldynga og får det bort. Fort. Det er ikke ditt å eie.

 

Velger du å bruke ei hel helg på å se filmer eller serier? Ok. Ingen har noe med det. Drar du på erotiske klubber eller skaffer deg en elsker? Greit. Ingen har noe med det. Velger du å sitte inne en hel dag for å lese ei bok? Javel. Sånn er det. Ingenting du gjør er til å dømme. Ingen har rett til å ha kontroll over livet ditt. Kritikk er kun til å le av, for hvem sitt liv er det? Ditt eller terningkasterne sitt?

 

Det er meg og Pippi fra nå av. Jeg har også lange strømper og ei ape på skuldra mi. Den bare vises ikke. Sterk som en maur og med power, yeah. Denne mammaen lar seg ikke rikke en halvmeter engang. 

 

Man skal ikke undervurdere, eller i det hele tatt vurdere å plasse sitt ansvar på andre. Det handler om at alle valg får konsekvenser, og det er konsekvensene det hele handler om.  Det er når det begynner å vises på buksa at man har tissa seg ut, at man febrilsk begynner å vrenge den av seg og prøve å plassere den forbanna buksa på noen andre. 

 

Bare nekt å ta den på deg. Det er ikke du som har tissa deg ut. Ikke ditt ansvar å vaske den buksa engang. Ditt ansvar er å snu deg og gå, for den offerrollen du setter ræva di til, er kun en rolle. Det spillet vil du ikke delta i. 

 

Det er så lett å skylde på andre. Men det er ikke så lett å innse for offerrollen selv, at de fleste som lytter til bambuspratet vet at det opprinnelig handler om nettopp det; en wannabe stakkars rolle som har tissa seg ut og forsøker å skylde på deg. 

 

Do not care! Let the bastard kiss your ass and keep it's pants!

 

Live your life, hilsen forbipolene ;)

Derfor kjøper du Dagbladet i dag

 

Yeah! Endelig noen som tar tak i fakta og bruker hele 5 sider på å belyse en klubb som kun fortjener skryt. 

 

I dagens Dagbladet kan du lese om hva som egentlig skjedde for alle de årene siden. Det som laget det dårlige ryktet. Men nei, Tom Krogstad, du vet jeg er uenig: evig eies ikke kun et dårlig rykte. Det finnes en motkur: Åpenhet. 

 

Skal VI skamme oss, på rene gulv, i rent boblebad etter rene massasjedusjer. I rene badstuer?

Vi?

Eller er det kanskje de som sjangler klissete og skitne gulv på utesteder med grisete bord som burde skjemmes litt, hvis noen i det hele tatt skal pines i skammekroken? "One night stand" liksom. Hvorfor er DET akseptert? Finnes det noe mer grisete enn det?

 

En ting er sikkert: man våkner ikke med fylleangst etter en kveld på Afrodisia.

 

Nope! Dette skjemmes jeg ikke av! Jeg elsker å danse og bade på Club 4, der politiet kan bekrefte at forholdene er like rene som det eksellente renholdet! Jeg kjenner folk som drar til Club 4 for å hvile seg i boblebadet, danse og feste. Det er ikke en tulleklubb, men en erotisk klubb, dvs en oase midt i et industriområde.

 

Jeg er glad i Tom Krogstad og hans fru. De er gode mennesker og kloke. De setter renhold, sikkerhet, respekt og kvalitet høyt.

 

Derfor ganner forbipolene litt fra skyfri himmel over Trøndelag i dag: fra nå av eies det GODE rykte hva angår Krogstad og hans business! Fordi DU skal lese sannheten i Dagbladet i dag, fordi Dagbladet virkelig har gravd dypt og gjort jobben sin! Og fordi du samtidig skal vite at Tom også har skrevet en bok om hva som EGENTLIG hendte en gang i historien blant Trondheims brostensgater belagt av sjalusi, onde krefter, feighet og nedverdigelser. 

 

VIT før du synser og mener. Ikke gi deg med å godta at en potensiell venn skal eie et dårlig rykte, når denne burde eie respekt, rikdom og ekte venner.

 

Takk for god journalistikk, Dagbladet's Angelica Hagen og John Terje Pedersen!

Her bestemmer JEG!

 

Ditt hjem. Hvem bestemmer der? Hvem får påvirke energiene  i DITT hjem? 

 

Enkelte mennesker har behov for å å kontrollere andre, i mangel på kontroll på seg selv. 

 

La oss ta en nærmer titt på dette. For tiden går den. Og tiden din er ikke bare ei klokke og noen tall. Tiden din er verdifull.

 

Her på bildet ser du mitt hus. Mitt hjem. Her sprader jeg rundt i bikini når det er varmt, selv om enkelte unge naboer ler hånlig og sjokkert av meg, og spør gebrokkent: "Hvor er mannen din?" Ja, jeg kan klippe plena i bikini og sånn er det, om jeg så har hår på ribba for farsken. Hahaaa jeg må nesten le litt selv; for svaret er: "Jeg har ingen mann, og har ikke tenkt å skaffe meg enn sånn en tassi heller." Da gaper de sjokkert før de legger hendene foran munnen og gapskratter.  

 

Men her bor jeg. Her bestemmer jeg. Blant annet at ingen mann med sure sokker skal flytte inn her og danse sving på stua mi fordi mora hans tvang ham til det og gammledans da han var liten. Her i huset danser vi zumba og hip hopperier!

 

Iblant kan jeg oppleve at noen mennesker er ustabile. Dette er slike som pøser på med sånnt som liksom skal psyke ned. Da ryr det inn med usaklige meldinger klokka midtpånatta. Svare på dem? Nei hvorfor skal jeg det? Er det noe å svare på det da, hva en annen hjerne synes og mener om meg? Jeg gidder ikke engang å vite om mld før dagen etter, da jeg skumleser et par ord før jeg ikke ser noen grunn til å lese mer svada.

 

Jepp. På bildet ser du hjemmet vårt, og her bestemmer jeg. Ingen andre. Kun jeg. Hvis det har blitt for lite alenetid for 9åringen, hender det seg vi lusker oss opp av senga etter 3åringen har sovnet, og har Mamma og Mathias - tid. Bare vi to. Han sier han trenger det. Jeg skjønner det. Klokka 23.00 er deadline slike kvelder, da må vi køye. 

 

Hvorfor vi gjør det slik? Fordi det har jeg bestemt at er det beste for min eldste sønn. Fordi vi kan. Fordi her bor VI!

 

Bestemme seg for hva som er viktig her i livet. Akkurat det tror jeg er viktig. Alt annet er jo søppel; hvorfor drasse på det. 

 

Det eneste jeg gidder å drasse på er ansvaret mitt. Ikke andres ansvar, men mitt. Hvis en sutrepave klage over å ikke ha fått inn husleia si, er det hverken mitt ansvar at det har skjedd, eller min plikt å lytte til. Alle saker har flere sider, så hvorfor gidde å fokusere på det negative. Hvorfor kan ikke alle være ....være buddies?

 

Du? Har du problemer i livet ditt? Fiks dem, men de må være DINE problemer. Etter det har du ingen problemer. Ikke la andre legge igjen SINE problemer på DIN trapp. 

 

Å lytte til venner og støtte dem blir noe helt annet. Jeg snakker om sugekoppene som for enhver pris vil at du skal fikse alt for dem. Og om DU som så gjerne gjør det, fordi da slipper du å fikse din egen trapp før du skal feie den.

 

Lær deg disse setningene: Det er ikke mitt problem (jeg sprader så mye i bikini jeg bare vil)  Jeg gir eff (i hva du synser, mener og slaldrer) JEG BESTEMMER I MITT LIV ;)

Du ver du er mamma når...

 

Du vet du er mamma når du har mindre enn en halvmeter å sove på. Og er fornøyd med det. Og ler hver gang du faller ut av den stappfulle senga.

 

Dette innlegget er nok stappa med stuptrøtte skrivefeil. Men dere får beklage. Man hadde sovna, serru, alle 3. Helt til to nabounger ringte på døren: "Har dere ballonger?' Nei. Men selv om dere vekket meg, har jeg et smil til dere. For sånn er det være mamma; når eldstegutten får vannballonger i gave, tror naboungene at det er var vanlige ballonger. Og de trengte det for å lage en kjærlighetsfest.

 

Og da jeg krøp til køys igjen, fikk jeg kjenne:

 

Du vet du er mamma når du kjenner noe hardt i dyna. Hva kan det være? Et dyr? Dildo er det ikke, for kofferten vet du, og bare du hvor er innlåst. Litt skremt søker du i dyna, og finner  ...en bit av en båt. Et sånnt lekeskip. Så skvetter du litt igjen, men åja: det var bare en ball. Og en legomann. Ja og en monsterfigur. Puh.

 

Du vet du er mamma når du vet du er mamma. As simple as that.

 

 ...når du aldri blir helt ferdig. Hverken med klesvask ellee rydding. Eller vasking. Eller plukking. Eller støvtørking. Ordet ferdig er ferdig ass! Done and gone! 

 

Du vet du er mamma, og ikke pappa, når du ikke kan vise frem matfatene dine på snap uten å bli meldt til barnevernet. Altså puppene. Men fedre, de kan. Hva enn de knottene ER nå da.

 

Du vet du er mamma når alt du trenger er en bløt kos og blikkontakt med et par blå smaragder. Oh holy universe.

 

Du vet du er mamma når du er rimelig sikker på at du ikke er pappa.

 

Du vet du er mamma når du finner husnøklene i kjøleskapet, hammeren i vasken og leverposteien i hylla i gangen et par dager en hormonell gang i måneden.

 

Du vet du er mamma når du har hilst på mammapolitiet, sheriffdaddys og moralmødrene i seriøse seremoniaktige hendelser. Watching? Oh yeah, you better get used to moralprekener, sladreryktefrykter og det store svære bøgdadyret som aldri vet både A og B, men som gjerne lager sin egen  "næh, C D, du!"

 

Du vet du er mamma når du sparker alt drama ut av reiret ditt, fordi her bestemmer DU at fred og ro hersker. 

 

Go mama, kick drama.

 

 

Ni år, Mathias! Ni år!

Gratulerer!

 

Kjære verdens aller cooleste, tøffeste, morsomste, råeste 9åring: grattis med dagen. Ja jeg vet det; du har ikke bursdag før om 2 timer, men pyttsann hva?

 

Vi starter NÅ!

 

Utenfor loftsrommet her står en trillebag med mye rart i som ikke du vet om. Gave fra lillebror, gave fra meg, og 6 gaver til sammen fra alle kattene. Både pusemor Evine og alle 5 kattungene. Jeg vet nøyaktig hva du ønsker deg, for da jeg fikk deg til å peke ut det i lekebutikken, knipset jeg bilder. 

 

Vet du hva du er? Du er er under. Et mirakel. Og for 9 år siden husker jeg godt enhver detalj av omstendighetene. Tenk at alt gikk så bra til slutt? Du gjør meg lykkelig, og jeg gjør deg lykkelig. Jeg vet det, for du sier det mens du ser meg dypt inn i øynene mine med engleøyne og et ekte smil. Verdens heldigste mamma er jeg!

 

I morgen tidlig skal lillebror og jeg gi deg 8 gaver og yndlingakaka di gulrotkake på senga. Så skal vi ha pizzafest for familie og venner utpå dagen (Til dere som ikke er invitert; det er uhøytidelig, og bare å komme. De siste to årene har Mathias feiret barnebursdag her, så selve barnebursdagen blir hos pappan i år.)

 

Mathias, Mathias. Du e så go du. Den niende gaven heter Even og er universets herligste lillebror. Sier du selv. 

 

I det siste har du fortalt meg at mammaene til de i klassen din, og mammaene til andre elever på skolen din leser denne bloggen. Jeg fikk litt klump i magen da, og ble litt sjenert. Men så sa du: "Men mamma da, de elsker bloggen din!" Jeg forklarte deg hvor viktig det var for meg akkurat det lille venn; for jeg elsker deg og ville aldri skjemt deg ut. Dette er en god anledning til å si til de mammaene: "Hey whassup? Ta med kiden din til Lykketoppen og så tar vi oss en kaffe mens barna leker med de nye lekene til Mathias? Anytime. Det finnes et snilt ord som heter "velkommen" ;)"

 

GRATULERER MED DAGEN MATHIAS; og takk for at jeg fikk bruke to bilder av deg. You rock! 

 

(Ps: lowcarb go fcyasf, nå skal jeg ned på kjøkkenet og smake på sjokolade, potetgull og mmmmh mmh mh!)

Gå ikke glipp av bildene: slik styler jeg hjemmet uten å tømme kontoen!

Vi åpner dørene til vårt sommerhjem. Min far lærte meg at åpenhet er det beste. Så hvorfor ikke åpne dørene våre?

 

 

Velkommen inn i stua våres. Ja, vi vet den er litt original, men vi er stolt av det. Her er det ingen vits i i å være crimehead og gjøre innbrudd; det eneste du finner av verdi her heter affeksjonsverdier.

 

La oss starte i midten. Det er jo her vi har inngangen til plommen i egget vårt.

 

 

Bildet av Snehvit kostet 25 kr på fretex, og bildet med stenene på kostet også 25 kr, på en av bruktbutikkene i Stjørdal. Keramikkslottet på glassbordet ble laget av min mor en gang i tiden. 

 

Sjekk den duken da! Nice, huh? Jeg har to av den, og de kostet 25 kr stk på den minste bruktbutikken i Stjørdal. Den ved rundkjøringen og minste Rema 1000. Brukt er coolt og bra for moder jord.

 

 

Ute på terrassen liker vi å dekorere til det bugner av vakre ting. Stener og planter. I dag har jeg brukt terrassen til å jobbe med romdelehengeren, og kost meg med vakre perler (bruktkjøpte smykker. Tar av perlene og bruker på nytt) Jeg fant meg ei bjørkegren som jeg bruker som holder øverst i dørkarmen.

 

Sånn. Nå er 3 på plass. Hvor mange vi ender opp med vil tiden vise. 

Fotbad:

 

På kjøkkenet har jeg en forkjærlighet for små skuffer og miniskap. Maleriet er malt av pappa.

 

Doen i midten er like sært som resten. Men men. We love it. 

 

Så rusler  vi en tur i kjelleren. Nå lyver jeg. Her "rusles" det sjeldent; det har jeg ikke tålmodighet til. Det løpes. 

Dette er gjesterommet, og til høyre for det er Mathias sitt rom, som jeg ikke skal vise frem nå. Noen her i huset må vel få være private også, hva?

 

 

I kjelleren er også spabadet vårt. Her spilles det musikk, lyset slås av og levende lys tennes. Her gråtes det, her synges det og her smiles det. Å ta et bad er hellig for meg.

 

 

Så løper vi opp trappa og opp neste trapp. Her har både Even og jeg soverom, så dette er det lille jeg viser av denne etg. Ja, det er et slags alter du ser her. Det er her jeg ber. Her er farmors parfymeflaske, blomstebuketten jeg fikk av Mathias da han løp mot meg med den i hånda som 2åring og ropte : "Maaaaaammmaaaaa!" Her er engelen jeg fikk av mammaen til lille Johnnis, og her er Madonnaen fra Nidaros. 

 

 

Ja her oppe på gladtoppen har vi tilogmed vår egen lille åker. Åker og åker fru blom, men det er vel et sted å starte. Vi har paprika, tomat, basilikum og mye mer, og hver dag vannes det med stor glede. 

 

Du behøver ikke det dyreste nyeste. Du behøver å verne om DIN stil. Den koster deg akkurat det du bestemmer selv!

Tips: Plukk stener og skjell på stranda og dekorer. Gjerne også nede i hjørner i f eks stuen. 

J

Alenetid med mamma kan bety alt for en niåring

For jeg får ikke kalle ham 8 år nå, et par dager før min kjære diamant fyller 9 år...

 

Sorry lille Even 3 år, men om noen år kommer du til å forstå oss. Og du var jo både på kino med mamsen, og på hyttetur med mormor nettopp, ikke sant? Rettferdig kommer verden aldri til å bli. Men ei granteill kainn itj sutter over at a itj vart ei bjørk, huh? Granteilla har sine fordeler, men det har jaggu bjørka å, saint? Vi vet du nussa pappa på kinnet av glede da du var på fisketur med ham i dag.

 

 

Lille klompen 3årstrassebassen våres, så glad vi er i deg, men akkurat i går var det noe du ikke visste. Du trodde vi var hjemme og ryddet, du. Storebror og mamma i stua. Litt på kjøkkenet og litt på badet. Det var din verden, for den hadde vi skapt for å skåne deg.

 

 I virkeligheten sjekka inn på Clarion hotell i går for å bade på Pirbadet i dag, og før vi kom dit var vi på kino, innom Nidarosdomen og Mc Donalds. Utenfor Trondheim torg så vi en morsom mann som danset på rollerblades mens vi spiste maten vår. Mathias mente han minte om meg. I so agree.

 

Du er for liten enda, Even, fant vi ut forrige gang vi prøvde denne badehotellpakka alle tre. Ferie ble til uro.

 

Storebror trenger verdifull tid med mamman sin, og det i ro og fred. Mamma behøver diamantdager med sin eldste sønn som altså snart fyller ni, men på så mange måter er så "oi, var han ikke nettopp en stor mage?"

 

Så det har vi gjort. Vi kjøpte oss alkoholfrie barnedrinker, og Mathias sa det var det aller aller beste han hadde smakt. Vi utforsket det artige hotellet, og vi spiste deilig hotellfrokost i mårest. 

 

 

Mathias og mammma. Mamma og Mathias. En gang i tiden var du en stor mage som jeg strøk på og snakket til. Nå kan jeg stryke deg på det fine lange håret ditt og snakke med deg. Herregud som jeg elsker deg Mathias. Hælledussan som jeg elsker deg Even. Som jeg gleder meg til du kommet hjem med trassekruttet ditt i morgen. 

 

Barna mine. 

 

I går satt en mor i Nidarosdomen og ba en bønn. Jeg sa: "Jeg vet du ikke tror på dette, min sønn, men det gjør jeg. Vent litt her, så skal mamma be en kort bønn."

 

Og det gjorde jeg. En takknemlighetsbønn. For tenk å få lov til å være mamma for 2 fantastiske små kloke vakre vesener som jeg får elske over alt på jord? Så ba jeg om beskyttelse. Beskytt dem. For jeg elsker, elsker, elsker dem. Beskytt mammaen og pappaen deres så vi kan passe på dem, og beskytt alle vi kjenner. 

 

God sommer fra Lykketoppen

 

Sukker er bra for deg i akkurat denne situasjonen

Tårene triller, og du er utslitt og tom. Gode råd dyre? Neida, bare litt bipolare.

 

Hvem er vel bedre til å gi deg de beste tipsene mot depping og utmatting enn oss bipolare bippere? 

 

Dette kan vi!

 

De siste to dagene har jeg vært fullstendig tappet, og helt tom. Det er en forferdelig følelse når det skjer, ikke sant? Tårene triller og man har ikke mer å gi, men har slitt seg ut. Det var ikke meningen, men man kjørte på for fort og effektivt. Den nye oppvaskmaskina er på plass, på lik linje med den nye vaskemaskina. Ja for alt røk jo på en gang. Du har løpt ræva av deg for å henge etter med klesvask og koppvask. 5 kattunger må lære seg å drite på doen sin, og kattemor er noe for seg selv. Diva, sa du? 3 etg skal vaskes vaskes vaaaaskeeees, og mellom skuringa skal konflikter innen vanskelige relasjoner som må deales med, læres, og derfor kurses det. Joggetuene blir en befrielse, og vennene? Du prøver å holde kontakten med dem alle.

 

Enkelte lurer på hvorfor jeg ikke har svart dem på sms, chat, pms og jatt, mens jeg undrer på om de kommer fra en annen planet med tjenere og slaver.

 

Men hvor er de når tårene triller og hjertet sukker fordi du til slutt måtte sende bort barna "på ferie" med mormor? Små barn som ikke vet at nå er mamma utmattet. Nå har hun ikke mer å gi. Det er empty, og alt hun ønsker seg etter hvilen, er masse energi.

 

Sorry mac. Men det er ditt ansvar at de ikke er der og tørker tårene dine. De aner ikke noe som helst før du sier fra. De er stjernene på himmelen din. De er der. Men du ser dem først når det er så mørkt at du velger å rope på dem. Så her er mine råd til deg:

 

La tåren trille, men vask så ansiktet og ta på velgjørende kremer mot salteffekten. Det er vondt i hjertet, men slik vil det ikke alltid være.

 

Finn fram alt godteriet til barna. Ja tilogmed det sammenklistrede gelegodteriet og de knuste oreokjeksene. Sugar, my dear, sugar! Bruk sukker som medisin. Legg all diett på den øverste hylla, og gå amok. Ha det på nattbordet.

 

Sett på en komifilm og sett deg i senga. Se den alene. 

 

Sukker gir høyt blodsukker, og høyt blodsukker gjør deg sløv. Forhåpentligvis sovner du innen filmen er ferdig. 

 

Så våkner du. Til en ny dag. Og hvis du fortsatt føler deg nedfor og trist, da er det på tide å ringe ei venninne. Ingen venner? Ring legen. Hormonelle som vi damer er, ja så er det faktisk ikke lett å takle livet bestandig.  Men jeg kjenner jaggu mange følsomme menn også.

 

Såh. Nå skal jeg spise opp nesten resten av godiset til barna, prøve å fjerne klumpen i magen med marshmallows, og ta ansvar for min egen psykiske helse ved å se ferdig filmen. Hvis jeg ikke sovner før.

 

Min psykiske helse er nemlig kun en person sitt ansvar. Og den personen, det er meg.

Klart jeg skriver. Du bare ser det ikke

 

Jeg bare mååå skryte litt av den fine nye skriveboka mi. Sjekk så fin den er da! Når alt annet er utskrevet  må man som skrivegal penneholder skaffe seg en ny skrivebok på flekken. Og det helst med linjer. 

 

Jeg skriver mye, og det er så lite du får se. Jeg har en hverdag, og det er så ørlite du vet om den. 

 

Jeg skjuler meg gjerne. Men jeg kan avsløre at i dag har Even på 3 år, og jeg, vært på kino og sen den derre pærefilmen. Bra var'n. Søndag kommer Mathias til 2ukers ferie, og i morgen drar Even med mormoren sin på hyttetur i to dager. 

 

Og sånn ellers? Vel, så skriver jeg en del da ;)

 

Ha en fin kveld  :) Klem fra forbipolene 

 

Jeg er uføretrygdet

Nei. Jeg er ikke først og fremst "blogger"...

 

Damned - jeg bare Må Skrive dette!  For nå er jeg så fed up av flertall som går rundt og innbiller seg at denne bloggen er livet mitt. Mitt alt. Levebrødet mitt. Mitt mekka. FOR ikke å snakke om det vi bare ikke snakker om: JEG ER UFØRETRYGDET og har vært det siden  jeg som fresky outsider var ca 21 år.

 

Det er ikke alle rundt meg som er så stolte av meg pgr av dette. Aller helst slulle de sett at jeg ble psykolog, lege eller noe annet "respektabelt" slik at de kunne skrytet av å kjenne meg. Slik at jeg hadde vært "bra nok".

 

Men JEG. Jeg er superstolt av meg selv, og DET er det viktigste.

 

Pgr av en sykdom er jeg altså uføretrygdet, og sånn er det. Det er inntekten min. Jeg har ingen jobb, selv om jeg for alt i verden skulle ønske meg en.

 

-"Du rykker opp og ned på lista nå hva, Helene?"

-"Hva tjener du på bloggen da?" 

-"Når kommer neste innlegg"? 

 

Hvilken listen  ...åja den ja, blogglista? Den jeg sjeldent har til til å sjekke. Den jeg én gang ved viralt flaks havnet på 1 plass med, med rundt 80 000 lesere? 

 

Penger? Vel. Er det noe vettugt å reklamere for, så gjør jeg det, men penger har jeg aldri tjent på annent enn små summer de gangene jeg har havnet rent tilfeldig på topplistene  Og ja, selvfølgelig skulle jeg som du og alle andre gjerne tjent meg søkkrik. Why not? Would be hot!

 

Misforstå meg rett. Jeg er kjempeglad for at du vil lese det jeg skriver. Men jeg er en freak. En uføretrygdet og tidligere gjøkeredepasient med erfaringer langt utenom den naturen du er vant med.

 

Men jeg gjentar: Uføretrygdet. Sånn er det. Jeg behøver heller ingen status. Trenger ingen sympati. Gidder ikke angre på at det ble sånn. Slik smekket livet, og jeg er faktisk ferdig med å stå i skammekroken og tenke over hvorfor akkurat jeg må drive og vise honnørbevis og sånnt.

 

En ufør faen som elsker å skrive. Kanskje blir det bøker. Kanskje større blogger enn denne rufsetufsen. Hvem vet. Jeg vet bare at du ikke må forvente det av meg. Jeg er bra nok hvis det ikke skulle ta av med noen slags megaskriblerier heller.

 

Denne bloggen ble opprettet NETTOPP FORDI JEG TRODDE INGEN KOM TIL Å LESE den amatørmessige bloggen til ei fra lille Stjørdal.  Det viktige var å skynde seg å dokumentere gjøkeredefortida mi, så jeg ikke tok den med meg i ei evt for tidlig  grav! Det plaget meg hver dag. Jeg skrev for hånd på ark og ville leie bankboks. Det måtte ikke skje at mine etterkommere ikke skulle VITE. Om Stockholmsturen. Elektrosjokkene. Alt.

 

Jeg bryr meg ikke om blogglista di, pengene dine eller i det hele tatt det nedverdigende i å kalle seg "blågger." Tro meg, jeg gikk i årevis med bøyde skuldre og unnlot å fortelle at jeg var uføretrygdet. Skal jeg nå også sette meg i blogg-skammekroken? Hell no!

 

Så lenge jeg og mine barn har penger nok til mat og klær, så lenge barna mine er friske og så lenge jeg selv er frisk, så skriver jeg akkurat når jeg vil og om hva jeg vil. Det vil også si både at jeg skriver hvor sjeldent jeg vil, og at jeg gir en lang fucker pokker i hvilken plass jeg ligger på på topplistene. Så lenge det ikke er helt på toppen. For det er selvfølgelig morsomt å rekke en liten rufsete grønn bloggskrivefunger til de perfekt opererte hudene der oppe. Neida. Sorry. Dere er flinke rosabloggere. Søtinger.

 

Skriving! Ja takk! La meg skrive!  Men la meg skrive i fred. Jeg er ingen SÅNN blogger som forplikter meg til å pøse ut blogginnlegg på blogginnlegg. Dette er ikke jobben min. Jeg ØNSKER meg en skrivekarriere. Javisst. Men samfunnet er ikke tilpasset kunstnere som meg.

 

Jeg er ikke Sraad. Jeg er ikke Sophie Elise eller Styleconnection som lever av dette. Jeg er Helene med bipolar 1, som er så glad i å skrive at hun hadde 20 brevvenner innen hun nådde ungfomsskolen. 

 

MEN! Jeg er med på å snu denne sykdommen til noe forbanna positivt. Bipolar 1, di uføretrygdet meg, tenk; så gal er jeg. Og galskap, det er bra det. Hvem vet hva framtida bringer? Jeg, for jeg drømmer om det om natta 😍

Hva mener DU om denne løsningen?

Er det virkelig greit at en mørkhudet dame må si fra for meg, fordi jeg får kjeft hvis jeg åpner den hvite munnen min?

Jeg vil ut med sannheten. Fortelle folket realiteten. Tidligere har jeg skrevet om hvordan jeg som den eneste hvithudede i ei rekke med 7 rekkehus, blir ekskludert og dårlig behandlet. Kall det gjerne rasisme, men alt er visst galt med meg. Klærne mine. At jeg er alenemor og singel. Alt. Jeg vil først berømme kommunen, som i disse dager tar tak i problemet. Det som kommer nå, mener nemlig heller ikke de er greit.

 

I fjor sommer sovnet endelig sønnen min klokka syv etter en slitsom periode med sene kvelder. Jeg vet jeg har skrevet om det før. Men jeg vil oppdatere. Hatet jeg fikk kjenne den kvelden brakk meg ned i fillebiter, og jeg satt på trappen min og gråt mens den ene muslimske kvinnen ropte og kjeftet meg huden full. 

 

Hvorfor?

 

Fordi jeg ydmykt og vennlig hadde bedt de skrikeropende barna hennes være så snille å dempe seg litt, så 3åringen min ikke våknet. Ropene og de hatefulle blikkene. Alle naboene som kom ut. Alle i de "rette hudfargene". Borsett fra bleke meg.

 

Aldri aldri skal jeg glemme det fortvilte uttrykket til gutten min da han rolig kom gående ned trappen fra loftet. Selvfølgelig hadde ropingen hennes vekket ham. Stakkar liten stille vennen. 

 

Og jeg kunne se langt etter et etterlengtet bad den kvelden. 

 

Poenget er. Hva er løsningen nå i år? For dette var som sagt i fjord. Jo, skjønner du, at jeg får like mye kjeft av denne illsinte damen dersom jeg våger meg å be barna her ute være litt stillere, i år som i fjord. En fang har jeg prøvd, men til slutt trillet tårene, så jeg turde ikke annet enn å kontalte kommunen. Jeg kjenner nemlig flere som bor i distriktet, som er sjokkert over bråket. De sier de tenker over hvordan boligprisene synker med ryktene om alt dette styret, ropingen, skrikingen og forsøplingen.

 

Så hva er løsningen på mitt problem? Løsningen er foreløpig at en av de mørkhudede som bor vegg i vegg her, som jeg går godt overens med, må ta seg av dette med å si fra om at barna må dempe seg. I ren praksis vil dette si at hvis jeg mener det er for bråkete, må jeg gå over til min mørkhudede venn og be om hjelp til å si fra.

 

Det er altså greit at HUN sier fra. Men ikke jeg. Og hva er forskjellen på henne og meg? Ingen av oss er muslimer. Men hun er mørk. Jeg er lys.

 

Hun har nemlig den rette hudfargen, og blir pent behandlet dersom hun sier fra!

 

Takk og pris for en flyktningetjeneste i en fantastisk kommune som tar tak i dette, og som mener jeg må ha samme rett som mine naboer, uansett. Måten jeg blir møtt på er til å skryte av, og jeg får merke at denne forskjellsbehandlingen/rasismen, ikke er greit for byen jeg har vokst opp i. 

 

Ta dine hatefulle øyne og dra dem til pokker! I don't care: jeg bor her jeg også, og kommer aldri til å ta dine sinte bitre ordre til etterretning bare fordi jeg kler meg og ter annerledes. Rasisme betyr ekskludering avven minoritet. Så se en annen vei, for her er jeg!

Den grumsete fortiden

Alle har en. Alle. Kun noen av oss ble født i går, så de aller fleste av oss har en fortid.

 

Se ned, og se deg gjerne tilbake. Men kan du gjøre noe med det? Dypt der nede i et grumsete tjern av ei fortid, eller langt der bakom ræva di. Du som alle slapp en der bak. Lagde ei blemme og klønte den i stykker til det bare ble enda vondere. 

 

Og noen ganger vil du oppleve wannabe havfruer (jeg kjenner faktisk noen som tror på havfruer by the way. Jaja. Hva vet vi om havfolket?) Anyway, slike wannabe's, de har det med å mer enn gjerne fordype seg i den grumsete fortida di for å lage verden så møkkete som mulig rundt deg.

 

Jeg er er her for å minne deg på å løfte hodet ditt, ta noen svømmetak til du kommer dit du skal være: i den blå lagune. Innse hvem sin dritt det var du egentlig kavet i. 

 

Det er nemlig umulig å lage møkk av krystaller. Dine erfaringer er vakre krystaller, samme hvor dirty de engang var.

 

Wannabe havfruer som lager møkk, grumser i virkeligheten til sitt eget møkk. Fordi de mangler noe vesentlig: ansvar, tilgivelse og sinnsro.

 

La dem svømme og kave. Legg deg ned. Mediter. Nyt livet. Bare husk sannheten. Aldri glem sannheten. Den er aldri så ille som løgnen.

 

Grunnen til fraværende blogging

 

Hva skjedde, hva? Hvor ble det av alle innleggene fra forbipolene? Jeg lover at det bare er en periode. Det som skjedde var at jeg ble singlere enn jeg noensinne har vært, og sex&singelliv fikk en kjedelig dunst over seg i forhold til den deilige parfymen jeg sprayer livet mitt med for tiden.

 

Med sprudlende god samvittighet tripper jeg gjennom spennende dager, og når kvelden kommer er jeg som regel for trøtt til annet enn å sovne samtidig som lille søte på 3 år. 

 

Nå har jeg nettopp spist fiberbrød med rekesalat og vannmelon,  drukket hjemmelaget funlightbrus og bare nyyyyyyyyyyta livet. På senga! Så skal der soves. Mmmh! (Bare pokker ta den flua... grrr)

 

Jeg kommer sterkere tilbake når jeg ikke lenger har en stalker som for enhver pris må følge med på definitivt alt jeg publiserer, og i tillegg gi pirkete tilbakemeldinger uten mening. Hehe. Komisk men sant. Drive å bruke tiden sin på all the stuff with me! Et menneske der ute fortjener ikke å vite så altfor mye om livet mitt akkurat nå, så østersten har lukket seg elegant for tiden. Get ready for the opening, for you know me: sånn really;  I, well I don't give a m@therf@ck about bad karma stalkers ;)

 

Love u, bloggleser. U rule. U rock. Og når du gir meg en dunstende klem ute på livet og sier du gjerne leser det jeg skriver: Åååååh da ELSKER jeg deg 😍🤩😍

 

Men til du som gjør alt for å likne bygdadyret verre enn dyret selv er i stand til:

Unge brukne hjerter

 

This magic you feel

Will be gone like a wheel,

down a mountain!

But is it really so bad

As you're still high, though sad?

 

You can create 

Magic so great

Little Tingeling

Now let me hear ya sing!

 

Or dance,

take a chance!

 

Young tears will fall,

but you wount.

 

I promise, dear boy

She threathts ya like a toy.

But at least you can play, so say:

Hey, I'm colour, your too boring grey!

 

You wount be in her heart

But aint that a breathing start?

 

Girl.

If you can learn how to swim

You can leave without him

 

Boy.

Show her the door

if she acts too poor.

 

Future us coming

and you better be ready.

Don't let anyone

take your rolling time of stone!

 

Skrevet på den rullende bussen av Helene Dalland; forbipolene.

Jeg har ikke sagt det til andre enn henne

 

Jeg innser at jeg ikke har sagt det til andre enn hun som skal hente Even i barnehagen for meg i dag. Verdens beste henne, forresten.

 

Kanskje har jeg ikke sagt det fordi det handler om min vane med å snakke om og tenke på det fantastiske positive. Sykdomsprat fønker liksom ikke for meg. Det blir litt sånn "Nei jasså sier du det, har du vondt i hofta og venter på operasjon? Men så nyt livet med en kaffe mena du venter på noe så Norgesheldig som en operasjon da, og hiv innpå med smertestillende, for hva pokker kan jeg gjøre med slike hofter? (Tenker jeg inni meg.) Hofta di meg her og hofta di meg der, den blir ikke bedre av å snakke om den.

 

 

Nei. Jeg har nok ikke ropt det ut. Ikke engang mine slektninger på Levanger vet at jeg i dag kommer til sykehuset for å ta de siste blodprøvene. Den siste sjekken. Hepatitt c er nå history x, og jeg vet jo fra tidligere blodprøver at jeg er helbredet når det kommer til det faktum at blodet mitt er virusfritt. I dag skal leveren mi sjekkes, og mest sannsynlig er den helt frisk. Tenk det?! Jeg slapp unna med friske organer! 

 

Jeg tok den siste pillen av 12ukerskuren i går. Viste den til 3åringen min før jeg svelget den, og sa: "Nå, lille venn, er mamma ei superdame. Nå er jeg er frisk superhelt!"

 

Jeg våknet i dag mårest før klokka seks. Lå og så på skatten min og tenkte på hvor lik han er storebroren sin. Den andre skatten min. Tenkte på hvor heldige vi er som får EN NY DAG!

 

Jeg lot lille søte sove, og tok meg en så varm dusj at det var behagelig å gå ut i det litt for kalde badet etterpå. Takket høyere makter for barna mine, dusjen, kaffekoppen og ansiktsmaska jeg skulle ta snart, før jeg tørket meg. Gikk naken opp trappa bare sånn for  å nyte LIVET. 

 

Takknemlig sitter jeg her på Stjørdal togstasjon og priser ALT. Ungene, vennene, huset, blomstene, ja tilogmed den forbanna flua på kjøkkenet. For den minner meg om bondegården til onkel og mormor på Ytterøy. Den gang da jeg ikke visste.

 

Visste hvor farefullt livet kunne bli. Hvordan man noen ganger må bite tenna som kommer etter melketenna, sammen, og kjempe mer enn å bestemme seg for hvilke poteter man skal beholde på potetopptakeren i åkeren.

 

Men en annen ting jeg ikke visste var hvordan man ved målet har grunn til å juble. JUBLE! 

 

JEG ER FRISK! Jeg er en superheltmamma! Jeg er klar! Jeg skal ikke dø tidligere på grunn av et monster som spiser opp kroppen min. Det er Askeladden og meg: We win - du tapte, ditt stygge troll!

Kom til Norge fra krigen, klagde på kulda

 

Som den frigjorte, Norske kvinnen jeg er, ankom jeg Stjørdal etter en het, delilig og ultrasingel natt på den erotisle SPA-klubben Club4, i dag.

 

Taxi.

 Hey. 

 

Jeg spurte muntert: "Hvor kommer du fra da?"

 

-"Somalia!" Svarte han. Stille. Fader så stille det ble. Så jeg fyrte løs" "Ja åssen trives du her i Norge da?"

 

Han vred på seg, før han svarte: "Nei uff det er så kaldt, og et par ting til som burde vært forandret."

 

Jeg kjente det begynte å kokeboble i boblekoka mi, så jeg bestemte meg for å vise ham at vi nordmennn faktisk kan bli sinte vi også, når noen tråkker på rødt, hvitt og blått, og prøver å blande en annen farge i flagget vårt. Jeg sa, kanskje litt skarpere enn jeg tenkte: "Var det krig der du kom fra?"

 

-"Ja. Svarte han!'

 

Jeg pøste på videre, ivrig og bestemt: "Så her. Her i vakre Norge er det fred. Dette landet REDDET LIVET DITT, og jaggu er det ikke ei forbanna KVINNE som sitter på statsministerstolen og styrer det hele, hva? Nei så trist, og Gud forby; KALDT! Men vi tok deg inn i varmen!"

 

Jeg holdt et foredrag om mine kunnskaper hva angår ideologien muhammedanismen omkring Muhammads liv og lære i koranen, en slik ideologi's primitivitet, før jeg like ved huset mitt satte pekefingeren opp i ansiktet hans og sa: 

 

Og DU! Aldri mer klag på langet som tok deg inn i varmen. Neste gang du sutrer over kulda våres, eller våre frigjorte kvinner, så reis tilbake dit du kom fra hvis det var så forbanna mye bedre der, og det MENER JEG! Du burde TAKKE dette kalde landet for det's VARME!

 

Jeg betalte ikke akkurat tips, og  trampet inn i det koselige norske huset mitt, sint som en furie. Ja, jeg måtte rett og slett roe meg ned med en dusj og et trivelig besøk før jeg skrev dette. 

 

For ja. Det er kaldt her og ja da griller vi ribbe for da er det jul. Og ja her går damene lettkledd og her kan homofile gifte seg. Men det er da for fucker pucker SÅNN det er! Det er blant annet DET som gjør at her kan vi få leve i fred og ro. 

 

Var ikke krig og sult verre enn kulde, ribbe og likestilling!!? Slutt å endre på det som faktisk funker, og tilpass deg!

LES blogger før du uttaler deg

 

Som vanlig møter jeg en god del blogglesere når jeg er ute i byen her jeg bor når jeg rocker livet litt sammen med gode venner. Trivelige Stjørdal har mye å by på. Det ekke det. Det er det at noen ganger så møter jeg folk som VET at jeg er en sånn derre blogger, men som ALDRI har lest bloggen min. 

 

I kveldens nattehete skulle jeg tydeligvis både belæres, oppdras og moraliseres. Hyggelig og sexy fyr dette altså, men det han sa var så viktig et tema for meg å skrive om. Derfor takker jeg ham for inspirasjonen. 

 

Han sa: "Helene. Livet er så mye mer enn sminke og hår, vet du!"

 

Jo takk du. Fått med deg bloggerstempelet, men glemt blekket bak fjell og daler der oppe i to "kloke" blå tjern?

 

Jeg hadde pyntet meg med mine nyeste øredobber som jeg kjøpte brukt på fretex for 10 kroner forrige uke. Sammen med den billigste mascaraen (maybelline, den grønnrosa, ikke sponset) hadde jeg limt på gjenbruks punktvipper. Jeg skriver gjenbruk fordi jeg vasker dem og bruker dem om igjen. All annen sminke jeg eier er kjøpt på salg. Skjorta er også kjøpt på fretex, for leeeenge siden. 

 

Jålete? Vel. Jeg liker å pynte meg; og er veldig nøye med renslighet, men det er jo også slik at jeg SELVFØLGELIG i løpet av mine 38 år forlengst har funnet ut at livet består av mer enn sminke og hår for pucker. Forøvrig har livet mitt faktisk ALDRI bestått kun av sminke og hår.

 

Livet mitt dreier seg ikke om make up og hårstrå for svarte huteste heiteste, men om barna mine!

 

Om alle de jeg minnes som reiste for tidlig; men som jeg av dype grunner drømmer ofte om.

Om bønn.

Om skriving.

Om jogging.

Om å vaske gulvene og lage middagen klar.

Om sex.

Om film.

Om så mye forbanna mer enn jåleri.

 

Og vet du hva? Har du ikke mer peiling på media ala internett 2018 enn som så, så vennligst ikke uttal deg. 

 

Det er jo som  jeg skulle satt meg foran Beyonce og sagt: "Beyonce, livet er mer enn dans og kroppsfiksering, vet du!"  ....når det er SANG hun driver med hovedsaklig.

 

Prompet på bussen og skyldte på sidemann!

 

If makes YOU HAPPY, THEN WHY THE HELL ARE YOU SO SAD?

Assa, my dear, hvis jeg sitter her på bussen med en mage som lager drama, can I blame it on you fordi du spanderte middag på meg?

 

Var det DU som svelgte glutenspruten og chipsydipsy'n?

 

Ååååå jeg har så æua i magen min, og jeg har så lyst til å slippe ei bønne som ville dysset resten av bussen i dyp søvn. "It wasnt me" ville IKKE fungert. Men poenget er at det er MIN feil og MITT ANSVAR at magen min krangler tilbake nå.

 

Åh, jeg er så lei av at du tisser i buksa og skylder på meg. So sick and tired over at du skylder på en barndom ages ago bare fordi du sliter i relasjoner. 

 

Det var DA? 

Var det ikke? 

 

Akkurat NÅ så er et kun ET  menneske som kan FIKSE DET, og det er meg eller? Butikkdama? Togkonduktøren? Nei for pokker: DEG OG BARE DU!

 

Hvis jeg fiser nå, min venn, da er det min fis, sant? Så vidt jeg vet er det hverken en fyren ved siden av meg sin bønne, eller dama der framme sin bombe. Den prompen ville vært min, og jeg har to valg: tvinge den til å holde seg pent og smertefullt inne, or release it!

 

Fra fis til friskluft: DU velger om du vil bli støtt, såret eller krenket. Bare DU! 

 

BEGYNN NÅ og ta valget om å besitte det ansvarlige valget. Fis i vei på din egen superkontroll: for HER bestemmer Du, og INGEN i hele verden er ansvarlige for hvordan du velger å ha det nå!

Advarsel: i morgen skal det handle om S-ordet!

Kom la oss banne i kjerka her nå: SEX!

 

Du er singel. Sitter der på barkrakken din og kjenner en velkjent og ubehagelig typisk klapp på ræva. Du klasker tilbake. Kanskje er du en av de som drikker deg så full at du ikke enser at din one night stand både stinker spy og tross alt bare spanderte halve pilsen sin på deg. Litt av en gentle en, for å si det sånn. Neste morgen kunne du dødd av fyllesorg. 

 

Eller du er i et parforhold. Et åpent et. Dere søker spenning og er ikke som andre, men vil ha action. 

 

Dette er et intro-innlegg til DEG, for i morgen skal det blant annet handle om SEX her inne på forbipolene. Det finnes mer spennende steder enn drita fulle sjekkeplasser. Og er det kanskje bare EN ting du er ute etter, akkurat som mange andre? Jeg skal ta deg med til et sted der du ikke blir klappet på ræva di hvis du ikke vil. Et sted der du kan gå naken om du vil, sette tydelige grenser, og boblebade mens det grilles og soles. Into sm? Her kan fifty shades bare skamme seg. 

 

I morgen har jeg den store glede av å vise dere (snart) Norges eneste i sin sjanger. Og det skal bli meg en sann glede! Følg med, følg med, for jeg kommer ikke til å spare på kruttet i det innlegget. 

Til den gråtende jenta på bussholdeplassen

 

Lille venn. Du gråter dine tapre, unge tårer. Bussholdeplassen virker med ett så fremmed for deg. Men du blir med meg på bussen, og vi finner fram til din bussholdeplass. Du spør meg hva jeg driver med, og jeg må jo svare at jeg blogger forbipolene. Og den, den har du lest, så da er jeg ikke så fremmed likevel.

 

Åh, lille jenta mi. 17 år. Vet du hva? De vonde tårene dine skal en gang bli til det saltet du behøver for å bli den balanserte og søte flyvertinna du drømmer om å bli. Og vet du hva? Du kommer til å ha ditt eget firma. Du vil greie det!

 

Du må bare ta deg en alvorsprat med alle disse vennene dine som er så misunnelig på deg.

 

Kjære deg. Jeg vet du gråter deg i søvn i kveld. Men en vakker dag, skjønner du, kan det hende det er en liten baby du legger deg ved siden av. I permisjon fra flyvertinnejobben din, mens du sjonglerer et firma sammen med drømmemannen din. Omgitt av gode, ekte venner. 

 

You rock. Some people suck. But you rock. 

 

Nå skal jeg hjem til en søt 3åring og en fin 8åring. En supergod venninne har passet barna mine i noen timer i kveld mens jeg har vært på en vidunderlig date.

 

Tørk tårene, vakre du. Det kommer til å bli helt supert en vakker dag, skjønner du! Og den kaffen, den er jeg med på. 

 

Klem til deg. Jeg kysser bort tårene dine og gir deg et glimt av framtida. Gled deg 😉

Jeg var på villspor

 

 

Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det. Følelsen av ekte frihet. Det å virkelig løsrive seg, slutte å ta for mange hensyn, og bli ferdig med å bære andre's ansvar på skuldrene. Å ta ansvar for sin egen sinnro og befrielse. Begynne å le igjen. Få lyst til å skrive mer enn 3 setninger. 

 

Det er så godt.

 

Dagene er så deilige nå. 

 

Hver morgen er fuglesang, barneklem og frisk mening. 

 

Jeg har ikke følt meg så fri og glad på nesten et år. Noen ganger kjører man feil, ikke sant. Det finnes ord for slikt. Blindgater. Blemmer. Gråsoner. Jeg har funnet tilbake til meg selv, og skjønner at jeg rota meg bort en stund her.

 

Kjærlighet er ekte. Kjærlighet fryser ikke plutselig til is, men gir deg jevnt varme strømmer av godhet. Jeg har begynt å leve igjen. Skrive igjen. Være fargerik igjen. Gå på date igjen. Tenke på meg selv igjen. For jeg elsker jo meg selv, og kan ikke svikte den snille dama jeg tross alt er.  Kjærlighet er hva jeg føler for mine barn og meg selv.

 

Onsdag skal minsten overnatte hos mormora si. Han gleder seg, og for første gang ser jeg også fram til litt voksentid. Dating er spennende, så hvorfor ikke prøve det igjen? 

 

Sånn skal livet leves: befridd, med ansvar for egen lykke og vett til å la være å motta andres svada. De må bære sine vondter selv dersom de akter å ha vondter, så ingenting er verdt å gruble på. Man kan bare kontrollere sin egen verden.

 

Kvelden nytes tidlig i seng sammen med en liten 3åring som kommer til å rope ut: Det er mååårn, i morgen tidlig.

Og jeg kommer til å smile bredt og gi livet en varm og god mammaklem 😍

 

10 sikre tegn på at du ikke tåler alkohol

 

Tør du lese dette?

 

Kanskje har du spekulert på om du er allergisk mot alkohol. Noen breiflabber liker å påstå at ingen egentlig tåler alkohol, men faktisk så finnes det noen som behaves on party med partydråper innabords, and some who does'nt. Politikken i Norge er som en ballong overfylt med sprelske kropper inni, som ikke evner å respektere andre kropper i ballongfylla si. 

 

Slike ballonger har det med å sprekke til slutt, med tunga nedi halsen, uanstendige meldinger fra fortiden, og et ...rop om hjelp? Nei, et rop om at "hu vil ha kar!"

 

Hva med DEG? Tåler du å drekka, riktig så fin på vin, eller skifter du ham i dram, og lager krøll på øl? 

 

Versegod, her har du dine 10 sikre tegn, servert på et ironisk godterifat:

 

1. Du våkner i gågata i byen der du bor, en grytidlig mai morgen 

(..ikke by? I den sentrale åkeren? Ok)

...nude as an animal, med sviende godteri i baken.

(åjoda, det finnes crime heads med dårlig humor som gjør sånne godis party triks the bigbrother kind of attention way. Disse wannabe partytrikserne er dine likesinnede som heller ikke tåler alkohol.)

Anyway; der våkner du, med null peiling på why ....WHY, og masse nerver dirrende langt utenfor din komfortsone. Hvis du i tillegg sutrer: "Jeg skal aldri mer drikke!" så er det sikkert: du tåler bare kaffe. Ikke det heller? Saft. Sukkerfri sådan. Kle på deg et par blader og kom deg hjem. Tenk positivt: snuten rakk ikke å se deg. Eller; det ville kanskje vært det beste. Sorry.

 

2. Du angrer dagen derpå, fordi du ble forvandlet til en glefsende, strippende, klovnete krokodille. Hverken en klovn eller en stripper står i stil med en en glefseropende krokodille, så det sier seg selv at det bare er å dukke under dyna og lukke kjeften. Åpne den kun for å beklage, eller ta fram gaffateipen og håp at de andre ikke husker, eller ivaretar sin Vegas-taushetsplikt. "WHAT? Happened?"

 

3. Tårer. Du skal ha det gøy når du drikker hvis du tåler alkohyler. Et illevarslende tegn er hvis du gråter på festen /griner deg i søvn vel hjemme. Har du vurdert å vente med å drikke alkohol til du er i stand til å elske deg selv 100 %? Drikk opp alt du har av tårer, tøm ut alle øøøøh spritflasker, og ta en laaang tørrlagt og glad pause. 

 

4. Ensomhetsfølelse og tomhet. Hvis du ikke er av typen som tåler alkohol, har du mest sannsynlig opplevd heftige greier i din fortid, som har blitt i overkant for mye for din hjerne å takle. Som traumer, psykoser og rusutløste triper, der overbelastning av hjernen har ført til at kanaler er åpnet som mangler grenser. Begi deg ikke ut på nye rusutløste veier der oppe i stjernen hjernen eller nede i den ellers så sjarmerende tarmen; for selv om alkohol er legalt innen visse grenser her på denne steinkula (jorden) er det fortsatt en sterk rus vi snakker om.

 

5. Vold kommer inn i bildet iblant. Enten mot deg, eller du utøver det mot andre. Begge deler tyder på at du og de rundt deg har det best om du holder deg edru. Hvis du blir voldelig sier det seg selv. Men også dersom andre blir så provosert av deg i lystig lag at de flyr på deg. Jeg snakker ikke om blind vold, men framprovosert vold. Jeg sier heller ikke at andres vold mot deg er greit, men husk at hvis du forvandles til en strippende, glefsende klovn av en krokodille med ræva full av godterier: you aint safe nowhere, bitch. And if your name becomes Forrest i fylla; run, dude, RUN!

 

6. Der andre ler og koser seg, ser du ut som om du har satt deg et skudd med noe muffins. (Please don't try that at home rent bokstavelig talt. Just don't. Muffins betyr ikke bakst i denne sammenheng!)

Omformulert: Hvis du ser ut som om du kommer rett fra plata etter 2 øl, er det desverre et klart tegn på at du er av typen som kvitter deg med all positiv energi hvis du drammer og shotter bare littegrann. Shut up, shot down og shit sann; dette tåler du inte.

Jeg hadde med meg en kis på fest en gang hos happy friends of mine. Etter hans 2 små pils lurte de andre på om han gikk på heroin. Oh lord. Pinlig? Hell yeah, for det var faktisk bare litt promille alkohol.

 

7. Du forvandler deg til en slags drunken Skei Giske Grande long gone, og ingen omkring deg føler at sine edlere deler er trygge i ditt nærvær. Skipp fester i nærheten av en innbydende åker, rop "Æ vil ITJ ha kar!" eller "Not her too!" og drikk 3 kopper kaffe, samt en Solo. Eller noe. Eller vent. Drikk sukkerfritt også du, for tåler du ikke alkohol, blir du mest sannsynlig en sløvis sugar mama på søtt. Ikke søt akkurat, med andre ord. Høyt blosukker brings you down. 

 

8. Etter ca 4 enheter begynner du å få tanker om konspirasjon. Du går automatisk ut fra at de du henger med misliker deg. Siden du i din skulende, apekattende alkoparanoia tror de gjør narr av deg bare de slår an en spøk, går du i sinnataggende forsvar og blir oppfattet som frekk. Folk som er allergisk mot alkohol takler ikke den vanlige humoristiske sjargongen sosialt, som jo alltid er preget av en viss dose hiearki, en dært manipulasjon, litt hersketeknikk og maktfordeling i gruppen. Der man normalt ville tøyset det bort og spilt med, begynner man i alkorus å gå til angrep i alle retninger. Glefse, jafse, tafse. Yeah, you go rockin, unstable table!

 

9. Du gjemmer ikke bare dine egne flasker, men naboens også. Oh, behave. 

 

10. Trenger du er innertier? Ok: Du er ei lykkelig åkersprudle som edru, og en ulykkelig tosk som drita full drøbaksundefant. Da sier det seg sjøl ikke sant? Åker eller gågate, choose 2 be happy!

 

NB: Drinken på bildet er alkoholfri strawberry dackery med minimum sugar. Nice as candy, and makes your none brandy ass safe ;)

 

Skrevet av hu forbìpolene herself. Ikke for det. Alt i denne bloggen er skrevet av gone polar, needs no drink solar.

Ikke sjans på damene? Les her

 

Får du aldri napp der ute? Er det ingen som smiler tilbake til deg? Er du sikker på det?

 

Først og fremst må jeg minne deg på noe. Ikke alle damer er fulle. Mange av oss er avholds, og får det med oss dersom du drikker uanstendig mye. Det skremmer oss. På bildene ser dere en deilig drink, nemlig alloholfri strawberry dackery. Den koster noenogtredve på Sportsbaren her i Stjørdal. Løp og kjøp, for den er DIGG! Sponset? Nei, denne drinken kjøpte jeg selv, så dette et kun en anbefaling. Når jeg er ute og fester så er jeg ørlite grann på sjekkern, og det i så liten promille som overhodet mulig. Jeg trives jo som singel, men det er alltid gøy å flørte.

 

Teksten over handler om alle de menn som..., ja du vet.

 

Les og forstå meg riktig; det er ikke bare utseendet som teller, men sjarmen. De glade glødende øynene og alle disse interessante ordene. More than ever er det viktig at du forstår at du også har noe ved deg som vi damer kan falle for. De fleste av oss er ikke ute etter vaskebrett og modellansikt, men en blowing showing personlighet som setter seg i atmosfæren rundt oss. Latter, ydmykhet, fine personlighetstrekk, etc. 

 

Og du, tilbake til start: Ikke drikk så mye er du snill. Alle damer er enige om at drita menn er turn off. Mega turn off. Jeg som alltid er edru legger spesielt merke til menn som drikker for mye; det er ikke sexy. Selvfølgelig gjelder dette kvinner også, men nå snakker vi om dere menn.

 

Ikke klå på oss. Smil. Få øyenkontakt. Ikke vær overlegen. Det er ikke du som skal være det. Og ikke gi deg, noen gange trengs det litt av en jakt før du er framme der du skal være.

 

 

Nok om når kattene danser på bordet og musene sover. 

 

Snart kommer lille Even hjem, og da passer det utmerket at jeg er avholdsmenneske. Formen er som vanlig på topp, og jeg gleder meg enormt til den ene gullungen min skal være sammen med den crazy mamman sin 😍 Endelig. Nå har jeg venta siden torsdag, og jeg teller ned dager til også Mathias kommer. Da blir det lange feriesamvær, og hvem vet hva vi tre actionfigurene kommer til å finne på? Sommeren er jo her, og da kan alt skje! Yeah!

 

Hver dag er en fest når man er avholds. Så kjære mann på flørter'n; dropp alkoholen og se hva som DA skjer med din tiltrekningskraft. Ikke for det; meg er det sjeldent noen prøver seg på. Men kansje det fønker slik for deg?

 

Snart skal jeg flørte litt med han her:

 

Hun er den eneste hvite i det norske nabolaget

 

Den syriske mannen ville ha henne med i bil alene med ham, den første gangen han møtte henne...

 

Hva skjer med landet vårt i Norges små gater, kriker og kroker akkurat nå? La meg fortelle fra et slikt nabolag i rødt, hvitt og blått. Opplyse deg litt fra reality. Her om dagen sa en venn av meg til en annen: "Hun er den eneste hvite i rekka." 

 

Hun. Det er meg det.

 

La meg fortelle deg hvordan det er å være en minoritet i sitt eget land. Det er ikke synd på meg, og det heter heller ikke "rasisme" at jeg forteller om hvordan realitetene er. Er der noen som har blitt utsatt for rasisme i dette tilfellet, så er det nok meg.

 

Syria har også ankommet strøket, og en velkomstgave ble levert. Et maleri, en duk og et fruktfat. Jeg gledet meg til å endelig få stille opp for en av de syriske familiene fra båtene på havet. Jeg gråt hver gang jeg så de båtene på nyhetene, og ønsker å gjøre min plikt som samfunnsborger. Bidra innen integrering. Så jeg prøvde. 

 

Da den Syriske familien klaget over å ha blitt plassert 2 km unna byens sentrum i et 3 etages rekkehus med panoramautsikt over byen, 3 soverom og plen utenfor, spurte jeg: "Men er det ikke godt at det er fred her da? Nei, jeg kan ikke hjelpe dere med å finne et stort hus i sentrum der dere kan bo."

 

Jeg kjenner mange av de som jobber i denne kommunen. De gjør så godt de kan. Kanskje har de tenkt at en familie som har opplevd krig bør skånes fra lydene nede i sentrum. Kanskje ville de gi dem fred og ro, her, litt utenfor.

 

Mor, far og ungdomsskolebarn. Den eldste sønnen bor med sin gravide kone og datter i en annen by. Klager over sine stakkars søsken og foreldre som må bo her. Klager på nav. Klager på kulda om vinteren. Klager på hvordan de blir behandlet av systemet i det hele tatt.

 

Så begynte han å foreslå uanstendige ting; som at han og jeg skulle kjørt oss en tur alene til Sveringe. Jeg sa at jeg ble med hvis hans kone blir med. Men det måtte jeg da skjønne, at hans kone er gravid. Det måtte bli han og meg i den bilen.

 

Eh. Nope! Nei! No!

 

Jeg forklarte ham at han da måtte skjønne at jeg selvfølgelig ikke ble med en fremmed mann alene i bil på den måten. Dette var første gangen jeg møtte den muslimske mannen.

 

Kanskje han tror jeg ikke vet noe om sharialover. Kanskje han tenker at jeg ikke vet om hva han er opplært til at "tøsete, lettkledde, ureligiøse kvinner som meg fortjener." Men jeg vet. Jeg måtte sette meg mye inn i muhammedanisme da jeg skrev sannheten om Merete Hodne her på bloggen.

 

Les det her: http://m.forbipolene.blogg.no/1491135863_sannheten_om_merete_hodne.html 

 

For da jeg satt inne i stua deres den ene gangen, ble jeg lagt for hat, forakt, synd og skam. I det de spurte etter mannen min, fantes ingen mann å fortelle om. Og alenemor er ikke et ord der de kommer fra. Jeg fikk klar beskjed om at dette ikke var akseptabelt. At det ikke er lov i Syria å flytte fra mannen sin og bo alene. Og temaet homofile? Nei det er ikke lov. Nei fy.

 

MEN NÅ ER VI I NORGE! 

 

 

 

Her om dagen skulle jeg rekke bussen. En taxi stod utenfor, som vanlig. Det er den syriske familien som fraktes med den slags luksus hver dag. Flere ganger om dagen. Kunne jeg sitte på? Sjåføren sa ja, men at jeg måtte spørre syrerne. 

 

And so I did. "Nei!" sa sønnen, som tydeligvis var på besøk. Jeg spurte hvor mange de var som skulle sitte i taxien. De var tre, fikk jeg beskjed om. 

 

-"Men da er det plass til meg!" Sa jeg, og joinet taxien likevel. Sjåføren var enig, det var jo plass. En nådeløs stemning hersket i bilen, med stygge blikk og stillhet hva angår norsk tale. Harde sinte ord hva angår et språk jeg ikke forstår.

 

For der satt den blonde, lettkledde alenemammaen meg, og snakket om løst og fast med en MANNLIG sjåfør! Jeg prøvde å snakke med mine naboer, som nå satt der med meg i en lokal taxibil, langt unna båter på hav i nyhetssendingene jeg en gang så på skjermen. Men de svarte meg ikke. Hånet meg. Sa at de snakket på sitt språk, og sånn var det! De var ikke interessert i å bli kjent med "en raring som meg". I følge dem har jeg enormt mye å lære før jeg blir bra nok for dem og deres Muhammed's lære. Først kan jeg visst begynne med å kle på meg minst 20 plagg til både her og der! 

 

Men jeg er ferdig laga norsk kvinne. Jeg trenger ikke å lappes sammen til noe annet for å bli godtatt av naboene mine, selv om jeg er den eneste white trash i ei rekke på 7 hus. Midt i. Mine besøk bemerker hvordan jeg usynliggjøres. Naboene går forbi. Hilser knapt. Ser rart på meg. Kjefter. Kaster snusposene sine ved trappa mi. Kaster gjørme-kuler på veggen min når det regner. Barna deres får helst ikke gå inn i dette "grisehuset". Altså her er det rent, men vi spiser svin her. Ikke for det, de kristne naboene gjør det de også. Men de er jo godkjent, for de har den rette hudfargen.

 

Tror du de vil lære norsk? Nei. Her snakkes ikke noe norsk må du tro. 

 

Tror du de ønsker å respektere deg? Ja. De som kommer hit og integrerer seg, som min venninne fra et fjernt land for eksempel. Vi skal ikke generalisere, men vi skal heller ikke tie og godta. Ei heller glemme kong Haakons rungende nei. Det handler om kultur og grenser: hvordan vil vi ha det her i Norge?

 

Realiteten vet vi om, vi som bor i disse nabolagene. Heldigvis blir jeg tatt seriøst av kommunen her jeg bor. Det er ikke lenge siden jeg snakket med flyktningetjenesten, og tusen kilo murstein falt ned av skuldrene mine. For jeg ble nemlig tatt på alvor. "Dette er jo helt på trynet" sa han faktisk, og kalte meg inn til et møte. "Sånn kan du ikke ha det, det er begått brudd på visse regler av naboene dine!"

 

Og vil du vite hva mer jeg fortalte flyktningeetaten om som "var på trynet"? 

Gå inn og les: 

 

Nordmenn blir utsatt for rasisme: http://m.forbipolene.blogg.no/1469225145_23072016.html

 

Vil ikke integreres: http://m.forbipolene.blogg.no/1482013083_17122016.html

 

Vi som støtter Hodne og Listhaug, burkaforbud, fred over kvinner og norsksvenske sangtekster, vi er ikke "rasister". Forstå at vi har opplevd noe mange ikke har; sannheten. Realiteten i det norske nabolaget der du ikke bor. Vi kan garantere deg at det ikke er slik dine besteforeldre hadde villet hatt det her til lands.

 

Jeg lover deg at vi bare ønsler å opprettholde fred, orden og harmoni i det fine landet vi bor i. Akkurat som deg. 

Til DEG; ja du ja ;)

 

Denne er til deg. Og deg, og deg. For ikke å glemme DEG! 

 

For jeg gråt mine kjipe tårer i dag igjen, og du lot dem trille, uten å dømme. Jeg dro hjem og tok ibux mot hodepinen, og så måtte jeg sove bort gamle meg. En halvtimes tid. Opp våkner en tøffing; down goes the weak one. 

 

Latter og dans er tilbake. Og frihet.

 

Så kommer jeg på at, hey, DU fortjener et innlegg! For jeg tror ikke du vet hvor mye du gjør for sånne som meg! Og hvem er så DU? Vel, dere er mange. Jeg vet det er litt uproft, men jeg mååå få lov til å være bittelitt glad i dere!

 

Vinden fra nord, med langt hår og sterke meninger. Barnevernets utsendte Mary Poppins, i team med du som begynner på E. Så sterkt inntrykk gjorde dere, at historien havnet på God morgen Norge. For noen av oss har faktisk gode erfaringer med barnevern. Det heter ikke foreldrevern.

 

Sterke, stødige, forhatte, elskede dama i stilige klær på et muntert kontor. For lenge siden jobbet du i barnevernet. Blant annet. Nå gir du jernet i en annen instans. Din egen bagasje har du lært deg å deale med, og nå dytter du slike som meg i ræva. Lærer meg å putte meg selv øverst på lista, og gi blaffen i hva andre skulle finne på å synse, mene og tenke om det. I'm a bitch, I'm a nice, kind bitch. Jepp.

 

Legedamene som tar realistiske beslutninger, og får skammen til å flyte elegant ut av vinduet når den pumper ut av alle porer i en flau kropp med et levd sinn. 

 

Og så har vi deg da. Smilende, snille tillitsvekkeren, som tålmodig ventet lenge lenge på å bli kjent med meg. I stua mi. På et kontor. Alltid med. Kjent meg så lenge. Ledd med meg og latt meg gråte. "Du e tøff, Helene. Klare herre du!" Du vet nok ikke helt selv hvor stødig du følger opp dine brukere, men vi vet. Vi kjenner stabiliteten din som en grunnmur i denne byen. Du er bedre enn du tror. 

 

Kloke mannen. Upopulær og altfor dyktig i jobben sin til at noen kan lure deg. Godt likt av oss andre. Relasjonen har vært der siden 1997, og innimellom krysses veiene. Håper du ikke pensjonerer deg for tidlig. Tenk på hva rådhuset ville vært uten deg der til å samle trådene.

 

Du som pensjonerte deg, men ikke greide å la være. Du kom tilbake med kloke ord fra kyndig kompetanse. Jeg kommer aldri til å glemme alt du lærte meg. Aldri. Jeg skal ta det med meg og lytte etter din bestemte stemme i enhver vind som får bladene i byen til å danse. 

 

Fancy kvinnene nede på de innerste kontorene, der Gråtta fritidsklubb en gang ga meg min lykkelige ungdomstid. For en karisma dere viser; som uungåelig havner innen kategori forbilde: SÅNN en styrke, det finnes i meg også! SÅNN støvtørking av god gammel tankegang, er nettopp hva jeg behøver. "Helene, du kan ikke endre andre. Du må jobbe med deg selv, husker du? Yeah, come on now young lady!" 

 

Dere. Denne er til DERE som daglig gjør en innsats for oss i denne byen som ønsker å lære av deres kunnskap og erfaring. Dere kodeknekkere som respekterer at vi må finne løsningene selv. 

 

Nå er det gledestårer som gjelder. For alltid er dere der lenge før jeg faller. Og ja, jeg vet; for å kunne være mottakelig for deres veiledende innsikt, måtte jeg gjøre forarbeidet selv: bli glad i meg selv, ta ansvar, og godta at jeg kun kan endre meg selv. 

Men dere FINNES. Det ville ikke vært like bra, dette herlige livet, uten alle møtene og samtalene med dere. 

 

Smashing thank you. Og Levangers vakre du, jeg har ikke glemt deg heller. Du begynner på K, og du skulle bare visst hvor viktig du var i starten av livet for min yngste sønn, meg og dem stolte storebroren 

Utsettes du for manipulasjon?

 

Han spyr det ut av seg som den wannabe (but aint) giftige slangen han prøver å være: "Du er dum!"

 

Jovisst kunne han vært giftig. Hvis noen noensinne tok ham seriøst. Men hvem gidder i det hele tatt å henge med i svingene, når det stormer den ene dagen, sunshine the next hour; for så å pøse på med stakkarslig regn den neste uka?

 

God damned. 

Alltid noe galt med resten av verden. Det er en av oss sin skyld. Aldri i livet om man tar ansvaret for egne handlinger, og været skifter altså så brått at du ikke rekker å henge med. Fra "stakkars meg" til "føkk deg" til "let's be friends, huh?"

 

Det heter "manipulasjon", og det finnes hjelp for de som blir utsatt for det.

 

 

I dag fikk jeg altså høre at jeg er dum. Nei, jeg er ikke dum, det heter bipolar og betyr at jeg er smart nok til å oppnå toppkarakterer hva enn jeg prøver meg på. Det bare krever litt mer av meg enn andre. Nope, det at jeg har bipolar betyr ikke at jeg er dum. Han kommer snart til å merke at jeg er smart som en satan med vinger, og intelligent som en djevel med motor.

 

Noen ganger heter det: "Brenn i helvete, eller vær selv en satan." 

 

Du kødder ikke med ei som ikke lenger bryr seg om manipulatoren synes hun er ei bitch. Nei, du messer ikke med ei som per dags dato allerede har begynt å lære seg å sette klare, tydelige grenser som lyser i mørket. 

 

For man kan ikke føle så mye rundt alt og alle. Hvis noen er bitchy mot meg, kan jeg ikke drive og bekymre meg for hvordan jeg blir oppfattet. Å være snill mot noen som behandler deg som møkk, er som å skru på kranen i ørkenen. Hva får du tilbake? En oase kan du se langt etter. Og en oase er hva du fortjener. 

 

Det heter: "Åja, så for tiende gang truer du med selvmord, og det ovenfor ei som har mistet flere i suicide? Ring legevakten, for jeg kan ikke stanse deg. Kun du kan."

 

Alle manipulerer til en viss sunn grad. Det skulle tatt seg ut uten, innen politikk og diskusjon. Men av diverse årsaker er det enkelte mennesker som manipulerer mer enn du har godt av. Hvis du blir utsatt for atferd som får deg til å føle deg uvel; ta kontakt med kommunen der du bor. Selv får jeg eksperthjelp for å takle slik atferd, og det er meget interessant å tenke i nye baner, samt sette grenser jeg ikke visste jeg eie. I own them limits! Yes I do, og denne personen kan aldri mer greie å overbevise meg om at jeg er noe jeg ikke er, eller bringe meg til tårer. 

 

Endelig er jeg på vei til midten. Jeg har tidligere fortalt om psykologen som sa til meg for ca 12 år siden: "Her er en psykopat (viste med ene hånden, tegnet ei linje med andre hånden) og her, på andre enden er du. Du burde komme deg mer mot midten. Først nå forstår jeg hvor tragisk det var å dingle helt på andre siden, som det motsatte av en psykopat. Nå skjønner  jeg at hun ikke tulla: jeg BURDE bli litt mer egoistisk. Å komme meg til midten handler om å ta kontroll, og sette alle de grensene som krever håndfasthet. Det kan medføre at noen synser og mener at jeg er ei kald bitch. Men hva 

gjør

det, 

når 

 

jeg selv vet at jeg er snill?

 

Ta til spaken og styr. Grip roret; det er ditt. Oppfattes slem? Oppfattes bitchy? So what? Du har ikke tid til å dvele ved det, det er jo DITT liv, og rett og slett ikke ditt problem ;)

 

You aint got time for manipulators, cuz you aint got space for haters!

 

 

Biff ensom, eller "gröt tilsammans" ?

 

Tittei ;)

 

Her kommer en energisk hilsen fra Lykketoppen. Jeg er innom for å fortelle litt om hvordan vi har det for tiden, og hva som skjer her oppe. 

 

For å si det sånn: vi har det steike bra!

 

Standard setning jeg får høre for tiden er "Å mamman min æ ælske dæ!" 

En liten treåring med blå øyne kommer løpende mot meg titt og ofte; og jeg må svare dønn: "Å Even min æ ælske dæ!" 

 

Snart har min kjære 8åring endelig ferie, og vi gleder oss til han inntar toppen med oss. 

For jeg virkelig elsker gutta mine, de er alt for meg. Når vi alle tre er samlet er det krutt og fyrverkeri, og det er da jeg har frihelgene mine; når barna er her.

 

I kjelleren bor min venninne Solfrid med sine barn Isack og Marte, og innimellom er Marthe's kjæreste innom, pluss at Solfrid's sønn Ole stikker ovom iblant. I går feiret vi Marte's konfirmasjon, så jeg og en super dame ved navn Elisabeth var med og hjalp til. Vi hadde en herlig dag i Stjørdal sentrum. Sukkersjokk og hetebølge i skjønn harmoni.

 

Pusen Evine bor også nede i kjelleren, vel og merke med sine 5 kattunger. De tiltrekker mange nabobarn som vil kose med de små nøstene.

 

Det er altså stappfullt med rikdom og kjærlighet her oppe nå, with more to come. Flere kommer innom huset i uka som kommer. Vi er noen sosiale vesener her oppe, som du kan se hvis du følger meg på snap (forbipolene).

 

Mai rocker Trøndelag med skikkelig sommervær, og vi bader og soler oss. Stjørdal viser seg fra sin beste side, og jeg har akkurat fått vite at Solfrid & co blir værende lenger enn planlagt. Det betyr at følelsen av herlig og livlig kollektiv vil vedvare. Takk og pris for det.

 

Om kveldene ser Even og jeg tegnefilm oppi mammasenga, og når barna har sovnet studerer Solfrid og jeg flaggermus fra terrassen. 

 

Oh holy life, nå er det digg. Ja nå er det bra å ha kollektiv på toppen. Ok så blir vi litt sløve i heten, men vi har hverandre. 

 

Sitat fra komedien "Tilsammans": "Det är bättre at eta gröt tilsammans, änn biff ensam!" 

 

Har du tenkt over det i disse dager hvor fokus på ensomhet regjerer? Kan du se bort fra biffen og heller dele grøten? Godt selskap har sin egen verdi ;)

 

Hilsen grøt, fiskesuppe, lasagne, kaker og smileys på Lykketoppen sommerkollektiv :)

Den beste servicen og den deiligste maten!

Reklame | Steakhouse Stjørdal

 

Velkommen til Stjørdal. Hvor du skal spise? Ha god komfort mens du nyter maten? Få den beste servicen og den gladeste stemningen? Digge den beste maten? Få respekt for typ kosthold, hva enn det er preget av lavkarbo eller allergener? Finne stor smiley fra mattilsynet?

 

Ok, følg nøye med: Du skal gå til torget, og der finner du Steakhouse. Sett deg ned, og nyt!

 

I går kunne vi avsløre at Steakhouse tar hensyn til din lavkarbo. Les om det på http://m.forbipolene.blogg.no/1527347069_vi_lekker_info_om_denne_restauranten.html

 

 

Vi er nemlig en gjeng som rett og slett testet service, atmosfære og mat på Steakhouse. Hils på Christina, Hilde Marie, Mathias, Tommy,  Elisabeth, Elisabeth F, Solfrid, og så meg da. På bildet øverst ser dere en servitør. Han heter Ian, og er litt av en kar. Med humor og seriøs service vil han og de andre ansatte gi deg en en opplevelse. Det er en ekte rastaurant, dette. En lekker og elegant en. 

 

Vi er jo sponset, så vi måtte smugtitte litt på hvilken service de andre gjestene fikk, snakke litt med andre kunder, og sammenligne med mat vi har fått servert på steakhouse før, for å finne fram til en ærlig oppsummering av restauranten som pryder Stjørdal torg. Du har kanskje lagt merke til at den har blitt penere og penere i det siste? 

 

Grunnen til at jeg valgte å samarbeide med Steakhouse, var at da jeg tok med 3åringen min Even hit 17.mai, ble han behandlet som en liten prins, og jeg som en dronning. På de utrolig myke, nye hagemøblene, kunne vi nyte deilig mat og god service, omgitt av palmer, blomster og hygieniske forhold. De ansatte flørtet i vei med min fornøyde lille sønn, og de greide ikke å nøye seg med å gi ham en kjærlighet på pinne. Han fikk to, og vi gikk derfra fra oss av glede. Jeg følte meg rett og slett uthvilt, og det på 17.mai!

 

 

Vi har bestemt oss! Denne restauranten er en sekser, hilsen både store og små. Her får du ypperlig service; sponset eller ei, og de ansatte er opptatt av å gi deg helhet, oppdatert sådan. Nye palmer, nye utemøbler; og fleksibel meny dersom du går på lavkarbo og ønsker gratinerte blomkål i stedet for poteter. 

 

Sitte inne eller ute? Samme det, i 2.etg finner du roen og ute kan du velge sofa eller stol, mens du nyter Stjørdalslivet.

Du blir ikke glemt. De som jobber her har sett deg, og kommer tilbake for å oppvarte deg etter alle kunstens regler. 

 

Det handler om at god mat er vel og bra, men man må huske atmosfæren. Den bør være positiv, og du skal trives. 

 

Vi trives på Steakhouse, både på dagtid med barn som får lov til å være barn, og på kveldstid ute med en glad gjeng. 

 

Vi kommer tilbake!

 

 

Vi lekker info om denne restauranten!

Reklame | Steakhouse Stjørdal

 

Annonse

 

Vi har gjort en unik oppdagelse her på Stjørdal, og deler den så gjerne med dere, at vi ikke kan vente. Det egentlige innlegget kommer i morgen, men vi må bare lekke litt info; NÅ! 

 

FOR: Denne restauranten tar hensyn til deg dersom du er en lowcarber! Respekten for lavkarbo oser her på Steakhouse Stjørdal, og de har både lavkarbopils og alternativer til potet, som gratinerte blomkål. Her blir du tatt vare på etter alle kunstens regler, og som at din lavkarbo handler om allergener. Hvilket burde skje på alle restauranter, ikke sant? 

 

Nå har vi altså to steder på Stjørdal der vi lavkarboentusisaster kan nyte god mat og drikke: Smile kafé og Steakhouse.

 

Mer info om Steakhouse kommer i morgen, vi er nemlig en gjeng som har testet både mat, service og atmosfære der; you better be ready ;)

Solfrid spesiale

 

Sorry, Finnmark, men nå tar Trøndelag over. På alle måter. Vi har finværet, og i kveld lander selve Sola på Værnes flyplass: Solfrid og lille Isack, yeah yeah!

 

Jeg er så glad at jeg må ut og løpe det av meg. En joggetur må til nå, for vi har ventet lenge på denne dagen. Har du slike venner som sier det rett ut? Som "Ka faen, e du tre år i høvve eller?" Eller "Nei no får du gi dæ, ka e det du tenke med no? Ræva?!" Solfrid er en sånn krutt-tønne som kaller en spade en spade, og siden jeg er av samme ulla skjer det som regel noe når vi treffes. En gang havnet vi på Svartlamon i Trondheim på åpen dag. Vi glemmer aldri togturen tilbake, da en eller annen tysk Jorgen ble kastet på hue ut av toget etter å ha klikket og kastet pizzabiter omkring seg i kupéen ved siden av. Jeg var gravid og nervøs, Solfrid tøff som en okse, og det hele endte bra for oss. Til dags dato har jeg undret på hvor Jorgen skulle. Rekke et fly på Værnes?

 

Jaja, horray for Jorgen. Sola kommer i kveld, og da er alt bra. Jeg skulle egentlig på sjekk på sykehuset i dag, men siden jeg er i så fin form trenger jeg ikke å vise meg der før om 4 uker, når viruskuren er over. 

 

Ut og sanke dvitaminer, og springe av seg litt for hyper aktivitet da, ha en fin dag :)

 

Ærlig talt: 10 stk!

 

Good evening from Trøndelag.

 

Jeg vet; det har vært lite å høre fra meg i det siste. Hverdagen har krevd mye av meg, og jeg har holdt tunga beint i munnen. Kjørt på. Hengt med. Prioritert. Tenkt på meg selv. Hva er vel en mamma uten litt egenkjærlighet og evnen til å ta pauser når det behøves? Det har nok vært mest oppdateringer på snap herfra i det siste (forbipolene).

 

Anyway; dere lesere lar høre fra dere. Jeg får ofte vite hvem dere er, og det er alltid like hyggelig. Dere fortjener litt oppdatering fra denne kanten, så her kommer 10 stk helt ærlige fakta som jeg dealer med for tiden:

 

1. Jeg er i besittelse av altfor mye empati. Det har hittil vært et stort problem, og jeg har vært det bevisst siden en psykolog diagnotiserte meg som det motsatte av de med psykopatiske trekk. Men det er ikke nødvendigvis en bra ting; jeg har vært lett å utnytte og enkel å manipulere. For det "er jo så synd på dem som sliter." Ja er det det? Noen kanskje, de som virkelig har det tøft, og som har til mål å komme seg opp av gjørma. Men det finnes skuespillere og det finnes de som suger energi, penger og lyttende ører til empater som meg nesten selv faller ut i gjørma. Og uti den gjørma kan jeg ikke hjelpe noen. Jeg får faktisk profesjonell hjelp for å lære meg hvordan jeg setter klare tydelige grenser for folk som manipulerer. I dag lærte jeg blant annet: "So what om de mener du er ei kynisk bitch, Helene, når du selv vet at du er snill som bare det?" Elsker kursdama og hun som var med på første time!

 

2. Jeg er ferdig med bygdadyr og har spist dem opp. Etter det kastet jeg restene på bålet og danset rundt det. Det vil si: jeg snakker rykter og sladder. People will talk. Smalltown issues gone. Hva så om de snakker? Jeg fant til slutt ut at min kjære far hadde rett: åpenhet er det beste. Med denne 3 år gamle bloggen tok jeg ryktepenna i min egen hånd, og serverte sannheten. Jeg bryr meg ikke lenger om muggen bygdasladder. Og det burde ikke du heller, det koster for mye verdifull tid.

 

3. Jeg elsker å skrive, men hater å chatte og skrive meldinger. Enkelt og greit. 

 

4. Jeg er altfor tålmodig med folk generelt. Du vet, slike som maser om hvor pene de er (aldri møtt sånne? De finnes! Og jeg lover deg at du himler litt med hele sjela di den tredje gangen du får høre eksempelhistorien om hvor forbanna vakker og deilig vedkommende mener h*n er. For: er utseende SÅ viktig?), folk som finner seg for mye til rette som en bulldoser i livet ditt, de som lever av å baksnakke andre for å heve seg selv over møkka, og disse som forstyrrer nattesøvnen din med pripne, sene meldinger.

Aaah la meg puste inn syrinduft og nyte denne sommervarmen i fred sammen med coole, freshe folk 😉

 

5. Jeg er mer glemsk enn en tiny gullfisk. Og det er gull verdt. Bidrar til den mer trofaste måten å holde på andres hemmeligheter på; jeg har jo glemt alt innen to minutter med dette racerhodet her. Plopp. Faktisk. Der var det borte. Long gone.

 

6. Jeg ER lykkelig. Og da mener jeg superlykkelig, som i en problemfri tilværelse der jeg ler, smiler og koser meg hver eneste dag. Dette har ingenting med materielle goder å gjøre, men min unike tankegang, som jeg har finpusset på i årevis. Med en innstilling om at det fortsatt er masse å lære, at jeg selv er ansvarlig for alt i mitt liv (også min egen lykke), og evnen til å tilgi, stormer jeg inn i framtida med et glis. Ikke et dollarglis, men et ekte smil rett fra et takknemlig hjerte. For takknemlighet er en kraft i seg selv. 

 

7. Å være en blogger var lenge shame for me. Og det er det litt fortsatt. Som i "hæi blåggen. La oss kappe ned alle bjørketræra, så slipper de allergiske å bli så deprimerte!?" Jeg mener, HVA slags "seriøsiteter" er det vi alle forbinder "blåggere" med? Jeg skulle ha en slags skjult blogg, men det gikk ikke helt etter planen.

 

8. Jeg priser livet for tiden, og det er fordi jeg nå opplever en helt ny og frisk hverdag. I nesten 15 år gikk jeg rundt med blodviruset hepatitt c, og jeg har enda ikke akseptert eller helt fattet at jeg faktisk hadde denne sykdommen. Nå har jeg vært frisk en stund, og har overskudd for første gang på lenge. Om morgenen er jeg som en sprudlende sol, og jeg har ingen smerter i leddene lenger. Jeg har fått livet i gave, og følger opp kontrollene på sykehuset. Det er helt vanvittig å oppleve slik forandring, og jeg har ikke ord for hvor takknemlig jeg er til staten Norge for behandling.

 

9. Jeg mener bipolar er mer enn en sykdom. En sykdom vil jeg bli kvitt, men bipolar ønsker jeg faktisk å bære på. Kreativiteten og erfaringene er viktige for meg, og jeg ville ikke vært noe av det foruten. Det er den verden jeg kjenner, og den er fargerik og fantastisk.

 

10. 18.mai hørte jeg rop og hyl fra kjelleren. Det var verdens gladeste Mathias som ville fortelle at a Evine dreiv å presset ut den siste av 5 kattunger i senga hans. Om 3 måneder er de klare for nye hjem, og en er allerede så og si lovet bort. Evine's puser bruker å bli populære, så ta gjerne raskt kontakt hvis du ønsker deg et søtt lite nøste utpå sensommeren; nærmere bestemt 18.august ;)

 

Ellers driver jeg og sovner grytidlig disse sommerkveldene, for morgenduggen er så vakker å få med seg før sola reiser seg over viddene bak her. I morgen kommer de virkelige solene: SOLFRID OG ISACK FRA FINNMARK! Kjelleren er rundvasket, og alt er klart for ei herlig uke med venninna mi og sønnen hennes. Vi gleder oss, og Even har bestemt seg for å låne bort den svære minions-bamsen sin til lille Isack.

 

Velkommen til lykketoppen, Finnmark, we love you 😙😙

Det er nå jeg har muligheten

 

Du sitter der alene i sanda, og koser deg. Men det er bare en pause. For du er ikke en 3åring som er laget for ensomhet; du er en sosial liten gutt.

 

Hvordan greier du å fylle ei stue med solskinn når det regner ute? 

Hvordan klarer du å være så snill mot andre, når livet bare akkurat har begynt for din egen del? 

 

Jeg digger å bo i samme hus som ei solstråle. Du finner så mye glede, bare i å vanne blomster og spise "rosafisk" og brokkoli. Jeg gjør alt for deg, og det er ok for deg at jeg gjør alt for storebror også. Du unner ham det. 

Livet er en fest med deg, Even. Du løper mot meg i barnahagen, og roper MAMMAAAA når jeg henter deg. Jeg løfter deg høyt opp, og du fryder deg. 

 

I morgen har vi fri, og alt vi har på timeplanen er å henge med nabogutten og mammaen hans. Vi sitter i mammasenga; og du ser på paw patrol. Jeg har akkurat sett ferdig filmen om Solsidan. Kvelden er fredelig som vanlig, og vi rett og slett koser oss. 

 

Men det er fordi du er her, lille venn. Du er sola i huset på Lykketoppen akkurat nå, og du gir hverdagen mening. 

 

Jeg er så takknemlig fordi jeg får være mammaen din. Og som du vet: mamma sine bukser har to lommer, og jeg har to armer. En til deg, og en til storebror. 

 

Du sitter oppe på klatrekubene og er midt i leken. Det er deg og meg i full sisten-fart. En ukjent gutt blir dagens lekekompis, og du ler høyt. "Stjeler" veska mi og terger meg så jeg skal løpe etter dere. Min Mathias, 8 år. Snart er du ni, og etter det blir du ti. Årene går; men vi roper fortsatt av glede når katta har født årets kull, og vi danser rare dansemoves på stuegulvet. Jeg gråter inni meg når du må dra. Savner deg alltid. Alltid. Men så lenge du har det bra, er det det viktigste. Du kan le av meg så mye du vil, så lenge du har det godt.

 

Jeg holder meg gjerne avholds for dere to småtroll, for å alltid være årvåken og i balanse. Jeg legger meg mer enn gjerne samtidig som dere, for da kan jeg sprette opp til ny dag med samme energi som dere. Alt annet kan vente, men dere to skjer her og nå. Det er NÅ jeg har muligheten til å være mamma. Ikke før; ikke siden; men NÅ! 

 

Jeg er superheldig, for dere lever og er friske, så det er en selvfølge å ta vel imot muligheten til å være mamma. Jeg kommer aldri til å waste den sjansen, men gripe den hver dag; frisk, sober, edru og klar for alt vi måtte oppleve. Jeg har aldri hatt rusproblemer, men alle kan bli avhengige. Den sjansen tar jeg ikke. Nei den veien eliminerer jeg for at dere skal være trygge. Mamma kan drikke kaffe og brus, saft og juice. 

 

Det er nå jeg har muligheten til å sette meg selv til side og stille opp for dere. Jeg garanterer at jeg ikke skal svikte dere, noensinne. Jeg er her med alle sanser inntakt, også når dere ikke er hjemme. Alltid mamma. Jeg lover å alltid være mamma for dere; alltid gripe muligheten, hver eneste dag. Men jeg tar ingen sjanser: I promise to do it with style.

 

Les hva årets russ gjorde for 3åring

 

De fleste russ sier "nope, sorry, tom!' hvis barn spør og de har gått tomme i russekortlomma si. Kanskje de gir et beklagende smil. 

 

Men ikke årets russ. Nei, Alida Knutsen fra Stjørdal er ikke sånn. Hun gir så mye mer av seg selv.

 

Da lille Even kom ut gjennom barnehagegrinda i dag, 16. Mai 2018, stod en russebil parkert utenfor. Han ville så gjerne spørre, men turde ikke, så mamma meg måtte spørre om russekort. Vi fikk til svar av ei søt jente i rødt at hun var tom.

 

-"Åja." Sa Even og så ned.

 

-"Men jeg kan hente!" Sa russejenta. Hun lo og sa hun bare måtte få start på russebilen, så forklarte hun veien til huset i nabolaget.

 

-"Det huset der, bakom det røde der. Der bor jeg. Møtes der." 

 

Even snakket om røde hus hele veien bort til Alida, og smilte og lo. For han skulle få seg russekort likevel. 

 

Da vi kom fram var den blide, og ikke minst supersnille ungdommen rask med å hente russekort til minsten, og det er sjeldent det smilet er så bredt på gutten. Han ble kjempeglad. 

 

Vi ønsker Alida og resten av de 7 jentene i bilen Wild thoughts en fantastisk fin siste kveld av russefeiringen. Vi vet dere har hatt en knall russetid og at dere har vært veldig fornøyd med været. Nå kan dere også feire at 

 

ÅRETS RUSS heter Alida Knutsen!

Kos dere på Lerkendal i kveld!

 

Ps: Alida. Trenger du jobb? Akkurat du kunne godt fått passet lille Even iblant 😉 Ingen andre. Bare du 😍

 

Takk for russekortet, kos fra Even 3 år:

Kjære Norge 🇳🇴

 

Kjære Norge. Når jeg tenker på at du snart har bursdag, hører jeg et drønn til minne om fortiden du bærer på. Som kanondrønnene fra Hegra festning ved Stjørdal, tidlig morgen 17.mai. BOM! Drønn... BOM! Drønn... BOOM! Drønn... 

 

Boom, kjære Kari og Ola, aldri glem Kong Haakons demokratiske NEI!

BOOM, kjære norske folket, ære være forfedrene våre; alt hva de har kjempet. Boom drønn, hvor mai er skjønn. Så fin og grønn.

 

Jeg har gråten i halsen om morgenen 17.mai. av mange rørte grunner. 

Da jeg var lita jente, var det norske flagget beskyttet av uskrevne regler. Man pirket ikke i bakken med flagget i skoletoget. Man holdt det opp. Opp, for Norge, opp, jente! Strenge og alvorlige ble de voksne dersom man glemte seg, og frøken fulgte med: opp med flagget, barn. Alle visste tidspunktene for når man måtte ta ned flagg fra flaggstangen. Heist flagg: feiring. Halv stang: sorg. Man kan si at det norske flagg er mer enn hellig for det norske folk. 

 

Det faller meg tungt for brystet at enkelte nå til dags ønsker å gjøre lille Ola og Kari's bursdag til hele skolen's bursdag. Man feirer ikke alle's bursdag en dag i året. Man spotter heller ikke det Norske flagg. 17.mai er det i mine øyne kun plass til et flagg. Og det er rødt, hvitt, blått og respektabelt behandlet hele året.

 

I går var jeg på besøk hos en Syrisk familie. Bare datteren på 16 år kunne litt norsk. Foreldrene hennes og jeg prøvde å kommunisere med henne som tolk. De spurte etter mannen min. Jeg sa jeg bor alene. De ble opprørte, både foreldrene og datteren, for det var haram. Å bo alene med barn er fy skam seg i Syria. 

 

"Ser den. Men nå er vi i Norge." Sa jeg.

 

Vi snakket om alkohol. Der var vi enige. Jeg er også avholds. 

 

Så kom vi til temaet homofili. Det går ikke, sa de. To menn går ikke. Det er ikke lov. Det er haram. Datteren så bestemt på meg. 

 

Men der har Listhaug og jeg en god del til felles; ikke kom hit for å endre. Kom hit for å tilpasse dere. Integrere dere. 

 

Jeg så bestemt og vennlig tilbake: " Men her er det lov. For nå er vi i Norge."

 

Jeg ba den kritiske, syriske ungdommen si til foreldrene sine at dette er en av mange kloke grunner til at det er fred i Norge. 

 

-"I Norge, Danmark og Sverige har vi ikke sharialover. Vi er fri. Vi bruker ikke ordet haram. Kanskje er det derfor dere er her; fordi vi lever slik, og da er det fred, slik at dere kan være trygge her. Her har også vært krig. Vi måtte forsvare oss. Men nå er det fred, både for homofile, aleneforeldre og alle andre her." sa jeg. De så på hverandre og ristet på hodene side idét datteren oversatte mine ord. 

 

Nå er vi i Norge!

 

Så kjære Norge. Takk for friheten. Kjære forfedre; takk. Alt hva dere har kjempet for at vi skal ha det fredelig her. Jeg hører maifuglene synge for deg, Norge. Hører de kvitrer om din vakre natur. Du er vakker, stolt og sterk!

 

 Jeg har invitert den syriske familien på besøk, men av fare for svinekjøtt vil de lage maten selv og heller ta med seg. Kjære Norge aldri gi slipp på alt det vakre, kloke, gode, frie som du er. Jeg vil dele deg med de som kommer hit, og vise dem hvor godt vi har det her. Skulle så gjerne servert dem ribbe til jul også, men sånn er det bare. De skulle fått møtt mine homofile venner også, og det synes jeg definitivt at de burde.

 

Bare du fortsetter å skinne fritt, kjære Norge. Ikke la deg kue. Bare alle gjør det jeg gjorde i går. For jeg tok en alvorsprat med innvandrerfamilien fra Syria om homofili. De kan se så mye ned på meg de bare vil (not really), men de må respektere mine lesbiske og homofile venner. Aldri spytte på dem i forakt, men tilpasse seg Norge og godta at her kan homofile gifte seg. Og sånn er det. 

 

Stay strong, Norway! La det drønne ute i det grønne, til tårene triller når korpsene spiller. Spis is og vær glad. Vær dessuten sta!

 La flagget vaie i vinden, ta bunad eller finstasen på, vær stolt av dine homofile venner og spis så mye svinekjøtt du bare orker. Aleneforeldre: you rock, man kan fint klare seg alene. Hold på tradisjonen: ut og rop HIPP HIPP HURRA FOR NORGE, 17.MAI ER VI SÅ GLAD I!

 

 

Den forbanna meglerfru1!

 

Nei nå! Nå har hun gått for langt altså! Bloggkrig som bare sukkerpokker! Dette er rett og slett ikke akseptabelt. Hun derre meglerfrua, med sine deilige, sukkerfrie kaker, smakfulle middager og herlig bakst! Alt med fare for å gå ned 10 kg i vekt slik at forifjorårets bikinitruse ramler av deg! Bare pass deg for meglerfru1 sier jeg bare; du blir hekta, og du forsvinner. Mye av deg værtfall. Så ikke finn på å gå inn på linken

 http://m.meglerfru1.blogg.no

 

Det begynte med en suverent perfekt roadtrip to Sweeden. Christina meglerfru1 og Helene forbipolene. Hvilket sounds great huh? En aldri så liten harrytur. Sola skein og vi grein. Neida, men det rima. Vi glisa, skravla og lo som vanlig. 

 

Da vi ankom Norge igjen, bare måtte jeg kjøpe dopapir og lyspære, og Christina begynte å få det veldig travelt. Så etter å ha bøyd og vridd meg gjennom to butikker i Sverige, bøyde og tøyde jeg meg gjennom Rema 1000. Du vet, du må bøye deg og sånn for å få tak i varene. Hadde jeg bare visst hvilke varer jeg selv drev og viste fram hver gang jeg satte ræva til. 

 

Jeg løp fra rema til bilen, og da skjedde det: Man løp av seg bikinitrusa fra i forifjor! Jeg kjente den falt, og jeg satte meg halvkvalt av latter i bilen, og ropte til Christina: "Du og den bloggen din ass! Det er den sin feil at bikinitrusa mi faller av!"

 

Så sjekket vi en viktig ting; vistes den bikinigreia når jeg bøyde meg? Jepp! 

 

På grunn av et og et halvt år med lowcarb forsvant 10 kg og den kuleste bikinitrusa jeg har. TAKK meglerfru1!

 

Neida. Jeg elsker deg Christina, you rock 😙

 

 

Hvis 2018 ringte 1990

 

Har du noen ganger lurt på hvordan en samtale med 2018 og 1990 ville hørt ut som. Vel, jeg har svaret right here. For nei, vi ante ikke hva "selfies" og "serr" var. Saklig. Vi var ikke trøkt oppi en mobil, nei for det var ingenting som het mobil. Telefonen satt fast i hjemmet, og å bringe med oss den ut var svært lite interessant å bry seg om. 

 

2018 ringer 1990:

 

-"Hallå milf, er det early 90-tallet? Det er totusenogføkkingatten som ringer. Sup?" 

 

-"Yo! Stemmer det, I'm the 90's. Milf? Milk mener du? Eller? Søpp  ....el?"

 

-"Bængshot haha! Milf som i mother I would..., ja du vet? Er du kin på å ta selfies med meg eller?"

 

-"Hæ? Selfis? Hvordan "tar man selfiser"? Har ikke tid til å jakte på fiser nå nei. Kremt. Bæng bæng sjøl forresten" 

 

-"Serr? Hvordan man tar selfies? Man bare fisker opp mobilen og trøkker i vei?"

 

-"Sær? Jeg er ikke sær. Jeg er kul. Fisker opp bobilen og trøkker på den? Fiser selen da?"

 

-"LOL!"

 

-'Det heter lolipop, kan du fullføre setningene så man skjønner hva du sier eller, 2018? Og jeg er ikke så gira på å fange sel-fiser. Ikke på å fiske bobiler heller! Jeg er opptatt med life. I've got life. All that she wants is anything that smells like Metallica, Nirvana og Offspring, så jeg har ikke tid. Må pugge tekstene i coveret til Nevermind nå."

 

-" ...åffspring? Hva er det?"

 

-"Nevermind!"

 

-"Ta selfieser med meg da, 90, please. Du er jo selveste Cobain og Bodyguard!"

 

-"Aaah nå snakker vi samme språk, bare at; NEI JEG FANGER IKKE SELFISER MED FRAMTIDA. Saklig!"

 

-"Vi som kunne vært bff og greier?

 

-"Bieffeff? Bjeff bjeff. Nei nå er jeg skuffa over deg assa, framtida. Jeg som så for meg flyvende biler, aliens og megaroboter; og så ringer du og bjeffer om lol-i-pop-er, bæng bæng, bobilfisking og av alle ting: SELFISER! Som jeg "gleder meg" til framtida! Kjedelig ass. Tror jeg holder meg til 1990 jeg."

 

-"Ok. Add meg på facebook i det minste da."

 

-"Feisbook? Booke fisen min å??

 

-"Nei men ...åååh! Seff, du skjønner ingenting, hva?"

 

- "(river seg i håret) Du sier seff, serr, milf og bængshot ass, jeg fatter ingenting. Jeg er opptatt med musikk back here. Snart skal jeg ned til stranda og bade. Vi kommer til å fyre opp et marshmallows og pølse - bål hele gjengen, og vi skal hverken booke fiser eller fange dem. Helst ikke. Vi skal se hverandre i øynene, fullføre ord og setningeeeer, mens vi snakker med hverandre og bare være til stede i nuet. For snart er vi gone in a weird future tydeligvis, kjære 2018. Og da må vi nyte denne tiden, hører jeg." 

 

 

Oooh yeah, det var tider det. Tider det. I dag skal jeg spille litt Offspring, Nirvana, Metallica, Ace of base, Houston, Dion, Beastie boys og REM  og muligens ta et par selfieser med gode venner. Kanskje ikke rundt et pølsebål med kjeften full av marshmallows, men glad og lykkelig likevel. 2018, du er ikke så ille du heller, sånn seriøst. Selvfølgelig. Mother I would give a hug! Miwgah!

 

💛MIWGAH💛

Ikke kødd med byen min, for den er nemlig fin!

 

Byen jeg bor i har visst flere ganger blitt kåret til Norges styggeste by. Men jeg elsker my little smalltown, akkurat som den er. Okay så er fasaden langs E14 trash. Okay så burde de skifte ut de orange greiene på den gamle Værnestunnellen. Eller var det grønngult? Nevermind. Yes, en diamant kan slipes til den skinner, bare gi oss litt tid. 

 

Men jeg tror ikke en fotomodell nødvendigvis ville gjort meg lykkelig. You c? Denne byen har sjel, and you better love our pub, his name is Bamse. Der bør du være tøff nok til å tåle at dassen ikke akkurat er nymoderne. Vi har flere utesteder, og de fortjener alle å fylles stappfulle med glade sommerfolk nå. Stjørdal by night er wonderful, we've got the groove. Sånn egentlig. 

 

Jeg har vokst opp her i bergene over Stjørdal. Kjenner hver minste lille lomme av bergart-veiene, fugleveiene, snarveiene, stiene med de svære røttene og bekkene (til og med stiene er vakre) "gata" og strendene nede ved sjøen. Her har jeg knyttet viktige bånd siden jeg var lita jente. Her er meg mange kjente. (Bare  m å t t e  rime litt, jeg er jo en treg trønder)

 

Da jeg var yngre gjorde jeg som de fleste andre ungdommer; sutret over "herre forbainna kjedelige litje byen her!" Klaget og bar meg; nei her skulle jeg ikke bo da jeg ble stor, gidameg.

 

Og her bor jeg. Helt hekta på Stjørdal by. Ikke flyttbar at all. Hvorfor?

 

Jo. Det skal jeg fortelle deg. Når jeg rusler ned til sentrum en vakker solskinnsdag, med musikk på ørene, magisk utsikt over verdens fineste by foran meg, og jeg ser flyene lande og ta av med himmel og hav i bakgrunnen der framme; da er jeg lykkelig. Da danser jeg litt når jeg tror ingen ser meg. Det har skjedd at noen har sett meg. So what. Som regel er det kjentfolk, og de vet jo at jeg er en raring.

 

Jeg kan ikke gå gjennom gågata uten å møte kjentfolk. Kan ikke tråkke inn på en kafé uten å nikke til noen, smile til kjente på torget, eller bli stoppet av snille blogglesere, hva enten det er butikkansatte, andre kunder i butikkene eller folk som jobber i restauranter. Her er jeg aldri ensom. 

 

Iblant går jeg turer i marka omkring byen med gode venninner. Noen ganger tar vi en kaffe i solsteiken ved en av kaféene på torget. Jeg kjenner et par awesome nabodamer her, og har mange venner i denne byen som står meg nært. 

 

Hadde jeg bodd i en annen, større og for meg ny by; ville jeg ikke hatt det like bra. For her er jeg hjemme. Her hører jeg til. Jeg kan ikke tenke meg å bo et sted der ingen slår av en prat på torget, der jeg aldri får hilst på minst 5 kjentfolk i dét jeg haster gjennom butikken for å rekke bussen, der jeg slår av en prat med en av "hei vi må ta den lunsjen snart, hva?" Yeah let's do that. Og så gjør vi det. Et halvt år senere. Men vi gjør det. 

 

Vi er sosiale, mange av oss i denne byen. Vi sier i forbifarta: "Eeey, kåss går det?" "Tid til en kaffe?" "Steike, du sjer bættre bra ut, du stråle!" "Ha en fin daaaaag!" "Du åååå!" "Nemmen hei du, ska vi gå den turen en dag?" "Heisann, travelt, hade, haha!" Og så ler vi mens vi vinker oss videre gjennom sentrum. 

 

Men! Don't mess with my town! Strendene langs byen her er ikke de styggeste i landet her! Ferskvannene i marka omkring her er blant landets vakreste! De svære lekeplassene i sentrum, har du sett dem? Vel, de er nye, moderne og god damned awesome!

 

I sommer tror jeg nesten at jeg må vise dere disse sidene av Stjørdal. Når vi bader i Storvika, skal dere få se hva vi ser. I det jeg går turer med venninnene mine oppi marka her skal jeg jaggu knipse noen bilder så dere får titte litt på den virkelige byen Stjørdal. Ankie? Janne? Christina, du snakket om Spigiln, er du med? 

 

It's a smalltowned,

uncrowned

city, my dear;

and let's make one thing clear:

It aint here to please you, but us.

So put your shiny ass on the bus

and leave, if you need beauty.

Cuz this town just does it's duty.

 

The diamond beach 

aint for you to reach.

Streets of a smalltown city

will blow away your pity,

wount make you feel lonely, honey.

They, can't buy that, your bigtown money.

 

 

Rimeligere hårklipp til 17.mai?

 

Nå er 17.mai snart her, og jeg har lyst til å anbefale dere trøndere en frilansfrisør med tæl i. Rimeligere løsning for hårklipp av minsten til den store dagen? Da er bloggeren Helene Nordvik løsningen for deg. 

 

Reklame? Nei, jeg kjøpte en hårklipp til minsten selv, så sponset er det ikke. Jeg er bare oppriktig veldig fornøyd med hårklippen og den rimelige løsningen i forhold til frisør. Det viktigste er at minsten selv oser av stolthet når jeg leverer ham i barnehagen om dagen. Helene er dyktig med barn, så han satt i ro som en engel under hele hårklippen.

 

Ta kontakt med Nordvik og redd 17.mai, på https://www.facebook.com/f0rbidd3n

 

 

Dette er sannheten som jeg helst skjulte

 

Jeg løper. Fortere. Hvor har det blitt av smertene i knærne? Hvorfor stivner ikke leddene? Hvis jeg gasser på nå, får jeg vondt da? Nope, jeg fikk ikke det. Enn nå da? Jøss, ikke vondt noen steder.

 

Så smiler jeg bredt, for jeg vet jo hvorfor. Sykepleieren sa det da jeg ringte henne: "Prøvene viser negativt. Det vil si at blodet ditt er helt virusfritt, men vi fullfører kuren for å være sikker på at rensesystemet ditt også helbredes."

 

Hun har kjent meg i noen år nå. Behandlet meg med verdighet og alvor, både hun og den kloke, eldre legen. De kjenner mine tårer, og fortvilet har de lenge ønsket å kurere meg. Men staten Norge bestemte slike økonomiske spørsmål. Ikke de.

 

Og som vanlig; jeg begynte å grine, men gledestårer nå: "Er det SANT? Er jeg frisk? Kan jeg ikke smitte noen nå? Kan jeg endelig slappe av?"

-"Ja nå kan du slappe av, for du kan ikke smitte noen, du er frisk nå. Kjenner du at formen er bedre? Har du mer energi? Det tar på å leve med et virus i blodet, Helene, så jeg regner med at du føler livet er lettere å leve nå?"

 

Tårene danset i ansiktet mitt i det jeg bekrefter det og fortalte henne om hvor frisk og energisk jeg føler meg for tiden. Jeg er så heldig. Jeg går ut av denne forbanna sykdommen uten alle de skadene jeg kunne fått for resten av livet. Frisk! Jeg er stolt og frisk.

 

-"I dag skal jeg jogge!" Forteller jeg sykepleierdama. Sola skinner på meg og himmelen er skyfri. Jeg suser bortover kunstgressbanen uten så mye som et vondt ledd. Varme salte tårene triller nedover kinnene mine mot vinden mens minnene strømmer på. Det har tatt meg lang tid å dele sannheten med dere, men her kommer den.

 

Lukta av blod. Mengden med blod. Å sitte i gangen alene som ungdom og tørke opp blod. 

 

Jeg bodde sammen med en rusmisbruker, altfor ung til å fatte hvor langt utpå kjøret han var. Han kunne bli gal av sinne, og jeg slet voldsomt med angst. Vi hadde kranglet. Jeg hadde et helvete å deale med inni meg, så jeg gikk inn på badet og kuttet meg ei stripe på skulderen min i ren frustrasjon. Hatet meg selv på den tiden. Jeg var ingen selvskader, det var ren impuls.

 

Han ble provosert over mitt barnslige påfunn da han oppdaget det etterpå, og var av typen som klikket mentalt. Jeg skjønte lite da kjæresten min hentet en kjøkkenkniv mens han ropte "Hva om JEG også gjorde sånn?" 

 

Så skjærte han seg. Dypt. Langt. To ganger på samme underarm. Legene som sydde ham sa senere at det var 15 og 20 cm.

 

Kjøttet. Det orange kjøttet. Det bredte seg utover og blodet begynte å renne i elver over kjøttet. Det sprutet blod, mens han prøvde å holde for. Ansiktet hans, det gren i smerte . Jeg gikk i sjokk, og stivnet der i gangen. Jeg er sikker på at noe av sjelen min står der enda og ser på orange kjøtt som lukter blod. Huset er revet og nye boliger er bygd oppå, men der i tidens huggtann står ei ung jente og glor sjokkert på skrått ned mot høyre. Noe av meg våknet da han ropte desperat: "Ring ambulanse da di forbanna kjerring!" Han overlevde.

 

Her om dagen satte ei venninne blikket i meg, og sa rolig: "Helene. Jeg har stor tro på å si B etter A. Nå har du noe du skulle fortalt leserene dine. Du har ingenting å skamme deg over!"

 

Det er sant. Hun har rett. Hvis noen mener jeg skal skamme meg; hvis de ser ned på meg for dette, da er det dem det er noe galt med. Ikke meg.

 

Fordi, ei ung jente satt en gang alene med et langt sår på armen sin og tørket opp masse blod etter kjæresten sin. Og hun visste ikke. Ante ikke. At hun ikke burde gjøre det. Ikke røre. Hun gråt i fortvilelse over måten han behandlet henne på, hver eneste gang han stakk av for å ruse seg. Hver gang han slo, og hver gang han sparket. Men i ettertid skulle det vise seg av det mest livsfarlige av alt i hele verden, var å sitte der alene og tørke opp blod som hun aldri skulle glemme lukten av. Der og da skjedde det noe som ingenting kunne beskytte henne mot. Ikke engang voldsalarmen hun gikk med da hun endelig kom seg unna ham. Hun ble alvorlig fysisk syk, og det er lettere å skrive "hun". Men hun var meg. Selv om jeg ikke lenger er henne.

 

Kjære ungdom. Vær opplyst. Ikke reis fra livet før du egentlig skal. Jeg var aldri narkoman. Visst har jeg røyket et par fredspiper, men da jeg hørte Mette Marit fortelle om sin fortid skjønte jeg at vår kommende dronning var mye tøffere enn jeg turde å være i det rufsete miljøet. Hun turde å prøve stoffer jeg aldri i verden hadde mot til å teste. Var jeg kanskje ikke unstable enough fra før, om jeg ikke skulle "aldri oppleve glede igjen" med smileys, eller risikere å få skumle halliser på sopp?

 

Men i visse miljøer finnes overflod av sykdommer som kan stjele alt fra deg. Og de smitter ikke ved sex, nei de er ikke kjønnssykdommer, men livsfarlige virus som flytter inn i blodet ditt. De smitter ikke ved kyss. Heller ikke kun bare ved deling av sprøyter. Selv om smittefaren er liten, ja så KAN det skje deg. Det finnes egoister som aldri vil advare deg om hva de bærer på. Folk som gir faen i framtida di. Livet. Ditt. Own it, my dear; own it!

 

Jeg skalv enormt da jeg satt på legevakta den dagen kom jeg meg unna ham for evig og alltid. Legen sendte meg ikke til psykiatrisk fordi jeg var syk. Han la meg inn for å beskytte meg mot en mann som var farlig for meg. De måtte ta blodprøver på sykehuset, inne på psykiatrisk. Vanlig prosedyre. Jeg måpte uvitende da legen fortalte meg at jeg hadde fått sykdommen til Pamela Anderson. Den skamfulle hepatitt c som hele verden hadde mobbet henne for. Men jeg var ung, og gråt ikke, siden jeg ikke var særlig opplyst. Kunne det være så farlig da?

 

Ja. Jovisst levde jeg farlig nå. Nå fikk jeg vite at livet mitt kunne bli kraftig forkortet av denne sykdommen.

 

Fra den dagen ble jeg besatt av å ikke smitte noen. Jeg skulle ikke synke så lavt som ham. Alt som hadde med blod å gjøre ble min store skrekk, og klorin ble min beste venn. For denne sykdommen smitter kun ved blod mot blod. Legen og sykepleieren som fulgte meg fortalte meg om lav smittefare og alt det der, men for meg var det nok med muligheten for å ødelegge flere liv. Skammen kunne jeg bære sammen med viruset. Men ikke samvittigheten over å smitte noen. Jeg sluttet nesten å gi klemmer. Tenk om. Hvis. Sår. Blod.

 

Dette måtte jeg bære på alene. Kunne ikke skjære meg. Selv om oppfølgingsteamet på sykehuset forsikret meg om at dette ikke var en sykdom som smittet lett, at jeg kunne fint ha sex, at jeg kunne kysse, kunne leve som normalt, gjorde jeg ikke det. Jeg var anspent hver dag, og å blø var uaktuelt. Det måtte ikke skje. Kunne ikke kutte meg. Passe på syklusen. Så ble jeg mamma, og ble enda mer forsiktig. 

 

Jeg opplyste kanskje litt for mange, og selv om det både var flaut å fortelle, og jeg ikke behøvde å si det, følte jeg et intens behov for å advare. 

 

Sykdommen brøt meg ned. Jeg gjorde alt for å leve friskere. Ble avholds fra alkohol, spiste sunt og trente aerobic og styrke. Men nå vet jeg at jeg aldri hadde samme opplevelse av styrke i musklene som andre. På slutten hadde jeg så vondt i knærne at det ikke akkurat var gledestårer som trillet nedover kinnene i motvind. Jeg bet tennene sammen og brukte lang tid på oppvarming. Ja, jeg jogget noen ganger bare i 20 minutter, og ble helt skremt over de vonde knærne og leggene som plutselig stivnet i smerter. Hva var best? Å gi seg, eller protest? Jeg valgte protest, og brukte altså heller tid på å varme opp og å gå, samt å tøye til jeg fikk til å jogge uten de verste smertene. Likevel kunne jeg være utmattet etter en halvtime. 

 

Om morgenen seg jeg sammen som en sekk. Kreftene var borte. Å reise seg opp fra badekaret etter et varmt bad var et ork. Jeg ble anpusten bare jeg gikk opp trappen for å se til barna når de sov. Som en gammel kropp, sliten av dage.

 

Det jeg ventet på var surrealistisk. Jeg gikk og ventet på at leveren min skulle få arrvev, altså at jeg nesten skulle få skrumplever. For hvis prøvene kunne vise høye verdier, og leverprøvene skader på leveren, kunne legen på sylehuset sende inn søknad om en altfor dyr kur ved navn Epclusa. Den kuren hadde ikke harde psykiske bivirkninger, og jeg med bipolar ville tåle den. Men den var altså for dyr. Jeg måtte bli skadet for livet for å få den, og kanskje leve et kortere liv med leverkreft og skrumplever. Samme hvor frisk jeg ble fra viruset ville jeg måtte bære med meg skadene. 

 

Jeg fikk høre det på en av kontrollene i fjor. Markedsprisene kom til å bli presset ned av nye medisintyper, og staten Norge kom mest sannsynlig til å åpne for behandling av absolutt alle med hepatitt. Med medisinen Epclusa. Tårene trillet da de sa det, og vi gledet oss over at jeg ikke hadde klart å skade leveren min.

 

Du tidde om noe alvorlig viktig. Du smittet meg og stjal år av mitt unge liv. Du ga meg smerter i kroppen, og du tok fra meg energien min. Jeg måtte stå dødens stille og se på at livet suste forbi meg. Måtte sove i døs mens andre var våkne og levde livet. Men jeg beholdt friske organer, og jeg fikk livet tilbake i gave. En ny sjanse fra et nydelig land i rødt, hvitt og blått. Jeg tilgir deg. Du fortjener ikke min bitterhet. 

 

Du fortjener å vite at; jeg overlevde, jeg også! Og det som bare pokker, m@$@rf@ckeeeer 😉

 

Synd og skam, hva? La meg fortelle deg HVA som er synd og skam!

 

Noen ganger er en boblende hvit løgn litt innafor. Andre ganger ikke. Sometimes kan det altså være på sin plass. Den jeg skal fortelle om, mener jeg boblet pent på sitt sted. 

 

Jeg satt i et boblebad i Pirbadet, fordi 3-åringen trengte seg en dupp i vogna si, der han hadde sovnet dønn etter tegn bare jeg som mamma ser. Behov som litt søvn kan være viktig etter masse nye inntrykk og annen luftfuktighet. I know my kids. 8åringen badet innen synsvidde, og jeg prøvde å slappe av. Men det var rett og slett umulig.

 

Rundt meg satt nemlig 3 stk mørkhudede menn og snakket arabisk, høyt og med fektende armer. Siden de snakket så høyt rett ved siden av mitt sovende barn som sårt behøvde litt søvn, satte jeg meg høyere opp slik at jeg så gutten min bedre, og samtidig hadde bedre oversikt over badingen til 8åringen min. Vel vitende om en enorm puppesprekk i en utringet, normal, nordisk bikinioverdel. Like vitende om at jeg befant meg i mitt hjemland Norge, der slike bikinier er innafor. Langt innafor. Helt i orden.

 

Stemningen ble hissig oppi boblene. Bobler som etterhvert stilnet. Innimellom kastet mennene kjappe, sorte blikk på meg, og jeg la merke til et gjennomgående ord: "Haram". De ristet på hodene sine, og gjentok order flere ganger: "Haram, haram! Smatt smatt smatt."

 

Haram vet jeg godt hva betyr. Mitt første møte med dette ordet var da en tidligere islamsk nabo av meg forklarte meg og min venninne at det var synd og skam, altså "haram", at vi som to kvinner satt alene ute på kvelden uten mannlig beskyttelse. Ja, at vi viste oss ute som kvinner etter klokka åtte i det hele tatt.

 

Jeg ble mer og mer irritert der jeg prøvde å slappe av i boblebadet. Jeg satte meg enda høyere opp, slik at jeg ruvet over dem. Kremtet: "Unnskyld? Snakker dere norsk?"

 

De svarte på ganske godt norsk, at ja, det gjorde de. Da reiste jeg meg opp og så ned på dem, før jeg smurte inn min hvite løgn: "Jeg snakker språket deres også!"

 

De måpte, og han ene spurte: "Snakker du arabisk??"

 

-"Ja, og det er haram å snakke med så høye, ropende stemmer rett ved siden av mitt sovende barn!" svarte jeg, før jeg satte bikiniræva til, og tråkket opp boblebadtrappa, tok med meg vogna, hentet 8åringen min; og fant meg et mer respektabelt sted som kvinne å slappe av for penga. For ikke å snakke om å slippe å bli generalisert pgr av mine naturlige pupper og former. 

 

På grunn av ordet haram tror dessuten islamske kvinner at vi Norske damer er usosiale. De ser oss aldri der ute på livet, dansende og leende, fordi det er synd og skam hvis de viser seg ute blant folk alene etter kl 20.00. Jeg har flere ganger blitt kritisert for min "usosiale, norske kultur". 

 

Men! Det er SYND OG SKAM å kalle min herlige, norske kultur for asosial, der en non stop av Cuba, Russland, Norge og maaange andre freshe nasjoner er ute og rocker Norge sammen til en nydelig, lettkledd culture of freedom, etter å ha fått badet i ro og fred i flotte badeanlegg, før vi treffes på kaféen dagen etter, der vi møtes for å ha det trivelig. 

 

Hilsen stolt, hvit bikinimamma med multikulturell vennekrets.

Endelig!

 

Aaaaaah dette er så riktig. Dette er så bra. Etter to måneder sparing og moderat shopping, er vi endelig der at vi unner oss litt av potten. Dette kunne vært fin reklame for både Clarion hotell Brattøra, Pirbadet og sånn derre moderne slim som alle kidsa snakker om for tida; elasti plasti. Det er det altså ikke; this is from crazy mama's pocket bucket; fordi vi fortjener det. 

 

Clarion har gitt oss et knall hotellrom, her vi bader i badekar, relaxer, leker med grønt slim og lader opp til en hel dag i Pirbadet i morgen. Even og Mathias oppfører seg som bestevenner, og jeg ligger pal ut over en av tre deilige hotellsenger og kjenner at det snart er på tide å fortelle dere hvorfor jeg går på en expensive medisin for tida, og hva det er jeg feirer at jeg er frisk fra nå, rent fysisk. Jeg er frisk, men gjennomfører resten av kuren med et glis.

 

Latteren sitter løst nå, her kan vi slappe av. Jeg nesten griner av glede over roen vi opplever sammen nå. Sist Mathias og jeg overnattet her på hotellet, lå en spent 5åring og kjente lillebror sparke med små babyføtter inni mammas mage. Det var Mathias, meg, babyen i magen og masse bading i Pirbadet. Nå har vi ham her, og han har blitt 3 år, den lille pjokken. Mamma har blitt blogger, og dessuten har a nettopp forlenget livet sitt med mange år. 

 

For nå er mamma frisk i kroppen sin!

 

Jeg vil takke absolutt alle de herlige vennene mine for all god støtte. Dere er bare awesome, og så er det jaggu så mange av dere, at jeg føler meg rik bare jeg tenker på dere. Dere er så gode på tilbakemelding. Så flinke til å minne meg på at jeg tross alt er en snill, grei og dyktig m@therf@cker som får til det jeg vil. Og når jeg ikke er på rett spor, får jeg høre det også. Ærlige, dønn ekte mennesker, er hva dere er. 

 

Men nå må jeg "stikke", for slimet må deles i to. Det er sånn det er med enkelte søsken: er det ikke likt, risikerer stemninga å bli muggen. Ikke alt er mulig å dele likt. Ei grantelle er ikke ei bjørk, for svarte. Men dette slimet. Well. Yeah. God helg fra Trondheim :)

 

Geniene du ikke ser

 

Velkommen til forbipolene. Dagen har vart i noen timer nå, hva? Jeg lot lille trille sove lenger mens jeg løp gjennom dusjen og spaklet på meg et freshere face enn the wake up gone one. Tenk så digg det er for en trøtt liten tassi å gå sove litt lenger før den lange arbeidsdagen sin i kindergarden? Jeg vurderte å lage ferdig frokosten til ham, men han er så uforutsigbar når det kommer til all maten han liker. Noen morgener vil han ha kaviar oppå skinkeost på brød, andre frokostblanding. Tassebassen min. 

 

What about us? Us grown ups? Når barna er levert i skoler og barnehager, og mange av oss har flydd ut i verden som tingelinger og magicaer fra tryll. (Iallefall er det jeg tror at treåringen min tror) what then? Noen gliser seg inn på bussen, some like the train, others are dancing in the rain. Andre ligger under ei dyne og gråter. Noen sitter langs ei gate og skammer seg over tiggekoppen sin. Jeg? Jeg er den frustrerte. Den som hver dag irriterer seg over at den slitne, norske dama ved tiggekoppen ikke er statsminister eller kunnskapsminister. Min ister. MIN! 

 

Cuz they've got the boom boom. Petter uteligger ser det. Jeg ser det. Ser du det? 

 

Jeg sitter på en av liggestolene ved Solsiden. Venter på ingenting. Nyter skriveinspirasjon, frekke måker, naughty damer og vårkåte menn. Sildrende vann. Blå himmel, og en buss som snart går tilbake til lille Stjørdal. Da ser jeg ham. Et glimt fra en hippietid langt der tilbake. Han smiler og tar av seg solbrillene. Tar seg tid til å snakke. Tida den tida, gurimalla så lenge siden. 

 

Du. Du ville kanskje hørt ham fortelle om uføretrygd, isolasjon og angst. Jeg. Jeg hørte et geni. Og hvor er det plass til dagens genier? Hvor ville Einstein bodd per dags dato? Wasted on the street.

 

Cuz we are fucked!

 

Vi setter kronidiotene ved makta og overser de geniale filosofene. Kunstnerende. For det er så lett å  overse både dem og tiggekoppene, selv om det er de som sitter der som burde skrevet et par hundre lærebøker for framtidas unge spirrevipper.

 

Ariana Grande. Right now she's in a state of mind. She's turning it up. Legg merke til det. At livet går videre.

 

Men overse ikke fuglene. Ignorer ikke tiggekoppene. Glem ikke geniene.

Du må operere deg for å være sexy

 

It's time! Etter 3 år som blogger er tiden inne for å banke litt i det lille sorte sexy bordet. Jeg er omgitt av opererte barbiedukker her i bloggverdenen, og det er på tide å gjøre som han der modne Justin. Du vet, han som bringer sexy back. Ikke han Bieber'n, han umodne, men han derre Timberlake.

 

Media roper til deg: Du må operere deg for å være sexy! Fylle på med ditt, stappe inn datt og ende opp som catface and wannabe dolly.

 

Men vet du hva? Når du slipper cellulittene dine løs og gir blanke i dem, så er det sexy. Vet du det? Vet du det, modne kvinne, at når du deiser bortetter stranda med de store hoftene dine vrikkende hit, dit and everywhere, ja så er du HELT RÅ?

 

Arrene på den 45 år gamle ræva di. Den litt dissende magen som bar frem 4 barn opp gjennom årene; den er så fin, er du klar over det? Skriften på kroppen din som forteller om det verdifulle livet ditt, ahhh: finnes det mer sexy enn det?

 

Skrukkene, sprekkene, rynkene; please ikke fjern dem. De er så vakre, og du er så nydelig med alle dine kvinnelige kvinneligheter. Særlig når du soler deg litt så arrene kommer tydeligere fram med hvite nyanser.

Babe, hold on to whatever you ARE, cuz YOU are the only star that YOU are. 

 

Er du en swinger? Liker du å være frisinnet sammen med flere enn bare en? Det er ikke noe som feiler deg. Det er noe som feiler den fordomsfulle verden som rent har glemt at noen måtte kose seg splitter nakne sammen for at de skulle få livet i gave. Med dissende rumpestumper, arr, rynker og tigerstripete strekkmerker i skjønn harmoni med alle cellulitene. 

 

Sex er like naturlig i din alder som i alle andre aldre. Men det er EN rød sexy tråd som aldri knytter feil: selvsikkerhet. Du må, før du legger deg under en gal kniv, lære deg å GI FAEN! Gi en lang eff i cellulitene, disseræva, hengemagan og gliserynkene.

 

For alle andre elsker alt ved deg så lenge du elsker deg selv. Vær som: Let me rock you, and take me as I am, or leave this room asap!

 

Overse den gale delen av bloggverden er du snill. Vær den du er. Og opererer du deg likevel, ja så gjør det da. Men ikke glem å pøse på med evnen til å gi eff i resten av alle dine merker og arr. Du skulle bare sett alle de fine arrene mine, du! Og cellulittstripene mine ned langs lårene mine, de er awesome fordi. Just because. Rumpa mi lever sitt eget liv, og den og jeg har en pakt. Jeg har lovet den å aldri aldri drepe den med en kniv.

 

For du er hot, mama; du er SEXY SOM DU ER! 

 

Tabu? Sex? Ikke i vår alder.

 

Pip. Piip. Piiip. Ånei. Ta telefonen. Nå med en gang. Det er så gangbang viktig, og så bipolart important, at jeg får sagt deg dette til deg nå. Nåååå.

 

Venninna mi tar ikke telefonen. I stedet kommer ei melding: "Jeg puler". 

(Pause da eller? Du KAN ikke skrive melding MENS du koser deg? Det må jeg høre mer om når du er ferdig!)

 

Jeg ringer ei anna venninne. Vi begynner som vanlig å snakke om intimlivene våre. Hvilke barberhøvler som funker fett, og hvilke man av smertefulle erfaringer styrer unna på grunn av pizzaeffekten. Laser ville vært awesome. Så snakker vi om analsex, too good close friends og sånne ting. 

 

Hva har skjedd med oss?

Where did the time take us?

 

Jeg trodde en gang i tiden, at senere i tiden, da skulle vi ha grå bukser med brett på foran, korte gråstenkte krølller og gaffateip om munnen hva angår alt som begynner på ess, fortsetter på e og slutter på ex. 

 

Men neida. Den gang ei. Under de langtfra gammeldamete buksene skjuler seg alt annet enn bestemortruser, og det vi snakker om er langtfra anstendig. Nei. Det er både langt, lengre enn langt og latterlig frigjort.

 

Da jeg var ung, trodde jeg det var kjedelig å bli gammel. Nå tenker jeg omvendt. Så forferdelig kjedelig; and I say BORING; det må være å være 18 år, nå som jeg er 38 år. 

 

Det er langtfra fyfy å snakke om SEX blant mine venner. Vi har så mye gøy å prate om innen dette temaet, at du skulle bare visst, unge spire. 

 

Det durer. Og ikke i vibratoren denne gangen, men i telefonen. Det er venninnen min som er ferdig, og nå MÅ jeg bare høre litt juicy detaljer;

så: Over og ut fra Lykketoppen!

 

 

Når kalvene danser

 

Er man litt våryr? Kan det tenkes at kalvene vrir seg i galopp ute på jordet ditt akkurat nå?

 

Det endte slik det helst innerst inne ville ende; ei bok kunne ikke fikse noe, akkurat som plaster ikke helbreder kulehull. Singel. Jeg elsker det ordet. Det er jo sånn jeg vil ha det.

 

Jeg er den derre våryre kalvefaen ute på det glade jordet, litt for happy og altfor klæbbete. Men ah så lykkelig!

 

Helgen har vært magisk. Aller helst ville jeg ha lille Even her hjemme, men siden han skulle til pappan sin, dro jeg ut på eventyr. 

 

Jeg har sitti i boblebad under stjernehimmelen med magiske mennesker. Jeg har bodd på hotell sammen med en gjeng gærne folk, og jeg har kjent at sånn; nettopp sånn, skal det være.

 

Å komme hjem til Lykketoppen skal bli aldeles skjønt. Kanskje har det så smått begynt å spire litt i det lille drivhuset vårt, og kanskje er kattungene på vei ut i vår verden snart. De skal få bo i et slott. Jeg mener det. Vi skal søren meg lage et pappeskeslott til de små nurkene og snille pusemamman. 

 

Sorry, men jeg elsker livet mitt right now. Jeg elsker barna. Jeg digger vennene mine. Jeg liker sexy folk, og hvem pokker sier en mann må ha vaskebrett to be hot? Jeg elsker hele tilværelsen min akkurat nå, og har desverre ikke noe å klage på. At all.

 

Hva med deg? Kalvedans?

Ja, jeg lager mine egne smykker

 

Midt i stua på lykketoppen ruler et fargerikt smykkeverksted. 

 

Her har både store og små plukket perler og tredt på tråd og øredobler. Det snedige er at en stille mindfullness følger med som bonus.

 

 

Jeg liker å være 100 % meg selv, og finner veldig sjeldent smykker i butikker som jeg virkelig liker. Det er noe med fargesammensetningene. Jeg vet hva jeg liker. 

 

Det hender jeg kjøper smykker på brukten og fretex. Barna synes jeg er litt gæærn som klipper de i stykker, men når de ser alle de fine perlene pent sortert etter farger, gisper de av fryd. "Skatt, mamma, skatt!"

 

Be a bitch for real, and destroy! Det er kjempegøy å ødelegge billige bruktsmykker, og trylle fram fantastiske perler, før man fikser sine egne mesterverk. 

 

For hva er mesterverk for DEG? Det nabofrua liker? Det venninna di digger? No way, det tror jeg ikke på. Jeg tror på kreativ gjenbruk i personig stil, så hiv deg med og lag deg noe som DU elsker ;)

 

Hilsen oss raringene på Lykketoppen 😉

 

Kylie eller Kim Kardashian; en av dem var i Trondheim

 

Er hun ikke stilig i den grønne, flagrende vårkjolen sin, med det lange sorte håret og den selvsikre holdningen? Vi bloggere får jaggu muligheten til å bli kjent med noen spennende folk. 

 

Hun tok noen bilder av meg i farta sist vi møttes. Vi hadde bare en halvtime på oss; men en halvtime er nok for to kreative m@therf@ckers.

 

Ikke vanskelig å ha det gøy under en photoshoot med HENNE!

 

 

Ja, for at du vet, kan det hende at min fotograf er Kylie Key. Eller kanskje er det Kim? Hvem vet, andre enn en av dem, og jeg ;) Folk er folk, og jeg ser, og blir kjent med, mennesket, ikke statusen. Du kan jo ta en titt på bildene og gjette hvem hun er 😉 Jeg er tilbake hjemme på Lykketoppen, etter en amazing dag. Life rules when you're open for some fun ;)

 

Slik skal jeg skaffe meg grønne fingre

Asters, øyeblomst, levkøj, blomkål, paprika, bifftomat, agurk, purreløk, basilikum og oregano  ...pokker ta som jeg gleder meg til alt dette begynner å spire og gro, i det fancy minidrivhuset jeg fikk av mine tantebarn og svigerinna mi i bursdagsgave. For en gave! Tenk å gå sommeren i møte med slik flora på vår lykketoppterrasse! 

Even ble værende hos nabodiva og sønnen hennes Anthony (som er like gammel som Even) mens jeg dro til sentrum og kjøpte såpotter og frø. 

Før leggetid ble det litt såing på minsten, og han skjønte godt at vi må "vente, mamma, så kommer blomstene".

 

Jeg kommer nok ikke til å nøye meg med det vi har sådd; DETTE får mine fingre dilla på! Kanskje blir de grønne i løpet av sommeren også, hvem vet. Grønne fingre hadde farmor og farfar i vakre flora-nord, så for å hedre dem og flinke mormor, skal jeg iallefall prøve :)

 

Vårblomsten på Lykketoppen

Hvordan kan man bare se, men ikke røre, når man er tre år og titter ut av vinduet en varm vårkveld? Hvitveisene smiler litt for bredt, og det tar bare noen få minutter. Smette på seg sko, holde mamman sin i hånda, og rusle smilende bort til den hvitkledte grøftekanten. 

-"Æ har en ovejaskele te dæ mamma. Her. Her e bursdag te dæ!"

Å få gleden av å se lykkeliten plukke blomster før kveldsbadet sitt, er uvurderlig. 

Tror vi må gjøre dette i kveld også, lille venn. Men først må vi spise pannekakene jeg lovte deg, og dra ned til butikkene for å kjøpe jord og frø. For du er så glad i blomster. 

Men det er DU som er den virkelige blomsten, lille sola mi 🌻🌼🌻

Maler du verden i regnbuefarger?

 

Bevisst selvutvikling kan være helt supert. Men det er en grunn til at det heter utvikling; ting kan ta tid å lære seg. 

 

I begynnelsen er det lett å gå i visse feller. Som å undertrykke sine egentlige følelser innen fake it til you make it. dette pgr av det faktum at man jo lærer seg én ting om gangen, og kanskje fordelt over flere år.

 

Da jeg var 25 år, begynte jeg å lese bøker som "Tenk positivt" av Bjørn Ringom og "Du kan helbrede ditt liv" av Louise L Hay. 

I noen år gikk jeg rundt og trodde at hvis jeg bare tenkte positive tanker og sa positive ord om alt, så var det ...ja; positivt. 

 

Så da gjorde jeg det. Blind og ny i gamet.

 

"Huff som det regner" kunne ærlige folk si.

 

"Nemmen oi så bra det styrtregner, så får blomster og trær næring!" Sa jeg. Polyanna her self. Gjørmete sko og gjennomvåte klær ja, etter en litt vel overraskende skur. Javisst. Blomster og trær ja, som ble styrtregnet dønn ihjel. Lukta av mark. Mmm. 

 

Jeg løy for meg selv, og ante ingenting om livets naturlige bølger. Om sort og hvitt. Om kontraster og ærlighet. Om at positivt ikke kunne bli helt ekte hvis jeg løy for meg selv om alt jeg faktisk ikke likte. Nesten som den skrullete og blinde kona til Hitler; helt på bærtur, men likte alle bærene selv om jeg ikke likte rips. God damned så slitsom jeg måtte ha vært innen jeg begynte å lese videre, i mer detaljerte bøker som "Elsk deg selv" med Wayne Dyer. 

 

Man kan ikke BARE fokusere på det positive. Skal man greie å oppnå lykke og en sunn holdning til livet, må man også tørre å kjenne på alle de andre følelsene man tross alt er naturlig utstyrt med. Man skal ikke undertrykke sorg, sinne og redsel.

 

Nøyaktig slik er det jeg ivaretar denne bloggen også; jeg pøser ikke på med lykkelige regnbuedråper, når det stormer og jeg faktisk ikke liker det. Jeg er ærlig. Og jeg skriver om alle delene ved livet, ikke kun det "fjållete påsitive".

 

Men jeg henger aldri ut noen. Her inne er det ikke bare anonymisert; her er stokket om til Bodø blir Oslo, 60 år blir 20 år, kvinne blir mann, og sol blir regn. Slik kan jeg fargelegge og være åpen om også de negative sidene av terningen. Ikke bare sekseren. 

 

Man kan jo skrolle videre dersom man bare vil fokusere på det positive. Dette var aldri ment å være en svær lesertallblogg, men et sted for mine rufsete skriblerier. Fordi jeg er en skribent, og liker å skrive.

 

Jeg takker og priser for at jeg ikke er den samme naive, overdrevent positive, nyfrelste selvitvikleren som stod fast i 2005 i flere år. Noen vil kanskje grøsse av ærligheten min og kalle det "hat og bitterhet", men da har de misforstått så det fiser etter dem. Jeg er hverken bitter eller hatefull. Jeg tilgir ALLTID. Det er ikke ensbetydende med at jeg liker det de har gjort, eller behøver å i det hele tatt hilse på dem. Å tilgi handler om å få fred i hjertet, ikke om å bli naiv og late som om ingenting har skjedd.

 

Det betyr ikke at visse tema ikke fortjener åpent fokus foran å ties ihjel. Det betyr ikke at jeg skal skjule det. Jeg skjuler personalia og pakker det ansvarlig inn, slik at det er mulig å fronte åpenhet på en forsvarlig måte. 

 

Vi må kunne grøsse av stormen, og irritere oss over flommen, for å kunne nyte godværet 100 % når sola skinner omgitt av deilig blå himmel. Vi må kunne godta at noen liker ertesuppe, mens andre hater det. Jeg liker kontrastfylte smykker med fargesterke perler. Sort mot gult, etterfulgt av rosa og lilla. Grønt i enden, med lysegrønt før nytt sort innspill. 

 

Velkommen til forbipolene; her finnes ingen Polyanna. Ingen betente, undertrykte følelser. Her kommer du ikke kun til å få lese om grønne vidder og rosa blomster. Nei, her bor det også høye kalde fjell dekket med is, og rivende uvær i ærlig natur. Velkommen velkommen, men hvis du er som meg da jeg var 25 år og blåøyd; keep on skrolling, så slipper du ærlig og åpent fokus, og kan fortsette å farge verden i regnbuefarger. Bare husk å unngå nyhetene, for da kan den kjempepositive tegnefilmen slå sprekker 😉

 

Som vann på både gåsa, høna og måsa

 

Du vet. Når du endelig finner freden, og roen har senket seg. Når relasjonen er brutt, og du la på litt ekstra for å være på den sikre siden: nå vil du være i fred. En venninne kan virke som det hun er; ei forbanna kjerring. Eller hun kan virke hyggelig. Eller begge deler med vekslende årstider. Uansett kommer det til et punkt da du sier fra at vennskapet druknet en plass mellom vinter og vår; leave me alone, please be gone!

 

Det kunne vært lett, det. I 1993. Da var det bare å trekke ut ledningen og pælme alle hatbrev i søpla. 

 

Men året er 2018, og det er trakasseringens enkleste tid, like ever. Meldinger tikker inn ca 10 ganger om dagen, med sure beskjeder om alt det negative vedkommende finner ved deg, utropstegn uttopstegn utropstegn, og trusler om at "alle andre er faen meg informert om hvor teit du er!" ruller inn i den deilige dagen din som små biler fulle av eksos. Men du velger selvfølgelig å ikke sette deg inn i bilene. La dem kjøre, let'em drive, sammen med kjerringa som sitter inni.

 

Joda. Javisstja. Vet du hva? Det er greit det, din lille liksomterrorist: Jeg vet du elsker å prøve å pine meg. Men du skjønner, det gjør ikke vondt lenger. Tror du virkelig jeg egentlig bryr meg om alle dine forbanna paranoide forestilninger om meg? Tenker du at jeg blir redd når du bruker alt du kan mot meg, og "sårer meg" med "hersketeknikk public"? Som om jeg - like I care - hva du måtte innbille andre mennesker om meg? Hva da? Skal dem bite meg i ræva? Klype meg på skinka? Spytte meg i ansiktet sittende flere mil unna? Se om de treffer; liksom.

 

Nå har du holdt på i et døgn med stygge og uhyggelige tardedmeldinger, uten å få svar fra meg; blir du ikke lei? Har du ikke et liv å leve? Tror du livet mitt faller i grus av hatet ditt? Og som om jeg, som er vant med full åpenhet om min egen fortid, skulle føle meg truet av at du "forteller folk løgner om meg."

 

En ting er sikkert, og det er at du innbiller deg at det faktum at jeg lever med diagnose bipolar gjør meg så sårbar, at hvis du kjører på nok, så "knekker du meg". Tenk å være så ondskapsfull. Stakkars deg. Det kan umulig føles positivt. 

 

Jeg føler for å informere deg om at jeg anbefaler deg å konsentrere deg om deg og ditt. Jeg har det strålende med meg og mine, og det er ingenting her i gården du kan ødelegge; give it up.

 

Di kjerring. Ja jeg mener det. Det er feigt å sende usaklige meldinger med hensikt å plage andre, time ut og time inn. Men jeg er vant til denne atferden din, så nå preller det av som vann på både gåsa, høna og måsa! 

 

Keep going med bygdadyrsladderet ditt, så mye du vil. Men fortsetter du med simpel telefonterror, er det ikke lenge før jeg ringer politiet og rådfører meg med dem. You should know at psykisk terror ikke er lov, you wannabe bastard.

 

Livet er så deilig. Alt for digg til å kaste bort på å gi unødig oppmerksomhet til sånne som deg. Tilogmed i dette innlegget er du hverken kvinne eller mann, 70 år eller 15 år. Men du er 0 år i mine øyne, that's for sure. 

 

Get a life, or a fucking wife 😜

"Æ ælske dæ"

 

Hva var vel livet uten ekte kjærlighet? En varm, bløt klem, bittesmå armer rundt halsen min, og en tynn stemme som sier: "Æ ÆLSKE DÆ MAMMA!"

 

Even 3 år, og jeg, har kosedag hjemme, for det blåser ute høyt her oppe på Lykketoppen. Vi skulle egentlig rusle en tur opp til den store fine lekeplassen og spise lunsj der mellom frisk utelek, men vi kan jo ikke blåse bort heller. Så vi drakk kakao og spiste lunsj her hjemme heller.

 

Even har fått dratt ned leker fra rommet sitt til stua, og innimellom må jeg pent holde ham i hendene og danse rundt mens vi synger alle barnesangene han kan.

 

Om noen timer skal tacoen være ferdig, for da kommer Mathias hjem. 

Jeg behøver ikke mer for å være lykkelig. Disse to gutta har for lengst stjålet hjertet mitt.

 

Trenger ikke mer enn dette. Gutta mine. Sofaen. Lørdag. Taco. Ei god bok og en kid i hver armkrok. Yeah. 

 

Har du husket DETTE?

 

Her sitter jeg med ansiktsmaske og hårkur mens andre lag med lakk tørker. Ser ikke ut. Minsten sitter i karet og bader mens vi hører barnemusikk på høytaler'n. 

 

I'm here to remind you: Har du husket å stelle godt med deg selv i hverdagsmaset, kjaset og jaget, midt mellom stresset og alt det der? 

 

Her har vi ledd oss gjennom dagen, og altså endt opp nede på badet med SPA! 

 

Det begynte med at jeg ikke greide å vente lenger, men ordna gryterett før jeg løp og henta litte søten i barnehagen en time for tidlig.

 

Vi spiste sammen med han her:

 

Så fløy vi ut bussen og tok døra. (Snu den.)

Før vi endte opp her nede i SPA'et vårt, lo vi oss oppover med buss igjen. Even elsker å sitte på med buss: "Mamma æ ælske blå bussen!"

 

Nå er det bare å skylle ut dilldallet, og lese ei digg bok sammen. Steike det er party å værra mamma! God helg!

 

Flammer i ditt sinn

 

 

"Go go go, figure it out, figure it out, but don't stop moving!"

 

Låta "Flames" durer fengende rundt kloden; Sia og Guetta vet hva de gjør. Med flammende rytmer minner de på oss én viktig ting: YOU CAN DO THIS, KEEP ON RUNNING!

 

Kjære leser, hvor enn du er i livet, glem aldri din styrke. En gang i tiden glemte jeg min, og kunne ikke finne den. Det er 9 år siden nå, og det måtte en god nabo til for å vekke opp meg. Tårene trillet nedover kinnene mine, og jeg stod mildt sagt under bunnen og gispet etter luft. Havet over meg bestod av livskrise etter livskrise, og den kvelende effekten var til å ta og føle på. Livet var heavy. Men hun dro et drag av siggen sin, en slurk av en velkjent kaffekopp, og så sa hun: "Du vet det, Helene, at det er i motbakke det går oppover. 

 

Jeg tenkte at "ja det stemmer det. Men det gjelder ikke meg, svak og fiasko som jeg er." Jeg virkelig trodde ikke det gjaldt meg, så langt nede var jeg.

 

Men det gjorde det. Det gikk oppover. Opp og forbi alle nedturer. Go go go, figure it out, figure it out; don't stop running.

Med årene snudde alt, og jeg kjenner meg ikke lenger igjen i beskrivelsen av den unge damen med trillende tårer og et fortvilt sinn i en nabosofa. Jeg er annerledes nå, og ingenting kan knuse meg lenger.

 

Er du der nå? Sitter du i en sofa og gråter? Kanskje alene? Ikke fortvil, det er en tunnell. Du skal bare holde ut til du kommer deg gjennom den. Møt dagslyset i morgen og gjør som jeg gjorde i dag: du behøver ikke å være en idrettstjerne for å gjennomføre en joggetur. Nei du trenger ikke engang fancy klær, bare husk å jogge på mykt underlag. Ikke asfalt.

 

Sett på flames med Sia og Guetta, før du suser ivei til Boom boom med Iggy Azaela. Skaff deg endorfiner for å bygge opp ditt egen lykkelager. You can do this. 

 

Vi mennesker er snedige sånn sett. Vi er utstyrt med power, og vi kan vippes av powerpinnen. Nære dør. Man mister jobben. Venner svikter. Familie viser at blod kun er tykkere enn vann rent fysisk. Et slag i magen kan dundre pusten ut av deg, men du er altså utstyrt med power nok til å reise deg, menneske. Selv om det ikke kjennes slik der og da.

 

Go go go, figure it out, you can do this! 

 

 

 

Løgnen du ser på internett

 

Litt mascara her og litt foundation der. En selfie her og litt airbrush fake make up der. Sannheten har forvandlet seg til rene løgnen, og fasaden slår ikke engang sprekker. For linjene og sprekkene er skjult bak skjermen, trygt plassert i speilet. I speilbildet der bare øynene selv ser.

 

Velkommen til adresse internett, år 2018. 

 

Det er viktig å vise sannheten, ikke sant? Ja, jeg mener det er important å minne dere på det med et bilde av halve sannheten og et av løgnen: verden er ikke perfekt, verden har juksa. 

 

På bildet over til høyre her har jeg først juksa med sminke, så har jeg juksa med fake up på appen airbrush. Forresten har jeg juksa litt til på bildet over til venstre også, for der aner jeg litt mascara, derfor kan jeg bare kalle det halve sannheten. Og hvis jeg fjerner mascaraen på bildet under, har jeg fortsatt juksa, med microbladede øyenbryn og hårbleking. 

 

Verden har fokus på utseendet, og ikke misforstå; jeg liker også å pynte meg. Men så stanser det der. Jeg liker å utvikle meg til det positive, men jeg ønsker ikke å joine det ekstreme. Jeg må kunne vise dette trynet som det er iblant. Skru løgnen tilbake dit den starter hver morgen: sannheten før jåleriet skjuler den.

 

Det handler om å bestemme seg for hva man selv skal synse og mene i dette mylderet av utseendepress.

 

Jeg synes pappaen til barna mine, Tore, er vakker, ja han er kjekk i mine øyne. Men det er ikke det viktigste. Tore dømmer meg ikke fordi om jeg har bipolar, eller sutrer hvis jeg fortsatt griner 7 år etter at bursdagen min ble til pappa's siste morgen. Tore lager heller en nydelig feiring til meg, og lar meg være i fred med surmulingen min denne dagen. 

Det er det han gjør og sier, jeg er glad i. Ikke bare hvordan han ser ut. Han ser ekstra nydelig ut fordi han er så snill.

 

Kjære leser, hva har du egentlig tenkt å gjøre på den sydenstranda du lengter til? Skal du stå der på utstilling med opererte kunstverk her og der, eller har du lyst til å bruke blikket ditt? Øynene dine. Dine gullskatter, som du kan se havet med. Dine edelstener, som kan vise deg hvordan de vakre skjellene ser ut. Ikke bare hvordan de føles ut som når du tar på de. 

Det handler om to ting: å se eller å bli sett. Er det egentlig ditt problem dersom andre mennesker ikke blir tilfredsstilt av å se på rumpa di? Er du egentlig her på jorda for å være et utstillingsobjekt, eller vil du oppleve livet med alle DINE sanser SELV?

 

Det er ditt liv. Dine sanser. Du er så mye mer enn hva man ser. Så husk løgnen på internett. Er det så nøye å bruke tiden på å bli sett, når det uansett er mest sannsynlig at de andre på stranda er mest opptatt av sand, vann, steiner og skjell?

 

Til minne om deg

 

 

Kjære pappa. Noe sier meg at du kan lese dette fra der du er nå. Hvordan en superpappa som du kan bli enda med super, er vanskelig å forestille seg, men jeg tror tankene og følelsene dine dro videre. Slik vi snakket om da farfar døde på midten av nittitallet. Du vet, jeg skrev denne teksten til deg i fjor. Du skal få den på nytt i år. Jeg har lest og finpusset. Det er din gave fra meg. Du vet, dette er ikke bare min dag. Fine, snille pappa:
 

Jeg står i dusjen og skjelver i slow motion. Det er ikke sant at jeg står, forresten. Jeg prøver å stå, men det er umulig. Må sette meg ned.

Hvisker "Nei.. Det er for tidlig.."

Roper "DU FÅR IKKE DØØØ! Kjære Gud, ikke ta fra meg pappan min!"

 

Kvelden før:

13.april 2011 er i ferd med å munne ut i vårkvelden. Det er mine siste timer som tredveåring.

Leiligheten er rundvasket, og alt serveringsklart står i kjøleskapet og venter. Det er oppholdsvær. I morgen kommer familen og feirer bursdagen min. Vi skal drikke kaffe og spise kaker. Pappa liker best å steke vaffelkaker, for det mestrer han, så det doble vaffeljernet står framme. Etter det tredje slaget for 8 år siden er han ufør og har afasi. Han greier ikke å snakke. Men han er en kløpper på vaffelsteking.

Jeg legger meg. Får et forvarsel uten at jeg vet det. Ringer pappan til sønnen min.

"Du, jeg har helt angst. Tenker på at vi alle skal dø. Så fælt å tenke på. Hvis jeg ikke dør først, må jo noen dø før meg. Tenk å oppleve at mamma og pappa dør før meg!? Eller at dem må oppleve å miste meg.. Jeg holder ikke ut tanken..."

Jeg sovner livredd den kvelden. Av en eller annen grunn har jeg tanker om døden konstant.

Det er tidlig på morgenen når telefonen ringer. Det er min mor, ser jeg. Hun vekker meg. Jeg tenker at, pokker, hun kunne ventet litt med å gratulere meg med dagen. Det er for tidlig på dagen.

Stemmen hennes. Det er noe alvorlig galt med den stemmen. 

-"Gratulerer med dagen, Helene. Jeg har noe jeg må fortelle deg."

Hun puster tungt. Stemmen høres ut som den gjør når hun holder tale og blir rørt. Den skjærer. Hun er på gråten. Jeg skjønner at noe er galt, og setter meg kjapt opp i sengen. 

"Er det noe med pappa?" Spør jeg

Stemmen til mamma brister:  "Ja han Hans er blitt veldig alvorlig syk. Beklager altså. Jeg skulle ønske jeg ikke trengte å ringe og vekke deg med dette på bursdagen din..  Men det er..  det er veldig alvorlig. Han er veldig syk." Hun hulker. Gråten til mamma skjærer meg i hjertet. Hun forteller at pappa skal sendes med luftambulansen til st.Olav i Trondheim, og at noen kommer til å hente meg.

 


Fine mamman og pappan våres, på fjellet Galten i Sigerfjord.

    ...

 

Vettskremt løp jeg på badet. Måtte dusje. Om så bare for et minutt. Det var lettere sagt enn gjort.

Først måtte jeg ringe faren til barna mine. Jeg tryglet ham om å be for pappan min. Han trodde jeg hadde drømt, men han sa ikke noe om det akkurat da.

 

Jeg var i sjokk. Og håpet rant ned med dusjdråpene, og det faktum at jeg ikke hørte noe helikopter. Tiden hadde stoppet, og jeg greide ikke å styre bevegelsene mine mellom skjelving og gråt. Jeg ba.

"KJÆRE GUD! KJÆRE ALT! DU FÅR IKKE TA PAPPAN MIN NÅ! DU FÅR IKKE! LA HAM LEVE!"

Jeg måtte sette meg ned i badekaret under dusjen, for jeg greide ikke å holde meg oppe. 

Hvisket: "Pappa. Du må leve. Pappa du må leve. Pappa. Du må leve. Du må leve. Vær så snill. Jeg gjør alt. Du mååå leve videre!!! Er så glad i deg pappa. Såååå glad i deg. Du må ikke dø!"

Jeg skrudde av dusjen. Lyttet. Nå måtte jeg få høre det helikopteret. Mamma og pappa  bodde i byggefeltet rett ovenfor det jeg bodde. Jeg skulle kunne høre helikopteret som ville frakte pappan min trygt til sykehuset, godt.

Kledde på meg bukse. Lyttet. Kledde på meg jumper. Lyttet. Ingen helikopterlyd. 

Jeg var desperat. Prøvde å fokusere på noe annet. Noe random og normalt som å ta på noe mascara. Men det var umulig. Jeg hadde panikk, og null kontroll over skjelvingene. Jeg ristet i store tak.

 

Tiden stanser helt nå. Jeg går inn i stua, ser ut av vinduene på himmelen mot Trondheim og griper telefonen..

 



 

 

Mamma må være ærlig med meg i den andre enden: "Helene... kjære deg.. Han er død. Vi kommer og henter deg nå. Beklager så mye..." Hun greier ikke å snakke mer, hun bare gråter. Det er så mye mer i kulissene mamma må takle disse minuttene. Jeg kan bare tenke meg hvordan det var å finne mannen sin død. Sjokket og presset ved å organisere helsevesen samtidig med nytteløs gjennopplivning. For hun ville ikke utsette meg for det under den første telefonsamtalen. Jeg var allerede i en type sjokk som jeg såvidt var i stand til å takle. Jeg kunne iallefall klamre meg til et visst håp. Et håp om en helikopterlyd..

Som jeg aldri hørte.

 

 Han hadde allerede begynt på sin siste reise veldig tidlig denne dagen. Men siden dette varme pappahjertet hadde en sterk hjerteklaff operert inn, greide ambulansepersonalet å støte i gang en liten hjerterytme, en knapp stund. Men det var ikke håp. Mamma måtte ta farvel med sin kjære.

 

Nei, ingen helikopterlyd var å høre over Stjørdal denne dagen. Det var for sent nå. Og ikke til å endre på. For evig og alltid.

 

Jeg faller ned i sofaen. Tårene fosser. Så stopper alt, og jeg roper: "Neiiiii! NEEEEIIIII! ÅÅÅÅÅÅH!" Jeg dæljer løs på sofaen i et utbrudd av alt på en gang. Har aldri følt meg så fortvilt. Alt er annerledes enn før. Ingenting kommer noensinne til å bli det samme. 

Parallelt prøver min søster og min bror å takle sjokket på sine måter. Hans Even må komme seg fra Meråker til Stjørdal, mens Silje kjører opp til mamma og hører på en cd i bilen som hun aldri siden har hørt igjen. 

 

Pappa våres har dødd. Han har dødd på bursdagen min. Vi skal ha denne dagen sammen nå. Familie og slekt skal slå røtter omkring denne dagen. Vi skal dele den. Den bursdagen er annerledes fra nå av. Det viktigste er at jeg skulle ønske meg pappan min tilbake. Tilbake for alltid. Den som nå gjør denne datoen  verdig for meg, er min pappa i himmelen, og håpet om å treffes igjen. Vær så snill, få møtes igjen en vakker dag.

 



 

Jeg går i transe. Resten av dagen er ikke virkelig i mitt hue. Vi møtes hos mamma, hele familien, og ingen av oss har vel egentlig tatt det innover seg. Vi rister og gråter, skjelver, ler hysterisk latter og prøver å forstå at dette fæle her faktisk har hendt. Det er ingen vei tilbake nå. Vi må kaste oss ut i det. Sammen. Sammen, men så ensomme inni oss. For pappa, han er ikke der mer. Med klemmene og smilene sine. Varmen sin. Vi må finne en annen måte å holde varmen på..

 

Det begynner å komme kommentarer på facebook, siden det er bursdagen min. Vi blir enige om at vi snart må gå ut offentlig med det forferdelig triste at pappa har tatt sin siste reise, så folk slippet å uforberedt få vite det i en bursdagshilsen på min side.

 

Mamma og pappa ga meg livet 14.april 1980. Samme dag skulle han altså reise 31 år senere. Jeg fikk livet denne dagen, pappa mistet livet denne dagen. 

Men han kan ikke være helt borte. Jeg nekter å tro det.

 

Begravelsen er en forferdelig prøvelse. Noe driver meg til å lese opp et dikt jeg har skrevet i sorgen, til pappa. Det er det fineste diktet jeg noensinne har skrevet, og året etter skrev jeg de to siste versene. 

Jeg mister følelsene i føttene mine, og er et skjelvende nervøst aspeløv. Men jeg reiser meg og stiller meg foran kisten der min far hviler i Værnes kirke, og leser de 4 versene jeg hadde skrevet. Det er noe av det vanskeligste jeg har gjennomført. 

 

 

Hans Even er den yngste i søskenflokken vår, og han har laget en låt til pappa. Gå gjerne inn og hør på den inne på denne siden:

https://m.facebook.com/HansLeven.musikk/
 

Året som følger gir meg noen usedvanlig merkelige drømmer. Som denne: Jeg sitter og smiler på et sykehusrom. Det er veldig hvitt, og jeg holder en baby i hendende. Det er noen i rommet der med meg, men jeg ser ikke vedkommende. Det er for hvitt. En stemme sier mykt: "Nå kommer han." Jeg reiser meg med gledessprengt bryst, og går mot døra i rommet mens jeg smilende og glad bysser ungen i hendene mine. Utenfor døra går sykehusgangen på tvers, og en rett fram. Jeg ser på babyen, og så ser jeg mot høyre gang. Der kommer min bror Hans Even slentrende med et gledelig smil. 

Så ser jeg ned på babyen, og så ser jeg opp.

Der står pappa! Jeg lover dere, at der står pappa og smiler, mens han holder sin lamme høyrehånd (pappa hadde altså afasi og lam høyrehånd etter slag, de siste 8 årene han levde). Alt er enda hvitere, mer overveldende og lysere, og han smiler og nikker. Veldig tilstede. Jeg sier: "Men pappa? Er DU her? Døde du ikke?"

Det suser. Jeg snur meg og går inn i rommet igjen, sammen med pappan min og broren min."

 

9 mnd etter pappa døde, kom vårt lille mirakel Tuva, til verden. Hun er datter av min bror Hans Even og min svigerinne Astrid. Jeg er hennes fadder. Det 3.året etter pappa døde, fikk vi alle tre søsknene hver vår baby de siste tre månedene av året. Først kom min Even 20.oktober. 22. November fikk Astrid og Hans Even Johannes i sine armer. Så fikk vår søster Silje, sin Maria Louise 22. Desember.

 

Jeg hadde flere drømmer det jeg traff pappa. Men så tok det slutt etter et års tid. 

Pappa var en meget spesiell mann. Jeg så ham aldri sint i barndommen. Han og mamma gikk inn for et stabil og sunt barndomshjem, og ting gikk rolig for seg.

Spesiell, på den måten at jeg ikke fatter hvordan han greide å være så utrolig snill mot alle. Rettferdig og real. Han var så godt likt. Alle husker ham som en hjertelig grei mann. 

Han ble født for tidlig, og altfor liten, i det gamle huset på Revhaugen i Sigerfjord. 28.desember, 1950.

Jordmoren ymtet frampå om å la den lille babyen slippe livet... Min godhjertede farmor ble sint, og sa: "Nånei! Ikkje denne gutten nei! Han skal leve!" Hun varmet han med huden sin, og førte ham varsomt inn i vinterlivet, oppe på haugen. Han fikk navnet Hans Ernst, den bitte lille bylten.

 

Det var farmor Nancy, farfar Harald, storesøstrene Solfrid og Ingeborg, og resten av bygda. En familie i kjærlighet. De lot bygda krite varer i den lille butikken til farmor og farfar nede i kjelleren, og hjertene var rike på nestekjærlighet selv om krona måtte vendes på.

Den lille gutten Hans Ernst vokste til, og ble en del av rakkarungene i fjorden. De fyrte på kinaputter, helte honning i nakker og fant på annet sprell. Det skulle være gøy, og det skulle være moro. Men dog uskyldige rampestreker.

Han var 8 år da har ble sint inni seg pgr av urettferdighet. En dame i bygda satt i stua og slarvet sladder om noen andre i lokalsamfunnet. Han husket det godt da han ble eldre, hvor provosert han ble den gangen, den falske baksnakkingen. At han syntes synd på de det ble snakket om.

 

Jeg er glad du fortalte meg dette, pappa. Så glad for alle de geniale verktøyene du og mamma ga oss tre søsknene under oppveksten vår. Dere ga oss forskjellige kunnskaper, like viktige fra mamma som fra deg.

Og nå er du død. Vi har savna deg i 5 år, selv om vi føler deg her sammen med oss. Nå tar vi i bruk alt i lærte fra deg, etter beste evne. Helt ærlig er det din fortjeneste at det går så bra med meg den dag i dag, pappa.

Tanken på deg og mamma, på midten av 80tallet.. med alle oss tre barna å skjerme, skulle dere gjennom det faktum at du måtte hjerteopereres. Falsk hjerteklaff måtte legene operere inn, og risikoen var stor. Jeg husker tiden etterpå. For du deltok i en sånn trimgruppe, for å leve best mulig etter operasjonen.

Mamma som stod tøff og stødig ved din side.. All kjærligheten. Det stabile, trygge hjemmet dere ga oss. Alle turene til Sigerfjord der du kom fra, og Ytterøy, hjemstedet på mamma's farsside. Fisking, bading, masse slekt og venner. For en tid å minnes. 

 

Vi vokste opp i barndomsparadis, Oluf, Åge, Casino og frokost på senga. Jeg skylder mine foreldre en stor takk 💖💙

 

Det skulle bli tøffere. Vanskeligere. Du skulle få slag. Og du skulle få enda et slag. Så skulle vi alle rystes med ditt tredje slag. Det var såvidt du overlevde. Året var 2005, og vi var en livredd familie som reiste innover til Levanger sykehus i all hast. Du snakket aldri mer etter det tredje slaget, pappa. 

Men du fortalte oss så mye likevel.

Selv om du måtte legge jobben som ingeniør i Polymoon, fra deg for alltid, og hele din og mamma's tilværelse ble snudd på hodet, smilte du gjennom tårene, reiste deg fra rullestolen, og begynte å male vakre malerier. Dette begynte da min søster Silje la fram pensler og papir. Det skulle føre til mange fine bilder. Veldig mange.

 

Livet ga oss som familie veldig mange flere utfordringer. Vi taklet dem hver for oss, og vi taklet dem sammen.

Så kom denne forderdelige bursdagen min. Den er hele familien sin dag nå, og dørene er åpne i mitt hjem for alle denne dagen. Det er fordi du var så sosial og vennlig av natur, pappa. Du som ble med oss barna på runder i nabolaget for å ringe på hos folk. For kanskje hadde de unger vi kunne bli venner med der inne i varmen.

 



 

Men du pappa.. Dette er din dag. Dagen da du la ut på din siste reise. Vi lar tastaturet være ditt her nå. Jeg sitter her med en bunke med papirer. Jeg vet du ønsket at disse skulle brukes til noe. Fortelles videre.

Det er dine egne historier fra barndommen din oppe i Vesterålen, jeg har i fanget mitt her. De heter

"BARNDOMSMINNER MED LATTERKRAMPE FRA SIGERFJORD"

 




 



 

 

You aint really gone

 

I'm a tough girl because of you

Cuz you told me how to

You're my angel in the sky

I never need to ask why

I miss you, oh I miss my dad

And the best childhood someone ever had

But I know a spirit

when I feel it

Dad, in every tear

I know you are here.

I say to you, hey,

this aint mine, it's our, day.

Oh father good one

You aint really gone.

You aint really gone.

 

Så er vi her igjen. Det er 14.april, og seks år siden han pappa døde. På en merkelig måte elsker jeg denne dagen. Vi søker sammen i familien, og klikker på et bånd som vi alle forstår hverandre på. Det er den dagen i året vi kjenner nærværet til en som vi elsker guddommelig høyt. Mange kjente ham, og alle sier det samme: for en mann. For en god, snill, fantastisk mann. 

Vi sprudler over av ord, for vi vil så gjerne fortelle om han pappa. 

Og hva betyr vel en bursdag, når det aller største ønsket mitt kun kanskje vil oppfylles på min dødsdag.

 Tenk for en gave: å få møte snille englepappan min, et vakkert, vakkert sted der ute.

 

 

 

Mitt bursdagsønske

 

Du er fortsatt pappan min, og jeg er fortsatt datteren din. Du er mitt forbilde, nå som før. Selv om jeg ikke kan se deg, skal du vite at jeg føler du er her. Hver gang naturen er vakker foran mine øyne, er det deg jeg ser. Hver gang barna pønsker ut en morsom spøk, er det deg jeg hører. 

 

Kjære gode, snille, varme pappan min i fra vakre Vesterålen, nå har det gått 7 år siden vi måtte ta farvel. Jeg kan fortsatt høre pusten din, og latteren din. Du vet, den spesielle latteren du fikk da du ble rørt og måtte ta av deg brillene for å tørke noen tårer. For du hadde ikke ord. Nei du snakket ikke med ord de siste årene av ditt liv. Å leve med afasi etter slag kan ikke ha vært lett. Men du smilte til oss, tok opp penselen og malte vakre malerier. 

 

For et forbilde. 

 

Jeg snakker om deg til barna. Forteller om hvilket fantastisk menneske han morfar var. Snakket mye om den snille bestefaren deres. Men det vet du vel? For du er innom og ser til oss iblant?

 

Takk for alle gavene. Barna vi fikk bli kjent med etter du dro. Alt som plutselig gikk vår vei. Jeg er ikke i tvil om at du har en finger med i spillet der du sitter ved en solnedgang og minnes det gode liv, som du kalte det.

 

13.april 2011: Jeg har akkurat ringt pappaen til barna mine, Tore, og grått en skvett fordi jeg føler meg redd for at noen jeg er glad i skal dø. Leiligheten er vasket og klar til bursdag, og jeg er så sliten at jeg venter med dusjen til dagen etter. Om ca 8 timer skal mamma ringe meg, og jeg vil tenke "pokker mamma, så tidlig å vekke meg for å gratulere meg med dagen". Og så kommer mamma til å si med grøtete stemme at du har blitt alvorlig syk. Så vil jeg ringe Tore og be ham be en bønn for deg, før jeg skal skjelve som et aspeløv i dusjen mens jeg ber høyt "kjære Gud ikke ta fra meg pappan min nå!" Så skal jeg lytte etter ambulansehelikopteret som skulle fraktet deg til sykehuset over hodet mitt.

 

Men det var for sent. Du skulle dø på den første sommerdagen i 2011, samme dag som du og mamma ga meg livet. Verden falt sammen i grus. Som om det egentlig ikke skjedde. Jeg stivnet i sjokk, og fikk ikke til å fatte det.

 

Nå ønsker jeg meg bare å møte deg i drømmeland i natt. Du har møtt meg der før. Gitt meg forvarsel og forståelsen av at det finnes mer mellom himmel og jord enn vi mennesker ser. Pappa, jeg vil bare få treffe deg i natt. Vær så snill. Det er lenge siden jeg fikk drømme en slik drøm nå. 

 

Hvordan takker man for en barndom så vakker og idyllisk, at ord ikke kan beskrive den, når han som kom med egg og bacon på senga til ei glad lita jente, har reist til den andre siden? Hvordan kan man sende en klem til himmelen, når man ikke vet om, hvis, eller når den kommer fram? Man legger seg til å sove, og håper på et lyst møte i drømmeland.

 

Er du her, pappa? Spiser du kake sammen med oss i dag, før du drar din vei igjen? Husker du alle gangene vi lo og smilte til hverandre? Kan vi møtes der oppe, når alt er over?

 

Kan du treffe meg i drømmeland i natt, rett ved siden av en himmelskatt?

Vil du holde meg i hånda mi, og fortelle meg alt det du vil si?

Det er alt jeg ønsker meg i dag;

pappa, du og jeg noen timer i lag 💙💜

De sier "rest in peace"

men nå skal du og jeg spise kaker og is.

Så våkne i natt kjære pappan min,

denne drømmen, den blir fin 😍

 

Til minne om himmelens aller snilleste engel: Hans Ernst Dalland ❤

 

Når hårstrå faller av

 

Dagene rusler av sted, og nå har det gått 17 av dem. Jeg har allerede vært på kontroll på sykehuset, og noe hår har falt av. Samtidig som jeg skriver det, vil jeg understreke at jeg ikke lider av kreft, men en helt annen sykdom. Grunnen til at jeg vil vente med å skrive hvilken, er av tabuskam, rett og slett. Dette er noe jeg har skjemtes over i mange år. Men snart er jeg frisk, og da ser jeg ikke lenger noen grunn til å sitte her i skammekroken og vente på skjenn. 

 

Anyway. Hver gang hårbørsten fylles opp med hår, kjenner jeg hvor takknemlig jeg er. For håret vokser ut igjen. Men livet mitt, det ville jeg ikke fått tilbake dersom jeg ikke fikk medisinen som gjør at håret mitt sliter nå. Det er ikke mye hår som faller av. Bare litt. Og om det blir mer enn litt, så gjør det meg ingenting. I've got LIFE 😍

 

Flere dør av denne sykdommen, enn av hiv. Nå skal jeg altså bli helbredet. Det går mot en sommer jeg aldri kommer til å glemme. Jeg kan allerede kjenne en  splitter ny type energi fylle meg; en lettelse. Som om jeg i årevis har båret på unødig vekt. Mursteiner faller av, og øynene åpnes for ny vår. Det er ikke lenger like tungt å våkne om morgenen. Jeg får en ny sjanse nå, og jeg skal aldri aldri glemme det. 

 

Mens jeg venter på den magiske sommeren, omgir jeg meg med dere, fantastiske mennesker, som fyller på kjærlighetskontoen min så det bugner. Takk og pris, for dere er alt for meg. Jeg elsker, elsker, elsker dere 😍 Og om håret mitt blir mye tynnere enn før, så er det virkelig en bagatell i forhold til min sjanse til å få mer tid med YOU 😍 

 

 

Å være glad i, er ikke det samme som å like noen. Men hva om du er bra nok som du er?

 

-"Glad i meg? Javisst. Men det er ikke det samme som at hun liker meg. Å være glad i, og å like noen, er ikke det samme!"

 

Hun snakker så entusiastisk. Med latten i den ene hånda og den andre fri til å gestikulere. Jeg digger den dama. Ari kan være trist som faen, men denne dama gjør meg glad som faen.

 

Å sitte på kafé med en klok venninne er mer verdt enn all verdens coach-timer og any therapy. En annen god venn ga meg en spesiell gave denne uka. Rett og slett en vakker liten bibel. Selv om jeg er relativt selvtenkende hva angår livsfilosofi, elsker jeg den lille boka av hele mitt hjerte. Sånn en fin gave, å ønske meg så inderlig godt. Jeg skal respektere hennes tro, og ta godt vare på boka som om det var hjertet hennes i mine hender. Vi virkelig liker hverandre.

 

Vi mennesker kan sole oss, trene, sminke oss, pynte oss, forsøke å framstå høflige og være greie. Og det er jo allright, så lenge vi gjør det mest for oss selv og for å føle oss vel. For vi kan ikke bli likt av alle.

I enkelte relasjoner vil vi oppleve at noen er glad i oss, kanskje fordi de føler at de burde. Men det er ikke det samme som at de liker oss, noe som er lett å merke. En kritiserende kommentar her, et misfornøyd ansiktsutrykk der, en ignorant holdning eller uteblivende kontakt.

 "Men hey, vedkommende er jo glad i deg!"

 

Når blir setningen "jeg er glad i deg" kamuflasje foran å ikke like et medmenneske? 

 

Hvor mye gift bør man utsette seg for?

 

Er det virkelig så viktig å bli likt av alle anyway?

 

What are they going to DO? Fart on you? Shame on them.

 

Kjære bloggleser, dette er min lørdagsgave til deg fra meg: La meg minne deg på at det ikke sier et kvekk om deg dersom et annet menneske misliker deg. Husk at du er bra nok som du er, og du trenger ikke aksept fra enhver.

 

Livet gir deg ikke nok timer, dager, uker, måneder og år til å pleie omgang med hvert eneste menneske på jordkloden i din livstid, uansett. Så hvorfor waste verdifulle timer på folk som uansett ikke liker den du er? Du som er mer enn god nok...

 

Pynt deg gjerne, og vær så høflig du bare vil, men la det være nok, og gjør det for deg selv. Ikke anstreng deg for å bli likt. Snu det til følgende faktum: digger de deg ikke som du er, så er de ikke bra nok for deg og ditt nettverk.  

 

Jeg vet om folk som er glad i meg, men som behandler meg som om jeg ikke er komplett enda, med andre ord: som om jeg er en komplett idiot fordi jeg ikke har like høy utdanning, eller Gud forby; er bipolar. Som om jeg har så mye å lære av dem, at de alltid må belære og kritisere meg. Jeg finner det svært interessant, og litt underholdende. Som om wasted hours er bra nok for min trivsel. Som om det er noe jeg faktisk gidder å bruke av tiden min på; en enveis-samtale med forakt i bortvendte blikk? Dømmende holdning? Nei takk.

 

Jeg koser meg med de flotte, spreke folka jeg omgir meg med. Vi liker hverandre og digger hver spennende time vi får sammen. Fordi kun det beste er bra nok for et hjerte av gull, er du ikke enig?

 

Livet er for kort for bull, og for lant for shit: GOD HELG; and don't you rock with bullshit, when you can sing a golden hit 😎😉☺

Håp i horisonten

 

Et stykke der framme ligger håpet og bader i sola som går ned foran Lykketoppen hver dag. Hver gang det skjer, teller jeg kveldene. 

 

Og hver dag teller jeg timene til jeg kan hente minsten i barnehagen, og dagene til størstemann kommer hjem til mor. 

 

Hva om jeg kunne telle ned årene? Ja, tenk om vi visste hvor lang tid vi hadde igjen? Heldigvis aner vi ikke. Jeg kan bare legge til en trygghet som kanskje forlenger livet: snart er jeg iallefall frisk av en sykdom som ikke får spise opp kroppen min likevel. Jeg tar et jafs av livet og takker håpet i horisonten hver kveld.

 

Dagene går saktere enn før, og jeg er så heldig at barna og jeg er omgitt av venner og en barnefar som vet å stille opp. Her om dagen la vi alle utfordringer på hylla, og så dro vi på kafé og drakk milkshake. Før det var vi innom bokhandelen og skjemte bort oss selv med puslespill og ei bok Tore og jeg bare måtte ha. Kanskje jeg kommer tilbake til den boka hvis jeg får lov av Tore. 

 

 

Skam. Det er hva det dreier seg om. I skammekroken sitter både den fysiske sykdommen jeg overvinner akkurat nå, og boka. Men det er ikke lenge til jeg fnyser av hele skammekroken, legger fingrene lagelig til for smekk, og gjør som pappan min alltid oppfordret meg til: "Ha tillit til åpenheten. Åpenhet er det rette."

 

 

Nå kan jeg snart hente lillegull i barnehagen. I går kom jeg alt for tidlig, og greide ikke vente lenger. Men da var han strengt tatt opptatt med vannsuppe og liksom-mat ute i frisklufta, så å dukke opp der som ei fjolle var jo helt på jordet. 

 

Men nå er pulled pork og grønnsaker i ostesausen til Meglerfru1 klar for beundring av en sulten 3åring, og vi skal kose oss. Hvem enn du er: ha en vakker ettermiddag, og takk for at du stikker innom plattformen blogg.no. 

 

Hilsen Lykketoppen i Trøndelag  🌄🎠🎨🎡🛁🌈

 

Lykkelig med bipolar

 

Hvordan ville livet vært uten bipolar? Vel. Akkurat nå, og forøvrig de 8 siste årene, ville jeg aldri i livet trykket på "fjern bipolar" dersom det fantes en slik knapp. No way, how to say: not ever. Jeg tror livet ville vært forferdelig kjedelig og grått uten denne diagnosen rockende i hue.

 

Gaver er til for å åpnes, og embalasjen omkring presangen er til for å kastes. Jeg har kvittet meg med den unødvendige innpakningen, som angst og depresjon. Gaven var ei lampe som behøvde lithiumbatterier, og nå surfer jeg på bipolar. 

 

Det er som å lage karameller. I begynnelsen av livet har du bare ingrediensene. Så, etter et par erfaringer ut av dype daler, vet du hvor mye smør, fløte, tagatesse, fibersirup og vaniljepulver du behøver. For innen da har du lært at du trenger medisiner, og at bivirkninger blir lettere å leve med dersom du lever sunnere. Sukker byttes ut med tagatesse, og med tiden til hjelp kokes blandingen din sammen til deilig karamell. Men ikke for lenge. Kok ikke for lenge. Du trenger også hvile for at karamellen bipolar skal være perfekt å tygge på om dagene. Nattesøvn, min venn; nattesøvn. Joggetur, my dear; joggetur. Avkobling, avkobling.

 

Du er kanskje vant til å bli undervurdert og belært? Et sort får i saueflokken går ikke i fred. Men for å finne gullet i den bipolare elven din, er det viktig å overse uvitende gråstein. La dem pjatte, og husk at en bipolar diagnose slettes ikke betyr at du på noen måte er tregere enn andre, eller behøver å rettes på innen noe som helst emne. Bipolare har som regel talenter utenfor normen, og innafor outsidernes verden, men det betyr ikke at de er stupid. Tvert imot; slip diamanten, og den skinner mer enn gråstein noensinne kan.

 

Kanksje må du leve på medisiner resten av livet. Kanskje må du trene og leve sunnere enn andre for å slipe den bipolare diamanten. Kanskje må du legge all rus på hylla, alkohol inkludert. Kanskje må du overhøre kritikk og overse dømmende blikk. Men det vil være verdt det idet ekstasen siver jevnt inn i din tilværelse og legger seg rundt deg som en beskyttende boble. Det vil virkelig være verdt det.

 

Har du bipolar, behøver du ikke rus. Å avstå fra sterk rus og falsk stimuli, men heller innta litt koffein og riktig medisin, vil vekke til live små deler av pol mani. Samtidig vil medisinering holde balansen i tøylene. 

 

Takk og pris for friskt krydder ved navn bipolar. Så tragisk denne biffen ville smakt uten piff.

 

En simpel debatt!

 

Så dette finner vi oss i, hva? Vi lar det være med en simpel debatt rundt tidenes ydmykelse av en av våre. En krenket, naken, naglet og korsfestet Sylvi Listhaug, malt til alle's skue. Hånt og mobbet til det ytterste, som en av dette landet's politikere, dypt kristen sådan. Hvor er hennes beskyttende organ? Hvor er folket's forsvarer? Hvor er de kristne's rettigheter? 

Long gone, ser det ut som.

 

La oss snu det hele. La oss vekke til live selve sannheten og essensen i dette. Det skal ikke ta lange tiden, nei det er kort prosess. Hva tror man hadde skjedd, dersom det var omvendt?

 

Tenk hvis noen hadde malt en ydmyket Muhammed fra hans død 8.juni i Medina år 632? Minnet om denne politiske statslederen av den Arabiske halvøya's vestlige del, er hellig for muslimene. Koranen er basert på Muhammed's åpenbaringer fra Allah, så det skulle virkelig tatt seg ut med koranen inkludert i et slikt "kunstverk". Men. Sådan gjør man bare ikke. Én karikaturtegning, og det er krig. Selv om Muhammed ville ha død over alle jøder og kristne, er det tydeligvis helt innafor med et offentlig kunsthån mot en kristen, norsk politiker. Men det omvendte ville ført til nasjonal krise i form av umenneskelige angrep.

 

Alvorlig, grovt hån av kristendommen, det er greit, hva? Latterliggjøring av en av VÅRE politikere, er innafor. Eller?

 

For å si det slik: det hadde ikke blitt "debatt" dersom noen gjorde noe slik mot Islam! Vær herved påmint om at å stille det andre kinnet til, kanskje lønner seg når det kommer til denne saken, desverre. For verden skal ikke være rettferdig, ser du. Neida, her i Norden finnes mange slike kinn ferdig oppstilt. Vi finner oss i det meste her, ja her er det bare å ture frem med misnøye med kjøtt, sangtekster, "upassende" tradisjoner, og nå altså krenkende kunst langt over alle grenser innen ondsinnet mobbing.

 

Men. Vit en ting. At vi som fortsatt har vettet med oss, FINNER OSS IKKE I DET!

DET ER IKKE GREIT Å MOBBE VÅR SYLVI, BARE HUSK DET!

Megapilla og frossenpizzaen

 

Aldri har jeg vært så takknemlig for hjemmelaga pizza i fryseren. Takk til Tore superpappa, jeg sender deg en klem. Som en avstivet tinnsoldat går jeg til kjøkkenet mens jeg vipper fra side til side, og putter frossenpizza i komfyren. Det har gått en uke. 11 uker igjen nå. Så. Bare vent! Girlpower!

 

Man vet det aldri, hva? Blir jeg truffet av en bil i dag? Nasjonalt angrep? Overlever jeg dagen? Vi vet aldri hva som skjer, og når vi skal vinke farvel til alt vi kan se og røre. Det heter døden, og kan være nådeløst. Den har pest meg i nakken i årevis, og jeg har snudd meg og rukket finger mens jeg har levd så sunt som overhodet mulig.

 

Hvis jeg fjerner alle kanskjene, sitter jeg igjen med en gave for livet. En stor pille hver kveld, og jeg blir snart frisk fra en skummel fysisk sykdom som har skremt vettet av meg i over 10 år. Jeg slipper å dø tidligere enn livets tilfeldigheter vil at jeg skal. 

 

Jeg er glad for helbredelse, men jeg hater bivirkningene. I 11 uker til skal jeg stikkes av usynlige nåler av smerte fra det har gått 2 timer etter medisinering, og jeg er ikke så fan av kvalme, tretthet og hodepine. Eller dette med å gå ned i vekt, når jeg allerede er relativt slank. Nå er det alvor; Det krever litt av meg å bli frisk. Jeg spurte legen om jeg kunne jogge mens jeg inntar kuren, og siden han sa ja, tok jeg en joggetur ute i sola i dag. Hverken knærne, hendene eller området rundt hjertet mitt var helt enig, og for første gang likte jeg at jeg ikke var alene på kunstgressbanen. Men m@therf@cking girlpower; så GODT det var å løpe, nærmest som en demonstrasjon mot stillesittende hestekuring.

 

Jeg har vært så redd, og er det fortsatt. Hver kveld er jeg redd for alt det krever av kroppen min å bli frisk, og før jeg fikk kuren innvilget var jeg redd for å bli dødssyk før jeg fikk medisin. At det skulle være for sent. Men jeg rakk det. Hell yeah: jeg rakk det! Jeg funker, og det kommer til å gå bra!

 

Det er takknemlighet jeg kjenner nå, for det er ikke til å tro: snart er jeg frisk fra sykdommen kroppen min plages av. Med hjemmelaga frossenpizza, en megapille og litt girlpower, skal jeg feire livet allerede i kveld. Som en rar tinnsoldat foran TV'skjermen, vet jeg at jeg ikke skal sitte her for alltid. Watch out, I'll b back on track ;)

 

Til vennen som gråter

 

Til deg fra meg. Reis deg nå. Bruk disse tårene til å dyrke den vakreste hagen. Don't let him mess it up like "here we go again". You are the f@cking QUEEN, bitch!

 

 

Du møter sorgen,

og gruer for i morgen.

Puta di er våt

av ensom gråt.

 

Tårer som faller i natten

i det du vinker farvel til det du trodde var skatten.

 

Fritt fall, fritt fall.

Så vondt da sannheten small.

Men der nede, der nede

finnes et trygt rede.

 

Du må bare reise deg

og la stjernene lyse vei 

For du er dronning av morgendagen.

Ser du ikke den fine hagen

som du skal herske i?

Ja det kan man saktens si:

Du er den tøffeste dama,

og du trenger ikke drama,

trenger ikke drama.

 

Fritt fall, fritt fall,

Men lær deg å fly så du lander som sprettball.

Reis deg så på dine føtter

og kjenn dine røtter.

Bruk dine tårer på å dyrke en hage,

der ingen skal gnage.

Og ugress skal vike

for en vakker pike,

en dronning

som fortjener gylden honning.

 

Så vink farvel og anerkjenn sannhet,

ærlighet og kjærlighet.

Møt meg i hagen klokka to,

da skal vi sette oss i båten og ro

ut på bøljan blå.

For husk, du er så rå, så rå!

 

Du takler dette, jeg vet;

akkurat nå er verden het.

Men det stilner snart min venn.

Du vil reise deg smått om senn.

 

 

Skrevet til en god venn, av Helene Dalland, mars 2018, som snart skal bli til en energisk sommer med fargerike hager og brede smil. 

 

 

Våg å være original i påsken

 

Så du sitter ikke oppe i ei glitrende snøtind med kakao, appelsin, sjokkis, flellräven ryggsekk og ekstra smurning, mens en hel gjeng med kjente hopper av glede rundt deg, proppet med påskestemning og godt humør? 

 

Ikke det, sier du? 

 

Kan det virke som om "resten av verden har samlet seg rundt et bord ved navn påske" unntatt deg? 

 

Nei nei, relax, my dear. Slik er det ikke. Vi har ikke reist på hytta alle som en, og vi er mange som slapper av foran en god film eller bare coolern alene. 

 

Akkurat nå er jeg alene i huset for noen timer. Eldstegutten på 8 har fått blitt med mormoren sin på hyttetur, mens 3åringen er her hjemme på fastlandet med pappan og meg. De er i Hommelvik så minsten får leke litt med søskenbarnet sitt ute i friskluft. 

 

Jeg sitteligger i senga og skal sette på en god film. Gjett om jeg nyter dette! Alt er stille og rolig, og snart kommer minsten og pappan sin hit for å spise middag. 

 

Relaxer du? Cooler du'n? Dropper du både sjokkis, skitur og appelsin? Velkommen i klubben. Det er mer enn bra nok med hjemmepåske, så ta det helt med ro. Føler du deg ensom i høytider som dette? The good news is; du har god tid på deg til neste høytid, til å skaffe deg noen gode venner. 

 

Bare ikke føl at din påske ikke er bra nok i forhold til alle de glitrende påskebildene på facebook. Bare ikke tro du ikke er god nok som du er, kun fordi noen har tenkt ut en mal som alle "burde passe inn i". Våg å være original. 

 

La oss ta den malen og hive den i elva. Der kan den smelte seg gjennom isen med våren, til den sakte men sikkert synker til bunns. Det som føles bra nok for DEG, er din mal. Og kun det.

 

God påske til deg fra Lykketoppen 🐣🐤🐥

 

Til deg som ligger nede for telling

 

Er det ikke snedig, hvordan livet kan snu og endre retning på sekunder? 

Balanse, balanse. Det er hva det hele dreier seg om. Slik jeg har opplevd livet hittil, er det ikke opp til oss menneskene, men noe ganske annet. Noe usynlig, som vi ikke rår over. En kraft med hensikt å balansere. En slags "oh, you don't get it?" Som om livet hvisker deg i øret : "Kalte du ham feit? Så du fatter ikke hvordan det er mulig å bli overvektig? Kom la meg vise deg, så du forstår det bedre!"

 

5 år senere er det du selv som sitter der og erfarer hvordan kroppen kom ut av balanse. Da er det du som har blitt det du selv sa du ikke forstod.

 

Da kan du høre vinden hviske deg i øret: Karma is a bitch. 

 

Naturlovene. What goes up, must come down:

La oss si at du opplever en krise, og en skam rent sosialt, oppi det hele. Du hører de hvisker og du vet at de tisker. Roumer has it, ja ryktet går.

 

Men år slikker sakte stille sår, og vipps har bordet snudd. 5 år senere skjer det ting i kullissene, og 10 år senere kan du se det tydelige bildet: de som hvisket opplever nå det samme som de som tisket: nemlig nøyaktig den krisen du opplevde; Nedturen de elsket å sladre om seg imellom for 10 år siden.

 

Det er som om livet ville vise dem hva det var de ikke forstod at du gikk gjennom. Lære dem det ved erfaring. Hva enten det dreide seg om økonomiske problemer, svik, utroskap, vold eller depresjon, er det nå deres tur. Og siden det som går opp må gå ned, har du selv på dette tidspunktet ikke lenger disse problemene. De er løst for lenge siden. 

 

Og du fryder deg ikke. Nei. Det er ikke slik karma fungerer. Du føler med dem. For hvis du fryder deg, oppfatter livet at du enda ikke har forstått alvoret,  og da dukker raskt en lignende lekse opp i horisonten.

 

Livet er en skole. Vi er her for å lære. Jeg har fordypet meg i en del av REM-søvn som jeg finner interessant. Nemlig alle de øyeblikkene da jeg vet jeg har vært ved det veiskillet både en og flere ganger før. Dette er punkter som drømmene mine har forberedt meg på: på tide å ta det rette valget. Det varer kun i sekunder med memorering. Bilder i rasende fart, og en følelse av universal tilknytning.

 

Jeg vet jeg må ta de rette valgene. Være til å stole på. Oppføre meg greit. Allright. Behandle andre med respekt, og aldri røpe deres hemmeligheter, men ta den informasjonen med meg i pyramiden og evigheten. 

Bak denne bloggen ligger timer med dype samtaler. Tillit. Vennskap. Sterke bånd. Karma er ikke akkurat bitchy mot meg, cuz I learned to behave. Stoler man på seg selv og naturlovene, er det utrolig hva man får opplevd. Jeg kunne aldri røpet noe som helst.

 

Kjære du som ligger nede for telling: Det vil snu. En bølge har alltid en motsatt side. Hvitt ville ikke være hvitt uten sort. Høst vil bli til vinter, vinter til vår, og vår til sommer. Og i dét sommer blir til høst, har sladderen stilnet og livet begynt å ordne opp for sesongen. Pay back time er noe Karma elsker. Balanse og rettferd.

 

Jeg mener man ikke alltid skal ta saken i egne hender. Havner man i konflikt, bør man ha tillit til at livet ordner opp. En trenger ikke å gå til fysisk angrep, eller hugge løs verbalt. Karma er bitcha, så la henne fikse det. Moder jord. Naturkreftene. What goes up, must come down. 

 

Rettferdighet er en like naturlig kraft for meg, som ild, vann, jord og luft. Jeg lå nede for telling så mange ganger. Jeg opplevde bygdasladder og folk som tråkket på meg. Mennesker som ga faen i meg da jeg fylte elver med tårer og stormvinder med angst. Mange år senere kan jeg se meg tilbake på at de måtte gjennom nøyaktig det samme som meg. To av de verste plapredamene mistet omsorgen for sine eldste barn, mens jeg økte samvære og knyttet nære bånd med min eldste sønn, samt utviklet bra foreldresamarbeid og fikk omsorgen for min andrefødte sønn. Jeg stiller nå opp for folk som aldri forstod min depresjon, som nå erfarer mørke dager. 

 

Min oppgave som jordboer er ikke å le sist. Jeg står ikke og ser på hvordan de slukøret må gå gjennom den skjebne de tidligere både hånte og baksnakket. Jeg besøker dem gjerne på psykiatriske institusjoner, eller forteller dem hvordan jeg kom meg opp av gjørma. 

 

Har de lært, er balansen født. Og når balansen er født, kan man harmonere ut fra samme erfaringer. Er det ikke godt å vite, at du ikke behøver å være noen bitch? Karma does it for you 😉

For dere to

 

Der. Sånn. Da var det gjort. Jeg er i gang med resten av mitt liv, og det er vel du også såvidt jeg vet. Og innom den grønneste, mest lilla rufsebloggen på bloggtoppen, hva? 

 

Her er det liv, men ikke noe rai rai.

 

Her er det party, men ikke et eneste voksent menneske foruten meg. 

 

Ja her skeier vi ut, uten et eneste gram sukker. 

 

Nå lyver jeg, for ungene fikk kinderegg i dag. Hvor det ble av det tredje kinderegget? Bare minsten visste, der han satt med tyggende bollekinn og store øyne. 

"Men. Dere skulle DELE det siste egget." All eyes on him. Nånei. Har en treåring bestemt seg, så har han det: BESTEMT seg. 

 

Jeg fikk shinet kjøkken, laget taco og bleika etterveksten før jeg tok første dose medisin. For resten av mitt liv. Nå er jeg takknemlig til den Norske stat for at jeg får denne kostbare medisinen. Det er mange grunner til at jeg ikke vil skrive om den fysiske sykdommen som ikke får ta rotta på meg, og jeg skal innrømme at jeg er litt redd i dét jeg hiver meg ut i dette. Jeg kommer nok tilbake til hvorfor og hva når alt er over. Akkurat nå vil jeg helbredes i fred og ro. Og jeg vet ikke hvilke bivirkninger jeg får. Aner ikke. Bare vet at i sommer skal jeg danse i blomsterenger og løpe i trapper. Fordi jeg er en mamma som elsker livet. Fordi akkurat nå triller en takknemlig tåre ned kinnet mitt. Snart er de jevnlige og alvorspregede sykehusbesøkene over, og jeg er fri. Funny thing is, jeg kommer til å savne legen og sykepleieren som har fulgt meg.

 

I kveld fikk jeg så mye kjærlighet av ungene mine, at jeg knapt kan beskrive det. De er noen ekte engler, begge to  Før minsten sovnet, kravlet han oppi mammasenga, holdt en hånd over hvert av mine ører, og lukket øynene. Jeg trodde han sov, men plutselig sa han stille:

 

"Mamma. Æ ælske dæ "

 

Mathias og Even. Mamma elsker dere. Dere er mitt alt, og gjett om jeg skal bli superfrisk for dere nå!

 

 

Listhaug og bakkekontrakten

 

Hey, makteliten. Vi er her nede. Kan dere se oss? Nei, det stemmer, vi har havnet helt her nede ved røttene. Men hvis dere ser nøye etter, vel, så ser dere oss ikke da heller. Dere ser ikke hverdagen vår. Utfordringene våre. Alt som har endrer seg siden 80tallet. Alt vi forventes å forholde oss til. Reality 2018, det er oss det. Den reality dere prøver iherdig å styre der oppe ved roret. Uten å se oss.

 

Men dere kan høre oss, for er det noe vi kan, så er det å lage lyd! 

 

Kjære politikere, this is den moderne grasrota speaking up, så vreng opp volum and listen up!

 

Vi vet at de aller fleste mangler høreapparat der oppe i regjeringen. Men det finnes noen få realister som hører oss tydeligere enn andre. Sylvi Listhaug, for eksempel. 

Listhaug, vi trenger at du fortsetter med din innstilling til innvandringspolitikken. For her nede er det nøyaktig det kaos du forutså. Det er bare litt mer usynlig enn man skulle tro var mulig.

 

Alenemødre sjikaneres fordi de ikke dekker seg til. Nabolag blir kaldere og kaldere, og de som spiser svinekjøtt mobbes. Man kan bare glemme å bli kjent med de tildekkede dersom man ikke har en mann i hus som kan bevitne at man ikke er en skummel hvit heks.

 

Men det er ikke det verste. Onde, primitive menn omringer unge jenter, beføler og voldtar. Mange av oss overkjøres her nede, av sakte snegler som stille får krype frem mellom skjøre gress-strå. Plutselig har den norske kulturen blitt oppspist, og for å være ærlig er det kun naboer som bir i nærheten av en viss religion som forstår alvoret. 

 

Vi her nede er gjerne ikke politikere, men det er vi som stemmer ved valg. Vi er de som står opp med barna, gir dem mat, frakter dem til og fra barnehage og skole, jobber, lager middag, sosialiserer oss, trener og prøver å finne tryggheten i hverdagen. Vi er kanskje ikke så anlagt hva angår fremmedord og smarte, politiske setninger, for ikke å snakke om viten ut fra å følge med i regjerings-hendelser. Nei, vi har ikke tid til alt dette. Men noe får vi med oss, også vi som ikke sitter pal hver kveld klokka ni. Hva vi mener, betyr like mye som hva dere mener. La oss komme til, som i det demokratiet Kong Haakon kjempet for med nebb og klør.

 

Vi kan fortelle dere hvordan Norge har blitt her nede på bakken. Rundt kommunale boliger og strøk som ikke er preget av rikdom, der dere aldri ser. Her bor vi nordmenn år ut og år inn, i overgangsboliger, mens innvandrere prioriteres i høyt tempo, og raskere enn vi får hilst på de nye naboene. Her blir vi alenemødrene trakassert av sinte menn som ikke får gifte seg med flere koner likevel. Her blir vi kjeftet på og fryst ut, fordi barna våre legger seg tidlig, og vi stille ber om litt fred. Sitter vi to damer ute på plena en sen sommerkveld, får vi skjennepreken. For da er vi "haram", dvs synd og skam, uten mann. Ellers blir vi aldri inkludert fordi vi ikke er anstendig kledd og fordi vi skitner oss til med svinekjøtt. 

 

Det var en gang en baby som hadde sovnet formiddagsdupp. Det var en gang en sint mann som bråkte ute i gangen. Det var en gang en norsk alenemor som hviskende vennlig ba ham dempe seg. Snipp snapp snut. For hun måtte tilkalle politiet, og enden på visa var ikke vakker som en norsk solnedgang akkurat. 

 

Kjære politikere, hvor er reglene? Vi kan ikke se at de har regler å forholde seg til i det de ankommer Norge? Hvem forteller dem om lovene? Det klikker liksom ikke helt, siden her er stramme regler for oss nordmenn. Vi kan bare såvidt rekke opp hånda, men nei det er ikke lov serru, for da vaier det gamle slitte rosa rasistkortet rightaway. Nei her er det bare å tie og finne seg i det  ...eller?

 

Kan dere ikke høre på Listhaug, vær så snill. Vi er mange som kan skrive under på at hun har rett i sin innvandringspolitikk. Vi har en slags uskreven kontrakt med henne her nede, som vi kaller bakkekontrakten. Dette fordi hun har bakkekontakt, og viser oss trygghet i form av en kontrakt med grasrota. Hun svikter oss ikke, men tror oss. Hun ser at vi har utenlandske venner, og dømmer oss ikke som rasister bare vi prøver å si fra om urettferdighet og en skummel, kvinneundertrykkende utvikling som man aldri har sett makan til her nede på bakkeplan. 

 

Hør på oss. Vi har flerkulturelle nettverk, og er ikke rasister. Vi er i alle aldre, og er skikkelige, vennlige mennesker. Vi ønsker ingen noe vondt, men mener dere at vi selv uansett skal finne oss i ondskap, vold, overtramp og rasisme? Vi velger å benytte oss av ytringsfrihet og sunnt vett, og sier fra heller, når nok er nok og vi vil ha klare regler.

 

For et trygt Norge, siden Kong Haakon tross alt sa klart og tydelig, demokratisk; NEI.

 

Det perfekte blogglivet

 

Strømpebuksa er nuppete, og jeg subber rundt i altfor varme ulltstrømper. Har nettopp skiftet en mindre omtalbar bleie, selv om jeg lokker med gull meg grønne skoger av leker hvis han bare kan bruke den fordømte potta. Men det er like umulig som å snike i heisen på Trondheim torg. Det er ingen rene t-skjeer igjen, og minn meg på at jeg må skaffe meg en hvit plate til å klaske utenpå den grusomme oppvaskmaskina. Eller rekker jeg det før det er på tide å kjøpe en ny? Fingrene har sprukket, og de drikker opp enhver dråpe med krem. På sekundet. Ingen har så uanstendig spisebord og stoler som meg, men hey, jeg skal kjøpe spisegruppe. Har skullet det i 5 år, faktisk. Jeg har dobbelthake når jeg tar downstairs pics, og ser uforskammet tynn ut from upstairs. Sikker på at jeg kunne reklamert for slankepiller og stilt opp på før og etter bilder på halvtimen. So what? Who would ever do that? A blogger?

 

Barna har dramakrangel, og det er underholdning til terningkast 5. Han minste brøler til han eldste, og han eldste prøver å debattere fram et tålelig forslag for han yngste. Ja jeg sa tålelig. Ikke tåpelig. Film og is, I tell you; film og is! Silence in head. I går var det jeg som var potte sur i noen minutter, now remember that?

 

Faaaa aaren i fjellveggen, når vi snakker teskjeer; jeg skulle jo vaske håndduker! Det er kun 3 rene igjen, bare fordi jeg er en prippen mafackar som må bruke to tre stykk i gangen. The price to pay for ...well, for payed price. For blonde hair. Whatever.

 

Katta Evine har fått p-piller. Me too. Kan man noensinne egentlig skrive "me too" igjen? Like; ever? Undrer på om katte-p-piller funker på kattepms også, slik som mine snart gjør på menneskepms.

 

Jeg står herved fram som den irriterende tøydukke Anna. Glemte posen min på Rema 1000, og humpet hit og dit som en brainless tøyfille i butikkene i dag. Busslivet. Kollektiv særhet. Hørte en gøy historie på bussen om en som hadde slengt en hamburger i ansiktet på ei dame. Jeg lo hele veien fra bussen og hjem. Fantastisk ending på en busshistorie.

 

For det er noe med uperfekte folk som får deg til å føle deg awesome. Det er derfor jeg har så mange venner. Mitt uperfekte liv funker som service på andre's selvtillit. 

 

I'm a god damned boost for selvtilliten din. For samme hvor facka dag du har, så slår du ikke min. Neida, dagen min er langtfra facka. Jeg er sånn hver eneste dag, og lykkelig med det. En uperfekt klums som har fred med det faktum at strømpebuksene et nuppete, potten ekke inntatt yet for minsten, teskjeene får kjappe seg i den stygge oppvaskmaskina på skeiva, og håndduker får for pokker være håndduker. 

 

Det uperfekte livet er perfekt for meg.

 

 

Varsel: Muslimske menn som omringet jente i Stavanger var ikke "fake news"

I går kunne dere lese om jenta som ble omringet av muslimske menn i 30årene utenfor Beverly pub i Stavanger. Fra venstre horisont kom pilene med en gang: "Fake news!"

 

Dere aner ikke hvor inderlig jeg skulle ønske at det var fake news. For ingen skulle måtte gå gjennom noe så nedverdigende og ydmykende på 18årsdagen sin! 

 

Desverre kan jeg garantere at dette er sanne nyheter, og hendelsen er i dag anmeldt til politiet. Vi må tygge og svelge tilstander som ikke hører hjemme i vår kultur, og regjeringen må snarest finne en løsning.

 

Vi krydres smakelig av mange nasjoner, her i Norge, og velkommen skal de være til å piffe smaken på suppa. Men disse overgriperene er ikke smakfullt krydder. De er monstre, så hold dem unna barna våre!

 

For våre jentebarn er IKKE fritt villt! Regnbuebarna i landet vårt skal kunne gå i fred, uten å skremmes hinsides all trygghet av skumle og farlige menn.

 

 

Hun sa: "Æ har ingen vænna."

 

Hun danser med skyggene. En skyggedanser og en ensom stjerne. Slike talenter, du vet, som ligger gjemt i mystiske, sorte hull. Et par sorte hull i de vakreste, men mest ensommeste øyne en kan tenke seg.

 

Du kommer kjørende. Mil etter mil. Jeg tar imot deg. Sent på kvelden. Ja, du trenger en venninne, og selv om du ikke kjenner meg, så tør du. Kilometer etter kilometer har du motet deg opp for å tørre å gå over dørterskelen min. 

 

Ensomhet.

Lonelyness.

La oss fjerne den, du og jeg.

 

La oss snakke om det, akkurat i det mørket danser med natta der ute i kulda. Kjenn på varmen her inne, og stol på meg.

 

Gi meg din tillit, og jeg skal gi deg en setning her og nå:

 

Du er rå, du er awesome, men du vet det ikke selv.

 

En melding på face, og noen timer etter sitter vi her ansikt til ansikt. Aldri har vi pratet før, men bedre sent enn aldri, ikke sant.

 

"Æ har ingen vænna" sier du, og øynene mine svir i det tårene presser seg fram. Nei, nei, det får ikke skje at ei så grepa dame møter dagene alene. Ikke har venner. Ingen å snakke med. Kilometer etter mil. Lonely on the road. 

 

Så du alle lysene jeg hadde tent for deg i kveld? Det var for å vise deg lys, heller enn å forbanne mørket du har blitt så godt kjent med. Jeg er her, og jeg vil du skal vite at jeg har mange lys. 

 

Se deg selv i speilet i natt, og finn din skatt. 

La lyset omfavne lyset, og føl deg hjemme.

Du er her, du er fremme,

ja, du hører til her, du også. 

Fall til ro i natt, nå som lonelyness har dratt.

Våkne i morgen og vær kvitt sorgen.

For jeg vil være en venn

som kan jage vekk ensomme tårer,

i samme båt, med stødige årer.

Du er en solstråle, jente

kom, la oss skaffe deg noen kjente!

 

 

 

 

Stavanger, mars 2018: Norsk jente (18) omringet og antastet av gjeng muslimske menn

 

Beverly pub, Stavanger.

I dét køen til utestedet drøyer, ser hun seg rundt og oppdager at hun er omringet. De er mange. Mørkhudede, muslimske menn fra 30 år og oppover. Hendene deres er over alt der hun ikke vil ha dem, og de stikker fingrene sine nedi buksa og tar på henne. Klår på rumpa hennes. Behandler henne som fritt villt. Men hun vil ikke vil ikke være fritt villt, så hun stivner i skrekk i minutter som traumatiserer henne på det groveste. 

 

Stille og sjenert. Hun er så innmari innesluttet fra før, og nå er hun mer innadvendt enn noensinne. I en seng i Sørnorge ligger ei jente forlatt av landets media, men klar for å anmelde. For det er planen. Overgrepene skal anmeldes i morgen den mandag! 18 årsdagen som ble til et helvete skal ikke få gå ubelyst forbi, og sånn er det.

 

Han er gift med jenta's søster, og forteller fortvilt om helgens hendelse: "Vi spiste kaker, drakk kaffe og brus, og så skulle hun ut på byen for første gang. Vi har meldt saken til media, politiet er informert, og saken anmeldes i morgen, men ingen aviser skriver om det som skjedde henne. Det er sårende at politiet går ut med at det har vært en sjeldent rolig helg i Stavanger i helgen."

 

De vil være anonyme, for nå er de redde. 

-"I de muslimske menn's øyne er hun bare ei hore som er fritt villt, siden hun er norsk!" Forteller svogeren ærlig. 

 

Svenske tilstander har forlengst ankommet Norge med den muslimske rape gamen taharush. En grotesk handling som nå altså formørker også Norge. Men er vi åpne nok om det i media? Er det virkelig til å overse, at en ung jente på 18 år blir befølt og overgrepet på det groveste av flere menn, midt i ei kø i en av våre byer? 

 

Familien til jenta vil dere skal vite det. Vil dere skal være varsomme. For over alt hvor der hersker folkemasser, har den muslimske metoden kommet til landet: flere menn omringer og voldtar. Det er sannheten, og åpen debatt kan være et våpen for å deale med dette. For norske jenter greier ikke å deale med det alene midt i et uønsket sentrum.

 

...jenta løp, og skrek. Hun kom seg ut av køen og fikk hjelp. Men ingen hjelp kan viske bort en utrygghet som stille har lagt seg som et mørkt teppe over det som var hennes forfedres gamle Norge. Hennes varme, fredelige hjemland, har blitt til noe skummelt.

 

Politikere? Media? Hvor er dere?

 

Dette er desverre ikke fake news, les mer om det i linken under: 

 

http://m.forbipolene.blogg.no/1522049485_varsel_muslimske_menn_som_omringet_jente_i_stavanger_var_ikke_fake_news.html

 

 

For oppdateringer, lik forbipolene's facebookside: 

 

https://www.facebook.com/forbipolene.blogg.no/

 

(Illustrasjon har ingen sammenheng med jenta i teksten.)

Hva folket mener

 

Politikken bugner og vrir seg. Manipulerende overskrifter hersker i media, og tiden er heftig for det norske flagget som vaier i vintervind. La oss se litt nærmere på grunnen under denne nasjonen. Hvilke mursteiner skjuler seg under bakken? Hvilket vedlikehold er det viktig å huske på, mens politikere går fra sine poster for å stå opp og ta ansvar? Har vi sett lignende standhaftighet tidligere i historien?

 

Ta deg et par minutter for å minnes litt. Bare et par minutters dypdykk, i korte trekk:

 

EN GANG I TIDEN regnet bomber over rødt, hvitt og blått, og nede på bakken ropte våre forfedre: "ALT FOR NORGE, ALT FOR NORGE!" mens de kjempet til de gråt over farget snø. Slekta vår. Røttene under føttene, samme hva som skjer.

 

Vi skal ikke glemme, selv om de som fortsatt kan huske svunne tider, nå synger på siste vers. Siste vers av "Ja, vi elsker". Siste vers av et liv der de vet at de gjorde ALT FOR NORGE.

 

1940. Tegnene på tysk angrep er der. Ja, det er rent mange av dem, men stortinget er blindt, og overser farene som lurer i farvannet.

Kronprins Olav har fått 3 barn med sin kronprinsesse Märtha, og de bor på Skaugum. På slottet bor Kong Haakon alene, siden hans elskede Dronning Maud døde 2 år tidligere. Nå er han 68 år, og bærer på en stor oppgave. En kongegjerning. Alle som bor i Norges land bør vite hva Kong Haakon bar på for en oppgave. 

 

Nitten førti. Det stortinget overser, er 100 tyskere som reddes inn til Lillesand 8.april, fra et torpedert skip ved navn Rio de Janeiro, og det faktum at den tyske ambassaden 3 dager før hadde vist fram filmer for politikere, ledende byråkrater og offiserer. Filmer fra ødeleggelsene i Warszawa. Signalene handlet om hvordan motstand mot Tyskland var bare å glemme: se her, Norge, dere har ikke en sjanse.

 

Men stortinget var blindt. De skjønte ikke at Norge var nær sin undergang. 

 

9.april, tidlig morgen. Alarmen går: Norge er under angrep fra den tyske krigsmakten. Kronprins Olav kler sin familie på Skaugum i skiklær, og setter seg selv bak rattet, klar til å meie ned enhver som står i hans vei. Utenfor slottet plukker de opp Kong Haakon, før de flykter videre i kortesje fra okkupantene. 

 

Det pågår en tysk innovasjon av Norge, og Kong Haakon skal snart få et ultimatum av Tyskland: overgivelse eller døden. 

 

Så hva gjør han? Hva svarer landets konge?

 

Jo, han banker i bordet med klar tale, om at Norge er et demokrati, og at dersom han tok denne avgjørelsen alene, så var ikke Norge lenger et demokrati!

 

Han er kongen, men han vil ikke bestemme over hodet på folket sitt. Fullstendig klar over hva et demokrati faktisk betyr, ser han det hele så mye mer tydelig enn regjeringen. 

 

Det var alvor i luften da han sa nei. Året før hadde Tyskland sikret seg mot angrep fra øst, og inngått en ikke-angrepspakt med Russland, i august. Septemper 1939 angrep Tyskland Polen, mens Storbritannia og Frankrike erklærte krig. 

 

2018. De er snart 100 år, de få, de som var yngst. De er gjenlevende som fortsatt husker hvordan de måtte bidra og kjempe for landet, og jeg tør ikke engang skrive her hva jeg er betrodd fra noen som var 13 år i 1940. Fordi det er så viktig at de føler de kan fortelle og betro seg. Med all respekt for de som kjempet for vårt fredelige Norge: TAKK. Vi skylder dere å bevare nasjonen dere ga oss i gave, nøyaktig slik dere ville ønsket.

 

La oss ikke godta en blind regjering på ny. La styresmaktene vite at vi vet. Vi vet vi bor i et land der det hersker demokrati. Vi skal alle bestemme her, ikke bare et par hoder ved makten. Vår konge sa det, og vi gjentar: Vi hadde måttet gjennomføre folkeavstemning; fordi det er et demokrati. 

 

Og hva er prikken over den siste bokstaven i dette ordet? Jo, det er at det er lov å ha forskjellige meninger her, uten å bli vridd på av paranoide forestilninger fra andre. Hva Listhag sier hun mener, er nøyaktig det: hva hun mener. Ingen har lov til å tillegge andre meninger og egenskaper i et land der demokratiet råder. Og dessuten; hva mener folket?

 

Jeg er en av folket, og jeg mener vi skal være stolte over det norske flagg, våre matretter, vår musikk og vår nasjon. Alt som røtter under våre føtter bygde opp for oss. Murstein for murstein. Ryggsekk for ryggsekk. Over vidder, over fjell. Under angrep, gjennom tøffe tider, høstende i åkeren, i 17.maitog og vuggende på båter i sundet. Norge, vårt land: Alt for Norge. Det er lov å være STOLT AV NORGE!

 

 

Bildet over er offentlig publisert av Wikipedia. Det er dokumentet som beviser av kongen sa NEI; fordi Norge er et demokrati.

 

 

"Barn trenger fancy påskeferie"

 

Jeg plystrer noe egenkomponert svada mens jeg dekker på til tre. "Mamma, du synger fint!" Sier treåringen fra nettbrettet oppi sofaen. Av en eller annen grunn snakker han bokmål, pluss at han tror plystring er sang. Søtt. "Ååååå tuuusen takk" svarer jeg, mens jeg kvitrer videre. 

 

Jeg roper ned til 8åringen i kjelleren: "Mathiaaas, det blir biff spesial superbiff til middag!"

-"Takk mamma!" Roper han tilbake.

 

Det er en løgn, for det heter "pulled beef" og er bare en klump med kjøtt, men hva gjør ikke en mutter for å stappe litt ekstra næring i barna sine? "Pulld bif"? Hvilken tassi har vel lyst på det, i forhold til "biff spesial superbiff"? Not mine. Not mine. 

 

Vi skulle vel strengt tatt snart vært på tur til en eller annen fancy påskeferie. For i likhet med fancy sommerferie, er det jo noe mange voksne mener at barn behøver. Men vi skal ikke på noe slikt nå. Vi koser oss hjemme i minibyen vår.

 

God damned for en lazy day. Så lazy at jeg ikke finner ord. Jeg bestemte meg tidlig for å gi opp hele dagen, og bare la den være latere enn hele sofaen, for i dag var jeg ingen wowmama som kava ute i snøen med årets siste tynnull klebret mellom hud og fleece, som en svenskburger. Ingen røde bollekinner på oss her vi har ligget pal ut på madrasser foran rottatoille på "loftkino".  Ingenting å skryte av? Hell yeah, som vi har kosa oss!

 

For det er bra nok. En dag med stryking på ryggen, film, og trygghet i hver krik og hver krok. Med en avslappet mamma som har lyttet og tilbydd både fang, plystring og sang. Barna fikk tilbud om å gå ut og leke, men roen inne lokket mer.

 

Må vi alltid være så himla perfekte, vi foreldre, der vi løper fra banehage til sfo og trening meg her og trening meg der? Er det virkelig perfeksjon på høygir barna trenger? En fasade som oser important, men som er usynlig impregnert med fuktskader av stress-svette? Vi er jo snart i ferd med å løpe fra oss selv og over i en annen dimensjon. Vel, det hadde vel passet oss bra å få unna to liv i en rasende fartesmekk, ved nærmere ettertanke.

 

Jeg minnes barndommens fjærer og strender i ulike former, mønstre og farger. Kjedsomhet? Nei, forsking og reell naturlek. Vi laget både husker og ovner til å brenne leirekunstverk på der nede i fjæra. Siste fyrstikk? Null stress, mormor hadde flere over ovnen. Jeg gikk på fotball, men jublet den dagen jeg ble stor nok til å skjønne at jeg kunne slutte. Var det noe jeg fikk, så var det ro til å skrive og lese, som jo er mi greie her i livet.

 

Barn er så forskjellige, men en ting er sikkert: de behøver også å "kjede seg". Å roe ned, og kjenne at dagene kan være forskjellige. Snuse inn lukta av bestemors sjokolade som har ligget i sekken hele veien fram til bekken før hytta, og føle at man nesten kan ta på den strømstille lufta. Det er bra nok. Barn behøver ikke raske sydenturer når sommeren titter fram, heller. Bare nuet. Det rolige og spennende nuet.

 

Så ikke stress. Husk at barnas verden går rundt om ikke du løper fortere enn lyset mellom krydderhylla og kjøleskapet. Husk at det er næring og kjærlighet de behøver, ikke den fancy påskeferien. Som om "barn trenger fancy ferie". Barn trenger deg. Til stede. Her. Og nå. Sammen. Med dem.

Den egentlige grunnen til at jeg ikke tåler alkohol

 

Kom la meg ta deg med. Bak fjell og over vidder. Forbi polene. Polene polene. Det er ikke enkelt, og jeg vet du ikke helt forstår. Men det er bare i utgangspunktet.

Jeg går mot skinnende sol, og det glitrer i snøkrystaller. Under snøen ligger minner om en sommer begravd. Ja, enhver fasade bærer på historie, og enhver historie kan skjule seg bak en fasade.

 

Det var en gang en vår som smeltet all snø, og med den vokste en stor mage. Jeg var ung og visste alt, jeg som Teigen. Visste alt om hvordan beibien i magen min skulle oppdras. Hva jeg skulle gjøre og ikke. 

 

Bipolar? Jeg nei. Jeg funka fett uten medisiner, så det måtte være tull, tøys, svada,  piss og preik. Diagnoser var bare noe legene fant opp for å deale statsdopet sitt.

 

Det var en høygravid natt på psykiatrisk åpen avdeling at jeg gled inn i psykosens og maniens verden, i takt med rytmene av musikken på en cd en venninne hadde brent til meg. Det begynte med en følelse av storhet. At noe nå snart skulle skje var jo tydelig på magen min, men nå følte jeg at de var der med meg; alle de døde jeg kjente som hadde reist sin siste reise til den andre siden, var nå der sammen med meg. Jeg hadde aldri hallusinasjoner i form av lyder eller syner, men jeg flippet i tankene og sansene. Alt betydde større enn stort. Shampoen luktet kjemikalier, så den måtte byttes ut. Og hva byttet jeg den ut med? Vel. Jeg fikk for meg at små hotellsåper var den beste shampooen ever. En gang dusjet jeg så lenge at jeg brukte opp en hel såpe. Men det luret farer i krokene, og jeg begynte å tro at store konspirasjoner var ute etter meg. Hvis man ser på psykiatriens skumle historikk, var det kanskje ikke så rart at jeg begynte å fabulere. Min paranoia eide en grobunn, og på et eller annet tidlig tidspunkt hadde mitt crazy hode et réelt utganspunkt. Helt til det endte med at P3 skulle komme med en lastebil og redde meg, før de skulle bringe meg over til Sverige. 

 

Narkomane kan ha vært der. I syreland. Sånne gjøker som meg behøver ikke dop for å reise dit. 

 

I blant kan jeg ta meg i å kjenne etter. Er det der et sted i meg? The power of a shower? The feeling of healing? The light in sight? Oh, the greatness. Oh, the oh? Men jeg finner ikke tilbake til magiens world of joy, her jeg somler rundt  trygt plassert langt over kaninhullene; riktig medisinert og frisk på syvende året. Salt i såret? More like null vind i håret.

 

Når jeg tråkker på glitrende snø og lytter til musikk. I det jeg sitter på et tog og ser verden suse forbi. As I am mindfull. Når noen dør, og bitte lille tiny jeg møter den store sorgen. Når høstlufta gjør meg kribleglad og jeg ikke vet hvorfor. For jeg liker jo sommeren. Da kan jeg kjenne noe hviske meg i øret: Jeg er her, Helene. Don't you worry; jeg er her. Mellom sekundene, inne i snøkrystallene, i takt med toget gjennom livet. Her er jeg. Den store maniske psykotiske følelsen av spenning. En rus så intens at intet hode kan leve lenge med det. 

 

Men jeg kan aldri dra tilbake dit. Jeg må ta medisiner og holde meg unna fantasiland.

 

9 år etter sitter jeg igjen med et humør som tester positivt. Jeg er preget. På den glade siden har jeg blitt til en lykkelig dame med optimisme i hjertet og power i hue. På den mer alvorlige siden må jeg ta medisiner hver dag, og holde meg unna all falsk stimuli annet enn koffein. Jeg ser meg tilbake og husker at de gangene jeg prøvde å drikke alkohol som alle andre, ble jeg til en eneste stor flashback av paranoia. Jeg tåler ikke slikt lenger. Så jeg lar være.

 

Once upon a time ruslet sommer over til høst, og det ble mørkt. Babyen min fikk være hos pappan sin. Jeg var et mislykket rykte av en crazy mama.

 

Det var aldri noe gift i madrassene og i ventilasjonsanlegget på Østmarka psykiatriske avdeling. Det var innbilninger. Paranoia. Psykotiske idéer. At jeg trodde alle var en del av en konspirasjon og en slags forestilning, gjorde at jeg aldri turde å dele tankene mine til de ansatte ved de psykiatriske avdelingene, så jeg fikk aldri forklart at jeg trodde hun ene var Ingrid Olava, som jo var avbildet på melkekartongen (det MÅTTE ha en sammenheng), og han andre en kriminell. For ikke å snakke om han som stinket urin; han måtte slite med noe, helt åpentlyst for meg å forstå. Alle hadde parykker, that's for sure; og det var bare i dusjen jeg var trygg. In my SPA. Det jeg ikke visste der og da var at de andre pasientene på superlukka avdeling også var psykotiske, og at han ene oppriktig trodde at han var Gud. Hun andre spradet rundt splitter naken, og jeg trodde hun skulle knivstikke meg; so how to sleep?

 

På film kan man se vrangforestilninger endre seg til grå virkelighet, i forklarende illustrasjon. Det store, avlange, gamle, slitte og nakne badet på Østmarka ble til et deilig SPA med gammeldags dusj i vintage stil, og der stod jeg under fossen og sang "Heal the world".

 

Så ble jeg mamma. På den minst virkelige måten en kan tenke seg. 4 timer etterpå var han ikke min baby lenger, men under statens vinger. Vi skulle alle kjempe for å få ham tilbake, og vi skulle klare det. Men først skulle jeg sendes som en pakke mellom ulike psykiatriske avdelinger, ute av stand til å connecte med reality.

 

Sorgen over å ikke få være sammen med babyen min rant ned i den gamle vasken med melken. Jeg visste ikke at man ikke stopper melkeproduksjon med stimuli, så jeg stod over vasken og sprutet melketårene mine nedi den. Helvete og mani. Mareritt og storhetsfølelse. Når angst og sorg danser tango med lykke og ekstase. Da går det faktisk ikke an å henge med. Man ramler av lasset. 

 

Og selv om hjernen er stjernen, ja så skjer det ting med topplokket under en slik heftig tripp av en psykose, som åpner portaler for alltid. Og du kan ikke lukke dem. Men du kan åpne dem enda mer på gløtt ved å ruse deg. Et glass vin er genialt hvis du vil bli litt awesome paranoid igjen. Se dem løpe til alle retninger, og vær rede til å ta imot ei "ørtæv" dersom du drikker hele flaska. Yeah. Verdt det? Nei ikke i det hele tatt. Humre. Det er nok bare å innse at tidens tann hugget varige endringer opp gjennom årene, og at det beste for alle er at du holder deg sober. Edru. Klin hakke koffein toillat. Og det er helt ok.

 

 

Ramme alvor

 

Lysene danser i stille luft her på Lykketoppen, og jeg undrer på hva vi skal kalle det dit vi flytter den dagen vi pakker og drar. Lyckliga gatan har jeg brukt opp. Anyway. Den tid, den lykke. Thomas og Harald prøver å ta godt i mot Hareide, som avslører at han kommer rett fra barnehagen. Kremt. Den var kristelig god, og som vanlig er jeg treg, og skjønte den først nå. Han kom jo sikkert ikke rett fra ...yeah, du vet. Det var jo Listhaug som sa ...ja, you know.

 

Oppe på loftet ligger 4 skjønne småtroll og sover. Tenk, vi er så heldige å få ha overnattingsgjester, nemlig nabopia våres Leah og tantejenta mi Tuva. Mine gogutter Even og Mathias har virkelig storbesøk. Vi har to soverom i kjelleren, men alle 4 ville ha en sovehall oppe hos meg heller, og de fikk se istid 2 mens de lå strødd utover på madrasser og senger, før de sovnet. 

 

Svigerinne Astrid (som by the way var med meg på sykehuset da Even ble født) var nemlig innom med tantebarna mine Tuva, Johannes og Magnus i dag. Vi spiste taco og slapp barna løs i huset i vilter lek. Egentlig skulle også Johannes sove over, men han valgte å bli med bruttern og muttern heller. Så da var det hjertelig velkomment at naboLeah ville bli med på pysjparty. 

 

Sånn er det her oppe; mange ville vel påstått at vi er i overkant sosiale med alle våre besøk. Men vi elsker jo people. Folk er den store rikdommen, ikke sant. Vi har en multikulturell vennekrets, og vi digger dem alle sammen. Hvis investeringen er å lage melk med honning til hun med sår hals, vegetarmat til vegetarianeren, kaffe med melk til hun som foretrekker melk, og en kopp te til han som ikke drikker kaffe, så er gevinsten virkelig verdt det; vennskap som fortjener næring. I dag fikk jeg en hyggelig melding fra en jeg ikke har hørt fra på lenge, og det er slikt jeg verdsetter mer enn gull og diamanter. Kanskje fordi jeg har gode grunner til å feire livet for tiden.

 

Jeg kan ikke bli mer lykkelig enn dette. Foran meg ligger 3 måneder med innsats for helse i samarbeid med dyktige leger og sykepleiere, og jeg vil fortelle om det den dagen jeg er helt frisk. Kanskje. Kanskje vil jeg heller bare løpe ut ut i sommerenga og holde kjeft. Vi får se. Frisk for barna, frisk for resten av livet. 

 

Jeg er i tillegg på uke 2 med tilskudd av D-vitaminer på resept, og gleder meg både til de funker, og til jeg er helbredet fra en skummel fysisk sykdom, med medisiner som tidligere var for dyre for staten. Heldigvis har jeg garanti: jeg KOMMER til å bli helt frisk, og med helsa i tipp topp stand. Og det er det viktigste. Det er rart å tenke på at jeg akkurat nå egentlig er alvorlig syk. Og på at om 3 måneder er jeg frisk på alvor. Hvis livet mitt blir forkortet av en eller annen grunn, kommer det ikke til å være på grunn av en sykdom jeg har fryktet i årevis, likevel. Og derfor griner jeg av takknemlighet i blant, for tiden. 

 

I kveld skal jeg legge meg og sove blant barn av regnbuen. Det er den beste måten å feire livet på; å tilbringe denne helgen sammen med coole kids. For noen ganger er det ramme alvor, og da er det lek, tøys og moro som gir lys i mørket.

 

Hilsen en kropp som snart er frisk på alvor 😉

 

 

Fuck you forever; og så tilgir jeg deg!

 

"Hei du din jævel, ser du hu her dama her? Ser du kor tøff hu e? Kåss føles det at du aldri fikk te å knus hu herre råtassen her? BØ!"

 

 

Jeg vet du følger med meg. Men du kan aldri få kontroll over meg igjen, slik du en gang hadde. Føkki føkki føkk you. For vet du hva? Jeg sitter på en bombe, og jeg venter. Det er party på toget, og jeg er på vei til sykehuset. Om en stund er jeg kvitt deg for alltid. Ballasten du ga meg skal fjernes for evig tid, og jeg har gledestårer i øynene. For jeg elsker disse legene og denne sylepleierdama, som har fulgt meg så lenge. Nå skal jeg bli frisk. 

 

Tårene begynner å trille nå, for jeg er så veldig glad, at jeg finner ingen ord. Jeg hører på Metallica, Jokke og Terje Tysland, og kjenner at livet skal bli enda bedre nå. 

 

Og ellers? Du er ut og inn av fengsel som vanlig? Jeg tilgir deg, du vet vel det? Bare vil du skal vite at jeg kødder ikke: livet mitt er så forbanna BRA! Det er så godt å være mamma, og barna har verdens cooleste pappa. Vi opplever samhold, fantastisk omgangskrets, selvtillit, mot og lyse dager. Latteren sitter løst, ja vi har det så BRA!

 

Fuck den som du var før. Reis deg og skaff deg litt empati. Få deg noen sanne venner, og join oss i samfunnet. For du vet, det er lov å dumme seg ut. Det er lov å gjøre feil, og det er aldri for sent å legge det kriminelle på ei øde hylle. 

 

Jeg reiser meg fra togsetet. Klarer ikke å holde igjen tårene mens jeg venter på å få gå ned på perrongen. I det jeg går mot sykehuset gjør det ingenting at det er kaldt og vått. I hjertet mitt er det varmt og godt. Så setter jeg meg på venterommet. Nå skal livet mitt bli lenger å leve.

 

Se nå. Følg med nå. Nå skal denne dama få den siste hjelpa som behøves for at alle spor etter DEG skal bli borte for alltid. Watch me, jeg danser meg inn i framtida nå, you bastard 😉😐😎

 

 

Å bo under ei bru, og ikke rekke ned til elva for å tisse!

 

Heisann hoppsann, ikke sant. For det er litt av en mårning, hva? Regjeringskrisen, hva er det? Her er det fullstendig buksekrise, sekktragedie og kaffekatastrofe!

 

Det begynte så vakkert. Treåringen og jeg i skjønn morgenharmoni. Han fikk yoghurt med musli foran TV'n mens jeg sminket meg. Siden jeg skulle ut på togtur ordnet jeg salat bedre enn sånn som du får plukkekjøpt, røsket med meg en sukkerfri sjokkis, en sugarfree cola, og så laget jeg kaffelatte ala fatish i en smoothiekopp to go. "To go" liksom. My as! "As"? As if: Ass!

 

Vi vinket hade i barnehagevinduet, før jeg ruslet videre med sekken min og det blå håret mitt som jeg ikke fikk tid til å vaske blondt i mårest. Så satte jeg meg på benken på bussholdeplassen, og gledet meg til å ta dagens første kaffe. Livsnyt, aah! Siden en nabo kom kjørende og stanset, satte jeg meg inn i bilen hans og dæljet sekken på fanget mitt. Vi kom helt ned til sentrum før jeg oppdaget tidenes kaffeflom utover buksa mi. Oppi sekken fløt alt jeg hadde pakket i en halvliter med helveteskaffe, og det var bare å stappe reservegenseren oppi for å tørke. Uæææ! Min første mårraskaffe all gone! Utover meg! Neinei!

 

Togstasjonen. Tørke sekk. Knøvle sekk. Hente pose på kiosken. Men glemte pose, for jeg kjøpte kaffe. Tilbake og hente pose. Stappe sekk i pose. Sutre. Og her sitter jeg og digger det faktum at

 

salaten overlevde!

 

Ha en forbanna fin dag, og husk at selv om jeg ser ut som om jeg både bor under ei bru og ikke rakk ned til elva for å tisse, så er jeg værtfall relativt hyggelig. Pluss at det er jo ikke det verste det, å være en dirty outsider?

La oss spre litt kjærlighet

 

Hvordan kan man spre kjærlighet i tider hvor presidenter slenger ut globalt truende oppdateringer på sosiale medier og det risteskjelver i stortingsgrunnen? Alt jeg kan bidra med er ord. Som skribent er det slik jeg kan drysse litt kjærlighet over deg akkurat nå. 

 

For her oser det PEACE, LOVE and UNDERSTANDING. Jeg er omringet av den slags, og deler det gjerne med dere. 

 

La meg først minnes en ung engel i himmelen. Det er mars, og to uker siden 1991 skrev en trist historie i stein. For alltid et minne som aldri skulle slutte å gråte. I fjor fikk jeg denne engelstatuen av mammaen til John Ivar. Jeg har kledd den i babyklærne som noen av våre nærmeste strikket til Even da han var nyfødt, og engelen sitter her og passer på skjeen pappan til barna mine spikket til meg. Tankekraft kommer kraftigere ut visuelt.

 

Hvil i fred, John Ivar. Din historie lever videre her:

 

 http://m.forbipolene.blogg.no/1456400700_25022016.html

 

 

Så til dagen i dag. Det har hersket spesielle timer her i Norge, da Sylvi Listhaug var så uegoistisk og klok; og trakk seg som justisminister. En ting er sikkert; mange av oss trenger noe positivt å klamre oss til i dag, så her kommer en stor nyhet her fra Lykketoppen:

Lille skatt Even 3 år lærte seg å kakke egg i dag, og se så glad han ble:

 

 

Vi forbereder bursdagen til barnefar Tore, som fyller år i morgen. Mer om det kan jeg ikke skrive her, men vi gleder oss veldig til å glede. For her på Lykketoppen støtter vi Helsesista's fokus på ordet GLEDING. Kom la oss glede hverandre, and spread some LOVE, R U with me? Hvem kan du glede i morgen den dag? Noen som fortjener et påskeegg på jobben? Blakk? Da kan du bidra med en gratis verdifull KLEM og et kostbart kompliment. 

 

I morgen får vi altså treffe både barnefar og min eldste sønn Mathias, da de kommer hit, og begge skal gledes etter beste evne. Vi har bare nåtiden. Ingen vet hva morgendagen bringer, eller om den i det hele tatt kommer. Alt vi kan gjøre er å påvirke framtida positivt dersom den kommer. 

 

En liten gutt slenger seg nedpå mammasenga og stryker pusen Evine som om det var den naturligste ting i hele verden å gjøre. Overlykkelig over å ha fått til den bragd det er å kakke egg i kakerøra. Han slentrer innom mamman sin og stryker henne på armen før han legger seg i sengen sin. Alt han vil er at jeg skal si "Ååå Even min!" Slik at han kan svare: "Ååå mamman min"

 

Alt han ønsker seg er fred og kjærlighet i den verden han skal vokse opp i. Alt han vil er at alle bare skal være venner, for da er verden så mye tryggere. Jeg kan ikke gi ham det; but I can spread some LOVE!

 

Husk å være takknemlig for alt det gode i livet ditt, og del det.

 

💙❤💚💛💜

 

 

 

 

Støtter du Listhaug, er du rasist...

 

Jeg er sint. Ja, sint! For ingen, jeg gjentar: INGEN kommer her og kaller meg noe så stygt og kynisk som "rasist" bare fordi jeg støtter Sylvi Listhaug! Nå har det kortet, som en gang var funklende rødt, blitt rosa, oppbrukt og falmet. Fordi det har blitt brukt i feil setting så mange ganger at det er på tide å finne på et nytt ord for det. Så mange ganger da det åpenlyst aldri var så mye som en finger borti ballen. Å ville beskytte landet sitt mot en skadelig ideologi i religiøs forkledning, har definitivt ingenting med rasehat å gjøre. Og ingen har patent på ordet "terror". 

 

Kvinneundertrykkelse, voldtekter, sharialover og skremmende holdninger er ord som faktisk ikke handler om rase. 

 

Hun er håpet mitt. En sterk og selvstendig kvinne med mot. Bak spakene. Ved roret. For min del var det henne jeg satte min lit til. Jeg kjenner at mange ikke forstår hvorfor. Ja, vi er mange som opplever i disse dager at folk tror vi er rasister. 

 

Nei. Jeg er ingen rasist. Aldri vært, og kommer aldri til å bli. Men jeg har opplevd rasisme. 

 

Få aner hvor vondt det gjør å bryte sammen på sin egen trapp, sliten og klar for et varmt bad, men trampet ned i grusen av hat og ren rasisme mot den eneste hvite i rekka.

 

Det var sommer. Jeg er alenemamma, og endelig hadde gogutten inntatt fredelig drømmeland klokken 19.00. En toåring som hadde sovnet alt for sent kveldene i forveien, og en mamma som nesten sovnet stående under middagslagingen. Men jeg kunne ikke bare legge meg å bade når naboungene hørtes ut som 20 rølpelag der ute. De kom til å vekke gutten min. Alle som har hatt naboer fra visse kulturer, vet om nivået på støyen midt på sommeren. Og nei, det heter ikke "rasisme" å skrive det. Man kan påstå at nordmenn er kjent for mye rart på Mallorca også, uten at det handler om det ekskluderende ordet "rasisme".

 

I vårt fredelige hjem hadde altså sønnen min sovnet på loftet, og jeg skulle bade i kjelleren. Men i det jeg vennlig stakk hodet ut for å be 20 barn og ungdommer om å dempe seg, skjedde det. En illsint furie av en muslimsk mamma gikk løs på meg med kjeftbruk på høyeste volumknapp. Jeg spurte om hun kunne være så snill å snakke lavt, ja jeg nærmest hvisket og smilte så ydmykt jeg kunne, men hun kjeftet enda høyere og kritiserte meg for norsk kultur, leggetider og duppetider. "Barnet ditt sove klokken tolv og klokken syv. Du tulle bare!' Hun ropte og kauket, og hele nabolaget kom ut for å roe henne ned. Jeg var den eneste hvithudede.

 

Jeg var så sliten, og jeg ble så innmari lei meg. Til slutt segnet jeg ned på trappen mens tårene sprutet, og min venninne fra Cuba som bor rett ved siden av, samt en hyggelig nabo fra Kongo, fikk roet henne ned. Men hun var forsatt sint. Det kjentes utrygt.

 

Da jeg gikk inn følte jeg meg som ingen. Hatet kvinnen ga meg var rett og slett for mye, her i strøkene hvor jeg vokste opp. Da kom 2åringen min ruslende ned trappen, og jeg ante ikke hvor mye han hadde hørt, eller hvor redd han hadde vært oppe i sengen sin. Men han sa lite til å være ham.

 

Another night in Norway.

 

Det ble altså nok en senkveld. Fordi jeg er norsk. Fordi jeg ikke hører hjemme i gata her, med mine norske klær og hår som vises. Fordi barna mine legger seg til vanlige; norske leggetider. Fordi jeg ikke må komme her og komme her. Jeg fikk hjelp av flyktningetjenesten i kommunen her vi bor. De snakket med sinnakvinnen og forklarte henne at her i landet legger barna seg gjerne 19.00 hvis de er bare 2 år, og at jo faktisk; norske barn sover dupp rundt tolv fram til en viss alder. 

 

Jeg har opplevd verre rasisme før, i et nabolag der jeg virkelig fikk gjennomgå fordi jeg var en eneste stor hijabløs haram (synd og skam). Jeg skrev om det her:

 

 http://m.forbipolene.blogg.no/1469225145_23072016.html

 

Til slutt begynte jeg å forstå alvoret i integreringsproblematikken. Hvem skulle integrere, og hvordan? Hvem lærte dem om norsk kultur? Hvorfor får de lov til å hakke løs på meg og min kultur på denne måten? Det forventes at jeg endrer meg. At jeg kler på meg heldekkende antrekk og at jeg snarest finner meg en mann som kan ta avgjørelsene her i huset. Det forventes dessuten at alle mine homofile venner ....stopp en halv; jeg tør ikke å skrive her hva som ønskes hva angår dem, fra alle her i landet som støtter sharialovene i Koranen. 

 

La oss jobbe med dette. La oss lære dem om landet vårt og hvordan det fungerer. La oss høre på Sylvi når det kommer til integrering; det er ikke slik at nazisme og rasisme har noe å gjøre med evnen til å sette sunne grenser. Husk at kongen en gang sa "Nei" så det dundret i fjord og fjell: Norge skulle ikke bli tysk. Norge skal ikke bli muslimsk heller. Hvorfor gir vi oss selv dårlig samvittighet bare ved å skrive det? Husk at 13åringer hjalp til med å bygge opp dette landet en gang i tiden. La det være ok å mene noe, uten at det skal hamres ned til et slitt og oppbrukt kort ved navn "rrrasismenazist" eller noe annet i den duren. Vi er lei av durelyden, og at ordene rasist og nazist misbrukes, kastes hit og dit og brukes opp i hytt og pine.

 

For vi som selv har opplevd grov rasisme, har også lov til å mene noe. Vi har lov til å si det høyt, vi også. Være oss selv, akkurat som Sylvi Listhaug sa i talen sin i dag, etter å ha blitt tolket og vridd på av makt-tørste motstandere i en uke. Er det virkelig greit å bare dømme andre slik? Mobbe? Gyve løs og tolke som man vil? Hvis jeg sier noe, og du tror noe, men jeg mente noe annet; er det da det du innbiller deg i din fantasi at jeg mente, som teller? Selv om jeg aldri brukte ordet ditt?

 

Et høyt og rungende NEI, for Norge!

 

Link til underskriftkampanje:

 

https://www.opprop.net/signatures/nei_til_store_som_statsminister/

Jeg er så forelska!

 

 

Oh my lord, og helst ikke Lord Audun, but like; my oh my: er ikke du plaget med forelskelse? Jeg snakker ikke om klissete love; men blir ikke du bare helt forelska i hvordan mange bare ...er? Venninner som ler høyere enn deg selv, er like klumsete som deg og som kler seg awesome stilig? Barn som snakker med lys stemme, og som gjerne gir deg en kos med et bløtt lite kinn? Hun bak kassa i butikken med bredere smil enn et snapfilter? 

 

Ja, jeg lever et veldig sosialt liv, hvor jeg både kjenner mange, og møter mange som jeg ikke kjenner så godt. Sånn har det alltid vært. Enkelte av sistnevnte kategori havner lett i første kategori. Du vet disse du ikke kjenner mer enn et håndtrykk, men som du bare må bli bedre kjent med. Fra ukjent til bekjent, til godt kjent nær venn.

 

I går kveld skjedde det; jeg dro på date! Jeg tok farvel med barn og barnefar, før jeg gikk ned til verdens cooleste nabofrue Silje på bakedate. Smart ikke sant? Bake to sorter, skravle, le, bli bedre kjent og så splitte bakefangsten i to. For vår del går det i lavkarbo, og vi bruker selvfølgelig bloggen til ChrizJ: meglerfru1, når vi baker. Ærlig talt; litt hipp må man være; meglerfru1 er in som fy, og hennes oppskrifter er desidert best! Silje og jeg laget twix og kanelsnurrer i går; knallgodt!

 

Bye bye man and child, let's go wild (in the neighbour's kitchen!)

 

 

Nabo Silje tilhørte den siste kategorien, da hennes datter begynte å besøke barna mine. Men vi bare måtte bli bedre kjent, og God damned som jeg ikke angrer på det. For et energisk vesen, FOR ei DAME! Æææh, enda ei som jeg kan LE sammen med!

 

 

Folk som det lyser av, er bra for deg, visste du det? Du ser det i øynene deres. Positive øyne som aldri kniper i sladder og falskhet, er bra for deg.

 

 

Denne nabodama er en gave, tro meg 😊

 

 

I dag var det tid for roadtrip med meglerfru1. Søndager er best når det skjer noe. ChrizJ og jeg on the road slår aldri feil. Skravvel og babbel, latter, fnis og helt uten mannefis. Det er sunt å tilbringe tid med gode venner.

Men harrytur til Sverige får sine konsekvenser for en høns på lowcarb. Man kan si det er bra jeg er alene hjemme etter å ha spist sukkerfritt med søtning som får magen til å pludre.

 

Livet er digg uten krøll her på Lykketoppen, og dagene gir meg faktisk vårstemning. Vi er nedsnødde her oppe, men det er vår i solstrålene. Jaggu er livet digg! 

 

Klem fra Helene, Silje, Christina, Even og Tore, som alle ble plaget til å linseluse seg gjennom dette innlegget. Ha en kn*ll kveld!

 

Oppdatering til deg fra meg

 

 

Jeg setter meg ved stuebordet og ser ut over byen. Naboen fyrer, og havet ligger der og småkruser i sola. Oppi kaffen min har en liten fløteperle lagt seg i cocosa-laget, og jeg rekker å forevige den før den oppløser seg. Jeg har tent alle lys som går an i det vintermørkebelagte hjertet mitt, og livet er godt å leve.

 

What's up? Jeg hører fra deg innimellom. Du er leser, og jeg er skribent. Du både sender meg meldinger og stanser meg på gata, og vet du hva? Jeg digger deg. Vi har snakket litt om hvordan bloggingen har minket litt i det siste, så her kommer en liten oppdatering fra Lykketoppen fra meg til deg.

 

Barna er hos Tore. Jeg har sovet så lenge i dag at jeg ikke tør å skrive timene her. Kanskje er det D-vitaminmangelen legen ringte for å informere om. Yeah nå blir det D-boost for alle penga i 3 måneder. Eller kanskje er det det at jeg i samsvar med alle Marie Kondo's råd i boken "Magisk opprydning" har brukt 8 dager på å sortere, kaste, rydde, hive, selge og gi bort over 50 % av alt jeg hadde. Som jeg ikke behøvde. Som gjorde hjemmet vårt egentlig mer kaotisk enn jeg visste selv. Nå går det an å puste her, for pokker!

 

Denne boken som jeg kjøpte meg for 8 dager siden, har lært meg like mye som "Endelig ikke-røyker" med Allen Carr gjorde for 10 år siden. Kondo vil vi skal rydde i kategorier; ikke rom, og beholde KUN det vi elsker, ikke hva man av sentimentalitet og samvittighet oppbevarer. Ved enden av sorteringen skal man oppbevare alt på sin plass. Alt i hjemmet skal ha sin adresse. Før oppbevarte jeg lightere i høyden, men i alle 3 etagene. Batterier her, og batterier der. Papirer hit, og papirer dit. No more store. Jeg innser hvilket stressmoment det har vært å leve i uorden, og nå nyter vi fruktene av jobben med den største opprydningen jeg noensinne har vært borti. Hver kveld har jeg seilt inn i drømmeland av utmattelse, ute av stand til å glo på TV, blogge eller i det hele tatt holde meg våken.

 

Da jeg kom til kategori filmer, satt jeg på bakenden på gulvet oppe på loftet, med filmer over alt. Lille Even hadde lagt seg med en episode "Bleis å monstersinene" (Blaze og monstermaskinene) på pc'n min. Da ringte telefonen. Det var Christina, datteren til min venninne Solfrid. Begge flyttet til Finnmark for noen år siden (til min store frustrasjon) og fikk etterhvert hver sine bebiser. Christina sin lille pie hadde jeg aldri møtt, og savnet etter mine Vardø-venner slår inn hver dag.

 

"Hei, Christina her. Du, ka som e adressa di? Æ skal sende en pakke tel dæg. Åja. Men du, æ må sånn tisse, så æ må lægge på nu. Hade."

 

Altså. Samtalen var en setning lenger, siden jeg sa hun skulle kommet seg en tur til Trøndelag snart, og siden hun sa "næi det har æ ikke pænga tel." 

 

Men.

 

20 minutter etter ringte det på døren, og der stod Christina med sin lille Alva på armen. Hun var på konferanse gjennom fagforbundet, og de bodde på hotell. Jeg fikk dem overtalt ut av det hotellet dagen etter, og rett inn på gjesterommet vårt selvfølgelig. Easy, siden alle hotell var proppet anyway. Vi fikk oss noen koselige dager med fullt hus, siden Tore og Mathias også kom seg en tur.

 

I går kveld satt jeg her i stuen min sammen med en dame som jeg blir kjent med for tiden. Hun hadde lest bloggen min og tok kontakt for en stund siden. Denne dama liker å være anonym, så hun er min hemmelige nye bekjent.

 

Tenk dere en ny stue med rene flater og bare de tingene man elsker; kaffe, ostekake, snickers (lowcarb ofcourse; meglerfruen snickers), ei fantastisk trivelig dame som unngår alt ved navn sladder og vås, tente lys og god stemning!

 

Livet kan virkelig være HERLIG dere, hva? Når man evner å sette pris på solstrålene, stjernene, og tenner et lys heller enn å forbanne mørket. 

 

Rikdommen er folket. Menneskene. Han som smiler til mammaen sin om morgenen og stryker henne på kinnet. Han som fortsatt vil sitte på pappafanget. Hun som stanser for å prate litt på kjøpesenterer. Hun som sender melding fordi hun bare skulle kjøpe noen barneklær, men endte opp med å lese bloggen i tillegg. Venner. Venner for søren; venner! Han som fyller 90 år i dag, som fortsatt drar på jakt. Gratulerer med dagen; you're awesome. Barnefaren som står på for barna, samme hvor bratte fjell han må klatre med dårlig fot. Slekta som bunner og grunner i fjæra med bål lukt, havbris og potetåker. Deg. Du og dere. Rikdom er DERE. Dere er rikdom.

 

Nå går sola snart foran Stjørdal by, men ikke i hjertet mitt. Jeg skal rusle ned i kjelleren og lage et paradis av et soverom for 8åringen våres. Det er på tide. Han fortjener bedre. Jeg også. Jeg som mor fortjener å kunne se behovene til barna mine på en respektabel måte. En niåring som blir flau av gardinene sine, blir glad av en mutter som lytter. Og når barna mine er lykkelige, er jeg også lykkelig. Når DU, kjære leser, er glad; er jeg også fornøyd. Så finn noe som gleder deg, og sett fokus på det. 

 

Tenn et lys i mørket, fordi det er bedre enn å forbanne det.

 

Derfor har jeg blogget lite i det siste

 

Shit altså; nå! ..er det lenge siden jeg blogget midt på natta. So why not? Here we go!

 

Mama's been out, og rocket de sorte timene fargerike med damene, og jeg kom nettopp hjem til tomt hus. Jeg har hatt en uforglemmelig, morsom kveld sammen med amazing Janne, Liz, Monica, Renate, Siw, Liv og Jon Peder, og jaggu møtte vi Kitta, Karianne, Joachim på puben. Vi har danset, sunget og ledd oss gjennom en mimrekveld, og vi startet med deilig middag hjemme hos Janne og Jon Peder, før vi inntok gode gamle Bamses Pub. I love it! 

 

Det er kvalitet over brunpuben når de ansatte husker at jeg bare drikker vann og kaffe, og i det gitaristen spiller "Tougher than the rest" as I hand him the written Bruce wish. 

 

Men så er det det da, at huset er så tomt nå. For selv om ungene er hos mormora si i natt, rett nedi gatene her, savner jeg dem så det svir i hjertet mitt. Jeg tåler knapt noen timer borte fra dem før savnet gnager meg. Snakk om å være avhengig av gogutta sine!

 

Dere som leser bloggen fast, har kanskje merket at det i det siste har blitt lengre mellom blogginnleggene enn vanlig. Dette har flere grunner. For det første skriver jeg kun når jeg virkelig har noe å skrive om. Når det renner over av kreativitet, og jeg "bare må" skrive. Grunn nr to er at jeg begynte å lese boken "Magisk opprydning" av Marie Kondo. Og god damned: SNAKK om opprydning! Den dama er et geni! Jeg sorterte og kastet klær i 3 dager! Og så ryddet og kastet jeg halve kjøkkenet, før jeg ryddekastet 80% av alle bøkene som stod og samlet støv i kjelleren. For ikke å bable om alle tullepapirene jeg oppbevarte i boden. Og verktøy. Og elektronikk. Og jeg er langt fra ferdig her, nå skal det bli orden. Litt av en jobb, for noe må kastes, noe bør gis bort og noe skal selges. Vi sitter igjen kun med ting vi virkelig elsker fra nå av her i huset. Jeg som trodde jeg var så ryddig av meg, har jo lagret på masse unødig stæsj nede i boden som jeg ikke har sett på flere år. Aldri har det vært så spennende å luke unødig ugress, for å si det sånn.

 

Derfor har jeg ikke skrevet så mye inne på forbipolene i det siste; jeg har vært så sliten og utmattet av magisk opprydning at jeg har sovnet samtidig med 3åringen om kveldene. Når jeg blir ferdig kommer det nok til å boble over av kreativitet, for omgivelser har så mye å si for hvordan man har det. 

 

Jeg vet det så godt; at jeg virkelig trengte denne kvelden sammen med damene jeg rocka meg gjennom ungdomstida sammen med. Vet at jeg behøver klemmene, skravla og latteren en gang i blant. Minnene vi deler er så mange. Vi kommer oss aldri tilbake dit vi en gang var; på stranda etter skoletid, uten ansvar for annet enn klokkeslett og solkrem. Ute på øya, fulle av faen. På hytta til Liz eller på vors hjemme hos Tine. Vi kan aldri reise tilbake, og klokka tikker og går. Men vi kan snakke om det og le så vi nesten ...ja du vet, nesten ..ja. Til vi nesten renner over av lapper vi sendte i timene som fløy forbi oss, på en gammel skolestol, foran en tragisk pult med en kjedelig matpakkelukt man aldri skulle komme til å glemme. Papir og pålegg med tavleknirkelyder attåt. Dr Alban, Roxette, Offspring, Nirvana, Metallica og Beastie boys satte preg på unge dager, og vi dro på turer og fester med all verdens god tid til venner.

 

Heldigvis har vi noen å dele minnene med. Heldigvis. For noen netter drømmer jeg om svunne tider, og fortvilelsen over at de årene er over, kan være vanskelig å deale med. Helt til jeg husker at vi møtes igjen. Vi har overlevd hittil, alle som en, og vi skal skravlefliregråtedanse enda mer.

 

Fra nå; Lykketoppen missing kids, over og ut fra Helene:

 

Denne boken forandrer livet mitt totalt!

 

Ved første øyekast kan dette se ut som reklame. Men jeg sverger ved lykken på toppen av Lykketoppen, at det bare er jeg som har falt for et tilbud i bokhandelen. Rett og slett. 

 

Det begynte med at 3åringen og jeg "vindusshoppet" på bokhandelen i byen her. Ja, jeg synes det er viktig å lære barna at de kan titte på og ønske seg, men legge tilbake og gå ut av butikken uten å handle noe. 

 

Og hva har vi så her? 

 

Vel. 3åringen ble helt starstrucked da han fant Paw patrole figurer, og jeg ble helt oppslukt da jeg fant denne boka, og det på tilbud. I det gogutten tviholdt på leken han hadde i hånden, brukte jeg boka for alt den var verdt: "Jaaa jeg skjønner deg, vennen. Jeg haaaar så lyst på denne rosa boka her, jeg også. Men vi har ikke penger til det nå."

Hvilket var tidenes løgn. Vi hadde penger til begge deler. But a mama's got to do what a woman's got to do: hvis jeg kjøpte begge deler ble det litt dyrt syntes jeg. Kiden og storebroren vil vel på ferie til sommeren også.

 

Så hva gjorde jeg? 

 

Neste gang jeg var på kjøpesenteret bare måtte jeg. Sorry minsten, men det er til det beste for både deg, storebror og meg, og hele universet, at mamma lærer seg magisk opprydning av typen total makeover av dama fra Tokyo som har 3 mnd ventekø for kurs og konsultasjon. Folk står på venteliste for å stå på venteliste for å lære dette av Marie Kondo, skjønner du vennen? Og du har jo ikke merket at det er samme boka mamma setter nesa si nedi om dagen, som hun siklet etter i butikken, så.

 

For dette er ikke "vanlig rydding", gutten min, og det skjønte mamman din allerede da hun snuste litt i den i butikken. 

 

Jeg er på dag to med magisk opprydning og har lest halve boka. Jeg må bare innrømme at denne dama blows my mind, og jeg har boblet over av lykke siden jeg stod opp klokka seks i dag, klar for å rydde videre. Jeg som trodde jeg hadde det ryddig fra før, oopbevarer altså så mye søppel i kriker, kroker, bod, skap og kott, at jeg er sjokkert. En hel butikk med klær helt siden str 74/80!

 

En bok har ikke lært meg så mye genialt siden "Elsk deg selv" med Wayne Dyer, "Endelig ikkerøyker" med Allen Carr" og Louise L Hay's bøker. Heldigvis er dette dager da jeg har litt bedre tid, men jeg må fortsatt presse totalomvendingen i huset mellom skriving, stell av 3åring, og avtaler. 

 

Jeg leser gjerne flere bøker samtidig, og en annen bok jeg lærer mye av for tiden, er "Når livet slutter før det begynner" av Line Christoffersen og Janne Teigen. Den har jeg også lest halvveis, og jeg leser den fordi en nær venninne av meg måtte ta farvel med den vakre lille pia si for ikke lenge siden. Slike bøker kan hjelpe oss å forstå de nærmes usynlige sonene av områder ved livet vi ikke har opplevd selv. Man kan lære seg å stille opp bedre for de verdifulle vennene sine ved hjelp av lesestoff som åpner øyne som fra før er fylt opp med medfølelsestårer. 

 

Det handler om å være takknemlig, og hylle sine nærmeste, klær, ting og planter som man omgir seg med, i ryddige forhold. Da blir livet magisk. Hva angår husrydding, handler det ikke om fokus på det en skal kaste, men gleden og takknemligheten over det en vil beholde. En slags oppvekkende shopping. 

 

Akkurat nå er jeg takknemlig for en deilig morgenstund med min verdens herligste 3åring, og snart er det på tide å dra til barnehagen. Så skal jeg fortsette å trylle her i hjemmet vårt på Lykketoppen. Det er så mye mer å gjøre enn jeg ante. Hvorfor lagre alt dette som jeg ikke har sett snurten til bakerst i boden på de 2 årene vi har bodd her? 

Hvorfor ikke gi, kaste eller selge alt unødig?

 

Alt foregår i kategorier; og ikke etter rom, når man følger Marie Kondo sin metode. Så dere kan tenke dere alle kleshaugene fra kott, bod, gang og klesskap. Et luksusproblem? Ja, desverre, men jeg kan velge å snu og heller gi bort eller selge alt vi ikke bruker. Og det skal iallefall bli luksus når "lukingen i blomserbedet" er ferdig, og vi bare sitter igjen med ting og klær som vi elsker. Liker. Digger. Er glad i. 

 

Jeg gleder meg. Hva har du å glede deg over i dag? En kosestund med barna i kveld? En god middag? Kaffe? Gode venner?

Ha en fin dag!

 

Run, outsider, run!

 

Diagnotiserte underdogs i fåreklær er skyggedansere. Det forventes mer av en sau fra gjøkeredet i tøff forkledning, enn enkelte forventer av seg selv. 

 

Disse som forteller i vei, mens du prøver å lytte. Prøver å henge med. Det handler alltid om henne selv, og det dreier seg alltid om han sjøl; men hvis det en sjelden gang handler om deg, da får du kjenne klørne og høre knurringen. For andre regler gjelder når det kommer til deg, serru. Ikke innbill deg at du får føle og tenke, og ikke tro de samme reglene gjelder for deg som for andre.

 

Som om du er en klovn. Som om du gidder å waste time on idiots. Som om du skal brukes som søppelbøtte. As if!

 

Så du vrenger av deg fåreklærne og uler i vei: "Nå er det noooook!" Fra gjøkeredet, til sau til ulv. Fra ulv til whatever fits you in sight. Yeah right. You don't care, så du løper din vei i ekstase: endelig fri!

 

Ja slik kan det føles å sette grenser til folk som bare utnytter deg til sine egne fordeler: veldig godt. Er det ikke plass til deg, så ikke prøv. Du kan ikke forandre andre, og du kan ikke tvinge noen til å forstå deg, når de rett og slett ikke evner å fatte, ei heller begripe. 

 

Men du; du skulle forstå. Alle paranoide tanker skulle du bruke tid på å forstå. Du skulle trøste og du skulle fatte, ja tilogmed begripe. Men løp, løp, som en ekte ulv. Ul mot månen og vær sterk. Skap deg space her i verden, om du lever med adhd, asperger, scizofreni, bipolar eller epilepsi. Ikke alle kan forstå deg, men det gjør da ingenting? Ikke bruk så mye som et eneste sekund av det verdifulle, spennende, kreative livet ditt på saueflokker, geiteteiter og dikkedakker. Run, outsider, run!

Rom for bipolar

 

Horray for the mindf@cking tracking time to lose. 

Det er ikke bare bare.

Når du ikke vet. Hva. Det. Ordet er, for svarte fargeblyanter. Oh please don't blame it on the bipolar! Nei, du skylder ikke på en diagnose, men du vet det er en forklaring.

 

Så står du der atter en gang og leter. Og leter. Etter ord. Hvor ble det av det forbannade ordlageret, tenker du, mens du prøver å kjøpe deg tid med "øøøh vent da... eeeh jeg har det på tunga.. hmm gymsal! Gymsal heter det!" Og i det du endelig husker ordet, har du glemt hva det var du pratet om. Gymsal? Hvilken gymsal?

 

 

"Og så ruslet vi en tur i sentrum før vi satte oss på en kafé og tok oss en sånn ...en sånn.. en sånn..  .....    ...   LATTE! ..og etterpå tok vi toget ..nei ..nei. ....vi tok BUSSEN! Bussen heter det jo, ååå!"

 

Når du lever med både bipolar og en dært ADHD, men kun er medisinert for bipolar, er hver eneste samtale en evig miks av avbryting, leting etter ord og laber lytting.

Jeg skjønner det godt hvis jeg ikke er så interessant å snakke med. Altså selv hadde jeg ikke alltid hatt tid til å høre på ordjakter som dette. Pauser, lange pauser med øø og eee. 

 

I går var jeg og Christina på roadtrip harrytur til Sverige. Jeg snakket om hvordan hun hadde likt meg bedre på ADHD-medisin. The peace and the quiet. Konsentrert og elegant. Men hun sa det rett ut: "Jeg liker deg som du er, jeg, Helene!"

 

Senere på kvelden ble jeg med Laila på puben en tur, og vi er to skruller som skravler like mye begge to. 

Det er til å leve med, å være en ukonsentrert fragle, når man har forståelsesfulle venner. Jeg er vant til både å misforstå og bli misforstått, men det gjør ikke noe så lenge ingen blir unødig sinte og utålmodige fordi de misforstår meg bigtime. 

 

I det siste har jeg blitt tatt for å være utakknemlig, fordi jeg var så dum å begi meg utpå å forklare sårede følelser omkring paranoide bipolare forestilninger. Da skjønner jeg at jeg må stikke. Jeg kan bare omgi meg med folk som prøver å forstå meg, selv om de ikke greier det på første forsøk. Jeg er redd sinte mennesker, på grunn av den voldelige delen av min fortid, og har heldigvis evnen til å legge negative vibber bak meg. Det vises ikke på meg, like lite som bipolar vises. Men det gjør det egentlig bare verre, siden man ikke ser alt jeg har å deale med.

 

Jeg må skape rom for en viss diagnose i livet mitt, og det er en stor oppgave for meg, samt at det krever litt av menneskene i livet mitt. Det er bare det, at det ikke skal kreve noe av barna mine. De må ha en glad mamma, en mutter som er omgitt av forståelsesfulle venner som kan lese mellom bipolare linjer. Trygghet.

 

For er man bipolar, er man stresset når man høres sint ut. Er man glad når tårene triller. Er man trist når man høres irritert ut. Er man konstant i kamp med tanker, ord og følelser. Er man bare et menneske midt oppi det hele. Kan man faktisk forlange litt respekt som alle andre.

 

Jeg velger den enkleste veien, og går omveier rundt de sinte, utålmodige sjelene. Fordi det enkle er det beste når man dealer med sykdom og velger et sunnt og friskt liv.

 

Charter-Svein, en herlig stressa faen!

 

Det dundrer over skjermen:

-"Jeg skjønner at du ikke skjønner hva jeg snakker om, Svein. Og det er helt greit!" Brita banker i et usynlig bord med en uvitende hånd. To triste øyne fylles med tårer, og fortvilelse legger seg over en ellers så glad mann.

 

Kjære Charter-Svein, du har reist ganske mye, du, men vet du hva? Du er jaggu ikke bortreist! Jeg skjønner at du skjønte hva hun mente, og jeg er enig med deg i at diskusjoner om liv er unødvendig. 

 

Her oppe i kalde Trøndelag har jeg gått rundt og trodd at jeg er den eneste personen som virkelig ikke tåler stress; men det var helt til jeg så deg i Camp Kulinaris forrige uke. God damned, du slår alle rekorder; og det er helt herlig!

 

For du gir alle oss som sliter sprettalopp (for å kappløpe med sekunder og minutter når klokka plutselig ser ut til å tikke raskere, og vi klikker) et bilde på skjermen som viser at:

WE ARE NOT ALONE! 

Han Charter-Svein, han har det sånn, han også. 

 

Her om dagen var pappaen til barna mine, og jeg, skikkelig stressa. Jeg husker ikke hvordan situasjonen artet seg i forkant; hvorvidt vi skulle ut av døren, lage mat, eller hva pokker det var som ramlet ned over oss. Men vi sa til hverandre: "fy søren så stressa æ e" -"Ja, æ å!' mens vi løp rundt som hodeløse kalkuner og kvitret som flerhodede kyllinger.

 

Da kunne vi trøste oss selv med at akkurat da så vi ut som Charter-Svein making soup(er trouper)

 

Og det er da ikke så ille å være litt human adhd, hva? 

Som om en skjennepreken fra hu Brita hjelper som Ritalina herself der og da? Som om ikke hun kunne fulgt kammers-reglene foruten å drite ut deg in public? 

 

Nei vet du hva, Svein: ikke gråt du. Vi ser du blir lei deg, og respekterer det. Ja det er tilogmed nesten litt søtt at du ville ha æren for suppa Hank Von hjalp deg med. Kremt. Så og si laget for deg. Men det må forstås at det du bidro med i den suppa, overgår ethvert mesterstykke for en stressa faen som deg. Sorry men jeg kaller meg selv også en stressa faen. Heller en hodeløs kalkun av en flerhodet kylling av en stressa m@therf@cker, enn en dømmende, belærende høne wannabe Ritalina. 

 

Så tusen inderlig hjert fra one stressed f@cker til en herlig stressa faen som deg, for at du viser fram den sanne virkeligheten!

Du vet, den virkeligheten som gjelder for den prosentdelen av befolkningen som koker over når minuttene damper ut i lufta. For oss som kjenner hjertepumpa flippe ut bare det er flere ting å gjøre på en gang, innen vi skal rekke det forbanna charter-flyet om 3 timer. For oss som er som deg: alltid på farta og aldri med en tanke i hue om gangen. Alltid glad, noen ganger litt redd og innimellom litt trist, rocked out of way too much feelings.

 

Kaos? Ja, litt kaos. Og sånn er det bare, skjønner du, Brita!

 

"Du bør slanke deg nå, Helene!"

 

Alt måtte endres på dagen, og det var ingen returbillett. Jeg visste ikke, ante ikke, og skjønte ikke, alvoret; men nå skulle jeg lære meg å ta livet mer seriøst enn noensinne. Jeg som alltid hadde tullet og tøyset om slanking og kosthold generelt. Alt andre så ut til å kunne nyte, måtte jeg vinke farvel til nå.

Spesialisten sa: "Du bør slanke deg nå, Helene!"

 

Dette er en hyllest til et knippe mennesker i som viser respekt og forståelse på et viktig område i livet mitt. De viker ikke fra hensynet, og viser tydelig at de ikke dømmer eller latterliggjør. Noen av dem er jeg i familie med, som mor, svigerinne, kusine osv. Andre er venner av meg. Det handler om kosthold, og alvoret som senker seg over en idét man får beskjed om at mat kan bli ens verste fiende.

 

Når du kan dø av karbohydrater hvis usunn livsstil får overtaket, kan det være en vanskelig oppgave å bekjempe dersom man bestemmer seg for å leve. Det er en stor avgjørelse å ta, å gripe kontrollen og styre skuta unna diabetes og søvnapné. Skumle farvann forsvinner etter hvert i tåkeland, og man seiler mot sol og blå himmel. 

 

Når vi i vår slekt møtes til bursdager og høytidssamlinger, er det en ting som er framtredende; maten. Noen tåler ikke gluten, mens jeg prøver å holde meg unna både karbohydrater og gluten. Jeg må selv styre utskeielsene mine, og ingen gjør narr av det. Tvert i mot blir det nevnt hva som inneholder hva, og ingen gjør noe nummer utav dette. Ingen tuller med det eller frister meg. Alle er inneforstått med at jeg ikke har slanket meg pgr av utseendet, men for helsen. For å holde meg i live og være frisk.

 

Fra den dagen jeg fikk vite at jeg hadde fått svangerskapsdiabetes hadde jeg alt; jeg gjentar: alt, å lære. Jeg visste ikke engang at man kunne dø av høyt blodsukker, og jeg ser meg tilbake på skumle tilstander av svime og lamslåtthet. Jeg ante ikke at babyen i magen min og jeg var døden nær der jeg lå ute av stand til å røre meg. Men jeg tok grep da diabetes ble oppdaget, og holdt meg unna alt diabetikersykepleieren forbød meg å spise og drikke. Som epler, appelsiner, bananer, boller, poteter, melk, juice, brus, sukker, hvete, ris, pasta og slikt som man får så lyst på som gravid. Jeg måtte ta ansvar for babyen i magen min, og satte ei sprøyte med insulin i låret hver kveld. Bare ungen min overlevde, kunne jeg leve med at jeg ikke engang kunne spise sukkerfri pastiller fordi de inneholdt de søtningsmidlene som sluttet på ol, foruten sukrin.

 

-"Helene, du må nesten regne med å få diabetes senere i livet, siden det gikk så langt at du måtte få insulinbehandling." Tårene bølget i øynene mine da legen på sykehuset forklarte meg alvoret, og jeg fikk lære at ordet sukkersyke ikke var så uskyldig som det smakte på tunga da jeg uttalte det. Det er ikke søtt å deale med diabetes, men dødelig. 

 

2 år etter fikk jeg beskjed av søvnapnéspesialist om at jeg var lett overvektig. Panikken satte inn, for jeg visste hva som var i ferd med å snike seg inn på meg med kiloene; diabetes. Jeg så alvoret i tankene, og det så intenst at jeg ikke sa det til noen da jeg satte igang en endelig livsstilsendring.

 

Men etterhvert som jeg greide å ta kontroll på vekten, valgte jeg å være åpen om det. 

 

Det betyr alt når folk viser respekt og forstår alvoret. Vi som lever på lavkarbo eller dietter har alle forskjellige grunner til å ta det endelige valget om endring. Det finnes skremmende fedmesykdommer, og det finnes barn som kan bli psykisk utviklingshemmet hvis de ikke holder seg i ketose. En tilstand av epilepsianfall rammer den lille gutten til en venninne av meg dersom han overstiger 16 karbs i døgnet. Og det sier mye om karbohydrater. 

 

Selv er jeg mer utsatt enn noensinne nå som insulinet mitt ikke har fått herdet seg. Samtidig går jeg på medisiner som kan gi både fedme og lavt stoffskifte, så jeg har mange utfordringer i havet mitt, her jeg styrer skuta etter beste evne. Det var farlig å leve på høykarbo, og det medfører ansvar å leve på lavkarbo.

 

Men på øde øyer står folk og ler, mens de roper: "Ta deg en bolle for pokker!"Joda, jeg spiste syv små av dem sist jeg var i bursdag. Og da bør det bli lenge til neste gang. Fordi alt med måte. Fordi hvis jeg lar meg friste for ofte så kan vanen til slutt drepe meg. Fordi jeg vet best om helsa mi, og fordi jeg bestemmer over meg.

 

Så kjære slekt og venner som er så fantastisk kloke at dere respekterer de viktige valgene mine: tusen takk, dere er enestående. Dere smaker på de sukkerfrie kakene jeg baker (meglerfru1.blogg.no has it!) med oppriktig nysgjerrighet, og dere advarer meg mot gluten og høyt sukkerinnhold, slik at jeg tar valgene mine vitende om ingredienser. Jeg skulle ønske alle var som dere. For dere håner ikke kostholdet mitt, men ønsker at jeg skal holde meg i live.

 

For det heter respekt for helse, og det har dere i bøtter og spann. Mens mine bøtter og spann er fylt opp til randen av tagatesse, fibersirup, kokosmel, mandelmel og sukrin, er deres fylt opp med sukker og hvete. Til det pytter dere sann, og sier: "So what, vi er alle forskjellige, men siden vi vil du skal leve lenge; ta vare på den helsa di!"

 

Legen hadde rett for 14 måneder siden: jeg burde slanke meg. Nå har jeg gjort det, og forventer respekt for at jeg velger livet foran unødig risiko. Hva angår utseendet synes jeg at jeg så bedre ut med 10 kg ekstra. Dette handler ikke om hvordan man ser ut, men hvor lenge man vil leve. Kommer diabetes krypende likevel, er jeg iallefall innarbeidet i matvaner som gjør meg tryggere. Søvnapnélegen fortjener også en hyllest, for det kan jaggu ikke alltid være lett å si det rett ut: "Det beste for helsa di nå er at du rett og slett slanker deg!"

Dette hemmer barnet ditt

 

Se for deg en liten gutt på toppen av sommerbakken sammen med de andre gutta. Dagen er lys; ja himmelen er blå. De eneste skyene for sola denne dagen, er nervøsiteten som gjemmer seg i ei lita brystkasse. For i dét de andre gutta setter utfor med hver sin sykkel, står gutten igjen. Han skjelver, og bestemmer seg for å gå forsiktig ned bakken. Men i det han når enden av bakken, har de andre barna syklet videre forlengst.

 

Han sykler hjem. Der venter en bekymret mamma som vanlig: "Hvor har du vært; du skulle vært hjemme for 6 minutter siden. Jeg har vært så redd for deg."

 

Når blir det too much? Hvor går kjærlighet over fra sunn til usunn, og hva er egentlig krisemaksimering i forhold til réell engstelse? Hvordan arter tenkte bekymringer seg i forhold til virkelighetstro uro?

 

Foreldre 2018: Verden flommer over av internett, pedofile nettverk, trusler om atomspaker fra presidenter på sosiale medier, krig, sult, nød, farer her, farer der, og en så altfor inderlig og stor kjærlighet for barna våre.

Det må ikke, bare kan ikke, bør ikke; skje dem noe. Så vi beskytter dem. Der vi en gang i tiden var ute og lekte alene som 3åringer, er lekeplassene lagt ned fordi de var fulle av farer. Barna kunne ramle ned her og skade seg der. Så man rev hele lekeplassen. 

 

Der vi en gang bygde hytter, får hvitveisene mellom trærne stå helt i fred. Blåveisene også.

 

Barna beskyttes, og det er jo bra. Men til en viss grad. 

 

For ved et veiskille går en trang sti som kalles overbeskyttelse. Den fører til en ny sti som heter krisemaksimering. Da har alle de tenkte farene blitt så store i et mammahode og et pappahue, at barnet ikke får klatre fordi det kan falle og slå seg, eller prøve karuseller fordi det er farlig. Det kan gå så langt at en fortvilt forelder tenker det kan være siste gang hver eneste klem før en kjøretur. Eller kanskje kan natten bringe med seg katastrofe, slik som dagen, fordi man har lest om krybbedød og det barnet som døde i barnehagen? 

 

Til slutt blir beskyttelse til hinder for barnet. Det hemmes fra å prøve. Fra å feile. Fra å reise seg og prøve igjen. Det får beskjed om å være forsiktig; så det blir nettopp det: veldig forsiktig.

 

Kvelende kjærlighet dreper ikke. Men det krymper horisonten rundt et lite barn. Det begrenser og setter utviklingen tilbake. Når lærer barnet å stole på seg selv, sin intuisjon og sine avgjørelser?

 

Å være forelder handler om å passe på og trygge ungen sin. Kunsten er å beskytte med en ro over seg som overbeviser barnet om at det er trygt å prøve, trygt å feile, og trygt å reise seg igjen. Man setter seg i pariserhjulet sammen med kiden, og selv om man har høydeskrekk, spiller man et skuespill: for noen minutter har man ikke høydeskrekk. Man setter seg på flyet med den forbanna flyskrekken sin, og later som om det å fly er det morsomste man vet.

 

Det er vår oppgave som foreldre å lete etter den trygge, gode, voksne roen til vi finner den. Å late litt som. Å trylle bort angst og redsel slik at tenkte farer ikke dominerer.  Barnet skal se mamma smile rolig i karusellen mens hun hyler av fryd og ikke skrekk. Pappa skal glise selvsikkert inne i flyet. Man puster seg rolig gjennom det, for ungen sin skyld.

 

Jeg som skriver dette, er en mor som skriver av erfaring. En mamma som fortsatt jobber med å bekjempe krisemaksimering og tenkte bekymringer, slik at gutta mine ikke blir preget til den grad at de blir stående alene igjen på bakketoppen, engstelige og alene. 

Det begynte med min førstefødte. Jeg var den mammaen som måtte lære meg å la ham klatre og ta karuseller. Jeg satte meg sammen med ham i fly og pariserhjul, og akkurat da latet jeg som om min flyskrekk og min høydeskrekk ikke eksisterte. 

 

Så ble jeg mamma til nr 2. Da måtte jeg begynne helt på nytt, og jeg er langtfra i mål. Jeg tar meg selv i å være livredd for å sende 3åringen på biltur. Hva hvis? Enn om? Jeg er livredd for at noe skal skje barna mine hver eneste dag, derfor får jeg profesjonell hjelp for å få dette nøytalisert. 

 

Jeg er rett og slett så glad i ungene mine at jeg helst vil passe på dem til enhver tid. Men jeg må innse at det er livet som styrer. Ikke jeg. Jeg kan bare velge å være trygg og god, og finne roen.

 

 

Han sitter her ved siden av meg og er trygg. Tre år og ny i livet. Storebror er på rommet sitt, og han er også trygg akkurat nå. Jeg sier til meg selv som det berømte diktet; at dagene som går er livet. Alt jeg kan gjøre er å ta vare på nuet, og være takknemlig for hver trygge time vi får. For det handler om å senke skuldrene og gi tillit til den høyere intelligens. Dette er en større jobb enn jeg kunne forestille meg innen jeg ble mamma selv. Målet er å slappe mer av, og la det som skjer, skje. Men veien dit er stier å gå i retur. Jeg må kravle meg tilbake til en mer avslappet vei.

 

Kanskje er du som meg? Kanskje er du en forelder som hver dag bekymrer deg unødig, og synker ned i tenkte farer, hysteriske forestilninger og krisemaksimering?

 

Da er det på tide at ungene våre får slippe. Vi må la dem få være like tøffe og selvstendige som vi var da vi klatret i trær, balanserte på bergvegger over bølger og store steiner, spikket kniver slik vi hadde lært oss, måket skit bak svære kuromper, ridde hester, laget mat på kjøkkenet, stod slalåm i full fart (og fikk skryt for farta etterpå), skatet og spikret hytter med hammer, spiker og godt mot. 

 

R u with me? 

 

Eller er du en av disse herlig avslappede mammaene; eller en av de coole rolige pappaene der ute? Da kan vel dere vise vei og lære oss hvordan dere gjør det? Jeg kjenner to mammaer som jeg kommer til å spørre om råd på min vei til å bli en mer avslappet mor i nuet, for mine gutter skal få være med gjengen ned den utforbakken og sykle på seg så mange skrubbsår de bare vil. Og jeg skal ikke stå ved veien som en apekatt med hendene foran ansiktet, men vente hjemme med klem, plaster og en god gammeldags kopp kakao!

 

Lider du av radioativt drama?

 

 

 

Media. Internett. Den digitale, hemningsløse tidsalderen. Klikk ellers klikker vi. Kommenter, og gjerne så negativt ladet som radioaktivt mulig. Men tål steken, for du er med på den russisk rulletterte leken. Bare ikke tråkk over streken. Or drink some wine, then cross the line.

 

De pakker ikke inn ordene sine, men gjemmer robot-ansikt bak nettklær og digitale hender. 

 

Empati og fornuft drukner bak inter og forklednings-nett, og du får ikke se. Nei du får ikke se. 

 

Den ekte empatien, den får du ikke se noe til. Kun den hensynsløse ærligheten.

 

Men hva er meningen med moderne digidrama, hvis ingen noensinne kommer til enighet? Når de ærlige svarene kun kommer anonymt fram som illsinte spydspisser på internett. All the drama; oh, the drama. Ved å bruke så mye tid på krangling som man gjør i dag, bør man virkelig like å diskutere.

 

Media har lagt seg bråkete stille men sikkert, som et nett rundt kloden gjennom 60tallet, over 70tallet, througt the eightees, tvers over 90tallet, rundt år 2000, for så å regne over verden som strålende radioaktive etterdønninger i 2018.

 

Man kan "formidle meningen sin" anonymt. Så det dundrer i bordet. Der man før kunne danse av glede på partyet's stødige bord, er ikke det lenger mulig nå. For samme hvor stødig bordet er, står trollene klar med nevene sine for å dundre til du faller. Kun askeladdens speil foran morgensola funker, der man kan stå fram i lyset med sannheten, til nett-trollene sprekker.

 

Kommer du med en mening om noe i dag, skal det under lupen. I kvinneforum, gruppegrabber, grabbegrupper og kommentar-minefelt.

 

Den ene debatten tar over etter den andre, parallelt med et eneste stort sammensurret bråk av krangel over hele kloden. You've got to fight for your right to ...party? Nei festen er over: nå gjelder det å fight for your right to fight. Selv om det ikke var dette du så for deg da du skulle tegne framtida med flyvende biler og aliens med robotvenner i barneskolens uskyldige klasserom.

  

Det krangles, debattereres og diskuteres om eksponering og barneoppdragelse til sukkerbunnen svir seg, grøten koker over, og ingen hører at barna gråter. For ørene er lukket for virkeligheten, og munnen er knepet sammen i det sinte setninger postes anonymt på forum og i minefelt, nei, kommentarfelt. Svarene man får svir i magen, selv om man ikke kjenner trollet som har gjemt seg bak skjermen. Forsvunnet under nettet, der ute i skogen av bedrevitende wannabepolitier, ligger trollene på rygg og ler så verden rister under oss. Og vi biter på, om og om igjen, til unaturlige katastrofer oppstår som digitale bomber.

 

Skal barna kjønnsmerkes i rosa og blått? Vaksinasjon eller ikke? Hva er grei flørt i arbeidslivet og hva gir deg grunn til å rope ME TOO? Donald duck eller trump? Opera eller Oprah? Og hva ville Putin sagt hvis han ikke fikk putin sin til kvelden? Saklig, hadde han vel sagt. Saklig.

 

En debatt eller to er ok, men nå krangler vi om alt. Hele tiden koker det på nett. Vi er opptatt av å rope ut meningene våre, og det til enhver tid. Før i tiden var folket fornøyd med å høste godene åkeren ga dem, samle seg rundt middagabordet og se hverandre i øynene. Estoffer var et ord man ikke hadde funnet opp enda, og "TV" var to bokstaver. Stor T og stor V.

 I Trøndelag satt man ikke bak en ting og kranglet med en fremmed fra sør og en stranger fra nord ved å trykke på tingen mens hjertepumpa slo.

 

Nei. De kunne fint være enige om at de var uenige. Og de visste klokelig at de uansett ikke kunne bli enige med alle menneskene i resten av verden ved å skrive brev til dem. Hvorfor unødig bruke verdifulle minutter av sin tid på å krangle med verden, når noen liker dongeri og andre digger ull? 

 

En del av det radioaktive mediaregnet handler om mote, og det å gi fra seg stemmeretten når det kommer til sin egen kreative sans og samling.

 

Den ene sesongen skal du være tynn som en sytråd, og er du ikke det så kan du bare gå og balansere på en forbanna ulltråd med deg. Så skal du ha svær rumpe neste sesong; ja det er ring ding dong. For alle penga; ligg på magen i senga. For nå er stumpen operert så det svir, ja det er smerte det koster og mote det gir. What to do next season? Følg med men dropp den isen! Vipps er det svære pupper som rocker, og ulike sokker. Neste sesong er visst silikon ut, og du skal helst ha kraften til en stut. Men krefter harmonerer ei med luft og vann, som gjør deg slapp i bøtter og spann.

 

Og hvem sitter ved roret og styrer? Jo, troll og sånne uhyrer. 

 

Hva skjedde med ekte treverk fra Røros, nå ser jeg bare pripne sølvfat. Er vi alle her på anonym utstilling, og har vi glemt ordene selvstendighet og folkeskikk blant alle de hypernoderne ordene? "Serr"?

Jeg kjøper det ikke. Nei jeg kjøper det ikke. Ikke behøver jeg å krangle med en verden av ulike meninger, og ikke trenger jeg ny rumpe og fyllinger i den sinteste rynka mi. Jeg er ikke her på utstilling, og jeg er ikke her for å krangle med fremmede. Er du? 

 

Nei, la minefelt høre krigen til, og la krigen stille dø ut. Å slenge dritt til hverandre uten peiling på hvem hverandre egentlig er, that is a waste of time. Verdifull tid.

 

Jeg setter meg heller ned på den naturlige lille ræva mi og skriver ei låt. Here we go:

 

Elf of an honey

 

All the drama
bitch named Karma.

Kick it on the internet
play some russian roulette.


Walking together;
would it be better?

 

I know how you feel,
but time will heal.
It is the life's deal

I know you're sad
cuz they've been hurting bad
but do you really let'em make you mad?

 

All the focus
Hocus pocus

Hocus focung pocus..


It aint real, it aint real
It's the nature f@cking wheel.
 

Don't you buy the fake

It's the lie they make.

Use your eyes

kill the lies,

then save your money

and be an elf of a honey!

 

Skrevet av Helene Dalland.

"Forbilde"? Behøver du det?

 

 

Verden er opptatt av forbilder. Dollyer og donnaer som Kylie og Sophie, pop idols 'nd rockstars. Det er som om en selv ikke er bra nok. Man må liksom se opp til noen. Bilder forut. For-bilder. Et moderne ord som heter "forbilde".

 

Well guess what? Akkurat det trenger jeg ikke. Jeg ser opp til framtids-meg. Jeg som har blitt klokere av enda mer erfaring i 2020. Meg med lengre hår om noen år. Forfatteren meg i 2023. Sjelen min som dealer bedre med egoet mitt i 2040. Mine stolte kloke rynker i 2050. Håpet om å fortsatt leve lenge der framme. Barnebarn? Forfatte bøker? Reising? Ja takk; give it to me.

 

Mitt for-bilde er foran meg, og heter fram-tiden. All den tiden jeg skal utvikle meg videre så lenge jeg lever, og bli en bedre versjon av meg selv. Hvordan andre dealer med livet sitt styrer ikke jeg med. Jeg kan aldri bli Kylie, og Kylie kan aldri bli meg. Så lenge vi ikke reinkarneres inn i parallelle verdener? Men er ikke det pretty usannsynlig eller?

 

Hva med deg? Har du forbilder, og hvordan arter de seg? Er det et annet menneske? Kan du ikke bare se opp til den du er der framme i framtida di? Du kan være din egen motivasjon, og forme deg selv slik du ønsker å være. Nøkkelen til det er å lære å elske deg selv akkurat slik du er. 

 

For et år siden var jeg 10 kg tyngre, hadde hull i bissene og slet med noe som så ut til å være søvnapné. Jeg endret kosthold, gikk ned 10 kg og ble kvitt søvnapné. Så fikset jeg tennene, selv om jeg hadde tannlegeskrekk. To timer hos tannlegen og så rett i narkose. Jeg kuttet kontakten med et par negativt ladede mennesker som sugde energi av meg, og jeg er nå det forbildet som jeg behøvde å se fram til back there. Å bruke året nyttig ga meg en bedre framtid. 

 

Men Kylie og Sophie? De lever sine liv. Dem kan jeg altså aldri bli, og ikke vil jeg det heller. Jeg elsker meg selv som jeg er; elsker du deg selv? 

 

Hvis ikke, hvorfor ikke? Er det noe du kan jobbe med? Endre litt på? Kan du bli en flinkere lytter?(det kan jeg 🙈) Blir det bedre å være deg dersom du begynner å jogge noen meditiative turer ute i naturen? Den varme dusjen etterpå, er det godt å være til da? Kanskje kan du gjøre et par tiltak innen kosthold, og prøve avholdstilværelsen? Lære deg kickboksing? Karate? Mindfullness? Bli kjent med flere mennesker? Du vet, den gode samtalen jeg nettopp hadde hjemme hos nabodama på kjøkkendate making snickers, mens mannen hennes satt i stuggu og barna lekte; den er mer verdifull enn all verdens make up, klær, botox, psykologtimer, restylane og tingetange shoppefjase.

De er rundt deg, andre mennesker. Get to know'em. De kan gi deg mer glede enn noe annet her i verden. Hvis ikke du er en forelder da. Barna mine gir meg den ultimate følelsen av liv, glede, mening, kjærlighet og takknemlighet. Jeg ber for dem hver kveld. 

 

Men forbilde? Nei jeg har intet. Men jeg er inspirert av min far, selv om han bor på den andre siden. Han var en superhelt av en pappa, og jeg ønsker å være en slik mamma som han var pappa for meg. Snill, varm og forståelsesfull. Det er bare det at jeg er ikke ham. Jeg har kortere lunte, lever med en sinnslidelse som jeg kaller gave, har pms en gang i måneden og er i det hele og det store et helt annet menneske. Man kan ikke bli som andre; de togene har gått. Men man kan kjøre sin egen bane. Utvikle sin egen vei, og det mot en original endestasjon. 

 

Kjære deg. Alt du ser rundt deg, er vel og greit. Men løsvipper, operasjoner, spraytan, løshår, make up og dyre klær; det er ikke livet. Du kan stanse, snu deg, og se inn i øynene til en sjelevenn. Det er ikke dyre vipper og spraytan du setter pris på å se. Ikke extentions heller. Du vil kjenne auraen av trygghet, og høre stemmen hennes. Du vil kanskje ha en varm klem og sitte i timesvis og bare skravle. Ingen av dere er hverandres forbilder, men dere kan godt la dere inspirere av hverandre. Lære noe nytt. Knytte trygghetsbånd. Oppleve noe penger ikke kan kjøpe.

 

I kveld skal jeg åpne en bok det er vanskelig for meg å lese. Det koster mye av meg, og jeg har passert side 100. Hundre sider om dødfødsler. Hundre sider for en nær venninne av meg. Det er min måte å være der for henne på i den forferdelige sorgen, å lese boken som handler om hva hun og mange med henne, går gjennom nå. For ti år siden ville jeg vært nettopp en sånn venninne. Jeg er mitt eget framtidsbilde, nå, akkurat slik jeg ønsker å være. 

 

Nei, du trenger ingen forbilder. Du trenger å gå til nærmeste speil og forsikre deg selv om at du er bra nok akkurat som du er, og at dine framtidsambisjoner er skapt av deg, og ingen andre. Du er hel, du er klok, du er vakker og du kommer alltid til å være god nok. Helt uten det hypermoderne ordet "forbilde". 

En spesiell beskjed

 

 

Jeg lå i sengen min og lyttet til treåringene Even og Johannes sine annenhver: "Apekatt? Ja oi, enda en apekatt" der de lå og holdt hver sin bok. Den ene om dinosaurer og den andre om Daniel drage. Jeg forsøkte å overbevise dem om at det var drage og dinosaur. Men nei. Apekatt. 

 

Akkurat da kom Tuva på fem opp med denne lappen til meg. "Vi rydet for deg for vi elsker geg hilsen mathias og tuva."

 

Fantastisk! Ååå det er så diggbart! Her er jeg så superheldig at jeg får ha mine egne herlige barn hjemme, og så får jeg i tillegg ha tantebarna mine Tuva og Johannes på overnatting to netter! Jeg fikk altså denne verdifulle lappen av de to eldste i det jeg la ned de to yngste. Aah; mammatantehjertet mitt! 

 

 

Å være mamma er en fest. Her er et par bilder fra en spennende ridetur. Snille Ankie (Ankiesinn.blogg.no) tok med min Mathias ut i skogen på hesten Vider, og jeg peste etter.

 

 

En vakker dag, og en strålende styrkeprøve for en tøff 8åring.

 

 

I dag har vi vært utenfor her og latt akebakken få gjennomgå. Etterpå ble det taco som bare pokker, før vi koste oss med risengrynsgrøt til kvelds. Mellom måltidene fikk de riktig bråket og lekt seg glugg både i kjelleren og oppe på loftet. Kanskje ikke rart kidsa elsker meg nå, humre. Jeg har det iallefall som plummen i egget, surrounded by LOVE. Oppe på loftet sover 4 godklumper. Jeg bare gleder meg til de våkner i mårra tidlig; I can't wait!

 

Bipolare harry-tanker

 

Jeg sitter på Harrybussen, og foran meg sitter Harry og Marv fra Alene hjemme. Ingen tvil, det må være dem. Og siden de lukter en blanding av snus, sigg, sprit og "hva er dusj", føler jeg meg like sær som hun sinnadama i Kardemomme by. Sofie? Burde vel flytte meg, men disse to må jeg serrrriøst følge med. 

Neida. Bare litt. 

Men lell.

 

Selvfølgelig sitter en som ligner på en av verdens kjekkeste menn en to tre seter foran her. Rett bak ham sitter julenissen, og det var rett før det plumpet ut av meg da jeg så han på bussholdeplassen: "Næh, nissen er det deg? Og Harry, og Marv! Og nesten-kjekken jo! Og så meg." 

 

Vel. Så er vi her da, på vei tilbake fra Harryland. Vi har handlet omkring i sweedish shop med sperrende og krasjende handlevogner. Kanskje har vi tatt feil handlevogn også? Jo. Ja. Det var meg det. Jeg rakk å putte oppi to store melkekartonger før jeg gräbbat vognen og ruslet gjennom meieridelen. Da jeg lusket tilbake med vognen, turde jeg ikke ta opp melken, for da så det jo ut som jeg stjal. Så kom det en elegant dame gående.

 

-"Hei, haha jeg tok vogna di og der oppi ligger to melk som jeg puttet i og greier. Hihi."

 

-"Excuse me, what did you say?"

 

-"Well I took yours and then I put some milk in it. Sorry. Hihi!"

 

Jeg humrer litt for meg selv mens jeg titter ut i bekmørtna utenfor bussen. Der ser jeg en bipolar skapning med blond hårkrise på 37 år som har fått to kviser, og jeg tenker på når jeg begynte å glede meg over slikt. Kanskje føler man seg young, wild'n free når man får seg ei sånn ei etter fylte 35? Jippi.

 

Hvordan går det med Harry and Marv der framme? Skal jeg fortelle Marv hvordan han får senket setet bakover? Han strever men får det ikke til. Jeg lar det være.

Har kjekkingen dame? Type? Hvorfor kan ikke bipolar bety at jeg er crazy nok til å spørre ...om vær og vind, og om ikke han vil sitte her med meg og late som han ser bussjåførens film "Børning 2"?

 

Whoop whooo kom og sitte litt med mai, jai vil snakke litt med dai. Whoop. (Nope nope, Jai er for shy!)

 

Ungdommene i (barnehagen ...bettremeg, det var nesten) baksetet, fikk latterkrampe da de klaget på lyden, og jeg sa: "Dere kan jo dubbe?" 

-"Hæ?"

-"DERE KAN JO DUBBE, DERE?"

-"Hihii wrææl æh æh æææh!"

 

Plutselig ser jeg konturene av velkjent begynnende by rundt bussen, og siden jeg har storkost meg med å ha flyttet inn i bussen som vanlig (selv om jeg ikke var alene hjemme on the road) må jeg skyndte meg ned sekkepakking. Ikke spør hvorfor, men posen med det siste kokte egget bare må jeg ha med meg. I det jeg setter meg pakket og klar til å gå av bussen på setet ved siden av Harry og Marv, begynner en av dem å snakke smilende til meg. Plutselig er de ikke så skurkete uflidd likevel, men riktig så hyggelig. 

 

Det var vel mer jeg selv som var en raring, der jeg satt med kokt egg omgitt av eggeskall i en pose i ryggsekken min. Hell yeah. Sånn er det som regel. Og hvor crazy er det ikke å ha buss-skrekk på lik linje med flyskrekk? Say a pray, I say! But I'm a survivor, you know.

 

Jeg vinker smilende til Harry og Marv, og de vinker smilende tilbake. Nå skal de nok hjem og bare være alene, de to.

 

 

In a bipolar mind, you're one of a kind.

I sometimes deal with fantasy thinking,

like ring ding ding.

Well I can't explain

Cuz there aint no pain,

but more like comedy

as long as there is remedy.

 

 

Marita (25) mistet alt håret på 4 dager

 

Det er torsdag 10. august 2017, og en helt vanlig morgen for de aller fleste. Men ikke for Marita (25). I det hun våkner til, ser hun i ørska at puten hennes er dekket med hår. Hun kommer seg ut på badet i en fart, og stiller seg foran speilet. Der drar hun i håret mens hun studerer speilbildet sitt. Det faller av. Håret virkelig faller av.

-"Jeg fikk panikk!" forteller Marita, og forteller om den første dagen av den fortvilte krisen: "Jeg så jo hvilken vei det gikk. Skjønte at alt håret mitt faktisk falt av."

 

I dagboken sin skriver Marita: 

Torsdag 10. August; 
Herlighet! Startet dagen med å finne storparten av mitt eget hår på hotellputen min. PANIKK! Hvordan i alle dager skjedde det her, på én eneste natt? Ikke var det mange timer med søvn heller. Knappe 5 timer. Shit! 

 

Marita ringer legen og frisøren. Hun får time dagen etter hos legen, som kommer til å fortelle henne om Alopecia universales. Om hvordan hun faktisk ikke kommer til å få håret tilbake, og at alt håret på hele kroppen kommer til å falle av nå. Etter hun har vært hos legen kommer hun til å måtte oppsøke frisør. Livet skal endres nå, og hun går inn i en ny fase som krever mot av henne.

 

Dagboken hennes vitner om tøffe timer:

 

 Fredag 11 August. 
Med skolestart om knappe 5 dager kjenner jeg at angsten kommer. Har visst fått Alopecia. Hva er oddsen? Egentlig er den lik null. Typisk min uflaks! Er det i det hele tatt noe jeg ikke får? Nei. Nekter å sette meg på skolebenken uten hår på hodet, og selvfølgelig er det helg.. og den leveringstiden på parykken jeg fikk bestilt i dag er lengre enn som så. Flott. 

 

For det et like før skolestart for ei ung dame med tre barn på 1, 4 og 7 år, og sannheten synker ikke inn enda. Hun håper inderlig av det er den uforklarlige sykdommen som skal forsvinne; ikke håret hennes. At alt skal bli som før, og at håret skal vokse ut igjen. Hos frisøren skjønner de fortvilelsen hennes, og parykk-bestillingen blir til hastesak. Det er hos frisør Bello i Stjørdal at Marita blir tatt på alvor.

 

August. Sommer og sol. Mens jevnaldrede drar på stranda eller telt-tur, står Marita inne på det hvite, flislagte badet sitt. Badet med det store speilet, stellebordet og badekaret. Selv om det er lyst, er det mørkt og trist i hennes sjokkerte verden, der hun står og gråter. Hun river ut store hårmengder av det sorte lange håret sitt, og det er vanskelig å godta. Dette skjer bare ikke.

 

Lørdag faller ned i vasken sammen med det meste av håret og alle tårene. Marita spør en venninne om hun kan låne hårmaskinen til typen hennes. Det får hun, men bruker et døgn på å mote seg opp.

 

-"Søndag barberte jeg av meg resten av håret mitt. Etterpå gikk jeg frem og tilbake mellom 2 store speil ute i gangen, og speilet på badet. Studerte hvordan ansiktet mitt så ut og sånnt. Det var uvant, men godt å endelig få barbert av det, så slapp jeg påkjenningen ved å miste det."

 

Hun skriver i dagboken:

 

Søndag 13. August. 
Når det ser ut som om man har skabb er det bedre å fjerne restene av egen fri vilje. Fri vilje er vel å ta i.. eget valg var det vel uansett. Jeg og Ivar sto sammen på badet å fjernet håret på hodet. Det er alltid  Ivar som får gjennomgå! Stakkars brore ❤ Er det ikke fødsel han må være med på, så er det jaggu det her også. Jaja. Hva har man søsken til? 
Det sagt; Det føltes befriende. Ikke så det såååå ille ut, heller. Ikke fint, men heller ikke stygt. Feelin' like Sinnead O'Connor når sant skal sies. Kan vel lære meg å leve med det her bare parykken kommer til skolestart. 

Mandagen etter fikk Marita en telefon som gledet et ungt sinn; parykken hadde ankommet salongen. 

 

-"Jeg syntes ikke den var fin. Den var mørkebrun, ikke sort som mitt var. Og det var mye mer hår på den enn pent var. Som å dra fra frisøren og ikke være fornøyd" sier Marita, som nå skulle få merke de økonomiske innhuggene denne sykdommen skulle gjøre i livet hennes. En alenemamma som fra før av akkurat fikk endene til å møtes, måtte nå inngå nedbetalingsavtale med frisørsalongen om en parykk til 13 000 kr. 

 

-"Jeg skal starte nedbetalingen nå, etter et halvt år. Parykken hadde levetid på 5 måneder, så nå er den utdatert og jeg har klipt den. Jeg har gjort alt for å bevare den, og nå har jeg ikke råd til ny. Jeg setter den på et isoporhode for å vaske den, klippe den, og den henger der mens jeg sover."

 

Marita forteller om frisørproduktene man i tillegg må bruke mye penger i måneden på. Spesialprodukter som shampoo, balsam, hårkur og balsamspray må til for å bevare slike parykker må til. Det holdt ikke med sjokket og fortvilelsen, nå måtte hun innse at dette kom til å koste mye mer enn hun kunne gape over.

 

Tårene stanset ved barbermaskinen. Hun hadde grått mye, men nå var det godt å ha fått barbert av alt håret. Parykken strammet rart, men under den kunne hun gjemme seg. Og hun fortsatte å skrive i dagboken:

 

Onsdag 30. August
Tre dager er gått siden huden begynte å brenne. Føles i alle fall slik. Det er vel bare slik det er når håret på hele kroppen slipper hårsekkene. 
Men som alt annet kommer jeg meg helt sikkert gjennom det her også. Det er jo tross alt bare hår! Parykken er awesome. Dessuten så er det faktisk ikke så verst å ordne håret på kvelden å sette den på isoporhodet. Sparer en del tid på morgenen. Helt greit for min del.

 

Skolen starter for høsten, og Marita sitter i kantinen med medelever og venner. Det er 1.skoledag og de fleste elevene er stylet og freshe. Plutselig utbryter ei jente: "Hå? Marita, seriøst? Har du begynt med parykk?

 

-"Jeg la hendene foran ansiktet mitt og lo av nervøsitet, for jeg var redd for at resten av kantina skulle få vite det. Så sa jeg: "Ja jeg har det. Du skjønner, jeg mistet alt håret. Jenta svarte bare "seriøst?" og jeg glemmer aldri ansiktsuttrykket hennes. Hun ble stiv i maska."

 

Det er stor kontrast på da og nå. På den tiden hadde den unge alenemoren et håp om at det ikke var vedvarende. Nå har sannheten sunket inn: "Det er bare hår, og det kommer ikke tilbake." sier hun med stødig blikk og en ro over seg som forteller om aksept og mot.

 

Det gjør ikke lenger noe om folk vet. Det har ikke noe å si at folk tror hun har kreft og stirrer på henne når hun åpner døren uten parykk. Eller som den dagen hun dro til barnehagen uten parykken: "De glodde. Men det skjønner jeg. Jeg hadde vel glodd selv sikkert."

 

Hun må leve med en hud som brenner og et ønske om øyenbryn og øyenvipper, men tar det hele med en tapperhet man bare kan beundre.

 

-"Det er ganske feminint å ha hår. Det å flette, farge og sette i strikk. Irritere seg over at hårsveisen aldri blir bra og sånnt. Men nå har jeg sykdommen Alopecia universales, og sånn er det bare."

 

Direkte tatt ut fra Norsk legemiddelhåndbok om Alopecia:

Alopecia areata er flekkvist håravfall, alopecia totalis omfatter hårtap i hele hodebunnen og alopecia universalis alt hår på hodet og kroppen. Man mener at årsaken er en autoimmun, forsinket hypersensitivitetsreaksjon mot et hårassosiert antigen.

 

Forbipolene takker for bloggervjuet, og lar ikke denne saken ligge. En så tøff ung alenemamma som dette fortjener all den lettelse hun kan få. Har du idéer er du velkommen til å ta kontakt på https://www.facebook.com/forbipolene.blogg.no/   

 

Mobbing til økonomisk ruin er nå tillatt

 

Vi står og ser på at en av våre dyktigste frisører brennes på et usynlig bål. Det er hett i kampen, og det hele startet svært uskyldig. Hver dag skjer slikt. Bartendere nekter minoriteter servering. Enkelte får ikke adgang på restauranter. Noen blir vist ut av butikker, av forskjellige årsaker. Men Merete Hodne fikk ikke lov til å si sannheten. Hun kunne ikke behandle håret hennes i salongen sin. Hodne's frisørsalong inneholder ikke skjermbrett, har store vinduer, og kvinnen som stod utenfor hadde hodeplagg hun ikke kunne ta av der inne."

 

Som Sylvi Listhaug ble hun også tolket til det mest paranoide ugjenkjennelige. 

 

Så ble hun anmeldt. Så ble hun mobbet offentlig. Kalt noe så forferdelig som "nazifrisør". Som om hun var en vits. Hun prøvde å si fra, prøvde å forklare i retten at hun ikke ville bli kalt noe så stygt. Så begynte alt dette å koste penger. Hodne anker igjen, og vi har bestemt oss for at staten ikke skal få ruinere vår tøffe frisørdame, som btw slettes ikke er noen rasist med sin flerkulturelle vennekrets. Vi som kjenner Merete Hodne, vet godt hvor inkluderende hun er. Vi vet hun er klok og opplyst om blant annet religioner og ideologier.

 

Støtt Merete Hodne i kampen mot Løgnaslaget's mobbing til økonomisk ruin inne på støttesiden: https://www.facebook.com/St%C3%B8tteside-for-Merete-Hodne-800302900140119/

 

Kontonummer 33351044107

Vipps: 41516033

 

Merete har takket nei til flere intervjuer på radio, fjernsyn og aviser i det siste. Det har vært for tøft å bli framstilt som en kynisk nazist når sannheten er en helt annen. Hun står nå fram med hvordan det er å føle seg tråkket på i den verste grad man kan tenke seg.

 

-"Etter høringene der jeg forsøkte å få Løgnaslaget til å slutte å bruke ordet 'nazifrisør' om meg, begynte selvmordstankene å dukke opp. Før den siste dommen kom den siste fredagen i januar 2018, visste jeg ikke om jeg kom til å greie det." forteller Hodne, som tapte og anket igjen.

 

Nå er hennes økonomi lagt i ruiner, og hun får altså svi på usynlige heksebål, mens hun ikke lenger makter å forholde seg til hvordan hun har blitt framstilt i media. Hun innser at hun ser ut til å snart må selge alt hun har, flytte barna til barnefar, bo på hybel og selge salongen sin. Provokasjonen fra den tildekkede kvinnen i 2015 som Merete ikke så seg råd til å behandle i sin åpne salong uten dekkemuligheter, har satt dypere spor enn man skulle tro var mulig. 

 

Mange ønsker nå å støtte Merete Hodne økonomisk, men man har måttet overtale henne til dette. Nå har hun tillatt det, og det er mulig å sponse henne slik at hun unngår å miste hus og grunn mens hun kjemper mot mobbingen. 

 

Hvis du ønsker å støtte Merete med en krone, en tier eller hva du måtte ønske, gå altså gjerne inn på folkets støtteside på facebook, i link https://m.facebook.com/St%C3%B8tte-side-for-Merete-Hodne-800302900140119/

 

Eller du kan, som skrevet over, støtte direkte herfra:

 

Kontonummer 33351044107

Vipps: 41516033

 

For mobbing er ikke tillatt, men vi har lov å gi gaver. Mange bekker små blir til stor å. Har du en krone å gi, skal du vite at den bekken også bidrar til den store elven. Del også gjerne dette innlegget på sosiale medier.

 

 

Kjenner du Merete Hodne, eller kjenner du kun til hvordan hun har blitt framstilt i media? For der er hun svartmalt ved hjelp av mindre heldige bilder, antakelser om kynisme, og hekseprosesser som mer kan ligne på heksejaktene i Vardøhus på 1600tallet enn rettssystemet i 2018. Visste du at hennes leietaker kommer fra Erithrea? Eller at hun har venner fra flere nasjoner, og langt fra er noen rasist? Synes du det er greit å kalle noen "nazifrisør" og skylde på humor, mens hverken Pippi Langstrømpe eller Hellbillies kan synge hva de vil i dette ytringsbefridde landet? Hvor går grensen til mobbing, når en av våre egne bryter sammen og begynner å tenke tanker om å slippe?

 

Visste du at Løgnaslaget under hele rettsaken har mobbet og krenket Merete Hodne med god hjelp av en partisk dommer? Eller at en annen dommer mente hun burde få oppreisning? Visste du at Løgnaslaget først prøvde å framstille Merete som nazist i retten, mens de brukte dobbel hersketeknikk ved å påstå at "nazifrisør" jo bare betyr "streng frisør"? Hva er det neste ordet de skal bruke, og pakke pent inn? Det samme som Pippi og Hellbillies? Var det ytringsfrihet de skyldte på? 

 

Meget mye som ikke kommer fram i media om starten på historien om Hodne kan du lese her: http://m.forbipolene.blogg.no/1491135863_sannheten_om_merete_hodne.html

Ut på reise igjen

 

Det er rimelig tomt her nå. Space. Den space jeg behøver for å joine nok en reise. Jeg har aldri før skrevet om det jeg snart skal i gang med å skrive om. Ingenting av hva jeg før har skrevet ligner på det jeg har notert under et vakkert intervju i dag. 

 

Vakkert, fordi god damned hvor hun er tøff, hvor hun er rå. Noen mennesker lærer seg raskt å danse i regnet. 

 

Når jeg får lov til å skrive en historie, jubler hjertet mitt. Da får jeg dra på reise sammen med vedkommende, på en nær måte. Jeg får leve meg inn i hendelser jeg selv aldri har opplevd. For ikke å snakke om den verdifulle tilliten det er å få gjøre oppgaven det er å sette ord på det for dem. 

 

Jeg synker inn i nok en historie, og flyter med. Greier ikke å vente, men bare må begynne nå i kveld. Få fargelegge timene hennes, og male dager hun aldri glemmer. Tenk at jeg får det?! Det er en gave. Ikke en skrivejobb, men en skrivegave. 

 

Noen vil danse i kveld. Noen vil synge. Jeg vil skrive.

 

Jeg er så lykkelig. Kjenner at jeg lever nå som jeg skal dra et halvt år tilbake i tid, og plassere bokstaver der som skal få henne til å føle seg så spesiell og sterk som hun er. Gi meg timer og dager; så skal dere få bli kjent med henne, dere også. 

 

God helg fra Lykketoppen

Har du en Mars til Venus?

 

Hvorfor? Hvorfor ikke? Hvorfor?

 

"Fordi du har barnefri i 6 dager din dått! Kjør på!" 

 

"Men hvor finner man en utenfor møteplasser og tindersukker?"

 

"Bruk bloggen, snuppa!"

 

Men jeg kan ikke tenke meg noe mer pinlig enn å bruke bloggen som kontaktannonse. For her har jeg jo vært åpen omkring hvor deilig der er å være totally singel. Her om dagen snakket jeg med ei venninne om det å både digge singellivet og samtidig ha lyst til å dra på date. Fordi det er spennende, og gir følelsen av ekstremsport; så pinlig flaut er dating for min del. Det er noe av det morsomste jeg har opplevd, og jeg kunne skrevet en bok om datetabber.

 

Såe. Har du en kompis jeg kan låne en kveld? En gammel freak med sans for humor, ærlighet, reising og en uforpliktende kveld på byen eller noe sånnt? En som ikke har tenkt å gifte seg etter en times tid, og som har føttene plantet på jordskorpa? En som skjønner at barna mine kommer først forever?

 

HAR du? Send ham på mld til https://www.facebook.com/forbipolene.blogg.no/  

 

 

Alenemamma's fancy økonomi-tips

 

Let me inspire you 🌻🥀💋💄👠👖👗👢💍📿🌼🌺

Sparer du til sommerferie? Er du en av de fleste; med ganske middelpreget økonomi? Har du barn, og tar oppgaven med fordeling av penger utover uker, måneder og år, dønn seriøst? 

 

Da er du nok som meg, bare at jeg er ganske ekstrem. Min økonomiske overbevisning handler om å være mer enn grådig ovenfor meg selv, fornøyd med hva jeg har fra før, og samtidig spandabel ovenfor andre. Jeg vil heller spandere og ha med små gaver til vennene mine, drive med veldedighet; se andre glade og ta med barna mine på opplevelser og reiser; enn å leve som en hodeløs kalkun av en egoistisk sløser. Samme hvor høy inntekt jeg har.

 

Jeg kommer tilbake til min ekstremhet innen money, honey; men først noen tips til deg som ønsker å stramme inn av diverse årsaker

 

-Make it: På bildene ser du meg og min nye hobby: smykkelaging. Perlene har jeg samlet opp fra ødelagte smykker f eks kjøpt brukt på fretex, samt mine egne gamle og ødelagte. "Jeg trenger egentlig å kjøpe meg nye øredobber og smykker", tenkte jeg her om dagen. Yeah right. No mercy; her skal alle unødige utgifter under lupen, og hva pokker skal jeg med "nye øredobber og smykker" når jeg kan skape mine egne perfekt tilpasset min stil? Finn frem kunstneren i deg og sett i gang: reparer, retro skap fra hva du har, og vintage it.

 

-Rydd i garderoben også, rett før payday. Du finner raskt ut at du ikke behøver å kjøpe nye klær denne måneden. Gjør det samme neste måned. 

 

Soda stream og funlight: Er du glad i brus, er dette en unødig utgiftspost. Særlig siden det finnes soda stream og funlightsaft. (Kjøpe brukt?) Mix din egen sukkerfrie eventyrbrus med rød funlight og brusmaskin. Og nei, jeg er ikke sponset av soda stream, men hekta på brus og lavkarbo. Da er det godt med brusmaskin og funlight.

 

-Billigproduktene: Ikke undervurder first price, extra, prima og softstyle, samme hvordan designet på flaskene skriker cheep. Hell over på brukte coole flasker hjemme. Hvem kommer til å huske de månedene du brukte billig shampoo, balsam, cocosa til krem og hårkur; og billig dusjsåpe? 11 kr flasken, og du overlever faktisk en stund uten at det oser ferskenduft i dusjen. Til parfyme er det no shame å bruke deilige H&M parfymer til 39 kr stk. 

 

-Lowcarb lifestyle: Det skader ingen å leve på lavkarbo et par måneder. Kutt sukker, melk, frukt, godterier, pasta, ris, potet, potetgull, juice, og alkohol. Visste du at det er mye mer cvitaminer i paprika enn i appelsin? Legg dårlige unnskyldninger til side, og kom deg inn på bloggen til meglerfru1, der du kan godte deg i deilige oppskrifter. Du kommer til å freshe deg mot sommeren, og undersøkelser viser at lavkarbofolket faktisk sparer mye penger mot sitt forrige kosthold.

 

- månedsplan: Det nye her i huset er middags-månedsplan i sammenheng med detaljert handleliste. Jeg har tegnet egen kalender for alle middager 30 dager framover, og alt skal handles inn og fryses ned tvert pengene ruller inn på konto. Jeg bor nær Sverige, så jeg benytter meg av Harrybussen for den svenske delen av handlelisten, og Norge's billigbutikker Rema og Kiwi for den norske handlelista. Det viser seg at denne handlelisten ser mye billigere ut etter middagsplanen, i forhold til alle mine tidligere lister. Jeg kommer ikke til å handle unødige mengder med kjøtt og tørrvarer, og vi kommer til å ha det helt fint; gode og mette. Alt er planlagt en måned framover i tid, og underveis kommer jeg bare til å handle inn påfyll av meieriprodukter, pålegg, egg osv. 

 

Mange elver små blir til stor å, brukte mine foreldre å si. Det er noe jeg alltid kommer til å huske. For jeg vil at den å'en skal være preget av kvalitet, opplevelser og veldedighet. Ikke av tullekjøp gone wild west.

 

Jeg er i tillegg så ekstrem at jeg ikke drikker alkohol, ikke røyker, ikke snuser, ikke har bil, går mer enn jeg bussetoger; spiser ikke godterier og lever ellers på lavkarbo der jeg iblant unner meg utskeielser på ris, pasta, potet og litt sukker. I stedet for å betale barnevakt for å betale meg inn på treningssenter, jogger jeg i nærområdet. Og nå har jeg altså tatt steget mot shoppestopp. Ingen flere klær, og smykkene lages hjemme. Jeg synes det er spennende, og fra før av er jeg fornøyd med sunn livsstil og økonomisk sans. 

 

Jeg var i et møte med to smarte damer i dag, og det nærmer seg prosess med total renovering av livssituasjonen. Det går mot lån og kjøp av bolig, og det kribler i magen min. Tiltakene jeg gjør økonomisk er i ferd med å bære frukter, og selv om det er et par bakker å gå enda, koser jeg meg på veien. Jeg er nærmere boligkjøp enn jeg trodde. 

 

Og på veien dit lager jeg gladelig mine egne smykker, i min egen stil, akkurat slik jeg hadde tenkt det, i de fargesammensetningene jeg digger 😍😍😍

 

 

Når psykopaten prøver å endre deg

 

Psykopat. Et utdatert ord. 

Man skal være forsiktig med å bruke ordet. Derfor bruker jeg ordet "peser" gjennom innlegget i stedet.

 

Driver du og endrer deg uten egentlig å ville forandre deg? Presser det på i en retning du ikke ønsker å blåse, som vissent blad i storm? Har du tenkt på hvorfor dette skjer? Forsvant latteren? Og hvor ble det av gløden din? Er du omgitt av et eller flere mennesker som ikke tåler at du setter grenser?

 

Det er et bredt tema, når det kommer til alle sidene ved deg. For det er mange, ikke sant? Og det er viktig at alle dine relasjoner respekterer alle dine mange sider.

Jeg har lært mye. Blåst meg bort et par ganger for mye, og bygd meg noen vindtette festninger med årene. Det funker fint.

 

For meg. 

 

Men ikke alle liker grensene jeg har laget meg her inne. Noen er litt vel optimistiske og prøver å lage storm ved å pese meg litt vel mye. Men der jeg før mistet balansen har jeg nå stålkontroll. Ingen kødder med denne dama mer, for det går meg hus forbi med vilje.

 

What to do? Det handler om å gi blaffen, ignorere, for så å begynne å tenke i andre baner. Som det faktum at vi alle skal dø. Vi skal måtte forholde oss til at folk forlater oss for alltid, og vi skal selv reise en gang, så hvorfor skal vi bruke tiden vi har på å forholde oss til manipulative, kritiske, egoistiske pesere? Å glemme en eksistens for sin egen helse's del, kan noen ganger være svært nødvendig.

 

Jeg har blitt vinden. Nå er det jeg som blåser. Hvis folk ikke gagner festningen min positivt, bare blåser jeg i det. Det er mye enklere sånn, og selv om det har tatt meg år og dag å bli så sterk, var det verdt det.

 

Hvis ikke alle dine sider duger for enkelte, er det lett å merke det på stemningen. Det er da du har best av å gi slipp. Det er ikke ditt, så gi problemet tilbake dit det hører hjemme. Når du gir blaffen, og blåser i det, senker du samtidig skuldrene dine, og bedrer helsetilstanden din med å stresse ned. Ikke et eneste viktig minutt behøver å brukes på unødige bekymringer. Konflikter er tidtakende og energistjelende; så hva skal du med det, når du kan bestemme deg for at dere tar det i himmelen hvis det finnes en himmel?

 

Hva bruker du dine verdifulle sekunder på? Tikk takk, sier det; så ikke la deg lure av andre's taktikk. Du har ikke tid til folk som ønsker å sette deg på sin egenkontrollerte berg og dalbane. Først vil de glede deg, så vil de ta det bort så du skal bli forvirret. Så vil de "prate ut", før de er i gang igjen med skiftende bris. Hanging in there? Mange sider har vi alle, men disse menneskene har store kontraster, som sjarmerende snill en dag, mot egoistisk kynisk neste dag. Neste gang de tar godheten bort, er det meningen du skal bli lei deg. For de vil du skal være avhengig av godheten de så kommer tilbake med. Ordet comeback får ny betydning, og siden du bare ikke ønsker å tro at noen er så kjip som dette, begynner du å bli sliten.

 

Noen kaller det psykopatiske trekk. Narsissisme. Jeg kaller dem altså pesere. Disse vet nøyaktig kalkulert utfra reaksjonsmønsteret ditt hvordan det "lønner seg" å kommunisere med deg. De bruker iskald stillhet, baksnakking, løgn og skuespillertalenter for å nå fram til ditt indre landskap. Med mindre du blåser dem bort. For kun DU kan bestemme om de skal ha makt over følelsene dine, eller om du faktisk tar over roret selv heretter. Unnskyld, beklager og sorry betyr ikke forandring. Se på mønsteret, du også, ikke la peseren i livet ditt være den eneste som får med seg mønsteret. Ikke la en peser slukke flammen i sjelen din med altfor mange kontrollerte stormer. Du KAN ta kontroll selv.

 

Stopp, stans. Se mønsteret, og bygg deg stille en festning. Begynn med å blåse bort smerte og følelser du ikke har nytte av. Jeg vet det er vanskelig, men det er vanskeligere å bli i de mentale smertene uten friheten din, og øvelse gjør mester.

 

La deg selv være nøyaktig det mennesket du er, og ikke kjeft på deg selv for alle de vanskelige følelsene slike mennesker har latt deg deale med i fortiden. Du utvikler deg alltid, men la det være i din retning, for dette er DIN reise.

 

Trenger du å ha kontakt med peseren? Hvis du av diverse grunner må til en viss grad; skjerm deg selv så godt du kan, og gi det pusterom, dvs tid. Det blir lettere for hver dag, og enklere for hver gang; å gi blaffen.

 

Etter å ha blitt litt av en herdet dame på dette med å skille olje og vann i følelsene, har jeg følgende råd å gi:

 

Det er nettopp olje det er; vonde følelser som er der fordi noen gir deg ubehag gjennom sårende ord. Vannet er ditt. Oljen er ikke ditt, og forurenser ditt indre landskap. Kvitt deg med oljen, og kjenn etter om livet virkelig er så verst uten den kjipe relasjonen til peseren.

 

Du KAN. Vi har gjort det før deg. 

 

Er det en nær relasjon som du bor med, ta kontakt med er krisesenter, og legg en plan.

 

Er det en peser i livet ditt som stjeler din energi og ditt humør, men som ikke er deg så nær? Spør deg selv hvorfor du beholder kontakten. Evaluer. Slike relasjoner kan gjøre stressende skader selv om de ikke er så nære.

 

Bestem deg for å bli ekspert på følgende: ignorering, positiv tenkning, å gi blaffen, skifte tankeretning ved tilbakefall, og egenkjærlighet.

Her er min valentine 💋💋

 

Hils på min valentine, nemlig navnesøstra mi.

 

Hva er vel bedre på Valentines, enn en lang og fortrolig prat med en god venninne, et par lavkarbokaker, og skikkelig update?

 

En venninnedate. 

 

Jeg er så heldig å være omgitt av mange gode spennende god damned awesome venninner, og hver eneste prat med dem er gull verdt, så denne valentines day er jeg glad for. Kanskje kommer det en prins ridende på hvit hest til helgen. Da får jeg peke mot sør, og nevne i forbifarten at det er der Mette Marit og Märtha bor. Men, kommer en freak of nature ruslende, da kan det hende jeg joiner.

 

Nå venter 7 dager med barnefri, og selv om jeg kommer til å savne barna, kribler det litt i magen. For det blir nok noe action, noe hvile og noe mer action, kjenner jeg meg selv riktig.

 

I'll keep you updated ;) Happy valentine night!

 

På vei til selveste Valentines-daten!

 

 

Så ble det 3 valentineskort og en date på selveste Valentines da, og her sitter jeg på bussen på vei til daten. 

 

En dag som dette skal tilbringes sammen med mennesker som verdsetter en, synes jeg. Noen som bryr seg. 

 

Jeg gleder meg til å spise kake og snickers sammen med denne personen, og jeg kommer tilbake til hvem det er utpå kvelden. 

 

Wish me luck, if you don't suck!

Slik takler du motgang bedre

 

 

Når hjertet banker heftig og klumpen i halsen vokser seg enorm og smertefull, er gode råd dyre. Man ønsker seg et realt triks, og det kan kjennes ut som om verden raser sammen. Kanskje er det et dødsfall som har skjedd. En dårlig beskjed fra legen. En krangel med noen man er glad i. Man vil reagere, rope høyt, skrike, gråte og klikke.

 

Men før du gjør det; Dette er mitt råd, og det heter

 

SPEILBOBLA

 

Sett deg, eller legg deg. Lukk øynene og trekk tre rolige drag med luft på lungene, mens du lar de heftige følelsene fare forbi deg i det du roer litt ned. Nå skal du bruke din fantasi til å roe ytterligere ned, og ingen andre enn du selv skal få kontrollere din hjerne og ditt hjerte:

 

Se for deg at det danner seg en enorm (bevegelig såpe)boble med speil omkring deg. Dette er din beskyttende og trygge sfære, og du kan se for deg at den er ganske stor. Putt et par snille alver på speilet, som til enhver tid holder det rent. Alt ondt som kastes mot boblespeilet omgjøres til kjærlighet og kastes tilbake dit det kom fra. Alt godt slippes gjennom av dine hjelpere alvene. Her inne er du trygg, og det beste er jo at alt dette er usynlig. Dette heter VISUALISERING, og er godt brukt innen, blant meget annet, idrett, selvutvikling og business.

 

Nå har du laget speilbobla og dine hjelpere; alvene. Du skal nå videreutvikle den, og ved hjelp av din fantasi vil du nå fokusere mer på din speilverden enn det som skjer rundt deg i den virkelige verden. Du skal nemlig ikke være alene fra nå av.

 

Innom speilboblen er det vakker natur med rennende vann, en sofa, blomster og alt du synes er vakkert og beroligende. Så plasserer du dine nærmeste venner sammen med deg inni bobla di.

 

Når jeg sliter med vonde følelser, setter jeg meg inne i speilbobla mi. Der lukker jeg døren for alle som ikke respekterer meg. Så putter jeg mine nærmeste venner inni speilbobla hos meg, og ser og hører for meg nøyaktig hva de ville sagt. Hva hadde Solfrid sagt meg til nå? Jeg ser henne for meg, og hører hva hun sier. Siri, Christina, Helene, Raaya, Liz, Ankie, Grete, Liv og Janne sitter også der i sofaen og har et slags brainstorming råd. Så forteller de meg hva de mener. Jeg kjenner dem såpass godt at jeg vet jo hva de ville sagt. Liz, Janne og Raaya kjenner ungdommen i meg, Grete og Solfrid kjenner den bipolare delen ved meg, Ankie deler erfaringer med meg, Liv er mye eldre enn meg og Christina og Siri er mye yngre enn meg. Jeg har snakket veldig mye med dem alle, og vet godt hva de ville sagt i visse situasjoner.

 

Blant annet ville mange av dem oppmuntret meg til å finne styrke i situasjonen. Ei ville sagt at jeg burde gråte litt først, så ville ei annen sagt at jeg etterpå skal fortsette å puste dypt, før ei annen ei hadde bedt meg finne girlpoweren i meg selv og gønne på. Inni min egen lille trygge verden er jeg altså nå omgitt av gode venner som jeg kan stole på. Deres påminnelser og råd er verdifulle og får meg til å slappe av.

 

I speilboble-visualiseringen tillater du altså besøk av gode, varme, kloke venner som ønsker deg bare godt. Mens idrettsutøvere visualiserer at de vinner konkurranser, holder pokalen i hånda og stiger opp på pallen, visualiserer du en samtale med flere gode venner på en gang, i en trygg speilbobleverden. Dette for å deale med altfor mange følelser på en gang. 

 

Jeg skiller samtidig andre's negative følelser fra min egen følelsesverden, mens jeg sitter i fantasisofaen og mottar kloke råd fra vennene mine. 

 

For deg som har ekstra utfordringer pgr av diagnoser:

 

Å leve med en diagnose handler mye om to m'er. Mestring og medisinering. Samme hvor stabilt medisinert man er må man lære seg å mestre følelser, hjertebank, klump i halsen og impulskontroll. 

 

Det er så mye mer som sårer for en bipolar enn en uten. Så mye mer som setter konsen ute av spill for ei med ADHD enn ei uten. Verden er så mye mer komplisert for en med scizofreni enn en uten. Detaljene skinner så mye kraftigere for de med asberger enn for de uten. 

 

Jeg har bipolar 1. Psykiatri og venner mener jeg har ADHD i tillegg. Jeg gjør alt, og da mener jeg ALT; for å holde meg frisk. For jeg har vært så sjuk at tvangsinnleggelse var det eneste rette, da jeg trodde radioen spilte alle låtene spesielt til meg. Så sjuk var jeg, at jeg trodde noen skulle forgifte meg, og P3 skulle redde meg over grensa ved hjelp av en lastebil. Ren paranoia i tynn forkledning, og alle tvangstanker som finnes, på en gang. 

 

Jeg kan lett falle et par hakk tilbake i denne verdenen dersom jeg inntar all falsk stimuli unntatt koffein. Derfor rører jeg ikke alkohol, og holder meg ellers unna all rus. Koffein bruker jeg til å gire meg opp for husarbeid og party.

 

Jeg mestrer det å ta valg som medisinering, kosthold og avholdenhet. Men det holder ikke. Jeg er fortsatt et følelsesmenneske, og jeg blir mer såret og mer glad enn gjennomsnittsmennesket. Bipolar betyr sårbarhet, og når medisinen lithium gir strålende beskyttelse, og løfter meg; forsvinner overtolking, men ikke følelsene mine. 

 

Det må visualisering og mindfullness til for å deale med de store følelsene. Vi som lever med diagnoser har også god fantasi. Bruk det. Visualiser og påvirk pust og hjerterytme. Skjerm deg fra folk som kanskje ikke er helt bra for energien din, og ta kontroll på følelsene dine inne i ei speilboble sammen med gode venner. Prøv det. Det er verdt det ;)

Tidenes linselus

 

Da jeg var på fest i går opplevde jeg noe helt snodig, nemlig tidenes linselus. Jeg knipset noen bilder, og da jeg så gjennom dem i dag, holdt jeg på å le meg ihjel. Jeg snakker selvfølgelig om denne ballonglignende greia på kjøleskapet hjemme hos Christina. Oh my lord. Harru z. 

 

Å, den rumpa der? Det er helt vanlig på fest her i Trøndelag. En såkalt assie, i stedet for selfie. Hvem sin det er får du derimot ikke vite. Uheldigvis er den ikke min, for min har krympet i lavkarbovask og egner seg ikke på assiebilder Heldigvis har ingen blottet seg her nå; det der er jo ei tynnstrømpebukse, må vite.

 

Jeg lo meg gjennom kvelden i går takket være disse sjarmisene:

 

(Teksten fortsetter under bildene)

 

Etter festen dro jeg hjem, og Tore og jeg spiste rakfisk klokken halv ett på natta. Livsnyter er mellomnavnet mitt, mmm. I dag? Vel, da vi skulle hente kidza hos mormora, kom vi ut for en aldri så liten søndagskonkurranse. Sunday better be funday, ikke sant? Vel, slik er det værtfall for meg som aldri rører alkohol: fest er det hele uka lang. Mormora bruker å ha et par slike konkurranseidéer på lager (som egg på skje, rockering osv) og da er det no mercy, iiiha! Her er Torefar i full gang (og han vant nesten konkurransen, slått overlegent av en godt trent mormor):

 

10 grunner til at damer samles på do når det er party i stua

 

Har du noen gang lurt på hva damer egentlig gjør sammen sååå mange samlet på do, når festen er på stua?

Here we go!

 

1. Tissetrening 🚽 Foregår slik: Man øver seg på å tisse (på do) mens andre er til stede i rommet, i ren feministisk antirosa felles-ånd. Hvis man promper 💥 bare ler man høyt 🤣😂😅 slik at de andre ikke hører.  Eller fyr løs som bare en ekte lady kan. 

 

2. Selfis. Eller selfies om du vil 📸 Inne på badet kan man i full forståelse plutselig act like teens, og ta bilder med mindre pinlig følelse enn ute i stuggu blant resten av festen.

 

3. Parallelt multitsnakk. Man får unna 3 serious talks på en gang, og på under 10 minutter, dersom man er 6 damer presset inn på et toalett 👭👭👭 Hvordan dette foregikk på utedoens tidsalder? Aner ikke. 

 

4. Latterkramper. Fnising. Lattis. Fliring. Med andre ord: livsforlengende tiltak i trygge omgivelser. 🤣🤣🤣

 

5. Drastiske forandringer av utseendet. Oversminking, styling, rasering av hårsveiser, banning og fresing foran speilet 💄👢👒💅

 

6. Show off. Som for eksempel hvis du føler for å kvitte deg med hele den forbannade "hold in" (more like "hang out") hudfargede mega trusa, når det er din tur til å tisse som i punkt 1.

Hvilket bringer oss til punkt 4: Show it to the ladies, og de får noe å le av. Du også, for du har selvfølgelig selvironi så det holder i mengder. Og du tåler tilbakemeldinger som at den megatrusa er "prevensjonsmiddel i seg selv" 🚫

 

7. Sextalk! 🙆‍♀️ real much bader👌 than fifty shades darker💋Noe more to say.

 

8. "Hvem skal ut?" rekkopphånda! Hvem skal ikke, rekknedhånda!🤚🤚🤚🤚🤚🤚

 

9. Av med kjolen, på med trash. For plutselig gidder man ikke være vakker lenger. Nå er sminken long gone med latterkrampene, håret is a mess, og det er best å matche med klær som står i stil med toppen. Dessuten: dette doshowet er det beste med festen, så nå har du hatt moroa di. Beautiful, hot, or not? Who cares?

 

10. Fyll inn:

 

 

Her er min lille hemmelighet 💙

 

Gratulerer med morsdagen alle m@thers out there! Tenk at jeg skal dele min lille hemmelighet med dere akkurat i dag. Livet er snedig, dere, hva?

Jeg er i lykkerus!

 

For sannheten er at jeg tåler gluten, men så tåler jeg ikke gluten, og så tåler jeg gluten lell!?!

 

Barnefar Tore og Mathias 8 år bruker å tulle med at de har glutenfriallergi; kanskje er det noe i samme gata jeg lider av.

 

Lavkarboguri sjøl her, spiste burger på fredag sammen med Tore. Så fortsatte jeg å spise gluten på innflytningsfesten til Christina (som jeg kommer tilbake til senere) ....og HVA skjer? Jo! På et av våre many ladies in a bathroom events i løpet av kvelden, kunne vi se min magiske glutenmaga strutte fram som ei rund gudinne!

 

Hvorfor den er magisk? Fordi den kan slippe meg forbi lange køer, få folk til å ville hjelpe meg å bære stuff, få en klapp eller to på magen, motta mange forståelsesfulle smil, nyte deilig omsorg, og ellers kan jeg kose meg med å lure folk med at "jaggu er jeg halvveis nå hoho!" Og folk tror meg, ingen tvil omkring min kjære glutenrunding; i går lurte jeg ei, og hun gikk rett på glutenpinnen.

 

Tilbake til morsdag. Jeg vil gratulere mora mi med dagen. Hun har i gave begge gutta på overnattingsbesøk. Så vil jeg gratulere Torepappaen til småtrollene mine med at han har sørget for at jeg stolt kan delta i denne dagen som M@MM@! Og tusen takk Tore, for de to største gavene i livet mitt: Even 3 år og Mathias 8 år. The party begins with being parents! Jeg så forresten The mummy her om dagen og lærte at jeg alltid har skrevet feil: Det skrives ikke "mum", men "mom" eller "mam" for pokker.

 

Ps: Takk for deilig kake med gluten i, nå kan jeg være wannabe-gravid i noen timer til, you rock daddy T!

 

Du er velkommen til å følge bloggen på https://www.facebook.com/forbipolene.blogg.no/

Stjerner

 

Den runde kloden

 

I en verden full av stjerner

i vannet

er det best at du fjerner

spannet.

De kan du aldri plukke, min venn,

du vil forstå det smått om senn.

 

På en klode med skader

i hjertet,

kan du ikke komme med en lader

for å helbrede smerte.

Det må større saker til,

og du kan begynne med et smil.

 

I et univers du ikke kjenner

hver krik og krok av,

bør du skaffe deg venner

uten å stille store krav.

Behandle dem som stjernene i tjernet.

Vis dem hvordan du vil så gjerne

være en venn på kloden her

i vær og vind, vind og vær.

 

For når universet gir deg undring,

da er det ikke ting;

men vennskap

som får deg til å glemme alle tap.

 

Tilgivelse

Helbredelse

Kjærlighet

Ærlighet

Takknemlig

Tålmodig

 

La alle som snur deg ryggen få din tilgivelse. La dem vandre, og husk at kloden er rund fordi det er meningen dere en dag skal støte på hverandre igjen og skvære opp. Vær like rund i kantene som Moder jord, og aldri glem at stjerner så langt unna vises i vannet her på jorden. Du vises du også. Du er viktig, du også. 

 

Twerket i dusjen. Slik gikk det:

 

Kan jeg spørre deg om noe? 

 

Har du noen gang twerket i dusjen til Ringdans med Terje Tysland? Ikke det nei? For, for det har jeg. Hvor går grensene, kan man spørre seg. Ikke ved Terje eller hans dans rundt lillefingeren iallefall. Det er nemlig et glatt badekar under den dusjen våres.

 

Dusjdansen begynte så fint med French Montana, juicy J, Belly, Asap Rocky og G-eazy i en skjønn No limit REMIX, i verdens korteste Spotifyliste. It aint safe, it aint safe, rappet de, og jeg må bare innrømme at når ingen andre ser meg, da er jeg litt av en dusj-twerker; Oh yeah. Men er det "safe"? Nei jeg vet jo av erfaring det. En skulle tro slike blåflekker bidro til klokere etter, men jeg danser bare litt mer forsiktig. Som om det gjør noe når bare veggene ser meg.

 

No limit remix altså.

Men av en eller annen grunn hadde jeg lagt til Terje Tysland's Ringdans i samme spotifyliste. 

"Og blir det stooor suksess, så får vi lov te å værra med å dains dains rundt lillefingern hans." Æh. Det gikk an å shake balsamen inn til Tysland's bitre ringdans!

 

 

Men det begynte jo ikke der. Det begynte ved en pinlig høy stabel med oppvask (som jeg hadde tenkt å legge ut bilde av her, i et kvart sekund.) Jeg visste at jeg trengte en real joggetur først, cuz it's my headline medicine. 

 

På kunstgressbanen her oppe i strøket (på landet) er jeg trygg for elg og sånne troll, så der satte jeg i gang med noe som skulle ende i 10 runder. Egentlig SOM OM jeg hadde både elg, troll, askeladd og hissig prinsesse etter meg. En sånn rosa bloggprinsesse. Moha. Ha.

 

Det er sånn med livet for min del, at det skal et par runder til før det funker / før jeg fatter det. 

Som lavkarbokaker. Det må en mislykket bakst til før jeg skjønner at eggeplommene skulle oppi de også. Ikke bare eggehvitene. Før jeg begriper at jeg hadde glemt bakepulver. Eller at 60 gram fibersirup ikke er to svære dærter fibersirup in the fart (🤔)

 

Eller som chat. Det skal et par meldinger til før jeg skjønner at jeg bør ringe heller, siden min direkte skrivemetode skaper store misforståelser. 

 

Den første joggerunden i dag var et eneste langt knirk. Jeg kunne ikke engang løfte knærne litt høyt i kulda før jeg ble til Pinnockia uten paracet. Det måtte f.. meg være bein og marg, for jeg var innpakket i ull, fleece, ull og fleece. Det var bare å løpe for livet til man har fått varmen i seg, ja det sies man har franskblod i årene, så det forklarer nok den hutreskrotten her. 

 

Anyway, how to say; joggetur ble det. Teit aerobic i stua også. Styrketrening og. Så tok det helt av med pirking av flekker på gulvet, vindusvask, gulvvask, kjøkkenvask, dassvask og dovaskevask. 

 

Og da er det jaggu ikke rart man gir blanke i om rap går over i Ringdans med Tysland: da er man så endorfinert glad for en hot shower at man TWERRRRKER LELL!

 

Og ellers? Hvordan det står til her på toppen av byen som er kåret til landets styggeste, som jeg forøvrig synes er dødsfin? Well. I'm hangin' in here ⤵↙️⏬↘️⤵️

 

 

Tør du å være original?

 

I går var jeg hos Christina og beundret hennes lilla hår. Hun viste meg flere hårvoksfarger som man lett vasker ut i en hårvask. Genialt. Jeg fikk med meg en dært blått hjem, siden Christina er så snill. Even og jeg pyntet oss med blått i håret utpå ettermiddagen, og det ble litt latter foran det speilet. 

 

Alt av idéer som er originalt og annerledes, er velkomment her i huset. Rare hårfarger, malplasserte middager, spise kvelds på gulvet som en spennende bushfamilie (var ingen suksess, da Even var en kravledall på 1 år akkurat da, og meiet ned halve måltidet) (...men vi fikk oss en god latter), og hva med å sove i stua på madrasser, det har vi enda uprøvd.

 

Her i huset bestemmer vi, ikke normene.

 

Blue or not; life rules and rocks!

...jeg kommer nok til å bestille meg sånne hårvoksfarger jeg også. Dønn!

 

Å spise middag med Even er litt av et prosjekt. Biler, lego og figurer skal være med de også, stakkars, ellers blir de jo lei seg:

 

Og vet du hva? Denne mammaen er helt enig med 3åringen sin: Bilen og legoen og figuren kan godt joine midda'n. Hvorfor ikke? Og håret mitt kan være fargerikt iblant, så kan storebror Mathias få spare til langt hår. Vi kan lage hytte i stua og vi kan spise taco på en tirsdag. 

 

Vi kan tenke selv, og trenger ikke å følge alle mammapolitireglene her og der. Ikke du heller.

 

Tør du å være original?

 

Jeg for min del tør ikke annet. Tør ikke kaste bort verdifulle sekunder, minutter, timer, dager, uker, måneder og år på å følge såkalte regler. Regler jeg ikke er enig i. Som at man ikke har leker på middagsbordet. Som at det kun er ungdommer som farger håret sitt knall, og taco er forbeholdt fredager. Som at man bare har venner på sin egen alder, når man kan være bestis med en person på 80!

Normeregler er tull, tøys og fjas: I'm living MY life. Are you living yours?

 

Man bør kun ha venner på sin egen alder

 

Hva var vel livet uten gode venner som man kan prate med om alt? Gode varme sjeler det var som om det var i går med. Det kan gå måneder eller bare timer, men man finner alltid tonen med en gang man treffes igjen. 

 

Jeg har venner som er 10 år yngre enn meg, venner som er på min egen alder, og venner som er 40 år eldre enn meg. De har alle til felles at de er til å stole på, med god humor og med kjærlighet nok til en hel klode. Empati? Nei mer det, vennene mine har superempati.

 

Hils på Liv, min gode venninne som får meg til å smile bare jeg tenker på henne, og som gir ærlighet og godhet ny betydning. Jeg var innom henne i dag, og hun syntes jeg kledde blått hår. Vi snakket litt om politikk, barna, me too og Giske, samt mye annet som ikke tåler dagens lys. Vi kniser når vi ler, for å si det sånn. Mandag tar jeg Even fri fra barnehagen, og så drar vi til Liv. Slikt nøler jeg ikke med å avtale, for det er godt for oss alle å prioritere tid sammen.

 

Enkelte har kanske et trangt syn på dette med vennskap, som at "man bør kun ha venner på sin egen alder'. Jeg føler at jeg har et annerledes syn på dette, og slik har det lenge vært. Jeg ser menneskene, ikke alderen, og jeg blir så innmari glad i dem.

 

Ja, jeg spør gjerne både Siri og Christina på under 30 om gode råd, som Liv på 80, som Solfrid på 40. De er like smarte alle sammen. For å nevne bare et par stykker. 

 

Venner er livets farger mener jeg, og man kan kjenne alle nyansene dersom man vil det. Jeg mener man blir klokere og gladere av mangfold. 

Men det er en ting jeg ikke tåler så godt, og det er hvis mine venner lider. Da lider jeg med til de smiler igjen. Så enkelt er det, og så verdifullt er det også.

 

Se som vi stod i stil i dag, the blue ladies. Vakre flotte tøffe kule Liv 💙

Er du en slik kvinne?

 

Når en sterk kvinne går mot ny vår, er drivstoffet hjertet hennes som brenner, og kraften er alt som pisset henne off lenger nede i bakken.

 

Ikke kødd med en power woman som vandrer mot lysere tider. Se en annen vei og følg gjerne i hennes spor. Men vis respekt og la henne være i fred.

 

Skulle du være så klebbete og gå deg på en vårsterk kvinne i motbakke, vær forberedt på at ingenting du sier teller. For hun hører ikke annet enn vinden, fossen og fuglene. La henne gå i fred, men husk hvor hennes veier går.

 

For veien hun har å gå, kan ikke du forstå. Musklene hun har bygd, vil du ikke havne ut for. Herdet går hun oppreist, fordi det ikke alltid var slik å være kvinne. Fordi det en gang var vondt å gå på slitne føtter.

 

Skyld ei på syklus, og tro ikke at du skjønner deg på en slik kvinne. Du kan aldri vinne. Hun vet mer om livet enn vannet vet om sivet. 

 

La snø bli til is, og is bli til vann. La vinden stilne, og la vinterstormen gi seg over. Ut av mørket kommer hver vår en ny skare med slike tøffe kvinner, og de smiler stille av ethvert forsøk på flom av forakt. Fordi forakt aldri kan måle seg med det helvete de kommer fra.

 

Det var en gang en tid da løpestrengen mellom kjøkken og soverom var virkelig. En gang da kvinner hverken fikk stemme eller gå på skole, og en fabrikk som spant tråder var eneste framskritt fra løpestreng og ut i verden. 

 

En gang i tidens ubalanse var det ikke rom for en kvinne's rungende stemme; til nød da hun ga liv til verden med all sin kraft. Selv om hun var mannens sterke mamma. Selv om hun var det sterke kjønn i bunn og grunn.

 

En oppreist power woman i motvind mot ny vår, glemmer aldri slik historikk. Hun vet å blåse i vinteren og nyte sommeren, samt å studere våren og være forelsket i høsten. 

 

Så la henne være, ikke røre, ikke engang se. Hun nyter sin brytningstid, og har for sterke krefter til at du bør nærme deg. Hun er fredet og herdet. 

 

Møt henne heller når høsten kommer. Det kan hende hun trenger en hånd å holde mot ny vår. Bare aldri aldri lag nye hjertesår.

 

Den tøffe dama på bildet heter Ankie, og har sin egen blogg her på plattformen blogg.no. Finn henne og følg henne, for det er i hennes spor en bør vandre hvis man vil bryte løs fra vinteren og gå mot sommeren: http://m.ankiesinn.blogg.no/blogg.html

Gir du nok faen?

 

Det handler om egenkjærlighet, the "stayaway from drama" og selvrespekt. Det handler om ditt liv og hva du akter å tillate å putte i det. Det handler om å lære seg å gi faen. La oss kalle det : "å gi eff!"

 

Du sitter mest sannsynlig ikke i ei hule i ingenmannsland, så du kommer til å treffe mange forskjellige mennesker. Snille. Glade. Falske. Slemme. Needy. Ja du vet, needy; som om du var denne stolpen her, og jeg var hu needy der:

Klamre klamre. Ansikt til ansikt med sannheten, kommer du også til å møte folk som bare stjeler av deg. Ikke lommeboka di. Ikke tingene dine. Men energien din, tiden din og roen i hjertet ditt.

 

(Bildene i dette innlegget er tatt av Christina Johansen, som du finner ved å trykke deg inn på http://m.meglerfru1.blogg.no/ )

 

Så hva gjør du når når noen dolker deg i backstabbing style, eller du finner deg selv midt oppi en slags stressende konflikt som du ikke aner hvordan du havnet i, med et needy menneske som beslaglegger tid og space, uten å gidde å bry seg om deg når du ønsker å be om litt tilbake?

 

Bryt av. Ikke les meldinger på kvelden. Slå av lyden på telefonen. Dropp hele mennesket og lat som om du er long gone other planet.

 

Sett deg ned og bestem deg for å gi en lang og sunn EFF. Pust. Kjenn ubehaget og hvor unødvendig det er for deg å bære på slik tullete ubehag. For det er jo ikke ditt ubehag egentlig. Du hadde det i utgangspunktet relativt greit, sant.

Så gi eff. Gi fullstendig eff. Tenk på noe annet og mer givende. Bak ei lavkarbokake. Lær noe nytt. Gå i dusjen og syng høyt. Se en av hangover-filmene. Gå en tur i friskluft og rist det av deg.Tilbring et par timer med en lattermild, god venn, og innse at du kan velge å bare være glad. Ingen andre styrer deg enn du. Du kan tillate å la andre bestemme over hodet ditt, eller du kan gi eff. 

 

La oss si at det jobber en snurpete frøken bibelstripp på en butikk der du handler jevnlig. Gang på gang prøver du å være vennlig og hyggelig, men hun snerper tilbake som om butikk ikke handlerrrrr om service.

Well what have we here. Som om frøken stripp skal få tillegge deg følelser for resten av dagen? No way! Du kan fortelle henne at du legger merke til det snipete snerpet hennes, og at du foretrekker sprakende service, så hvis hun ikke skjerper seg får hun ....neida. Stopp en hel.

Bare smil. Så gliser du. Så sier du: "Vet du hva? Du har altså såååå innmari bra service! Tror nesten hele senteret her burde gått i servicekurs hos deg. (Sweedish princess-ti hi) Ha en strålende dag!" Og så sier man ikke mer om den saken. Så legger du igjen alle de vondtene i magen slike mennesker prøver å gi deg, på den gammeldagse kjøpmannsdisken hennes, og så gir du litt mer eff enn du trodde du kunne.

 

Yeah. Du trenger ikke å ta imot alt. Really. Det du trenger for å deale med denne verdenen, er å la det du ikke trenger, prelle av, ta til deg det du trenger, og bruke din verdifulle empati der det virkelig trengs. 

 

Du kommer til å møte nok av mennesker som mer eller mindre bevisst vil såre deg. Men det sårer ikke før det går forbi ditt eff-filter. Du kan stanse alle kommentarer og sinnsstemninger som kommer fra omverden, i eff-filterer ditt, og tenke: er dette noe jeg trenger, eller er det kanskje en typisk eff? 

 

Usikker på hvordan du skal sparke farsken i ræva og rett og slett gi faen? Eller mer diskrét; EFF? Det er mange måter å gjøre det på. Her er fire:

 

Meglerfru1 & forbipolene hangday

 

Hva skal man si? Å henge med meglerfru1 Chris J er alltid magisk, av flere grunner. Som for eksempel det at hun som regel har bakt et eller annet lowcarb digg. På bildet momser vi i oss panna cotta og brownies, og før det: fastelavensboller med diiigg fyll. Mmm:

 

I dag var jeg på besøk hos henne, og dere vet; to bloggere i samme rom wohoo! Pics and talk. Gira på forandring i livsstilen? Leve på sukkerfri snickers, sukkerfri kaker, fettkaffe og deilige middager? Klikk deg inn på http://m.meglerfru1.blogg.no/ og kjør på! 

 

Vi gleder oss til helgen, for da skal vi fyre løs med en litt forsinket innflytningsfest hos Christina. Gutta skal sove hos mormoren sin, og vi skal ut på by'n og rocke byen etter innflytningsfesten. Jeg et vel det avholdsmennesket som fester mest, hoho. Koffein I say. Koffein!

 

Minsten og jeg er bare hjemom før vi fyker videre. Selv om han hadde spist flere skåler med kjøttsuppe i barnehagen, ville han gjerne ha middag, gogutten. Nå skal vi snart peise på videre og besøke noen herlige nye naboer nede i gata her. 

 

Sånne folk lighter up dagen. Dere vet, sånne flotte, snille, sosiale, humoristiske, positive mennesker med masse prosjekter og likevel tid til en skravleprat innimellom. 

 

Madonna, du har rett: "Those who run seeme to have all the fun!"

 

 

(...nei vi hadde ikke plutselig sminket oss awesome på bildet under. It's airbrush.)

 

Fortsatt singel og fri

 

Livet er deilig når man har vinger :)

 

Siden jeg skrev om barnefar og meg her inne har jeg fått en del tilbakemeldinger fra venner og kjente. Men jeg skrev aldri at vi var kjærester, så jeg må nok roe det ned et par hakk; for jeg er jo fortsatt singel og fri. 

 

Jeg har ingen hastverk med noe som helst, og elsker singellivet more than ever. Det er bare det at jeg skulle nok ikke skrevet om barnefar og meg, for da forsvant alle date-tilbudene på et blunk. 

 

Jeg ser på et forhold som noe så seriøst at slikt tar tid. Så hvis dere ser meg ute med en annen mann, så er jeg altså ikke utro. 

 

Det som er viktig i et foreldresamarbeid er det varme vennskapet i det å behandle hverandre med respekt og godhet. Selvfølgelig vil jeg alltid være glad i pappan til barna mine, men det er på et annet plan enn giftemål og slikt kliss.

 

Å dra på date med et menneske man aldri har møtt er noe så kriblende spennende, og jeg ser fortsatt fram til slike treff. Selv om det sjeldent fører til mer enn selve treffet, er det til forveksling likt forelskelse å styre rundt i timene før man hopper i det sosiale virrvarret, flau som fy. 

 

Fortsatt singel, fortsatt fri, og ville aldri i verden stupt inn i et forhold på en to tre ;)

Kristin Gjelsvik fikk meg til å gråte

 

Med tårer i øynene lytter jeg til Kristin Gjeldsvik i det hun fyrer løs med tidenes takketale som årets influencer innen livsstil. Hun vinner en pris hun ikke var forberedt på å få, men snakker i vei med streng tone om den 40% økningen av psykiske lidelser blant unge jenter. 

Der brister det for meg. Jeg var selv bare akkurat fylt 17 år da jeg ble innlagt ved psykiatrisk sykehus som et åpent sår, og vet så inderlig godt hvor viktig det hun snakker om er. 

 

I talen sin retter Kristin kritikk mot de av dagens avkledde influensere som fraskriver seg ansvar. De som sådan får masse spalteplass, men bruker den spalteplassen på å fronte utseendepress.

 

Hun er skuffet over at der ikke hersker noen konsekvenser for de som bryter med Sunn fornuft plakaten.

 

"Assa det e barn, faen meg altså, som ser på dere daglig!" fortsetter Kristin, som håper at fra og med i dag er dagen vi kan se en annen utvikling blant dagens influensere.

 

Kjære Kristin, you bomb! Takk for denne talen! Selvfølgelig må vi ta ansvar! Du varmer mitt engasjerte bipolare hjerte med ordene dine, og jeg sitter her og håper du vinner flere priser i kveld: FOR DA VIL JEG HØRE MER!

 

Og DU, Tale aka helsesista: You rock too! Gratulerer som årets forbilde:

 

 

GRATULERER BEGGE TO; SMASK💋👄💋👄💋👄💋

 

Kristin's fargeklatt-blogg: http://www.kristingjelsvik.no/

 

Vår hemmelighet

 

Det som ligger skjult, som ingen ser, er ofte det viktigste. På overflaten kan vi vise den andre siden ved det hele. Det er ikke alltid du gidder å fortelle hva som ligger bak. 

 

Før jeg kommer tilbake til det :

Ostekaken står og kjøler seg på terrassen, og selv om den ble klumpete og rar i gelelokket, samt at nøttebunnen ble brent, gjør det ingenting. For jeg liker ikke den nederste bunnen, and the look does'nt matter.

 

Jeg slenger meg ned i sofaen og puster ut. Hvorfor? Fordi jeg kan. Hvorfor kan jeg? Fordi jeg føler meg 100% trygg på at barna mine er godt ivaretatt hjemme hos pappan sin. Akkurat det betyr alt for en sensitiv mamma som meg. Sensitiv fordi jeg er helhjertet stupforelsket i begge ungene mine, så det river i marg, bein, hjerte og mage. Å savne dem er ille nok. Å vite at de er trygge i et annet men like bra rede; oh god, det er virkelig awesome avgjørende for mammahjertet mitt.

 

Du din SUPERDADDY, Tore 💪👌👍

 

Alle som har 2 hjem rundt ungene sine vet hvor mye det krever å opprettholde et bra foreldresamarbeid uten de altfor store konfliktene. 

 

Dere ser barnefar og meg her, på snap og på fb iblant. Vi stråler sammen og ser ut til å fikse det hele dønn, ikke sant.

Men i vår heavy bagasje bærer vi utfordringer så tårevåte og illsinte, at dere ikke kan tenke dere fram til det uten å ha opplevd det selv.

Når to av samfunnets underdogs finner sammen, men mangler den helt store selvtilliten, krever det fortvilt mange omveier og unødvendige høydebestigninger før man endelig har lært å pakke bort de illsinte tårene. 

 

Så hva er hemmeligheten vår? Hva er det som gjør at vi greier å ønske hverandre godt etter alle disse grønne årene?

 

Hemmeligheten er snakking. Prating. Pent kalt kommunikasjon, samt å bestemme seg for å ikke krangle, men prioritere å diskutere.

Altså, hvis ikke Tore sier til meg at han mener jeg er ei sabla bra dame og ei god mor, greier ikke jeg å tenke meg til det selv. Hvis ikke jeg forteller Tore at i mine øyne så er han en stor kunstner, verdens kjekkeste mann og en superpappa, hvordan skal han da kunne vite det, når han ikke er vant til å være høy på pæra eller er av den innbilske sorten?

 

Alle de abnormale greiene vi bærer på fra fortiden, bestemte vi oss for å snakke om. Fortelle sannheten og prate i vei. Dette skapte ny forståelse for oss begge.

 

Det er ikke det at jeg sliter med selvtilliten, men av old habit gammelvane går jeg lett ut fra at jeg i andre's øyne ikke er bra nok. At alle andre er mer vellykkede enn meg. Det er bare en vane å tenke sånn, men jeg har altså et godt selvbilde likevel. Det er ikke noe synd i meg.

Samtidig må pappan til barna mine og jeg ta dette i betraktning som at det gjelder oss begge: vi må legge tolken i hue til side, og heller lytte til hva den andre faktisk sier om tanker og følelse.

 

Man kan ikke, og har ikke rett til, å tillegge andre mennesker følelser og meninger. 

 

Han er et mye mer fantastisk menneske enn jeg trodde, superpappan til gutta mine, og dess mer vi prater dess flere aha-opplevelser får jeg. Damned, så flinke vi har blitt til å lytte oppriktig og snakke åpent og ærlig. Jeg gleder meg til mer av det, for makan til spennende menneske skal man lete lenge etter. Han rocker, og han er pappan til barna mine! Uansettt hva framtida bringer skal jeg alltid gå inn for å respektere ham. 

 

Ostekaken er ferdig, og siden jeg har lovet naboen min Dianelys å komme over med noen biter av favorittkaken hennes, rusler jeg over. Jeg roper på henne inne i gangen, og siden hun ikke hører setter jeg kakebitene i kjøleskapet hennes. Så går jeg inn til meg selv og sender henne ei gladmelding. Tillit. Mellom alle jeg kjenner og meg selv, handler det om tillit, fordi vi har pratet og blitt kjent. Man oppnår relasjoner av gull ved å benytte seg av kommunikasjon for å oppnå tillit. Solid gull.

 

Hemmeligheten er tillit skapt av solid gull og kommunikasjon.

 

Og tilgivelse laget av sølv.

 

For ikke å glemme takknemlighet av krystall og bronse.

 

💎💎💎💎💎💎💎💎💎

"Kameltå" du liksom, hva med hønsenebbet ditt?

 

Kjære verden, stans. For jeg vil av ved en holdeplass der det står : "Place for m@therf@ckers som ikke er her for å søke verdens anerkjennelse!"

 

For jeg ønsker rynkene like velkomne som linjene. Cellulittene plager ikke meg på stranda, bare alle de som gjør den feilen å titte. Jeg kommer ikke til å ta hensyn til det; my eyes are made for looking, and my body ...vel, den bare henger med. Og apropos "henger"; disse puppene kan jeg snart kaste over skuldrene mine og bære med meg mye lettere enn før. Praktisk.

Jeg hører om et ord de kaller "cameltaw", men wtf: skal jeg skjule linjene etter den vakre dingsen der nede, men mannfolka buler ut så mye de vil, uten at det hverken heter kamelpukkel eller kamelfot?

 

M@therf@ckers @re you with me? Det er like urettferdig med kameltå og hengepupp som skjellsordene bitch, hore, fitte og megge. Gi meg ET skjellsord på mannen? Gi meg ET negativt ord om mannekroppen. 

 

Jeg er ikke her i verden for å behage verden med mitt utseende. Jeg er ikke her for å være sexy. Jeg kan være stygg og pen, men so what? Jeg er først og fremst smart, snill og humoristisk. Helt ærlig så kunne jeg virkelig ikke brydd meg mindre om hva verden synes om den hengende, iblant hårete, arrete, bulkete og linjete kroppen min, eller hva andre mener om mitt aldrende ansikt. Men du får ikke kalle den deilige midtdelen av meg for "kameltå" mens du selv sitter der med et oksehorn som er i ferd med å bule ut av buksesmekken. Eller hva med å kalle den bulken for hønsenebb? Sovende slange? Minimalt kujur? Rådyrfot? Grisefettklump? Elgebulk?

 

La oss slutte å analysere kvinnekroppen ned til minste detalj. La oss gi en lang eff i dette tullete og mobbende fokuset. Vi skal såvisst ikke skamme oss over såkalte kameltåer, celluliter eller hengepupper. Vi skal ikke tillate denne objektiviseringen av det skaperverket vi er. 

 

Er du overvektig? Da er du et skaperverk. Har du rynker? Da er du et skaperverk. Har du celluliter? Da er du et skaperverk. Du er verdifull, og du kan fjerne alle de stygge ordene som liksom skal beskrive deg som kvinne, for du behøver ikke å være enig med de hjernene som fant opp disse ordene. Ei heller den tullebukken som fant opp ordet "skamben". Det er din nytelse, ikke din skam, det du eier der nede.

 

Og vet du hva? Hvis din stolte vagina vises gjennom buksa di, har den like mye rett til det som alle verdens mannfolk's hønsenebb og rådyrføtter. Hvorfor skal du skjule den vakre naturen? Legger du presenning over et tjern når du slår leir ved en bekk, fordi noen du kjenner synes det er penere med bekker enn tjern?

 

DU kan mene hva DU vil, og hvis DU vil, kan DU godt kalle den gullfontenen, paradislinjene eller buksesmykke i stedet for noe så latterlig som "kameltå". 

Min døde far viste meg framtida i en drøm

 

Det er ikke alt jeg kjøper. Jeg er skeptiker, og vet ikke om jeg er med på å kalle de døde spøkelser og gjenferd. Jeg ser dem ikke i våken tilstand, og har aldri sett dem. Men jeg er klinkende sikker på en ting; når natta senker seg og jeg sovner, da hender det seg jeg får besøk. Jeg har møtt dem i drømmeland, og det er som om det finnes parallelle verdener og dimensjoner, der REM-søvn fører oss til møtepunkt. To dype psykoser i livet har nok åpnet noen portaler i mitt bipolare hode, og jeg elsker disse drømmene der jeg får møte slekt og venner fra den andre siden. Jeg snakker ikke ofte om dette, for det oppleves så mektig og stort for meg, at jeg er redd jeg ikke får til å sette ord på det. Men nå skal jeg prøve.

 

Pappa døde på bursdagen min 14.april 2011, og han viste seg i en drøm lenge før jeg ble gravid med min nå 3 år gamle andrefødte gutt. Min far stod meg veldig nær, og jeg var alltid ei pappajente.

 

I drømmen holdt jeg en baby i armene i et sykehusrom. Det var hvitere enn hvitt da en stemme ba meg gå til gangen utenfor rommet, for "nå kom han gående".  Stemmen kom fra en kvinneskikkelse som satt i en sofa til venstre inne i rommet. Jeg var superlykkelig og så ned på babyen i armene mine, mens jeg stusset på at det ikke var min førstefødte, men en annen baby. Det bugnet med glede i brystkassa mi, og jeg klarte ikke å slutte å smile. For en lykke!

 

Jeg var usikker på om det var min baby, eller om jeg var der på besøk (Han var jo ikke min baby enda. Jeg var på besøk i framtida.) Da jeg stod i døråpningen så jeg meg til høyre, og min bror kom gående. Han smilte selvsikkert og jeg smilte tilbake. Jeg så ned på barnet. Så tittet jeg opp rett foran meg, og der stod pappan min og smilte sprekkeferdig. "Men pappa?? Hva gjør du her? Er ikke du død? Ok du får bli med inn da." sa jeg mens jeg lo. Vi gikk inn i rommet, pappa, broren min og jeg, med en visshet om at det var flere der. Så husker jeg ikke mer av den lyse, hvite, overlykkelige drømmen. Jeg våknet til en vanskelig hverdag med mange utfordringer. Kan det være derfor pappan min ville vise meg min glade, enormt lykkelige framtid?

 

Det gikk noen måneder, og jeg glemte ikke drømmen. Husket bare denne fra den tiden. Jeg ble gravid. Så ble kona til broren min gravid. Så ble min søster gravid. Vi er tre søsken, og dette var det tredje året etter pappa døde på min bursdags morgen. De tre siste månedene av dette tredje året fikk vi hvert vårt barn: 20.10. , 22.11. og 22.12. Hvem vet, kanskje lille Even hadde kommet til verden 22.10. hvis vi ikke av medisinske grunner forløste ham med planlagt keisersnitt.

 

På turen innover til sykehuset sammen med min høygravide svigerinne som skulle være med på keisersnittet, falt det ned en bevissthet i hodet mitt. Det føltes ikke som at det var jeg som bestemte det, men babyen i magen min, som jeg endelig skulle få møte da morgendagen grydde; skulle kalles opp etter broren min. Even skulle han hete.

 

Da jeg fikk guttungen min i armene mine, møttes blikkene våre, og da skjedde noe merkelig, som et slags bombastisk zip. Det glapp ut av meg: "Nemmen hei, der der DU! Deg har jeg jo møtt før!" Jeg rett og slett visste at jeg hadde møtt babyen min før. Min lille Even. Skatten min med øyne som mørke tjern der og da.

 

På barsel var jeg mildt sagt superlykkelig. Deg bugnet i brystkassa mi, og jeg humpet rundt på skyer. Da jeg tittet ned på lille Even boblet det i hele meg, og da storebror Mathias kom på besøk, kunne jeg ikke bli mer lykkelig. Pappa tore kom og knyttet bånd til sin lille babygutt, og det var timer som maksimerte lykken til nye høyder. Akkurat som pappa hadde vist meg i drømmen.

 

Nå løper 3åringene fra trioåret rundt som glade søskenbarn når de møtes i bursdager og hjemme hos bestemoren sin. Tre søsken fikk tre søskenbarn det tredje året. De tre siste månedene. Tre år har på ny gått, og vi elsker våre gaver. Det meste av livet planlegger man ikke, og slik var det. Dette fantastiske styrte vi ikke selv. 

 

Even er nå en liten gutt som er så knyttet til meg at han helst vil være sammen med meg hele tiden. Han vil i barnehagen, men aller helst bare være hjemme med mamman sin. Om natten sover han helst i mammasenga, for der føler han seg tryggest. O lykke; den ekstasen pappa viste meg i drømmen, går jo aldri over. Jeg har det så bra!

 

Men jeg fikk en smakebit i en drøm. 

 

La meg fortelle litt om min englepappa.

 

En gang i tiden følte meg mer mislykket enn ei kloakkrotte. Jeg skammet meg så inderlig over å være meg at jeg lot være å ta telefonen. Til slutt satt jeg der alene, og bare jeg kunne reise meg. Ingen kunne ta valget for meg, og enda var jeg ikke rede til å ta ansvar. Jeg satt midt i læreprosessen, og skulle lære så mye på en gang at jeg ramlet sammen i en liten haug under dyna.

 

Jeg skyldte på alt mulig annet helt til jeg innså at ikke alt her i verden handlet om meg. Med et nytt fokus var det bare å reise seg og børste støv i vinden.

 

1997. Pappa kommer på besøk på psykiatrisk avd post 3, Levanger. Han sier: "Vær åpen. I dag gikk jeg på jobb, samlet kollegaene mine rundt et bord, og sa: I dag har jeg det ikke særlig bra, for min datter er innlagt på psykiatrisk, og hun har det tøft."

 

Stille så jeg på pappa med beundring i blikket. Med en klok setning som jeg alltid kommer til å huske, fjernet han mye av skammen som tynget meg. Jeg var visst ingen skuffelse som burde gjemmes bort i et skummelt gjøkerede likevel. Dette var visst ikke noe å legge skjul på, mente han. Jeg var hans elskede datter, ikke bare en mislykket freak. Han ba meg inderlig om å tørre å være åpen om hva jeg slet med, og at jeg hadde blitt innlagt ved psykiatrisk.

 

Dette kan jeg ikke skrive uten at tårene triller. Nå har det gått 20 år, og det skulle gå år og dag innen jeg for alvor turde å være åpen, slik pappa ba meg være. 

 

En ting var å fortelle folk at jeg hadde vært innlagt, men jeg likte aldri å snakke om diagnose, medisiner og uføretrygd. Jeg kjempet alltid mot den store vonde skammen. For 3 år siden begynte jeg som tobarnsmamma å kjenne på en intens mestringsfølelse. Jeg var frisk og klar for å stå for alt. Nå hadde jeg lært mye. Dette skulle ikke bli en blogg med lesere, men jeg tenkte som pappa: so what om de leser det? Hva skal jeg skamme meg over? Jeg er bra nok som jeg er. 

 

Jeg skrev om elektrosjokk, om da jeg rømte til Stockholm som 18åring, om vennene mine som tok sine liv og om psykoser. En verden utenfor sett fra outsiderens ståsted. (Kategori på blogg "min egen historikk"), slik at mine etterkommere visste sannheten om hva som skjedde og hvorfor ting ble som de ble 

 

Med årene har jeg gått fra å skamme meg over det meste, til å virkelig bli glad i meg selv, og til å eie en forståelse for at alle mennesker bærer en boks merket "historie" i ryggsekken sin. Jeg var aldri alene, selv om jeg trodde jeg var verdiløs og ensom. Det finnes mange flere outsidere enn meg, og faktisk også mange insidere som vil ha en outsider som venn.

 

Pappa, pappa. Hva skulle jeg gjort uten min englefar? Psykiske lidelser er vel ingen skam, og du aner ikke hvor stort det var for meg at du var glad i meg likevel. Min fiasko spilte ingen rolle; du brydde deg om hvem jeg var som person, ikke en eventuell suksess innen karriere, fasade og slikt bambus. Da jeg ble kjent med en nabo som slet med alkoholisme, valgte du å bli hans venn, og hjelpe ham. Nå bor dere begge et fjernt sted. På den andre siden. Begge fikk dere hvert deres dikt av meg som jeg leste opp i kirken. 

 

Pappa fjernet store deler av skammen med en setning, og med årene viste både han og naboen min meg at det var det indre som tellet. At ingen hadde rett til å dømme meg. De ville at jeg skulle tenke sjæl. Stille spørsmål som: MÅ det være sånn, bare fordi andre hjerner har bestemt seg for at slik "er det bare"?

 

Jeg måtte gjennom helvete av en annen verden før jeg kom fram som meg selv. Det var et mareritt å være så psykotisk og tvangsinnlagt at jeg ikke fikk med meg babyen min da jeg ble sendt tilbake til gjøkeredet østmarka. Han var jeg for syk til å få med meg fra sykehuset. Jeg ble sendt til psykiatrisk, og han til et beredskapshjem. Når jeg ser meg tilbake greier jeg å tenke at babyen min ble godt ivaretatt, og at han havnet her han hørte til likevel. Hos pappaen sin, og på samvær hos meg. 

 

Jeg reiste meg som den halvt vesterålingen jeg er. Da jeg ble gravid igjen hadde jeg lært hva jeg skulle gjøre og ikke gjøre. Og pappa passet jo på den store magen min hele tiden; det var jeg aldri i tvil om. Kjærligheten til barna mine, pappan min og vennene mine driver meg så langt jeg bare vil. Vi er trygge i pappa's favn, og jeg glemmer aldri da vi møttes i drømmeland.

 

En slik mamma som pappa var pappa, vil jeg være for mine høyt elskede gogutter. Hverken mer eller mindre; akkurat som englepappan min 💙💙💙

Du gjetter aldri hva som gjør denne kaféen helt unik

                           ~Annonse~

 

-"Dette har tatt helt av" forteller Eva-Lill Rønsåsbjørg. Hun står og smiler bak disken på Smile kafé i Stjørdal, og fortsetter: "Jeg tror det er inn i tida at folk spiser lavkarbo nå. Her om dagen kom det folk helt fra Steinkjer for å kjøpe lavkarbomat."

 

Eva-Lill forteller at de selger ut ei kake snickersbiter hver dag.

 

For det er noe helt spesielt folka bak Smile kafé har skjønt, som ingen andre kafé-drivere i byen har forstått; I Stjørdal by bor nemlig den råeste lavkarbodronninga verden har sett maken til, og med sin blogg meglerfru1 tar hun landet med storm. Hun heter Christina Johansen, og er nok grunnen til at helsekosten på kjøpesenteret stadig er vekk utsolgt for tagatesse og johannesbrødkjernemel. Folk hiver seg på livstilen lowcarb hver dag. Denne kaféen har nytenkende forstått og respektert behovet for mat som ikke gir blodsukkerstigning.

 

Smile kafé i Stjørdal gågate inngikk en genial avtale med Christina nylig. Nå får de bruke oppskriftene hennes, bake, lage og selge i kaféen. Har du diabetes eller andre sykdommer der det er uheldig med blodsukkerstigning, eller vil du bare være sunn? Null stress, her kan du kjøpe selveste meglerfru1's nydelige blomkålform, matmuffins, grove vafler  snickers og bounty. De har tilogmed lavkarbo kaffe latte.

 

-"Vi skal etterhvert ta for oss flere av Christina's oppskrifter" forteller Eva-Lill med glimt i øyet. Alle med peiling på lavkarbo vet jo at ingen andre oppskrifter man finner på nettet kan måle seg med hva man kan kose seg med inne på meglerfru1, så det fornøyde glimtet i øyet forstår jeg godt.


 
Er dere fornøyd med samarbeidet dere har opprettet med Christina Johansen?

 

-"Ja vi er strålende fornøyd med dette samarbeidet, hun er veldig flink." 


Som de eneste i byen med lavkarbomat på menyen, gratulerer forbìpolene Smilet kafé hjerteligst. 

 

I dag skulle jeg møte en bloggleser som var så hyggelig å tok kontakt med meg. Hun er et varmt og godt menneske som av alvorlige grunner er svært opptatt av kosthold. Hun spiser så rent som overhodet mulig, og er en svært inspirerende dame på alle måter. Dere vet; jeg elsker inspirerende folk med god utstråling, og denne bloggleseren bare måtte jeg møte.

 

Hva passet vel da bedre enn å treffes på Smile kafé i Stjørdal?

 

(Som du forøvrig kan kontakte på denne linken: http://www.smilecafe.no/ )

 

Vi smakte på den fantastiske blomkålgratengen, og den var aldeles nydelig. Mettende og god, i kjent meglerfru-stil:

Så prøvde vi snickersen, og helt ærlig så holdt det ikke med en bit hver; vi bare måtte ha en til (warning: it's too GOOD!) :

Attåt snickersen drakk vi lavkarbo kaffe latte med hasselnøttsmak og H-melk, attegåran sier jeg bare; ingen kunst å leve på lowcarb når vi har SMILE KAFÉ!

Se som jeg koset meg, og det med god samvittighet:

Se etter fargerike lyspærer og glade smil i Stjørdal's trivelige gågate...

 

Da vet du at du er framme der det er trygt for deg som av forskjellige årsaker må holde blodsukkeret stabilt og humøret på topp. Sjekk de møblene! Se den stilen! Vi vet at resten av landet er gira på å kopiere byen vår nå, på grunn av Smile kafé og Christina Johansen. Det kan vi nemlig se på de store lowcarb-gruppene på nett.

 

Men folkens; dette er det bare EI dame som kan gjennomføre så grundig som dette, og dere finner henne på disse linkene:

Blogg: http://m.meglerfru1.blogg.no/

Facebook: https://www.facebook.com/Meglerfru1/

 

...er du i våre trakter, kom innom og føl deg hjemme her:

 

Dama som tok rotta på psykopaten

 

 

Hun så seg ikke tilbake, men hun brukte det hun bar på i ryggsekken sin, til å hjelpe andre. Andre som var der hun selv hadde vært. De som hadde kjent tårene svi i åpne sår, akkurat som hun selv. De som løp og løp, men ble forfulgt. De som måtte erkjenne at det måtte en fluktplan til. Der kom hun inn i bildet.

 

Husker dere Ankie? Once I wrote her story, og her er den: http://m.forbipolene.blogg.no/1471210563_ankie_kom_seg_fri_fra.html

 

 I tiden som har gått etter at Ankie stod fram her inne på forbipolene, har vi blitt enda bedre kjent, vandret noen turer, tilogmed tatt oss en fest, og stiftet hvert vårt bekjentskap med journalist Gry, som skrev videre på Ankie's historie for KK, og intervjuet meg for samme magasin rett etter jeg var på God morgen Norge.

 

Jeg innrømmer at det pipler fram et par tårer i øynene mine når jeg tenker på det nå; jeg har blitt så glad i Ankie. Hun har stjålet seg en spesiell plass i mitt hjerte, og jeg ser på henne som en sterk sterk kvinne. Et menneske som får min respekt, uten å nøle. 

 

Vi snakket i dag om hvordan folk ikke bør forventes å tie etter å ha blitt behandlet uverdig. Det skal ikke taes hensyn til mennesker med psykopatiske trekk, for noe disse folkene selv har ansvar for å ikke skrive inn i historien i utgangspunktet. A crime is not legal: Det burde aldri skjedd, men det skjedde. Det skulle ikke være noe å forventes å tie om, men noe hendte, og det hendte om og om igjen. Helt til hun ikke maktet å bære annet enn flukten ut av helvete.

 

Veien ut av hennes livs mareritt er det mange der ute som har nytte av å lære mer om.

 

Hun er fri, og hun er sterk. Snart kommer bloggen hennes Ankiesinn over på blogg.no, så ta godt imot den, da denne dama har både skriveevner og erfaringer. Jeg vet hun hører hjemme på topplisten, fordi jeg kjenner henne nå. Hva hun har å bidra med, er en verden vi alle godt kan beundre. 

 

I dag gikk vi oss en runde ute i kulda, Ankie og jeg. Fordi vi ville det. Fordi vi kunne det. Fordi ingen bestemte at vi ikke fikk lov til det. Og det betyr alt.

 

Følg med, følg med. Den tøffe dama som tok rotta på psykopaten i retten to ganger, er altså snart å følge som blogger. Når media er inne på ordet "forbilde", er det verdt å ta mer mentale verdier i øyesyn, foran alt det fysiske fokuset. 

 

For, kvinner der ute; er det ikke den psykiske styrken som teller foran utseendet?

 

 

 

Etter jeg hadde gått tur med Ankie; gikk jeg hjemover. Langt og bratt. På veien besøkte jeg en annem god venn, nemlig Raaya, min tapas businness queen. Ingen lager tapas som henne, og hun er rå på business. Mine venner er blant mine viktigste skatter. Hva var livet uten barna, vennene mine og Tore? Jeg er så, er så, GLAD i DEM 😍😍😍

 

I morgen skal jeg møte en annen tøff dame. Hun er en bloggleser som jeg aldri har møtt før. En potensiell venn :) 

 

Dagen er over. Av med sminken, på med sannheten. Blogges fra Lykketoppen!

Bipolart kosthold: Gryte mediterranean

 

Som bipper med bipolar 1 bør jeg pent passe på kostholdet. Jeg må innta to typer medisiner, hvorav bivirkninger er blant annet vektøkning og lavt stoffskifte, og er svært utsatt for fedmesykdommer som diabetes og søvnapne. Balanse innen diagnose bipolar handler dessuten mye om et sunt kosthold generelt, derfor holder jeg meg til lavkarbo livsstil.

 

I dag gikk jeg en lang tur med en venninne; og da jeg kom hjem hadde jeg sykt lyst på spaghetti. Innimellom skeier jeg ut på gluten, ris, frukt eller potet, og nå var jeg på nippet til å kjøre sprekk midt i uka. I stedet fant jeg heller opp min egen nye delt i to - gryte : Mediterranean, og den ble ganske god, den :) 

 

Gryte mediterranean lager du lett.

 

Ingredienser:

 

Del 1; soppstuing ala ranean:

To håndfuller små champignon, delt i biter

En kvart paprika, delt i små biter

50 g meierismør

1/2 ts Salt

1/2 ts Pepper

1 fedd hvitløk

Litt løk

2 dl fløte

 

Del 2; kjøtt: 

1 pk kjøttdeig / reinsskav/ kylling / svinekjøtt

En halv løk, hakket i smått

4 fedd hvitløk delt i store biter

En kvart agurk delt i store biter

En halv paprika delt i store striper

4 skjeer rømme

1/2 dl rømme

2 ts gurkemeie

1 til 2 ts pepper

1 ts salt

Grillkrydder

100 g meierismør

5 skiver hvitost

 

 

Fres soppen, ha i paprika, løk, hvitløk, pepper og salt. Når soppen er gyldenbrun heller du over fløten. La småkoke til brun masse med soppstuing.

Mens stuingdelen av gryten koker, stek kjøttet i halve smøret i en stekepanne. Ha i hvitløk og løk, så agurk og paprika. Krydre med gurkemeie, salt, pepper og grillkrydder, men smak deg fram; den kan lett bli for mild. 

Ha i fløte og rømme, og la gryten frese til hvitt ikke vises mer. Ha i resten av smøret og la det smelte inn. Legg på hvitost og la smelte. Server deg selv ;)

 

La halve fatet ditt bestå av kjøttdelen, og den andre av soppdelen. Nyt en middag som ikke gir deg særlig til blodsukkerstigning sett bort fra løken.

 

Attåt passer funlight saft, og til dessert; en bit av kakene til  http://m.meglerfru1.blogg.no/

 

 

Gutt (8) sparer til langt hår. Les hva lærerinnen hans sier til det.

 

Når en lærer får en reaksjon på noe, kan det bety mye for et barn. Og for foreldrene.

 

Han har tatt beslutningen, og latt hårlokkene forbli uklipt. Mammaen og pappaen hans fikk klar beskjed før jul: "Jeg klipper meg ikke til jul, morsan og farsan, nå skal jeg spare til langt hår."

 

Viktig å respektere. Jau. Men enkelt? Hva vil folk si? Vel, det holdt med de første tankene; hva "folk ville si" fikk virkelig ikke telle; guttungen måtte få spare til langt hår hvis han ville det. Klokelig overså de sidehårene og fall i håret, skrytet av hårkvaliteten, og lot ham spare.

 

Det gikk noen uker ut i nytt år, og det ble på tide med en telefonprat mellom lærerinnen til gutten, og moren hans. Det var en fin prat, og den stolte mammaen fikk høre at gogutten deres var flink i timene. Så kom det en uventet kommentar fra lærerinnen: "..og du, ikke klipp ham, vær så snill. Han er så innmari søt med det lange håret, så please hold saksa unna!"

 

Det var jeg som var den heldige mammaen i andre enden av røret. Lærerinnen som jeg snakket med, er verdens cooleste lærer. Jeg takker høyere makter for at akkurat hun er læreren til sønnen min.

 

Min tøffe, fine, langhåra guttunge. Selv om vi gir blanke i hva folk sier om at vi lar ham ta dette valget selv, var det kjempegodt å høre at vi har lærerinnen hans med på laget. Tenk at hun digger det halvlange håret til gutten vår, vi som er så kjempestolte av ham.

 

Vi foreldrene gleder oss til tiden fram mot sommeren, da vi får se 8åringen vår bli en 9årig gutt med langt hår.

Akkurat som pappaen hans en gang i tiden hadde.

 

Heia skolegutten vår, og hipp hurra for verdens tøffeste lærerinne!

 

 

 

Denne bloggeren duger ikke som forbilde. Les hvorfor.

 

 

It's all about the money, honey!

 

Joda. Mange av oss bloggere kunne vært gode forbilder. Men hvor store penger er det i å fronte trend i form av gjenbruk av klær? Shoppestopp for kloden og sin egen økonomi? Mindre kjøpepress? Hvor god business er det i å anbefale å bruke Cocosa som dagkrem, nattkrem, øyekrem og hårkur, spenol som krem og vaselin som usynlig mascara og eksfoliering? Eller å fikse sin egen lykke ved hjelp av affirmasjoner foran speilet, åpenhet rundt psykiske lidelser, samt det faktum at man ikke behøver å leve som et offer om man har en psykisk lidelse? En gave kan være godt pakket inn, og de unge trenger å lære seg å pakke ut den gyldne lampen de bærer på.

 

Hallo, det er meg det. Jeg er bloggeren som ber ungdommen din slutte å røyke, drikke og ruse seg, og begynne å trene. Jeg er hun som anbefaler barnet ditt å slutte å bruke så himla mye penger på klær, hudpleie og hårpleie, og heller bruke hodet smart.

 

Men media vil ikke bruke meg som noe forbilde, for en stor del av media handler om reklame for alle disse tingene jeg anbefaler å bruke en eneste stor shoppestopp på å boikotte.

 

Nei jeg bruker ikke fillers, det kan man nok se. Restylane og silikon er fremmedord for meg, og jeg lot meg ikke operere før det kunne bli hudsykdom av keisersnittarrene mine. Sett etterpå kan man ikke akkurat kalle det "skjønnhet", det lange arret der. Humre. Men jeg har to skjønne barn. Og jeg en m@therf@cker god damned pokker så god mamma! 

 

Dagens outfit, ser du, er en gammel bukse og en singlett som jeg bruker til pysj. Digger å ligge nude, men når jeg har kids i sengen er det på med klær. Her på Lykketoppen der vi bor, er det like mye lykke i gammelt og brukt, som i nytt. Tore mobber meg for at jeg stadig vekk må sy igjen hull i denne fargerike buksa, men jeg er så glad i den. Den eneste luksusen jeg har unnet meg i stedet for å kjøpe mange eyebrowpencils, er microblading, som ikke er permanent. Jeg var så uvitende da jeg var ung at jeg raserte øyenbrynene mine med piercings. 

 

Jeg fronter sunt kosthold som ikke koster særlig cash, joggeturer til bra musikk, å heller bruke penger på opplevelser enn tingklærsminke; jeg digger gjenbruk og billig hudpleie hvorav noe man også kan spise. Cocosa kan brukes både på kjøkkenet og badet, og jeg digger fretex og bytteparty. 

 

Now really; jeg kunne joinet mølla, ikke sant. Pøst på med sponsede operasjoner, reklamert for 5 forskjellige kremer som "du behøver", hvor hver krem hadde kostet over tusen spenn krukka. For omg du trenger å fylle den skrukka.

Eller gjør du det? Kan du ikke bare være som du er? Hva er galt med rynker, smale lepper, bruktklær, vaselin, cocosa og spenol?

 

Jeg begynte aldri å blogge for å bli noe slags forbilde. Dette er i utgangspunktet et arkiv der mine etterkommere kan finne min historikk innen psykiatrien på 90tallet. Jeg ser meg tilbake og vet at jeg nå er et forbilde for den jenta jeg en gang var. Hun som kviet seg for å stå opp av senga fordi hverdagen langt fra var noe å skryte av. 

Nå er jeg stolt av meg selv. Jeg er mitt eget forbilde, for mitt selvbilde for 7 år siden. Jeg er nok ingen andre's forbilde, men mitt eget, yeah.

 

Du kan være ditt eget forbilde, du også. Se deg tilbake på tider tøffere enn dette, og erkjenn at du nå er det forbildet du da behøvde. Framtids-deg. Visualiser det forbildet du vil være for deg selv i framtida, og strekk deg mot deg selv. 

 

La oss fortelle ungdommen: Hey, du kan få psykiske lidelser av å røyke hasj, listen to my story long time ago. Fjern alt dette sukkeret og stivelsen, og spis heller mer spennende mat. Bli avholdsmenneske, det er en rus å alltid være edru og rusfri. Lag et gjenbruksparty der dere bytter klær og ting dere er lei av. Lag SPA og bruk billig shampoo og balsam, samt cocosa som hårkur. Bruk cocosa, vaselin, sukker, salt og spenol som kroppspleie og hudpleie etterpå. Snakk positivt til hjernen din og fokuser på det du er takknemlig for. 

 

Ta deg et bad og slapp av,

stans verden fordi du vil av.

Vær fornøyd med den du er.

Hva sier du, er du sær?

Det er bra, det trenger vi her

 

Vær ditt eget forbilde nå

for den gang da din fortid lå

i ruiner, og du var forlist.

Nå har du livsgnist,

og du har reist deg.

Ditt eget forbilde du er på din vei.

 

Rise and shine,

drop the wine 

Don't go shopping even more,

stay inside and lock the door.

 

Du er bra nok som du er nu

ditt eget forbilde, all day throught!

 

Han jeg deler seng med i natt

 

Han snorker faktisk, men ikke i nærheten av så mye som meg. Noen ganger rykker han til, og jeg snur meg for å se om alt er bra.

 

Den lille 3åringen har feber, og det er ikke lenge siden siste stikkpille. Han er varm, og han hoster. 

 

Det er ingen annen plass i hele verden han skal sove i natt, enn her ved siden av meg. Han jeg deler seng med i natt, er en ekte skatt.

Jeg stryker ham på panna si. Så gir jeg han en kos, før jeg nusser ham på kinnet. Det er tussi å være tassi nå for tiden, som feber og hoste herjer, og en nys betyr to lange elver over munnen og haka. Hvem skulle tru, at nåko sånt kunne bu, i ei så bitte lita nese?

 

Jeg elsker, digger, liker og er så innmari glad i det lille vesenet som må bæres over på den andre siden av senga fordi han absolutt må sovne på min side. Min lille mammadalt.

 

Han kommer til å vekke meg om noen timer, og feberen kommer til å henge i. Så kommer vi til å gripe fatt i dagen som best vi kan, selv om det ikke er stort å gjøre når han ikke kan dra i barnehagen. Vi får leke rolig med Paw patrole bilene, lese i dyreboka og legge puslespill. 

Stakar liten, som gledet seg til å leke med vennene sine i barnehagen. Så fikk han feber. 

 

Heldigvis kommer pappa og storebror og skal være sammen med oss, i morgen. Derfor må han sove sin stille guttesøvn og bli så uthvilt han bare kan. For storebror og pappa er heltene. Hans store idoler. 

 

Og jeg passer på som en ekte løvemor, han jeg deler seng med i natt. Her kommer ingen tusser og troll fram til mitt lille hjerte. Han er min gogutt, og han kommer til å smile og gi meg en klem når han våkner. Og jeg kommer til å synes at det er den største gaven i verden.

 

😍😍😍😍😍😍😍😍😍😍😍😍

 

Har du hørt om meglerfru1?

 

Neida, Christina har ikke kjøpt og betalt meg. Hun vet ikke engang at jeg driver og skriver dette innlegget. 

 

Innimellom må jeg bare blogge litt om hennes meglerfru1, fordi den bloggen har gitt meg så mye gjennom året som har gått. Utsatt for fedmesykdommer, og med 2 medisintyper innabords, hvor hovedbivirkning er overvekt; måtte jeg ta meg sammen i fjor på denne tiden. For jeg var faktisk lett overvektig. 

 

Jeg må holde meg unna heftige blodsukkerstigninger, og hva er vel da bedre enn suksessterten, sjokoladekaken og gulrotkaken inne på meglerfru1?

 

Lavkarbo livsstil er en undervurdert måte å balansere et helsemessig fordelaktig kosthold på. For min del står lavkarbo i stil med hva diabetikersykepleieren lærte meg i 2014, da jeg kjempet mot svangerskapsdiabetes og skyhøyt blodsukker.

Bort med frukt, potet, ris, gluten, sukkerdrikke og sukkertøy; inn med kjøttmåltider med grønnsaker fra over bakken, nøtter, mandelmel, kokosmel, fett, fisk, tagatesse, rømme, sauser, fløte og ost. Det var en verden jeg ikke hadde peiling på, og jeg skulle ønske det fantes en meglerfru1-blogg der og da. Alle de diggsunne kakene og sukkerfri godteriet som jeg høygravid kunne momset i meg. I stedet satt jeg fast uvitende, midt mellom salatblader og Double O yoghurt, med et blodsukker som var rede til å ta knekken på babyen min og meg dersom jeg spiste det jeg virkelig hadde lyst på.

 

Innen diagnosen min, bipolar 1, er kosthold veldig viktig. Medisinene jeg går på kan ikke bare gi overvekt, men også lavt stoffskifte. Etter svangerskapsdiabetes er jeg særlig utsatt for diabetes, og jeg bør leve skjerpet. 

 

Ingen kunst det vel, når en av mine nærmeste venninner kjører på med verdens beste lavkarbo-blogg. Sjekk den ut da vel. Kanskje du vil prøve å finne ut hva som skjer med deg etter 2 mnd med rent kosthold? Du finner frokosten, lunsjen, middagen, desserten, godteriet og kaken inne hos Christina's meglerfru1; slå deg løs: http://m.meglerfru1.blogg.no/

 

Nå skal jeg lage meg en kjapp lowcarb pizza til kvelds, og etter det skal jeg spise lavkarbo ostekake. Som forøvrig smaker like bra som "vanlig" pizza og "normal" ostekake.

Sjekk ut alt du kan bruke Cocosa og Vaselin til!

 

Først og fremst; dette er ikke reklame. Jeg har kjøpt meg en krukke Cocosa for 99 kr på helsekosten, for aller første gang. Det er på tide, etter alle bruksområdene jeg har hørt den dekker. Begge vaselinboksene mine er tomme som fy, og det er på tide å gjøre som Marilyn Monroe: kjøpe en til. Jeg kommer tilbake til alle bruksområdene vaselin dekker. Hvorfor ikke gå inn i en shoppestopp av en budsjett-tidsalder med smarte og billige produkter som dekker mange områder på en gang?  Let's go natural quality, my dear!

 

For min naturlige del skal jeg bruke kokosoljen Cocosa til følgende:

 

- Fettkaffe

 

- Bordsmør

 

- Ansiktsmaske

 

- Hårkur

 

- Roe ned hårtuppene

 

- Barberingskrem

 

- Leppekrem

 

- Ansiktskrem

 

- Sammen med salt eller sukker: kroppsskrubb

 

- 1 ss daglig for å forebygge demens har jeg også hørt

 

- Sammen med eple-eddik: hvis lusa skulle dukke opp: lusekur! (Først eggeknekk med eddik, så flere timer med Cocosakur)

 

- Du kan forresten også bruke cocosa som glidemiddel, men visstnok ikke sammen med kondom.

 

 

Foreløpig har jeg testet Cocosa som hårkur, ansiktsmaske og fuktighetskrem. Jeg masserte oljen i tørt hår og lot det virke i noen timer, sammen med ansiktsmasken. Så shamponerte jeg håret 4 ganger, før jeg helte oppi billigbalsam. Rett og slett; jeg er ikke mer jålete enn det. Akkurat som sminkeboksen min inneholder kun en av det lille jeg trenger til det går tomt, kjøper jeg gjerne balsam for 11 kr. Forresten har jeg til enhver tid kun to øyenskyggefarger: Hvit metall og mørk brun. Hva skal jeg med flere farger? En stift i turkis kjøpt på salg er grei å ha, men jeg trenger ikke flere øyenskygger, derfor oppbevarer jeg ikke flere. 

 

Anyway; Nå er håret lett, smidig og fuktet, og jeg sliter til vanlig med brusete og skadet hår. Slik effekt som dette får jeg ikke av noen vanlig hårkur. Huden i ansiktet ser ikke tørr ut lenger, og det skal bli spennende å se hvordan cocosa virker som nattkrem i ansiktet. 

 

Har du forresten fått med deg alle bruksområdene til Vaselin, som jo er en luktfri og fargeløs ingrediens i mange skjønnhetsprodukter? En rimelig boks med den magiske salven med biprodukt av petroleum, er i virkeligheten et produkt som gir blant annet:

 

- Gjennomsiktig mascara

 

- Vippeforstørrende effekt ved påførsel hver kveld.

 

- Beroligende krem etter barbering

 

- Helbredelse av arr

 

- Hårtuppekrem

 

- Middel mot knirkende dører

 

- Fotkrem

 

- Fuktighetskrem

 

- Fikser tørre albuer, knær og lepper

 

- Sminkefjerner

 

- Sammen med salt/sukker: eksfoliering

 

- Massasjekrem

 

- Øyenbrynsformer

 

- Middel mot flass (massere i hodebunn før hårvask)

 

- Sikring mot hårfarge langs hårfestet ved hårfarging

 

- Tatoveringskrem; helbredende effekt

 

- Lærbehandling; får lær til å skinne 

 

- Skopuss

 

- Hjelp til å løsne seige lokk

 

Jeg heier på smart og naturlig shoppestopp. Med disse to produktene er det mye jeg får dekket framover, både innen ansiktspleie, hårpleie, skopleie og kroppspleie. Bort skal dagkrem, nattkrem, øyekrem, hårkur, leppomade og mye mer, og inn skal ei krukke med Cocosa. Siden jeg har brukt opp to stk bokser vaselin; en liten vaselinboks. Og så er jeg hverken sponset eller kjøpt og betalt: jeg har testet dette, og det funker fett!

 

 

Du behøver ikke alt det kostbare, og alt som glitrer er ikke gull. Vil du ha kvalitets-SPA? Legg deg i et badekar og smør inn ansikt og hår med Cocosa. Skrubb kroppen med Vaselin, sukker og salt, og legg deg og nyt. That's all you need, wise lady 😉 Kanskje vil du pynte deg litt for typen etter badet, for kvelden? Men du vil ikke sminke deg for å sove liksom. Form vippene med usynlig vaselin-"mascara", form øyenbrynene med magisk vaselin, smør deg med cocosa i ansiktet og ta på highlighter-vaselin på øyelokkene og i kinnene; voilá ☺

 

 

Farvel, superpappa

 

Det er timer som renner ut i sanda, og minutter mer verdifulle enn oasen i ørkenen. Så her sitter vi og nyter nuet. For i morgen tidlig skilles våre veier igjen for noen dager.

 

Men vi er vant til to hjem og alenetid. Jeg og minsten skal hjem til lykketoppen i morgen, og legge puslespill etter barnehagetid, mens 8åringen er overlykkelig over å få ha pappa for seg selv her i Hommelvik. Ikke rart det, siden han er en superpappa.

 

Mens Stian og Stian bygger bål på farmen, undrer Tore på om vi ikke heller skal se en film. Han fikk viljen sin med The mummy i går, og ok da; i kveld skal han få Stormageddon.

I morgen kveld skal jeg jo ligge alene i køya på Lykketoppen med pc'n foran meg, og se en eller annen dramafilm.

 

Vi valgte å snakke ut om mye i det siste, Tore og jeg, så nå er vi klokere på hverandre enn vi noensinne har vært. Jeg føler meg ikke bitter, men ønsker ham oppriktig alt godt. 

 

Jeg skriver svært dårlig i dag. Det er en bad write day, så jeg freser til, og Tore skvetter: "Ka det E for nåkka?"

Jeg svarer som sant er: "Æ HATE når æ skriv dårlig! Tørre kjedelige sætninga!"

-"Ja ka du skriv om da?"

-"Dæ."

 

Tore skulle ønske han var flue på veggen hjemme hos meg, påstår han. Vet ikke helt det, for jeg er snar med fluesmekker'n. Men ja, hvem skulle ikke vært flekk på veggen hos en bipolar tulling som meg. Akkurat dette med å ha dårlige skrivedager tåler jeg iallefall ikke. Og da freser jeg til for meg selv. 

 

Jeg sier farvel til verdens kjekkeste superpappan for denne gang, vel vitende om at det nærmer seg legohelg for han, og frihelg for meg. Blir det party mon tro? Well I don't care. Det er like mye digg i en filmkveld og ei lang natts søvn. Og aller mest digg er det når alle fire er samlet. 

 

 

 

 

 

 

Du ditt bygdadyr

 

 

Før du spytter i motvind og slår knyttneven gjennom tåke av uvitenhet; kjære bygdadyr, listen up yo!

 

Det er ikke det at jeg tror jeg når gjennom til deg, nei nei. Jeg vet jo godt at din næring heter drama ala gossip, så det er ikke derfor jeg skriver dette innlegget. Jeg skriver dette for alle de du dømmer, ødelegger for og sprer ondsinnede rykter om. Jeg skriver dette for å gjøre det litt vanskeligere for deg å ture fram med dine oppkonstruerte løgner, og jeg gjør det ved hjelp av moderne åpenhet. 

 

Med den danske, imaginære byen Jante, mente forfatter Sandemose å skape et bilde av at alle bygder og byer har en Jantelov. Forvaltere av Janteloven kaller jeg "Bygdadyr".

 

So what's up på menyen? Det vanlige? Du spiser fortsatt siste nytt om narkomene? Du gafler enda i deg sladder om alle i byen's originale? Du eter alt som handler om alle som tydeligvis har fått psykiske vansker i det siste? Alle siste innleggelser? Hun som ser sliten ut? Han som sitter i varetekt? De du har hørt har gjort, vært og blitt sett? Sammen med? Hvilken deilig rottesuppe skal du koke sammen i dag, for å slippe unna fokus på deg selv? Hvem er du her for å kritisere nå? Hå hå, ja du er spennende du, hva? Virkelig er du tillitsvekkende for alle dine venner.

 

Hva med å åpne øynene dine, bygdadyr, før du sitter der alene med sultent blikk og falsk, forbitret fasade? Janteloven er stinkende gammel, og det er på tide å tenke nytt.

 

For grunnen til at han du snakker så ivrig om, sliter med narkotika, ligger i et godt gjemt tjern som bare han og nøkken vet om. Du vet ingenting, og hvis du visste, ville du grått et helt nytt tjern til ham å gjemme sannheten i. Han har så mye vondt å bære; og der sitter du og sladrer som ei overfylt blære. Han nesten drukner, og du er med og slukner .. lyset hans.

 

Nemmen oi, er en av byens kvinnelige kriminelle innelåst i påvente av sak, hva? Men gjør det deg til dommer? Jury? Er dette noe du har peiling på, fordi du har hørt at han har hørt hun har hørt at han skal ha hørt? Skal du være en av de som dømmer, spytter og slår? Vennligst ikke dum deg ut; hold den uinteressante munnen din limt sammen med lynlim. Vi vil ikke kjøpe forhåndsdømmingen din, og forøvrig ei heller noen av teoriene dine. Snart går det mot ny vår, og hun frifinnes. Sannheten visste du aldri noe om.

 

La vennene mine være i fred, hvis ikke har jeg en ny venn til deg. Jeg kommer snart tilbake til henne.

 

Å heve deg over, er  noe du kan. Å lage iskulde og fryse ut alle originale som ikke passer inn i din oppblåste verden laget av A4, er også noe du er ekspert på. Men det stanser der. Du har stagnert, og vi ser det. Du kunne aldri holdt ut å være annerledes. Kanskje er du innerst inne ikke helt hetero, men du gyver heller løs på alle de som gikk ut av skapet, enn å ta det modige steget ut. 

 

Du gjemmer din angst og du skjuler din depresjon, bak fasaden du har laget av sladder og kvass kritikk. Ingen må se deg, så du gjør alt for å kle deg ut i heldekkende bygdadyr-kostyme. Men showet er over long time ago, og nå er det du som stikker deg ut som en umoden sutremunn blant voksne mennesker som tross alt søker noen å stole på. Noen de kan snakke med. Hvis de snakker med deg, vet de at du ikke greier å holde deg innen du når utedoen. Du lider av store lekkasjer som alle kan lukte seg fram til, og du kunne aldri greie å tie om noe som helst, men sprekker innen 2 minutter ute av syne, ute av sinn, og alt siver ut. 

 

Derfor sitter du der alene nå, og det er nesten litt synd på deg. For årene gikk, og alle frifinnende sannheter om alle du ødela for; poppet fram og gjorde dine sladreteorier til skamme. Han narkomane ble rusfri og gikk åpent ut med historien sin, en story som fikk deg til å gråte i dagesvis. Hun som var tiltalt skrev bok om det hele, og siden det ble ble en bestselger, endte hun opp blant de rikeste i byen. Rundt omkring i gågaten går lykkelige homofile par hånd i hånd; og det ser ut til å være en trend å godta folk som de er.

 

 Ingen kunne stole på et unaturlig kostyme. Så hvordan føles det å være byens venneløse? The walkalone? Ville du tålt å bli fryst ut i tillegg, av slike som deg selv? 

 

Jeg har en trøst til deg. Det er en ekte og god venn som du kommer til å bli kjent med framover. Hun kan være ei forbanna bitch, men iallefall er hun rettferdig og ekte. Hun heter Karma. 

Ok da; her er han 😊

 

Noen historier hugges ikke i stein, men skrives i snø. Det er noe vi alle vet. Men hva med det som bare fortelles til lyttende ører. Det som lagres i hjertet og huskes i en sjelevenns indre landskap? 

 

Det tok ham 10 år å fortelle meg alt. Og jeg er den første han åpnet seg til. For når ekte kjærlighet aldri rustet, samme hvilke stormer den red på, kan man ikke unngå å møte hverandre på ny under Gjertrud's misteltein. (Fant ikke bedre måte å beskrive det på, så takk Gjertrud og Olaf.)

 

For mange venner av meg kommer det ikke som noe sjokk det som skjer mellom pappan til barna mine og meg for tiden. Det er nok mer vi selv som er overrasket, for dette trodde vi aldri om oss.

 

Men det var alltid han. Ingen kunne måle seg på noen måter, og jeg er rede til å leve singel resten av livet hvis vi ikke får dette megatannhjulet til å fungere. Det krymper og blir lettere hver dag, forresten, og tilgivelse og forståelse ser ut til å smelte alle isbreér.

Vi begravde det dypt, dømte hverandre nord og ned, og satte på oss hvert vårt foreldresamarbeids-smil. Helt til vi begynte å kommunisere på ordentlig, og snakke sammen om alt. 

Trenger vi å krangle, bare fordi resten av verden mener man "må krangle og rope til hverandre" innimellom, ellers er det ikke å anse for en normal kjærlighets-relasjon? Få renset lufta, liksom? Men hva hvis man kommuniserer så bra, at den lufta er ren til enhver tid? Han er en god mann tvers gjennom, og jeg vet alt om ham.

 

Han har blitt spyttet og slått på, og rykter har surret verre enn biene på 70tallet. Men jeg er mammaen til barna hans, og vet sannheten. Jeg kjenner detaljene, og blir bare mer og mer glad i det mennesket jeg har laget unger med. 

Hvis vinter kan forvandle seg til sommer, kan istiden mellom oss bli til paradis.

 

Vi er fortsatt gode venner, og har ingen hastverk med noe annet. Men jeg kjenner hvor naturlig det er å ha ham med på middag hos gode venner. Kjenner hvor trygt det er når han sitter ved siden av meg i en begravelse og holder meg i hånden. Han er min mest trofaste bloggleser, og med en gang jeg legger ut innlegg er han på leser'n. 

 

Det kjennes så riktig å se film sammen med en som har samme humor. Kjennes så bra å snakke med en som er så lett å prate med. 

Jeg tenker at det umulige er mulig. At den gode praten forklarer det meste. Der ryktene tok grundig feil av ham, med mobben som lekte dommere, og bygdadyret som elsket å få all negativ fokus over på ham, er jeg superstolt av at Tore er far til mine barn. Han er en stor kunstner med et like stort hjerte, selv om falske og onde tunger sikler etter å svartmale ham. Jeg har vunnet alt på å velge å heller bli kjent med ham og den sannheten han tross alt kan bevise, og like stolt er jeg av det.

 

Bare han elsker barna mine like høyt som jeg elsker dem. Bare han kjenner meg som mamma. Nei det er sant; ekte kjærlighet ruster aldri, og nå skal vi se om ikke vi kan bruke litt tid på å pusse opp den til noe nytt og vakkert, og litt vintage.

 

Vi har hvert vårt hjem, og sånn er det. Vi skal ikke endre på noe, ikke på år og dag. Vi har så mye å ta igjen når det kommer til å bli kjent med hverandre på nytt, at vi gjerne lar barna våre kjenne den trygghet det er i det velkjente.

Men de bærer på en drøm, de også. En 3åring og en 8åring som smiler lurt hver gang mamma får en klem av pappa, og som elsker å være sammen alle fire. 

 

Ingen mann er så rå som du, Tore. Du er verdens beste superhelt for Even og Mathias, og du er en stor kunstner. Misforstått, ja, men de vet ikke sannheten. Jeg kjenner det du bærer på, og jeg forstår deg. Jeg kan trygt leve her, fordi hvis jeg skulle reise før deg, vet jeg at barna våre er trygge her hos deg. Du er en superpappa, og jeg har tillit til deg. 

 

Jeg er spent på hvor framtida bringer oss, og du kan stole på at jeg er her for deg min venn.

Fyllesyk? Da bør du se dette

 

Å føle seg litt bedre time for time er utelukket. Det bare blir verre dess mer du husker alt du håper du ikke gjorde likevel. Du drikker brus og spiser junk. Men pokker, det er nådeløst, hva? Fyllesyke og hukommelsestap danser tango foran tankene dine, og gjør deg ytterligere mer svimmel, som om ikke det var ille nok å klamre seg fast til senga opp ned. Du har en real swetty bad sunday, og håper gårdagen var funday, selv om du har glemt deler av den.

 

Kanskje ligger du der i den verste tåka og prøver å huske om du var naken da du danset på bordet i går, eller om du i det minst beholdt trusa. For tiden er det nemlig craving som gjelder foran shaving. Du legger hendene foran ansiktet ditt som apen emoji, og håper på det beste.

Danset du disco og litt zumba opp gågaten i natt, mens du "sang" nittitallslåtene til Dr Alban?

Klatret du opp stolper på vei til narspill som en annen wannabe lønneberg-unge?

Hva skjedde da du ble dårlig i magen mens du bestilte burger foran luken på bensinstasjonen? Hva er vitsen i ei lita luke hvis man ...hvis man blir syk? Rakk de å stenge luken? Hjelp. 

 

Kanskje er det vanskelig å vite hvorfor doen din ser ut som den gjør, eller hvorfor bordet på stua er dekket til fire, og du er bare en. Og ingen har spist av rottesuppa mellom fatene. Hvor var du i går, og hvem dro du ut med? Mysteriet banker opp hodet ditt, men du tør ikke ringe en eneste venn, i frykt for å ha oppført deg som en gladnaken nisse. Nå igjen.

 

Eller du har satt deg opp i senga og sitter der og rister på hodet for å huske om du gikk ut på byen utkledd som Donald Trump i barisen for ca 10 timer siden. Eller var det en drøm som i Jokke's aftenbønn? Nothing else matters, liksom; enn å huske, for søren.

 

Hvorfor late som, når det ekte kan være ganske komisk? Ring en venn og finn ut hva som skjedde i går; du kan jo få deg en god latter. Akkurat som jeg får når jeg ser meg i speilet nå. Prosjekt sminke er uoppnåelig, og jeg respekterer meg selv for at jeg ikke gidder nå. Hvorfor ikke bare være litt "truth underdog" litt oftere? Være litt stygg. Være den som har dumma seg ut. Le av seg selv. Bare føkke fasaden og la verden se fiasko. Er det ikke litt deilig?

 

Jeg sitter her på Lykketoppen med familietroppen, og er elefanten i rommet. Selveste morning face på time 3. Fyllesyk er det over et år siden jeg har vært, but I feel you deep. Kanskje kan det hjelpe deg å se sannheten bak bloggfasaden. Huffa bak Huldra. Frosken bak prinsen. Nøkken under den glitrende vannoverflaten. Mårratrynet bak bloggen. Hud bak foundation. 

 

Bloggverden er glam-infisert, preget av mote, even more glamorøs, og tilslørt med vakre fasader. Har dere ikke fått nok av det? Vil dere ikke heller se de grusomme mårratrynene våre en kjedelig søndag morgen, for så å føle dere litt bedre selv? For det er sant; jeg ser ut som krøllalfa uten koffein akkurat nå. I look like real shit, og jeg har ikke tenkt å gjøre noe annet med det enn å ligge her på sofaen og se lat ut i tillegg.

 

Og du har dagen derpå i bakrus?

 

La meg trøste deg: sjekke dette bloggemårratryne da. Jeg får det ikke bort med sterk kaffe, og jeg var ikke engang ute i går. Det verste er at en fyr jeg digger sitter her i stua mi og ser på meg. Well hello; han får ta basen under sminkefjasen som den er. Jeg digger mårratrynet hans, for han er prikk lik den moderne Askeladden. Så da får jeg bare flashe min sannhet og håpe jeg ikke minner for mye om heksa med nesa i klem. Snart skal jeg ta et bad og huldre meg til, men vi vet jo alle at det er som å gi ham et forhekset gulleple for noen sminkede timer.

 

I refuse to be a fake, at least some part of the time. Jeg kan sminke meg halvpen, jeg som alle andre, men hvorfor vise dere bare juks og fanteri her på bloggen? 

Du kan også slappe av. Ok så har du tatt deg en fest og sluppet løs dopaminene i full shakedance. Kanskje var de nakne, kanskje ikke. Kanskje trumpet du deg gjennom dokøa i frykt for å drite deg ut mens tarmsystemet ga deg en på trynet fordi du egentlig ikke tåler glutenpils. Kanskje er det derfor du har et blåøye, fordi den køa var totally wrong i forhold til kjønn, he too, me too, them too, get a grip and see too, before it's too late too.

 

Men de andre husker mest sannsynlig ei gira partyløve. Nesten litt bedre det, enn han herremannen her i stua mi, som fra nå av skal huske følgende mårratryne:

 

Det gjør så vondt

 

Som et slag i magen dundrer alarmen, og en gammel tone av "ingen liker meg" er altfor altfor høy for ører som leder til de fra før tusenvis av tankene. Det er fortid og nåtid i ugly dance, og man har ikke lyst til å henge med, or a chance. Den heter "Miss understood", og er ikke til å kødde med. Ei heller til å bare legge bort.

 

Det er ikke det at jeg har det tøft. Nei nei. Barna har ei kvikk venninne på overnattingsbesøk, vi har spist taco, og snart kommet barnefar Tore for å være sammen med oss denne lørdagskvelden. Alt er kos og samhold. Vi har det bra.

Det er ikke det.

 

Men jeg må få det ut et sted, det forbanna faktum at jeg er en bipolar outsider som ofte blir misforstått. Kombinasjonen lite etikette, ingen høy utdanning proppet med fremmedord, konfliktsky holdning etter et voldelig forhold for lenge siden, er nådeløst uheldig.

 

Når jeg blir misforstått, ser det ut til å være beinhard no mercy. Jeg kan bli tolket per chat, eller i en samtale, og siden jeg ikke er helt med blant 1000 tanker, kan jeg oppleve å plutselig bli nærmest tiltalt for å være bitch all mighty. 

 

Well well. Det har vært komiske tilfeller av misforstått bippehode, og det er ikke det at jeg kan "skylde på en diagnose", men det er en viss forklarende faktor. Der "Time out" har vist seg å være "Thai mat" under en samtale, er det klart det utgjør en viss forskjell at en jentunge ikke fikk timeout inne på et kjøpesenter, men thai mat. 

 

Men når folk blir sinte på meg uten grunn... Huff, jeg får så vondt i magen. Det slår i som et støt; og jeg havner rett tilbake i voldsalarmen's tidsalder. Det eneste som da skulle redde meg hvis en sint mann fullførte truslene, var en alarm. Nå har jeg blitt ei pingle uten alarm, før jeg står midt i det som en annen dum askeladdine.

 

Det er ikke uten grunn at denne høydesky bloggeren ikke har konflikter i livet sitt. Jeg kutter ut sinnafolk på flekken, og stikker mye heller hodet i sanden. Strutsen i streeten; det er meg det. Og jeg er vel omtrent den eneste bloggeren som startet bloggen nettopp fordi jeg trodde jeg slapp unna lesere. Jeg tenkte på det et helt år. Ville ikke ha oppmerksomhet. Denne bloggen skulle være et sted der jeg kunne lagre mine tekster, og det var genialt å finne ut at jeg eier alt jeg skriver her inne. Ingen kan kopiere det jeg lagrer her, for det er ikke lov. Blogg.no er beskytteren av mine tekster, noe jeg er takknemlig for. 

 

Å blogge medfører å dra strutsehuet opp av hullet, og sette strutsetrynet opp i skuddsonen. Jeg vil bare skrive. En skrivenerd som vil være i fred. Hvor mange som trykker seg inn på denne bloggen er fortsatt noe som farer forbi meg, og jeg har opplevd å bli litt redd i høyden når folk misforstår meg og blir hatefulle og bitre uten grunn. Jeg har hatt dager der jeg med vilje har unnlatt å blogge for å presse lesertallene ned, slik at jeg føler meg så usynlig som jeg hadde tenkt. Enkelte innlegg som handler om andre mennesker derimot, vil jeg gjerne ha ut for dem.

 

Da jeg var lita jente var drømmen min å skrive bøker. Jeg tror jeg kunne både jobbet som forfatter og bevart det sky privatlivet mitt. Man blir ikke en type kjendis som folk kjenner igjen på gata ved å skrive bøker, innbiller jeg meg.

For årene skulle servere meg alt som ikke gir status, som elektrosjokk, diagnose, vaskejobb, medisinering null utdanning og uføretrygd, og jeg lærte meg å tenke automatisk "ingen liker meg". Ganske interessant dukket den holdningen opp som automatikk da tiden kom for å lære å elske seg selv. Jeg var glad i meg selv, men avslørte gang på gang automatfølelsen av at folk jeg møtte "ikke likte meg". Det hadde blitt noe jeg bare gikk ut fra, og begynner nå å gå over i takt med mestringsfølelse og egenrespekt.

 

Det er visst bare ikke greit at en dame med så lav sosial status som meg, setter grenser og sier fra, for enkelte ulveflokker.

 

Anyway. Her i strutsehullet under bakken kan jeg gjemme meg for sinnatagger, pmsbomber og nett-troll, ikke sant. Her er jeg trygg, og alt som er ute av syne er ute av sinn. 

 

Hilsen pingle og fornøyd med det  ...nesten.

 

 

Kroppen's reaksjon på sukker etter et år på lavkarbo

 

Det bruser i hodet, og tankene er lys våkne. Resten av kroppen er i ekkel dvale, og ubehaget i magen er boblende ivrig. Du døser, men det er ikke en psykisk rus. Den er fysisk, og du kan ikke røre deg. Minnene fra da man hadde svangerskapsdiabetes kretser rundt i et hode i spinn, og det er bare å innse at en ligger der som et fjell, og kan ikke røre seg. Blodsukkeret raver høyt over ethvert hint av fornuft, så da hører man etter og husker dette kroppsspråket til neste gang. Ellers..! 

Du kan ikke røre deg, men ligger der som en steinstøtte i frys fra Narnia. Det er ingenting annet å gjøre enn å vente til blodsukkeret daler igjen.

 

For da du stod i butikken for 2 timer siden og skulle kjøpe helgegodteri, fikk du en idé. Det danset e-stoffer, sjoko og lus-rødfarger foran deg. Jelly-bønnene rett og slett showet fargerikt med trance oppi boksene, og nå ville de ut og danse.

 

Da, akkurat da, kom du på hvor forbanna flinkis du hadde vært i et år: time to celebrate; det skulle nok gå fint med en bitteliten ekstra godtepose. Du hadde glemt hva jelly beans het, men de har masse farger og er bittesmå. Du liker bare de hvite, ferskenfarga, rosa, røde og gule med prikker på, så du satte i gang og sorterte. Nå skulle du sukkersprekke på smågodterier, og den eneste gangen det skjedde på lavkarbo-året ditt, var da venninna di fra Finnmark var på besøk på sensommeren i fjor. Og når er det januar.

 

De gule med brune prikker er banan. De lysegule er sitron. Viktig. For du skal ha banansmak. Jelly beens heter de. Nå husker du. Noen biter sjokolade med nugattfyll inni og noen munner, some jelly's sortert, og du er klar for tidenes sukkersprekk med funlightsaft attåt. Du gumler i deg fy fy, og det går bra i en times tid. Så resignerer du.

 

Dette var meg på sprekkern i dag, og nå er jeg og blodsukkeret mitt på vei tilbake til nesten-normalen. Jeg fikk en enorm reaksjon etter de super-raske karbohydratene i dag, og ble rett og slett liggende langflat som om jeg var drita full ved drøbakssundet i kroppen, og lys klar i hodet. Straffen var ille etter å ha inntatt godteri. Tåler jeg ikke sukker lenger? Barnefar her ble nesten litt rett for at jeg skulle ha fått diabetes igjen der jeg lå og snøvlet. Og da ville det vært diabetes here to stay. No return. 

 

Jeg er nok ikke vant til å proppe i meg alt mulig rart lenger. Kan tåle en glutensprekk, en rice ride eller en potato joy, men rent sukker? Oh my angel, and my god;  for en reaksjon jeg får av det.

 

Det verste ubehaget begynner å gi seg, men jeg vet jeg går dager i møte der fordøyelses-systemet krangler med meg 2 ganger i timen, og den syrlige følelsen i hodet vedvarer. 

 

Det er liksom ikke meningen man skal sitte og proppe i seg desilitervis med pepper heller. Eller spise 10 spiseskjeer med pulverkaffe. For ikke å snakke om å hive 1 liter med bakepulver oppi muffinsrøren. Alt med måte. Sukker er ingen selvfølge i store mengder, og kroppen har mange måter å si fra på. 

 

Lavkarbo. Ja, det vil bli sprekker. Det kommer tider da jeg spiser en frukt innimellom, en potet her og litt ris der. Godteri kan jeg også skeie ut på, og gluten har til tider besøkstid i kroppen min. Men det er smått med alt dette, fordi det er krydder i kostholdet en sjelden gang. 

 

Energien flommer over til vanlig, når kostholdet er i balanse. Jeg kjenner kroppen min. Den må leve på lavkarbo 95 % av tiden. Skal man leve med dette som livsstil, bør man også ivareta de resterende 5%. Kose seg med litt frukt, bær, gluten, ris og potet. Det er så langt derfra til sukkertøy, og det er nok gode grunner til det; fikk jeg erfare i da.

 

Du vet du er mamma med stor M, når..

 

Olala. Du har dager da du ikke aner om det et mulig å rense den forbanna komfyren, så du ignorerer. Det er noe du kan. Flekkene oppdages alle på en mystisk gang akkurat i det du lider av et enormt vaskeanfall en gang i måneden. Du finner en julenisse på kjøkkenet når det nærmer seg februar, og stapper den oppi det ene skapet. Der kan den ligge til du gidder å fjerne je u el a. Jula. 

 

 

Låta "Honey I'm tougher than the rest" dundrer ut av høytaleren for 20' gang, og du begynner med selvdiagnotisering. Dette fordi du husker en tidligere nabo med diverse diagnoser som alltid spilte samme låt om og om igjen den sommeren da du skulle bade masse ute i det svære bassenget du latet som du kjøpte til kiden. Du var gravid som fy og det var hetebølge. That pool was for the mama. Men det ble litt musikkdrama.

 

Anyway, du er ikke så tougher than the rest at du gidder å hente pappesken med "julepynt" på. Selv om du nesten blir paranoid av alle nissene som stirrer nådeløst fra alle hyllene i stua. Du glor tilbake og kjenner at de ikke lenger er velkommen. Men du ville heller satt deg ned med puslespillene du og ungen din har puslet 25 ganger enn å gidde å rydde bort jul nå. Jula får vare til gulere tider enn dette.

 

 

Nei, nisser får være nisser, for akkurat nå må du konsentrere deg om alle smulene på gulvet, flekkene på skapene, kjøkkenshining som ikke kan vente, rydding av 3 garderober, trappevask (som kan vente), søppelbæring, dassvask, sokkesortering, middagslaging, ...og oisann; minsten tissa... i ... senga ...di i natt..  Di seng? Jupp.

 

No mercy: det MÅ skiftes på den sengen, og du villikke mendumå. Du tenker ikke lenger, dessuten; du rapper der oppe i hodet. Du har så mye å tenke på mens du skifter sengetøy at du nærmest ikke enser at du gjør det, så hvorfor ikke skifte sengetøy på automatgir oftere? Du er jo ikke til stede uansett, samme hvor mye du skulle begynne et nytt og mer mindfullt liv etter det lynkurset. Og har katta blitt vinterfeit, eller har ikke p-pillene funka?

 

 

Well I don't know baby, maybe you've been around too.

 

Du håper du snart skal bli lei av Bruce og hans tøffere enn resten, med tanke på naboene, men det ser ikke ut til skje. Tvert imot inntar han ny rekord, og slår alle låter du har hatt dilla på. Like ever. Tilogmed "Dust til dawn", og alle Metallica og Jokke og Velentinerne - låtene du noen gang har hørt på repeat. Bruce får det til å bruse autistisk. Om og om igjen.

 

 

I går så du askeladden 2017 på sengekanten, og de siste 20 minuttene var med halvåpne øyne, sikkel og wake up av snork. Du er ikke 18 år lenger. Likevel skvatt du sånn av huldrene og trollet at du vekte 3åringen. God damned, på tide å vokse opp. Du er mamma!

 

 

Det beste er at du storkoser deg med alt dette. Du påstår til alle at det var da du ble mamma at festen startet. Og du mener det. Really. I mårest trillet du en herlig 3åring til barnehagen mens du boblet av lykke, for snart skulle du få hente ham igjen. Det betyr en søting som løper inn i armene dine. Ok dere krangler om tannpuss og hårvask, men dere digger hverandre for det meste.

 

 

 Et nytt ord du har lært deg er "krisemaksimering", som i "herreguuud tenk hvis det skjer skolegutten min noe før jeg ser ham igjen?" "Hva hvis 3åringen ikke overlever barnehagedagen, jaforsliktharskjedd!!" Du krisemaksimerer til du skjønner selv at du har blitt ei hysterisk tutte på villveier, akkurat i det du foreslår at 3åringen kan være hjemme fordi pappaen jo kan krasje bilen. You could never ever forgive yourself, ja nei han må nok være hjemme. Selv om du trengte alenetid nå rett før alle fire skulle stresse ivei på bursdag. Takk og pris for en barnefar som tar styringen og dytter deg utfor så du kan hoppe i strikket hver gang et hysterisk anfall nærmer seg: "Det går da bra, vi kjører nå. Kremt. Og vi kommer tilbake i live!"

 

 

 

8åringen sparer til langt hår mens verdens cooleste lærerinne heier på ham: "kjære foreldre, IKKE klipp ham; han er så nett med langt hår!" Og du er så forelder at du får tårer i øynene av at hun sier sånn. Mamma. Den beste motivasjonen til alt i hele verden. Den kosen og den lille nussen. Den tynne søte stemmen. Du ville gjort alt for den lille kroppen, for du er mamma.

 

Skolegårdens helt: Barnet som blir mobbet, men som gjør de voksne's jobb og hjelper andre mobbeofre

 

Jeg kjenner en gutt i sin beste alder som får høre hver dag at han er "stygg". At han er "rar". Når han ser kompisen sin blir mobbet, gjør han alt for å stille opp i den til tider skumle skolegården. 

 

Det er selvfølgelig ikke nøye hvem han er. Jeg får ikke lov til å si hvem han er; rett og slett, da dette er noe han synes er flaut. Som voksent medmenneske er det en del ansvar som følger med. Jeg kan bare støtte han og foreldrene hans som best jeg kan.

 

Vi trener på å "le tilbake". Han øver seg på å "klare å overse mobberen". Vi snakker om hvordan de som mobber andre for enhver pris ønsker å få fokuset over på andre, og kanskje fordi de sliter med noe usynlig. Vi prøver å muntre opp en liten gutt som begynner å tro at han er stygg og rar. Vi prøver å forklare han at utseendet ikke er det viktigste, men at om det var det så er han verdens vakreste lille alv. 

 

Han er snill og tøff som hjelper vennene sine i skolegården, noe som er en egenskap alle barn gjerne skulle hatt. Selv om selvtilliten allerede begynner å skrante når det kommer til utseendet; og vi voksne fortvilt må se på at vi ikke rekker å redde alle tankene hans fra å drukne i selvhat, er han altså mest opptatt av å hjelpe kompisen sin. Jeg får tårer i øynene når han sier til mammaen sin: "Han satt oppå ham og holdt han fast, jeg kunne ikke la ham banke ihjel kompisen min med juling, mamma. Men vi ble reddet av ringeklokka!'

 

Hvilke forbilder er vi? Hvem POKKER lærer barna våre at det er utseendet som teller? Hvem skal snu denne jålete skuta? Hvorfor lar vi noen barn lide så enormt at de får behov for å gi andre barn juling for å slippe fokus på seg selv? Hvor er vi nå? 

 

Kanskje er det på tide å bringe frivilligheten inn i skolegården. Er det ikke slik at NAV vil ha arbeidsledige i aktivitet? Hva med å utnytte ressursene til å passe på barna våre i landet's skumle skolegårder, der mange unger går i krigen hver dag?

For den dagen krigen er over, er sporene ikke til å fjerne. Da er det posttraumatiske stresslidelser som preger hverdagen til de som opplevde det som utviklet seg til farlig hat med årene. Da må vi innse at vi sviktet de små uskyldige og livredde hjertene som sårt behøvde tiltak. 

 

En gang i tiden fikk en liten gutt høre hver dag at de andre elevene ville at han burde ta livet sitt. Til slutt orket han ikke mer. Du kan lese om den tapre, nydelige, snille engelen til mamman sin her: 

 

http://m.forbipolene.blogg.no/1456400700_25022016.html

 

En annen tapper gutt fra vanskelige tider, overlevde, men som voksen slier han med ettervirkningene: 

 

http://m.forbipolene.blogg.no/1452265971_08012016.html

 

Stina på bussen går det bedre med nå. Hun har fått seg venninner på den nye skolen, og livet er lettere. Vi har god kontakt med henne og familien. Dere kunne lese om henne i følgende innlegg: 

 

http://m.forbipolene.blogg.no/1478877992_jente_ble_mobbet_p_bu.html

 

 

Forelskelse er skadelig på vinteren

 

"...your road is dark, and it's a thin, thin line. But I want you to know I'd walk it for you anytime!" (Springsteen)

 

Nei jeg tør ikke. Jo, jeg tør. Nei jeg har ikke lyst til det. Jo jeg har lyst. Nei jeg skalværesingeltildendagenenglenesynger. Jo, du er engelen min, syng for meg nå. Nei. Jo.

 

Å være en istapp av en jernkvinne med ei tunge som har satt seg fast i stolpen i feil årstid av Narnia, er vel ikke noe å forsvare, hva? Jovisst, det er trygt og godt å være alene innom de tykke murene. Dessuten kan det virke nærmest farlig å forelske seg nå. Som en stemme som hvisker nede fra wrong shoulder: "Det er skadelig å forelske seg. Vinteren omkring ei isdronning kan smelte, og hva gjør du da? Hvem er du da?"

 

Akkurat nå vet jeg at jeg er selvstendig. Jeg vet at jeg aldri krangler med noen, og at det er fredelig og rolig her i vinterland. No drama.

 

Så la meg være i fred. Vil du tine Narnia, så gjør det forsiktig. Ikke lag noe bråk her, det er så stille og godt her nå. Ikke komme her og prøv å lag krusninger i vannet; det vannet har forlengst stivnet til is, bare coole'n her med meg og nyt livet. Ikke vær mistenksom og sjalu, jeg har like lite lyst på andre menn som du har på kua i fjøset nedi dalen her. Konkurrenter? Du mener du har konkurrenter? I fjøset da eller? Du tror oksene der ute flørter og prøver seg på meg. Men du vet; en okse kan også bli redd og løpe sin vei. Straks ei bipolar ku som meg åpner kjeften, kan du stole på at alle okser løper langt. Trust me, jeg er altfor merkelig for alle andre enn deg. For du er like rar som meg. 

 

Jeg gidder ikke å forklare meg, og ikke har jeg tid heller. Null stress. Alle vet at jeg er til å stole på. Alle vet at vinterdronninga bor alene, og at hun aldri mer kommer til å elske igjen. Med mindre det er du. Du som blåser liv i Narnia. 

 

Men da må du hviske stille og forsiktig fra riktig skulder: "Selv om du bor i vinterland, er det ikke skadelig med litt fargerik forelskelse!"

Og jeg svarer deg: "Men tiner du opp alt dette, er alt tårer. Hvor skal vi gjøre av dem?"

Da må du hviske at vi kan bade i dem. At de er nyttig for noe. At tilgivelse for det nyttesløse er nyttig, og ikke bortkastet. Overbevis meg om at forelskelse ikke er skadelig her i vinterland, og vi skal bade som to gladlakser mens alle oksene løper sin vei.

Don't walk alone

 

Don't walk alone

 

All your heavy stories,

you carrey all the worries.

I hear your beating heart.

Can you feel the new start?

 

Give your words from the deep bone

don't you ever walk alone

I will write them lines for you in stone.

Your life will never be gone..

 

I give you my tears,

as you share 

your inner fear.

 

Please don't walk alone no more,

open your door.

Don't be afraid my friend,

this wount be the end.

 

And don't you care about

all them scream and shout.

They don't know your truth

from the long gone youth.

 

Just don't walk in silence ice,

frozen tears might close your eyes.

Let me in, let me in.

Cuz you know the roots in your inner,

you're forgiven, aint no sinner.

There will be days of thunder

all gone under.

 

But you will rise with the morning sunshine

walking the line

walking the line 

You will, you will

shine.

 

Helene Dalland, forbipolene

 

 

Ivrig dame twerket horisontalt; sjekk hvordan resten av festen reagerte!

 

Kom bli med oss på ass shaking twerking rocken roll!

I helgen feiret vi naboDiva med flerkulturell bursdag der Russland, Cuba, Africa, Norge og mange flere nasjoner gjorde Heimdal til knutepunkt i form av et PARTY på høyt nivå!

Het twerking høyt oppe og lavt nede, vennligsinnede partypeople med godt humør og løs tone; og etter en stund fikk vi show av en annen verden. En av de flotte damene fra sydlige strøk kunne virkelig twerke i alle mulige stillinger. Til begeistret høy jubel og taktklapp fra resten av festen, twerket hun seg ikke bare dypt ned i knestående, men også liggende på magen sin. Et fantastisk kunstverk som man kan se i profesjonelle musikkvideoer. Jeg kan også twerke, trodde jeg. Men det var inntil jeg spurte om twerkegudinnen kunne lære meg knestående og horisontal twerk 😂 Den stive nordiske rumpa mi var slettes ikke villig, men ga oss en god latter i allefall. Jeg tenker å øve-twerke på gulvet. Join meg gjerne. Shake that ass!

For et herlig festfolk! For en partyfaktor! Hele kroppen min girer etter å fortsette festen og danse mer, så  i bestemte oss for å invitere hele gjengen hit til Lykketoppen om to uker! Da blir det twerk on top, med Diva, Pablo, Øyvind, Tine, Twerking queen, Alexia, forbipolene og resten av det partyglade folket. 

 

Gratulerer med dagen Dianelys 😙

Low carb long gone når vertinne Alexia hadde laget sånn fantastisk servering 😉

⬇⬇...Tine daaa! ⬇⬇....Helene daaa!⬇⬇

 

I dag var det bare å rockenrolle videre til tantebarna Tuva og Magnus sin fellesbursdag i lokalene til verdens beste barnehage Fosslibekken. Null stress dagen derpå når man er totalavholds fra alkohol. Wow; edruhue anbefales; jeg er i toppform altså. Dessuten; festen er alltid gøyest sober clean, kaffepreget og kvikk.  

 

Barnepappa Tore var med i barnebursdag han også, og dro etterhvert videre med gutta til neste bursdag: ei av gutta's søskenbarn på farsiden. Jeg digger at det går an å gjøre det så fleksibelt rundt barna sammen med superpappan til ungene våre. Han fortjener en thumbs up for å alltid tenke på det beste for lille Even og store Mathias 😎😎

 

Nå har jeg landet på sofaen, og begge gutta er hos Tore til i morgen, da suser vi i enda en bursdag, til ei nabopie så søt go, at hun titt og ofte kommer innom meg og sitter her og tegner når gutta krutt ikke er hjemme også. 

 

I  L♡VE  PE♡PLE!

 

Lik gjerne bloggens facebookside for oppdateringer: https://www.facebook.com/forbipolene.blogg.no/

 

 

Gammel kjerring på kanten

 

Dette innlegget ble skrevet sent i går, men siden jeg har blitt så rammelgammel, sovnet jeg mens jeg skrev. Så jeg får gjøre det ferdig nå.

 

Jeg er en av oldisene i bloggverdenen, og barna mine kallet meg "gamla". Do rampungene mine kompenserer med å si: "Mamma du e fin, og æ e liten og kul!" Jeg ligger her på sengekanten og er rett og slett gamla på kanten. 

 

Jeg er så glad for at jeg ikke hadde en blogg da jeg var 20 år. Tenker med skrekk og gru på hva i alle dager jeg hadde skrevet som 29åring på den bloggen, tvangsinnlagt på gjøkeredet, i far away psykose. "Snart kommer P3 og henter meg, og tar meg med over grensa til Sverige. Eller til Danmark. Whatever! Get ready for ready mens jeg teller alle tvangstankene mine her på lukket avd (her det skjer!)" Eller "I dag har jeg bare drevet og tilfredsstilt tvangstankene mine. Telt ikke bare litt; alle tingene på rommet måtte gå opp i 3, så jeg rakk aldri det institusjonsmåltidet!"

 

Jau det skulle virkelig tatt seg langt ut på kanten hvis denne skrulla her hadde blogg litt for tidlig i det rufsete livet sitt. Det hadde ikke blitt en blogg på kanten, men en katasttofeblogg på trynet lang nedenom den kanten. 

 

Jeg er 37 år, og jeg gleder meg til hver eneste rynke. Ja, jeg mener det faktisk. Å bli gamlere er jeg ikke redd for, da livet har lært meg at hver time gir erfaring i ryggsekken. En ryggsekk with me from dusk til dawn  For 7 år siden begynte jeg å innta et stabilt, medisinert og friskt liv. Veien dit hadde vært så sjuk og ubeskrivelig, at jeg frykter det ikke finnes ord. Men jeg har prøvd å beskrevet det inne på bloggens kategorier som handler om mine egne historier. Den verden jeg har sett, har bare de som har tatt syre sett. Og jeg har aldri rørt syre. Det sier litt om bipolar 1. Det er en så umenneskelig stor oppgave å løse, at den diagnosen topper selvmordsstatistikken. Jeg har mistet mange venner i selvmord, og jeg skulle ønske verden hadde gjort bedre plass til dem. Hvor jobber kunstnere og musikere? De må bevise alt før de kan skape sin karriere, og mange gir opp lenge før det. 

 

På den andre siden sitter jeg. Her på sengekanten. Lykkelig og tilfreds, og klar for å bli gamlere. I survived, noe enkelte venninner av meg fryktet ikke kom til å skje. Men life turned out to be great på den andre siden av tunnellen. 

 

Ja, mine to sønner, dere har rett. Mamma er gamla. Jeg har opplevd mer enn enkelte som er mye eldre enn meg, når det kommer til dype plan i psyken, og mentale oppgaver å løse. Sånn sett er jeg erfaringsrik og gammel. 

To klesvasker, hårbleking, bad og TVtitting. Så er jeg fornøyd. Mitt eget selskap er knall. Det tar jeg som et tegn på at jeg er et friskt gufs fra gamledagene. 

 

Jepp. Der sovnet jeg. Rakk akkurat å trykke lagre. "Friskt gufs"? Javel. Well it's saturday night, og jeg driver og sminker meg som en fjortis. Men fra Trace urban på TV'n boomser låter uten rytmer, som jeg ikke helt er ung nok til æ digge. Så jeg skranter meg ned trappa med hånda på hofta (ikke helt, men nært), og henter en harman/kardon jeg fikk gratis av telia ved abonnementsbytte for et år siden (hadde aldri hatt peiling til å kjøpe, det er jeg for gam... ja du vet: for gammel til), og nok en gang gidder jeg ikke lime på den ene foten som har ramlet av høytaleren ca 5 ganger (too old for that), for å høre på 90's music!

 

For i kveld skal gamla shake assen på latinoparty, nemlig. Jeg og nabodiva venter på skyssen, klar for action. I kveld venter selskap når jeg kommer hjem. Tenk for en luksus, hva? Jeg trenger ikke å løpe denne gammelskrotten etter menn for å flørte; jeg har allerede fikset full pakke for gamla! 

 

Ha en strålende kveld; kanskje vi sees i Trondheim by?

 

Til puppene mine: "It's like we're on the edge right now. I wish that I could say I'm proud, I'm sorry that I let you down!"⬇↙⬇↘⬇↙⬇↘⬇

He too, faktisk!

 

Jeg begynte med min egen private lille #hetoo lenge før #metoo.

En liten titt i arkivet, og jeg fant herlige minner om en av de gangene jeg fikk tatt revenge over at en dirtbag klamret seg fast til rumpa mi som om han holdt på å falle utfor et stup. Bare at han var ikke i nærheten av et stup, men på et discotek.

 

La oss ta en titt på stakkars #hetoo :

 

20.10.2011:

Det var på et Halloweenparty i Stjørdal i helgen at en ung kjekkas fikk gjennomgå, etter han tråkket over streken.

Utestedet var like stappfullt oppe i diskoteket som nede i den store kjelleren ved toalettene. Folk så ut til å samles nede som oppe, og en kvinne gikk seg en tur ned til toalettene for å hjelpe en venninne som hadde blitt syk. 

Der nede i kjelleren gikk hun forbi en høy, kjekk, ung mann som nok var vant til å få gjøre hva han ville med jenter på hans alder.

I det han passerte henne, gliste han frekt og klasket henne på rumpa. Han grep tak i henne på baken, klemte til, og ga henne så et par klapp i farta. Så gikk han videre.

Men han kom seg ikke lenger enn et par meter, før hun nådde igjen ham og tok tak i jumperen hans i brystkassehøyde, mens hun sa høyt: "DU! Du kommer HER! Nå!" Så dro hun ham etter seg bort til veggen ved trappa, der folk strømmet mellom toalettene nede og discoteket oppe. Hun stilte ham til veggs, og nå var han ikke så tøff lenger.

Den irriterte kvinnen satte i gang med å beføle den unge herremannen hurtig og frekt. Hun klypte tak i rumpa hans og klappet hardt, mens hun grep tak i hans edlere deler med den andre hånda, og skviste til, mens hun informerte ham om de mer eller mindre manglende rettighetene hans: "Du klådde på meg, da kan jeg ta på deg! Og ikke drit deg ut nå, for her skal jeg klå!" Så ble han spanket på baken og klemt på framparten.

Et par unge damer kom forbi, og kvinnen, som nå var godt i gang med sin lille hevn, sa til dem: "Sånn gjør vi med menn som tar på rævva våres uten å spørre oss først!" Jentene var enige, og lo og klappet med hendene.

Kvinnen klappet, skviste, klemte og befølte fyren til hun så ham var like fortvilt som hun selv blir hver gang en fremmed dasker henne simpelt på baken hennes. 

Men det skulle ikke ende der, selv om enden hennes nå var hevnet. Kvinnen og den unge wannabe cool dude my ass, møttes på dansegulvet senere. Da satte hun i gang igjen, og klep tak i baller og rumpeballer så alle kunne se. Det virket som om han mistet noe av den høye kjekke statusfasaden han så ut til å tilstrebe. Dessuten stod det ikke i stil til den coole dansen hans at ei dame som var eldre enn ham drev og tok på ham her og der med skvis og tak. Ikke videre behagelig. 

Hvem denne damen var? Me, ofcourse. Jeg har da litt selvrespekt, og trøndermeg er som Brøndbo: Glad i rumpa mi! 

Hva skjedde med gjensidig respekt i form av trivelig roting og gjensidig klining og tasking? Toppers med rumpebeføling altså, men bare hvis du er sikker på at den andre parten VIL det. Merk: Vil det! Da er det både sexy og sjarmerende. Men vi damer er ikke en gjenstand objektivisert dit hen at det er bare å beføle oss som man behager. 

Husk det, neste gang du får lyst til å behandle meg som et brainless objekt: Jeg, og mange med meg, kommer til å ydmyke deg tilbake til du lærer å behandle damer med samme respekt som du behandler menn. Mange av oss har nemlig en plan klar i slike situasjoner, og iverksetter aksjon lærepenge dønn. 

Og vær ikke sikker. Neste gang kan det være en annen plan. Kan det være at DJ'en stopper all musikk, peker på deg og sier: "DU befølte nettopp en dame og DET er ulovlig, KOM deg ut!"

Kan det være, at du da vil føle at grensene dine er bittelitt tråkket over?

Du ber et frossent hjerte tilgi og elske igjen.

 

Har du noen gang lagt deg i et badekar og latt tårene trille? Satt på Bruce med "Tougher than the rest", og bare ligget der og latt tårene fylle badekaret litt mer?

 

Gamle tårer fra frosne kanaler som tiner opp og trenger seg ut. 

 

Min sjelevenn. 

 

Jeg skulle så gjerne ha tilgitt deg. Tenk så fint vi kunne hatt det da. Men alt du gjorde, som du ikke burde, som jeg liksom aldri fikk vite om du mente å gjøre, eller ikke. Alt det lagret jeg, før jeg glemte det, og så gikk jeg videre i livet mitt. Det var en del greier jeg måtte fikse.

 

En gang i tiden hadde vi det så bra, vi to. Så raste alt sammen og vi gikk i forskjellige retninger. Siden det var jeg som falt så det sang, begynte jeg under bunnen. Jeg måtte bygge Rom, og det føltes som jeg hadde bare en dag på meg. Du begynte fra en høy hest, og mye gikk til hodet på deg.

 

Du såret meg sånn. Og jeg fant meg i alt for mye. 

 

Fortell meg. Hvordan tilgir man, som "Angel" med The Kelly family? Hvordan tilgir man det utilgivelige?

 

For nå er du her igjen, etter alle disse frosne årene, og tiner opp gamle tårer med roser og fine ord.

 

Men hjelp meg. For jeg mistet troen på kjærligheten for lenge siden. Og jeg trenger ikke roser, men svar. Jeg trenger en venn i deg. En å prate med. 

 

Du sier det er noe du sliter med, en diagnose som ville forklart mye. Du forsvinner i en annen verden av 1000 tanker akkurat når jeg trenger å prate ut om en vanskelig fortid. 

 

Du skjulte henne i et halvt år og serverte meg løgner. Heldigvis var det ikke utroskap. Men da vi fant sammen igjen, ble hun til en løgn. 

Gang på gang behandlet du meg som om du var min verste fiende. Så brast det, og jeg fikk erfare at tårene dine langt fra hadde frosset til is. 

 

Hvorfor alle løgnene? Hvorfor alle svikene? Hvorfor lot du meg stå alene i alle stormene? Hvorfor sparket du meg da jeg lå nede? Jeg har så mange spørsmål, og jeg skulle så gjerne elsket deg igjen, men jeg klarer ikke å skape tilgivelse alene, fordi det var så heftige svik du ga meg i stedet for roser før i tiden. Hvis du virkelig har endret kurs, hvorfor ser jeg deg ikke i farvannet mitt når bare kontakten med deg gir meg minner fra fortiden som jeg ikke egentlig vil tenke på?

 

En klok gammel dame sa til meg: "Han elsker deg ikke, Helene. For min kjære ville aldri behandlet meg sånn." Det såret ikke engang, for jeg hadde mistet troen på kjærligheten.

 

Jeg begynte å legge lås på slikt. Kjærlighet liksom. Hvilket klissete tullball var det?

 

Og nå står du her face to face og sier at du elsker meg. Men rosene dine kan ikke fortelle meg det som ord kunne gjort. Sorry. Jeg blir glad for blomster, men når de erstatter den gode støtten og den varme praten med alle svarene jeg behøver for å tilgi deg, da er det jo best for meg å ikke se deg, slik at jeg slipper å bli mint på den vonde fortiden. Jeg aner ikke hvor jeg skal starte. For siden det aldri ble deg og meg, bestemte jeg meg for at det beste er å bo alene resten av livet. 

 

Ingen kan elske som oss. Ingen kan prate som oss. Så lenge det er overfladisk pjatt. Men ingen kan krangle som oss, eller hate så inderlig som oss. Hvor er du, hvis du elsker meg så inderlig, når flashbacks fra traumatiske tider gjør jernkvinnen i meg til en forvirret liten Tingeling? Hvor er du hen, når du har tint mine tårer og de triller rundt i minnene om en brukken fortid? 

 

Hvor pokker er du når jeg trenger deg? Når du forsvinner i en selvmedlidende verden der alt handler om deg? Jeg godtar at jeg ikke kan endre deg. Jeg godtar det.

 

Man skulle så gjerne tilgitt og glemt, sant. Men hvordan skal jeg greie det helt alene mener du? Det er så mange flere frosne, glemte tårer her inne i meg. Jeg er så lei meg et sted langt her inne, for alt det som du ikke burde gjort. Men som du gjorde.

Jeg greier ikke å tine alle tårene ned til en vakker kjærlighetsoase alene. Hvis du ikke tar imot meg, er det som å skru på kranen min midt i ørkenen. 

 

Enten må du være en venn, eller la meg slippe alle påminnelsene. Enten må du slutte å være så opptatt av å være perfekt i fasaden din, eller bare la meg være i fred. Det var så mange ganger i den fortiden at vi prøvde å være kjærester, og jeg var den skjulte dama di, siden jeg ikke var bra nok for familien din. Du hadde nemlig ikke framstilt meg særlig bra for dem de gangene du ble sint, sjalu og mistenksom. Det tok fra meg min verdighet at du ikke engang kunne skrive på sosiale medier at jeg var dama di. Derfor løp jeg min vei. Jeg skapte meg en hverdag og jobbet med meg selv. Begynte på medisiner, startet å skrive, ble avholds, trente, spiste riktig, og ble frisk. Nå er det din tur til å jobbe med deg selv, men bare hvis du vil. Alle som kjenner meg stoler på meg, og jeg har aldri gitt deg grunn til noe annet. Du kan ikke komme inn i livet mitt og sende meg mistenksomme signaler igjen. Det krasjer med den jeg er.

 

Og her er jeg nå. Jeg kommer ikke tilbake til hengemyra. Hvis du er villig til å gjøre noen med fortiden din, og slutte å være sånn ei (sorry) selvmedlidende pingle når jeg trenger en mandig tøffing, så kunne vi kanskje, bare kansje, laget oss en ny oase. 

Men du får ikke tine opp gamle, frosne tårer hvis du bare har tenkt å la dem renne ned i sluken. Du får ta imot dem som en mann, eller holde deg mest mulig unna. Har du såret noen, må du gjøre det godt igjen, og plaster helbreder ikke kulehull. Den gode praten og den varme støtten er verdt alle rosene, diamantene og romantiske middagene i hele verden. 

 

Jeg håper ingenting. All tro på kliss er mistet. Men hvem vet? Mirakel har skjedd før. En eller annen tulling har gått seg på en ekte og sann oase i Sahara før oss. 

 

Du sa du savnet meg og at du ville ringe meg i kveld. Nå kan du ringe, og vit at hjertelige ord er verdifulle som drikkevannet i den vakre oasen. Hva skal man med en vakker oase uten livreddende drikkevann?

 

Bare ikke la det være en hallis-oase  😉

Lørdag skjer det!

 

En venninne spurte meg her om dagen hvorfor jeg ikke deler mer fra selve hverdagen her på Lykketoppen. Jeg svarte som sant er, at jeg tror ikke det er interessant for leserene å lese om. Vi bloggere er ikke akkurat superstars. Da sa hun at hun gjerne ville lese, for alle de timene vi ikke får tid til å snakke sammen. Så for henne: here we go!

 

Jeg har barnefri, og overlappingen gikk som smurt. Pappa Tore hentet lille Even her oppe og vi skulle dra på shopping sammen. De ventet på meg mens jeg sminket meg. Damned, hvorfor ikke bare være ready to go? Jo, fordi jeg sovnet på sofaen mens Even så tegnefilm. Why? Fordi jeg spiste godterier, sånn skikkelig, med sukker -ikke lavkarbo, på sengekanten i går. Der lå jeg og hev innpå, mens jeg tenkte: "EN gang i måneden, Helene! En gang!" Jeg er ikke vant til sukker lenger, og kroppen straffer meg i dag.

 

Vi dro til City Lade i Trondheim. Hvorfor? Fordi buksene mine faller av meg etter et år på lavkarbo, og Even og Mathias fortjente seg noen nye klær. Etter å ha ledd meg i hjel over at noen stjal bagen min med alle gjenbruksposene mine oppi, fra handlevogna mi (litt av et kupp 😂), trippet jeg hit og dit på senteret og handlet så smart en alenemamma bare kan. Det endte med en stressa Tore i nakken min oppe på barneavdelingen på H&M: viii måååå draaa nååå!

Og så dro vi for å hente Mathias.

 

I løpet av dagen har jeg sørget for å skaffe meg hårbeking, ansiktsmaske, god gammel svart caps, and some new jeans som ikke faller av faktisk! Fordi jeg skal på LATINOPARTY LØRDAG, iiiha! For noen timer siden var jeg over til nabodiva Dianelys med bursdagsgave, og i morgen er det bare å forberede hud og hår for å feire bursdagen hennes i Trondheim lørdag. Jeg er litt spent, for da jeg var med samme gjengen i fjor sa hun ene til meg: "For en stor rumpe du har!" Jeg takket og bukket, for ei svær ræv er jo gull verdt i hennes kultur, og hun mente det som et kompliment. Stolt som fy shaket jeg assen som bare rakkarn den kvelden. Og nå er rumpa mi borte! Den er flat! Hun kommer til å bli så skuffet. 

 

Søndag er det bare å peise på videre, for da har mine kjære tantebarn Tuva og Magnus bursdagsfeiring, og tante skal komme og synger en sang og shake danse litt for dem. Eller. De skal heller få gaver.

 

Nå er gulvene vaska (yeah right. Bare sånn overfladisk moppet.), kjøkkenet er shina (shina og shina fru Blomkål.) Og herremåltidet er inntatt (løvbit, wok og soppstuing..), helsekontrollen og TV2hjelper deg har gjort meg litt smartere, Sophie Elise har gjort meg glad (for jeg liker antitabu som at tamponger og forstoppelse nevnes. Dessuten at to homofile går inn på et rom. Jeg liker åpenheten.) ....og mens nyhetene surrer og går, venter jeg på versjonen til han 26åringen til Trine. (Steike som disse politikerene har  ...finner ikke ord.)

 

Evine pusa ligger inntil meg og murrer. Hun har fått seg noe deilig, illeluktende, gaffeltrøkka skvip fra en hermetikkboks, og elsker meg himmelhøyt akkurat nå. Hvis noen hadde kommet hit nå hadde hun blitt ekstra svartsjalu i øynene sine. Ja, hun digger meg. Men hun skulle bare visst av det var ei p-pille i det skvipet hun fikk av meg. Humre. Som om jeg hadde likt at noen lurte i meg prevensjon. Men så er nå liksom Evine rypa i strøket her, og det neste kullet må vente. Visste du forresten at i et katteknull, unnskyld; kattekull, kan det være flere forskjellige fedre til de søte små? I forrige kull var det hele 3 fedre hva angår hu rypa her. Og enkelte henger seg opp i Anna Rasmussen?

 

Så sånn er det. Her ligger rypa og bippeline i sofaen og digger hverandre. Ha en aldeles strålende god natt 😻😉

 

Til deg som stjal den innholdsrike bagen min på H&M i dag!

 

Hey yo, du, din lille bastard; som jeg ler av deg nå! 

 

Du som stjal den millitærmønstrede bagen min som lå i handlevogna mi da jeg var inne på Hennes & Mauritz (1.etg City Lade) i dag: håper du koser deg med det fantastiske kuppet av et varp du har røvet til deg nå! 

 

Håper du klappet i hendene da du åpnet bagen og fant...

...yeah, that's right: masse poser. Bare masse plastikkposer. Ja, og en gammel tøypose som fulgte med et blad jeg kjøpte i riktig gamle dager. Gratulerer, du er en awesome rå og oppegående tyv vil jeg si. 

 

Er det ikke irriterende med sånne miljøvennlige svin som meg, som pakker en hel masse brukte handleposer og presser dem alle oppi en gammel og slitt millitærmønstret bag, for så å putte hele greia oppi handlevogna si?

 

Er det ikke provoserende at jeg ikke hadde rukket å handle noe enda, slik at alt du fant da jeg snudde meg i noen sekunder, var en slik herlig goodiebag med masse poser oppi? 

 

Jeg synes jeg ser deg for meg i det du drar opp ica-posen, for så å finne rema 1000-posen. Eller den grønne med blomster på; god damned, som sagt: det var ikke en plastpose en gang, men er handlenett med en eller annen logo på som jeg har glemt. You rock bastard / bitch bigtime (= yrbbb!)

 

Vet du hva? Kua har vært kalv, og jeg husker tider back in the 90's da noen av oss ungdommene syntes vi var tøffe hvis vi nasket i butikkene. Vi stjal aldri av folk, og det var ikke en lang periode. Men en naiv periode. Det var da jeg lærte å kjenne ei bitch ved navn karma. Det var som om livet ga meg uflaks tilbake, i flere år. Stjeler du noe, om det så bare er et papirark, vil karma at du betaler en høyere pris tilbake. Karma is a bitch, and you better behave.

 

Så jeg føler nesten litt med deg. Nå har du liksom stjålet en rufsete bag (la du merke til de lurvete, ødelagte lommene på innsiden? Hoho, bra jeg endelig kvittet meg med DEN, si!)

En bag med ca 5 forskjellige poser oppi. Og hva vil livet at du betaler tilbake? Noen år av livet ditt? Hjemmet ditt? Kjæresten din? Kommer du til å miste veska di? 

 

Var det verdt det? Jeg var fortsatt ganske ung da jeg fant ut at det definitivt ikke var verdt å leke gangsta bitch med en bitchere bitch named Karma. Hun var bare tusen ganger more bitchy. So I payed my does, og livet gir meg en god latter og komiske ting å skrive om, som at du stjeler noen handleposer av meg.

 

Men akkurat en god latter tror jeg ikke du fikk da du åpnet varpet ditt i dag 😉 Kanskje det var DET du måtte betale tilbake; humøret ditt 😂

 

Lik gjerne bloggens facebookside for oppdateringer: https://www.facebook.com/forbipolene.blogg.no/

 

Vis dem baken

 

 

Er det ikke deilig, når noen behandler deg verre enn dritten på bakken (for så å forvente at du tilber dem etterpå), at du kan vende dem ryggen og be dem kysse baken din heller enn at de står der og tripper ...unnskyld; sipper; er det ikke deilig?

 

Er det ikke godt, at her i landet har vi kvinner den friheten, at vi selv velger hvem vi omgås? 

 

Kjenner du hvor fantastisk godt det er med fred og ro. Å si "Nei takk, jeg kjøper ikke drama, manipulering og energitappende pølsevev!" Og så låse døren din?

 

Det gjør ingenting om dem er sure på deg. For høyt henger de, og sure er de; men du kan alltids bare flekke baken og løpe din vei, mens du roper: "Bare vær sur du, det finnes plenty søte og blide her nede!"

 

Det gjør ingenting om de er sinte på deg uten å ha noen grunn til det. Du behøver ikke å bruke tid på å forklare dem at du faktisk ikke har gjort dem noe galt. De burde vite det. Du er fri. Du kan fly med vindene og nyte livet ditt. 

 

Og du kan låse den døra di. La dem bare sutre der ute, sure høyt der oppe, for du kan late som om de ikke eksisterer.

 

Det handler om egenverd. Det handler om peace and love. Det å få fjernet alle uromomenter og puste dypt og fritt. Det å bli behandlet allright fordi du fortjener det. Dette med å tillate deg selv å bli forbanna hvis noen er slemme mot deg. Å se dem inn i øynene når de kommer krypende tilbake, og si at det ikke var greit. Vil de være i ditt liv, må de gjøre det godt igjen. Må de behandle deg fint. Men enkelte vil ikke ta ansvar for sine egne handlinger, så da er det bare å snu baken til og ignorer. 

 

Livet er godt når du har det godt inni deg.

 

Fordi du er verdifull. Fordi hvert sekund teller ned tiden du har igjen her på jorden. Fordi du skal fylle den tiden med det som du bestemmer. Fordi du skal ha det godt, fredelig og behagelig. Fordi livet er for kort til å krangle og surre bort tiden.

 

3åring fikk kjøkken i hverdagsgave

 

Velkommen til Even's miniatyrkjøkken, strategisk plassert på mitt kjøkken. (Skroll for flere bilder av minikjøkkenet) Denne lille lukekroken i huset's kjøkken er egentlig reservert for vanlig kjøkkenbord og stoler, men det har jeg jo på stua. Hva er vel vakrere enn et bitte lite miniatyrkjøkken som en del av mitt kjøkken?

 

Vi voksne får mange verdifulle gaver av barna våre. Det handler for min del om å gi noe tilbake. I dag var vi på vei til å ordne oss for at Even skulle i barnehagen. Men han gjentok: "Nei mamma, æ vil bare vær sammen med dæ." Da jeg ringte barnehagen mente de han er så sosial og aktiv når han er i barnehagen, at de kan godt skjønne han blir sliten og vil trekke seg tilbake i mammastua for en dag. Jeg hadde noen avtaler i dag, men de gikk det fint an å utsette. Even strålte som ei sol da han fikk vite at det ble hjemmedag. 

 

Han fikk spise frokost til tegnefilm, og storkoste seg. Etter en stund kom han krypende opp i armkroken min og begynte å stryke på armene mine, mens han sa: "Æ e vennen din, mamma. Du e kul. Du e fin, mamma. Æ ælske dæ!"

Tenk for en gave det er for meg å få høre noe så fantastisk fint av sønnen min? Jeg ble så veldig glad, og han fikk selvfølgelig et svar som stod i stil, og masse kos på det lille bløte kinnet sitt. Gogutten. 

 

Det trenger ikke å koste penger å gjøre en liten gutt glad. Jeg begynte å tenke på hva jeg kunne gjøre for den lille sjarmisen kosklumpen i dag. Hvordan kunne jeg gi ham like mye glede som han ga til meg? Miniatyrkjøkken på kjøkkenet var en god idé; og vi hadde alt vi trengte. Ministoler i kjelleren, minikomfyr i stua og minibord oppe på Even sitt rom. Enkelt. 

 

Jeg satte i gang, og da jeg var ferdig et par minutter etter, hadde jeg aldri sett kjøkkenet mitt så fint. Med Even sitt lille søte hippe kjøkken i kroken, ble det rett og slett smashing. Og Even flyttet inn i kroken sin rightaway. Nå sitter han der og spiser lasagne fra i går, og bare nyter å ha sitt eget lille kjøkken. Snart kommer nabogutten på besøk, og da kan de jo spise kveldsmat på Evenkjøkkenet. Men den største delen av gaven er nok at jeg setter meg med sammen med Even og perler på brett. Å velge å bare være sammen med, betyr så mye for en liten kropp.

 

Hva er vel kulere enn å være forelder? You tell me. Å være barnslig og lage miniatyrkjøkken er jo rett og slett GØY! Vi gleder oss til å vise det fram til venner og slekt som kommer på besøk.

 

Kraftig mann ble mobbet på treningssenter; det fikk Grete (21) til å se rødt

 

"Han sto ved et av apperatene, hadde pause mellom settene når de veltrente, høye gutta kom bort og skulle bruke samme apperat. Heldigvis hadde jeg glemt øreproppene mine og var like I nærheten." Forteller Grete. 21åringen, som på grunn av frykt for hevn ønsker å være pseudonym, ble sjokkert over det hun så hørte.

 

"Jeg hørte de le og tulle. Han ene av dem sa da høyt: "Hvorfor er du her?" Han kraftige gutten svarte ikke. Han så litt sjokkert ut. Så sa en av de andre "bare dra hjem og spis potetgull du og gi oss plass til å trene". Da så jeg rødt!"

Grere slapp vannflaska I gulvet og gikk rett bort mellom dem. -"Jeg så han i midten inn i øynene, noe som ikke er så lett når jeg er rundt 158-160 høy. Jeg sa rett ut " hva gir deg retten til dette apperatet mer enn han?! Hva gjør deg til et bedre menneske siden han bare kan dra hjem? Han er fantastisk tøff som tar grep og gjør noe med helsa si. Noe dere burde støtte istedenfor å rakke ned på. Han er rett og slett modig som tørr å komme hit. Det gjorde ikke jeg når jeg var 100kg!"

Grete fortsetter:

-"De frekke mannfolka hadde stirra på rumpa mi en stund. Jeg fortsatte talen min: "Så enten sier du noe fint ellers holder du den stygge kjeften din og går herifra!"

 

Mobbegjengen begynte å le litt seg i mellom, så da la hun til: "Sa jeg noe som var morsomt?!" og ga dem sin "deathstear". De sluttet å smile og gikk sin vei!


Grete snudde seg og sa til gutten at han gjorde en fantastisk jobb, og at han måtte love henne å ikke slutte å komme på trening! Han var helt rød i ansiktet da han sa "tusen takk", før han fortsatte å trene.

 

Hun er 21 år gammel og jobber på bensinstasjon. Jeg er imponert over hennes evne til å bry seg som medmenneske, og spør Grete hva det var som fikk henne til å reagere.

-"Jeg har vokst opp med mobbing, har aldri brydd meg noe særlig når det har vært rettet mot meg, men om noen mobbet de jeg kjente og var glad i, da sa jeg ifra. Så det er ene grunnen til at jeg reagerte, den andre er det at jeg vet hvordan han har det. Jeg pleide å veie over 100 kg selv og er nå nede i rundt 70. Og jeg vet hvor vanskelig det er å både komme i gang og det og faktisk fortsette med det. Hadde dette vært utenfor senteret hadde jeg dytta de vekk eventuelt slått. Ikke at jeg er en voldelig person, men jeg tåler virkelig ikke mennesker som tror de er så mye bedre enn andre!"

 

I et innlegg på facebook spør Grete :

HVA ER GALT MED MENNESKER?!?! jeg var på trening i stad og hadde glemt øreproppene mine, så hørte på radioen som sto på der inne.. Også hører jeg plutselig en si "hva gjør DU her?" og de to andre kompisene nikket enig og slang på en kommentar "bare dra hjem! ".. Så jeg kikker jo bort og ser at de står å prater til en gutt som er ganske kraftig og som har tårer i øynene. Jeg tente jo på alle plugga og gikk bort og dreit dem skikkelig ut, så de gikk. Pratet endel med denne gutten som sier at sånt som det skjer nesten alltid når han er der.

Er det sånn vi mennesker har blitt?! Jeg blir faktisk veldig glad når jeg ser noen som er veldig kraftig gir alt på trening! For det syns ofte at denne personen tar grep i sitt liv! De har da like mye rett til å være der som alle de som ser trente ut?  Kjenner jeg rett og slett blir kvalm av slik oppførsel! Hva syns dere? 

Var litt morro å se hvor redde tre godt trente mannfolk på over 180, ble for ei lita rødtopp på 160😅

 

Hva synes du? Er det ok å oppføre seg som oppblåste blåser inne på et treningssenter når man ser noen som tar tak i helsen sin? Og hvordan hadde du reagert i Grete's situasjon?

 

Lik gjerne bloggens facebooksiden for oppdateringer: https://www.facebook.com/forbipolene.blogg.no/

Bloggere som kopierer andre bloggere

 

Hey du. Jeg ser deg. Og det er helt tydelig at du ser meg. Men du. Du behøver ikke sette et avtrykk på nettet hver bidige gang du ser meg. I samme spor som meg, for pokker!

 

Å være blogger handler for det meste om å skrive for min del. Det var aldri viktig med høye lesertall, men om å gjøre å få tilfredsstilt mitt skrivebehov. Jeg har sett bloggere påstå at man lyver hvis man sier man ikke er ute etter lesertall. Vel, jeg lyver ikke; selve grunnen til at jeg starter denne bloggen 10.juni 2015 var at ingen kom til å lese en blogg fra lille Stjørdal, så jeg fikk ha mitt lille arkiv i fred. Genialt. Trodde jeg. Lesere har det vært viktig å få på avisreportasjene jeg har skrevet. Bloggen er et arkiv og et redskap i forhold til senere å enklere forfatte bøker om min fortid.

 

I det siste har er par av mine blogglesere lagt merke til at en annen blogger fra en annen kant av landet kaster ut innlegg som handler om de samme temaene som jeg har skrevet om bare timer tidligere. Bortsett fra at det alltid er vinklet i motsatt mening av det jeg skriver om. 

 

Jeg må si jeg fikk meg en god latter da jeg ble gjort oppmerksom på et innlegg som nærmest kritiserer mitt innlegg der jeg oppfordrer til forandring. 

Dette: http://m.forbipolene.blogg.no/1516038975_hemmeligheten_bak_positive_endringer.html  

Den andre bloggeren fulgte opp ved å oppfordre folk til å være som de er, og bare forandre seg når de avgjør det selv.

 

1: Ingen hjerne er laget slik at noen kan bestemme over den. Alltid må personen selv ta siste beslutning før avgjørelsen takes. Ingen kan krype inn øret ditt, vri på noen minispaker, og avgjøre at du skal endre deg. Alle er ansvarlige for sitt eget valg. Alle er herre over sitt eget hue, og er noen andre i styringen, da har man tillatt det i en siste beslutning selv.

 

2. Alle forandrer seg hele tiden. Vi fødes, åpner øynene, lærer å innta føde, begynner å krype, prøver å gå, lærer å løpe, lærer å leke, begynner på skole og forandrer oss litt hver dag utfra hva vi lærer. Altså, det skulle tatt seg ut dersom vi ikke forandrer oss til en hver tid som menneske. Baby. Barn. Ungdom. Voksen. Eldre. Man er aldri likens som man var 10 år tidligere, men forandrer seg kontinuerlig. Snart skal håret mitt bli grått, og jeg skal få rynker; jeg kommer til å være i endring til den dagen jeg dør. 

 

3. Da jeg var overvektig, var jeg utsatt for livsfarlige sykdommer som søvnapné og diabetes. Jeg kunne ikke bare si til søvnapnélegen: Nesj, jeg godtar meg selv som jeg er jeg, med alle fedmesykdommene som følger med! 

 

Altså, jo. Jeg hadde et valg, og et av dem var å sette meg ned og godta meg selv som jeg var. Men jeg valgte å heller endre meg, og bli frisk. Det var ikke så vanskelig, og det handlet aldri om noen slankekur; men en livstilsendring. Jeg kunne valgt å leve farlig, men i stedet valgte jeg bort sukker, stivelse og gluten.

 

Hvis jeg ikke hadde valgt denne endringen, ville jeg blitt tvunget til å møte andre forandringer i livet mitt. Alvorlige tilstander i form av diabetes og søvnapné ville etter hvert preget tilværelsen min, så hvorfor skulle jeg godtatt meg selv som overvektig? Dette handler jo ikke om utseendet mitt, men helsa mi! 

 

Når jeg skriver innlegg om å skjerme barna mine i henhold til ansvaret jeg har som mamma, her på bloggen, dukker det opp innlegg hos den andre bloggeren som handler om det samme, bare i motsatt forstand; at barna slett ikke skal skjermes. Det finnes en blogger der ute som må kverulere på det, samme hva jeg skriver om. Jeg har aldri møtt vedkommende, likevel bruker dette mennesket bloggen sin til å ta opp til debatt hvert eneste innlegg jeg poster.

 

Derfor kommer jeg heretter til å svare her inne, da jeg er lei, ala fed up, av å bli pirket på og etterliknet, på denne måten. Vedkommende kan jaggu tenke ut sine egne temaer å blogge om. Jeg har lenge oversett denne "over-inspirasjonen", men nå blir det altså andre boller framover. Lavkarboboller, rett og slett. 

 

Dere andre bloggere: får dere spørsmål fra leserene deres i hytt og pine? Som f eks om hvilken musikk dere liker, og om hverdagen deres ellers, som om dere skulle være noen superstars med fans over hele landet? Hvis dere får slike spørsmål, og dere lager innlegg med svar; kan dere vennligst legge ved disse spørsmålene som leserene har sendt dere? Sendt dere hvor, forresten? På chat på fb, melding eller kommentarfelt? For man kan jo ikke bare sende en blogger en melding på bloggen, foruten per kommentar. 

 

Jeg har aldri mottatt et eneste spørsmål, samme hvor høye lesertall jeg har hatt. I find it hard to belive at enkelte bloggere påstår at det nærmest ryr inn med spørsmål. Man skulle nesten tro de hadde funnet opp spørsmålene selv. For så interessante "superstars" er vi vel ikke? Kremt. 

 

Det var dagens utblåsning, så får jeg håpe jeg slipper å puste inn stanken av oppgulp etter mine egne innlegg framover. More like fresh og original blogging! Takk til alle dere originale og oppfinnsomme bloggere der ute som leverer interessant og friskt stuff hver dag 😙

Trøndere; nå skjer det!

 

 

Legg merke til denne dama, Trøndere! Nå inntar gründerChristina Stjørdal by med sine fantastiske og sunne kaker, middager og snacks. 

 

På caféen Smile i Stjørdal's gågate kan du nå få kjøpt sukkerfri og glutenfri kaker, snickers og middagsretter rett fra suksessbloggen til Christina http://m.meglerfru1.blogg.no/

 

Har du diabetes? Cøliaki? Eller vil du bare være sunn? Da vet du hvilken kafé du bør velge framover. 

Og du? Psst: det skjer mere sunne greier med byen vår i tiden som kommer. Følg med, følg med, for vi har nemlig landets beste matblogger i byen, og maten hennes er ettertraktet. 

 

Jeg husker da jeg hadde et tøft svangerskap for 4 år siden. Da kom Christina stadig vekk innom med noe som hun hadde bakt. Christina har nemlig alltid likt å bake. Så kom tiden da hun begynte en ny og sunnere livstil. Hun fant opp sine egne sukkerfrie, glutenfrie og stivelsesfrie oppfrifter, og lagret dem inne på meglerfru1. 

 

Et år etter hun endret livsstil, fant legene ut at den yngste sønnen til Christina er avhengig av et enda strengere kosthold enn lavkarbo, for å holde seg frisk. Heldigvis hadde mamma Christina allerede mye kunnskaper om ketose og karbs. 

 

Vi må lære oss å respektere at det svært ofte ligger alvorlige sykdommer bak et valg om sukkerfri og glutenfri livsstil. At det slettes ikke handler om å godta oss selv som vi er rent utseendemessig. Det handler ikke om hvordan vi ser ut! Fedme er farlig, og det dreier seg om alvorlige sykdommer. 

 

Men vi skal kunne kose oss, ikke sant? Har du prøvd suksessterten til Christina? Shokoladekaka? Eller Gulrotkaka? Well ah well, let me tell you: disse kakene er BEDRE enn sukkervariantene!  

 

Så hvis du kan leve på kaker, digge middager, kanelsnurrer, og samtidig være frisk; hvorfor ikke velge en sunn livsstil?

 

Velkommen til Smile kafé, gågata i Stjørdal, her du kan kose deg med god samvittighet.

 

Jeg holder dere oppdatert om de neste stedene du kan få kjøpt Christina's mesterverk.  

 

Ps: Dette er ikke et sponset innlegg, men min egen personlige interesse for god helse. 

 

Rasisme går ikke bare en vei

 

 

Et brennende vondt tema for tiden er rasisme. Donald Trump har kommet med upassende utsagn om "Shitholes", der han påstår at han ønsker innvandrere fra land som Norge. Dermed er debatten i gang, og de aller færreste støtter Trump. Selv støtter jeg ingen former for rasisme, siden jeg selv har blitt utsatt for grov rasisme. Noe jeg fortsatt opplever daglig. Å være den eneste hvithudede i nabolaget er faktisk veldig upopulært. Det er bare såvidt man hilser på den rare blonde alenemammaen.

 

Her er hvorfor jeg skulle ønske rasisme ikke fantes i noen som helst former; min historie:
 

Han freser. Så spytter han på bakken. Den bakken er plena mi, og jeg bruker å gå barfot der. Kona hans står bak ham og ser ned.  Han går mot meg et par skritt, så stopper han. Jeg står på verandaen min med babyen min i armene, klar til å gå inn.

Nå ser han på meg med hat i blikket, og så sier han høyere enn han behøver, mens han peker på det runde rosebedet mitt: "Hvorfor du ikke SETTE DEN ROSEBUSK INNE??!!!" Så løfter han hånden og peker inn mot stua mi. 

Jeg kan ikke krangle med ham. Jeg har babyen min i armene, og må gå inn. Roe situasjonen. Han er fra et land far away. Et land der kvinner ikke blir sett på med samme respekt som her, og hvor de fortsatt tror på hekser. Og dreper dem.

 

Jeg hadde brukt 2000 kr på å kjøpe nye hagemøbler til å ha på den plenen. Bordet hadde glassplate, og blomsterbedene mine stod i full blomst. Det regnet mye den sommeren, og det var bare å henge i og luke ugress. Men jeg hadde et problem. Naboen fra Afrika vegg i vegg, hadde en sønn som hatet meg like inderlig som pappan hadde gjort helt siden sommeren før.

Sommeren før, da jeg satt og solte meg og leste et blad. Han satt under treet på plena og skrøt av hvordan han kunne ha flere koner. Om jeg ikke ville gifte meg med han. Jeg sa til han at flerkoneri ikke er lov her i Norge, at jeg ikke var interessert, og at såfall burde kona hans også få seg en bønsj med ektemenn. Sa jeg, alenemammaen. Fra da av var jeg heksa som bodde uten mann. En dame alene med vilje, fy skam! Jeg følte meg degradert som kvinne. Omgjort til et objekt han mente han kunne eie.

 

Hver eneste dag sommeren etter, sparket denne pappaen og sønnen fotball på parkeringsplassen like ved, uten at faren stanset sønnen fra å skyte baller mot de nye hagemøblene mine, koppene mine, glassene mine, hageenglene mine og blomstene mine. Pappaen selv sparket ballen mot hagen min. Hardt, slik at sønnen ikke greide å ta i mot dem. En dag jeg gikk ut på plenen, hadde den største og fineste hageengelen min mistet den ene vingen sin. Kopper og glass var veltet overende fra glassbordet, som hadde tydelige merker etter fotball. 

 

Den dagen tok jeg mot til meg. Jeg stod klar på verandaen da herr og fru forakt kom hjem. De steg ut av bilen sin, og da de kom gående over plena, sa jeg vennlig og med lys tone i stemmen min: "Den store engelen der er ødelagt. Kan dere være snill og slutte å sparke fotballen hitover?"  Jeg pekte på rosebuskbedet og forklarte at den også kunne knekke hvis fotballen traff den.

 

Og da fikk jeg altså høre at jeg kunne plassere hele den fordømte, norske, rosebusken inne i stua mi. Etter det fortsatte de å spille fotball og sparke enda mer mot hagen min 

 

Jeg kjøpte en fotball, og fikk med noen damer på å spille på den samme parkeringsplassen. Jeg er ikke helt bak mål hva angår fotball, for jeg spilte som ung. Jeg glemmer aldri den solværsdagen, da naboen min fikk se football fucking girlpower. Jeg lot med vilje være å ta imot ballen et par ganger, slik at den trillet mot bilen hans, mens jeg hele tiden sørget for at den bilen ikke tok skade. Det var det eneste språket han forstod, selv om han kunne norsk. 

 

Etter den dagen lot han og sønnen være å sparke ballen mot hagen min. De bare fortsatte å se hatefullt på meg, spytte mot meg og ignorere meg. Dess mindre klær jeg gikk med i varmen, dess mer hatefull ble de. De gikk inn med en gang jeg kom ut, og barna geipet, rakk tunge og slo mot meg.

 

En gang måtte jeg ringe politiet. Jeg hadde flere ganger forsøkt å si fra på vennlig måte til naboen at de ikke måtte bråke med å dundre sånn på sin egen dør ute i gangene, fordi det vekket babyen min når han sov. Nå dundret det der ute igjen, og babyen min gryntet til. Jeg stakk hodet ut av døra mi og hvisket vennlig at naboherren ikke måtte vekke babyen min. Han kom gående mot meg mens han ropte sint: "Hvorfor du snakke til meg??" Jeg låste døren, og han begynte å dundre på MIN dør i stedet. Da fikk jeg nok. Skjelvende ringte jeg politiet , som måtte komme og forklare ham at en kvinne har stemmerett i dette landet. 

 

Tilbake til sommeren før. Jeg var gravid. En kveld satt jeg og en venninne ute og nøt tropevarmen mens vi grillet og badet i bassenget. Da kom den samme naboen ut med en kompis av seg, og vi fikk høre at det var haram, altså synd og skam, at vi som to damer viste oss ute så sent på kvelden. Vi burde i det minste ha menn der til å passe på. 

Det slutter ikke der, og det er veldig vondt å skrive om alt dette. Jeg har unngått det, fordi det handler om et hat og en behandling av meg som kvinne som om jeg var en ting. Bare fordi jeg er lys i huden min og blond i håret mitt. Alt jeg skriver om, har gjort meg skikkelig trist, og gitt meg både vondt i magen og klump i halsen mang en gang. 

 

 

 

Kvinnesynet. Dette kvinnesynet.  

En gang jeg satt og fikk flettet rastahår hos en african lady in town, fikk jeg sannelig mitt norske pass påskrevet med gammeldags blekk fra fremmede strøk. 

Vi så TV. Jeg satt på gulvet, og hun satt på sofaen bak meg. Hun skulle få godt betalt, og jeg var ydmyk i hennes hjem. Plutselig sa hun: "Smatt smatt smatt! Det er ikke rart at det går dårlig med Norge..." 

-"Hva sa du nå?" spurte jeg nede fra et loddent teppe med masse hår på. 

 

Hun ristet på hodet i avsky og sa: "Nei assa jeg sa:  Det er ikke rart det GÅR DÅRLIG MED NORGE, når dere kvinner får lov til å skille dere!"

Jeg spurte hvordan vi da skulle gjort det med voldsproblematikken. Til det hadde hun et klart svar med en feminin og lav stemme: "Dere kunne gjøre det som vi gjør det i vårt land: kvinnen spør sine foreldre om lov til å få skille seg..."

 

Neste dag skulle flettingen fortsette. Da var plutselig hjemmet hennes fylt opp med tre afrikanske menn. Han ene hang over meg da jeg under en flettepause lånte datamaskinen, mens han sutret: "Hvorfor vil du ikke gifte deg med meg? Er det fordi jeg er mørkhudet? Hvorfor? Vi kan gifte oss i morgen, du trenger en mann. Alle damer trenger mann!"

 

Nei! Det går ikke dårligere med landet mitt enn men andre land her i verden. Og nei! Jeg trenger ingen mann! Ikke er jeg "heks" heller, bare fordi jeg mestrer å bo alene og ta meg av alt her hjemme mutters alene! 

Det er IKKE greit å ignorere og utestenge oss nordmenn i takt med å ødelegge våre ting med hærverk som å sparke baller mot våre eiendeler! Det er ikke LOV faktisk! Ikke flerkoneri heller!

 

Å fornærme mine røtter på det groveste, er heller ikke lov! Når du spotter den kvinnefrihet og likestilling som mine formødre bygget opp her i Europa, rekker du samtidig en lang, respektløs og rasistisk finger mot min nasjonalitet. Å påstå at "det går dårlig" med det snille landet som tok i mot deg fordi det ikke gikk så bra der du kom fra, er rett og slett noe du ikke burde hevde som sannhet. 

Er det alle de norske kvinnene i toppledelse som pointer mot at det "går dårlig med Norge"? All utdanning begge kjønn har tilgjengelig her? Den felles stemmeretten mellom kvinne og mann ved stortingsvalg og kommunevalg, og ellers alt annet av valg? Den friske naturen? Ytringsfriheten? Vår religion? Vår måte å kle oss må? Er det så dårlig her at det er verdt å påpeke?

 

Rasismekortet vaier rødt og tydelig bare vi nordmenn liker Pippi Langstrømpe, Hellbillies og ribbe. Vi skal ikke røre oss for mye før alt blir tolket i feil retning. Det er sensitivt og skjørt, og vi må for all del ikke sette det under kritisk lupe! Men det er faktisk ikke slik, at rasisme kan utføres av kun en part. Skal det kortet brukes, må ALLE spillere på banen ha det tilgjengelig. Jeg kjenner eldre blant det norske folk som rister på hodet av måten spesielt norske kvinner blir uglesett og mobbet av enkelte innvandrere, og de har meget sterke meninger om hånet mot vår kultur som pågår. For ikke å snakke om hvordan vi tier og finner oss i det uten å grensesette vår kjære kultur og nasjon.

 

Hensyn. Vi nordmenn forventes å ta så mange hensyn. Og de fleste av oss gjør da så godt vi kan. Men blir det tatt hensyn tilbake mon tro?

 

Senest i dag ble jeg ignorert og snudd ryggen til mens jeg snakket til dem, av en familie fra et land far away, fordi de ikke liker meg. I deres kultur, far away, tror de også fortsatt på hekser. "Hekser" blir avlivet, der de kom fra for kun få år siden. Jeg er visst ei slik heks. For jeg har ingen mann. Og jeg virker nok for sterk. Så de gjør korsets tegn og både ser og går en annen vei når de ser meg. Snakket jeg hyggelig til dem, overser de meg. Selv om de kan norsk. Mannen i familien er spesielt hatefull mot meg.

For det er jo heksa jeg, julenissen, nøkken, huldra og tannféen i skjønn harmoni, ikke sant.

 

Selv er jeg ingen rasist. Har venner fra Cuba til Afganistan, og er alltid nysgjerrig på andre kulturer. Nei det kunne ikke falle meg inn å pirke borti andre i det hele tatt. Er oppdratt bedre enn som så.

 

Jeg blir spurt hånlig av kvinner med hijab: "Er det ikke kaldt? Kle på deg." 

Men hva om jeg spurte tilbake: "Er det ikke varmt? Det er 30 grader ute. Kle av deg."

Rasismealarmen ville gått, og rødt kort ville klasket i ansiktet mitt!

 

For faktum er: det har blitt slik, at vi nordmenn nærmest ikke tør å titte på bekledningen enkelte andre nasjoner kler seg i, selv om den er uvant og spennende, av frykt for å få rødt rasismekort. Sensitivt. Det er sensitivt, mens spesielt vi damer i skjørt, lovlig utringning i skjorta og oppsatt hår, får studerende, kritiske blikk, ristende hoder og forakt tilbake. 

 

Er det greit? Nei, i følge wikipedia er slik utestengning for rasisme å regne. Dessuten er vi opplært i denne skatten av en kultur vi har, av våre Europeiske formødre, til å vite at selv om vi er kvinner, er vi slettes ingen objekter.

 

Til dere som kommer flyttende hit til vår kultur. Jeg mener det ikke finnes grenser på denne kloden i virkeligheten. Vi er alle ett. Så hva med å begynne å behandle meg som norsk kvinne med respekt? Mange av dere gjør det, men den forakten jeg er blitt servert opp gjennom årene, hører ikke hjemme i det landet jeg vokste opp i. Dere kan ikke bare komme her og behandle enkelte nordmenn med hat og rasisme, bare fordi vi lever livet på en annen måte her. Integrer dere, bli kjent med oss, lær dere språket vårt, og gi oss en sjanse. 

Det er et minimumskrav: gi meg en sjanse, og slutt å behandle meg respektløst nedlatende, nå med en gang!

Rasisme er et ord med flere deler enn vi velger å se. Jeg vet at mange nordmenn opplever rasisme i stor grad. Men det er, av en eller annen grunn, stor tabu å tale høyt om.

 

Svake, hviskende, ydmyke, forståelselsfulle nordmenn var ikke helt det våre forfedre mente at de var. Ei heller at vår generasjon burde være oppdratt til. Å sette grenser er allright og lov, det altså. 

 

Jeg tidde slettes ikke da jeg ble utsatt for hat og ignorerende forakt senest i går, da denne foraktfulle familien ignorerte meg og så på meg med stygge, stille, dømmende blikk. Nei, jeg sa med streng stemme: "Ka søttan e det der? E det rasisme dåkk driv med? Æ e slettes ingen heks, men en tøff alenemamma. Hekser finnes ikke! Og dåkk treng ikke gjør korsets tegn bare fordi æ står her i en vanlig norsk sommerkjole og snakke til dåkk!" 

 

Og jeg kommer ikke til å finne meg i mer rasisme fremover heller. 

Hvis mine venner fra Cuba, Afganistan og Somalia ble utsatt for rasisme, ville jeg på lik linje gjort mitt beste for å stoppe det på flekken.

 

We are one.

 

Armstrong på vei til månen. Null internett på den tiden. Bare tegnede kart over kloden tilgjengelig. Da de så seg tilbake på jordkloden, var det uvant for dem å se at der....

....ikke fantes grenser. 

 

Vi har ET land. Det landet heter moder jord!

We are one.

Vi er ett.

Respekt for mangfold!

 

Husk at rasisme er et ord med flere deler. Alle verdensdeler, faktisk. Behandle din neste med kjærlighet, og ikke prøv å få alle til å være som deg selv. Norge er Norge. Aksepter vårt land som det er. Vi prøver så godt vi kan å akseptere alle de forskjellige nasjonene som kommer hit. Dere som kommer hit har også ansvar. Ansvar for å være inkluderende og hyggelig mot naboene deres. Ansvar for å ikke utøve rasisme. Ansvar for å oppdra barna deres med respekt for det mangfoldet dette landet er. Jeg skal ikke kritisere eller se rart på noe ved deres kultur og religion. 

 

Men da skal heller ikke dere se rart på, og kritisere, det synlige håret mitt. At jeg ikke har hodeplagg på, og at jeg som kvinne bor alene. I vår nasjon er det en stor andel av nordmenn som jobber som frisører. Det er en viktig del av vår kultur å pynte oss på håret og la det være synlig. Og det er helt vanlig at damer bor alene i Norge. Vennligst behandle disse emnene med lik respekt for ære og verdi som vår nasjonaldrakt.

 

Det eneste vi ber om, er aksept av vår kultur, at vi er en nasjon vi med, vårt levesett, og at dere lærer dere språket vårt, slik at vi kan kommunisere og bli godt kjent. Slikt gir trygghet for alle parter. Vi er en åpen nasjon. Åpen, ytringsfri og ærlig, med våre egne lover og regler. Du er velkommen til å være en del av dette landet.

 

Tenk så gøy vi kunne hatt det om dere sluttet å dømme meg som enslig norsk kvinne med kjole og synlig hår, og vi heller kunne lært hverandre matretter, nasjonale kunnskaper og alt det andre vi kunne beriket hverandres kulturer med? Bort med fordommene, og velkommen hit. Kom la oss bli kjent! 

 

Til politikerene: Hvordan kan det ha seg at det blir overlatt til tilfeldigheter og det norske nabofolk, dette med integrering? Hvem på stortinget sitter med ansvaret for rasismen som spesielt enslige norske kvinner får gjennomgå i landet her? Det fokuseres nøye og grundig på alt vi nordmenn må ta hensyn til i forhold til integrering og forståelse av fremmede religioner og kulturer hos invandrere. Men hvem lærer på lik linje invandrere om VÅRE grenser, og VÅR kultur? Jeg kjenner nemlig noen fantastiske mennesker fra andre kulturer her i landet, som har gjort seg selv til eksperter i sitt felt hva angår integrering ned til hver minste detalj. De drar på turer med nordmenn de blir kjent med og griller ut i skauen, lytter til Jahn Teigen og DDE, og kjenner halve byen bare etter et par år. De inviterer til middager og er oppriktig interessert i å bli kjent med oss nordmenn. Hva med å lage et team av disse og oss flerkulturelt interesserte mangfold-nordmenn, til å ta oss av selve integreringen? Vi kunne tatt med våre nye landsmenn ut i naturen, satt oss rundt et bål og snakket om kultur, samt hvordan vi kan smelte det beste av to kulturer sammen til en fin ring. Just saying...

 

Til dette innlegget har jeg lånt et utdrag fra Wikipedia, omhandlende definisjonen rasisme.

Første gang publisert på forbipolene 23.07 2016

 

 

Hemmeligheten bak positive endringer

 

Dette er mine tips og råd til deg som synes endringer skal være spennende, og ikke kjedelige!

 

2018 er godt i gang, og kanskje har du bestemt deg for at du skal bli en bedre utgave av deg selv i år?

 

Jeg har aldri hatt et eneste nyttårsforsett. Likevel ble 2017 mitt forvandlingens år. Med trillende tårer gikk jeg inn i det nye året, for jeg var ulykkelig da rakettene lyste opp himmelen de første minuttene av 2017. Men lettet også, for i romjula hadde jeg innsett en ting: Jeg tålte ikke alkohol, og måtte bare innse det; jeg måtte være totalavholds, og kunne ikke engang ta et glass rødvin innimellom. Et år senere har jeg holdt løftet jeg ga meg selv; jeg har ikke drukket så mye som en dråpe alkohol på dette året.

 

 

Hos en søvnapnélege tidlig januar fikk jeg beskjed om at jeg var litt overvektig. Det kom som et sjokk. Skulle JEG virkelig slanke meg? Really? Me? Det var i utgangspunktet ikke aktuelt, men for å ta vare på helsa mi, så måtte jeg visst. Det dreide seg om liv og død. Diabetes eller ikke diabetes. Søvnapné eller trygg søvn. Jeg visste jo innerst inne at jeg var mer utsatt for diabetes enn andre, etter jeg hadde svangerskapsdiabetes. Nå var det på tide å snu før jeg nådde feil unnabakke.

 

Fettet rundt halsen min måtte bort, fordi det stanset pusten min mens jeg sov. Men jeg nektet å gå til innkjøp av en badevekt, for jeg ville ikke preges for mye av denne omvendingen rent psykisk. I henhold til det ansvaret jeg har som blogger, vil jeg heller ikke skrive her hvilke størrelser jeg bruker nå, hvor mye jeg veier eller hvor mye jeg har gått ned. Men jeg kan fortelle at jeg ikke lenger er overvektig, og at jeg ikke har søvnapné eller diabetes. Jeg har spist meg frisk på et år. 

 

Ordet lavkarbo er et forferdelig kjedelig ord, hva? Og det er nettopp derfor jeg ble så positivt overrasket." Laaavkaaarbooo"  liksom, god damned, kan det høres mer boring, like in english, ut enn det? Men! Ved hjelp av min venninne lavkarbobloggeren Christina Johansen, har jeg spist deilige kaker til frokost, lunsj og kveldsmat gjennom dette året; ja, jeg har aldri spist så spennende mat som lavkarbo. Jeg har spist meg sunn, rett og slett. Sjokoladekake, suksessterte, gulrotkake og kanelsnurrer. Nam! 

Sjekk ut bloggen til Christina her: http://m.meglerfru1.blogg.no/

 

Christina visste ikke i begynnelsen at jeg stalket bloggen hennes. Ingen visste. Jeg gjorde denne endringen uten å si det til noen i starten. Det var for personlig, og det var først da det begynte å vises på meg etter noen måneder, at jeg tilstod: jeg stod midt i en stor livsstilsendring for evig og alltid. Det var ikke en kur. Ikke en diett. Men en ny livsstil. 

 

Mitt råd til deg som vil endre livsstil er: ikke si det til noen i begynnelsen. Din lille hemmelighet kan du heller gjøre til noe lurt og spennende. Bare vent til kommentarene begynner å komme, men aldri svar negativt. Svar: "Jo takk, I know; det er en bivirkning av min nye livsstil!"

Screw badevekta; du kan veie deg om et halvår hos legen. Kjenn heller etter hva buksene dine prøver å fortelle deg, for når du begynner å zægge, vet du at du må på shopping. Undersøkelser i lavkarbogrupper på facebook viser at du sparer penger på å leve på lavkarbo, jevnt over. Du kan kjøpe nye klær for de pengene. Gjør det for helsa di, og ikke for utseendet.

 

Kreftesløs gikk jeg inn i sommeren. Et eller annet tappet meg for energi, og ved et tilfelle havnet jeg på legevakten fordi jeg nesten ikke greide å røre på meg. Jeg var som lammet. Men prøvene viste at  ingenting feilte meg. Det var nettverket mitt som feilte noe. Grums. Jeg tok etterhvert valget om å kutte kontakten med et par stykk mennesker som bare tilførte livet mitt negativitet og unødig kritikk. Vipps så var energien min tilbake. 

 

Har du tenkt på hvordan ditt nettverk er? Er det friskt og sunt? Vil alle deg bare godt? Kjenner du mennesker som bruker deg som ei søppelbøtte, der søpla er usortert avfall av skitten baksnakking? Vil du egentlig bruke av din verdifulle tid på å lytte til disse ustabile vulkanene? Kjenner du folk som kritiserer deg for hver minste lille ting? Prøv å begrense kontakten en periode, samme hvem relasjonene er, og se hva som skjer med energien din. Da kan du lettere se hele elefanten; etter du har gått et stykke unna. Med den oversikten kan du lettere ta avgjørelsen: er det best å prioritere bort hele relasjonen? Vær egoistisk, og tenk på helsa di.

 

Da høsten kom var jeg full av energi. To tilbud stod for døren, og det var dekt av staten. Tannlegen ville fikse tennene mine etter medisinskader, og helsevesenet ville operere magen min. Det var en nødvendig operasjon siden hud lå mot hud etter keisersnitt, og kunne føre til hudsykdom.

Så utpå høsten både lå jeg i narkose for å få fikset tennene mine, og noen uker etter for å operere magen min.

 

Nå hadde jeg levd avholds i over et halvår, gått betraktelig ned i vekt, kvittet meg med folk som ikke ville meg godt, fått bedre tid til folk som vil meg vel, operert keisersnittarret og fikset tennene. Nå gjenstod ødelagte øyenbryn. Livet har lært meg at man ikke ustraffet piercer seg selv i øynebrynene. Bye bye hårvekst. Jeg fikk microbladet nye øyenbryn hos dyktige Sanja, og ble positivt overrasket. Les mer om det her: http://m.forbipolene.blogg.no/1511782125_magisk_forvandling_av_yenbryn_semipermanent_makeup.html

 

Jeg vil råde deg til å hoppe ut i endringene. Det er ikke alltid man gleder seg i forkant, og selv gruet jeg meg til begge narkosene. Men nødvendigheten i det hele fikk meg til å gjøre det

 

Hva angår alkohol, vil jeg komme tilbake til det nå. For jeg vet du er nysgjerrig. Har du tenkt på at dette også kan være din egen lille hemmelighet? Saft ser ut som vin, og noen energidrikker og ingefærøl brus ser ut som øl. Hvis du ikke gidder drikkepress, så har du heller ingen meldeplikt omkring hva du drikker. Du behøver ikke å informere folk om du drikker juice eller melk, like lite som de har noe med hva du har i glasset ditt når dere møtes til fest.

Det vil gi deg en egen slags rus å leve uten falsk stimuli. Det å kutte ut all type stimuli uten koffein, vil gjøre noe med kropp og sinn som intet annet kan. Det hersker en naturlig energi og et supert humør ingenting kan måle seg med. Din privatsak. Det er din egen private sak, og du behøver ikke si de til noen. Bare prøv det ut, og fyll saft på flaskene. Allier deg med bartenderen, og be om brus som ligner på pils. Går du i tillegg på lavkarbo, finnes mye sukkerfri drikke, og nei du greier ikke å få i deg nok aspartam til at det skal gjøre noen skade. Da måtte du drikke flere liter i sekundet, kontinuerlig. 

 

Jeg tåler fint å være åpen om at jeg er avholds, offentlig og hele pakka. Men jeg er veldig sterk og selvstendig, og tar lett en diskusjon dersom noen henger seg opp i hva pokker jeg drikker eller ikke drikker. Jeg vet av erfaring at drikkepresset eksisterer, siden jeg har hatt en periode på 2 år tidligere da jeg var alvholds. Nå er det for resten av livet. Jeg har der best sånn.

 

Hvilke endringer skulle ville rocke livet ditt? Er det nikotinen? Jeg var storrøyker og slutta for 10 år siden ved hjelp av boken "Endelig ikke-røyker" av Allen Carr. Fantastisk. Ikke en eneste røyk siden da. Føles like godt enda. En forandring som rocker resten av det fantastiske livet ditt. Selv simpelthen elsker jeg positive forandringer.

 

Er det noe annet du gjerne skulle endret? Gå i dekning og begynn i skjul. Gjør det rent, uten påvirkning fra andre. De har ikke noe med dine privatsaker. Ikke alle ønsker at du skal gjennomføre amazing changes. Dette med å stå igjen på det synkende skipet alene, mens du hopper over i et skip som funker fett, er ensbetydende med misunnelse. Noen vil ha deg med seg på det synkende skipet, og sånn er det menneskesinnet fungerer. 

 

Bestem deg for å være åpen for joyride. Skap dagene dine slik du ønsker at de skal være. Bli stolt av deg selv. Selvtilliten som skal til for å stå oppreist på det velfungerende skipet, og se dem i øynene, kommer tidsnok. Akkurat i begynnelsen skal du sørge for fred og ro, og for at svært få i det hele tatt har merket din forandring i det du starter å gjenomføre den. 

 

Har du testet jogging? Det er ikke så kjedelig som det ser ut til å være. Bare putt noe steike bra musikk inn i ørene, og løp. Jeg trodde jogging var dønn boring, men nå er det noe av det mest morsomme jeg gjør. 

 

Hiv deg med på livet! Gjør hva DU vil, og føkk hva de andre vil at du vil. De har i realiteten mer enn nok med seg og sitt. Kaboom; så har du endret deg rett foran øynene dems. I virkeligheten blir du en inspirasjon, og vipps så har de hoppet over i redningsskøyta, de også.

 

Det handler om livet ditt. Ditt eget liv. Hvordan kan du leve det best og lengst mulig? Hvordan kan du få helsen din til å blomstre?

 

Min neste forandring blir å gjenomføre en kur i løpet av våren. Denne kuren vil helbrede meg fra en alvorlig sykdom som ellers ville stjålet 10-20 år av livet mitt. Bring it on! Heal me! La meg leve dette herlige livet lengst og friskest mulig!

 

Så. Hva er DIN neste kaboom forandring?

Mammaaa!? Hva ER det DER?

 

-"En handlepose på baken, vel..!"

 

Søndagsgrauten putret på ovnen. Alle kantene på hestepuslespillet var på plass, og Even jublet for hver gang han fikk til en brikke. Jeg har aldri sett en unge begeistre seg så innmari mye over et puslespill, som treåringen min. "Den ka der. Eller nei. Den klare ikke. Den ka DER! JAAA!" 

 

Etter vi spiste risengrynsgrøt tok jeg med barna mine back to the 80's! De pekte og lo da jeg viste dem the asbagstyle, og jeg måtte innse at jeg har glemt å lære dem hvordan de aker på stumpen ved hjelp av en pose. Så da var det bare å komme seg ut i snøen, med pose på rumpen og guts over humpen, mens det putret i stumpen! Jeg ble faktisk verdens mest populære mamma i løpet av timene etter grøtspisingen. Ungene elsket asbagstyle, og naboene Dianelys, Tom og Anthony som går i barnehagen til Even, dro på seg rumpeposer og kom ut de også. Jeg løp inn og hentet kaffe og te, og så var vintertrivselen i boks. 

 

Nå sitter to røde tomater i badekaret og leker videre der. Blushy kinn og nyvasket hår. Gutta er definitivt klart for ny uke 😉

 

Hva med deg? Har du husket å lære barna dine the asbagstyle from childhood long lone? 

 

Her ble det en suksess, og siden vi laget snøtrapp med spade rett ved siden av akebakken, fikk vi aket rumpene våre ekstra mye. Det var bare å løpe opp "trappa" og suse i vei. Anbefales!

 

Ungdom (18) gråt mens han snakket om ungdomstida si. Det han hadde å fortelle var skremmende.

 

 

 

Du sitter der oppgitt med hodet i hendene. Øynene dine er tomme når du innimellom ser meg i øynene, og det er lett å se at du er en fortvilt ungdom. Du forteller om hvordan alle de andre ungdommene doper seg på fest. At det er helt vanlig. Og akkurat nå vil du bare passe inn. Gang på gang fylles øynene dine med tårer. Det renner over. Å være ung er ikke bare lett.

 

Du forteller at det er dop å få tak i over alt. Stoffet mdma er vanlig på alle fester, og dere røyker hasj før dere drar og spiller basketball. Sånn har det vært i noen år nå. Så kollapset du. Det førte til åpenhet i familien.

 

Jeg brukte å dra på fester med mammaen din på nittitallet. Det var alkohol. Ikke dop. Men hun og jeg gikk forskjellige veier, og jeg tok den veien med de høyeste fjellene og de største fallhøydene. 

Det er på tide nå, å fortelle deg om den veien. Så nå sitter vi her sammen med deg for å advare, forstå, og holde lykten oppe over den riktige veien for deg å gå nå.

 

Jeg forteller, og du lytter.

 

Bipolar 1 lå latent i mine gener. Noe måtte utløste den sykdommen for at jeg skulle få den. Hadde jeg bare visst det i min første del av livet.

 

Jeg var 16 år da jeg røyket hasj første gangen. Hasj, som skal være så uskyldig og som mange helst ville ha legalisert. Jeg kan telle på en hånd hvor mange ganger jeg røyket hasj det året, før de bar meg over terskelen. Psykiatrisk. Der skulle jeg bo i store deler av min ungdomstid. Jeg skulle feire 18årsdagen min der. Der skulle jeg få elektrosjokk. Jeg skulle stikke av derfra til Stockholm. Så skulle jeg bo litt mer i gjøkeredet da jeg kom tilbake fra Sverige. Bli testet ut piller på. Rettere sagt 28 forskjellige typer medisiner som jeg ikke ville ha. 

Jeg flyttet fra kommunal bolig til kommunal bolig.

21 år gammel skulle jeg bli uføretrygdet. Og enda skulle jeg rote bort år, utdannelse og førerkortet, før jeg som 31åring begynte å fatte hva den hasjrøykingen egentlig hadde utløst i 1997. Bipolar 1 var ikke til å kødde med. Jeg ble visst alvorlig insain in the membrain av denne sykdommen. Alvoret begynte sent å synke inn i et bråkete sinn. Jeg hadde blitt syk av å røyke cannabis. Og det tok bare et år fra 1996, så var det gjort.

 

Kjære ungdom, hvis du bare visste alt jeg som 37åring har å deale med den dag i dag fordi jeg røyket hasj noen ganger i 1996 og i 1997. 

 

Jeg må ta alle forhåndsregler. Jeg må innta to typer medisiner hver dag resten av mitt liv. Den dosetten er fortsatt vanskelig for meg å se på. Jeg må holde meg totalavholds fra all rus. Også alkohol og nikotin. Jeg må sørge for mosjon av helt andre grunner enn kropp og utseende. Jeg må leve med uføretrygd, og håpe på at skrivetalentet mitt vil bringe meg på andre plan enn en hverdag uten noe fast å gjøre. Jeg må affirmere. Jeg må spise et strengt kosthold fordi diagnosen min krever stabilitet. Som mamma må jeg sørge for å aldri bli syk. Jeg må ha opppfølging fra et team i kommunen som er et slags sikkerhetsnett. 

 

For jeg kan ikke bare bli deprimert eller manisk. Da krysser jeg farlige grenser over til en paranoid verden som kan ligne på den de får de som inntar syre. Psykose heter det, og de to gangene jeg har hatt det, har alt vært utenfor min kontroll. Derfor må jeg holde i spakene, og ta vare på kontrollen over min egen hverdag, slik jeg har måttet lært meg. Slik det tok meg mange år å lære meg. Dette med å sørge for min egen helse. Kall det gjerne å holde hue over vannet.

 

Kjære ungdom, du har muligheten til å slippe å deale med psykiske lidelser. Tro meg, jeg møtte utrolig mange skjebner inne på psykiatriske avdelinger som hadde blitt psykisk syk av å bare ha prøvd litt dop. Du kan gjøre mange tiltak for å holde deg frisk. Stay away from drugs. Det er så mye skumlere i disse dager, enn det var før. Store deler av hasjen i omløp har blitt syntetisk, med skumle farer som lurer bak hvert gram. Ikke ødelegg livet ditt, kjære verdens unge håp.

 

Vi trenger DEG på den sunne veien. Trenger musikken du skal lage, filmene du skal spille i, alt det crazycoole som du skal finne opp. Du som skal utvikle helsesektoren. Du som skal rule politikken. Du som skal skape arbeidsplasser. Du som skal yte så god service innen dagligvarebutikkene at service får ny betydning. Du som skal ta renhold til et nytt nivå. Du som skal bli verdens snilleste lege. Vi trenger at du ikke ødelegger hjernen din. Vi trenger at du tør å være en original tøffing. Ok? Skjønner du? Stå opp og vær en råtass, nå! Det skal ikke mot til for å ruse deg, men det skal GUTS til for å si NEI!

 

Har du ADHD? Det vil vi gjerne ha litt av. Vi trenger energien din. Kreativiteten din. Vi ønsker å se originaliteten din ute i samfunnet, ditt geni du er.

 

Du gråter. For livet er tøft nå. 

Jeg gråter med deg. For jeg husker så altfor godt hvordan det var, det som du forteller om. Fortsett å gråte. Få det ut. Ikke steng det inne. Ikke røyk det bort i varselsignaler. Stopp nå, før det er for sent, og så snur du hele livet om til en sunn livsstil. Tren, spis sunt og skaff deg hvile om natta. Du er verdifull, og vi vil se deg blomstre. 

 

Hør på oss. Se på rustningene vi bærer på, og lær av feiltrinnene vi tok. Du behøver ikke gå samme vei, for å forstå at den veien var altfor gal og vanskelig å klatre. Vi vet bedre enn du tror, for kua har vært kalv. Fortsett å snakk med voksne, og fortsett å vær åpen. Vi må snakke sammen, for å stoppe den vonde utviklingen som foregår på dagens fester der mange foreldre skulle vært flue på veggen. På mange måter er de festdeltakerende bare barna enda, for de yngste av dem satt før i tiden og lekte med dukker og lego. Nå er det skumle farer de leker med. 12 år. 13. 14. 15. På den tiden er det så altfor mye som kan skje med et ungt hode uten rustning på.

 

Kjære ungdom. Vil du snakke om det? Vil du høre min historie, og bli inspirert til å tenke annerledes? Vil du ha litt av rustningen min, og benytte deg av erfaringene mine? Jeg ble aldri narkoman, men det at jeg testet ut litt hasj, var nok, og det tok meg resten av livet å deale med det. Jeg forstår det nå, og jeg deler der mer enn gjerne med deg og dine foreldre, hvis dere ønsker å vite litt mer om rusen's bakgater. 

 

Ta kontakt på: https://www.facebook.com/forbipolene.blogg.no/

 

For når festen er over, er det at den virkelig festen begynner. Den naturlige rusen helt uten dop. Har du testet den? 

 

Jeg eksponerte mine barn for internett

 

Hvordan kunne jeg være så tettpakka i topplokket? Hva tenkte jeg med? Når jeg tenker tilbake, skulle jeg ønske at jeg på den tiden hadde evnen til å tenke sjæl, og ikke bare gjorde slik alle andre gjorde. For "alle" delte bilder av barna sine. Det formilder ikke det faktum at jeg også gjorde det. 

 

Jeg sitter her og tar en kanelbollesprekk i lavkarbobobla mi. Deilig, you have no idea. Og de er ikke engang hjemmebakte. Oppe på loftet ligger to aldeles nydelige små gutter og sover. Han minste hadde et slags show off ved leggetid, fordi HAN skulle "lese" Donald Duck. Det var bare det at 8åringen ville at mamma skulle lese. Jeg fikk som vanlig viljen min. Jeg er en konsekvent og relativt bestemt mamma. Det er meg og tante Sofie kan man si. 

 

Men på ET område bestemmer ikke jeg. Man kan trygt si at jeg trodde jeg bestemte på dette området, i mine mer uvitende platinablonde dager. Jeg trodde det var ok å vise fram de herlige ungene mine her på bloggen. Helt til Mathias begynte å uttrykke sterk misnøye hver gang jeg ville knipse bilder. Jeg satte meg ned og pratet med ham, og da kom det fram at han er like sjenert som jeg var da jeg var lita pie. Vi snakket om hvordan han ikke ville at noen skulle se bildene av ham. Ubehaget i øynene til ungen din; det tar du på alvor. Et lite barn skal ikke måtte gå rundt med en nervøs klump i magen av frykt for at verden kan se mer av ham enn nødvendig. Mer enn han selv hadde kontroll over. 

 

Det er over et år siden nå.

 

Den kvelden ble jeg liggende og tenke. Hvilken rett hadde jeg som mor til å eksponere mine to skatter for resten av verden? Og hvordan kunne jeg gjøre det godt igjen at det allerede hadde skjedd? Jo. Jeg kunne respektere privatlivet til begge mine sønner, dønn fra da av. Siden har det vært skjerpings.

 

Og du kjære leser, aner ikke hvor innmari lyst jeg har til å vise fram gutta mine. De er såååå fine! Såå søte! Og de nye brillene til eldstemann er sååå tøffe. Men jeg kan ikke. Kan ikke prioritere å tenke bare på oss voksne, og våre behov for å dele og se på vakre barn. Barna mine er ikke utstillingsdukker, og et av dem hater å bli tatt bilder av. Dessuten vil jeg ikke at hvem som helst skal kunne kjenne igjen barna mine hvorsomhelst. Jeg må beskytte dem. 

 

Det viste seg altså at jeg er mamma til en gutt som hater å bli knipset bilder av.

Men han liker det bedre nå som han vet at de bildene har HAN kontroll over. Det er mer morsomt å bli fotografert når det er hemmeligheten våres. Resten av verden skal ikke vurdere bildene. Akkurat det betyr så mye for ham. 

Han trodde ikke han smilte fint nok. Ja, det var så mye han trodde og tenkte rundt bilder av seg på internett, at jeg mener det ikke er slike ting et barn skal bekymre seg for. Så han slapp. Jeg lovte ham at han aldri mer skulle måtte bekymre seg for dette.

 

Jeg ser andre bloggere deler bilder av barna sine fortsatt, og jeg tenker at vi alle er forskjellige. Jeg vil være forsiktig med å dømme. Jeg vet bare at jeg gjør det riktige her hjemme hos oss, i å la barna være sjefen over kroppen sin, utseendet sitt og hvem de vil skal se dem ute i den store vide verden. Det handler om respekt, og føles riktig for barna mine og meg. Det handler også om å moderere utseendefokuset. De skal være lekende barn, og de skal slippe å posere for mamma's blogg.

 

Så hvordan er det for deg som leser å se bilder her inne på forbipolene, der ungene mine er beskyttet bak blur eller med ryggen til? Hva tenker du er de viktigste argumentene for å beskytte barn på denne måten?

 

Du er mamma, og bra nok som du ER!

 

 

Aller først må jeg virkelig advare deg. Før du leser videre: Akkurat nå er jeg ikke akkurat noe skrivegeni. Rett og slett av det hjerneforenklende faktum at jeg inntar hostesaften Cosylan for tiden. Den gjør meg så sløv og treg at jeg blir superdårlig til å skrive. Men da er du altså herved advart.

 

 

Han bada ikke i går. Var ikke i barnehagen heller. Og hva gjorde han? Bortsett fra å bli disneyfisert foran TV'n? Jeg prøvde å ligge og pese på gulvet sammen med verdens søteste 3yearold. Bilen min kunne fly og greier. Med hes stemme kjørte og flydde jeg et par biler hit og dit, men jeg skjønte ikke helt hva det var vi lekte. No way. Så 3åringen fant fram tegnesakene. Jeg skjønte ikke stort da heller. Det endte med at jeg fikk kjeft mens han pekte strengt på A4arket: "Mammah!!! Tæjne øyan te jyne mæk viiin!" 

Da skjønte jeg det. Jeg skulle bare tegne en bil med øyne på. En slags Lynet mc queen. Selv skulle han ikke tegne noe. For en mamma.

 

Så var det middag. Med influensaen hengende over oss enda, skulle jeg shine litt på det kjøkkenet, og surre sammen noe sarium. Det ble stekte frossengrønnsaker, Gud forby, stekt wok og fiskekaker. Med dressing og Bernaisesaus på svenskflaske. Vi spiste foran TV'n. Omg. For en mamma.

 

Smulene etter frokostblandingen minsten spiste til kvelds, lå pent strødd under stuebordet, og alt i hele stua skrek "rydd meg! Vask meg! Kast halvparten av meg!" Altså hvis jeg hadde besøk akkurat da, ville de kun sett smulene under bordet. Men jeg ser alt som skulle blitt ryddet, vasket og kastes. Men så lenge jeg er preget av influensa får jeg ikke gjort særlig med det. Det er terrible å se på.

 

For en mamma! Tenkte jeg flere ganger i går. Særlig da minsten satt i timesvis foran TV'n. Eller da jeg prata i 2 timer på telefonen med kusina mi etter middagen. 

Men før det snakket jeg med ei venninne som minnet meg på hvor digg slike dager er for barna. At 3åringen faktisk ikke lider noen nød av å være hjemme fra barnehagen og få spise is til tegnefilm. Bade dagen etter. Nei, det er ikke krise at han koser seg litt. 

 

I dag var en ny slik "for en mamma"- dag. Bare at nå begynner vi å kvikne til littegrann. Så jeg lagde lasagne og ryddet litt, for i dag skulle vi få slektsbesøk av min herlige kusine Hilde Marie og hennes sønn på 2 år. Vi spiste og skravlet, selv om vi pratet i 2 timer over telefonen i går også. Hilde Marie og jeg har alltid noen å jabbe om. Vi avsluttet dagen med å la barna få bade litt, og så kjørte de hjem til Levanger, mens Even sovna raskt i mammasenga. 

 

For en mamma jeg er. For en mamma Hilde Marie er. For noen awesome mamas vi alle er! Selv om vi innimellom har noen originale løsninger, som rare middager, rockesocker, iskald kaffe fra i går, hardkokt egg mot lavt blodsukker-humør, gaffeteip til nødløsning og kjøkkenpapir til tørrmopp. Vi er god damned super duper alle sammen, akkurat som vi er. 

 

Go loud and proud i influensasesongen, mamas, dere er bra nok som dere ER!

 

Jeg gråt meg i søvn

 

Sannheten om hvordan jeg har hatt det i det siste, er godt skjult. Jeg legger som regel slike perler dypt nede i havbunnen når det stormer, og den siste tiden har ikke vært noe unntak. Kun et knippe venner har visst hvordan jeg egentlig har hatt det. Nå har jeg tatt valget om å snu skuta mi. Jeg vil tilbake til vekjente farvann. Å gråte som en foss er ikke min stil. 

Lettet eller deppa. Deppa eller lettet. Eller lettet over å gi slipp på deppa. Den forbanna surleppa.

Jeg har fått spørsmål om hvorfor jeg ikke bare skriver navn på de det gjelder dersom det jeg skriver om handler om noen andre. Men dette er ikke en blogg der jeg henger ut andre. Hverker relasjon, alder eller kjønn nevnes av meg; for det er jo ikke riktig. Jeg er ingen bitter person, og selv om det har skjedd at enkelte ikke er særlig cool mot meg, har jeg hverken interesse av å framstille meg selv som et offer eller å ta hevn ved å henge ut enkelte.

 

Uansett. Jeg kan bli forbanna. Og lei meg. Og oppgitt. Det gjør noe med hue ditt når du den ene dagen blir behandlet med avsky, den neste som ei prinsesse, så kommer dagen da vedkommende er i angst og sorg; og mener du er den eneste som kan hjelpe. Etter det kommer den likegyldige, foraktfylte dagen. Så, dagen etter har det snudd igjen, og du får kjærlighet pakket inn i vennligsinnet papir. Men dagen derpå kan du høre hatet mellom ordene. I virkeligheten er du vant til en tilværelse der ingen hater deg. Det finnes hverken krangel eller drama i ditt liv.  Å henge med i svingene er dessuten umulig.

 

Derfor blir du så fortvilt når et menneske plutselig viser seg å ha innført hat i livet ditt. Det ser ut til å ha blitt smulget inn i prinsessevogna. Og du er ikke en prinsesse engang, men en god damned freak! Forvirret er bare første bokstav.

 

Jeg brukte å ta godt vare på meg selv. Spradet nedover bakkene her mens jeg lyttet til god musikk, og følte meg ekstatisk glad. Brukte å være så snill med meg selv.

 

Så en dag befant jeg meg i en tilstand der ekstase var forvandlet til klump i halsen, og jeg har glemt meg selv i mange uker. Plutselig kan jeg se meg tilbake på et par måneder med sinne, tristhet og fortvilelse. Det er ikke en bipolar nedtur, men naturlige reaksjoner. Uansett er det definitivt alarmerende på tide å ta vare på sitt bipolare hue, når jeg kjenner fortvilelsen har gått for langt.

 

Jeg kan ikke endre andre's tankegang, og er kun ansvarlig for min egen lykke. Jeg er ikke den som gråter særlig mye, for jeg bruker å ha det helt fint. Men i det siste har jeg stått i gjørmehull som har presset meg til det ytterste, helt til tårene har piplet fram og fortvilelsen har tatt kvelertak. Du er rimelig utmattet av sårende ord, når tårene presser seg fram og du ikke kan stanse dem. Det har vært noen tøffe utfordringer, og jeg har grått meg selv i søvn noen kvelder. Smilene gjennom tårene har handlet om at jeg tross alt vet hva som skal til for at livet skal bli bra igjen. Det finnes håp i positive erfaringer som har funket før. Erkjennelsen: "Jeg kan ikke endre andre, så jeg må stikke min vei!" er det som har holdt meg oppe.

 

Jeg kan trygt bli mer egoistisk, og gleder meg til å rusle turer med musikk på øret; mens vinter går over til grønne knupper og solskinn. Jeg skal raskt finne tilbake til det gode humøret; er det noe jeg kan så er det jo det.

Noen ganger handler livet om nettopp det å innse at man ikke kan endre andre, og akseptere at de er som de er. Fordi man har makt over seg selv, kan man løpe fra alle andre i tilgivelsens ånd.

 

En må skape plass til SEG i sitt liv. Ikke bruke seg opp på andre mennesker.

 

Heldigvis har jeg lært meg at jeg kan velge å trekke meg. Bryte kontakt. Det var verre før, da jeg ikke kjente mine egne grenser. En annen ting jeg har lært, er det å ikke se på andre som stakkar. Alle vil innerst inne være en tøffing. Det burde nærmest være en fornærmelse å si "stakkar". La dem være tøffinger, ikke de ofrene de tror de vil være. Da kan du med bedre samvittighet forlate et psykologisk spill der manipulasjonen går ut på å prøve å pelle på din samvittighet og empati. La dem være de tøffingene som tross alt ikke bryr seg om deg når du selv har det vanskelig. Slike som kan sitte og glo uberørt på at du bryter sammen i tårer, men som forventer alt av deg i sin egen ensomme angst. Nei, du kan ikke gi bort alt du har, som en stor krane i ørkenen. Du får bare sandstormer tilbake, og hva har du da å gå på?

 

Nå gleder jeg meg til å gå våren i møte med et stort glis og føtter som nesten ikke greier å la være å danse. Jeg kjenner at jeg har vært for snill denne vinteren.. Bare ikke med meg selv. Derfor skal jeg heretter prioritere meg selv på høyt nivå, og bare kjøre på. The strong one er den som tar best vare på seg selv, og som renser lufta for forurensing. 

 

Dessuten; vennene mine har rett: Jeg har levd som ei nonne i et kloster den siste tiden, og det er på tide å slutte med det tullet og komme meg i gang med noe rampete sprell! På tide å nyte friheten, ikke sant. Et menneske kommer til å forsøke å få meg til å føle det som at det jeg gjør bare er feil. Men det synker ikke inn lenger. Jeg bryr meg ikke om slikt skuespill mer, og kan ikke henge med på personlighetsforvandlinger fra dag til dag. Det jeg gjør for å være ei lykkelig dame, er riktig, og ingen ingen kan eie meg. Like ever.  

 

 

Ja, jeg vindus-shopper med barna mine

 

Jeg kan nesten høre huset puste. Stormen har lagt seg, men det faktum at de to gutta mine ikke er hjemme, gjenspeiler seg fra kjeller til loft. Savnet gnager mammahjertet mitt, og jeg bestemmer meg for å lage pannekaker til minsten når han kommer hjem.

I morgen skjer det, og jeg greier nesten ikke vente. Lille Even 3 år kommer hjem fra samvær hos faren, og vi skal kosemose oss. 

 

Straks vi kvikner til fra influensaen som kødder med oss for tiden, skal vi gå turer til lekeplassene omkring her slik vi bruker; trille turer med barnevogna, besøke venner og rusle rundt i butikker. For ja, med Even og Mathias går det faktisk fint an å "vindusshoppe". Du vet, slike runder i butikken der du bare ser på, men ikke kjøper noe. Minsten legger bare fra seg lekene og sier: "Shøpe seinar kanskje mamma." Størsten sier "ok", og så smiler han, vel vitende om at mamma alltid husker hva han ønsker seg når det er på tide med premier, bursdagsgaver og julegaver. Derfor er vindusshoppinga våres viktig i seg sjøl, den.

 

Det er for min del ingenting som er så gøy som å være mamma. Særlig når man friskner til fra influensa og får lyst til å finne på alt mulig rart bare for å se dem glade og høre dem le. 

Ukene bak oss har vært altfor lazy. Først julekos, så influensa. Det er snart på tide å gjøre mer enn å vindusshoppe, for å si det sånn. Vi må ut og bruke all den fine hvite marshmallowsnøen!

 

Bare bli frisk først nå, så er vi snart i gang med action her oppe på den nedsnødde toppen. Bare snøen holder seg! Vi må jo lage snødamer, snøaliens, snøstoler med snøbord, lyslykter; ake oss og lage snøengler.

 

Kanskje du har noen vinterleker å anbefale oss?

 

 

 

Kim Kardashian uten peiling: "Du er så bipolar, bror!"

 

 

Kim Kardashian er sikkert smart på mange måter, hun, men senere i dette innlegget kommer jeg tilbake til henne og hennes uttalelser omkring ting hun ikke har peiling på. Det hersker en del vrangforestilninger i samfunnet som vi med diagnosen bipolar må forholde oss til. Noen tror alle vi som har bipolar har humørsvingninger, men de glemmer oss som er riktig medisinert. Jeg har ikke hatt abnormale humørsvingninger på 7 år.

Enkelte tror tilogmed at bipolar er det nye ordet for psykopati. Lengre unna sannheten kunne man ikke kommet. Bipolar er erstatningsordet for gamle manisk depressiv, og betyr blant annet at man er sårbar i følelsene sine. Er et menneske med psykopatiske trekk sårbar og full av følelser? 

 

2009. Jeg sitter foran ei nonne på Tautra og gråter så tårene triller. Jeg er et åpent sår, og tårene er blod som blør. Årene har gitt meg heavy utfordringer, og nå er jeg på randen. På randen av randen.

Jeg hadde noen måneder før krysset grensen over til psykose (som ikke har noe med psykopati å gjøre) i høygravid tilstand, og vært så gal at jeg måtte være tvangsinnlagt heller enn å kunne nyte en normal barseltid sammen med babyen min. Jeg skrev under på at barnet mitt heller skulle bo hos pappan sin. Så crazy syk som jeg hadde vært, kan man ikke bare late som, eller skape. Kontroll var et fremmedord, jeg hadde vært lost in space.

 

Nonnen sa: "Men kjære deg lille venn. Det er jo ingen skam at du må gå på medisiner. Jeg har diabetes og må innta medisin resten av livet. Hvis legene mener du må gå på medisin for alltid, så vær glad du bor i Norge. La oss være takknemlige."

 

Akkurat da hun sa det smilte jeg gjennom tårer. Bak meg lå nedtur etter nedtur, og en eviglang fight mot pillene psykiatrien hadde pushet på meg. De forsøkte å overbevise meg til å ta medisiner siden 1997, men jeg levde i fornektelse av en diagnose jeg avskydde. 

 

Da jeg var 17 år og tvangsinnlagt for første gang, nektet jeg nemlig å ta imot medisiner. Det tok meg mang en sorg og en god del svelgte kameler å godta medisinering. Jeg godtok jo ikke engang diagnosen bipolar. En psykiatri som testet ut til sammen hele 28 forskjellige medisiner på ei jente som ikke ville ha piller, gjorde ikke medisinering mer tillitsvekkende. Som om noen i det hele tatt behøvde 28 forskjellige medisiner over 12 år? Den journalen er skrevet ut og godt bevart, og en dag blir nok alle disse faktaene omkring elektrosjokk og feilmedisinering tatt fram i et advokatkontor. 

 

Men en ting hadde de rett i: jeg har den verste utgaven av bipolar; og må innta stemningsstabiliserende og antipsykotikum for resten av livet mitt. Jeg kom ikke unna min verste frykt: piller. Medisin.

 

Min prosess til å godta medisinering begynte altså i en samtale med en nonne. Så fortsatte prosessen med en barnefar som prøvde å si: "Nei Helene, du var ikke sløv da du tok lithium. Du er sløv nå som du ikke tar medisin!" Deretter var siste steg et opplysende kurs for bipolare. Utenom det prøvde en coach å hjelpe meg, men de timene bestod av prating som ikke gjorde noe med diagnosen min. Til gjengjeld jobbet jeg på gården til coachen. 

Jeg var langt nede, og ingenting hjalp. 

 

Nå er jeg sjeleglad for at psykiatrien reddet meg da jeg endelig tok til vett. Medisinen jeg trenger; metallet lithium, kobler de rette ledningene oppe i hoder mitt, og de siste 7 årene har jeg vært frisk. Denne medisinen er den eneste i felleskatalogen som er så naturlig at den kunne blitt solgt på helsekosten, men siden den virker så bra, er den å regne som legemedisin.

 

Jeg må innta to typer medisiner resten av livet mitt. På grunn av det går alt i mitt liv kun en vei, og det er oppover en bratt sti som heter suksess. Jeg har lagt bort alt som ikke funket, som for eksempel beroligende midler, sovemedisin, alkohol, nikotin, gluten og sukker, og funnet min vei. 

 

Jeg vet hvor vanskelig det kan være å akseptere at man må innta medisiner pgr av sinnslidelse. Få kan tenke seg den utfordringen det er å godta det. Men jeg somlet bort så mange år av livet mitt på å stritte imot sannheten, at jeg gjerne tyr til åpenhet for å inspirere andre med bipolar 1. Som jo er noe helt annet enn bipolar 2. Vi med den "verste utgaven" av diagnosen, som min psykiater kalte det, eier ikke de normale grensene ved pol glad og pol trist, så vi glir over til galskapens verden hvis vi ikke er riktig medisinert.

 

En pasient som er syk av bipolar stritter gjerne imot medisinering, og hvem vet; kanskje er det pgr av manglende åpenhet i samfunnet? Det vi ikke kjenner, kan virke skremmende. Det er kjent at de med visse hjerteproblemer må innta medisiner hver dag, og at diabetikere må få medisiner de også. Hvis ikke blir det livsfarlig. 

 

Men hvor kjent er det at pasientgruppen med bipolar 1 også må ta medisin hver dag resten av livet? Hvor kjent er det at det blir livsfarlig hvis en med bipolar 1 ikke inntar rett medisin? 

 

For de med bipolar 1 blir det kritisk i det psykosegrensene krysses, mens for de med bipolar 2 arter det hele seg mer preget av rapid cycling; humørsvingninger. 

 

Skam. Nedtur. Fortvilelse. Mye følger med den bortgjemte delen av samfunnet. "Er du scizo eller?" sier noen som skjellsord, mens en totalt uvitende Kim Kardashian roper til broren sin under en krangel: "Du er jo helt bipolar! Ingen tvil! Mamma, brodern er bipolar!" Som om hun var en psykiater. Som om det var det verste hun kunne komme på. Med en så stor seerskare globalt, kan Kim Kardashian påvirke svært mange til å tro at bipolar er noe slemt. Noe man kan håne og beskylde andre for å være under en krangel. Svært ukritisk, og helt bak mål, er det av en tvstjerne kjent over hele verden å uttale seg så uvitende om et så sårbart tema.

 

Bipolar er kreativitet, sensitivitet, intellegens og til tider enormt med energi. Men da må jeg innta riktig medisin. Hver dag må jeg jobbe for å la den bipolare lampen min skinne. Så mange tiltak, men hey; jeg har blitt vant til det nå. Å innta medisiner morgen og kveld er ikke noe jeg kjenner effekt av der og da, men merkes over tid. Aldri en dråpe alkohol. Ikke puttet en sigarett i munnen min på 10 år. Karbohydrater er ikke mine venner, more like fat and greens. Bipolar tar sunnhet til et nytt nivå, i det jeg jogger for å booste hjernen min. Det handler alltid om psyken, aldri om hvordan kroppen min ser ut. 

 

Noe du, Kim Kardashian, kanskje burde la deg inspirere av?

Er du hypokonder?

 

Verdens undergang rumler rundt i hue mitt, og leddene verker. Hvor ble det av den tøffe vikingdama i meg? She's long fucking gone. Jeg hulker og vrir meg i senga natta lang, og synes synd i alle ondtene på meg selv. Akkurat i det jeg nesten tar to av barna's stikkpiller og leker lur, har klokka blitt halv sju, og jeg kan ringe barnefar. Bommer: de er også syke, både 8åringen og Torefar. 3åringen sover ved siden av meg, og der kommer han til å sove lenge etter at storebror og pappa har ankommet huset med paracet til mamma. God save the stikkpills!

Vi samler oss sammen her på lykketoppen alle 4, og det er ei greie jeg legger merke til; Mathias på åtte har like mye feber som meg, men han sutrer ikke i det hele tatt. Ingen klaging at all. Pjokken tar det som en ekte pjokk, mens muttra vrir seg gjennom dagen på sofaen.

 

Når jeg en sjelden gang blir febersyk og tror jeg dør innen døgnet er omme, må jeg bare spørre meg selv: "Hva pokker; er jeg hypokonder?"

 

Sist jeg spøkte med legen min og sa at jeg må være hypokonder siden jeg tåler så dårlig å bli littegrann syk; lo hun og sa: "Hvis du var hypokonder, Helene, hadde jeg nok sett deg oftere her på kontoret enn annenhvert år!"

 

Men hvem er det som møter opp på legevakta i frykt for å ha skyhøyt blodsukker, men så feiler det henne ingenting? That's me. Eller Gud forby; hva med den gangen man trodde det var nyresvikt på gang, og så var det bare en forkjølelse?! Jo det var jeg det. Rimelig flau og vel plassert på en benk på legevakta.

 

Jeg kjenner ingen større pingle enn meg selv når det kommer til litt influensa. Man flu? This lady has the woman flu!

 

Legen min har altså svaret: jeg er ikke en hypokonder. Jeg er bare ikke vant til å ha feber, og så er jeg litt for glad i livet, så når jeg blir slått ut av sykdom blir jeg like redd som den gangen det plutselig stod om livet, og jeg hadde nyresvikt i en ambulanse i full fart. Det har sin pris å innta den beste medisinen for å holde bipolar 1 i sjakk. Lithium har sine bivirkninger som jeg må passe på. 

 

Så her ligger vi da. Klare som egg for hverdagen etter ei lat romjul, men vi må nok vente litt til. Jeg prøver å ikke klage for mye, for 8åringen takler jo feberen. Ikke skal jeg daue og ingen ambulanse skal frakte meg til sykehuset:

 

 ...det er bare litt feber, såe... 😜

 

Det lille hjertet som slo

 

De vil at du skal videre nå,

som om det bare er å reise seg og gå.

Men hvordan kan de forstå,

en vinter så rå,

et savn så trist,

og hjerter i brist?

 

Du kunne sikkert gitt alt

for litt mindre salt

i såret.

Litt mindre tårer i håret.

 

Jeg vet du vil tilbake 

til en sommer med stor babymage.

Til sparkende føtter

og gryende røtter.

Et hjerte som slo

før du forstod

At det var for sent

for et liv så nytt og rent.

 

Du holdt henne nær deg

en altfor kort vei.

3 dager i mammas favn;

en evighet i fortvilt savn.

For du kan aldri glemme henne, min venn

ikke nå, og ikke smått om senn.

 

En liten baby på bildene sover

Et kort liv er over.

Men i en mammas hjerte

bor sorg, savn, stolthet og smerte.

Du er stolt mamma til to unger

men bare ei puster med lunger.

Ei blåser liv i himmelens sommer

og venter på er gjensyn som kommer 💖

 

 

 

Jeg er så lykkelig, fordi...

 

Jeg vet om en gullgruve. Og en verdifull diamantgruve. Et sted der en kan puste fritt og bare være seg selv. Blant levende lys i ei stue, i en kinosal, på en øde strand oppi skauen eller i en pulserende kafé. Gullgruven heter vennskap, diamantgruven kalles minner, og skattekartet ligger trygt bevart i alle takknemlige og rause hjerter.

 

I kveld har jeg hatt besøk av Mona. For to dager siden var det Siri og Fredrik som var her. Tore er her også. 

Siri og jeg stakk av til loftet for å legge tarot, og i kveld var det Tore som inntok loftet, slik at Mona og jeg fikk ha en egen jentekveld i stua. Slik vi damer gjerne setter pris på; å få skravle i fred og ro. 

 

En venn som forstår hva du bærer på. Som selv har opplevd ditt indre landskap, men på sin måte. Gode råd. Høy latter. Hviskende hemmeligheter som forblir der inne i det velkjente landskapet. 

 

Jeg legger meg lykkelig på puta i kveld. Så lykkelig. For denne mammaen til to gullgutter skal kanskje gå en tur med Ankie snart, og ta en kaffe med Janne. En lattermild prat med Tore. En tur til Lakhsmi og Mona i Oslo. Ringe Liz snart kanskje? Solfrid kommer kanskje nedover snart? 

Så lykkelig. Fordi Laila ble med ut på byen i romjula. Fordi Christina og jeg spiste julelunsj, og Helene og jeg hadde skravlestund i stua mi her om dagen, mens Grete og jeg tok en telefonprat en annen dag.

Fordi i morgen drar Tore, barna og jeg på middag til Siri, Fredrik og Benedicte. 

 

Denne skattegruva er den fineste og mest glitrende gruva en kan tenke seg. Den heter venner, og er ingen selvfølge. For å beholde slike fantastiske mennesker i livet sitt, må man være ærlig, ydmyk, empatisk og naturlig. Være seg selv. Være der.

 

Og jeg vil alltid være der for deg. Du er amazing, min venn. Helt utrolig, at etter alle disse årene kan vi fortsatt finne tilbake til latter, tårer og verdifulle ord. Takk for stunden.

 

"You'll never be alone, I'll be with you from dusk till dawn!"

 

Tuva (5) gledet seg til å gå Lucia; så ble hun syk. Da tok mammaen affære!

 

Den 13.desember 2017 var det mange jenter på 5 år som gledet seg til å gå i Luciatoget i barnehagen. Lille Tuva Dalland i Stjørdal var intet unntak. Hun gledet seg veldig, og hadde lenge sett fram til dette.

Så ble hun syk og måtte være hjemme. 

 

-"Hun ble kjempelei seg stakkar." forteller mamma Astrid. Dette var jo året da hun endelig var stor nok til å kle seg i glitrende hvitt, holde et lys, og synge like vakkert som venninnene i barnehagen. Og så fikk hun ikke være med. 

 

Men da tok mammaen til Tuva affære. For nyttårsaften var 6 stk av Tuva's søskenbarn samlet hjemme hos farmor/mormor Eva. Hva med å lage et luciatog; et ordentlig et med lys, glitter og hvitt, slik at Tuva fikk oppleve å gå Lucia?

Det var ikke slik at søskenbarn Mathias på 8 år hadde så innmari lyst til å kle seg i hvit kjole, men for Tuva sin skyld gjorde han mer enn gjerne det. Gutta på tre var glade for å ha på seg hvit kjole og få holde i elektrisk lys, og Tuva sang av full hals da de kom gående inn i farmorstua. Alle de hvitglitrende barna holdt nyttårskonsert for de voksne, og både Tuva og Mathias holdt levende lys.

 

Tuva, var det like gøy som Luciatoget i barnehagen?

-"Ja, det var det. Det var fint!" sa den glade femåringen med et smil. 

 

Noen ganger skal det ikke så mye til for å glede barna. En mamma som lager Luciatog for sin datter, er en mamma som inspirerer oss andre foreldre. Påminnelsen om at kua en gang var kalv, er viktig. Det å huske at drømmen om å få være Lucia for en stund, er noe stort for ei lita pie. Noe hun har drømt om hver jul årene før. 

 

Godt nyttår fra Lucia Tuva, forbipolene og resten av luciatoget.

Årets nyttårstale går til deg som er ensom

 

Sitter du alene, er du ikke helt alene. For du har tankene dine, idéene dine. Minnene dine. Mulighetene dine. Men det bare gjør det verre, ikke sant. Alle de vonde tankene. Tankene som bare gjør deg mer ensom enn om det bare var tomheten. Det er vondt, og tungt å gå. 

 

Men hey: du har vel ikle tenkt å gi deg NÅ?!

 

Jeg dedikerer herved årets nyttårstale til alle verdens ensomme sjeler.

Alle dere som tok noen valg som førte dere dit dere er nå.

Du som ikke har et hjem.

Du som vandrer gatelangs på jakt etter noe som kan fjerne alle tankene. Fjerne de vonde følelsene.

Du som går alene inn i det nye året med bøyd og fortvilt hode.

Du som er omgitt av mange mennesker, men som likevel føler deg helt helt alene.

Denne er til DEG. 

 

Var det alltid slik? Eller snudde det et sted i tiden, og ting rotet seg til? Har du tenkt å endre det? 

For du vet sikkert at det er kun du som kan stå for den neste forandringen. 

Så lenge det er liv, er det håp, og ingen kan innta magisk krympepulver, hoppe inn i øret ditt og ta siste avgjørelse for deg der oppe i hjernen din. Bare du har det siste ordet. Bare du.

 

Jeg har vært i de dypeste daler og oppe på de høyeste fjell. Jeg har vært på reiser i mitt bipolare sinn, som kun de som selv har flippet ut, kan forstå. 

 

Jeg har hatt tider da jeg var omgitt av mange mennesker, og likevel følt meg ensom. Jeg var den som begravde meg under to tre dyner og gjemte meg gråtende på ei ensom pute. Jeg kan forstå deg. 

 

Jeg vet hvor alvorlig ensomhet er. Det kan være livsfarlig. 

Jeg tar deg på alvor.

 

Så nå er det en ting jeg vil du skal forstå, disse få timene før rakettene bærer oss inn i det nye året: DU kan forandre det.

 

Jeg vet at du kan endre det til det bedre. Det trenger ikke alltid være så forferdelig trist. Hva enn du sliter med. Sorg, savn, sykdom eller angst: alt kan endres, og kun du kan gjøre noe med det. 

Fra gatelangs til lykkelig. Fra utakknemlig til takknemlig. Fra angstfylt til trygg. Jeg ønsker å gi deg i nyttårsgave frøet til idéen din om forandring til det bedre. Påminnelsen om at du faktisk kan ta avgjørelser som vil medføre at alt blir lettere for deg å bære om noen år.

Valgene er kun dine. Du kan velge å fri deg fra rusen, leve bedre med angsten, spise sunnere, slutte å røyke, innta riktig medisin eller begynne å trene. Men du behøver ingen nyttårsforsetter. Du trenger bare å snu.

 

Nå er jeg ikke lenger ensom. Jeg er et sosialt og lykkelig avholdsmenneske som spiser sunn mat, trener, holder meg unna alkohol, sluttet å røyke for 10 år og 2 måneder siden, tar riktig medisin og holder meg unna falske mennesker. I mitt liv er det mange gode venner, og morsrollen beriker meg.

 

Jeg trodde det virkelig ikke, da jeg for 12 år siden bare ville hoppe av verden. Trodde ikke at det var håp for meg. I stedet trodde jeg at det var noe galt med meg som gjorde meg ensom og upopulær. Og på mange måter var det det. Det var galt, og ikke bra for meg å røyke, drikke og spise usunn mat. Ei heller å nekte å innse at jeg hadde diagnose bipolar, for da tok jeg ikke riktig medisin eller levde på en forsvarlig måte ut fra en alvorlig sinnsutfordring.

 

Jeg trengte bare å endre kurs. Du også kan det. Og jeg vil gjerne skrive din historie herfra og opp dit. Ta kontakt med meg og jeg lytter gjerne. Du skal ikke skamme deg over ensomheten, og det trenger ikke alltid å være sånn. Vi er mange medmennsker av noen potensielle venner her ute som has been there done that, tatt endringer og skiftet kurs. Vi forstår deg, og det er håp. Framtiden ligger umalt foran deg, og du trenger ikke å ende det hele på denne måten. Verden trenger DEG og dine idéer. Fortsett. Rock on! Spis sunnere. Bli rusfri. Begynn å affirmere så angsten gir seg. Bli kjent med positive mennesker. Bygg opp DEG. Ha tillit til deg selv. Tro på at det finnes ei framtid med en bedre og mer positiv utgave av deg selv i hovedrollen. 

 

Kjære DEG. Prøv å ha et godt nyttår på vei mot nye horisonter. Finn frem malepensler og nye lerret. De blanke ark og fargestifter lyser ned til deg fra himmelen i kveld. Alt det vonde kan males bort i løpet av noen måneder framover, og du kan glede deg til alle de spennende menneskene du skal feire jul og nyttår med neste år. Fordi det vil vi. Vi vil ha deg MED. 

 

Varme klemmer, og respekt for den du ønsker å være, med ønske om et fredelig og trygt nytt år.

Når PMS ødelegger alt på noen dager

 

Hva gjør du når Telia-dama slenger på røret, og du plutselig har blitt til et monster i forhold til typen? Alt han vil er å rømme til Afrika, for han vet at hvis han bite back, da blir det mer enn krig i stuggu. Hva du gjør? Du ringer opp igjen og kjefter videre fordi kunden har rett, og med han som vil rømme til fjerne strøk? Han rekker det ikke, for du skravler så hurtig at han ikke kommer unna. It's PMS, og det er bare å henge med!

 

"Hun er nådeløs. Frekk. Nasty. Uovervinnelig i diskusjon. Potte. Sur. Bitch!" Eller er hun bare premenstruell i noen dager?

 

I bloggverden har det det siste året blitt nærmest feministmoten å skrive om mensen. Jeg har ikke hivd meg på trenden, men faktisk har jeg ingenting i mot at renselsen vi kvinner går gjennom hver måned belyses og normaliseres. Men jeg kan ikke se at noen har skrevet om den psykiske delen ved det hele. De aller fleste damer berøres i mild eller sterk grad av premenstruelle hormoner. Vi blir hissige, sårbare, irritable og heftige i noen dager. Og vi kan ikke noe for det. Man har ingen kur mot det, selv om noen synes hormonspiral eller nattlysolje hjelper. 

 

Til illustrasjon for dette innlegget har jeg brukt et bilde av barnefar og meg. Vi er ikke kjærester, men bildet er i aller høyeste grad aktuelt likevel. For selv om vi bor i to hjem og har et foreldresamarbeid og ikke et forhold, har vi i vår relasjon våre regler i forhold til PMS. Selv om disse reglene er komiske, er de reelle for oss. 

 

Den gyldne datoen i måneden hvor vi vet at hormonene begynner å bygge seg opp, rett og slett kutter vi kontakten.

 

Det skal krise til for at en melding skal sendes mellom oss de 7 dagene det gjelder. 5 dager før menstruasjon, og to dager ut i det hele. Vi skal ikke snakke sammen disse 7 dagene og vi skal ikke ta kontakt i det hele tatt, rett og slett fordi vi vet av erfaring at dette varulvopplegget her, det rår vi ikke over. Kun hvis viktige situasjoner oppstår omkring ungene skal vi ha kontakt disse 7 dagene.

 

Av stolthet er man som regel ikke i stand til å innrømme at man som kvinne er problemet disse gyldne dagene da en tango av intuisjon og intelligens gjør oss hårsåre og oversensitive. Alt skal kverruleres og diskuteres, og alle skal skyves vekk, fordi akkurat da så er man potte sur for ingenting. Varsellampene uler og lyser rødt dess nærmere tante rød melder sin ankomst.

 

Visste du at man er på sitt peneste nettopp den dagen man får menstruasjon?  Akkurat i det de maskuline trekkene i ansiktet som pms fører med seg, gir slipp. Sånn sett kan du på to måter være lettet i det du får mensen; du blir penere og hormonene vil fra da av fade bort.

 

Vi har funnet ut at det beste i foreldresamarbeidet er at både barnefar og jeg får slippe. En hormonell kvinne kan virke å være ute etter å kritisere hver minste lille greie, mens det egentlig handler om å gå i forsvar for stolthet i høyspenn. 

 

Det kan være tøft å være kvinne. Mange oppgaver mannen slipper unna er ment kun for oss damer. Kanskje fordi vi er sterke nok til å takle det? Men så sterk som en varulv mange av  oss kan bli omkring 5 dager (eller mer) før menstruasjon, er det kanskje best respektere. Fordi vi ikke kan gjøre særlig med det, er det nok lurt å innføre visse regler for å unngå krangling og ufred. Bare litt himling med øynene vil bringe en hissig ulvekvinne ut av fatning, og bare et lite argument kan føre til glefsende diskusjon langt utpå ville vidder. Som lavt blodsukker? Nei, verre. Mye verre. Det får han tåle? Jovisst, men det er ikke sikkert hun bør tåle motstanden, hun vil få, for husk at det like mye fører med seg sårbarhet som sinne.

 

Skal vi ikke snakke om dette, men skjule det? Er det flaut? Pinlig? Vi synes ikke det, hverken mine venner eller jeg. Vi ler litt av at barnefar og jeg må kutte kontakten 7 dager i måneden. Men vi vil jo ha fred og ro, ikke tullete krangling om tullete ting.

 

En venninne av meg tar de viktigste telefonene akkurat når hun er premenstruell, nettopp fordi at da er hun både sterk og klok. Hun ordner opp i alt praktisk akkurat da. Alt som ikke har med kjærlighet å gjøre. Økonomi, utfordrende møter og de vanskeligste sidene av business. En annen kvinne jeg kjenner har satt inn hormonspiral og blitt kvitt problemet. De 3 damene hun så anbefalte hormonspiral til ble også kvitt problemet, og siden de alle jobber samme sted ble arbeidsmiljøet desto bedre. Interessant. 

 

Kjære kvinne, du er tøff og sterk. Selv ville jeg ikke diskutert med deg en viss tid i måneden, dersom du blir like hormonella som meg, for da er det mer power i deg enn i alle menn i hele verden. Så hva gjør du akkurat denne tiden, for å hanskes med hormonene? 

 

 

Når facebook får deg til å føle deg mislykket (kan du lese dette)

 

Daglig utsettes vi for det såkalt perfekte glamlife på internett, og du kan kanskje kjenne hvordan facebook kan bringe fram mindreverdighetskomplekser du ikke visste du burde ha. 

Vel, la meg roe ned forventningspresset. 

 

For her sitter en god damned rufsete blogger, og gjett hva? Jeg har aldri fylt botox i de begynnende rynkene mine. Jeg har aldri tatt en skjønnhetsoperasjon, og selv om jeg rundvasket huset (som jeg leier, ikke eier) for noen dager siden; er det smårotete både på kjøkkenet og her, der and everywhere. Det ene bildet på veggen er skjevt, og ingen av bilene utenfor her er min. Fordi jeg har ingen. Klærne mine er kjøpt på salg og brukt, og skosamling? Hvilken skosamling? 

 

Jeg tilhører ingen glamorøs supergjeng som de du ser på alle høytidsbildene på facebook. Mine venner er originale og spredd over alle vidder. Ingen av dem er divaer lagd av glam and glitter, men tøffe, selvstendige, humoristiske bad asses. Jeg har ikke reist mye, og kan ikke skryte av en lang og stor karriere.

 

Jeg er like småblakk som deg etter førjulstida, og det fordeles, for å si det sånn. Men det er andre ting som opptar meg mer enn at vi har akkurat så det holder med penger.

 

Som; har barna det godt inni magen sin når de sovner på kvelden? Are we clear, no bad feelings? Er de mette i den samme magen sin? Har jeg vært der nok for vennene mine? 

Og da, skjønner du, teller ikke dyr make up, kostbare ting, overdådige klær, bilder på fb fra eksotiske strøk eller annet skryt rent fasademessig offentlig. Meg som god mamma og meg som god venn handler om tankene mine, ansvarsfølelsen min og min evne til å bruke hue i harmoni med hjertet. 

 

Å, så du har ikke masse venner, et hus du eier, bil, fast jobb eller masse dyre eiendeler som du kan vise fram? Du har ikke et glitrende A4liv å vise fram? Men du? Det ville ikke definert deg som person. Det ville ikke fortalt meg noe som helst om hvem du er.

 

Ikke la verdens falske ansikt; internett, lure deg. Du er god nok akkurat som du er. Jeg er også god nok her jeg sitter i ullsokker, sommerbukse og rar ulljumper. Selv om jeg ikke eier huset vi bor i. Selv om jeg ikke gidder å sette på den klesvasken i dag, men venter til i morgen. Selv om jeg ikke er en utdatert utgave av en slags highschool prinsesse, men en freak of nature med ekte venner som ikke behøver noe glam fra min side. Selv om jeg gjorde feil som jeg måtte fikse. Jeg fikset det iallefall. Jeg reiste meg opp og tørket av meg støvet, før jeg kvittet meg med det falske folket. Selv om jeg ikke eier masse svindyre gjenstander og flotte klær. Det ville ikke vært min stil. Jeg eier ikke engang en sølvskje. Hva skal jeg med det? 

 

Jeg eier egenverd, ærlighet, selvtillit, takknemlighet og kjærlighet, noe money can't buy.

 

Er jeg ikke god nok for dem på grunn av en forbanna sølvskje, da handler det ikke om det i det hele tatt. Da handler det om at de ikke er ekte nok for meg.

 

Men DU. Du som føler deg litt utenfor fordi du ikke eier det internett roper mot deg at du burde ha; du er ekte, er du ikke? Er det ikke det som er det viktigste? Screw that fake perfect glam, you're that real stuff gone bad ass, og du trenger ikke sølvskjeer for å glitre i de levende øynene dine ;)

Møtte stalker på byen

 

Hva gjør man når man møter en bloggleser på byen som viser seg å være en stalker? Well I sure will tell you later. Først må jeg bare fortelle om vår tur ut på romjulslivet i går. 

 

Barnefar Tore og jeg leverte to glade barn i all hast hos mormora, før vi skyndet oss videre for å rekke "Badmoms christmas" på Kimen kino. Der lo vi oss gjennom filmen, og så dro vi til grillen og spiste kebab. Horray for christmas. 

 

Vi kastet i oss kaffekopp etter burn etter kaffekopp etter monster, noe som er avholdsfolkets triks før en sen kveld på byen. 

 

Jeg repeterer en samtale med en fyr på puben i går. Jeg: "Jeg drikker ikke alkohol men er helt hekta på koffein!"

Han ble stille. Tittet ned i bordet. Så sa han: "...ja eh ...er det det som er ...kaffe?"

 

Han så ut til å veksle ordet koffein med noe ganske annet og sikkert like oppkvikkende.

 

Vi hentet a Laila og dro tilbake til puben. Alltid gøy med en Laila på brunpuben, that's for sure. Og når klokka nærmer seg stengetid, skjer det alltid noe med folket på kort tid. De skal skyndte seg å drkke opp supen sin for enten å legge seg å sove, eller for å fyke på nars. De må drikke opp før det er for sent; og har gjerne kjøpt seg flere glass før kranene stengte. Whoop whoop, og vipps så er de forvandlet til eventyrfigurer hele gjengen. 

 

Da vi gikk til bilen kom en av dem etter meg og sa: "Æ les alt du legg ut. Æ e bloggleser. Nei, æ e stalkeren din, mohahaa!" 

 

Jeg ga ham en god klem, for det er typisk fulle trøndere å tulle og tøyse på den måten. Ironi, hva er det? Jeg skulle vært rimelig cocky for å tro jeg har en stalker på ekte. 

 

Nå har Tore dratt for å hente gutta, og så kommer de tilbake hit til meg i morgen. Vi skal kose oss inn i det nye året, og lage oss masse god mat. Se fine filmer, leke med barna og bare være til. Vi skal kjenne på romjulsroen og være takknemlige for at vi får lov til å være foreldre for våre to herlige gutter. 

 

Hvis du skal ut og rocke i kveld; rock litt for meg også, for i kveld tror jeg nesten jeg skal holde meg hjemme og glo på skjermen. God romjulshygge fra Lykketoppen 😙

 

 

Trøndere, gå ikke glipp av DETTE!

Annonse

 

Stjørdalinger, har dere virkelig visst om dette uten at jeg har fått det med meg? 

Oh LORD! 

 

Jeg har ikke vært ute på byen på noen uker nå, så nå i kveld fikk jeg meg en meget positiv overraskelse: oppe i andre etg på Bamse's pub er det igjen BRUNPUBMØBLER på plass! 

 

De flotte møblene kommer fra Dirty dudes, og minner veldig om gode gamle Bamses pub. 

 

I kveld er det karoke der oppe, og for en femtilapp kan du ta del i moroa. Det er gratis å komme inn på selve puben, og 50 kr for å gå opp den magiske trappa back to the 90's. 

Premie har de også, men jeg får ikke vite hva :)

 

Kom deg opp av trøndersofaen din og bli med på moroa! 

 

Hilsen Helene og Tore med barnefri, minus julestri, ut på livet i Stjørdal by, i en god gammel brunpub's lune ly 😉

 

Avholdenhet skadelig for barn

 

Du må jo drikke, ja klart du må. Du må lære barna dine at "mamma koser seg nå. Med dette vinglasset. Det er smaken, skjønner du lille venn. Ja og kosen!"

 

Det handler om å lære dem "gode drikkevaner". Og det gjelder bare alkohol. Ikke melk. Ikke cola. Ikke juice. Men vin, øl, baileys og sånnt. 

 

Det handler om hvordan kiden din om førti år skal tenke tilbake på barndommen og mimre: "Åh så glad jeg er for at muttern lærte meg om hvordan hun kunne nyte alkohol i mindre mengder. Ja, så jeg tidig forstod at et glass alkohol ikke handlet om fyll og bråk, men om tung pust, dårlig ånde og flåsete smil. Viktigere enn matematikk og geografi til sammen ass. Så viktig del av barndommen min dette rødvinsglasset til mamma var, oh lord!" 

 

Det kostet hu mor de hvite tennene, ja de ble pretty misfarget med årene etter all den "kosen". Og hun la på seg 10 kilo etterhvert, men hey? Hun lærte barna sine noe "viktig" hva? Koste hva det koste vil. 

 

Let's face the fact: det er ikke plass til oss avholdsfolk i dette luftslottet. Og nå har jeg fått nok kritikk som avholdsmamma. Det begynte for noen år siden, da jeg fikk høre at jeg burde drikke en enhet alkohol innimellom, så barna mine lærer seg "gode alkoholvaner", og at "alkohol ikke behøver å bety fyll og bråk", som i at jeg skal "herde dem" på en måte.

Ja hvis ikke kan de jo bli redde senere.

 

For det første! Hvilken tåpelig unnskyldning for å drikke i nærheten av barn, er dette, og hvilken long gone hjerne fant den opp? Må jeg ta en sigarett i ny og ne også, og lære dem om "kosen med røyken, røykevett, og at de ikke behøver å være redde når de ser og hører en hostende storrøyker fordi de nå vet at det går an å røyke bare i blant?" Tåpelig sammenlikning av meg egentlig, da jeg godt vet at man ikke bare kan ta seg en sigg i ny og ne; da det vil medføre at sigarettlasset en dag velter og man blir avhengig. Jeg sluttet nemlig selv å røyke for 10 år siden. Nå er jeg både nikotin og alkohol - fri. Noe mange har store problemer med.

 

For det andre; Jeg har ikke planlagt at barna mine skal havne oppi noe "fyllebråk" uansett, og innen konfirmasjonsalder skal de nok få ha sette venninnene mine, slekta mi eller noen andre som tåler litt alkohol få ta seg et glass vin til maten, slik at de tidsnok forstår at det går an å ha gode alkoholvaner. Problem løst. For jeg tåler det ikke. 

 

Men da forventer jeg at alle foreldre som ikke tør å leve uten alkohol herder barna sine ved å utsette dem for avholdsfolk, slik at ungene ikke blir redde for avholdsfolk senere. Og de voksne som ikke tør å reise med fly, ta karuseller eller hoppe i strikk, bør også "herder barna sine" ved hjelp av andre voksne som tåler slikt guider barna, så ikke disse barna vokser opp til å bli reddharer.

 

Hva med alt annet som står på ruslisten forresten? Skal dere innta heroin sånn innimellom, slik at barna ikke blir redde når dere går rundt i en by? Skal dere veksle med å annenhver gang innta amfetamin, slik at barna venner seg til hele to sider ved narkomani, og at det går an å "kose seg innimellom med all rus?"

 

Forklar det til en alkoholiker. Jeg kjente en, og av respekt for ham, may him rest in peace, holder jeg meg edru, takk.

 

For det tredje; Jeg lærer barna mine noe mye viktigere, nemlig at det finnes et lykkelig alternativ til å "kose seg med alkohol". At mamma lever totalavholds, og har det mye gøyere enn den tiden for lenge siden da hun også kunne kunne ta seg et glass alkohol. Denne mammaen  har det altså bedre uten, og det er en viktig ting å lære barna mine?

Nei. det er det visst kritikkverdig av meg som mor å lære det til mine sønner. Fy og fy, at det går an!

 

Jeg er en mor som har flere sykdommer. Jeg har bipolar 1 og må gå på to medisinsorter som gjør at et glass for deg, ikke betyr et glass for meg. Jeg blir dessuten deprimert av alkohol, og ja, det handler om svært lite inntak av det flytende, avhengighetsdannende rusmidlet. Bipolare har generelt "hang til rus", og av respekt for barna mine vil jeg ikke utfordre den delen av diagnosen. Det burde alle andre respektere, ikke diskutere.

 

Jeg har dessuten en fysisk sykdom som gjør at jeg må være ytters forsiktig med inntak av alkohol. I tillegg er det slik at den ene medisinen jeg inntar ga meg nyresvikt for noen år siden, og jeg må i ettertid være forsiktig med mitt rensesystem. Jeg kan bli alvorlig syk av blant annet alkohol. De fleste har sine gode grunner til å være avholds. Jeg så min far være ahvholds, og da jeg spurte ham hvorfor, svarte han: "Æ blir syk. Æ blir dårlig av alkohol. Derfor." Hvis han lærte meg noe med dette, var det iallefall ikke skadelig for meg.

 

Nå mener altså kritiske røster at jeg skal lære barna mine om "alkohol og kos" bare fordi disse pekefingrene desperat prøver å unnskylde sin egen "kos" i nærheten av barn. Det er funnet på en crazy unnskyldning, som om alle voksne går og husker med fryd da foreldrene drakk. Mine foreldre gjorde ikke det. Jeg så dem aldri drikke, og jeg ble ikke reddere fulle folk senere. Men jeg husker i ungdomstida at en annen ungdom jeg kjente ble redd fulle folk, og det var fordi hun hver gang vi var på fest ble påmint en slektning som alltid ble så altfor full i nærheten av henne.

 

Kos? Klart jeg lærer barna mine om kos! Jeg lærer dem at når a mamma drikker sukkerfri brus og spiser sukkerfri brente mandler, da koser hun seg. Når hun leser i et blad, da koser hun seg. Når hun har jogget seg en runde og ligger i badekaret med ansiktsmaske og hårkur, med et glass funlight attåt musikk, levende lys og røkelse, da koser hun seg.

 

At jeg er avholds betyr ikke at alle rundt oss er det. Barna mine er i familieselskap der de lærer seg av de som tåler å ta seg et glass eller to, at det er mulig å kose seg med alkoholen. 

 

Spar meg for den dårlige samvittigheten deres, alle dere som peker på oss avholdsfolk i høytiden med påstander om at det vi gjør er riv ruskende galt. Som om vi skader kidsa våre når vi drikker alkohilfritt. Som om vi "burde tvinge i oss et glass vin" for å lære dem om kos og hygge. Jeg liker ikke smaken av alkohol, og har ikke tenkt å late som om mamma er best på et glass vin bare fordi noen har funnet opp at man må tilpasse seg den alkoholdrikkende delen av samfunnet. 

 

Både alkohol og nikotin dreper. Det finnes urter som ikke dreper. Likevel skal jeg som mor liksom ha dårlig samvittighet fordi jeg velger å holde meg unna det som dreper både hygge, kos og liv? Det som har ødelagt barndommen for så mange? No way. Jeg tenker selv, og sånn er det. 

 

I kveld skal vi ut og rocke byen, og barna skal være hos mormoren sin. Men det kan hende minsten ikke slår seg til ro. Vi har erfart at han kan begynne å savne mammaen sin litt vel gråtende mye. Da er det godt med edru foreldre som kommer og henter. 

 

Slapp av. Vi vet hva vi gjør. Don't worry. Ikke bekymre deg "for at barna til avholdsforeldre ikke lærer seg om kos og alkoholvett", de lærer seg både om trygghet, kos, vett og evnen til å ha det gøy uten å være avhengig av falsk stimuli.

 

(Glasset på bildet over inneholder alkoholfritt ingefærøl, og smaker aldeles lovely! God jul 😉 )

 

Alle forandringene tok meg med storm

 

Forbìpoléne ønsker DEG en fredfylt romjul. Hvis julaften har vært tøff, ønsker jeg deg lysere tider. Har den vært fin, håper jeg du vet å verdsette det. Takknemlighet er en stor kraft.

 

Stadig vekk overraskes jeg over hva to freaks fra en svunnen fortid er i stand til å få til. Jeg snakker om barnefar og meg. Som foreldre er vi et awesome team, og jaggu greide vi å lage en superkoselig julaften for gutta våres. 

Nissen stakk innom og maten var god. Vi voksne drakk alkoholfritt, og stemningen var trygg, hjemme hos Tore.

 

Men dette er jo ingen selvfølge. Jeg skjønner at julen er en sår tid for mange. Derfor sender jeg så mange varme tanker jeg bare kan til alle som ikke er like heldige som oss. Til alle som finner høytiden både ensom og vond. Skulle ønske alle verdens gode ønsker gikk i oppfyllelse. 

 

Det gode i livet er aldri en selvfølge. Det vokser og gror på takknemlighet, og det trives best i kjærlighet. En slik hage kan man lage. I livet mitt var hverken barnefar eller barna mine for 12 år siden. Nå er de her, og ved å kjenne takknemlighet for nettopp det, ønsker jeg fred og lykke velkommen. 

 

Bloggen fortsetter inn i 2018, og videre gjennom året. Det skal for min del skrives flere steder, men forbipolene skal også prioriteres. Dere vet at jeg ikke akkurat er så opptatt av om noen leser mine skriblerier, men for dere som leser kan jeg love at jeg kommer til å blogge videre innimellom.

 

Året som gikk bar med seg en hel del forandringer for min del. Jeg la alkoholen bak meg for godt, og valgte avholdslivet. Så gikk jeg ned 10 kg ved hjelp av livsstilsendring, før jeg fikk fikset tennene mine i narkose. Deretter ble magen min operert, etter et keisersnittarr som ga ubehag, før jeg tok microblading på øyenbrynene mine, som var helt ødelagt av tidligere piercinger. Jeg kan bare se forandringer bak meg, hele året som gikk, og nå har jeg det så mye bedre med meg selv. 

 

Dette året bringer flere forandringer for meg, da jeg skal gjennom en kur mot en fysisk sykdom jeg har, siden nye og billigere medisiner kommer på markedet. Vi vet ikke hvordan jeg kommer til å reagere på medisinene, men jeg tar det som det kommer. Heldigvis har jeg støtte i barnefar og venner, og jeg ser positivt på å bli helt frisk. Jaggu er vi heldige vi som bor i Norge. 

 

Kanskje du liker positive forandringer selv? Hvis du har hatt ei vond jul; kanskje julen neste år vil gi deg så mange forandringer å se det tilbake på, at neste jul blir vakrere enn alle vinterhimmelens stjerner til sammen? Jeg håper og ønsker det for deg. Håper du ønsker forandringer velkommen. 

 

Man kan trygt si at alle forandringene det siste tiåret til sammen har servert meg, har tatt meg med storm. Jeg er mamma. Jeg er frisk. Røykfri. Alkoholfri. Jeg beveger meg lettere, og er et bedre menneske enn jeg var før. Sunnere, sterkere og gladere enn noensinne. Livet er digg, fordi jeg takket ja til forandring.

 

Juleklemmer fra verdens heldigste mamma. 

 

Mamma, hvorfor er du edru?

 

Usynlige, store, vakre gaver som ikke er pakket inn. Som ikke kan sees, men som godt kan merkes. De aller viktigste gavene man gir barna sine.

 

Nei. Det er ikke min jul, og ja; det er bare barna sin julaften i morgen. 

Hvis Even 3 år og Mathias 8 år hadde spurt meg: "Mamma, hvorfor er du edru?" ville jeg svart:

-Fordi jeg elsker dere.

Fordi dere skal slippe. Slippe å se meg sånn. Noensinne. 

 

Jeg er alltid edru, siden jeg lever avholds, så dette med å holde seg edru krever ikke noe ekstra av meg i julen. Men jeg tenker på det i disse tider, at mine sønner er heldige på så mange måter. Og at det er viktig for meg å gi dem disse usynlige gavene. De som ikke ligger pakket inn under juletreet nå.

 

Det å kunne gi dem julen samlet som familie, er så viktig både for barnefaren, og meg. Vi bor i to hjem, men nå er vi samlet hos Tore, og har både bakt, ryddet, pyntet juletre og forberedt julemiddagen sammen. Som et team. 

 

Den andre usynlige gaven er altså dette med å ikke drikke alkohol, overhodet. Vi har det best uten, alle sammen. Hvorfor skulle vi måtte behøve sterke dråper i glasset? For å endre noe i humøret? For å roe ned? Vi har vel ikke behov for noe ekstra falsk stimuli for hverken å endre humøret eller roe ned. 

 

Før barna sovnet i kveld, leste vi i Donald Duck julehefte, og hang opp Luciasokken. 

 

Vi vet alle sammen at vi våkner til en stødig julaften i morgen tidlig. Ingen skal finne fram andre flasker enn brusen, og glassene i kjøleskapet er fylt med desserten panna cotta. Ingen skal rave rundt her i egoisme og forakt for barndommens gleder. Ingen skal få ødelegge julen til Even og Mathias. De skal få være glade og lykkelige i fred, ro og harmoni.

 

Det er en. En av alle de 1000 grunnene til at denne mamman ikke rører alkohol. Og det kan godt hende jeg skal ut i romjula. Ut for å møte folk, danse og drikke koffein. Yeah. 

Nå skal vi se en god film, før vi skal pakke inn de siste to gavene. Fra gutta's oldemor. Så skal vi late som om vi er Lucia og fylle godterier i to lange sokker. Helt rolig og avslappet, og vi gleder oss helt villt til å glede to små herligste i morgen. Humøret er på topp, og den fredelige juleroen er i boks. Her trengs ikke alkohol. Her trengs evnen til å skape så gode minner at Even og Mathias ser seg tilbake med smil om munnen når de blir voksne. 

 

Ha en fredelig jul. Og husk at barna senser forandringen allerede etter kun et glass. La egoet ligge. Ta heller fram naturlig glede og den ekte roen.

Jul for trygge barn.

 

Juleklem fra forbìpoléne, de verdifulle kidsa og den verdens cooleste barnefaren 😸😺👨👧👬

 

Farmen-Line er kampklar: "Nå er det nok!"

 

Line Suomalainen ønsker julefred, og det ved hjelp av politiet. Siden bloggeren hun nå har anmeldt for krenkelse av privatlivets fred, har gått ut med falske rykter om at Line ikke anmeldte henne denne uken, synes Line det er på sin plass å gå ut offentlig med papiret som beviser at bloggeren faktisk er anmeldt. For nå er dokumentasjonen på plass hos politietterforsker, og erstatningskravet reist. 

 

(Ikke fått med deg saken? Les:

 

 http://m.forbipolene.blogg.no/1513681031_farmenline_rystet_over_ondsinnede_rykter_jeg_er_ingen_dyremishandler.html )

 

- "Jeg er i kamphumør, og nå er det nok fra den bloggeren. Rett skal være rett. Jeg har aldri mishandlet noen dyr, de er mitt liv og alt!" forteller en oppgitt Line, som håper hun og familien kan få fred i julen, slik hun mener de fortjener.

 

 

Julestri; og så ligger vi her!

 

Jeg blir helt stressa av meg selv. Men bare nesten. For lista "to doo" er liksom lang nå, og så ligger Evine og jeg her som to sekker og hviler. Ikke bruker hun å få ligge i senga mi heller, men i dag trengte jeg roen hennes. Og å stikke av fra julemas, kjas, stress og stri. 

 

-Det skal bakes brød

-bakes nye sjakk lavkarbokjeks (da de forrige ble brune i stedet for hvite og brune. Meglerfru1's julehefte redder jula)  

-sminkes

-pakkes (vi inntar julehuset hos barnefar alle mann om noen timer, og gleder oss som om vi var 4 barn, ikke 2 barn og 2 voksne)

-handles

-skrives

-innom bursdagen til tantebarnet mitt i en time

-klippe sveisen til minsten (men ikke til størsten, for vi får ikke. Han sparer til langt hår og sier han aldri skal klippe seg igjen)

-Praktiske greier rundt kattepass i julen må ordnes, så ikke Evine føler seg ensom her på toppen.

-Når vi ankommer julehuset til barnefar er det fortsatt mye å gjøre.

 

Og så ligger vi her! God damned. Men vi trengte å gå i hi en stund, Evine og jeg. Nå er jeg klar! Bring it on, Christmas! 

Hvem er vi til å dømme?

 

Jeg er så vant til å bli dømt, at jeg ikke startet denne bloggen før jeg etter et års nøye vurdering kom fram til at: Hei, her kan jeg skrive. For ingen kommer til å lese den lille bloggen til ei bipolar dame fra Stjørdal. Derfor, og fordi jeg trengte et sted å lagre mine historier fra fortiden uten at det kunne slettes, brennes eller forsvinne, begynte jeg å blogge. Jeg følte det ikke så godt inni meg da jeg oppdaget at folk leste det jeg skrev. Men så ble jeg vant til det, og det ble er no care. Nedturen var at nå måtte jeg stå for at jeg var en "blogger", og jeg kjente meg mer som en freak enn en rosablogger.

 

Jeg er fortsatt henne, og er ikke opptatt av høye lesertall og klikk. Bloggen er dessuten ikke noe jeg tjener mye penger på. Slikt er rent tilfeldig. Det hender et innlegg havner viralt, og da betaler Blogg.no ut lønn utfra sin beregning. Men jeg har det jeg trenger og behøver ikke de pengene. Det er ikke den lønna de store bloggerene tjener penger på heller, men reklame. Nr 20 på lista over en hel mnd tjener rundt 2500 kr tror jeg. Nr 1 over en hel mnd tjener omkring 12000. Man trenger ikke mange lesere for å drive business på blogg, men jeg driver kun med småreklamering, uten penger involvert.

 

Jeg tjener ikke penger på ditt klikk, og jeg ønsker å bli tatt seriøst hva angår andre skriveoppdrag, som reportasjer og forfatting. Derfor er denne bloggen et sted å få ut den verste skrivekløa på, og jeg følger sjeldent med på lesertallene. 

 

En blogger tok kontakt per chat i sommer, og den chatten kan jeg fortsatt lese hvordan denne bloggeren bestilte en tekst omskrevet. H*n ville høyer opp på blogglisten. Så jeg skrev om innlegget slik jeg ville skrevet det, samt rettet skrivefeil, og sendte teksten tilbake. Bloggeren publiserte innlegget med min tekst uten noen form for kreditering, og kom høyere opp på listen. Jeg dømmer ikke vedkommende for å la være å kreditere, eller for være ute etter klikk. Virkelig ikke. Jeg ser på ethvert slikt oppdrag som en mulighet til å utvikle skrivingen min.

 

Jeg er ellers vant til at folk prøver å overkjøre meg. Da jeg var yngre levde jeg jeg i denne lille byen med rykter og falske beskyldninger. Jeg kan ikke få sagt nok hvor glad jeg er for at vi lever i 2017! For på 1600-tallet ble falske rykter sett på som bevis. Da ble man brent på bålet da, og påståelser og vitneutsagn var for filmopptak å regne, selv om de ikke ante hva et kamera var enda på den tiden. 

 

I media jobber journalister, frilansere, filmcrew, bloggere, facebookbrukere, snappere og insta's med å pumpe ut informasjon. Men har vi kommet dit hen, at det er lov å pøse ut rykter uten bevis i media? Er det greit å ta loven i egne hender? Bør vi ikke belyse alle sider? Og er vi tilbake på 1600tallet på et par måter? 

 

Jeg er en nøytral skribent som ikke lar meg kneble. Utsatt for ryktespredning av en blogger som ikke kjenner meg, og vant til at folk prøver å dominere meg. For det første er jeg kvinne. Behave, woman. Be feminine. Og så har jeg bipolar 1. Det kan virke som om det forventes at jeg skal være svak. She's a maniac on the floor, og oppfører seg ikke svakelig at all. 

 

Men vi har ingen rett til å dømme. Vi kan ikke ødelegge et menneske's liv fordi vi antar. Det skjer at man som bruker av internett bommer og gjøre feil, i det man legger ut noe man snarest bør fjerne. Men da retter man opp i det og gjør det godt igjen. Være varsom. Jeg har evnen til å glemme og ignorere; men hva når du ikke får muligheten til å glemme og ignorere, men lever farlig fordi både landet og nabolandet har dømt deg nord og ned under grusomme beskyldninger. Basert på rykter. Uten bevis. I 2017. 

 

Man er uskyldig inntil det motsatte er bevis. Og samme hvor overbevisende rykter kan virke: hold kursen stødig, og ikke døm. Sannheten er sannheten. Påstander noe ganske annet. 

Blogger anmeldt av Farmen-Line; risikerer 2 år i fengsel og saftig bot

 

Line Suomalainen, bedre kjent som Farmen-Line, har i det siste blitt utsatt for grove beskyldninger om dyremishandling. I dag går hun ut med dokumentasjon fra veterinæren til hundene sine. Klokken 15.30 i dag ble bloggeren som delte blogginnleggene om henne som farsotter på sosiale medier, anmeldt, og risikerer 2 år i fengsel samt en saftig oppreisning. Erstatningskrav for tort og svie er reist. 

 

I en mail til Line sendt i dag, skriver veterinær Kjetil Berger følgende:

 

Etter forespørsel fra Line Soumalainen kan vi bekrefte at hun er kunde på Ørje Dyreklinikk. Vi har undersøkt flere valpekull av flere raser og også flere kull med blandingsvalper siden 2014 og fram til i høsten 2017. 
Vi har gjort helseundersøkelser, vaksinert, id-merket og utstedt EU-pass til de fleste valpene. Det har generelt vært friske, sosialiserte valper. Noen valper har gjennom disse årene hatt avvik som bittfeil, navlebrokk og også to tilfeller av pelsmidd på valpekull. Antallet valper med avvik mistenkes ikke å være større enn normalt, og de gangene vi har gjort funn har eier fulgt opp eventuell behandling uten opphold. Ørje Dyreklinikk har aldri fått noen tilbakemelding fra Mattilsynet eller NKK med bekymringer for Line Soumalainens hundehold. Ørje Dyreklinikk har ikke hatt behov for å kontakte Mattilsynet eller NKK med bekymringsmeldinger siden kundeforholdet startet i 2014. 

Med vennlig hilsen / regards 
Veterinær Kjetil Berger, Ørje Dyreklinikk AS
 

Les også:http://m.forbipolene.blogg.no/1513681031_farmenline_rystet_over_ondsinnede_rykter_jeg_er_ingen_dyremishandler.html

 

Dette er hva Line Suomalainen selv har å si om saken, sitater er også publisert i avisen Finnmarken:

 

 Det er ingenting fakta i det hun skriver om meg. At folk sitter og skriver løgnhistorier, og andre hiver seg med i hylekoret, er en skam. Jeg er forbanna og det er alle rundt meg også.

 Jeg har aldri blitt tiltalt for dyremishandling og aldri i mitt sindige liv mistet retten til å ha dyr. Jeg kan ikke tenke meg et liv uten dyr, jeg lever og ånder for dyrene og da mishandler du ikke dyr. 

 Dyrene er det fineste jeg har og mine dyr har det helt fantastisk Det har aldri skjedd og det som skrives om meg er ville fantasier. Jeg vet så inderlig godt hva regelverket sier og jeg innretter meg etter det.

 Jeg har anmeldt saken. Å skrive noe sånt for å dra meg ned i driten, det vitner om uvitenhet og lite antenner for norsk folkeskikk. Jeg har fått nok, det går ikke an å gjøre sånn. 

 At dette rettes mot meg etter at jeg var med i Farmen, det er baksiden av medaljen. Man kommer ikke inn på Farmen hvis du har svinn i skogen, så enkelt er det. Jeg har utrolig mye fine folk rundt meg, som støtter meg og ærligheten min.

 

Det ekstra vonde er at Line forveksles med en virkelig trist sak i feilposter i bloggens kommentarfelt. Leser du følgende link i blogginlegg eller i kommentarfelt om Line, vit at dette er en helt annen sak, og en helt annen kvinne: http://www.tv2.no/a/5547764/

 

 

Farmen-Line rystet over ondsinnede rykter: "Jeg er ingen dyremishandler!"

 

-"Jeg er rystet og såret, og jeg er en dyre-elsker. Ikke en dyremishandler. Jeg har aldri hatt døde hester, og aldri har jeg mishandlet dyr. Plettfri vandel har jeg, og det må alle ha for å slippe gjennom Farmen-nåløyet!"

 

Line Suomalainen, som vi så i Farmen 2017, er sjokkert over ryktene som er spredd om henne i bloggverden og i sosiale medier, og nå har hun fått nok. Sannheten skal fram. 

 

Selv om Line aldri i virkeligheten er dømt, blir hun i disse dager dømt av en blogger i den offentlige gapestokkmentaliteten (Sitat Geir Magne, som senere i dette innlegget får uttale seg om saken.)

 

Kanskje har du lest virale innlegg i det siste, som "Farmen-deltakeren som røk ut først i 2017, smuglet hunder over grensa"? De groveste påstandene går ut på at Line skal ha slaktet både kaniner og sitt eget reinsdyr, samt mishandlet en hest til døde. Det er på tide å la Line fortelle sin versjon. 

 

-"Jeg vokste opp i Kirkenes med foreldrene mine, og var alltid glad i dyr. Vi hadde hund i barndomshjemmet. Da jeg var 15 år fikk jeg en tervuven i konfirmasjonsgave; en belgisk fårehund som fikk navnet Ajavrik. Jeg elsket den hunden, og han ble 15 år. Ajavrik rakk å bli Norsk, Svensk, Finsk og Dansk Champion i exteriør. Og i motsetning til ryktene som spres om meg, så hadde hunden min hale. Jeg ville aldri kappet halen av hunden min. Tenk å påstå noe så grusomt om meg?"

 

Det var Line og Ajarvik. Ajarvik og Line. Hun hadde med seg den kjære hunden sin over alt. 

 

Da hun gikk på Tana landbruksskole, fikk hun en svak reinsdyrkalv som var født for sent på høsten. Hun spurte rektor Harald Hirsti om hun kunne ha reisdyrkalven sin på skolen for å prøve å redde den, og fikk det. Men den ble raskt enda svakere, og levde kun i noen dager, noe som gikk inn på den unge dyreelskeren. 

I ettertid oppleves det særdeles tøft for Line å få slengt etter seg rykter viralt som at hun "har slaktet sin egen rein". I virkeligheten handlet det om en ung jente som for alt i verden ville redde en reinsdyrkalv. Men naturen "ordnet opp". Det kunne ikke Line gjøre noe med.

 

Tana landbruksskole hadde 5 kaniner, og det ble holdt foredrag om kaninene. Elevene måtte lære seg hvordan man slakter en kanin.

-"Men jeg slaktet aldri noen kanin. Det var det skolens ledelse som gjorde. Andre slakt ble også gjennomført av skolen. Det var jo tross alt en landbruksskole vi gikk på. Men jeg har aldri drevet å samlet kaniner i bygda, "for å slakte dem for å lage meg en pelskåpe", slik disse onde tungene påstår om meg. Det må rett og slett være ulovlig å æreskrenke et menneske på denne måten?"

 

Noe som påstås om Line er at hun har "smuglet hundevalper over grensa fra Sverige". 

I et facebookinnlegg skriver kvinnen som kjøpte valpen, dette: 

 

Men i en melding til Line fra den dagen hun skulle levere tilbake hunden til Line, skriver hun derimot:

 

Kvinnen var altså usikker på om allergien var noe hun innbilte seg rent psykisk, eller om det var reelt. Hunden var hun strålende fornøyd med, og nevnte hverken lopper eller annet suspekt. Alltid er det flere sider av saken:

 

Line Suomalainen, var det så ille som kvinnen påstår?

 

-"Nei nei. Langt fra. Jeg var i Farmens avslutning den helgen fra fredag til mandag, og slo av telefonen. Da jeg slo den på mandag morgen, var det ingen ubesvarte anrop fra kvinnen det gjaldt. Jeg sendte en melding om at hun kunne komme med hunden. Hun skrev at hun kunne komme med en gang, og da skrev jeg:"Oi, nå? Jeg skal egentlig på jobb og er forsinket fra før, men jeg er der om 2 timer."

Line forteller at hun kom kjørende til møtestedet i en skitten gammel Golf, og kvinnen i en ren og søvfarget mercedes SUW.

 

Jeg gjør research, og prater med både hundekjøper og bekjent Ingvild Berntsen, Farmendeltaker Geir Magne, og Line's datter. 

 

Line's datter Kristin er oppgitt over de ondsinnede ryktene som herjer om moren sin.

-"Hvis mamma skulle ha gjort alt det vonde mot dyrene, hvorfor er hun da ikke dømt?"

Kristin forteller at hun aldri har sett sin mor mishandle dyr, og er sjokkert over det som blir hevdet i enkelte bloggeres kommentarfelt for tiden. Som at "alle i slekta skjemmes av Line", en høyt elsket mor og bestemor. Line's datter kjenner seg ikke igjen, og kan fortelle at dette er svært vondt å lese nå, etter en ellers personlig tøff periode for den unge gårdseieren, som aldri har sett sin mor plage noen. Hun opplever at fantasier får fotfeste som en slags vill sannhet, og tenker med fortvilelse på sin yngre søster. Selv får hun tilsendt de fæle virale blogginnleggene av venner, og orker ikke å være så aktiv på sosiale medier for tiden.

 

-"Kommentarfeltene går jo helt av skaftet. Det verste synes jeg er påstanden om at hun har slaktet reinen vilt med en hammer?! Hvordan kan noen i det hele tatt tenke ut en slik tanke? Dessuten husker jeg godt den dagen TV2 hjelper deg kom på besøk. Vi slet med at en bjørn hadde hiet sitt 100 meter inn i skogen, derfor gikk stefaren min med rifle hele tiden. Bjørnen hadde tatt både hest, sau og gris, og akkurat den dagen var stefar ute og slo åkeren med traktoren. Han så bilen og gikk i møte. Da ble de redde og dro. Han trodde de hadde tatt med seg noe fra gården, og kjørte etter."

 

TV2 ble engasjert etter at en hestekjøper varslet TV2, og hendelsen ble forvridd til det ugjenkjennelige for en familie som måtte beskytte seg mot ei sint binne med bjørnunger. Barna fikk ikke leke ute alene.

 

Line, hva skjedde egentlig i forkant av TV2's besøk på gården deres?

- "Jeg var 31 år og bodde i Pasvik. Jeg sendte fra meg en drektig shetlandsponny som skulle kjøpes. Den ble fraktet fra Kirkenes til Harstad, og i og med at det var hardt vær ble den boende hos bonde Knut Vikeland. Der ble den stående på beite i 6 uker, fordi været ikke ga muligheter for videre  frakt. Jeg hadde ingenting med ponnyen å gjøre den tiden, og da rakk den å få melkesyrebakterier. Det var ikke min feil, men likevel fikk jeg skylda, da ponnyen døde."

 

Geir Magne fra Farmen er opptatt av sannheten, og mener det er en fullstendig forkastelig holdning av voksne mennesker å spre så ondsinnet løgn som påstandende om Line. 

-"At de skal dømme noen på en blogg og drive med en slags offentlig gapestokk, er ikke greit." Forteller Geir Magne, og presiserer at han aldri så Line mishandle dyr inne på Farmen heller: "Jeg ser en blogger kritiserer TV2 for å ha sluppet inn en dyremishandler på Farmen. Men TV2 slipper ingen inn på Farmen, det er det produksjonsselskapet Strix som gjør. Og der måtte vi alle ha plettfri vandel. Line er ikke dømt for å ha mishandlet dyr av norsk rettsvesen, så alle påstander mot henne slik de fremkommer er grovt injurierende."

 

En annen som gjerne vil uttale seg om Line Suomalainen, er hundekjøper og oppdretter Ingvild Berntsen. Hun har kjent Line i 2 år, og kan fortelle detaljert hvordan det er å kjøpe hund av den freske Finnmarkingen.

-"Jeg møtte henne hos veterinæren i Ørje. Line ordnet med alt. Papirer, ormekurer -alt var i orden. Hun var påpasselig med hunden. Helseattester var sikret, og det var ordnede forhold omkring handelen." 

Ingrid forteller at hun har sett at Line vaksinerte og gjorde alt hun skulle korrekt med to andre kull også, i ettertid.

-"Dem sier hun smugler hunder, men det er helt feil, for Line passer jo på at hundene får det de skal. Dessuten mener de at hun er stengt ut av Norsk Kennelklubb. Dette stemmer ikke."  Ingvild er full av lovord om en kvinne hun kjenner godt nok til å gå god for: "Line kunne aldri mishandlet dyr!" 

 

Line ønsker at sannheten om henne skal spres, slik at farlige situasjoner ikke oppstår på grunn av falske rykter. Hvem vet hva en uskyldig kvinne kan havne opp i når så mange tror hun har mishandlet dyr og svindlet mennesker med viten og vilje. Kjøp ikke alt du leser på nett, for det kan hende det ikke stemmer overens med virkeligheten. 

Siste nytt i saken siden dette innlegget ble skrevet, er at bloggeren er anmeldt, og veterinæren som følger Line og dyrene hennes har gått ut med dokumentasjon. Les mer om det i følgende link:

 

http://m.forbipolene.blogg.no/1513710530_blogger_anmeldt_av_farmenline_risikerer_2_r_i_fengsel_og_saftig_bot.html

 

Dette er verdens mest sjalu katt

 

Hils på Evine, en stor, god, rund og ekte tricolor av en skipskatt. Oppkalt etter min farmor fra Vesterålen; Nancy Evine. Denne pusedronninga eier dette hjemmet vårt her oppe på Lykketoppen, no doubt about it.

(Teksten fortsetter under bildet.)

 

Når faren til barna, Tore, er på besøk, får han gjennomgå. Evine legger seg radig til og stirrer på ham med sorte øyne. Hun viser tydelig at matmor er kun Evine sin. Det er lett å se når a Evine er sur; hun levner ingen tvil.

 

Slik var det da vi valgte å beholde den siste kattungen i kullet hennes også. Den lille kattungen måtte flyttes til Tore, for her kunne søtnosen ikke bo. Han begynte å stikke av, stakkar, for Evine gikk løs på ungen sin med klørne ute. Vi syntes synd på den lille, for selv om det er vanlig at pusemødre støter fra seg kattungene sine når de er lei av å die, var det i drøyeste laget. Nå bor kattungen lykkelig og tilfreds i barna's hjem nr 2. 

 

I Evine sin verden så er det henne og jeg. Hun koser, kjæler, kosebiter og kjæler enda mer. Siden jeg ikke vil la henne sove i senga mi om natten, fyker hun opp og ned trappene og kjefter på meg når jeg legger meg for kvelden. Hun legger seg i sin egen avdeling, på en bitteliten hems utenfor soverommet mitt. 

 

Da hun kom hit for et år siden, luktet det røyk av både henne og trygghetspleddet hennes. Jeg visste at hun kom fra et litt vanskelig hjem, og vi to brukte lang tid på å bli kjent med hverandre. Det tok flere måneder før det løsnet, og da ble vi så innmari glade i hverandre at vi for alvor begynte å kose og murre. Nå kan jeg ikke tenke meg livet uten herlige, bossy, fluffy, sjalu Evine. Hun er den i familien her som virkelig sørger for oss på sin egen kattemormåte. Jeg tror faktisk hun tror for real at det er hun som er mamman i huset her. Og at hun vil ha meg for seg selv? I love it!

Foreldre merket at sønnen var blitt bortskjemt. Dette gjorde de med saken!

 

Han ser på sin far og peker på stuebordet, både sint og fortvilet over at tacoen er dekket på spisebordet, og ikke på stuebordet, foran TV'n. En pappa som nettopp har kjørt i butikken for å kjøpe rømme til den tacoen. 

-"Pappa! Du sa vi skulle spise ved stuebordet!" 

-"Hvis du ryddet etter deg under stuebordet, da skulle vi spise der. Men du har ikke ryddet..." 

 

Diskusjonen fortsetter mens jeg, mammaen, går en tur på do. Når jeg kommer tilbake, har gutten fortsatt ikke gitt seg. Jeg tar ham med på et annet rom for å snakke om barna i Syria og Afrika, som lever under humanitær krise. At et måltid med taco ville vært heaven i paradis for dem. Han må pent si unnskyld til pappaen sin før vi spiser. 

Under måltidet er likevel fortsatt misnøyen til å ta og føle på, så jeg tar et valg: nå får det være nok! Barna mine skal vite hvor heldige de er som får gå til dekket bord, drikke rent vann rett fra springen, leve i fred og ro, og sove i myke prinsesenger hver natt. 

 

Han har tenkt å spille på telefonen sin etter middagen, åtteåringen. Men jeg har andre planer, og tar med ham på et annet rom. Som mor er jeg oppdatert på hva barn på hans alder får se om "sultende barn" på NRK3's supernytt, så jeg finner frem min egen telefon, og ser ham i øynene mens jeg sier: "Nå skal du og jeg ut på en liten reise. Dette har du sett på supernytt før, men nå skal vi sammen minnes på hva som skjer med andre barn rundt omkring i verden!"

 

Vi ser på barn i sultkatastrofe. Barn som ikke har fått hjelp, og barn som har fått hjelp. Barn som har fått lekestativ av Redd barna i flyktningeleiren der de bor, og lykkelige barn som jubler over å få gå på skole, og få drikke vann. Fakta om sult. Utmagrede barnekropper og bilder av barn som gråter. 

 

Jeg forklarer sjolegutten min at han ikke får lov. Han får rett og slett ikke lov til å kjefte på pappaen sin som nettopp har kjørt for å kjøpe rømme, for at han har dekket tacoen på feil bord. Jeg forteller ham at han ikke har tillatelse til å klage på den måten, til en far som hentet et glass vann til gutten sin tidligere i dag. At han skal være takknemlig over å få mat. Takknemlig over rene sengeklær. Glad for en klem. Glad for et glass vann. 

 

Vi er ferdige med å på at ordet bortskjemt sniker seg inn i hverdagen vår. Men vi er ikke ferdige med å forklare gutten hvorfor, selv om han ser ut til å forstå at han skal være takknemlig "bare" han får et glass rent vann. For vi kan ikke oppdra barna våre til å tro at alt her i verden er en selvfølge. Vi hadde flaks og ble født i Norge; et land med rikdom og fred. That's it. Flaks. Men det betyr ikke at vi skal lukke øynene for alle de som ikke hadde den flaksen. 

 

Det betyr "aksjon slutt og kjeft på pappan sin når en i virkeligheten skal takke ham for hver eneste måltid han får", og sånn er det!

 

Hilsen mamma som aldri kommer til å la barna sine ta all denne flaksen som en selvfølge. For den dagen vi sender dem ut i verden, er det ikke den holdningen som kommer til å bidra til å gjøre denne verden bedre. Empati, kjærlighet og takknemlighet. Kan vi foreldre putte det i ryggsekken deres, da har vi gjort mye for å påvirke framtidas ledere.

 

Hva gjør DU for å lære barna dine empati og takknemlighet?

 

Handle julegave til den som "har alt"? Null stress: sjekk ut denne butikken!

Annonse

 

Skal du kjøpe julegave til noen som "har alt"? Er du preget av Norge's store luksusproblem hvert år? Du vil så gjerne glede vedkommende, men hvor finner du de originale, spesielle gavene som ikke koster så altfor mye, men som stjeler et julehjerte og tar det med til både Nirvana og Shangri La på en gang?

 

Jeg vet!

 

I sommer hadde jeg et vakkert bloggsamarbeid med Oslo's oase, nemlig butikken nederst i Karl Johan, der du har utsikt mot tigeren. Dette innlegget er hverken sponset eller betalt, men jeg synes verdens triveligste og mest spennende butikk fortjener denne oppmerksomheten nå før jul. Ikke minst fortjener DU å vite hvor du finner de mest originale gavene. Derfor tok jeg kontakt med daglig leder Christian for å få tilsendt noen bilder fra butikken i førjulstida.

 

Når du er i Oslo, ta deg en tur til Shangri La for en fantastisk opplevelse av mindfull shopping. For det kommer en jul og en bursdag for alle som "har alt", og da er det på'n igjen. 

 

Ta en titt på bildene og la deg forføre:

 

 

(Bilder fra butikkens ledelse)

 

 

 

De dagene er jeg glad jeg har bipolar!

 

Fotlaus drev jeg gjennom dagen like naturlig høy som loftsvinduet. Jeg løp opp og ned trappene som den tullete mammaen jeg er, og hadde ikke engang tid til å hente minsten i barnehagen. Med ausa i ene hånda og telefonen i den andre, sa jeg til pedagogisk leder: "Du, æ e midt i husarbeidet æ, såe..  så pappan kjem og hente Even i barnehagen i dag!"

 

For det er noe med det, sant, når du lager hjemmelaga lasagne, vasker trappene, kjelleren, bak sofaen, i stua og oppe på loftet på en dag. Loftet ja. Det var et eget kapittel. For der husket jeg idéen jeg fikk i går om å ommøblere Even's del av vårt vinklede dobbeltrom. Samtidig som 4.klesvask rumlet nede i kjelleren, spratt jeg rundt på loftet som den tullingen fra gjøkeredet jeg er, og laget splitter nytt gutterom. Det ble så bra! Gutten ble så glad! Nå i kveld hadde han tilogmed lyst til å sove i egen seng en stund.

 

Om dette er typisk bipolar når man er frisk på lithium på 7.året? Ja, ofte. Minst en gang i uka får jeg kreative, energiske salutter av noen fantastiske fyrverkerianfall, og da blir det trivelig i heimen må du tru!

Om jeg er glad for å ha bipolar disse dagene? Gjett a! Jeg slipper å være sjuk, har forlengst fått det fastslått av profesjonelle at jeg ikke er hverken ustabil eller hypomanisk disse dagene. Men kanskje litt høyere på koffein enn andre blir. Og jeg slipper et kjedelig A4liv uten action. 

 

Så nå er det jul her oppe da :) Splitter ny jul, og så er det ikke engang her vi skal feire julaften. Men å ha det skikkelig hyggelig, rent og ryddig rundt seg har aldri skadet en eneste tassi. Dessuten varer det jo bare er par timer, før jeg med vilje begynner å slenge en ekstra jumper oppå kommoden, fordi jeg synes bittelitt rot er sjarmis. Og etter noen dager har klesdynger og små hybelkaninbebier begynt å rope om hjelp igjen. I'll be there!

Bipolar julestri

 

Jeg bokstavelig talt fiser rundt her på Lykketoppen og fanger hybelkaniner, mens jeg bruker hver eneste utstikkende kroppsdel til å tørke, vaske, hodeklø og rydde. Alle som har smakt sukkerfritt godis og tagatesse vet forresten hva jeg mener med "bokstavelig talt". 

 

Tidligere i dag prøvde jeg å være mindfull (mindful?) Nesten meditere, liksom. Men siden Christina og jeg spiste oss så stappa i går på julelunsjen, stramma buksa så ille rundt magen at det ikke gikk an å slappe av med pusteøvelser. Når du må dra av deg buksa for å greie å meditere, vet du at det nærmer seg jul. For magete pokker!

 

Jeg er en tornado, og mens jeg er alene her hjemme, høres jeg søren meg ut som en også. Trenger ikke julemusikk, si. Trompeten lowcarb er i orden! Highsound lowcarb.

Minsten er i barnehagen, stolt som en minihane over at både pappa, mamma og storebror overvar luciafrokosten og luciakoret i mårest. Man kan si han vokste en centimeter da han hadde oss alle der. Spiste luciafrokost som en liten helt, og hang på storebrorsan sin som en ekte lillebror. Eller heter det lille bro', theese days? Store bro' slo var uheldig i akebakken på skolen, og måtte hentes tidligere, så nå skal vi alle samles her på toppen og spise middag sammen.

 

Anyway; nå er jeg jaggu i gang med julevasken! Minus vegger, tak, under badekar og krike krok, er det bra nok som hyperaktivt det er. Jula kommer lell om man ikke rekker inn til den imaginære lille musa innerst i kjøkkenskapet. Hva skal jeg med alt der inne, by the forresten way? Alt jeg ikke rørte de siste månedene? Where's the space? Og fornuften, hvor dro den? Ikke inn på kjøkkenet mitt iallefall, it is a old fashion mess. So what? It's MY mess! Og det får være i fred i noen måneder til; grrh.

 

Nå er tullepausen min over. På tide å vaske resten av stuggu (fikk SJOKK da jeg skulle vaske under sofaen's kronestykke-fjernkontroll-bamse-hybelkanin-søl-smokke-godteri-uidentifiserbartmess-landsby. At det går an! I say no more! Det er over for denne gang, puhhhh!)

 

Ha en julete dag videre, so long fra den bipolare happytoppen!

Hun ringte barnehagen for å snakke med barnet sitt. Les hvorfor.

 

Siden forbipolene mye handler om hverdagen som bipolar mamma, er det nettopp det dette innlegget skal handle om. For tiden er det mye jeg opplever i kulissene her, og jeg elsker hver eneste del av det. 

 

Minsten har nå blitt en bestemt 3åring som vet hva han digger og hva han ikke digger. Han elsker mat, og særlig fiskesuppe. Åtteåringen går i tredje klasse, og kunne spist taco hver dag. I det siste har vi hatt mye besøk av storebror og pappan til gutta utenfor samværene. Han bor jo fast hos sin far i nabobygda, og trives godt der. Så lenge jeg vet at han har det bra, er jeg som mor fornøyd, samme hvor han har sin base.

 

Det er altså 3åringen jeg har daglig omsorg for, og jeg må si det er spennende. Det går i både pottetrening, håndvask og tannpuss når det kommer til klistremerker og premier. Etter 5 klistremerker får han en liten premie. Det er jo kjempegøy, og nå har han vært så flinkis at jeg kjøpte paw patrole klistremerker til ham i dag (nei dette er ikke et sponset innlegg).

 

Det beste minsten vet er å drøye leeeenge med frokosten om mårran foran en tegnefilm, før barnehagen inntas med glede. For der er jo "vænnene mine" sier han. Han er tydeligvis en populær gogutt, for hvis barna er ute sier mange navnet hans når vi kommer til barnehagen.

 

I dag bestemte jeg meg for at Even skulle få seg en ny jumper. Det skjedde etter Christina og jeg spiste oss overmette på julelunsj, og hadde trillet oss inn på H&M (fortsatt ikke sponset). Der fant jeg georgeus Tom&Jerry-jumper, lovely Minions-jumoer og nice Batman-jumper. Even elsker alle disse tre, men skulle bare få en, så jeg ringte barnehagen og fikk snakket med pjokken. Han var tydelig: Batman! Jeg gjorde det samme for en stund siden da han skulle få seg en pysjamas, og da valgte han Ninjago-pysj. Det er praktisk å bare ringe og spørre småttisene mens de er på jobb, si. 

 

Jeg har forresten lært i det siste at man ALDRI forteller barna at man har kjøpt coole plaster! Hva er poenget med plaster når alle blir brukt opp i en nytteløs fei? "Mammaaaa, æwa, må ha pjastej!" Selv om det hverken er aua eller antydning til blod, men behov for minions-plaster; så har ikke denne mamman hjerte til å si nei første gang. Og andre gang. Like, ever...

 

 

 

Selv om vi er bare to stk her i hverdagen, liker vi å sette oss sammen rundt spisebordet og spise middagen i ro og fred sammen. Det er generelt rolig og fredelig her oppe på Lykketoppen, og det vi gjør er å bruke hjemmet som et rolig rede der jeg stresser ned og barna føler seg trygge. I morgen tidlig skal vi på Luciafrokost; og Even skal gå i nissetog. Etter et møte jeg har klokken 09.00, kommer den bipolare vaskedilla; jeg bare kjenner det på meg. For ikke å snakke om; ser det på hybelkaninene som titter fram under sofaen. 

 

Jeg vet at dette blir tidenes jul. Det blir nok ut på livet med gode venner og møte partyfolk de dagene barna er hos pappan sin. Jeg, kaffen og energidrikken min. Det begynner å bli en stund siden sist jeg var ute og danset ræva av meg rundt midnatt, så nå er det på tide. 

 

En annen og veldig alvorlig side ved denne tilværelsen for tiden, handler om noe ganske annet. For jeg tenker mye på 3 venninner av meg som opplever umenneskelig store utfordringer for tiden. De går en mørk og vanskelig jul i møte, og jeg sender dem mine varmeste tanker hver dag. To har opplevd dødsfall, og ei opplever tap i livet som få kan forstå. Men jeg forstår, siden jeg har stått på bunnen mange ganger selv. Det jeg alltid gjør når nære venner sliter; er å stille meg enda nærmere. Vise at jeg er der. Gå sammen med, og holde dem i hjertehånda med sjelearmen. Venner som alltid har vært der for meg også, det er klart jeg stiller opp tilbake. Ekte diamanter er tross alt sjeldnere enn gråstein.

 

Så jeg sender to hjerter nordover; et langveis, og et kortreist. Et hjerte sender jeg et stykke sørover, og håper det gir både guts og styrke.

 

Slanger i paradis knekker ikke en løvemamma

 

Det er sorteste vinteren, men sommer i mitt hjerte. Det er barna som gjør at det er sol og varmt vær inni meg, selv om vi er en drøy uke unna julaften, og kulda biter ute. 

Vi har omtrent bodd på sofaen i dag, 3åringen og jeg. Han var hjemme noen feberdager fra barnehagen forrige uke, og i går kjente jeg siste snev av varm guttepanne. I morgen kommer nok hverdagen i gang igjen, og mens han koser seg i barnehagen blir det julelunsj på Christina og meg (meglerfru1.blogg.no).

 

Venner betyr varme i paradis, for min del. Hva var vel hverdagen uten vennen mine? Det å være der for dem når livet gir motgang, minner om tider da de var der for meg. De sviktet aldri, men stod stødig ved min side, og lot meg vite at ikke alle her i verden er falske og long fucking gone når du trenger dem som mest. Friske pust fra alle kanter gjorde at jeg fikk ro til å bygge meg opp. 

 

Og hvem har hatt godt av det? Barna mine. De to herligste som behøver en glad, frisk og sterk mamma. 

 

Overalt i verden finnes slanger i paradis, som med hvesende, hviskende tiskestemmer smyger seg kamuflert fram mot det punktet da du ikke orker mer. Men du blir stadig flinkere til å se dem, og til å avsløre deres manipulative og selvdyrkende atferd. Nå blir du ikke lenger såret og lei deg, som før i tiden; men fly forbannet. 

 

Slanger i paradis knekker ikke en løvemamma!

 

For det er sommer i vinterhjertet ditt, og ikke aktuelt med ild du som brent barn skyr. Ingen kødder med deg lenger. Ingen kan kjøpe deg, det er den gode praten som gjelder. Ekteheten. Sannheten. At ting skal være endret, at ham skal være skiftet. Men de er fortsatt slanger, samme hvor mye ham de skifter. De er ikke endret før de reinkarnerer seg til noe ganske annet enn en slange. And you know. So what's the use in summer snow?

 

For samme hvor iskaldt det er ute, står jeg stødig og varm her inne. En frisk mamma med bipolar 1 er tross alt ikke det verste her i verden; tvert imot. Kvelsmaten koker på komfyren, kjøkkenet er shinet, gutten er nybadet, og en spennende morgendag venter. Jeg dør ikke av et slangebitt, og er for seig for drama og shit. Digger dette livet, elsker denne styrken, og fryder meg over hvordan karma gir ærlige mennesket medgang og sommer i vinterland.

En mamma sang farvel

 

Du synger for din datter som reiste for godt.

En mamma så sterk, det er helt rått.

Toner så lyse og fine,

får oss til å grine.

 

Tårer faller til bakken og blir til hav

Fortvilelsen dundrer som hestetrav.

Alt jeg kan gi deg er mitt vennskapshjerte

men det kan ikke helbrede din smerte.

 

Du ser deg tilbake, det var en gang,

mens du gir din stjerne en vakker sang.

 

Så du synger,

og verden gynger

på et hav av tårer.

Men vi har ingen årer.

 

En mor skal ikke begrave babyen sin.

Jeg føler sånn med deg i sorgen din.

Det var jo for tidlig å ta farvel,

men nå er det kveld,

nå er det kveld.

 

Nådeløs natt senker seg over oss

som en sorgens foss.

Nå er det alvor, nå er det natt

og du må begrave din vakre skatt.

 

Hold ut kjære du,

vi kan ikke snu,

og vi kan heller aldri glemme

det lille hjertet du måtte gjemme

i den vakreste lille kiste

med en baby du ikke kunne miste.

 

Men hvor blir det av tankene og følelsene våre,

når sorg gir liv til en ensom tåre?

Kan idéer og emosjoner forsvinne?

Eller kan gjensyn vinne?

Jeg tror på det siste, 

bære eller briste. 

Briste eller bære.

Hun får lære

på himmelskolen sin

at hun er for evig datteren din.

 

Skrevet til S. fra Helene D.

 

 

 

 

DETTE vil gi deg ekte julestemning!

 

Hvis du spiller den låta jeg skriver om nederst i dette innlegget, kan jeg garantere deg at du kommer til å kjenne på hva jula egentlig handler om.

 

Byen ligger og kaver i snø, men her oppe på Lykketoppen er det stille. Ikke en nisse å se, og på loftet ligger den minste lille nissetassen og sover av seg feberen. Det er ikke lett for en 3åring å forstå at han må hvile, for en sånn liten sjarmis blir ikke akkurat utslått og sengeliggende når han er syk. Men nå sover han.

 

Og akkurat nå kjenner jeg at det er riktig å hente den store kassa fram fra boden i kjelleren. Nå skal det jaggu pøntes til jul. 

 

Gi meg en time, lille minsten min, og du skal få våkne til ei rød stue med nisser og engler. Hvis jeg ikke kunne gi deg en frisk barnehagedag i snøen med vennene dine i dag, la meg iallefall gi deg julestemning. 

 

Vil DU ha julestemning? 

Gå inn på you tube, søk på "Kan du sjå mæ", og la Stjørdal Aid synge deg julestemt. 

 

Den skal jeg høre på nå, og da blir det jul. 

 

Klem fra Nissetoppen.

De prøvde å knuse henne, se hva hun da gjorde

 

-"Still deg på barføtter på stuegulvet ditt Helene, og så sier du til deg selv: Jeg står stødig. Jeg står stødig"

-"Nei, det er ikke deg, det er dem."

-"Du greier dette, du er tøff vet du!"

-"Du er en god mamma, Helene, en skikkelig god mamma!"

 

Det er kvelden, og oppe på loftet ligger minsteskatten og sover i mammasenga. I morgen kommer storebroren og pappan, da skal vi spise middag sammen alle fire. Fredag skal barnefar og jeg i begravelse. Ei lita jente fikk aldri sjansen til å leve, og nå må en god venninne av meg leve med sorgen og savnet. 

 

Jeg sitter her og tenker på alle de gode rådene jeg har fått av de jeg kaller kloke koner de siste årene. Ei er sosionom, men jobber i oppfølgingstjenesten. To jobber i familieteamet. Ei er psykiatrisk sykepleier. Som bipolar mamma mener jeg et slikt sikkerhetsnett er på sin plass, og de har alle virkelig bidratt til å bygge meg opp slik at jeg står stødig. Jeg kan være her for barna mine, og jeg kan være her for vennene mine. Det er rett og slett luksus å være så frisk. Livet mitt har vært tøft til tider, og selvtilliten min nådde bunnen for 8 år siden, da jeg ble alvorlig syk av bipolar som høygravid. Kampene jeg måtte kjempe er jeg glad jeg ikke visste om på forhånd. Men denne gevinsten her, som jeg føler jeg har fått nå, den skulle jeg gjerne til tider ha visst om. Premien i det å få være en frisk mamma med omsorg for barna sine. Det er enormt. Ubeskrivelig.

 

Det er en ting jeg har lært, og det er at ikke alle hverken unner eller ønsker deg suksess. Noen er bare ute etter å snuble deg, for så å prate om deg som om de kjenner deg. Men ikke engang din nærmeste slekt behøver å kjenne deg i det hele tatt. 

 

Det siste rådet jeg fikk av de kloke konene, var å stille meg barbent på gulvet og si til meg selv at jeg står stødig. Jeg gjør jo det. Jeg lever med bipolar og står stødig. Samme hvor mange som forsøkte å knuse meg ved å velte meg overende, så står jeg grundig stødig. Og jeg har ikke tenkt å rikke meg. 

 

Hva med deg, kjære leser? Vet du om noen i din krets som ikke unner deg suksess? Er det misunnelse som gjør at de ikke vil at du skal stå stødig? Eliminer. Du vet hva det er, ikke sant? Du har ikke tid til alle, og aller minst de som misunner din stødighet. Du kan, og du har rett til, å kle av deg ullsokkene rett foran dem, og stiile deg stødig. Du behøver ikke engang å se dem.

 

Den jenta jeg en gang var, var svak. De behøvde ikke å bruke unødig energi på å knuse henne. Så ble hun sterkere. Da begynte de å reagere med baksnakking, utfrysning og kritikk. Så ble hun enda sterkere. Da prøvde de å knuse henne; og av det fikk hun mer motivasjon til å klare det. 

Så kom hun til nåtiden. Det er meg i 2017, og her står jeg stødig. De greide aldri å venne seg til at jeg er en frisk, munnrapp, stødig kvinne som de ikke lenger kan hakke på. Nå blir jeg bare straffet med barnslig stillhet, som om jeg var død. 

 

Og det er da jeg skal si til meg selv at deres mening om hvorvidt jeg skal behandles som død eller levende, ikke teller. Det er da jeg skal stille meg barbent og oppreist og si til meg selv at jeg står stødig.

 

Prøv det. La dem seile sin egen sjø i sitt eget dødehav. Men stå selv stødig, samme hvor det stormer. For selv om det gynger under deg, er ikke dette havet ekte. Ingen av dem er ekte. De er falske, sure, misunnelige og teite, de bølgene her, og det eneste som er sikkert er 

 

at du står stødig på ekte!

Dette er et typisk kompleks for kvinner; se hva hun gjorde med det

 

Annonse

 

Da jeg var ung og naiv, gjorde jeg noe som for alltid vil prege meg, og tok piercing i begge øyenbrynene mine på tur. Jeg gjorde det selv, og med hjelp av en kompis. Kanyledagen var spennende, den. Men jeg skulle aldri gjort det. Ikke lærte jeg heller, da jeg dro av den første piercingen med genseren min. Jeg tok en ny på det andre øyenbrynet, og ante ikke noe om konsekvensene. 

 

Nå har jeg områder på øyenbrynene der hårene ikke vokser lenger. Arrene er mer enn arr, og det har blitt en vane å sjekke om sminken sitter. Jeg som elsker å bade, kjenner at bading har blitt til noe anspent. For å ha en halv centimeter med øyenbryn på hver side er ikke særlig hyggelig. Kun alene i badekaret kunne jeg slappe av. Basseng ble noe ganske annet.

 

Senere har jeg lært at det også er vanlig at kvinner mister en del hårvekst på øyenbrynssidene med årene, og det er nok derfor det har tatt av med permanent make up de siste årene.

 

Men permanent makeup har skremt meg fra å prøve. Jeg syntes ikke resultatene så bra ut når ei linje ble tatovert på folk sine bryn, og ville ikke gjøre vondt verre. 

 

Derfor ble jeg overlykkelig da jeg fant Sanja, en sertifisert artist som driver med semipermanent make up, hvilket er et komplett naturlig resultat som forsvinner etter et år, og som heter noe så fancy som microblading. Nå er jeg rett og slett skikkelig fornøyd, fordi jeg har prøvd det, og er i gang med prosessen. Om 2 uker er det refill, og så har jeg natural looking eyebrows i et helt år. Sjekk ut Sanja på hennes facebookside på den store linken under, og la deg imponere av en effektiv kvinne som er utdannet kirurgisk sykepleier. På siden kan du også melde deg på hennes konkurranse, der du enkelt kan vinne behandling til verdi 4000 kr :

 

https://m.facebook.com/iBrow.no/?hc_ref=ART_tKVlAYXWwe-oPhp8t_pjWz7V71PyBxNIVdxGic7tKogbryW__9_c0E-ZpjPa5TM&fref=nf

 

 

 

Microblading er den perfekte type make up for alle dere som liker komplett naturlig look, og for alle som ikke har, eller har veldig lite naturlig hårvekst på øyenbrynene. Det er også ideelt for deg som vil endre form eller farge. Det kan utføres på alle hudtyper, og i alle aldre.

Produktene er de beste på markedet. Siden de er helt rene, og uten tunge metaller eller nikkel, gir de ingen allergiske reaksjoner. Resultatet blir heller ikke grønnaktig eller rødaktig som "etterfarge" på øyenbrynene dine. 

 

Behandlingen tar opp mot 2 timer, og etter 4 uker får du refill. Det er smertefritt, eller tålelig; alt etter toleranse innen smerteterskel. Først vil artisten bruke spesialverktøy for å finne din naturlige form på øyenbrynene dine. Dette handler om benstruktur og ansiktsform. Deretter vil du bli spurt om du godkjenner formen, og du vil da få muligheten til å diskutere framtidlig look med artisten. Nå er du klar for å begynne prosessen. Dette er delen av behandlingen da artisten tegner hår på dine øyenbryn. Det bestr ved dette er at de falske hårstråene ser nesten identiske ut som naturlige hårstrå. Tynne og fine, og i naturlig farge.

 
Hvis du er for lat og morgentrøtt til å bruke sminke, eller du vil bade og samtidig beholde sminken, er dette den idéelle løsningen for deg. Gå til køys og våkne med perfekte øyenbryn hver dag, og siden dette er semipermanent makeup vil det vare i opptil et år.

 

Her kan du se før og etter første behandling. Jeg er på de siste bildene:

 

Er du litt blakk og fattig? Da bør du lese dette

 

 

De går i dyre klær med høy kvalitet, og hjemme i stua si har de kostbare møbler og lamper du ikke tør spørre prisen på. Lenge har du lurt på hvordan det føles, når alt av stæsj, utstyr, sminke, tøy og møbler er av superkvalitet. Hvordan det kjennes å ha alt på sin plass på den måten, at det dreier seg om kostbar stil. Merker du ikke har peiling på, og ting du ikke aner hvis funksjon har. Bord, stoler og vegger det er storkrise hvis barna tegner på. Mens du, du bare tenker at barnetegninger enten kan få være i fred i noen år, eller males over i lilla, orange eller grønn farge. Eller hva med en lilla stol, en orange, en grønn, og et blått bord?

 

 

Selv har du ikke en eneste eiendel noen tyver ville orket å så mye som lagt blikket sitt på ved innbrudd. Sånn sett er det vel praktisk å være en freak of nature. Det du eier er enten hjemmelaget, kjøpt brukt / på salg, eller fått i gave. 

 

Du vet det så godt, at frustrerte Hollywoodfruer og kåpemafiaen ville rynket på de opererte nesene sine dersom de entret ditt originale hjem. Ikke en eneste verdifull vase å beundre. Ikke så mye som en dyr kåpe i yttergangen. Intet av verdi å legge sine pripne øyne på. 

 

Men hey?! Hvem sa du ville hatt slike selvutnevnte, kjedelige wannabejudges på besøk i ditt vakre rede? Er der verdt det? Hva skulle du snakket om med slike golddiggers? For hva bruker de det gullet sitt på, foruten seg og sitt ego? Hvis du var rik, var det kanskje annet du ville brukt din formue på, enn stygge kåper, grusomme vaser og iskalde tingetang? 

 

Veldedighet. Reiser. Skape arbeidsplasser. Bærekraftig utvikling. Det er kanskje noe du ville brukt penger på, foran en såkalt kostbar stil?

 

Er det så nøye, for ikke å snakke om viktig, hva andre mener om deg og din smak? Kan de egentlig kalle den smaken din billig, når det handler om affeksjonsverdi og kunst naturell? 

 

Du passer ikke inn, sier du. Men du tar feil. Det er de som ikke passer inn i ditt liv, for det er du som er den kreative kunstneren. Skapende kunstnere begynner ikke med pengene. De begynner med materialet, og så lager de rikdom. Disse pripne A4menneskene, de kjøper det du skaper. De begynner med kredittkort, lapper og mynter, og så kjøper de seg det mengden mener er kult og moderne. 

 

Now, is that style?

Er det stil?

 

Nei, det er å kjøpe seg plass i den store, masseproduserte mengden.

 

Du er mer enn bra nok akkurat som du er, samme hvor blakk og fattig du er innimellom regninger og utgifter. Si det til deg selv i speilet. Hold deg til din stil, kjære du. Vær deg selv, and be proud. Du har smak, du har kreativ stil, you've got taste! Så lenge du har en original stil med affeksjonsverdier som ikke koster anet enn et åpent blikk, er du en skapende kunstner! 

 

Ulvedebatten; hissige bønder på trappa

 

ULVEHYL

 

Flåtten har daua, og sommeren er over.

Bjørnen ligger i et hi og sover.

Det er vinter, for pokker,

finn fram ullsokker

før du får neggelbit og blåtå

må du forstå.

Nå kommer snøen for farsken,

og du være en barsk en!

 

Men du hutrer og fryser

hoster og nyser

Kulden den prikker

Og snart, du stikker..

 

For hvis du hadde money

honey,

rømte du til spania

eller Tykia's Alanya.

Men det er bare å gjøre som bjørnen i hiet;

gå i dvale og tie.

 

Men hey, flåtten har heldigvis daua,

og bilen din ble ikke taua!

Flyet på himmelen krasja ikke,

og du har ikke hatt hikke.

Once upon a good news,

Som Northug og Kjus.

Screw the vinter

we've got the inter

and the net

Og i et hi kan det bli hett!

 

Husk å ta av deg lua

og tenn røkelse i stua

TV2 hjelper deg med telysvalg

og i sjappa er det førjulssalg.

Snart har du glemt sommer og sol

og hanen som gol,

da du ferierte på landet

og satt på nars littegranne.

Nå er det jaggu snart jul,

og snøen skal bli gul

utenfor grendahusene,

på grunn av blank kaffe i krusene.

 

Når jula er forbi

er nyttår på gli

Har du forsettene klar 

ja da er du litt av en kar

Har du nyttårskjole, si?

Da er du litt av ei dame, wee!

 

Bare husk når januarkulda kommer

og du lengter etter en fjern sommer

at flåtten den er dau

som fårikål, pinnekjøtt, you know: sau.

Du kan fortsatt kræsje et julebord

og pynte deg som wannabe glamour

Du kan leke fjortis på isen,

Bambi som brisen,

eller var det omvendt tro?

Tok nissen med seg Bambi da han dro?

 

Den norske vinteren er ikke så verst, den

Nei uten flått på ei kvistete plen

er snøen ganske kokos

hvit og ren, uten eksos.

Bare lov meg å skynde deg

når sommeren kommer din vei.

Bad, sol, reis og klistre på deg et glis,

nyt "varmen", forbann regnet og spis is.

For Jokke har alltid rett

Her kommer vinter'n som en snøball med sprett.

 

Vi må huske: kulda gjør at flåtten dauer

så vi kan nyte høst og fårikålsauer,

før vi koser oss med pinnekjøtt til jul

mens vi nyter mørk debatt og ulvehyl.

Bare ikke på melkepappen,

da kan du få hissige bønder på trappen.

 

 

Skrevet av Helene Dalland, forbipolene, på tampen av 2017.

 

 

 

 

"Du kunne vært dama til King kong, du!"

 

Tore har nettopp sett på disse bildene her, før han sa: "Du koinna virri dama te King Kong du!" 

 

Da stoppet jeg mersom litt opp og spurte: "Ka mene du?" 

 

Da begynte faren til barna mine å ro for harde livet: "Jo altså du vet sånn barsk og maskulin vuttu.. sånn ...sånn..  ...ja sånn barsk vuttu! Du vet ka æ mene!"

Jeg begynte å le, for nei jeg skjønte aldeles ikke noe, og spurte om han mente sånn der stor sterk gorilladame, eller hu der lille menneskedama i filmen? For hu var liksom ikke "barsk og sånn"..

 

Det hele endte med at jeg spurte om ikke Tore heller bare kunne lage noe funlightbrus i stedet for å prøve å ro som King Kong selv uten årer i stua mi. 

 

God helg videre, hilsen "dama til King Kong"

 

 

Kvinne stakk av til skogs. Les hvorfor.

 

Her om dagen stod en ung kvinne i gågaten i hjembyen sin og kom seg ikke videre. Å gå videre ville være uhøflig. Et eldre par hadde nemlig stanset henne for en "hyggelig" oppdateringsprat, siden de kjente noen som kjente henne. Uheldigvis hadde hun spurt paret "hvordan det går for tiden", og nå ble hun overøst med hvordan det hadde gått de siste tiårene, for ikke å snakke om hele livet. Dessuten hvordan det nok desverre, beklageligvis, kom til å gå med dem framover, forårsaket av ca 10 forskjellige sykdommer, vondter og helsetilstander.

 

-"Eg har så vondt i foten at eg nesten ikkje får tel å gå på an"

-"...og æ kain itj kom på sist æ hadd ei heil natts søvn på groinn tå hosten min..."

Fulgt opp av: "Vi har prøvd akupunktur, skifte av fastlege, medisin a, medisin b, medisin c, healer og operasjon a, operasjon b, operasjon c, d og f." 

 

I kor. 

 

Den unge kvinnen så forvirret fra ham til henne, fra henne til han, og tenkte på alle de andre som hadde pratet med henne om helsetilstanden sin i løpet av en halvtime der hun prøvde å manøvrere seg gjennom gågaten. Tenkte på alle sine egne sykdommer som hun aldri pratet med noen om, fordi hun ikke ville gi vondtene næring. Hva pokker skulle hun gjøre med alle andre sine helser, vondter og vanter? 

 

Nå fikk hun nok. 

Hun sa:"Det som hjelper er å ta dere hver deres bolle. Nå må jeg løpe til skogs. Rett og slett. For alle andre er på bærtur. Jeg vil også på bærtur, asap!"

 

Vet du hvorfor jeg ikke vil vil høre om alle sykdommene og helseplagene dine her vi står i gågata og tripper? 

Vet du hva jeg tenker når du nevner at leddene dine er vonde og at det nærmer seg kneoperasjon samt akupunkturtime for ditt og healertime for datt?

 

Hvorfor? Kan jeg hjelpe deg? Kan jeg gjøre det bedre for deg? Nei, jeg tenker at jeg ikke kan gjøre et fnugg med dette som kan fikse de fysiske vanskene dine. Jeg kan synes synd på deg. Jeg kan gi deg en kos. Men altså, vil du virkelig det? Vil du være en stakkar som trenger trøst akkurat nå som du trenger styrke?

 

Nå som du trenger å være en tøffing.

Nå som du behøver å fokusere på alt du er takknemlig for i livet, for å hanskes med utfordringene du har fått å deale med. 

Det hjelper ikke å klage. Selv har jeg 1 latent sykdom, en sykdom jeg forhåpentligvis får kur mot mars neste år, hvis medisinprisene presses ned på markedet, og en kronisk sykdom som jeg holder i sjakk med medisiner.

Vet du hva? Jeg snakker aldri med folk jeg møter, om det. Hvorfor skulle jeg det? Hva kan vel de gjøre med det? Heale meg? Trøste meg? Jeg trenger intet fokus på det, og siden jeg vil være en tøff bad ass, vil jeg ikke stakkarsliggjøre meg selv ved å snakke om det. 

Jeg prater jo om det med profesjonelle behandlere på kontrollene. 

 

Og har du en alvorlig sykdom og bor i Norge, gjør du også det. 

 

Så ta deg en bolle. Jeg stikker på bærtur. Nei det gjør jeg ikke, for det er vinter. Men jeg stikker til skogs hvis du preker for mye til meg om vondtene dine. For jeg preker ikke til deg om mine, og tror boller smaker bedre enn vondter.

 

Ekser som feirer jul sammen er falske

 

 

 

Har du tenkt å feire jul med eksen i år? Da bør du være klar over at du både er falsk, og deltakende i en slags konkurranse, i følge blogger Anne Brith, som i sitt innlegg

 

 http://annebrith.blogg.no/1511775553_monday_bliss_10084.html 

 

påstår at vi foreldre som ikke bor sammen, men som greier å være venner likevel, er falske ovenfor barna våre når vi velger å feire jul sammen.

Hun hevder at det hersker en slags konkurranse i samfunnet vårt for skilte par, der det er om å gjøre å feire jul sammen.

 

Hvor melder man seg på denne konkurransen, Anne Brith? Vi har nemlig ikke fått det med oss. Og nei, vi feirer ikke jul samlet bare for fasadens del. Helt ærlig så gir vi blanke i hva du og alle andre mener om hvordan vi feirer jul. 

 

Anne Brith går altså til det brutale steget å bringe "falskhet" inn i bildet. La meg gjenta noen linjer fra hennes dømmende provokasjonsinnlegg:

"Her er det mange meninger å lytte til. Og vet dere, barn lider ingen nød om ikke mamma og pappa sitter og gliser falsk til hverandre på julaften. 

Barn tåler sannheten. 

Baker en langpanne Sara Bernard i dag jeg. I morgen blir det bløtkake og så tror jeg det blir biscotti litt senere. Annika har jo sin aller siste dag som 12-åring i dag. Det skal feires stort i morgen altså."

 

Så, Anne Brith, når du først er inne på temaet konkurranse, må du altså i samme slengen nevne hvor flink du er selv til å bake både langpanne, bløtkake og biscotti. Før du nevner at det skal feires stort dagen etter. Du setter jammen lista høyt. Hva om noen skulle analysere dette, samt din trang til å skryte av hvor tidlig du er ute med å pynte til jul, og kalle det at du bidrar til å lage flinkiskonkurranse? Eller heter det perfeksjonskonkurranse? 

 

Du skriver dessuten: "Hva med meg?" Hva med deg? Såvidt jeg vet handler ikke dette temaet om deg, men om alle de uskyldige barna, som bare har godt av å se foreldrene sine beholde vennskapet.

 

Tilbake til temaet! Hva pokker vet du om historikken til mine kjære barn's far, og meg, nok til å uttale deg i en fellesnevner her på nett!? 

 

Var du der da vi kjempet mot bipolar og rushistorikk? Stod du og så på da vi gikk gjennom møter etter møter for å bevise både ovenfor oss selv og profesjonelle rundt oss at vi var gode nok foreldre? Tørket du tårene våre, og visste du at de var av glede fordi vi takknemlig kunne konstantere at vi greide å legge fortiden bak oss, og stå der stødig og oppreist for ungene våre? Var du flue på veggen den perioden vi var som hund og katt? Alle timene vi brukte i parterapi, satt du der som et spøkelse da eller? Nedturen da vi fant ut at vi ikke funka som par, du vet vel alt om den også du? 

 

Hva med den dagen for ikke lenge siden, da vi satte oss i bilen til barnefar og suste i vei til Ikea, lykkelig over å kunne slå fast at GOD DAMNED, vi beholdt vennskapet gjennom ild og vann. Satt du i baksetet da eller? Og dagen etter, da vi skravlet oss i vei på harrytur mens barna var i barnehage og på skolen, hvor var du da, siden du har så mye peiling på vårt foreldresamarbeid?

 

Er du med oss i foreldreveiledningstimene vi ba om å få, også? Ikke det, nei. Så da aner du faktisk ingenting om alt det ekte vi gjør for sønnene våre, og alt vi har gjort for å bygge opp dette unike foreldresamarbeidet.

 

Falske? Kaller du smilene vi vennskapelig gir hverandre, FALSKE? Tror du jeg har noe imot selve faren til barna mine, han som ga meg to sønner? Og dersom vi ønsket hverandre vondt, tror du virkelig vi er så slemme foreldre at vi hadde utsatt våre sønner, som vi ELSKER over alt på denne jord, en julemiddag der mamma og pappa "sendte falske smil" til hverandre? 

 

Alle vet at barn senser alt, Anne Brith. Hvordan er det mulig å undervurdere oss foreldre i den grad at du i det hele tatt kan prøve å gjøre dette til et problem. 

 

Hva pokker vet du om hvorfor vi velger å feire jul sammen i år, og har du noe med det?

 

Enn du, drikker du alkohol foran ungene dine på julaften? Vet du hva? DET gjør ikke vi! I stua til pappan til barna mine, skal vi begge sitte EDRU og sende EKTE smil til hverandre på julaften. 

 

Det er et sensitivt tema du har bomma på her. Tenk bare på alt de menneskene du omtaler så kritisk, har opplevd i forbindelse med et brudd. Du burde sende heder og ære til allle der ute som klarer å bevare vennskapet etterpå. At du ikke er i stand til å smile ekte til eksen din selv, betyr ikke at alle vi som får det til, er falske. Tvert imot! Vi har greid å tilgi mye, og vi er modne og voksne nok til å legge fortiden bak oss.

 

Spør du meg er det mer å skryte av enn hvor store barneselskap man kan gi barna sine, eller hvor perfekt tidlig en pynter til jul. Jovisst søren er vi stolte over den julaften vi går mot nå, både Tore og jeg. Vi skal ha det så gøy sammen med to spente gutter, og ingen skal få komme her og komme her, og kalle det vi har klart å bygd opp, "falskt"!

 

Til slutt vil jeg minne deg på om påvirkningskraften du har som blogger og offentlig person. Hva med å fokusere på virkelige problem, som foreldre som drikker seg fulle eller ruser seg på annet falsk stimuli, på julaften? Bak en perfekt fasade kan mye grums skjule seg. Jeg tviler på at ekser som ikke tåler trynet på hverandre velger å feire jul sammen. De vet nok utmerket godt hvor sensitive barna sine er. For de som velger å feire sammen er det nok ikke slik falskhet å ta og føle på som du innbiller deg. Du kan ta det helt med ro hva angår din bekymring: smilene dette landets ekser sender til hverandre på julaften, er like ekte som kjærligheten de føler for sine barn. Den kjærligheten som gjør at man gjør alt for sine barn, vet du. De vennskapene man bygger opp på ekte, fordi man er takknemlige for at man har gitt hverandre de største gavene i hele universet: nemlig BARNA! Vi som har skjønt dette med å fokusere på takknemlighet og tilgivelse, har faktisk kommet langt. Og vi har ikke tenkt å slutte med den positive utviklingen, for dette handler jo tross alt om alt det fine vi kan gjøre for ungene våre. Ikke sant?

 

Takk til Bloggomtoppbloggere som gjorde meg oppmerksom på dette. Det er bloggen der alle som blogger har noe å lære. Følg dem på facebook i linken under, for oppdateringer fra bloggen deres. Og nei, de har ikke sponsa meg. 

 

https://www.facebook.com/Bloggomtoppbloggere/

Er det rart jeg takker høyere makter hver kveld?

 

 

To små gutter har endret alt for to heldige foreldre. Tore og meg, that is. Livet snudde og endret retning for 9 år siden, da ei lita bønne vokste inni meg. Så umodne som vi var. Totalt blottet for annet ansvar enn kattene, fiskene og fuglene våre, snublet vi rett inn i voksenverden. Og falt. 

 

Men noe fungerte, både i Stjørdal og Malvik kommune. De tok imot oss og ba oss børste støvet av knærne hver gang vi falt. De var der med lærerrik oppfølging og foreldreveiledning, og nå sitter vi her og ser tilbake på masse jobbing med oss selv.

 

Foreldre. Å være foreldre er å se en tidligere så egoistisk og uansvarlig verden, fra barnas vinkel. Å se konsekvensene våre valg får for to små gutter. Vi var ikke der i det hele tatt for et tiår siden. Men det er vi nå.

 

I går kveld var en typisk kveld, der jeg som ikke engang er religiøs, ba til jeg fikk tårer i øynene av ren glede. Hver kveld ber jeg til høyere makter for å takke. Jeg har nemlig mye å takke for.

 

For vi så skrekken i hvitøyet. Det så mørkt ut en periode, og det er et mirakel at barna våre bor hos oss. For 8 år siden hadde barnevernet tenkt ut en annen retning, noe jeg godt kan forstå. Jeg var en veldig bipolar syk vordende mamma. Men heldigvis er pappan til barna mine den han er. Det ble slik, at vår førstefødte sønn ble boende hos ham. Så ventet store forandringer. Så store, at da vi fikk nr to, kunne jeg frisk og stabil få med meg babyen min hjem.

 

Er det rart jeg takker høyere makter hver kveld? Det bobler av takknemlighet inni meg, og jeg aner ikke hvordan jeg skal få takket nok, for en 8åring som bor hos meg annenhver helg, og en 3åring som bor hos meg hele tiden. Brødre i blodet, elsker av far og mor, rett og slett sanne ord. For ikke å snakke om vennskapet mellom barnefar og meg. Det er verdifullt, og noe vi har jobbet mye med.

 

Ingen andre enn jeg vet hvor innmari stort dette føles for meg, men jeg håper hver kveld at jeg har vist dem det godt nok. To gutter som fortjener kun det beste; har jeg vært god nok gjennom dagen? Har jeg gitt dem mange nok klemmer? Sa jeg mange nok ganger at jeg elsker dem?

 

Viste jeg pappan til gutta mine at han er verdens beste pappa? Tok jeg nok vare på min spesielle lille store familie? For selv om vi ikke bor sammen, har jeg et ansvar for å være der for dem alle sammen. Faren til smårollingene også. Det er meg han skal kunne ringe til hvis han trenger hjelp. Meg han skal kunne stole på når det virkelig gjelder. Jeg står stødig, og svikter ikke det mennesket som elsker barna mine like høyt som jeg elsker dem.

 

En bipolar underdog som skulle bli mor, var hva jeg var en gang i tiden. Ingen trodde på meg, og aller minst jeg selv. Nå vet jeg bedre. Det er ikke høy utdanning som gjelder. Det er ikke bil og hus jeg helst bør eie for å funke bra som mamma. Høy status er ikke hva barna mine trenger at jeg har. Jeg er bra nok akkurat som jeg er, og det er faren til gutta også. Vi er faktisk helt suverene foreldre som elsker guttene våre så skyhøyt at vi gjør alt for dem. Og vi har et system av offentlige instanser som ser det i oss.

 

Jeg får høre av disse instansene: "Kjære Helene. Det er ikke utdanning, bil og hus som lager en god mamma. Du ER en god mamma, akkurat som du er." 

 

Hver kveld takker jeg høyere makter for barna mine, pappan til barna mine og støtteapparatet som så i oss det vi ikke greide å se selv. At vi er bra nok. At vi er akkurat de foreldrene ungene våre behøver. Mitt hjerte får ikke satt ord på hvor takknemlig jeg er for alt dette, og jeg føler meg så rik. For dette var alt jeg ønsket meg: to sønner å elske, og gi kjærlighet til. Mer trenger ikke livet å gi meg, for nå er jeg så rik 😍😍

 

Så hver kveld ber jeg en takkebønn, mens jeg stryker på små guttekinn:

 

Kjære høyere makter. Hva enn det heter. Jeg tror iallefall, etter alle disse årene, at ingenting er tilfeldig. Jeg gråter av takknemlighet, av ren glede, og priser hvert minutt jeg får. Alt jeg ønsker meg er en trygg verden for barna mine i framtiden. Amen.

 

 

 

 

Beundrelsesverdig prestasjon

 

Livet som mamma og pappa er fylt opp med overraskelser. Man kan spekulere i mye. Som hvordan en 3åring klarer å bæsje rene voksenbæsjen i badekaret. For ikke å snakke om hvordan låta han også har laget; "wey o wey o weey", låter som en engelsk sang.

 

Beundring også. Det handler mye om beundring. Som for den 8 år gamle fornærmede broren som satt i det samme badekaret. En kan beundre roen, som en vet en selv ikke hadde hatt. 

 

Beundring for avføring har vi aldri i livet hatt før, noen gang. Like never ever. Men nå har vi opplevd det også. "For en kjempebæsj da! Jøss, hvordan har den 3 år gamle stumpen din greid å presse ut den doningen DER da? Den var større enn bommelommene våre til sammen jo! Wow, you rock!"

 

Yeah. Såe. Går livet videre. Men vi glemmer aldri. Never ever.

Nå er vi spente foreldre

 

Oh my lord and oh my miss samt my oh my, nå er vi spente foreldre! Klokka 18.00 braker det løs, og 8åringen våres skal spille Troll mens vi skal kose oss på juleavslutning for tredje klasse. Dette skal bli GØY! Sikkert sånn foreldre kind of fun, men god damned som det kribler i mammahjertet og pappahjertet. 

 

Siden 3åringen har fylt opp flinkis-til-å-gå-på-potta-si-klistremerkearket, skulle vi trippe innom lekebutikken for pottepremie da vi stakk innom Stjørdal sentrum. Blå bil skulle det være, og ut kom vi med ei Lynet mc queen pute. Den ville han gjerne ha heller. Storebror får seg en juleavslutningpremie. 

 

Sånn ellers? Vel, life rules! Hvem skulle tro at det å bli foreldre skulle bli gøyere enn en bra animert tegnefilm? 

Det er jo lattis som i god gammeldags latterkrampe, og hard work som i potetåkeren til onkel utpå øya. Ikke verre enn det.

 

Til alle foreldre som skal på juleavslutning i disse dager; let's be great great greatful, for at vi får oppleve sånnt noe 😇❤😇

 

Dette skal gi deg ro i julestresset

 

I morgen er det 24 dager til målstreken. Hva kan gi deg fred og ro i førjulstida? Hvordan er det mulig å finne freden midt i julestresset? Dette innlegget er det som skal gi deg roen. Ved å lese det jeg nå skal skrive, skal det være mulig å finne både fred, ro og god samvittighet midt oppi alle andres mas, kjas og julestress.

Nå skal jeg nemlig fortelle dere om førjulstida våres her i huset i år.

 

I morgen tidlig åpner barna luke nr 1 i en billig sjokoladekalender. Her i huset bugner ingen gavekalender i år. Jeg har nemlig eliminert det, og kanskje er de fancy pakkekalenderene på plass neste år. Hvem vet. Who cares? Det kalles faktisk ikke barnemishandling å la ungene kose seg med hver sin sjokoladekalender, uten å minne dem på alle de søte små kalendergavene de rett og slett glemte å åpne i fjor. Muttra her derimot, hu husker godt hvordan gavene hopet seg opp i et miljøfiendtlig og stresset surrinsarium av 24 små pakker og godterier. Skrev jeg virkelig nettopp 24? Jeg mente 48 stk små pakker.

 

Det er ikke engang nisser på årets sjokoladekalendere, men Pawpatrol og noe annet dilldall.

 

Om jeg har begynt å handle julegaver, spør du? Tja. Teller enn bitteliten en? For noen uker siden, da jeg skulle kjøpe meg klær, fant jeg noe stilig på megasalg, som jeg tenkte kunne passe som julegave til ei jeg kjenner. Kremt. Foruten det er det ikke noe jeg stresser med. Pappan til barna mine og jeg tenkte å lage noen karameller i voksengaver. Det er jo bare å få tak i sånne glasskrukker på Ikea, pluss noe celofan, så er det nesten så de gavene lager seg selv. Oops, der røpet jeg det. Oh lord. 

 

Under sofaen min danser hybelkaninene zumba med smuittesmulene, og jeg aner ikke hvor tykt det støvlaget oppe på kunsthylla egentlig er. Jeg får ta det som et spennende eksperiment, og finne fram linjalen for å måle støvtykkelsen, når jeg en vakker førjulsdag får for meg at "Nuh! Er støvtørking og lytting av julemusikk GØY!" 

 

Så du lurer på om jeg i det hele tatt har begynt med julevasken? Nei. Hakke det.

 

Funnet fram julepynten? Nope (Det henger en sliten nisse i disse under trappa fra i fjor. Teller han?)

 

Om jeg har begynt med julebaksten? Skal du ikke heller spørre om jeg i det hele tatt SKAL bake i år? 

 

Men lysene, de blafrer. Røkelsen siver ut i rommet, her vi slapper av i den varme stua, og brystkassa mi er sprengfull av både julestemning og ekte takknemlighet.

 

Tilbake til julevasken. Her i huset heter det søndagsvaskekick, vårpanikk og bipolare anfall. Jeg vasker ikke noe ekstra til jul, jeg. Ingen takskrubb og ingen veggevask. Bare vanlig søndagsvask. Og ja, det er søndager jeg er uthvilt til å vaske, I'm som sorry, Jesus. 

 

Pynting til jul skal være koselig i min verden, og det varierer hvert år hvilken dag, time og hvilket minutt jeg får for meg at "Nuh! Er det digg å pynte til jul!" Gjerne skjer det en uthvilt søndag etter et vaskeanfall. 

 

Og så denne bakinga da. Jeg kan vel kjøpe noen godsaker, teller ikke det? Well who cares hva som teller for andre; her i huset er bakst bakst, samme hvem som har baket det. Barnefar derimot, skal bake pepperkaker med barna. Pepperkakebaking er mitt store mareritt. Jo da jeg kommer nok til å være der for å lage meg noen lavkarbokarameller, samt pynte litt på pepperkakehuset. Men sånn ellers: Hell no, hell yeah!

 

Så her ligger jeg og cooler'n da. Minsten ser barneTV og katten Evine er vintertjukk. 

 

Vi nyter dessuten roen i førjulstida ved å ligge på gulvet og studere det fine barnehagebildet av Even...

 

 ...og vi klemmer og koser og er bare lykkelig fornøyde med å ha hverandre. Det er ingenting i de pulserende butikkene som kan gi oss den rolige følels