Som vann på både gåsa, høna og måsa

 

Du vet. Når du endelig finner freden, og roen har senket seg. Når relasjonen er brutt, og du la på litt ekstra for å være på den sikre siden: nå vil du være i fred. En venninne kan virke som det hun er; ei forbanna kjerring. Eller hun kan virke hyggelig. Eller begge deler med vekslende årstider. Uansett kommer det til et punkt da du sier fra at vennskapet druknet en plass mellom vinter og vår; leave me alone, please be gone!

 

Det kunne vært lett, det. I 1993. Da var det bare å trekke ut ledningen og pælme alle hatbrev i søpla. 

 

Men året er 2018, og det er trakasseringens enkleste tid, like ever. Meldinger tikker inn ca 10 ganger om dagen, med sure beskjeder om alt det negative vedkommende finner ved deg, utropstegn uttopstegn utropstegn, og trusler om at "alle andre er faen meg informert om hvor teit du er!" ruller inn i den deilige dagen din som små biler fulle av eksos. Men du velger selvfølgelig å ikke sette deg inn i bilene. La dem kjøre, let'em drive, sammen med kjerringa som sitter inni.

 

Joda. Javisstja. Vet du hva? Det er greit det, din lille liksomterrorist: Jeg vet du elsker å prøve å pine meg. Men du skjønner, det gjør ikke vondt lenger. Tror du virkelig jeg egentlig bryr meg om alle dine forbanna paranoide forestilninger om meg? Tenker du at jeg blir redd når du bruker alt du kan mot meg, og "sårer meg" med "hersketeknikk public"? Som om jeg - like I care - hva du måtte innbille andre mennesker om meg? Hva da? Skal dem bite meg i ræva? Klype meg på skinka? Spytte meg i ansiktet sittende flere mil unna? Se om de treffer; liksom.

 

Nå har du holdt på i et døgn med stygge og uhyggelige tardedmeldinger, uten å få svar fra meg; blir du ikke lei? Har du ikke et liv å leve? Tror du livet mitt faller i grus av hatet ditt? Og som om jeg, som er vant med full åpenhet om min egen fortid, skulle føle meg truet av at du "forteller folk løgner om meg."

 

En ting er sikkert, og det er at du innbiller deg at det faktum at jeg lever med diagnose bipolar gjør meg så sårbar, at hvis du kjører på nok, så "knekker du meg". Tenk å være så ondskapsfull. Stakkars deg. Det kan umulig føles positivt. 

 

Jeg føler for å informere deg om at jeg anbefaler deg å konsentrere deg om deg og ditt. Jeg har det strålende med meg og mine, og det er ingenting her i gården du kan ødelegge; give it up.

 

Di kjerring. Ja jeg mener det. Det er feigt å sende usaklige meldinger med hensikt å plage andre, time ut og time inn. Men jeg er vant til denne atferden din, så nå preller det av som vann på både gåsa, høna og måsa! 

 

Keep going med bygdadyrsladderet ditt, så mye du vil. Men fortsetter du med simpel telefonterror, er det ikke lenge før jeg ringer politiet og rådfører meg med dem. You should know at psykisk terror ikke er lov, you wannabe bastard.

 

Livet er så deilig. Alt for digg til å kaste bort på å gi unødig oppmerksomhet til sånne som deg. Tilogmed i dette innlegget er du hverken kvinne eller mann, 70 år eller 15 år. Men du er 0 år i mine øyne, that's for sure. 

 

Get a life, or a fucking wife 😜

"Æ ælske dæ"

 

Hva var vel livet uten ekte kjærlighet? En varm, bløt klem, bittesmå armer rundt halsen min, og en tynn stemme som sier: "Æ ÆLSKE DÆ MAMMA!"

 

Even 3 år, og jeg, har kosedag hjemme, for det blåser ute høyt her oppe på Lykketoppen. Vi skulle egentlig rusle en tur opp til den store fine lekeplassen og spise lunsj der mellom frisk utelek, men vi kan jo ikke blåse bort heller. Så vi drakk kakao og spiste lunsj her hjemme heller.

 

Even har fått dratt ned leker fra rommet sitt til stua, og innimellom må jeg pent holde ham i hendene og danse rundt mens vi synger alle barnesangene han kan.

 

Om noen timer skal tacoen være ferdig, for da kommer Mathias hjem. 

Jeg behøver ikke mer for å være lykkelig. Disse to gutta har for lengst stjålet hjertet mitt.

 

Trenger ikke mer enn dette. Gutta mine. Sofaen. Lørdag. Taco. Ei god bok og en kid i hver armkrok. Yeah. 

 

Har du husket DETTE?

 

Her sitter jeg med ansiktsmaske og hårkur mens andre lag med lakk tørker. Ser ikke ut. Minsten sitter i karet og bader mens vi hører barnemusikk på høytaler'n. 

 

I'm here to remind you: Har du husket å stelle godt med deg selv i hverdagsmaset, kjaset og jaget, midt mellom stresset og alt det der? 

 

Her har vi ledd oss gjennom dagen, og altså endt opp nede på badet med SPA! 

 

Det begynte med at jeg ikke greide å vente lenger, men ordna gryterett før jeg løp og henta litte søten i barnehagen en time for tidlig.

 

Vi spiste sammen med han her:

 

Så fløy vi ut bussen og tok døra. (Snu den.)

Før vi endte opp her nede i SPA'et vårt, lo vi oss oppover med buss igjen. Even elsker å sitte på med buss: "Mamma æ ælske blå bussen!"

 

Nå er det bare å skylle ut dilldallet, og lese ei digg bok sammen. Steike det er party å værra mamma! God helg!

 

På tide å gi eff

 

Han blir så glad når han finner en hestehov. Han nærmest hopper av glede og skravler ivei om hvordan mye blir grønt nå, og at det er lysere. Så snill og skjør en liten guttunge. Bare 3 år. Når han synger "lillefinger", låter han av full hals: "Hull i finger, hull i finger, hvoj æj du? Hijæiæm hijæjæm, hau dulludu?" Og når han legger seg for kvelden vil han helst sovne tett tett inntil kinnet mitt. 

 

De myke kinnene hans inntil mine minner meg på hvor viktig jeg er for ham. Hvor nøye det er at jeg tar vare på meg selv.

 

I det siste har jeg rent glemt det. Akkurat nå som det er så viktig at jeg faktisk tar vare på meg selv, har jeg latt meg overtale til å være alle andre steder enn hvor jeg egentlig vil være. Hjulpet andre med ryddig og sortering. Solgt ting for dem slik at de tjente penger. Stilt opp og vært der når livet har gått dem imot. Helt til det rant over og jeg selv trengte støtte. 

 

Jeg har et stort knippe mennesker i livet mitt som er helt fantastiske, og snart banker det på døra mi. Akkurat nå kjenner jeg at skuffelsen over den som sviktet og ga blaffen, ikke er så stor likevel. Tross alt er jeg ikke alene i kveld, nå som 3åringen sover søtt, og jeg trenger en skulder å grine litt på. Hva gjør det vel at et menneske svikter, når andre står klare med varme klemmer og ekte vennskap? 

 

For jeg vet at jeg fortjener det beste. Jeg er snill som dagen er lang, og sånn er det. Men når noen viser en lang finger, da spytter jeg på den og forsvinner i horisonten. 

 

Jeg kommer ikke løpende neste gang. Da er det for sent. Neste gang kommer jeg til å huske at jeg bare blir utnyttet. 

 

Neste gang er det en søt liten 3åring og en tøffing av en 9åring jeg kommer til å tenke på. Jeg kommer til å legge meg å sove heller, og gi mer faen i energivampyrer som dette. Sove meg uthvilt for å møte hverdagen som alenemamma. 

 

Så ok. Noen ganger blir man kraftig såra og skuffa. Men life goes on, og da er nære venner gullere enn gullest verdt. På tide å gi eff i de som suger energi, og fokusere på gullene.

 

Flammer i ditt sinn

 

 

"Go go go, figure it out, figure it out, but don't stop moving!"

 

Låta "Flames" durer fengende rundt kloden; Sia og Guetta vet hva de gjør. Med flammende rytmer minner de på oss én viktig ting: YOU CAN DO THIS, KEEP ON RUNNING!

 

Kjære leser, hvor enn du er i livet, glem aldri din styrke. En gang i tiden glemte jeg min, og kunne ikke finne den. Det er 9 år siden nå, og det måtte en god nabo til for å vekke opp meg. Tårene trillet nedover kinnene mine, og jeg stod mildt sagt under bunnen og gispet etter luft. Havet over meg bestod av livskrise etter livskrise, og den kvelende effekten var til å ta og føle på. Livet var heavy. Men hun dro et drag av siggen sin, en slurk av en velkjent kaffekopp, og så sa hun: "Du vet det, Helene, at det er i motbakke det går oppover. 

 

Jeg tenkte at "ja det stemmer det. Men det gjelder ikke meg, svak og fiasko som jeg er." Jeg virkelig trodde ikke det gjaldt meg, så langt nede var jeg.

 

Men det gjorde det. Det gikk oppover. Opp og forbi alle nedturer. Go go go, figure it out, figure it out; don't stop running.

Med årene snudde alt, og jeg kjenner meg ikke lenger igjen i beskrivelsen av den unge damen med trillende tårer og et fortvilt sinn i en nabosofa. Jeg er annerledes nå, og ingenting kan knuse meg lenger.

 

Er du der nå? Sitter du i en sofa og gråter? Kanskje alene? Ikke fortvil, det er en tunnell. Du skal bare holde ut til du kommer deg gjennom den. Møt dagslyset i morgen og gjør som jeg gjorde i dag: du behøver ikke å være en idrettstjerne for å gjennomføre en joggetur. Nei du trenger ikke engang fancy klær, bare husk å jogge på mykt underlag. Ikke asfalt.

 

Sett på flames med Sia og Guetta, før du suser ivei til Boom boom med Iggy Azaela. Skaff deg endorfiner for å bygge opp ditt egen lykkelager. You can do this. 

 

Vi mennesker er snedige sånn sett. Vi er utstyrt med power, og vi kan vippes av powerpinnen. Nære dør. Man mister jobben. Venner svikter. Familie viser at blod kun er tykkere enn vann rent fysisk. Et slag i magen kan dundre pusten ut av deg, men du er altså utstyrt med power nok til å reise deg, menneske. Selv om det ikke kjennes slik der og da.

 

Go go go, figure it out, you can do this! 

 

 

 

Løgnen du ser på internett

 

Litt mascara her og litt foundation der. En selfie her og litt airbrush fake make up der. Sannheten har forvandlet seg til rene løgnen, og fasaden slår ikke engang sprekker. For linjene og sprekkene er skjult bak skjermen, trygt plassert i speilet. I speilbildet der bare øynene selv ser.

 

Velkommen til adresse internett, år 2018. 

 

Det er viktig å vise sannheten, ikke sant? Ja, jeg mener det er important å minne dere på det med et bilde av halve sannheten og et av løgnen: verden er ikke perfekt, verden har juksa. 

 

På bildet over til høyre her har jeg først juksa med sminke, så har jeg juksa med fake up på appen airbrush. Forresten har jeg juksa litt til på bildet over til venstre også, for der aner jeg litt mascara, derfor kan jeg bare kalle det halve sannheten. Og hvis jeg fjerner mascaraen på bildet under, har jeg fortsatt juksa, med microbladede øyenbryn og hårbleking. 

 

Verden har fokus på utseendet, og ikke misforstå; jeg liker også å pynte meg. Men så stanser det der. Jeg liker å utvikle meg til det positive, men jeg ønsker ikke å joine det ekstreme. Jeg må kunne vise dette trynet som det er iblant. Skru løgnen tilbake dit den starter hver morgen: sannheten før jåleriet skjuler den.

 

Det handler om å bestemme seg for hva man selv skal synse og mene i dette mylderet av utseendepress.

 

Jeg synes pappaen til barna mine, Tore, er vakker, ja han er kjekk i mine øyne. Men det er ikke det viktigste. Tore dømmer meg ikke fordi om jeg har bipolar, eller sutrer hvis jeg fortsatt griner 7 år etter at bursdagen min ble til pappa's siste morgen. Tore lager heller en nydelig feiring til meg, og lar meg være i fred med surmulingen min denne dagen. 

Det er det han gjør og sier, jeg er glad i. Ikke bare hvordan han ser ut. Han ser ekstra nydelig ut fordi han er så snill.

 

Kjære leser, hva har du egentlig tenkt å gjøre på den sydenstranda du lengter til? Skal du stå der på utstilling med opererte kunstverk her og der, eller har du lyst til å bruke blikket ditt? Øynene dine. Dine gullskatter, som du kan se havet med. Dine edelstener, som kan vise deg hvordan de vakre skjellene ser ut. Ikke bare hvordan de føles ut som når du tar på de. 

Det handler om to ting: å se eller å bli sett. Er det egentlig ditt problem dersom andre mennesker ikke blir tilfredsstilt av å se på rumpa di? Er du egentlig her på jorda for å være et utstillingsobjekt, eller vil du oppleve livet med alle DINE sanser SELV?

 

Det er ditt liv. Dine sanser. Du er så mye mer enn hva man ser. Så husk løgnen på internett. Er det så nøye å bruke tiden på å bli sett, når det uansett er mest sannsynlig at de andre på stranda er mest opptatt av sand, vann, steiner og skjell?

 

Til minne om deg

 

 

Kjære pappa. Noe sier meg at du kan lese dette fra der du er nå. Hvordan en superpappa som du kan bli enda med super, er vanskelig å forestille seg, men jeg tror tankene og følelsene dine dro videre. Slik vi snakket om da farfar døde på midten av nittitallet. Du vet, jeg skrev denne teksten til deg i fjor. Du skal få den på nytt i år. Jeg har lest og finpusset. Det er din gave fra meg. Du vet, dette er ikke bare min dag. Fine, snille pappa:
 

Jeg står i dusjen og skjelver i slow motion. Det er ikke sant at jeg står, forresten. Jeg prøver å stå, men det er umulig. Må sette meg ned.

Hvisker "Nei.. Det er for tidlig.."

Roper "DU FÅR IKKE DØØØ! Kjære Gud, ikke ta fra meg pappan min!"

 

Kvelden før:

13.april 2011 er i ferd med å munne ut i vårkvelden. Det er mine siste timer som tredveåring.

Leiligheten er rundvasket, og alt serveringsklart står i kjøleskapet og venter. Det er oppholdsvær. I morgen kommer familen og feirer bursdagen min. Vi skal drikke kaffe og spise kaker. Pappa liker best å steke vaffelkaker, for det mestrer han, så det doble vaffeljernet står framme. Etter det tredje slaget for 8 år siden er han ufør og har afasi. Han greier ikke å snakke. Men han er en kløpper på vaffelsteking.

Jeg legger meg. Får et forvarsel uten at jeg vet det. Ringer pappan til sønnen min.

"Du, jeg har helt angst. Tenker på at vi alle skal dø. Så fælt å tenke på. Hvis jeg ikke dør først, må jo noen dø før meg. Tenk å oppleve at mamma og pappa dør før meg!? Eller at dem må oppleve å miste meg.. Jeg holder ikke ut tanken..."

Jeg sovner livredd den kvelden. Av en eller annen grunn har jeg tanker om døden konstant.

Det er tidlig på morgenen når telefonen ringer. Det er min mor, ser jeg. Hun vekker meg. Jeg tenker at, pokker, hun kunne ventet litt med å gratulere meg med dagen. Det er for tidlig på dagen.

Stemmen hennes. Det er noe alvorlig galt med den stemmen. 

-"Gratulerer med dagen, Helene. Jeg har noe jeg må fortelle deg."

Hun puster tungt. Stemmen høres ut som den gjør når hun holder tale og blir rørt. Den skjærer. Hun er på gråten. Jeg skjønner at noe er galt, og setter meg kjapt opp i sengen. 

"Er det noe med pappa?" Spør jeg

Stemmen til mamma brister:  "Ja han Hans er blitt veldig alvorlig syk. Beklager altså. Jeg skulle ønske jeg ikke trengte å ringe og vekke deg med dette på bursdagen din..  Men det er..  det er veldig alvorlig. Han er veldig syk." Hun hulker. Gråten til mamma skjærer meg i hjertet. Hun forteller at pappa skal sendes med luftambulansen til st.Olav i Trondheim, og at noen kommer til å hente meg.

 


Fine mamman og pappan våres, på fjellet Galten i Sigerfjord.

    ...

 

Vettskremt løp jeg på badet. Måtte dusje. Om så bare for et minutt. Det var lettere sagt enn gjort.

Først måtte jeg ringe faren til barna mine. Jeg tryglet ham om å be for pappan min. Han trodde jeg hadde drømt, men han sa ikke noe om det akkurat da.

 

Jeg var i sjokk. Og håpet rant ned med dusjdråpene, og det faktum at jeg ikke hørte noe helikopter. Tiden hadde stoppet, og jeg greide ikke å styre bevegelsene mine mellom skjelving og gråt. Jeg ba.

"KJÆRE GUD! KJÆRE ALT! DU FÅR IKKE TA PAPPAN MIN NÅ! DU FÅR IKKE! LA HAM LEVE!"

Jeg måtte sette meg ned i badekaret under dusjen, for jeg greide ikke å holde meg oppe. 

Hvisket: "Pappa. Du må leve. Pappa du må leve. Pappa. Du må leve. Du må leve. Vær så snill. Jeg gjør alt. Du mååå leve videre!!! Er så glad i deg pappa. Såååå glad i deg. Du må ikke dø!"

Jeg skrudde av dusjen. Lyttet. Nå måtte jeg få høre det helikopteret. Mamma og pappa  bodde i byggefeltet rett ovenfor det jeg bodde. Jeg skulle kunne høre helikopteret som ville frakte pappan min trygt til sykehuset, godt.

Kledde på meg bukse. Lyttet. Kledde på meg jumper. Lyttet. Ingen helikopterlyd. 

Jeg var desperat. Prøvde å fokusere på noe annet. Noe random og normalt som å ta på noe mascara. Men det var umulig. Jeg hadde panikk, og null kontroll over skjelvingene. Jeg ristet i store tak.

 

Tiden stanser helt nå. Jeg går inn i stua, ser ut av vinduene på himmelen mot Trondheim og griper telefonen..

 



 

 

Mamma må være ærlig med meg i den andre enden: "Helene... kjære deg.. Han er død. Vi kommer og henter deg nå. Beklager så mye..." Hun greier ikke å snakke mer, hun bare gråter. Det er så mye mer i kulissene mamma må takle disse minuttene. Jeg kan bare tenke meg hvordan det var å finne mannen sin død. Sjokket og presset ved å organisere helsevesen samtidig med nytteløs gjennopplivning. For hun ville ikke utsette meg for det under den første telefonsamtalen. Jeg var allerede i en type sjokk som jeg såvidt var i stand til å takle. Jeg kunne iallefall klamre meg til et visst håp. Et håp om en helikopterlyd..

Som jeg aldri hørte.

 

 Han hadde allerede begynt på sin siste reise veldig tidlig denne dagen. Men siden dette varme pappahjertet hadde en sterk hjerteklaff operert inn, greide ambulansepersonalet å støte i gang en liten hjerterytme, en knapp stund. Men det var ikke håp. Mamma måtte ta farvel med sin kjære.

 

Nei, ingen helikopterlyd var å høre over Stjørdal denne dagen. Det var for sent nå. Og ikke til å endre på. For evig og alltid.

 

Jeg faller ned i sofaen. Tårene fosser. Så stopper alt, og jeg roper: "Neiiiii! NEEEEIIIII! ÅÅÅÅÅÅH!" Jeg dæljer løs på sofaen i et utbrudd av alt på en gang. Har aldri følt meg så fortvilt. Alt er annerledes enn før. Ingenting kommer noensinne til å bli det samme. 

Parallelt prøver min søster og min bror å takle sjokket på sine måter. Hans Even må komme seg fra Meråker til Stjørdal, mens Silje kjører opp til mamma og hører på en cd i bilen som hun aldri siden har hørt igjen. 

 

Pappa våres har dødd. Han har dødd på bursdagen min. Vi skal ha denne dagen sammen nå. Familie og slekt skal slå røtter omkring denne dagen. Vi skal dele den. Den bursdagen er annerledes fra nå av. Det viktigste er at jeg skulle ønske meg pappan min tilbake. Tilbake for alltid. Den som nå gjør denne datoen  verdig for meg, er min pappa i himmelen, og håpet om å treffes igjen. Vær så snill, få møtes igjen en vakker dag.

 



 

Jeg går i transe. Resten av dagen er ikke virkelig i mitt hue. Vi møtes hos mamma, hele familien, og ingen av oss har vel egentlig tatt det innover seg. Vi rister og gråter, skjelver, ler hysterisk latter og prøver å forstå at dette fæle her faktisk har hendt. Det er ingen vei tilbake nå. Vi må kaste oss ut i det. Sammen. Sammen, men så ensomme inni oss. For pappa, han er ikke der mer. Med klemmene og smilene sine. Varmen sin. Vi må finne en annen måte å holde varmen på..

 

Det begynner å komme kommentarer på facebook, siden det er bursdagen min. Vi blir enige om at vi snart må gå ut offentlig med det forferdelig triste at pappa har tatt sin siste reise, så folk slippet å uforberedt få vite det i en bursdagshilsen på min side.

 

Mamma og pappa ga meg livet 14.april 1980. Samme dag skulle han altså reise 31 år senere. Jeg fikk livet denne dagen, pappa mistet livet denne dagen. 

Men han kan ikke være helt borte. Jeg nekter å tro det.

 

Begravelsen er en forferdelig prøvelse. Noe driver meg til å lese opp et dikt jeg har skrevet i sorgen, til pappa. Det er det fineste diktet jeg noensinne har skrevet, og året etter skrev jeg de to siste versene. 

Jeg mister følelsene i føttene mine, og er et skjelvende nervøst aspeløv. Men jeg reiser meg og stiller meg foran kisten der min far hviler i Værnes kirke, og leser de 4 versene jeg hadde skrevet. Det er noe av det vanskeligste jeg har gjennomført. 

 

 

Hans Even er den yngste i søskenflokken vår, og han har laget en låt til pappa. Gå gjerne inn og hør på den inne på denne siden:

https://m.facebook.com/HansLeven.musikk/
 

Året som følger gir meg noen usedvanlig merkelige drømmer. Som denne: Jeg sitter og smiler på et sykehusrom. Det er veldig hvitt, og jeg holder en baby i hendende. Det er noen i rommet der med meg, men jeg ser ikke vedkommende. Det er for hvitt. En stemme sier mykt: "Nå kommer han." Jeg reiser meg med gledessprengt bryst, og går mot døra i rommet mens jeg smilende og glad bysser ungen i hendene mine. Utenfor døra går sykehusgangen på tvers, og en rett fram. Jeg ser på babyen, og så ser jeg mot høyre gang. Der kommer min bror Hans Even slentrende med et gledelig smil. 

Så ser jeg ned på babyen, og så ser jeg opp.

Der står pappa! Jeg lover dere, at der står pappa og smiler, mens han holder sin lamme høyrehånd (pappa hadde altså afasi og lam høyrehånd etter slag, de siste 8 årene han levde). Alt er enda hvitere, mer overveldende og lysere, og han smiler og nikker. Veldig tilstede. Jeg sier: "Men pappa? Er DU her? Døde du ikke?"

Det suser. Jeg snur meg og går inn i rommet igjen, sammen med pappan min og broren min."

 

9 mnd etter pappa døde, kom vårt lille mirakel Tuva, til verden. Hun er datter av min bror Hans Even og min svigerinne Astrid. Jeg er hennes fadder. Det 3.året etter pappa døde, fikk vi alle tre søsknene hver vår baby de siste tre månedene av året. Først kom min Even 20.oktober. 22. November fikk Astrid og Hans Even Johannes i sine armer. Så fikk vår søster Silje, sin Maria Louise 22. Desember.

 

Jeg hadde flere drømmer det jeg traff pappa. Men så tok det slutt etter et års tid. 

Pappa var en meget spesiell mann. Jeg så ham aldri sint i barndommen. Han og mamma gikk inn for et stabil og sunt barndomshjem, og ting gikk rolig for seg.

Spesiell, på den måten at jeg ikke fatter hvordan han greide å være så utrolig snill mot alle. Rettferdig og real. Han var så godt likt. Alle husker ham som en hjertelig grei mann. 

Han ble født for tidlig, og altfor liten, i det gamle huset på Revhaugen i Sigerfjord. 28.desember, 1950.

Jordmoren ymtet frampå om å la den lille babyen slippe livet... Min godhjertede farmor ble sint, og sa: "Nånei! Ikkje denne gutten nei! Han skal leve!" Hun varmet han med huden sin, og førte ham varsomt inn i vinterlivet, oppe på haugen. Han fikk navnet Hans Ernst, den bitte lille bylten.

 

Det var farmor Nancy, farfar Harald, storesøstrene Solfrid og Ingeborg, og resten av bygda. En familie i kjærlighet. De lot bygda krite varer i den lille butikken til farmor og farfar nede i kjelleren, og hjertene var rike på nestekjærlighet selv om krona måtte vendes på.

Den lille gutten Hans Ernst vokste til, og ble en del av rakkarungene i fjorden. De fyrte på kinaputter, helte honning i nakker og fant på annet sprell. Det skulle være gøy, og det skulle være moro. Men dog uskyldige rampestreker.

Han var 8 år da har ble sint inni seg pgr av urettferdighet. En dame i bygda satt i stua og slarvet sladder om noen andre i lokalsamfunnet. Han husket det godt da han ble eldre, hvor provosert han ble den gangen, den falske baksnakkingen. At han syntes synd på de det ble snakket om.

 

Jeg er glad du fortalte meg dette, pappa. Så glad for alle de geniale verktøyene du og mamma ga oss tre søsknene under oppveksten vår. Dere ga oss forskjellige kunnskaper, like viktige fra mamma som fra deg.

Og nå er du død. Vi har savna deg i 5 år, selv om vi føler deg her sammen med oss. Nå tar vi i bruk alt i lærte fra deg, etter beste evne. Helt ærlig er det din fortjeneste at det går så bra med meg den dag i dag, pappa.

Tanken på deg og mamma, på midten av 80tallet.. med alle oss tre barna å skjerme, skulle dere gjennom det faktum at du måtte hjerteopereres. Falsk hjerteklaff måtte legene operere inn, og risikoen var stor. Jeg husker tiden etterpå. For du deltok i en sånn trimgruppe, for å leve best mulig etter operasjonen.

Mamma som stod tøff og stødig ved din side.. All kjærligheten. Det stabile, trygge hjemmet dere ga oss. Alle turene til Sigerfjord der du kom fra, og Ytterøy, hjemstedet på mamma's farsside. Fisking, bading, masse slekt og venner. For en tid å minnes. 

 

Vi vokste opp i barndomsparadis, Oluf, Åge, Casino og frokost på senga. Jeg skylder mine foreldre en stor takk 💖💙

 

Det skulle bli tøffere. Vanskeligere. Du skulle få slag. Og du skulle få enda et slag. Så skulle vi alle rystes med ditt tredje slag. Det var såvidt du overlevde. Året var 2005, og vi var en livredd familie som reiste innover til Levanger sykehus i all hast. Du snakket aldri mer etter det tredje slaget, pappa. 

Men du fortalte oss så mye likevel.

Selv om du måtte legge jobben som ingeniør i Polymoon, fra deg for alltid, og hele din og mamma's tilværelse ble snudd på hodet, smilte du gjennom tårene, reiste deg fra rullestolen, og begynte å male vakre malerier. Dette begynte da min søster Silje la fram pensler og papir. Det skulle føre til mange fine bilder. Veldig mange.

 

Livet ga oss som familie veldig mange flere utfordringer. Vi taklet dem hver for oss, og vi taklet dem sammen.

Så kom denne forderdelige bursdagen min. Den er hele familien sin dag nå, og dørene er åpne i mitt hjem for alle denne dagen. Det er fordi du var så sosial og vennlig av natur, pappa. Du som ble med oss barna på runder i nabolaget for å ringe på hos folk. For kanskje hadde de unger vi kunne bli venner med der inne i varmen.

 



 

Men du pappa.. Dette er din dag. Dagen da du la ut på din siste reise. Vi lar tastaturet være ditt her nå. Jeg sitter her med en bunke med papirer. Jeg vet du ønsket at disse skulle brukes til noe. Fortelles videre.

Det er dine egne historier fra barndommen din oppe i Vesterålen, jeg har i fanget mitt her. De heter

"BARNDOMSMINNER MED LATTERKRAMPE FRA SIGERFJORD"

 




 



 

 

You aint really gone

 

I'm a tough girl because of you

Cuz you told me how to

You're my angel in the sky

I never need to ask why

I miss you, oh I miss my dad

And the best childhood someone ever had

But I know a spirit

when I feel it

Dad, in every tear

I know you are here.

I say to you, hey,

this aint mine, it's our, day.

Oh father good one

You aint really gone.

You aint really gone.

 

Så er vi her igjen. Det er 14.april, og seks år siden han pappa døde. På en merkelig måte elsker jeg denne dagen. Vi søker sammen i familien, og klikker på et bånd som vi alle forstår hverandre på. Det er den dagen i året vi kjenner nærværet til en som vi elsker guddommelig høyt. Mange kjente ham, og alle sier det samme: for en mann. For en god, snill, fantastisk mann. 

Vi sprudler over av ord, for vi vil så gjerne fortelle om han pappa. 

Og hva betyr vel en bursdag, når det aller største ønsket mitt kun kanskje vil oppfylles på min dødsdag.

 Tenk for en gave: å få møte snille englepappan min, et vakkert, vakkert sted der ute.

 

 

 

Mitt bursdagsønske

 

Du er fortsatt pappan min, og jeg er fortsatt datteren din. Du er mitt forbilde, nå som før. Selv om jeg ikke kan se deg, skal du vite at jeg føler du er her. Hver gang naturen er vakker foran mine øyne, er det deg jeg ser. Hver gang barna pønsker ut en morsom spøk, er det deg jeg hører. 

 

Kjære gode, snille, varme pappan min i fra vakre Vesterålen, nå har det gått 7 år siden vi måtte ta farvel. Jeg kan fortsatt høre pusten din, og latteren din. Du vet, den spesielle latteren du fikk da du ble rørt og måtte ta av deg brillene for å tørke noen tårer. For du hadde ikke ord. Nei du snakket ikke med ord de siste årene av ditt liv. Å leve med afasi etter slag kan ikke ha vært lett. Men du smilte til oss, tok opp penselen og malte vakre malerier. 

 

For et forbilde. 

 

Jeg snakker om deg til barna. Forteller om hvilket fantastisk menneske han morfar var. Snakket mye om den snille bestefaren deres. Men det vet du vel? For du er innom og ser til oss iblant?

 

Takk for alle gavene. Barna vi fikk bli kjent med etter du dro. Alt som plutselig gikk vår vei. Jeg er ikke i tvil om at du har en finger med i spillet der du sitter ved en solnedgang og minnes det gode liv, som du kalte det.

 

13.april 2011: Jeg har akkurat ringt pappaen til barna mine, Tore, og grått en skvett fordi jeg føler meg redd for at noen jeg er glad i skal dø. Leiligheten er vasket og klar til bursdag, og jeg er så sliten at jeg venter med dusjen til dagen etter. Om ca 8 timer skal mamma ringe meg, og jeg vil tenke "pokker mamma, så tidlig å vekke meg for å gratulere meg med dagen". Og så kommer mamma til å si med grøtete stemme at du har blitt alvorlig syk. Så vil jeg ringe Tore og be ham be en bønn for deg, før jeg skal skjelve som et aspeløv i dusjen mens jeg ber høyt "kjære Gud ikke ta fra meg pappan min nå!" Så skal jeg lytte etter ambulansehelikopteret som skulle fraktet deg til sykehuset over hodet mitt.

 

Men det var for sent. Du skulle dø på den første sommerdagen i 2011, samme dag som du og mamma ga meg livet. Verden falt sammen i grus. Som om det egentlig ikke skjedde. Jeg stivnet i sjokk, og fikk ikke til å fatte det.

 

Nå ønsker jeg meg bare å møte deg i drømmeland i natt. Du har møtt meg der før. Gitt meg forvarsel og forståelsen av at det finnes mer mellom himmel og jord enn vi mennesker ser. Pappa, jeg vil bare få treffe deg i natt. Vær så snill. Det er lenge siden jeg fikk drømme en slik drøm nå. 

 

Hvordan takker man for en barndom så vakker og idyllisk, at ord ikke kan beskrive den, når han som kom med egg og bacon på senga til ei glad lita jente, har reist til den andre siden? Hvordan kan man sende en klem til himmelen, når man ikke vet om, hvis, eller når den kommer fram? Man legger seg til å sove, og håper på et lyst møte i drømmeland.

 

Er du her, pappa? Spiser du kake sammen med oss i dag, før du drar din vei igjen? Husker du alle gangene vi lo og smilte til hverandre? Kan vi møtes der oppe, når alt er over?

 

Kan du treffe meg i drømmeland i natt, rett ved siden av en himmelskatt?

Vil du holde meg i hånda mi, og fortelle meg alt det du vil si?

Det er alt jeg ønsker meg i dag;

pappa, du og jeg noen timer i lag 💙💜

De sier "rest in peace"

men nå skal du og jeg spise kaker og is.

Så våkne i natt kjære pappan min,

denne drømmen, den blir fin 😍

 

Til minne om himmelens aller snilleste engel: Hans Ernst Dalland ❤

 

Når hårstrå faller av

 

Dagene rusler av sted, og nå har det gått 17 av dem. Jeg har allerede vært på kontroll på sykehuset, og noe hår har falt av. Samtidig som jeg skriver det, vil jeg understreke at jeg ikke lider av kreft, men en helt annen sykdom. Grunnen til at jeg vil vente med å skrive hvilken, er av tabuskam, rett og slett. Dette er noe jeg har skjemtes over i mange år. Men snart er jeg frisk, og da ser jeg ikke lenger noen grunn til å sitte her i skammekroken og vente på skjenn. 

 

Anyway. Hver gang hårbørsten fylles opp med hår, kjenner jeg hvor takknemlig jeg er. For håret vokser ut igjen. Men livet mitt, det ville jeg ikke fått tilbake dersom jeg ikke fikk medisinen som gjør at håret mitt sliter nå. Det er ikke mye hår som faller av. Bare litt. Og om det blir mer enn litt, så gjør det meg ingenting. I've got LIFE 😍

 

Flere dør av denne sykdommen, enn av hiv. Nå skal jeg altså bli helbredet. Det går mot en sommer jeg aldri kommer til å glemme. Jeg kan allerede kjenne en  splitter ny type energi fylle meg; en lettelse. Som om jeg i årevis har båret på unødig vekt. Mursteiner faller av, og øynene åpnes for ny vår. Det er ikke lenger like tungt å våkne om morgenen. Jeg får en ny sjanse nå, og jeg skal aldri aldri glemme det. 

 

Mens jeg venter på den magiske sommeren, omgir jeg meg med dere, fantastiske mennesker, som fyller på kjærlighetskontoen min så det bugner. Takk og pris, for dere er alt for meg. Jeg elsker, elsker, elsker dere 😍 Og om håret mitt blir mye tynnere enn før, så er det virkelig en bagatell i forhold til min sjanse til å få mer tid med YOU 😍 

 

 

Trøbbel i parforholdet? Ikke gi opp; DETTE funker!

 

"You'll never be alone, I'll be with you from dust til dawn!"

 

Holder dere på å gi opp den setningen? Har lyse, lekne dager blitt erstattet av ramme alvor i lyn og torden, styrtregn og mørke skyer? Vet dere ikke deres arme råd lenger?

 

Well, there is another dance, og vi bare MÅ dele dette med dere: Let's make you tougher than the rest!

 

Hvordan få hippe Cypress Hill til å funky med Bruce Springsteen's behagelige toner?  Kan Celine Dion og Whitney Houston synge den vakreste ballade sammen, når Houston er død? We have got a problem, men slike mirakel FINNES!

 

Bad at love? So what? Det er vennskap dere skal holde i live, ikke geléen av nyforelskede crazytoner. 

 

For en uke siden vi gitt opp på alle måter. Han som en gang i tiden var mitt aller største, og i mine egne øyne; uoppnåelige ønske, var jeg i ferd med å se på som en slags buddy. Kompis. Whatever; vi MÅTTE samarbeide om barna. Jeg ba ham se seg om etter en annen kjæreste, og så tok vi med barna på kjøpesenteret i all vennlighet.

 

Vi ruslet innom i den magiske, lokale bokhandelen. Magisk, fordi der finner jeg ALLTID en bok som snur opp ned på livet mitt. Ei eller anna bok jeg dras mot, som jeg bare MÅ ha. Slik har jeg slutta å røyke, begynt å elske meg selv som jeg er, og endevendt huset til jeg satt igjen med 30 % av alt jeg eide; oh my my my!

 

Anyway, der inne i magihandelen, tittet vi på leker til det var på tide å vise barna at mamma her også ønsket seg noe hun ikke kunne kjøpe. 

 

-"Se her, Even og Mathias, denne boka ønsker JEG MEG!" Jeg pekte på denne boken:

 

Tore tok boka i hendene sine, så på meg, og sa: "Mener du det? Skal vi spleise på denne nå, og lese den sammen?"

 

Han følte den samme dragningen til boka som meg. Dette var ikke noe tull. Dette var forskning og vitenskap. Når man har viklet seg inn i torden og lyn sammen, er det ikke tullete, rosa skyer som overbeviser. Det er alvor, og man vet man hverken er mars og venus, eller i stand til å "lære seg å kommunisere" i krangelens hete.

 

Vi trengte denne boka. NÅ! På flekken. Og vi sverger; ingen bøker var på salg denne dagen i den bok-kategorien, men da vi kom til kassa, slo boka seg inn til 129 kr. Som du ser; kostet den egentlig mye mer. Dama bak kassa smilte og sa: "Hey, den var visst på salg, denne."

 

Fra den dagen har vi ikke kranglet mer. Og tro du meg; ei uke uten en sur diskusjon er lang tid til oss å være. Men ikke misforstå; målet er ikke å aldri krangle. Det er ikke hva vi lærer i boken. 

 

Jeg leser høyt for Tore, og vi gjør noen spennende oppgaver som rett og slett vekker opp oss. 40 år med forskning betyr vitenskap, hvilket er nøyaktig hva vi behøver. 

 

Visste du at den typiske ingrediensen i parterapi "å beherske seg, lytte, og gjenta det partneren nettopp sa" i utgangspunktet var ment for psykologbehandling? Altså at TERAPEUTEN skal gjenta hva PASIENTEN nettopp sa, i behersket forståelse? Problemet er at du og partneren din ikke er terapeut og pasient. Det topper seg ytterligere i feil retning i det historiefakta viser at denne terapiformen også innebærer at psykologen etterhvert endrer disse gjentakende svarene under behandlingen. 

 

Nåh. Dette kunne vært en genial reklame for Panta forlag. Jeg har forsøkt å ringe dem i dag, siden jeg gjerne skulle reklamert for både dem og bokhandelen. Men jeg har ikke tid til å vente på noen deal hva angår denne boka. Sannheten er at dette er et helt ærlig råd fra Tore og meg til DERE, uten noe som helst spons. Vi vil at dere skal finne sammen på verdens kuleste måte, slik vi driver og gjør i disse dager. For det ER håp for dere, samme hvor skakk-kjørte dere er nå. 

 

Jeg husker den dagen så godt, selv om det er over 10 år siden nå. Kommer aldri til å glemme da jeg fikk øye på ei stjerne jeg ikke kunne rekke opp til. Jeg var i et forhold, og det var ikke et sunt forhold. Han var ikke hjemme, og jeg hadde fest med venner. Til dags dato husker jeg ikke hvem disse vennene var. Jeg husker bare et par lyse, intense øyne som var så vakre at jeg aldri hadde sett makan. Han hadde kommet til festen med kompisen sin, som jeg kjente sporadisk. Den kvelden var jeg verdens mest ulykkelige unge dame. For jeg lå i senga mi og det var som om det ikke var tak over meg. Det var jeg og de fjerne stjernene. Jeg lå der og ønsket meg noe så uoppnåelig som ei stjerne. I et mislykket forhold og med et dårlig selvbilde, trodde jeg at jeg ønsket meg en jeg ikke hadde sjans på. Ååå som jeg inderlig ønsket at det var stjerna som lå der i senga og sov ved siden av meg akkurat da, og så dårlig samvittighet jeg hadde for at verdens mest trofaste meg tenkte sånne tanker. 

Et år senere hadde stjerna med de fantastiske øynene, og jeg, flyttet sammen. Vi hadde katter, akvarium, fugler og verksted i stua. Vi hadde hverandre. Nå har vi også fått to skjønne gutter i gave. Jeg kan ikke gi opp stjerna mi. 

 

 

New sky

 

Skyer så sorte

og følelser borte

i stormen.

Så tung en morgen.

 

Det er ikke moro mer,

Bunnen er noe begge ser,

og føler og kjenner.

Det brenner, det brenner

under oss.

Vi faller ned en foss.

 

Men vi kan bestemme 

hva som venter oss der fremme.

Kanskje trenger vi endring,

ikke glam og bling bling.

 

For alle utvikler seg,

kom la oss gå samme vei.

Or we can take the bus

cuz what about us?

 

Don't let the love

fly like a dove.

Wake it up again

with friendship in the vain.

 

Å være glad i, er ikke det samme som å like noen. Men hva om du er bra nok som du er?

 

-"Glad i meg? Javisst. Men det er ikke det samme som at hun liker meg. Å være glad i, og å like noen, er ikke det samme!"

 

Hun snakker så entusiastisk. Med latten i den ene hånda og den andre fri til å gestikulere. Jeg digger den dama. Ari kan være trist som faen, men denne dama gjør meg glad som faen.

 

Å sitte på kafé med en klok venninne er mer verdt enn all verdens coach-timer og any therapy. En annen god venn ga meg en spesiell gave denne uka. Rett og slett en vakker liten bibel. Selv om jeg er relativt selvtenkende hva angår livsfilosofi, elsker jeg den lille boka av hele mitt hjerte. Sånn en fin gave, å ønske meg så inderlig godt. Jeg skal respektere hennes tro, og ta godt vare på boka som om det var hjertet hennes i mine hender. Vi virkelig liker hverandre.

 

Vi mennesker kan sole oss, trene, sminke oss, pynte oss, forsøke å framstå høflige og være greie. Og det er jo allright, så lenge vi gjør det mest for oss selv og for å føle oss vel. For vi kan ikke bli likt av alle.

I enkelte relasjoner vil vi oppleve at noen er glad i oss, kanskje fordi de føler at de burde. Men det er ikke det samme som at de liker oss, noe som er lett å merke. En kritiserende kommentar her, et misfornøyd ansiktsutrykk der, en ignorant holdning eller uteblivende kontakt.

 "Men hey, vedkommende er jo glad i deg!"

 

Når blir setningen "jeg er glad i deg" kamuflasje foran å ikke like et medmenneske? 

 

Hvor mye gift bør man utsette seg for?

 

Er det virkelig så viktig å bli likt av alle anyway?

 

What are they going to DO? Fart on you? Shame on them.

 

Kjære bloggleser, dette er min lørdagsgave til deg fra meg: La meg minne deg på at det ikke sier et kvekk om deg dersom et annet menneske misliker deg. Husk at du er bra nok som du er, og du trenger ikke aksept fra enhver.

 

Livet gir deg ikke nok timer, dager, uker, måneder og år til å pleie omgang med hvert eneste menneske på jordkloden i din livstid, uansett. Så hvorfor waste verdifulle timer på folk som uansett ikke liker den du er? Du som er mer enn god nok...

 

Pynt deg gjerne, og vær så høflig du bare vil, men la det være nok, og gjør det for deg selv. Ikke anstreng deg for å bli likt. Snu det til følgende faktum: digger de deg ikke som du er, så er de ikke bra nok for deg og ditt nettverk.  

 

Jeg vet om folk som er glad i meg, men som behandler meg som om jeg ikke er komplett enda, med andre ord: som om jeg er en komplett idiot fordi jeg ikke har like høy utdanning, eller Gud forby; er bipolar. Som om jeg har så mye å lære av dem, at de alltid må belære og kritisere meg. Jeg finner det svært interessant, og litt underholdende. Som om wasted hours er bra nok for min trivsel. Som om det er noe jeg faktisk gidder å bruke av tiden min på; en enveis-samtale med forakt i bortvendte blikk? Dømmende holdning? Nei takk.

 

Jeg koser meg med de flotte, spreke folka jeg omgir meg med. Vi liker hverandre og digger hver spennende time vi får sammen. Fordi kun det beste er bra nok for et hjerte av gull, er du ikke enig?

 

Livet er for kort for bull, og for lant for shit: GOD HELG; and don't you rock with bullshit, when you can sing a golden hit 😎😉☺

Håp i horisonten

 

Et stykke der framme ligger håpet og bader i sola som går ned foran Lykketoppen hver dag. Hver gang det skjer, teller jeg kveldene. 

 

Og hver dag teller jeg timene til jeg kan hente minsten i barnehagen, og dagene til størstemann kommer hjem til mor. 

 

Hva om jeg kunne telle ned årene? Ja, tenk om vi visste hvor lang tid vi hadde igjen? Heldigvis aner vi ikke. Jeg kan bare legge til en trygghet som kanskje forlenger livet: snart er jeg iallefall frisk av en sykdom som ikke får spise opp kroppen min likevel. Jeg tar et jafs av livet og takker håpet i horisonten hver kveld.

 

Dagene går saktere enn før, og jeg er så heldig at barna og jeg er omgitt av venner og en barnefar som vet å stille opp. Her om dagen la vi alle utfordringer på hylla, og så dro vi på kafé og drakk milkshake. Før det var vi innom bokhandelen og skjemte bort oss selv med puslespill og ei bok Tore og jeg bare måtte ha. Kanskje jeg kommer tilbake til den boka hvis jeg får lov av Tore. 

 

 

Skam. Det er hva det dreier seg om. I skammekroken sitter både den fysiske sykdommen jeg overvinner akkurat nå, og boka. Men det er ikke lenge til jeg fnyser av hele skammekroken, legger fingrene lagelig til for smekk, og gjør som pappan min alltid oppfordret meg til: "Ha tillit til åpenheten. Åpenhet er det rette."

 

 

Nå kan jeg snart hente lillegull i barnehagen. I går kom jeg alt for tidlig, og greide ikke vente lenger. Men da var han strengt tatt opptatt med vannsuppe og liksom-mat ute i frisklufta, så å dukke opp der som ei fjolle var jo helt på jordet. 

 

Men nå er pulled pork og grønnsaker i ostesausen til Meglerfru1 klar for beundring av en sulten 3åring, og vi skal kose oss. Hvem enn du er: ha en vakker ettermiddag, og takk for at du stikker innom plattformen blogg.no. 

 

Hilsen Lykketoppen i Trøndelag  🌄🎠🎨🎡🛁🌈

 

Lykkelig med bipolar

 

Hvordan ville livet vært uten bipolar? Vel. Akkurat nå, og forøvrig de 8 siste årene, ville jeg aldri i livet trykket på "fjern bipolar" dersom det fantes en slik knapp. No way, how to say: not ever. Jeg tror livet ville vært forferdelig kjedelig og grått uten denne diagnosen rockende i hue.

 

Gaver er til for å åpnes, og embalasjen omkring presangen er til for å kastes. Jeg har kvittet meg med den unødvendige innpakningen, som angst og depresjon. Gaven var ei lampe som behøvde lithiumbatterier, og nå surfer jeg på bipolar. 

 

Det er som å lage karameller. I begynnelsen av livet har du bare ingrediensene. Så, etter et par erfaringer ut av dype daler, vet du hvor mye smør, fløte, tagatesse, fibersirup og vaniljepulver du behøver. For innen da har du lært at du trenger medisiner, og at bivirkninger blir lettere å leve med dersom du lever sunnere. Sukker byttes ut med tagatesse, og med tiden til hjelp kokes blandingen din sammen til deilig karamell. Men ikke for lenge. Kok ikke for lenge. Du trenger også hvile for at karamellen bipolar skal være perfekt å tygge på om dagene. Nattesøvn, min venn; nattesøvn. Joggetur, my dear; joggetur. Avkobling, avkobling.

 

Du er kanskje vant til å bli undervurdert og belært? Et sort får i saueflokken går ikke i fred. Men for å finne gullet i den bipolare elven din, er det viktig å overse uvitende gråstein. La dem pjatte, og husk at en bipolar diagnose slettes ikke betyr at du på noen måte er tregere enn andre, eller behøver å rettes på innen noe som helst emne. Bipolare har som regel talenter utenfor normen, og innafor outsidernes verden, men det betyr ikke at de er stupid. Tvert imot; slip diamanten, og den skinner mer enn gråstein noensinne kan.

 

Kanksje må du leve på medisiner resten av livet. Kanskje må du trene og leve sunnere enn andre for å slipe den bipolare diamanten. Kanskje må du legge all rus på hylla, alkohol inkludert. Kanskje må du overhøre kritikk og overse dømmende blikk. Men det vil være verdt det idet ekstasen siver jevnt inn i din tilværelse og legger seg rundt deg som en beskyttende boble. Det vil virkelig være verdt det.

 

Har du bipolar, behøver du ikke rus. Å avstå fra sterk rus og falsk stimuli, men heller innta litt koffein og riktig medisin, vil vekke til live små deler av pol mani. Samtidig vil medisinering holde balansen i tøylene. 

 

Takk og pris for friskt krydder ved navn bipolar. Så tragisk denne biffen ville smakt uten piff.

 

En simpel debatt!

 

Så dette finner vi oss i, hva? Vi lar det være med en simpel debatt rundt tidenes ydmykelse av en av våre. En krenket, naken, naglet og korsfestet Sylvi Listhaug, malt til alle's skue. Hånt og mobbet til det ytterste, som en av dette landet's politikere, dypt kristen sådan. Hvor er hennes beskyttende organ? Hvor er folket's forsvarer? Hvor er de kristne's rettigheter? 

Long gone, ser det ut som.

 

La oss snu det hele. La oss vekke til live selve sannheten og essensen i dette. Det skal ikke ta lange tiden, nei det er kort prosess. Hva tror man hadde skjedd, dersom det var omvendt?

 

Tenk hvis noen hadde malt en ydmyket Muhammed fra hans død 8.juni i Medina år 632? Minnet om denne politiske statslederen av den Arabiske halvøya's vestlige del, er hellig for muslimene. Koranen er basert på Muhammed's åpenbaringer fra Allah, så det skulle virkelig tatt seg ut med koranen inkludert i et slikt "kunstverk". Men. Sådan gjør man bare ikke. Én karikaturtegning, og det er krig. Selv om Muhammed ville ha død over alle jøder og kristne, er det tydeligvis helt innafor med et offentlig kunsthån mot en kristen, norsk politiker. Men det omvendte ville ført til nasjonal krise i form av umenneskelige angrep.

 

Alvorlig, grovt hån av kristendommen, det er greit, hva? Latterliggjøring av en av VÅRE politikere, er innafor. Eller?

 

For å si det slik: det hadde ikke blitt "debatt" dersom noen gjorde noe slik mot Islam! Vær herved påmint om at å stille det andre kinnet til, kanskje lønner seg når det kommer til denne saken, desverre. For verden skal ikke være rettferdig, ser du. Neida, her i Norden finnes mange slike kinn ferdig oppstilt. Vi finner oss i det meste her, ja her er det bare å ture frem med misnøye med kjøtt, sangtekster, "upassende" tradisjoner, og nå altså krenkende kunst langt over alle grenser innen ondsinnet mobbing.

 

Men. Vit en ting. At vi som fortsatt har vettet med oss, FINNER OSS IKKE I DET!

DET ER IKKE GREIT Å MOBBE VÅR SYLVI, BARE HUSK DET!

Megapilla og frossenpizzaen

 

Aldri har jeg vært så takknemlig for hjemmelaga pizza i fryseren. Takk til Tore superpappa, jeg sender deg en klem. Som en avstivet tinnsoldat går jeg til kjøkkenet mens jeg vipper fra side til side, og putter frossenpizza i komfyren. Det har gått en uke. 11 uker igjen nå. Så. Bare vent! Girlpower!

 

Man vet det aldri, hva? Blir jeg truffet av en bil i dag? Nasjonalt angrep? Overlever jeg dagen? Vi vet aldri hva som skjer, og når vi skal vinke farvel til alt vi kan se og røre. Det heter døden, og kan være nådeløst. Den har pest meg i nakken i årevis, og jeg har snudd meg og rukket finger mens jeg har levd så sunt som overhodet mulig.

 

Hvis jeg fjerner alle kanskjene, sitter jeg igjen med en gave for livet. En stor pille hver kveld, og jeg blir snart frisk fra en skummel fysisk sykdom som har skremt vettet av meg i over 10 år. Jeg slipper å dø tidligere enn livets tilfeldigheter vil at jeg skal. 

 

Jeg er glad for helbredelse, men jeg hater bivirkningene. I 11 uker til skal jeg stikkes av usynlige nåler av smerte fra det har gått 2 timer etter medisinering, og jeg er ikke så fan av kvalme, tretthet og hodepine. Eller dette med å gå ned i vekt, når jeg allerede er relativt slank. Nå er det alvor; Det krever litt av meg å bli frisk. Jeg spurte legen om jeg kunne jogge mens jeg inntar kuren, og siden han sa ja, tok jeg en joggetur ute i sola i dag. Hverken knærne, hendene eller området rundt hjertet mitt var helt enig, og for første gang likte jeg at jeg ikke var alene på kunstgressbanen. Men m@therf@cking girlpower; så GODT det var å løpe, nærmest som en demonstrasjon mot stillesittende hestekuring.

 

Jeg har vært så redd, og er det fortsatt. Hver kveld er jeg redd for alt det krever av kroppen min å bli frisk, og før jeg fikk kuren innvilget var jeg redd for å bli dødssyk før jeg fikk medisin. At det skulle være for sent. Men jeg rakk det. Hell yeah: jeg rakk det! Jeg funker, og det kommer til å gå bra!

 

Det er takknemlighet jeg kjenner nå, for det er ikke til å tro: snart er jeg frisk fra sykdommen kroppen min plages av. Med hjemmelaga frossenpizza, en megapille og litt girlpower, skal jeg feire livet allerede i kveld. Som en rar tinnsoldat foran TV'skjermen, vet jeg at jeg ikke skal sitte her for alltid. Watch out, I'll b back on track ;)

 

Vi heier på deg, superpappa

 

Jeg rakk ikke å si det til deg før du og barna dro i dag. Kom ikke på det før runde to av joggeturen. You know, jeg kan ikke bare ligge her og sutre. Jeg bør trene og gjøre det beste ut av det. 

 

For hva gjør du, i det jeg går inn i uke en av en tolvukers heavy hestekur som skal gjøre meg frisk? Jo, mens et par storøyde apekatter på ei lita øy sladreplaprer om situasjonen i stedet for å bry seg, sier du:"Helene. Jeg er her. Og er jeg ikke her, så ring meg hvis du får vondt."

 

Så shiner du kjøkkenet mitt slik at jeg får mindre å gjøre, før du gir meg helt fri. Tar med deg ungene og avlaster meg. 

 

Kjære pappan til kidsa mine; jeg er så glad for at du finnes. Er så digg at du ikke liker å se fotball, men rare programmer om eldgamle, Italienske bygninger sammen med meg. Steike ta, den kuppelen der, liksom. Og det lille hemmelige rommet som Michelangelo gjemte seg i. God damned.

 

Tidlig kveld. Jeg begynner å få smerter av medisinene og det stikker over alt. Så hva finner du på? Jo, du henger opp et sengeteppe foran loftsvinduet slik at vi kan legge oss i senga mi og se film uten å bli blendet av lyset. Selv om det fortsatt er lyst ute og du sikkert ville gjort noe annet. Du aner ikke hvor mye det betyr. Det er verdt mer enn all verdens gods og gull. 

 

Jeg setter sånn pris på godheten din, skal du vite. Som i kvinner flest, bor det en pms-preget kråkekatteheks i meg også. Og du skal vite at it takes a woman til å holde i de tøylene en gang i måneden. Jeg mener ikke å disse deg, for det fortjener du ikke. Men ærligheten flommer litt over iblant. Sånn ca en gang i måneden. 

 

Du er pappan til ungene mine, og heldigvis for det. En som gjør sitt beste, og mer enn bra nok er det. Takk for lammelår med den vakre mora di, deilig tur på stranda, og koselige filmstunder. Takk for at jeg og mine venner får stille opp for deg når det å være et menneske blir utfordrende. For vi heier på deg, vet du.  

 

Heier på deg.

 

 

 

 

Ta en titt på påskestranda: forbipolene bildedryss

 

Det er slutt på "Vi drar til fjällen, fest hele kvällen.."  

Nå er det more like: "Vi drar til stranden, borte er banden. Nå er det kids og kaffe, og dra hjem og daffe!"

 

Påska er her, og vi pakket med oss brødskiver, juice og kaffe, før vi suste ned til Storvika; en av Stjørdal's vakre strender. Der fant vi mange flere som hadde tenkt som oss, og det duftet vår og grilling der nede ved sjøen i dag. 

 

Stjørdal er vakker ved strandkanten

 

Her har Tore catchet hysterimammaen i meg, rett og slett. Krisemaksimering på sitt verste:

 

Koooomme til mammasin lille goklumpen min:

 

Desverre kan jeg ikke holde ham i hånden resten av livet. Men nå kan jeg:

Snart kan vi bade her nede ved vakkerstranda

For som Even sier: "Snart kommer det gjønne og bjomstene og sola."

 

Vi sender en påskeklem til storebror Mathias, som koser seg på hyttetur ute på Ytterøy sammen med mormoren sin og søskenbarnet sitt Aron. 

 

Til vennen som gråter

 

Til deg fra meg. Reis deg nå. Bruk disse tårene til å dyrke den vakreste hagen. Don't let him mess it up like "here we go again". You are the f@cking QUEEN, bitch!

 

 

Du møter sorgen,

og gruer for i morgen.

Puta di er våt

av ensom gråt.

 

Tårer som faller i natten

i det du vinker farvel til det du trodde var skatten.

 

Fritt fall, fritt fall.

Så vondt da sannheten small.

Men der nede, der nede

finnes et trygt rede.

 

Du må bare reise deg

og la stjernene lyse vei 

For du er dronning av morgendagen.

Ser du ikke den fine hagen

som du skal herske i?

Ja det kan man saktens si:

Du er den tøffeste dama,

og du trenger ikke drama,

trenger ikke drama.

 

Fritt fall, fritt fall,

Men lær deg å fly så du lander som sprettball.

Reis deg så på dine føtter

og kjenn dine røtter.

Bruk dine tårer på å dyrke en hage,

der ingen skal gnage.

Og ugress skal vike

for en vakker pike,

en dronning

som fortjener gylden honning.

 

Så vink farvel og anerkjenn sannhet,

ærlighet og kjærlighet.

Møt meg i hagen klokka to,

da skal vi sette oss i båten og ro

ut på bøljan blå.

For husk, du er så rå, så rå!

 

Du takler dette, jeg vet;

akkurat nå er verden het.

Men det stilner snart min venn.

Du vil reise deg smått om senn.

 

 

Skrevet til en god venn, av Helene Dalland, mars 2018, som snart skal bli til en energisk sommer med fargerike hager og brede smil. 

 

 

Våg å være original i påsken

 

Så du sitter ikke oppe i ei glitrende snøtind med kakao, appelsin, sjokkis, flellräven ryggsekk og ekstra smurning, mens en hel gjeng med kjente hopper av glede rundt deg, proppet med påskestemning og godt humør? 

 

Ikke det, sier du? 

 

Kan det virke som om "resten av verden har samlet seg rundt et bord ved navn påske" unntatt deg? 

 

Nei nei, relax, my dear. Slik er det ikke. Vi har ikke reist på hytta alle som en, og vi er mange som slapper av foran en god film eller bare coolern alene. 

 

Akkurat nå er jeg alene i huset for noen timer. Eldstegutten på 8 har fått blitt med mormoren sin på hyttetur, mens 3åringen er her hjemme på fastlandet med pappan og meg. De er i Hommelvik så minsten får leke litt med søskenbarnet sitt ute i friskluft. 

 

Jeg sitteligger i senga og skal sette på en god film. Gjett om jeg nyter dette! Alt er stille og rolig, og snart kommer minsten og pappan sin hit for å spise middag. 

 

Relaxer du? Cooler du'n? Dropper du både sjokkis, skitur og appelsin? Velkommen i klubben. Det er mer enn bra nok med hjemmepåske, så ta det helt med ro. Føler du deg ensom i høytider som dette? The good news is; du har god tid på deg til neste høytid, til å skaffe deg noen gode venner. 

 

Bare ikke føl at din påske ikke er bra nok i forhold til alle de glitrende påskebildene på facebook. Bare ikke tro du ikke er god nok som du er, kun fordi noen har tenkt ut en mal som alle "burde passe inn i". Våg å være original. 

 

La oss ta den malen og hive den i elva. Der kan den smelte seg gjennom isen med våren, til den sakte men sikkert synker til bunns. Det som føles bra nok for DEG, er din mal. Og kun det.

 

God påske til deg fra Lykketoppen 🐣🐤🐥

 

Til deg som ligger nede for telling

 

Er det ikke snedig, hvordan livet kan snu og endre retning på sekunder? 

Balanse, balanse. Det er hva det hele dreier seg om. Slik jeg har opplevd livet hittil, er det ikke opp til oss menneskene, men noe ganske annet. Noe usynlig, som vi ikke rår over. En kraft med hensikt å balansere. En slags "oh, you don't get it?" Som om livet hvisker deg i øret : "Kalte du ham feit? Så du fatter ikke hvordan det er mulig å bli overvektig? Kom la meg vise deg, så du forstår det bedre!"

 

5 år senere er det du selv som sitter der og erfarer hvordan kroppen kom ut av balanse. Da er det du som har blitt det du selv sa du ikke forstod.

 

Da kan du høre vinden hviske deg i øret: Karma is a bitch. 

 

Naturlovene. What goes up, must come down:

La oss si at du opplever en krise, og en skam rent sosialt, oppi det hele. Du hører de hvisker og du vet at de tisker. Roumer has it, ja ryktet går.

 

Men år slikker sakte stille sår, og vipps har bordet snudd. 5 år senere skjer det ting i kullissene, og 10 år senere kan du se det tydelige bildet: de som hvisket opplever nå det samme som de som tisket: nemlig nøyaktig den krisen du opplevde; Nedturen de elsket å sladre om seg imellom for 10 år siden.

 

Det er som om livet ville vise dem hva det var de ikke forstod at du gikk gjennom. Lære dem det ved erfaring. Hva enten det dreide seg om økonomiske problemer, svik, utroskap, vold eller depresjon, er det nå deres tur. Og siden det som går opp må gå ned, har du selv på dette tidspunktet ikke lenger disse problemene. De er løst for lenge siden. 

 

Og du fryder deg ikke. Nei. Det er ikke slik karma fungerer. Du føler med dem. For hvis du fryder deg, oppfatter livet at du enda ikke har forstått alvoret,  og da dukker raskt en lignende lekse opp i horisonten.

 

Livet er en skole. Vi er her for å lære. Jeg har fordypet meg i en del av REM-søvn som jeg finner interessant. Nemlig alle de øyeblikkene da jeg vet jeg har vært ved det veiskillet både en og flere ganger før. Dette er punkter som drømmene mine har forberedt meg på: på tide å ta det rette valget. Det varer kun i sekunder med memorering. Bilder i rasende fart, og en følelse av universal tilknytning.

 

Jeg vet jeg må ta de rette valgene. Være til å stole på. Oppføre meg greit. Allright. Behandle andre med respekt, og aldri røpe deres hemmeligheter, men ta den informasjonen med meg i pyramiden og evigheten. 

Bak denne bloggen ligger timer med dype samtaler. Tillit. Vennskap. Sterke bånd. Karma er ikke akkurat bitchy mot meg, cuz I learned to behave. Stoler man på seg selv og naturlovene, er det utrolig hva man får opplevd. Jeg kunne aldri røpet noe som helst.

 

Kjære du som ligger nede for telling: Det vil snu. En bølge har alltid en motsatt side. Hvitt ville ikke være hvitt uten sort. Høst vil bli til vinter, vinter til vår, og vår til sommer. Og i dét sommer blir til høst, har sladderen stilnet og livet begynt å ordne opp for sesongen. Pay back time er noe Karma elsker. Balanse og rettferd.

 

Jeg mener man ikke alltid skal ta saken i egne hender. Havner man i konflikt, bør man ha tillit til at livet ordner opp. En trenger ikke å gå til fysisk angrep, eller hugge løs verbalt. Karma er bitcha, så la henne fikse det. Moder jord. Naturkreftene. What goes up, must come down. 

 

Rettferdighet er en like naturlig kraft for meg, som ild, vann, jord og luft. Jeg lå nede for telling så mange ganger. Jeg opplevde bygdasladder og folk som tråkket på meg. Mennesker som ga faen i meg da jeg fylte elver med tårer og stormvinder med angst. Mange år senere kan jeg se meg tilbake på at de måtte gjennom nøyaktig det samme som meg. To av de verste plapredamene mistet omsorgen for sine eldste barn, mens jeg økte samvære og knyttet nære bånd med min eldste sønn, samt utviklet bra foreldresamarbeid og fikk omsorgen for min andrefødte sønn. Jeg stiller nå opp for folk som aldri forstod min depresjon, som nå erfarer mørke dager. 

 

Min oppgave som jordboer er ikke å le sist. Jeg står ikke og ser på hvordan de slukøret må gå gjennom den skjebne de tidligere både hånte og baksnakket. Jeg besøker dem gjerne på psykiatriske institusjoner, eller forteller dem hvordan jeg kom meg opp av gjørma. 

 

Har de lært, er balansen født. Og når balansen er født, kan man harmonere ut fra samme erfaringer. Er det ikke godt å vite, at du ikke behøver å være noen bitch? Karma does it for you 😉

For dere to

 

Der. Sånn. Da var det gjort. Jeg er i gang med resten av mitt liv, og det er vel du også såvidt jeg vet. Og innom den grønneste, mest lilla rufsebloggen på bloggtoppen, hva? 

 

Her er det liv, men ikke noe rai rai.

 

Her er det party, men ikke et eneste voksent menneske foruten meg. 

 

Ja her skeier vi ut, uten et eneste gram sukker. 

 

Nå lyver jeg, for ungene fikk kinderegg i dag. Hvor det ble av det tredje kinderegget? Bare minsten visste, der han satt med tyggende bollekinn og store øyne. 

"Men. Dere skulle DELE det siste egget." All eyes on him. Nånei. Har en treåring bestemt seg, så har han det: BESTEMT seg. 

 

Jeg fikk shinet kjøkken, laget taco og bleika etterveksten før jeg tok første dose medisin. For resten av mitt liv. Nå er jeg takknemlig til den Norske stat for at jeg får denne kostbare medisinen. Det er mange grunner til at jeg ikke vil skrive om den fysiske sykdommen som ikke får ta rotta på meg, og jeg skal innrømme at jeg er litt redd i dét jeg hiver meg ut i dette. Jeg kommer nok tilbake til hvorfor og hva når alt er over. Akkurat nå vil jeg helbredes i fred og ro. Og jeg vet ikke hvilke bivirkninger jeg får. Aner ikke. Bare vet at i sommer skal jeg danse i blomsterenger og løpe i trapper. Fordi jeg er en mamma som elsker livet. Fordi akkurat nå triller en takknemlig tåre ned kinnet mitt. Snart er de jevnlige og alvorspregede sykehusbesøkene over, og jeg er fri. Funny thing is, jeg kommer til å savne legen og sykepleieren som har fulgt meg.

 

I kveld fikk jeg så mye kjærlighet av ungene mine, at jeg knapt kan beskrive det. De er noen ekte engler, begge to  Før minsten sovnet, kravlet han oppi mammasenga, holdt en hånd over hvert av mine ører, og lukket øynene. Jeg trodde han sov, men plutselig sa han stille:

 

"Mamma. Æ ælske dæ "

 

Mathias og Even. Mamma elsker dere. Dere er mitt alt, og gjett om jeg skal bli superfrisk for dere nå!

 

 

Listhaug og bakkekontrakten

 

Hey, makteliten. Vi er her nede. Kan dere se oss? Nei, det stemmer, vi har havnet helt her nede ved røttene. Men hvis dere ser nøye etter, vel, så ser dere oss ikke da heller. Dere ser ikke hverdagen vår. Utfordringene våre. Alt som har endrer seg siden 80tallet. Alt vi forventes å forholde oss til. Reality 2018, det er oss det. Den reality dere prøver iherdig å styre der oppe ved roret. Uten å se oss.

 

Men dere kan høre oss, for er det noe vi kan, så er det å lage lyd! 

 

Kjære politikere, this is den moderne grasrota speaking up, så vreng opp volum and listen up!

 

Vi vet at de aller fleste mangler høreapparat der oppe i regjeringen. Men det finnes noen få realister som hører oss tydeligere enn andre. Sylvi Listhaug, for eksempel. 

Listhaug, vi trenger at du fortsetter med din innstilling til innvandringspolitikken. For her nede er det nøyaktig det kaos du forutså. Det er bare litt mer usynlig enn man skulle tro var mulig.

 

Alenemødre sjikaneres fordi de ikke dekker seg til. Nabolag blir kaldere og kaldere, og de som spiser svinekjøtt mobbes. Man kan bare glemme å bli kjent med de tildekkede dersom man ikke har en mann i hus som kan bevitne at man ikke er en skummel hvit heks.

 

Men det er ikke det verste. Onde, primitive menn omringer unge jenter, beføler og voldtar. Mange av oss overkjøres her nede, av sakte snegler som stille får krype frem mellom skjøre gress-strå. Plutselig har den norske kulturen blitt oppspist, og for å være ærlig er det kun naboer som bir i nærheten av en viss religion som forstår alvoret. 

 

Vi her nede er gjerne ikke politikere, men det er vi som stemmer ved valg. Vi er de som står opp med barna, gir dem mat, frakter dem til og fra barnehage og skole, jobber, lager middag, sosialiserer oss, trener og prøver å finne tryggheten i hverdagen. Vi er kanskje ikke så anlagt hva angår fremmedord og smarte, politiske setninger, for ikke å snakke om viten ut fra å følge med i regjerings-hendelser. Nei, vi har ikke tid til alt dette. Men noe får vi med oss, også vi som ikke sitter pal hver kveld klokka ni. Hva vi mener, betyr like mye som hva dere mener. La oss komme til, som i det demokratiet Kong Haakon kjempet for med nebb og klør.

 

Vi kan fortelle dere hvordan Norge har blitt her nede på bakken. Rundt kommunale boliger og strøk som ikke er preget av rikdom, der dere aldri ser. Her bor vi nordmenn år ut og år inn, i overgangsboliger, mens innvandrere prioriteres i høyt tempo, og raskere enn vi får hilst på de nye naboene. Her blir vi alenemødrene trakassert av sinte menn som ikke får gifte seg med flere koner likevel. Her blir vi kjeftet på og fryst ut, fordi barna våre legger seg tidlig, og vi stille ber om litt fred. Sitter vi to damer ute på plena en sen sommerkveld, får vi skjennepreken. For da er vi "haram", dvs synd og skam, uten mann. Ellers blir vi aldri inkludert fordi vi ikke er anstendig kledd og fordi vi skitner oss til med svinekjøtt. 

 

Det var en gang en baby som hadde sovnet formiddagsdupp. Det var en gang en sint mann som bråkte ute i gangen. Det var en gang en norsk alenemor som hviskende vennlig ba ham dempe seg. Snipp snapp snut. For hun måtte tilkalle politiet, og enden på visa var ikke vakker som en norsk solnedgang akkurat. 

 

Kjære politikere, hvor er reglene? Vi kan ikke se at de har regler å forholde seg til i det de ankommer Norge? Hvem forteller dem om lovene? Det klikker liksom ikke helt, siden her er stramme regler for oss nordmenn. Vi kan bare såvidt rekke opp hånda, men nei det er ikke lov serru, for da vaier det gamle slitte rosa rasistkortet rightaway. Nei her er det bare å tie og finne seg i det  ...eller?

 

Kan dere ikke høre på Listhaug, vær så snill. Vi er mange som kan skrive under på at hun har rett i sin innvandringspolitikk. Vi har en slags uskreven kontrakt med henne her nede, som vi kaller bakkekontrakten. Dette fordi hun har bakkekontakt, og viser oss trygghet i form av en kontrakt med grasrota. Hun svikter oss ikke, men tror oss. Hun ser at vi har utenlandske venner, og dømmer oss ikke som rasister bare vi prøver å si fra om urettferdighet og en skummel, kvinneundertrykkende utvikling som man aldri har sett makan til her nede på bakkeplan. 

 

Hør på oss. Vi har flerkulturelle nettverk, og er ikke rasister. Vi er i alle aldre, og er skikkelige, vennlige mennesker. Vi ønsker ingen noe vondt, men mener dere at vi selv uansett skal finne oss i ondskap, vold, overtramp og rasisme? Vi velger å benytte oss av ytringsfrihet og sunnt vett, og sier fra heller, når nok er nok og vi vil ha klare regler.

 

For et trygt Norge, siden Kong Haakon tross alt sa klart og tydelig, demokratisk; NEI.

 

Det perfekte blogglivet

 

Strømpebuksa er nuppete, og jeg subber rundt i altfor varme ulltstrømper. Har nettopp skiftet en mindre omtalbar bleie, selv om jeg lokker med gull meg grønne skoger av leker hvis han bare kan bruke den fordømte potta. Men det er like umulig som å snike i heisen på Trondheim torg. Det er ingen rene t-skjeer igjen, og minn meg på at jeg må skaffe meg en hvit plate til å klaske utenpå den grusomme oppvaskmaskina. Eller rekker jeg det før det er på tide å kjøpe en ny? Fingrene har sprukket, og de drikker opp enhver dråpe med krem. På sekundet. Ingen har så uanstendig spisebord og stoler som meg, men hey, jeg skal kjøpe spisegruppe. Har skullet det i 5 år, faktisk. Jeg har dobbelthake når jeg tar downstairs pics, og ser uforskammet tynn ut from upstairs. Sikker på at jeg kunne reklamert for slankepiller og stilt opp på før og etter bilder på halvtimen. So what? Who would ever do that? A blogger?

 

Barna har dramakrangel, og det er underholdning til terningkast 5. Han minste brøler til han eldste, og han eldste prøver å debattere fram et tålelig forslag for han yngste. Ja jeg sa tålelig. Ikke tåpelig. Film og is, I tell you; film og is! Silence in head. I går var det jeg som var potte sur i noen minutter, now remember that?

 

Faaaa aaren i fjellveggen, når vi snakker teskjeer; jeg skulle jo vaske håndduker! Det er kun 3 rene igjen, bare fordi jeg er en prippen mafackar som må bruke to tre stykk i gangen. The price to pay for ...well, for payed price. For blonde hair. Whatever.

 

Katta Evine har fått p-piller. Me too. Kan man noensinne egentlig skrive "me too" igjen? Like; ever? Undrer på om katte-p-piller funker på kattepms også, slik som mine snart gjør på menneskepms.

 

Jeg står herved fram som den irriterende tøydukke Anna. Glemte posen min på Rema 1000, og humpet hit og dit som en brainless tøyfille i butikkene i dag. Busslivet. Kollektiv særhet. Hørte en gøy historie på bussen om en som hadde slengt en hamburger i ansiktet på ei dame. Jeg lo hele veien fra bussen og hjem. Fantastisk ending på en busshistorie.

 

For det er noe med uperfekte folk som får deg til å føle deg awesome. Det er derfor jeg har så mange venner. Mitt uperfekte liv funker som service på andre's selvtillit. 

 

I'm a god damned boost for selvtilliten din. For samme hvor facka dag du har, så slår du ikke min. Neida, dagen min er langtfra facka. Jeg er sånn hver eneste dag, og lykkelig med det. En uperfekt klums som har fred med det faktum at strømpebuksene et nuppete, potten ekke inntatt yet for minsten, teskjeene får kjappe seg i den stygge oppvaskmaskina på skeiva, og håndduker får for pokker være håndduker. 

 

Det uperfekte livet er perfekt for meg.

 

 

Varsel: Muslimske menn som omringet jente i Stavanger var ikke "fake news"

I går kunne dere lese om jenta som ble omringet av muslimske menn i 30årene utenfor Beverly pub i Stavanger. Fra venstre horisont kom pilene med en gang: "Fake news!"

 

Dere aner ikke hvor inderlig jeg skulle ønske at det var fake news. For ingen skulle måtte gå gjennom noe så nedverdigende og ydmykende på 18årsdagen sin! 

 

Desverre kan jeg garantere at dette er sanne nyheter, og hendelsen er i dag anmeldt til politiet. Vi må tygge og svelge tilstander som ikke hører hjemme i vår kultur, og regjeringen må snarest finne en løsning.

 

Vi krydres smakelig av mange nasjoner, her i Norge, og velkommen skal de være til å piffe smaken på suppa. Men disse overgriperene er ikke smakfullt krydder. De er monstre, så hold dem unna barna våre!

 

For våre jentebarn er IKKE fritt villt! Regnbuebarna i landet vårt skal kunne gå i fred, uten å skremmes hinsides all trygghet av skumle og farlige menn.

 

 

Hun sa: "Æ har ingen vænna."

 

Hun danser med skyggene. En skyggedanser og en ensom stjerne. Slike talenter, du vet, som ligger gjemt i mystiske, sorte hull. Et par sorte hull i de vakreste, men mest ensommeste øyne en kan tenke seg.

 

Du kommer kjørende. Mil etter mil. Jeg tar imot deg. Sent på kvelden. Ja, du trenger en venninne, og selv om du ikke kjenner meg, så tør du. Kilometer etter kilometer har du motet deg opp for å tørre å gå over dørterskelen min. 

 

Ensomhet.

Lonelyness.

La oss fjerne den, du og jeg.

 

La oss snakke om det, akkurat i det mørket danser med natta der ute i kulda. Kjenn på varmen her inne, og stol på meg.

 

Gi meg din tillit, og jeg skal gi deg en setning her og nå:

 

Du er rå, du er awesome, men du vet det ikke selv.

 

En melding på face, og noen timer etter sitter vi her ansikt til ansikt. Aldri har vi pratet før, men bedre sent enn aldri, ikke sant.

 

"Æ har ingen vænna" sier du, og øynene mine svir i det tårene presser seg fram. Nei, nei, det får ikke skje at ei så grepa dame møter dagene alene. Ikke har venner. Ingen å snakke med. Kilometer etter mil. Lonely on the road. 

 

Så du alle lysene jeg hadde tent for deg i kveld? Det var for å vise deg lys, heller enn å forbanne mørket du har blitt så godt kjent med. Jeg er her, og jeg vil du skal vite at jeg har mange lys. 

 

Se deg selv i speilet i natt, og finn din skatt. 

La lyset omfavne lyset, og føl deg hjemme.

Du er her, du er fremme,

ja, du hører til her, du også. 

Fall til ro i natt, nå som lonelyness har dratt.

Våkne i morgen og vær kvitt sorgen.

For jeg vil være en venn

som kan jage vekk ensomme tårer,

i samme båt, med stødige årer.

Du er en solstråle, jente

kom, la oss skaffe deg noen kjente!

 

 

 

 

Stavanger, mars 2018: Norsk jente (18) omringet og antastet av gjeng muslimske menn

 

Beverly pub, Stavanger.

I dét køen til utestedet drøyer, ser hun seg rundt og oppdager at hun er omringet. De er mange. Mørkhudede, muslimske menn fra 30 år og oppover. Hendene deres er over alt der hun ikke vil ha dem, og de stikker fingrene sine nedi buksa og tar på henne. Klår på rumpa hennes. Behandler henne som fritt villt. Men hun vil ikke vil ikke være fritt villt, så hun stivner i skrekk i minutter som traumatiserer henne på det groveste. 

 

Stille og sjenert. Hun er så innmari innesluttet fra før, og nå er hun mer innadvendt enn noensinne. I en seng i Sørnorge ligger ei jente forlatt av landets media, men klar for å anmelde. For det er planen. Overgrepene skal anmeldes i morgen den mandag! 18 årsdagen som ble til et helvete skal ikke få gå ubelyst forbi, og sånn er det.

 

Han er gift med jenta's søster, og forteller fortvilt om helgens hendelse: "Vi spiste kaker, drakk kaffe og brus, og så skulle hun ut på byen for første gang. Vi har meldt saken til media, politiet er informert, og saken anmeldes i morgen, men ingen aviser skriver om det som skjedde henne. Det er sårende at politiet går ut med at det har vært en sjeldent rolig helg i Stavanger i helgen."

 

De vil være anonyme, for nå er de redde. 

-"I de muslimske menn's øyne er hun bare ei hore som er fritt villt, siden hun er norsk!" Forteller svogeren ærlig. 

 

Svenske tilstander har forlengst ankommet Norge med den muslimske rape gamen taharush. En grotesk handling som nå altså formørker også Norge. Men er vi åpne nok om det i media? Er det virkelig til å overse, at en ung jente på 18 år blir befølt og overgrepet på det groveste av flere menn, midt i ei kø i en av våre byer? 

 

Familien til jenta vil dere skal vite det. Vil dere skal være varsomme. For over alt hvor der hersker folkemasser, har den muslimske metoden kommet til landet: flere menn omringer og voldtar. Det er sannheten, og åpen debatt kan være et våpen for å deale med dette. For norske jenter greier ikke å deale med det alene midt i et uønsket sentrum.

 

...jenta løp, og skrek. Hun kom seg ut av køen og fikk hjelp. Men ingen hjelp kan viske bort en utrygghet som stille har lagt seg som et mørkt teppe over det som var hennes forfedres gamle Norge. Hennes varme, fredelige hjemland, har blitt til noe skummelt.

 

Politikere? Media? Hvor er dere?

 

Dette er desverre ikke fake news, les mer om det i linken under: 

 

http://m.forbipolene.blogg.no/1522049485_varsel_muslimske_menn_som_omringet_jente_i_stavanger_var_ikke_fake_news.html

 

 

For oppdateringer, lik forbipolene's facebookside: 

 

https://www.facebook.com/forbipolene.blogg.no/

 

(Illustrasjon har ingen sammenheng med jenta i teksten.)

Hva folket mener

 

Politikken bugner og vrir seg. Manipulerende overskrifter hersker i media, og tiden er heftig for det norske flagget som vaier i vintervind. La oss se litt nærmere på grunnen under denne nasjonen. Hvilke mursteiner skjuler seg under bakken? Hvilket vedlikehold er det viktig å huske på, mens politikere går fra sine poster for å stå opp og ta ansvar? Har vi sett lignende standhaftighet tidligere i historien?

 

Ta deg et par minutter for å minnes litt. Bare et par minutters dypdykk, i korte trekk:

 

EN GANG I TIDEN regnet bomber over rødt, hvitt og blått, og nede på bakken ropte våre forfedre: "ALT FOR NORGE, ALT FOR NORGE!" mens de kjempet til de gråt over farget snø. Slekta vår. Røttene under føttene, samme hva som skjer.

 

Vi skal ikke glemme, selv om de som fortsatt kan huske svunne tider, nå synger på siste vers. Siste vers av "Ja, vi elsker". Siste vers av et liv der de vet at de gjorde ALT FOR NORGE.

 

1940. Tegnene på tysk angrep er der. Ja, det er rent mange av dem, men stortinget er blindt, og overser farene som lurer i farvannet.

Kronprins Olav har fått 3 barn med sin kronprinsesse Märtha, og de bor på Skaugum. På slottet bor Kong Haakon alene, siden hans elskede Dronning Maud døde 2 år tidligere. Nå er han 68 år, og bærer på en stor oppgave. En kongegjerning. Alle som bor i Norges land bør vite hva Kong Haakon bar på for en oppgave. 

 

Nitten førti. Det stortinget overser, er 100 tyskere som reddes inn til Lillesand 8.april, fra et torpedert skip ved navn Rio de Janeiro, og det faktum at den tyske ambassaden 3 dager før hadde vist fram filmer for politikere, ledende byråkrater og offiserer. Filmer fra ødeleggelsene i Warszawa. Signalene handlet om hvordan motstand mot Tyskland var bare å glemme: se her, Norge, dere har ikke en sjanse.

 

Men stortinget var blindt. De skjønte ikke at Norge var nær sin undergang. 

 

9.april, tidlig morgen. Alarmen går: Norge er under angrep fra den tyske krigsmakten. Kronprins Olav kler sin familie på Skaugum i skiklær, og setter seg selv bak rattet, klar til å meie ned enhver som står i hans vei. Utenfor slottet plukker de opp Kong Haakon, før de flykter videre i kortesje fra okkupantene. 

 

Det pågår en tysk innovasjon av Norge, og Kong Haakon skal snart få et ultimatum av Tyskland: overgivelse eller døden. 

 

Så hva gjør han? Hva svarer landets konge?

 

Jo, han banker i bordet med klar tale, om at Norge er et demokrati, og at dersom han tok denne avgjørelsen alene, så var ikke Norge lenger et demokrati!

 

Han er kongen, men han vil ikke bestemme over hodet på folket sitt. Fullstendig klar over hva et demokrati faktisk betyr, ser han det hele så mye mer tydelig enn regjeringen. 

 

Det var alvor i luften da han sa nei. Året før hadde Tyskland sikret seg mot angrep fra øst, og inngått en ikke-angrepspakt med Russland, i august. Septemper 1939 angrep Tyskland Polen, mens Storbritannia og Frankrike erklærte krig. 

 

2018. De er snart 100 år, de få, de som var yngst. De er gjenlevende som fortsatt husker hvordan de måtte bidra og kjempe for landet, og jeg tør ikke engang skrive her hva jeg er betrodd fra noen som var 13 år i 1940. Fordi det er så viktig at de føler de kan fortelle og betro seg. Med all respekt for de som kjempet for vårt fredelige Norge: TAKK. Vi skylder dere å bevare nasjonen dere ga oss i gave, nøyaktig slik dere ville ønsket.

 

La oss ikke godta en blind regjering på ny. La styresmaktene vite at vi vet. Vi vet vi bor i et land der det hersker demokrati. Vi skal alle bestemme her, ikke bare et par hoder ved makten. Vår konge sa det, og vi gjentar: Vi hadde måttet gjennomføre folkeavstemning; fordi det er et demokrati. 

 

Og hva er prikken over den siste bokstaven i dette ordet? Jo, det er at det er lov å ha forskjellige meninger her, uten å bli vridd på av paranoide forestilninger fra andre. Hva Listhag sier hun mener, er nøyaktig det: hva hun mener. Ingen har lov til å tillegge andre meninger og egenskaper i et land der demokratiet råder. Og dessuten; hva mener folket?

 

Jeg er en av folket, og jeg mener vi skal være stolte over det norske flagg, våre matretter, vår musikk og vår nasjon. Alt som røtter under våre føtter bygde opp for oss. Murstein for murstein. Ryggsekk for ryggsekk. Over vidder, over fjell. Under angrep, gjennom tøffe tider, høstende i åkeren, i 17.maitog og vuggende på båter i sundet. Norge, vårt land: Alt for Norge. Det er lov å være STOLT AV NORGE!

 

 

Bildet over er offentlig publisert av Wikipedia. Det er dokumentet som beviser av kongen sa NEI; fordi Norge er et demokrati.

 

 

"Barn trenger fancy påskeferie"

 

Jeg plystrer noe egenkomponert svada mens jeg dekker på til tre. "Mamma, du synger fint!" Sier treåringen fra nettbrettet oppi sofaen. Av en eller annen grunn snakker han bokmål, pluss at han tror plystring er sang. Søtt. "Ååååå tuuusen takk" svarer jeg, mens jeg kvitrer videre. 

 

Jeg roper ned til 8åringen i kjelleren: "Mathiaaas, det blir biff spesial superbiff til middag!"

-"Takk mamma!" Roper han tilbake.

 

Det er en løgn, for det heter "pulled beef" og er bare en klump med kjøtt, men hva gjør ikke en mutter for å stappe litt ekstra næring i barna sine? "Pulld bif"? Hvilken tassi har vel lyst på det, i forhold til "biff spesial superbiff"? Not mine. Not mine. 

 

Vi skulle vel strengt tatt snart vært på tur til en eller annen fancy påskeferie. For i likhet med fancy sommerferie, er det jo noe mange voksne mener at barn behøver. Men vi skal ikke på noe slikt nå. Vi koser oss hjemme i minibyen vår.

 

God damned for en lazy day. Så lazy at jeg ikke finner ord. Jeg bestemte meg tidlig for å gi opp hele dagen, og bare la den være latere enn hele sofaen, for i dag var jeg ingen wowmama som kava ute i snøen med årets siste tynnull klebret mellom hud og fleece, som en svenskburger. Ingen røde bollekinner på oss her vi har ligget pal ut på madrasser foran rottatoille på "loftkino".  Ingenting å skryte av? Hell yeah, som vi har kosa oss!

 

For det er bra nok. En dag med stryking på ryggen, film, og trygghet i hver krik og hver krok. Med en avslappet mamma som har lyttet og tilbydd både fang, plystring og sang. Barna fikk tilbud om å gå ut og leke, men roen inne lokket mer.

 

Må vi alltid være så himla perfekte, vi foreldre, der vi løper fra banehage til sfo og trening meg her og trening meg der? Er det virkelig perfeksjon på høygir barna trenger? En fasade som oser important, men som er usynlig impregnert med fuktskader av stress-svette? Vi er jo snart i ferd med å løpe fra oss selv og over i en annen dimensjon. Vel, det hadde vel passet oss bra å få unna to liv i en rasende fartesmekk, ved nærmere ettertanke.

 

Jeg minnes barndommens fjærer og strender i ulike former, mønstre og farger. Kjedsomhet? Nei, forsking og reell naturlek. Vi laget både husker og ovner til å brenne leirekunstverk på der nede i fjæra. Siste fyrstikk? Null stress, mormor hadde flere over ovnen. Jeg gikk på fotball, men jublet den dagen jeg ble stor nok til å skjønne at jeg kunne slutte. Var det noe jeg fikk, så var det ro til å skrive og lese, som jo er mi greie her i livet.

 

Barn er så forskjellige, men en ting er sikkert: de behøver også å "kjede seg". Å roe ned, og kjenne at dagene kan være forskjellige. Snuse inn lukta av bestemors sjokolade som har ligget i sekken hele veien fram til bekken før hytta, og føle at man nesten kan ta på den strømstille lufta. Det er bra nok. Barn behøver ikke raske sydenturer når sommeren titter fram, heller. Bare nuet. Det rolige og spennende nuet.

 

Så ikke stress. Husk at barnas verden går rundt om ikke du løper fortere enn lyset mellom krydderhylla og kjøleskapet. Husk at det er næring og kjærlighet de behøver, ikke den fancy påskeferien. Som om "barn trenger fancy ferie". Barn trenger deg. Til stede. Her. Og nå. Sammen. Med dem.

Den egentlige grunnen til at jeg ikke tåler alkohol

 

Kom la meg ta deg med. Bak fjell og over vidder. Forbi polene. Polene polene. Det er ikke enkelt, og jeg vet du ikke helt forstår. Men det er bare i utgangspunktet.

Jeg går mot skinnende sol, og det glitrer i snøkrystaller. Under snøen ligger minner om en sommer begravd. Ja, enhver fasade bærer på historie, og enhver historie kan skjule seg bak en fasade.

 

Det var en gang en vår som smeltet all snø, og med den vokste en stor mage. Jeg var ung og visste alt, jeg som Teigen. Visste alt om hvordan beibien i magen min skulle oppdras. Hva jeg skulle gjøre og ikke. 

 

Bipolar? Jeg nei. Jeg funka fett uten medisiner, så det måtte være tull, tøys, svada,  piss og preik. Diagnoser var bare noe legene fant opp for å deale statsdopet sitt.

 

Det var en høygravid natt på psykiatrisk åpen avdeling at jeg gled inn i psykosens og maniens verden, i takt med rytmene av musikken på en cd en venninne hadde brent til meg. Det begynte med en følelse av storhet. At noe nå snart skulle skje var jo tydelig på magen min, men nå følte jeg at de var der med meg; alle de døde jeg kjente som hadde reist sin siste reise til den andre siden, var nå der sammen med meg. Jeg hadde aldri hallusinasjoner i form av lyder eller syner, men jeg flippet i tankene og sansene. Alt betydde større enn stort. Shampoen luktet kjemikalier, så den måtte byttes ut. Og hva byttet jeg den ut med? Vel. Jeg fikk for meg at små hotellsåper var den beste shampooen ever. En gang dusjet jeg så lenge at jeg brukte opp en hel såpe. Men det luret farer i krokene, og jeg begynte å tro at store konspirasjoner var ute etter meg. Hvis man ser på psykiatriens skumle historikk, var det kanskje ikke så rart at jeg begynte å fabulere. Min paranoia eide en grobunn, og på et eller annet tidlig tidspunkt hadde mitt crazy hode et réelt utganspunkt. Helt til det endte med at P3 skulle komme med en lastebil og redde meg, før de skulle bringe meg over til Sverige. 

 

Narkomane kan ha vært der. I syreland. Sånne gjøker som meg behøver ikke dop for å reise dit. 

 

I blant kan jeg ta meg i å kjenne etter. Er det der et sted i meg? The power of a shower? The feeling of healing? The light in sight? Oh, the greatness. Oh, the oh? Men jeg finner ikke tilbake til magiens world of joy, her jeg somler rundt  trygt plassert langt over kaninhullene; riktig medisinert og frisk på syvende året. Salt i såret? More like null vind i håret.

 

Når jeg tråkker på glitrende snø og lytter til musikk. I det jeg sitter på et tog og ser verden suse forbi. As I am mindfull. Når noen dør, og bitte lille tiny jeg møter den store sorgen. Når høstlufta gjør meg kribleglad og jeg ikke vet hvorfor. For jeg liker jo sommeren. Da kan jeg kjenne noe hviske meg i øret: Jeg er her, Helene. Don't you worry; jeg er her. Mellom sekundene, inne i snøkrystallene, i takt med toget gjennom livet. Her er jeg. Den store maniske psykotiske følelsen av spenning. En rus så intens at intet hode kan leve lenge med det. 

 

Men jeg kan aldri dra tilbake dit. Jeg må ta medisiner og holde meg unna fantasiland.

 

9 år etter sitter jeg igjen med et humør som tester positivt. Jeg er preget. På den glade siden har jeg blitt til en lykkelig dame med optimisme i hjertet og power i hue. På den mer alvorlige siden må jeg ta medisiner hver dag, og holde meg unna all falsk stimuli annet enn koffein. Jeg ser meg tilbake og husker at de gangene jeg prøvde å drikke alkohol som alle andre, ble jeg til en eneste stor flashback av paranoia. Jeg tåler ikke slikt lenger. Så jeg lar være.

 

Once upon a time ruslet sommer over til høst, og det ble mørkt. Babyen min fikk være hos pappan sin. Jeg var et mislykket rykte av en crazy mama.

 

Det var aldri noe gift i madrassene og i ventilasjonsanlegget på Østmarka psykiatriske avdeling. Det var innbilninger. Paranoia. Psykotiske idéer. At jeg trodde alle var en del av en konspirasjon og en slags forestilning, gjorde at jeg aldri turde å dele tankene mine til de ansatte ved de psykiatriske avdelingene, så jeg fikk aldri forklart at jeg trodde hun ene var Ingrid Olava, som jo var avbildet på melkekartongen (det MÅTTE ha en sammenheng), og han andre en kriminell. For ikke å snakke om han som stinket urin; han måtte slite med noe, helt åpentlyst for meg å forstå. Alle hadde parykker, that's for sure; og det var bare i dusjen jeg var trygg. In my SPA. Det jeg ikke visste der og da var at de andre pasientene på superlukka avdeling også var psykotiske, og at han ene oppriktig trodde at han var Gud. Hun andre spradet rundt splitter naken, og jeg trodde hun skulle knivstikke meg; so how to sleep?

 

På film kan man se vrangforestilninger endre seg til grå virkelighet, i forklarende illustrasjon. Det store, avlange, gamle, slitte og nakne badet på Østmarka ble til et deilig SPA med gammeldags dusj i vintage stil, og der stod jeg under fossen og sang "Heal the world".

 

Så ble jeg mamma. På den minst virkelige måten en kan tenke seg. 4 timer etterpå var han ikke min baby lenger, men under statens vinger. Vi skulle alle kjempe for å få ham tilbake, og vi skulle klare det. Men først skulle jeg sendes som en pakke mellom ulike psykiatriske avdelinger, ute av stand til å connecte med reality.

 

Sorgen over å ikke få være sammen med babyen min rant ned i den gamle vasken med melken. Jeg visste ikke at man ikke stopper melkeproduksjon med stimuli, så jeg stod over vasken og sprutet melketårene mine nedi den. Helvete og mani. Mareritt og storhetsfølelse. Når angst og sorg danser tango med lykke og ekstase. Da går det faktisk ikke an å henge med. Man ramler av lasset. 

 

Og selv om hjernen er stjernen, ja så skjer det ting med topplokket under en slik heftig tripp av en psykose, som åpner portaler for alltid. Og du kan ikke lukke dem. Men du kan åpne dem enda mer på gløtt ved å ruse deg. Et glass vin er genialt hvis du vil bli litt awesome paranoid igjen. Se dem løpe til alle retninger, og vær rede til å ta imot ei "ørtæv" dersom du drikker hele flaska. Yeah. Verdt det? Nei ikke i det hele tatt. Humre. Det er nok bare å innse at tidens tann hugget varige endringer opp gjennom årene, og at det beste for alle er at du holder deg sober. Edru. Klin hakke koffein toillat. Og det er helt ok.

 

 

Ramme alvor

 

Lysene danser i stille luft her på Lykketoppen, og jeg undrer på hva vi skal kalle det dit vi flytter den dagen vi pakker og drar. Lyckliga gatan har jeg brukt opp. Anyway. Den tid, den lykke. Thomas og Harald prøver å ta godt i mot Hareide, som avslører at han kommer rett fra barnehagen. Kremt. Den var kristelig god, og som vanlig er jeg treg, og skjønte den først nå. Han kom jo sikkert ikke rett fra ...yeah, du vet. Det var jo Listhaug som sa ...ja, you know.

 

Oppe på loftet ligger 4 skjønne småtroll og sover. Tenk, vi er så heldige å få ha overnattingsgjester, nemlig nabopia våres Leah og tantejenta mi Tuva. Mine gogutter Even og Mathias har virkelig storbesøk. Vi har to soverom i kjelleren, men alle 4 ville ha en sovehall oppe hos meg heller, og de fikk se istid 2 mens de lå strødd utover på madrasser og senger, før de sovnet. 

 

Svigerinne Astrid (som by the way var med meg på sykehuset da Even ble født) var nemlig innom med tantebarna mine Tuva, Johannes og Magnus i dag. Vi spiste taco og slapp barna løs i huset i vilter lek. Egentlig skulle også Johannes sove over, men han valgte å bli med bruttern og muttern heller. Så da var det hjertelig velkomment at naboLeah ville bli med på pysjparty. 

 

Sånn er det her oppe; mange ville vel påstått at vi er i overkant sosiale med alle våre besøk. Men vi elsker jo people. Folk er den store rikdommen, ikke sant. Vi har en multikulturell vennekrets, og vi digger dem alle sammen. Hvis investeringen er å lage melk med honning til hun med sår hals, vegetarmat til vegetarianeren, kaffe med melk til hun som foretrekker melk, og en kopp te til han som ikke drikker kaffe, så er gevinsten virkelig verdt det; vennskap som fortjener næring. I dag fikk jeg en hyggelig melding fra en jeg ikke har hørt fra på lenge, og det er slikt jeg verdsetter mer enn gull og diamanter. Kanskje fordi jeg har gode grunner til å feire livet for tiden.

 

Jeg kan ikke bli mer lykkelig enn dette. Foran meg ligger 3 måneder med innsats for helse i samarbeid med dyktige leger og sykepleiere, og jeg vil fortelle om det den dagen jeg er helt frisk. Kanskje. Kanskje vil jeg heller bare løpe ut ut i sommerenga og holde kjeft. Vi får se. Frisk for barna, frisk for resten av livet. 

 

Jeg er i tillegg på uke 2 med tilskudd av D-vitaminer på resept, og gleder meg både til de funker, og til jeg er helbredet fra en skummel fysisk sykdom, med medisiner som tidligere var for dyre for staten. Heldigvis har jeg garanti: jeg KOMMER til å bli helt frisk, og med helsa i tipp topp stand. Og det er det viktigste. Det er rart å tenke på at jeg akkurat nå egentlig er alvorlig syk. Og på at om 3 måneder er jeg frisk på alvor. Hvis livet mitt blir forkortet av en eller annen grunn, kommer det ikke til å være på grunn av en sykdom jeg har fryktet i årevis, likevel. Og derfor griner jeg av takknemlighet i blant, for tiden. 

 

I kveld skal jeg legge meg og sove blant barn av regnbuen. Det er den beste måten å feire livet på; å tilbringe denne helgen sammen med coole kids. For noen ganger er det ramme alvor, og da er det lek, tøys og moro som gir lys i mørket.

 

Hilsen en kropp som snart er frisk på alvor 😉

 

 

Spesiell dag for superpappa!

 

GRATULERER MED DAGEN TIL VERDENS ALLER BESTE SUPERPAPPA!

 

Hvordan står det til, Tore, er du klar for feiring? Vi mener nemlig at ingen pappa er mer mann enn deg, og at ingen pappa i hele verden fortjener mer feirings enn deg! Derfor skal du vite at vi bare så vidt har begynt, og at du skal få føle hvor glad vi er i deg i dag. 

 

Selv om det er din dag i dag, gir du meg som mor en stor gave hver dag; nemlig tryggheten i å vite at pappan til barna mine er den mest omsorgsfulle, snilleste pappaen i universet. Så når jeg synker ned i et varmt bad, og du har tatt med gutta på huttetur eller tacokveld hjemme hos deg, da vet jeg at mine elskede sjarmtroll er i de beste hender. 

 

Du er virkelig en tøffing, og vi er så glad i deg. 

 

Klemmer fra Mathias, Even og Helene 😍😍😍

 

Fuck you forever; og så tilgir jeg deg!

 

"Hei du din jævel, ser du hu her dama her? Ser du kor tøff hu e? Kåss føles det at du aldri fikk te å knus hu herre råtassen her? BØ!"

 

 

Jeg vet du følger med meg. Men du kan aldri få kontroll over meg igjen, slik du en gang hadde. Føkki føkki føkk you. For vet du hva? Jeg sitter på en bombe, og jeg venter. Det er party på toget, og jeg er på vei til sykehuset. Om en stund er jeg kvitt deg for alltid. Ballasten du ga meg skal fjernes for evig tid, og jeg har gledestårer i øynene. For jeg elsker disse legene og denne sylepleierdama, som har fulgt meg så lenge. Nå skal jeg bli frisk. 

 

Tårene begynner å trille nå, for jeg er så veldig glad, at jeg finner ingen ord. Jeg hører på Metallica, Jokke og Terje Tysland, og kjenner at livet skal bli enda bedre nå. 

 

Og ellers? Du er ut og inn av fengsel som vanlig? Jeg tilgir deg, du vet vel det? Bare vil du skal vite at jeg kødder ikke: livet mitt er så forbanna BRA! Det er så godt å være mamma, og barna har verdens cooleste pappa. Vi opplever samhold, fantastisk omgangskrets, selvtillit, mot og lyse dager. Latteren sitter løst, ja vi har det så BRA!

 

Fuck den som du var før. Reis deg og skaff deg litt empati. Få deg noen sanne venner, og join oss i samfunnet. For du vet, det er lov å dumme seg ut. Det er lov å gjøre feil, og det er aldri for sent å legge det kriminelle på ei øde hylle. 

 

Jeg reiser meg fra togsetet. Klarer ikke å holde igjen tårene mens jeg venter på å få gå ned på perrongen. I det jeg går mot sykehuset gjør det ingenting at det er kaldt og vått. I hjertet mitt er det varmt og godt. Så setter jeg meg på venterommet. Nå skal livet mitt bli lenger å leve.

 

Se nå. Følg med nå. Nå skal denne dama få den siste hjelpa som behøves for at alle spor etter DEG skal bli borte for alltid. Watch me, jeg danser meg inn i framtida nå, you bastard 😉😐😎

 

 

Å bo under ei bru, og ikke rekke ned til elva for å tisse!

 

Heisann hoppsann, ikke sant. For det er litt av en mårning, hva? Regjeringskrisen, hva er det? Her er det fullstendig buksekrise, sekktragedie og kaffekatastrofe!

 

Det begynte så vakkert. Treåringen og jeg i skjønn morgenharmoni. Han fikk yoghurt med musli foran TV'n mens jeg sminket meg. Siden jeg skulle ut på togtur ordnet jeg salat bedre enn sånn som du får plukkekjøpt, røsket med meg en sukkerfri sjokkis, en sugarfree cola, og så laget jeg kaffelatte ala fatish i en smoothiekopp to go. "To go" liksom. My as! "As"? As if: Ass!

 

Vi vinket hade i barnehagevinduet, før jeg ruslet videre med sekken min og det blå håret mitt som jeg ikke fikk tid til å vaske blondt i mårest. Så satte jeg meg på benken på bussholdeplassen, og gledet meg til å ta dagens første kaffe. Livsnyt, aah! Siden en nabo kom kjørende og stanset, satte jeg meg inn i bilen hans og dæljet sekken på fanget mitt. Vi kom helt ned til sentrum før jeg oppdaget tidenes kaffeflom utover buksa mi. Oppi sekken fløt alt jeg hadde pakket i en halvliter med helveteskaffe, og det var bare å stappe reservegenseren oppi for å tørke. Uæææ! Min første mårraskaffe all gone! Utover meg! Neinei!

 

Togstasjonen. Tørke sekk. Knøvle sekk. Hente pose på kiosken. Men glemte pose, for jeg kjøpte kaffe. Tilbake og hente pose. Stappe sekk i pose. Sutre. Og her sitter jeg og digger det faktum at

 

salaten overlevde!

 

Ha en forbanna fin dag, og husk at selv om jeg ser ut som om jeg både bor under ei bru og ikke rakk ned til elva for å tisse, så er jeg værtfall relativt hyggelig. Pluss at det er jo ikke det verste det, å være en dirty outsider?

La oss spre litt kjærlighet

 

Hvordan kan man spre kjærlighet i tider hvor presidenter slenger ut globalt truende oppdateringer på sosiale medier og det risteskjelver i stortingsgrunnen? Alt jeg kan bidra med er ord. Som skribent er det slik jeg kan drysse litt kjærlighet over deg akkurat nå. 

 

For her oser det PEACE, LOVE and UNDERSTANDING. Jeg er omringet av den slags, og deler det gjerne med dere. 

 

La meg først minnes en ung engel i himmelen. Det er mars, og to uker siden 1991 skrev en trist historie i stein. For alltid et minne som aldri skulle slutte å gråte. I fjor fikk jeg denne engelstatuen av mammaen til John Ivar. Jeg har kledd den i babyklærne som noen av våre nærmeste strikket til Even da han var nyfødt, og engelen sitter her og passer på skjeen pappan til barna mine spikket til meg. Tankekraft kommer kraftigere ut visuelt.

 

Hvil i fred, John Ivar. Din historie lever videre her:

 

 http://m.forbipolene.blogg.no/1456400700_25022016.html

 

 

Så til dagen i dag. Det har hersket spesielle timer her i Norge, da Sylvi Listhaug var så uegoistisk og klok; og trakk seg som justisminister. En ting er sikkert; mange av oss trenger noe positivt å klamre oss til i dag, så her kommer en stor nyhet her fra Lykketoppen:

Lille skatt Even 3 år lærte seg å kakke egg i dag, og se så glad han ble:

 

 

Vi forbereder bursdagen til barnefar Tore, som fyller år i morgen. Mer om det kan jeg ikke skrive her, men vi gleder oss veldig til å glede. For her på Lykketoppen støtter vi Helsesista's fokus på ordet GLEDING. Kom la oss glede hverandre, and spread some LOVE, R U with me? Hvem kan du glede i morgen den dag? Noen som fortjener et påskeegg på jobben? Blakk? Da kan du bidra med en gratis verdifull KLEM og et kostbart kompliment. 

 

I morgen får vi altså treffe både barnefar og min eldste sønn Mathias, da de kommer hit, og begge skal gledes etter beste evne. Vi har bare nåtiden. Ingen vet hva morgendagen bringer, eller om den i det hele tatt kommer. Alt vi kan gjøre er å påvirke framtida positivt dersom den kommer. 

 

En liten gutt slenger seg nedpå mammasenga og stryker pusen Evine som om det var den naturligste ting i hele verden å gjøre. Overlykkelig over å ha fått til den bragd det er å kakke egg i kakerøra. Han slentrer innom mamman sin og stryker henne på armen før han legger seg i sengen sin. Alt han vil er at jeg skal si "Ååå Even min!" Slik at han kan svare: "Ååå mamman min"

 

Alt han ønsker seg er fred og kjærlighet i den verden han skal vokse opp i. Alt han vil er at alle bare skal være venner, for da er verden så mye tryggere. Jeg kan ikke gi ham det; but I can spread some LOVE!

 

Husk å være takknemlig for alt det gode i livet ditt, og del det.

 

💙❤💚💛💜

 

 

 

 

Støtter du Listhaug, er du rasist...

 

Jeg er sint. Ja, sint! For ingen, jeg gjentar: INGEN kommer her og kaller meg noe så stygt og kynisk som "rasist" bare fordi jeg støtter Sylvi Listhaug! Nå har det kortet, som en gang var funklende rødt, blitt rosa, oppbrukt og falmet. Fordi det har blitt brukt i feil setting så mange ganger at det er på tide å finne på et nytt ord for det. Så mange ganger da det åpenlyst aldri var så mye som en finger borti ballen. Å ville beskytte landet sitt mot en skadelig ideologi i religiøs forkledning, har definitivt ingenting med rasehat å gjøre. Og ingen har patent på ordet "terror". 

 

Kvinneundertrykkelse, voldtekter, sharialover og skremmende holdninger er ord som faktisk ikke handler om rase. 

 

Hun er håpet mitt. En sterk og selvstendig kvinne med mot. Bak spakene. Ved roret. For min del var det henne jeg satte min lit til. Jeg kjenner at mange ikke forstår hvorfor. Ja, vi er mange som opplever i disse dager at folk tror vi er rasister. 

 

Nei. Jeg er ingen rasist. Aldri vært, og kommer aldri til å bli. Men jeg har opplevd rasisme. 

 

Få aner hvor vondt det gjør å bryte sammen på sin egen trapp, sliten og klar for et varmt bad, men trampet ned i grusen av hat og ren rasisme mot den eneste hvite i rekka.

 

Det var sommer. Jeg er alenemamma, og endelig hadde gogutten inntatt fredelig drømmeland klokken 19.00. En toåring som hadde sovnet alt for sent kveldene i forveien, og en mamma som nesten sovnet stående under middagslagingen. Men jeg kunne ikke bare legge meg å bade når naboungene hørtes ut som 20 rølpelag der ute. De kom til å vekke gutten min. Alle som har hatt naboer fra visse kulturer, vet om nivået på støyen midt på sommeren. Og nei, det heter ikke "rasisme" å skrive det. Man kan påstå at nordmenn er kjent for mye rart på Mallorca også, uten at det handler om det ekskluderende ordet "rasisme".

 

I vårt fredelige hjem hadde altså sønnen min sovnet på loftet, og jeg skulle bade i kjelleren. Men i det jeg vennlig stakk hodet ut for å be 20 barn og ungdommer om å dempe seg, skjedde det. En illsint furie av en muslimsk mamma gikk løs på meg med kjeftbruk på høyeste volumknapp. Jeg spurte om hun kunne være så snill å snakke lavt, ja jeg nærmest hvisket og smilte så ydmykt jeg kunne, men hun kjeftet enda høyere og kritiserte meg for norsk kultur, leggetider og duppetider. "Barnet ditt sove klokken tolv og klokken syv. Du tulle bare!' Hun ropte og kauket, og hele nabolaget kom ut for å roe henne ned. Jeg var den eneste hvithudede.

 

Jeg var så sliten, og jeg ble så innmari lei meg. Til slutt segnet jeg ned på trappen mens tårene sprutet, og min venninne fra Cuba som bor rett ved siden av, samt en hyggelig nabo fra Kongo, fikk roet henne ned. Men hun var forsatt sint. Det kjentes utrygt.

 

Da jeg gikk inn følte jeg meg som ingen. Hatet kvinnen ga meg var rett og slett for mye, her i strøkene hvor jeg vokste opp. Da kom 2åringen min ruslende ned trappen, og jeg ante ikke hvor mye han hadde hørt, eller hvor redd han hadde vært oppe i sengen sin. Men han sa lite til å være ham.

 

Another night in Norway.

 

Det ble altså nok en senkveld. Fordi jeg er norsk. Fordi jeg ikke hører hjemme i gata her, med mine norske klær og hår som vises. Fordi barna mine legger seg til vanlige; norske leggetider. Fordi jeg ikke må komme her og komme her. Jeg fikk hjelp av flyktningetjenesten i kommunen her vi bor. De snakket med sinnakvinnen og forklarte henne at her i landet legger barna seg gjerne 19.00 hvis de er bare 2 år, og at jo faktisk; norske barn sover dupp rundt tolv fram til en viss alder. 

 

Jeg har opplevd verre rasisme før, i et nabolag der jeg virkelig fikk gjennomgå fordi jeg var en eneste stor hijabløs haram (synd og skam). Jeg skrev om det her:

 

 http://m.forbipolene.blogg.no/1469225145_23072016.html

 

Til slutt begynte jeg å forstå alvoret i integreringsproblematikken. Hvem skulle integrere, og hvordan? Hvem lærte dem om norsk kultur? Hvorfor får de lov til å hakke løs på meg og min kultur på denne måten? Det forventes at jeg endrer meg. At jeg kler på meg heldekkende antrekk og at jeg snarest finner meg en mann som kan ta avgjørelsene her i huset. Det forventes dessuten at alle mine homofile venner ....stopp en halv; jeg tør ikke å skrive her hva som ønskes hva angår dem, fra alle her i landet som støtter sharialovene i Koranen. 

 

La oss jobbe med dette. La oss lære dem om landet vårt og hvordan det fungerer. La oss høre på Sylvi når det kommer til integrering; det er ikke slik at nazisme og rasisme har noe å gjøre med evnen til å sette sunne grenser. Husk at kongen en gang sa "Nei" så det dundret i fjord og fjell: Norge skulle ikke bli tysk. Norge skal ikke bli muslimsk heller. Hvorfor gir vi oss selv dårlig samvittighet bare ved å skrive det? Husk at 13åringer hjalp til med å bygge opp dette landet en gang i tiden. La det være ok å mene noe, uten at det skal hamres ned til et slitt og oppbrukt kort ved navn "rrrasismenazist" eller noe annet i den duren. Vi er lei av durelyden, og at ordene rasist og nazist misbrukes, kastes hit og dit og brukes opp i hytt og pine.

 

For vi som selv har opplevd grov rasisme, har også lov til å mene noe. Vi har lov til å si det høyt, vi også. Være oss selv, akkurat som Sylvi Listhaug sa i talen sin i dag, etter å ha blitt tolket og vridd på av makt-tørste motstandere i en uke. Er det virkelig greit å bare dømme andre slik? Mobbe? Gyve løs og tolke som man vil? Hvis jeg sier noe, og du tror noe, men jeg mente noe annet; er det da det du innbiller deg i din fantasi at jeg mente, som teller? Selv om jeg aldri brukte ordet ditt?

 

Et høyt og rungende NEI, for Norge!

 

Link til underskriftkampanje:

 

https://www.opprop.net/signatures/nei_til_store_som_statsminister/

Jeg er så forelska!

 

 

Oh my lord, og helst ikke Lord Audun, but like; my oh my: er ikke du plaget med forelskelse? Jeg snakker ikke om klissete love; men blir ikke du bare helt forelska i hvordan mange bare ...er? Venninner som ler høyere enn deg selv, er like klumsete som deg og som kler seg awesome stilig? Barn som snakker med lys stemme, og som gjerne gir deg en kos med et bløtt lite kinn? Hun bak kassa i butikken med bredere smil enn et snapfilter? 

 

Ja, jeg lever et veldig sosialt liv, hvor jeg både kjenner mange, og møter mange som jeg ikke kjenner så godt. Sånn har det alltid vært. Enkelte av sistnevnte kategori havner lett i første kategori. Du vet disse du ikke kjenner mer enn et håndtrykk, men som du bare må bli bedre kjent med. Fra ukjent til bekjent, til godt kjent nær venn.

 

I går kveld skjedde det; jeg dro på date! Jeg tok farvel med barn og barnefar, før jeg gikk ned til verdens cooleste nabofrue Silje på bakedate. Smart ikke sant? Bake to sorter, skravle, le, bli bedre kjent og så splitte bakefangsten i to. For vår del går det i lavkarbo, og vi bruker selvfølgelig bloggen til ChrizJ: meglerfru1, når vi baker. Ærlig talt; litt hipp må man være; meglerfru1 er in som fy, og hennes oppskrifter er desidert best! Silje og jeg laget twix og kanelsnurrer i går; knallgodt!

 

Bye bye man and child, let's go wild (in the neighbour's kitchen!)

 

 

Nabo Silje tilhørte den siste kategorien, da hennes datter begynte å besøke barna mine. Men vi bare måtte bli bedre kjent, og God damned som jeg ikke angrer på det. For et energisk vesen, FOR ei DAME! Æææh, enda ei som jeg kan LE sammen med!

 

 

Folk som det lyser av, er bra for deg, visste du det? Du ser det i øynene deres. Positive øyne som aldri kniper i sladder og falskhet, er bra for deg.

 

 

Denne nabodama er en gave, tro meg 😊

 

 

I dag var det tid for roadtrip med meglerfru1. Søndager er best når det skjer noe. ChrizJ og jeg on the road slår aldri feil. Skravvel og babbel, latter, fnis og helt uten mannefis. Det er sunt å tilbringe tid med gode venner.

Men harrytur til Sverige får sine konsekvenser for en høns på lowcarb. Man kan si det er bra jeg er alene hjemme etter å ha spist sukkerfritt med søtning som får magen til å pludre.

 

Livet er digg uten krøll her på Lykketoppen, og dagene gir meg faktisk vårstemning. Vi er nedsnødde her oppe, men det er vår i solstrålene. Jaggu er livet digg! 

 

Klem fra Helene, Silje, Christina, Even og Tore, som alle ble plaget til å linseluse seg gjennom dette innlegget. Ha en kn*ll kveld!

 

Oppdatering til deg fra meg

 

 

Jeg setter meg ved stuebordet og ser ut over byen. Naboen fyrer, og havet ligger der og småkruser i sola. Oppi kaffen min har en liten fløteperle lagt seg i cocosa-laget, og jeg rekker å forevige den før den oppløser seg. Jeg har tent alle lys som går an i det vintermørkebelagte hjertet mitt, og livet er godt å leve.

 

What's up? Jeg hører fra deg innimellom. Du er leser, og jeg er skribent. Du både sender meg meldinger og stanser meg på gata, og vet du hva? Jeg digger deg. Vi har snakket litt om hvordan bloggingen har minket litt i det siste, så her kommer en liten oppdatering fra Lykketoppen fra meg til deg.

 

Barna er hos Tore. Jeg har sovet så lenge i dag at jeg ikke tør å skrive timene her. Kanskje er det D-vitaminmangelen legen ringte for å informere om. Yeah nå blir det D-boost for alle penga i 3 måneder. Eller kanskje er det det at jeg i samsvar med alle Marie Kondo's råd i boken "Magisk opprydning" har brukt 8 dager på å sortere, kaste, rydde, hive, selge og gi bort over 50 % av alt jeg hadde. Som jeg ikke behøvde. Som gjorde hjemmet vårt egentlig mer kaotisk enn jeg visste selv. Nå går det an å puste her, for pokker!

 

Denne boken som jeg kjøpte meg for 8 dager siden, har lært meg like mye som "Endelig ikke-røyker" med Allen Carr gjorde for 10 år siden. Kondo vil vi skal rydde i kategorier; ikke rom, og beholde KUN det vi elsker, ikke hva man av sentimentalitet og samvittighet oppbevarer. Ved enden av sorteringen skal man oppbevare alt på sin plass. Alt i hjemmet skal ha sin adresse. Før oppbevarte jeg lightere i høyden, men i alle 3 etagene. Batterier her, og batterier der. Papirer hit, og papirer dit. No more store. Jeg innser hvilket stressmoment det har vært å leve i uorden, og nå nyter vi fruktene av jobben med den største opprydningen jeg noensinne har vært borti. Hver kveld har jeg seilt inn i drømmeland av utmattelse, ute av stand til å glo på TV, blogge eller i det hele tatt holde meg våken.

 

Da jeg kom til kategori filmer, satt jeg på bakenden på gulvet oppe på loftet, med filmer over alt. Lille Even hadde lagt seg med en episode "Bleis å monstersinene" (Blaze og monstermaskinene) på pc'n min. Da ringte telefonen. Det var Christina, datteren til min venninne Solfrid. Begge flyttet til Finnmark for noen år siden (til min store frustrasjon) og fikk etterhvert hver sine bebiser. Christina sin lille pie hadde jeg aldri møtt, og savnet etter mine Vardø-venner slår inn hver dag.

 

"Hei, Christina her. Du, ka som e adressa di? Æ skal sende en pakke tel dæg. Åja. Men du, æ må sånn tisse, så æ må lægge på nu. Hade."

 

Altså. Samtalen var en setning lenger, siden jeg sa hun skulle kommet seg en tur til Trøndelag snart, og siden hun sa "næi det har æ ikke pænga tel." 

 

Men.

 

20 minutter etter ringte det på døren, og der stod Christina med sin lille Alva på armen. Hun var på konferanse gjennom fagforbundet, og de bodde på hotell. Jeg fikk dem overtalt ut av det hotellet dagen etter, og rett inn på gjesterommet vårt selvfølgelig. Easy, siden alle hotell var proppet anyway. Vi fikk oss noen koselige dager med fullt hus, siden Tore og Mathias også kom seg en tur.

 

I går kveld satt jeg her i stuen min sammen med en dame som jeg blir kjent med for tiden. Hun hadde lest bloggen min og tok kontakt for en stund siden. Denne dama liker å være anonym, så hun er min hemmelige nye bekjent.

 

Tenk dere en ny stue med rene flater og bare de tingene man elsker; kaffe, ostekake, snickers (lowcarb ofcourse; meglerfruen snickers), ei fantastisk trivelig dame som unngår alt ved navn sladder og vås, tente lys og god stemning!

 

Livet kan virkelig være HERLIG dere, hva? Når man evner å sette pris på solstrålene, stjernene, og tenner et lys heller enn å forbanne mørket. 

 

Rikdommen er folket. Menneskene. Han som smiler til mammaen sin om morgenen og stryker henne på kinnet. Han som fortsatt vil sitte på pappafanget. Hun som stanser for å prate litt på kjøpesenterer. Hun som sender melding fordi hun bare skulle kjøpe noen barneklær, men endte opp med å lese bloggen i tillegg. Venner. Venner for søren; venner! Han som fyller 90 år i dag, som fortsatt drar på jakt. Gratulerer med dagen; you're awesome. Barnefaren som står på for barna, samme hvor bratte fjell han må klatre med dårlig fot. Slekta som bunner og grunner i fjæra med bål lukt, havbris og potetåker. Deg. Du og dere. Rikdom er DERE. Dere er rikdom.

 

Nå går sola snart foran Stjørdal by, men ikke i hjertet mitt. Jeg skal rusle ned i kjelleren og lage et paradis av et soverom for 8åringen våres. Det er på tide. Han fortjener bedre. Jeg også. Jeg som mor fortjener å kunne se behovene til barna mine på en respektabel måte. En niåring som blir flau av gardinene sine, blir glad av en mutter som lytter. Og når barna mine er lykkelige, er jeg også lykkelig. Når DU, kjære leser, er glad; er jeg også fornøyd. Så finn noe som gleder deg, og sett fokus på det. 

 

Tenn et lys i mørket, fordi det er bedre enn å forbanne det.

 

Derfor har jeg blogget lite i det siste

 

Shit altså; nå! ..er det lenge siden jeg blogget midt på natta. So why not? Here we go!

 

Mama's been out, og rocket de sorte timene fargerike med damene, og jeg kom nettopp hjem til tomt hus. Jeg har hatt en uforglemmelig, morsom kveld sammen med amazing Janne, Liz, Monica, Renate, Siw, Liv og Jon Peder, og jaggu møtte vi Kitta, Karianne, Joachim på puben. Vi har danset, sunget og ledd oss gjennom en mimrekveld, og vi startet med deilig middag hjemme hos Janne og Jon Peder, før vi inntok gode gamle Bamses Pub. I love it! 

 

Det er kvalitet over brunpuben når de ansatte husker at jeg bare drikker vann og kaffe, og i det gitaristen spiller "Tougher than the rest" as I hand him the written Bruce wish. 

 

Men så er det det da, at huset er så tomt nå. For selv om ungene er hos mormora si i natt, rett nedi gatene her, savner jeg dem så det svir i hjertet mitt. Jeg tåler knapt noen timer borte fra dem før savnet gnager meg. Snakk om å være avhengig av gogutta sine!

 

Dere som leser bloggen fast, har kanskje merket at det i det siste har blitt lengre mellom blogginnleggene enn vanlig. Dette har flere grunner. For det første skriver jeg kun når jeg virkelig har noe å skrive om. Når det renner over av kreativitet, og jeg "bare må" skrive. Grunn nr to er at jeg begynte å lese boken "Magisk opprydning" av Marie Kondo. Og god damned: SNAKK om opprydning! Den dama er et geni! Jeg sorterte og kastet klær i 3 dager! Og så ryddet og kastet jeg halve kjøkkenet, før jeg ryddekastet 80% av alle bøkene som stod og samlet støv i kjelleren. For ikke å bable om alle tullepapirene jeg oppbevarte i boden. Og verktøy. Og elektronikk. Og jeg er langt fra ferdig her, nå skal det bli orden. Litt av en jobb, for noe må kastes, noe bør gis bort og noe skal selges. Vi sitter igjen kun med ting vi virkelig elsker fra nå av her i huset. Jeg som trodde jeg var så ryddig av meg, har jo lagret på masse unødig stæsj nede i boden som jeg ikke har sett på flere år. Aldri har det vært så spennende å luke unødig ugress, for å si det sånn.

 

Derfor har jeg ikke skrevet så mye inne på forbipolene i det siste; jeg har vært så sliten og utmattet av magisk opprydning at jeg har sovnet samtidig med 3åringen om kveldene. Når jeg blir ferdig kommer det nok til å boble over av kreativitet, for omgivelser har så mye å si for hvordan man har det. 

 

Jeg vet det så godt; at jeg virkelig trengte denne kvelden sammen med damene jeg rocka meg gjennom ungdomstida sammen med. Vet at jeg behøver klemmene, skravla og latteren en gang i blant. Minnene vi deler er så mange. Vi kommer oss aldri tilbake dit vi en gang var; på stranda etter skoletid, uten ansvar for annet enn klokkeslett og solkrem. Ute på øya, fulle av faen. På hytta til Liz eller på vors hjemme hos Tine. Vi kan aldri reise tilbake, og klokka tikker og går. Men vi kan snakke om det og le så vi nesten ...ja du vet, nesten ..ja. Til vi nesten renner over av lapper vi sendte i timene som fløy forbi oss, på en gammel skolestol, foran en tragisk pult med en kjedelig matpakkelukt man aldri skulle komme til å glemme. Papir og pålegg med tavleknirkelyder attåt. Dr Alban, Roxette, Offspring, Nirvana, Metallica og Beastie boys satte preg på unge dager, og vi dro på turer og fester med all verdens god tid til venner.

 

Heldigvis har vi noen å dele minnene med. Heldigvis. For noen netter drømmer jeg om svunne tider, og fortvilelsen over at de årene er over, kan være vanskelig å deale med. Helt til jeg husker at vi møtes igjen. Vi har overlevd hittil, alle som en, og vi skal skravlefliregråtedanse enda mer.

 

Fra nå; Lykketoppen missing kids, over og ut fra Helene:

 

Denne boken forandrer livet mitt totalt!

 

Ved første øyekast kan dette se ut som reklame. Men jeg sverger ved lykken på toppen av Lykketoppen, at det bare er jeg som har falt for et tilbud i bokhandelen. Rett og slett. 

 

Det begynte med at 3åringen og jeg "vindusshoppet" på bokhandelen i byen her. Ja, jeg synes det er viktig å lære barna at de kan titte på og ønske seg, men legge tilbake og gå ut av butikken uten å handle noe. 

 

Og hva har vi så her? 

 

Vel. 3åringen ble helt starstrucked da han fant Paw patrole figurer, og jeg ble helt oppslukt da jeg fant denne boka, og det på tilbud. I det gogutten tviholdt på leken han hadde i hånden, brukte jeg boka for alt den var verdt: "Jaaa jeg skjønner deg, vennen. Jeg haaaar så lyst på denne rosa boka her, jeg også. Men vi har ikke penger til det nå."

Hvilket var tidenes løgn. Vi hadde penger til begge deler. But a mama's got to do what a woman's got to do: hvis jeg kjøpte begge deler ble det litt dyrt syntes jeg. Kiden og storebroren vil vel på ferie til sommeren også.

 

Så hva gjorde jeg? 

 

Neste gang jeg var på kjøpesenteret bare måtte jeg. Sorry minsten, men det er til det beste for både deg, storebror og meg, og hele universet, at mamma lærer seg magisk opprydning av typen total makeover av dama fra Tokyo som har 3 mnd ventekø for kurs og konsultasjon. Folk står på venteliste for å stå på venteliste for å lære dette av Marie Kondo, skjønner du vennen? Og du har jo ikke merket at det er samme boka mamma setter nesa si nedi om dagen, som hun siklet etter i butikken, så.

 

For dette er ikke "vanlig rydding", gutten min, og det skjønte mamman din allerede da hun snuste litt i den i butikken. 

 

Jeg er på dag to med magisk opprydning og har lest halve boka. Jeg må bare innrømme at denne dama blows my mind, og jeg har boblet over av lykke siden jeg stod opp klokka seks i dag, klar for å rydde videre. Jeg som trodde jeg hadde det ryddig fra før, oopbevarer altså så mye søppel i kriker, kroker, bod, skap og kott, at jeg er sjokkert. En hel butikk med klær helt siden str 74/80!

 

En bok har ikke lært meg så mye genialt siden "Elsk deg selv" med Wayne Dyer, "Endelig ikkerøyker" med Allen Carr" og Louise L Hay's bøker. Heldigvis er dette dager da jeg har litt bedre tid, men jeg må fortsatt presse totalomvendingen i huset mellom skriving, stell av 3åring, og avtaler. 

 

Jeg leser gjerne flere bøker samtidig, og en annen bok jeg lærer mye av for tiden, er "Når livet slutter før det begynner" av Line Christoffersen og Janne Teigen. Den har jeg også lest halvveis, og jeg leser den fordi en nær venninne av meg måtte ta farvel med den vakre lille pia si for ikke lenge siden. Slike bøker kan hjelpe oss å forstå de nærmes usynlige sonene av områder ved livet vi ikke har opplevd selv. Man kan lære seg å stille opp bedre for de verdifulle vennene sine ved hjelp av lesestoff som åpner øyne som fra før er fylt opp med medfølelsestårer. 

 

Det handler om å være takknemlig, og hylle sine nærmeste, klær, ting og planter som man omgir seg med, i ryddige forhold. Da blir livet magisk. Hva angår husrydding, handler det ikke om fokus på det en skal kaste, men gleden og takknemligheten over det en vil beholde. En slags oppvekkende shopping. 

 

Akkurat nå er jeg takknemlig for en deilig morgenstund med min verdens herligste 3åring, og snart er det på tide å dra til barnehagen. Så skal jeg fortsette å trylle her i hjemmet vårt på Lykketoppen. Det er så mye mer å gjøre enn jeg ante. Hvorfor lagre alt dette som jeg ikke har sett snurten til bakerst i boden på de 2 årene vi har bodd her? 

Hvorfor ikke gi, kaste eller selge alt unødig?

 

Alt foregår i kategorier; og ikke etter rom, når man følger Marie Kondo sin metode. Så dere kan tenke dere alle kleshaugene fra kott, bod, gang og klesskap. Et luksusproblem? Ja, desverre, men jeg kan velge å snu og heller gi bort eller selge alt vi ikke bruker. Og det skal iallefall bli luksus når "lukingen i blomserbedet" er ferdig, og vi bare sitter igjen med ting og klær som vi elsker. Liker. Digger. Er glad i. 

 

Jeg gleder meg. Hva har du å glede deg over i dag? En kosestund med barna i kveld? En god middag? Kaffe? Gode venner?

Ha en fin dag!

 

Run, outsider, run!

 

Diagnotiserte underdogs i fåreklær er skyggedansere. Det forventes mer av en sau fra gjøkeredet i tøff forkledning, enn enkelte forventer av seg selv. 

 

Disse som forteller i vei, mens du prøver å lytte. Prøver å henge med. Det handler alltid om henne selv, og det dreier seg alltid om han sjøl; men hvis det en sjelden gang handler om deg, da får du kjenne klørne og høre knurringen. For andre regler gjelder når det kommer til deg, serru. Ikke innbill deg at du får føle og tenke, og ikke tro de samme reglene gjelder for deg som for andre.

 

Som om du er en klovn. Som om du gidder å waste time on idiots. Som om du skal brukes som søppelbøtte. As if!

 

Så du vrenger av deg fåreklærne og uler i vei: "Nå er det noooook!" Fra gjøkeredet, til sau til ulv. Fra ulv til whatever fits you in sight. Yeah right. You don't care, så du løper din vei i ekstase: endelig fri!

 

Ja slik kan det føles å sette grenser til folk som bare utnytter deg til sine egne fordeler: veldig godt. Er det ikke plass til deg, så ikke prøv. Du kan ikke forandre andre, og du kan ikke tvinge noen til å forstå deg, når de rett og slett ikke evner å fatte, ei heller begripe. 

 

Men du; du skulle forstå. Alle paranoide tanker skulle du bruke tid på å forstå. Du skulle trøste og du skulle fatte, ja tilogmed begripe. Men løp, løp, som en ekte ulv. Ul mot månen og vær sterk. Skap deg space her i verden, om du lever med adhd, asperger, scizofreni, bipolar eller epilepsi. Ikke alle kan forstå deg, men det gjør da ingenting? Ikke bruk så mye som et eneste sekund av det verdifulle, spennende, kreative livet ditt på saueflokker, geiteteiter og dikkedakker. Run, outsider, run!

Rom for bipolar

 

Horray for the mindf@cking tracking time to lose. 

Det er ikke bare bare.

Når du ikke vet. Hva. Det. Ordet er, for svarte fargeblyanter. Oh please don't blame it on the bipolar! Nei, du skylder ikke på en diagnose, men du vet det er en forklaring.

 

Så står du der atter en gang og leter. Og leter. Etter ord. Hvor ble det av det forbannade ordlageret, tenker du, mens du prøver å kjøpe deg tid med "øøøh vent da... eeeh jeg har det på tunga.. hmm gymsal! Gymsal heter det!" Og i det du endelig husker ordet, har du glemt hva det var du pratet om. Gymsal? Hvilken gymsal?

 

 

"Og så ruslet vi en tur i sentrum før vi satte oss på en kafé og tok oss en sånn ...en sånn.. en sånn..  .....    ...   LATTE! ..og etterpå tok vi toget ..nei ..nei. ....vi tok BUSSEN! Bussen heter det jo, ååå!"

 

Når du lever med både bipolar og en dært ADHD, men kun er medisinert for bipolar, er hver eneste samtale en evig miks av avbryting, leting etter ord og laber lytting.

Jeg skjønner det godt hvis jeg ikke er så interessant å snakke med. Altså selv hadde jeg ikke alltid hatt tid til å høre på ordjakter som dette. Pauser, lange pauser med øø og eee. 

 

I går var jeg og Christina på roadtrip harrytur til Sverige. Jeg snakket om hvordan hun hadde likt meg bedre på ADHD-medisin. The peace and the quiet. Konsentrert og elegant. Men hun sa det rett ut: "Jeg liker deg som du er, jeg, Helene!"

 

Senere på kvelden ble jeg med Laila på puben en tur, og vi er to skruller som skravler like mye begge to. 

Det er til å leve med, å være en ukonsentrert fragle, når man har forståelsesfulle venner. Jeg er vant til både å misforstå og bli misforstått, men det gjør ikke noe så lenge ingen blir unødig sinte og utålmodige fordi de misforstår meg bigtime. 

 

I det siste har jeg blitt tatt for å være utakknemlig, fordi jeg var så dum å begi meg utpå å forklare sårede følelser omkring paranoide bipolare forestilninger. Da skjønner jeg at jeg må stikke. Jeg kan bare omgi meg med folk som prøver å forstå meg, selv om de ikke greier det på første forsøk. Jeg er redd sinte mennesker, på grunn av den voldelige delen av min fortid, og har heldigvis evnen til å legge negative vibber bak meg. Det vises ikke på meg, like lite som bipolar vises. Men det gjør det egentlig bare verre, siden man ikke ser alt jeg har å deale med.

 

Jeg må skape rom for en viss diagnose i livet mitt, og det er en stor oppgave for meg, samt at det krever litt av menneskene i livet mitt. Det er bare det, at det ikke skal kreve noe av barna mine. De må ha en glad mamma, en mutter som er omgitt av forståelsesfulle venner som kan lese mellom bipolare linjer. Trygghet.

 

For er man bipolar, er man stresset når man høres sint ut. Er man glad når tårene triller. Er man trist når man høres irritert ut. Er man konstant i kamp med tanker, ord og følelser. Er man bare et menneske midt oppi det hele. Kan man faktisk forlange litt respekt som alle andre.

 

Jeg velger den enkleste veien, og går omveier rundt de sinte, utålmodige sjelene. Fordi det enkle er det beste når man dealer med sykdom og velger et sunnt og friskt liv.

 

Charter-Svein, en herlig stressa faen!

 

Det dundrer over skjermen:

-"Jeg skjønner at du ikke skjønner hva jeg snakker om, Svein. Og det er helt greit!" Brita banker i et usynlig bord med en uvitende hånd. To triste øyne fylles med tårer, og fortvilelse legger seg over en ellers så glad mann.

 

Kjære Charter-Svein, du har reist ganske mye, du, men vet du hva? Du er jaggu ikke bortreist! Jeg skjønner at du skjønte hva hun mente, og jeg er enig med deg i at diskusjoner om liv er unødvendig. 

 

Her oppe i kalde Trøndelag har jeg gått rundt og trodd at jeg er den eneste personen som virkelig ikke tåler stress; men det var helt til jeg så deg i Camp Kulinaris forrige uke. God damned, du slår alle rekorder; og det er helt herlig!

 

For du gir alle oss som sliter sprettalopp (for å kappløpe med sekunder og minutter når klokka plutselig ser ut til å tikke raskere, og vi klikker) et bilde på skjermen som viser at:

WE ARE NOT ALONE! 

Han Charter-Svein, han har det sånn, han også. 

 

Her om dagen var pappaen til barna mine, og jeg, skikkelig stressa. Jeg husker ikke hvordan situasjonen artet seg i forkant; hvorvidt vi skulle ut av døren, lage mat, eller hva pokker det var som ramlet ned over oss. Men vi sa til hverandre: "fy søren så stressa æ e" -"Ja, æ å!' mens vi løp rundt som hodeløse kalkuner og kvitret som flerhodede kyllinger.

 

Da kunne vi trøste oss selv med at akkurat da så vi ut som Charter-Svein making soup(er trouper)

 

Og det er da ikke så ille å være litt human adhd, hva? 

Som om en skjennepreken fra hu Brita hjelper som Ritalina herself der og da? Som om ikke hun kunne fulgt kammers-reglene foruten å drite ut deg in public? 

 

Nei vet du hva, Svein: ikke gråt du. Vi ser du blir lei deg, og respekterer det. Ja det er tilogmed nesten litt søtt at du ville ha æren for suppa Hank Von hjalp deg med. Kremt. Så og si laget for deg. Men det må forstås at det du bidro med i den suppa, overgår ethvert mesterstykke for en stressa faen som deg. Sorry men jeg kaller meg selv også en stressa faen. Heller en hodeløs kalkun av en flerhodet kylling av en stressa m@therf@cker, enn en dømmende, belærende høne wannabe Ritalina. 

 

Så tusen inderlig hjert fra one stressed f@cker til en herlig stressa faen som deg, for at du viser fram den sanne virkeligheten!

Du vet, den virkeligheten som gjelder for den prosentdelen av befolkningen som koker over når minuttene damper ut i lufta. For oss som kjenner hjertepumpa flippe ut bare det er flere ting å gjøre på en gang, innen vi skal rekke det forbanna charter-flyet om 3 timer. For oss som er som deg: alltid på farta og aldri med en tanke i hue om gangen. Alltid glad, noen ganger litt redd og innimellom litt trist, rocked out of way too much feelings.

 

Kaos? Ja, litt kaos. Og sånn er det bare, skjønner du, Brita!

 

"Du bør slanke deg nå, Helene!"

 

Alt måtte endres på dagen, og det var ingen returbillett. Jeg visste ikke, ante ikke, og skjønte ikke, alvoret; men nå skulle jeg lære meg å ta livet mer seriøst enn noensinne. Jeg som alltid hadde tullet og tøyset om slanking og kosthold generelt. Alt andre så ut til å kunne nyte, måtte jeg vinke farvel til nå.

Spesialisten sa: "Du bør slanke deg nå, Helene!"

 

Dette er en hyllest til et knippe mennesker i som viser respekt og forståelse på et viktig område i livet mitt. De viker ikke fra hensynet, og viser tydelig at de ikke dømmer eller latterliggjør. Noen av dem er jeg i familie med, som mor, svigerinne, kusine osv. Andre er venner av meg. Det handler om kosthold, og alvoret som senker seg over en idét man får beskjed om at mat kan bli ens verste fiende.

 

Når du kan dø av karbohydrater hvis usunn livsstil får overtaket, kan det være en vanskelig oppgave å bekjempe dersom man bestemmer seg for å leve. Det er en stor avgjørelse å ta, å gripe kontrollen og styre skuta unna diabetes og søvnapné. Skumle farvann forsvinner etter hvert i tåkeland, og man seiler mot sol og blå himmel. 

 

Når vi i vår slekt møtes til bursdager og høytidssamlinger, er det en ting som er framtredende; maten. Noen tåler ikke gluten, mens jeg prøver å holde meg unna både karbohydrater og gluten. Jeg må selv styre utskeielsene mine, og ingen gjør narr av det. Tvert i mot blir det nevnt hva som inneholder hva, og ingen gjør noe nummer utav dette. Ingen tuller med det eller frister meg. Alle er inneforstått med at jeg ikke har slanket meg pgr av utseendet, men for helsen. For å holde meg i live og være frisk.

 

Fra den dagen jeg fikk vite at jeg hadde fått svangerskapsdiabetes hadde jeg alt; jeg gjentar: alt, å lære. Jeg visste ikke engang at man kunne dø av høyt blodsukker, og jeg ser meg tilbake på skumle tilstander av svime og lamslåtthet. Jeg ante ikke at babyen i magen min og jeg var døden nær der jeg lå ute av stand til å røre meg. Men jeg tok grep da diabetes ble oppdaget, og holdt meg unna alt diabetikersykepleieren forbød meg å spise og drikke. Som epler, appelsiner, bananer, boller, poteter, melk, juice, brus, sukker, hvete, ris, pasta og slikt som man får så lyst på som gravid. Jeg måtte ta ansvar for babyen i magen min, og satte ei sprøyte med insulin i låret hver kveld. Bare ungen min overlevde, kunne jeg leve med at jeg ikke engang kunne spise sukkerfri pastiller fordi de inneholdt de søtningsmidlene som sluttet på ol, foruten sukrin.

 

-"Helene, du må nesten regne med å få diabetes senere i livet, siden det gikk så langt at du måtte få insulinbehandling." Tårene bølget i øynene mine da legen på sykehuset forklarte meg alvoret, og jeg fikk lære at ordet sukkersyke ikke var så uskyldig som det smakte på tunga da jeg uttalte det. Det er ikke søtt å deale med diabetes, men dødelig. 

 

2 år etter fikk jeg beskjed av søvnapnéspesialist om at jeg var lett overvektig. Panikken satte inn, for jeg visste hva som var i ferd med å snike seg inn på meg med kiloene; diabetes. Jeg så alvoret i tankene, og det så intenst at jeg ikke sa det til noen da jeg satte igang en endelig livsstilsendring.

 

Men etterhvert som jeg greide å ta kontroll på vekten, valgte jeg å være åpen om det. 

 

Det betyr alt når folk viser respekt og forstår alvoret. Vi som lever på lavkarbo eller dietter har alle forskjellige grunner til å ta det endelige valget om endring. Det finnes skremmende fedmesykdommer, og det finnes barn som kan bli psykisk utviklingshemmet hvis de ikke holder seg i ketose. En tilstand av epilepsianfall rammer den lille gutten til en venninne av meg dersom han overstiger 16 karbs i døgnet. Og det sier mye om karbohydrater. 

 

Selv er jeg mer utsatt enn noensinne nå som insulinet mitt ikke har fått herdet seg. Samtidig går jeg på medisiner som kan gi både fedme og lavt stoffskifte, så jeg har mange utfordringer i havet mitt, her jeg styrer skuta etter beste evne. Det var farlig å leve på høykarbo, og det medfører ansvar å leve på lavkarbo.

 

Men på øde øyer står folk og ler, mens de roper: "Ta deg en bolle for pokker!"Joda, jeg spiste syv små av dem sist jeg var i bursdag. Og da bør det bli lenge til neste gang. Fordi alt med måte. Fordi hvis jeg lar meg friste for ofte så kan vanen til slutt drepe meg. Fordi jeg vet best om helsa mi, og fordi jeg bestemmer over meg.

 

Så kjære slekt og venner som er så fantastisk kloke at dere respekterer de viktige valgene mine: tusen takk, dere er enestående. Dere smaker på de sukkerfrie kakene jeg baker (meglerfru1.blogg.no has it!) med oppriktig nysgjerrighet, og dere advarer meg mot gluten og høyt sukkerinnhold, slik at jeg tar valgene mine vitende om ingredienser. Jeg skulle ønske alle var som dere. For dere håner ikke kostholdet mitt, men ønsker at jeg skal holde meg i live.

 

For det heter respekt for helse, og det har dere i bøtter og spann. Mens mine bøtter og spann er fylt opp til randen av tagatesse, fibersirup, kokosmel, mandelmel og sukrin, er deres fylt opp med sukker og hvete. Til det pytter dere sann, og sier: "So what, vi er alle forskjellige, men siden vi vil du skal leve lenge; ta vare på den helsa di!"

 

Legen hadde rett for 14 måneder siden: jeg burde slanke meg. Nå har jeg gjort det, og forventer respekt for at jeg velger livet foran unødig risiko. Hva angår utseendet synes jeg at jeg så bedre ut med 10 kg ekstra. Dette handler ikke om hvordan man ser ut, men hvor lenge man vil leve. Kommer diabetes krypende likevel, er jeg iallefall innarbeidet i matvaner som gjør meg tryggere. Søvnapnélegen fortjener også en hyllest, for det kan jaggu ikke alltid være lett å si det rett ut: "Det beste for helsa di nå er at du rett og slett slanker deg!"

Dette hemmer barnet ditt

 

Se for deg en liten gutt på toppen av sommerbakken sammen med de andre gutta. Dagen er lys; ja himmelen er blå. De eneste skyene for sola denne dagen, er nervøsiteten som gjemmer seg i ei lita brystkasse. For i dét de andre gutta setter utfor med hver sin sykkel, står gutten igjen. Han skjelver, og bestemmer seg for å gå forsiktig ned bakken. Men i det han når enden av bakken, har de andre barna syklet videre forlengst.

 

Han sykler hjem. Der venter en bekymret mamma som vanlig: "Hvor har du vært; du skulle vært hjemme for 6 minutter siden. Jeg har vært så redd for deg."

 

Når blir det too much? Hvor går kjærlighet over fra sunn til usunn, og hva er egentlig krisemaksimering i forhold til réell engstelse? Hvordan arter tenkte bekymringer seg i forhold til virkelighetstro uro?

 

Foreldre 2018: Verden flommer over av internett, pedofile nettverk, trusler om atomspaker fra presidenter på sosiale medier, krig, sult, nød, farer her, farer der, og en så altfor inderlig og stor kjærlighet for barna våre.

Det må ikke, bare kan ikke, bør ikke; skje dem noe. Så vi beskytter dem. Der vi en gang i tiden var ute og lekte alene som 3åringer, er lekeplassene lagt ned fordi de var fulle av farer. Barna kunne ramle ned her og skade seg der. Så man rev hele lekeplassen. 

 

Der vi en gang bygde hytter, får hvitveisene mellom trærne stå helt i fred. Blåveisene også.

 

Barna beskyttes, og det er jo bra. Men til en viss grad. 

 

For ved et veiskille går en trang sti som kalles overbeskyttelse. Den fører til en ny sti som heter krisemaksimering. Da har alle de tenkte farene blitt så store i et mammahode og et pappahue, at barnet ikke får klatre fordi det kan falle og slå seg, eller prøve karuseller fordi det er farlig. Det kan gå så langt at en fortvilt forelder tenker det kan være siste gang hver eneste klem før en kjøretur. Eller kanskje kan natten bringe med seg katastrofe, slik som dagen, fordi man har lest om krybbedød og det barnet som døde i barnehagen? 

 

Til slutt blir beskyttelse til hinder for barnet. Det hemmes fra å prøve. Fra å feile. Fra å reise seg og prøve igjen. Det får beskjed om å være forsiktig; så det blir nettopp det: veldig forsiktig.

 

Kvelende kjærlighet dreper ikke. Men det krymper horisonten rundt et lite barn. Det begrenser og setter utviklingen tilbake. Når lærer barnet å stole på seg selv, sin intuisjon og sine avgjørelser?

 

Å være forelder handler om å passe på og trygge ungen sin. Kunsten er å beskytte med en ro over seg som overbeviser barnet om at det er trygt å prøve, trygt å feile, og trygt å reise seg igjen. Man setter seg i pariserhjulet sammen med kiden, og selv om man har høydeskrekk, spiller man et skuespill: for noen minutter har man ikke høydeskrekk. Man setter seg på flyet med den forbanna flyskrekken sin, og later som om det å fly er det morsomste man vet.

 

Det er vår oppgave som foreldre å lete etter den trygge, gode, voksne roen til vi finner den. Å late litt som. Å trylle bort angst og redsel slik at tenkte farer ikke dominerer.  Barnet skal se mamma smile rolig i karusellen mens hun hyler av fryd og ikke skrekk. Pappa skal glise selvsikkert inne i flyet. Man puster seg rolig gjennom det, for ungen sin skyld.

 

Jeg som skriver dette, er en mor som skriver av erfaring. En mamma som fortsatt jobber med å bekjempe krisemaksimering og tenkte bekymringer, slik at gutta mine ikke blir preget til den grad at de blir stående alene igjen på bakketoppen, engstelige og alene. 

Det begynte med min førstefødte. Jeg var den mammaen som måtte lære meg å la ham klatre og ta karuseller. Jeg satte meg sammen med ham i fly og pariserhjul, og akkurat da latet jeg som om min flyskrekk og min høydeskrekk ikke eksisterte. 

 

Så ble jeg mamma til nr 2. Da måtte jeg begynne helt på nytt, og jeg er langtfra i mål. Jeg tar meg selv i å være livredd for å sende 3åringen på biltur. Hva hvis? Enn om? Jeg er livredd for at noe skal skje barna mine hver eneste dag, derfor får jeg profesjonell hjelp for å få dette nøytalisert. 

 

Jeg er rett og slett så glad i ungene mine at jeg helst vil passe på dem til enhver tid. Men jeg må innse at det er livet som styrer. Ikke jeg. Jeg kan bare velge å være trygg og god, og finne roen.

 

 

Han sitter her ved siden av meg og er trygg. Tre år og ny i livet. Storebror er på rommet sitt, og han er også trygg akkurat nå. Jeg sier til meg selv som det berømte diktet; at dagene som går er livet. Alt jeg kan gjøre er å ta vare på nuet, og være takknemlig for hver trygge time vi får. For det handler om å senke skuldrene og gi tillit til den høyere intelligens. Dette er en større jobb enn jeg kunne forestille meg innen jeg ble mamma selv. Målet er å slappe mer av, og la det som skjer, skje. Men veien dit er stier å gå i retur. Jeg må kravle meg tilbake til en mer avslappet vei.

 

Kanskje er du som meg? Kanskje er du en forelder som hver dag bekymrer deg unødig, og synker ned i tenkte farer, hysteriske forestilninger og krisemaksimering?

 

Da er det på tide at ungene våre får slippe. Vi må la dem få være like tøffe og selvstendige som vi var da vi klatret i trær, balanserte på bergvegger over bølger og store steiner, spikket kniver slik vi hadde lært oss, måket skit bak svære kuromper, ridde hester, laget mat på kjøkkenet, stod slalåm i full fart (og fikk skryt for farta etterpå), skatet og spikret hytter med hammer, spiker og godt mot. 

 

R u with me? 

 

Eller er du en av disse herlig avslappede mammaene; eller en av de coole rolige pappaene der ute? Da kan vel dere vise vei og lære oss hvordan dere gjør det? Jeg kjenner to mammaer som jeg kommer til å spørre om råd på min vei til å bli en mer avslappet mor i nuet, for mine gutter skal få være med gjengen ned den utforbakken og sykle på seg så mange skrubbsår de bare vil. Og jeg skal ikke stå ved veien som en apekatt med hendene foran ansiktet, men vente hjemme med klem, plaster og en god gammeldags kopp kakao!

 

Lider du av radioativt drama?

 

 

 

Media. Internett. Den digitale, hemningsløse tidsalderen. Klikk ellers klikker vi. Kommenter, og gjerne så negativt ladet som radioaktivt mulig. Men tål steken, for du er med på den russisk rulletterte leken. Bare ikke tråkk over streken. Or drink some wine, then cross the line.

 

De pakker ikke inn ordene sine, men gjemmer robot-ansikt bak nettklær og digitale hender. 

 

Empati og fornuft drukner bak inter og forklednings-nett, og du får ikke se. Nei du får ikke se. 

 

Den ekte empatien, den får du ikke se noe til. Kun den hensynsløse ærligheten.

 

Men hva er meningen med moderne digidrama, hvis ingen noensinne kommer til enighet? Når de ærlige svarene kun kommer anonymt fram som illsinte spydspisser på internett. All the drama; oh, the drama. Ved å bruke så mye tid på krangling som man gjør i dag, bør man virkelig like å diskutere.

 

Media har lagt seg bråkete stille men sikkert, som et nett rundt kloden gjennom 60tallet, over 70tallet, througt the eightees, tvers over 90tallet, rundt år 2000, for så å regne over verden som strålende radioaktive etterdønninger i 2018.

 

Man kan "formidle meningen sin" anonymt. Så det dundrer i bordet. Der man før kunne danse av glede på partyet's stødige bord, er ikke det lenger mulig nå. For samme hvor stødig bordet er, står trollene klar med nevene sine for å dundre til du faller. Kun askeladdens speil foran morgensola funker, der man kan stå fram i lyset med sannheten, til nett-trollene sprekker.

 

Kommer du med en mening om noe i dag, skal det under lupen. I kvinneforum, gruppegrabber, grabbegrupper og kommentar-minefelt.

 

Den ene debatten tar over etter den andre, parallelt med et eneste stort sammensurret bråk av krangel over hele kloden. You've got to fight for your right to ...party? Nei festen er over: nå gjelder det å fight for your right to fight. Selv om det ikke var dette du så for deg da du skulle tegne framtida med flyvende biler og aliens med robotvenner i barneskolens uskyldige klasserom.

  

Det krangles, debattereres og diskuteres om eksponering og barneoppdragelse til sukkerbunnen svir seg, grøten koker over, og ingen hører at barna gråter. For ørene er lukket for virkeligheten, og munnen er knepet sammen i det sinte setninger postes anonymt på forum og i minefelt, nei, kommentarfelt. Svarene man får svir i magen, selv om man ikke kjenner trollet som har gjemt seg bak skjermen. Forsvunnet under nettet, der ute i skogen av bedrevitende wannabepolitier, ligger trollene på rygg og ler så verden rister under oss. Og vi biter på, om og om igjen, til unaturlige katastrofer oppstår som digitale bomber.

 

Skal barna kjønnsmerkes i rosa og blått? Vaksinasjon eller ikke? Hva er grei flørt i arbeidslivet og hva gir deg grunn til å rope ME TOO? Donald duck eller trump? Opera eller Oprah? Og hva ville Putin sagt hvis han ikke fikk putin sin til kvelden? Saklig, hadde han vel sagt. Saklig.

 

En debatt eller to er ok, men nå krangler vi om alt. Hele tiden koker det på nett. Vi er opptatt av å rope ut meningene våre, og det til enhver tid. Før i tiden var folket fornøyd med å høste godene åkeren ga dem, samle seg rundt middagabordet og se hverandre i øynene. Estoffer var et ord man ikke hadde funnet opp enda, og "TV" var to bokstaver. Stor T og stor V.

 I Trøndelag satt man ikke bak en ting og kranglet med en fremmed fra sør og en stranger fra nord ved å trykke på tingen mens hjertepumpa slo.

 

Nei. De kunne fint være enige om at de var uenige. Og de visste klokelig at de uansett ikke kunne bli enige med alle menneskene i resten av verden ved å skrive brev til dem. Hvorfor unødig bruke verdifulle minutter av sin tid på å krangle med verden, når noen liker dongeri og andre digger ull? 

 

En del av det radioaktive mediaregnet handler om mote, og det å gi fra seg stemmeretten når det kommer til sin egen kreative sans og samling.

 

Den ene sesongen skal du være tynn som en sytråd, og er du ikke det så kan du bare gå og balansere på en forbanna ulltråd med deg. Så skal du ha svær rumpe neste sesong; ja det er ring ding dong. For alle penga; ligg på magen i senga. For nå er stumpen operert så det svir, ja det er smerte det koster og mote det gir. What to do next season? Følg med men dropp den isen! Vipps er det svære pupper som rocker, og ulike sokker. Neste sesong er visst silikon ut, og du skal helst ha kraften til en stut. Men krefter harmonerer ei med luft og vann, som gjør deg slapp i bøtter og spann.

 

Og hvem sitter ved roret og styrer? Jo, troll og sånne uhyrer. 

 

Hva skjedde med ekte treverk fra Røros, nå ser jeg bare pripne sølvfat. Er vi alle her på anonym utstilling, og har vi glemt ordene selvstendighet og folkeskikk blant alle de hypernoderne ordene? "Serr"?

Jeg kjøper det ikke. Nei jeg kjøper det ikke. Ikke behøver jeg å krangle med en verden av ulike meninger, og ikke trenger jeg ny rumpe og fyllinger i den sinteste rynka mi. Jeg er ikke her på utstilling, og jeg er ikke her for å krangle med fremmede. Er du? 

 

Nei, la minefelt høre krigen til, og la krigen stille dø ut. Å slenge dritt til hverandre uten peiling på hvem hverandre egentlig er, that is a waste of time. Verdifull tid.

 

Jeg setter meg heller ned på den naturlige lille ræva mi og skriver ei låt. Here we go:

 

Elf of an honey

 

All the drama
bitch named Karma.

Kick it on the internet
play some russian roulette.


Walking together;
would it be better?

 

I know how you feel,
but time will heal.
It is the life's deal

I know you're sad
cuz they've been hurting bad
but do you really let'em make you mad?

 

All the focus
Hocus pocus

Hocus focung pocus..


It aint real, it aint real
It's the nature f@cking wheel.
 

Don't you buy the fake

It's the lie they make.

Use your eyes

kill the lies,

then save your money

and be an elf of a honey!

 

Skrevet av Helene Dalland.

"Forbilde"? Behøver du det?

 

 

Verden er opptatt av forbilder. Dollyer og donnaer som Kylie og Sophie, pop idols 'nd rockstars. Det er som om en selv ikke er bra nok. Man må liksom se opp til noen. Bilder forut. For-bilder. Et moderne ord som heter "forbilde".

 

Well guess what? Akkurat det trenger jeg ikke. Jeg ser opp til framtids-meg. Jeg som har blitt klokere av enda mer erfaring i 2020. Meg med lengre hår om noen år. Forfatteren meg i 2023. Sjelen min som dealer bedre med egoet mitt i 2040. Mine stolte kloke rynker i 2050. Håpet om å fortsatt leve lenge der framme. Barnebarn? Forfatte bøker? Reising? Ja takk; give it to me.

 

Mitt for-bilde er foran meg, og heter fram-tiden. All den tiden jeg skal utvikle meg videre så lenge jeg lever, og bli en bedre versjon av meg selv. Hvordan andre dealer med livet sitt styrer ikke jeg med. Jeg kan aldri bli Kylie, og Kylie kan aldri bli meg. Så lenge vi ikke reinkarneres inn i parallelle verdener? Men er ikke det pretty usannsynlig eller?

 

Hva med deg? Har du forbilder, og hvordan arter de seg? Er det et annet menneske? Kan du ikke bare se opp til den du er der framme i framtida di? Du kan være din egen motivasjon, og forme deg selv slik du ønsker å være. Nøkkelen til det er å lære å elske deg selv akkurat slik du er. 

 

For et år siden var jeg 10 kg tyngre, hadde hull i bissene og slet med noe som så ut til å være søvnapné. Jeg endret kosthold, gikk ned 10 kg og ble kvitt søvnapné. Så fikset jeg tennene, selv om jeg hadde tannlegeskrekk. To timer hos tannlegen og så rett i narkose. Jeg kuttet kontakten med et par negativt ladede mennesker som sugde energi av meg, og jeg er nå det forbildet som jeg behøvde å se fram til back there. Å bruke året nyttig ga meg en bedre framtid. 

 

Men Kylie og Sophie? De lever sine liv. Dem kan jeg altså aldri bli, og ikke vil jeg det heller. Jeg elsker meg selv som jeg er; elsker du deg selv? 

 

Hvis ikke, hvorfor ikke? Er det noe du kan jobbe med? Endre litt på? Kan du bli en flinkere lytter?(det kan jeg 🙈) Blir det bedre å være deg dersom du begynner å jogge noen meditiative turer ute i naturen? Den varme dusjen etterpå, er det godt å være til da? Kanskje kan du gjøre et par tiltak innen kosthold, og prøve avholdstilværelsen? Lære deg kickboksing? Karate? Mindfullness? Bli kjent med flere mennesker? Du vet, den gode samtalen jeg nettopp hadde hjemme hos nabodama på kjøkkendate making snickers, mens mannen hennes satt i stuggu og barna lekte; den er mer verdifull enn all verdens make up, klær, botox, psykologtimer, restylane og tingetange shoppefjase.

De er rundt deg, andre mennesker. Get to know'em. De kan gi deg mer glede enn noe annet her i verden. Hvis ikke du er en forelder da. Barna mine gir meg den ultimate følelsen av liv, glede, mening, kjærlighet og takknemlighet. Jeg ber for dem hver kveld. 

 

Men forbilde? Nei jeg har intet. Men jeg er inspirert av min far, selv om han bor på den andre siden. Han var en superhelt av en pappa, og jeg ønsker å være en slik mamma som han var pappa for meg. Snill, varm og forståelsesfull. Det er bare det at jeg er ikke ham. Jeg har kortere lunte, lever med en sinnslidelse som jeg kaller gave, har pms en gang i måneden og er i det hele og det store et helt annet menneske. Man kan ikke bli som andre; de togene har gått. Men man kan kjøre sin egen bane. Utvikle sin egen vei, og det mot en original endestasjon. 

 

Kjære deg. Alt du ser rundt deg, er vel og greit. Men løsvipper, operasjoner, spraytan, løshår, make up og dyre klær; det er ikke livet. Du kan stanse, snu deg, og se inn i øynene til en sjelevenn. Det er ikke dyre vipper og spraytan du setter pris på å se. Ikke extentions heller. Du vil kjenne auraen av trygghet, og høre stemmen hennes. Du vil kanskje ha en varm klem og sitte i timesvis og bare skravle. Ingen av dere er hverandres forbilder, men dere kan godt la dere inspirere av hverandre. Lære noe nytt. Knytte trygghetsbånd. Oppleve noe penger ikke kan kjøpe.

 

I kveld skal jeg åpne en bok det er vanskelig for meg å lese. Det koster mye av meg, og jeg har passert side 100. Hundre sider om dødfødsler. Hundre sider for en nær venninne av meg. Det er min måte å være der for henne på i den forferdelige sorgen, å lese boken som handler om hva hun og mange med henne, går gjennom nå. For ti år siden ville jeg vært nettopp en sånn venninne. Jeg er mitt eget framtidsbilde, nå, akkurat slik jeg ønsker å være. 

 

Nei, du trenger ingen forbilder. Du trenger å gå til nærmeste speil og forsikre deg selv om at du er bra nok akkurat som du er, og at dine framtidsambisjoner er skapt av deg, og ingen andre. Du er hel, du er klok, du er vakker og du kommer alltid til å være god nok. Helt uten det hypermoderne ordet "forbilde". 

En spesiell beskjed

 

 

Jeg lå i sengen min og lyttet til treåringene Even og Johannes sine annenhver: "Apekatt? Ja oi, enda en apekatt" der de lå og holdt hver sin bok. Den ene om dinosaurer og den andre om Daniel drage. Jeg forsøkte å overbevise dem om at det var drage og dinosaur. Men nei. Apekatt. 

 

Akkurat da kom Tuva på fem opp med denne lappen til meg. "Vi rydet for deg for vi elsker geg hilsen mathias og tuva."

 

Fantastisk! Ååå det er så diggbart! Her er jeg så superheldig at jeg får ha mine egne herlige barn hjemme, og så får jeg i tillegg ha tantebarna mine Tuva og Johannes på overnatting to netter! Jeg fikk altså denne verdifulle lappen av de to eldste i det jeg la ned de to yngste. Aah; mammatantehjertet mitt! 

 

 

Å være mamma er en fest. Her er et par bilder fra en spennende ridetur. Snille Ankie (Ankiesinn.blogg.no) tok med min Mathias ut i skogen på hesten Vider, og jeg peste etter.

 

 

En vakker dag, og en strålende styrkeprøve for en tøff 8åring.

 

 

I dag har vi vært utenfor her og latt akebakken få gjennomgå. Etterpå ble det taco som bare pokker, før vi koste oss med risengrynsgrøt til kvelds. Mellom måltidene fikk de riktig bråket og lekt seg glugg både i kjelleren og oppe på loftet. Kanskje ikke rart kidsa elsker meg nå, humre. Jeg har det iallefall som plummen i egget, surrounded by LOVE. Oppe på loftet sover 4 godklumper. Jeg bare gleder meg til de våkner i mårra tidlig; I can't wait!

 

Bipolare harry-tanker

 

Jeg sitter på Harrybussen, og foran meg sitter Harry og Marv fra Alene hjemme. Ingen tvil, det må være dem. Og siden de lukter en blanding av snus, sigg, sprit og "hva er dusj", føler jeg meg like sær som hun sinnadama i Kardemomme by. Sofie? Burde vel flytte meg, men disse to må jeg serrrriøst følge med. 

Neida. Bare litt. 

Men lell.

 

Selvfølgelig sitter en som ligner på en av verdens kjekkeste menn en to tre seter foran her. Rett bak ham sitter julenissen, og det var rett før det plumpet ut av meg da jeg så han på bussholdeplassen: "Næh, nissen er det deg? Og Harry, og Marv! Og nesten-kjekken jo! Og så meg." 

 

Vel. Så er vi her da, på vei tilbake fra Harryland. Vi har handlet omkring i sweedish shop med sperrende og krasjende handlevogner. Kanskje har vi tatt feil handlevogn også? Jo. Ja. Det var meg det. Jeg rakk å putte oppi to store melkekartonger før jeg gräbbat vognen og ruslet gjennom meieridelen. Da jeg lusket tilbake med vognen, turde jeg ikke ta opp melken, for da så det jo ut som jeg stjal. Så kom det en elegant dame gående.

 

-"Hei, haha jeg tok vogna di og der oppi ligger to melk som jeg puttet i og greier. Hihi."

 

-"Excuse me, what did you say?"

 

-"Well I took yours and then I put some milk in it. Sorry. Hihi!"

 

Jeg humrer litt for meg selv mens jeg titter ut i bekmørtna utenfor bussen. Der ser jeg en bipolar skapning med blond hårkrise på 37 år som har fått to kviser, og jeg tenker på når jeg begynte å glede meg over slikt. Kanskje føler man seg young, wild'n free når man får seg ei sånn ei etter fylte 35? Jippi.

 

Hvordan går det med Harry and Marv der framme? Skal jeg fortelle Marv hvordan han får senket setet bakover? Han strever men får det ikke til. Jeg lar det være.

Har kjekkingen dame? Type? Hvorfor kan ikke bipolar bety at jeg er crazy nok til å spørre ...om vær og vind, og om ikke han vil sitte her med meg og late som han ser bussjåførens film "Børning 2"?

 

Whoop whooo kom og sitte litt med mai, jai vil snakke litt med dai. Whoop. (Nope nope, Jai er for shy!)

 

Ungdommene i (barnehagen ...bettremeg, det var nesten) baksetet, fikk latterkrampe da de klaget på lyden, og jeg sa: "Dere kan jo dubbe?" 

-"Hæ?"

-"DERE KAN JO DUBBE, DERE?"

-"Hihii wrææl æh æh æææh!"

 

Plutselig ser jeg konturene av velkjent begynnende by rundt bussen, og siden jeg har storkost meg med å ha flyttet inn i bussen som vanlig (selv om jeg ikke var alene hjemme on the road) må jeg skyndte meg ned sekkepakking. Ikke spør hvorfor, men posen med det siste kokte egget bare må jeg ha med meg. I det jeg setter meg pakket og klar til å gå av bussen på setet ved siden av Harry og Marv, begynner en av dem å snakke smilende til meg. Plutselig er de ikke så skurkete uflidd likevel, men riktig så hyggelig. 

 

Det var vel mer jeg selv som var en raring, der jeg satt med kokt egg omgitt av eggeskall i en pose i ryggsekken min. Hell yeah. Sånn er det som regel. Og hvor crazy er det ikke å ha buss-skrekk på lik linje med flyskrekk? Say a pray, I say! But I'm a survivor, you know.

 

Jeg vinker smilende til Harry og Marv, og de vinker smilende tilbake. Nå skal de nok hjem og bare være alene, de to.

 

 

In a bipolar mind, you're one of a kind.

I sometimes deal with fantasy thinking,

like ring ding ding.

Well I can't explain

Cuz there aint no pain,

but more like comedy

as long as there is remedy.

 

 

Marita (25) mistet alt håret på 4 dager

 

Det er torsdag 10. august 2017, og en helt vanlig morgen for de aller fleste. Men ikke for Marita (25). I det hun våkner til, ser hun i ørska at puten hennes er dekket med hår. Hun kommer seg ut på badet i en fart, og stiller seg foran speilet. Der drar hun i håret mens hun studerer speilbildet sitt. Det faller av. Håret virkelig faller av.

-"Jeg fikk panikk!" forteller Marita, og forteller om den første dagen av den fortvilte krisen: "Jeg så jo hvilken vei det gikk. Skjønte at alt håret mitt faktisk falt av."

 

I dagboken sin skriver Marita: 

Torsdag 10. August; 
Herlighet! Startet dagen med å finne storparten av mitt eget hår på hotellputen min. PANIKK! Hvordan i alle dager skjedde det her, på én eneste natt? Ikke var det mange timer med søvn heller. Knappe 5 timer. Shit! 

 

Marita ringer legen og frisøren. Hun får time dagen etter hos legen, som kommer til å fortelle henne om Alopecia universales. Om hvordan hun faktisk ikke kommer til å få håret tilbake, og at alt håret på hele kroppen kommer til å falle av nå. Etter hun har vært hos legen kommer hun til å måtte oppsøke frisør. Livet skal endres nå, og hun går inn i en ny fase som krever mot av henne.

 

Dagboken hennes vitner om tøffe timer:

 

 Fredag 11 August. 
Med skolestart om knappe 5 dager kjenner jeg at angsten kommer. Har visst fått Alopecia. Hva er oddsen? Egentlig er den lik null. Typisk min uflaks! Er det i det hele tatt noe jeg ikke får? Nei. Nekter å sette meg på skolebenken uten hår på hodet, og selvfølgelig er det helg.. og den leveringstiden på parykken jeg fikk bestilt i dag er lengre enn som så. Flott. 

 

For det et like før skolestart for ei ung dame med tre barn på 1, 4 og 7 år, og sannheten synker ikke inn enda. Hun håper inderlig av det er den uforklarlige sykdommen som skal forsvinne; ikke håret hennes. At alt skal bli som før, og at håret skal vokse ut igjen. Hos frisøren skjønner de fortvilelsen hennes, og parykk-bestillingen blir til hastesak. Det er hos frisør Bello i Stjørdal at Marita blir tatt på alvor.

 

August. Sommer og sol. Mens jevnaldrede drar på stranda eller telt-tur, står Marita inne på det hvite, flislagte badet sitt. Badet med det store speilet, stellebordet og badekaret. Selv om det er lyst, er det mørkt og trist i hennes sjokkerte verden, der hun står og gråter. Hun river ut store hårmengder av det sorte lange håret sitt, og det er vanskelig å godta. Dette skjer bare ikke.

 

Lørdag faller ned i vasken sammen med det meste av håret og alle tårene. Marita spør en venninne om hun kan låne hårmaskinen til typen hennes. Det får hun, men bruker et døgn på å mote seg opp.

 

-"Søndag barberte jeg av meg resten av håret mitt. Etterpå gikk jeg frem og tilbake mellom 2 store speil ute i gangen, og speilet på badet. Studerte hvordan ansiktet mitt så ut og sånnt. Det var uvant, men godt å endelig få barbert av det, så slapp jeg påkjenningen ved å miste det."

 

Hun skriver i dagboken:

 

Søndag 13. August. 
Når det ser ut som om man har skabb er det bedre å fjerne restene av egen fri vilje. Fri vilje er vel å ta i.. eget valg var det vel uansett. Jeg og Ivar sto sammen på badet å fjernet håret på hodet. Det er alltid  Ivar som får gjennomgå! Stakkars brore ❤ Er det ikke fødsel han må være med på, så er det jaggu det her også. Jaja. Hva har man søsken til? 
Det sagt; Det føltes befriende. Ikke så det såååå ille ut, heller. Ikke fint, men heller ikke stygt. Feelin' like Sinnead O'Connor når sant skal sies. Kan vel lære meg å leve med det her bare parykken kommer til skolestart. 

Mandagen etter fikk Marita en telefon som gledet et ungt sinn; parykken hadde ankommet salongen. 

 

-"Jeg syntes ikke den var fin. Den var mørkebrun, ikke sort som mitt var. Og det var mye mer hår på den enn pent var. Som å dra fra frisøren og ikke være fornøyd" sier Marita, som nå skulle få merke de økonomiske innhuggene denne sykdommen skulle gjøre i livet hennes. En alenemamma som fra før av akkurat fikk endene til å møtes, måtte nå inngå nedbetalingsavtale med frisørsalongen om en parykk til 13 000 kr. 

 

-"Jeg skal starte nedbetalingen nå, etter et halvt år. Parykken hadde levetid på 5 måneder, så nå er den utdatert og jeg har klipt den. Jeg har gjort alt for å bevare den, og nå har jeg ikke råd til ny. Jeg setter den på et isoporhode for å vaske den, klippe den, og den henger der mens jeg sover."

 

Marita forteller om frisørproduktene man i tillegg må bruke mye penger i måneden på. Spesialprodukter som shampoo, balsam, hårkur og balsamspray må til for å bevare slike parykker må til. Det holdt ikke med sjokket og fortvilelsen, nå måtte hun innse at dette kom til å koste mye mer enn hun kunne gape over.

 

Tårene stanset ved barbermaskinen. Hun hadde grått mye, men nå var det godt å ha fått barbert av alt håret. Parykken strammet rart, men under den kunne hun gjemme seg. Og hun fortsatte å skrive i dagboken:

 

Onsdag 30. August
Tre dager er gått siden huden begynte å brenne. Føles i alle fall slik. Det er vel bare slik det er når håret på hele kroppen slipper hårsekkene. 
Men som alt annet kommer jeg meg helt sikkert gjennom det her også. Det er jo tross alt bare hår! Parykken er awesome. Dessuten så er det faktisk ikke så verst å ordne håret på kvelden å sette den på isoporhodet. Sparer en del tid på morgenen. Helt greit for min del.

 

Skolen starter for høsten, og Marita sitter i kantinen med medelever og venner. Det er 1.skoledag og de fleste elevene er stylet og freshe. Plutselig utbryter ei jente: "Hå? Marita, seriøst? Har du begynt med parykk?

 

-"Jeg la hendene foran ansiktet mitt og lo av nervøsitet, for jeg var redd for at resten av kantina skulle få vite det. Så sa jeg: "Ja jeg har det. Du skjønner, jeg mistet alt håret. Jenta svarte bare "seriøst?" og jeg glemmer aldri ansiktsuttrykket hennes. Hun ble stiv i maska."

 

Det er stor kontrast på da og nå. På den tiden hadde den unge alenemoren et håp om at det ikke var vedvarende. Nå har sannheten sunket inn: "Det er bare hår, og det kommer ikke tilbake." sier hun med stødig blikk og en ro over seg som forteller om aksept og mot.

 

Det gjør ikke lenger noe om folk vet. Det har ikke noe å si at folk tror hun har kreft og stirrer på henne når hun åpner døren uten parykk. Eller som den dagen hun dro til barnehagen uten parykken: "De glodde. Men det skjønner jeg. Jeg hadde vel glodd selv sikkert."

 

Hun må leve med en hud som brenner og et ønske om øyenbryn og øyenvipper, men tar det hele med en tapperhet man bare kan beundre.

 

-"Det er ganske feminint å ha hår. Det å flette, farge og sette i strikk. Irritere seg over at hårsveisen aldri blir bra og sånnt. Men nå har jeg sykdommen Alopecia universales, og sånn er det bare."

 

Direkte tatt ut fra Norsk legemiddelhåndbok om Alopecia:

Alopecia areata er flekkvist håravfall, alopecia totalis omfatter hårtap i hele hodebunnen og alopecia universalis alt hår på hodet og kroppen. Man mener at årsaken er en autoimmun, forsinket hypersensitivitetsreaksjon mot et hårassosiert antigen.

 

Forbipolene takker for bloggervjuet, og lar ikke denne saken ligge. En så tøff ung alenemamma som dette fortjener all den lettelse hun kan få. Har du idéer er du velkommen til å ta kontakt på https://www.facebook.com/forbipolene.blogg.no/   

 

Mobbing til økonomisk ruin er nå tillatt

 

Vi står og ser på at en av våre dyktigste frisører brennes på et usynlig bål. Det er hett i kampen, og det hele startet svært uskyldig. Hver dag skjer slikt. Bartendere nekter minoriteter servering. Enkelte får ikke adgang på restauranter. Noen blir vist ut av butikker, av forskjellige årsaker. Men Merete Hodne fikk ikke lov til å si sannheten. Hun kunne ikke behandle håret hennes i salongen sin. Hodne's frisørsalong inneholder ikke skjermbrett, har store vinduer, og kvinnen som stod utenfor hadde hodeplagg hun ikke kunne ta av der inne."

 

Som Sylvi Listhaug ble hun også tolket til det mest paranoide ugjenkjennelige. 

 

Så ble hun anmeldt. Så ble hun mobbet offentlig. Kalt noe så forferdelig som "nazifrisør". Som om hun var en vits. Hun prøvde å si fra, prøvde å forklare i retten at hun ikke ville bli kalt noe så stygt. Så begynte alt dette å koste penger. Hodne anker igjen, og vi har bestemt oss for at staten ikke skal få ruinere vår tøffe frisørdame, som btw slettes ikke er noen rasist med sin flerkulturelle vennekrets. Vi som kjenner Merete Hodne, vet godt hvor inkluderende hun er. Vi vet hun er klok og opplyst om blant annet religioner og ideologier.

 

Støtt Merete Hodne i kampen mot Løgnaslaget's mobbing til økonomisk ruin inne på støttesiden: https://www.facebook.com/St%C3%B8tteside-for-Merete-Hodne-800302900140119/

 

Kontonummer 33351044107

Vipps: 41516033

 

Merete har takket nei til flere intervjuer på radio, fjernsyn og aviser i det siste. Det har vært for tøft å bli framstilt som en kynisk nazist når sannheten er en helt annen. Hun står nå fram med hvordan det er å føle seg tråkket på i den verste grad man kan tenke seg.

 

-"Etter høringene der jeg forsøkte å få Løgnaslaget til å slutte å bruke ordet 'nazifrisør' om meg, begynte selvmordstankene å dukke opp. Før den siste dommen kom den siste fredagen i januar 2018, visste jeg ikke om jeg kom til å greie det." forteller Hodne, som tapte og anket igjen.

 

Nå er hennes økonomi lagt i ruiner, og hun får altså svi på usynlige heksebål, mens hun ikke lenger makter å forholde seg til hvordan hun har blitt framstilt i media. Hun innser at hun ser ut til å snart må selge alt hun har, flytte barna til barnefar, bo på hybel og selge salongen sin. Provokasjonen fra den tildekkede kvinnen i 2015 som Merete ikke så seg råd til å behandle i sin åpne salong uten dekkemuligheter, har satt dypere spor enn man skulle tro var mulig. 

 

Mange ønsker nå å støtte Merete Hodne økonomisk, men man har måttet overtale henne til dette. Nå har hun tillatt det, og det er mulig å sponse henne slik at hun unngår å miste hus og grunn mens hun kjemper mot mobbingen. 

 

Hvis du ønsker å støtte Merete med en krone, en tier eller hva du måtte ønske, gå altså gjerne inn på folkets støtteside på facebook, i link https://m.facebook.com/St%C3%B8tte-side-for-Merete-Hodne-800302900140119/

 

Eller du kan, som skrevet over, støtte direkte herfra:

 

Kontonummer 33351044107

Vipps: 41516033

 

For mobbing er ikke tillatt, men vi har lov å gi gaver. Mange bekker små blir til stor å. Har du en krone å gi, skal du vite at den bekken også bidrar til den store elven. Del også gjerne dette innlegget på sosiale medier.

 

 

Kjenner du Merete Hodne, eller kjenner du kun til hvordan hun har blitt framstilt i media? For der er hun svartmalt ved hjelp av mindre heldige bilder, antakelser om kynisme, og hekseprosesser som mer kan ligne på heksejaktene i Vardøhus på 1600tallet enn rettssystemet i 2018. Visste du at hennes leietaker kommer fra Erithrea? Eller at hun har venner fra flere nasjoner, og langt fra er noen rasist? Synes du det er greit å kalle noen "nazifrisør" og skylde på humor, mens hverken Pippi Langstrømpe eller Hellbillies kan synge hva de vil i dette ytringsbefridde landet? Hvor går grensen til mobbing, når en av våre egne bryter sammen og begynner å tenke tanker om å slippe?

 

Visste du at Løgnaslaget under hele rettsaken har mobbet og krenket Merete Hodne med god hjelp av en partisk dommer? Eller at en annen dommer mente hun burde få oppreisning? Visste du at Løgnaslaget først prøvde å framstille Merete som nazist i retten, mens de brukte dobbel hersketeknikk ved å påstå at "nazifrisør" jo bare betyr "streng frisør"? Hva er det neste ordet de skal bruke, og pakke pent inn? Det samme som Pippi og Hellbillies? Var det ytringsfrihet de skyldte på? 

 

Meget mye som ikke kommer fram i media om starten på historien om Hodne kan du lese her: http://m.forbipolene.blogg.no/1491135863_sannheten_om_merete_hodne.html

Ut på reise igjen

 

Det er rimelig tomt her nå. Space. Den space jeg behøver for å joine nok en reise. Jeg har aldri før skrevet om det jeg snart skal i gang med å skrive om. Ingenting av hva jeg før har skrevet ligner på det jeg har notert under et vakkert intervju i dag. 

 

Vakkert, fordi god damned hvor hun er tøff, hvor hun er rå. Noen mennesker lærer seg raskt å danse i regnet. 

 

Når jeg får lov til å skrive en historie, jubler hjertet mitt. Da får jeg dra på reise sammen med vedkommende, på en nær måte. Jeg får leve meg inn i hendelser jeg selv aldri har opplevd. For ikke å snakke om den verdifulle tilliten det er å få gjøre oppgaven det er å sette ord på det for dem. 

 

Jeg synker inn i nok en historie, og flyter med. Greier ikke å vente, men bare må begynne nå i kveld. Få fargelegge timene hennes, og male dager hun aldri glemmer. Tenk at jeg får det?! Det er en gave. Ikke en skrivejobb, men en skrivegave. 

 

Noen vil danse i kveld. Noen vil synge. Jeg vil skrive.

 

Jeg er så lykkelig. Kjenner at jeg lever nå som jeg skal dra et halvt år tilbake i tid, og plassere bokstaver der som skal få henne til å føle seg så spesiell og sterk som hun er. Gi meg timer og dager; så skal dere få bli kjent med henne, dere også. 

 

God helg fra Lykketoppen

Har du en Mars til Venus?

 

Hvorfor? Hvorfor ikke? Hvorfor?

 

"Fordi du har barnefri i 6 dager din dått! Kjør på!" 

 

"Men hvor finner man en utenfor møteplasser og tindersukker?"

 

"Bruk bloggen, snuppa!"

 

Men jeg kan ikke tenke meg noe mer pinlig enn å bruke bloggen som kontaktannonse. For her har jeg jo vært åpen omkring hvor deilig der er å være totally singel. Her om dagen snakket jeg med ei venninne om det å både digge singellivet og samtidig ha lyst til å dra på date. Fordi det er spennende, og gir følelsen av ekstremsport; så pinlig flaut er dating for min del. Det er noe av det morsomste jeg har opplevd, og jeg kunne skrevet en bok om datetabber.

 

Såe. Har du en kompis jeg kan låne en kveld? En gammel freak med sans for humor, ærlighet, reising og en uforpliktende kveld på byen eller noe sånnt? En som ikke har tenkt å gifte seg etter en times tid, og som har føttene plantet på jordskorpa? En som skjønner at barna mine kommer først forever?

 

HAR du? Send ham på mld til https://www.facebook.com/forbipolene.blogg.no/  

 

 

Alenemamma's fancy økonomi-tips

 

Let me inspire you 🌻🥀💋💄👠👖👗👢💍📿🌼🌺

Sparer du til sommerferie? Er du en av de fleste; med ganske middelpreget økonomi? Har du barn, og tar oppgaven med fordeling av penger utover uker, måneder og år, dønn seriøst? 

 

Da er du nok som meg, bare at jeg er ganske ekstrem. Min økonomiske overbevisning handler om å være mer enn grådig ovenfor meg selv, fornøyd med hva jeg har fra før, og samtidig spandabel ovenfor andre. Jeg vil heller spandere og ha med små gaver til vennene mine, drive med veldedighet; se andre glade og ta med barna mine på opplevelser og reiser; enn å leve som en hodeløs kalkun av en egoistisk sløser. Samme hvor høy inntekt jeg har.

 

Jeg kommer tilbake til min ekstremhet innen money, honey; men først noen tips til deg som ønsker å stramme inn av diverse årsaker

 

-Make it: På bildene ser du meg og min nye hobby: smykkelaging. Perlene har jeg samlet opp fra ødelagte smykker f eks kjøpt brukt på fretex, samt mine egne gamle og ødelagte. "Jeg trenger egentlig å kjøpe meg nye øredobber og smykker", tenkte jeg her om dagen. Yeah right. No mercy; her skal alle unødige utgifter under lupen, og hva pokker skal jeg med "nye øredobber og smykker" når jeg kan skape mine egne perfekt tilpasset min stil? Finn frem kunstneren i deg og sett i gang: reparer, retro skap fra hva du har, og vintage it.

 

-Rydd i garderoben også, rett før payday. Du finner raskt ut at du ikke behøver å kjøpe nye klær denne måneden. Gjør det samme neste måned. 

 

Soda stream og funlight: Er du glad i brus, er dette en unødig utgiftspost. Særlig siden det finnes soda stream og funlightsaft. (Kjøpe brukt?) Mix din egen sukkerfrie eventyrbrus med rød funlight og brusmaskin. Og nei, jeg er ikke sponset av soda stream, men hekta på brus og lavkarbo. Da er det godt med brusmaskin og funlight.

 

-Billigproduktene: Ikke undervurder first price, extra, prima og softstyle, samme hvordan designet på flaskene skriker cheep. Hell over på brukte coole flasker hjemme. Hvem kommer til å huske de månedene du brukte billig shampoo, balsam, cocosa til krem og hårkur; og billig dusjsåpe? 11 kr flasken, og du overlever faktisk en stund uten at det oser ferskenduft i dusjen. Til parfyme er det no shame å bruke deilige H&M parfymer til 39 kr stk. 

 

-Lowcarb lifestyle: Det skader ingen å leve på lavkarbo et par måneder. Kutt sukker, melk, frukt, godterier, pasta, ris, potet, potetgull, juice, og alkohol. Visste du at det er mye mer cvitaminer i paprika enn i appelsin? Legg dårlige unnskyldninger til side, og kom deg inn på bloggen til meglerfru1, der du kan godte deg i deilige oppskrifter. Du kommer til å freshe deg mot sommeren, og undersøkelser viser at lavkarbofolket faktisk sparer mye penger mot sitt forrige kosthold.

 

- månedsplan: Det nye her i huset er middags-månedsplan i sammenheng med detaljert handleliste. Jeg har tegnet egen kalender for alle middager 30 dager framover, og alt skal handles inn og fryses ned tvert pengene ruller inn på konto. Jeg bor nær Sverige, så jeg benytter meg av Harrybussen for den svenske delen av handlelisten, og Norge's billigbutikker Rema og Kiwi for den norske handlelista. Det viser seg at denne handlelisten ser mye billigere ut etter middagsplanen, i forhold til alle mine tidligere lister. Jeg kommer ikke til å handle unødige mengder med kjøtt og tørrvarer, og vi kommer til å ha det helt fint; gode og mette. Alt er planlagt en måned framover i tid, og underveis kommer jeg bare til å handle inn påfyll av meieriprodukter, pålegg, egg osv. 

 

Mange elver små blir til stor å, brukte mine foreldre å si. Det er noe jeg alltid kommer til å huske. For jeg vil at den å'en skal være preget av kvalitet, opplevelser og veldedighet. Ikke av tullekjøp gone wild west.

 

Jeg er i tillegg så ekstrem at jeg ikke drikker alkohol, ikke røyker, ikke snuser, ikke har bil, går mer enn jeg bussetoger; spiser ikke godterier og lever ellers på lavkarbo der jeg iblant unner meg utskeielser på ris, pasta, potet og litt sukker. I stedet for å betale barnevakt for å betale meg inn på treningssenter, jogger jeg i nærområdet. Og nå har jeg altså tatt steget mot shoppestopp. Ingen flere klær, og smykkene lages hjemme. Jeg synes det er spennende, og fra før av er jeg fornøyd med sunn livsstil og økonomisk sans. 

 

Jeg var i et møte med to smarte damer i dag, og det nærmer seg prosess med total renovering av livssituasjonen. Det går mot lån og kjøp av bolig, og det kribler i magen min. Tiltakene jeg gjør økonomisk er i ferd med å bære frukter, og selv om det er et par bakker å gå enda, koser jeg meg på veien. Jeg er nærmere boligkjøp enn jeg trodde. 

 

Og på veien dit lager jeg gladelig mine egne smykker, i min egen stil, akkurat slik jeg hadde tenkt det, i de fargesammensetningene jeg digger 😍😍😍

 

 

Når psykopaten prøver å endre deg

 

Psykopat. Et utdatert ord. 

Man skal være forsiktig med å bruke ordet. Derfor bruker jeg ordet "peser" gjennom innlegget i stedet.

 

Driver du og endrer deg uten egentlig å ville forandre deg? Presser det på i en retning du ikke ønsker å blåse, som vissent blad i storm? Har du tenkt på hvorfor dette skjer? Forsvant latteren? Og hvor ble det av gløden din? Er du omgitt av et eller flere mennesker som ikke tåler at du setter grenser?

 

Det er et bredt tema, når det kommer til alle sidene ved deg. For det er mange, ikke sant? Og det er viktig at alle dine relasjoner respekterer alle dine mange sider.

Jeg har lært mye. Blåst meg bort et par ganger for mye, og bygd meg noen vindtette festninger med årene. Det funker fint.

 

For meg. 

 

Men ikke alle liker grensene jeg har laget meg her inne. Noen er litt vel optimistiske og prøver å lage storm ved å pese meg litt vel mye. Men der jeg før mistet balansen har jeg nå stålkontroll. Ingen kødder med denne dama mer, for det går meg hus forbi med vilje.

 

What to do? Det handler om å gi blaffen, ignorere, for så å begynne å tenke i andre baner. Som det faktum at vi alle skal dø. Vi skal måtte forholde oss til at folk forlater oss for alltid, og vi skal selv reise en gang, så hvorfor skal vi bruke tiden vi har på å forholde oss til manipulative, kritiske, egoistiske pesere? Å glemme en eksistens for sin egen helse's del, kan noen ganger være svært nødvendig.

 

Jeg har blitt vinden. Nå er det jeg som blåser. Hvis folk ikke gagner festningen min positivt, bare blåser jeg i det. Det er mye enklere sånn, og selv om det har tatt meg år og dag å bli så sterk, var det verdt det.

 

Hvis ikke alle dine sider duger for enkelte, er det lett å merke det på stemningen. Det er da du har best av å gi slipp. Det er ikke ditt, så gi problemet tilbake dit det hører hjemme. Når du gir blaffen, og blåser i det, senker du samtidig skuldrene dine, og bedrer helsetilstanden din med å stresse ned. Ikke et eneste viktig minutt behøver å brukes på unødige bekymringer. Konflikter er tidtakende og energistjelende; så hva skal du med det, når du kan bestemme deg for at dere tar det i himmelen hvis det finnes en himmel?

 

Hva bruker du dine verdifulle sekunder på? Tikk takk, sier det; så ikke la deg lure av andre's taktikk. Du har ikke tid til folk som ønsker å sette deg på sin egenkontrollerte berg og dalbane. Først vil de glede deg, så vil de ta det bort så du skal bli forvirret. Så vil de "prate ut", før de er i gang igjen med skiftende bris. Hanging in there? Mange sider har vi alle, men disse menneskene har store kontraster, som sjarmerende snill en dag, mot egoistisk kynisk neste dag. Neste gang de tar godheten bort, er det meningen du skal bli lei deg. For de vil du skal være avhengig av godheten de så kommer tilbake med. Ordet comeback får ny betydning, og siden du bare ikke ønsker å tro at noen er så kjip som dette, begynner du å bli sliten.

 

Noen kaller det psykopatiske trekk. Narsissisme. Jeg kaller dem altså pesere. Disse vet nøyaktig kalkulert utfra reaksjonsmønsteret ditt hvordan det "lønner seg" å kommunisere med deg. De bruker iskald stillhet, baksnakking, løgn og skuespillertalenter for å nå fram til ditt indre landskap. Med mindre du blåser dem bort. For kun DU kan bestemme om de skal ha makt over følelsene dine, eller om du faktisk tar over roret selv heretter. Unnskyld, beklager og sorry betyr ikke forandring. Se på mønsteret, du også, ikke la peseren i livet ditt være den eneste som får med seg mønsteret. Ikke la en peser slukke flammen i sjelen din med altfor mange kontrollerte stormer. Du KAN ta kontroll selv.

 

Stopp, stans. Se mønsteret, og bygg deg stille en festning. Begynn med å blåse bort smerte og følelser du ikke har nytte av. Jeg vet det er vanskelig, men det er vanskeligere å bli i de mentale smertene uten friheten din, og øvelse gjør mester.

 

La deg selv være nøyaktig det mennesket du er, og ikke kjeft på deg selv for alle de vanskelige følelsene slike mennesker har latt deg deale med i fortiden. Du utvikler deg alltid, men la det være i din retning, for dette er DIN reise.

 

Trenger du å ha kontakt med peseren? Hvis du av diverse grunner må til en viss grad; skjerm deg selv så godt du kan, og gi det pusterom, dvs tid. Det blir lettere for hver dag, og enklere for hver gang; å gi blaffen.

 

Etter å ha blitt litt av en herdet dame på dette med å skille olje og vann i følelsene, har jeg følgende råd å gi:

 

Det er nettopp olje det er; vonde følelser som er der fordi noen gir deg ubehag gjennom sårende ord. Vannet er ditt. Oljen er ikke ditt, og forurenser ditt indre landskap. Kvitt deg med oljen, og kjenn etter om livet virkelig er så verst uten den kjipe relasjonen til peseren.

 

Du KAN. Vi har gjort det før deg. 

 

Er det en nær relasjon som du bor med, ta kontakt med er krisesenter, og legg en plan.

 

Er det en peser i livet ditt som stjeler din energi og ditt humør, men som ikke er deg så nær? Spør deg selv hvorfor du beholder kontakten. Evaluer. Slike relasjoner kan gjøre stressende skader selv om de ikke er så nære.

 

Bestem deg for å bli ekspert på følgende: ignorering, positiv tenkning, å gi blaffen, skifte tankeretning ved tilbakefall, og egenkjærlighet.

Her er min valentine 💋💋

 

Hils på min valentine, nemlig navnesøstra mi.

 

Hva er vel bedre på Valentines, enn en lang og fortrolig prat med en god venninne, et par lavkarbokaker, og skikkelig update?

 

En venninnedate. 

 

Jeg er så heldig å være omgitt av mange gode spennende god damned awesome venninner, og hver eneste prat med dem er gull verdt, så denne valentines day er jeg glad for. Kanskje kommer det en prins ridende på hvit hest til helgen. Da får jeg peke mot sør, og nevne i forbifarten at det er der Mette Marit og Märtha bor. Men, kommer en freak of nature ruslende, da kan det hende jeg joiner.

 

Nå venter 7 dager med barnefri, og selv om jeg kommer til å savne barna, kribler det litt i magen. For det blir nok noe action, noe hvile og noe mer action, kjenner jeg meg selv riktig.

 

I'll keep you updated ;) Happy valentine night!

 

På vei til selveste Valentines-daten!

 

 

Så ble det 3 valentineskort og en date på selveste Valentines da, og her sitter jeg på bussen på vei til daten. 

 

En dag som dette skal tilbringes sammen med mennesker som verdsetter en, synes jeg. Noen som bryr seg. 

 

Jeg gleder meg til å spise kake og snickers sammen med denne personen, og jeg kommer tilbake til hvem det er utpå kvelden. 

 

Wish me luck, if you don't suck!

Slik takler du motgang bedre

 

 

Når hjertet banker heftig og klumpen i halsen vokser seg enorm og smertefull, er gode råd dyre. Man ønsker seg et realt triks, og det kan kjennes ut som om verden raser sammen. Kanskje er det et dødsfall som har skjedd. En dårlig beskjed fra legen. En krangel med noen man er glad i. Man vil reagere, rope høyt, skrike, gråte og klikke.

 

Men før du gjør det; Dette er mitt råd, og det heter

 

SPEILBOBLA

 

Sett deg, eller legg deg. Lukk øynene og trekk tre rolige drag med luft på lungene, mens du lar de heftige følelsene fare forbi deg i det du roer litt ned. Nå skal du bruke din fantasi til å roe ytterligere ned, og ingen andre enn du selv skal få kontrollere din hjerne og ditt hjerte:

 

Se for deg at det danner seg en enorm (bevegelig såpe)boble med speil omkring deg. Dette er din beskyttende og trygge sfære, og du kan se for deg at den er ganske stor. Putt et par snille alver på speilet, som til enhver tid holder det rent. Alt ondt som kastes mot boblespeilet omgjøres til kjærlighet og kastes tilbake dit det kom fra. Alt godt slippes gjennom av dine hjelpere alvene. Her inne er du trygg, og det beste er jo at alt dette er usynlig. Dette heter VISUALISERING, og er godt brukt innen, blant meget annet, idrett, selvutvikling og business.

 

Nå har du laget speilbobla og dine hjelpere; alvene. Du skal nå videreutvikle den, og ved hjelp av din fantasi vil du nå fokusere mer på din speilverden enn det som skjer rundt deg i den virkelige verden. Du skal nemlig ikke være alene fra nå av.

 

Innom speilboblen er det vakker natur med rennende vann, en sofa, blomster og alt du synes er vakkert og beroligende. Så plasserer du dine nærmeste venner sammen med deg inni bobla di.

 

Når jeg sliter med vonde følelser, setter jeg meg inne i speilbobla mi. Der lukker jeg døren for alle som ikke respekterer meg. Så putter jeg mine nærmeste venner inni speilbobla hos meg, og ser og hører for meg nøyaktig hva de ville sagt. Hva hadde Solfrid sagt meg til nå? Jeg ser henne for meg, og hører hva hun sier. Siri, Christina, Helene, Raaya, Liz, Ankie, Grete, Liv og Janne sitter også der i sofaen og har et slags brainstorming råd. Så forteller de meg hva de mener. Jeg kjenner dem såpass godt at jeg vet jo hva de ville sagt. Liz, Janne og Raaya kjenner ungdommen i meg, Grete og Solfrid kjenner den bipolare delen ved meg, Ankie deler erfaringer med meg, Liv er mye eldre enn meg og Christina og Siri er mye yngre enn meg. Jeg har snakket veldig mye med dem alle, og vet godt hva de ville sagt i visse situasjoner.

 

Blant annet ville mange av dem oppmuntret meg til å finne styrke i situasjonen. Ei ville sagt at jeg burde gråte litt først, så ville ei annen sagt at jeg etterpå skal fortsette å puste dypt, før ei annen ei hadde bedt meg finne girlpoweren i meg selv og gønne på. Inni min egen lille trygge verden er jeg altså nå omgitt av gode venner som jeg kan stole på. Deres påminnelser og råd er verdifulle og får meg til å slappe av.

 

I speilboble-visualiseringen tillater du altså besøk av gode, varme, kloke venner som ønsker deg bare godt. Mens idrettsutøvere visualiserer at de vinner konkurranser, holder pokalen i hånda og stiger opp på pallen, visualiserer du en samtale med flere gode venner på en gang, i en trygg speilbobleverden. Dette for å deale med altfor mange følelser på en gang. 

 

Jeg skiller samtidig andre's negative følelser fra min egen følelsesverden, mens jeg sitter i fantasisofaen og mottar kloke råd fra vennene mine. 

 

For deg som har ekstra utfordringer pgr av diagnoser:

 

Å leve med en diagnose handler mye om to m'er. Mestring og medisinering. Samme hvor stabilt medisinert man er må man lære seg å mestre følelser, hjertebank, klump i halsen og impulskontroll. 

 

Det er så mye mer som sårer for en bipolar enn en uten. Så mye mer som setter konsen ute av spill for ei med ADHD enn ei uten. Verden er så mye mer komplisert for en med scizofreni enn en uten. Detaljene skinner så mye kraftigere for de med asberger enn for de uten. 

 

Jeg har bipolar 1. Psykiatri og venner mener jeg har ADHD i tillegg. Jeg gjør alt, og da mener jeg ALT; for å holde meg frisk. For jeg har vært så sjuk at tvangsinnleggelse var det eneste rette, da jeg trodde radioen spilte alle låtene spesielt til meg. Så sjuk var jeg, at jeg trodde noen skulle forgifte meg, og P3 skulle redde meg over grensa ved hjelp av en lastebil. Ren paranoia i tynn forkledning, og alle tvangstanker som finnes, på en gang. 

 

Jeg kan lett falle et par hakk tilbake i denne verdenen dersom jeg inntar all falsk stimuli unntatt koffein. Derfor rører jeg ikke alkohol, og holder meg ellers unna all rus. Koffein bruker jeg til å gire meg opp for husarbeid og party.

 

Jeg mestrer det å ta valg som medisinering, kosthold og avholdenhet. Men det holder ikke. Jeg er fortsatt et følelsesmenneske, og jeg blir mer såret og mer glad enn gjennomsnittsmennesket. Bipolar betyr sårbarhet, og når medisinen lithium gir strålende beskyttelse, og løfter meg; forsvinner overtolking, men ikke følelsene mine. 

 

Det må visualisering og mindfullness til for å deale med de store følelsene. Vi som lever med diagnoser har også god fantasi. Bruk det. Visualiser og påvirk pust og hjerterytme. Skjerm deg fra folk som kanskje ikke er helt bra for energien din, og ta kontroll på følelsene dine inne i ei speilboble sammen med gode venner. Prøv det. Det er verdt det ;)

Tidenes linselus

 

Da jeg var på fest i går opplevde jeg noe helt snodig, nemlig tidenes linselus. Jeg knipset noen bilder, og da jeg så gjennom dem i dag, holdt jeg på å le meg ihjel. Jeg snakker selvfølgelig om denne ballonglignende greia på kjøleskapet hjemme hos Christina. Oh my lord. Harru z. 

 

Å, den rumpa der? Det er helt vanlig på fest her i Trøndelag. En såkalt assie, i stedet for selfie. Hvem sin det er får du derimot ikke vite. Uheldigvis er den ikke min, for min har krympet i lavkarbovask og egner seg ikke på assiebilder Heldigvis har ingen blottet seg her nå; det der er jo ei tynnstrømpebukse, må vite.

 

Jeg lo meg gjennom kvelden i går takket være disse sjarmisene:

 

(Teksten fortsetter under bildene)

 

Etter festen dro jeg hjem, og Tore og jeg spiste rakfisk klokken halv ett på natta. Livsnyter er mellomnavnet mitt, mmm. I dag? Vel, da vi skulle hente kidza hos mormora, kom vi ut for en aldri så liten søndagskonkurranse. Sunday better be funday, ikke sant? Vel, slik er det værtfall for meg som aldri rører alkohol: fest er det hele uka lang. Mormora bruker å ha et par slike konkurranseidéer på lager (som egg på skje, rockering osv) og da er det no mercy, iiiha! Her er Torefar i full gang (og han vant nesten konkurransen, slått overlegent av en godt trent mormor):

 

10 grunner til at damer samles på do når det er party i stua

 

Har du noen gang lurt på hva damer egentlig gjør sammen sååå mange samlet på do, når festen er på stua?

Here we go!

 

1. Tissetrening 🚽 Foregår slik: Man øver seg på å tisse (på do) mens andre er til stede i rommet, i ren feministisk antirosa felles-ånd. Hvis man promper 💥 bare ler man høyt 🤣😂😅 slik at de andre ikke hører.  Eller fyr løs som bare en ekte lady kan. 

 

2. Selfis. Eller selfies om du vil 📸 Inne på badet kan man i full forståelse plutselig act like teens, og ta bilder med mindre pinlig følelse enn ute i stuggu blant resten av festen.

 

3. Parallelt multitsnakk. Man får unna 3 serious talks på en gang, og på under 10 minutter, dersom man er 6 damer presset inn på et toalett 👭👭👭 Hvordan dette foregikk på utedoens tidsalder? Aner ikke. 

 

4. Latterkramper. Fnising. Lattis. Fliring. Med andre ord: livsforlengende tiltak i trygge omgivelser. 🤣🤣🤣

 

5. Drastiske forandringer av utseendet. Oversminking, styling, rasering av hårsveiser, banning og fresing foran speilet 💄👢👒💅

 

6. Show off. Som for eksempel hvis du føler for å kvitte deg med hele den forbannade "hold in" (more like "hang out") hudfargede mega trusa, når det er din tur til å tisse som i punkt 1.

Hvilket bringer oss til punkt 4: Show it to the ladies, og de får noe å le av. Du også, for du har selvfølgelig selvironi så det holder i mengder. Og du tåler tilbakemeldinger som at den megatrusa er "prevensjonsmiddel i seg selv" 🚫

 

7. Sextalk! 🙆‍♀️ real much bader👌 than fifty shades darker💋Noe more to say.

 

8. "Hvem skal ut?" rekkopphånda! Hvem skal ikke, rekknedhånda!🤚🤚🤚🤚🤚🤚

 

9. Av med kjolen, på med trash. For plutselig gidder man ikke være vakker lenger. Nå er sminken long gone med latterkrampene, håret is a mess, og det er best å matche med klær som står i stil med toppen. Dessuten: dette doshowet er det beste med festen, så nå har du hatt moroa di. Beautiful, hot, or not? Who cares?

 

10. Fyll inn:

 

 

Her er min lille hemmelighet 💙

 

Gratulerer med morsdagen alle m@thers out there! Tenk at jeg skal dele min lille hemmelighet med dere akkurat i dag. Livet er snedig, dere, hva?

Jeg er i lykkerus!

 

For sannheten er at jeg tåler gluten, men så tåler jeg ikke gluten, og så tåler jeg gluten lell!?!

 

Barnefar Tore og Mathias 8 år bruker å tulle med at de har glutenfriallergi; kanskje er det noe i samme gata jeg lider av.

 

Lavkarboguri sjøl her, spiste burger på fredag sammen med Tore. Så fortsatte jeg å spise gluten på innflytningsfesten til Christina (som jeg kommer tilbake til senere) ....og HVA skjer? Jo! På et av våre many ladies in a bathroom events i løpet av kvelden, kunne vi se min magiske glutenmaga strutte fram som ei rund gudinne!

 

Hvorfor den er magisk? Fordi den kan slippe meg forbi lange køer, få folk til å ville hjelpe meg å bære stuff, få en klapp eller to på magen, motta mange forståelsesfulle smil, nyte deilig omsorg, og ellers kan jeg kose meg med å lure folk med at "jaggu er jeg halvveis nå hoho!" Og folk tror meg, ingen tvil omkring min kjære glutenrunding; i går lurte jeg ei, og hun gikk rett på glutenpinnen.

 

Tilbake til morsdag. Jeg vil gratulere mora mi med dagen. Hun har i gave begge gutta på overnattingsbesøk. Så vil jeg gratulere Torepappaen til småtrollene mine med at han har sørget for at jeg stolt kan delta i denne dagen som M@MM@! Og tusen takk Tore, for de to største gavene i livet mitt: Even 3 år og Mathias 8 år. The party begins with being parents! Jeg så forresten The mummy her om dagen og lærte at jeg alltid har skrevet feil: Det skrives ikke "mum", men "mom" eller "mam" for pokker.

 

Ps: Takk for deilig kake med gluten i, nå kan jeg være wannabe-gravid i noen timer til, you rock daddy T!

 

Du er velkommen til å følge bloggen på https://www.facebook.com/forbipolene.blogg.no/

Stjerner

 

Den runde kloden

 

I en verden full av stjerner

i vannet

er det best at du fjerner

spannet.

De kan du aldri plukke, min venn,

du vil forstå det smått om senn.

 

På en klode med skader

i hjertet,

kan du ikke komme med en lader

for å helbrede smerte.

Det må større saker til,

og du kan begynne med et smil.

 

I et univers du ikke kjenner

hver krik og krok av,

bør du skaffe deg venner

uten å stille store krav.

Behandle dem som stjernene i tjernet.

Vis dem hvordan du vil så gjerne

være en venn på kloden her

i vær og vind, vind og vær.

 

For når universet gir deg undring,

da er det ikke ting;

men vennskap

som får deg til å glemme alle tap.

 

Tilgivelse

Helbredelse

Kjærlighet

Ærlighet

Takknemlig

Tålmodig

 

La alle som snur deg ryggen få din tilgivelse. La dem vandre, og husk at kloden er rund fordi det er meningen dere en dag skal støte på hverandre igjen og skvære opp. Vær like rund i kantene som Moder jord, og aldri glem at stjerner så langt unna vises i vannet her på jorden. Du vises du også. Du er viktig, du også. 

 

Twerket i dusjen. Slik gikk det:

 

Kan jeg spørre deg om noe? 

 

Har du noen gang twerket i dusjen til Ringdans med Terje Tysland? Ikke det nei? For, for det har jeg. Hvor går grensene, kan man spørre seg. Ikke ved Terje eller hans dans rundt lillefingeren iallefall. Det er nemlig et glatt badekar under den dusjen våres.

 

Dusjdansen begynte så fint med French Montana, juicy J, Belly, Asap Rocky og G-eazy i en skjønn No limit REMIX, i verdens korteste Spotifyliste. It aint safe, it aint safe, rappet de, og jeg må bare innrømme at når ingen andre ser meg, da er jeg litt av en dusj-twerker; Oh yeah. Men er det "safe"? Nei jeg vet jo av erfaring det. En skulle tro slike blåflekker bidro til klokere etter, men jeg danser bare litt mer forsiktig. Som om det gjør noe når bare veggene ser meg.

 

No limit remix altså.

Men av en eller annen grunn hadde jeg lagt til Terje Tysland's Ringdans i samme spotifyliste. 

"Og blir det stooor suksess, så får vi lov te å værra med å dains dains rundt lillefingern hans." Æh. Det gikk an å shake balsamen inn til Tysland's bitre ringdans!

 

 

Men det begynte jo ikke der. Det begynte ved en pinlig høy stabel med oppvask (som jeg hadde tenkt å legge ut bilde av her, i et kvart sekund.) Jeg visste at jeg trengte en real joggetur først, cuz it's my headline medicine. 

 

På kunstgressbanen her oppe i strøket (på landet) er jeg trygg for elg og sånne troll, så der satte jeg i gang med noe som skulle ende i 10 runder. Egentlig SOM OM jeg hadde både elg, troll, askeladd og hissig prinsesse etter meg. En sånn rosa bloggprinsesse. Moha. Ha.

 

Det er sånn med livet for min del, at det skal et par runder til før det funker / før jeg fatter det. 

Som lavkarbokaker. Det må en mislykket bakst til før jeg skjønner at eggeplommene skulle oppi de også. Ikke bare eggehvitene. Før jeg begriper at jeg hadde glemt bakepulver. Eller at 60 gram fibersirup ikke er to svære dærter fibersirup in the fart (🤔)

 

Eller som chat. Det skal et par meldinger til før jeg skjønner at jeg bør ringe heller, siden min direkte skrivemetode skaper store misforståelser. 

 

Den første joggerunden i dag var et eneste langt knirk. Jeg kunne ikke engang løfte knærne litt høyt i kulda før jeg ble til Pinnockia uten paracet. Det måtte f.. meg være bein og marg, for jeg var innpakket i ull, fleece, ull og fleece. Det var bare å løpe for livet til man har fått varmen i seg, ja det sies man har franskblod i årene, så det forklarer nok den hutreskrotten her. 

 

Anyway, how to say; joggetur ble det. Teit aerobic i stua også. Styrketrening og. Så tok det helt av med pirking av flekker på gulvet, vindusvask, gulvvask, kjøkkenvask, dassvask og dovaskevask. 

 

Og da er det jaggu ikke rart man gir blanke i om rap går over i Ringdans med Tysland: da er man så endorfinert glad for en hot shower at man TWERRRRKER LELL!

 

Og ellers? Hvordan det står til her på toppen av byen som er kåret til landets styggeste, som jeg forøvrig synes er dødsfin? Well. I'm hangin' in here ⤵↙️⏬↘️⤵️

 

 

Tør du å være original?

 

I går var jeg hos Christina og beundret hennes lilla hår. Hun viste meg flere hårvoksfarger som man lett vasker ut i en hårvask. Genialt. Jeg fikk med meg en dært blått hjem, siden Christina er så snill. Even og jeg pyntet oss med blått i håret utpå ettermiddagen, og det ble litt latter foran det speilet. 

 

Alt av idéer som er originalt og annerledes, er velkomment her i huset. Rare hårfarger, malplasserte middager, spise kvelds på gulvet som en spennende bushfamilie (var ingen suksess, da Even var en kravledall på 1 år akkurat da, og meiet ned halve måltidet) (...men vi fikk oss en god latter), og hva med å sove i stua på madrasser, det har vi enda uprøvd.

 

Her i huset bestemmer vi, ikke normene.

 

Blue or not; life rules and rocks!

...jeg kommer nok til å bestille meg sånne hårvoksfarger jeg også. Dønn!

 

Å spise middag med Even er litt av et prosjekt. Biler, lego og figurer skal være med de også, stakkars, ellers blir de jo lei seg:

 

Og vet du hva? Denne mammaen er helt enig med 3åringen sin: Bilen og legoen og figuren kan godt joine midda'n. Hvorfor ikke? Og håret mitt kan være fargerikt iblant, så kan storebror Mathias få spare til langt hår. Vi kan lage hytte i stua og vi kan spise taco på en tirsdag. 

 

Vi kan tenke selv, og trenger ikke å følge alle mammapolitireglene her og der. Ikke du heller.

 

Tør du å være original?

 

Jeg for min del tør ikke annet. Tør ikke kaste bort verdifulle sekunder, minutter, timer, dager, uker, måneder og år på å følge såkalte regler. Regler jeg ikke er enig i. Som at man ikke har leker på middagsbordet. Som at det kun er ungdommer som farger håret sitt knall, og taco er forbeholdt fredager. Som at man bare har venner på sin egen alder, når man kan være bestis med en person på 80!

Normeregler er tull, tøys og fjas: I'm living MY life. Are you living yours?

 

Man bør kun ha venner på sin egen alder

 

Hva var vel livet uten gode venner som man kan prate med om alt? Gode varme sjeler det var som om det var i går med. Det kan gå måneder eller bare timer, men man finner alltid tonen med en gang man treffes igjen. 

 

Jeg har venner som er 10 år yngre enn meg, venner som er på min egen alder, og venner som er 40 år eldre enn meg. De har alle til felles at de er til å stole på, med god humor og med kjærlighet nok til en hel klode. Empati? Nei mer det, vennene mine har superempati.

 

Hils på Liv, min gode venninne som får meg til å smile bare jeg tenker på henne, og som gir ærlighet og godhet ny betydning. Jeg var innom henne i dag, og hun syntes jeg kledde blått hår. Vi snakket litt om politikk, barna, me too og Giske, samt mye annet som ikke tåler dagens lys. Vi kniser når vi ler, for å si det sånn. Mandag tar jeg Even fri fra barnehagen, og så drar vi til Liv. Slikt nøler jeg ikke med å avtale, for det er godt for oss alle å prioritere tid sammen.

 

Enkelte har kanske et trangt syn på dette med vennskap, som at "man bør kun ha venner på sin egen alder'. Jeg føler at jeg har et annerledes syn på dette, og slik har det lenge vært. Jeg ser menneskene, ikke alderen, og jeg blir så innmari glad i dem.

 

Ja, jeg spør gjerne både Siri og Christina på under 30 om gode råd, som Liv på 80, som Solfrid på 40. De er like smarte alle sammen. For å nevne bare et par stykker. 

 

Venner er livets farger mener jeg, og man kan kjenne alle nyansene dersom man vil det. Jeg mener man blir klokere og gladere av mangfold. 

Men det er en ting jeg ikke tåler så godt, og det er hvis mine venner lider. Da lider jeg med til de smiler igjen. Så enkelt er det, og så verdifullt er det også.

 

Se som vi stod i stil i dag, the blue ladies. Vakre flotte tøffe kule Liv 💙

Er du en slik kvinne?

 

Når en sterk kvinne går mot ny vår, er drivstoffet hjertet hennes som brenner, og kraften er alt som pisset henne off lenger nede i bakken.

 

Ikke kødd med en power woman som vandrer mot lysere tider. Se en annen vei og følg gjerne i hennes spor. Men vis respekt og la henne være i fred.

 

Skulle du være så klebbete og gå deg på en vårsterk kvinne i motbakke, vær forberedt på at ingenting du sier teller. For hun hører ikke annet enn vinden, fossen og fuglene. La henne gå i fred, men husk hvor hennes veier går.

 

For veien hun har å gå, kan ikke du forstå. Musklene hun har bygd, vil du ikke havne ut for. Herdet går hun oppreist, fordi det ikke alltid var slik å være kvinne. Fordi det en gang var vondt å gå på slitne føtter.

 

Skyld ei på syklus, og tro ikke at du skjønner deg på en slik kvinne. Du kan aldri vinne. Hun vet mer om livet enn vannet vet om sivet. 

 

La snø bli til is, og is bli til vann. La vinden stilne, og la vinterstormen gi seg over. Ut av mørket kommer hver vår en ny skare med slike tøffe kvinner, og de smiler stille av ethvert forsøk på flom av forakt. Fordi forakt aldri kan måle seg med det helvete de kommer fra.

 

Det var en gang en tid da løpestrengen mellom kjøkken og soverom var virkelig. En gang da kvinner hverken fikk stemme eller gå på skole, og en fabrikk som spant tråder var eneste framskritt fra løpestreng og ut i verden. 

 

En gang i tidens ubalanse var det ikke rom for en kvinne's rungende stemme; til nød da hun ga liv til verden med all sin kraft. Selv om hun var mannens sterke mamma. Selv om hun var det sterke kjønn i bunn og grunn.

 

En oppreist power woman i motvind mot ny vår, glemmer aldri slik historikk. Hun vet å blåse i vinteren og nyte sommeren, samt å studere våren og være forelsket i høsten. 

 

Så la henne være, ikke røre, ikke engang se. Hun nyter sin brytningstid, og har for sterke krefter til at du bør nærme deg. Hun er fredet og herdet. 

 

Møt henne heller når høsten kommer. Det kan hende hun trenger en hånd å holde mot ny vår. Bare aldri aldri lag nye hjertesår.

 

Den tøffe dama på bildet heter Ankie, og har sin egen blogg her på plattformen blogg.no. Finn henne og følg henne, for det er i hennes spor en bør vandre hvis man vil bryte løs fra vinteren og gå mot sommeren: http://m.ankiesinn.blogg.no/blogg.html

Gir du nok faen?

 

Det handler om egenkjærlighet, the "stayaway from drama" og selvrespekt. Det handler om ditt liv og hva du akter å tillate å putte i det. Det handler om å lære seg å gi faen. La oss kalle det : "å gi eff!"

 

Du sitter mest sannsynlig ikke i ei hule i ingenmannsland, så du kommer til å treffe mange forskjellige mennesker. Snille. Glade. Falske. Slemme. Needy. Ja du vet, needy; som om du var denne stolpen her, og jeg var hu needy der:

Klamre klamre. Ansikt til ansikt med sannheten, kommer du også til å møte folk som bare stjeler av deg. Ikke lommeboka di. Ikke tingene dine. Men energien din, tiden din og roen i hjertet ditt.

 

(Bildene i dette innlegget er tatt av Christina Johansen, som du finner ved å trykke deg inn på http://m.meglerfru1.blogg.no/ )

 

Så hva gjør du når når noen dolker deg i backstabbing style, eller du finner deg selv midt oppi en slags stressende konflikt som du ikke aner hvordan du havnet i, med et needy menneske som beslaglegger tid og space, uten å gidde å bry seg om deg når du ønsker å be om litt tilbake?

 

Bryt av. Ikke les meldinger på kvelden. Slå av lyden på telefonen. Dropp hele mennesket og lat som om du er long gone other planet.

 

Sett deg ned og bestem deg for å gi en lang og sunn EFF. Pust. Kjenn ubehaget og hvor unødvendig det er for deg å bære på slik tullete ubehag. For det er jo ikke ditt ubehag egentlig. Du hadde det i utgangspunktet relativt greit, sant.

Så gi eff. Gi fullstendig eff. Tenk på noe annet og mer givende. Bak ei lavkarbokake. Lær noe nytt. Gå i dusjen og syng høyt. Se en av hangover-filmene. Gå en tur i friskluft og rist det av deg.Tilbring et par timer med en lattermild, god venn, og innse at du kan velge å bare være glad. Ingen andre styrer deg enn du. Du kan tillate å la andre bestemme over hodet ditt, eller du kan gi eff. 

 

La oss si at det jobber en snurpete frøken bibelstripp på en butikk der du handler jevnlig. Gang på gang prøver du å være vennlig og hyggelig, men hun snerper tilbake som om butikk ikke handlerrrrr om service.

Well what have we here. Som om frøken stripp skal få tillegge deg følelser for resten av dagen? No way! Du kan fortelle henne at du legger merke til det snipete snerpet hennes, og at du foretrekker sprakende service, så hvis hun ikke skjerper seg får hun ....neida. Stopp en hel.

Bare smil. Så gliser du. Så sier du: "Vet du hva? Du har altså såååå innmari bra service! Tror nesten hele senteret her burde gått i servicekurs hos deg. (Sweedish princess-ti hi) Ha en strålende dag!" Og så sier man ikke mer om den saken. Så legger du igjen alle de vondtene i magen slike mennesker prøver å gi deg, på den gammeldagse kjøpmannsdisken hennes, og så gir du litt mer eff enn du trodde du kunne.

 

Yeah. Du trenger ikke å ta imot alt. Really. Det du trenger for å deale med denne verdenen, er å la det du ikke trenger, prelle av, ta til deg det du trenger, og bruke din verdifulle empati der det virkelig trengs. 

 

Du kommer til å møte nok av mennesker som mer eller mindre bevisst vil såre deg. Men det sårer ikke før det går forbi ditt eff-filter. Du kan stanse alle kommentarer og sinnsstemninger som kommer fra omverden, i eff-filterer ditt, og tenke: er dette noe jeg trenger, eller er det kanskje en typisk eff? 

 

Usikker på hvordan du skal sparke farsken i ræva og rett og slett gi faen? Eller mer diskrét; EFF? Det er mange måter å gjøre det på. Her er fire:

 

Meglerfru1 & forbipolene hangday

 

Hva skal man si? Å henge med meglerfru1 Chris J er alltid magisk, av flere grunner. Som for eksempel det at hun som regel har bakt et eller annet lowcarb digg. På bildet momser vi i oss panna cotta og brownies, og før det: fastelavensboller med diiigg fyll. Mmm:

 

I dag var jeg på besøk hos henne, og dere vet; to bloggere i samme rom wohoo! Pics and talk. Gira på forandring i livsstilen? Leve på sukkerfri snickers, sukkerfri kaker, fettkaffe og deilige middager? Klikk deg inn på http://m.meglerfru1.blogg.no/ og kjør på! 

 

Vi gleder oss til helgen, for da skal vi fyre løs med en litt forsinket innflytningsfest hos Christina. Gutta skal sove hos mormoren sin, og vi skal ut på by'n og rocke byen etter innflytningsfesten. Jeg et vel det avholdsmennesket som fester mest, hoho. Koffein I say. Koffein!

 

Minsten og jeg er bare hjemom før vi fyker videre. Selv om han hadde spist flere skåler med kjøttsuppe i barnehagen, ville han gjerne ha middag, gogutten. Nå skal vi snart peise på videre og besøke noen herlige nye naboer nede i gata her. 

 

Sånne folk lighter up dagen. Dere vet, sånne flotte, snille, sosiale, humoristiske, positive mennesker med masse prosjekter og likevel tid til en skravleprat innimellom. 

 

Madonna, du har rett: "Those who run seeme to have all the fun!"

 

 

(...nei vi hadde ikke plutselig sminket oss awesome på bildet under. It's airbrush.)

 

Fortsatt singel og fri

 

Livet er deilig når man har vinger :)

 

Siden jeg skrev om barnefar og meg her inne har jeg fått en del tilbakemeldinger fra venner og kjente. Men jeg skrev aldri at vi var kjærester, så jeg må nok roe det ned et par hakk; for jeg er jo fortsatt singel og fri. 

 

Jeg har ingen hastverk med noe som helst, og elsker singellivet more than ever. Det er bare det at jeg skulle nok ikke skrevet om barnefar og meg, for da forsvant alle date-tilbudene på et blunk. 

 

Jeg ser på et forhold som noe så seriøst at slikt tar tid. Så hvis dere ser meg ute med en annen mann, så er jeg altså ikke utro. 

 

Det som er viktig i et foreldresamarbeid er det varme vennskapet i det å behandle hverandre med respekt og godhet. Selvfølgelig vil jeg alltid være glad i pappan til barna mine, men det er på et annet plan enn giftemål og slikt kliss.

 

Å dra på date med et menneske man aldri har møtt er noe så kriblende spennende, og jeg ser fortsatt fram til slike treff. Selv om det sjeldent fører til mer enn selve treffet, er det til forveksling likt forelskelse å styre rundt i timene før man hopper i det sosiale virrvarret, flau som fy. 

 

Fortsatt singel, fortsatt fri, og ville aldri i verden stupt inn i et forhold på en to tre ;)

Kristin Gjelsvik fikk meg til å gråte

 

Med tårer i øynene lytter jeg til Kristin Gjeldsvik i det hun fyrer løs med tidenes takketale som årets influencer innen livsstil. Hun vinner en pris hun ikke var forberedt på å få, men snakker i vei med streng tone om den 40% økningen av psykiske lidelser blant unge jenter. 

Der brister det for meg. Jeg var selv bare akkurat fylt 17 år da jeg ble innlagt ved psykiatrisk sykehus som et åpent sår, og vet så inderlig godt hvor viktig det hun snakker om er. 

 

I talen sin retter Kristin kritikk mot de av dagens avkledde influensere som fraskriver seg ansvar. De som sådan får masse spalteplass, men bruker den spalteplassen på å fronte utseendepress.

 

Hun er skuffet over at der ikke hersker noen konsekvenser for de som bryter med Sunn fornuft plakaten.

 

"Assa det e barn, faen meg altså, som ser på dere daglig!" fortsetter Kristin, som håper at fra og med i dag er dagen vi kan se en annen utvikling blant dagens influensere.

 

Kjære Kristin, you bomb! Takk for denne talen! Selvfølgelig må vi ta ansvar! Du varmer mitt engasjerte bipolare hjerte med ordene dine, og jeg sitter her og håper du vinner flere priser i kveld: FOR DA VIL JEG HØRE MER!

 

Og DU, Tale aka helsesista: You rock too! Gratulerer som årets forbilde:

 

 

GRATULERER BEGGE TO; SMASK💋👄💋👄💋👄💋

 

Kristin's fargeklatt-blogg: http://www.kristingjelsvik.no/

 

Vår hemmelighet

 

Det som ligger skjult, som ingen ser, er ofte det viktigste. På overflaten kan vi vise den andre siden ved det hele. Det er ikke alltid du gidder å fortelle hva som ligger bak. 

 

Før jeg kommer tilbake til det :

Ostekaken står og kjøler seg på terrassen, og selv om den ble klumpete og rar i gelelokket, samt at nøttebunnen ble brent, gjør det ingenting. For jeg liker ikke den nederste bunnen, and the look does'nt matter.

 

Jeg slenger meg ned i sofaen og puster ut. Hvorfor? Fordi jeg kan. Hvorfor kan jeg? Fordi jeg føler meg 100% trygg på at barna mine er godt ivaretatt hjemme hos pappan sin. Akkurat det betyr alt for en sensitiv mamma som meg. Sensitiv fordi jeg er helhjertet stupforelsket i begge ungene mine, så det river i marg, bein, hjerte og mage. Å savne dem er ille nok. Å vite at de er trygge i et annet men like bra rede; oh god, det er virkelig awesome avgjørende for mammahjertet mitt.

 

Du din SUPERDADDY, Tore 💪👌👍

 

Alle som har 2 hjem rundt ungene sine vet hvor mye det krever å opprettholde et bra foreldresamarbeid uten de altfor store konfliktene. 

 

Dere ser barnefar og meg her, på snap og på fb iblant. Vi stråler sammen og ser ut til å fikse det hele dønn, ikke sant.

Men i vår heavy bagasje bærer vi utfordringer så tårevåte og illsinte, at dere ikke kan tenke dere fram til det uten å ha opplevd det selv.

Når to av samfunnets underdogs finner sammen, men mangler den helt store selvtilliten, krever det fortvilt mange omveier og unødvendige høydebestigninger før man endelig har lært å pakke bort de illsinte tårene. 

 

Så hva er hemmeligheten vår? Hva er det som gjør at vi greier å ønske hverandre godt etter alle disse grønne årene?

 

Hemmeligheten er snakking. Prating. Pent kalt kommunikasjon, samt å bestemme seg for å ikke krangle, men prioritere å diskutere.

Altså, hvis ikke Tore sier til meg at han mener jeg er ei sabla bra dame og ei god mor, greier ikke jeg å tenke meg til det selv. Hvis ikke jeg forteller Tore at i mine øyne så er han en stor kunstner, verdens kjekkeste mann og en superpappa, hvordan skal han da kunne vite det, når han ikke er vant til å være høy på pæra eller er av den innbilske sorten?

 

Alle de abnormale greiene vi bærer på fra fortiden, bestemte vi oss for å snakke om. Fortelle sannheten og prate i vei. Dette skapte ny forståelse for oss begge.

 

Det er ikke det at jeg sliter med selvtilliten, men av old habit gammelvane går jeg lett ut fra at jeg i andre's øyne ikke er bra nok. At alle andre er mer vellykkede enn meg. Det er bare en vane å tenke sånn, men jeg har altså et godt selvbilde likevel. Det er ikke noe synd i meg.

Samtidig må pappan til barna mine og jeg ta dette i betraktning som at det gjelder oss begge: vi må legge tolken i hue til side, og heller lytte til hva den andre faktisk sier om tanker og følelse.

 

Man kan ikke, og har ikke rett til, å tillegge andre mennesker følelser og meninger. 

 

Han er et mye mer fantastisk menneske enn jeg trodde, superpappan til gutta mine, og dess mer vi prater dess flere aha-opplevelser får jeg. Damned, så flinke vi har blitt til å lytte oppriktig og snakke åpent og ærlig. Jeg gleder meg til mer av det, for makan til spennende menneske skal man lete lenge etter. Han rocker, og han er pappan til barna mine! Uansettt hva framtida bringer skal jeg alltid gå inn for å respektere ham. 

 

Ostekaken er ferdig, og siden jeg har lovet naboen min Dianelys å komme over med noen biter av favorittkaken hennes, rusler jeg over. Jeg roper på henne inne i gangen, og siden hun ikke hører setter jeg kakebitene i kjøleskapet hennes. Så går jeg inn til meg selv og sender henne ei gladmelding. Tillit. Mellom alle jeg kjenner og meg selv, handler det om tillit, fordi vi har pratet og blitt kjent. Man oppnår relasjoner av gull ved å benytte seg av kommunikasjon for å oppnå tillit. Solid gull.

 

Hemmeligheten er tillit skapt av solid gull og kommunikasjon.

 

Og tilgivelse laget av sølv.

 

For ikke å glemme takknemlighet av krystall og bronse.

 

💎💎💎💎💎💎💎💎💎

"Kameltå" du liksom, hva med hønsenebbet ditt?

 

Kjære verden, stans. For jeg vil av ved en holdeplass der det står : "Place for m@therf@ckers som ikke er her for å søke verdens anerkjennelse!"

 

For jeg ønsker rynkene like velkomne som linjene. Cellulittene plager ikke meg på stranda, bare alle de som gjør den feilen å titte. Jeg kommer ikke til å ta hensyn til det; my eyes are made for looking, and my body ...vel, den bare henger med. Og apropos "henger"; disse puppene kan jeg snart kaste over skuldrene mine og bære med meg mye lettere enn før. Praktisk.

Jeg hører om et ord de kaller "cameltaw", men wtf: skal jeg skjule linjene etter den vakre dingsen der nede, men mannfolka buler ut så mye de vil, uten at det hverken heter kamelpukkel eller kamelfot?

 

M@therf@ckers @re you with me? Det er like urettferdig med kameltå og hengepupp som skjellsordene bitch, hore, fitte og megge. Gi meg ET skjellsord på mannen? Gi meg ET negativt ord om mannekroppen. 

 

Jeg er ikke her i verden for å behage verden med mitt utseende. Jeg er ikke her for å være sexy. Jeg kan være stygg og pen, men so what? Jeg er først og fremst smart, snill og humoristisk. Helt ærlig så kunne jeg virkelig ikke brydd meg mindre om hva verden synes om den hengende, iblant hårete, arrete, bulkete og linjete kroppen min, eller hva andre mener om mitt aldrende ansikt. Men du får ikke kalle den deilige midtdelen av meg for "kameltå" mens du selv sitter der med et oksehorn som er i ferd med å bule ut av buksesmekken. Eller hva med å kalle den bulken for hønsenebb? Sovende slange? Minimalt kujur? Rådyrfot? Grisefettklump? Elgebulk?

 

La oss slutte å analysere kvinnekroppen ned til minste detalj. La oss gi en lang eff i dette tullete og mobbende fokuset. Vi skal såvisst ikke skamme oss over såkalte kameltåer, celluliter eller hengepupper. Vi skal ikke tillate denne objektiviseringen av det skaperverket vi er. 

 

Er du overvektig? Da er du et skaperverk. Har du rynker? Da er du et skaperverk. Har du celluliter? Da er du et skaperverk. Du er verdifull, og du kan fjerne alle de stygge ordene som liksom skal beskrive deg som kvinne, for du behøver ikke å være enig med de hjernene som fant opp disse ordene. Ei heller den tullebukken som fant opp ordet "skamben". Det er din nytelse, ikke din skam, det du eier der nede.

 

Og vet du hva? Hvis din stolte vagina vises gjennom buksa di, har den like mye rett til det som alle verdens mannfolk's hønsenebb og rådyrføtter. Hvorfor skal du skjule den vakre naturen? Legger du presenning over et tjern når du slår leir ved en bekk, fordi noen du kjenner synes det er penere med bekker enn tjern?

 

DU kan mene hva DU vil, og hvis DU vil, kan DU godt kalle den gullfontenen, paradislinjene eller buksesmykke i stedet for noe så latterlig som "kameltå". 

Min døde far viste meg framtida i en drøm

 

Det er ikke alt jeg kjøper. Jeg er skeptiker, og vet ikke om jeg er med på å kalle de døde spøkelser og gjenferd. Jeg ser dem ikke i våken tilstand, og har aldri sett dem. Men jeg er klinkende sikker på en ting; når natta senker seg og jeg sovner, da hender det seg jeg får besøk. Jeg har møtt dem i drømmeland, og det er som om det finnes parallelle verdener og dimensjoner, der REM-søvn fører oss til møtepunkt. To dype psykoser i livet har nok åpnet noen portaler i mitt bipolare hode, og jeg elsker disse drømmene der jeg får møte slekt og venner fra den andre siden. Jeg snakker ikke ofte om dette, for det oppleves så mektig og stort for meg, at jeg er redd jeg ikke får til å sette ord på det. Men nå skal jeg prøve.

 

Pappa døde på bursdagen min 14.april 2011, og han viste seg i en drøm lenge før jeg ble gravid med min nå 3 år gamle andrefødte gutt. Min far stod meg veldig nær, og jeg var alltid ei pappajente.

 

I drømmen holdt jeg en baby i armene i et sykehusrom. Det var hvitere enn hvitt da en stemme ba meg gå til gangen utenfor rommet, for "nå kom han gående".  Stemmen kom fra en kvinneskikkelse som satt i en sofa til venstre inne i rommet. Jeg var superlykkelig og så ned på babyen i armene mine, mens jeg stusset på at det ikke var min førstefødte, men en annen baby. Det bugnet med glede i brystkassa mi, og jeg klarte ikke å slutte å smile. For en lykke!

 

Jeg var usikker på om det var min baby, eller om jeg var der på besøk (Han var jo ikke min baby enda. Jeg var på besøk i framtida.) Da jeg stod i døråpningen så jeg meg til høyre, og min bror kom gående. Han smilte selvsikkert og jeg smilte tilbake. Jeg så ned på barnet. Så tittet jeg opp rett foran meg, og der stod pappan min og smilte sprekkeferdig. "Men pappa?? Hva gjør du her? Er ikke du død? Ok du får bli med inn da." sa jeg mens jeg lo. Vi gikk inn i rommet, pappa, broren min og jeg, med en visshet om at det var flere der. Så husker jeg ikke mer av den lyse, hvite, overlykkelige drømmen. Jeg våknet til en vanskelig hverdag med mange utfordringer. Kan det være derfor pappan min ville vise meg min glade, enormt lykkelige framtid?

 

Det gikk noen måneder, og jeg glemte ikke drømmen. Husket bare denne fra den tiden. Jeg ble gravid. Så ble kona til broren min gravid. Så ble min søster gravid. Vi er tre søsken, og dette var det tredje året etter pappa døde på min bursdags morgen. De tre siste månedene av dette tredje året fikk vi hvert vårt barn: 20.10. , 22.11. og 22.12. Hvem vet, kanskje lille Even hadde kommet til verden 22.10. hvis vi ikke av medisinske grunner forløste ham med planlagt keisersnitt.

 

På turen innover til sykehuset sammen med min høygravide svigerinne som skulle være med på keisersnittet, falt det ned en bevissthet i hodet mitt. Det føltes ikke som at det var jeg som bestemte det, men babyen i magen min, som jeg endelig skulle få møte da morgendagen grydde; skulle kalles opp etter broren min. Even skulle han hete.

 

Da jeg fikk guttungen min i armene mine, møttes blikkene våre, og da skjedde noe merkelig, som et slags bombastisk zip. Det glapp ut av meg: "Nemmen hei, der der DU! Deg har jeg jo møtt før!" Jeg rett og slett visste at jeg hadde møtt babyen min før. Min lille Even. Skatten min med øyne som mørke tjern der og da.

 

På barsel var jeg mildt sagt superlykkelig. Deg bugnet i brystkassa mi, og jeg humpet rundt på skyer. Da jeg tittet ned på lille Even boblet det i hele meg, og da storebror Mathias kom på besøk, kunne jeg ikke bli mer lykkelig. Pappa tore kom og knyttet bånd til sin lille babygutt, og det var timer som maksimerte lykken til nye høyder. Akkurat som pappa hadde vist meg i drømmen.

 

Nå løper 3åringene fra trioåret rundt som glade søskenbarn når de møtes i bursdager og hjemme hos bestemoren sin. Tre søsken fikk tre søskenbarn det tredje året. De tre siste månedene. Tre år har på ny gått, og vi elsker våre gaver. Det meste av livet planlegger man ikke, og slik var det. Dette fantastiske styrte vi ikke selv. 

 

Even er nå en liten gutt som er så knyttet til meg at han helst vil være sammen med meg hele tiden. Han vil i barnehagen, men aller helst bare være hjemme med mamman sin. Om natten sover han helst i mammasenga, for der føler han seg tryggest. O lykke; den ekstasen pappa viste meg i drømmen, går jo aldri over. Jeg har det så bra!

 

Men jeg fikk en smakebit i en drøm. 

 

La meg fortelle litt om min englepappa.

 

En gang i tiden følte meg mer mislykket enn ei kloakkrotte. Jeg skammet meg så inderlig over å være meg at jeg lot være å ta telefonen. Til slutt satt jeg der alene, og bare jeg kunne reise meg. Ingen kunne ta valget for meg, og enda var jeg ikke rede til å ta ansvar. Jeg satt midt i læreprosessen, og skulle lære så mye på en gang at jeg ramlet sammen i en liten haug under dyna.

 

Jeg skyldte på alt mulig annet helt til jeg innså at ikke alt her i verden handlet om meg. Med et nytt fokus var det bare å reise seg og børste støv i vinden.

 

1997. Pappa kommer på besøk på psykiatrisk avd post 3, Levanger. Han sier: "Vær åpen. I dag gikk jeg på jobb, samlet kollegaene mine rundt et bord, og sa: I dag har jeg det ikke særlig bra, for min datter er innlagt på psykiatrisk, og hun har det tøft."

 

Stille så jeg på pappa med beundring i blikket. Med en klok setning som jeg alltid kommer til å huske, fjernet han mye av skammen som tynget meg. Jeg var visst ingen skuffelse som burde gjemmes bort i et skummelt gjøkerede likevel. Dette var visst ikke noe å legge skjul på, mente han. Jeg var hans elskede datter, ikke bare en mislykket freak. Han ba meg inderlig om å tørre å være åpen om hva jeg slet med, og at jeg hadde blitt innlagt ved psykiatrisk.

 

Dette kan jeg ikke skrive uten at tårene triller. Nå har det gått 20 år, og det skulle gå år og dag innen jeg for alvor turde å være åpen, slik pappa ba meg være. 

 

En ting var å fortelle folk at jeg hadde vært innlagt, men jeg likte aldri å snakke om diagnose, medisiner og uføretrygd. Jeg kjempet alltid mot den store vonde skammen. For 3 år siden begynte jeg som tobarnsmamma å kjenne på en intens mestringsfølelse. Jeg var frisk og klar for å stå for alt. Nå hadde jeg lært mye. Dette skulle ikke bli en blogg med lesere, men jeg tenkte som pappa: so what om de leser det? Hva skal jeg skamme meg over? Jeg er bra nok som jeg er. 

 

Jeg skrev om elektrosjokk, om da jeg rømte til Stockholm som 18åring, om vennene mine som tok sine liv og om psykoser. En verden utenfor sett fra outsiderens ståsted. (Kategori på blogg "min egen historikk"), slik at mine etterkommere visste sannheten om hva som skjedde og hvorfor ting ble som de ble 

 

Med årene har jeg gått fra å skamme meg over det meste, til å virkelig bli glad i meg selv, og til å eie en forståelse for at alle mennesker bærer en boks merket "historie" i ryggsekken sin. Jeg var aldri alene, selv om jeg trodde jeg var verdiløs og ensom. Det finnes mange flere outsidere enn meg, og faktisk også mange insidere som vil ha en outsider som venn.

 

Pappa, pappa. Hva skulle jeg gjort uten min englefar? Psykiske lidelser er vel ingen skam, og du aner ikke hvor stort det var for meg at du var glad i meg likevel. Min fiasko spilte ingen rolle; du brydde deg om hvem jeg var som person, ikke en eventuell suksess innen karriere, fasade og slikt bambus. Da jeg ble kjent med en nabo som slet med alkoholisme, valgte du å bli hans venn, og hjelpe ham. Nå bor dere begge et fjernt sted. På den andre siden. Begge fikk dere hvert deres dikt av meg som jeg leste opp i kirken. 

 

Pappa fjernet store deler av skammen med en setning, og med årene viste både han og naboen min meg at det var det indre som tellet. At ingen hadde rett til å dømme meg. De ville at jeg skulle tenke sjæl. Stille spørsmål som: MÅ det være sånn, bare fordi andre hjerner har bestemt seg for at slik "er det bare"?

 

Jeg måtte gjennom helvete av en annen verden før jeg kom fram som meg selv. Det var et mareritt å være så psykotisk og tvangsinnlagt at jeg ikke fikk med meg babyen min da jeg ble sendt tilbake til gjøkeredet østmarka. Han var jeg for syk til å få med meg fra sykehuset. Jeg ble sendt til psykiatrisk, og han til et beredskapshjem. Når jeg ser meg tilbake greier jeg å tenke at babyen min ble godt ivaretatt, og at han havnet her han hørte til likevel. Hos pappaen sin, og på samvær hos meg. 

 

Jeg reiste meg som den halvt vesterålingen jeg er. Da jeg ble gravid igjen hadde jeg lært hva jeg skulle gjøre og ikke gjøre. Og pappa passet jo på den store magen min hele tiden; det var jeg aldri i tvil om. Kjærligheten til barna mine, pappan min og vennene mine driver meg så langt jeg bare vil. Vi er trygge i pappa's favn, og jeg glemmer aldri da vi møttes i drømmeland.

 

En slik mamma som pappa var pappa, vil jeg være for mine høyt elskede gogutter. Hverken mer eller mindre; akkurat som englepappan min 💙💙💙

Du gjetter aldri hva som gjør denne kaféen helt unik

                           ~Annonse~

 

-"Dette har tatt helt av" forteller Eva-Lill Rønsåsbjørg. Hun står og smiler bak disken på Smile kafé i Stjørdal, og fortsetter: "Jeg tror det er inn i tida at folk spiser lavkarbo nå. Her om dagen kom det folk helt fra Steinkjer for å kjøpe lavkarbomat."

 

Eva-Lill forteller at de selger ut ei kake snickersbiter hver dag.

 

For det er noe helt spesielt folka bak Smile kafé har skjønt, som ingen andre kafé-drivere i byen har forstått; I Stjørdal by bor nemlig den råeste lavkarbodronninga verden har sett maken til, og med sin blogg meglerfru1 tar hun landet med storm. Hun heter Christina Johansen, og er nok grunnen til at helsekosten på kjøpesenteret stadig er vekk utsolgt for tagatesse og johannesbrødkjernemel. Folk hiver seg på livstilen lowcarb hver dag. Denne kaféen har nytenkende forstått og respektert behovet for mat som ikke gir blodsukkerstigning.

 

Smile kafé i Stjørdal gågate inngikk en genial avtale med Christina nylig. Nå får de bruke oppskriftene hennes, bake, lage og selge i kaféen. Har du diabetes eller andre sykdommer der det er uheldig med blodsukkerstigning, eller vil du bare være sunn? Null stress, her kan du kjøpe selveste meglerfru1's nydelige blomkålform, matmuffins, grove vafler  snickers og bounty. De har tilogmed lavkarbo kaffe latte.

 

-"Vi skal etterhvert ta for oss flere av Christina's oppskrifter" forteller Eva-Lill med glimt i øyet. Alle med peiling på lavkarbo vet jo at ingen andre oppskrifter man finner på nettet kan måle seg med hva man kan kose seg med inne på meglerfru1, så det fornøyde glimtet i øyet forstår jeg godt.


 
Er dere fornøyd med samarbeidet dere har opprettet med Christina Johansen?

 

-"Ja vi er strålende fornøyd med dette samarbeidet, hun er veldig flink." 


Som de eneste i byen med lavkarbomat på menyen, gratulerer forbìpolene Smilet kafé hjerteligst. 

 

I dag skulle jeg møte en bloggleser som var så hyggelig å tok kontakt med meg. Hun er et varmt og godt menneske som av alvorlige grunner er svært opptatt av kosthold. Hun spiser så rent som overhodet mulig, og er en svært inspirerende dame på alle måter. Dere vet; jeg elsker inspirerende folk med god utstråling, og denne bloggleseren bare måtte jeg møte.

 

Hva passet vel da bedre enn å treffes på Smile kafé i Stjørdal?

 

(Som du forøvrig kan kontakte på denne linken: http://www.smilecafe.no/ )

 

Vi smakte på den fantastiske blomkålgratengen, og den var aldeles nydelig. Mettende og god, i kjent meglerfru-stil:

Så prøvde vi snickersen, og helt ærlig så holdt det ikke med en bit hver; vi bare måtte ha en til (warning: it's too GOOD!) :

Attåt snickersen drakk vi lavkarbo kaffe latte med hasselnøttsmak og H-melk, attegåran sier jeg bare; ingen kunst å leve på lowcarb når vi har SMILE KAFÉ!

Se som jeg koset meg, og det med god samvittighet:

Se etter fargerike lyspærer og glade smil i Stjørdal's trivelige gågate...

 

Da vet du at du er framme der det er trygt for deg som av forskjellige årsaker må holde blodsukkeret stabilt og humøret på topp. Sjekk de møblene! Se den stilen! Vi vet at resten av landet er gira på å kopiere byen vår nå, på grunn av Smile kafé og Christina Johansen. Det kan vi nemlig se på de store lowcarb-gruppene på nett.

 

Men folkens; dette er det bare EI dame som kan gjennomføre så grundig som dette, og dere finner henne på disse linkene:

Blogg: http://m.meglerfru1.blogg.no/

Facebook: https://www.facebook.com/Meglerfru1/

 

...er du i våre trakter, kom innom og føl deg hjemme her:

 

Dama som tok rotta på psykopaten

 

 

Hun så seg ikke tilbake, men hun brukte det hun bar på i ryggsekken sin, til å hjelpe andre. Andre som var der hun selv hadde vært. De som hadde kjent tårene svi i åpne sår, akkurat som hun selv. De som løp og løp, men ble forfulgt. De som måtte erkjenne at det måtte en fluktplan til. Der kom hun inn i bildet.

 

Husker dere Ankie? Once I wrote her story, og her er den: http://m.forbipolene.blogg.no/1471210563_ankie_kom_seg_fri_fra.html

 

 I tiden som har gått etter at Ankie stod fram her inne på forbipolene, har vi blitt enda bedre kjent, vandret noen turer, tilogmed tatt oss en fest, og stiftet hvert vårt bekjentskap med journalist Gry, som skrev videre på Ankie's historie for KK, og intervjuet meg for samme magasin rett etter jeg var på God morgen Norge.

 

Jeg innrømmer at det pipler fram et par tårer i øynene mine når jeg tenker på det nå; jeg har blitt så glad i Ankie. Hun har stjålet seg en spesiell plass i mitt hjerte, og jeg ser på henne som en sterk sterk kvinne. Et menneske som får min respekt, uten å nøle. 

 

Vi snakket i dag om hvordan folk ikke bør forventes å tie etter å ha blitt behandlet uverdig. Det skal ikke taes hensyn til mennesker med psykopatiske trekk, for noe disse folkene selv har ansvar for å ikke skrive inn i historien i utgangspunktet. A crime is not legal: Det burde aldri skjedd, men det skjedde. Det skulle ikke være noe å forventes å tie om, men noe hendte, og det hendte om og om igjen. Helt til hun ikke maktet å bære annet enn flukten ut av helvete.

 

Veien ut av hennes livs mareritt er det mange der ute som har nytte av å lære mer om.

 

Hun er fri, og hun er sterk. Snart kommer bloggen hennes Ankiesinn over på blogg.no, så ta godt imot den, da denne dama har både skriveevner og erfaringer. Jeg vet hun hører hjemme på topplisten, fordi jeg kjenner henne nå. Hva hun har å bidra med, er en verden vi alle godt kan beundre. 

 

I dag gikk vi oss en runde ute i kulda, Ankie og jeg. Fordi vi ville det. Fordi vi kunne det. Fordi ingen bestemte at vi ikke fikk lov til det. Og det betyr alt.

 

Følg med, følg med. Den tøffe dama som tok rotta på psykopaten i retten to ganger, er altså snart å følge som blogger. Når media er inne på ordet "forbilde", er det verdt å ta mer mentale verdier i øyesyn, foran alt det fysiske fokuset. 

 

For, kvinner der ute; er det ikke den psykiske styrken som teller foran utseendet?

 

 

 

Etter jeg hadde gått tur med Ankie; gikk jeg hjemover. Langt og bratt. På veien besøkte jeg en annem god venn, nemlig Raaya, min tapas businness queen. Ingen lager tapas som henne, og hun er rå på business. Mine venner er blant mine viktigste skatter. Hva var livet uten barna, vennene mine og Tore? Jeg er så, er så, GLAD i DEM 😍😍😍

 

I morgen skal jeg møte en annen tøff dame. Hun er en bloggleser som jeg aldri har møtt før. En potensiell venn :) 

 

Dagen er over. Av med sminken, på med sannheten. Blogges fra Lykketoppen!

Bipolart kosthold: Gryte mediterranean

 

Som bipper med bipolar 1 bør jeg pent passe på kostholdet. Jeg må innta to typer medisiner, hvorav bivirkninger er blant annet vektøkning og lavt stoffskifte, og er svært utsatt for fedmesykdommer som diabetes og søvnapne. Balanse innen diagnose bipolar handler dessuten mye om et sunt kosthold generelt, derfor holder jeg meg til lavkarbo livsstil.

 

I dag gikk jeg en lang tur med en venninne; og da jeg kom hjem hadde jeg sykt lyst på spaghetti. Innimellom skeier jeg ut på gluten, ris, frukt eller potet, og nå var jeg på nippet til å kjøre sprekk midt i uka. I stedet fant jeg heller opp min egen nye delt i to - gryte : Mediterranean, og den ble ganske god, den :) 

 

Gryte mediterranean lager du lett.

 

Ingredienser:

 

Del 1; soppstuing ala ranean:

To håndfuller små champignon, delt i biter

En kvart paprika, delt i små biter

50 g meierismør

1/2 ts Salt

1/2 ts Pepper

1 fedd hvitløk

Litt løk

2 dl fløte

 

Del 2; kjøtt: 

1 pk kjøttdeig / reinsskav/ kylling / svinekjøtt

En halv løk, hakket i smått

4 fedd hvitløk delt i store biter

En kvart agurk delt i store biter

En halv paprika delt i store striper

4 skjeer rømme

1/2 dl rømme

2 ts gurkemeie

1 til 2 ts pepper

1 ts salt

Grillkrydder

100 g meierismør

5 skiver hvitost

 

 

Fres soppen, ha i paprika, løk, hvitløk, pepper og salt. Når soppen er gyldenbrun heller du over fløten. La småkoke til brun masse med soppstuing.

Mens stuingdelen av gryten koker, stek kjøttet i halve smøret i en stekepanne. Ha i hvitløk og løk, så agurk og paprika. Krydre med gurkemeie, salt, pepper og grillkrydder, men smak deg fram; den kan lett bli for mild. 

Ha i fløte og rømme, og la gryten frese til hvitt ikke vises mer. Ha i resten av smøret og la det smelte inn. Legg på hvitost og la smelte. Server deg selv ;)

 

La halve fatet ditt bestå av kjøttdelen, og den andre av soppdelen. Nyt en middag som ikke gir deg særlig til blodsukkerstigning sett bort fra løken.

 

Attåt passer funlight saft, og til dessert; en bit av kakene til  http://m.meglerfru1.blogg.no/

 

 

Gutt (8) sparer til langt hår. Les hva lærerinnen hans sier til det.

 

Når en lærer får en reaksjon på noe, kan det bety mye for et barn. Og for foreldrene.

 

Han har tatt beslutningen, og latt hårlokkene forbli uklipt. Mammaen og pappaen hans fikk klar beskjed før jul: "Jeg klipper meg ikke til jul, morsan og farsan, nå skal jeg spare til langt hår."

 

Viktig å respektere. Jau. Men enkelt? Hva vil folk si? Vel, det holdt med de første tankene; hva "folk ville si" fikk virkelig ikke telle; guttungen måtte få spare til langt hår hvis han ville det. Klokelig overså de sidehårene og fall i håret, skrytet av hårkvaliteten, og lot ham spare.

 

Det gikk noen uker ut i nytt år, og det ble på tide med en telefonprat mellom lærerinnen til gutten, og moren hans. Det var en fin prat, og den stolte mammaen fikk høre at gogutten deres var flink i timene. Så kom det en uventet kommentar fra lærerinnen: "..og du, ikke klipp ham, vær så snill. Han er så innmari søt med det lange håret, så please hold saksa unna!"

 

Det var jeg som var den heldige mammaen i andre enden av røret. Lærerinnen som jeg snakket med, er verdens cooleste lærer. Jeg takker høyere makter for at akkurat hun er læreren til sønnen min.

 

Min tøffe, fine, langhåra guttunge. Selv om vi gir blanke i hva folk sier om at vi lar ham ta dette valget selv, var det kjempegodt å høre at vi har lærerinnen hans med på laget. Tenk at hun digger det halvlange håret til gutten vår, vi som er så kjempestolte av ham.

 

Vi foreldrene gleder oss til tiden fram mot sommeren, da vi får se 8åringen vår bli en 9årig gutt med langt hår.

Akkurat som pappaen hans en gang i tiden hadde.

 

Heia skolegutten vår, og hipp hurra for verdens tøffeste lærerinne!

 

 

 

Denne bloggeren duger ikke som forbilde. Les hvorfor.

 

 

It's all about the money, honey!

 

Joda. Mange av oss bloggere kunne vært gode forbilder. Men hvor store penger er det i å fronte trend i form av gjenbruk av klær? Shoppestopp for kloden og sin egen økonomi? Mindre kjøpepress? Hvor god business er det i å anbefale å bruke Cocosa som dagkrem, nattkrem, øyekrem og hårkur, spenol som krem og vaselin som usynlig mascara og eksfoliering? Eller å fikse sin egen lykke ved hjelp av affirmasjoner foran speilet, åpenhet rundt psykiske lidelser, samt det faktum at man ikke behøver å leve som et offer om man har en psykisk lidelse? En gave kan være godt pakket inn, og de unge trenger å lære seg å pakke ut den gyldne lampen de bærer på.

 

Hallo, det er meg det. Jeg er bloggeren som ber ungdommen din slutte å røyke, drikke og ruse seg, og begynne å trene. Jeg er hun som anbefaler barnet ditt å slutte å bruke så himla mye penger på klær, hudpleie og hårpleie, og heller bruke hodet smart.

 

Men media vil ikke bruke meg som noe forbilde, for en stor del av media handler om reklame for alle disse tingene jeg anbefaler å bruke en eneste stor shoppestopp på å boikotte.

 

Nei jeg bruker ikke fillers, det kan man nok se. Restylane og silikon er fremmedord for meg, og jeg lot meg ikke operere før det kunne bli hudsykdom av keisersnittarrene mine. Sett etterpå kan man ikke akkurat kalle det "skjønnhet", det lange arret der. Humre. Men jeg har to skjønne barn. Og jeg en m@therf@cker god damned pokker så god mamma! 

 

Dagens outfit, ser du, er en gammel bukse og en singlett som jeg bruker til pysj. Digger å ligge nude, men når jeg har kids i sengen er det på med klær. Her på Lykketoppen der vi bor, er det like mye lykke i gammelt og brukt, som i nytt. Tore mobber meg for at jeg stadig vekk må sy igjen hull i denne fargerike buksa, men jeg er så glad i den. Den eneste luksusen jeg har unnet meg i stedet for å kjøpe mange eyebrowpencils, er microblading, som ikke er permanent. Jeg var så uvitende da jeg var ung at jeg raserte øyenbrynene mine med piercings. 

 

Jeg fronter sunt kosthold som ikke koster særlig cash, joggeturer til bra musikk, å heller bruke penger på opplevelser enn tingklærsminke; jeg digger gjenbruk og billig hudpleie hvorav noe man også kan spise. Cocosa kan brukes både på kjøkkenet og badet, og jeg digger fretex og bytteparty. 

 

Now really; jeg kunne joinet mølla, ikke sant. Pøst på med sponsede operasjoner, reklamert for 5 forskjellige kremer som "du behøver", hvor hver krem hadde kostet over tusen spenn krukka. For omg du trenger å fylle den skrukka.

Eller gjør du det? Kan du ikke bare være som du er? Hva er galt med rynker, smale lepper, bruktklær, vaselin, cocosa og spenol?

 

Jeg begynte aldri å blogge for å bli noe slags forbilde. Dette er i utgangspunktet et arkiv der mine etterkommere kan finne min historikk innen psykiatrien på 90tallet. Jeg ser meg tilbake og vet at jeg nå er et forbilde for den jenta jeg en gang var. Hun som kviet seg for å stå opp av senga fordi hverdagen langt fra var noe å skryte av. 

Nå er jeg stolt av meg selv. Jeg er mitt eget forbilde, for mitt selvbilde for 7 år siden. Jeg er nok ingen andre's forbilde, men mitt eget, yeah.

 

Du kan være ditt eget forbilde, du også. Se deg tilbake på tider tøffere enn dette, og erkjenn at du nå er det forbildet du da behøvde. Framtids-deg. Visualiser det forbildet du vil være for deg selv i framtida, og strekk deg mot deg selv. 

 

La oss fortelle ungdommen: Hey, du kan få psykiske lidelser av å røyke hasj, listen to my story long time ago. Fjern alt dette sukkeret og stivelsen, og spis heller mer spennende mat. Bli avholdsmenneske, det er en rus å alltid være edru og rusfri. Lag et gjenbruksparty der dere bytter klær og ting dere er lei av. Lag SPA og bruk billig shampoo og balsam, samt cocosa som hårkur. Bruk cocosa, vaselin, sukker, salt og spenol som kroppspleie og hudpleie etterpå. Snakk positivt til hjernen din og fokuser på det du er takknemlig for. 

 

Ta deg et bad og slapp av,

stans verden fordi du vil av.

Vær fornøyd med den du er.

Hva sier du, er du sær?

Det er bra, det trenger vi her

 

Vær ditt eget forbilde nå

for den gang da din fortid lå

i ruiner, og du var forlist.

Nå har du livsgnist,

og du har reist deg.

Ditt eget forbilde du er på din vei.

 

Rise and shine,

drop the wine 

Don't go shopping even more,

stay inside and lock the door.

 

Du er bra nok som du er nu

ditt eget forbilde, all day throught!

 

Han jeg deler seng med i natt

 

Han snorker faktisk, men ikke i nærheten av så mye som meg. Noen ganger rykker han til, og jeg snur meg for å se om alt er bra.

 

Den lille 3åringen har feber, og det er ikke lenge siden siste stikkpille. Han er varm, og han hoster. 

 

Det er ingen annen plass i hele verden han skal sove i natt, enn her ved siden av meg. Han jeg deler seng med i natt, er en ekte skatt.

Jeg stryker ham på panna si. Så gir jeg han en kos, før jeg nusser ham på kinnet. Det er tussi å være tassi nå for tiden, som feber og hoste herjer, og en nys betyr to lange elver over munnen og haka. Hvem skulle tru, at nåko sånt kunne bu, i ei så bitte lita nese?

 

Jeg elsker, digger, liker og er så innmari glad i det lille vesenet som må bæres over på den andre siden av senga fordi han absolutt må sovne på min side. Min lille mammadalt.

 

Han kommer til å vekke meg om noen timer, og feberen kommer til å henge i. Så kommer vi til å gripe fatt i dagen som best vi kan, selv om det ikke er stort å gjøre når han ikke kan dra i barnehagen. Vi får leke rolig med Paw patrole bilene, lese i dyreboka og legge puslespill. 

Stakar liten, som gledet seg til å leke med vennene sine i barnehagen. Så fikk han feber. 

 

Heldigvis kommer pappa og storebror og skal være sammen med oss, i morgen. Derfor må han sove sin stille guttesøvn og bli så uthvilt han bare kan. For storebror og pappa er heltene. Hans store idoler. 

 

Og jeg passer på som en ekte løvemor, han jeg deler seng med i natt. Her kommer ingen tusser og troll fram til mitt lille hjerte. Han er min gogutt, og han kommer til å smile og gi meg en klem når han våkner. Og jeg kommer til å synes at det er den største gaven i verden.

 

😍😍😍😍😍😍😍😍😍😍😍😍

 

Har du hørt om meglerfru1?

 

Neida, Christina har ikke kjøpt og betalt meg. Hun vet ikke engang at jeg driver og skriver dette innlegget. 

 

Innimellom må jeg bare blogge litt om hennes meglerfru1, fordi den bloggen har gitt meg så mye gjennom året som har gått. Utsatt for fedmesykdommer, og med 2 medisintyper innabords, hvor hovedbivirkning er overvekt; måtte jeg ta meg sammen i fjor på denne tiden. For jeg var faktisk lett overvektig. 

 

Jeg må holde meg unna heftige blodsukkerstigninger, og hva er vel da bedre enn suksessterten, sjokoladekaken og gulrotkaken inne på meglerfru1?

 

Lavkarbo livsstil er en undervurdert måte å balansere et helsemessig fordelaktig kosthold på. For min del står lavkarbo i stil med hva diabetikersykepleieren lærte meg i 2014, da jeg kjempet mot svangerskapsdiabetes og skyhøyt blodsukker.

Bort med frukt, potet, ris, gluten, sukkerdrikke og sukkertøy; inn med kjøttmåltider med grønnsaker fra over bakken, nøtter, mandelmel, kokosmel, fett, fisk, tagatesse, rømme, sauser, fløte og ost. Det var en verden jeg ikke hadde peiling på, og jeg skulle ønske det fantes en meglerfru1-blogg der og da. Alle de diggsunne kakene og sukkerfri godteriet som jeg høygravid kunne momset i meg. I stedet satt jeg fast uvitende, midt mellom salatblader og Double O yoghurt, med et blodsukker som var rede til å ta knekken på babyen min og meg dersom jeg spiste det jeg virkelig hadde lyst på.

 

Innen diagnosen min, bipolar 1, er kosthold veldig viktig. Medisinene jeg går på kan ikke bare gi overvekt, men også lavt stoffskifte. Etter svangerskapsdiabetes er jeg særlig utsatt for diabetes, og jeg bør leve skjerpet. 

 

Ingen kunst det vel, når en av mine nærmeste venninner kjører på med verdens beste lavkarbo-blogg. Sjekk den ut da vel. Kanskje du vil prøve å finne ut hva som skjer med deg etter 2 mnd med rent kosthold? Du finner frokosten, lunsjen, middagen, desserten, godteriet og kaken inne hos Christina's meglerfru1; slå deg løs: http://m.meglerfru1.blogg.no/

 

Nå skal jeg lage meg en kjapp lowcarb pizza til kvelds, og etter det skal jeg spise lavkarbo ostekake. Som forøvrig smaker like bra som "vanlig" pizza og "normal" ostekake.

Sjekk ut alt du kan bruke Cocosa og Vaselin til!

 

Først og fremst; dette er ikke reklame. Jeg har kjøpt meg en krukke Cocosa for 99 kr på helsekosten, for aller første gang. Det er på tide, etter alle bruksområdene jeg har hørt den dekker. Begge vaselinboksene mine er tomme som fy, og det er på tide å gjøre som Marilyn Monroe: kjøpe en til. Jeg kommer tilbake til alle bruksområdene vaselin dekker. Hvorfor ikke gå inn i en shoppestopp av en budsjett-tidsalder med smarte og billige produkter som dekker mange områder på en gang?  Let's go natural quality, my dear!

 

For min naturlige del skal jeg bruke kokosoljen Cocosa til følgende:

 

- Fettkaffe

 

- Bordsmør

 

- Ansiktsmaske

 

- Hårkur

 

- Roe ned hårtuppene

 

- Barberingskrem

 

- Leppekrem

 

- Ansiktskrem

 

- Sammen med salt eller sukker: kroppsskrubb

 

- 1 ss daglig for å forebygge demens har jeg også hørt

 

- Sammen med eple-eddik: hvis lusa skulle dukke opp: lusekur! (Først eggeknekk med eddik, så flere timer med Cocosakur)

 

- Du kan forresten også bruke cocosa som glidemiddel, men visstnok ikke sammen med kondom.

 

 

Foreløpig har jeg testet Cocosa som hårkur, ansiktsmaske og fuktighetskrem. Jeg masserte oljen i tørt hår og lot det virke i noen timer, sammen med ansiktsmasken. Så shamponerte jeg håret 4 ganger, før jeg helte oppi billigbalsam. Rett og slett; jeg er ikke mer jålete enn det. Akkurat som sminkeboksen min inneholder kun en av det lille jeg trenger til det går tomt, kjøper jeg gjerne balsam for 11 kr. Forresten har jeg til enhver tid kun to øyenskyggefarger: Hvit metall og mørk brun. Hva skal jeg med flere farger? En stift i turkis kjøpt på salg er grei å ha, men jeg trenger ikke flere øyenskygger, derfor oppbevarer jeg ikke flere. 

 

Anyway; Nå er håret lett, smidig og fuktet, og jeg sliter til vanlig med brusete og skadet hår. Slik effekt som dette får jeg ikke av noen vanlig hårkur. Huden i ansiktet ser ikke tørr ut lenger, og det skal bli spennende å se hvordan cocosa virker som nattkrem i ansiktet. 

 

Har du forresten fått med deg alle bruksområdene til Vaselin, som jo er en luktfri og fargeløs ingrediens i mange skjønnhetsprodukter? En rimelig boks med den magiske salven med biprodukt av petroleum, er i virkeligheten et produkt som gir blant annet:

 

- Gjennomsiktig mascara

 

- Vippeforstørrende effekt ved påførsel hver kveld.

 

- Beroligende krem etter barbering

 

- Helbredelse av arr

 

- Hårtuppekrem

 

- Middel mot knirkende dører

 

- Fotkrem

 

- Fuktighetskrem

 

- Fikser tørre albuer, knær og lepper

 

- Sminkefjerner

 

- Sammen med salt/sukker: eksfoliering

 

- Massasjekrem

 

- Øyenbrynsformer

 

- Middel mot flass (massere i hodebunn før hårvask)

 

- Sikring mot hårfarge langs hårfestet ved hårfarging

 

- Tatoveringskrem; helbredende effekt

 

- Lærbehandling; får lær til å skinne 

 

- Skopuss

 

- Hjelp til å løsne seige lokk

 

Jeg heier på smart og naturlig shoppestopp. Med disse to produktene er det mye jeg får dekket framover, både innen ansiktspleie, hårpleie, skopleie og kroppspleie. Bort skal dagkrem, nattkrem, øyekrem, hårkur, leppomade og mye mer, og inn skal ei krukke med Cocosa. Siden jeg har brukt opp to stk bokser vaselin; en liten vaselinboks. Og så er jeg hverken sponset eller kjøpt og betalt: jeg har testet dette, og det funker fett!

 

 

Du behøver ikke alt det kostbare, og alt som glitrer er ikke gull. Vil du ha kvalitets-SPA? Legg deg i et badekar og smør inn ansikt og hår med Cocosa. Skrubb kroppen med Vaselin, sukker og salt, og legg deg og nyt. That's all you need, wise lady 😉 Kanskje vil du pynte deg litt for typen etter badet, for kvelden? Men du vil ikke sminke deg for å sove liksom. Form vippene med usynlig vaselin-"mascara", form øyenbrynene med magisk vaselin, smør deg med cocosa i ansiktet og ta på highlighter-vaselin på øyelokkene og i kinnene; voilá ☺

 

 

Farvel, superpappa

 

Det er timer som renner ut i sanda, og minutter mer verdifulle enn oasen i ørkenen. Så her sitter vi og nyter nuet. For i morgen tidlig skilles våre veier igjen for noen dager.

 

Men vi er vant til to hjem og alenetid. Jeg og minsten skal hjem til lykketoppen i morgen, og legge puslespill etter barnehagetid, mens 8åringen er overlykkelig over å få ha pappa for seg selv her i Hommelvik. Ikke rart det, siden han er en superpappa.

 

Mens Stian og Stian bygger bål på farmen, undrer Tore på om vi ikke heller skal se en film. Han fikk viljen sin med The mummy i går, og ok da; i kveld skal han få Stormageddon.

I morgen kveld skal jeg jo ligge alene i køya på Lykketoppen med pc'n foran meg, og se en eller annen dramafilm.

 

Vi valgte å snakke ut om mye i det siste, Tore og jeg, så nå er vi klokere på hverandre enn vi noensinne har vært. Jeg føler meg ikke bitter, men ønsker ham oppriktig alt godt. 

 

Jeg skriver svært dårlig i dag. Det er en bad write day, så jeg freser til, og Tore skvetter: "Ka det E for nåkka?"

Jeg svarer som sant er: "Æ HATE når æ skriv dårlig! Tørre kjedelige sætninga!"

-"Ja ka du skriv om da?"

-"Dæ."

 

Tore skulle ønske han var flue på veggen hjemme hos meg, påstår han. Vet ikke helt det, for jeg er snar med fluesmekker'n. Men ja, hvem skulle ikke vært flekk på veggen hos en bipolar tulling som meg. Akkurat dette med å ha dårlige skrivedager tåler jeg iallefall ikke. Og da freser jeg til for meg selv. 

 

Jeg sier farvel til verdens kjekkeste superpappan for denne gang, vel vitende om at det nærmer seg legohelg for han, og frihelg for meg. Blir det party mon tro? Well I don't care. Det er like mye digg i en filmkveld og ei lang natts søvn. Og aller mest digg er det når alle fire er samlet. 

 

 

 

 

 

 

Du ditt bygdadyr

 

 

Før du spytter i motvind og slår knyttneven gjennom tåke av uvitenhet; kjære bygdadyr, listen up yo!

 

Det er ikke det at jeg tror jeg når gjennom til deg, nei nei. Jeg vet jo godt at din næring heter drama ala gossip, så det er ikke derfor jeg skriver dette innlegget. Jeg skriver dette for alle de du dømmer, ødelegger for og sprer ondsinnede rykter om. Jeg skriver dette for å gjøre det litt vanskeligere for deg å ture fram med dine oppkonstruerte løgner, og jeg gjør det ved hjelp av moderne åpenhet. 

 

Med den danske, imaginære byen Jante, mente forfatter Sandemose å skape et bilde av at alle bygder og byer har en Jantelov. Forvaltere av Janteloven kaller jeg "Bygdadyr".

 

So what's up på menyen? Det vanlige? Du spiser fortsatt siste nytt om narkomene? Du gafler enda i deg sladder om alle i byen's originale? Du eter alt som handler om alle som tydeligvis har fått psykiske vansker i det siste? Alle siste innleggelser? Hun som ser sliten ut? Han som sitter i varetekt? De du har hørt har gjort, vært og blitt sett? Sammen med? Hvilken deilig rottesuppe skal du koke sammen i dag, for å slippe unna fokus på deg selv? Hvem er du her for å kritisere nå? Hå hå, ja du er spennende du, hva? Virkelig er du tillitsvekkende for alle dine venner.

 

Hva med å åpne øynene dine, bygdadyr, før du sitter der alene med sultent blikk og falsk, forbitret fasade? Janteloven er stinkende gammel, og det er på tide å tenke nytt.

 

For grunnen til at han du snakker så ivrig om, sliter med narkotika, ligger i et godt gjemt tjern som bare han og nøkken vet om. Du vet ingenting, og hvis du visste, ville du grått et helt nytt tjern til ham å gjemme sannheten i. Han har så mye vondt å bære; og der sitter du og sladrer som ei overfylt blære. Han nesten drukner, og du er med og slukner .. lyset hans.

 

Nemmen oi, er en av byens kvinnelige kriminelle innelåst i påvente av sak, hva? Men gjør det deg til dommer? Jury? Er dette noe du har peiling på, fordi du har hørt at han har hørt hun har hørt at han skal ha hørt? Skal du være en av de som dømmer, spytter og slår? Vennligst ikke dum deg ut; hold den uinteressante munnen din limt sammen med lynlim. Vi vil ikke kjøpe forhåndsdømmingen din, og forøvrig ei heller noen av teoriene dine. Snart går det mot ny vår, og hun frifinnes. Sannheten visste du aldri noe om.

 

La vennene mine være i fred, hvis ikke har jeg en ny venn til deg. Jeg kommer snart tilbake til henne.

 

Å heve deg over, er  noe du kan. Å lage iskulde og fryse ut alle originale som ikke passer inn i din oppblåste verden laget av A4, er også noe du er ekspert på. Men det stanser der. Du har stagnert, og vi ser det. Du kunne aldri holdt ut å være annerledes. Kanskje er du innerst inne ikke helt hetero, men du gyver heller løs på alle de som gikk ut av skapet, enn å ta det modige steget ut. 

 

Du gjemmer din angst og du skjuler din depresjon, bak fasaden du har laget av sladder og kvass kritikk. Ingen må se deg, så du gjør alt for å kle deg ut i heldekkende bygdadyr-kostyme. Men showet er over long time ago, og nå er det du som stikker deg ut som en umoden sutremunn blant voksne mennesker som tross alt søker noen å stole på. Noen de kan snakke med. Hvis de snakker med deg, vet de at du ikke greier å holde deg innen du når utedoen. Du lider av store lekkasjer som alle kan lukte seg fram til, og du kunne aldri greie å tie om noe som helst, men sprekker innen 2 minutter ute av syne, ute av sinn, og alt siver ut. 

 

Derfor sitter du der alene nå, og det er nesten litt synd på deg. For årene gikk, og alle frifinnende sannheter om alle du ødela for; poppet fram og gjorde dine sladreteorier til skamme. Han narkomane ble rusfri og gikk åpent ut med historien sin, en story som fikk deg til å gråte i dagesvis. Hun som var tiltalt skrev bok om det hele, og siden det ble ble en bestselger, endte hun opp blant de rikeste i byen. Rundt omkring i gågaten går lykkelige homofile par hånd i hånd; og det ser ut til å være en trend å godta folk som de er.

 

 Ingen kunne stole på et unaturlig kostyme. Så hvordan føles det å være byens venneløse? The walkalone? Ville du tålt å bli fryst ut i tillegg, av slike som deg selv? 

 

Jeg har en trøst til deg. Det er en ekte og god venn som du kommer til å bli kjent med framover. Hun kan være ei forbanna bitch, men iallefall er hun rettferdig og ekte. Hun heter Karma. 

Ok da; her er han 😊

 

Noen historier hugges ikke i stein, men skrives i snø. Det er noe vi alle vet. Men hva med det som bare fortelles til lyttende ører. Det som lagres i hjertet og huskes i en sjelevenns indre landskap? 

 

Det tok ham 10 år å fortelle meg alt. Og jeg er den første han åpnet seg til. For når ekte kjærlighet aldri rustet, samme hvilke stormer den red på, kan man ikke unngå å møte hverandre på ny under Gjertrud's misteltein. (Fant ikke bedre måte å beskrive det på, så takk Gjertrud og Olaf.)

 

For mange venner av meg kommer det ikke som noe sjokk det som skjer mellom pappan til barna mine og meg for tiden. Det er nok mer vi selv som er overrasket, for dette trodde vi aldri om oss.

 

Men det var alltid han. Ingen kunne måle seg på noen måter, og jeg er rede til å leve singel resten av livet hvis vi ikke får dette megatannhjulet til å fungere. Det krymper og blir lettere hver dag, forresten, og tilgivelse og forståelse ser ut til å smelte alle isbreér.

Vi begravde det dypt, dømte hverandre nord og ned, og satte på oss hvert vårt foreldresamarbeids-smil. Helt til vi begynte å kommunisere på ordentlig, og snakke sammen om alt. 

Trenger vi å krangle, bare fordi resten av verden mener man "må krangle og rope til hverandre" innimellom, ellers er det ikke å anse for en normal kjærlighets-relasjon? Få renset lufta, liksom? Men hva hvis man kommuniserer så bra, at den lufta er ren til enhver tid? Han er en god mann tvers gjennom, og jeg vet alt om ham.

 

Han har blitt spyttet og slått på, og rykter har surret verre enn biene på 70tallet. Men jeg er mammaen til barna hans, og vet sannheten. Jeg kjenner detaljene, og blir bare mer og mer glad i det mennesket jeg har laget unger med. 

Hvis vinter kan forvandle seg til sommer, kan istiden mellom oss bli til paradis.

 

Vi er fortsatt gode venner, og har ingen hastverk med noe annet. Men jeg kjenner hvor naturlig det er å ha ham med på middag hos gode venner. Kjenner hvor trygt det er når han sitter ved siden av meg i en begravelse og holder meg i hånden. Han er min mest trofaste bloggleser, og med en gang jeg legger ut innlegg er han på leser'n. 

 

Det kjennes så riktig å se film sammen med en som har samme humor. Kjennes så bra å snakke med en som er så lett å prate med. 

Jeg tenker at det umulige er mulig. At den gode praten forklarer det meste. Der ryktene tok grundig feil av ham, med mobben som lekte dommere, og bygdadyret som elsket å få all negativ fokus over på ham, er jeg superstolt av at Tore er far til mine barn. Han er en stor kunstner med et like stort hjerte, selv om falske og onde tunger sikler etter å svartmale ham. Jeg har vunnet alt på å velge å heller bli kjent med ham og den sannheten han tross alt kan bevise, og like stolt er jeg av det.

 

Bare han elsker barna mine like høyt som jeg elsker dem. Bare han kjenner meg som mamma. Nei det er sant; ekte kjærlighet ruster aldri, og nå skal vi se om ikke vi kan bruke litt tid på å pusse opp den til noe nytt og vakkert, og litt vintage.

 

Vi har hvert vårt hjem, og sånn er det. Vi skal ikke endre på noe, ikke på år og dag. Vi har så mye å ta igjen når det kommer til å bli kjent med hverandre på nytt, at vi gjerne lar barna våre kjenne den trygghet det er i det velkjente.

Men de bærer på en drøm, de også. En 3åring og en 8åring som smiler lurt hver gang mamma får en klem av pappa, og som elsker å være sammen alle fire. 

 

Ingen mann er så rå som du, Tore. Du er verdens beste superhelt for Even og Mathias, og du er en stor kunstner. Misforstått, ja, men de vet ikke sannheten. Jeg kjenner det du bærer på, og jeg forstår deg. Jeg kan trygt leve her, fordi hvis jeg skulle reise før deg, vet jeg at barna våre er trygge her hos deg. Du er en superpappa, og jeg har tillit til deg. 

 

Jeg er spent på hvor framtida bringer oss, og du kan stole på at jeg er her for deg min venn.

Fyllesyk? Da bør du se dette

 

Å føle seg litt bedre time for time er utelukket. Det bare blir verre dess mer du husker alt du håper du ikke gjorde likevel. Du drikker brus og spiser junk. Men pokker, det er nådeløst, hva? Fyllesyke og hukommelsestap danser tango foran tankene dine, og gjør deg ytterligere mer svimmel, som om ikke det var ille nok å klamre seg fast til senga opp ned. Du har en real swetty bad sunday, og håper gårdagen var funday, selv om du har glemt deler av den.

 

Kanskje ligger du der i den verste tåka og prøver å huske om du var naken da du danset på bordet i går, eller om du i det minst beholdt trusa. For tiden er det nemlig craving som gjelder foran shaving. Du legger hendene foran ansiktet ditt som apen emoji, og håper på det beste.

Danset du disco og litt zumba opp gågaten i natt, mens du "sang" nittitallslåtene til Dr Alban?

Klatret du opp stolper på vei til narspill som en annen wannabe lønneberg-unge?

Hva skjedde da du ble dårlig i magen mens du bestilte burger foran luken på bensinstasjonen? Hva er vitsen i ei lita luke hvis man ...hvis man blir syk? Rakk de å stenge luken? Hjelp. 

 

Kanskje er det vanskelig å vite hvorfor doen din ser ut som den gjør, eller hvorfor bordet på stua er dekket til fire, og du er bare en. Og ingen har spist av rottesuppa mellom fatene. Hvor var du i går, og hvem dro du ut med? Mysteriet banker opp hodet ditt, men du tør ikke ringe en eneste venn, i frykt for å ha oppført deg som en gladnaken nisse. Nå igjen.

 

Eller du har satt deg opp i senga og sitter der og rister på hodet for å huske om du gikk ut på byen utkledd som Donald Trump i barisen for ca 10 timer siden. Eller var det en drøm som i Jokke's aftenbønn? Nothing else matters, liksom; enn å huske, for søren.

 

Hvorfor late som, når det ekte kan være ganske komisk? Ring en venn og finn ut hva som skjedde i går; du kan jo få deg en god latter. Akkurat som jeg får når jeg ser meg i speilet nå. Prosjekt sminke er uoppnåelig, og jeg respekterer meg selv for at jeg ikke gidder nå. Hvorfor ikke bare være litt "truth underdog" litt oftere? Være litt stygg. Være den som har dumma seg ut. Le av seg selv. Bare føkke fasaden og la verden se fiasko. Er det ikke litt deilig?

 

Jeg sitter her på Lykketoppen med familietroppen, og er elefanten i rommet. Selveste morning face på time 3. Fyllesyk er det over et år siden jeg har vært, but I feel you deep. Kanskje kan det hjelpe deg å se sannheten bak bloggfasaden. Huffa bak Huldra. Frosken bak prinsen. Nøkken under den glitrende vannoverflaten. Mårratrynet bak bloggen. Hud bak foundation. 

 

Bloggverden er glam-infisert, preget av mote, even more glamorøs, og tilslørt med vakre fasader. Har dere ikke fått nok av det? Vil dere ikke heller se de grusomme mårratrynene våre en kjedelig søndag morgen, for så å føle dere litt bedre selv? For det er sant; jeg ser ut som krøllalfa uten koffein akkurat nå. I look like real shit, og jeg har ikke tenkt å gjøre noe annet med det enn å ligge her på sofaen og se lat ut i tillegg.

 

Og du har dagen derpå i bakrus?

 

La meg trøste deg: sjekke dette bloggemårratryne da. Jeg får det ikke bort med sterk kaffe, og jeg var ikke engang ute i går. Det verste er at en fyr jeg digger sitter her i stua mi og ser på meg. Well hello; han får ta basen under sminkefjasen som den er. Jeg digger mårratrynet hans, for han er prikk lik den moderne Askeladden. Så da får jeg bare flashe min sannhet og håpe jeg ikke minner for mye om heksa med nesa i klem. Snart skal jeg ta et bad og huldre meg til, men vi vet jo alle at det er som å gi ham et forhekset gulleple for noen sminkede timer.

 

I refuse to be a fake, at least some part of the time. Jeg kan sminke meg halvpen, jeg som alle andre, men hvorfor vise dere bare juks og fanteri her på bloggen? 

Du kan også slappe av. Ok så har du tatt deg en fest og sluppet løs dopaminene i full shakedance. Kanskje var de nakne, kanskje ikke. Kanskje trumpet du deg gjennom dokøa i frykt for å drite deg ut mens tarmsystemet ga deg en på trynet fordi du egentlig ikke tåler glutenpils. Kanskje er det derfor du har et blåøye, fordi den køa var totally wrong i forhold til kjønn, he too, me too, them too, get a grip and see too, before it's too late too.

 

Men de andre husker mest sannsynlig ei gira partyløve. Nesten litt bedre det, enn han herremannen her i stua mi, som fra nå av skal huske følgende mårratryne:

 

Det gjør så vondt

 

Som et slag i magen dundrer alarmen, og en gammel tone av "ingen liker meg" er altfor altfor høy for ører som leder til de fra før tusenvis av tankene. Det er fortid og nåtid i ugly dance, og man har ikke lyst til å henge med, or a chance. Den heter "Miss understood", og er ikke til å kødde med. Ei heller til å bare legge bort.

 

Det er ikke det at jeg har det tøft. Nei nei. Barna har ei kvikk venninne på overnattingsbesøk, vi har spist taco, og snart kommet barnefar Tore for å være sammen med oss denne lørdagskvelden. Alt er kos og samhold. Vi har det bra.

Det er ikke det.

 

Men jeg må få det ut et sted, det forbanna faktum at jeg er en bipolar outsider som ofte blir misforstått. Kombinasjonen lite etikette, ingen høy utdanning proppet med fremmedord, konfliktsky holdning etter et voldelig forhold for lenge siden, er nådeløst uheldig.

 

Når jeg blir misforstått, ser det ut til å være beinhard no mercy. Jeg kan bli tolket per chat, eller i en samtale, og siden jeg ikke er helt med blant 1000 tanker, kan jeg oppleve å plutselig bli nærmest tiltalt for å være bitch all mighty. 

 

Well well. Det har vært komiske tilfeller av misforstått bippehode, og det er ikke det at jeg kan "skylde på en diagnose", men det er en viss forklarende faktor. Der "Time out" har vist seg å være "Thai mat" under en samtale, er det klart det utgjør en viss forskjell at en jentunge ikke fikk timeout inne på et kjøpesenter, men thai mat. 

 

Men når folk blir sinte på meg uten grunn... Huff, jeg får så vondt i magen. Det slår i som et støt; og jeg havner rett tilbake i voldsalarmen's tidsalder. Det eneste som da skulle redde meg hvis en sint mann fullførte truslene, var en alarm. Nå har jeg blitt ei pingle uten alarm, før jeg står midt i det som en annen dum askeladdine.

 

Det er ikke uten grunn at denne høydesky bloggeren ikke har konflikter i livet sitt. Jeg kutter ut sinnafolk på flekken, og stikker mye heller hodet i sanden. Strutsen i streeten; det er meg det. Og jeg er vel omtrent den eneste bloggeren som startet bloggen nettopp fordi jeg trodde jeg slapp unna lesere. Jeg tenkte på det et helt år. Ville ikke ha oppmerksomhet. Denne bloggen skulle være et sted der jeg kunne lagre mine tekster, og det var genialt å finne ut at jeg eier alt jeg skriver her inne. Ingen kan kopiere det jeg lagrer her, for det er ikke lov. Blogg.no er beskytteren av mine tekster, noe jeg er takknemlig for. 

 

Å blogge medfører å dra strutsehuet opp av hullet, og sette strutsetrynet opp i skuddsonen. Jeg vil bare skrive. En skrivenerd som vil være i fred. Hvor mange som trykker seg inn på denne bloggen er fortsatt noe som farer forbi meg, og jeg har opplevd å bli litt redd i høyden når folk misforstår meg og blir hatefulle og bitre uten grunn. Jeg har hatt dager der jeg med vilje har unnlatt å blogge for å presse lesertallene ned, slik at jeg føler meg så usynlig som jeg hadde tenkt. Enkelte innlegg som handler om andre mennesker derimot, vil jeg gjerne ha ut for dem.

 

Da jeg var lita jente var drømmen min å skrive bøker. Jeg tror jeg kunne både jobbet som forfatter og bevart det sky privatlivet mitt. Man blir ikke en type kjendis som folk kjenner igjen på gata ved å skrive bøker, innbiller jeg meg.

For årene skulle servere meg alt som ikke gir status, som elektrosjokk, diagnose, vaskejobb, medisinering null utdanning og uføretrygd, og jeg lærte meg å tenke automatisk "ingen liker meg". Ganske interessant dukket den holdningen opp som automatikk da tiden kom for å lære å elske seg selv. Jeg var glad i meg selv, men avslørte gang på gang automatfølelsen av at folk jeg møtte "ikke likte meg". Det hadde blitt noe jeg bare gikk ut fra, og begynner nå å gå over i takt med mestringsfølelse og egenrespekt.

 

Det er visst bare ikke greit at en dame med så lav sosial status som meg, setter grenser og sier fra, for enkelte ulveflokker.

 

Anyway. Her i strutsehullet under bakken kan jeg gjemme meg for sinnatagger, pmsbomber og nett-troll, ikke sant. Her er jeg trygg, og alt som er ute av syne er ute av sinn. 

 

Hilsen pingle og fornøyd med det  ...nesten.

 

 

Kroppen's reaksjon på sukker etter et år på lavkarbo

 

Det bruser i hodet, og tankene er lys våkne. Resten av kroppen er i ekkel dvale, og ubehaget i magen er boblende ivrig. Du døser, men det er ikke en psykisk rus. Den er fysisk, og du kan ikke røre deg. Minnene fra da man hadde svangerskapsdiabetes kretser rundt i et hode i spinn, og det er bare å innse at en ligger der som et fjell, og kan ikke røre seg. Blodsukkeret raver høyt over ethvert hint av fornuft, så da hører man etter og husker dette kroppsspråket til neste gang. Ellers..! 

Du kan ikke røre deg, men ligger der som en steinstøtte i frys fra Narnia. Det er ingenting annet å gjøre enn å vente til blodsukkeret daler igjen.

 

For da du stod i butikken for 2 timer siden og skulle kjøpe helgegodteri, fikk du en idé. Det danset e-stoffer, sjoko og lus-rødfarger foran deg. Jelly-bønnene rett og slett showet fargerikt med trance oppi boksene, og nå ville de ut og danse.

 

Da, akkurat da, kom du på hvor forbanna flinkis du hadde vært i et år: time to celebrate; det skulle nok gå fint med en bitteliten ekstra godtepose. Du hadde glemt hva jelly beans het, men de har masse farger og er bittesmå. Du liker bare de hvite, ferskenfarga, rosa, røde og gule med prikker på, så du satte i gang og sorterte. Nå skulle du sukkersprekke på smågodterier, og den eneste gangen det skjedde på lavkarbo-året ditt, var da venninna di fra Finnmark var på besøk på sensommeren i fjor. Og når er det januar.

 

De gule med brune prikker er banan. De lysegule er sitron. Viktig. For du skal ha banansmak. Jelly beens heter de. Nå husker du. Noen biter sjokolade med nugattfyll inni og noen munner, some jelly's sortert, og du er klar for tidenes sukkersprekk med funlightsaft attåt. Du gumler i deg fy fy, og det går bra i en times tid. Så resignerer du.

 

Dette var meg på sprekkern i dag, og nå er jeg og blodsukkeret mitt på vei tilbake til nesten-normalen. Jeg fikk en enorm reaksjon etter de super-raske karbohydratene i dag, og ble rett og slett liggende langflat som om jeg var drita full ved drøbakssundet i kroppen, og lys klar i hodet. Straffen var ille etter å ha inntatt godteri. Tåler jeg ikke sukker lenger? Barnefar her ble nesten litt rett for at jeg skulle ha fått diabetes igjen der jeg lå og snøvlet. Og da ville det vært diabetes here to stay. No return. 

 

Jeg er nok ikke vant til å proppe i meg alt mulig rart lenger. Kan tåle en glutensprekk, en rice ride eller en potato joy, men rent sukker? Oh my angel, and my god;  for en reaksjon jeg får av det.

 

Det verste ubehaget begynner å gi seg, men jeg vet jeg går dager i møte der fordøyelses-systemet krangler med meg 2 ganger i timen, og den syrlige følelsen i hodet vedvarer. 

 

Det er liksom ikke meningen man skal sitte og proppe i seg desilitervis med pepper heller. Eller spise 10 spiseskjeer med pulverkaffe. For ikke å snakke om å hive 1 liter med bakepulver oppi muffinsrøren. Alt med måte. Sukker er ingen selvfølge i store mengder, og kroppen har mange måter å si fra på. 

 

Lavkarbo. Ja, det vil bli sprekker. Det kommer tider da jeg spiser en frukt innimellom, en potet her og litt ris der. Godteri kan jeg også skeie ut på, og gluten har til tider besøkstid i kroppen min. Men det er smått med alt dette, fordi det er krydder i kostholdet en sjelden gang. 

 

Energien flommer over til vanlig, når kostholdet er i balanse. Jeg kjenner kroppen min. Den må leve på lavkarbo 95 % av tiden. Skal man leve med dette som livsstil, bør man også ivareta de resterende 5%. Kose seg med litt frukt, bær, gluten, ris og potet. Det er så langt derfra til sukkertøy, og det er nok gode grunner til det; fikk jeg erfare i da.

 

Du vet du er mamma med stor M, når..

 

Olala. Du har dager da du ikke aner om det et mulig å rense den forbanna komfyren, så du ignorerer. Det er noe du kan. Flekkene oppdages alle på en mystisk gang akkurat i det du lider av et enormt vaskeanfall en gang i måneden. Du finner en julenisse på kjøkkenet når det nærmer seg februar, og stapper den oppi det ene skapet. Der kan den ligge til du gidder å fjerne je u el a. Jula. 

 

 

Låta "Honey I'm tougher than the rest" dundrer ut av høytaleren for 20' gang, og du begynner med selvdiagnotisering. Dette fordi du husker en tidligere nabo med diverse diagnoser som alltid spilte samme låt om og om igjen den sommeren da du skulle bade masse ute i det svære bassenget du latet som du kjøpte til kiden. Du var gravid som fy og det var hetebølge. That pool was for the mama. Men det ble litt musikkdrama.

 

Anyway, du er ikke så tougher than the rest at du gidder å hente pappesken med "julepynt" på. Selv om du nesten blir paranoid av alle nissene som stirrer nådeløst fra alle hyllene i stua. Du glor tilbake og kjenner at de ikke lenger er velkommen. Men du ville heller satt deg ned med puslespillene du og ungen din har puslet 25 ganger enn å gidde å rydde bort jul nå. Jula får vare til gulere tider enn dette.

 

 

Nei, nisser får være nisser, for akkurat nå må du konsentrere deg om alle smulene på gulvet, flekkene på skapene, kjøkkenshining som ikke kan vente, rydding av 3 garderober, trappevask (som kan vente), søppelbæring, dassvask, sokkesortering, middagslaging, ...og oisann; minsten tissa... i ... senga ...di i natt..  Di seng? Jupp.

 

No mercy: det MÅ skiftes på den sengen, og du villikke mendumå. Du tenker ikke lenger, dessuten; du rapper der oppe i hodet. Du har så mye å tenke på mens du skifter sengetøy at du nærmest ikke enser at du gjør det, så hvorfor ikke skifte sengetøy på automatgir oftere? Du er jo ikke til stede uansett, samme hvor mye du skulle begynne et nytt og mer mindfullt liv etter det lynkurset. Og har katta blitt vinterfeit, eller har ikke p-pillene funka?

 

 

Well I don't know baby, maybe you've been around too.

 

Du håper du snart skal bli lei av Bruce og hans tøffere enn resten, med tanke på naboene, men det ser ikke ut til skje. Tvert imot inntar han ny rekord, og slår alle låter du har hatt dilla på. Like ever. Tilogmed "Dust til dawn", og alle Metallica og Jokke og Velentinerne - låtene du noen gang har hørt på repeat. Bruce får det til å bruse autistisk. Om og om igjen.

 

 

I går så du askeladden 2017 på sengekanten, og de siste 20 minuttene var med halvåpne øyne, sikkel og wake up av snork. Du er ikke 18 år lenger. Likevel skvatt du sånn av huldrene og trollet at du vekte 3åringen. God damned, på tide å vokse opp. Du er mamma!

 

 

Det beste er at du storkoser deg med alt dette. Du påstår til alle at det var da du ble mamma at festen startet. Og du mener det. Really. I mårest trillet du en herlig 3åring til barnehagen mens du boblet av lykke, for snart skulle du få hente ham igjen. Det betyr en søting som løper inn i armene dine. Ok dere krangler om tannpuss og hårvask, men dere digger hverandre for det meste.

 

 

 Et nytt ord du har lært deg er "krisemaksimering", som i "herreguuud tenk hvis det skjer skolegutten min noe før jeg ser ham igjen?" "Hva hvis 3åringen ikke overlever barnehagedagen, jaforsliktharskjedd!!" Du krisemaksimerer til du skjønner selv at du har blitt ei hysterisk tutte på villveier, akkurat i det du foreslår at 3åringen kan være hjemme fordi pappaen jo kan krasje bilen. You could never ever forgive yourself, ja nei han må nok være hjemme. Selv om du trengte alenetid nå rett før alle fire skulle stresse ivei på bursdag. Takk og pris for en barnefar som tar styringen og dytter deg utfor så du kan hoppe i strikket hver gang et hysterisk anfall nærmer seg: "Det går da bra, vi kjører nå. Kremt. Og vi kommer tilbake i live!"

 

 

 

8åringen sparer til langt hår mens verdens cooleste lærerinne heier på ham: "kjære foreldre, IKKE klipp ham; han er så nett med langt hår!" Og du er så forelder at du får tårer i øynene av at hun sier sånn. Mamma. Den beste motivasjonen til alt i hele verden. Den kosen og den lille nussen. Den tynne søte stemmen. Du ville gjort alt for den lille kroppen, for du er mamma.

 

Skolegårdens helt: Barnet som blir mobbet, men som gjør de voksne's jobb og hjelper andre mobbeofre

 

Jeg kjenner en gutt i sin beste alder som får høre hver dag at han er "stygg". At han er "rar". Når han ser kompisen sin blir mobbet, gjør han alt for å stille opp i den til tider skumle skolegården. 

 

Det er selvfølgelig ikke nøye hvem han er. Jeg får ikke lov til å si hvem han er; rett og slett, da dette er noe han synes er flaut. Som voksent medmenneske er det en del ansvar som følger med. Jeg kan bare støtte han og foreldrene hans som best jeg kan.

 

Vi trener på å "le tilbake". Han øver seg på å "klare å overse mobberen". Vi snakker om hvordan de som mobber andre for enhver pris ønsker å få fokuset over på andre, og kanskje fordi de sliter med noe usynlig. Vi prøver å muntre opp en liten gutt som begynner å tro at han er stygg og rar. Vi prøver å forklare han at utseendet ikke er det viktigste, men at om det var det så er han verdens vakreste lille alv. 

 

Han er snill og tøff som hjelper vennene sine i skolegården, noe som er en egenskap alle barn gjerne skulle hatt. Selv om selvtilliten allerede begynner å skrante når det kommer til utseendet; og vi voksne fortvilt må se på at vi ikke rekker å redde alle tankene hans fra å drukne i selvhat, er han altså mest opptatt av å hjelpe kompisen sin. Jeg får tårer i øynene når han sier til mammaen sin: "Han satt oppå ham og holdt han fast, jeg kunne ikke la ham banke ihjel kompisen min med juling, mamma. Men vi ble reddet av ringeklokka!'

 

Hvilke forbilder er vi? Hvem POKKER lærer barna våre at det er utseendet som teller? Hvem skal snu denne jålete skuta? Hvorfor lar vi noen barn lide så enormt at de får behov for å gi andre barn juling for å slippe fokus på seg selv? Hvor er vi nå? 

 

Kanskje er det på tide å bringe frivilligheten inn i skolegården. Er det ikke slik at NAV vil ha arbeidsledige i aktivitet? Hva med å utnytte ressursene til å passe på barna våre i landet's skumle skolegårder, der mange unger går i krigen hver dag?

For den dagen krigen er over, er sporene ikke til å fjerne. Da er det posttraumatiske stresslidelser som preger hverdagen til de som opplevde det som utviklet seg til farlig hat med årene. Da må vi innse at vi sviktet de små uskyldige og livredde hjertene som sårt behøvde tiltak. 

 

En gang i tiden fikk en liten gutt høre hver dag at de andre elevene ville at han burde ta livet sitt. Til slutt orket han ikke mer. Du kan lese om den tapre, nydelige, snille engelen til mamman sin her: 

 

http://m.forbipolene.blogg.no/1456400700_25022016.html

 

En annen tapper gutt fra vanskelige tider, overlevde, men som voksen slier han med ettervirkningene: 

 

http://m.forbipolene.blogg.no/1452265971_08012016.html

 

Stina på bussen går det bedre med nå. Hun har fått seg venninner på den nye skolen, og livet er lettere. Vi har god kontakt med henne og familien. Dere kunne lese om henne i følgende innlegg: 

 

http://m.forbipolene.blogg.no/1478877992_jente_ble_mobbet_p_bu.html

 

 

Forelskelse er skadelig på vinteren

 

"...your road is dark, and it's a thin, thin line. But I want you to know I'd walk it for you anytime!" (Springsteen)

 

Nei jeg tør ikke. Jo, jeg tør. Nei jeg har ikke lyst til det. Jo jeg har lyst. Nei jeg skalværesingeltildendagenenglenesynger. Jo, du er engelen min, syng for meg nå. Nei. Jo.

 

Å være en istapp av en jernkvinne med ei tunge som har satt seg fast i stolpen i feil årstid av Narnia, er vel ikke noe å forsvare, hva? Jovisst, det er trygt og godt å være alene innom de tykke murene. Dessuten kan det virke nærmest farlig å forelske seg nå. Som en stemme som hvisker nede fra wrong shoulder: "Det er skadelig å forelske seg. Vinteren omkring ei isdronning kan smelte, og hva gjør du da? Hvem er du da?"

 

Akkurat nå vet jeg at jeg er selvstendig. Jeg vet at jeg aldri krangler med noen, og at det er fredelig og rolig her i vinterland. No drama.

 

Så la meg være i fred. Vil du tine Narnia, så gjør det forsiktig. Ikke lag noe bråk her, det er så stille og godt her nå. Ikke komme her og prøv å lag krusninger i vannet; det vannet har forlengst stivnet til is, bare coole'n her med meg og nyt livet. Ikke vær mistenksom og sjalu, jeg har like lite lyst på andre menn som du har på kua i fjøset nedi dalen her. Konkurrenter? Du mener du har konkurrenter? I fjøset da eller? Du tror oksene der ute flørter og prøver seg på meg. Men du vet; en okse kan også bli redd og løpe sin vei. Straks ei bipolar ku som meg åpner kjeften, kan du stole på at alle okser løper langt. Trust me, jeg er altfor merkelig for alle andre enn deg. For du er like rar som meg. 

 

Jeg gidder ikke å forklare meg, og ikke har jeg tid heller. Null stress. Alle vet at jeg er til å stole på. Alle vet at vinterdronninga bor alene, og at hun aldri mer kommer til å elske igjen. Med mindre det er du. Du som blåser liv i Narnia. 

 

Men da må du hviske stille og forsiktig fra riktig skulder: "Selv om du bor i vinterland, er det ikke skadelig med litt fargerik forelskelse!"

Og jeg svarer deg: "Men tiner du opp alt dette, er alt tårer. Hvor skal vi gjøre av dem?"

Da må du hviske at vi kan bade i dem. At de er nyttig for noe. At tilgivelse for det nyttesløse er nyttig, og ikke bortkastet. Overbevis meg om at forelskelse ikke er skadelig her i vinterland, og vi skal bade som to gladlakser mens alle oksene løper sin vei.

Don't walk alone

 

Don't walk alone

 

All your heavy stories,

you carrey all the worries.

I hear your beating heart.

Can you feel the new start?

 

Give your words from the deep bone

don't you ever walk alone

I will write them lines for you in stone.

Your life will never be gone..

 

I give you my tears,

as you share 

your inner fear.

 

Please don't walk alone no more,

open your door.

Don't be afraid my friend,

this wount be the end.

 

And don't you care about

all them scream and shout.

They don't know your truth

from the long gone youth.

 

Just don't walk in silence ice,

frozen tears might close your eyes.

Let me in, let me in.

Cuz you know the roots in your inner,

you're forgiven, aint no sinner.

There will be days of thunder

all gone under.

 

But you will rise with the morning sunshine

walking the line

walking the line 

You will, you will

shine.

 

Helene Dalland, forbipolene

 

 

Ivrig dame twerket horisontalt; sjekk hvordan resten av festen reagerte!

 

Kom bli med oss på ass shaking twerking rocken roll!

I helgen feiret vi naboDiva med flerkulturell bursdag der Russland, Cuba, Africa, Norge og mange flere nasjoner gjorde Heimdal til knutepunkt i form av et PARTY på høyt nivå!

Het twerking høyt oppe og lavt nede, vennligsinnede partypeople med godt humør og løs tone; og etter en stund fikk vi show av en annen verden. En av de flotte damene fra sydlige strøk kunne virkelig twerke i alle mulige stillinger. Til begeistret høy jubel og taktklapp fra resten av festen, twerket hun seg ikke bare dypt ned i knestående, men også liggende på magen sin. Et fantastisk kunstverk som man kan se i profesjonelle musikkvideoer. Jeg kan også twerke, trodde jeg. Men det var inntil jeg spurte om twerkegudinnen kunne lære meg knestående og horisontal twerk 😂 Den stive nordiske rumpa mi var slettes ikke villig, men ga oss en god latter i allefall. Jeg tenker å øve-twerke på gulvet. Join meg gjerne. Shake that ass!

For et herlig festfolk! For en partyfaktor! Hele kroppen min girer etter å fortsette festen og danse mer, så  i bestemte oss for å invitere hele gjengen hit til Lykketoppen om to uker! Da blir det twerk on top, med Diva, Pablo, Øyvind, Tine, Twerking queen, Alexia, forbipolene og resten av det partyglade folket. 

 

Gratulerer med dagen Dianelys 😙

Low carb long gone når vertinne Alexia hadde laget sånn fantastisk servering 😉

⬇⬇...Tine daaa! ⬇⬇....Helene daaa!⬇⬇

 

I dag var det bare å rockenrolle videre til tantebarna Tuva og Magnus sin fellesbursdag i lokalene til verdens beste barnehage Fosslibekken. Null stress dagen derpå når man er totalavholds fra alkohol. Wow; edruhue anbefales; jeg er i toppform altså. Dessuten; festen er alltid gøyest sober clean, kaffepreget og kvikk.  

 

Barnepappa Tore var med i barnebursdag han også, og dro etterhvert videre med gutta til neste bursdag: ei av gutta's søskenbarn på farsiden. Jeg digger at det går an å gjøre det så fleksibelt rundt barna sammen med superpappan til ungene våre. Han fortjener en thumbs up for å alltid tenke på det beste for lille Even og store Mathias 😎😎

 

Nå har jeg landet på sofaen, og begge gutta er hos Tore til i morgen, da suser vi i enda en bursdag, til ei nabopie så søt go, at hun titt og ofte kommer innom meg og sitter her og tegner når gutta krutt ikke er hjemme også. 

 

I  L♡VE  PE♡PLE!

 

Lik gjerne bloggens facebookside for oppdateringer: https://www.facebook.com/forbipolene.blogg.no/

 

 

Gammel kjerring på kanten

 

Dette innlegget ble skrevet sent i går, men siden jeg har blitt så rammelgammel, sovnet jeg mens jeg skrev. Så jeg får gjøre det ferdig nå.

 

Jeg er en av oldisene i bloggverdenen, og barna mine kallet meg "gamla". Do rampungene mine kompenserer med å si: "Mamma du e fin, og æ e liten og kul!" Jeg ligger her på sengekanten og er rett og slett gamla på kanten. 

 

Jeg er så glad for at jeg ikke hadde en blogg da jeg var 20 år. Tenker med skrekk og gru på hva i alle dager jeg hadde skrevet som 29åring på den bloggen, tvangsinnlagt på gjøkeredet, i far away psykose. "Snart kommer P3 og henter meg, og tar meg med over grensa til Sverige. Eller til Danmark. Whatever! Get ready for ready mens jeg teller alle tvangstankene mine her på lukket avd (her det skjer!)" Eller "I dag har jeg bare drevet og tilfredsstilt tvangstankene mine. Telt ikke bare litt; alle tingene på rommet måtte gå opp i 3, så jeg rakk aldri det institusjonsmåltidet!"

 

Jau det skulle virkelig tatt seg langt ut på kanten hvis denne skrulla her hadde blogg litt for tidlig i det rufsete livet sitt. Det hadde ikke blitt en blogg på kanten, men en katasttofeblogg på trynet lang nedenom den kanten. 

 

Jeg er 37 år, og jeg gleder meg til hver eneste rynke. Ja, jeg mener det faktisk. Å bli gamlere er jeg ikke redd for, da livet har lært meg at hver time gir erfaring i ryggsekken. En ryggsekk with me from dusk til dawn  For 7 år siden begynte jeg å innta et stabilt, medisinert og friskt liv. Veien dit hadde vært så sjuk og ubeskrivelig, at jeg frykter det ikke finnes ord. Men jeg har prøvd å beskrevet det inne på bloggens kategorier som handler om mine egne historier. Den verden jeg har sett, har bare de som har tatt syre sett. Og jeg har aldri rørt syre. Det sier litt om bipolar 1. Det er en så umenneskelig stor oppgave å løse, at den diagnosen topper selvmordsstatistikken. Jeg har mistet mange venner i selvmord, og jeg skulle ønske verden hadde gjort bedre plass til dem. Hvor jobber kunstnere og musikere? De må bevise alt før de kan skape sin karriere, og mange gir opp lenge før det. 

 

På den andre siden sitter jeg. Her på sengekanten. Lykkelig og tilfreds, og klar for å bli gamlere. I survived, noe enkelte venninner av meg fryktet ikke kom til å skje. Men life turned out to be great på den andre siden av tunnellen. 

 

Ja, mine to sønner, dere har rett. Mamma er gamla. Jeg har opplevd mer enn enkelte som er mye eldre enn meg, når det kommer til dype plan i psyken, og mentale oppgaver å løse. Sånn sett er jeg erfaringsrik og gammel. 

To klesvasker, hårbleking, bad og TVtitting. Så er jeg fornøyd. Mitt eget selskap er knall. Det tar jeg som et tegn på at jeg er et friskt gufs fra gamledagene. 

 

Jepp. Der sovnet jeg. Rakk akkurat å trykke lagre. "Friskt gufs"? Javel. Well it's saturday night, og jeg driver og sminker meg som en fjortis. Men fra Trace urban på TV'n boomser låter uten rytmer, som jeg ikke helt er ung nok til æ digge. Så jeg skranter meg ned trappa med hånda på hofta (ikke helt, men nært), og henter en harman/kardon jeg fikk gratis av telia ved abonnementsbytte for et år siden (hadde aldri hatt peiling til å kjøpe, det er jeg for gam... ja du vet: for gammel til), og nok en gang gidder jeg ikke lime på den ene foten som har ramlet av høytaleren ca 5 ganger (too old for that), for å høre på 90's music!

 

For i kveld skal gamla shake assen på latinoparty, nemlig. Jeg og nabodiva venter på skyssen, klar for action. I kveld venter selskap når jeg kommer hjem. Tenk for en luksus, hva? Jeg trenger ikke å løpe denne gammelskrotten etter menn for å flørte; jeg har allerede fikset full pakke for gamla! 

 

Ha en strålende kveld; kanskje vi sees i Trondheim by?

 

Til puppene mine: "It's like we're on the edge right now. I wish that I could say I'm proud, I'm sorry that I let you down!"⬇↙⬇↘⬇↙⬇↘⬇

He too, faktisk!

 

Jeg begynte med min egen private lille #hetoo lenge før #metoo.

En liten titt i arkivet, og jeg fant herlige minner om en av de gangene jeg fikk tatt revenge over at en dirtbag klamret seg fast til rumpa mi som om han holdt på å falle utfor et stup. Bare at han var ikke i nærheten av et stup, men på et discotek.

 

La oss ta en titt på stakkars #hetoo :

 

20.10.2011:

Det var på et Halloweenparty i Stjørdal i helgen at en ung kjekkas fikk gjennomgå, etter han tråkket over streken.

Utestedet var like stappfullt oppe i diskoteket som nede i den store kjelleren ved toalettene. Folk så ut til å samles nede som oppe, og en kvinne gikk seg en tur ned til toalettene for å hjelpe en venninne som hadde blitt syk. 

Der nede i kjelleren gikk hun forbi en høy, kjekk, ung mann som nok var vant til å få gjøre hva han ville med jenter på hans alder.

I det han passerte henne, gliste han frekt og klasket henne på rumpa. Han grep tak i henne på baken, klemte til, og ga henne så et par klapp i farta. Så gikk han videre.

Men han kom seg ikke lenger enn et par meter, før hun nådde igjen ham og tok tak i jumperen hans i brystkassehøyde, mens hun sa høyt: "DU! Du kommer HER! Nå!" Så dro hun ham etter seg bort til veggen ved trappa, der folk strømmet mellom toalettene nede og discoteket oppe. Hun stilte ham til veggs, og nå var han ikke så tøff lenger.

Den irriterte kvinnen satte i gang med å beføle den unge herremannen hurtig og frekt. Hun klypte tak i rumpa hans og klappet hardt, mens hun grep tak i hans edlere deler med den andre hånda, og skviste til, mens hun informerte ham om de mer eller mindre manglende rettighetene hans: "Du klådde på meg, da kan jeg ta på deg! Og ikke drit deg ut nå, for her skal jeg klå!" Så ble han spanket på baken og klemt på framparten.

Et par unge damer kom forbi, og kvinnen, som nå var godt i gang med sin lille hevn, sa til dem: "Sånn gjør vi med menn som tar på rævva våres uten å spørre oss først!" Jentene var enige, og lo og klappet med hendene.

Kvinnen klappet, skviste, klemte og befølte fyren til hun så ham var like fortvilt som hun selv blir hver gang en fremmed dasker henne simpelt på baken hennes. 

Men det skulle ikke ende der, selv om enden hennes nå var hevnet. Kvinnen og den unge wannabe cool dude my ass, møttes på dansegulvet senere. Da satte hun i gang igjen, og klep tak i baller og rumpeballer så alle kunne se. Det virket som om han mistet noe av den høye kjekke statusfasaden han så ut til å tilstrebe. Dessuten stod det ikke i stil til den coole dansen hans at ei dame som var eldre enn ham drev og tok på ham her og der med skvis og tak. Ikke videre behagelig. 

Hvem denne damen var? Me, ofcourse. Jeg har da litt selvrespekt, og trøndermeg er som Brøndbo: Glad i rumpa mi! 

Hva skjedde med gjensidig respekt i form av trivelig roting og gjensidig klining og tasking? Toppers med rumpebeføling altså, men bare hvis du er sikker på at den andre parten VIL det. Merk: Vil det! Da er det både sexy og sjarmerende. Men vi damer er ikke en gjenstand objektivisert dit hen at det er bare å beføle oss som man behager. 

Husk det, neste gang du får lyst til å behandle meg som et brainless objekt: Jeg, og mange med meg, kommer til å ydmyke deg tilbake til du lærer å behandle damer med samme respekt som du behandler menn. Mange av oss har nemlig en plan klar i slike situasjoner, og iverksetter aksjon lærepenge dønn. 

Og vær ikke sikker. Neste gang kan det være en annen plan. Kan det være at DJ'en stopper all musikk, peker på deg og sier: "DU befølte nettopp en dame og DET er ulovlig, KOM deg ut!"

Kan det være, at du da vil føle at grensene dine er bittelitt tråkket over?

Du ber et frossent hjerte tilgi og elske igjen.

 

Har du noen gang lagt deg i et badekar og latt tårene trille? Satt på Bruce med "Tougher than the rest", og bare ligget der og latt tårene fylle badekaret litt mer?

 

Gamle tårer fra frosne kanaler som tiner opp og trenger seg ut. 

 

Min sjelevenn. 

 

Jeg skulle så gjerne ha tilgitt deg. Tenk så fint vi kunne hatt det da. Men alt du gjorde, som du ikke burde, som jeg liksom aldri fikk vite om du mente å gjøre, eller ikke. Alt det lagret jeg, før jeg glemte det, og så gikk jeg videre i livet mitt. Det var en del greier jeg måtte fikse.

 

En gang i tiden hadde vi det så bra, vi to. Så raste alt sammen og vi gikk i forskjellige retninger. Siden det var jeg som falt så det sang, begynte jeg under bunnen. Jeg måtte bygge Rom, og det føltes som jeg hadde bare en dag på meg. Du begynte fra en høy hest, og mye gikk til hodet på deg.

 

Du såret meg sånn. Og jeg fant meg i alt for mye. 

 

Fortell meg. Hvordan tilgir man, som "Angel" med The Kelly family? Hvordan tilgir man det utilgivelige?

 

For nå er du her igjen, etter alle disse frosne årene, og tiner opp gamle tårer med roser og fine ord.

 

Men hjelp meg. For jeg mistet troen på kjærligheten for lenge siden. Og jeg trenger ikke roser, men svar. Jeg trenger en venn i deg. En å prate med. 

 

Du sier det er noe du sliter med, en diagnose som ville forklart mye. Du forsvinner i en annen verden av 1000 tanker akkurat når jeg trenger å prate ut om en vanskelig fortid. 

 

Du skjulte henne i et halvt år og serverte meg løgner. Heldigvis var det ikke utroskap. Men da vi fant sammen igjen, ble hun til en løgn. 

Gang på gang behandlet du meg som om du var min verste fiende. Så brast det, og jeg fikk erfare at tårene dine langt fra hadde frosset til is. 

 

Hvorfor alle løgnene? Hvorfor alle svikene? Hvorfor lot du meg stå alene i alle stormene? Hvorfor sparket du meg da jeg lå nede? Jeg har så mange spørsmål, og jeg skulle så gjerne elsket deg igjen, men jeg klarer ikke å skape tilgivelse alene, fordi det var så heftige svik du ga meg i stedet for roser før i tiden. Hvis du virkelig har endret kurs, hvorfor ser jeg deg ikke i farvannet mitt når bare kontakten med deg gir meg minner fra fortiden som jeg ikke egentlig vil tenke på?

 

En klok gammel dame sa til meg: "Han elsker deg ikke, Helene. For min kjære ville aldri behandlet meg sånn." Det såret ikke engang, for jeg hadde mistet troen på kjærligheten.

 

Jeg begynte å legge lås på slikt. Kjærlighet liksom. Hvilket klissete tullball var det?

 

Og nå står du her face to face og sier at du elsker meg. Men rosene dine kan ikke fortelle meg det som ord kunne gjort. Sorry. Jeg blir glad for blomster, men når de erstatter den gode støtten og den varme praten med alle svarene jeg behøver for å tilgi deg, da er det jo best for meg å ikke se deg, slik at jeg slipper å bli mint på den vonde fortiden. Jeg aner ikke hvor jeg skal starte. For siden det aldri ble deg og meg, bestemte jeg meg for at det beste er å bo alene resten av livet. 

 

Ingen kan elske som oss. Ingen kan prate som oss. Så lenge det er overfladisk pjatt. Men ingen kan krangle som oss, eller hate så inderlig som oss. Hvor er du, hvis du elsker meg så inderlig, når flashbacks fra traumatiske tider gjør jernkvinnen i meg til en forvirret liten Tingeling? Hvor er du hen, når du har tint mine tårer og de triller rundt i minnene om en brukken fortid? 

 

Hvor pokker er du når jeg trenger deg? Når du forsvinner i en selvmedlidende verden der alt handler om deg? Jeg godtar at jeg ikke kan endre deg. Jeg godtar det.

 

Man skulle så gjerne tilgitt og glemt, sant. Men hvordan skal jeg greie det helt alene mener du? Det er så mange flere frosne, glemte tårer her inne i meg. Jeg er så lei meg et sted langt her inne, for alt det som du ikke burde gjort. Men som du gjorde.

Jeg greier ikke å tine alle tårene ned til en vakker kjærlighetsoase alene. Hvis du ikke tar imot meg, er det som å skru på kranen min midt i ørkenen. 

 

Enten må du være en venn, eller la meg slippe alle påminnelsene. Enten må du slutte å være så opptatt av å være perfekt i fasaden din, eller bare la meg være i fred. Det var så mange ganger i den fortiden at vi prøvde å være kjærester, og jeg var den skjulte dama di, siden jeg ikke var bra nok for familien din. Du hadde nemlig ikke framstilt meg særlig bra for dem de gangene du ble sint, sjalu og mistenksom. Det tok fra meg min verdighet at du ikke engang kunne skrive på sosiale medier at jeg var dama di. Derfor løp jeg min vei. Jeg skapte meg en hverdag og jobbet med meg selv. Begynte på medisiner, startet å skrive, ble avholds, trente, spiste riktig, og ble frisk. Nå er det din tur til å jobbe med deg selv, men bare hvis du vil. Alle som kjenner meg stoler på meg, og jeg har aldri gitt deg grunn til noe annet. Du kan ikke komme inn i livet mitt og sende meg mistenksomme signaler igjen. Det krasjer med den jeg er.

 

Og her er jeg nå. Jeg kommer ikke tilbake til hengemyra. Hvis du er villig til å gjøre noen med fortiden din, og slutte å være sånn ei (sorry) selvmedlidende pingle når jeg trenger en mandig tøffing, så kunne vi kanskje, bare kansje, laget oss en ny oase. 

Men du får ikke tine opp gamle, frosne tårer hvis du bare har tenkt å la dem renne ned i sluken. Du får ta imot dem som en mann, eller holde deg mest mulig unna. Har du såret noen, må du gjøre det godt igjen, og plaster helbreder ikke kulehull. Den gode praten og den varme støtten er verdt alle rosene, diamantene og romantiske middagene i hele verden. 

 

Jeg håper ingenting. All tro på kliss er mistet. Men hvem vet? Mirakel har skjedd før. En eller annen tulling har gått seg på en ekte og sann oase i Sahara før oss. 

 

Du sa du savnet meg og at du ville ringe meg i kveld. Nå kan du ringe, og vit at hjertelige ord er verdifulle som drikkevannet i den vakre oasen. Hva skal man med en vakker oase uten livreddende drikkevann?

 

Bare ikke la det være en hallis-oase  😉

Lørdag skjer det!

 

En venninne spurte meg her om dagen hvorfor jeg ikke deler mer fra selve hverdagen her på Lykketoppen. Jeg svarte som sant er, at jeg tror ikke det er interessant for leserene å lese om. Vi bloggere er ikke akkurat superstars. Da sa hun at hun gjerne ville lese, for alle de timene vi ikke får tid til å snakke sammen. Så for henne: here we go!

 

Jeg har barnefri, og overlappingen gikk som smurt. Pappa Tore hentet lille Even her oppe og vi skulle dra på shopping sammen. De ventet på meg mens jeg sminket meg. Damned, hvorfor ikke bare være ready to go? Jo, fordi jeg sovnet på sofaen mens Even så tegnefilm. Why? Fordi jeg spiste godterier, sånn skikkelig, med sukker -ikke lavkarbo, på sengekanten i går. Der lå jeg og hev innpå, mens jeg tenkte: "EN gang i måneden, Helene! En gang!" Jeg er ikke vant til sukker lenger, og kroppen straffer meg i dag.

 

Vi dro til City Lade i Trondheim. Hvorfor? Fordi buksene mine faller av meg etter et år på lavkarbo, og Even og Mathias fortjente seg noen nye klær. Etter å ha ledd meg i hjel over at noen stjal bagen min med alle gjenbruksposene mine oppi, fra handlevogna mi (litt av et kupp 😂), trippet jeg hit og dit på senteret og handlet så smart en alenemamma bare kan. Det endte med en stressa Tore i nakken min oppe på barneavdelingen på H&M: viii måååå draaa nååå!

Og så dro vi for å hente Mathias.

 

I løpet av dagen har jeg sørget for å skaffe meg hårbeking, ansiktsmaske, god gammel svart caps, and some new jeans som ikke faller av faktisk! Fordi jeg skal på LATINOPARTY LØRDAG, iiiha! For noen timer siden var jeg over til nabodiva Dianelys med bursdagsgave, og i morgen er det bare å forberede hud og hår for å feire bursdagen hennes i Trondheim lørdag. Jeg er litt spent, for da jeg var med samme gjengen i fjor sa hun ene til meg: "For en stor rumpe du har!" Jeg takket og bukket, for ei svær ræv er jo gull verdt i hennes kultur, og hun mente det som et kompliment. Stolt som fy shaket jeg assen som bare rakkarn den kvelden. Og nå er rumpa mi borte! Den er flat! Hun kommer til å bli så skuffet. 

 

Søndag er det bare å peise på videre, for da har mine kjære tantebarn Tuva og Magnus bursdagsfeiring, og tante skal komme og synger en sang og shake danse litt for dem. Eller. De skal heller få gaver.

 

Nå er gulvene vaska (yeah right. Bare sånn overfladisk moppet.), kjøkkenet er shina (shina og shina fru Blomkål.) Og herremåltidet er inntatt (løvbit, wok og soppstuing..), helsekontrollen og TV2hjelper deg har gjort meg litt smartere, Sophie Elise har gjort meg glad (for jeg liker antitabu som at tamponger og forstoppelse nevnes. Dessuten at to homofile går inn på et rom. Jeg liker åpenheten.) ....og mens nyhetene surrer og går, venter jeg på versjonen til han 26åringen til Trine. (Steike som disse politikerene har  ...finner ikke ord.)

 

Evine pusa ligger inntil meg og murrer. Hun har fått seg noe deilig, illeluktende, gaffeltrøkka skvip fra en hermetikkboks, og elsker meg himmelhøyt akkurat nå. Hvis noen hadde kommet hit nå hadde hun blitt ekstra svartsjalu i øynene sine. Ja, hun digger meg. Men hun skulle bare visst av det var ei p-pille i det skvipet hun fikk av meg. Humre. Som om jeg hadde likt at noen lurte i meg prevensjon. Men så er nå liksom Evine rypa i strøket her, og det neste kullet må vente. Visste du forresten at i et katteknull, unnskyld; kattekull, kan det være flere forskjellige fedre til de søte små? I forrige kull var det hele 3 fedre hva angår hu rypa her. Og enkelte henger seg opp i Anna Rasmussen?

 

Så sånn er det. Her ligger rypa og bippeline i sofaen og digger hverandre. Ha en aldeles strålende god natt 😻😉

 

Til deg som stjal den innholdsrike bagen min på H&M i dag!

 

Hey yo, du, din lille bastard; som jeg ler av deg nå! 

 

Du som stjal den millitærmønstrede bagen min som lå i handlevogna mi da jeg var inne på Hennes & Mauritz (1.etg City Lade) i dag: håper du koser deg med det fantastiske kuppet av et varp du har røvet til deg nå! 

 

Håper du klappet i hendene da du åpnet bagen og fant...

...yeah, that's right: masse poser. Bare masse plastikkposer. Ja, og en gammel tøypose som fulgte med et blad jeg kjøpte i riktig gamle dager. Gratulerer, du er en awesome rå og oppegående tyv vil jeg si. 

 

Er det ikke irriterende med sånne miljøvennlige svin som meg, som pakker en hel masse brukte handleposer og presser dem alle oppi en gammel og slitt millitærmønstret bag, for så å putte hele greia oppi handlevogna si?

 

Er det ikke provoserende at jeg ikke hadde rukket å handle noe enda, slik at alt du fant da jeg snudde meg i noen sekunder, var en slik herlig goodiebag med masse poser oppi? 

 

Jeg synes jeg ser deg for meg i det du drar opp ica-posen, for så å finne rema 1000-posen. Eller den grønne med blomster på; god damned, som sagt: det var ikke en plastpose en gang, men er handlenett med en eller annen logo på som jeg har glemt. You rock bastard / bitch bigtime (= yrbbb!)

 

Vet du hva? Kua har vært kalv, og jeg husker tider back in the 90's da noen av oss ungdommene syntes vi var tøffe hvis vi nasket i butikkene. Vi stjal aldri av folk, og det var ikke en lang periode. Men en naiv periode. Det var da jeg lærte å kjenne ei bitch ved navn karma. Det var som om livet ga meg uflaks tilbake, i flere år. Stjeler du noe, om det så bare er et papirark, vil karma at du betaler en høyere pris tilbake. Karma is a bitch, and you better behave.

 

Så jeg føler nesten litt med deg. Nå har du liksom stjålet en rufsete bag (la du merke til de lurvete, ødelagte lommene på innsiden? Hoho, bra jeg endelig kvittet meg med DEN, si!)

En bag med ca 5 forskjellige poser oppi. Og hva vil livet at du betaler tilbake? Noen år av livet ditt? Hjemmet ditt? Kjæresten din? Kommer du til å miste veska di? 

 

Var det verdt det? Jeg var fortsatt ganske ung da jeg fant ut at det definitivt ikke var verdt å leke gangsta bitch med en bitchere bitch named Karma. Hun var bare tusen ganger more bitchy. So I payed my does, og livet gir meg en god latter og komiske ting å skrive om, som at du stjeler noen handleposer av meg.

 

Men akkurat en god latter tror jeg ikke du fikk da du åpnet varpet ditt i dag 😉 Kanskje det var DET du måtte betale tilbake; humøret ditt 😂

 

Lik gjerne bloggens facebookside for oppdateringer: https://www.facebook.com/forbipolene.blogg.no/

 

Vis dem baken

 

 

Er det ikke deilig, når noen behandler deg verre enn dritten på bakken (for så å forvente at du tilber dem etterpå), at du kan vende dem ryggen og be dem kysse baken din heller enn at de står der og tripper ...unnskyld; sipper; er det ikke deilig?

 

Er det ikke godt, at her i landet har vi kvinner den friheten, at vi selv velger hvem vi omgås? 

 

Kjenner du hvor fantastisk godt det er med fred og ro. Å si "Nei takk, jeg kjøper ikke drama, manipulering og energitappende pølsevev!" Og så låse døren din?

 

Det gjør ingenting om dem er sure på deg. For høyt henger de, og sure er de; men du kan alltids bare flekke baken og løpe din vei, mens du roper: "Bare vær sur du, det finnes plenty søte og blide her nede!"

 

Det gjør ingenting om de er sinte på deg uten å ha noen grunn til det. Du behøver ikke å bruke tid på å forklare dem at du faktisk ikke har gjort dem noe galt. De burde vite det. Du er fri. Du kan fly med vindene og nyte livet ditt. 

 

Og du kan låse den døra di. La dem bare sutre der ute, sure høyt der oppe, for du kan late som om de ikke eksisterer.

 

Det handler om egenverd. Det handler om peace and love. Det å få fjernet alle uromomenter og puste dypt og fritt. Det å bli behandlet allright fordi du fortjener det. Dette med å tillate deg selv å bli forbanna hvis noen er slemme mot deg. Å se dem inn i øynene når de kommer krypende tilbake, og si at det ikke var greit. Vil de være i ditt liv, må de gjøre det godt igjen. Må de behandle deg fint. Men enkelte vil ikke ta ansvar for sine egne handlinger, så da er det bare å snu baken til og ignorer. 

 

Livet er godt når du har det godt inni deg.

 

Fordi du er verdifull. Fordi hvert sekund teller ned tiden du har igjen her på jorden. Fordi du skal fylle den tiden med det som du bestemmer. Fordi du skal ha det godt, fredelig og behagelig. Fordi livet er for kort til å krangle og surre bort tiden.

 

3åring fikk kjøkken i hverdagsgave

 

Velkommen til Even's miniatyrkjøkken, strategisk plassert på mitt kjøkken. (Skroll for flere bilder av minikjøkkenet) Denne lille lukekroken i huset's kjøkken er egentlig reservert for vanlig kjøkkenbord og stoler, men det har jeg jo på stua. Hva er vel vakrere enn et bitte lite miniatyrkjøkken som en del av mitt kjøkken?

 

Vi voksne får mange verdifulle gaver av barna våre. Det handler for min del om å gi noe tilbake. I dag var vi på vei til å ordne oss for at Even skulle i barnehagen. Men han gjentok: "Nei mamma, æ vil bare vær sammen med dæ." Da jeg ringte barnehagen mente de han er så sosial og aktiv når han er i barnehagen, at de kan godt skjønne han blir sliten og vil trekke seg tilbake i mammastua for en dag. Jeg hadde noen avtaler i dag, men de gikk det fint an å utsette. Even strålte som ei sol da han fikk vite at det ble hjemmedag. 

 

Han fikk spise frokost til tegnefilm, og storkoste seg. Etter en stund kom han krypende opp i armkroken min og begynte å stryke på armene mine, mens han sa: "Æ e vennen din, mamma. Du e kul. Du e fin, mamma. Æ ælske dæ!"

Tenk for en gave det er for meg å få høre noe så fantastisk fint av sønnen min? Jeg ble så veldig glad, og han fikk selvfølgelig et svar som stod i stil, og masse kos på det lille bløte kinnet sitt. Gogutten. 

 

Det trenger ikke å koste penger å gjøre en liten gutt glad. Jeg begynte å tenke på hva jeg kunne gjøre for den lille sjarmisen kosklumpen i dag. Hvordan kunne jeg gi ham like mye glede som han ga til meg? Miniatyrkjøkken på kjøkkenet var en god idé; og vi hadde alt vi trengte. Ministoler i kjelleren, minikomfyr i stua og minibord oppe på Even sitt rom. Enkelt. 

 

Jeg satte i gang, og da jeg var ferdig et par minutter etter, hadde jeg aldri sett kjøkkenet mitt så fint. Med Even sitt lille søte hippe kjøkken i kroken, ble det rett og slett smashing. Og Even flyttet inn i kroken sin rightaway. Nå sitter han der og spiser lasagne fra i går, og bare nyter å ha sitt eget lille kjøkken. Snart kommer nabogutten på besøk, og da kan de jo spise kveldsmat på Evenkjøkkenet. Men den største delen av gaven er nok at jeg setter meg med sammen med Even og perler på brett. Å velge å bare være sammen med, betyr så mye for en liten kropp.

 

Hva er vel kulere enn å være forelder? You tell me. Å være barnslig og lage miniatyrkjøkken er jo rett og slett GØY! Vi gleder oss til å vise det fram til venner og slekt som kommer på besøk.

 

Kraftig mann ble mobbet på treningssenter; det fikk Grete (21) til å se rødt

 

"Han sto ved et av apperatene, hadde pause mellom settene når de veltrente, høye gutta kom bort og skulle bruke samme apperat. Heldigvis hadde jeg glemt øreproppene mine og var like I nærheten." Forteller Grete. 21åringen, som på grunn av frykt for hevn ønsker å være pseudonym, ble sjokkert over det hun så hørte.

 

"Jeg hørte de le og tulle. Han ene av dem sa da høyt: "Hvorfor er du her?" Han kraftige gutten svarte ikke. Han så litt sjokkert ut. Så sa en av de andre "bare dra hjem og spis potetgull du og gi oss plass til å trene". Da så jeg rødt!"

Grere slapp vannflaska I gulvet og gikk rett bort mellom dem. -"Jeg så han i midten inn i øynene, noe som ikke er så lett når jeg er rundt 158-160 høy. Jeg sa rett ut " hva gir deg retten til dette apperatet mer enn han?! Hva gjør deg til et bedre menneske siden han bare kan dra hjem? Han er fantastisk tøff som tar grep og gjør noe med helsa si. Noe dere burde støtte istedenfor å rakke ned på. Han er rett og slett modig som tørr å komme hit. Det gjorde ikke jeg når jeg var 100kg!"

Grete fortsetter:

-"De frekke mannfolka hadde stirra på rumpa mi en stund. Jeg fortsatte talen min: "Så enten sier du noe fint ellers holder du den stygge kjeften din og går herifra!"

 

Mobbegjengen begynte å le litt seg i mellom, så da la hun til: "Sa jeg noe som var morsomt?!" og ga dem sin "deathstear". De sluttet å smile og gikk sin vei!


Grete snudde seg og sa til gutten at han gjorde en fantastisk jobb, og at han måtte love henne å ikke slutte å komme på trening! Han var helt rød i ansiktet da han sa "tusen takk", før han fortsatte å trene.

 

Hun er 21 år gammel og jobber på bensinstasjon. Jeg er imponert over hennes evne til å bry seg som medmenneske, og spør Grete hva det var som fikk henne til å reagere.

-"Jeg har vokst opp med mobbing, har aldri brydd meg noe særlig når det har vært rettet mot meg, men om noen mobbet de jeg kjente og var glad i, da sa jeg ifra. Så det er ene grunnen til at jeg reagerte, den andre er det at jeg vet hvordan han har det. Jeg pleide å veie over 100 kg selv og er nå nede i rundt 70. Og jeg vet hvor vanskelig det er å både komme i gang og det og faktisk fortsette med det. Hadde dette vært utenfor senteret hadde jeg dytta de vekk eventuelt slått. Ikke at jeg er en voldelig person, men jeg tåler virkelig ikke mennesker som tror de er så mye bedre enn andre!"

 

I et innlegg på facebook spør Grete :

HVA ER GALT MED MENNESKER?!?! jeg var på trening i stad og hadde glemt øreproppene mine, så hørte på radioen som sto på der inne.. Også hører jeg plutselig en si "hva gjør DU her?" og de to andre kompisene nikket enig og slang på en kommentar "bare dra hjem! ".. Så jeg kikker jo bort og ser at de står å prater til en gutt som er ganske kraftig og som har tårer i øynene. Jeg tente jo på alle plugga og gikk bort og dreit dem skikkelig ut, så de gikk. Pratet endel med denne gutten som sier at sånt som det skjer nesten alltid når han er der.

Er det sånn vi mennesker har blitt?! Jeg blir faktisk veldig glad når jeg ser noen som er veldig kraftig gir alt på trening! For det syns ofte at denne personen tar grep i sitt liv! De har da like mye rett til å være der som alle de som ser trente ut?  Kjenner jeg rett og slett blir kvalm av slik oppførsel! Hva syns dere? 

Var litt morro å se hvor redde tre godt trente mannfolk på over 180, ble for ei lita rødtopp på 160😅

 

Hva synes du? Er det ok å oppføre seg som oppblåste blåser inne på et treningssenter når man ser noen som tar tak i helsen sin? Og hvordan hadde du reagert i Grete's situasjon?

 

Lik gjerne bloggens facebooksiden for oppdateringer: https://www.facebook.com/forbipolene.blogg.no/

Bloggere som kopierer andre bloggere

 

Hey du. Jeg ser deg. Og det er helt tydelig at du ser meg. Men du. Du behøver ikke sette et avtrykk på nettet hver bidige gang du ser meg. I samme spor som meg, for pokker!

 

Å være blogger handler for det meste om å skrive for min del. Det var aldri viktig med høye lesertall, men om å gjøre å få tilfredsstilt mitt skrivebehov. Jeg har sett bloggere påstå at man lyver hvis man sier man ikke er ute etter lesertall. Vel, jeg lyver ikke; selve grunnen til at jeg starter denne bloggen 10.juni 2015 var at ingen kom til å lese en blogg fra lille Stjørdal, så jeg fikk ha mitt lille arkiv i fred. Genialt. Trodde jeg. Lesere har det vært viktig å få på avisreportasjene jeg har skrevet. Bloggen er et arkiv og et redskap i forhold til senere å enklere forfatte bøker om min fortid.

 

I det siste har er par av mine blogglesere lagt merke til at en annen blogger fra en annen kant av landet kaster ut innlegg som handler om de samme temaene som jeg har skrevet om bare timer tidligere. Bortsett fra at det alltid er vinklet i motsatt mening av det jeg skriver om. 

 

Jeg må si jeg fikk meg en god latter da jeg ble gjort oppmerksom på et innlegg som nærmest kritiserer mitt innlegg der jeg oppfordrer til forandring. 

Dette: http://m.forbipolene.blogg.no/1516038975_hemmeligheten_bak_positive_endringer.html  

Den andre bloggeren fulgte opp ved å oppfordre folk til å være som de er, og bare forandre seg når de avgjør det selv.

 

1: Ingen hjerne er laget slik at noen kan bestemme over den. Alltid må personen selv ta siste beslutning før avgjørelsen takes. Ingen kan krype inn øret ditt, vri på noen minispaker, og avgjøre at du skal endre deg. Alle er ansvarlige for sitt eget valg. Alle er herre over sitt eget hue, og er noen andre i styringen, da har man tillatt det i en siste beslutning selv.

 

2. Alle forandrer seg hele tiden. Vi fødes, åpner øynene, lærer å innta føde, begynner å krype, prøver å gå, lærer å løpe, lærer å leke, begynner på skole og forandrer oss litt hver dag utfra hva vi lærer. Altså, det skulle tatt seg ut dersom vi ikke forandrer oss til en hver tid som menneske. Baby. Barn. Ungdom. Voksen. Eldre. Man er aldri likens som man var 10 år tidligere, men forandrer seg kontinuerlig. Snart skal håret mitt bli grått, og jeg skal få rynker; jeg kommer til å være i endring til den dagen jeg dør. 

 

3. Da jeg var overvektig, var jeg utsatt for livsfarlige sykdommer som søvnapné og diabetes. Jeg kunne ikke bare si til søvnapnélegen: Nesj, jeg godtar meg selv som jeg er jeg, med alle fedmesykdommene som følger med! 

 

Altså, jo. Jeg hadde et valg, og et av dem var å sette meg ned og godta meg selv som jeg var. Men jeg valgte å heller endre meg, og bli frisk. Det var ikke så vanskelig, og det handlet aldri om noen slankekur; men en livstilsendring. Jeg kunne valgt å leve farlig, men i stedet valgte jeg bort sukker, stivelse og gluten.

 

Hvis jeg ikke hadde valgt denne endringen, ville jeg blitt tvunget til å møte andre forandringer i livet mitt. Alvorlige tilstander i form av diabetes og søvnapné ville etter hvert preget tilværelsen min, så hvorfor skulle jeg godtatt meg selv som overvektig? Dette handler jo ikke om utseendet mitt, men helsa mi! 

 

Når jeg skriver innlegg om å skjerme barna mine i henhold til ansvaret jeg har som mamma, her på bloggen, dukker det opp innlegg hos den andre bloggeren som handler om det samme, bare i motsatt forstand; at barna slett ikke skal skjermes. Det finnes en blogger der ute som må kverulere på det, samme hva jeg skriver om. Jeg har aldri møtt vedkommende, likevel bruker dette mennesket bloggen sin til å ta opp til debatt hvert eneste innlegg jeg poster.

 

Derfor kommer jeg heretter til å svare her inne, da jeg er lei, ala fed up, av å bli pirket på og etterliknet, på denne måten. Vedkommende kan jaggu tenke ut sine egne temaer å blogge om. Jeg har lenge oversett denne "over-inspirasjonen", men nå blir det altså andre boller framover. Lavkarboboller, rett og slett. 

 

Dere andre bloggere: får dere spørsmål fra leserene deres i hytt og pine? Som f eks om hvilken musikk dere liker, og om hverdagen deres ellers, som om dere skulle være noen superstars med fans over hele landet? Hvis dere får slike spørsmål, og dere lager innlegg med svar; kan dere vennligst legge ved disse spørsmålene som leserene har sendt dere? Sendt dere hvor, forresten? På chat på fb, melding eller kommentarfelt? For man kan jo ikke bare sende en blogger en melding på bloggen, foruten per kommentar. 

 

Jeg har aldri mottatt et eneste spørsmål, samme hvor høye lesertall jeg har hatt. I find it hard to belive at enkelte bloggere påstår at det nærmest ryr inn med spørsmål. Man skulle nesten tro de hadde funnet opp spørsmålene selv. For så interessante "superstars" er vi vel ikke? Kremt. 

 

Det var dagens utblåsning, så får jeg håpe jeg slipper å puste inn stanken av oppgulp etter mine egne innlegg framover. More like fresh og original blogging! Takk til alle dere originale og oppfinnsomme bloggere der ute som leverer interessant og friskt stuff hver dag 😙

Trøndere; nå skjer det!

 

 

Legg merke til denne dama, Trøndere! Nå inntar gründerChristina Stjørdal by med sine fantastiske og sunne kaker, middager og snacks. 

 

På caféen Smile i Stjørdal's gågate kan du nå få kjøpt sukkerfri og glutenfri kaker, snickers og middagsretter rett fra suksessbloggen til Christina http://m.meglerfru1.blogg.no/

 

Har du diabetes? Cøliaki? Eller vil du bare være sunn? Da vet du hvilken kafé du bør velge framover. 

Og du? Psst: det skjer mere sunne greier med byen vår i tiden som kommer. Følg med, følg med, for vi har nemlig landets beste matblogger i byen, og maten hennes er ettertraktet. 

 

Jeg husker da jeg hadde et tøft svangerskap for 4 år siden. Da kom Christina stadig vekk innom med noe som hun hadde bakt. Christina har nemlig alltid likt å bake. Så kom tiden da hun begynte en ny og sunnere livstil. Hun fant opp sine egne sukkerfrie, glutenfrie og stivelsesfrie oppfrifter, og lagret dem inne på meglerfru1. 

 

Et år etter hun endret livsstil, fant legene ut at den yngste sønnen til Christina er avhengig av et enda strengere kosthold enn lavkarbo, for å holde seg frisk. Heldigvis hadde mamma Christina allerede mye kunnskaper om ketose og karbs. 

 

Vi må lære oss å respektere at det svært ofte ligger alvorlige sykdommer bak et valg om sukkerfri og glutenfri livsstil. At det slettes ikke handler om å godta oss selv som vi er rent utseendemessig. Det handler ikke om hvordan vi ser ut! Fedme er farlig, og det dreier seg om alvorlige sykdommer. 

 

Men vi skal kunne kose oss, ikke sant? Har du prøvd suksessterten til Christina? Shokoladekaka? Eller Gulrotkaka? Well ah well, let me tell you: disse kakene er BEDRE enn sukkervariantene!  

 

Så hvis du kan leve på kaker, digge middager, kanelsnurrer, og samtidig være frisk; hvorfor ikke velge en sunn livsstil?

 

Velkommen til Smile kafé, gågata i Stjørdal, her du kan kose deg med god samvittighet.

 

Jeg holder dere oppdatert om de neste stedene du kan få kjøpt Christina's mesterverk.  

 

Ps: Dette er ikke et sponset innlegg, men min egen personlige interesse for god helse. 

 

Rasisme går ikke bare en vei

 

 

Et brennende vondt tema for tiden er rasisme. Donald Trump har kommet med upassende utsagn om "Shitholes", der han påstår at han ønsker innvandrere fra land som Norge. Dermed er debatten i gang, og de aller færreste støtter Trump. Selv støtter jeg ingen former for rasisme, siden jeg selv har blitt utsatt for grov rasisme. Noe jeg fortsatt opplever daglig. Å være den eneste hvithudede i nabolaget er faktisk veldig upopulært. Det er bare såvidt man hilser på den rare blonde alenemammaen.

 

Her er hvorfor jeg skulle ønske rasisme ikke fantes i noen som helst former; min historie:
 

Han freser. Så spytter han på bakken. Den bakken er plena mi, og jeg bruker å gå barfot der. Kona hans står bak ham og ser ned.  Han går mot meg et par skritt, så stopper han. Jeg står på verandaen min med babyen min i armene, klar til å gå inn.

Nå ser han på meg med hat i blikket, og så sier han høyere enn han behøver, mens han peker på det runde rosebedet mitt: "Hvorfor du ikke SETTE DEN ROSEBUSK INNE??!!!" Så løfter han hånden og peker inn mot stua mi. 

Jeg kan ikke krangle med ham. Jeg har babyen min i armene, og må gå inn. Roe situasjonen. Han er fra et land far away. Et land der kvinner ikke blir sett på med samme respekt som her, og hvor de fortsatt tror på hekser. Og dreper dem.

 

Jeg hadde brukt 2000 kr på å kjøpe nye hagemøbler til å ha på den plenen. Bordet hadde glassplate, og blomsterbedene mine stod i full blomst. Det regnet mye den sommeren, og det var bare å henge i og luke ugress. Men jeg hadde et problem. Naboen fra Afrika vegg i vegg, hadde en sønn som hatet meg like inderlig som pappan hadde gjort helt siden sommeren før.

Sommeren før, da jeg satt og solte meg og leste et blad. Han satt under treet på plena og skrøt av hvordan han kunne ha flere koner. Om jeg ikke ville gifte meg med han. Jeg sa til han at flerkoneri ikke er lov her i Norge, at jeg ikke var interessert, og at såfall burde kona hans også få seg en bønsj med ektemenn. Sa jeg, alenemammaen. Fra da av var jeg heksa som bodde uten mann. En dame alene med vilje, fy skam! Jeg følte meg degradert som kvinne. Omgjort til et objekt han mente han kunne eie.

 

Hver eneste dag sommeren etter, sparket denne pappaen og sønnen fotball på parkeringsplassen like ved, uten at faren stanset sønnen fra å skyte baller mot de nye hagemøblene mine, koppene mine, glassene mine, hageenglene mine og blomstene mine. Pappaen selv sparket ballen mot hagen min. Hardt, slik at sønnen ikke greide å ta i mot dem. En dag jeg gikk ut på plenen, hadde den største og fineste hageengelen min mistet den ene vingen sin. Kopper og glass var veltet overende fra glassbordet, som hadde tydelige merker etter fotball. 

 

Den dagen tok jeg mot til meg. Jeg stod klar på verandaen da herr og fru forakt kom hjem. De steg ut av bilen sin, og da de kom gående over plena, sa jeg vennlig og med lys tone i stemmen min: "Den store engelen der er ødelagt. Kan dere være snill og slutte å sparke fotballen hitover?"  Jeg pekte på rosebuskbedet og forklarte at den også kunne knekke hvis fotballen traff den.

 

Og da fikk jeg altså høre at jeg kunne plassere hele den fordømte, norske, rosebusken inne i stua mi. Etter det fortsatte de å spille fotball og sparke enda mer mot hagen min 

 

Jeg kjøpte en fotball, og fikk med noen damer på å spille på den samme parkeringsplassen. Jeg er ikke helt bak mål hva angår fotball, for jeg spilte som ung. Jeg glemmer aldri den solværsdagen, da naboen min fikk se football fucking girlpower. Jeg lot med vilje være å ta imot ballen et par ganger, slik at den trillet mot bilen hans, mens jeg hele tiden sørget for at den bilen ikke tok skade. Det var det eneste språket han forstod, selv om han kunne norsk. 

 

Etter den dagen lot han og sønnen være å sparke ballen mot hagen min. De bare fortsatte å se hatefullt på meg, spytte mot meg og ignorere meg. Dess mindre klær jeg gikk med i varmen, dess mer hatefull ble de. De gikk inn med en gang jeg kom ut, og barna geipet, rakk tunge og slo mot meg.

 

En gang måtte jeg ringe politiet. Jeg hadde flere ganger forsøkt å si fra på vennlig måte til naboen at de ikke måtte bråke med å dundre sånn på sin egen dør ute i gangene, fordi det vekket babyen min når han sov. Nå dundret det der ute igjen, og babyen min gryntet til. Jeg stakk hodet ut av døra mi og hvisket vennlig at naboherren ikke måtte vekke babyen min. Han kom gående mot meg mens han ropte sint: "Hvorfor du snakke til meg??" Jeg låste døren, og han begynte å dundre på MIN dør i stedet. Da fikk jeg nok. Skjelvende ringte jeg politiet , som måtte komme og forklare ham at en kvinne har stemmerett i dette landet. 

 

Tilbake til sommeren før. Jeg var gravid. En kveld satt jeg og en venninne ute og nøt tropevarmen mens vi grillet og badet i bassenget. Da kom den samme naboen ut med en kompis av seg, og vi fikk høre at det var haram, altså synd og skam, at vi som to damer viste oss ute så sent på kvelden. Vi burde i det minste ha menn der til å passe på. 

Det slutter ikke der, og det er veldig vondt å skrive om alt dette. Jeg har unngått det, fordi det handler om et hat og en behandling av meg som kvinne som om jeg var en ting. Bare fordi jeg er lys i huden min og blond i håret mitt. Alt jeg skriver om, har gjort meg skikkelig trist, og gitt meg både vondt i magen og klump i halsen mang en gang. 

 

 

 

Kvinnesynet. Dette kvinnesynet.  

En gang jeg satt og fikk flettet rastahår hos en african lady in town, fikk jeg sannelig mitt norske pass påskrevet med gammeldags blekk fra fremmede strøk. 

Vi så TV. Jeg satt på gulvet, og hun satt på sofaen bak meg. Hun skulle få godt betalt, og jeg var ydmyk i hennes hjem. Plutselig sa hun: "Smatt smatt smatt! Det er ikke rart at det går dårlig med Norge..." 

-"Hva sa du nå?" spurte jeg nede fra et loddent teppe med masse hår på. 

 

Hun ristet på hodet i avsky og sa: "Nei assa jeg sa:  Det er ikke rart det GÅR DÅRLIG MED NORGE, når dere kvinner får lov til å skille dere!"

Jeg spurte hvordan vi da skulle gjort det med voldsproblematikken. Til det hadde hun et klart svar med en feminin og lav stemme: "Dere kunne gjøre det som vi gjør det i vårt land: kvinnen spør sine foreldre om lov til å få skille seg..."

 

Neste dag skulle flettingen fortsette. Da var plutselig hjemmet hennes fylt opp med tre afrikanske menn. Han ene hang over meg da jeg under en flettepause lånte datamaskinen, mens han sutret: "Hvorfor vil du ikke gifte deg med meg? Er det fordi jeg er mørkhudet? Hvorfor? Vi kan gifte oss i morgen, du trenger en mann. Alle damer trenger mann!"

 

Nei! Det går ikke dårligere med landet mitt enn men andre land her i verden. Og nei! Jeg trenger ingen mann! Ikke er jeg "heks" heller, bare fordi jeg mestrer å bo alene og ta meg av alt her hjemme mutters alene! 

Det er IKKE greit å ignorere og utestenge oss nordmenn i takt med å ødelegge våre ting med hærverk som å sparke baller mot våre eiendeler! Det er ikke LOV faktisk! Ikke flerkoneri heller!

 

Å fornærme mine røtter på det groveste, er heller ikke lov! Når du spotter den kvinnefrihet og likestilling som mine formødre bygget opp her i Europa, rekker du samtidig en lang, respektløs og rasistisk finger mot min nasjonalitet. Å påstå at "det går dårlig" med det snille landet som tok i mot deg fordi det ikke gikk så bra der du kom fra, er rett og slett noe du ikke burde hevde som sannhet. 

Er det alle de norske kvinnene i toppledelse som pointer mot at det "går dårlig med Norge"? All utdanning begge kjønn har tilgjengelig her? Den felles stemmeretten mellom kvinne og mann ved stortingsvalg og kommunevalg, og ellers alt annet av valg? Den friske naturen? Ytringsfriheten? Vår religion? Vår måte å kle oss må? Er det så dårlig her at det er verdt å påpeke?

 

Rasismekortet vaier rødt og tydelig bare vi nordmenn liker Pippi Langstrømpe, Hellbillies og ribbe. Vi skal ikke røre oss for mye før alt blir tolket i feil retning. Det er sensitivt og skjørt, og vi må for all del ikke sette det under kritisk lupe! Men det er faktisk ikke slik, at rasisme kan utføres av kun en part. Skal det kortet brukes, må ALLE spillere på banen ha det tilgjengelig. Jeg kjenner eldre blant det norske folk som rister på hodet av måten spesielt norske kvinner blir uglesett og mobbet av enkelte innvandrere, og de har meget sterke meninger om hånet mot vår kultur som pågår. For ikke å snakke om hvordan vi tier og finner oss i det uten å grensesette vår kjære kultur og nasjon.

 

Hensyn. Vi nordmenn forventes å ta så mange hensyn. Og de fleste av oss gjør da så godt vi kan. Men blir det tatt hensyn tilbake mon tro?

 

Senest i dag ble jeg ignorert og snudd ryggen til mens jeg snakket til dem, av en familie fra et land far away, fordi de ikke liker meg. I deres kultur, far away, tror de også fortsatt på hekser. "Hekser" blir avlivet, der de kom fra for kun få år siden. Jeg er visst ei slik heks. For jeg har ingen mann. Og jeg virker nok for sterk. Så de gjør korsets tegn og både ser og går en annen vei når de ser meg. Snakket jeg hyggelig til dem, overser de meg. Selv om de kan norsk. Mannen i familien er spesielt hatefull mot meg.

For det er jo heksa jeg, julenissen, nøkken, huldra og tannféen i skjønn harmoni, ikke sant.

 

Selv er jeg ingen rasist. Har venner fra Cuba til Afganistan, og er alltid nysgjerrig på andre kulturer. Nei det kunne ikke falle meg inn å pirke borti andre i det hele tatt. Er oppdratt bedre enn som så.

 

Jeg blir spurt hånlig av kvinner med hijab: "Er det ikke kaldt? Kle på deg." 

Men hva om jeg spurte tilbake: "Er det ikke varmt? Det er 30 grader ute. Kle av deg."

Rasismealarmen ville gått, og rødt kort ville klasket i ansiktet mitt!

 

For faktum er: det har blitt slik, at vi nordmenn nærmest ikke tør å titte på bekledningen enkelte andre nasjoner kler seg i, selv om den er uvant og spennende, av frykt for å få rødt rasismekort. Sensitivt. Det er sensitivt, mens spesielt vi damer i skjørt, lovlig utringning i skjorta og oppsatt hår, får studerende, kritiske blikk, ristende hoder og forakt tilbake. 

 

Er det greit? Nei, i følge wikipedia er slik utestengning for rasisme å regne. Dessuten er vi opplært i denne skatten av en kultur vi har, av våre Europeiske formødre, til å vite at selv om vi er kvinner, er vi slettes ingen objekter.

 

Til dere som kommer flyttende hit til vår kultur. Jeg mener det ikke finnes grenser på denne kloden i virkeligheten. Vi er alle ett. Så hva med å begynne å behandle meg som norsk kvinne med respekt? Mange av dere gjør det, men den forakten jeg er blitt servert opp gjennom årene, hører ikke hjemme i det landet jeg vokste opp i. Dere kan ikke bare komme her og behandle enkelte nordmenn med hat og rasisme, bare fordi vi lever livet på en annen måte her. Integrer dere, bli kjent med oss, lær dere språket vårt, og gi oss en sjanse. 

Det er et minimumskrav: gi meg en sjanse, og slutt å behandle meg respektløst nedlatende, nå med en gang!

Rasisme er et ord med flere deler enn vi velger å se. Jeg vet at mange nordmenn opplever rasisme i stor grad. Men det er, av en eller annen grunn, stor tabu å tale høyt om.

 

Svake, hviskende, ydmyke, forståelselsfulle nordmenn var ikke helt det våre forfedre mente at de var. Ei heller at vår generasjon burde være oppdratt til. Å sette grenser er allright og lov, det altså. 

 

Jeg tidde slettes ikke da jeg ble utsatt for hat og ignorerende forakt senest i går, da denne foraktfulle familien ignorerte meg og så på meg med stygge, stille, dømmende blikk. Nei, jeg sa med streng stemme: "Ka søttan e det der? E det rasisme dåkk driv med? Æ e slettes ingen heks, men en tøff alenemamma. Hekser finnes ikke! Og dåkk treng ikke gjør korsets tegn bare fordi æ står her i en vanlig norsk sommerkjole og snakke til dåkk!" 

 

Og jeg kommer ikke til å finne meg i mer rasisme fremover heller. 

Hvis mine venner fra Cuba, Afganistan og Somalia ble utsatt for rasisme, ville jeg på lik linje gjort mitt beste for å stoppe det på flekken.

 

We are one.

 

Armstrong på vei til månen. Null internett på den tiden. Bare tegnede kart over kloden tilgjengelig. Da de så seg tilbake på jordkloden, var det uvant for dem å se at der....

....ikke fantes grenser. 

 

Vi har ET land. Det landet heter moder jord!

We are one.

Vi er ett.

Respekt for mangfold!

 

Husk at rasisme er et ord med flere deler. Alle verdensdeler, faktisk. Behandle din neste med kjærlighet, og ikke prøv å få alle til å være som deg selv. Norge er Norge. Aksepter vårt land som det er. Vi prøver så godt vi kan å akseptere alle de forskjellige nasjonene som kommer hit. Dere som kommer hit har også ansvar. Ansvar for å være inkluderende og hyggelig mot naboene deres. Ansvar for å ikke utøve rasisme. Ansvar for å oppdra barna deres med respekt for det mangfoldet dette landet er. Jeg skal ikke kritisere eller se rart på noe ved deres kultur og religion. 

 

Men da skal heller ikke dere se rart på, og kritisere, det synlige håret mitt. At jeg ikke har hodeplagg på, og at jeg som kvinne bor alene. I vår nasjon er det en stor andel av nordmenn som jobber som frisører. Det er en viktig del av vår kultur å pynte oss på håret og la det være synlig. Og det er helt vanlig at damer bor alene i Norge. Vennligst behandle disse emnene med lik respekt for ære og verdi som vår nasjonaldrakt.

 

Det eneste vi ber om, er aksept av vår kultur, at vi er en nasjon vi med, vårt levesett, og at dere lærer dere språket vårt, slik at vi kan kommunisere og bli godt kjent. Slikt gir trygghet for alle parter. Vi er en åpen nasjon. Åpen, ytringsfri og ærlig, med våre egne lover og regler. Du er velkommen til å være en del av dette landet.

 

Tenk så gøy vi kunne hatt det om dere sluttet å dømme meg som enslig norsk kvinne med kjole og synlig hår, og vi heller kunne lært hverandre matretter, nasjonale kunnskaper og alt det andre vi kunne beriket hverandres kulturer med? Bort med fordommene, og velkommen hit. Kom la oss bli kjent! 

 

Til politikerene: Hvordan kan det ha seg at det blir overlatt til tilfeldigheter og det norske nabofolk, dette med integrering? Hvem på stortinget sitter med ansvaret for rasismen som spesielt enslige norske kvinner får gjennomgå i landet her? Det fokuseres nøye og grundig på alt vi nordmenn må ta hensyn til i forhold til integrering og forståelse av fremmede religioner og kulturer hos invandrere. Men hvem lærer på lik linje invandrere om VÅRE grenser, og VÅR kultur? Jeg kjenner nemlig noen fantastiske mennesker fra andre kulturer her i landet, som har gjort seg selv til eksperter i sitt felt hva angår integrering ned til hver minste detalj. De drar på turer med nordmenn de blir kjent med og griller ut i skauen, lytter til Jahn Teigen og DDE, og kjenner halve byen bare etter et par år. De inviterer til middager og er oppriktig interessert i å bli kjent med oss nordmenn. Hva med å lage et team av disse og oss flerkulturelt interesserte mangfold-nordmenn, til å ta oss av selve integreringen? Vi kunne tatt med våre nye landsmenn ut i naturen, satt oss rundt et bål og snakket om kultur, samt hvordan vi kan smelte det beste av to kulturer sammen til en fin ring. Just saying...

 

Til dette innlegget har jeg lånt et utdrag fra Wikipedia, omhandlende definisjonen rasisme.

Første gang publisert på forbipolene 23.07 2016

 

 

Hemmeligheten bak positive endringer

 

Dette er mine tips og råd til deg som synes endringer skal være spennende, og ikke kjedelige!

 

2018 er godt i gang, og kanskje har du bestemt deg for at du skal bli en bedre utgave av deg selv i år?

 

Jeg har aldri hatt et eneste nyttårsforsett. Likevel ble 2017 mitt forvandlingens år. Med trillende tårer gikk jeg inn i det nye året, for jeg var ulykkelig da rakettene lyste opp himmelen de første minuttene av 2017. Men lettet også, for i romjula hadde jeg innsett en ting: Jeg tålte ikke alkohol, og måtte bare innse det; jeg måtte være totalavholds, og kunne ikke engang ta et glass rødvin innimellom. Et år senere har jeg holdt løftet jeg ga meg selv; jeg har ikke drukket så mye som en dråpe alkohol på dette året.

 

 

Hos en søvnapnélege tidlig januar fikk jeg beskjed om at jeg var litt overvektig. Det kom som et sjokk. Skulle JEG virkelig slanke meg? Really? Me? Det var i utgangspunktet ikke aktuelt, men for å ta vare på helsa mi, så måtte jeg visst. Det dreide seg om liv og død. Diabetes eller ikke diabetes. Søvnapné eller trygg søvn. Jeg visste jo innerst inne at jeg var mer utsatt for diabetes enn andre, etter jeg hadde svangerskapsdiabetes. Nå var det på tide å snu før jeg nådde feil unnabakke.

 

Fettet rundt halsen min måtte bort, fordi det stanset pusten min mens jeg sov. Men jeg nektet å gå til innkjøp av en badevekt, for jeg ville ikke preges for mye av denne omvendingen rent psykisk. I henhold til det ansvaret jeg har som blogger, vil jeg heller ikke skrive her hvilke størrelser jeg bruker nå, hvor mye jeg veier eller hvor mye jeg har gått ned. Men jeg kan fortelle at jeg ikke lenger er overvektig, og at jeg ikke har søvnapné eller diabetes. Jeg har spist meg frisk på et år. 

 

Ordet lavkarbo er et forferdelig kjedelig ord, hva? Og det er nettopp derfor jeg ble så positivt overrasket." Laaavkaaarbooo"  liksom, god damned, kan det høres mer boring, like in english, ut enn det? Men! Ved hjelp av min venninne lavkarbobloggeren Christina Johansen, har jeg spist deilige kaker til frokost, lunsj og kveldsmat gjennom dette året; ja, jeg har aldri spist så spennende mat som lavkarbo. Jeg har spist meg sunn, rett og slett. Sjokoladekake, suksessterte, gulrotkake og kanelsnurrer. Nam! 

Sjekk ut bloggen til Christina her: http://m.meglerfru1.blogg.no/

 

Christina visste ikke i begynnelsen at jeg stalket bloggen hennes. Ingen visste. Jeg gjorde denne endringen uten å si det til noen i starten. Det var for personlig, og det var først da det begynte å vises på meg etter noen måneder, at jeg tilstod: jeg stod midt i en stor livsstilsendring for evig og alltid. Det var ikke en kur. Ikke en diett. Men en ny livsstil. 

 

Mitt råd til deg som vil endre livsstil er: ikke si det til noen i begynnelsen. Din lille hemmelighet kan du heller gjøre til noe lurt og spennende. Bare vent til kommentarene begynner å komme, men aldri svar negativt. Svar: "Jo takk, I know; det er en bivirkning av min nye livsstil!"

Screw badevekta; du kan veie deg om et halvår hos legen. Kjenn heller etter hva buksene dine prøver å fortelle deg, for når du begynner å zægge, vet du at du må på shopping. Undersøkelser i lavkarbogrupper på facebook viser at du sparer penger på å leve på lavkarbo, jevnt over. Du kan kjøpe nye klær for de pengene. Gjør det for helsa di, og ikke for utseendet.

 

Kreftesløs gikk jeg inn i sommeren. Et eller annet tappet meg for energi, og ved et tilfelle havnet jeg på legevakten fordi jeg nesten ikke greide å røre på meg. Jeg var som lammet. Men prøvene viste at  ingenting feilte meg. Det var nettverket mitt som feilte noe. Grums. Jeg tok etterhvert valget om å kutte kontakten med et par stykk mennesker som bare tilførte livet mitt negativitet og unødig kritikk. Vipps så var energien min tilbake. 

 

Har du tenkt på hvordan ditt nettverk er? Er det friskt og sunt? Vil alle deg bare godt? Kjenner du mennesker som bruker deg som ei søppelbøtte, der søpla er usortert avfall av skitten baksnakking? Vil du egentlig bruke av din verdifulle tid på å lytte til disse ustabile vulkanene? Kjenner du folk som kritiserer deg for hver minste lille ting? Prøv å begrense kontakten en periode, samme hvem relasjonene er, og se hva som skjer med energien din. Da kan du lettere se hele elefanten; etter du har gått et stykke unna. Med den oversikten kan du lettere ta avgjørelsen: er det best å prioritere bort hele relasjonen? Vær egoistisk, og tenk på helsa di.

 

Da høsten kom var jeg full av energi. To tilbud stod for døren, og det var dekt av staten. Tannlegen ville fikse tennene mine etter medisinskader, og helsevesenet ville operere magen min. Det var en nødvendig operasjon siden hud lå mot hud etter keisersnitt, og kunne føre til hudsykdom.

Så utpå høsten både lå jeg i narkose for å få fikset tennene mine, og noen uker etter for å operere magen min.

 

Nå hadde jeg levd avholds i over et halvår, gått betraktelig ned i vekt, kvittet meg med folk som ikke ville meg godt, fått bedre tid til folk som vil meg vel, operert keisersnittarret og fikset tennene. Nå gjenstod ødelagte øyenbryn. Livet har lært meg at man ikke ustraffet piercer seg selv i øynebrynene. Bye bye hårvekst. Jeg fikk microbladet nye øyenbryn hos dyktige Sanja, og ble positivt overrasket. Les mer om det her: http://m.forbipolene.blogg.no/1511782125_magisk_forvandling_av_yenbryn_semipermanent_makeup.html

 

Jeg vil råde deg til å hoppe ut i endringene. Det er ikke alltid man gleder seg i forkant, og selv gruet jeg meg til begge narkosene. Men nødvendigheten i det hele fikk meg til å gjøre det

 

Hva angår alkohol, vil jeg komme tilbake til det nå. For jeg vet du er nysgjerrig. Har du tenkt på at dette også kan være din egen lille hemmelighet? Saft ser ut som vin, og noen energidrikker og ingefærøl brus ser ut som øl. Hvis du ikke gidder drikkepress, så har du heller ingen meldeplikt omkring hva du drikker. Du behøver ikke å informere folk om du drikker juice eller melk, like lite som de har noe med hva du har i glasset ditt når dere møtes til fest.

Det vil gi deg en egen slags rus å leve uten falsk stimuli. Det å kutte ut all type stimuli uten koffein, vil gjøre noe med kropp og sinn som intet annet kan. Det hersker en naturlig energi og et supert humør ingenting kan måle seg med. Din privatsak. Det er din egen private sak, og du behøver ikke si de til noen. Bare prøv det ut, og fyll saft på flaskene. Allier deg med bartenderen, og be om brus som ligner på pils. Går du i tillegg på lavkarbo, finnes mye sukkerfri drikke, og nei du greier ikke å få i deg nok aspartam til at det skal gjøre noen skade. Da måtte du drikke flere liter i sekundet, kontinuerlig. 

 

Jeg tåler fint å være åpen om at jeg er avholds, offentlig og hele pakka. Men jeg er veldig sterk og selvstendig, og tar lett en diskusjon dersom noen henger seg opp i hva pokker jeg drikker eller ikke drikker. Jeg vet av erfaring at drikkepresset eksisterer, siden jeg har hatt en periode på 2 år tidligere da jeg var alvholds. Nå er det for resten av livet. Jeg har der best sånn.

 

Hvilke endringer skulle ville rocke livet ditt? Er det nikotinen? Jeg var storrøyker og slutta for 10 år siden ved hjelp av boken "Endelig ikke-røyker" av Allen Carr. Fantastisk. Ikke en eneste røyk siden da. Føles like godt enda. En forandring som rocker resten av det fantastiske livet ditt. Selv simpelthen elsker jeg positive forandringer.

 

Er det noe annet du gjerne skulle endret? Gå i dekning og begynn i skjul. Gjør det rent, uten påvirkning fra andre. De har ikke noe med dine privatsaker. Ikke alle ønsker at du skal gjennomføre amazing changes. Dette med å stå igjen på det synkende skipet alene, mens du hopper over i et skip som funker fett, er ensbetydende med misunnelse. Noen vil ha deg med seg på det synkende skipet, og sånn er det menneskesinnet fungerer. 

 

Bestem deg for å være åpen for joyride. Skap dagene dine slik du ønsker at de skal være. Bli stolt av deg selv. Selvtilliten som skal til for å stå oppreist på det velfungerende skipet, og se dem i øynene, kommer tidsnok. Akkurat i begynnelsen skal du sørge for fred og ro, og for at svært få i det hele tatt har merket din forandring i det du starter å gjenomføre den. 

 

Har du testet jogging? Det er ikke så kjedelig som det ser ut til å være. Bare putt noe steike bra musikk inn i ørene, og løp. Jeg trodde jogging var dønn boring, men nå er det noe av det mest morsomme jeg gjør. 

 

Hiv deg med på livet! Gjør hva DU vil, og føkk hva de andre vil at du vil. De har i realiteten mer enn nok med seg og sitt. Kaboom; så har du endret deg rett foran øynene dems. I virkeligheten blir du en inspirasjon, og vipps så har de hoppet over i redningsskøyta, de også.

 

Det handler om livet ditt. Ditt eget liv. Hvordan kan du leve det best og lengst mulig? Hvordan kan du få helsen din til å blomstre?

 

Min neste forandring blir å gjenomføre en kur i løpet av våren. Denne kuren vil helbrede meg fra en alvorlig sykdom som ellers ville stjålet 10-20 år av livet mitt. Bring it on! Heal me! La meg leve dette herlige livet lengst og friskest mulig!

 

Så. Hva er DIN neste kaboom forandring?

Mammaaa!? Hva ER det DER?

 

-"En handlepose på baken, vel..!"

 

Søndagsgrauten putret på ovnen. Alle kantene på hestepuslespillet var på plass, og Even jublet for hver gang han fikk til en brikke. Jeg har aldri sett en unge begeistre seg så innmari mye over et puslespill, som treåringen min. "Den ka der. Eller nei. Den klare ikke. Den ka DER! JAAA!" 

 

Etter vi spiste risengrynsgrøt tok jeg med barna mine back to the 80's! De pekte og lo da jeg viste dem the asbagstyle, og jeg måtte innse at jeg har glemt å lære dem hvordan de aker på stumpen ved hjelp av en pose. Så da var det bare å komme seg ut i snøen, med pose på rumpen og guts over humpen, mens det putret i stumpen! Jeg ble faktisk verdens mest populære mamma i løpet av timene etter grøtspisingen. Ungene elsket asbagstyle, og naboene Dianelys, Tom og Anthony som går i barnehagen til Even, dro på seg rumpeposer og kom ut de også. Jeg løp inn og hentet kaffe og te, og så var vintertrivselen i boks. 

 

Nå sitter to røde tomater i badekaret og leker videre der. Blushy kinn og nyvasket hår. Gutta er definitivt klart for ny uke 😉

 

Hva med deg? Har du husket å lære barna dine the asbagstyle from childhood long lone? 

 

Her ble det en suksess, og siden vi laget snøtrapp med spade rett ved siden av akebakken, fikk vi aket rumpene våre ekstra mye. Det var bare å løpe opp "trappa" og suse i vei. Anbefales!

 

Ungdom (18) gråt mens han snakket om ungdomstida si. Det han hadde å fortelle var skremmende.

 

 

 

Du sitter der oppgitt med hodet i hendene. Øynene dine er tomme når du innimellom ser meg i øynene, og det er lett å se at du er en fortvilt ungdom. Du forteller om hvordan alle de andre ungdommene doper seg på fest. At det er helt vanlig. Og akkurat nå vil du bare passe inn. Gang på gang fylles øynene dine med tårer. Det renner over. Å være ung er ikke bare lett.

 

Du forteller at det er dop å få tak i over alt. Stoffet mdma er vanlig på alle fester, og dere røyker hasj før dere drar og spiller basketball. Sånn har det vært i noen år nå. Så kollapset du. Det førte til åpenhet i familien.

 

Jeg brukte å dra på fester med mammaen din på nittitallet. Det var alkohol. Ikke dop. Men hun og jeg gikk forskjellige veier, og jeg tok den veien med de høyeste fjellene og de største fallhøydene. 

Det er på tide nå, å fortelle deg om den veien. Så nå sitter vi her sammen med deg for å advare, forstå, og holde lykten oppe over den riktige veien for deg å gå nå.

 

Jeg forteller, og du lytter.

 

Bipolar 1 lå latent i mine gener. Noe måtte utløste den sykdommen for at jeg skulle få den. Hadde jeg bare visst det i min første del av livet.

 

Jeg var 16 år da jeg røyket hasj første gangen. Hasj, som skal være så uskyldig og som mange helst ville ha legalisert. Jeg kan telle på en hånd hvor mange ganger jeg røyket hasj det året, før de bar meg over terskelen. Psykiatrisk. Der skulle jeg bo i store deler av min ungdomstid. Jeg skulle feire 18årsdagen min der. Der skulle jeg få elektrosjokk. Jeg skulle stikke av derfra til Stockholm. Så skulle jeg bo litt mer i gjøkeredet da jeg kom tilbake fra Sverige. Bli testet ut piller på. Rettere sagt 28 forskjellige typer medisiner som jeg ikke ville ha. 

Jeg flyttet fra kommunal bolig til kommunal bolig.

21 år gammel skulle jeg bli uføretrygdet. Og enda skulle jeg rote bort år, utdannelse og førerkortet, før jeg som 31åring begynte å fatte hva den hasjrøykingen egentlig hadde utløst i 1997. Bipolar 1 var ikke til å kødde med. Jeg ble visst alvorlig insain in the membrain av denne sykdommen. Alvoret begynte sent å synke inn i et bråkete sinn. Jeg hadde blitt syk av å røyke cannabis. Og det tok bare et år fra 1996, så var det gjort.

 

Kjære ungdom, hvis du bare visste alt jeg som 37åring har å deale med den dag i dag fordi jeg røyket hasj noen ganger i 1996 og i 1997. 

 

Jeg må ta alle forhåndsregler. Jeg må innta to typer medisiner hver dag resten av mitt liv. Den dosetten er fortsatt vanskelig for meg å se på. Jeg må holde meg totalavholds fra all rus. Også alkohol og nikotin. Jeg må sørge for mosjon av helt andre grunner enn kropp og utseende. Jeg må leve med uføretrygd, og håpe på at skrivetalentet mitt vil bringe meg på andre plan enn en hverdag uten noe fast å gjøre. Jeg må affirmere. Jeg må spise et strengt kosthold fordi diagnosen min krever stabilitet. Som mamma må jeg sørge for å aldri bli syk. Jeg må ha opppfølging fra et team i kommunen som er et slags sikkerhetsnett. 

 

For jeg kan ikke bare bli deprimert eller manisk. Da krysser jeg farlige grenser over til en paranoid verden som kan ligne på den de får de som inntar syre. Psykose heter det, og de to gangene jeg har hatt det, har alt vært utenfor min kontroll. Derfor må jeg holde i spakene, og ta vare på kontrollen over min egen hverdag, slik jeg har måttet lært meg. Slik det tok meg mange år å lære meg. Dette med å sørge for min egen helse. Kall det gjerne å holde hue over vannet.

 

Kjære ungdom, du har muligheten til å slippe å deale med psykiske lidelser. Tro meg, jeg møtte utrolig mange skjebner inne på psykiatriske avdelinger som hadde blitt psykisk syk av å bare ha prøvd litt dop. Du kan gjøre mange tiltak for å holde deg frisk. Stay away from drugs. Det er så mye skumlere i disse dager, enn det var før. Store deler av hasjen i omløp har blitt syntetisk, med skumle farer som lurer bak hvert gram. Ikke ødelegg livet ditt, kjære verdens unge håp.

 

Vi trenger DEG på den sunne veien. Trenger musikken du skal lage, filmene du skal spille i, alt det crazycoole som du skal finne opp. Du som skal utvikle helsesektoren. Du som skal rule politikken. Du som skal skape arbeidsplasser. Du som skal yte så god service innen dagligvarebutikkene at service får ny betydning. Du som skal ta renhold til et nytt nivå. Du som skal bli verdens snilleste lege. Vi trenger at du ikke ødelegger hjernen din. Vi trenger at du tør å være en original tøffing. Ok? Skjønner du? Stå opp og vær en råtass, nå! Det skal ikke mot til for å ruse deg, men det skal GUTS til for å si NEI!

 

Har du ADHD? Det vil vi gjerne ha litt av. Vi trenger energien din. Kreativiteten din. Vi ønsker å se originaliteten din ute i samfunnet, ditt geni du er.

 

Du gråter. For livet er tøft nå. 

Jeg gråter med deg. For jeg husker så altfor godt hvordan det var, det som du forteller om. Fortsett å gråte. Få det ut. Ikke steng det inne. Ikke røyk det bort i varselsignaler. Stopp nå, før det er for sent, og så snur du hele livet om til en sunn livsstil. Tren, spis sunt og skaff deg hvile om natta. Du er verdifull, og vi vil se deg blomstre. 

 

Hør på oss. Se på rustningene vi bærer på, og lær av feiltrinnene vi tok. Du behøver ikke gå samme vei, for å forstå at den veien var altfor gal og vanskelig å klatre. Vi vet bedre enn du tror, for kua har vært kalv. Fortsett å snakk med voksne, og fortsett å vær åpen. Vi må snakke sammen, for å stoppe den vonde utviklingen som foregår på dagens fester der mange foreldre skulle vært flue på veggen. På mange måter er de festdeltakerende bare barna enda, for de yngste av dem satt før i tiden og lekte med dukker og lego. Nå er det skumle farer de leker med. 12 år. 13. 14. 15. På den tiden er det så altfor mye som kan skje med et ungt hode uten rustning på.

 

Kjære ungdom. Vil du snakke om det? Vil du høre min historie, og bli inspirert til å tenke annerledes? Vil du ha litt av rustningen min, og benytte deg av erfaringene mine? Jeg ble aldri narkoman, men det at jeg testet ut litt hasj, var nok, og det tok meg resten av livet å deale med det. Jeg forstår det nå, og jeg deler der mer enn gjerne med deg og dine foreldre, hvis dere ønsker å vite litt mer om rusen's bakgater. 

 

Ta kontakt på: https://www.facebook.com/forbipolene.blogg.no/

 

For når festen er over, er det at den virkelig festen begynner. Den naturlige rusen helt uten dop. Har du testet den? 

 

Jeg eksponerte mine barn for internett

 

Hvordan kunne jeg være så tettpakka i topplokket? Hva tenkte jeg med? Når jeg tenker tilbake, skulle jeg ønske at jeg på den tiden hadde evnen til å tenke sjæl, og ikke bare gjorde slik alle andre gjorde. For "alle" delte bilder av barna sine. Det formilder ikke det faktum at jeg også gjorde det. 

 

Jeg sitter her og tar en kanelbollesprekk i lavkarbobobla mi. Deilig, you have no idea. Og de er ikke engang hjemmebakte. Oppe på loftet ligger to aldeles nydelige små gutter og sover. Han minste hadde et slags show off ved leggetid, fordi HAN skulle "lese" Donald Duck. Det var bare det at 8åringen ville at mamma skulle lese. Jeg fikk som vanlig viljen min. Jeg er en konsekvent og relativt bestemt mamma. Det er meg og tante Sofie kan man si. 

 

Men på ET område bestemmer ikke jeg. Man kan trygt si at jeg trodde jeg bestemte på dette området, i mine mer uvitende platinablonde dager. Jeg trodde det var ok å vise fram de herlige ungene mine her på bloggen. Helt til Mathias begynte å uttrykke sterk misnøye hver gang jeg ville knipse bilder. Jeg satte meg ned og pratet med ham, og da kom det fram at han er like sjenert som jeg var da jeg var lita pie. Vi snakket om hvordan han ikke ville at noen skulle se bildene av ham. Ubehaget i øynene til ungen din; det tar du på alvor. Et lite barn skal ikke måtte gå rundt med en nervøs klump i magen av frykt for at verden kan se mer av ham enn nødvendig. Mer enn han selv hadde kontroll over. 

 

Det er over et år siden nå.

 

Den kvelden ble jeg liggende og tenke. Hvilken rett hadde jeg som mor til å eksponere mine to skatter for resten av verden? Og hvordan kunne jeg gjøre det godt igjen at det allerede hadde skjedd? Jo. Jeg kunne respektere privatlivet til begge mine sønner, dønn fra da av. Siden har det vært skjerpings.

 

Og du kjære leser, aner ikke hvor innmari lyst jeg har til å vise fram gutta mine. De er såååå fine! Såå søte! Og de nye brillene til eldstemann er sååå tøffe. Men jeg kan ikke. Kan ikke prioritere å tenke bare på oss voksne, og våre behov for å dele og se på vakre barn. Barna mine er ikke utstillingsdukker, og et av dem hater å bli tatt bilder av. Dessuten vil jeg ikke at hvem som helst skal kunne kjenne igjen barna mine hvorsomhelst. Jeg må beskytte dem. 

 

Det viste seg altså at jeg er mamma til en gutt som hater å bli knipset bilder av.

Men han liker det bedre nå som han vet at de bildene har HAN kontroll over. Det er mer morsomt å bli fotografert når det er hemmeligheten våres. Resten av verden skal ikke vurdere bildene. Akkurat det betyr så mye for ham. 

Han trodde ikke han smilte fint nok. Ja, det var så mye han trodde og tenkte rundt bilder av seg på internett, at jeg mener det ikke er slike ting et barn skal bekymre seg for. Så han slapp. Jeg lovte ham at han aldri mer skulle måtte bekymre seg for dette.

 

Jeg ser andre bloggere deler bilder av barna sine fortsatt, og jeg tenker at vi alle er forskjellige. Jeg vil være forsiktig med å dømme. Jeg vet bare at jeg gjør det riktige her hjemme hos oss, i å la barna være sjefen over kroppen sin, utseendet sitt og hvem de vil skal se dem ute i den store vide verden. Det handler om respekt, og føles riktig for barna mine og meg. Det handler også om å moderere utseendefokuset. De skal være lekende barn, og de skal slippe å posere for mamma's blogg.

 

Så hvordan er det for deg som leser å se bilder her inne på forbipolene, der ungene mine er beskyttet bak blur eller med ryggen til? Hva tenker du er de viktigste argumentene for å beskytte barn på denne måten?

 

Du er mamma, og bra nok som du ER!

 

 

Aller først må jeg virkelig advare deg. Før du leser videre: Akkurat nå er jeg ikke akkurat noe skrivegeni. Rett og slett av det hjerneforenklende faktum at jeg inntar hostesaften Cosylan for tiden. Den gjør meg så sløv og treg at jeg blir superdårlig til å skrive. Men da er du altså herved advart.

 

 

Han bada ikke i går. Var ikke i barnehagen heller. Og hva gjorde han? Bortsett fra å bli disneyfisert foran TV'n? Jeg prøvde å ligge og pese på gulvet sammen med verdens søteste 3yearold. Bilen min kunne fly og greier. Med hes stemme kjørte og flydde jeg et par biler hit og dit, men jeg skjønte ikke helt hva det var vi lekte. No way. Så 3åringen fant fram tegnesakene. Jeg skjønte ikke stort da heller. Det endte med at jeg fikk kjeft mens han pekte strengt på A4arket: "Mammah!!! Tæjne øyan te jyne mæk viiin!" 

Da skjønte jeg det. Jeg skulle bare tegne en bil med øyne på. En slags Lynet mc queen. Selv skulle han ikke tegne noe. For en mamma.

 

Så var det middag. Med influensaen hengende over oss enda, skulle jeg shine litt på det kjøkkenet, og surre sammen noe sarium. Det ble stekte frossengrønnsaker, Gud forby, stekt wok og fiskekaker. Med dressing og Bernaisesaus på svenskflaske. Vi spiste foran TV'n. Omg. For en mamma.

 

Smulene etter frokostblandingen minsten spiste til kvelds, lå pent strødd under stuebordet, og alt i hele stua skrek "rydd meg! Vask meg! Kast halvparten av meg!" Altså hvis jeg hadde besøk akkurat da, ville de kun sett smulene under bordet. Men jeg ser alt som skulle blitt ryddet, vasket og kastes. Men så lenge jeg er preget av influensa får jeg ikke gjort særlig med det. Det er terrible å se på.

 

For en mamma! Tenkte jeg flere ganger i går. Særlig da minsten satt i timesvis foran TV'n. Eller da jeg prata i 2 timer på telefonen med kusina mi etter middagen. 

Men før det snakket jeg med ei venninne som minnet meg på hvor digg slike dager er for barna. At 3åringen faktisk ikke lider noen nød av å være hjemme fra barnehagen og få spise is til tegnefilm. Bade dagen etter. Nei, det er ikke krise at han koser seg litt. 

 

I dag var en ny slik "for en mamma"- dag. Bare at nå begynner vi å kvikne til littegrann. Så jeg lagde lasagne og ryddet litt, for i dag skulle vi få slektsbesøk av min herlige kusine Hilde Marie og hennes sønn på 2 år. Vi spiste og skravlet, selv om vi pratet i 2 timer over telefonen i går også. Hilde Marie og jeg har alltid noen å jabbe om. Vi avsluttet dagen med å la barna få bade litt, og så kjørte de hjem til Levanger, mens Even sovna raskt i mammasenga. 

 

For en mamma jeg er. For en mamma Hilde Marie er. For noen awesome mamas vi alle er! Selv om vi innimellom har noen originale løsninger, som rare middager, rockesocker, iskald kaffe fra i går, hardkokt egg mot lavt blodsukker-humør, gaffeteip til nødløsning og kjøkkenpapir til tørrmopp. Vi er god damned super duper alle sammen, akkurat som vi er. 

 

Go loud and proud i influensasesongen, mamas, dere er bra nok som dere ER!

 

Jeg gråt meg i søvn

 

Sannheten om hvordan jeg har hatt det i det siste, er godt skjult. Jeg legger som regel slike perler dypt nede i havbunnen når det stormer, og den siste tiden har ikke vært noe unntak. Kun et knippe venner har visst hvordan jeg egentlig har hatt det. Nå har jeg tatt valget om å snu skuta mi. Jeg vil tilbake til vekjente farvann. Å gråte som en foss er ikke min stil. 

Lettet eller deppa. Deppa eller lettet. Eller lettet over å gi slipp på deppa. Den forbanna surleppa.

Jeg har fått spørsmål om hvorfor jeg ikke bare skriver navn på de det gjelder dersom det jeg skriver om handler om noen andre. Men dette er ikke en blogg der jeg henger ut andre. Hverker relasjon, alder eller kjønn nevnes av meg; for det er jo ikke riktig. Jeg er ingen bitter person, og selv om det har skjedd at enkelte ikke er særlig cool mot meg, har jeg hverken interesse av å framstille meg selv som et offer eller å ta hevn ved å henge ut enkelte.

 

Uansett. Jeg kan bli forbanna. Og lei meg. Og oppgitt. Det gjør noe med hue ditt når du den ene dagen blir behandlet med avsky, den neste som ei prinsesse, så kommer dagen da vedkommende er i angst og sorg; og mener du er den eneste som kan hjelpe. Etter det kommer den likegyldige, foraktfylte dagen. Så, dagen etter har det snudd igjen, og du får kjærlighet pakket inn i vennligsinnet papir. Men dagen derpå kan du høre hatet mellom ordene. I virkeligheten er du vant til en tilværelse der ingen hater deg. Det finnes hverken krangel eller drama i ditt liv.  Å henge med i svingene er dessuten umulig.

 

Derfor blir du så fortvilt når et menneske plutselig viser seg å ha innført hat i livet ditt. Det ser ut til å ha blitt smulget inn i prinsessevogna. Og du er ikke en prinsesse engang, men en god damned freak! Forvirret er bare første bokstav.

 

Jeg brukte å ta godt vare på meg selv. Spradet nedover bakkene her mens jeg lyttet til god musikk, og følte meg ekstatisk glad. Brukte å være så snill med meg selv.

 

Så en dag befant jeg meg i en tilstand der ekstase var forvandlet til klump i halsen, og jeg har glemt meg selv i mange uker. Plutselig kan jeg se meg tilbake på et par måneder med sinne, tristhet og fortvilelse. Det er ikke en bipolar nedtur, men naturlige reaksjoner. Uansett er det definitivt alarmerende på tide å ta vare på sitt bipolare hue, når jeg kjenner fortvilelsen har gått for langt.

 

Jeg kan ikke endre andre's tankegang, og er kun ansvarlig for min egen lykke. Jeg er ikke den som gråter særlig mye, for jeg bruker å ha det helt fint. Men i det siste har jeg stått i gjørmehull som har presset meg til det ytterste, helt til tårene har piplet fram og fortvilelsen har tatt kvelertak. Du er rimelig utmattet av sårende ord, når tårene presser seg fram og du ikke kan stanse dem. Det har vært noen tøffe utfordringer, og jeg har grått meg selv i søvn noen kvelder. Smilene gjennom tårene har handlet om at jeg tross alt vet hva som skal til for at livet skal bli bra igjen. Det finnes håp i positive erfaringer som har funket før. Erkjennelsen: "Jeg kan ikke endre andre, så jeg må stikke min vei!" er det som har holdt meg oppe.

 

Jeg kan trygt bli mer egoistisk, og gleder meg til å rusle turer med musikk på øret; mens vinter går over til grønne knupper og solskinn. Jeg skal raskt finne tilbake til det gode humøret; er det noe jeg kan så er det jo det.

Noen ganger handler livet om nettopp det å innse at man ikke kan endre andre, og akseptere at de er som de er. Fordi man har makt over seg selv, kan man løpe fra alle andre i tilgivelsens ånd.

 

En må skape plass til SEG i sitt liv. Ikke bruke seg opp på andre mennesker.

 

Heldigvis har jeg lært meg at jeg kan velge å trekke meg. Bryte kontakt. Det var verre før, da jeg ikke kjente mine egne grenser. En annen ting jeg har lært, er det å ikke se på andre som stakkar. Alle vil innerst inne være en tøffing. Det burde nærmest være en fornærmelse å si "stakkar". La dem være tøffinger, ikke de ofrene de tror de vil være. Da kan du med bedre samvittighet forlate et psykologisk spill der manipulasjonen går ut på å prøve å pelle på din samvittighet og empati. La dem være de tøffingene som tross alt ikke bryr seg om deg når du selv har det vanskelig. Slike som kan sitte og glo uberørt på at du bryter sammen i tårer, men som forventer alt av deg i sin egen ensomme angst. Nei, du kan ikke gi bort alt du har, som en stor krane i ørkenen. Du får bare sandstormer tilbake, og hva har du da å gå på?

 

Nå gleder jeg meg til å gå våren i møte med et stort glis og føtter som nesten ikke greier å la være å danse. Jeg kjenner at jeg har vært for snill denne vinteren.. Bare ikke med meg selv. Derfor skal jeg heretter prioritere meg selv på høyt nivå, og bare kjøre på. The strong one er den som tar best vare på seg selv, og som renser lufta for forurensing. 

 

Dessuten; vennene mine har rett: Jeg har levd som ei nonne i et kloster den siste tiden, og det er på tide å slutte med det tullet og komme meg i gang med noe rampete sprell! På tide å nyte friheten, ikke sant. Et menneske kommer til å forsøke å få meg til å føle det som at det jeg gjør bare er feil. Men det synker ikke inn lenger. Jeg bryr meg ikke om slikt skuespill mer, og kan ikke henge med på personlighetsforvandlinger fra dag til dag. Det jeg gjør for å være ei lykkelig dame, er riktig, og ingen ingen kan eie meg. Like ever.  

 

 

Ja, jeg vindus-shopper med barna mine

 

Jeg kan nesten høre huset puste. Stormen har lagt seg, men det faktum at de to gutta mine ikke er hjemme, gjenspeiler seg fra kjeller til loft. Savnet gnager mammahjertet mitt, og jeg bestemmer meg for å lage pannekaker til minsten når han kommer hjem.

I morgen skjer det, og jeg greier nesten ikke vente. Lille Even 3 år kommer hjem fra samvær hos faren, og vi skal kosemose oss. 

 

Straks vi kvikner til fra influensaen som kødder med oss for tiden, skal vi gå turer til lekeplassene omkring her slik vi bruker; trille turer med barnevogna, besøke venner og rusle rundt i butikker. For ja, med Even og Mathias går det faktisk fint an å "vindusshoppe". Du vet, slike runder i butikken der du bare ser på, men ikke kjøper noe. Minsten legger bare fra seg lekene og sier: "Shøpe seinar kanskje mamma." Størsten sier "ok", og så smiler han, vel vitende om at mamma alltid husker hva han ønsker seg når det er på tide med premier, bursdagsgaver og julegaver. Derfor er vindusshoppinga våres viktig i seg sjøl, den.

 

Det er for min del ingenting som er så gøy som å være mamma. Særlig når man friskner til fra influensa og får lyst til å finne på alt mulig rart bare for å se dem glade og høre dem le. 

Ukene bak oss har vært altfor lazy. Først julekos, så influensa. Det er snart på tide å gjøre mer enn å vindusshoppe, for å si det sånn. Vi må ut og bruke all den fine hvite marshmallowsnøen!

 

Bare bli frisk først nå, så er vi snart i gang med action her oppe på den nedsnødde toppen. Bare snøen holder seg! Vi må jo lage snødamer, snøaliens, snøstoler med snøbord, lyslykter; ake oss og lage snøengler.

 

Kanskje du har noen vinterleker å anbefale oss?

 

 

 

Kim Kardashian uten peiling: "Du er så bipolar, bror!"

 

 

Kim Kardashian er sikkert smart på mange måter, hun, men senere i dette innlegget kommer jeg tilbake til henne og hennes uttalelser omkring ting hun ikke har peiling på. Det hersker en del vrangforestilninger i samfunnet som vi med diagnosen bipolar må forholde oss til. Noen tror alle vi som har bipolar har humørsvingninger, men de glemmer oss som er riktig medisinert. Jeg har ikke hatt abnormale humørsvingninger på 7 år.

Enkelte tror tilogmed at bipolar er det nye ordet for psykopati. Lengre unna sannheten kunne man ikke kommet. Bipolar er erstatningsordet for gamle manisk depressiv, og betyr blant annet at man er sårbar i følelsene sine. Er et menneske med psykopatiske trekk sårbar og full av følelser? 

 

2009. Jeg sitter foran ei nonne på Tautra og gråter så tårene triller. Jeg er et åpent sår, og tårene er blod som blør. Årene har gitt meg heavy utfordringer, og nå er jeg på randen. På randen av randen.

Jeg hadde noen måneder før krysset grensen over til psykose (som ikke har noe med psykopati å gjøre) i høygravid tilstand, og vært så gal at jeg måtte være tvangsinnlagt heller enn å kunne nyte en normal barseltid sammen med babyen min. Jeg skrev under på at barnet mitt heller skulle bo hos pappan sin. Så crazy syk som jeg hadde vært, kan man ikke bare late som, eller skape. Kontroll var et fremmedord, jeg hadde vært lost in space.

 

Nonnen sa: "Men kjære deg lille venn. Det er jo ingen skam at du må gå på medisiner. Jeg har diabetes og må innta medisin resten av livet. Hvis legene mener du må gå på medisin for alltid, så vær glad du bor i Norge. La oss være takknemlige."

 

Akkurat da hun sa det smilte jeg gjennom tårer. Bak meg lå nedtur etter nedtur, og en eviglang fight mot pillene psykiatrien hadde pushet på meg. De forsøkte å overbevise meg til å ta medisiner siden 1997, men jeg levde i fornektelse av en diagnose jeg avskydde. 

 

Da jeg var 17 år og tvangsinnlagt for første gang, nektet jeg nemlig å ta imot medisiner. Det tok meg mang en sorg og en god del svelgte kameler å godta medisinering. Jeg godtok jo ikke engang diagnosen bipolar. En psykiatri som testet ut til sammen hele 28 forskjellige medisiner på ei jente som ikke ville ha piller, gjorde ikke medisinering mer tillitsvekkende. Som om noen i det hele tatt behøvde 28 forskjellige medisiner over 12 år? Den journalen er skrevet ut og godt bevart, og en dag blir nok alle disse faktaene omkring elektrosjokk og feilmedisinering tatt fram i et advokatkontor. 

 

Men en ting hadde de rett i: jeg har den verste utgaven av bipolar; og må innta stemningsstabiliserende og antipsykotikum for resten av livet mitt. Jeg kom ikke unna min verste frykt: piller. Medisin.

 

Min prosess til å godta medisinering begynte altså i en samtale med en nonne. Så fortsatte prosessen med en barnefar som prøvde å si: "Nei Helene, du var ikke sløv da du tok lithium. Du er sløv nå som du ikke tar medisin!" Deretter var siste steg et opplysende kurs for bipolare. Utenom det prøvde en coach å hjelpe meg, men de timene bestod av prating som ikke gjorde noe med diagnosen min. Til gjengjeld jobbet jeg på gården til coachen. 

Jeg var langt nede, og ingenting hjalp. 

 

Nå er jeg sjeleglad for at psykiatrien reddet meg da jeg endelig tok til vett. Medisinen jeg trenger; metallet lithium, kobler de rette ledningene oppe i hoder mitt, og de siste 7 årene har jeg vært frisk. Denne medisinen er den eneste i felleskatalogen som er så naturlig at den kunne blitt solgt på helsekosten, men siden den virker så bra, er den å regne som legemedisin.

 

Jeg må innta to typer medisiner resten av livet mitt. På grunn av det går alt i mitt liv kun en vei, og det er oppover en bratt sti som heter suksess. Jeg har lagt bort alt som ikke funket, som for eksempel beroligende midler, sovemedisin, alkohol, nikotin, gluten og sukker, og funnet min vei. 

 

Jeg vet hvor vanskelig det kan være å akseptere at man må innta medisiner pgr av sinnslidelse. Få kan tenke seg den utfordringen det er å godta det. Men jeg somlet bort så mange år av livet mitt på å stritte imot sannheten, at jeg gjerne tyr til åpenhet for å inspirere andre med bipolar 1. Som jo er noe helt annet enn bipolar 2. Vi med den "verste utgaven" av diagnosen, som min psykiater kalte det, eier ikke de normale grensene ved pol glad og pol trist, så vi glir over til galskapens verden hvis vi ikke er riktig medisinert.

 

En pasient som er syk av bipolar stritter gjerne imot medisinering, og hvem vet; kanskje er det pgr av manglende åpenhet i samfunnet? Det vi ikke kjenner, kan virke skremmende. Det er kjent at de med visse hjerteproblemer må innta medisiner hver dag, og at diabetikere må få medisiner de også. Hvis ikke blir det livsfarlig. 

 

Men hvor kjent er det at pasientgruppen med bipolar 1 også må ta medisin hver dag resten av livet? Hvor kjent er det at det blir livsfarlig hvis en med bipolar 1 ikke inntar rett medisin? 

 

For de med bipolar 1 blir det kritisk i det psykosegrensene krysses, mens for de med bipolar 2 arter det hele seg mer preget av rapid cycling; humørsvingninger. 

 

Skam. Nedtur. Fortvilelse. Mye følger med den bortgjemte delen av samfunnet. "Er du scizo eller?" sier noen som skjellsord, mens en totalt uvitende Kim Kardashian roper til broren sin under en krangel: "Du er jo helt bipolar! Ingen tvil! Mamma, brodern er bipolar!" Som om hun var en psykiater. Som om det var det verste hun kunne komme på. Med en så stor seerskare globalt, kan Kim Kardashian påvirke svært mange til å tro at bipolar er noe slemt. Noe man kan håne og beskylde andre for å være under en krangel. Svært ukritisk, og helt bak mål, er det av en tvstjerne kjent over hele verden å uttale seg så uvitende om et så sårbart tema.

 

Bipolar er kreativitet, sensitivitet, intellegens og til tider enormt med energi. Men da må jeg innta riktig medisin. Hver dag må jeg jobbe for å la den bipolare lampen min skinne. Så mange tiltak, men hey; jeg har blitt vant til det nå. Å innta medisiner morgen og kveld er ikke noe jeg kjenner effekt av der og da, men merkes over tid. Aldri en dråpe alkohol. Ikke puttet en sigarett i munnen min på 10 år. Karbohydrater er ikke mine venner, more like fat and greens. Bipolar tar sunnhet til et nytt nivå, i det jeg jogger for å booste hjernen min. Det handler alltid om psyken, aldri om hvordan kroppen min ser ut. 

 

Noe du, Kim Kardashian, kanskje burde la deg inspirere av?

Er du hypokonder?

 

Verdens undergang rumler rundt i hue mitt, og leddene verker. Hvor ble det av den tøffe vikingdama i meg? She's long fucking gone. Jeg hulker og vrir meg i senga natta lang, og synes synd i alle ondtene på meg selv. Akkurat i det jeg nesten tar to av barna's stikkpiller og leker lur, har klokka blitt halv sju, og jeg kan ringe barnefar. Bommer: de er også syke, både 8åringen og Torefar. 3åringen sover ved siden av meg, og der kommer han til å sove lenge etter at storebror og pappa har ankommet huset med paracet til mamma. God save the stikkpills!

Vi samler oss sammen her på lykketoppen alle 4, og det er ei greie jeg legger merke til; Mathias på åtte har like mye feber som meg, men han sutrer ikke i det hele tatt. Ingen klaging at all. Pjokken tar det som en ekte pjokk, mens muttra vrir seg gjennom dagen på sofaen.

 

Når jeg en sjelden gang blir febersyk og tror jeg dør innen døgnet er omme, må jeg bare spørre meg selv: "Hva pokker; er jeg hypokonder?"

 

Sist jeg spøkte med legen min og sa at jeg må være hypokonder siden jeg tåler så dårlig å bli littegrann syk; lo hun og sa: "Hvis du var hypokonder, Helene, hadde jeg nok sett deg oftere her på kontoret enn annenhvert år!"

 

Men hvem er det som møter opp på legevakta i frykt for å ha skyhøyt blodsukker, men så feiler det henne ingenting? That's me. Eller Gud forby; hva med den gangen man trodde det var nyresvikt på gang, og så var det bare en forkjølelse?! Jo det var jeg det. Rimelig flau og vel plassert på en benk på legevakta.

 

Jeg kjenner ingen større pingle enn meg selv når det kommer til litt influensa. Man flu? This lady has the woman flu!

 

Legen min har altså svaret: jeg er ikke en hypokonder. Jeg er bare ikke vant til å ha feber, og så er jeg litt for glad i livet, så når jeg blir slått ut av sykdom blir jeg like redd som den gangen det plutselig stod om livet, og jeg hadde nyresvikt i en ambulanse i full fart. Det har sin pris å innta den beste medisinen for å holde bipolar 1 i sjakk. Lithium har sine bivirkninger som jeg må passe på. 

 

Så her ligger vi da. Klare som egg for hverdagen etter ei lat romjul, men vi må nok vente litt til. Jeg prøver å ikke klage for mye, for 8åringen takler jo feberen. Ikke skal jeg daue og ingen ambulanse skal frakte meg til sykehuset:

 

 ...det er bare litt feber, såe... 😜

 

Det lille hjertet som slo

 

De vil at du skal videre nå,

som om det bare er å reise seg og gå.

Men hvordan kan de forstå,

en vinter så rå,

et savn så trist,

og hjerter i brist?

 

Du kunne sikkert gitt alt

for litt mindre salt

i såret.

Litt mindre tårer i håret.

 

Jeg vet du vil tilbake 

til en sommer med stor babymage.

Til sparkende føtter

og gryende røtter.

Et hjerte som slo

før du forstod

At det var for sent

for et liv så nytt og rent.

 

Du holdt henne nær deg

en altfor kort vei.

3 dager i mammas favn;

en evighet i fortvilt savn.

For du kan aldri glemme henne, min venn

ikke nå, og ikke smått om senn.

 

En liten baby på bildene sover

Et kort liv er over.

Men i en mammas hjerte

bor sorg, savn, stolthet og smerte.

Du er stolt mamma til to unger

men bare ei puster med lunger.

Ei blåser liv i himmelens sommer

og venter på er gjensyn som kommer 💖

 

 

 

Jeg er så lykkelig, fordi...

 

Jeg vet om en gullgruve. Og en verdifull diamantgruve. Et sted der en kan puste fritt og bare være seg selv. Blant levende lys i ei stue, i en kinosal, på en øde strand oppi skauen eller i en pulserende kafé. Gullgruven heter vennskap, diamantgruven kalles minner, og skattekartet ligger trygt bevart i alle takknemlige og rause hjerter.

 

I kveld har jeg hatt besøk av Mona. For to dager siden var det Siri og Fredrik som var her. Tore er her også. 

Siri og jeg stakk av til loftet for å legge tarot, og i kveld var det Tore som inntok loftet, slik at Mona og jeg fikk ha en egen jentekveld i stua. Slik vi damer gjerne setter pris på; å få skravle i fred og ro. 

 

En venn som forstår hva du bærer på. Som selv har opplevd ditt indre landskap, men på sin måte. Gode råd. Høy latter. Hviskende hemmeligheter som forblir der inne i det velkjente landskapet. 

 

Jeg legger meg lykkelig på puta i kveld. Så lykkelig. For denne mammaen til to gullgutter skal kanskje gå en tur med Ankie snart, og ta en kaffe med Janne. En lattermild prat med Tore. En tur til Lakhsmi og Mona i Oslo. Ringe Liz snart kanskje? Solfrid kommer kanskje nedover snart? 

Så lykkelig. Fordi Laila ble med ut på byen i romjula. Fordi Christina og jeg spiste julelunsj, og Helene og jeg hadde skravlestund i stua mi her om dagen, mens Grete og jeg tok en telefonprat en annen dag.

Fordi i morgen drar Tore, barna og jeg på middag til Siri, Fredrik og Benedicte. 

 

Denne skattegruva er den fineste og mest glitrende gruva en kan tenke seg. Den heter venner, og er ingen selvfølge. For å beholde slike fantastiske mennesker i livet sitt, må man være ærlig, ydmyk, empatisk og naturlig. Være seg selv. Være der.

 

Og jeg vil alltid være der for deg. Du er amazing, min venn. Helt utrolig, at etter alle disse årene kan vi fortsatt finne tilbake til latter, tårer og verdifulle ord. Takk for stunden.

 

"You'll never be alone, I'll be with you from dusk till dawn!"

 

Tuva (5) gledet seg til å gå Lucia; så ble hun syk. Da tok mammaen affære!

 

Den 13.desember 2017 var det mange jenter på 5 år som gledet seg til å gå i Luciatoget i barnehagen. Lille Tuva Dalland i Stjørdal var intet unntak. Hun gledet seg veldig, og hadde lenge sett fram til dette.

Så ble hun syk og måtte være hjemme. 

 

-"Hun ble kjempelei seg stakkar." forteller mamma Astrid. Dette var jo året da hun endelig var stor nok til å kle seg i glitrende hvitt, holde et lys, og synge like vakkert som venninnene i barnehagen. Og så fikk hun ikke være med. 

 

Men da tok mammaen til Tuva affære. For nyttårsaften var 6 stk av Tuva's søskenbarn samlet hjemme hos farmor/mormor Eva. Hva med å lage et luciatog; et ordentlig et med lys, glitter og hvitt, slik at Tuva fikk oppleve å gå Lucia?

Det var ikke slik at søskenbarn Mathias på 8 år hadde så innmari lyst til å kle seg i hvit kjole, men for Tuva sin skyld gjorde han mer enn gjerne det. Gutta på tre var glade for å ha på seg hvit kjole og få holde i elektrisk lys, og Tuva sang av full hals da de kom gående inn i farmorstua. Alle de hvitglitrende barna holdt nyttårskonsert for de voksne, og både Tuva og Mathias holdt levende lys.

 

Tuva, var det like gøy som Luciatoget i barnehagen?

-"Ja, det var det. Det var fint!" sa den glade femåringen med et smil. 

 

Noen ganger skal det ikke så mye til for å glede barna. En mamma som lager Luciatog for sin datter, er en mamma som inspirerer oss andre foreldre. Påminnelsen om at kua en gang var kalv, er viktig. Det å huske at drømmen om å få være Lucia for en stund, er noe stort for ei lita pie. Noe hun har drømt om hver jul årene før. 

 

Godt nyttår fra Lucia Tuva, forbipolene og resten av luciatoget.

Årets nyttårstale går til deg som er ensom

 

Sitter du alene, er du ikke helt alene. For du har tankene dine, idéene dine. Minnene dine. Mulighetene dine. Men det bare gjør det verre, ikke sant. Alle de vonde tankene. Tankene som bare gjør deg mer ensom enn om det bare var tomheten. Det er vondt, og tungt å gå. 

 

Men hey: du har vel ikle tenkt å gi deg NÅ?!

 

Jeg dedikerer herved årets nyttårstale til alle verdens ensomme sjeler.

Alle dere som tok noen valg som førte dere dit dere er nå.

Du som ikke har et hjem.

Du som vandrer gatelangs på jakt etter noe som kan fjerne alle tankene. Fjerne de vonde følelsene.

Du som går alene inn i det nye året med bøyd og fortvilt hode.

Du som er omgitt av mange mennesker, men som likevel føler deg helt helt alene.

Denne er til DEG. 

 

Var det alltid slik? Eller snudde det et sted i tiden, og ting rotet seg til? Har du tenkt å endre det? 

For du vet sikkert at det er kun du som kan stå for den neste forandringen. 

Så lenge det er liv, er det håp, og ingen kan innta magisk krympepulver, hoppe inn i øret ditt og ta siste avgjørelse for deg der oppe i hjernen din. Bare du har det siste ordet. Bare du.

 

Jeg har vært i de dypeste daler og oppe på de høyeste fjell. Jeg har vært på reiser i mitt bipolare sinn, som kun de som selv har flippet ut, kan forstå. 

 

Jeg har hatt tider da jeg var omgitt av mange mennesker, og likevel følt meg ensom. Jeg var den som begravde meg under to tre dyner og gjemte meg gråtende på ei ensom pute. Jeg kan forstå deg. 

 

Jeg vet hvor alvorlig ensomhet er. Det kan være livsfarlig. 

Jeg tar deg på alvor.

 

Så nå er det en ting jeg vil du skal forstå, disse få timene før rakettene bærer oss inn i det nye året: DU kan forandre det.

 

Jeg vet at du kan endre det til det bedre. Det trenger ikke alltid være så forferdelig trist. Hva enn du sliter med. Sorg, savn, sykdom eller angst: alt kan endres, og kun du kan gjøre noe med det. 

Fra gatelangs til lykkelig. Fra utakknemlig til takknemlig. Fra angstfylt til trygg. Jeg ønsker å gi deg i nyttårsgave frøet til idéen din om forandring til det bedre. Påminnelsen om at du faktisk kan ta avgjørelser som vil medføre at alt blir lettere for deg å bære om noen år.

Valgene er kun dine. Du kan velge å fri deg fra rusen, leve bedre med angsten, spise sunnere, slutte å røyke, innta riktig medisin eller begynne å trene. Men du behøver ingen nyttårsforsetter. Du trenger bare å snu.

 

Nå er jeg ikke lenger ensom. Jeg er et sosialt og lykkelig avholdsmenneske som spiser sunn mat, trener, holder meg unna alkohol, sluttet å røyke for 10 år og 2 måneder siden, tar riktig medisin og holder meg unna falske mennesker. I mitt liv er det mange gode venner, og morsrollen beriker meg.

 

Jeg trodde det virkelig ikke, da jeg for 12 år siden bare ville hoppe av verden. Trodde ikke at det var håp for meg. I stedet trodde jeg at det var noe galt med meg som gjorde meg ensom og upopulær. Og på mange måter var det det. Det var galt, og ikke bra for meg å røyke, drikke og spise usunn mat. Ei heller å nekte å innse at jeg hadde diagnose bipolar, for da tok jeg ikke riktig medisin eller levde på en forsvarlig måte ut fra en alvorlig sinnsutfordring.

 

Jeg trengte bare å endre kurs. Du også kan det. Og jeg vil gjerne skrive din historie herfra og opp dit. Ta kontakt med meg og jeg lytter gjerne. Du skal ikke skamme deg over ensomheten, og det trenger ikke alltid å være sånn. Vi er mange medmennsker av noen potensielle venner her ute som has been there done that, tatt endringer og skiftet kurs. Vi forstår deg, og det er håp. Framtiden ligger umalt foran deg, og du trenger ikke å ende det hele på denne måten. Verden trenger DEG og dine idéer. Fortsett. Rock on! Spis sunnere. Bli rusfri. Begynn å affirmere så angsten gir seg. Bli kjent med positive mennesker. Bygg opp DEG. Ha tillit til deg selv. Tro på at det finnes ei framtid med en bedre og mer positiv utgave av deg selv i hovedrollen. 

 

Kjære DEG. Prøv å ha et godt nyttår på vei mot nye horisonter. Finn frem malepensler og nye lerret. De blanke ark og fargestifter lyser ned til deg fra himmelen i kveld. Alt det vonde kan males bort i løpet av noen måneder framover, og du kan glede deg til alle de spennende menneskene du skal feire jul og nyttår med neste år. Fordi det vil vi. Vi vil ha deg MED. 

 

Varme klemmer, og respekt for den du ønsker å være, med ønske om et fredelig og trygt nytt år.

Når PMS ødelegger alt på noen dager

 

Hva gjør du når Telia-dama slenger på røret, og du plutselig har blitt til et monster i forhold til typen? Alt han vil er å rømme til Afrika, for han vet at hvis han bite back, da blir det mer enn krig i stuggu. Hva du gjør? Du ringer opp igjen og kjefter videre fordi kunden har rett, og med han som vil rømme til fjerne strøk? Han rekker det ikke, for du skravler så hurtig at han ikke kommer unna. It's PMS, og det er bare å henge med!

 

"Hun er nådeløs. Frekk. Nasty. Uovervinnelig i diskusjon. Potte. Sur. Bitch!" Eller er hun bare premenstruell i noen dager?

 

I bloggverden har det det siste året blitt nærmest feministmoten å skrive om mensen. Jeg har ikke hivd meg på trenden, men faktisk har jeg ingenting i mot at renselsen vi kvinner går gjennom hver måned belyses og normaliseres. Men jeg kan ikke se at noen har skrevet om den psykiske delen ved det hele. De aller fleste damer berøres i mild eller sterk grad av premenstruelle hormoner. Vi blir hissige, sårbare, irritable og heftige i noen dager. Og vi kan ikke noe for det. Man har ingen kur mot det, selv om noen synes hormonspiral eller nattlysolje hjelper. 

 

Til illustrasjon for dette innlegget har jeg brukt et bilde av barnefar og meg. Vi er ikke kjærester, men bildet er i aller høyeste grad aktuelt likevel. For selv om vi bor i to hjem og har et foreldresamarbeid og ikke et forhold, har vi i vår relasjon våre regler i forhold til PMS. Selv om disse reglene er komiske, er de reelle for oss. 

 

Den gyldne datoen i måneden hvor vi vet at hormonene begynner å bygge seg opp, rett og slett kutter vi kontakten.

 

Det skal krise til for at en melding skal sendes mellom oss de 7 dagene det gjelder. 5 dager før menstruasjon, og to dager ut i det hele. Vi skal ikke snakke sammen disse 7 dagene og vi skal ikke ta kontakt i det hele tatt, rett og slett fordi vi vet av erfaring at dette varulvopplegget her, det rår vi ikke over. Kun hvis viktige situasjoner oppstår omkring ungene skal vi ha kontakt disse 7 dagene.

 

Av stolthet er man som regel ikke i stand til å innrømme at man som kvinne er problemet disse gyldne dagene da en tango av intuisjon og intelligens gjør oss hårsåre og oversensitive. Alt skal kverruleres og diskuteres, og alle skal skyves vekk, fordi akkurat da så er man potte sur for ingenting. Varsellampene uler og lyser rødt dess nærmere tante rød melder sin ankomst.

 

Visste du at man er på sitt peneste nettopp den dagen man får menstruasjon?  Akkurat i det de maskuline trekkene i ansiktet som pms fører med seg, gir slipp. Sånn sett kan du på to måter være lettet i det du får mensen; du blir penere og hormonene vil fra da av fade bort.

 

Vi har funnet ut at det beste i foreldresamarbeidet er at både barnefar og jeg får slippe. En hormonell kvinne kan virke å være ute etter å kritisere hver minste lille greie, mens det egentlig handler om å gå i forsvar for stolthet i høyspenn. 

 

Det kan være tøft å være kvinne. Mange oppgaver mannen slipper unna er ment kun for oss damer. Kanskje fordi vi er sterke nok til å takle det? Men så sterk som en varulv mange av  oss kan bli omkring 5 dager (eller mer) før menstruasjon, er det kanskje best respektere. Fordi vi ikke kan gjøre særlig med det, er det nok lurt å innføre visse regler for å unngå krangling og ufred. Bare litt himling med øynene vil bringe en hissig ulvekvinne ut av fatning, og bare et lite argument kan føre til glefsende diskusjon langt utpå ville vidder. Som lavt blodsukker? Nei, verre. Mye verre. Det får han tåle? Jovisst, men det er ikke sikkert hun bør tåle motstanden, hun vil få, for husk at det like mye fører med seg sårbarhet som sinne.

 

Skal vi ikke snakke om dette, men skjule det? Er det flaut? Pinlig? Vi synes ikke det, hverken mine venner eller jeg. Vi ler litt av at barnefar og jeg må kutte kontakten 7 dager i måneden. Men vi vil jo ha fred og ro, ikke tullete krangling om tullete ting.

 

En venninne av meg tar de viktigste telefonene akkurat når hun er premenstruell, nettopp fordi at da er hun både sterk og klok. Hun ordner opp i alt praktisk akkurat da. Alt som ikke har med kjærlighet å gjøre. Økonomi, utfordrende møter og de vanskeligste sidene av business. En annen kvinne jeg kjenner har satt inn hormonspiral og blitt kvitt problemet. De 3 damene hun så anbefalte hormonspiral til ble også kvitt problemet, og siden de alle jobber samme sted ble arbeidsmiljøet desto bedre. Interessant. 

 

Kjære kvinne, du er tøff og sterk. Selv ville jeg ikke diskutert med deg en viss tid i måneden, dersom du blir like hormonella som meg, for da er det mer power i deg enn i alle menn i hele verden. Så hva gjør du akkurat denne tiden, for å hanskes med hormonene? 

 

 

Når facebook får deg til å føle deg mislykket (kan du lese dette)

 

Daglig utsettes vi for det såkalt perfekte glamlife på internett, og du kan kanskje kjenne hvordan facebook kan bringe fram mindreverdighetskomplekser du ikke visste du burde ha. 

Vel, la meg roe ned forventningspresset. 

 

For her sitter en god damned rufsete blogger, og gjett hva? Jeg har aldri fylt botox i de begynnende rynkene mine. Jeg har aldri tatt en skjønnhetsoperasjon, og selv om jeg rundvasket huset (som jeg leier, ikke eier) for noen dager siden; er det smårotete både på kjøkkenet og her, der and everywhere. Det ene bildet på veggen er skjevt, og ingen av bilene utenfor her er min. Fordi jeg har ingen. Klærne mine er kjøpt på salg og brukt, og skosamling? Hvilken skosamling? 

 

Jeg tilhører ingen glamorøs supergjeng som de du ser på alle høytidsbildene på facebook. Mine venner er originale og spredd over alle vidder. Ingen av dem er divaer lagd av glam and glitter, men tøffe, selvstendige, humoristiske bad asses. Jeg har ikke reist mye, og kan ikke skryte av en lang og stor karriere.

 

Jeg er like småblakk som deg etter førjulstida, og det fordeles, for å si det sånn. Men det er andre ting som opptar meg mer enn at vi har akkurat så det holder med penger.

 

Som; har barna det godt inni magen sin når de sovner på kvelden? Are we clear, no bad feelings? Er de mette i den samme magen sin? Har jeg vært der nok for vennene mine? 

Og da, skjønner du, teller ikke dyr make up, kostbare ting, overdådige klær, bilder på fb fra eksotiske strøk eller annet skryt rent fasademessig offentlig. Meg som god mamma og meg som god venn handler om tankene mine, ansvarsfølelsen min og min evne til å bruke hue i harmoni med hjertet. 

 

Å, så du har ikke masse venner, et hus du eier, bil, fast jobb eller masse dyre eiendeler som du kan vise fram? Du har ikke et glitrende A4liv å vise fram? Men du? Det ville ikke definert deg som person. Det ville ikke fortalt meg noe som helst om hvem du er.

 

Ikke la verdens falske ansikt; internett, lure deg. Du er god nok akkurat som du er. Jeg er også god nok her jeg sitter i ullsokker, sommerbukse og rar ulljumper. Selv om jeg ikke eier huset vi bor i. Selv om jeg ikke gidder å sette på den klesvasken i dag, men venter til i morgen. Selv om jeg ikke er en utdatert utgave av en slags highschool prinsesse, men en freak of nature med ekte venner som ikke behøver noe glam fra min side. Selv om jeg gjorde feil som jeg måtte fikse. Jeg fikset det iallefall. Jeg reiste meg opp og tørket av meg støvet, før jeg kvittet meg med det falske folket. Selv om jeg ikke eier masse svindyre gjenstander og flotte klær. Det ville ikke vært min stil. Jeg eier ikke engang en sølvskje. Hva skal jeg med det? 

 

Jeg eier egenverd, ærlighet, selvtillit, takknemlighet og kjærlighet, noe money can't buy.

 

Er jeg ikke god nok for dem på grunn av en forbanna sølvskje, da handler det ikke om det i det hele tatt. Da handler det om at de ikke er ekte nok for meg.

 

Men DU. Du som føler deg litt utenfor fordi du ikke eier det internett roper mot deg at du burde ha; du er ekte, er du ikke? Er det ikke det som er det viktigste? Screw that fake perfect glam, you're that real stuff gone bad ass, og du trenger ikke sølvskjeer for å glitre i de levende øynene dine ;)

Møtte stalker på byen

 

Hva gjør man når man møter en bloggleser på byen som viser seg å være en stalker? Well I sure will tell you later. Først må jeg bare fortelle om vår tur ut på romjulslivet i går. 

 

Barnefar Tore og jeg leverte to glade barn i all hast hos mormora, før vi skyndet oss videre for å rekke "Badmoms christmas" på Kimen kino. Der lo vi oss gjennom filmen, og så dro vi til grillen og spiste kebab. Horray for christmas. 

 

Vi kastet i oss kaffekopp etter burn etter kaffekopp etter monster, noe som er avholdsfolkets triks før en sen kveld på byen. 

 

Jeg repeterer en samtale med en fyr på puben i går. Jeg: "Jeg drikker ikke alkohol men er helt hekta på koffein!"

Han ble stille. Tittet ned i bordet. Så sa han: "...ja eh ...er det det som er ...kaffe?"

 

Han så ut til å veksle ordet koffein med noe ganske annet og sikkert like oppkvikkende.

 

Vi hentet a Laila og dro tilbake til puben. Alltid gøy med en Laila på brunpuben, that's for sure. Og når klokka nærmer seg stengetid, skjer det alltid noe med folket på kort tid. De skal skyndte seg å drkke opp supen sin for enten å legge seg å sove, eller for å fyke på nars. De må drikke opp før det er for sent; og har gjerne kjøpt seg flere glass før kranene stengte. Whoop whoop, og vipps så er de forvandlet til eventyrfigurer hele gjengen. 

 

Da vi gikk til bilen kom en av dem etter meg og sa: "Æ les alt du legg ut. Æ e bloggleser. Nei, æ e stalkeren din, mohahaa!" 

 

Jeg ga ham en god klem, for det er typisk fulle trøndere å tulle og tøyse på den måten. Ironi, hva er det? Jeg skulle vært rimelig cocky for å tro jeg har en stalker på ekte. 

 

Nå har Tore dratt for å hente gutta, og så kommer de tilbake hit til meg i morgen. Vi skal kose oss inn i det nye året, og lage oss masse god mat. Se fine filmer, leke med barna og bare være til. Vi skal kjenne på romjulsroen og være takknemlige for at vi får lov til å være foreldre for våre to herlige gutter. 

 

Hvis du skal ut og rocke i kveld; rock litt for meg også, for i kveld tror jeg nesten jeg skal holde meg hjemme og glo på skjermen. God romjulshygge fra Lykketoppen 😙

 

 

Trøndere, gå ikke glipp av DETTE!

Annonse

 

Stjørdalinger, har dere virkelig visst om dette uten at jeg har fått det med meg? 

Oh LORD! 

 

Jeg har ikke vært ute på byen på noen uker nå, så nå i kveld fikk jeg meg en meget positiv overraskelse: oppe i andre etg på Bamse's pub er det igjen BRUNPUBMØBLER på plass! 

 

De flotte møblene kommer fra Dirty dudes, og minner veldig om gode gamle Bamses pub. 

 

I kveld er det karoke der oppe, og for en femtilapp kan du ta del i moroa. Det er gratis å komme inn på selve puben, og 50 kr for å gå opp den magiske trappa back to the 90's. 

Premie har de også, men jeg får ikke vite hva :)

 

Kom deg opp av trøndersofaen din og bli med på moroa! 

 

Hilsen Helene og Tore med barnefri, minus julestri, ut på livet i Stjørdal by, i en god gammel brunpub's lune ly 😉

 

Avholdenhet skadelig for barn

 

Du må jo drikke, ja klart du må. Du må lære barna dine at "mamma koser seg nå. Med dette vinglasset. Det er smaken, skjønner du lille venn. Ja og kosen!"

 

Det handler om å lære dem "gode drikkevaner". Og det gjelder bare alkohol. Ikke melk. Ikke cola. Ikke juice. Men vin, øl, baileys og sånnt. 

 

Det handler om hvordan kiden din om førti år skal tenke tilbake på barndommen og mimre: "Åh så glad jeg er for at muttern lærte meg om hvordan hun kunne nyte alkohol i mindre mengder. Ja, så jeg tidig forstod at et glass alkohol ikke handlet om fyll og bråk, men om tung pust, dårlig ånde og flåsete smil. Viktigere enn matematikk og geografi til sammen ass. Så viktig del av barndommen min dette rødvinsglasset til mamma var, oh lord!" 

 

Det kostet hu mor de hvite tennene, ja de ble pretty misfarget med årene etter all den "kosen". Og hun la på seg 10 kilo etterhvert, men hey? Hun lærte barna sine noe "viktig" hva? Koste hva det koste vil. 

 

Let's face the fact: det er ikke plass til oss avholdsfolk i dette luftslottet. Og nå har jeg fått nok kritikk som avholdsmamma. Det begynte for noen år siden, da jeg fikk høre at jeg burde drikke en enhet alkohol innimellom, så barna mine lærer seg "gode alkoholvaner", og at "alkohol ikke behøver å bety fyll og bråk", som i at jeg skal "herde dem" på en måte.

Ja hvis ikke kan de jo bli redde senere.

 

For det første! Hvilken tåpelig unnskyldning for å drikke i nærheten av barn, er dette, og hvilken long gone hjerne fant den opp? Må jeg ta en sigarett i ny og ne også, og lære dem om "kosen med røyken, røykevett, og at de ikke behøver å være redde når de ser og hører en hostende storrøyker fordi de nå vet at det går an å røyke bare i blant?" Tåpelig sammenlikning av meg egentlig, da jeg godt vet at man ikke bare kan ta seg en sigg i ny og ne; da det vil medføre at sigarettlasset en dag velter og man blir avhengig. Jeg sluttet nemlig selv å røyke for 10 år siden. Nå er jeg både nikotin og alkohol - fri. Noe mange har store problemer med.

 

For det andre; Jeg har ikke planlagt at barna mine skal havne oppi noe "fyllebråk" uansett, og innen konfirmasjonsalder skal de nok få ha sette venninnene mine, slekta mi eller noen andre som tåler litt alkohol få ta seg et glass vin til maten, slik at de tidsnok forstår at det går an å ha gode alkoholvaner. Problem løst. For jeg tåler det ikke. 

 

Men da forventer jeg at alle foreldre som ikke tør å leve uten alkohol herder barna sine ved å utsette dem for avholdsfolk, slik at ungene ikke blir redde for avholdsfolk senere. Og de voksne som ikke tør å reise med fly, ta karuseller eller hoppe i strikk, bør også "herder barna sine" ved hjelp av andre voksne som tåler slikt guider barna, så ikke disse barna vokser opp til å bli reddharer.

 

Hva med alt annet som står på ruslisten forresten? Skal dere innta heroin sånn innimellom, slik at barna ikke blir redde når dere går rundt i en by? Skal dere veksle med å annenhver gang innta amfetamin, slik at barna venner seg til hele to sider ved narkomani, og at det går an å "kose seg innimellom med all rus?"

 

Forklar det til en alkoholiker. Jeg kjente en, og av respekt for ham, may him rest in peace, holder jeg meg edru, takk.

 

For det tredje; Jeg lærer barna mine noe mye viktigere, nemlig at det finnes et lykkelig alternativ til å "kose seg med alkohol". At mamma lever totalavholds, og har det mye gøyere enn den tiden for lenge siden da hun også kunne kunne ta seg et glass alkohol. Denne mammaen  har det altså bedre uten, og det er en viktig ting å lære barna mine?

Nei. det er det visst kritikkverdig av meg som mor å lære det til mine sønner. Fy og fy, at det går an!

 

Jeg er en mor som har flere sykdommer. Jeg har bipolar 1 og må gå på to medisinsorter som gjør at et glass for deg, ikke betyr et glass for meg. Jeg blir dessuten deprimert av alkohol, og ja, det handler om svært lite inntak av det flytende, avhengighetsdannende rusmidlet. Bipolare har generelt "hang til rus", og av respekt for barna mine vil jeg ikke utfordre den delen av diagnosen. Det burde alle andre respektere, ikke diskutere.

 

Jeg har dessuten en fysisk sykdom som gjør at jeg må være ytters forsiktig med inntak av alkohol. I tillegg er det slik at den ene medisinen jeg inntar ga meg nyresvikt for noen år siden, og jeg må i ettertid være forsiktig med mitt rensesystem. Jeg kan bli alvorlig syk av blant annet alkohol. De fleste har sine gode grunner til å være avholds. Jeg så min far være ahvholds, og da jeg spurte ham hvorfor, svarte han: "Æ blir syk. Æ blir dårlig av alkohol. Derfor." Hvis han lærte meg noe med dette, var det iallefall ikke skadelig for meg.

 

Nå mener altså kritiske røster at jeg skal lære barna mine om "alkohol og kos" bare fordi disse pekefingrene desperat prøver å unnskylde sin egen "kos" i nærheten av barn. Det er funnet på en crazy unnskyldning, som om alle voksne går og husker med fryd da foreldrene drakk. Mine foreldre gjorde ikke det. Jeg så dem aldri drikke, og jeg ble ikke reddere fulle folk senere. Men jeg husker i ungdomstida at en annen ungdom jeg kjente ble redd fulle folk, og det var fordi hun hver gang vi var på fest ble påmint en slektning som alltid ble så altfor full i nærheten av henne.

 

Kos? Klart jeg lærer barna mine om kos! Jeg lærer dem at når a mamma drikker sukkerfri brus og spiser sukkerfri brente mandler, da koser hun seg. Når hun leser i et blad, da koser hun seg. Når hun har jogget seg en runde og ligger i badekaret med ansiktsmaske og hårkur, med et glass funlight attåt musikk, levende lys og røkelse, da koser hun seg.

 

At jeg er avholds betyr ikke at alle rundt oss er det. Barna mine er i familieselskap der de lærer seg av de som tåler å ta seg et glass eller to, at det er mulig å kose seg med alkoholen. 

 

Spar meg for den dårlige samvittigheten deres, alle dere som peker på oss avholdsfolk i høytiden med påstander om at det vi gjør er riv ruskende galt. Som om vi skader kidsa våre når vi drikker alkohilfritt. Som om vi "burde tvinge i oss et glass vin" for å lære dem om kos og hygge. Jeg liker ikke smaken av alkohol, og har ikke tenkt å late som om mamma er best på et glass vin bare fordi noen har funnet opp at man må tilpasse seg den alkoholdrikkende delen av samfunnet. 

 

Både alkohol og nikotin dreper. Det finnes urter som ikke dreper. Likevel skal jeg som mor liksom ha dårlig samvittighet fordi jeg velger å holde meg unna det som dreper både hygge, kos og liv? Det som har ødelagt barndommen for så mange? No way. Jeg tenker selv, og sånn er det. 

 

I kveld skal vi ut og rocke byen, og barna skal være hos mormoren sin. Men det kan hende minsten ikke slår seg til ro. Vi har erfart at han kan begynne å savne mammaen sin litt vel gråtende mye. Da er det godt med edru foreldre som kommer og henter. 

 

Slapp av. Vi vet hva vi gjør. Don't worry. Ikke bekymre deg "for at barna til avholdsforeldre ikke lærer seg om kos og alkoholvett", de lærer seg både om trygghet, kos, vett og evnen til å ha det gøy uten å være avhengig av falsk stimuli.

 

(Glasset på bildet over inneholder alkoholfritt ingefærøl, og smaker aldeles lovely! God jul 😉 )

 

Alle forandringene tok meg med storm

 

Forbìpoléne ønsker DEG en fredfylt romjul. Hvis julaften har vært tøff, ønsker jeg deg lysere tider. Har den vært fin, håper jeg du vet å verdsette det. Takknemlighet er en stor kraft.

 

Stadig vekk overraskes jeg over hva to freaks fra en svunnen fortid er i stand til å få til. Jeg snakker om barnefar og meg. Som foreldre er vi et awesome team, og jaggu greide vi å lage en superkoselig julaften for gutta våres. 

Nissen stakk innom og maten var god. Vi voksne drakk alkoholfritt, og stemningen var trygg, hjemme hos Tore.

 

Men dette er jo ingen selvfølge. Jeg skjønner at julen er en sår tid for mange. Derfor sender jeg så mange varme tanker jeg bare kan til alle som ikke er like heldige som oss. Til alle som finner høytiden både ensom og vond. Skulle ønske alle verdens gode ønsker gikk i oppfyllelse. 

 

Det gode i livet er aldri en selvfølge. Det vokser og gror på takknemlighet, og det trives best i kjærlighet. En slik hage kan man lage. I livet mitt var hverken barnefar eller barna mine for 12 år siden. Nå er de her, og ved å kjenne takknemlighet for nettopp det, ønsker jeg fred og lykke velkommen. 

 

Bloggen fortsetter inn i 2018, og videre gjennom året. Det skal for min del skrives flere steder, men forbipolene skal også prioriteres. Dere vet at jeg ikke akkurat er så opptatt av om noen leser mine skriblerier, men for dere som leser kan jeg love at jeg kommer til å blogge videre innimellom.

 

Året som gikk bar med seg en hel del forandringer for min del. Jeg la alkoholen bak meg for godt, og valgte avholdslivet. Så gikk jeg ned 10 kg ved hjelp av livsstilsendring, før jeg fikk fikset tennene mine i narkose. Deretter ble magen min operert, etter et keisersnittarr som ga ubehag, før jeg tok microblading på øyenbrynene mine, som var helt ødelagt av tidligere piercinger. Jeg kan bare se forandringer bak meg, hele året som gikk, og nå har jeg det så mye bedre med meg selv. 

 

Dette året bringer flere forandringer for meg, da jeg skal gjennom en kur mot en fysisk sykdom jeg har, siden nye og billigere medisiner kommer på markedet. Vi vet ikke hvordan jeg kommer til å reagere på medisinene, men jeg tar det som det kommer. Heldigvis har jeg støtte i barnefar og venner, og jeg ser positivt på å bli helt frisk. Jaggu er vi heldige vi som bor i Norge. 

 

Kanskje du liker positive forandringer selv? Hvis du har hatt ei vond jul; kanskje julen neste år vil gi deg så mange forandringer å se det tilbake på, at neste jul blir vakrere enn alle vinterhimmelens stjerner til sammen? Jeg håper og ønsker det for deg. Håper du ønsker forandringer velkommen. 

 

Man kan trygt si at alle forandringene det siste tiåret til sammen har servert meg, har tatt meg med storm. Jeg er mamma. Jeg er frisk. Røykfri. Alkoholfri. Jeg beveger meg lettere, og er et bedre menneske enn jeg var før. Sunnere, sterkere og gladere enn noensinne. Livet er digg, fordi jeg takket ja til forandring.

 

Juleklemmer fra verdens heldigste mamma. 

 

Mamma, hvorfor er du edru?

 

Usynlige, store, vakre gaver som ikke er pakket inn. Som ikke kan sees, men som godt kan merkes. De aller viktigste gavene man gir barna sine.

 

Nei. Det er ikke min jul, og ja; det er bare barna sin julaften i morgen. 

Hvis Even 3 år og Mathias 8 år hadde spurt meg: "Mamma, hvorfor er du edru?" ville jeg svart:

-Fordi jeg elsker dere.

Fordi dere skal slippe. Slippe å se meg sånn. Noensinne. 

 

Jeg er alltid edru, siden jeg lever avholds, så dette med å holde seg edru krever ikke noe ekstra av meg i julen. Men jeg tenker på det i disse tider, at mine sønner er heldige på så mange måter. Og at det er viktig for meg å gi dem disse usynlige gavene. De som ikke ligger pakket inn under juletreet nå.

 

Det å kunne gi dem julen samlet som familie, er så viktig både for barnefaren, og meg. Vi bor i to hjem, men nå er vi samlet hos Tore, og har både bakt, ryddet, pyntet juletre og forberedt julemiddagen sammen. Som et team. 

 

Den andre usynlige gaven er altså dette med å ikke drikke alkohol, overhodet. Vi har det best uten, alle sammen. Hvorfor skulle vi måtte behøve sterke dråper i glasset? For å endre noe i humøret? For å roe ned? Vi har vel ikke behov for noe ekstra falsk stimuli for hverken å endre humøret eller roe ned. 

 

Før barna sovnet i kveld, leste vi i Donald Duck julehefte, og hang opp Luciasokken. 

 

Vi vet alle sammen at vi våkner til en stødig julaften i morgen tidlig. Ingen skal finne fram andre flasker enn brusen, og glassene i kjøleskapet er fylt med desserten panna cotta. Ingen skal rave rundt her i egoisme og forakt for barndommens gleder. Ingen skal få ødelegge julen til Even og Mathias. De skal få være glade og lykkelige i fred, ro og harmoni.

 

Det er en. En av alle de 1000 grunnene til at denne mamman ikke rører alkohol. Og det kan godt hende jeg skal ut i romjula. Ut for å møte folk, danse og drikke koffein. Yeah. 

Nå skal vi se en god film, før vi skal pakke inn de siste to gavene. Fra gutta's oldemor. Så skal vi late som om vi er Lucia og fylle godterier i to lange sokker. Helt rolig og avslappet, og vi gleder oss helt villt til å glede to små herligste i morgen. Humøret er på topp, og den fredelige juleroen er i boks. Her trengs ikke alkohol. Her trengs evnen til å skape så gode minner at Even og Mathias ser seg tilbake med smil om munnen når de blir voksne. 

 

Ha en fredelig jul. Og husk at barna senser forandringen allerede etter kun et glass. La egoet ligge. Ta heller fram naturlig glede og den ekte roen.

Jul for trygge barn.

 

Juleklem fra forbìpoléne, de verdifulle kidsa og den verdens cooleste barnefaren 😸😺👨👧👬

 

Farmen-Line er kampklar: "Nå er det nok!"

 

Line Suomalainen ønsker julefred, og det ved hjelp av politiet. Siden bloggeren hun nå har anmeldt for krenkelse av privatlivets fred, har gått ut med falske rykter om at Line ikke anmeldte henne denne uken, synes Line det er på sin plass å gå ut offentlig med papiret som beviser at bloggeren faktisk er anmeldt. For nå er dokumentasjonen på plass hos politietterforsker, og erstatningskravet reist. 

 

(Ikke fått med deg saken? Les:

 

 http://m.forbipolene.blogg.no/1513681031_farmenline_rystet_over_ondsinnede_rykter_jeg_er_ingen_dyremishandler.html )

 

- "Jeg er i kamphumør, og nå er det nok fra den bloggeren. Rett skal være rett. Jeg har aldri mishandlet noen dyr, de er mitt liv og alt!" forteller en oppgitt Line, som håper hun og familien kan få fred i julen, slik hun mener de fortjener.

 

 

Julestri; og så ligger vi her!

 

Jeg blir helt stressa av meg selv. Men bare nesten. For lista "to doo" er liksom lang nå, og så ligger Evine og jeg her som to sekker og hviler. Ikke bruker hun å få ligge i senga mi heller, men i dag trengte jeg roen hennes. Og å stikke av fra julemas, kjas, stress og stri. 

 

-Det skal bakes brød

-bakes nye sjakk lavkarbokjeks (da de forrige ble brune i stedet for hvite og brune. Meglerfru1's julehefte redder jula)  

-sminkes

-pakkes (vi inntar julehuset hos barnefar alle mann om noen timer, og gleder oss som om vi var 4 barn, ikke 2 barn og 2 voksne)

-handles

-skrives

-innom bursdagen til tantebarnet mitt i en time

-klippe sveisen til minsten (men ikke til størsten, for vi får ikke. Han sparer til langt hår og sier han aldri skal klippe seg igjen)

-Praktiske greier rundt kattepass i julen må ordnes, så ikke Evine føler seg ensom her på toppen.

-Når vi ankommer julehuset til barnefar er det fortsatt mye å gjøre.

 

Og så ligger vi her! God damned. Men vi trengte å gå i hi en stund, Evine og jeg. Nå er jeg klar! Bring it on, Christmas! 

Hvem er vi til å dømme?

 

Jeg er så vant til å bli dømt, at jeg ikke startet denne bloggen før jeg etter et års nøye vurdering kom fram til at: Hei, her kan jeg skrive. For ingen kommer til å lese den lille bloggen til ei bipolar dame fra Stjørdal. Derfor, og fordi jeg trengte et sted å lagre mine historier fra fortiden uten at det kunne slettes, brennes eller forsvinne, begynte jeg å blogge. Jeg følte det ikke så godt inni meg da jeg oppdaget at folk leste det jeg skrev. Men så ble jeg vant til det, og det ble er no care. Nedturen var at nå måtte jeg stå for at jeg var en "blogger", og jeg kjente meg mer som en freak enn en rosablogger.

 

Jeg er fortsatt henne, og er ikke opptatt av høye lesertall og klikk. Bloggen er dessuten ikke noe jeg tjener mye penger på. Slikt er rent tilfeldig. Det hender et innlegg havner viralt, og da betaler Blogg.no ut lønn utfra sin beregning. Men jeg har det jeg trenger og behøver ikke de pengene. Det er ikke den lønna de store bloggerene tjener penger på heller, men reklame. Nr 20 på lista over en hel mnd tjener rundt 2500 kr tror jeg. Nr 1 over en hel mnd tjener omkring 12000. Man trenger ikke mange lesere for å drive business på blogg, men jeg driver kun med småreklamering, uten penger involvert.

 

Jeg tjener ikke penger på ditt klikk, og jeg ønsker å bli tatt seriøst hva angår andre skriveoppdrag, som reportasjer og forfatting. Derfor er denne bloggen et sted å få ut den verste skrivekløa på, og jeg følger sjeldent med på lesertallene. 

 

En blogger tok kontakt per chat i sommer, og den chatten kan jeg fortsatt lese hvordan denne bloggeren bestilte en tekst omskrevet. H*n ville høyer opp på blogglisten. Så jeg skrev om innlegget slik jeg ville skrevet det, samt rettet skrivefeil, og sendte teksten tilbake. Bloggeren publiserte innlegget med min tekst uten noen form for kreditering, og kom høyere opp på listen. Jeg dømmer ikke vedkommende for å la være å kreditere, eller for være ute etter klikk. Virkelig ikke. Jeg ser på ethvert slikt oppdrag som en mulighet til å utvikle skrivingen min.

 

Jeg er ellers vant til at folk prøver å overkjøre meg. Da jeg var yngre levde jeg jeg i denne lille byen med rykter og falske beskyldninger. Jeg kan ikke få sagt nok hvor glad jeg er for at vi lever i 2017! For på 1600-tallet ble falske rykter sett på som bevis. Da ble man brent på bålet da, og påståelser og vitneutsagn var for filmopptak å regne, selv om de ikke ante hva et kamera var enda på den tiden. 

 

I media jobber journalister, frilansere, filmcrew, bloggere, facebookbrukere, snappere og insta's med å pumpe ut informasjon. Men har vi kommet dit hen, at det er lov å pøse ut rykter uten bevis i media? Er det greit å ta loven i egne hender? Bør vi ikke belyse alle sider? Og er vi tilbake på 1600tallet på et par måter? 

 

Jeg er en nøytral skribent som ikke lar meg kneble. Utsatt for ryktespredning av en blogger som ikke kjenner meg, og vant til at folk prøver å dominere meg. For det første er jeg kvinne. Behave, woman. Be feminine. Og så har jeg bipolar 1. Det kan virke som om det forventes at jeg skal være svak. She's a maniac on the floor, og oppfører seg ikke svakelig at all. 

 

Men vi har ingen rett til å dømme. Vi kan ikke ødelegge et menneske's liv fordi vi antar. Det skjer at man som bruker av internett bommer og gjøre feil, i det man legger ut noe man snarest bør fjerne. Men da retter man opp i det og gjør det godt igjen. Være varsom. Jeg har evnen til å glemme og ignorere; men hva når du ikke får muligheten til å glemme og ignorere, men lever farlig fordi både landet og nabolandet har dømt deg nord og ned under grusomme beskyldninger. Basert på rykter. Uten bevis. I 2017. 

 

Man er uskyldig inntil det motsatte er bevis. Og samme hvor overbevisende rykter kan virke: hold kursen stødig, og ikke døm. Sannheten er sannheten. Påstander noe ganske annet. 

Blogger anmeldt av Farmen-Line; risikerer 2 år i fengsel og saftig bot

 

Line Suomalainen, bedre kjent som Farmen-Line, har i det siste blitt utsatt for grove beskyldninger om dyremishandling. I dag går hun ut med dokumentasjon fra veterinæren til hundene sine. Klokken 15.30 i dag ble bloggeren som delte blogginnleggene om henne som farsotter på sosiale medier, anmeldt, og risikerer 2 år i fengsel samt en saftig oppreisning. Erstatningskrav for tort og svie er reist. 

 

I en mail til Line sendt i dag, skriver veterinær Kjetil Berger følgende:

 

Etter forespørsel fra Line Soumalainen kan vi bekrefte at hun er kunde på Ørje Dyreklinikk. Vi har undersøkt flere valpekull av flere raser og også flere kull med blandingsvalper siden 2014 og fram til i høsten 2017. 
Vi har gjort helseundersøkelser, vaksinert, id-merket og utstedt EU-pass til de fleste valpene. Det har generelt vært friske, sosialiserte valper. Noen valper har gjennom disse årene hatt avvik som bittfeil, navlebrokk og også to tilfeller av pelsmidd på valpekull. Antallet valper med avvik mistenkes ikke å være større enn normalt, og de gangene vi har gjort funn har eier fulgt opp eventuell behandling uten opphold. Ørje Dyreklinikk har aldri fått noen tilbakemelding fra Mattilsynet eller NKK med bekymringer for Line Soumalainens hundehold. Ørje Dyreklinikk har ikke hatt behov for å kontakte Mattilsynet eller NKK med bekymringsmeldinger siden kundeforholdet startet i 2014. 

Med vennlig hilsen / regards 
Veterinær Kjetil Berger, Ørje Dyreklinikk AS
 

Les også:http://m.forbipolene.blogg.no/1513681031_farmenline_rystet_over_ondsinnede_rykter_jeg_er_ingen_dyremishandler.html

 

Dette er hva Line Suomalainen selv har å si om saken, sitater er også publisert i avisen Finnmarken:

 

 Det er ingenting fakta i det hun skriver om meg. At folk sitter og skriver løgnhistorier, og andre hiver seg med i hylekoret, er en skam. Jeg er forbanna og det er alle rundt meg også.

 Jeg har aldri blitt tiltalt for dyremishandling og aldri i mitt sindige liv mistet retten til å ha dyr. Jeg kan ikke tenke meg et liv uten dyr, jeg lever og ånder for dyrene og da mishandler du ikke dyr. 

 Dyrene er det fineste jeg har og mine dyr har det helt fantastisk Det har aldri skjedd og det som skrives om meg er ville fantasier. Jeg vet så inderlig godt hva regelverket sier og jeg innretter meg etter det.

 Jeg har anmeldt saken. Å skrive noe sånt for å dra meg ned i driten, det vitner om uvitenhet og lite antenner for norsk folkeskikk. Jeg har fått nok, det går ikke an å gjøre sånn. 

 At dette rettes mot meg etter at jeg var med i Farmen, det er baksiden av medaljen. Man kommer ikke inn på Farmen hvis du har svinn i skogen, så enkelt er det. Jeg har utrolig mye fine folk rundt meg, som støtter meg og ærligheten min.

 

Det ekstra vonde er at Line forveksles med en virkelig trist sak i feilposter i bloggens kommentarfelt. Leser du følgende link i blogginlegg eller i kommentarfelt om Line, vit at dette er en helt annen sak, og en helt annen kvinne: http://www.tv2.no/a/5547764/

 

 

Farmen-Line rystet over ondsinnede rykter: "Jeg er ingen dyremishandler!"

 

-"Jeg er rystet og såret, og jeg er en dyre-elsker. Ikke en dyremishandler. Jeg har aldri hatt døde hester, og aldri har jeg mishandlet dyr. Plettfri vandel har jeg, og det må alle ha for å slippe gjennom Farmen-nåløyet!"

 

Line Suomalainen, som vi så i Farmen 2017, er sjokkert over ryktene som er spredd om henne i bloggverden og i sosiale medier, og nå har hun fått nok. Sannheten skal fram. 

 

Selv om Line aldri i virkeligheten er dømt, blir hun i disse dager dømt av en blogger i den offentlige gapestokkmentaliteten (Sitat Geir Magne, som senere i dette innlegget får uttale seg om saken.)

 

Kanskje har du lest virale innlegg i det siste, som "Farmen-deltakeren som røk ut først i 2017, smuglet hunder over grensa"? De groveste påstandene går ut på at Line skal ha slaktet både kaniner og sitt eget reinsdyr, samt mishandlet en hest til døde. Det er på tide å la Line fortelle sin versjon. 

 

-"Jeg vokste opp i Kirkenes med foreldrene mine, og var alltid glad i dyr. Vi hadde hund i barndomshjemmet. Da jeg var 15 år fikk jeg en tervuven i konfirmasjonsgave; en belgisk fårehund som fikk navnet Ajavrik. Jeg elsket den hunden, og han ble 15 år. Ajavrik rakk å bli Norsk, Svensk, Finsk og Dansk Champion i exteriør. Og i motsetning til ryktene som spres om meg, så hadde hunden min hale. Jeg ville aldri kappet halen av hunden min. Tenk å påstå noe så grusomt om meg?"

 

Det var Line og Ajarvik. Ajarvik og Line. Hun hadde med seg den kjære hunden sin over alt. 

 

Da hun gikk på Tana landbruksskole, fikk hun en svak reinsdyrkalv som var født for sent på høsten. Hun spurte rektor Harald Hirsti om hun kunne ha reisdyrkalven sin på skolen for å prøve å redde den, og fikk det. Men den ble raskt enda svakere, og levde kun i noen dager, noe som gikk inn på den unge dyreelskeren. 

I ettertid oppleves det særdeles tøft for Line å få slengt etter seg rykter viralt som at hun "har slaktet sin egen rein". I virkeligheten handlet det om en ung jente som for alt i verden ville redde en reinsdyrkalv. Men naturen "ordnet opp". Det kunne ikke Line gjøre noe med.

 

Tana landbruksskole hadde 5 kaniner, og det ble holdt foredrag om kaninene. Elevene måtte lære seg hvordan man slakter en kanin.

-"Men jeg slaktet aldri noen kanin. Det var det skolens ledelse som gjorde. Andre slakt ble også gjennomført av skolen. Det var jo tross alt en landbruksskole vi gikk på. Men jeg har aldri drevet å samlet kaniner i bygda, "for å slakte dem for å lage meg en pelskåpe", slik disse onde tungene påstår om meg. Det må rett og slett være ulovlig å æreskrenke et menneske på denne måten?"

 

Noe som påstås om Line er at hun har "smuglet hundevalper over grensa fra Sverige". 

I et facebookinnlegg skriver kvinnen som kjøpte valpen, dette: 

 

Men i en melding til Line fra den dagen hun skulle levere tilbake hunden til Line, skriver hun derimot:

 

Kvinnen var altså usikker på om allergien var noe hun innbilte seg rent psykisk, eller om det var reelt. Hunden var hun strålende fornøyd med, og nevnte hverken lopper eller annet suspekt. Alltid er det flere sider av saken:

 

Line Suomalainen, var det så ille som kvinnen påstår?

 

-"Nei nei. Langt fra. Jeg var i Farmens avslutning den helgen fra fredag til mandag, og slo av telefonen. Da jeg slo den på mandag morgen, var det ingen ubesvarte anrop fra kvinnen det gjaldt. Jeg sendte en melding om at hun kunne komme med hunden. Hun skrev at hun kunne komme med en gang, og da skrev jeg:"Oi, nå? Jeg skal egentlig på jobb og er forsinket fra før, men jeg er der om 2 timer."

Line forteller at hun kom kjørende til møtestedet i en skitten gammel Golf, og kvinnen i en ren og søvfarget mercedes SUW.

 

Jeg gjør research, og prater med både hundekjøper og bekjent Ingvild Berntsen, Farmendeltaker Geir Magne, og Line's datter. 

 

Line's datter Kristin er oppgitt over de ondsinnede ryktene som herjer om moren sin.

-"Hvis mamma skulle ha gjort alt det vonde mot dyrene, hvorfor er hun da ikke dømt?"

Kristin forteller at hun aldri har sett sin mor mishandle dyr, og er sjokkert over det som blir hevdet i enkelte bloggeres kommentarfelt for tiden. Som at "alle i slekta skjemmes av Line", en høyt elsket mor og bestemor. Line's datter kjenner seg ikke igjen, og kan fortelle at dette er svært vondt å lese nå, etter en ellers personlig tøff periode for den unge gårdseieren, som aldri har sett sin mor plage noen. Hun opplever at fantasier får fotfeste som en slags vill sannhet, og tenker med fortvilelse på sin yngre søster. Selv får hun tilsendt de fæle virale blogginnleggene av venner, og orker ikke å være så aktiv på sosiale medier for tiden.

 

-"Kommentarfeltene går jo helt av skaftet. Det verste synes jeg er påstanden om at hun har slaktet reinen vilt med en hammer?! Hvordan kan noen i det hele tatt tenke ut en slik tanke? Dessuten husker jeg godt den dagen TV2 hjelper deg kom på besøk. Vi slet med at en bjørn hadde hiet sitt 100 meter inn i skogen, derfor gikk stefaren min med rifle hele tiden. Bjørnen hadde tatt både hest, sau og gris, og akkurat den dagen var stefar ute og slo åkeren med traktoren. Han så bilen og gikk i møte. Da ble de redde og dro. Han trodde de hadde tatt med seg noe fra gården, og kjørte etter."

 

TV2 ble engasjert etter at en hestekjøper varslet TV2, og hendelsen ble forvridd til det ugjenkjennelige for en familie som måtte beskytte seg mot ei sint binne med bjørnunger. Barna fikk ikke leke ute alene.

 

Line, hva skjedde egentlig i forkant av TV2's besøk på gården deres?

- "Jeg var 31 år og bodde i Pasvik. Jeg sendte fra meg en drektig shetlandsponny som skulle kjøpes. Den ble fraktet fra Kirkenes til Harstad, og i og med at det var hardt vær ble den boende hos bonde Knut Vikeland. Der ble den stående på beite i 6 uker, fordi været ikke ga muligheter for videre  frakt. Jeg hadde ingenting med ponnyen å gjøre den tiden, og da rakk den å få melkesyrebakterier. Det var ikke min feil, men likevel fikk jeg skylda, da ponnyen døde."

 

Geir Magne fra Farmen er opptatt av sannheten, og mener det er en fullstendig forkastelig holdning av voksne mennesker å spre så ondsinnet løgn som påstandende om Line. 

-"At de skal dømme noen på en blogg og drive med en slags offentlig gapestokk, er ikke greit." Forteller Geir Magne, og presiserer at han aldri så Line mishandle dyr inne på Farmen heller: "Jeg ser en blogger kritiserer TV2 for å ha sluppet inn en dyremishandler på Farmen. Men TV2 slipper ingen inn på Farmen, det er det produksjonsselskapet Strix som gjør. Og der måtte vi alle ha plettfri vandel. Line er ikke dømt for å ha mishandlet dyr av norsk rettsvesen, så alle påstander mot henne slik de fremkommer er grovt injurierende."

 

En annen som gjerne vil uttale seg om Line Suomalainen, er hundekjøper og oppdretter Ingvild Berntsen. Hun har kjent Line i 2 år, og kan fortelle detaljert hvordan det er å kjøpe hund av den freske Finnmarkingen.

-"Jeg møtte henne hos veterinæren i Ørje. Line ordnet med alt. Papirer, ormekurer -alt var i orden. Hun var påpasselig med hunden. Helseattester var sikret, og det var ordnede forhold omkring handelen." 

Ingrid forteller at hun har sett at Line vaksinerte og gjorde alt hun skulle korrekt med to andre kull også, i ettertid.

-"Dem sier hun smugler hunder, men det er helt feil, for Line passer jo på at hundene får det de skal. Dessuten mener de at hun er stengt ut av Norsk Kennelklubb. Dette stemmer ikke."  Ingvild er full av lovord om en kvinne hun kjenner godt nok til å gå god for: "Line kunne aldri mishandlet dyr!" 

 

Line ønsker at sannheten om henne skal spres, slik at farlige situasjoner ikke oppstår på grunn av falske rykter. Hvem vet hva en uskyldig kvinne kan havne opp i når så mange tror hun har mishandlet dyr og svindlet mennesker med viten og vilje. Kjøp ikke alt du leser på nett, for det kan hende det ikke stemmer overens med virkeligheten. 

Siste nytt i saken siden dette innlegget ble skrevet, er at bloggeren er anmeldt, og veterinæren som følger Line og dyrene hennes har gått ut med dokumentasjon. Les mer om det i følgende link:

 

http://m.forbipolene.blogg.no/1513710530_blogger_anmeldt_av_farmenline_risikerer_2_r_i_fengsel_og_saftig_bot.html

 

Dette er verdens mest sjalu katt

 

Hils på Evine, en stor, god, rund og ekte tricolor av en skipskatt. Oppkalt etter min farmor fra Vesterålen; Nancy Evine. Denne pusedronninga eier dette hjemmet vårt her oppe på Lykketoppen, no doubt about it.

(Teksten fortsetter under bildet.)

 

Når faren til barna, Tore, er på besøk, får han gjennomgå. Evine legger seg radig til og stirrer på ham med sorte øyne. Hun viser tydelig at matmor er kun Evine sin. Det er lett å se når a Evine er sur; hun levner ingen tvil.

 

Slik var det da vi valgte å beholde den siste kattungen i kullet hennes også. Den lille kattungen måtte flyttes til Tore, for her kunne søtnosen ikke bo. Han begynte å stikke av, stakkar, for Evine gikk løs på ungen sin med klørne ute. Vi syntes synd på den lille, for selv om det er vanlig at pusemødre støter fra seg kattungene sine når de er lei av å die, var det i drøyeste laget. Nå bor kattungen lykkelig og tilfreds i barna's hjem nr 2. 

 

I Evine sin verden så er det henne og jeg. Hun koser, kjæler, kosebiter og kjæler enda mer. Siden jeg ikke vil la henne sove i senga mi om natten, fyker hun opp og ned trappene og kjefter på meg når jeg legger meg for kvelden. Hun legger seg i sin egen avdeling, på en bitteliten hems utenfor soverommet mitt. 

 

Da hun kom hit for et år siden, luktet det røyk av både henne og trygghetspleddet hennes. Jeg visste at hun kom fra et litt vanskelig hjem, og vi to brukte lang tid på å bli kjent med hverandre. Det tok flere måneder før det løsnet, og da ble vi så innmari glade i hverandre at vi for alvor begynte å kose og murre. Nå kan jeg ikke tenke meg livet uten herlige, bossy, fluffy, sjalu Evine. Hun er den i familien her som virkelig sørger for oss på sin egen kattemormåte. Jeg tror faktisk hun tror for real at det er hun som er mamman i huset her. Og at hun vil ha meg for seg selv? I love it!

Foreldre merket at sønnen var blitt bortskjemt. Dette gjorde de med saken!

 

Han ser på sin far og peker på stuebordet, både sint og fortvilet over at tacoen er dekket på spisebordet, og ikke på stuebordet, foran TV'n. En pappa som nettopp har kjørt i butikken for å kjøpe rømme til den tacoen. 

-"Pappa! Du sa vi skulle spise ved stuebordet!" 

-"Hvis du ryddet etter deg under stuebordet, da skulle vi spise der. Men du har ikke ryddet..." 

 

Diskusjonen fortsetter mens jeg, mammaen, går en tur på do. Når jeg kommer tilbake, har gutten fortsatt ikke gitt seg. Jeg tar ham med på et annet rom for å snakke om barna i Syria og Afrika, som lever under humanitær krise. At et måltid med taco ville vært heaven i paradis for dem. Han må pent si unnskyld til pappaen sin før vi spiser. 

Under måltidet er likevel fortsatt misnøyen til å ta og føle på, så jeg tar et valg: nå får det være nok! Barna mine skal vite hvor heldige de er som får gå til dekket bord, drikke rent vann rett fra springen, leve i fred og ro, og sove i myke prinsesenger hver natt. 

 

Han har tenkt å spille på telefonen sin etter middagen, åtteåringen. Men jeg har andre planer, og tar med ham på et annet rom. Som mor er jeg oppdatert på hva barn på hans alder får se om "sultende barn" på NRK3's supernytt, så jeg finner frem min egen telefon, og ser ham i øynene mens jeg sier: "Nå skal du og jeg ut på en liten reise. Dette har du sett på supernytt før, men nå skal vi sammen minnes på hva som skjer med andre barn rundt omkring i verden!"

 

Vi ser på barn i sultkatastrofe. Barn som ikke har fått hjelp, og barn som har fått hjelp. Barn som har fått lekestativ av Redd barna i flyktningeleiren der de bor, og lykkelige barn som jubler over å få gå på skole, og få drikke vann. Fakta om sult. Utmagrede barnekropper og bilder av barn som gråter. 

 

Jeg forklarer sjolegutten min at han ikke får lov. Han får rett og slett ikke lov til å kjefte på pappaen sin som nettopp har kjørt for å kjøpe rømme, for at han har dekket tacoen på feil bord. Jeg forteller ham at han ikke har tillatelse til å klage på den måten, til en far som hentet et glass vann til gutten sin tidligere i dag. At han skal være takknemlig over å få mat. Takknemlig over rene sengeklær. Glad for en klem. Glad for et glass vann. 

 

Vi er ferdige med å på at ordet bortskjemt sniker seg inn i hverdagen vår. Men vi er ikke ferdige med å forklare gutten hvorfor, selv om han ser ut til å forstå at han skal være takknemlig "bare" han får et glass rent vann. For vi kan ikke oppdra barna våre til å tro at alt her i verden er en selvfølge. Vi hadde flaks og ble født i Norge; et land med rikdom og fred. That's it. Flaks. Men det betyr ikke at vi skal lukke øynene for alle de som ikke hadde den flaksen. 

 

Det betyr "aksjon slutt og kjeft på pappan sin når en i virkeligheten skal takke ham for hver eneste måltid han får", og sånn er det!

 

Hilsen mamma som aldri kommer til å la barna sine ta all denne flaksen som en selvfølge. For den dagen vi sender dem ut i verden, er det ikke den holdningen som kommer til å bidra til å gjøre denne verden bedre. Empati, kjærlighet og takknemlighet. Kan vi foreldre putte det i ryggsekken deres, da har vi gjort mye for å påvirke framtidas ledere.

 

Hva gjør DU for å lære barna dine empati og takknemlighet?

 

Handle julegave til den som "har alt"? Null stress: sjekk ut denne butikken!

Annonse

 

Skal du kjøpe julegave til noen som "har alt"? Er du preget av Norge's store luksusproblem hvert år? Du vil så gjerne glede vedkommende, men hvor finner du de originale, spesielle gavene som ikke koster så altfor mye, men som stjeler et julehjerte og tar det med til både Nirvana og Shangri La på en gang?

 

Jeg vet!

 

I sommer hadde jeg et vakkert bloggsamarbeid med Oslo's oase, nemlig butikken nederst i Karl Johan, der du har utsikt mot tigeren. Dette innlegget er hverken sponset eller betalt, men jeg synes verdens triveligste og mest spennende butikk fortjener denne oppmerksomheten nå før jul. Ikke minst fortjener DU å vite hvor du finner de mest originale gavene. Derfor tok jeg kontakt med daglig leder Christian for å få tilsendt noen bilder fra butikken i førjulstida.

 

Når du er i Oslo, ta deg en tur til Shangri La for en fantastisk opplevelse av mindfull shopping. For det kommer en jul og en bursdag for alle som "har alt", og da er det på'n igjen. 

 

Ta en titt på bildene og la deg forføre:

 

 

(Bilder fra butikkens ledelse)

 

 

 

De dagene er jeg glad jeg har bipolar!

 

Fotlaus drev jeg gjennom dagen like naturlig høy som loftsvinduet. Jeg løp opp og ned trappene som den tullete mammaen jeg er, og hadde ikke engang tid til å hente minsten i barnehagen. Med ausa i ene hånda og telefonen i den andre, sa jeg til pedagogisk leder: "Du, æ e midt i husarbeidet æ, såe..  så pappan kjem og hente Even i barnehagen i dag!"

 

For det er noe med det, sant, når du lager hjemmelaga lasagne, vasker trappene, kjelleren, bak sofaen, i stua og oppe på loftet på en dag. Loftet ja. Det var et eget kapittel. For der husket jeg idéen jeg fikk i går om å ommøblere Even's del av vårt vinklede dobbeltrom. Samtidig som 4.klesvask rumlet nede i kjelleren, spratt jeg rundt på loftet som den tullingen fra gjøkeredet jeg er, og laget splitter nytt gutterom. Det ble så bra! Gutten ble så glad! Nå i kveld hadde han tilogmed lyst til å sove i egen seng en stund.

 

Om dette er typisk bipolar når man er frisk på lithium på 7.året? Ja, ofte. Minst en gang i uka får jeg kreative, energiske salutter av noen fantastiske fyrverkerianfall, og da blir det trivelig i heimen må du tru!

Om jeg er glad for å ha bipolar disse dagene? Gjett a! Jeg slipper å være sjuk, har forlengst fått det fastslått av profesjonelle at jeg ikke er hverken ustabil eller hypomanisk disse dagene. Men kanskje litt høyere på koffein enn andre blir. Og jeg slipper et kjedelig A4liv uten action. 

 

Så nå er det jul her oppe da :) Splitter ny jul, og så er det ikke engang her vi skal feire julaften. Men å ha det skikkelig hyggelig, rent og ryddig rundt seg har aldri skadet en eneste tassi. Dessuten varer det jo bare er par timer, før jeg med vilje begynner å slenge en ekstra jumper oppå kommoden, fordi jeg synes bittelitt rot er sjarmis. Og etter noen dager har klesdynger og små hybelkaninbebier begynt å rope om hjelp igjen. I'll be there!

Bipolar julestri

 

Jeg bokstavelig talt fiser rundt her på Lykketoppen og fanger hybelkaniner, mens jeg bruker hver eneste utstikkende kroppsdel til å tørke, vaske, hodeklø og rydde. Alle som har smakt sukkerfritt godis og tagatesse vet forresten hva jeg mener med "bokstavelig talt". 

 

Tidligere i dag prøvde jeg å være mindfull (mindful?) Nesten meditere, liksom. Men siden Christina og jeg spiste oss så stappa i går på julelunsjen, stramma buksa så ille rundt magen at det ikke gikk an å slappe av med pusteøvelser. Når du må dra av deg buksa for å greie å meditere, vet du at det nærmer seg jul. For magete pokker!

 

Jeg er en tornado, og mens jeg er alene her hjemme, høres jeg søren meg ut som en også. Trenger ikke julemusikk, si. Trompeten lowcarb er i orden! Highsound lowcarb.

Minsten er i barnehagen, stolt som en minihane over at både pappa, mamma og storebror overvar luciafrokosten og luciakoret i mårest. Man kan si han vokste en centimeter da han hadde oss alle der. Spiste luciafrokost som en liten helt, og hang på storebrorsan sin som en ekte lillebror. Eller heter det lille bro', theese days? Store bro' slo var uheldig i akebakken på skolen, og måtte hentes tidligere, så nå skal vi alle samles her på toppen og spise middag sammen.

 

Anyway; nå er jeg jaggu i gang med julevasken! Minus vegger, tak, under badekar og krike krok, er det bra nok som hyperaktivt det er. Jula kommer lell om man ikke rekker inn til den imaginære lille musa innerst i kjøkkenskapet. Hva skal jeg med alt der inne, by the forresten way? Alt jeg ikke rørte de siste månedene? Where's the space? Og fornuften, hvor dro den? Ikke inn på kjøkkenet mitt iallefall, it is a old fashion mess. So what? It's MY mess! Og det får være i fred i noen måneder til; grrh.

 

Nå er tullepausen min over. På tide å vaske resten av stuggu (fikk SJOKK da jeg skulle vaske under sofaen's kronestykke-fjernkontroll-bamse-hybelkanin-søl-smokke-godteri-uidentifiserbartmess-landsby. At det går an! I say no more! Det er over for denne gang, puhhhh!)

 

Ha en julete dag videre, so long fra den bipolare happytoppen!

Hun ringte barnehagen for å snakke med barnet sitt. Les hvorfor.

 

Siden forbipolene mye handler om hverdagen som bipolar mamma, er det nettopp det dette innlegget skal handle om. For tiden er det mye jeg opplever i kulissene her, og jeg elsker hver eneste del av det. 

 

Minsten har nå blitt en bestemt 3åring som vet hva han digger og hva han ikke digger. Han elsker mat, og særlig fiskesuppe. Åtteåringen går i tredje klasse, og kunne spist taco hver dag. I det siste har vi hatt mye besøk av storebror og pappan til gutta utenfor samværene. Han bor jo fast hos sin far i nabobygda, og trives godt der. Så lenge jeg vet at han har det bra, er jeg som mor fornøyd, samme hvor han har sin base.

 

Det er altså 3åringen jeg har daglig omsorg for, og jeg må si det er spennende. Det går i både pottetrening, håndvask og tannpuss når det kommer til klistremerker og premier. Etter 5 klistremerker får han en liten premie. Det er jo kjempegøy, og nå har han vært så flinkis at jeg kjøpte paw patrole klistremerker til ham i dag (nei dette er ikke et sponset innlegg).

 

Det beste minsten vet er å drøye leeeenge med frokosten om mårran foran en tegnefilm, før barnehagen inntas med glede. For der er jo "vænnene mine" sier han. Han er tydeligvis en populær gogutt, for hvis barna er ute sier mange navnet hans når vi kommer til barnehagen.

 

I dag bestemte jeg meg for at Even skulle få seg en ny jumper. Det skjedde etter Christina og jeg spiste oss overmette på julelunsj, og hadde trillet oss inn på H&M (fortsatt ikke sponset). Der fant jeg georgeus Tom&Jerry-jumper, lovely Minions-jumoer og nice Batman-jumper. Even elsker alle disse tre, men skulle bare få en, så jeg ringte barnehagen og fikk snakket med pjokken. Han var tydelig: Batman! Jeg gjorde det samme for en stund siden da han skulle få seg en pysjamas, og da valgte han Ninjago-pysj. Det er praktisk å bare ringe og spørre småttisene mens de er på jobb, si. 

 

Jeg har forresten lært i det siste at man ALDRI forteller barna at man har kjøpt coole plaster! Hva er poenget med plaster når alle blir brukt opp i en nytteløs fei? "Mammaaaa, æwa, må ha pjastej!" Selv om det hverken er aua eller antydning til blod, men behov for minions-plaster; så har ikke denne mamman hjerte til å si nei første gang. Og andre gang. Like, ever...

 

 

 

Selv om vi er bare to stk her i hverdagen, liker vi å sette oss sammen rundt spisebordet og spise middagen i ro og fred sammen. Det er generelt rolig og fredelig her oppe på Lykketoppen, og det vi gjør er å bruke hjemmet som et rolig rede der jeg stresser ned og barna føler seg trygge. I morgen tidlig skal vi på Luciafrokost; og Even skal gå i nissetog. Etter et møte jeg har klokken 09.00, kommer den bipolare vaskedilla; jeg bare kjenner det på meg. For ikke å snakke om; ser det på hybelkaninene som titter fram under sofaen. 

 

Jeg vet at dette blir tidenes jul. Det blir nok ut på livet med gode venner og møte partyfolk de dagene barna er hos pappan sin. Jeg, kaffen og energidrikken min. Det begynner å bli en stund siden sist jeg var ute og danset ræva av meg rundt midnatt, så nå er det på tide. 

 

En annen og veldig alvorlig side ved denne tilværelsen for tiden, handler om noe ganske annet. For jeg tenker mye på 3 venninner av meg som opplever umenneskelig store utfordringer for tiden. De går en mørk og vanskelig jul i møte, og jeg sender dem mine varmeste tanker hver dag. To har opplevd dødsfall, og ei opplever tap i livet som få kan forstå. Men jeg forstår, siden jeg har stått på bunnen mange ganger selv. Det jeg alltid gjør når nære venner sliter; er å stille meg enda nærmere. Vise at jeg er der. Gå sammen med, og holde dem i hjertehånda med sjelearmen. Venner som alltid har vært der for meg også, det er klart jeg stiller opp tilbake. Ekte diamanter er tross alt sjeldnere enn gråstein.

 

Så jeg sender to hjerter nordover; et langveis, og et kortreist. Et hjerte sender jeg et stykke sørover, og håper det gir både guts og styrke.

 

Slanger i paradis knekker ikke en løvemamma

 

Det er sorteste vinteren, men sommer i mitt hjerte. Det er barna som gjør at det er sol og varmt vær inni meg, selv om vi er en drøy uke unna julaften, og kulda biter ute. 

Vi har omtrent bodd på sofaen i dag, 3åringen og jeg. Han var hjemme noen feberdager fra barnehagen forrige uke, og i går kjente jeg siste snev av varm guttepanne. I morgen kommer nok hverdagen i gang igjen, og mens han koser seg i barnehagen blir det julelunsj på Christina og meg (meglerfru1.blogg.no).

 

Venner betyr varme i paradis, for min del. Hva var vel hverdagen uten vennen mine? Det å være der for dem når livet gir motgang, minner om tider da de var der for meg. De sviktet aldri, men stod stødig ved min side, og lot meg vite at ikke alle her i verden er falske og long fucking gone når du trenger dem som mest. Friske pust fra alle kanter gjorde at jeg fikk ro til å bygge meg opp. 

 

Og hvem har hatt godt av det? Barna mine. De to herligste som behøver en glad, frisk og sterk mamma. 

 

Overalt i verden finnes slanger i paradis, som med hvesende, hviskende tiskestemmer smyger seg kamuflert fram mot det punktet da du ikke orker mer. Men du blir stadig flinkere til å se dem, og til å avsløre deres manipulative og selvdyrkende atferd. Nå blir du ikke lenger såret og lei deg, som før i tiden; men fly forbannet. 

 

Slanger i paradis knekker ikke en løvemamma!

 

For det er sommer i vinterhjertet ditt, og ikke aktuelt med ild du som brent barn skyr. Ingen kødder med deg lenger. Ingen kan kjøpe deg, det er den gode praten som gjelder. Ekteheten. Sannheten. At ting skal være endret, at ham skal være skiftet. Men de er fortsatt slanger, samme hvor mye ham de skifter. De er ikke endret før de reinkarnerer seg til noe ganske annet enn en slange. And you know. So what's the use in summer snow?

 

For samme hvor iskaldt det er ute, står jeg stødig og varm her inne. En frisk mamma med bipolar 1 er tross alt ikke det verste her i verden; tvert imot. Kvelsmaten koker på komfyren, kjøkkenet er shinet, gutten er nybadet, og en spennende morgendag venter. Jeg dør ikke av et slangebitt, og er for seig for drama og shit. Digger dette livet, elsker denne styrken, og fryder meg over hvordan karma gir ærlige mennesket medgang og sommer i vinterland.

En mamma sang farvel

 

Du synger for din datter som reiste for godt.

En mamma så sterk, det er helt rått.

Toner så lyse og fine,

får oss til å grine.

 

Tårer faller til bakken og blir til hav

Fortvilelsen dundrer som hestetrav.

Alt jeg kan gi deg er mitt vennskapshjerte

men det kan ikke helbrede din smerte.

 

Du ser deg tilbake, det var en gang,

mens du gir din stjerne en vakker sang.

 

Så du synger,

og verden gynger

på et hav av tårer.

Men vi har ingen årer.

 

En mor skal ikke begrave babyen sin.

Jeg føler sånn med deg i sorgen din.

Det var jo for tidlig å ta farvel,

men nå er det kveld,

nå er det kveld.

 

Nådeløs natt senker seg over oss

som en sorgens foss.

Nå er det alvor, nå er det natt

og du må begrave din vakre skatt.

 

Hold ut kjære du,

vi kan ikke snu,

og vi kan heller aldri glemme

det lille hjertet du måtte gjemme

i den vakreste lille kiste

med en baby du ikke kunne miste.

 

Men hvor blir det av tankene og følelsene våre,

når sorg gir liv til en ensom tåre?

Kan idéer og emosjoner forsvinne?

Eller kan gjensyn vinne?

Jeg tror på det siste, 

bære eller briste. 

Briste eller bære.

Hun får lære

på himmelskolen sin

at hun er for evig datteren din.

 

Skrevet til S. fra Helene D.

 

 

 

 

DETTE vil gi deg ekte julestemning!

 

Hvis du spiller den låta jeg skriver om nederst i dette innlegget, kan jeg garantere deg at du kommer til å kjenne på hva jula egentlig handler om.

 

Byen ligger og kaver i snø, men her oppe på Lykketoppen er det stille. Ikke en nisse å se, og på loftet ligger den minste lille nissetassen og sover av seg feberen. Det er ikke lett for en 3åring å forstå at han må hvile, for en sånn liten sjarmis blir ikke akkurat utslått og sengeliggende når han er syk. Men nå sover han.

 

Og akkurat nå kjenner jeg at det er riktig å hente den store kassa fram fra boden i kjelleren. Nå skal det jaggu pøntes til jul. 

 

Gi meg en time, lille minsten min, og du skal få våkne til ei rød stue med nisser og engler. Hvis jeg ikke kunne gi deg en frisk barnehagedag i snøen med vennene dine i dag, la meg iallefall gi deg julestemning. 

 

Vil DU ha julestemning? 

Gå inn på you tube, søk på "Kan du sjå mæ", og la Stjørdal Aid synge deg julestemt. 

 

Den skal jeg høre på nå, og da blir det jul. 

 

Klem fra Nissetoppen.

De prøvde å knuse henne, se hva hun da gjorde

 

-"Still deg på barføtter på stuegulvet ditt Helene, og så sier du til deg selv: Jeg står stødig. Jeg står stødig"

-"Nei, det er ikke deg, det er dem."

-"Du greier dette, du er tøff vet du!"

-"Du er en god mamma, Helene, en skikkelig god mamma!"

 

Det er kvelden, og oppe på loftet ligger minsteskatten og sover i mammasenga. I morgen kommer storebroren og pappan, da skal vi spise middag sammen alle fire. Fredag skal barnefar og jeg i begravelse. Ei lita jente fikk aldri sjansen til å leve, og nå må en god venninne av meg leve med sorgen og savnet. 

 

Jeg sitter her og tenker på alle de gode rådene jeg har fått av de jeg kaller kloke koner de siste årene. Ei er sosionom, men jobber i oppfølgingstjenesten. To jobber i familieteamet. Ei er psykiatrisk sykepleier. Som bipolar mamma mener jeg et slikt sikkerhetsnett er på sin plass, og de har alle virkelig bidratt til å bygge meg opp slik at jeg står stødig. Jeg kan være her for barna mine, og jeg kan være her for vennene mine. Det er rett og slett luksus å være så frisk. Livet mitt har vært tøft til tider, og selvtilliten min nådde bunnen for 8 år siden, da jeg ble alvorlig syk av bipolar som høygravid. Kampene jeg måtte kjempe er jeg glad jeg ikke visste om på forhånd. Men denne gevinsten her, som jeg føler jeg har fått nå, den skulle jeg gjerne til tider ha visst om. Premien i det å få være en frisk mamma med omsorg for barna sine. Det er enormt. Ubeskrivelig.

 

Det er en ting jeg har lært, og det er at ikke alle hverken unner eller ønsker deg suksess. Noen er bare ute etter å snuble deg, for så å prate om deg som om de kjenner deg. Men ikke engang din nærmeste slekt behøver å kjenne deg i det hele tatt. 

 

Det siste rådet jeg fikk av de kloke konene, var å stille meg barbent på gulvet og si til meg selv at jeg står stødig. Jeg gjør jo det. Jeg lever med bipolar og står stødig. Samme hvor mange som forsøkte å knuse meg ved å velte meg overende, så står jeg grundig stødig. Og jeg har ikke tenkt å rikke meg. 

 

Hva med deg, kjære leser? Vet du om noen i din krets som ikke unner deg suksess? Er det misunnelse som gjør at de ikke vil at du skal stå stødig? Eliminer. Du vet hva det er, ikke sant? Du har ikke tid til alle, og aller minst de som misunner din stødighet. Du kan, og du har rett til, å kle av deg ullsokkene rett foran dem, og stiile deg stødig. Du behøver ikke engang å se dem.

 

Den jenta jeg en gang var, var svak. De behøvde ikke å bruke unødig energi på å knuse henne. Så ble hun sterkere. Da begynte de å reagere med baksnakking, utfrysning og kritikk. Så ble hun enda sterkere. Da prøvde de å knuse henne; og av det fikk hun mer motivasjon til å klare det. 

Så kom hun til nåtiden. Det er meg i 2017, og her står jeg stødig. De greide aldri å venne seg til at jeg er en frisk, munnrapp, stødig kvinne som de ikke lenger kan hakke på. Nå blir jeg bare straffet med barnslig stillhet, som om jeg var død. 

 

Og det er da jeg skal si til meg selv at deres mening om hvorvidt jeg skal behandles som død eller levende, ikke teller. Det er da jeg skal stille meg barbent og oppreist og si til meg selv at jeg står stødig.

 

Prøv det. La dem seile sin egen sjø i sitt eget dødehav. Men stå selv stødig, samme hvor det stormer. For selv om det gynger under deg, er ikke dette havet ekte. Ingen av dem er ekte. De er falske, sure, misunnelige og teite, de bølgene her, og det eneste som er sikkert er 

 

at du står stødig på ekte!

Dette er et typisk kompleks for kvinner; se hva hun gjorde med det

 

Annonse

 

Da jeg var ung og naiv, gjorde jeg noe som for alltid vil prege meg, og tok piercing i begge øyenbrynene mine på tur. Jeg gjorde det selv, og med hjelp av en kompis. Kanyledagen var spennende, den. Men jeg skulle aldri gjort det. Ikke lærte jeg heller, da jeg dro av den første piercingen med genseren min. Jeg tok en ny på det andre øyenbrynet, og ante ikke noe om konsekvensene. 

 

Nå har jeg områder på øyenbrynene der hårene ikke vokser lenger. Arrene er mer enn arr, og det har blitt en vane å sjekke om sminken sitter. Jeg som elsker å bade, kjenner at bading har blitt til noe anspent. For å ha en halv centimeter med øyenbryn på hver side er ikke særlig hyggelig. Kun alene i badekaret kunne jeg slappe av. Basseng ble noe ganske annet.

 

Senere har jeg lært at det også er vanlig at kvinner mister en del hårvekst på øyenbrynssidene med årene, og det er nok derfor det har tatt av med permanent make up de siste årene.

 

Men permanent makeup har skremt meg fra å prøve. Jeg syntes ikke resultatene så bra ut når ei linje ble tatovert på folk sine bryn, og ville ikke gjøre vondt verre. 

 

Derfor ble jeg overlykkelig da jeg fant Sanja, en sertifisert artist som driver med semipermanent make up, hvilket er et komplett naturlig resultat som forsvinner etter et år, og som heter noe så fancy som microblading. Nå er jeg rett og slett skikkelig fornøyd, fordi jeg har prøvd det, og er i gang med prosessen. Om 2 uker er det refill, og så har jeg natural looking eyebrows i et helt år. Sjekk ut Sanja på hennes facebookside på den store linken under, og la deg imponere av en effektiv kvinne som er utdannet kirurgisk sykepleier. På siden kan du også melde deg på hennes konkurranse, der du enkelt kan vinne behandling til verdi 4000 kr :

 

https://m.facebook.com/iBrow.no/?hc_ref=ART_tKVlAYXWwe-oPhp8t_pjWz7V71PyBxNIVdxGic7tKogbryW__9_c0E-ZpjPa5TM&fref=nf

 

 

 

Microblading er den perfekte type make up for alle dere som liker komplett naturlig look, og for alle som ikke har, eller har veldig lite naturlig hårvekst på øyenbrynene. Det er også ideelt for deg som vil endre form eller farge. Det kan utføres på alle hudtyper, og i alle aldre.

Produktene er de beste på markedet. Siden de er helt rene, og uten tunge metaller eller nikkel, gir de ingen allergiske reaksjoner. Resultatet blir heller ikke grønnaktig eller rødaktig som "etterfarge" på øyenbrynene dine. 

 

Behandlingen tar opp mot 2 timer, og etter 4 uker får du refill. Det er smertefritt, eller tålelig; alt etter toleranse innen smerteterskel. Først vil artisten bruke spesialverktøy for å finne din naturlige form på øyenbrynene dine. Dette handler om benstruktur og ansiktsform. Deretter vil du bli spurt om du godkjenner formen, og du vil da få muligheten til å diskutere framtidlig look med artisten. Nå er du klar for å begynne prosessen. Dette er delen av behandlingen da artisten tegner hår på dine øyenbryn. Det bestr ved dette er at de falske hårstråene ser nesten identiske ut som naturlige hårstrå. Tynne og fine, og i naturlig farge.

 
Hvis du er for lat og morgentrøtt til å bruke sminke, eller du vil bade og samtidig beholde sminken, er dette den idéelle løsningen for deg. Gå til køys og våkne med perfekte øyenbryn hver dag, og siden dette er semipermanent makeup vil det vare i opptil et år.

 

Her kan du se før og etter første behandling. Jeg er på de siste bildene:

 

Er du litt blakk og fattig? Da bør du lese dette

 

 

De går i dyre klær med høy kvalitet, og hjemme i stua si har de kostbare møbler og lamper du ikke tør spørre prisen på. Lenge har du lurt på hvordan det føles, når alt av stæsj, utstyr, sminke, tøy og møbler er av superkvalitet. Hvordan det kjennes å ha alt på sin plass på den måten, at det dreier seg om kostbar stil. Merker du ikke har peiling på, og ting du ikke aner hvis funksjon har. Bord, stoler og vegger det er storkrise hvis barna tegner på. Mens du, du bare tenker at barnetegninger enten kan få være i fred i noen år, eller males over i lilla, orange eller grønn farge. Eller hva med en lilla stol, en orange, en grønn, og et blått bord?

 

 

Selv har du ikke en eneste eiendel noen tyver ville orket å så mye som lagt blikket sitt på ved innbrudd. Sånn sett er det vel praktisk å være en freak of nature. Det du eier er enten hjemmelaget, kjøpt brukt / på salg, eller fått i gave. 

 

Du vet det så godt, at frustrerte Hollywoodfruer og kåpemafiaen ville rynket på de opererte nesene sine dersom de entret ditt originale hjem. Ikke en eneste verdifull vase å beundre. Ikke så mye som en dyr kåpe i yttergangen. Intet av verdi å legge sine pripne øyne på. 

 

Men hey?! Hvem sa du ville hatt slike selvutnevnte, kjedelige wannabejudges på besøk i ditt vakre rede? Er der verdt det? Hva skulle du snakket om med slike golddiggers? For hva bruker de det gullet sitt på, foruten seg og sitt ego? Hvis du var rik, var det kanskje annet du ville brukt din formue på, enn stygge kåper, grusomme vaser og iskalde tingetang? 

 

Veldedighet. Reiser. Skape arbeidsplasser. Bærekraftig utvikling. Det er kanskje noe du ville brukt penger på, foran en såkalt kostbar stil?

 

Er det så nøye, for ikke å snakke om viktig, hva andre mener om deg og din smak? Kan de egentlig kalle den smaken din billig, når det handler om affeksjonsverdi og kunst naturell? 

 

Du passer ikke inn, sier du. Men du tar feil. Det er de som ikke passer inn i ditt liv, for det er du som er den kreative kunstneren. Skapende kunstnere begynner ikke med pengene. De begynner med materialet, og så lager de rikdom. Disse pripne A4menneskene, de kjøper det du skaper. De begynner med kredittkort, lapper og mynter, og så kjøper de seg det mengden mener er kult og moderne. 

 

Now, is that style?

Er det stil?

 

Nei, det er å kjøpe seg plass i den store, masseproduserte mengden.

 

Du er mer enn bra nok akkurat som du er, samme hvor blakk og fattig du er innimellom regninger og utgifter. Si det til deg selv i speilet. Hold deg til din stil, kjære du. Vær deg selv, and be proud. Du har smak, du har kreativ stil, you've got taste! Så lenge du har en original stil med affeksjonsverdier som ikke koster anet enn et åpent blikk, er du en skapende kunstner! 

 

Ulvedebatten; hissige bønder på trappa

 

ULVEHYL

 

Flåtten har daua, og sommeren er over.

Bjørnen ligger i et hi og sover.

Det er vinter, for pokker,

finn fram ullsokker

før du får neggelbit og blåtå

må du forstå.

Nå kommer snøen for farsken,

og du være en barsk en!

 

Men du hutrer og fryser

hoster og nyser

Kulden den prikker

Og snart, du stikker..

 

For hvis du hadde money

honey,

rømte du til spania

eller Tykia's Alanya.

Men det er bare å gjøre som bjørnen i hiet;

gå i dvale og tie.

 

Men hey, flåtten har heldigvis daua,

og bilen din ble ikke taua!

Flyet på himmelen krasja ikke,

og du har ikke hatt hikke.

Once upon a good news,

Som Northug og Kjus.

Screw the vinter

we've got the inter

and the net

Og i et hi kan det bli hett!

 

Husk å ta av deg lua

og tenn røkelse i stua

TV2 hjelper deg med telysvalg

og i sjappa er det førjulssalg.

Snart har du glemt sommer og sol

og hanen som gol,

da du ferierte på landet

og satt på nars littegranne.

Nå er det jaggu snart jul,

og snøen skal bli gul

utenfor grendahusene,

på grunn av blank kaffe i krusene.

 

Når jula er forbi

er nyttår på gli

Har du forsettene klar 

ja da er du litt av en kar

Har du nyttårskjole, si?

Da er du litt av ei dame, wee!

 

Bare husk når januarkulda kommer

og du lengter etter en fjern sommer

at flåtten den er dau

som fårikål, pinnekjøtt, you know: sau.

Du kan fortsatt kræsje et julebord

og pynte deg som wannabe glamour

Du kan leke fjortis på isen,

Bambi som brisen,

eller var det omvendt tro?

Tok nissen med seg Bambi da han dro?

 

Den norske vinteren er ikke så verst, den

Nei uten flått på ei kvistete plen

er snøen ganske kokos

hvit og ren, uten eksos.

Bare lov meg å skynde deg

når sommeren kommer din vei.

Bad, sol, reis og klistre på deg et glis,

nyt "varmen", forbann regnet og spis is.

For Jokke har alltid rett

Her kommer vinter'n som en snøball med sprett.

 

Vi må huske: kulda gjør at flåtten dauer

så vi kan nyte høst og fårikålsauer,

før vi koser oss med pinnekjøtt til jul

mens vi nyter mørk debatt og ulvehyl.

Bare ikke på melkepappen,

da kan du få hissige bønder på trappen.

 

 

Skrevet av Helene Dalland, forbipolene, på tampen av 2017.

 

 

 

 

"Du kunne vært dama til King kong, du!"

 

Tore har nettopp sett på disse bildene her, før han sa: "Du koinna virri dama te King Kong du!" 

 

Da stoppet jeg mersom litt opp og spurte: "Ka mene du?" 

 

Da begynte faren til barna mine å ro for harde livet: "Jo altså du vet sånn barsk og maskulin vuttu.. sånn ...sånn..  ...ja sånn barsk vuttu! Du vet ka æ mene!"

Jeg begynte å le, for nei jeg skjønte aldeles ikke noe, og spurte om han mente sånn der stor sterk gorilladame, eller hu der lille menneskedama i filmen? For hu var liksom ikke "barsk og sånn"..

 

Det hele endte med at jeg spurte om ikke Tore heller bare kunne lage noe funlightbrus i stedet for å prøve å ro som King Kong selv uten årer i stua mi. 

 

God helg videre, hilsen "dama til King Kong"

 

 

Kvinne stakk av til skogs. Les hvorfor.

 

Her om dagen stod en ung kvinne i gågaten i hjembyen sin og kom seg ikke videre. Å gå videre ville være uhøflig. Et eldre par hadde nemlig stanset henne for en "hyggelig" oppdateringsprat, siden de kjente noen som kjente henne. Uheldigvis hadde hun spurt paret "hvordan det går for tiden", og nå ble hun overøst med hvordan det hadde gått de siste tiårene, for ikke å snakke om hele livet. Dessuten hvordan det nok desverre, beklageligvis, kom til å gå med dem framover, forårsaket av ca 10 forskjellige sykdommer, vondter og helsetilstander.

 

-"Eg har så vondt i foten at eg nesten ikkje får tel å gå på an"

-"...og æ kain itj kom på sist æ hadd ei heil natts søvn på groinn tå hosten min..."

Fulgt opp av: "Vi har prøvd akupunktur, skifte av fastlege, medisin a, medisin b, medisin c, healer og operasjon a, operasjon b, operasjon c, d og f." 

 

I kor. 

 

Den unge kvinnen så forvirret fra ham til henne, fra henne til han, og tenkte på alle de andre som hadde pratet med henne om helsetilstanden sin i løpet av en halvtime der hun prøvde å manøvrere seg gjennom gågaten. Tenkte på alle sine egne sykdommer som hun aldri pratet med noen om, fordi hun ikke ville gi vondtene næring. Hva pokker skulle hun gjøre med alle andre sine helser, vondter og vanter? 

 

Nå fikk hun nok. 

Hun sa:"Det som hjelper er å ta dere hver deres bolle. Nå må jeg løpe til skogs. Rett og slett. For alle andre er på bærtur. Jeg vil også på bærtur, asap!"

 

Vet du hvorfor jeg ikke vil vil høre om alle sykdommene og helseplagene dine her vi står i gågata og tripper? 

Vet du hva jeg tenker når du nevner at leddene dine er vonde og at det nærmer seg kneoperasjon samt akupunkturtime for ditt og healertime for datt?

 

Hvorfor? Kan jeg hjelpe deg? Kan jeg gjøre det bedre for deg? Nei, jeg tenker at jeg ikke kan gjøre et fnugg med dette som kan fikse de fysiske vanskene dine. Jeg kan synes synd på deg. Jeg kan gi deg en kos. Men altså, vil du virkelig det? Vil du være en stakkar som trenger trøst akkurat nå som du trenger styrke?

 

Nå som du trenger å være en tøffing.

Nå som du behøver å fokusere på alt du er takknemlig for i livet, for å hanskes med utfordringene du har fått å deale med. 

Det hjelper ikke å klage. Selv har jeg 1 latent sykdom, en sykdom jeg forhåpentligvis får kur mot mars neste år, hvis medisinprisene presses ned på markedet, og en kronisk sykdom som jeg holder i sjakk med medisiner.

Vet du hva? Jeg snakker aldri med folk jeg møter, om det. Hvorfor skulle jeg det? Hva kan vel de gjøre med det? Heale meg? Trøste meg? Jeg trenger intet fokus på det, og siden jeg vil være en tøff bad ass, vil jeg ikke stakkarsliggjøre meg selv ved å snakke om det. 

Jeg prater jo om det med profesjonelle behandlere på kontrollene. 

 

Og har du en alvorlig sykdom og bor i Norge, gjør du også det. 

 

Så ta deg en bolle. Jeg stikker på bærtur. Nei det gjør jeg ikke, for det er vinter. Men jeg stikker til skogs hvis du preker for mye til meg om vondtene dine. For jeg preker ikke til deg om mine, og tror boller smaker bedre enn vondter.

 

Ekser som feirer jul sammen er falske

 

 

 

Har du tenkt å feire jul med eksen i år? Da bør du være klar over at du både er falsk, og deltakende i en slags konkurranse, i følge blogger Anne Brith, som i sitt innlegg

 

 http://annebrith.blogg.no/1511775553_monday_bliss_10084.html 

 

påstår at vi foreldre som ikke bor sammen, men som greier å være venner likevel, er falske ovenfor barna våre når vi velger å feire jul sammen.

Hun hevder at det hersker en slags konkurranse i samfunnet vårt for skilte par, der det er om å gjøre å feire jul sammen.

 

Hvor melder man seg på denne konkurransen, Anne Brith? Vi har nemlig ikke fått det med oss. Og nei, vi feirer ikke jul samlet bare for fasadens del. Helt ærlig så gir vi blanke i hva du og alle andre mener om hvordan vi feirer jul. 

 

Anne Brith går altså til det brutale steget å bringe "falskhet" inn i bildet. La meg gjenta noen linjer fra hennes dømmende provokasjonsinnlegg:

"Her er det mange meninger å lytte til. Og vet dere, barn lider ingen nød om ikke mamma og pappa sitter og gliser falsk til hverandre på julaften. 

Barn tåler sannheten. 

Baker en langpanne Sara Bernard i dag jeg. I morgen blir det bløtkake og så tror jeg det blir biscotti litt senere. Annika har jo sin aller siste dag som 12-åring i dag. Det skal feires stort i morgen altså."

 

Så, Anne Brith, når du først er inne på temaet konkurranse, må du altså i samme slengen nevne hvor flink du er selv til å bake både langpanne, bløtkake og biscotti. Før du nevner at det skal feires stort dagen etter. Du setter jammen lista høyt. Hva om noen skulle analysere dette, samt din trang til å skryte av hvor tidlig du er ute med å pynte til jul, og kalle det at du bidrar til å lage flinkiskonkurranse? Eller heter det perfeksjonskonkurranse? 

 

Du skriver dessuten: "Hva med meg?" Hva med deg? Såvidt jeg vet handler ikke dette temaet om deg, men om alle de uskyldige barna, som bare har godt av å se foreldrene sine beholde vennskapet.

 

Tilbake til temaet! Hva pokker vet du om historikken til mine kjære barn's far, og meg, nok til å uttale deg i en fellesnevner her på nett!? 

 

Var du der da vi kjempet mot bipolar og rushistorikk? Stod du og så på da vi gikk gjennom møter etter møter for å bevise både ovenfor oss selv og profesjonelle rundt oss at vi var gode nok foreldre? Tørket du tårene våre, og visste du at de var av glede fordi vi takknemlig kunne konstantere at vi greide å legge fortiden bak oss, og stå der stødig og oppreist for ungene våre? Var du flue på veggen den perioden vi var som hund og katt? Alle timene vi brukte i parterapi, satt du der som et spøkelse da eller? Nedturen da vi fant ut at vi ikke funka som par, du vet vel alt om den også du? 

 

Hva med den dagen for ikke lenge siden, da vi satte oss i bilen til barnefar og suste i vei til Ikea, lykkelig over å kunne slå fast at GOD DAMNED, vi beholdt vennskapet gjennom ild og vann. Satt du i baksetet da eller? Og dagen etter, da vi skravlet oss i vei på harrytur mens barna var i barnehage og på skolen, hvor var du da, siden du har så mye peiling på vårt foreldresamarbeid?

 

Er du med oss i foreldreveiledningstimene vi ba om å få, også? Ikke det, nei. Så da aner du faktisk ingenting om alt det ekte vi gjør for sønnene våre, og alt vi har gjort for å bygge opp dette unike foreldresamarbeidet.

 

Falske? Kaller du smilene vi vennskapelig gir hverandre, FALSKE? Tror du jeg har noe imot selve faren til barna mine, han som ga meg to sønner? Og dersom vi ønsket hverandre vondt, tror du virkelig vi er så slemme foreldre at vi hadde utsatt våre sønner, som vi ELSKER over alt på denne jord, en julemiddag der mamma og pappa "sendte falske smil" til hverandre? 

 

Alle vet at barn senser alt, Anne Brith. Hvordan er det mulig å undervurdere oss foreldre i den grad at du i det hele tatt kan prøve å gjøre dette til et problem. 

 

Hva pokker vet du om hvorfor vi velger å feire jul sammen i år, og har du noe med det?

 

Enn du, drikker du alkohol foran ungene dine på julaften? Vet du hva? DET gjør ikke vi! I stua til pappan til barna mine, skal vi begge sitte EDRU og sende EKTE smil til hverandre på julaften. 

 

Det er et sensitivt tema du har bomma på her. Tenk bare på alt de menneskene du omtaler så kritisk, har opplevd i forbindelse med et brudd. Du burde sende heder og ære til allle der ute som klarer å bevare vennskapet etterpå. At du ikke er i stand til å smile ekte til eksen din selv, betyr ikke at alle vi som får det til, er falske. Tvert imot! Vi har greid å tilgi mye, og vi er modne og voksne nok til å legge fortiden bak oss.

 

Spør du meg er det mer å skryte av enn hvor store barneselskap man kan gi barna sine, eller hvor perfekt tidlig en pynter til jul. Jovisst søren er vi stolte over den julaften vi går mot nå, både Tore og jeg. Vi skal ha det så gøy sammen med to spente gutter, og ingen skal få komme her og komme her, og kalle det vi har klart å bygd opp, "falskt"!

 

Til slutt vil jeg minne deg på om påvirkningskraften du har som blogger og offentlig person. Hva med å fokusere på virkelige problem, som foreldre som drikker seg fulle eller ruser seg på annet falsk stimuli, på julaften? Bak en perfekt fasade kan mye grums skjule seg. Jeg tviler på at ekser som ikke tåler trynet på hverandre velger å feire jul sammen. De vet nok utmerket godt hvor sensitive barna sine er. For de som velger å feire sammen er det nok ikke slik falskhet å ta og føle på som du innbiller deg. Du kan ta det helt med ro hva angår din bekymring: smilene dette landets ekser sender til hverandre på julaften, er like ekte som kjærligheten de føler for sine barn. Den kjærligheten som gjør at man gjør alt for sine barn, vet du. De vennskapene man bygger opp på ekte, fordi man er takknemlige for at man har gitt hverandre de største gavene i hele universet: nemlig BARNA! Vi som har skjønt dette med å fokusere på takknemlighet og tilgivelse, har faktisk kommet langt. Og vi har ikke tenkt å slutte med den positive utviklingen, for dette handler jo tross alt om alt det fine vi kan gjøre for ungene våre. Ikke sant?

 

Takk til Bloggomtoppbloggere som gjorde meg oppmerksom på dette. Det er bloggen der alle som blogger har noe å lære. Følg dem på facebook i linken under, for oppdateringer fra bloggen deres. Og nei, de har ikke sponsa meg. 

 

https://www.facebook.com/Bloggomtoppbloggere/

Er det rart jeg takker høyere makter hver kveld?

 

 

To små gutter har endret alt for to heldige foreldre. Tore og meg, that is. Livet snudde og endret retning for 9 år siden, da ei lita bønne vokste inni meg. Så umodne som vi var. Totalt blottet for annet ansvar enn kattene, fiskene og fuglene våre, snublet vi rett inn i voksenverden. Og falt. 

 

Men noe fungerte, både i Stjørdal og Malvik kommune. De tok imot oss og ba oss børste støvet av knærne hver gang vi falt. De var der med lærerrik oppfølging og foreldreveiledning, og nå sitter vi her og ser tilbake på masse jobbing med oss selv.

 

Foreldre. Å være foreldre er å se en tidligere så egoistisk og uansvarlig verden, fra barnas vinkel. Å se konsekvensene våre valg får for to små gutter. Vi var ikke der i det hele tatt for et tiår siden. Men det er vi nå.

 

I går kveld var en typisk kveld, der jeg som ikke engang er religiøs, ba til jeg fikk tårer i øynene av ren glede. Hver kveld ber jeg til høyere makter for å takke. Jeg har nemlig mye å takke for.

 

For vi så skrekken i hvitøyet. Det så mørkt ut en periode, og det er et mirakel at barna våre bor hos oss. For 8 år siden hadde barnevernet tenkt ut en annen retning, noe jeg godt kan forstå. Jeg var en veldig bipolar syk vordende mamma. Men heldigvis er pappan til barna mine den han er. Det ble slik, at vår førstefødte sønn ble boende hos ham. Så ventet store forandringer. Så store, at da vi fikk nr to, kunne jeg frisk og stabil få med meg babyen min hjem.

 

Er det rart jeg takker høyere makter hver kveld? Det bobler av takknemlighet inni meg, og jeg aner ikke hvordan jeg skal få takket nok, for en 8åring som bor hos meg annenhver helg, og en 3åring som bor hos meg hele tiden. Brødre i blodet, elsker av far og mor, rett og slett sanne ord. For ikke å snakke om vennskapet mellom barnefar og meg. Det er verdifullt, og noe vi har jobbet mye med.

 

Ingen andre enn jeg vet hvor innmari stort dette føles for meg, men jeg håper hver kveld at jeg har vist dem det godt nok. To gutter som fortjener kun det beste; har jeg vært god nok gjennom dagen? Har jeg gitt dem mange nok klemmer? Sa jeg mange nok ganger at jeg elsker dem?

 

Viste jeg pappan til gutta mine at han er verdens beste pappa? Tok jeg nok vare på min spesielle lille store familie? For selv om vi ikke bor sammen, har jeg et ansvar for å være der for dem alle sammen. Faren til smårollingene også. Det er meg han skal kunne ringe til hvis han trenger hjelp. Meg han skal kunne stole på når det virkelig gjelder. Jeg står stødig, og svikter ikke det mennesket som elsker barna mine like høyt som jeg elsker dem.

 

En bipolar underdog som skulle bli mor, var hva jeg var en gang i tiden. Ingen trodde på meg, og aller minst jeg selv. Nå vet jeg bedre. Det er ikke høy utdanning som gjelder. Det er ikke bil og hus jeg helst bør eie for å funke bra som mamma. Høy status er ikke hva barna mine trenger at jeg har. Jeg er bra nok akkurat som jeg er, og det er faren til gutta også. Vi er faktisk helt suverene foreldre som elsker guttene våre så skyhøyt at vi gjør alt for dem. Og vi har et system av offentlige instanser som ser det i oss.

 

Jeg får høre av disse instansene: "Kjære Helene. Det er ikke utdanning, bil og hus som lager en god mamma. Du ER en god mamma, akkurat som du er." 

 

Hver kveld takker jeg høyere makter for barna mine, pappan til barna mine og støtteapparatet som så i oss det vi ikke greide å se selv. At vi er bra nok. At vi er akkurat de foreldrene ungene våre behøver. Mitt hjerte får ikke satt ord på hvor takknemlig jeg er for alt dette, og jeg føler meg så rik. For dette var alt jeg ønsket meg: to sønner å elske, og gi kjærlighet til. Mer trenger ikke livet å gi meg, for nå er jeg så rik 😍😍

 

Så hver kveld ber jeg en takkebønn, mens jeg stryker på små guttekinn:

 

Kjære høyere makter. Hva enn det heter. Jeg tror iallefall, etter alle disse årene, at ingenting er tilfeldig. Jeg gråter av takknemlighet, av ren glede, og priser hvert minutt jeg får. Alt jeg ønsker meg er en trygg verden for barna mine i framtiden. Amen.

 

 

 

 

Beundrelsesverdig prestasjon

 

Livet som mamma og pappa er fylt opp med overraskelser. Man kan spekulere i mye. Som hvordan en 3åring klarer å bæsje rene voksenbæsjen i badekaret. For ikke å snakke om hvordan låta han også har laget; "wey o wey o weey", låter som en engelsk sang.

 

Beundring også. Det handler mye om beundring. Som for den 8 år gamle fornærmede broren som satt i det samme badekaret. En kan beundre roen, som en vet en selv ikke hadde hatt. 

 

Beundring for avføring har vi aldri i livet hatt før, noen gang. Like never ever. Men nå har vi opplevd det også. "For en kjempebæsj da! Jøss, hvordan har den 3 år gamle stumpen din greid å presse ut den doningen DER da? Den var større enn bommelommene våre til sammen jo! Wow, you rock!"

 

Yeah. Såe. Går livet videre. Men vi glemmer aldri. Never ever.

Nå er vi spente foreldre

 

Oh my lord and oh my miss samt my oh my, nå er vi spente foreldre! Klokka 18.00 braker det løs, og 8åringen våres skal spille Troll mens vi skal kose oss på juleavslutning for tredje klasse. Dette skal bli GØY! Sikkert sånn foreldre kind of fun, men god damned som det kribler i mammahjertet og pappahjertet. 

 

Siden 3åringen har fylt opp flinkis-til-å-gå-på-potta-si-klistremerkearket, skulle vi trippe innom lekebutikken for pottepremie da vi stakk innom Stjørdal sentrum. Blå bil skulle det være, og ut kom vi med ei Lynet mc queen pute. Den ville han gjerne ha heller. Storebror får seg en juleavslutningpremie. 

 

Sånn ellers? Vel, life rules! Hvem skulle tro at det å bli foreldre skulle bli gøyere enn en bra animert tegnefilm? 

Det er jo lattis som i god gammeldags latterkrampe, og hard work som i potetåkeren til onkel utpå øya. Ikke verre enn det.

 

Til alle foreldre som skal på juleavslutning i disse dager; let's be great great greatful, for at vi får oppleve sånnt noe 😇❤😇

 

Dette skal gi deg ro i julestresset

 

I morgen er det 24 dager til målstreken. Hva kan gi deg fred og ro i førjulstida? Hvordan er det mulig å finne freden midt i julestresset? Dette innlegget er det som skal gi deg roen. Ved å lese det jeg nå skal skrive, skal det være mulig å finne både fred, ro og god samvittighet midt oppi alle andres mas, kjas og julestress.

Nå skal jeg nemlig fortelle dere om førjulstida våres her i huset i år.

 

I morgen tidlig åpner barna luke nr 1 i en billig sjokoladekalender. Her i huset bugner ingen gavekalender i år. Jeg har nemlig eliminert det, og kanskje er de fancy pakkekalenderene på plass neste år. Hvem vet. Who cares? Det kalles faktisk ikke barnemishandling å la ungene kose seg med hver sin sjokoladekalender, uten å minne dem på alle de søte små kalendergavene de rett og slett glemte å åpne i fjor. Muttra her derimot, hu husker godt hvordan gavene hopet seg opp i et miljøfiendtlig og stresset surrinsarium av 24 små pakker og godterier. Skrev jeg virkelig nettopp 24? Jeg mente 48 stk små pakker.

 

Det er ikke engang nisser på årets sjokoladekalendere, men Pawpatrol og noe annet dilldall.

 

Om jeg har begynt å handle julegaver, spør du? Tja. Teller enn bitteliten en? For noen uker siden, da jeg skulle kjøpe meg klær, fant jeg noe stilig på megasalg, som jeg tenkte kunne passe som julegave til ei jeg kjenner. Kremt. Foruten det er det ikke noe jeg stresser med. Pappan til barna mine og jeg tenkte å lage noen karameller i voksengaver. Det er jo bare å få tak i sånne glasskrukker på Ikea, pluss noe celofan, så er det nesten så de gavene lager seg selv. Oops, der røpet jeg det. Oh lord. 

 

Under sofaen min danser hybelkaninene zumba med smuittesmulene, og jeg aner ikke hvor tykt det støvlaget oppe på kunsthylla egentlig er. Jeg får ta det som et spennende eksperiment, og finne fram linjalen for å måle støvtykkelsen, når jeg en vakker førjulsdag får for meg at "Nuh! Er støvtørking og lytting av julemusikk GØY!" 

 

Så du lurer på om jeg i det hele tatt har begynt med julevasken? Nei. Hakke det.

 

Funnet fram julepynten? Nope (Det henger en sliten nisse i disse under trappa fra i fjor. Teller han?)

 

Om jeg har begynt med julebaksten? Skal du ikke heller spørre om jeg i det hele tatt SKAL bake i år? 

 

Men lysene, de blafrer. Røkelsen siver ut i rommet, her vi slapper av i den varme stua, og brystkassa mi er sprengfull av både julestemning og ekte takknemlighet.

 

Tilbake til julevasken. Her i huset heter det søndagsvaskekick, vårpanikk og bipolare anfall. Jeg vasker ikke noe ekstra til jul, jeg. Ingen takskrubb og ingen veggevask. Bare vanlig søndagsvask. Og ja, det er søndager jeg er uthvilt til å vaske, I'm som sorry, Jesus. 

 

Pynting til jul skal være koselig i min verden, og det varierer hvert år hvilken dag, time og hvilket minutt jeg får for meg at "Nuh! Er det digg å pynte til jul!" Gjerne skjer det en uthvilt søndag etter et vaskeanfall. 

 

Og så denne bakinga da. Jeg kan vel kjøpe noen godsaker, teller ikke det? Well who cares hva som teller for andre; her i huset er bakst bakst, samme hvem som har baket det. Barnefar derimot, skal bake pepperkaker med barna. Pepperkakebaking er mitt store mareritt. Jo da jeg kommer nok til å være der for å lage meg noen lavkarbokarameller, samt pynte litt på pepperkakehuset. Men sånn ellers: Hell no, hell yeah!

 

Så her ligger jeg og cooler'n da. Minsten ser barneTV og katten Evine er vintertjukk. 

 

Vi nyter dessuten roen i førjulstida ved å ligge på gulvet og studere det fine barnehagebildet av Even...

 

 ...og vi klemmer og koser og er bare lykkelig fornøyde med å ha hverandre. Det er ingenting i de pulserende butikkene som kan gi oss den rolige følelsen vi kjenner på. Den følelsen som forteller oss at vi er trygge. Vi har mange å være glad i, og mange som er glad i oss. Og nettopp det er det førjulstida her på Lykketoppen handler om: takknemligheten for alt som er slik det er fra før.

Lykke til, til deg fra oss. Og husk å legge deg ned for å kjenne på nuet. Finn deg et badekar og lag deg et enkelt spa. Gå deg en tur. Jogg deg en runde. La deg ikke påvirke av hvordan alle andre mener du bør gjøre dette med jul. Have peace in heart and gratitude in mind. 

 

Blir du utsatt for manipulasjon?

 

Er det stillhet som møter deg når du prøver å snakke om noe vanskelig? Forsvinner fokuset kjapt over på den personen du prøver å kommunisere med? Blir det stille? Blikkene? er de dramatiske og uttrykksfulle? Blir ord gjemt bort, til fordel for kroppsspråk? Kan du ta og føle på tykk og ubehagelig stemning? Glemmer du dine egne behov?

Sett en ring omkring deg selv, og bestem deg for å ikke gi dette mennesket det vedkommende tørster etter. Energivampyrer kan være skumle, og forsøke å ta kontroll over deg på finurlige måter. Den eneste som er ment å ha denne kontrollen er deg selv.

 

Det kan være et intenst ønske om din sympati. Men hvis du graver litt finnes ingen røtter under dette ønsket. I stedet er det et oppmerksomhetsbehov som bare kommer til å vokse hvis det får næring, under overflaten. 

Er det ikke deilig å vite at det er DITT liv; og at DU bestemmer her?

 

Folk som spiller på følelser for å eie deg, eier ikke ansvaret for egne handlinger og utsagn. Du kan aldri få dem til å skjønne at de må ta ansvar selv, så beskytt deg selv. Nå.

 

Det er noe magisk som skjer, når folk ikke lenger greier å manipulere deg. Du vet, slike som før kunne vippe deg av pinnen med tårene sine, eller få deg til å gi unødig oppmerksomhet med stillheten sin. De som lar være å stille opp for deg, men krever alt du har å gi av deg selv tilbake. Folk som forlater rommet uten et ord, og som kommer ruslende inn igjen uten hverken ord eller smil, og setter seg en meter unna deg bare for å kjøre hue ditt med stillhet. Noe annet som er til å ta og føle på, er umodenhet. Og alt du ønsker innerst inne, er å være langt unna dette mennesket som lager slik gjørmete stemning rundt deg.

 

Let's face the fact; enkelte mennesker er manipulatorer på høyt nivå. Å be dem om støtte er komplett umulig, for det eneste de greier å fokusere på er seg selv. Blikk, stillhet, tårer, drama. Drama, drama og atter drama. 

 

Det eneste som funker som motgift er å ikke gi det oppmerksomhet, men blaffen. Gi blaffen. Et annet menneske hverken kan du eller vil du styre.

La gå. Gi slipp.

 

Selv var jeg en slik selvutslettende figur som var altfor snill med andre, og for slem med meg selv. Der grenser ikke eksisterer, får utnyttelse og overkjørelse grobunn. Kritikk, stillhet og sære blikk er vekster man ikke ønsker å ha i blomsterbedet sitt. Så jeg fjernet det. Tok bort ugresset og stelte fram ekte, vakre relasjoner. 

 

Her om dagen var det en person som forsøkte seg på gamle kunster igjen. Da fikk jeg kjenne hvor sterk jeg har blitt. Ingen vipper meg over ende lenger. Jeg står stødig, og gjennomskuer ethvert lite forsøk på å overkjøre en gammel brent bro. Det er rett og slett ikke mulig å prøve å styre skuta for meg lenger, og jeg bestemmer selv hvor hen den skal seile. 

 

Hva jeg har gjort for å oppnå denne styrken og innsikten? Jeg eliminerte alle råtne kontakter og tok fri fra alt negativt. Brukte tid på fred og ro, og tok vare på meg selv. Tid alene. Egenpleie. Alt dette gjorde at jeg ruslet lenger unna elefanten. Og som du vet ser du ikke detaljene når du står rett foran elefanten. Jeg beveget meg unna, og nå ser jeg alle detaljer klart. Ingen kan lenger lure meg til å tro at elefanten har rottesnute, eller at den har giraffmønster på halen sin. 

 

Tid, avstand og fred er det du behøver for å bli sterk, stødig og umulig å lure. Jeg vil minne deg på at DU er viktig i ditt liv. DU. Så la oss gi litt blaffen sammen, og kjenne roen senke seg: ingen kan ta fra oss vårt indre landskap, uten at vi selv gir dem tilgang.

Eyebrows made in Norway

 

Beautiful, semipermanent makeup: eyebrows.

 

This is perfect tipe of make up for all of you who like completely natural look , for all who dont have or have very little of natural hairs. This is ideally for person who want to change shape and color. It can be done at all skin types and all ages .
Products are best on market; completely clear -Without heavy metal and nickel. They don't give any allergies reaction, or green and red "after color" at eyebrows.

 

The treatment takes approximately 2 hours, and refill is coming after 4 weeks. 
The procedure is not painful at all, or it is bearable (deepening of the pain tolerance.)
First, artist will determinate the shape with special tools which mesure the best shape for each face according bones and face structure. Then, you will be asked do you agree and then you have possibility to discuss with your artist about your future look. 


When you are finished with shaping, the procedure can start.
That is the part when with special tools artist is drawing hairs on your eyebrows.
The best part of this is that it's that fake hairs looks almost identical as natural.
Thin and dense  and in natural color.  

 

If you are lazy and tired to use make up every morning, this is ideal solution for you.
Go to bed and then wake up with perfect eyebrows every day .


 
For more info visit website: https://www.neglestudio.com/

And stay updated on fb page and be part of the big competition: https://www.facebook.com/negle.saksvik.9

 

Jeg tilgir alltid

 

To forgive from my rock bottom heart betyr ikke at jeg behøver å hilse på eller henge med folk som har såret meg. Men jeg tilgir inni meg for å få fred, og unngå bitterhet. Slik har jeg gjort det siden jeg lærte det av min kloke far for 12 år siden. Nå for tiden opplever jeg at bloggen fører dem tilbake til meg, og vi skværer opp. Flere har tatt kontakt med meg for å beklage fortidens mørke sidegater, og for å ta opp tråden der vi slapp taket. De forteller at de har blitt kjent på ny med meg gjennom å lese det jeg har skrevet her på forbipolene, uten at jeg ante at de leste det. Vi la jo våre relasjoner i aske etter bruene vi brente, så det blir litt som om de står opp fra de døde, for å være ærlig.

 

Fra gamle tider dukker skrevne ord opp. Ord om beklagelse og anger. Setninger som minner mest om vakre sanger. Jeg leser med klump i halsen og tilgivelse i magen. Kjenner hvor godt et "unnskyld" gjør.

 

Fra svunne tider får jeg en god gammel klem. Tårene triller på kinn jeg aldri glemte, og jeg tilgir igjen, mens jeg hvisker et stille og intens takk for at de omfavner livet mitt igjen. Og selv om de en gang gjorde meg såret og hudløs, er det plass til dem her hos meg igjen. Alle gjør vi våre feil. Vi utvikler oss. Forandrer oss. Hvem er vel jeg til å dømme?

 

Tiden lærte meg å være ydmyk, og å ikke heve meg over andre. Årene sa meg at jeg ikke var stort bedre selv. Derfor har jeg ingen rett til å klandre og bære nag. Slik jeg har forstått det har vi alle våre ryggsekker å bære, og min egen har blitt pretty heavy, skal jeg være ærlig. 

 

Nå møtes vi her i framtida, og fortidens druknede låter har stilnet og dødd. Det er nye tider, nye klemmer, nye sjanser og nye minner. Unnskyld kommer fra alle kanter. Og jeg har en del jeg vil si dem selv:

 

Takk til fortidens stille, gråtkvalte, ensomme fugl, for at du ga meg et lite pip. Du er bedre enn du tror. Du kan greie livets dager med den nye rusen. Den type rus det er å leve rusfritt. Prøv det i en måned, og du vil bli overrasket. Jeg dømmer deg ikke, og jeg bærer ikke nag. Men du aner ikke hvor deilig det er å være uten den type rus som stjeler av din personlighet uten å gi deg annet tilbake enn tom likegyldighet. Der var du da du kjente meg en gang i tidens bitte lille hybel. Men rusen var din gardin. Nå som du er klar for å beklage dine feiltrinn, er du også klar for å titte bak de falske gardinene for å se klarere. Det er så mye mer spennende alt som foregår utenfor vinduet. Tilogmed det du ser på som "mild rus" som du mener bør legaliseres; prøv deg uten det også. Det er ulven i fåreklærne du leker med, og kan utløse psykoser. Psyken din er sterkere uten, og da kan du trygt trekke fra gardinene dine.

 

Takk til henne som var min venninne, før vi eksploderte i misforståelser og isla all vår relasjon. Du var så tøff at du ringte meg og sa det rett ut: Jeg er for glad i deg, og livet er for kort. Vi jobber fortsatt med misforståelser, men du hadde rett: vi er for glad i hverandre til istider og overlegenheter.

 

Takk til hun som begynte å hilse igjen. Hun som gjorde meg så vondt at jeg gråt meg i søvn. Men det var for et år siden. Nå var det på tide å gi henne en klem, og tilgi. Kanskje var jeg ikke så hyggelig selv på den tiden det smalt? 

 

Takk til du som igjen er en stor del av livet mitt. Du som serverte løgn på løgn, svik på svik og nedtur etter nedtur, i den vanskelige tiden da jeg prøvde å reise meg etter tidenes utfordringer. Du som sier du vil være min nære venn, og at du har forandret deg. Jeg gråt så mange tårer over deg, men hvem er jeg til å dømme om du har forandret kurs eller ei? Du sier det betyr alt for deg å ha meg nær deg igjen. Du beklager på det dypeste din fortids tankegang, og jeg sier jeg trenger tid. Ikke på å tilgi, for du er tilgitt for lengst. Men på å bygge opp tillitt. Du vil være min venn, og det er litt av en gave å få. Men da må jeg være flink til å sortere, og kaste unødig emballasje og annet unødig papir. Du gir meg en gave, og jeg gir deg en ny sjanse. 

 

For meg er det balsam å krysse gamle veier på ny, nå som sår har grodd og tider har leget så de ikke vises mer. Det er på tide å gi et smil tilbake og vise at man forlengst har tilgitt. At en har forstått at en ikke er så perfekt selv. 

 

Det var ikke så vondt likevel. Livet skulle bli tusen ganger vondere enn smerten de ga meg. Det var ikke vanskelig å tilgi, og jeg ønsker dem bare godt. Noen av dem tok altså kontakt og fortalte at de angrer. Andre holder jeg fortsatt på avstand. Det er noe spesielt over det å ha levd i flere tiår som samfunnets bipolare underdog. Ikke alle greide å vise respekt. Tilbake får jeg de som har utviklet seg til å bli kloke gaver i retur. Det er ikke bare slik at jeg tilgir. Jeg takker fra bunnen av mitt hjerte for å få vennskap tilbake i ny form. 

 

Jeg er heldig og rik i hjertet mitt.

Jeg tilgir deg. Håper du tilgir meg hvis jeg noensinne såret deg. De færreste ser hele elefanten en meter unna. Når tiden har gitt avstand, ser man både snabel, ører og rygg. Det er da det er på tide å beklage sin naive blindhet.

Magisk forvandling av øyenbryn; semipermanent makeup!

Annonse

 

Gjett om jeg har gledet meg sprekkeferdig til å fortelle dere om mine splitter nye, naturlige øyenbryn! Jeg har nemlig vært hos verdens beste Sanja i Studio magic nails, og fått microblading i rolige, harmoniske omgivelser. Her kan man også få neglebehandling av topp kvalitet.

 

Microblading er den perfekte type make up for alle dere som liker komplett naturlig look, og for alle som ikke har, eller har veldig lite naturlig hårvekst på øyenbrynene. Det er også ideelt for deg som vil endre form eller farge. Det kan utføres på alle hudtyper, og i alle aldre.

Produktene er de beste på markedet. Siden de er helt rene, og uten tunge metaller eller nikkel, gir de ingen allergiske reaksjoner. Resultatet blir heller ikke grønnaktig eller rødaktig som "etterfarge" på øyenbrynene dine. 

 

Behandlingen tar opp mot 2 timer, og etter 4 uker får du refill. Det er smertefritt, eller tålelig; alt etter toleranse innen smerteterskel. Først vil artisten bruke spesialverktøy for å finne din naturlige form på øyenbrynene dine. Dette handler om benstruktur og ansiktsform. Deretter vil du bli spurt om du godkjenner formen, og du vil da få muligheten til å diskutere framtidlig look med artisten. Nå er du klar for å begynne prosessen. Dette er delen av behandlingen da artisten tegner hår på dine øyenbryn. Det bestr ved dette er at de falske hårstråene ser nestem identiske ut som naturlige hårstrå. Tynne og fine, og i naturlig farge.

 
Hvis du er for lat og morgentrøtt til å bruke sminke, er dette den idéelle løsningen for deg. Gå til køys og våkne med perfekte øyenbryn hver dag, og siden dette er semipermanent makeup vil det vare i opptil et år.

 


 
For mer info, besøk websiden  https://www.neglestudio.com/
 

Vær oppdatert på fb siden https://www.facebook.com/negle.saksvik.9, og delta i den store konkurransen der du kan vinne en gratis microblading behandling av dine øyenbryn (verdi 4000 kr). 

 

Stor konkurranse: Vinn semipermanent make up (verdi 4000,-)

 

 

Annonse for sponset konkurranse.

 

Hei du!

Er du klar for en fantastisk konkurranse, som kan oppfylle din drøm om semipermanent make up i en helt naturlig look? Vil du ha vakre og naturlige øyenbryn til vinteren? Du kan herved vinne gratis microblading til verdi 4000 kr. Alt du trenger å gjøre for å delta, er:

 

1. Lik siden i linken, og inviter dine venner til å delta i konkurransen: https://www.facebook.com/negle.saksvik.9

 

2. Del dette innlegget.

 

3. Skriv JA i kommentarfeltet.

 

Vinneren trekkes 15.januar.

 

Les mer om de magiske øynbrynene i følgende link: http://m.forbipolene.blogg.no/1511782125_magisk_forvandling_av_yenbryn_semipermanent_makeup.html

 

Lykke til!

Psykiatriske diagnoser er synd og skam

 

 

Jeg titter opp overalt og irriterer vettet av deg. Hele veien har jeg bare vært i veien for deg. Jeg, en utdanningsløs tøs av en klippekortpasient ved psykiatriske institusjoner som aldri fulgte veiene dine. Du, en frustrert kontrollfreak som helst skulle malt livet mitt i andre farger. Dine farger. Now aint that a shame? Ja, jeg mener dine vrangforestillinger, ikke meg. For hverken jeg eller min diagnose bipolar 1, er noen skam. Bare i ditt hode.

 

Tittei, her er jeg igjen, bare for å minne deg på hvor latterlig du er med dine fisefine fordommer. Du som hadde falt sammen hvis noen hadde hørt fasaden din sprekke med en kroppslyd. Du som ikke tror veggene har fluer og dyr med ører på. Hviske og tiske er dine beste venner, well at least you think so.

 

Tittei. Her er jeg enda en gang, for å fortelle deg at livet mitt rocker nå som jeg slipper å prøve å være en del av din indre sirkel. Er jeg fortsatt i veien? Still don't need no education? Leave them kids alone? That's too bad. Du vet, det er ikke alt du kan kontrollere. Kun deg selv kan du styre. Nåh, jeg vet tanken på at du ikke kan fjerne de skammelige psykiatriske diagnosene er frustrerende for deg. Men ga du meg en knapp som jeg kunne trykke på og så forsvant min bipolar, ville jeg aldri trykket på den knappen.

 

Jeg kommer til å ta noen valg framover som du ikke kommer til å like. Men så er det samtidig sånn da, at jeg respekterer ikke dine fordommer mot det uvanlige som strider mot ditt a4liv, så hva du liker og ikke liker, er ikke lenger viktig for meg. Du har gjort alt du kunne for å ødelegge for meg i flere tiår, og makan til egoisme er det ikke lenger noen jeg vet om som eier og har. Bare du. 

Sånn er det, og sånn blir det, at du kan gjøre hva du vil og si hva du vil: du kødder med feil dame: you don't own me.

 

Tittei du. Du som problematiserer hele min eksistens på grunnlag av min diagnose. Du som håner alt jeg sier og gjør, og sørger for å holde meg utenfor ulveflokken din. Du som har bestemt deg for at jeg er en trussel, fordi jeg er annerledes: Føkk hele deg. Bare vent til den dagen da du virkelig for real merker at jeg forlengst har reist meg. Du kommer til å angre på at du prøvde å spre en åker med møkk rundt meg. For jeg sådde en blomstereng på den åkeren, og nå er den nice as hell.

 

Du. En såkalt godt voksen person som elsker å invitere den forminskede ulveflokken din til falske måltidsstunder, mens du tror alle vi du mener ikke passer inn, sitter utenfor og se på. Alle oss som du skapte ulvekonflikter med opp gjennom årene. Det begynner å bli mange av oss. Vi er mange nok til å samles på blomsterengene våre og spise egne måltider. Så vi sitter ikke og ser på, kan du skjønne. Vi har bedre ting å foreta oss, og har det ganske gøy sammen, us outsiders.

 

"Psykiatriske diagnoser er synd og skam" piper det oppe i topplokket du går rundt og bærer på. Well, let me tell you something! Det er sånne som deg som er synd og skam, ja det er slike som du som til slutt blir ensom på møkkapletten din, mens alle vi som aldri var gode nok for deg og saueflokken du snart har spist opp, går sosiale tider i møte. Vi har nemlig funnet ut at vi passer godt sammen til å møtes rundt trivelige måltider for å skape fine minner. Vi er outsiderene. Noen av oss har diagnoser, mens andre har lagt bak seg bratte bakker og mørke fortider. Og vet du hva? Det er spennende å bare være akkurat som vi er. Vi har mye å snakke om, og vi trenger ikke å endre oss for å tilpasse oss a4fasaden din. Fra nå av er det du som kommer til å måtte tilpasse deg våre valg, eller se deg bak skulderen; der er døren. Ta oss som vi er, or grab that door.

 

Og hvis du går ut den døren, noe vi for stemningens skyld håper du gjør; ta med deg de falske fordommene dine. For ikke å snakke om illusjonene dine. Ingen her på blomsterenga gjøkeredet kommer til å endre seg for at du skal forstå psykiatriske diagnoser og mørke fortider. En diagnose i seg selv på våre munner heter "trangsynt". Sjekk deg for diagnosen "trangsynt", og frustrer deg videre i livet mens du står utenfor og ser oss smile og le,

. ..uten at du kan fatte hvorfor synd og skam kan være så lykkelige, mens hviske og tiske bare gjør deg så trist.

"Mamma og pappa, dere er så teite!"

 

Oh theese days, da vi trodde vi var litt kule. Da fjortiskvisene hadde stukket av med det laveste selvbildet, og Skakerak's blå bøljer kastet oss spysjuke mot København. Vi trodde vi var litt morsomme. I det minste litt tøffe. Jeg trente litt aerobic, så jeg trodde jeg kunne danse også. 

 

Men vi har lært. Oh yeah, vi har lært. 

 

For nå har vår eldste sønn blitt 8 år, og ramler over ende i latterkrampe hvis han ser mammaen sin danse. Dessuten tar han sånne bilder som dette her og sender oss med mobilen sin:

 

 

Ser vi "kule" ut? Nei. Akkurat det gjør vi visst ikke. 

 

Det hender seg jeg slår an en spøk også. Til åtteåringen. Men han bare himler med øynene og sier "serr mamma. Skjerp deg da." Jeg leter etter et smil, eller et lite glimt i øyet hans, men hele gutten signaliserer "du har dårlig humor, mamma, dønn! Dette ER ikke morsomt!"

 

For han ler ikke med meg, men veldig ofte AV meg, har jeg skjønt. Gjerne når jeg rører i sausen og synger ubevisst på en sang jeg finner opp der og da. Eller en topplistelåt jeg prøver å etterlikne. Da hører jeg plutselig noen knegge. Før det vræler. Før jeg finner åtteåringen som en omvendt bille oppi sofaen med latterkrampe "Ooooh mamma du er så morsom!" Det er sånn jeg har lært meg noe nytt om meg selv; jeg har enorme mengder med selvironi på lager, for jeg får meg alltid en lattis skrattis selv av slike situasjoner, som verdens teiteste mamma jeg tydeligvis er. En slags .. figur.

 

3åringen derimot, kan jeg fortsatt få til å le når jeg vil det. Men bare såvidt det holder. Snart er jeg verdens teiteste mamma for han også. 

 

Både Tore og jeg har blitt til noen småstressa surpomper som for det meste er blid og i godt humør. Sånne gamliser. 8åringen kaller oss gamla og gammern. Vi kommer fra gamle dager, da nettet fanget fisker i sjøen, og blogging fulgte deretter. Vi hadde ikke skjermer og sånnt noe, og vi sendte sånne "brev" med "frimerker" på. Noen av oss samlet på servietter og papirdukker også. Action kan man si. Telefonen hang fast i veggen, og hadde kruseduller på ledningen. Vi er teite gamlinger som ikke skjønner bæra. 

 

Åtteåringen vår sier "nthåh!" og så himler han med øynene. Han synes ikke vi er gøyale når vi prøver å være morsomme, men hyler altså av latter over ting vi slukøret må innse at vi ikke visste om oss selv.

Vi er visst ikke så coole og tøffe likevel, selv om vi en gang i tiden begynte å tro at "heey, vi er da ikke så ille lell gitt!" For JO, vi ER ille. Bare det at jeg skriver "lell gitt", er gammeldags og ille ifølge de serr seriøse coole kidsa i dag, mann. Hey yo. Maaan ass.

 

But at the end of the day er vi best i hele verden. Tryggest i universet, og snillest på kloden. Da er en teit mamma og en teit pappa det cooleste som finnes. Ja, da er alle de dumme tingene vi sier og gjør, forduftet med solnedgangen, og som gammeldagenes avtrykk funker vi fett som moderne foreldre. For hva er vel bedre enn å ha universets god damned dølleste foreldre å le av anyway? En god latter forlenger dagen, og kanskje livet? 

 

En god mamma og en god pappa ler med, og kan dette med selvironi. Vi har bedre selvtillit enn noensinne, for vi vet at når kvelden kommer med vintermørket, er ingen så gode som oss:

Jeg holder det nesten ikke ut

 

 

Noen ganger blir det nesten for mye. Jeg overveldes av følelser, og ren takknemlighet. Ja, det er nesten ikke til å holde ut. 

 

I går, for eksempel...

Jeg var så heldig. Så utrolig heldig, å få synge 4 sanger til min lille gogutt på 3 år i går kveld, mens jeg holdt ham i armene mine. Og da jeg hadde sunget 4 sanger, ville han ha enda en sang. Jeg var så heldig å få stryke ham på det bløte lille kinnet hans før jeg sovnet. Jeg var så heldig å få bli vekt med et strålende smil og et "Heiiii mammaaaa!" i mårest.

 

Jeg er så heldig. Så veldig heldig, å få gi klem til 8åringen min i ettermiddag. Er så heldig å få si ham at jeg elsker ham akkurat som han er. Så heldig å få våkne med ham i hus i morgen tidlig. Han, som ga liv til livet mitt for 8 år siden; vennen min.

 

Vi er så heldige akkurat nå i nuet; for vi er trygge. Vi bor i et land der det er fred, rent vann i springen, og overflod av mat. Hvem ønsker ikke denne luksusen for barna sine? Å kunne gi dem mat, trygg hverdag, rent drikkevann, klær og tilstedeværende omsorg?

 

Det sprenger i brystkassa mi, og det pumper i årene. For hvert minutt jeg får sammen med barna mine, er så innmari hellig for meg. Ikke et eneste sekund er en selvfølge, derfor takker jeg ydmykt inni meg for hver klem jeg får oppleve, hvert nysgjerrige spørsmål jeg får høre, og hver utrolige ting de tror i sine barnesinn.

 

Hvert øyeblikk som mamma er magisk. Det er utrolig. Vel vitende om at jeg en dag skal ligge under bakken, nyter jeg hver eneste dag. Det er kjærlighet. Det som er kjærlighet for meg. To godklumper av noen herlige unger! Og jeg holder nesten ikke ut all denne kjærligheten, for det er så massivt. Det vipper meg litt av pinnen hver dag. For jeg elsker elsker elsker dem 💙💚

Derfor opererte jeg ikke nesa mi

 

Nei nå er det nok. Nå må jeg bidra med det jeg kan bidra med, i kontrast til det jeg nærmest spyr av, nemlig all denne vrangfokuseringen fra de som har en stemme i form av en blogg, som de kunne brukt til å sminkeløst påvirket ungdommen til å godta seg selv som de er. Til å påvirke miljøholdninger i riktig retning. Til å stanse overkjøpingen av nye klær og ting, i det kloden snart ikke kan bære mer. Vi har så det holder av stæsj og outfit i minst 500 år med gjenbruk! Og vi har nok usikre tenåringer med angst, som ikke tror de er bra nok som de er.

 

Jeg hvisker 3åringen og 8åringen min i små ører: "Du er mer bra nok akkurat som du er. Jeg elsker deg akkurat som du er."

 

Og så ser jeg meg tilbake på de vonde kompleksene jeg slet med fra jeg var bare 12 år. Jeg fikk tidlig kviser, og da var det bare hudlege som hjalp. De var tøft å bli ungdom. Jeg virkelig hatet den spisse nesa mi, og gjorde alt for å skjule den. Jeg tenkte at "når jeg blir stor, da skal jeg operere nesa mi. Enkelt og greit. I mellomtiden får jeg skjule den bak det lange håret mitt." Jeg fant noe galt med øyenlokkene mine også. Ja, jeg skjemtes av hele meg, og var overbevist om at jeg så forferdelig stygg ut. Heldigvis hadde jeg bare tilgang til bladene Topp og Starlet. Jeg tålte Baywatch, og kom meg gjennom Beverly Hills uten at det forverret kompleksene så innmari mye. 

Sensitive tider var det, da jeg som 17åring brøt sammen i skolepresset, og gled inn i dyp depresjon. Bipolar 1 gjorde sitt første inntog i livet mitt, og fortsatt var jeg relativt skjermet. 

 

Som 25åring ble jeg introdusert for selvutvikling, affirmasjoner og det å lære seg teknikker for å elske seg selv, tilgi seg selv og andre, leve i nuet og booste lykkefølelse. Jeg vokste psykisk, og begynte å akseptere meg selv som jeg var. Så ble jeg glad i meg selv. Så landet jeg på det faktum at jeg virkelig elsker meg selv akkurat som jeg er. 

 

Kompleksene er ikke komplett borte. Men de er ikke i nærheten av hva de var. Jeg kommer ikke til å operere denne nesa mi, men har blitt glad i den som den er. Den er kanskje litt smårar, men den er en del av meg. Litt av en outstanding profil, for å si det sånn hehe. Striper på lårene har jeg også fått; sånne cellulittgreier. So what? Jeg er vel ingen utstillingsdukke, og på stranden ser man på meg på eget ansvar. Jeg er der for å nyte frisk havbris, bade og løpe i sand. Hvis noen er der for å studere stripene på lårene mine så håper jeg for deres skyld at de ikke får mareritt av det når natten kommer. For jeg kan ikke hjelpe dem med det.

 

Jeg liker også tatoveringer. Sminke. Semipermanent make up. Vakkert er det, sant? Allright er det også når et menneske som har slitt voldsomt med komplekser for noe, endelig får gjort noe med det. Som 30åring. I sitt privatliv. Etter å ha tenkt nøye på det og bestemt seg. Det kan sikkert gjøre godt for en sjel. Jeg forstår det, selv om jeg selv landet på å godta nesen min som den er, og unngå den løsningen. Min løsning var jo å bli glad i meg selv, så da var det ikke lenger nødvending med noen operasjon for at jeg skulle føle meg vel. Nå setter jeg stolt den rare nesa mi til værs, og sprader rundt som jeg er.

 

Men vet du hva jeg ikke synes er like vakkert og nydelig? Det er når det lyser fillers og implantater over blogglistene. Det er så trist. For alle ser de på det. Alle de små tenåringene som manipuleres til å tro at det er noe galt med små lepper, original nese og liten rumpe. Hver minste lille kroppsdel analyseres rett foran dem her på internett, og jeg puster lettet ut over at jeg vokste opp på 80tallet og 90tallet. Men så er jeg ikke så lettet likevel. For jeg er full av medfølelse for de det går utover. Når blir det ulovlig å reklamere for fillers og implantater på nett? Jeg er så skuffet over retningen dette har tatt.

 

Jeg virkelig dømmer ikke noen for de private valgene de tar. Jeg har selv både tatovert meg, prøvd vippe extentions og liker tanken på semipermanent makeup. Men så stanser det der for min del. Hvorfor er det i det hele tatt så nøye hvordan jeg ser ut? Fortell meg det. Jeg skal ikke ha noen partner uansett. Hvem skal jeg imponere? No one I tell you. Eyes are made for looking at the world. Fred og ro fyller tilværelsen min, og sminkepungen min er relativt mager. Jeg gidder ikke å eie så mye make up. Trenger vel bare en av hver, og bytter ut når det nærmer seg empty gone tomt.

 

Det jeg gjør for skjønnhet kommer innenfra, og i utgangspunktet er det ikke skjønnhet jeg gjør det for, men helsen min. Jeg drikker ikke alkohol eller drikke med sukker i, røyker ikke, snuser ikke, spiser minst mulig karbs, gluten og annen stivelse, trener, sover nok og sørger for å holde hodet mitt lykkelig. 

 

Kan jeg ikke få inspirere deg, kjære ungdom, til å stille deg foran speilet og si vakre setninger til deg selv? Kan du ikke i det minste prøve å gjennomskue det falske tullet på nett, og heller elske deg selv som du er? Du skal se verden med øynene dine, ikke bruk unødig tid og energi på å være en pleaser, hvilket i dette tilfellet vil si å være en som gjør alt for å tilfredsstille alle andre's øyne i alle andre sine liv.

 

For DU har et liv! DU har selv øyne å se med! DU er BRA NOK akkurat som du er. I det du passerer tredveårene er du voksen nok til å ta endrende valg. Ikke nå. Nå skal du bare være ung. Bare være i fred. I fred for snikreklame som prøver å fortelle deg at leppene dine er for smale og at rumpa di ikke holder mål. For du gjør det: du holder mål og du er fantastisk!

 

WeRgoodENOUGH; WithoutTHEmakepTHERE'SnoFAKEUP 😉😉😉

 

 

Bloggleser kom med roser på døren

 

I dag fikk jeg meg litt av en overraskelse, som jeg har pyntet stua mi med i 3 forskjellige vaser.

 

En bloggleser ringte nemlig på døren, og overrakte meg to buketter med roser; en hvit og en rød bukett.

 

Vedkommende ville være anonym, og det respekterer jeg. H*n har lest alle mine innlegg helt siden jeg startet å blogge den 10.juni 2015, og det vil si hvert eneste ord jeg har skrevet her.

Jeg vet om personen fra før. Vi bor i en liten by, og jeg er klar over historikken i vedkommedes ryggsekk. Dette er et menneske som har reist seg sakte men sikkert, fra bunnen til toppen. Å ha en så klok person som fast leser er meg en stor ære, og jeg bukker, neier og takker. Faktisk har dette mennesket noen ganger kommet med smarte tilbakemeldinger på forbipolene.blogg.no, og vært med på å inspirere meg. 

 

Kjære rose av en leser: Tusen takk skal du ha, jeg digger deg for den du er. Takk for rosene, og takk for klemmen. Se deg selv i speilet og si affirmasjonene jeg ga deg, for du fortjener kun det beste, og jeg ønsker deg alt godt. Gå dine egne veier, and scree the bygdadyr: you rock, akkurat som du er

 

 

 

Nå skjer det endelig, og jeg er i ekstase!

 

Jeg bobler over, og skal straks feire på min egen luksuriøse måte. Det er skikkelig storfeiring på gang, og jeg er klar som et sprekkeferdig strutse-egg! I går var jeg nemlig på sjekk hos legen som opererte magen min slik at jeg får unngå eksem resten av livet der keisersnittarret ikke samarbeidet med resten av kroppen min. 

 

Han sa: "Jeg foreslår at du tar deg en joggetur i morgen, jeg. For nå har du grodd igjen, og jeg kan ikke se at det vil påvirke sluttresultatet i det hele tatt. Det vil ikke strekke arret mer enn andre daglige gjøremål. Ta deg en joggetur, du, Helene."

 

Og NØYAKTIG HVA betyr en JOGGETUR for et bipolart hue med krydder av ADHD? En runride med fancy musikk i dans med endorfiner? ALT, I tell you; everything! Det er jo rusen min! Det, sunt kosthold og avholdenhet fra alkohol, stayaway from nikotin og aldri innta dop, er min rus! My natural high! Å som jeg har venta på denne dagen i nesten to måneder:

 

Jeg har funnet fram ulla og flisa, og nå skal jeg UT OG JOGGEEEEE! Ha en fin dag, hilsen Lykketoppen happykroppen!

Sushi-alarm! Dette kan skje med deg dersom du spiser urban sushi

Annonse

 

Vi føler for å slå sushi-alarm, og advare folket. For dette er nemlig hva som kan skje dersom du spiser ekte, fresh sushi i urbane omgivelser på Sabrura, City Lade, der Arminas Martinkus (bildet) er kjøkkensjef. (Teksten fortsetter under bildet)

 

 

 

Det er nemlig stor risiko for at du kan bli hekta. Avhengig av den urbane stilen, og lekeplassen for barn rett ved siden av, kan det hende du vender tilbake om og om igjen. Sistnevnte dersom du har kids.

Sitt ned og nyt maten. Barna behøver ikke å sitte lenge ved bordet, for de kan leke fra seg siste rest av dagens energi på den moderne lekeplassen, mens du slapper av.

 

 

Gå ikke inn på denne deilig Sushirestauranten med uRbAn style, hvis du ikke er forberedt på å bli avhengig av god mat, fresh service, samt moderne og gjennomtenkte omgivelser og barnevennlig atmosfære. 

 

City Lade har butikker mange gjerne besøker i førjulstida. End din shoppingrunde nede på Sabrura, og ro ned i førjulstiden. Vi testet dette, fordi vi trodde det var hektisk der nede med to innganger, men ble positivt overrasket: vi ble heller litt hekta!

 

B

 

Du bak profilen "John Clausen": din lille pingle!

 

NEI, jeg vil for pokker ikke bli din "økonomiske slave", din forbanna irriterende lille perverse dått av en ekstremt uhøflig og respektløs feiging! Tror du kvinner er leketøy? Jeg vet hva du og alle vi andre trenger: At du tar denne falske profilen din og putter den en viss plass. Eller nei, det kan jo hende du liker tanken på det også. Bare fjern maska du kaller "facebookprofil", asap. For nå er den teite liksomprofilen din blottlagt offentlig så alle kan se maska di slå sprekker. 

 

 

 

 

 

 

Se hvorfor denne 3åringen plutselig begynte å meditere

 

Han er bare tre år, og har begynt å forstå at det er et eller annet med mamma som er litt heftig. For mamma danser, synger, skravler og hopper på en fot; og det i samme sekund. 

 

Han vet ikke enda at det kalles bipolar og adhd, det mamma har å deale med, men han ser at hun løper hit, danser dit og skravler i et kjør. Da har hun gjerne drukket kaffe. Med pappa. Og pappa, han er en freak han også, uten at treåringen finner ord for det heller. 

 

Storebror på 8 år, har begynt med noe lurt. Han sitter ofte i ramme alvor og mediterer. 

Plutselig en dag skjønner Even 3 år at han også kan gjøre sånn. Sitte i meditasjons-stilling og si: "mmmmm mmmm mm."

 

 

...og gjett hva? Det funket. I et par sekunder. Mamma ble litt stille, og så begynte hun å flire, før hun tok et par bilder. Mye vits i å meditere når turbomamma lager støy omkring. 

Men det er kanskje en oppvekker for foreldrene når barna begynner å meditere. Kremt. 

 

Med Gunilla Persson på besøk i stuen

 

Akkurat nå er jeg litt betenkt. Vi skulle nemlig ha en liten photo session (heter det det?) i stuen til mr barnefar Tore. Siden han er kreativ, og jeg alltid er gira på å finne på noe å le av, vrengte jeg på meg julekjolen, og så satte vi i gang (med fotografering). Jeg er kun ei lita krøllalfa linselus, og kan ikke helt dette med poseringer og sånnt, så det ble bare krøll.

 

Derfor prøvde jeg å lette på stemningen med å parodiere hun der Hollywoodfruen Gunilla Persson. Stemmen ble visst litt for lik. Og hvem vet hva mer. Kremt. Uansett fikk Tore helt hetta, og ble dønn alvorlig. Nei nei, det der måtte jeg seriøst slutte med asap! Tore er fast titter av Hollywoodfruer, og kjenner visst altfor godt til Gunilla. Så nå mår han illa. 

 

4 bilder, here we go. Jeg trives godt i årets julekjole. Eller; "årets", det er vel første gang jeg har ny julekjole på ...hmm ...kan det være 3 år? Jo. Noe sånnt. Dette er ikke et sponset innlegg, men jeg kan likevel fortelle at den er kjøpt på New Yorker. 

 

Bilder tatt av Tore Kirkeby

Kjære leser, kan jeg be deg om en tjeneste?

 

Når et lite hjerte slutter å slå, faller en hel verden sammen i grus. Plutselig dundrer nyheten ned som lyn fra klar himmel, for det gjelder en nær venn. Først vil du ikke tro det. Det kan ikke ha skjedd, og det får ikke lov til å ha skjedd. Man vil ikke bare stå å se på, men samme hvor lyst man har til å plukke opp alle bitene og sette dem sammen igjen, må man bare innse at det er umulig. Bitene smuldrer opp foran øynene dine, og forsvinner. Tilbake står vennen din i dyp sorg og savn, og du har et brennende ønske om å filleriste hele verden til alt var som før.

 

Men det går ikke an. Det er umulig.

Du håper at tårene dine fjerner noe av smerten hennes.

Men de gjør ikke det.

Ingenting kan fjerne smerten i en mors hjerte, når et av hennes små hjerter ikke banker mer.

 

Kjære leser. Det som skjer med mine venner, skjer med hjertet mitt. Jeg går dypt inn i vennskap, og blir så inderlig glad i dem. Akkurat nå har jeg en venninne som har det så forferdelig tøft, at ingen ord kan beskrive det. Det hun går gjennom akkurat nå som hun har mistet den lille babyen sin, er det vanskelig for oss andre å forestille oss. Derfor vil jeg ydmykt be deg om noe akkurat nå:

 

❤❤❤Kan du tenne et lite lys for min venninne, den lille engeljenta, storesøsteren og pappaen? Kan du sende dem noen varme tanker i kveld, og se for deg at vi alle slår ring om dem? Alle er vi her som fjerne slektninger, med røtter i samme klode. Vi evner å ønske sammen. Om du bor i Oslo, Bergen, Trondheim eller Tromsø; hvor som helst: vær så snill å ønsk sammen med meg at den lille familien som gråter fortvilte tårer akkurat nå, skal få superkreftene de trenger for å greie dette sammen. Noen kaller det bønn. Andre kaller det tankekraft. Kall det hva du vil, bare du tenner et lite lys for Trøndelag's lille englebaby i kveld❤❤❤

 

Her har vi tent et lys for henne. Det står i vinduskarmen og skal varme det lille hjertet som slo sine siste slag for bare timer siden på ferden, hennes mamma, hennes søster og hennes pappa.

Små fingre og tær i himmelen

 

Hvis vi bærer smerte for dere, kan det lette litt da? Bare litt? I et hav av grusom urettferdighet, kan vi løfte fjellet litt for dere, bare i noen minutter? Jeg gråter tårer som faller ned til bakken, men himmelen er for langt unna til at jeg kan hente henne ned til dere. 

 

Verdens fineste lille familie, akkurat nå er en tekst alt jeg kan gi deg, min kjære, tapre venninne: 

 

 

Små fingre og tær i himmelen

 

Et lite hjerte har sluttet å slå, og veien en mor må gå, kan ingen forstå. 

Kunne jeg vise vei,

kunne jeg hjelpe deg,

ville jeg løftet fjell av skulderen din,

og gi henne liv i kroppen sin.

Det lille hjertet skal aldri kjenne smerte, skal aldri løpe mot deg. Du får aldri gi henne trøst, eller glede deg over en lys røst.


For din lille skatt, hun døde i natt.

Hun skulle aldri få puste,

i en nådeløs kjærlighet som aldri skal ruste.

Hun var snart i havn, nå må du leve med et savn. De små små fingre og tær, har reist med vinden mellom vidder og trær.

Si meg hvordan jeg kan være her, og jeg står stødig ved din side.

Gudene vet hvordan du må lide, 

for små føtter som skulle løpe mot deg snart

dro sin vei, og livet er tøft og hardt.

 


Hun synger: Mamma jeg har reist, flagget er halvt heist. Men vi møtes igjen en vakker dag, du og jeg i lag. Nå er jeg engelen din, og følger med deg ifra himmelen min.

 


I dag gråter englene over en mor
For under det største hjertet på jord
Har et lite et sluttet å banke
Ikke en bønn, og ikke en tanke
Kunne vri tiden tilbake
Et lys er tent i en stake

 

Lille baby

Fly av sted

hvil i fred

Send engler til din mor

Her nede på moder jord.

Hun ventet sånn på deg lille engel

Det var for tidlig å ta farvel.

 

 

 

Vennskapet som forsvant

 

Min rikdom her i livet er så utrolig, vanvittig enorm. To små gutter har fargelagt min verden, og jeg opplever vennskap som stødig gir den trygghet jeg kjenner for å føle meningen i relasjoner. 

For å komme seg tilbake til et vennskap etter en ørken av tørke, bør man kunne tilgi, og være ydmyk for forandringer. Har tiden vist nedturer og svik, er det kanskje på sin plass å la den samme tiden helbrede gamle sår.

For gode samtaler og latterkramper ruster ikke. 

 

En gang i tiden var vi unge og naive. Et slags freakete hippiepar som kjente til ordet ansvar gjennom fugler, fisker i akvarium og katter. Fuglene fikk komme ut av burene sine, og kattene sov i servanten på badet og oppe på høye bokhyller. Hvordan vi fikk kattene til å funke sammen med frie fugler er meg totalt glemt, men Tore synes å minnes at den ene katten hadde labben sin rundt vingen til ene fuglen en gang. Og slapp den. På veien hit har vi laget to barn og lært så mye av livet, at vi forlengst vokste fra kjæresterier og naive forestilninger om romantikk. Vi var et par, før vi ble hund og katt, før vi begynte å savne noe. Nemlig vennskapet.

 

Han savnet venninna si, og jeg savnet kompisen min. Ingen av oss har behov for å imponere noen, men vi trenger samtalene, latterkrampene og en å lage kunstverk sammen med. 

 

Å ha evnen til å tilgi, kan gi gull og grønne skoger hva angår livskvalitet. Nei, han var ikke alltid like cool mot meg, for han hadde en forestilning om at jeg hadde egenskaper jeg ikke har. Ikke rart det, sint som et lemmen jeg kan bli. Men snill er jeg. Altfor snill; og før var jeg selvutslettende i tillegg. Det var før, long gone. Og snill, det er han også. Verdens snilleste pappa for ungene mine, og verdens cooleste kompis for meg.

 

Har du en god venn å tilgi? En som trenger en real prat under fire øyne med deg? Vi skal ikke være her til evig tid, så hvorfor ikke ta steget i dag?

 

Til min venn Tore har jeg en liten gave her. Det er noen bilder fra da vi bodde nedi Fosslia Zoo, da du spikket knivskaft, og jeg la Tarot. Etter hver gang jeg var på treningsstudioet for å trene aerobic, stod du i stuevindusdøra hjemme og så etter meg. Fordi du var vennen min som brydde deg om meg. Og jeg er fortsatt venninna di som bryr meg om deg. I morgen mens barna er på skole og i barnehage, skal vi på shopping i Sverige, for du er den eneste jeg gidder å shoppe med, faktisk. Jeg er et surrehue uten like, så jeg liker å være alene når jeg skal handle. Men du, pappan til gutta mine, er en fryd å shoppe med 😊

 

Versegod, til deg: 

 

Ja, jeg opererte rumpa mi

Ja, tro det eller ei, men sånn er det, og slik ble det.

Etter 11 måneder på lavkarbo så baken min så flat ut som overhodet mulig. Bare se her:

Så etter en runde på Ikea sammen men kids og kidsdad, var det på tide å sette seg ned med en sukkerfri brus mens de andre spiste is. Da så jeg gjennom bildene, og barnefar og jeg fikk oss en god latter av den flate baken min. Hvor ble den av? Mellom alle knekkebrødene? I mandelmelposen? Jeg bestemte meg for å operere! Action måtte til her, for pokker! Så jeg benyttet meg av appen air brush, og gjorde sånn:

Vips så hadde jeg redigert på meg ei svær bollerumpe. Men... er det så nøye med det?

Nå ser min lavkarbo livsstil ut til å være skinnhellig, hva? Men i virkeligheten hadde vi så lavt blodsukker før foreldremøtet tidligere i dag at vi delte en lys kokesjokolade. Og jeg var med på det hele. Det er en del av en avslappet men sunn smartkarbo lifestyle, men definitivt kommer det ikke til å gi meg den ræva mi tilbake. Big booty is long gone. 

 

Det er "desverre" ikke aktuelt å bruke tid, krefter og money på å operere den stumpen på ordentlig. Ikke for å disse de som har operert på seg ei stor disserumpe, men jeg dr...r regelrett i hvor flat den rumpa mi er. Ikke at det bryr meg stort, men hva om den er på mote om 10 år? Og har da implantater rukket å bli zæggerumper? Eller skrives det "seggerumper"? Jeg er uansett intet beauty object; å titte på meg er på eget ansvar, yo ya, it aint my eyes. 

 

Her er vår dag på Ikea (og nei, vi er ikke sponset):

 

Spøkelset som gjemte seg i gågata

 

Jeg kunne se hun var like blå som himmelen. At hun ikke var en av oss. Hun var mer gjennomsiktig, og tvert jeg så henne smatt hun bak et tre i gågata. Så tittet hun fram, før hun gjemte seg igjen. Det var visst ikke planen at jeg skulle se henne. Et spøkelse. A ghost. 

 

Vi stopper der, hva? Hvordan hadde du reagert hvis jeg hadde fortalt deg noe slikt? Hver gang noen forteller meg at de har sett spøkelser, eller jeg ser på Åndenes makt, skjer det noe oppstykket i hodet mitt. Var det halliser? Kunne jeg, sammen med tusen andre mennesker, innbilt 10000 mennesker at vi hadde sett en svær bollebanan med føtter og armer?

 

Mange behandler temaet gjenferd som at det er hellig fakta. Men hvis det er fakta, hvorfor har jeg da aldri sett et eneste spøkelse i hele mitt liv?

 

Og så til det som får meg til å klø meg i hue: er det virkelig logisk, og; harmonerer det med alt annet i naturen, at en tidligere menneskekropp skal drive og vandre rundt i et rom i evigheter? Jeg hadde gått på veggen. Men hey, da hadde jeg vel gått tvers gjennom den og falt nedi kjelleren?

 

Og hva med det faktum at selve utseendet enten er brent til aske og spredd et vakkert sted i naturen, eller ligger nede i ei grav, og enten A: blir spist opp av små dyr, eller B: allerede er spist opp av små dyr.

Hvor er det logiske i at dette utseendet fortsatt finnes, og at det befinner seg på et lite rom der det har vært i århundrer? 

 

Ja jeg tror på Anna Westrum's forklaring på telepati. Og ja, jeg tror vi trykker og limer våre energier inn i tiden og at disse kan dukke opp i en annen tidsalder som minner i luften, men jeg tror neppe noen sjel har interesse i å bare eksistere i et rom i flere hundre år. De som prøver å selge meg fenomenet spøkelser, tilbyr meg et usynlig produkt som jeg aldri har sett noe til.

 

En bollebanan. Har du sett en bollebanan? Hvis jeg, og mine 1000 allierte sier at vi har sett en bollebanan, tror du oss da? For meg er det like sannsynlig at det finnes svære, gangbare bollebananer med veivende armer, som at det finnes spøkelser. Rett og slett fordi jeg selv er blant de som aldri har sett et menneske i luften som ikke lenger lever.

 

Nede i kjelleren her vi bor, hadde den forrige leieboeren en stor hund stående og ule på det ene soverommet, kan naboer fortelle. Den hadde det visst ikke så bra, den hunden, og på døren er mange lange kloremerker. Jeg liker ikke energien i kjelleren. Og det kunne jeg selvfølgelig skyldt på "spøkelser" for, og så kunne noen kommet hit og "sett" dem for meg mot 500 kr i timen eller noe. Men jeg mener det henger seg fast energier i tiden, og at stemningen er fylt opp av en trist hund's vonde minner der nede. 

 

Og spøkelset i gågata? Jeg skal si fra når jeg ser henne, asap ;)

Kjære barn: kødder du med mamma, kødder du med pappa

 

...og kødder du med pappa, kødder du med mamma 😉

 

Vi er the people som har øyne i nakken, gammeldagse, teite ord på tunga, og som ikke skjønner hvorfor du ikke bare kan spise 3 iser på en tirsdag. Vi er folket som kommer fra en ukjent fortid, som ikke fatter at det er mer givende å glo på en skjerm enn å løpe ute på plena med indianerfjær på hodet for å fange sommerfugler. Og dessuten lage pinnedyr. Av kongler. Og pinner. 

 

Eller hva med å lete etter krabber i ei fjære? Bygge deg ei hytte? Finne et hemmelig sted i skauen og bare være til? Lage deg en Ola-bil? Hva en "Ola-bil" er? Vel, du kan jo google det.

 

Men det er én ting, lille venn, som du må forstå. Ei lita greie: At vi som kommer fra et rufsete, steinalderskt sted lenge før internettet fanget deg, ikke er neandertalere (google). Vi er ikke dumme amøber heller, men svært oppegående.

 

Når du kommer luskende for å spørre mamma om noe, og så får du et nei, før du kryper bort til pappa for å spørre om det samme, da er du så søt. 

Men selv om vi er to hjem, betyr ikke det at mamma og pappa ikke snakker sammen. Vi er gode venner, hu mor og han far, vet du. Og det liker du jo ikke helt. Nei, det passer ikke alltid inn i planene dine.

 

Du klager på pappa til mamma, og så sutrer du om mamma til pappa. "Mamma er for streng, pappa", "Pappa tar fra meg lekene, mamma!" 

Og vi svarer etter beste evne, the standard: "Gjorde pappa det? Det ville jeg også gjort." "Ble mamma streng ja, jovisst, husker du sist pappa var streng lille venn?"

 

Vi er verdens beste team, pappa og jeg, skjønner du. Kødder du med mamma, kødder du med pappa, og kødder du med pappa, kødder du med mamma. 

 

Vi er fra riktig kloke gamle dager. Come as you are, my little star, but we don't need no education to smell the teen spirit.

 

Nei, du får ikke kjærlighet på pinne, vi har ikke det, og du må gjerne spørre fattern. Han er kompisen min, og kommer til å spørre meg om du har spurt muttra di. Nei, jeg har ikke sett smokka di barnehagekid, og det har ikke pappa heller. Ja jeg skjønner godt at pappa ble sinna og tok fra deg nettbrettet ditt, skolegutt, jeg ville gjort det samme hvis jeg var han. 

 

Manipulasjonene trenger ikke gjennom her i gården. Dere barna møter kun en samstemt, irriterende tone. 

Men det kommer tider da dere vil takke oss for dette pripne foreldresamarbeidet. Dere kommer ikke til å ende opp som ufyselige, manipulative, bortskjemte egoister. Nei, dere kommer heller til å respektere andre, og dere vil lettere skape sunne relasjoner med venner og kollegaer. En gang i tiden kommer dere til å se dere tilbake på en stabil barndom, med mer stabile grenser i teamwork mellom mamma og pappa, enn dere ville opplevd i et hjem der vi bodde sammen. Vi gjør dette for dere, og vi kommer alltid til å samarbeide og snakke sammen.

 

Hva ufyselige, manipulerende, bortskjemte egoister er? Nei, ikke google det. Tygg litt på det, og så kommer du og setter deg mellom mamma og pappa her. Så tegner vi det. Så forklarer vi deg det på den gode gammeldagse, rolige måten. You know: the leksikon 80's way.

 

Vi elsker dere, Even og Mathias, og vi tåler å være upopulære. For vi digger dere også. Og liker dere. Og er glade i dere. Så mye, at vi vil gi dere den aller beste bagasjen dere kan få.

 

Hilsen 70tallet og 80tallet

 

Her setter media folk i fare

 

På God morgen Norge i dag ble alle bipolare oppmuntret til å slutte med medisinene sine, og heller "holde sykdommen i sjakk ved å trene". Man kunne altså se og høre en bipolar mann påstå at vi som har diagnosen kan leve uten medisiner, og kun trene. Dette stemmer ikke for de som har den svært alvorlige varianten bipolar 1, og jeg savner kyndig personell som en psykiater eller en psykolog, til stede under sendingen. En som kunne belyst forskning og fakta.

 

Det er stor forskjell på bipolar 1 og bipolar 2, og svært skremmende at diagnosen blir framstilt som at det bare er å trene bort symptomene. Jeg trener, jeg også, men det vil aldri gjøre meg frisk fra diagnosen i seg selv. De med bipolar 2 kan nok bruke trening alene som medisin, men ikke vi som lever med den mest alvorlige utgaven.

 

Selv har jeg bipolar 1, hvilket altså er den mest alvorlige utgaven av diagnosen. Vi med 1'er-utgaven har ikke grenser i polene. Dette vil si at hvis vi raser ned i en depresjon, stopper vi ikke på bunnen. Vi faller videre ned i den uvirkelige verdenen; psykose. Hvis vi skyter opp i mani, stanser vi ikke i mani, men når nye høyder i crazy psykose. Grensene er borte, og ingenting annet enn stemningsstabiliserende medisin og antipsykotika fanger oss i virkeligheten, der de fleste andre er.

 

De med bipolar 2 har grensene inntakt. De stopper ved depresjon og mani. Man kan si at de beholder litt av vettet. 

 

Jeg mener det er skummelt at media lar en mann med bipolar 2 anbefale trening som behandlig for alle med bipolar. Det skulle virkelig tatt seg ut dersom alenemammaen jeg ikke hadde mer peiling på min egen diagnose enn jeg har, akkurat nå. Hvis jeg hadde erstattet de livsviktige medisinene lithium og seroquell med trening, ville jeg raskt blitt alvorlig psyk, og så sinnsforvirret er det ikke bra at barna mine ser sin mor.

 

Mannen som ble intervjuet på God morgen Norge i dag kan ikke ha bipolar 1 hvis det funker å bare behandle diagnosen med trening. En treningsøkt vil tvert imot føre meg i så oppgirede høyder, at det er viktig med medisiner for å roe ned lunta med brannslokkende medisiner. 

 

Hvor farlig er egentlig denne lidelse, som ruver på toppen av selvmordsstatistikken? Hva er det media ikke skjønner, når de lar en mann med bipolar 2 gi råd til alle bipolare på direkten? Hvor er ekspertene til å fraråde medisinkutt på det sterkeste? Hvis jeg hadde sett denne sendingen for 7 år siden, hadde jeg trodd det også gjaldt meg. At jeg kunne kaste pillene mine i do og jogge meg en runde, så var alt bra. Å godta en slik diagnose kan ta år og tiår. For min del måtte jeg bli så syk at jeg trodde Michael Jackson, Kurt Cobain, Marilyn Monroe og Elvis ventet på meg på Østmarka psykiatriske lukket avdeling. Enda tok det et år før jeg godtok diagnosen, og mottok medisiner. 

 

Så psyk insain som jeg kan bli, stemmer det overhodet ikke at jeg kan holde sykdommen i sjakk med trening, og slutte med medisiner. Varsku her til alle med bipolar 1 som er der jeg var for 7 år siden: hør på behandleren din. Ikke på det som ukritisk siver ut i media innimellom.

 

Slanket bort 10 kg og ble frisk.

 

November. Snart er det 11 måneder siden jeg tok grep om helsa mi og vred den rundt. Skjulte sykdommer holdt på å vinne over meg, og jeg måtte få beskjed fra en spesialist innen søvnapné at jeg var overvektig og burde slanke meg, før jeg skjønte alvoret. Hver morgen våknet jeg aldeles utslitt, noe som helt klart tydet på at søvnapné kunne være årsaken. En psykiater trodde ikke på at de friskmeldende resultatene fra stoffskifteprøvene var troverdige heller, for de prøvene var fine. Likevel mente denne psykiateren at det kunne se ut til at jeg hadde lavt stoffskifte på høyt nivå, med mine symptomer. Dette hadde jeg heldigvis ikke o følge prøvene, og jeg sender alle som strever med denne sykdommen varme klemmer og oppmuntrende tanker. For de har det ikke lett. I mellomtiden psyker jeg meg opp til å ta nye blodprøver, for det kan fortsatt være store muligheter for at jeg har lavt stoffskifte.

 

Uansett. Denne kalde januardagen gikk jeg inn i meg selv og tok et par gyldne avgjørelser, uten å dele mine planer med noen. 

 

Min venninne Christina Johansen står bak den flotte lavkarbo-bloggen meglerfru1 (http://m.meglerfru1.blogg.no/ )

Tilogmed henne sa jeg ikke dette til. At jeg skulle endre livsstil og slanke meg, var rett og slett en litt pinlig greie for meg, da jeg alltid har vært imot slike inngrep i det jeg kalte sunt og bra kostholdt. Som om potetgull og kakao med krem egentlig er så sunt. I stedet brukte jeg bloggen til Christina for å lære meg om mat som var bra for meg, og så fikk hun vite at jeg la om livsstilen for å unngå diabetes, noe som jo også var sant.

 

Jeg gikk mot sommeren med lettere og lettere steg. Fortsatt var jeg treg om morgenen, men garderoben måtte byttes ut. Klærne hang og slang. Jeg eier ingen badevekt, og selve tallene er irrelevante da de kan skape slankepress blant  både eldre og yngre lesere, men jeg vet jeg har gått ned 10 kg i forbindelse med veiing i forkant av en nylig operasjon. Jeg går på to typer medisiner i forbindelse med bipolar. Disse medisinene gjør det like utfordrende å gå ned i vekt som dersom jeg led av lavt stoffskifte og deretter hadde lav forbrenning. Og kanskje gjør jeg det også, hvem vet? Bare blodprøvene jeg ble rådet av psykiateren å ta på ny vil vise hvorfor jeg enkelte dager fortsatt er utmattet og må sove mens barna er i barnehage og på skole.

 

Da jeg gikk ut av sommeren og inn i høsten begynte min morgen å lette. Jeg våknet endelig uthvilt, og kan trygt si det hverken er søvnapné inn i bildet nå. Ikke diabetes heller, som jeg er mer utsatt for å få enn andre, etter svangerskapsdiabetes. 

 

Helse er hva kosthold handler om for meg nå. Jeg forstår endelig sammenhengen mellom sukker, stivelse og dagsform. Jeg er ubeskrivelig glad for at jeg tok denne reisen med engangsbillett, og at jeg begynte den helt alene. Ingen behøvde å vite hva jeg slet med, for hva kunne de gjøre? Vri temaet over til utseendefokus og forsikre meg om at jeg ikke behøvde å slanke meg? 

 

Jeg har respekt for de som lever med lavt stoffskifte, diabetes og søvnapné, og synes de er tøffe. For det er virkelig ikke en hverdag jeg ønsker meg. Jeg fortrenger og atter fortrenger at jeg er mer utsatt for lavt stoffskifte pgr av medisinene jeg må gå på. 

 

Det er livsviktig med riktig kosthold, derfor kommer til å fortsette å spise som jeg gjør, og jeg er overrasket over hvor enkelt det er. Tagatesse og fiberhusk er blant mine nye venner, for ikke å snakke om mandelmel, rømme, ost og frø. Jeg baker egne brød og knekkebrød, og det smaker kjempegodt. Det handler for min del om å bytte ut sukker, gluten og stivelse, og snike inn erstatninger, samt å unne seg noen sprekker. 

 

Det handler dessuten om å lære noe nytt, bruke det, for så å mestre det. Jeg lager mitt eget godteri, og det er enkelt. Gelegodteri av funlight og gelatinpulver, karamell av fløte, smør og tagatesse og bounty av kokosmelk, revet kokos, tagatesse og sukkerfri sjokolade. (Google lavkarbo foran det du ønsker å lage.)

 

Lavkarbokaker smaker bedre i mine smaksløker, enn de vanlige kakene proppfulle av karbohydrater. 

 

Veien videre blir akkurat som veien hit; deilig og spennende kosthold med store helsebringende effekter, og en god porsjon mer peiling på egen helse. Når jeg kan ta styringen over denne helsa mi, da velger jeg å gjøre nettopp det. Jeg er utsatt for fedmesykdommer, og har ikke tenkt å la disse sykdommene bite meg i ræva. Jeg løper foran, og sånn får det bli.

 

Så du "hater bloggere", hva?

 

Så du bruker dramatiske ord som du trøkker på tastaturet ditt trygt plassert bak skjermen? Som "seriøst" og fire fem utropstegn!!! Så sinna, å så nettsinna.

 

Du hater og du provoseres, lettere enn en lemmen foran sperrede veier. Iallefall liker du å framstille det sånn hver gang det er en blogger som sperrer utsikten din på internett. "Oh god damned, this pink click shit", hva? 

 

Full av fordommer sprekker du foran det du liker å framstille som veisperringer, gang på gang. Men vet du hva? Du BEHØVER IKKE å klikke deg inn for å lese det du ikke vil lese! Du TRENGER ikke å fokusere på det du ikke vil tiltrekke deg.

 

Ingen kan bestemme hvem som dummer seg mest ut av sinnataggete rumpetrollete nettskapninger bak det tøffe tastaturet sitt, eller bloggere.

But it sure aint us. Vi bloggere gjør bare jobben vår, innen media, ut fra hvilke interesser som driver oss. Noen er her for å bygge business på en kjendisstatus de fikk fra TVskjermen, og jeg må innrømme at flere av den type bloggere er svært gode på å skrive. Andre er her for å fronte mote, andre matlaging eller interiør. Så har du oss som er her for å klø tilbake på skrivekløa, og felles for oss alle er at vi er like forskjellige som fingeravtrykk. 

 

Så hvordan kan du frese ut mot oss alle som om vi alle er noen forstyrrede klikkbitende bithes? Og hva er problemet ditt med at vi ønsker lesere? Avisredaksjonene ønsker også lesere, er det også et problem for deg? Kan du ikke bare holde deg helt unna alle blogginnlegg som florerer på nett, på lik linje med at noen leser ukeblader, andre leser aviser, mens some like it dirty? 

 

Du hyler ut om bloggers gone "clickbites", mens du står foran de saftige overskriftene til aviser og blader i dagligvaren og sikler. Redaksjoner som tjener penger på deg. Visste du at de fleste bloggere ikke tjener ei krone på bloggen sin? 

 

Hva med å fokusere på de mediekanalene du faktisk liker? Selv foretrekker jeg Stella foran Allers, men jeg bruker ikke tiden min, hverken på nett eller ellers, på å syte og klage over Allers. Som om alt det negative jeg finner ved Allers er interessant for folk å høre meg klage om? How to say; no way.

 

Jeg kan ikke garantere deg at du kommer til å like alt jeg skriver på blogg. Livet er ikke svart hvitt, og smaken er jo som kjent delt som baken. Men VG, Dagbladet, Hjemmet, Stella og Allers kan heller ikke love deg at du digger villt alle emnene de havner innom gjennom årenes løp. 

 

Du trenger ikke å være tøff på nett hver gang du lar en blogger bringe fram lemmenet i deg. Det er ikke nødvendig å fyre seg sånn opp. Vi er en del av media, vi også; take it or leave it. Det er fordommer det kalles, det du sliter med. I mellomtiden er vi bloggere stolte av våre prosjekter. For det er én ting at vi er deg så ukjent at du blir sinna, men vi har andre ting å tenke på enn deg og dine tøffe utbrudd på internett. 

 

Slik jeg ser det, er det generelt irrelevant at folk som ikke har peiling på blogging, misliker blogging. I would rather dare, than not to be here. Get a grip, live your life; la Allers være Allers, VG være VG og blogg være blogg. Og ellers lykke til med å tiltrekke deg det du ønsker, ikke det du ikke ønsker.

Sykepleieren skrinla planene mine

 

Hvordan i alle dager skal jeg deale med dette... Jeg holdet virkelig på å gå på veggen, og det er rett før jeg gjør det som ikke er så lurt.

Det er snart 6 uker siden operasjon bukplastikk, og jeg har grodd igjen kan man si. Jeg kan begynne å bevege meg raskere, men det holder ikke for mitt overaktive hode. Nå er det 7 uker siden forrige joggetur, og jeg bruker å bruke aerob trening til å roe ned stress og tanker slik at jeg takler hverdagen best mulig. 

 

Jeg gledet meg til det hadde gått 6 uker etter operasjonen, for da tenkte jeg at jeg skulle ta meg en real joggetur for å skaffe meg noen endorfiner. Denne uken det, altså. Men da jeg nevnte min smarte plan over telefonen for en sykepleier på dagkirurgisk, var hun ikke helt enig. Så skrinla hun planene mine på minuttet, og ba meg vente med denne joggeplanen min. 

 

Hvorfor? Fordi det kommer til å tøye og strekke på operasjonsarret. 

 

Det er nedtur for en desperat bipolar adhd-bombe. Dessuten med en stor dose hmd (Helene Merethe Dalland, name it). Noe av det beste jeg vet er å suse gjennom lufta med en fantastisk låt på ørene. Det er så individuelt tilpasset. Så mange låter å velge mellom. Etter en running hour tenker jeg så mye mer kreativt, og fungerer på en helt annen måte. 

 

Men jeg får bare smøre meg med mer tålmodighet enn krem på leggene, shave away my running dream, og vente til jeg kan kose meg med freshe joggeturer igjen.

 

Gjett om jeg skal nyte den første joggeturen min, akkurat DEN planen kan ingen skrinlegge  😊

Siren (19) var gravid da hun falt i ellevill åpningskø; 3 dager senere gikk vannet

Les hvordan ledelsen av kjøpesenteret reagerte.

 

Da den nye delen av kjøpesenteret Torgkvartalet i Stjørdal skulle åpne 2.november 2017, stod gravide Siren Eggen (19) framst i køen. Hun var svanger i uke 38 + 4 dager, og det var en lang hale med kø bak henne, siden det var lovt ut at de 100 første kundene skulle få hvert sitt gavekort på 500 kr den dagen. Siren hadde stått der siden kl 07.00 da klokken nærmet seg 10.00 og åpningstid. 

 

-"Jeg hadde avklart med ledelsen at det var trygt for meg og magen min å stå i køen. De sa de stolte på securitas. Like før kjøpesenteret skulle åpne kom ordføreren fram og holdt en tale. Klokken var da 09.40. Til slutt sa han at vi måtte komme framover. At vi ikke trengte å stå i kø. Da ble det kaos." forteller Siren, som før det stod som nr 16 i køen.

 

Klokken 10.00 åpnes dørene inn til Stjørdals nye kjøpesenter, og folk løper inn. Barn springes ned; de blir liggende på bakken og gråte. Høytalere veltes, og damen som deler ut gavesjekkene dyttes over ende. Eldre mennesker får gåstoler ødelagt, og midt oppi det hele får Siren, som presses ut av køen, øye på en jente på ca 15 år.

 

-"Jenta lå på bakken og jeg så hvem som dyttet henne. Da jeg sa til hun som gjorde det at det ikke var greit gjort, nektet hun for at det var henne, og løp inn for å få gavesjekk. Jeg bøyde meg ned for å hjelpe jenta opp med en hånd utstrakt, og det var da jeg falt." Siren synes det er skremmende å tenke tilbake på, og forteller om hvordan hun ramlet på den verdifulle magen sin, og ble liggende. 

 

I 5-10 minutter ble den unge gravide kvinnen liggende på bakken og holde seg for magen. Hun hadde store smerter; og klarte etterhvert å komme seg til Sabrura restaurant. Der ble hun sittende livredd og skjelve, med store, urovekkende smerter. Da en securitas vakt spurte om Siren ville til legevakten, fikk hun sagt til ham at hun bare ville til legen sin. Hos fastlegen fikk hun vite at fosterlyden var bra, men at hun måtte legges inn på sykehuset pgr av fallet.

 

Siren Eggen ble fraktet til sykehuset, og etter 3 dager gikk vannet. Ei lita pie kom til verden, og en stolt Siren ble mamma for første gang. Terminen var 16.november, men den lille jenta så dagens lys 5.november.

 

I ettertid viser senterledelsen en ydmyk holdning ovenfor Siren, og en gave er på vei til den nybakte mammaen fra senteret. 

 

Årsaken til at det er valgt å ikke bruke bilder av Siren Eggen i dette innlegget er fordi bilder av henne er misbrukt på nett etter at media tok fatt i saken. Siren ønsker å unngå at noen misbruker bilder av henne i ettertid.

 

Hva synes DU? Er det nok med en gave fra kjøpesenteret Torgkvartalet til den nybakte moren i dette tilfellet, og hva bør denne gaven i såfall inneholde?

 

 

To tegn fra kroppen din som du bør lytte til

 

 

Kroppen din snakker til deg og sender deg signaler. Å ta disse signalene på alvor kan være avgjørende for framtiden din, og det kan være lurt å opptre våkent ovenfor beskjedene kroppen din gir deg nå som verden rundt deg aldri har vært mer hektisk. Du vil så gjerne henge med, men er det bra for helsa di?

 

La oss si du sitter på et møte og beklager på det dypeste. Du har glemt dette møtet for flere uker siden. Da fikk du nytt tidspunk. Så glemte du på ny tidspunktet den dagen, og møtte opp en time for sent. Du bruker både kalender på telefonen og veggkalender, sier du. Men du glemmer og glemmer. Ikke ser der ut til å være tidlig demens heller, for du har allerede tatt en test, og ansikter og landskap kjenner du godt igjen. Du er heller aldri forvirret omkring hvor du er. Fortvilet prøver du å huske avtaler. Å gå inn på kalenderen på telefonen fører deg dessuten inn på ville veier kalt sosiale medier, hvilket venner hjernen din på å avledes fra det du tenker på

 

Det er ikke sikkert du selv opplever hverdagen som at det er for mye for deg, men det kan faktisk rett og slett være slik likevel; at alle ballene du forsøker å sjonglere i lufta på en gang, har blitt for mange, akkurat som denne setningen inneholder altfor mange ord til at du orker å konsentrere deg. Maybe we should keep it simple. Det enkle er jo ofte det beste.

 

Du tenker at alle andre har mer å gjøre, men hva om akkurat du stresses på en helt annen måte når du først skal gjøre noe, huske på mye, og forholde deg til alt på en gang?

 

Før oss har mennesker ventet på brev i ukesvis. Så har de brukt tid på å skrive svar, før de sendte brevet, for så å vente tålmodig på ny. Nå går kommunikasjon på avstand i en rasende fart, og du går ikke lenger rundt i en åker og høster det du sådde i fjor. Du høster det, og 100 andre greier i en hektisk butikk full av tusenvis av andre mennesker som har det like travelt som deg. For å rekke ditt og rekke datt.

 

Og du glemmer avtale etter avtale. 

 

Så overser du tegnet glemskhet, og kjører på som før.

 

Deretter kommer smertene i brystkassa di, og du ringer legevakten. Det er bare det at smertene var der i går også, og det er verst når du puster inn og prøver å slappe av. Det er ikke akutt, så de kan ikke hjelpe deg. Smertene har ikke eskalert til nye høyder på et minutt, så du får beskjed om å hjelpe deg selv. 

 

Nå må du roe ned, og ta kroppens signaler på alvor, får du streng beskjed om. Hvis ikke kan det gå galt til slutt. "Til slutt" kan være om et halvår, eller aldri. Det er opp til deg selv. 

 

Det handler mye om hvile, men også om så mye mer. Dette med å lære seg å puste mens du er i gang med dagens to doo kan være en utfordring, når du er vant til å pese hastende av sted, alltid for tidlig, or a little bit too late. 

 

Kroppen snakker altså til deg med å gi deg tegn. Tegn som glemskhet og smerter der du blir redd av å ha smerter. Kroppen sier: "Ro ned lunta, ellers blir du glemsk som en zombie; cool down, or I'll give you pain!"

 

Det er selvfølgelig beroligende at det ikke er noe akutt alvorlig på gang når du kjenner brystkassen din gråte små smertetårer, men du bør ikke fortsette i samme kjørebanen som før. Tvert imot bør du komme deg inn på landeveien og ta i bruk gode gamle mentale teknikker på et piknikpledd i ooohm-stilling. Med en eneste gang. Avlys de avtalene som du vet kommer til å pese deg, og legg deg på lading.

 

Du er her for å kose deg også, ikke bare for å løpe gjennom livet som en livredd hare. Det finnes gode kurs innen mindfulness og meditasjon, hvilket er to litt forskjellige måter å nærme seg det indre landskap på. Man kan bli overrasket over hvordan en faktisk behøver kursing for å roe ned. Men en forsvunnet pust som heller ser ut til å snappe seg gjennom skogen som den redde haren, trenger oppmerksomhet.

 

Verden har hastverk, og det kan hende ditt sinn vil av og din kropp er klar for forandring. Alle er så "travle og opptatte", hva? De ønsker tilogmed at barna sine skal være like "opptatte og flinke", ikke sant. Men er det en sunn og cool trend? En ting er sikkert; ditt sinn og din kropp vet det bedre enn noen uskreven regel og usynlige trender.

 

Du bør lytte til glemskhet og smerter i brystkassen fordi det kan være tegn på at det er for mye for deg å gjøre og å holde rede på. Stress kan også gjøre deg lett irritabel, og det kan være vanskelig for deg å legge merke til tegnene før smertene dukker opp som skremmende alarmer. Kroppen din trenger pauser og variasjon, og at du husker å puste og stresse ned mens du holder på med hverdagens mange gjøremål.

 

En vennlig påminnelse med et friskt pust, fra forbìpoléne på Lykketoppen, liggende på sofaen; doing NOTHING. Del gjerne med dine venner, make them cool down. Sh@ring is c@ring.

 

Den skumle hverdagsfellen: Hvem prøver du å imponere?

 

Kommer ditt nettverk til å stå klare med medalje til deg straks du er ferdig med den utdannelsen, som du forøvrig egentlig ikke ønsker å gjenomføre selv? Og hvis de gjør det, er det kun for den timen, eller står de ved senga di hver morgen og klapper deg inn i dagen din? Er det premie på gang fra familien din når du sitter i den kontorstolen og har fått deg den jobben, selv om du i virkeligheten drømmer om å jobbe som profesjonell danser? Og hvis du får en premie, har du helt glemt at de har egne liv å leve?

 

Bli med meg og stans tiden. Stopp opp og tenk. Hva i alle dager, timer og minutter er det som gjør DEG lykkelig? Hva er det som får deg til å danse deg syngende ut av senga, fordi du gleder det sånn til dagen din? Hva VIL DU?

 

Jeg som skriver dette, har flere ganger hatt press på meg fra et spesielt hold. Det eneste jeg vil er nemlig å skrive, male bilder og male glass. Slik ble det, at jeg aldri fullførte noen utdanning. Jeg fikk tidlig følelsen av at jeg ikke var bra nok. Karakterene holdt ikke, og ingen ga meg ros da jeg var ung og hadde veiskiller foran meg. En av de som skulle vært mitt forbilde mente at jeg burde bli psykolog. Jeg skjønte aldri hva vedkommende bablet om, og hadde ikke denne drømmen selv. Jeg ville utdanne meg til journalist.

 

Men så ble jeg syk av bipolar, og i år 2000 var "fiaskoen" fullbyrdet, i form av uføretrygd og en utdanning lagt på hylla. Dvs jeg prøvde å imponere med gode karakterer et skoleår, men hadde forlengst mistet troen på meg selv. Når det eneste som driver et menneske er å imponere et annet menneske, mister det presterende mennesket gløden og viljen til å lykkes. Å leve sitt liv for andre er dømt nord, ned og under.

 

Guess what? Jeg skammer meg ikke lenger, men har akseptert utgangspunktet mitt, som er en diagnose jeg ikke kommer unna. Å akseptere uføretrygd i seg selv vil nok kreve litt mer av meg, men jeg har iallefall tid til å gjøre det jeg virkelig digger: å skrive! 

 

Nei, det imponerer ikke mange at jeg hverken har utdanning, bil eller fast jobb. Men det imponerer heller ikke meg at de faktisk har den primitive tankegangen som går ut på sin egen fasade. Som handler om at dem de omgir seg med må være "bra nok" i form av å ha papirer på at de duger til noe. Først da kan de skryte av å kjenne dem. Først da matcher de fargene i de falske fasadene.

 

Ville det gledet deg å matche disse fargene? Sånn for real? Når du vet du ikke ville vært bra nok bak kassa på dagligvaren, eller som renholder på apoteket?

 

Lever du livet ditt for alle de andre, eller er du her for å ta egne, private, selvstendige valg? En akademiker er ikke bedre enn en praktiker, og du skal vite at du er god nok akkurat som du er. Om du liker å jobbe innen renhold så er det bra nok. Om du liker å utdanne deg høyt fordi du brenner for å bli lege, så er det også bra nok. 

 

Se for deg en framtid der du er så heldig å få bli besteforelder. Barnebarna dine kommer bare til å bry seg om en ting, og det er om du er ekte og tvers gjennom snill.

Hva du har å fortelle fra gamle dager er ærlig talt koselig det, men barnebarna dine kommer bare til å være opptatt av nåtiden sin. Og om bestemor og bestefar fulgte sine drømmer. 

 

Stay true to yourself. Dette livet ditt handler om deg selv, og det er kun dine egne veier du skal gå. Hvis du tråkker over i andre sine spor, vil du garantert bli påkjørt. For ikke å snakke om overkjørt. 

 

Min livsgnist er stor nå som jeg er sann mot meg selv. Jeg har sluttet å plage meg selv med tanker omkring dårlig samvittighet. Vonde følelser fordi jeg velger å ikke utdanne meg, er borte. Hvorfor? Fordi de ikke var mine følelser, eller mine tanker i utgangspunktet. Jeg er ikke her for å utdanne meg slik at jeg i noen minutter kan imponere mennesker jeg ikke engang liker. Og som ikke liker meg så lenge jeg ikke gidder å imponere dem. Jeg er her for min egen del. Og du er her for din egen del.

 

Vi som har barn, har et ansvar for å behandle deres mentale helse med aktsomhet og varsomhet. Vi kan gi dem bistand siden det alltid finnes noe å rose dem for. Der er måter å vise dem at de ikke trenger å imponere noen, og respektable veier å gå sammen med dem uten å forstyrre deres fantasifulle idéer. Barna og ungdommen er gode nok som de er, og den dagen de flyr ut av redet, gjelder det å huske på at vi fortsatt er deres foreldre. At vi ikke bør komme med pekefingeren og kritikken, men rose dem for å tørre å velge egne veier. 

 

I'm an outsider, but a good enough one in my heart and my goal.

You are a star upon your own road, and I'll leave you alone there. 

We can meet by the sea, you and me.

But only in respect and harmony.

 

Du kan riste av deg alle andre's forventninger. For hvem er du her for å imponere? Deg selv, og bare deg selv. Å fjerne andre's tulleforventninger skaper den roen du behøver for å gjenomføre dine mesterverk. Og kjære danser: jeg vil heller se deg på en scene under en Pink-konsert sammen med de andre glade danserne, enn på et grått kontor sammen med rotter du ikke hører sammen med. Den som påførte deg kontordrømmen sin skal liksom bli trist av å se deg glad på den scenen, eller? Er det kjærlighet?

Jeg skulle aldri gjort det, og nå er det for sent

 

Det ligger bak meg som et mørkt tjern, og jeg kommer aldri til bunns i det, for det er forsvunnet for alltid. Få forstår hvorfor jeg har glemt så mye, og det er ikke sånnt man snakker om. Aldri. Man forteller ikke om sånnt. Man bare tier.

Jeg kan se meg tilbake og undre meg over livets mange krumspring. Sitte her og fange noen minner, tygge litt på dem og fordøye dem. Jeg kommer alltid fram til at jeg kom vel i havn. Fortid og nattens drømmer kan brukes til mye. Jeg ser mønster, og for meg er det interessant å få peiling på disse mønstrene. Faktisk er det en ting jeg angrer på, som jeg kommer tilbake til helt til slutt i dette innlegget.

Jeg skulle aldri gjort det, og nå er det for sent. Tjernet er mørkt, dypt, ukjent og ufullstendig.

 

Jeg kunne tenkt det samme om starten på år 2000. At jeg aldri skulle bodd med en voldelig mann i 3 år, og at det er for sent å gjøre det om. Men hva skjedde etterpå? Ville jeg begynt på aerobic og kickboksing, sluttet med nikotin og vokst meg sterk psykisk hvis jeg ikke hadde opplevd å bli banket gul og blå, nedverdiget og identitetsløs? Svarer er nei. Dette ble en helomvending i livet mitt.

 

Jeg skulle aldri sluttet med medisine mine da jeg ble gravid første gang. Skulle jeg ikke? Ok så ble jeg alvorlig syk mentalt rett før babyen kom til. Ok så lå jeg på en institusjonsseng og gråt enorme tårer mens jeg savnet mitt nyfødte barn, i ukene etter et keisersnitt jeg aldri glemmer. Men hva om dette hadde hendt nå i stedet; enn om jeg heller hadde blitt syk av bipolar nå i 2017? Nå er han 8 år og ville fått med seg det hele. Han og lillebroren ville sett mamman sin syk og ustabil, og heldig hadde det ikke vært. Jeg måtte en gang i tiden helt ned på bunnen for å lære hvert eneste steg opp mot en frisk psykisk helse og et liv som stabil mamma. Måtte gå kurs om bipolar både for å skjønne at jeg har diagnosen og for å lære å leve med den. Måtte begynne med metallmedisinen lithium, slutte å drikke alkohol, og begynne å leve et sunt liv. Å nå bunnen er som å føkke til sausen; det beste er å starte med blanke ark og nye ingredienser.

 

Jeg skulle aldri fått svangerskapsdiabetes under svangerskap nr 2? Jovisst skulle jeg det. Dette endret hele mitt liv på måter jeg virkelig hadde godt av. Jeg lærte meg om karbohydrater og hva de faktisk gjør med kroppen min hvis jeg får for mange av dem. Om livsfarlige fedmesykdommer og om lavkarbo. Jeg endret retning, og ser nå i ettertid hvor tragisk det kunne endt med søppelmaten jeg spiste før.

 

Nei, det er svært lite jeg angrer på.

 

Men det er en ting jeg helst virkelig aldri i livet skulle gjort. Fra jeg var 18 år endret alt seg for evig og alltid. De tilbydde meg elektrosjokk, og jeg var bare jenta. De snakket om at det var som å få kontrollerte epilepsianfall. Som om det ikke var store greia. Som om alt var både greit og moderne. 

(Les mer om det i linken: http://m.forbipolene.blogg.no/1461666893_sjokkene_etter_elektr.html )

 

Og da forsvant mange av minnene mine. Jeg vil alltid føle meg litt utenfor når ungdomsgjengen møtes, fordi de andre husker minner fra ungdomstida våres som er slettet i hodet mitt. De tok fra meg store deler av tiden i min verdifulle ungdom, og det ville vært en løgn å si at jeg ikke angrer på at jeg en gang i tiden var så svak at jeg lot dem gjøre det. Psykiatri utvikler seg, og det er bra. Veldig bra. For det er ikke meningen vi skal slette store deler av livet vårt, for en kortvarig effekt av ECT-behandling. 

 

Derfor tenker jeg sjeldent på det. Svært sjeldent. Når jeg skriver innlegg om det her inne på forbipolene, lar jeg tårene trille og tankene løpe, og det er ren terapi. Så legger jeg fortidens gjøkerede langt bak i arkivet mitt. For det som er verdt å tenke på, er nåtiden som tross alt ble til av fortiden. It's pretty god damned good. Jeg kan leve med sorte, dype tjern. Tross alt er alt det andre i livet ikke noe jeg angrer på, og alt gikk bra til slutt. 

Derfor fortjener denne pappaen magisk stemning på farsdagen

 

Her på lykketoppen har vi hatt magisk stemning i dag, siden vi har feiret the superdad nr 1: Tore!

 

Jeg ordnet med bolledeig, horndeig og lavkarbo bolledeig, og så satte vi oss sammen rundt stuebordet; store og små, og koste oss med baking. 

 

En far som pappaen til barna mine, fortjener kun det beste. Han har to fokus i livet sitt, og handler ut fra dem; nemlig gutta våre. Hva mer kan en alenemamma ønske seg?

 

Vi kan ikke ta fra dem familielivet selv om vi er to hjem i et foreldresamarbeid. Det var stort for 3åringen og 8åringen å få gi duftlys fra Ikea til pappan sin, og bake sammen som familie, i dag. Like stort var det for dem å la pappa hvile i fred på mamma sitt gjesterom i går, mens vi laget lasagne, pizza og salat, tente levende lys og dekket på bordet. De var spente som tente lys da de hentet pappaen sin og førte ham til middagsbordet for å feire farsdag på forskudd.

 

De elsker pappan sin, og det er så godt å se. Disse sterke båndene de har mellom seg, kan nesten tas og føles på. 

 

Ingen av oss er utstyrt med et garantipapir. Vi aner ikke hvor lang tid vi får her på jordkloden. Hvis jeg måtte reise min vei for alltid i morgen den dag, kunne jeg sovne inn med viten om den eneste garantien  jeg har; en superpappa som tar vare på ungene våre på den beste måten en kan tenke seg.

 

Derfor fortjener Tore magisk stemning på farsdagen. Han er en ekte PAPPA. En far som alltid gjør sitt aller beste.

Heldige Even og heldige Mathias.

Heldige meg som har fred i mammahjertet mitt. Fordi en superpappa for barna er en mammas høyeste ønske.

Det er ikke så lett å være styrtrik, faktisk.

 

Når kontoen bugner og rikdommen renner over; da er det ikke lett å være til. For frykten for å miste det man har, er stor, når man er styrtrik. Så mye misunnelse, og så mange som skulle ønske de hadde hatt det du har. Ikke sant. 

 

Jeg snakker selvfølgelig om kontoen i hjertet mitt. Snakker om rikdommen i de glitrende øynene til mine sønner Mathias og Even. Jeg sier til dem at jeg elsker dem akkurat som de er. Akkurat, akkurat, akkurat som de er. Ingen penger kan kjøpe følelsen av å elske noen så himmelhøyt. Intet bankkort kan handle alle de minuttene jeg får se inn i de vakre øynene deres. 

 

Men så må man forholde seg til den store frykten. Skjer det noe farlig med dem i dag? En ulykke? Et uhell? Man må kjempe for å legge bort de tankene der, og prøve å leve i nuet. 

 

En lørdagskveld med barna og pappan deres, i ei lun og varm stue. Og selv om vi er rimelig blakke, spiser vi både pizza og lasagne, mens vi drikker saft og hjemmelaga brus. Underholdning fra en 8åring og en 3åring er bedre enn noe show du kan kjøpe for penger. 

 

Vi må stenge ute misunnelse og frykt, og prøve så godt vi kan å ikke tenke på det. For det er ikke lett å være så rik som vi er. Det er tvert imot veldig vanskelig, for nei; jeg hadde aldri holdt det ut, dersom det skulle skje dem noe. Jeg er livredd for brann og andre ulykker, og våker over barna mine som en løvemor. 

 

Det bugner over i en mamma's brystkasse i kveld. I kveld som alle andre kvelder. Kjærligheten sprenger på, og alt jeg kan gjøre er å takke ydmykt, til høyere makter; for nok en dag med verdens største skatterikdommer: to gutter som har stjålet mitt hjerte og tatt all pust fra meg, for evig og alltid.

 

❤😍🌎 Mathias og Even, dere er alt, alt, alt for meg, og jeg kommer aldri aldri til å svikte dere. Dere har gjort meg styrtrik, og alt jeg vil er å klemme dere og gjøre dere trygge. Men jeg kan bare være en mor. Mamma's klemmer kan ikke gi dere mer enn følelsen av evig trygghet. Vi har bare nåtiden, og den er verdt mer enn noen penger, gull og diamanter noensinne kan måle seg med  🌍😍❤

 

Svensk mann rotet seg bort på Ikea; prøvde å bruke GPS

 

En ung mann fra Sverige forteller at han rotet seg bort inne på Ikea Trondheim her om dagen. Akkurat da var alle ansatte opptatt med å hjelpe andre kunder, og fortvilt prøvde svensken å følge pilene, til han innså at han gikk i firkant. 

 

-"Jeg måtte også på toalettet, så det begynte å haste." forteller den ille berørte mannen, som kommer fra Skåne i Sverige. 

 

Da han for andre gang stod foran restauranten, begynte han å klø seg i hodet. Han la ikke merke til heisene, og ante ikke at det var toaletter ved siden av restauranten, så han fant frem GPS på mobilen sin, og begynte å gå med pilene igjen. 

 

-"Det var bare pinlig" forteller den unge herremannen -"for stemmen på telefonen begynte å snakke høyt om å ta til høyre osv, og det funket jo ikke." 

 

Til slutt holdt det på å gå riktig ille, for siden han er Svensk var det ille trasig at han ikke greide å finne fram. Men han tok mot til seg og spurte en av kundene hvor toalettet var. Kunden kunne fortelle at toalettene var 10 meter unna, og at det bare var å ta heisen ned, før han så svensken løpe mot WC i en rasende fart, mens han ropte: "Takk for hjelpen!"

 

Det er visst deilig å være norsk i Danmark, men ikke helt enkelt å være svensk i Norge.

Min guilty pleasure

 

Du spiller kanskje lotto? Skraper flakslodd? Spiller på Casino? Skjønner; du tar danskebåten og spiller på kroneautomat. Spennende er det iallefall, ikke sant? 

 

Selv har jeg en guilty pleasure hva angår slik spenning: jeg samler opp singelsokker i huset, legger dem i en svær pose, og innimellom sorterer jeg for å se om jeg treffer par. Det er, tro det eller ei, veldig spennende. 

 

Eller jeg danser med barna mine til rappemusikk:

 

...eller jeg drar ut på eventyr sammen med pappan til barna mine. Det skal vi forresten i morgen, etter vi har levert ungene i barnehage og på skole, så her er det bare å finne drømmeland for å være mest mulig uthvilt til morgendagen banker på døren.

 

 

Minsten og jeg ligger på loftet, pusekatten Evine i stua, og nede i kjelleren sover 8åringen på rommet sitt, mens barnefar låner gjesterommet. Vi har skikkelig koselig hyttetur-stemning. Det er nok mest av alt min guilty pleasure, foran sokkesortering og rappedans: å samle hele familien. Smiley til deg fra oss på Lykketoppen. 

 

10 tegn på at du er naiv

 

Tagg en du tror burde lese dette..

...eller har du mistanker om at du selv er mer godtroende enn du tror? Kan du sense enn rosa sky, og ane en verden uten grenser? Her er 10 tegn på at du er godtroende og naiv. Hvor mange av dem kjenner du deg igjen i?

 

Det kan hende du er litt naiv dersom...

 

1- ...du tror at det å tenke positivt betyr at du skal ha glade tanker i hodet hele tiden. I fare for å fornekte din egen realitet, vil slik overeksponering drive deg til å eksplodere i fortvilelse. Man trenger kontraster for å se klart.

 

2- ...du later som om fortiden ikke eksisterer, og har en forestilning om at "man ikke snakker om fortiden". I virkeligheten er fortiden opp til for et sekund siden, nettopp det som jorder deg her.

 

3- ...du undertrykker følelser som sinne, sjalusi og tristhet, i den tro at det er galt av deg å føle på den slags naturlige utfordringer og belastninger. I virkeligheten vil det belaste deg å ignorere disse delene av deg selv. Det vil føre til sykelig sjalusi og eksplosivt sinne dersom du undertrykker din natur, og det vil dessuten gi deg et naivt preg å tro du slipper unna disse følelsene.

 

4- ...ditt fokus på utseendet koster deg mer tid og penger enn du har. Skal du ikke se verden mens du er her? Er det viktigst for deg å ta hensyn til hva alle andre ser når de hviler blikket på deg, eller er det mer important å bruke tida di på å se deg rundt? Hvis ditt utseende spiser opp bankortet ditt; mat deg selv med positive affirmasjoner foran speilet. Ingenting gjør deg så vakker som det du fisker fram fra ditt indre landskap. Og det er naivt å bruke mer tid på uteendet enn noen strengt tatt kommer til å bruke på å se på deg.

 

5- ...du opererer med lyserosa grenser og forventer at folk rundt deg skal tyde disse usynlige grensene dine. Ingen endrer atferd mot deg uten at du setter ned foten og viser hvordan du bestemmer at de skal behandle deg. Og dersom de nekter å endre kurs, hvorfor beholde energityver i livet ditt? Enkelte mennesker er bare nasty, og de trenger sorte linjer for å se grensene dine.

 

6- ...du følger alltid alle andre's uskrevne regler. Hvis mengden gifter seg og bor sammen to og to, gjør du det samme, uten å selv filosofere over om det i det hele tatt er riktig for deg å bo sammen med et annet menneske. Du vet, selv om alle andre kjøper miljøfiendtlige poser i kassa for å pakke matvarene oppi, så kan du bruke sekker og bager, ikke sant? Tenke sjæl, tenke sjæl. 

 

7- ...du tar rykter for å være sanne ord. Just ...don't. 

 

8- ...du tror det er en shoppingrunde som må til for å bli glad, totalt på villspor fra verdens naturlige ingrediens, nemlig takknemlighet. Rydd i det du allerede har hjemme, og gå på shopping i boden. Vær takknemlig for det du har; alt fra rent vann i springen til fine klær og sengetøy. DET vil gjøre deg glad på ekte.

 

9- ..du venter at kjipe folk skal endre seg. I den tro at du kan hjelpe dem å forandre seg fra det verre til det bedre, bruker du masse tid og energi på å endre tankegangen til et menneske du mener behøver din forandring. Hvor tenkte du å krype opp til den hjernen for å skru på disse knappene du mener kan endre denne personen? Inn nesa? Ørene? Munnen? Porene? Hvor er det magiske krympestøvet ditt? Innse at alle mennesker selv har siste ord i sin verden. Du kan kun styre deg selv.

 

10- ...du ikke kan huske sist du kjøpte deg tid. Eller du har kanskje aldri kjøpt deg tid? Du føler at du må svare ja eller nei med en gang, hvilket fører til en miks av rare valg som du egentlig ikke ville? Ha selvrespekt. Si: "La meg tenke på det" Tenk en time eller en uke, eller en måned. It's up to YOU!

Når mamma er operert: brev til en 3åring

 

Han titter opp mot meg og strekker de små hendene sine oppover. "Bær mæ, mamma?" 

Og hver gang må jeg skuffe den lille gogutten min. Jeg kan ikke løfte ham på noen uker enda, men må være forsiktig.

Han er opptatt av at "mamma er delt i to", og vil sende meg til legen på sykehuset slik at den dumme legen kan fjerne det like dumme arret. 

 

Han vet ikke hva keisersnitt er. Ikke hva intertrigo er, heller. Han vet bare at en lege på et sykehus har sørget for at mamma har en lang strek på magen sin, slik at hun ikke kan bære ham lenger. Teip er det på arret også, noe han ikke kan fatte og begripe er nødvendig. 

 

Nei, magen til mamma er ikke særlig pen lenger, men operasjon var nødvendig, lille venn. Noen ganger må man ofre skjønnhet for velbehag, og derfor er mamma sin mage skikkelig ugly, selv om mamma selv synes arret er råtøft. Kanskje vil den aldri bli særlig fin, den magen. Men snart skal jeg bære deg rundt i et varmt julehjem, og når våren kommer skal jeg bære deg mot sommeren. Derfra skal jeg løfte deg over til høsten, og bære deg gjennom en ny vinter. Masse. Jeg skal løfte deg masse. Og så skal sår gro og bli til hvite arr. 

 

En vakker dag kommer du til å spørre: "Hvorfor har du arr på magen din, mamma?"

Og jeg skal svare deg: "Fordi det var jeg som bar deg inn i livet, min sønn. Det er det vakreste arret mamma vet om, og vil alltid minne meg om deg og storebror. Langt der tilbake i tid kom to gutter til verden akkurat der arret er, og da fikk jeg de to beste gavene det er mulig å få."

 

Så vent lille venn. Selvfølgelig skal mamma løfte deg igjen. Løfte deg opp, og bære deg gjennom gråt fordi du falt, bare for å gi deg en klem og for å leke karusell mens du hyler av fryd. Et par uker til nå, så skal jeg gi deg det beste du vet: en mammaklem her oppe i høyden.

Sjekk hva denne superpappan gjorde for en sliten mamma

 

Velkommen til noen mamarazzibilder av faren til ungene mine. Jeg sutret over en trasig oppvaskmaskin som jeg en gang i tiden kjøpte i Ikea's billigkrok. Hva skjedde? Joa, barnefar kom og fiksa den. Og ikke nok med det, så fortsetter teksten under bildet.

 

 

Han driver og lager middag til oss også. For en god damned superpappa! Her ligger jeg utstrakt på sofaen, mens barna ser barneTV, og middagen blir laget uten at jeg løfter en finger. Bængshot altså, det er sjelden luksus. Alle aleneforeldre vet at dette er fantastisk, ubeskrivelig LUKSUS!

Hurra hopp for pappan til barna mine!

 

Denne damen er full av bængshot

 

Bængshot m@therf@kker, er du kin på å drikke milkshake eller? Skal du legge opp no sugar free smakstilsetning eller? Vil du kjøre et lite opplegg og få blodsukkerstigning eller? Bængshot m@therf@kker...  

 

Hei hå kjære leser. Og Linda Vidala. Hvordan står det til i dag? Jeg har rukket en god del allerede. Livet som bloggende frilanser med tusen baller i lufta er fargerikt, and I love it. Forresten, Linda: jeg lytter en del til låta di Bængshot, fordi den minner meg om da kua var kalv. Og fordi du er rå på å rappe.

 

Det har vel nesten aldri skjedd at jeg bare har skrevet et innlegg sånn just to write it. Så det er nettopp det jeg er i gang med her og nå. En update. 

 

Det er bare noen timer til barna mine, barnefar og jeg samles hjemme hos meg på Lykketoppen. Vi aner ikke hva vi skal finne på, men det viktigste er å bare være sammen. I det siste har vi foreldre snakket litt om hvor vanskelig det kan være å tenke på at vi er en familie delt i to som sitter på hver vår kant og grubler. For innimellom grubler vi. Vi tenker på tre ustabile stormakter ved hver sin spake. Vi grubler på atom og vi tenker på at det kan komme en dag at alarmene uler. Vi søker å være i samme rom, oftere enn før. Det er fint å ha to hjem, men vi trenger å vise barna at vi står samlet. At vi kan spise middag sammen og spille yatzy i lag i det mørket faller over ei varm stue. Og skulle det skje noe, samler vi oss og takler det hele sammen.

 

Dessuten kan jeg godt innrømme at faren til ungene mine er en kompis av meg. Vi drar gjerne på shopping sammen, og vi snakker om det meste. 

Anyway. I dag er en sånn dag der et par avtaler har gått i vasken, og jeg har fått noen timer til  overs. Helt ok. Jeg trenger å stresse ned iblant.

 

Lytter til bængshot og thunder, og kjenner at det snart er på tide å ta et par telefoner igjen. Det er sånn det er om dagen; en telefon til Aschehoug, en til TV2, en til Gyldendahl, en samtale med ei jente med en story, tre telefoner for å belyse flere sider av historien, ringe venner, ringe samarbeidspartnere og ringe pappan til barna mine. Pokker som jeg ringer. Jeg er dobbel sånn sett; liker best å ringe, og må mange ganger også sende mail. En plagsom, innpåsliten skribent? Tja. En effektiv en iallefall.

 

Ps: Bængshot er et banneord. Full av bængshot is more like full av faen.

Les hvordan fostermor reagerte da den biologiske mammaen tok kontakt

 

Noen ganger har livet bratte bakker å by på, og iblant fører slike oppoverbakker til nye høyder. Møt "Ine", en mamma som har oppnådd en helt spesiell måte å tenke på når det kommer til sin datter.

Av sikkerhetsmessige årsaker må innlegget om Ine skrives anonymisert, og navnet hennes er pseudonymt. Jeg ble kontaktet av en stolt Ine, som her om dagen hadde sendt følgende melding til sitt barn's fostermor, en kvinne som for flere år siden tok over den daglige omsorgen for hennes datter: 

 

"Hei. Skulle vel egentlig ha takket dere for lenge siden. Vil bare dere skal vite at jeg er utrolig glad for at min datter kom til dere da hun ble flyttet av barnevernet. Stor takk til dere fra meg for jeg vet de hadde det så mye bedre hos dere enn hos oss i den perioden. De slapp å oppleve at jeg ble mishandlet, og mye annet, så stor takk til dere ❤️"

 

Det tok to dager før fostermoren greide å svare:

"Hei Ine! Dette var en sterk tilbakemelding må jeg si!😀Tusen takk til deg for det!👍
Jeg oppfattet og registrerte veeeldi mye i den tiden, men var veldi opptatt av å ikke si noe/videreføre noe til din datter! 
Til tross for mange og store utfordringer dere sto ovenfor fikk dere mye på plass! I ettertid skjønte jeg at det var en periode med nye utfordringer og deretter har dere tatt noen nye valg og det er slik livet er, tenker jeg!
Jeg håper du har det bra nå og kan kose deg med livet og barn og barnebarna nå. Håper du slipper stress og ikke minst mishandling og slike ting.. håper du har et godt og fredelig liv💖
Tuuusen takk for meget fin tilbakemelding😌"

 

Ine begynte å gråte av glede da hun leste svaret fra sin datter's fostermor, så hun svarte:

"Har det veldig mye bedre nå ja. Kan ha egne meninger, snakke med andre folk og har kontakt med mine nærmeste også. Må dessverre gå med voldsalarm her i sør, men føler meg egentlig fri sammenlignet med før. Er veldig takknemlig for alt dere gjorde og at dere fremdeles har så god kontakt med datteren min, merker at dere betyr mye for henne ❤️"

 

Til slutt kom dette svaret fra fostermoren: "Hun ble og er en viktig del av vårt liv og vi setter utrolig stor pris på at hun vil ha oss med i deres liv!
Vi håper inderli at vi kan få være en del av hennes «familie» videre fremover! Jeg er så gla i henne💖
Godt å lese at du har det mye bedre om enn ikke helt uten utfordringer enda, men vi skal håpe og tru at det blir bedre og bedre!😊"

 

Ine forteller at det tok henne år før hun var klar for å sende denne tilbakemeldingen til sin datter's fostermor, og at omstendighetene gjorde at hun ikke så alt klart den gangen. Hun opplevde vold, og det var ikke mulig å tørre å bryte ut av det. Datteren måtte få komme til et fredelig hjem mente barnevernet, og slik ble det. Nå bor Ine, datteren og barnebarna trygt i en by i Oslo-området, og Ine kjenner at alle brikkene faller på plass. Det var datteren alt dreide seg om. Vi voksne kan lett glemme akkurat de fokuset der. Nå, flere år senere, er hun rede til å kjenne seg lettet over at datteren ble godt ivaretatt oppi det hele.

 

 

 

Dette gjør du med fiender på facebook

 

Du kan kjenne odøren av dem fra skjermen til nesen din. De framstår som venner.

 

Det er som om de vil være din frekke farsken på assbook. Your enemy. Der kan de være så spydige de bare vil, og de kan tømme sin frustrasjon utover deg. Kritisere hver minste lille bevegelse du gjør. Hvert eneste vrikk på den baken din.

Hei vent. Du har jo ingen profil på noen "assbook". Du har facebook, og der heter det "venneforespørsler", ikke "fiendeforespørsler". Så hva er en venn?

 

Vi kan være uenige, vennene mine og jeg, men vi er ikke slemme mot hverandre. Vi hakker ikke på hverandre, og vi har ikke behov for å dumme hverandre ut. 

 

Vi vet ikke hva framtida bringer. Hvert nåtidsøyeblikk skaper fortid, og det er alt vi har: fortid og nåtid. 

 

Som skribent kan jeg for det meste skrive om det som har hendt, siden ingen vet hva framtida bringer om et sekund eller ti. Jeg kan ikke skrive: "I morgen skjedde følgende..."

 

Det eneste jeg kan skrive om som gjelder framtida er arrangementer; eller rene visjoner ut fra fantasi. Planer? Ja, men jeg må regne med en risiko for at de går i vasken. Hva annet kan jeg skrive om enn fortid? For i det nåtiden er skrevet og publisert, har den blitt til fortid. 

 

Jeg hadde en fiende på facebook som ofte skulle hakke på meg. Til slutt var det også galt at jeg skrev om fortid. Han tolket mine bestemte meninger som hat, og historikk som oppheng i fortiden. I virkeligheten satt jeg og spilte yatzy med barna mine og pappan dems. Yatzyspillingen er nå fortid. Jeg har ikke oppheng i den fortiden selv om jeg i ettertid nå forteller om den. 

 

Vi bloggere blir ofte kritisert, og nå i det siste har det også oppstått et negativt fokus på de som blokkerer fiender på facebook, et sted der vi skal ha venner.

Selvfølgelig blokkerte jeg denne "vennen" til slutt. Jeg er ikke på facebook for å krangle, ei heller for å bli hakket på for hver minste lille move I do. Folk som gir meg dårlige vibber er rett og slett ikke mennesker som jeg gidder å bruke tid på. 

 

Har facebook blitt et sted der vi skal være bundet fast i hender og føtter, og finne oss i skiten til nett-troll og andre dramaqueens, for så å bli kritisert dersom vi tar grep og blokkerer? Som om vi er noen "feiginger" som ikke "takle at noen er uenige med oss"? 

 

Det kan virke som om tastaturets sureste epler vil sende ut signaler om at man gjør en feil dersom man blokkerer andre brukere av facebook. Er dette for kunne holde på i fred, uforstyrret og med så mye tilgang til andre brukere av sosiale medier?

 

Den doble hersketeknikken kan i sin mest vridde tolkning virke litt som når tobakksindustrien sender ut globale rykter om at det er uoppnåelig å slutte med nikotin uten å legge på seg og bli agressiv. Nikotin, et avhengighetsdannende stoff som gir den abstines at det kribler sultlignende i magen. Spise akkurat da, eller vente til den ekte sulten kommer? Bli sint, fordi hjernen tror du er sulten?  

Omvendt virkning, likt advarslene på produktene som inneholder nikotin. De kommer ikke til å få deg til å slutte, men å utvikle mer angst som du ønsker å roe ned med mer nikotin.

Like omvendt vil de mest hardbarkede nett-trollene gjerne innbille folket at "de som blokkerer på face er feiginger som ikke takler litt diskusjon."

 

Jeg er ingen feiging, det har jeg erfart. Jeg har heller ingenting imot at folk mener noe annet enn meg. Men jeg tar ansvar for min egen mentale helse, og slipper ikke inn bitre sure epler i livet mitt, når en glad appelsin er så mye mer trivelig enn grønne epleskrotter.

 

Fiender på facebook er der kun for å hakke på deg. I sin store usaklighet er det nytteløst å forsøke å deale med den vonde følelsen slike småtroll gir deg, mens de samtidig ellers framstår som fargerike lykketroll, sånn for å forvirre deg ytterligere. Disse vil forsøke å tillegge deg egenskaper du ikke har. Meninger du aldri har hatt vil de prøve å prakke på deg, og det er faktisk ingen grunn til å bruke energi på dem. Og når du endelig tar grep og blokkerer dem for å slippe kloaklutslippene deres, vil de sutre om at du "ikke tålte at de var uenig med deg."

 

Blokkering av andre brukere er der for en årsak. Det er ikke meningen at du skal motta søppel der, da din facebookprofil ikke er en søppelplass. Det heter venner, ikke fiender, og du trenger ikke å finne deg i det. Det betyr ikke at du aldri tåler at andre er uenige med deg, men du liker kanskje å diskutere ansikt til ansikt? Kanskje er du tøffere enn dem, og ønsker øyenkontakt, kroppsspråksbevissthet og klarhet over tonefall i stemmene når du diskuterer?

 

Kanskje kan det hende, at du blir trist av å bli hengt ut i offentlige medier, av folk som kaller seg "venner", men oppfører seg som fiender? Blokkering er din egen sikkerhetsmur, så om du vil så kan du faktisk det: Fjern og vern.

Fjern de illeluktende vibbene, og vern om ditt private følelsesliv. Noen steder er åpne for fiender. Akkurat facebook er i utgangspunktet laget for venner. Det er helt ok, om du velger å blokkere. Ingen har rett til å tillegge deg egenskaper du ikke har, bare fordi du verner om deg selv og ditt.

Er du blogger? Her er en beskjed til deg!

 

 

Du skal ikke stikke deg fram. Says who? Bygdadyrene, nett-trollene og bylusene selvfølgelig. 

Du skal ikke tenke sjøl? 

Du skal ikke være fri i ytringen din? 

Neivel, så hva skal du? 

Let me tell you: Du skal være så fri at du tenker sjøl og stikker deg fram akkurat når du vil.

Om 1000 år er vi ikke en gang støv, og de samme stemmene som roper ut om puppen du viser fram, er long gone, de også. Nei, ikke slutt med dine demonstrasjoner, kjære blogger. Vis fram puppen din og vit at det er på lik linje med alle de hårete, svette manne-overkroppene vi blir utsatt for midt i butikken på sommeren. Får han? Hvorfor får ikke hun? Og hva er det han blotter så proud? Pupper's reservetanker?

Noen såkalt kloke hoder har bestemt at visse områder av kroppen din er innafor å vise frem. Merkelig nok er det snakk om helt andre områder enn på mannekroppen. Totalt forskjellige regler, altså. Det vil si at en overkropp på en manneblogg er helt innafor, mens det ikke er godkjent på din kvinneblogg. Ikke rart du blir forvirra. 

 

Så du kjører clickbites? Wow? Dette nye ordet for en saftig overskrift. La det ikke skremme deg; slik har media alltid vært: man må ha en interessant overskrift. 

 

Du er på en moderne arena, og du jobber innen media. Du bidrar med ditt, og gjør det på din måte. For all del, fortsett å gjøre det på din måte og la dem bare trampe i takt. Men ikke la dem putte på deg munnbind. Vi kan fortsatt lese 2000 år gamle skrifter, men vi kan ikke høre takten de trampet omkring de gamle skriftene.

 

De såkalt kloke hodene har avgjort at det så nedlatende heter "Clickbites" hvis en blogger bruker dem gode gamle overskriften for å selge sine innlegg, mens helt andre regler gjelder for avisredaksjonene, Se og hør og Hjemmet. De kan skrive så saftige overskrifter at de nesten drypper på kundene foran kassa i dagligvaren uten at noen bryr seg. Men du? Du kan visst ikke gjøre det på denne måten, kan du? Visst hell yeah kan du det!

 

Du skal altså ikke stikke deg fram, ikke vise matfat slik som gutta kan vise reservetanker, ikke ytre deg like fritt som andre, ikke bruke saftige overskrifter slik at du tar lesere fra resten av mediaverden og forøvrig ikke tro du er verdens navle.

 

Men vet du hva? I din egen verden er du nettopp det: verdens navle. Det er din hjerne og din kropp. Du bestemmer reglene på arbeidsplassen der du selv er sjefen. Ingen pekefinger med knøvlete budskaper regjerer her. Kanskje er du lei av at andre regler gjelder hva angår herrekroppen enn kvinnekroppen? Kanskje har du skjønt at headline er viktig hvis du skal selge inn ditt eget budskap. Da har du faktisk skjønt det.

 

Noen ganger må visst du som blogger tåle mer enn andre, og enkelte mener it's the price to pay in public.

Men mange andre stikker seg også fram her i verden, og hvis noen mobber dem, da blir det ramaskrik. Det er heller ikke en selvskrevet regel du behøver å godta. Er det virkelig slik at det er innafor å mobbe barna i skolegårdene rundt i landet her fordi akkurat de barna stikker seg fram med ekstra sterke farger på klærne sine, og snakker litt høyere enn andre? De vises i terrenget, ja, men det er vel ikke ok å tråkke dem ned for det? Er det det vi vil lære barna våre? Fyre løs på alle som tør å vises i landskapet? 

 

Nei vet du hva? Her er en beskjed til Sophie Elise, Anna og Sofie: Takk for at dere viste puppen! Det er latterlig å dømme dere for dette. Da burde alle menn som viser puppene sine på sommeren også skamme seg. Pupper?!, you say? Ja men hey? What to say? Vorter? Reservetanker? 

 

Forøvrig også takk for alle saftige overskrifter, det gjør media mye mer spennende. Nå får dere ikke en pupp fra meg i denne omgang, men dere skal få navlen min, som forøvrig er pyntet for anledningen, med en øredobb i et piercinghull fra 1996. Det var på kjøkkenbordet hos Monica at Anne Grethe stakk hull på den glade nittitallsnavlen min. Somethings never change. Nesten som gamle uskrevne regler. Men bare nesten. For med litt passion og litt kraft, endres disse liksomreglene også med tiden, like mye som de nedskrevne lovene også forandres. 

 

Som for eksempel: "Mannen er det sterke kjønn." Åja? Er det han som presser ut et barn der nede? Han som før det bærer heavy i magen sin i nesten et år? Han som går gjennom hormonelle endringer en gang i måneden? Du trenger ikke være såkalt feminist for å mene at kvinnen er et minst like sterkt kjønn som mannen. 

 

Heldigvis opplever jeg at mange kvinnelige bloggere tar tak i dette med å banke litt i likestillingsbordet på en elegant og powerfull måte. Takk for det.

 

Kjære blogger, gå dine egne veier, og jeg respekterer deg for det.

 

 

Dette irriterer meg grønn

 

Sabla forbaska god damned shit! Noen ganger blir vi mennesker irriterte. Og selv om mange forsøker å fornekte det, er jeg selv ferdig med den illusjonen for lenge siden. Det var i de dager jeg superpositiv mistolket selvutvikling big time, og vandret rundt som en irriterende liksomglad Polyanna. Til jeg lærte meg hvor viktig det er å ta følelser på alvor. Ekte lykke trenger også kontraster. Som du ser smiler jeg på bildet. Det er fordi jeg i enkelte situasjoner fortsatt ikke viser det så tydelig når jeg blir irritert in public. Du sku sett meg hjemme i stua mi.

 

Så hva irriterer forbipolene grønn? Here we go go; dette irriterer meg:

 

1. At jeg langt fra bare kan danse meg gjennom gågaten i hjembyen der jeg bor, når jeg lytter på damned good music, uten at hele gågata ville stanset opp i forferdelse. Nei, i Norge bare danser man ikke før klokka er overstadig beruset og uanstendig sen.

 

2. Menn i bar overkropp på butikken om sommeren. Fordi de kan, men ikke jeg. Dessuten også det at vi er så redde for hud her i norden. Vi fødes nakne og begraves påkledd. I mellomtiden gjør vi alt for å skjule noen vorter, et par fyrtårn og litt sprekker her og der.

 

3. At bloggere ikke kan bruke like saftige overskrifter som aviser og ukeblader, uten å bli bombadert med "You f@kking clickbitebitch!"  og "Hey you, this is clicking rude, dude!"

 

4. Når jeg ikke finner priiiislaaappeeeen på en thing jeg vil kjøpe, og samtidig har det travelt.

 

5. Alt som henger i veien / står i veien.

 

6. Å tråkke på smuler som ligger på gulvet, grrrrhhhhh!

 

7. Sure butikkansatte. Service, hva er det? Kunden tar feil? Ok da er jeg på feil butikk.

 

8. Dramakings and dramaqueens. Peace, please, you little pease of war.

 

9. Folk som både rakker ned på lavkarbofolk og mobber overvektige. Dobbel hersketeknikk; ingen av delene er bra nok.

 

10. Drita fulle grown ups som ringer og melder midt på natta, akkurat på det tidspunktet da de ikke er i stand til å snøvle engang. Dette er det samme primitive folkeslaget som tror jeg lever et kjedelig liv bare fordi jeg er avholds og dermed alltid edru. De skjønner ikke at det jeg er opptatt med når de ringer og prøver å kommunisere, er mye mer spennende enn det de gjør akkurat da. Og det er nettopp fordi de er for fulle for noe som helst slags action i hvilken som helst seng.

 

11. At akkurat søndag er "hviledag". Den eneste dagen jeg er så uthvilt at husarbeidsanfallet tar helt over.

 

12. Folk som hever seg over andre folk. Folkens, we are not here to judge. Right, Judy?

 

13. Fredag den 13. Og at jeg alltid har flaks den dagen. Jeg som gleder meg til en morbid Donald-dag, ikke en kjedelig Anton-flopp. Det er som Halloween uten kostymer.

 

14. De som ikke skjønner hvorfor jeg alltid tilgir. What's the drama? Jeg behøver hverken å hilse på eller henge med de jeg tilgir. Peace in my heart, derimot, har jeg. 

 

15. Baksnakking av gode venner, og alle de som er så tarde at de ikke skjønner at vi har skjønt det forlengst. Falskhet har en egen stank, din lille sladrehank. 

 

16. Alle dem som tror at de med psykiske lidelser er mindre smarte, og måten de reagerer på i det de skjønner hvor feil de har tatt i nettopp det.

 

17. Edderkopper og mygghanker, og det at jeg gidder å kjefte på dem. Faktisk. 

 

18. Snøslaps på parabolantenna mi.

 

19. Uanstendige meldinger og bilder fra desperate menn.

 

20. Folk som tror jeg er lesbisk bare fordi jeg ikke akkurat har noen rosa prinsessestil, og dessuten alle de som elsker å framheve at de er bifile bare for å virke spesielle. Det er vel like naturlig som stortåa, nesa og lillefingeren din, hvilken legning du har eller halveis har. 

 

...hva irriterer DEG grønn?

Dette er min hemmelighet

Det er fredag, og ute er det vintermørkt. 720 lysår unna finnes en planet som er lik jorden, men litt kaldere. Nasa har dessuten funnet 19 andre planeter som ligner moder jord. But I can't go there, like ever. 

 

Det finnes så mye man kan prioritere å tenke på. Her på kloden er det utallige ting å engasjere seg i, og ordet travelt ligner ikke engang på ordet hektisk. Døgnet kunne hatt flere timer dersom vi bodde på en annen planet. Men faktisk: vi bor her, og vi er noen underlige skapninger med to armer, to ben, munn, nese og øyne.

 

Oppi det hele er jeg. Jeg er mamma til to mirakler, og kjenner mange mennesker. En del dyr også, for den saks skyld. Hva betyr forresten "saks skyld", anyone? Anyway: Nettverket er stort, og det pulserende liv er meg velkjent. Jeg har en liten hemmeliget for å unngå å brenne mine mange lys i begge ender, og det er noe jeg må gjøre for å fungere i hverdagen. 

 

Jeg drar på date med meg selv. Bare meg selv. Det er den ultimate hvile for min del, å bare være helt alene. Det kan være når barna har lagt seg, eller når de er hos pappan sin. I kveld er en sånn stund, hvor jeg bygger opp min egen aura med tid alene. Siden jeg er min egen beste venn, er jeg den som virkelig booster mitt eget humør best, og i blant må jeg bare ha pause fra alle andre's energier. 

 

I kveld ble jeg invitert to steder, og det var veldig hyggelig. Men jeg kan ikke svikte mine egne behov, og min egen avtale med meg. Jeg kjenner meg selv så godt at jeg vet når det er på tide med alenetid. Så jeg takket nei, og laget meg lavkarbo brød med rekesalat på, sukkerfri karamell og hjemmelaget brus, før jeg inntok sofaen for å finne ro og space. 

 

Jeg lar stjernene seile sin egen himmel, planetene være så fjerne de bare vil, og alle andre mennesker rocke sin egen fredagskveld. 

 

I'm all alone, og behøver det. Etter sola har stått opp lenge før meg i morgen, står jeg i dusjen og nyter noe så verdifullt som en real dusj. Så skal jeg tilbringe resten av helgen med folk jeg er glad i. For da er jeg ferdig oppladet.

 

Hva er din hemmelighet for å lade batteriene?

 

Vi var gode nok som vi var

 

 

Vi brukte å være som Peter Pan og Magica fra Tryll. Umodne og innimellom sure som tidlige epler på sensommeren. Vi fløy fra fest til fest, og jeg fløy og hentet sykepiller fra resepsjonen på danskebåten mens du og venninna mi lå og spydde som helter nede i lugaren. Vi var vant med ustø grunn, men ikke bølger som det Skagerak ga oss denne høstnatten. 

 

Den turen skulle endre alt. Etter at vi ba høyere makter få oss trygt i havn, sjanglet vi i land i København. Det var en regntung dag Danmark hadde å by på, og vi prøvde å finne fram smilene.

 

Ansvar? Hva var det? Vi hadde ansvar for noen katter, et par fugler og fisker i svære akvarium. 

Underdogs? Hva var det? Det var oss, det. Selvtillit? Hva var det?

 

Noen uker senere hadde vi fått graviditetstester på tull av ei som hintet litt. En ekstra strek begynte å vise seg som en skygge. Den andre kvelden lå jeg våken i sengen og tenkte nervøs. Jeg visste jeg måtte ta en tredje test neste morgen, og mer spent enn dette kunne ikke ei ung jente bli. Baby? Mor? Ansvar?

 

Dagen etter hadde to tydelige streker å by på, og fra da av begynte den bratte veien opp hit. 

 

Peter Pan og Magica skulle utvikle seg. Vi skulle slutte å trylle, og vi skulle bli voksne. Innimellom skulle jeg bli alvorlig syk, og så skulle vi bli til hund og katt. 

 

To barn senere sitter vi her og har forstått det hele. Peter Pan og Magica fra Tryll er tilbake, og vi har skjønt at for å bli voksne måtte vi tørre å være barnslige. Vi tryller fram vennskap, barnesmil, morsomme opplevelser og genialt foreldresamarbeid. Vi ligger på stuegulv og kaver med hylende, leende smårollinger omkring oss. 

 

Kjære pappan til barna mine. Vi var visst gode nok akkurat som vi var. Kanskje drømte jeg den natten, om mer enn to skjebnessvangre streker. Om en fantastisk framtid der vi ikke engang behøver å være kjærester, men bestiser som Peter og Magica. Hvem er vel bedre far enn Peter Pan? Og hvilken mamma kan trylle bedre enn Magica? Jeg tryller fram hytter både her og der i huset mitt, og du tryller fram spennende prosjekter overalt i huset ditt. 

 

Vi er framme dit vi skulle, og aner ikke hvilke eventyrland framtida har klart for oss. Å bo hver for oss er genialt, og vi kan med stolthet både se oss tilbake og tørre å titte framover.

 

Få har troen på underdogs og bakgårds-katter. Men det vi har klart å grave fram, er gyldne skatter. Vi er hiv og hoi, tjolahoppsansa, og vi husker godt hva de sa: Fy skam seg Emil og Røverdatter, før de gjorde oss til latter. Men Rom ble ikke bygd på en dag, det må mer til hammer og sag. Nå er vi superforeldre; og gleder oss til å bli eldre. For nei; man må ikke bo sammen. Bedre å være venner, enn å sutre på trammen. Vi var gode nok som vi var, og du er verdens snilleste far.

 

Du gjetter aldri hemmeligheten til dette hotte gründerparet

 

Annonse

 

Hun er lang, slank, utadvendt og vakker. Han er effektiv, kjekk og kjapp i replikken. Ann Maier og Remi Nordvik er en dynamisk arbeidsduo, og sammen har de en datter. Nordvik er gründeren bak sushikjeden Sabrura, og er sjefen for de 7 sushirestaurantene i Trøndelag. I dag åpnet de sin åttende restaurant i byen Stjørdal. Nye Sabrura har 9 ansatte fra Trondheim, og er i følge Remi selv av utseende den tøffeste restauranten de hittil har laget. Sabrura Byhaven skal pusses opp, og neste år står Steinkjer og Moa i Ålesund for tur med to nye Sabrurarestauanter.

 

Og hemmeligheten bak suksessen? Det er glød, entusiasme, effektivitet og positiv innstilling. Ja-mennesker; har du hørt om dem? De kommer lengst her i livet, og universet liker effektivitet og hurtige avgjørelser. En skulle tro gjerrighet ala Skrue var drivkraften bak suksess, men slik er det altså ikke. Med ekte entusiasme og sans for kvalitet har Nordvik og Maier inntatt våre hjerter med sine buffetrestauranter, der vi kan kose oss med sushi av beste kvalitet. 

 

 

Tore (Pappan til barna mine) og jeg, testet Stjørdal's splitter nye Sabrura sushi i dag. Vi fant oss en ny favorittrestaurant. "Nå behøver vi ikke dra til Trondheim for bra sushi lenger" sa Tore; og jeg er enig. Dette er fersk og god sushi av beste kvalitet.

 

 

I vakre omgivelser kan Stjørdalinger nå endelig kose seg med ekte Sabrurasushi. Vi kommer blant annet til å bli bedre kjent med servitør Christine Hagen (29), som tidligere jobbet på O'learys på Værnes flyplass. Christine har fått opplæring av Sabruras personale, og er klar for å gi Stjørdal god service.

 

 

Velkommen innom Sabrura, Torgkvartalet Stjørdal. Vi anbefaler å ta gode foreldresamarbeid og andre vennetreff her, i lune lokaler, med god mat og drikke.

 

 

 

Ikke gi mat til pusen vår, ikke slipp den inn, og ikke ta den med deg i bilen din

 

Hvis du ser dette innlegget på facebook, vennligst del. Og hvis du har sett annonser på facebook i det siste om denne søte pusekatten, vennligst les ekstra nøye. Alle situasjoner har flere sider, og ofte hjelper det ikke på saken at folk ikke tenker konsekvenser, men handler uten å tenke.

 

Ja pusen vår er søt. Vi vet det. Og den er verdens snilleste lille kattetass. Vi vet det også. 

Men du har sikkert lært deg at du ikke skal gi andre's katter mat? Eller at hvis du har tatt en litt vel liten pus med deg flere kilometer unna i en bil, så kjører du den tilbake?

 

Den minste pusen vår, som du ser på bildene her, heter "Kongelig pus", og eieren er min sønn på 8 år. Han elsker pusen sin over alt på jord, og er livredd for at det skal skje den noe. Jeg skal innrømme at jeg også har blitt skikkelig glad i vårt sorthvite lille sjarmtroll. Vi gir Kongelig pus rikelig med mat; både bløtfor, matrester, rent vann og tørrfor, og den har fått så mye kos at oppfører seg som et lite menneskebarn på flere måter. En katt kan ikke bli mer tam og trygg på mennesker enn dette; denne gopusen klorer aldri barn og voksne, og biter ikke.

 

Og den hører altså til her. Ikke nede i sentrum fordi noen har tatt den med seg dit, eller inne hos noen andre her oppe i Stjørdal's Husbymarka.

 

Men den har en rasende pusemamma som ikke klarer å gi den mer av seg selv, og som freser, hyler, knurrer og setter klørne i den bare hun ser kattungen sin. Vi har fått mang et sjokk over måten lillepus rett og slett blir angrepet på, og trøstet den mye. 

Ofte smetter den lille kosen våres ut døren med en forbanna kattemor i potene. At den var ute litt, kunne gå greit å lenge det var varmt ute. Katter har pels, men de kan også fryse, så nå som kulda setter inn, prøver vi å holde den inne. Men inne får den altså juling av mamman sin, og virker ofte redd. Jeg har måttet slippe ut kattemamma hver gang Kongelig pus skal fores, for hvis ikke blir den jaget vekk fra matskålene.

 

Men problemet har ikke vært at den i det hele tatt har vært litt ute i friskluft. Problemet er alle de som ikke lar den være i fred.

 

Uken som var forsvant Kongelig pus i over et døgn, og da viste det seg at noen hadde tatt den med seg i flyttelasset sitt ned til sentrum. Det ble opprettet en facebookannonse som vi aldri så, før en dame ringte på døren for å levere Kongelig pus der den hører hjemme. Hun fortalte alt om flyttelass og facebookannonse.

 

I går stod en annen nabodame på trappen med Kongelig pus i armene sine, og kunne fortelle at hun hadde tatt den inn og gitt den mat. Før den smatt ut med kattemor etter seg hadde den fått masse god mat her hjemme. Siden denne damen tydeligvis visste at den hørte til her; ville jeg, hvis jeg var henne, levert pusen hit uten å fore den. Eller la den være. Den er ikke en nyfødt kattunge som ikke greier seg selv. There's no need for drama.

 

Det gikk noen timer og så ble pusen vår dårlig i magen. Maten den hadde fått var den ikke vant til, og kattedoen har vel aldri sett så velbrukt og lakkert ut. Leverpostei på brødskive. Altså det er snilt; men naivt, å tro at den beste løsningen er å gå ut i fra at en katt er sulten. En katt vil alltid late som om den er sulten. Vil alltid prøve å skaffe seg flere hjem i strøket. Mine katter er ikke vant til leverpostei på brød. De får bløtfor, tørrfor, vann og middagsrester dersom restene er kattevennlig. Jeg vil selv innføre gluten og leverpostei i kostholder til kattene våre når jeg mener det er riktig.

 

Nå skal puse-skatten vår få slippe den brutale behandlingen av kattemamma, og heller få bo hjemme hos pappan til gutta mine. Siden han er verdens snilleste far og dyrevenn, har han avgjort at 8åringen våres skal få ha sin kongelig pus i fred og ro der hjemme. 

 

Derfor er det så viktig at DU ikke slipper inn katten vår for å gi den mat, da den vet hvor den hører hjemme. I utgangspunktet prøver vi å holde Kongelig pus inne, men hvis han smetter ut går'n ikke langt ut i nabolaget, og han finner lett hjem. Men den er altså redd kattemamman sin. Likevel kommer den hjem når hun er ute på jakt. Jeg regner med at flyttelass-seansen var et uhell, men likevel må jeg vel si fra om det også: Ikke ta med deg katten vår noen steder heller, for vi er veldig veldig glad i den. 

 

Lærer tok kvelertak på elev

 

Når du sender ungdommen din til skolen regner du med at det unge hjertet ditt blir godt ivaretatt i løpet av dagen. Også om han eller hun i utgangspunktet er et skjørt løvblad som trenger tilrettelegging for å klare å konsentrere seg. Eller oppmuntring og ros for å greie seg gjennom dagen i det hele tatt. 

 

Noen mennesker bør jobbe i millitæret. Andre i butikk. Mens noen få av oss kan arbeide med mennesker. 

 

Hun så ham i dag igjen. De stikkende øynene. Hun tenker at hun neste gang skal glo inn i dem til han ser bort, og hater tanken på at hun så bort først inne på butikken i dag.

 

Eminem synger inn i ørene hennes "Are you on the edge right now? I wish that I could say I'm proud! I'm sorry that I led you down." Og hun vet med sikkerhet at læreren med de stikkende, narsissistiske øynene, aldri kommer til å beklage. 

 

Han hadde vært fin å ha i millitæret, men hørte ikke hjemme i regimet foran pubertale, usikre tenåringer.

 

Hege var et løvblad, og han var en farlig mann som ga henne engstelig hjertebank. Ingen visste enda, og minst av alle hun selv, at hun bar på gener med snev av sykdommen bipolar. Hege var skoleflink på barneskolen, og plutselig et virrvarr av fiasko på ungdomsskolen. Det var ikke det at mamma og pappa ikke prøvde. Nei, de stilte opp for hennr og ba rektor om at hun skulle få skifte klasse så jenta deres slapp den nedlatende behandlingen fra klasseforstanderen. For ungdommen begynte å bli både deprimert og med synkende karakterer. Som da læreren aldri tilkalte hjelp etter at hun hadde besvimt, ristet og vært grønn i ansiktet. Resten av klassen hadde litt av hvert å fortelle om da hun våknet på gulvet. Hege hadde falt med hodet rett inn i pulten til en gutt som satt bak henne. Skumle greier for en lærer å overse. Men han gjorde det, og hennes foreldre fikk aldri beskjed om mulig hjernerystelse. I stedet fikk hun ugyldig fravær hvis hun våget å dra hjem fra resten av skoledagen. Regimet var strengt. 

 

Tre år etter hun såvidt kom seg gjennom 9.klasse på Stokkan ungdomsskole, begynte ryktene å surre. Den kyniske læreren som systematisk hadde brutt henne ned og inn i depresjon over tre år, hadde i følge ryktene tatt kvelertak på en elev. Eleven hadde kalt ham noe stygt, slik ungdommer gjerne gjør når de blir utsatt for autoritære maktmisbrukere. Da hadde det kokt over en gang for alle for et voksent menneske som helst burde jobbet med ting. Eller mat. Eller noe som ikke har noe som helst med menneskelige relasjoner å gjøre. Hennes tidligere lærer tok kvelertak på gutten, og ble etterhvert sådan "tidlig pensjonist". Det hele ble dysset ned med et foreldremøte i all stillhet, og individuelle avtaler ble inngått. Sa ryktene. Og elevene jeg møtte flere år senere. 

 

Ja. Vi var problembarn, som man kalte det på den tiden. Dersom ungdommer med gryende diagnoser i det hele tatt kan kalles "problembarn". Ja, vi slet voldsomt med å i det hele tatt takle puberteten, vi som før i tiden kjente på det å være annerledes. Men å behandle ungdommer verre enn lorten på bakken, har aldri gitt særlig positivt utslag. 

 

For min del var det redaksjonen i Stjørdalens blad som ble redningen. De lot meg jobbe der og skrive reportasjer, og de ga meg tips og veiledende råd i forhold til skrivingen. Ikke at det noensinne ble nevnt av den gravalvorlige læreren min. En lærer jeg hver dag forsøkte å mote meg opp til å møte. Ei heller ga det noe utslag i norsk karakteren. Han kunne bare ikke respektere noe ved meg. Hat? Aner ikke, men det føltes sånn. 

 

Nå for tiden måtte han bare ha prøvd seg. Måtte bare virkelig prøvd seg på så mye som en saklig diskusjon både med meg, eleven han forsøkte å kvele, og alle de andre som har opplevd å bli mobbet av han. Læreren som hang oss ut foran resten av klassen de dagene vi ikke greide annet enn å skulke. Som skremte vettet av små bankende hjerter bare man rørte seg litt utenfor normen. Som laget dommedag hvis man skrev en uskyldig lapp i timen. Som tok kvelertak på en ungdom som ikke orket mer av sarkasmen fra en old fashion klasseforstander. For denne læreren hadde ikke peiling på empati i relasjoner. 

 

Fortidens skygge, du skal vite at jeg kommer til å se på deg til du ser bort. Hver eneste gang fra nå av. Jeg vet jeg så ned og bort da jeg så deg på 10årsjubileumet, og på butikken i dag. Men nå er det nok. Fra nå av skal du få deale med et blikk fra fortiden som du aldri skal få glemme, og jeg skal gjøre mitt beste for å gi deg et like psycho blikk som ditt eget lynblikk. For innerst inne vet du det så godt; det du gjorde var komplett feil, og selv om de du favoriserte var såre fornøyde, skal jeg love deg at det finnes mange her i byen som hadde fått en helt annen utgang av ungdomstida si dersom man hadde sluppet å forholde seg til en miks av Stalin og Hitler. 

 

Du ødela mye for oss, men vi er tøffingene du aldri greide helt å knuse. Vi er blikkene i gågata som aldri viker, hver gang du prøver å rule den øyenkontakten. Vi er røttene du snubler i. Vi er den delen av fortiden din der du som lærer feilet grovt. Vi er geniene med diagnoser som ADHD, bipolar og scizofreni, som du forsøkte å drukne i sølepyttene med de spisse, fordømmende skoene dine. Vi er her, og vi ser deg. Vi husker deg. Tro meg, vi glemmer aldri aldri deg. Den eldre mannen som var så sjuk i hodet sitt at han gikk løs på tenåringer på forskjellige måter fordi han ikke eide grenser for seg selv. Bare grenser for alle andre.

 

Og vet du hva? Du kan ikke kontrollere oss lenger. Er det ikke kjipt, det? At du kan ikke stanse oss mer. Ikke stegene våre. Ikke livsgleden vår. Og ikke blikkene våre.

 

 

Hun fikk meg til å gråte på Halloween

 

Lyktene brenner. Ding dong. Døren åpnes. Og der står en tre år gammel nylig to år liten gutt som ser opp på deg med store øyne og sier: "Kjaschj e' kjeeeep." Ved siden av står en flau mamma som leter etter et hull å synke stille ned i mens det hele pågår. En liten barnehånd får krafse nedi ei godteskål med innpakkede karameller, eller i løsgodteri med en skje, og i tillegg får han god hjelp av de som bor der på sin private ground. En privat grunn som vi nettopp har entret som om det var en selvfølge og komme her og komme her. Et bollefat. Trivelige damer som sier "ta to du", og så tar han tre. 

 

Det er tillatt tigging for en kveld. En omdiskutert kveld.

 

Kjære alle lyktebrennere som tok imot min lille spente sønn og hans pinlig berørte mamma i kveld. Vi feiret Halloween bare vi to i år, og jeg skal innrømme at det er lenge siden jeg har ledd så mye. For ingen sier "knask eller knep" søtere enn treåringen min. 

 

Men når vi surrer Halloween ned i sitt eget smør, er det en avtalt tiggerunde der tegnet i kode er ei lykt som er tent. Så tusen tusen takk til alle dere som tente lyktene for barna våre i kveld. Takk for tålmodigheten, og takk for at dere gidder. Ikke bare det, men dere synes ungene våre er søte. Så søte at dere vil gi dem en skikkelig spennende kveld med godterier som dere har brukt tid og penger på å handle inn.

 

Jeg blir så glad av å se 3åringen min så happy som dette. Ei dame i nabolaget her møtte vi da hun var på vei ut av bilen sin. Vi har aldri møtt henne før, men hun ba oss komme bort til huset hennes. Der lukket hun døren så minsten fikk ringe på og si "khjascj'e kjeeep", og så kom hun ut med en godtepose. Det pøsregnet, og selv om min lille glade gogutt hadde regnjakke på, hentet hun en paraply og ga til ham. En blå en med liksomører på. 

 

På vei hjem så jeg gutten min smile i regnet, lykkelig over å bli behandlet som om han kun fortjente det beste, hvor enn han ringte på. Da trillet det et par rørte tårer nedover kinnet mitt. Ikke bare ville hun glede ham med karameller. Hun ville ikke at han skulle merke noe til at det regnet på sin aller første Halloween. Jeg gikk der som verdens mest lykkelige mamma og gråt gledestårer i Halloweenregn.

 

Takk, takk, så innmari takk til alle dere rundt omkring i landet med tålmodighet, energi og barnlig glede nok til å gjøre barna våre glade. Takk for at dere gidder, gidder og atter orker.

 

Varm klem fra ei som lover å alltid tenne ikke bare ei, men to og tre lykter på trappa si, hver eneste Halloween. Blant annet fordi jeg vil være akkurat så cool som dere er. Jeg vil også være sånn mot alle de fremmede barna som ding donger knask eller knep når høstkulda har satt inn i mørket.

 

De skulle bare visst

 

 

 

Som Linda Vidala rapper om i låta "Emma": "Dere skulle bare visst det som vi vet!"

Men noe kan jeg vel dele, hva? Som. Som hva?

 

Som at æ har tusen tanka på en gang, likt en parallell sang. 

Dæm si det e adhd

Men æ trur det e trønderen i mæ som råde.

 

Som at det er teit å hilse på nikk framover, når en helst bør sleng hodet bakover.

 

Som at man ble for sen te deadline klåkka too late, med en idé som va wasted in the wait.

 

Som "Ironic" med Alanis morisette, og "...all around" med Wet wet wet.

 

Som wolf on the wall street, gone like a Trønder in the heat?

 

Ja "sånn går no dagan", dude. Itj for å vær rude,

men altså hey;

How to say?

I got the groove

and the crew

Cuz I'm a trønder

Dunder. I say dunder!

 

Tusen tanka, tusen tanka der oppe!

La mæ forklare, ikke be mæ stoppe:

Det går fortar enn lyset.

 Enn any shallow klyse.

Tusen tusen tanka

Som evige skavanka.

 

Æ bryr mæ ikke

Om dem kikke.

Dønn dønn dønn,

Don't need no gun.

Æ e Trønder

And you're all under

Trønder, trønder

gone all under.

 

Foten rister shake it

Dem si "calm a bit!"

Men hvorfor coole ned tankan?

Du veit, det bør være money i bankan.

 

Tusen, tusen av dem

Som å visp krem!

Men du bør

Stans før det blir te smør.

We need to move

Cuz we've got the f@#king grove.

 

Æ æ æ e trønder

And you're all under.

Trønder in the house;

But you're under like a ouse mouse.

 

Æ bryr mæ ikke

og dem e te å rikke

når æ ska ha "ja"

og dem si "tja"!

For æ e trønder,

og dem e all under

All gone under!

 

Jeg innrømmer det: min dialekt er ikke den jeg digger villest her i landet. Du skulle bare visst hvor trasig pinlig det kan være å snakke "æ" og "schjø" more than anyone else i hele verden. Når jeg blir sinna er jeg iallefall saved by Vesterålen. Da kommer det fram en slags nordlening i meg, dønn. Men å skrive trøndertekster, sånn ganske uten annen mening enn ment for rap; det er gøy!

 

Ha en dunder trønder kveld! Her på Lykketoppen har vi det ganske trønderkos nå ;)

 

 

Han er en magnet

 

Noen ganger i livet, kan man lene seg tilbake og nyte fruktene av alt man sådde i fjor. Jeg har en slik tid nå, der alt går min vei, og det jeg har jobbet for, gir fred, ro og harmoni. 

 

Det handler om menneskene jeg omgir meg med; og hvordan alle bånd gir mening når de er knyttet på en behagelig måte. 

 

Og det er en, han er ganske ny. En jeg ikke har kjent før på denne måten. Vi storkoser oss, og jeg nyter det faktum at det ikke er vinter i privatlivet mitt lenger. Nei, nå som vinteren kom snøende her i dag, entret sommeren inn i dagen min med humor, solskinn og munterhet. Jeg trodde jeg ikke ville ha noen nær meg ever again, men så tok jeg grundig feil. For det finnes en jeg gidder å spoone med. Kun en. Ingen andre tiltrekker meg.

 

En sjelevenn er en du bare dras mot, og hvis du nekter, kommer kulda til Narnia. Dersom du lytter til kropp og sinn, kan du danse i Narnias sommer intenst og med glede.

Nå som den første snøen har falt, er det min tur til å spise av sommerens frukter, og jeg fryder meg overrasket. For surprise surprise; man hadde ikke fryst til en kald stein-skulptur likevel. Og nå vil jeg bare enjoy that I feel alive, cuz it's my life. 

 

Det er så godt å være fri i sin tiltrekning, og vite at den friheten respekteres. Det å gå ut på byen og møte masse coole folk, for så å snike seg hjem til en varm kropp fordi man aldri dro ut for å flirte. Man dro ut for vennskap, og snek seg hjem til elskeren sin for litt privatliv. Akkurat det gleder jeg meg til, for han er en ekte magnet.

 

Og det beste av alt; det er stor forskjell på en elsker og en kjærest. Anyway; jeg digger ham, akkurat sånn som han er nå.

Du vil bli imponert over hva denne superpappan gjorde

 

 

2 hjem betyr barnefri annenhver helg. Så hva gjør denne barnefaren en lørdag han har begge barna? Jo, inviterer mamman på biffmiddag sammen med han og begge ungene hjemme hos ham.

Hvis man tenker etter, kan et godt foreldresamarbeid handle om å ta litt vare på hverandre i tillegg til det aller viktigste, som jo er å ta vare på de små. 

 

En glad pappa er en god pappa, og en glad mamma er en god mamma, er glade barn.

Siden vi kun vil det beste for ungene våre, ønsker vi hverandre bare godt.

 

For å glede barna hentet faren til barna meg i dag, og i baksetet strålte gutta om kapp. Det er uvant for dem å ha besøk av mamman sin i pappahjemmet, så dette gledet de seg til.

 

Nå skal vi kose oss glugg med biff og gorgonzolasaus, så dette blir et kort innlegg. Det kan jo hende barnefar trenger litt hjelp på kjøkkenet. Eller ikke. Jeg kjenner ingen som lager så god mat som ham. Jeg er en kjøkkentaper i forhold. 

 

God helg, over og ut fra oss 😉

 

Space art forbi polene

 

Tenk å vise fram uferdig kunst. Here we go, dette er første gang jeg maler på så stort lerret; og jeg elsker det! Det er altså ikke ferdig enda, men jeg må bare fortelle om hvilken beroligende effekt det har å sitte sånn og male bilde og glass, mens jeg hører musikk.

 

 

Som typisk underdog fra gjøkeredet, skal det en del til før jeg rusler bort til hippiekontoret mitt og maler. Gammel vane vond å vende, og man forventer liksom ikke det store av seg selv. Men når jeg først har satt meg ned er det befriende. Det gjør ingenting at man undervurderer sine evner. Da slipper man å ever bli høy på pæra si.

 

 

Det er space kunst som kan gjøre folk i godt humør, jeg liker å lage. Noe som kan lyse opp sinnet, slik jeg selv har blitt dreven i å lyse opp mitt eget bipolare hue. (Det rosa bildet til venstre på veggen har lille Even 3 år malt. Det knøttlille bildet til høyre på veggen malte min far en gang i tiden.)

 

 

Drømmen er en stor varm låve sammen med en gjeng kunstnere. Noe kollektivt og positivt. Det hadde virkelig vært noe med et slikt mega atelier. 

 

Hva med DEG? Bor det en kunstner i hjertet ditt?

 

Må du ta det så personlig?

 

Jeg skjønner at du tror det kan være at du muligens kanskje har et problem. Men det er for pokker ikke mitt problem. Særlig ikke i det du ødelegger festen min med forsvarstalen din. Du synes det smaker godt med vodka. Du mener pils er deilig. Du drikker ikke så mye i den store sammenheng. Alkohol er sunt. Bla, bla og atter bla. I know I said it before, men jeg sier det igjen: jeg er så lei av å være freakshowet ditt, når du er den største freaken her. Kan du ikke bare holde kjeft?

 

Drikker du melk? Super du juice? Cola med eller uten sukker? Liker du vann? Smaker det noe av vann? Tisser du brunt sier du? Skal du da drikke mer vann? Liker du aspartamsmaken i lightsaftene? Hva synes du, skal vi snakke om noe mer INTERESSANT?

 

For det skjedde igjen: nok en gang var det en sutrete liten tassi som tok det personlig at jeg bare nevnte det: nei takk, jeg er avholds. 

 

Folk flest tror at jeg har blitt til en slags observant dommer med kritisk nese fordi jeg er edru til enhver tid. De glemmer 3 viktige faktorer:

 

1. Jeg glemmer ca omkring klokka midnatt at de rundt meg har drukket seg fulle, og skjønner det nesten ikke når de begynner å snøvle og snuble heller, hvor fulle de faktisk er. Fordi jeg ikke tenker over det, men har det morsomt selv. Plutselig husker jeg: "Ahaa han er full ja, det er jo derfor han ikke klarer å snakke der han står og sikler."

 

2. Jeg er pretty high on caffein; altså jeg har drukket så mye koffein at jeg er i sprudleform selv. Ja, koffein står på ruslista når du er bipolar. Jeg blir svært hæppi av kaffe, og det går i ett oppi hodet mitt. Jeg har aldeles ikke lyst, mulighet eller konsentrasjon til å drive å bry meg med hva andre drikker og ikke drikker.

 

3. En av de viktigste grunnene til at jeg ikke drikker, sammenlagt med sykdom og medisiner, er at jeg rett og slett får det veldig kjedelig av å være påvirket av alkohol, i motsetning til kanskje nettopp deg. Jeg er annerledes. Jeg har det best på koffein, og føler meg ikke bedre enn deg selv om jeg er avholds og du ikke. Selv om du tror det.

 

Men jeg kan ikke snakke for mye om dette, tydeligvis, for da blir jeg pepret med forsvarstaler. Folk har behov for å forsvare det faktum at de drikker, nemlig, når de står ovenfor en som ikke drikker. Som om jeg noensinne tenker over hva i svarte fargeblyanter andre drikker og ikke drikker. 

 

Så. Må du ta det så personlig at jeg ikke drikker det samme som du drikker? Og tror du virkelig jeg med min ukonsentrerte koffeinhjerne går rundt og husker alt av din fyllekule, dagen derpå? Jeg blir også sliten dagen derpå, og du er ikke navlen i dagen min akkurat da, for å si det sånn. Det eneste jeg lett husker er dersom du oppfører deg som en usmakelig tassi høy på seg selv, ropende til meg midt i gågata så alle hører hvor fyllesinna du er på meg. Been there done that, og siden jeg aldri fikk noen unnskyldning, hører ikke vedkommende mer fra meg. Så jeg både husker og glemmer, jeg som deg. Bare husk en ting; ei lita greie: Du og fylla di er ikke senter i mitt univers, selv om jeg er edru.

 

Jeg har det mest spennende som edru. Og er det ikke derfor vi drar på fest; for å søke spenning? For min del innebærer det party, ikke å høre på alle grunnene til at du drikker alkohol.

Kan du skaffe meg en real DATE?

 

 

Ååååå jeg drar meg i håret og huffer meg. Nei nei neiiii nå er det "barnefri". Ja jeg vet jeg trenger det, men så er det ikke i det hele tatt det jeg har lyst til. Jeg vil bare kose meg med to heidundranes coole gutter i hus, og glede meg over hver eneste greie med dem. Smilene deres, de glatte kinnene deres, måten jeg kan stjele klemmer på, og de tar dem tilbake. Og jeg tar klemmen tilbake igjen. Og sånn fortsetter vi leeenge. Masse gode 3åringkoser og masse digge 8åringklemmer. Og nå må jeg savne dem helt til mandag! Grøss, gru og grussegrøss!

So what to do? Jeg har hatt så mange baller i lufta i det siste. Det har vært barnehage, feiring av 3årsdag, sosialt samvær på høyt nivå, operasjon, tannbehandling, skriving av reportasje for Bladet, maleprosjekter og hverdag med barna. Så jeg tenkte pusterom. Tenkte "nåh skal lufta gå ut av meg og jeg skal ikke legge noen planer at aaaall!"

 

Men nå er jeg mest gira på noe tull. Kanskje man skulle skaffa seg en morsom date, rett og slett? Sånnt har jeg ikke gjort på evigheter. Men hvor finner man en sånn da? For de datene jeg har hatt gjennom datingsider på nettet, de har vært hysterisk morsomme ja. Men ikke av riktig grunn. 

 

Det er ikke det at jeg er på leting etter en kjærest; men en gøyal kveld med en sjarmis mann. 

 

Så kjære leser; har du en date til meg i sjorteermet ditt? Han må ha sabla bra humor, ikke snakke stygt om xene sine, ikke blunke 50 ganger i sekundet mens han preker med heliumstemme, ikke drikke seg siklefull, og ellers være snill og grei. I buy my own coffée, og jeg danser ikke swing, men hip hop.

 

Vet du om en sånn en som jeg kan låne? 

 

Jehovas vitne som din venn?

 

Hun kan aldri dele min tro, og jeg kan aldri bli en del av hennes religion. I forhold til livssyn er vi enige kun når det kommer til en alkoholfri og nikotinfri livsstil, men jeg er om mulig enda mer ekstrem enn henne, fordi jeg ikke spiser unødig sukker og gluten heller. 

 

Hun er medlem av Jehovas vitner. Jeg er Helene. Bare Helene. Og Helene er aldri en del av noe hun ikke har tenkt ut selv, hva angår guddommelighet og åndelighet.

 

Hun tror på at hun skal vekkes til live etter døden, og en Gud som heter Jehova. Vi er venner, og vi respekterer grensene i vennskapet. Hun vet at jeg aldri i verden kommer til å takke nei til blodoverføring, og at jeg har mine tarotkort. At mine barn skal vokse opp fri til å bestemme sine retninger selv, og at jeg stødig i min private tro. Jeg er fri fra all religion.

 

Men venner. Det kan vi være. Så lenge hun respekterer meg, og jeg respekterer henne.

 

Er det mulig? Skikkelig i orden å være venner med noen fra Jehovas vitner som voksen? Ja definitivt. Vi kan ha lange og interessante samtaler, og jeg forsøker ikke å overbevise henne om at hennes tro ikke er riktig. Det har ikke jeg noe med. Hun kan tro på hva hun vil, og jeg kan tro hva jeg vil. Det er mennesket henne jeg liker å bli kjent med, ikke hvordan hun opplever sin tilhørlighet til gudommelighet. 

 

Fordommer florerer, men jeg liker å tenke sjæl. Hat og forakt er i mine øyne svært smittsomt. Men jeg er immun. Jovisst kan jeg være kompis med et medlem i samfunnets forhatte sekt. Det betyr ikke at jeg behøver å tro på det samme som henne. Det betyr heller ikke at jeg står i en posisjon der jeg har rett til å dømme henne. 

 

De som hever seg over andre er ikke stort bedre selv, enn de dem hever seg over. Gjensidig respekt varer så lenge den er gjensidig.

 

Ja jeg innrømmer med glede at jeg kjenner et medlem i Jehovas vitne, og at jeg digger å prate med henne. Jeg er oppvokst innen et helt annet livssyn, og er altfor preget av en mer humanetisk måte å tenke på, enn noen religion. Jul og påske feires med glede, men ellers holder jeg aftenbønnen min både privat og utenfor kirken. More like nøytral. Forever selvstendig.

 

Tenke sjæl. Man bør tenke sjæl. Og det gjelder ikke bare hvis man ønsker å holde seg unna religion, men også det å godta andre, selv om de skulle tilhøre en religion man er helt uenig i. 

 

Hun er ei snill og tøff dame som jeg gjerne tar en kaffe med. Mangfold og atter mangfold: la forskjellene blomstre og viske ut grensene mellom oss. Ikke så enkelt? Jo det er så enkelt som at hun hadde kuttet kontakt med meg dersom hun ikke respekterte mitt ståsted, som jo er langt fra deres ståsted. Eller omvendt. Dersom hun var av det slaget som ville overtale meg til å bli medlem, uten å respektere mine grenser, I would wave goodbye. 

 

Vi trenger ikke å vinke adjø. Vi kan drikke kaffe, snakke sammen, og unngå diskusjoner der vi vet vi er uenige. Synspunkter er en ting. Å messe for å overtale, noe ganske annet. Uansett kan man ikke hjernevaske en ferdig shinet hjerne. Jeg tok den rundvasken selv for lenge siden, så her finnes ikke et støvkorn å vaske bort. 

 

Jeg lover min pappa hvor enn han er nå, å for alltid holde meg til jul og påske, takke ja til blodoverføring, og forøvrig la all religion ligge i fred og ro. Han oppdro meg klokt, og jeg følger hans fotspor. Jeg ga ham et løfte en gang i tiden, om å for alltid være fri fra kollektiv samling av religion, tenke sjæl og bygge min egen tro. Det løftet må alle mine venner respektere, også de som velger å kalle det jeg kaller høyere intelligens, Jehova. Jeg tror på alt min far lærte meg, og med det har jeg kommet langt.

 

Vil vennskapet vare? Det vil tiden vise. Hvis jeg ikke er interessant å kjenne dersom jeg ikke joiner hverken sekt eller religion, da mister jeg også interessen for henne. Men hvis hun også senere respekterer den jeg er, standing outside, da er jeg all inn i vennskapet. 

 

Pappa måtte nemlig ha blodoverføring da han ble hjerteoperert på midten av 80tallet. Hvis han ikke hadde fått blodoverføring hadde jeg vokst opp uten far. Dette er et følsomt tema, da han var det snilleste mennesket i verden for meg. Pappa glemmer jeg aldri, og alle mine venner respekterer mine minner om en far som lærte meg stødige grunnregler i livet. Du pirker ikke i hjertet til ei ekte pappajente. Slikt kan få henne til å se rødt.

 

Aksept og respekt, de to ordene kommer man seg langt med, samme hva man velger å tro på. Og ingen, ingen, kan velge for deg.

Hva med deg? Kunne du valgt å være venn med noen fra en sekt eller en religion du selv aldri kommer til å dele troen på, hvis vedkommende respekterte dine grenser?

Kjæreste?

 

Jeg har landet i sofaen i stua, og kjenner hvor godt det er å være litt alene. Det er vel stort sett et behov jeg har ganske mye: å få puste ut all by my self. I dag har 3åringen min hatt fri fra barnehagen, og vi har vært ute på tur med ei venninne og barnet hennes. Vi har hengt med folk vi er glad i, og storkoset oss i hele dag. Sosiale. Det er det vi er. Så innmari glad i vennene våre, både ungene og jeg. 

 

Men alle har vi våre behov, og mitt er altså å trekke meg tilbake for meg selv og nyte litt ensomhet. Å la kattene hvile på magen min og bare la kjøkkenet leve sitt eget liv, slenge seg ned i sofaen og overse flekkene på stuebordet. Flekkene kan vente, mens jeg ligger her og glor på TV'n. Jeg vet at minsten fyller soverommet med søt liten guttepust når jeg skal legge meg, og alt er trygt og godt. 

 

Hva mer kan man ønske seg. En darling? Kjæreste? No way. How to say? Det er det absolutt siste i hele verden jeg ønsker meg nå. Jeg hadde takket nei til det, glatt. Det er jo så godt å ha det som jeg har det akkurat nå. Sist jeg prøvde, bare savnet jeg å være alene i stua mi, og lengtet etter alenetid så intenst, at jeg tror jeg skremte ham bort rent underbevisstisk. Som om det er et ord. Well. Kjæresteri og samboerskap er ikke noe for meg.

 

Om jeg savner å kysse? Dele spytt? Neeh. Akkurat nå ville det bare vært irriterende. Alt det andre? Nope. Det finnes butikker som selger alt du behøver, for å pakke det godt inn. Den gode samtalen? Jeg har det, med veldig mange. Satt til nærmere tolv i går kveld og skravlet den aller beste prate med herlige Siri, en god venninne av meg. I dag hadde jeg flere fine samtaler også. 

 

Kjæreste? Hva er det egentlig? Jeg er glad i så mange, men det er jeg selv som er min egen aller beste venn. Jeg funker best med å bo alene med barna. 

 

Aaah, dette singellivet er digg digg digg. 

 

 

Du har aldri lest noe så vakkert som teksten til Rie Aurora

 

Rie Aurora ❤ Jeg vil du skal vite at jeg aldri har lest noe så vakkert som teksten du har skrevet i innlegget ditt i kveld. Du er rett og slett en stor poet, og jeg skjønner hva du skriver om. Du er et vakkert vakkert menneske som skriver gull, diamanter og godt gjemte skatter. Du fortjener en klem i kvelden, og jeg sender den til deg akkurat nå. Aldri slutt med musikken i hjertet og poesien fra ditt nirvana. Se inn i øynene omkring deg og hev hodet; vær stolt av den du er. Du er her for å skinne 😚

 

Les Rie Aurora's nydelige tekst i linken: 

http://m.rieaurora.blogg.no/1508957959_til_den_det_mtte_ang.html

Å tjene penger på bloggbarn

 

 

 

Velkommen til 2017. Nye ord som "bloggbarn" og ferske uttrykk som "eksponering på facebook" har tatt sin plass i tiden, og biler tuter rundt på strøm mens teknologien når nye høyder. Det finnes "smarte hus" og telefoner som vi kan bære med oss, titte på, fikle med og klikke over hvis vi mister dem på asfalten. Eller i do. Begge deler like ille. (Jeg møtte en gang en fyr som fortalte at telefonen han holdt i hånda hadde havnet i do. "Han hadde bare tørka den etterpå".)

 

Velkommen til framtida skal du være, men det er desverre en ting jeg tenker litt på for tiden, som har vært i fokus i media i det siste, og det er begrepet "bloggbarn". 

 

Vi har morgenstund. Minsten har fri fra barnehagen fordi han og jeg skal på tur med en venninne og hennes barn i dag. Jeg ser treåringen har tatt av seg sokkene og det virker som han fryser litt, selv om stua er varm. Jeg spør om han vil ha et pledd over. Det vil han. Så sier han noe til meg om tegnefilmen han ser på. Da ser jeg ham i øynene og svarer smilende. Han har nettopp spist frokost.

 

Alt dette er hans behov. Jeg som mor skal passe på å dekke hans behov. Så hva med hans behov for personvern og retten til en barndom i fred og ro? Er det mine behov for å skryte av barna mine offentlig som skal komme først, eller er det behovene til ungene mine som skal ruve over alt? Svaret sier seg selv. Det er barna som kommer først. Guttungene mine trenger ikke bare pledd, mat, bad, kos, stell og trøst. De har behov for at jeg verner om deres identitet og beskytter privatlivet deres. Den første gangen jeg lærte om dette med å beskytte barna på bilder offentlig, var på kurset til Marte Frimand Anda, som står bak bloggen Casakaos.

 

Her inne på forbipolene kan jeg på noen uker snu det hele til big business og tjene penger på bloggen. Alle bloggere kan, ved å stå på litt ekstra, earn money. På mange måter. Hvis et innlegg havner som en farsott på internett kan man havne på toppen av topplistene, og utfra hvor lenge man ligger der oppe, får man lønning fra blogg.no. Eller man kan inngå reklameavtaler, og tjene på det.

 

Jeg fikk problemer med å stå for begrepet "bloggbarn" da bloggen ble preget av litt reklame og en del toppliste-plasseringer. Jeg har hittil vært forsiktig innen business, men hva hadde ansiktene til barna mine der oppe på toppen å gjøre? Barnearbeid? Hvor kom de inn i bildet? "Hjelpe mamma å gjøre bloggen interessant ved blottlegging av ansiktene deres"? 

 

Noen barn er selvsikre, og mange barn er sårbare. Noen barn kan tidlig stå foran speilet for å lete etter feil, og har helt andre behov enn bloggerforeldre som knipser bilder i hytt og pine. Langt mindre at disse bildene ligger på framsida av bloggtoppen, på lik linje med framsidene av VG og Dagbladet.

 

De små trenger en mamma som setter seg ned og viser alle de nydelige trekkene i det speilbildet, og minner om at utseendet ikke er all verden. De trenger en pappa som garanterer å respektere null fokus på utseendet ved å poste bilder av dem på nett. De behøver et trygt og rolig personvern, og å konsentrere seg om lek, lekser og kids stuff. 

 

Hvis jeg skal ta bilder av dem hele tiden, vil de bli overbevist om at det som er viktig er hvordan de ser ut. Jeg skjønte ikke dette før, og kan ikke fokusere nok på forvandlingen nå. Det er fullt mulig å drive en blogg uten å eksponere ungene mine for dere. Dere har ikke behov for å se ansiktene til mine skatter, og sånn er det bare. Det må jeg som mor forstå. Når begynte vi å bestemme oss for at alle andre ville se på barna våre til enhver tid? Når ble det greit å tjene grove penger på å vise fram det kjæreste og mest forsvarsløse vi har, for hele verden? Uten at de noensinne rakk å bli myndige nok til å svare et høyt og rungende NEI. 

 

En god del må slettes her inne på bloggen, og det er ikke jeg selv som avgjør hva. Vi må nok sette oss ned med både facebook og blogg, og ta noen bestemmelser. To gutter er sjefene, og inntil de blir store nok til å ta slike viktige og svært alvorlige avgjørelser, må disse innleggene skjules for public. 

 

Det er lov å trampe i salaten. Men du blir ikke stående og stampe i paprika, tomat, spinat og agurk, sant! Du kommer deg videre og spiser ikke av samme salat som du før så klumsete tråkket i. 

Jeg har trampet og tråkket; og som blogger: sluttet å stampe. Barna mine skal slippe, og dere skal slippe. Ekspertene har talt, og det er altså mulig å snu, og unngå samme salaten i framtida. Hvilke barn kan si akkurat nå, hvordan eksponering av barndommen føles om 20 år?

 

 

Denne mannen tror kvinner liker bildene han sender dem

 

 

...og dersom han fortsetter, kan det jo hende jeg får lyst til å anbefale denne facebookprofilen offentlig, sånn at flere damer får "glede" av disse bildene som sendes, slik han påstår å hevde at virkeligheten er.

 

Kll

 

 

 

 

Ung kvinne misforstod, og drakk av doen


 

Jeg blir ofte completely misforstått. 

Lenge lurte jeg på hva det var med folk

Så fulgte noen år med: Hmmm, kan ALLE dem være så trege, eller er det MEG det er noe galt med?

De siste årene har jeg tenkt: Det ække dem. Det er meg. Det er JEG! Det må være noe skikkelig snålt med min måte å kommunisere på. Eller?

Derfor er det på tide med en aldri så liten gjentakelse. Let me repeat myself:

 

Det er altså meg det er noe misforstått galt med, og her er et par eksempel på at det er jeg selv som både dummer meg ut og gjør meg selv misforstått. Here it calmes. Nei comes. Kommer. Nei. Her kommer det:

 

Jeg skulle fortelle noe til min svigerinne Astrid, og var godt i gang med å fortelle om en gang jeg helst ville drikke vann fra en kjøkkenspring, da jeg skulle forklare en dame at jeg ikke ville drikke vannet fra springen på en do. Plutselig stod jeg på stuegulvet her foran Astrid, og tok meg selv i å si: "Ja, altså, æ ville jo itj drikk mer av dassvannet. Ærlig talt!"

Forstå den, den som kan. Som om jeg som ung kvinne misforstod, og drakk av doen.

 

Etterpå skulle jeg fortelle Astrid om at babyen min bare tisset gjennom Rema-bleiene, at vi hadde bytta til Pampers, og avsluttet med: "Han tissa bare gjennom, så æ dreit i de derre Rema-bleian, og kutta dem ut!" 

 

Pappan til barna mine ringte for å spørre om noe praktisk før skolestart. Plutselig "ramlet jeg litt ut av samtalen" i det jeg så inn i de fortryllende fine øynene til babyen min. Etter en stund hørte jeg det selv. Jeg satt der og sa inn i røret: "boddigoddi goggaga bottibo beibispjåkbotji...botji.." og satte i gang med å forklare herr barnefar at jeg ikke snakka til han.

 

...akkurat som jeg noen timer før hadde forklart Astrid at jeg ikke drakk dovann. At "dass-vann" på Helenespråket betyr "vann fra springen på dass."

 

... og at "æ dreit i Rema-bleian" som bare kan bety å gjøre fra seg i Rema-bleier, på Helenespråket faktisk betyr å "gi blaffen i Rema-bleiene og kjøpe pampers i stedet. ...nå ble dette nesten reklame, men jeg kan ikke se at å skrive om voksne som gjør fra seg i beibibleier faktisk selger de andre bleiene. 

 

Ingen tvil. Det ER jeg som er tard innen kommunikansjon. Gått for lite skole. Lært for få ord å variere med. Bør begynne å løse kryssord, så folk ikke klør av seg spørsmålstegnhodene sine og tror jeg både drikker dassvann, driter i bleier og snakker beibispråk. Blanding av katt og beibi.

Så: Ha relativt høy takhøyde under en prat med meg, da jeg kommer fra en annen verden og snakker et annet språk. Lett å lære. Gi det noen minutter.

Botji botti gogaga 😽👶🚽

 

Tekst og bilde fra 2015

Hun henger over meg, men han elsker meg!

 

 

Hun vandrer bak meg som en evig skygge; og passer på å minne meg på hvor jeg kom fra. Hvis jeg ser meg over skuldra, så er hun der. Hun er fortiden som noen ganger skremmer meg. For jeg har to barn å være mamma for, og det er alt for meg. Alt må være i orden så hun ikke prikker meg på skuldra mi med pekefingeren sin. Mammakritikeren min: "Er du en bra nok mor i dag? Hilsen fortida in your face!"

 

Vaske hus. Betale regninger. Ordne avtaler. Rydde kjelleren. Støvtørke midten. Lage mat. Rundvaske loftet. Ta medisiner. Aldri røre alkohol. Passe på kostholdet. Trene. 

 

Alt dette er fasaden, og den må være i orden. Ikke for naboene eller vennene våre. Men for pekefingeren fra fortiden. Innom fasaden er det viktigste. Som klemmene, badene, solkremen faktor 50 og ullundertøyet.

 

Sometimes. Noen ganger. Blir jeg lamslått redd, og overbevist om at jeg ikke greier dette, siden min evige skygge fra fortida er meg selv. Jeg kan ha lagt barna, og bli liggende og se ut av loftsvinduet i skråtaket. Da ser jeg på stjernene og noe heavy slår meg ut. Et øye som ser meg fra fortiden. Som i: duger du virkelig til dette da? Hun ramser opp alt jeg ikke har. Når jeg har roet meg, svarer jeg at jeg har kjærlighet å gi dem begge to. Gutta mine får omsorg og kjærlighet. Da får det duge. Da er jeg mamma bra nok. Frisk nok.

 

Jeg er hun som ble så syk som 17åring at hun måtte tvangsinnlegges. Jeg er hun som aldri rakk å utdanne seg. Hun som alltid bare rømte. Som stakk av fra alt. Jeg er 18åringen som fikk elektrosjokk. Hun som ble innlagt så mange ganger at hun per dags dato ikke aner hvor mange. Jeg er hun som ble så psykotisk av bipolar at hun ikke dugde til den største oppgaven i livet sitt. Som gråt seg livredd gjennom flere år etterpå. 

Det var meg det.

 

Og her sitter jeg i ei lun, ryddig og ren stue med en snill katt på fanget og en fornøyd 3åring som ligger på magen i den samme sofaen og ser barneTV. Loftet er nyvasket, og kjøkkenet like så. Vi har spist gryterett til middag, og minsten får muffinsrester etter bursdagsfeiringen i går. Ingen vet, men jeg vet. Hvor nervøs jeg blir, og hvor det koker inni meg når jeg skal prestere. Å arrangere bursdagsselskap for barna mine, å hente i barnehage og skole; det er så kontrastfylt til min fortid som overhodet mulig. 

 

Jeg prøver å være avslappet. Lar koppene stå litt på bordet etter middagen. Det er øyet som ser meg fra fortiden, i det jeg ikke greier å la være, men må rydde etter en stund.

For reglene er annerledes for gjøkeredets hovedgjøk, enn for resten av verden. Andre kan ha det så messy de bare vil. Jeg kan ikke, for da blir jeg redd. Ingenting omkring mine elskede barn må minne på om noe som ikke er bra nok. Alt skal alltid være trygt og godt for ungene mine, og jeg jobber for det hver dag. 

 

Sånne som meg tar ikke slikt som dette som en selvfølge. Sånne som meg er for preget av fortiden til det. Jeg vil nok alltid kjempe mot en svunnen fortid med nebb og klør for å bevare hverdagen rundt ungene mine trygg, frisk og harmonisk. Alle valgene jeg tar handler om det. Det sier seg selv at kritiske røster ikke har plass i mitt liv. Til det er denne tilværelsen for skjør; og jeg for takknemlig. Ja, jeg takker hver dag for at jeg har blitt til en mamma som fungerer, og for at jeg får gi kjærlighet og omsorg til barna mine. 

 

Øyet ser meg fra fortiden, og pekefingeren minner meg på at ingenting av dette er noen selvfølge. Jeg har en story, og den er langt utenfor normen. Jeg tør ikke tråkke feil, og vet godt hva jeg har å miste. Det er mitt ansvar å sørge for en happy ending, når den dagen kommer. Litt av jobben er å tone ned. Å la støvet samle seg i trappene uten å vaske seg hoftesliten. Å la smulene lage landsbyer under sofaen i noen uker til.  Dessuten kan de skitne middagskoppene stå enda en time, for de løper ingen steder. Da vi hadde bursdagsgjester i går var utsikten ut vinduene avslørende preget av tuemønster og flekker. Cool down, Helene; it's ok. 

 

Og når 3åringen min ligger der på hodeputa mi og vil ha nit, mens han sier: "Mammaaaa. Duu. Æ æljskje dæ!" Da vet jeg at jeg er god nok. Når han sovner noen minutter senere, med armen omkring meg og den andre hånden rundt øret sitt, vet jeg at jeg greide det denne dagen også. Kvelden er i boks, og selv om jeg ikke helt fikk ting til å funke før i tiden, så duger jeg nå. Jeg er mer enn god nok, pekefinger. Nåtiden er viktig. Du er fortiden. Hold deg der, for barna mine elsker meg, og det er bra nok.

Til deg

 

 

Kanskje rusler du rundt i mørke gater. Kanskje kjenner du høstløvet knase under føttene dine. Mulig er det, at de alle har mistet troen på deg. Det kan hende du går veiene dine alene, og at du har gjort det en stund. 

 

Kanskje sitter du i ei institusjonsseng og undrer på hva du skal gjøre med livet ditt. Kanskje munner alle tankene dine ut i tanker om døden. Mulig er det, at ingen gidder å ringe deg lenger. Det kan hende du holder på å gi opp, og at det har vært sånn lenge.

 

Du puster. Du peser deg opp bakke etter bakke. Du freser og banner. For livet er ikke enkelt akkurat nå. Så reiser du deg opp, bare for å få øye på en ny fjelltopp.

 

Men jeg har ikke glemt deg. Hvem kan glemme en sjel som deg? Humoren du delte. Tegningene du tegnet. Måten du danser på. Stemmen som sang. Så vakkert. Så vakkert. 

 

Du må ikke glemme, du heller. Ikke glemme at det finnes muligheter for underdogs som oss. Forskjellen på a4-folk og deg er bare at du er utstyrt med en tryllestav. Mens mulighetene finnes åpenlyst for de fleste andre, må du trylle og skape dine muligheter. 

 

Fordi du er en original. 

 

Du vet; jeg var på kanten selv. Jeg ruslet alene i høstløv og prøvde å ikke lage for høye knaselyder. For jeg ville ikke at noen skulle legge merke til meg. Jeg satt i den institusjons-senga og hadde tanker som alle munnet ut i døden. Men jeg var fanget der, for jeg turde ikke dø. 

 

Så jeg holdt ut. Ikke fordi jeg var en tøffing, nei for jeg var livredd. Men fordi jeg ikke turde å gi opp. Så ble jeg mamma, og fikk noe å leve for. 

 

Jeg er ingen perfekt mor. Jeg har hverken bil, høy utdanning, eller en fast a4jobb. Sånn sett er jeg vel rett og slett en fiasko i mange sine øyne. I mine egne øyne er jeg er suksess. Jeg er mer enn fornøyd med meg selv.

 

Kjære underdog. Du som er forlatt, undervurdert og misforstått. Samfunnets multikunstner uten redskap og verksted. Du som synger som ei lerke og danser som høstløv, men som ikke høres i stormen. Du er bedre enn dem. For meg er du mer interessant enn de dømmende stemmene som aldri ga deg en sjanse. Du er mer. Du er bedre. Du hører hjemme her. Og du, du har så mye å lære oss. 

 

Løft hodet ditt og ta en titt omkring deg. Vi er mange omkring deg som en gang i tiden gikk alene rundt i høstløvet og knaset. Da kvelden kom gikk vi og satte oss like alene i en seng på en institusjon. Der ble vi både feilmedisinert og feilbehandlet før vi kom fram til noe som fungerte for oss. 

 

Noen skled og ramlet på rusen. Noen brente seg på ensomheten. Noen ga opp, andre reiste seg. Alle hadde vi valg som vi tok. Ingen andre kunne ta de valgene for oss. 

 

Har du falt? Gjør det vondt? Gir du opp? Kom igjen og reis deg; du er den eneste som kan i ditt liv. Ring meg om du vil, jeg vil snakke med deg. Jeg ser deg. Vi ser deg. Du kommer aldri til å finne ut hva framtida ville gi deg, hvis du gir deg når det stormer som verst. 

 

Se hva livet ga meg. To barn, et koselig hjem, mange fine vennskap, god mat, drikke, rene klær, myke sengetøy, og muligheter for å skrive. Og skriving er min kunst. Det er det jeg vil holde på med. Jeg kom meg gjennom flere stormer, og begynte å trampe hardt i høstløv. So what om de andre hørte meg; en bråkete underdog er bedre enn en stille og usynlig overloaded underdog.

 

 

Ikke gi deg nå

for du skal opp og stå.

Reis deg opp, 

ikke stopp!

Du din fighter

tenn din lighter,

kom igjen!

Don't ask when.

Gjør det nå,

for du må forstå

at du er rå!

 

Ta min klem og la den varme, du er verdt mer enn vrede og harme.

 

Fra forbìpoléne til DEG ❤💙❤

Klimatolog: "Norges byer har ikke vannsystemer laget for å takle all nedbøren!"

 


 

 

I forhold til klima, vær og global oppvarming tok jeg den 27.07 i 2015 en prat med klimatolog Stein Kristiansen ved Klimaavdelingen Metereologisk institutt. Det var mannen som kunne gi meg både klare svar og nøyaktig informasjon. Nå merker vi effekten av det han påpekte den gangen: Norge har ikke kapasitet til å takle all nedbøren som følge av Global oppvarming, og det vil koste mer enn dyrt å fikse det.

 

Ivrig fortalte den dyktige klimatologen om to helt forskjellige typer vannstand-økninger. Om at dersom Nordpolene smelter, vil mye mer solstråling bli tatt opp av varmen. Alt øker i mengde når det blir varmere, så vannet i havene vil bli varmere og deretter øke i mengde. 

 

Dersom Grønnland og antarktis smelter, som er is på land, vil også vannmengden øke, men da fordi vann vil bli tilført havene.

 

"Regionalt vil forventet økning f eks i Nordnorge bli ca 70 cm i havet langs kysten, og  ca 60 cm langs Trondheimskysten." Sa Kristiansen.

 

Videre fortalte han at det ville komme mer nedbør for hver regnskur. Kraftigere nedbør, i sammenheng med mer fuktighet til stede i atmosfæren.

Han ønsket å poengtere noe veldig viktig: "Man skal være klar over at f eks Trondheim by, ikke har vannsystemer laget for å takle å drenere alt dette vannet bort fra gatene, og at slike vannsystemer vil komme til å koste milliarder."  

 

Nå kan vi altså erfare det riktige i hans viten, i det Norge ikke har vannsystemer til å takle denne nye type flommen, forårsaket av global oppvarming og dens pregede nedbørsøkning.

 

-"Nye fiskearter vil komme til å finne veien til våre nordiske hav, og nye fuglearter vil hilse på Norden i årene som kommer. Arter som Moskus og Reinsdyr vil slite med å overleve her. På 30-tallet var det økt menge med Villdvin i Sverige, kontra mindre mengder Villsvin på kaldeste 60-90-tallet. Det vil bli gjenopptatt økning i denne dyrearten her til lands i disse dager." Sa klimatolog Kristiansen på sensommeren i 2015.

 

Vårt klima er naturlig varierende. Men selv om været varierer normalt, betyr ikke dette at den globale oppvarmingen er i gang? Er det overhodet mulig å stoppe den? Spurte jeg vår ekspert.

"Nei, å stanse den globale oppvarmingen kan jeg vanskelig se for meg" sa han. Og fortsatte: "Dagens mennesker er for avhengig av fossilt brensel til å stoppe dette helt. Vi hadde neppe overlevd uten vår moderne måte å leve på. Dette er godt i gang, og vi kan ikke stanse det. Ikke helt iallefall."

 

 

 hits

"Live Nelvik, har det klikka for deg?"

 

Dette er så langt som jeg kan gå. Dette, og blurete bilder der ansiktene er så og si visket bort. En toåring og en åtteåring som bestemmer selv. Før var jeg blind. Internett la seg rundt kloden som det nettet det er, og så kom facebook. Jeg postet bilder av en da 3 år gammel Mathias, som de fleste andre foreldre. Så kom blogg, og jeg startet min bloggkarriere like blind som den gang Marc Zuckerberg introduserte oss for ansiktsboka.

 

Live Nelvik tar fortidens forbipolene på kornet, i det hun lørdag 21.oktober 2017 sier på God kveld Norge omkring det faktum at hun ikke deler bilder av barna sine på sosiale medier:  "Det handler ikke om at jeg er profilert, men om at jeg ikke synes man skal legge ut bilder av barna sine for å få en feedback som gir mor eller far en god følelse."

Jeg ville sagt det samme til meg selv på den tiden, som hun sier nå. Men med andre ord, som i: "Hva i alle dager er det du holder på med, Helene? Har kua glemt kalvetiden, eller hur?" På den tiden ville jeg sagt: "Live Nelvik, har det klikka for deg? Klart jeg vil vise fram barna mine!" 

Men de er ikke "mine". De er til låns. Deres rett på privatliv og personvern er viktig 

 

Jeg tenker tilbake på meg som ungdom. Jeg som skulle vise fram fotoalbummene på loftet hjemme hos mamma og pappan. Og den jeg skulle vise albumene fram til, var mitt hjertes utkårede. Vi skulle være sammen hele livet, og han skulle flytte til byen der jeg bodde. Jeg var så forelska, og det betydde så mye for meg hva han syntes om meg. Jeg var jo bare 16 år. 

 

Men jeg klappet sammen album etter album, rett foran ansiktet hans. Han spurte om han ikke fikk se, og jeg ristet på hodet. Flauere enn flauest, og meget meget forlegen. For. I det ene albumet var et bilde av meg som treåring med rene surleppa. Et skjevt sutretryne, med andre ord. Jeg satt på en benk sammen med to gutter og søstra mi, og var tydeligvis både sur og lei meg. At jeg var forferdelig stygg da jeg var sur og lei meg, var det ingen tvil om. 

 

I det andre albumet stod jeg som 13åring foran bilen til foreldrene mine. På det bildet var jeg i mine egne øyne forferdelig grusom å se på. Og slik fortsatte det; meg i ferskenrosa laksefargeinspirert lang genser. Meg i andre klær jeg aldri ville gått i som 16åring. Meg i album der jeg på visse bilder ikke helt hørte hjemme. 

Jeg ristet, og ristet, og ristet på hodet. Han fikk ikke se. 

 

Heldigvis vokste jeg opp på 80tallet. Jeg kunne rive i stykker bilder, og aldri kunne noen se de igjen. Dette var jeg for snill og veloppdragen til å gjøre, men jeg kunne ihvertfall klappe igjen fotoalbum og tviholde så typen ikke så meg på mitt verste. Ingen uansvarlige voksne blogget om meg. Ingen skjemte meg ut for hele verden til jeg ble het og svimmel av sjensanse og ubehag. Ingen eksponerte mine skjeve sutretryner for hele verden da jeg var 3 år. Og jeg behøvde ikke å forholde meg til fortiden min in public som 16åring. I stedet hadde jeg en viss kontroll.

 

Kjære Live Nelvik, jeg trenger sånne som deg. For på facebook må jeg fortsatt skjerpe meg, der jeg på blogg forlengst har begynt å bruke vettet etter alarmerende uttalelser her og der på nettet. Det har nådd fram, og jeg har blitt et ansvarlig mammablogger. Dessuten er 8åringen min veldig streng på dette.

 

Nå minte du meg på det igjen, Live. Takket være deg skal de samme reglene fra nå av selvfølgelig gjelde 3åringen min! Han skal spørres på lik linje med 8åringen min: Kan jeg poste dette bildet hvor ansiktet ditt ikke vises? På blogg må jeg vente litt enda før han blir stor nok til å bestemme seg. Han er for liten til å skjønne konsekvensene. Og så har vi facebook da; der må jeg bare skjerpe meg asap. 

 

For det blir noe annet enn det var i 1996, den dagen barna mine blir ungdommer, og ikke har noe fotoalbum de hoderistende kan klappe igjen. Lenge før den tid må jeg sette meg ned og ta praten med dem. Den praten som handler om delete. "Beklager, bildene havnet på nettet, og det var min skyld, men la oss gå gjennom facebook og den gamle delen av bloggen for å slette de bildene som framkaller het sjenanse og flau følelse."

 

Hvordan kunne jeg være dummere enn et brød full av gluten, og teitere enn et pinlig fotoalbum fra åttitallet? Du har rett, Live. Og det har langtfra klikka for deg. Jeg som mor, behøver slike strenge oppvekkere som det du kom med i God kveld Norge i går. Så: Takk, jeg er nå enda mer bevisst hva angår mine barn og publisering av bilder der de kan gjenkjennes.

 

 

Fra første øyeblikk

 

Kjære lille vennen. For 3 år siden var jeg i lykkeland da jeg så deg inn i øynene for første gang. Jeg sa: "Å hei, der er du ja. Deg har jeg jo møtt før!" Det glapp ut av meg, fordi det var det jeg følte da jeg møtte blikket ditt. Jeg kjente deg godt.

Storebror og pappa var stolte som bare storebrødre og pappaer kan bli, og du sjarmerte vettet av mora di. Jeg hadde kjøpt inn bittesmå ullbodyer, og første gang jeg kledde på deg var det den grå med orange søm jeg skulle prøve å ta på deg. Trillestellebordet stod vendt mot vinduet, og der lå vakre lille du. Så uendelig verdifull for meg. Jeg tenkte, nå har jeg to barn å elske, så heldig jeg er. Livredd forsøkte jeg å kle på deg, mens tankene eksploderte i hodet mitt. Hva om du fikk vondt? Enn om du datt ned? Men det gikk bra. Jeg gikk rundt i barselavdelingen på lykkebobler. På skyer. For jeg falt for deg fra første øyeblikk.

 

Vi er fortsatt i lykkeland alle sammen; hva var livet uten deg? Du er spesiell for oss. Gratulerer med dagen, Even, nå er du en av de store gutta i barnehagen, og barseldagene er long gone 😙 Vi er glad i deg akkurat akkurat som du er. Samme hva framtida bringer deg, skal du vite at du aldri trenger å streve for at vi skal være fornøyde med deg. Vi var mer enn fornøyde fra første øyeblikk. Du er mer enn god nok, og du kan aldri endre på hva vi føler for deg 😙 

 

La meg alltid fortelle deg litt om første øyeblikk. For jeg følte så sterkt, at jeg hadde møtt deg før. Det er noe av det største jeg har opplevd, og kan bare måle seg med første gang jeg møtte storebroren din. 

 

Takk for at du kom til, og hurra for deg: Gratulerer med 3årsdagen din 😙

Denne gutten fikk seg en overraskelse etter barnehagen

 

 

Liten tassi ruslet til barnehagen i formiddag, intetanende om overraskelsen som ventet noen timer senere. Snart tre år og med sommerfugler i magen sin, for hver dag passer han på å minne mamman sin på at han ønsker seg Blaze og monstermaskinene lego, Pysjheltene figurer, Karius og Baktus bok, Ole Brum bok, Minions, og nå spidermanklokke. For det ble krise da han skulle hentes i dag. Klokka til en annen gutt var plutselig Even sin, men det stemte jo ikke. Det ble en svær og gråtende kamel å svelge for den lille gogutten, så nå har han utvidet ønskelista si. 

 

Det han ikke visste var at både storebroren og pappan var med da mamma skulle hente ham i barnehagen i dag. 

 

Vi er to foreldre som bruker å stille opp for hverandre, begge veier. I dag skjedde det noe som gjorde at det var min tur til å være der. Sist var det pappan som kom kjørende med bandasjer til operasjonssåret mitt. I dag var jeg som selvfølgelig ikke nølte. Med hva får dere ikke vite, for dette er en blogg der jeg er nøye med å ikke henge ut folk, og jeg tror pappan til barna mine vil ha privatlivet sitt i fred. 

 

Poenget er en drømmeutgave av et foreldresamarbeid, som i "Can we still be friends?" Of course we can! Vi er bedre kompiser enn vi noensinne har vært, og utgjør to deler kvalitet i et solid foreldresamarbeid. Min eldste sønn bor jo fast hos ham, og nåde den som hadde kødda med det. Der har han det like bra som han ville hatt hos sin mor, og der skal han bo i fred og ro. Barna først. Alltid. Ingen kunne dessuten fulgt opp samvær bedre med lille Even på snart tre år, enn denne pappan. Han har vært der jevnt og trutt helt siden barselavdelingen, og kommer aldri til å svikte den lille gutten. En gutt som elsker pappan sin like mye som storebror, og som får både snakke om det og ringe pappa så mye han vil mellom samværene.

 

I dag endte vi opp med å kjøpe taco, og is til milkshake, og så samlet vi hele gjengen i stua her på Lykketoppen. Barna ble kjempeglade, selv om trassen i tassen er relativt framtredende for tiden. Og spesielt i dag, etter den fancy klokka han måtte gi fra seg.

 

Hipp hurra for supert foreldresamarbeid rundt to gutter som kun fortjener det beste. Jeg er sikker på at pappan til ungene og jeg har bedre kommunikasjon vi, enn mange som bor sammen. I morgen skal det handles bursdagsgaver, så da møtes vi i Trondheim for å gjøre ting enklere.

 

Som mor føler jeg meg trygg. Dette er en fantastisk bra situasjon. Takk til pappan til barna mine, som var med på å legge all fortids hun og katt bak seg, og skape en vennlig atmosfære rundt goguttene våre, som vi tross alt elsker begge to. 

 

Og har DU tenkt på det, at selv om det er kvinnen som bærer frem barn, så er mannen i stand til å ta seg av unger like bra som henne? Er du blant de som ikke tror det? Da har vi bevist det motsatte. Husk det finnes både og av begge kjønn. Akkurat pappan til mine barn er av den typen mann som har masse kjærlighet å gi smårollingene. Så finnes det menn som ikke er sånn, og kvinner som ikke er sånn.

 

Nå skal vi lage to bursdagsselskap i tiden som kommer. Et her på Lykketoppen og et hos pappan. Jeg tror par som bor sammen lett krangler om sånnt. Vi er i den situasjon at vi ikke er par; men venner som ønsker hverandre alt godt, så jeg er klar for å gi jernet og gjøre mer enn min del av jobben, med glede! Teamwork med bra resultat er mye gøyere enn kliss, klass, krangling og luftslott 😉

 

Kjære blogger

 

Tror du jeg vil lese bloggen din? Er den noe for meg?  

 

Jeg kommer tilbake til det. Først skal jeg bare skrive fra meg litt. Vi behøver ikke å finne oss i alt her i verden, du og jeg. Ja, det er lov å benytte seg av ytringsfriheten og få frem sine meninger og synspunkter. Nei, det kalles ikke å henge ut noen, dersom vedkommende selv deltar innen media og sådan har satt igang en debatt. Det å lage debatt og påvirke verden, det er innafor. 

 

Så du er blogger. Ja, da vil du finne ut at det finnes prinsesser som prøver å sette på deg munnkurv. Som om de bestemmer hva som er innafor og hva som ikke er innafor. Som om de avgjør hva som er en god blogg. Slike lesere vil du ikke ha, anyway. Kom igjen, benytt deg av ytringsfriheten din og gi blanke i selvutnevnte wannabe divadommere. Husk at smaken ikke bare er som baken. Den er ikke bare delt i to. Den er som håret ditt; svært mangfoldig, og i meget mange varianter. Du kan ikke please alle forskjellige hårstråene på hue til ei prinsesse. Er det ikke godt å vite? Ikke alle vil bli fornøyd uansett, så kjør ditt eget løp, og gass på. Du trenger ikke andres regler i ditt liv, du bestemmer selv.

 

Det er litt komisk når folk kryptisk truer med å slutte å lese andre sine blogger, i sine egne innlegg. Som om vi bloggere dør etter å ha vedkommende som leser. Hvem sa vi alle er her kun for høye lesertall? Jeg, for min del, lider av ekstrem skrivekløe. Så klør jeg tilbake, da. Her inne. Jeg liker å utvikle skrivestilen min, og da er det uendelig mye jeg kan skrive fra meg her på forbipolene. Det holder at jeg er fornøyd med forbipolene. Dette var ment som et bloggarkiv, aldri som er desperat lesertall-løp. Det er andre steder å skrive også for min del, og jeg har mange muligheter som alle munner ut fra at jeg får skrivetrent meg her inne. 

Jeg er ikke her for å please noen selvutnevnt prinsessedommer som skal bestemme at blogger med variert innhold ikke er bra nok. Jeg vil ikke ha prinsesselesere og jeg er ingen diva selv. Jeg vet at jeg aldri i verden ville blitt så høy på meg selv at jeg trodde jeg kunne bestemme hva som er en bra blogg og hva som ikke er en bra blogg, utfra mine synspunkter. Jeg kan kun vite hva JEG mener er en cool blogg, ikke hva DU mener. Så kom igjen og utvikle din egen stil. Ikke la deg forvirre av pekefingre. 

 

Jeg har tro på åpenhet fordi min pappa lærte meg det tidlig. Vi kommer fra Vesterålen i nord, og Bergen i sør, og derav er jeg sterk og jordet. Det kunne aldri falle meg inn å skamme meg per dags dato, når jeg skriver om bipolar. Bloggen omhandler et tema som er en stor paraply. En mamma med bipolar, og hverdagen deretter. Slik blir det variert, og sånn er det. Det er bevisst, og jeg jeg behøver ingen prinsesse viftende med noen bloggfasit til å fortelle meg at det blir feil. Dette er ikke min inntektskilde, og jeg er ikke avhengig av lesertall.

 

Så du. Kjære blogger. Du som innerst inne vet linja for din egen blogg, men lar deg stanse av rosa og uskrevne regler. Screw that, og kjør på nå. Din egen stil, er det jeg vil inspireres av. Jeg lover å ikke dømme bloggen din nord og ned, og det er ok om vi er uenige innimellom om diverse tema.

 

For en tid siden postet jeg et innlegg omkring blogger Anne Brith. Det folk ikke vet er at hun og jeg siden har chattet, og det i svært vennlig tone. Hun fikk muligheten til sletting, da jeg på ingen måte ville henge ut henne eller såre henne. Tøff som hun er, ville hun la innlegget stå. Men jeg hadde slettet på sekundet dersom hun ønsket det. Å skape debatt handler ikke om at man misliker et menneske fordi man er uenige eller kan lære hverandre et par nye synspunkter. Vi som er eldre i gamet vet dette.

 

Media er stappfullt av ting å utdype eller lage debatt om. Her er historier å fortelle, enten visuelt eller skriftlig, og her er debatter å ta del i. Dersom noen står frem på TV, er det allerede der. Hvorfor ikke ta tak i det og delta? Dette er som vi vet et ytringsfritt land å bo i, og ingen diva kan fortelle deg hva som er riktig elle galt.

 

Selv leser jeg svært lite blogger, da det er mye skriving jeg er opptatt med utenfor bloggen. Men først og fremst er jeg alenemamma, og det tar deilig mye tid å være det. Nå vil jeg prøve å prioritere tid til å finne meg noen kvalitetsblogger å lese.

 

Kanskje DU tør å være så original at jeg vil lese din blogg? Har du allerede utviklet en slik interessant side? Da vil jeg gjerne lese den, sammen hvor variert, svart eller lilla den er. Samme hvor grønn den er også. Let me know about it :)

 

Hvorfor det å bo alene er det beste

 

-"Anders. Flytt deg. Må du? Flytt deg. Flytt deg!"

 

Sorry, kjære bloggkollega Anniken, men i kveld fikk jeg meg litt av en latter da jeg smugtittet på Bloggerne. Du oppfører deg jo nøyaktig slik jeg ville gjort dersom jeg hadde flyttet sammen med en overflødig tassi. En fyr i veien når jeg skal bevege meg på kjøkkenet. Et mannebein å gnage på når man skal navigere seg fram på sitt lille kjøkken. Eller en linselus for øyet hvis han og jeg hadde et svært megakjøkken. No way. Run, Helene, run!

 

Jeg ville ikke kunne prompet. Hadde aldri kunnet gått på dass før ham. Måtte nektet ham adgang på do etter meg. Han hadde klikka på meg mens han tisset på rosebusken min utenfor. Jeg ville blitt sinnatagg hvis han ikke ryddet etter seg, men ryddet selv når det passet meg. For sorry, men hjemme er jeg hjemme, and home is sweet private. Dessuten: jeg hadde irritert meg grønn over sjalusi, krangling og mugne sokker.

Så når jeg ser deg surmule kyssenektende rundt linselusa di på det lille kjøkkenet ditt mens du sier: "Flytt deg. Må du? Flytt deg. Flytt deg!", skjønner jeg deg så godt. 

 

Og så er det jo sånn da, at dere har flyttet fra hverandre nå. Gratulerer; velkommen i klubben, er det ikke deilig, hva? To be queen of your home? Det er nok det som er løsningen på dette store verdensproblemet, tror du ikke det? Ei hule til hver huleboer. Never sh@re it; just go visit!

Bortskjemte barn blir mindre kreative

 

Jeg prøver å lære toåringen min den store tanken bak den lille gaven. Og det funket awesome så lenge det var sommer, og jeg fant fine blomster da jeg var på vei til barnehagen for å hente ham.

-"Åh! Båsster mamma, takk!" Han bar glad og fornøyd tre gule hestehov hjem for å sette de i vann. Jeg er sikker på han tenkte: "Åå hu mamma er glad i meg! For en gave!" For han smilte hele veien hjem, og glemte helt å snuse på rosebusken ved fotballbanen, som han bruker sommer som vinter.

 

Det er ikke sikkert han liker at sommeren er over. Kan hende er det derfor han tok "et oppgjør med mamsen på kammerset" i dag. For da jeg hentet ham i barnehagen ga jeg ham et gult høstblad som jeg fant på bakken, og et mindre "babyblad" som jeg forsøkte meg på å kalle det. Han ville ikke engang ta i det. På vei hjem demonstrerte han med å plukke opp et råttent blad, og så sa han: "ÆÆÆÆS!" Før han slapp det ned på bakken og gikk fornærmet videre. Som i "gir du meg et råttent, vissent BLAD, mamma? Da gir jeg deg en leksjon og en lærepenge verdt to femti!"

 

Men en gave er det som tydeligvis betyr mye for lille Even, og det er at jeg pynter meg for ham. Det har skjedd før, og i dag skjedde det igjen; han sa i gangen i mårest, før han gjentok det da vi kom til barnehagen: "Du hente mæ i banehagen etter du pynte dæ mamma!"

 

Klar tale og streng beskjed altså. Jeg burde visst sminke det slitne mårratrynet mitt litt før jeg hentet ham i dag. Jeg måtte dessuten ta på meg noe mer anstendig før vennene hans så meg i en sånn hentesituasjon. Det lyste ut av øynene hans da jeg sa: "Jeg lover deg, Even. Mamma skal pynte seg for deg i dag."

 

Jeg hadde egentlig ikke lyst til å sminke meg i dag. Ville heller være medlem av musefamilien Grå. Men et løfte er et løfte; whatever makes the kid happy!

 

 

Altså. I dag har jeg lært at gule høstblader som jeg trodde alle barn likte, er ut, og ikke på tanken-teller-ønskelista. Heller en stein. Eller en sommerblomst. Men sommeren er over, og mama must be creative. For jeg akter å fortsette å lære barna mine om tanken som teller. Vi trenger ikke mer materialisme i verden. Vi trenger at noen har tenkt på oss. Kanskje jeg tegner ei tegning til ham i morgen.. av Mikke og racergjengen. 

 

Jeg fighter mot noe som heter "bortskjemt", da jeg mener at bortskjemte barn blir mindre kreative. Man kan ikke forklare en toåring at han skal være takknemlig for et løvblad. Men man kan lære ham dette med å gi av seg selv, og fjerne fokus fra nye ting. Hvis jeg leser ei bok for ham er det en gave. Hvis han gir meg en klem, er det også en gave. Og den boka; kanskje kostet den 20 kr på fretex. Det skal han få vite når han blir stor. Da skal jeg spørre ham om han ville merket forskjell hvis boka var kjøpt til nypris.

 

 

 

Ung dame trodde eldre kvinne var dement, og fikk seg en overraskelse.

 

Det var i Stjørdal sentrum i dag, at det skjedde. En ung kvinne forteller om det hun opplevde som at en eldre kvinne med gåstol og følge av en ung mann stanset henne på gata. Den yngre kvinnen stod ved en sidevei der fortauet delte seg i to, for å finne seg en brukbar låt på telefonen å høre på. 

 

-"Jeg liker å prate med eldre mennesker, hvem vet, kanskje de er ensomme. Jeg passer alltid på å hilse på alle slags mennesker, egentlig. Særlig de svake i samfunnet." Sier den unge spiren, mens hun flau ser seg tilbake på dagens blemme.

 

Da mannen og den eldre damen kom gående, sa hun smilende: "Hei!"

 

-"Kvinnen med gåstolen ble stående og le litt forlegent mens jeg hilset tilbake. Siden hun stanset med gåstolen sin, begynte jeg å prate i vei. Jeg trodde hun var dement, siden hun hilste så smilende og stoppet, så jeg behandlet henne deretter. Man må være ekstra snill og trivelig mot dem, ikke sant? Jeg snakket om hvor fin hun var på håret sitt, og at det var en strålende dag selv om det regnet. Jeg pekte mot et senter og spurte om hun bodde der, som om hun var en gammel kjenning. Ja egentlig bablet jeg i vei." Den unge kvinnen forteller om hvordan hun gjorde stemmen ekstra hyggelig og skravlet som om de kjente hverandre. Demente mennesker tror jo gjerne de kjenner folk de ikke kjenner 

 

Men da den eldre damen endelig kom til orde, sa hun, mens den yngre mannen ved siden av henne smilte litt forlegent:"Ja. Men. Kan du flytte deg litt, tror du? Vi skal inn her."

 

Forfjamset flyttet den unge jenta på seg, og de to gikk inn sidestien hun hadde stått skravlende og sperret for. Stille gikk de videre.

 

-"Hva skulle jeg si? Unnskyld jeg trodde du var dement?"

 

I ettertid skjønner hun at det var hun selv som virket som om hun led av noe rent uidentifiserbart, og undrer på hvor grensen går. Hvor familiære eller ikke familiære skal vi egentlig være mot hverandre i dette landet?

 

(Bilde etter avtale)

Dette gode rådet will blow your mind

 

 

Velkommen til den store bloggedagen. Jeg prøver å ikke danse for heavy med den nyopererte magen min, mens jeg rører i sukkerfri karamell på kjøkkenet, og rocker stua. Taylor Swift begynner å bli rå i mine ører, og jeg elsker å danse til musikken hennes når ingen ser på. Jeg trente aerobic og zumba på et lokalt treningssenter i 10 år, og å danse ut fra det jeg lærte der er noe av det morsomste jeg gjør. Det er en sånn DAG, sant. En sånn sabla bra dag.

Dere vet, når du har sagt screw you til mange nok motherfuckers, kutta kontakt med bæene og latt dem følge saueflokkene sine i fred og ro, rukket en usynlig finger til dramadama på smykkebutikken du aldri mer handler i, og befridd deg selv fra unødig sauebæsj under skoene dine; DA kommer både arbeidslyst og idéer!

 

Har du prøvd det? Tried it out? Eliminert alle falske pripne sære selverklærte dramadronninger og konger av piss, og heller danset litt seiersdans i stua di?

 

Jeg digger alt jeg gjør for tiden, og grunnen til at jeg ikke kan skrive om det her, er at jeg ikke kan. Jeg kan ikke selge det papiret, før ordene er skrevet. Jeg kan ikke publisere noe her, før jeg har publisert det der. Men: er man skrivenerd så er man skrivenerd, jeg kommer bare til å skrive mer og mer, både her, der og der.

 

Men jeg har ET godt råd til DEG i dag! La meg inspirere deg. Har du folk i livet som preker mye piss? Tenker mye dritt? Snakker om avføring når du vil snakke biff, tivoli og gladsirkus? Har du som de fleste, folk som invaderer livet ditt med nervøs usikkerhet, dømmende ord og kritikk? 

 

Ikke gidd. Be dem kiss that ass. Rekk en usynlig finger og forduft. Kanskje en dag i framtida, når dette folket har lært og skjønt at man ikke dømmer, baksnakker og kritiserer på denne måten, kan du møte dem på nye vidder. 

Men akkurat NÅ har du ikke tid. Fordi slike relasjoner bremser deg bigtime. Mer enn du tror. Nei nei. Dette har du ikke tid til. For akkurat NÅ er tida for å utvikle de sære idéene dine i fred og ro. It's going to be ok, er hva du trenger å tenke NÅ. Du skal la livet blow your mind, ikke bremses av negativt ladede små bomber. Du trenger ikke å høre nedlatende setninger om idéene dine, deg selv og stedet der du bor. Du har ikke tid hverken til baksnakking eller kritikk. Aint got no time, Sandra. Blablablablabla!

 

Lag deg karameller, dans til Swift i stuggu, rekk usynlige fingre og vekk liv i talentene dine: NÅ!

 

Versegod, her er nye fargestifter tell den nye dagen din:

 

Og her er rumpa mi. For let's get real; hvis du er en sau full av piss, kan du kysse den, og så kan du følge dramakrølleflokken din videre. Eller whatever. Me do not care: 

 

Husker du Stina som ble mobbet på bussen?

 

Historien til "Stina" ble delt over 11 000 ganger på nettet, men vi beholdt henne anonym. Dette var i samarbeid med foreldrene. Jenta hadde tross gått gjennom en tung og rastløs tid med mobbing. Hun var ikke klar for åpenhet i tillegg. Vi har kontakt fortsatt, men har ikke hatt tid til å treffes på en stund. Hvis du ikke er en av de som leste om henne, er linken her:

 

 http://m.forbipolene.blogg.no/1478877992_jente_ble_mobbet_p_bu.html

 

Jeg visste ikke at denne historien kom til å engasjere så mye, og jeg reagerte på impuls på den bussen den dagen. 

 

I dag møtte jeg henne igjen. 

 

Det ble en spesiell busstur. Jeg satt med tårer i øynene og varme følelser inni meg. For tenk. Hun sa at alt har ordnet seg nå. Hun går på ungdomsskolen og er venn med alle jentene i klassen sin. 

 

Jeg ble så rørt. Så innmari glad. Hun har venner og er inkludert! Stina blir ikke mobbet lenger!

 

Hun satt der i verdens tøffest black jacket, den cooleste hatten du kan tenke deg og en stil av en annen verden. En tøff verden. Kanskje fordi veien hennes hit var tøff? Jeg griner litt når jeg skriver dette også, for da jeg traff henne var hun en jente som satt kuet på den skolebussen, og prøvde å putte øreklokkene inn i ørene sine for å slippe å høre alle de stygge ordene baksetegjengen pepret henne med. Hun forsøkte så godt hun kunne å overse. Mobbing er stygt. Så veldig veldig stygt. Ja jeg reagerte. Nei jeg fant meg ikke i det. Ja jeg var usikker på om jeg gjorde det rette. Men etterhvert som forskjellige medier skrev om innlegget, og det ble delt i en rasende fart, ble også eksperter intervjuet. Jeg husker at en av disse uttalte at jeg hadde gjort det rette.

 

Siden har altså alle valgene foreldrene til jenta tok, gjort sitt til at hun ikke lenger blir mobbet. De hadde allerede begynt prosessen med skolebytte og diverse andre tiltak da jeg møtte verdens mest sjarmerende jente på bussen. Tenk å bli reddet av foreldrene sine... Tenk å ha foreldre som er så glad i deg, at de kjører på med alle slags tiltak til alt har ordna seg og du føler deg trygg igjen..

 

Jeg vet at både jenta og familien hennes leser dette. Skal vedde på at jeg ikke engang behøver å sende melding til mamman hennes. La oss gjøre et eksperiment: Kjære mammaen til jenta på bussen. Visste du at hvis man googler "Hvordan reagerer reinsdyr på mennesker som kler seg ut som isbjørner" så kommer JEG opp? Vel, din datter fortalte meg det i dag. Og vi har mye mer å prate om, så hvis dere kan fortelle meg når det passer; så baker jeg gjerne ei kake en lørdag eller søndag begge gutta mine er hjemme. 

 

Til dere lesere vil jeg si takk for at dere engasjerte dere så kraftig den gangen mammaen til Stina og jeg ble enige om at jeg skulle publisere denne historien. For Stina betydde det enormt mye den gangen, og hun leste og fikk med seg de fine kommentarene dere skrev til henne. Dere brydde dere, og vet dere hva? Det var ikke alle i det offentlige som gjorde det. De som skulle brydd seg, gjorde ikke det. Men plutselig hadde allefall 11 000 mennesker brydd seg med å dele. Pluss diverse aviser på nett. Nå var hun den lille kjendisjenta som bare noen få rundt henne visste om, kan du tenke deg hva det gjør med ei 12 år gammel jente at så mange mennesker bryr seg? Hun fikk være i fred, men samtidig få føle seg spesiell og betydningsfull. Hvis du delte hennes historie, var du med på å legge et omsorgsfullt pledd omkring lille Stina. Takk for det.

 

Det er ikke alltid at et gråtende barn gjemt inne på skoledoen får sine rettigheter bevart, derfor må vi andre bry oss. Gripe inn og bry oss.

 

Og dere: MOBBING ER UT, empati er in 😍

Når butikkansatte bryter taushetsplikten

 

Moralsk taushetsplikt eller underskreven taushetsplikt; du liker ikke å stikke innom apoteket for å handle en graviditetstest, for så å høre det igjen på byen senere, ikke sant? Eller du er ikke så fan av å kjøpe kondomer, agurker og babyolje i dagligvaren, og så viser det seg at halve bygda vet om det etterpå, hva? 

 

Du forventer litt anstendig, profesjonell kundebehandling i form av moralsk taushetsplikt. Rett og slett.

 

Så hva når det ikke skjer?

 

Hva når kompisen til dama bak disken i kondomeriet sender deg en melding der det står:"Hørte du var innom Pia på kondomeriet her om dagen. Hun likte ikke helt at du var der og kjøpte pornofilmer siden hun vet du har dame. Bare så du vet det."

 

Nei. Det er ikke ok hverken av Pia på kondomeriet å hviske tiskende i "all fortrolighet" om hvilke filmer du handler og hvor du handler dem, og det er ikke allright av Ole på Apoteket å preike videre om din svært så private handel hos ham. 

 

Likevel glipper det stadig vekk. La oss sette det på spissen. En mann som sliter med folk som støtt og stadig vil låne penger av ham. Han har valgt et stille tidspunkt å handle på kjøpesenteret. Han vil ikke at det skal komme videre at han var der til akkurat det tidspunktet, heller. For han sa nei til en avtale akkurat nå, med en slik lånemaser her om dagen. Hans ansvar som kunde er å se en annen vei, og gå i ett med tapeten. Butikkansatte sitt ansvar er å tie. Man skal ikke prate på bygda om kundene sine. Av mange grunner. 

 

Hva mener du? Er det ok for deg at butikkansatte "prater på bygda" eller "serverer på byen" dine private innkjøp? Noen ganger handler du, andre ganger er du bare innom og titter. Du er kunde. Som kunde har du visse forventninger til butikkansatte. Hva er dine?

Så du skammer deg over din psyke slektning? Hvem tror du egentlig skammer seg?

 

Etter to år med forbipolene.blogg.no er det på tide å ta åpenheten til et nytt nivå. Det er tid for å fortelle hva som egentlig er den store utfordringen med å leve med denne diagnosen. En utfordring jeg ikke kjente til helt før jeg ble frisk, stabil og symptomfri fra bipolar 1.

 

For ja. Jeg er en utstøtt outsider. Det er mine venner som er min familie. Jeg har heldigvis nære vennskap og dype bånd med flere forskjellige mennesker. 

Now aint that strange? If it makes you happy.  

 

Vi lever i 2017. Men vi befinner oss i 1957. Vi liker å rope ut at vi er fortrolige med psykiatriske diagnoser and all that stuff now huh? Vi er moderne, må vite, og inkluderende.

 

Men hvorfor hører man da fortsatt utsagn som: "Nei vi har ikke noe sånnt i slekta våres nei!" Denne setningen ble uttalt om min egen slekt, og "noe sånnt" betyr psykiske lidelser. Well kremt. JEG, hallo; jeg har den genetisk betingede diagnosen bipolar 1, den nye tittelen for manisk depressiv. Er jeg ikke en gyldig del av dette treet man gjerne forsker på. Er greina mi så råtten at man helst ikke prater om den?

 

Vi må slutte å lyve for oss selv. For vi med psykiske lidelser BLIR IKKE INKLUDERT! Vi blir ofte hverken respektert av de som skulle vært våre nærmeste, eller sett på noe annet enn en skam i en krok.

 

Det var så mange netter jeg gråt meg i søvn. Så våknet jeg tidlig på morgenen, og så gråt jeg videre. For jeg var aldri bra nok som jeg var hvis man skrellet av alt jeg ikke hadde. Som utdanning, jobb, førerkort, hus og bil. Jeg var bare meg, og jeg hadde mer enn nok med å kjempe mot en svær diagnose som jeg ikke hadde peiling på selv enda engang. Flere av de som skulle vært mine nærmeste, var ikke der. De likte å "stille opp og hjelpe til med praktiske ting" innimellom stillheten, slik at de kunne kvesse til meg senere: "Kom ikke og påstå vi ikke har stilt opp!" Men de var ikke der i mine mørkeste timer. Det var stille, og rett før jeg ga opp. Aldri en telefon. Aldri et spørsmål om diagnosen. Kun kritikk og avstand. 

 

Jeg ransaket sjela mi og gråt til jeg fikk kramper. Hva var galt med meg, siden de aldri var der? De lyttet jo ikke til meg, men overså meg og stengte meg ute av praten. Jeg sluttet å dra på hytteturene, fordi helsenettverket mitt frarådet meg det. Jeg ble alvorlig preget, trist og fortvilt av at ingen snakket til meg. For de så heller ned og bort, enn rett på den store skammen. Til hverandre snakket de som om de var voksne og respektablelt intellegente nok til en samtale. 

 

Jeg var det sorte fåret. Hun de ikke kunne skryte av. Den store skammen. Jeg kan bare se for meg hva de svarte eller i det hele tatt følte, hver gang en random person spurte hvordan det gikk med meg. Ingenting å skryte av, ja hva skulle de si?

 

Jeg fikk høre om de stygge arrene i ansiktet mitt etter piercinger. Om hvordan leilighetene jeg bodde i aldri var bra nok. Her jeg bor nå, for eksempel, "ser det ikke ferdig nok ut." Ja, jeg har tilogmed blitt truet med at vedkommende skulle skrive en bok om hvordan det var å ha en med bipolar i livet sitt. Det merkelige var bare at denne personen ikke kjente meg. Burde kjenne meg, ja. Burde stå meg nær. Ja. Men kjente meg altså ikke. For å si det sånn; hvis jeg da hadde skrevet et motsvar til den boken, ville folk snudd seg i forakt for hvordan det er mulig å behandle et menneske som ligger nede av en psyk diagnose. Det var mye som skjedde i kulissene hva angår diverse instanser, da jeg i 1997 ble syk. Det er mang en journalside jeg aldri har fortalt om her inne på forbipolene. Dette for å ta hensyn. Dette er en blogg hvor jeg tar opp viktige temaer, og skriver sanne historier. Jeg henger ikke ut folk her. Det medfører at det ikke er alle av mine opplevelser jeg kan skrive om.

 

Så fikk jeg høre at jeg burde blitt psykolog, jeg. Det hadde vedkommende alltid tenkt ut for meg. Burde jeg det? For det første: jeg har aldri i verden kunnet tenkt meg å bli psykolog. Det er ikke noe jeg ville trivdes med. Men siden vedkommenee hadde stortrivdes med at jeg hadde hatt status som psykolog, ja da var det ikke så farlig med om det ville gjøre meg lykkelig. Det var journalist jeg ville bli. Men samme det, kanskje? Det er jo bare hele min trivsel og all min lykke det står på.

 

Disse menneskene kjenner ikke meg. De har aldri sittet ned og tatt en prat med meg for å finne ut hvem jeg er. Jeg er en trussel for den skinnende fasaden. Alt annet enn something to be proud of. Et. Sort. Får. 

 

Da jeg ble frisk og begynte å reise meg støvbørstende opp, da skulle de plutselig kjenne meg litt. Jeg var fortsatt en alien weirdo som de ikke trengte å snakke for mye med, men de skulle ha litt kontakt. 

 

Så jeg prøvde. Så godt jeg kunne. Smilte og pratet. Til veggen. For ingen av dem lyttet. 

 

Så til slutt fikk de det som de ville: Null kontakt. Jeg har jo ikke tid til bullshit. For meg var kontrastene så tydelige. Fra kollegaer og venner som behandlet meg som en likestilt voksen, møtte jeg innimellom disse mørke stille vesenene som kalte seg mine nærmeste. Disse blikkene som kun så et lite mislykket hippiefår med plutselig så mange farger. I tillegg visste jeg om enda en kjip ingrediens: de baksnakket meg. 

Nå tenker jeg at de ikke er verdt så mye som et sekund av min tid. Blod er tykkere fysisk. Men jeg liker friskt vann bedre. Vann er bra for psyken. Det er ikke bra å være dehydrert.

Det jeg setter høyt, er friheten til barna mine. De har hele tiden fått hatt kontakt med hvem de vil av de som vil ha kontakt med dem.

 

Jeg har et nydelig rikt nettverk av to sønner, kusiner, ei cool svigerinne, tantebarn, en tøff onkel og hans ladie, min far's søstre, andre slektninger; venninner og kompiser. Jeg kjenner mange. Og de behandler meg helt toppers. 

 

Framtiden kommer til å preges kraftig av mine erfaringer. Mine valg vil bli bevisste. Hvis mine sønner liker å jobbe i dagligvaren, da er jeg tilfreds så lenge de er lykkelige. Hvis de gjør tabber, skjemmes jeg ikke av det. Hvis de blir syke, skal jeg stille oppe for dem og være der. Hvis bygdadyret brøler ut noe om mine barn, kommer jeg til å brøle tusen ganger høyere tilbake. For mine unger er ikke utdannelse og fasade. Mine gutter var perfekt for meg den dagen de ble født! De trenger ikke "gjøre mamman sin stolt", de gjorde meg stolt den dagen de kom til verden. De er mer enn gode nok som de er.

 

Jeg hører at dette ikke bare gjelder psykiatriske diagnoser. Jeg hører om mødre og fedre som prenter inn i ungdommene sine at det ikke er godt nok. Den jobben de gjør, minus den utdanningen de ikke har, holder visst ikke til fasaderyktet. Til disse "voksne" og feige egoistene vil jeg si: Ta dere sammen! Dere sliter jo ut barna deres før de rekker å begynne å leve. Det er vondt psykisk å hele tiden få merke at man ikke er bra nok. Det er alvorlig, det dere gjør hver gang dere tramper på selvtilliten til et menneske dere heller burde sette dere ned og sett inn i øynene til, og lyttet til. 

 

Jeg vil alltid savne og respektere min pappa. Han var sånn en klok mann. Han satte seg ned og ble kjent med meg. Jeg vil være slik en mamma for sønnene mine, som han var pappa. Da mister jeg aldri mine barn. For hvis jeg skal fortjene deres respekt og lyst til å tilbringe tid med meg, må jeg behandle dem forsiktig som silke, se på dem ydmykt som om de var stjerner, respektere dem som diamanter og tro på at de er sterkere enn stål.

 

Jeg skal iallefall aldri i livet frykte et usselt rykte på bygda, mer enn mine barn's helse og velvære.

Og nå? Nå er jeg fri, nå. Ingen får tråkke mer på meg, prøve å fortelle meg hva jeg skal si og ikke si, eller psyke meg ned. Jeg kan dette med å skjerme meg og ta vare på helsa mi, nå. 

 

Har du erfaringer innen dette temaet?

Vet du hva? Screw you!

 

Har du noen gang kjent på smerten i det faktum, at et menneske som en gang i tiden betydde så mye for deg, ikke er det mennesket lenger? Påvirket av onde tunger og sladder, viser det seg at hver gang du en sjelden gang snakker med vedkommende, må du forholde deg til en eller annen paranoid opphengning i et eller annet du skal ha sagt eller gjort. En kritisk finger vaier foran hele deg, og du skjønner at andre regler gjelder for deg enn for pekefingeren selv.

 

Og du sitter der med den tabubelagte diagnosen din fra gjøkeredet, med vondt i magen og tårer som presser på. Kommer du aldri til å bli godtatt fordi du er rene bygdaskammen selv? Det er så vondt at du vet det: disse tårene kommer ikke til å gi seg før de får fosse fritt. Du er dømt nord og ned pgr av en psykiatrisk diagnose, misforståtte dumheter og sladder fra en annen verden. 

 

Hvorfor fra en annen verden? Fordi det handler om dine nærmeste. De som skulle vært glad i deg uansett. De som ikke skulle spist fordommer og løgn om diagnosen du har strevd så mye med, men satt seg ned og bli kjent med bipolar gjennom deg. Ikke gjennom bøker. Hva med å bli kjent med deg i det hele tatt, forresten? Men respekten? Den er long gone. Den forsvant midt i all den umodne baksnakkingen. Som du selvfølgelig fikk høre igjen, av fluene på veggene.

 

Vet du hva? Screw sånne som deg noe så inni gjøkeræva! Jeg mener det! Både du som lever av sladdersirup og du som spiser oppgulpet av sladdersirup, og svelger det som sannhet! Screw deg!

 

Jeg har kuttet kontakt på timen. På minuttet. På sekundet. Jeg har tørket så mange tårer, tatt på meg ny fresh krem i ansiktet mitt og trykket delete. Jeg har så mange ganger forstått sannheten i at vi alle endrer oss, og at noen endrer seg i en ufyselig hånete og egosentrisk retning.

 

Jeg dealer faktisk med bipolar og gjør det bra. Jeg behøver ingen rettelser på ting jeg sier eller gjør. Screw that and føkkit! 

Man kan bli veldig intellegent dess lenger man holder ut med denne diagnosen. Det er ikke slik at en diagnose er ensbetydende med å være dum. Likevel overraskes jeg støtt og stadig over gammeldagse holdninger og utidige kommentarer. 

Det kan hende de er narsisister. Men det kan også hende de får seg en overraskelse. For jeg er hverken dum eller komfortabel i et undertrykt spor her i livet. Jeg høres, og jeg vises. For jeg er ikke redd for å være åpen. 

 

Det jeg er redd for, er å kaste bort verdifull tid på falske mennesker som ser ned på meg. Derfor eliminerer jeg dem fra livet mitt, then I screw them.

 

For er egentlig folk som kun lytter til one side of a story, så smarte? Er det virkelig slike mennesker man vil bruke tida si på? Jeg har ikke mye av den tida, og akter å spend it on the elite. Og hva er eliten? Det er det kloke folket. Outsiderene. De som har forstått dette med å bruke hue. De som bare bedømmer, men ikke fordømmer, og tenner et lys heller enn å forbanne mørket. De som gir blaffen i blank fasade, og lar kjærlighetene til sine nærmeste komme foran redselen for hva alle andre måtte si. De som holder seg for god til å heve seg over andre.

 

Det er ingen skam lenger. Det er en gylden mulighet til å være kreativ. Screw alle de som er så dumme at de skammer seg over at en av sine nærmeste har en psykiatrisk diagnose. Screw deg, og sirupen din!

ER NORSK UNGDOM BORTSKJEMT?

 

 

-"Alle som har en grunn, slipper unna. Har du vondt i ryggen, er nyoperert eller sliter psykisk, kan du dokumentere det, og slippe unna med det. Det eneste du ikke slipper unna med, er hvis du er lat!" 

Hilde Marie (19) er alenemamma til en toåring, og oppvokst på en gård der hun måtte hjelpe til. På skolen har hun alltid valgt å være flink. 

 

Hun forteller om en hverdag der hun står opp kl 07.00, finner en dynge med klær til sin sønn og en klesdynge til seg selv på badet, en pose med skifteklær til barnehagen i gangen, og to ferdig smurte matpakker i kjøleskapet. Alt er nøye forberedt.

-"Hver morgen kl 07.30 kjører jeg en sur 2åring til barnehagen. Så møter jeg opp på skolen kl 08.05."

 

Hun er alltid tidsnok. Aldri sen. 

 

-"Jeg hører andre på min alder klager. De snakker om hvor trøtte de er siden de var oppe og spilte dataspill til klokka ett natta før. Andre sutrer over at de er slitne siden de måtte jobbe etter skolen i går."

 

Men hun vet at han som spilte dataspill til over midnatt hadde valg han også. Akkurat som henne, da hun valgte å bli tidlig mamma. Og hun som klager over at hun må jobbe i tillegg til skolen, stod opp til frokost ferdig påsmurt av foreldrene sine. De andre ungdommene skal hjem til ferdig laget middag, og kan minnes at en av dem snakket om en lørdag han måttet lage middagen selv. 

 

-"Jeg vet om ungdommer som bor på hybel der foreldrene kommer og vasker klærne deres. Jeg mener i det hele tatt at det er urovekkende at det finnes 20åringer som hver dag kommer hjem til ferdig middag og nyvaskede klær."

 

Hun hører dem forteller om alt dette. Og det får henne til å tenke på sin egen hverdag. En hverdag hun elsker, og som hun trives med.

 

-"På skolen kan vi få 20 oppgaver. Vi kan velge å gjøre dem på skolen eller ta det som blir igjen som lekser."

Mens andre elever velger å skravle bort tiden på skolen, jobber den unge mammaen iherdig for å gjøre seg ferdig på arbeidsstedet sitt; nemlig skolen. For hun kjenner sin hverdag. Hun skal hente kiden i barnehagen kl 15.20, og så skal det lages middag. 

-"Jeg drar hjem hver dag med en sur unge og lager mat. Klart det. Han må ha mat, og han må ha variert kosthold. Nå høres det ut som om ungen min alltid er sur. Men han er kjempesnill. Det er likevel storjobb. Du vet, når en toåring skal spise ris, så prøver han å putte hele neven med ris inn i munnen. Da må det støvsuges etterpå."

 

Fra kl 18.00 til kl 19.00 er det mor & sønn-tid. Da hender det seg Hilde tar med seg minsten på lekeplass, eller rydder rommet hans med ham. Dagen er ikke over når klokka er 20.00 og gogutten sover, er det jobben begynner. Da er det husarbeid for full guffe, forberedelser til neste dag, og å legge seg tidligst mulig for å skaffe seg nødvendig med søvn. 

 

Hun har innsikt rett inn i en verden man kan kalme ungdomsbobla. Og det hun kan fortelle om, provoserer henne. Fordi både gameren og hun som klager over sidejobben, klager over ting som får henne til å måpe. Og nå skal det i tillegg klages over en fraværsgrense som tross alt inneholder detaljerte regler om unntak, mens hun selv liker utfordringer, jobb og ansvar. Livsgleden lyser av den unge jenta, som tidlig i livet tok ansvaret som mamma på strak arm. 

 

-"Hvordan tenker du det kommer til å gå med disse ungdommene den dagen de skal ta slik type ansvar som du er vant med å håndtere, Hilde?"

 

-"Jeg tenker både og. Det er et naturlig gen dette med å bli foreldre. For noen kan det gå kjempebra, mens for andre kan det bli nedtur og sjokk bare det å måtte kjøpe sin egen bil...

.. og å finne ut at koppene ikke går av seg selv til oppvaskmaskinen."

 

Er norsk ungdom generelt bortskjemte og late?

 

10 skjønnhetstips som holder deg ung

 

Det er ikke bare skjønnhet det handler om for alle. For noen kan det dreie seg om å utstråle at man er frisk. 

Dette innlegget er å regne for å være det motsatte av reklame, og selv om enkelte produkter er nevnt, er jeg ikke sponset. Mange av mine anbefalninger vil heller gi deg bedre råd enn å få deg til å åpne lommeboka. Mye av det som står her vil spare deg for enorme og unødige pengeforbruk. Det er dessuten en del av dette som er allmenn velkjent fra før, men jeg kan bare ikke få fullrost effekten av det hele bildet av alle tiltakene satt i sving samtidig. Jeg er 37 år, og på bildet over er det ikke brukt noe slags filter eller justeringer, kun blur i bildekanten som ei slags ramme. Jeg har alltid kun vært gjennomsnittlig, og ingen skjønnhetsdronning. Det er heller ikke viktig for meg. Jeg har aldri gjennomført en skjønnhetsoperasjon, og aldri tatt botox eller noe annet i den gata. Det er fordi dette med skjønnhet ikke er så viktig for meg, siden jeg ikke lenger ønsker meg en partner. Jeg er altså ikke på konkurransemarkedet, og anser det som viktigere at mine egne øyne virker som de skal. Jeg skal se verden. Det er ikke så nøye om verden ser meg. Men jeg ønsker å se frisk ut. For jeg er ikke helt frisk, men lever med en sykdom jeg står på venteliste for å få kur mot. Dette har lenge gjort at jeg gjør alt for å se friskere ut enn jeg er. Og på veien hit fant jeg ut mye som jeg gjerne deler med dere.

 

Mine råd for et friskt og ungt utseende er en coctail bestående av disse boostene:

 

- Kutt ut så mye sukker som overhodet mulig og bli kjent med erstatninger som tagatesse, sukrin og stevia. Sukker er for huden din like krise som om du skulle røyket sigaretter, hørte jeg en gang i tiden. Nå vet jeg av erfaring at dette stemmer. Jeg har både kuttet ut nikotin og sukker, og kjenner de trappetrinnene godt. Huden er nå i en helt annen etasje.

 

- Begrens inntak av gluten, siden gluten kan oppføre seg limaktig i tarmene dine, og begrense ditt næringsopptak. Litt gluten innimellom, kunne det funket for deg? Kunne du for eksempel heller eltet sammen like deler linfrø, sesamfrø, chiafrø og solsikkekjerner, en ts salt og litt vann, strøket det utover bakearket, og strødd over litt revet ost, heller enn å spise brød? Og kunne du baket de deilige kakene til meglerfru1, og så oppdaget en spennende verden av oppstrammende livsstil og mye bedre mat enn du spiste før? Tror du at det å prøve denne livsstilen et par måneder kunne vært interessant? No one has to know, og så slipper du annet enn å nyte deilige knekkebrød, kaker og middagsretter, i fred og ro. Aldri sulten, alltid fornøyd.

 

- Røyker du? Hva med å slutte med Easywaymetoden til Allen Carr? Jeg har levd røykfri i 10 år nå, og nyter hvert sekund uten giftpinnene. Ikke en eneste sprekk. Ikke en eneste nedtur. Bare opptur. Ja, det ER mulig å slutte jublende, uten å legge på seg og uten å bli sur som ei potte. Hva vet du egentlig om nikotinavhenginget? Kan det hende du er lurt opp i et hjørne av tobakksindustrien, i et sammensurrisarium av falske rykter? Vel, ja, hvis du fortsatt røyker, skynd deg å lese deg opp, alt står i boka "Endelig ikke røyker". Du behøver ikke å slutte å røyke for å lese den, men skaff deg denne vitenskapen, nå.

 

-Vær smart og åpen for å lære når du velger kremer, øyekremer og andre skjønnhetsprodukter. Følg med på helsekontrollen, TV2 hjelper deg og andre produkt tester. Kan det være at den billigste er best? Den lyseblå kremen til Garnier er rimelig, og kom best ut i test av ansiktskremer hva angikk blant annet evne til å gi fukt. Soft style shampoen til rundt tieren vant også tittelen som best i test. Ikke la deg lure. Det du trenger er kunnskap, og du er omringet av kunnskap på internett. Selv liker jeg å følge med på apoteksalg når det kommer til øyekremer. Jeg har nemlig hørt at det kan være lurt å variere disse kremene, så jeg kjøper den jeg finner på salg der og da. I det jeg følger salget, unner jeg meg også ansiktsmasker og iblant serum. Men jeg følger altså lommebok og salg. Ikke la deg lure, når det kan hende noen av de beste produktene er de rimeligste.

 

-Ser du sinnarynka mi? Jeg ser den, og aksepterer den. Linjene på sidene i pannen min også. Senk forventningene dine et par hakk. Hvem er du her for og hva gjør du her? Er du på utstilning? Hva med å akseptere naturen, og omfavne de første rynkene? Og så tar du hintet naturen gir deg med den rynka, ikke sant; du slutter å røyke, slutter å hive innpå med sukker, og...

 

-...hva med å prøve en periode på 3 mnd uten alkohol? Glem alle dyre rynkekremer og alle kostbare krukkemasker: etter 3 mnd uten alkohol kommer ditt sanne jeg frem, og du kommer til å gløde. Ingenting funker som avholdenhet! Og du vil føle deg som rene regnskogen av fukt og sunn drikke.. Men unn deg litt koffein, det vil sette fart på systemet og sørge for å holde øynene dine mens du lever. Det er jo derfor du er her, for å være våken og få med deg livet.

 

-Innimellom riktige doser med søvn, skaff deg en avslappet holdning hva angår selvtillit. Dette området berører også duft og sikkerhet mot svette. Hva med å teste ut den spesielle men dønn effektive deodoranten Yerka? Den forvandlet livet mitt. Jeg kunne ikke stole på når neste svetteflekk dukket opp under armene, og hadde stort sett sorte og ellers mørke klær. Dette begrenset meg. Hemmet meg, rett og slett. Nå har jeg brukt Yerka i ca 6 år, og har eliminert en anspent del av min hverdag, til en fargerik garderobe, deilige dufter og null svetteflekker. Når det kommer til duft; Mine yndlingsparfymer er den billige vaniljeparfymen til Hennes og Mauritz, og de mer kostbare Lolita og Hypnose.

 

-Drikk grønn te, og hvis du gjør det, pass på å få i deg enda mer vann enn da du ikke drakk grønn te.

 

-Tren. Gjerne gratis trim i form av jogging utendørs med musikk på ørene. Ikke jogg på deg idrettskade på asfalt slik jeg gjorde et år. Husk mykt underlag, som stier og kunstgressbaner. Du trenger ikke sette lista så høyt. Etter 20-30 minutter har kropp og sinn fått utbytte av oksygen og et par frigjorte stoffer i hjernen din. Husk å snakke positivt til deg selv foran speilet etter dusjen. Du er rå. Akkurat som du er. Det handler om action. Og det å gi deg selv litt stoffer i hue som booster lykkefølelsen din. Tenk ikke over om det er så innmari lenge og effektiv work out bestandig. Det vil tidsnok komme dager da du får lyst til å løpe fortere enn vinden.

 

- Det er lite som vil gjøre så store underverker på utseendet ditt som selveste ungdomskilden "lykken". Gjør deg selv GLAD, og tillat deg selv å blomstre. DU bestemmer i ditt liv, og hvis DU bestemmer det for at fra nå av skal alt bli bra, well then you're the boss. Jeg har skrevet flere innlegg om hvordan en kan booste sin egen lykkefølelse, blant annet dette: http://m.forbipolene.blogg.no/1499790002_dette_vil_gjre_deg_lykkelig.html. Hva lykke har med utseendet ditt å gjøre? Everything, my dear.

 

Jeg har altså vært røykfri i 10 år, totalavholds fra alkohol i 10 mnd, pluss i 2 år før det, og jeg innførte et kosthold i januar 2017 som innebar å bytte ut sukker med tagatesse, så og si fjernet all gluten, ris og potet, og i det hele tatt å holde karbohydrater helst under 7. Jeg er superflink på mitt eget kosthold, og vet akkurat når det er på tide å skeie ut med noe potet, litt gluten eller en milkshake. Balanse. Tilogmed da tenker jeg over hva jeg putter i meg. Jeg bytter ut melken med fløten i den milkshaken, og bruker smak med mindre karbs. Inad og ut, ikke sant. Jeg blir det jeg spiser.

 

Slapp av, og bli din egen aller beste venn nå. Mediter og ta i bruk mindfulness for alt det er verdt. Du er ikke her for at alle skal drive og glo på deg som om du er verdens navle. Dette livet ditt, det skal jo leves også. Bli glad i deg selv, og ha tillit til forandring. Det er meningen du skal forandre deg, og det er du selv som skal være fornøyd. Ingen andre enn du selv. Du skal gå imot strømmen og vasse i dine egne retninger og vassdrag. Skaffe deg glød ved å kjenne på spenning og engasjement. Spise det du vet er bra for deg, og lære så mye om det som ikke er bra for deg, at du dropper det. Har du hårkrisetider? Vel så la det gro ut. Alt er i forandring, til enhver tid. Aksepter at ikke alt er perfekt, på veien mot det som er friskere og vakrere enn noensinne før. Ta den tatoveringen, ta den piercingen, farg det håret ditt i den knallfargen din, det er din personlige pynt på veien mot ditt hele.

 

Og de andre? Du hører dem piper for enhver forandring du foretar deg. Noen er positive, andre negative. La dem mase om sigarettene sine, drinkene sine og de proppfulle kakene sine. La dem klage over trening og ufarligjøre sukkeret og glutenet sitt så mye de vil. De forventer å bli respektert for sine holdninger, og da kan du i ditt stille sinn kreve like mye respekt for din nye livsstil. Det er i alle fall ikke DU som kommer til å angre om et par år. Kjør på. Skaff deg spennende nye marker å dyrke dine bønner i. Velg regnskogen foran uttørret grunn, og bestem deg for å svare dem smart når de begynner å kommentere forandringen din. Lykke til, og ta gjerne kontakt hvis du undrer på noe, så er jeg her.

 

 

 

Hvorfor denne bandasjen gjør ungene's far til en superpappa

 

Den viktigste jobben aleneforeldre har, heter foreldresamarbeid. Ja, er det noe pappan til barna mine og jeg har jobbet mye med, så er det dette foreldresamarbeidet. Selvfølgelig har vi også vært hund og katt, og det har ikke alltid vært like enkelt å samarbeide. Vi måtte lære oss å fokusere på ungene, og stole på at den andre foreldreparten ikke var ute etter å gjøre ting vanskeliger for en. Det krevde ny selvinnsikt, rom for ny tillit og tilsidesetting av egoene våre. Alt i alt er vi jo i utgangspunktet et sett kompiser som liker å prate sammen. 

 

Akkurat nå er begge kidsa her hos meg, og høstferien startet med at barnefar kjørte meg til lege for å bytte bandasje etter operasjonen i magen for en uke siden. Jeg fortalte hos legen hvordan jeg gledet meg til å dusje. Endelig. Med den nye bandasjen skulle en dusj bli digg. Sykepleieren så på meg og ymtet frampå om ikke jeg kunne vente enda litt lenger med den dusjen. Litt "tidlig" enda. Jovisst. Jovisst. Barnefar kjørte oss på butikken og til apoteket. Jeg tenkte, skitt au, to sånne bandasjer i reserve fikk holde, og undervurderte lengden på operasjonssåret så det sang etter meg. 

 

Noe annet som sikkert sang etter meg da jeg hentet minsten i barnehagen i dag, var vel en eim av noe ikke helt bra, ettersom jeg var inne i dag 6 uten dusj. Det er ikke alt en vaskeklut greier å få frem av fresh feeling. På vei hjem gikk jeg og filosoferte. Trodde jeg virkelig at alle de fæle eimene jeg har kjent etter folk på busser og tog, er noe de kjenner selv? O skrekk. O gru. O dusj. Oh no, han var sikkert ikke forkjøla og snufsete han pappan som henta han andre kiden i barnehagen i dag. Han snufset nok desperat fordi han. Kjente. Meg?

 

Etter middag. Før dusjen. Jeg lå på sofaen og fantaserte omkring hvordan den dusjen skulle kunne la seg gjennomføre. Den skulle vel holde den bandasjen. Jeg dusjet og dusjet. Holy mother for en god dusj! Etterpå rev jeg av bandasjen i den tro at noe fukt hadde sneket seg inn på festområdet der nede uten billett. Fukt ingen adgang, nemlig. 

 

Det var da jeg oppdaget at det var på tide å ringe sykehuset.

-"Æ har itj nok bandasje."

-"Neivel. Æ kan itj akkurat bring det te dæ heller da!'

-"Du trudd æ trudd det ja? Vel, æ mått jo start en plass. For æ MÅ vit: MÅ ha på bandasje, sant?"

-"Ja det må du."

-"Dasså. Takk!"

 

Jeg fortsatte ringerunden, og den første som ringte tilbake var pappan til barna mine. Han nølte ikke et sekund. Selvfølgelig skulle han dra innom apotek og kjøpe både tett bandasje og teip til meg. Vipse? Nei det kunne jeg gjøre senere en dag. 

 

Ja. Vi har det sånn at vi stiller opp for hverandre hvis det trengs. Låne penger? Ok. Låne noen dager ekstra med barna her og der? Ok. Og nå i dag kom han altså kjørende fra nabokommunen med bandasje og teip til meg, og lollipops og juice til barna. De er trygge på vårt samarbeid, og vet at mamma og pappa er venner. Vi har for vane å snakke positivt om og til hverandre foran ungene, og vi merker at de kjenner på tryggheten dette gir. Her eksisteter ingen bitter stank fra fortiden. Det er så godt for ungene å høre positive greier om pappan sin. Det gleder meg å glede dem med positive nyheter om faren deres. Som at pappa er verdens snilleste pappa som kommer en tur med bandasje til magen til mamma. Eller generelt skryt som "tenk at pappa laget barnerom i huset han bygde, til dere begge da gutter, det betyr at faren deres elsker dere til månen og tilbake igjen!"

-"Vær stolt av pappa, gutter!" "Ok mamma."

 

Det finnes mange slags foreldresamarbeid der ute. Jeg har selv vært vitne til elendige forhold der all kommunikasjon går gjennom barnet. Og ja, et barn er et barn til det er myndig. At ungen er 14 år er ikke ensbetydende med at barnet er klar til å være selve talerøret mellom en far og en mor som nekter å prate med hverandre. Hvor overtok egoet? Når forsvant fokus på barnet? Ungen din kommer aldri til å ville være ansvarlig for kommunikasjonen mellom deg og den andre foreldren. Og du kan være så bitter blame it som du bare vil: det er ikke kiden sin skyld hverken at kiden ble født eller at du ikke greier å bli voksen og ta ansvar.

 

I begge sønnene mine bor store deler av pappan deres. Så fint! Håper kunstneren og naturelskeren i ham har fått plass. Og hans evne til å lage god mat, samt den delen av ham som kan dette med dyr. Jeg kommer ALDRI til å synke så lavt som mor, at jeg noensinne nevner en eneste negativ ting om pappan til ungene mine, til dem eller andre folk. Han er fredet, siden han er far til mine barn. Og ikke bare derfor, men også fordi han takler oppgaven suverent. 

 

En superpappa, det er hva pappan til barna mine er. Og hvis han en vakker dag finner seg en superstemor til gutta mine, skal hun behandles med respekt hun også. Jeg ville gitt henne en klem og bedd kidsa lete etter det positive i henne. Akkurat som jeg ber dem lete etter det som er bra i pappan sin.

 

Foreldresamarbeid er ikke så vanskelig som vi trodde. Når man reiser seg og børster støvet av alt som gikk i grus, kan man finne vennskap laget av gull, og intensjoner om respekt og forståelse. Hvis man tenker seg om, kommer man nok alltid til å respektere det mennesket som preger barna sine i aller høyeste grad like mye som en selv. Og alle kan gjøre feil. Tilbake står gener og arv. Miljøet kan begge parter pynte litt på med tilgivelse og raushet, så barna står på trygg grunn. 

 

Takk til Tore superpappa, det er enn fryd å samarbeide med deg, og gutta digger pappan sin!

Til eieren av hundebæsjeposen

 

-"Dæven hain døtte! No hi æ pinadø ....sjett det å ..jaggu mæ!"

 

Jeg nyter klangen i inant trønder-dialekt i det taxisjåføren slows down for å se nærmere på hva enn det er hun klager på. Vi er i nabolaget rundt der jeg bor, og hun har kjørt en nyoperert meg hjem fra Levanger sykehus. Jeg må nesten spørre henne hva det var hun reagerte sånn på, og får til svar: "Det va bættre mæ nån som hadd HÆNGT OPP en sånn der HOINNBÆSJPÅSSÅ! Oppi ei teill, liksom!" 

 

Hun hadde altså fått øye på en hundebæsjepose fylt med dritt, hengt opp i et tre! Yes! Endelig! Jeg trodde det bare var jeg som reagerte på dette merkelige fenomenet. For hva er greia med drittposer opphengt i busker og trær, ved turstier og fortauskanter her omkring? Jeg tenkte det var en smart mening ved det hele og at jeg burde holde mitt blonde hue lukket ved munnen. 

 

Akkurat som når jeg spekulerer i hvorfor ikke hesteeiere må stoppe, ta fram spaden og søppelposen, og ta med seg hestemøkka hjem til stall, hus eller hytte. Da tenker jeg det er noe som jeg ikke helt har skjønt enda. At hestemøkk er mer bærekraftig i naturen enn hundebæsj. Men hva med kattebæsj? Kan de ta på seg bootsen og plukke opp etter seg selv, vel og merke etter å ha gravd det ned og opp igjen?

 

Tilbake til disse søte små posene. Er det ikke meningen at man skal ta med seg hundebæsjen hjem eller? Til hvilken logisk grunn henges de opp i busker og kratt? Er det litt sånn: "Versegod, her er mitt bidrag til gjenbruk, vennligst finn opp noe du kan skape av hundebæsjen til mennesket's beste venn, and be greatful! (Greatfull eller greatful?)"

Eller er det litt sånn dogowner crime: "Ædda, bædda og æddabædda, jeg vet du har unger som kommer til å plukke ned denne hundebæsjeposen og kanskje fikle litt med bæsjen til hunden miiiin!"

 

Eller kommer en god gammaldags møkkatømmer etter dem en dag i uken per hest og kjerre, og rett og slett plukker opp etter dem til det riktig oser av veldedighet over en haug av poser på kjerra? Eller nedbrytes møkka raskt i den posen, og faller ned til bakken som gjødsel om noen måneder? 

 

Kan noen komme med det store smarte logiske svaret på påsså-mysteriet?

 

Jeg sier som taxisjåførdama fra Levanger: "Dæsken! Pinadø itj bærre mæ som hi reagert på dein hængan påssån heill nu nei!" (=Djevelen! Søren ikke bare meg som har reagert på den hengende posen heller nå nei!)

Forbìpoléne skjønnhetsoperert?

 

 

 

Han tegner med spritusj på magen  min. "Sånn" sier han, før han tegner enda ei linje litt lenger opp mot navlen, og sier: "Nei, sånn! Vi tar litt mer!"

Sykepleieren som snakket med meg før kirurgen kom inn med tegnesakene sine, fortalte at han er like dyktig som en kosmetisk kirurg. Jeg legger merke til at det er de som er opptatt av at arret kommer til å bli pent, ikke jeg. For min del kunne de godt tatt bort litt av puppene mine også, så ble de lettere å bære.

 

Nei, jeg må nok skuffe dere. Det var ingen  skjønnhetsoperasjon. Ikke på denne bloggeren.

 

Det var fare for at det med tiden kunne oppstå Intertrigo i keisersnittarret. Intertrigo er en betennelsesreaksjon i huden på steder der hud ligger mot hud. Det røde utslettet er utsatt for å bli infisert med sopp eller bakterier, noe som forverrer tilstanden. 

 

For min del så det ikke pent ut fra før; og jeg tenkte det nesten kom til å se verre ut etterpå. Men jeg har blitt behandlet med respekt, og legene og sykepleierene har tenkt at resultatet også skal se pent ut. Dette var en del ved det hele som jeg altså ikke tenkte over. Jeg forventet ikke at det skulle være viktig for kirurgen hvordan resultatet ble seende ut etter et nødvenlig kirurgisk ingrep som dette.

 

Jeg mener ikke å være kritisk innstilt til de som gjennomfører plastisk kirurgi; og jeg har kun argusøyne rettet mot reklamebransjen. Jeg synes ikke det er riktig av bloggere å reklamere for plastisk kirurgi ovenfor ungdommen som gjerne leser blogg. Hva man velger å rette på her og der er vel helt ok, så lenge man ikke påvirker fjortisene. Selv fikk jeg denne operasjonen dekket av staten, da den var nødvendig for livskvaliteten min. Det gjør ikke mine grunner til valget bedre enn andre sine grunner. Men jeg ville ikke delt det her på bloggen dersom grunnen var skjønnhet.  Ved en skjønnhetsoperasjon ville jeg ikke at mine yngste lesere skulle påvirkes til å tro at det hele er hverdagslig. 

En operason er i seg selv ikke hverdagslig; men krever tid og krefter av livet mitt. Og snart behøver jeg ikke bekymre meg mer for intertrigo. Jeg går framtiden i møte med en bekymring mindre, og er takknemlig ovenfor helsevesenet i landet der jeg bor. Norge, du gjør virkelig ditt beste. 

 

 

Derfor er jeg bortskjemt

 

Hvordan det føles? Når man er pakket inn i et teppe lagd av gode venner? Det føles more than good.

Alle som kjenner meg vet at jeg er bortskjemt. Jeg har venner som alltid er der for meg, og som aldri ville svikte meg. I går var det min kjære venn Siri som tok over styringen litt, når både barna og jeg trengte det som mest. Jeg er elendig på å si fra når nok er nok, eller i det hele tatt kjenne at nok er nok, og tror som regel at jeg greier mer enn jeg gjør. I går var jeg i ferd med å stupe av utmattelse, og Siri forklarte meg at det var helt ok å spørre pappan til barna om ikke lille Even kunne komme til faren han også. Hun tilogmed kjørte oss til barnefar; for så å kjøre meg til legevakt for en sjekk der. 

 

Det blir mye lettere for meg å ta imot begge barna i morgen, og resten av uken får vi besøk av flere gode venner og slektninger. Jeg vet ikke om noe som varmer hjertet mitt mer enn barna mine og gode venner. Og tenk, Siri er faktisk gravid, og bærer på ei lita pie. Sitt barn nr to. Jeg ville aldri funnet på å spørre henne om hjelp nå. Men for tenk; denne dama Siri that is; er ikke den som svikter når det gjelder. Selv når hun selv kunne behøvd et teppe og en kopp kakao. Kan du hilse henne fra meg, Fredrik, (som er den vordende pappan,) med et slikt teppe og noe varmt å drikke? 

 

Noen ganger ser vennene mine det jeg ikke greier å se selv. Snille som de er; bruker de gentle tid på å pakke det pent inn, men når det når fram til meg skjønner jeg hele bildet mye bedre. At det er ikke alltid det er meningen jeg for enhver pris skal være perfekt mamma. At noen ganger må jeg legge inn årene og ta et par dager fri fra alt. 

 

Det er 4 dager siden en dyktig lege opererte magen min pgr av to keisersnittarr som viste seg å ikke funke som de skulle, og jeg gleder meg barna kommer hjem i morgen. Gleder meg til legen skal skifte på såret, så jeg kan få tatt meg en real dusj. Ellers tror jeg ikke kidsa har vondt av en turbomamma som må ta ting med ro. Men takk og pris for venner som får meg til å innse at jeg behøver timeout. Takk og pris for mitt pledd av gode venner.

Sannheten bak filteret

 

 

Klart man må avsløre sannheten bak det magiske filteret. Det medbringer et ansvar som blogger, dersom man innimellom slenger på filter og make up, å også vise unge jenter virkeligheten. Derfor har jeg over her tatt et bildeeksempel med tidenes hengepupper, null make up, den verste hårkrisa og omg gikk tom for øyekrem.

 

Videre har du de eksemplene der man sminker seg først, og så pøser på med AirBrush make up og filter i tillegg. Men jeg er blogger, og jeg mener man ikke har en ekte blogg uten å vise sannheten innimellom, for det kan hende man har svært unge lesere som ikke bør pimpes med et uekte inntrykk av utseendet. Personlig synes jeg overdreven bruk av filter blir for shallow glatt. Jeg foretrekker sannheten.

 

Er du for tøff og selvstendig?

 

Det var vanskeligere enn jeg trodde; dette her med å komme seg etter operasjonen. Jeg fikk altså dekket av staten bukplastikk etter to keisersnitt. Ikke av kosmetiske grunner. Det var på tide å få det gjort.

Heldigvis er jeg vant til alt som er tungvindt. Jeg har ikke bil, for eksempel, men får hverdagen til å gå rundt omkring barna mine uansett. I forhold til keisersnitt, er dette mye vondere etterpå, og jeg bruker mye lengre tid på å komme meg opp om morgenen. Lille Even er tålmodig. Mandag kommer Mathias også, og det skal bli interessant å ta seg av begge barna helt alene i denne tilstanden her.

 

Jeg skal ikke egentlig gjøre alt jeg gjør nå. Lille Even krever en del av meg, og sånn får det bare bli. Det positive med en slik situasjon er at man får merke rørende sider ved sine venner. I mitt tilfelle er jeg egentlig for dårlig til å si fra når jeg behøver hjelp og støtte; likevel er de der og stiller opp på sine forskjellige måter. Det er jeg som absolutt skal være sånn en forbanna tøffing, og aldri be noen om hjelp. Når man til enhver tid skal gi inntrykk av at en fikser alt selv, kan man vel takke seg selv.

 

Jeg er jo fri. Fri fra kritiske røster, singelfri, selvsikker og lykkelig. Og selv om det river litt i magesåret når jeg skifter bleier, og det koker litt i hue når jeg sitter oppreist for å lage taco, er jeg værtfall ingen pingle. Ingen stakkar. Jeg er en tøffing, og tåler hard ways. Det kommer alltid godt med når større oppgaver banker på døren. Jeg er ikke den som bryter sammen av litt motgang, og jeg begynner å bli god på dette med å nyte livet samme hvor utfordrende det er. Takknemlighet er min styrke, og jeg flyter på tillit til meg selv. 

 

Sannheten er at jeg er en bad ass tøffing, og at jeg tåler det meste på en slik måte som tyder på at jeg er seig. Jeg ser ikke behovet for å spørre om hjelp, før det virkelig gjelder, tydeligvis. Det er en stolthet jeg nok har arvet fra min slekt i Vesterålen. Æ står han av, sammen med mine venner. Og lite kan måle seg med følelsen av verdien i slike vennskap.

 

Er det mulig å være for tøff og selvstendig? Ja, det mener jeg. Men å endre vaner kan være enda vanskeligere.

 

Operasjon mage

 

Velkommen til Lykketoppen. Her er det unntakstilstand.

På flere områder er jeg ikke fysisk i stand til å ta meg av en toåring alene i helgen, men siden 8åringen våres trenger denne helgen sårt alene med pappan sin, har vi funnet løsninger. Jeg er nyoperert, og magen min er skikkelig herja med. Etter to keisersnitt viste det seg at arret var lagt for langt nede, og det hele endte i en uheldig tilstand av at en fold gjorde at hud liggende mot hud. Now that sounds deilig, hva? Men jeg skal love deg at når det er din egen hud mot din egen hud; da er det ikke så digg. Legene mente dette måtte vekk. Ikke bra over tid for huden, visstnok  Jeg brukte nesten to år på å bestemme meg; ok let's go for it. Det var tross alt ikke snakk om noen skjønnhetsoperasjon, så jeg fikk hele operasjonen dekt av staten.

 

Greit å ligge i narkose når en blir skjært i fra hoftenen til hofteben, og etterpå er det bare å pøse på med smertestillende. Den snille pappan til barna mine kjørte oss til butikken i dag, og hjalp meg å bære. Lille Even ble med hjem til meg, og vi har tenkt nøye gjennom hvordan vi skal gjøre dette. Even er forberedt på at jeg ikke kan bære ham, og han badet hos pappan sin, siden jeg ikke kan løfte ham oppi badekaret. Vi endte opp inne hos nabo Dianelys, her vi har spist pizza og Even har fått lekt seg med nabogutten. Som har bursdag i dag: grattis med 3årsdagen Anthony. 

Nå er det bare å innse at jeg ikke kan hverken jogge, danse eller bære ungene mine på en god stund. Jeg må holde meg i ro og prøve å ikke få dårlig samvittighet ovenfor ungene. This boring mama. Ja, det kommer til å bli ei litt utfordrende helg som mamma, men jeg skal klare det jeg får til, og prøve å ikke kjefte på meg selv for det jeg ikke klarer.

Takk og pris for gogutta mine, gode venner, gode naboer og verdens beste barnefar. 

Har du valgt riktig pårørende?

 

Du er awesome, du er rå, du er whoop whoop super duper trooper Christina!

 

Gode venner er den familien du velger selv. Sant. True. Forever real. På et kort foran meg står det: "En venn er en som forstår din fortid, har TRO på din fremtid, og som aksepterer deg for den du er den dag i dag."

Kortet er fra Christina, en av mine søstre. En vakker blomst i den vakre blomsterbuketten som duftende omgir meg i livet mitt. Verdien i disse vennskapene er uvurderlig. De er søstre og brødre av hjertet mitt.

 

(Ja det er HUN Christina, selveste lowcarbqueen meglerfru1, og du bare mååå prøve en eller ti av de hippe coole oppskriftene hennes: http://m.meglerfru1.blogg.no/ )

 

Noen ganger knytter man bånd av kvalitetsilke som holder dønn. Du vet det i det du går hjem fra den første lille praten: det er noe ved denne personen som gjør at du kunne tenke deg en snarest mulig kaffeprat. Sånn var det for Cristina og meg for flere år siden, og jeg ble kjent med ei dame jeg bare digger. Makan til ærligere tøtte skal man lete lenge etter. Og kjedelig? Glem det ordet, i nærheten av Chris J går det ikke an å kjede seg.

Vi har fordypet oss i betroelser av en annen verden, og få kjenner meg så godt som Christina. Derfor står hun også som min pårørende. For hvis noe skulle skje meg, vil jeg at det er denne dama som skal ta viktige avgjørelser. 

 

I dag kjørte hun meg til sykehuset, og midt oppi all frykten min skapte hun en bra stemning i bilen innover til Levanger. Ja, hva er egentlig støtte når du trenger det som mest? Jeg vet godt hva det er. For Christina var der for meg da jeg gråt hormonelle elver som gravid, og alle de andre gangene jeg virkelig trengte trygt nærvær. I går skjedde det igjen. En Christinavenn som stilte opp og tryllet med gode samtaler og gaver som ventet da jeg kom hjem.

 

Pappan til barna mine sa selvfølgelig ja til å ha lille Even hos seg fra i dag til i morgen. Han er så glad i gutta våre, og stiller alltid opp hvis Even bør være en ekstra dag der innimellom. Dessuten vet jeg at barna har det bra der.

Sykehuset sponset taxi hjem, og siden jeg var full av smertestillende skravlet jeg sjåførdama huden full, og spydde både på Levanger og i Stjørdal. Man blir flink til å rope "stoppjegmåkaaasteooopp" når man har hørt om prisen for å tømme seg i en taxi. Grøss. Stakkars den eldre damen som satt i baksetet. "Lykke til, Dalland."sa hun. 

 

Men men, litt oppkast tåler man. Livet er awesome anyway, og jeg fikk tilogmed gjort unna et par frilans skrivejobber da jeg kom hjem.

Barna mine, slike som Christina og skrivingen min, er det som gjør livet verdt å leve. Et nettverk omkring ungene mine og meg, som tar imot oss. Det handler om å tørre å ta imot vennskap og støtte. Men noen ting i livet har man ikke kontroll over. Ting kan skje som en bare ikke styrer selv, ja det er tilogmed mulig å havne i koma. Da er det viktig å ha tenkt grundig gjennom hvem helsepersonell kontakter som din pårørende.

 

Har du tenkt gjennom ditt valg av nærmeste pårørende i journalen din? For min del stod det mellom flere av mine venner, men siden Christina bor her i Stjørdal og kjenner meg så godt som mulig, var det henne jeg til slutt spurte. Hvis jeg noen gang skulle havne i en ulykke, og viktige beslutninger må tas, vil jeg føle meg sikker på den som styrer skuta mi her på bakkeplan. 

 

Chris J that is!

 

 

 

Dagen før operasjon

 

Det er noe med meg som ikke helt er som det skal. Ikke bare er det hue, hva, men kroppen også. Derfor legges jeg i narkose i morgen tidlig på sykehuset Levanger, og setter min lit til hvitfrakkene. Og nei, det er ikke en kosmetisk skjønnhetsoperasjon, men en nødvendig en. 

 

Jeg har blitt en sånn typisk løvemamma, og er ikke særlig glad i hverken operasjoner eller narkoser i seg selv. Derfor tenker jeg ekstra nøye over hva jeg gjør dagen før en slik operasjon. Even og jeg har gått en liten tur på en av lekeplassene i nærheten her, gjort ferdig og sendt inn noe skrivearbeid, og så har jeg tatt meg en kaffeprat med en venninne som var innom. Man vet jo aldri når ens siste dag er kommet uansett, derfor er det vel stort sett slik jeg tenker hver dag. Ell o ell: LOL!

 

Denne gangen skal jeg ikke blogge fra oppvåkningen. Min gode venninne Christina blir med meg, og jeg tenker hun skal få passe på telefonen for å være på den sikre siden. I bloggarkivet for oktober kan man finne mitt bidrag fra oppvåkningsavdelingen da jeg hadde fått fikset tennene i narkose, og sånn en Morfine har ingenting på nettet å gjøre i det hele tatt. 

 

I stedet skal jeg rope hipp hurra, takknemlig for i det hele tatt å våkne, være superglad for enda flere dager med disse skjønne barna mine, og alle de awesome vennene jeg er så heldig å kjenne. Og selv om jeg ikke kan bære toåringen min gjennom treårsdagen hans den 20.oktober, skal jeg juble over å få feire dagen sammen med han og storebroren. Vi kan holde hender, vi, han skjønner det allerede, siden mamma "skal til doctor mc Stuffins!"

 

Jepp. This is me før narkoser og flyavganger. Nesten før bussreiser og bilturer også. Sånn er det når man elsker livet: man verdsetter det, og aller mest de man deler det med. Hvert sekund, alle minuttene og hver eneste time ❤❤❤ 

Varme tanker til gutten på sykehuset

 

Denne bæreselen bar jeg lille Even i da han var baby, og nå fant jeg fram den før Solfrid fra Finnmark kom hit med sin lille Isak. I dag skulle jeg rydde den bort, men først ville Even prøve å sitte litt i den. 2åringen passet fortsatt fint som kengubarn, og siden han er pjusk og syk var det godt for ham å dingle litt foran mammamagen.

 

Det er rolige dager her oppe på Lykketoppen, siden Even er syk, og det eneste som skjer er kos med Even, skriving på skriveprosjektene mine, matlaging, husarbeid og enda mer kos med minsten. 

 

Nå ligger han her klistret inn mot siden min. Han har sovnet i mammasenga som vanlig, og jeg føler meg som verdens heldigste. Mandag kommer Mathias også, og da kommer vi til å kose oss med høstferie. 

 

Nede på kjøkkenet venter kopper og kar. Gulvet på stua er ruskete, og vi har litt rot her og der. Og så har vi hverandre. Og akkurat det er jeg så innmari takknemlig for. To små kropper som puster. To gutter fulle av liv. 

 

Mine tanker går til et par jeg vet om, som sitter ved siden av ei lita sykehuseng og holder sin lille gutt i hånden. Han kjemper, den lille guttekroppen. Får behandling mot leukemi, og er like umistelig for dem som gutta mine er for meg. Du som leser dette; send dem et par varme tanker, er du snill. Barna våre er alt vi har, og jeg sender denne familien på St Olavs hospital gode tanker hver dag. Jeg ønsker at han skal bli frisk, så de kan ta ham med hjem til storebroren hans og leve et takknemlig lykkelig liv sammen. 

 

Hver kveld er det bare såvidt jeg greier å rive meg løs fra den lille toåringen min når han har sovnet, og rusle ned i stua. Ungene mine er to vidunder, og jeg klarer aldri riktig helt å forstå at jeg skal oppleve noe så heldig og få være mammaen deres. De puster. De lever. Og det er alt jeg behøver. Jeg vet hva jeg har, og kommer til å gjøre alt for å ikke miste dem. Men noen ting rår vi ikke over. Derfor sender jeg i kveld varme tanker til to store og ei lita hånd på sykehuset. Må all verdens kraft være med den vakre lille gutten deres, og må dere fylles av styrke i pappahjertet og i mammahjertet. Til storebroren sender jeg en glad drøm i natt. 

Når kommentaren er "Du burde dø"

 

Velkommen til internett, her utropstegn blir til raseri, navnebruk til hersketeknikk, og smiley's til tegn på et vennligsinnet utgangspunkt. Lite framstår som det egentlig er ment her inne, derfor tar det av i et eller annet kommentarfelt til enhver tid. Over hele kloden koker det. Alltid. På nett.

 

Her inne mangler vi flere vesentlige ingredienser i en kommunikasjon. Som mimikk, ansiktsuttrykk, blikk, kroppsspråk og stemmetone.

 

Som bildet over her, er det meste preget av filter og koder. Her inne kan du tolke ting akkurat som du ønsker. Du kan bestemme deg for at alle som skriver meningene sine går i forsvar, og du kan mene at det å delta i diskusjoner er dramasøkende. Her er reglene for clickbites noe annet for bloggere enn for andre mediakanaler, og her må man ta i betraktning at folk blir tusen ganger tøffere bak tastaturet enn om du skulle møtt dem på en restaurant eller en kafé.

 

Velkommen til internett. Her vil du møte folk som med glede leker dommere og som villig vekk banker hardt med klubba si. Faktisk kan vi virke som en dømmende dommer iblant, alle som en. Men mente vi det egentlig slik?

 

Du skjønner, i en verden hvor øyenkontakt, stemmetone, ansiktsmimikk og kroppspråk frafaller, må en nærmest forvente å bli misforstått. Også å selv misforstå. 

 

Dette er tanker jeg alltid har i bakhodet som blogger. Ikke alle kommentarer når fram til meg, i og med at jeg har benyttet meg av kommentarfilteret, der mange ord ikke slipper gjennom til meg som blogger. Dette er ord jeg aldri ser. Men så når det fram en del skarpe kommentarer, som jeg bearbeider i mitt eget slags filter oppe i hodet mitt. Jeg kan ikke delta her i dette nettet av manglende kommunikasjonsingredienser hvis jeg skal ta meg nær av disse kommentarene. Tilogmed "Du burde dø" fra Bergen plaget meg ikke vesentlig. Jeg bare ga saken til politiet. Dessuten; burde vi ikke alle dø ved en viss alder? Nei, jeg tror ikke jeg ville tatt meg ut som 310åring. Altså, en litt "søt" fjortiskommentar for politiet? Vel, det er opp til ethvert demokratisk hode å tolke. 

 

Jeg kan velge å jobbe som skribent på mange forskjellige plan, og siden jeg også er en blogger, har jeg lært meg hvordan jeg tenker rundt enhver dommerklubbe. Og lyden av den. Fordi jeg vet at andre også kan tolke meg slik jeg tolker andre internettbrukere. Utad er jeg sikkert ikke stort bedre selv. Uten øynene mine. Og stemmen min. For ikke å snakke om kroppspråket og mimikken min.

 

Er jeg sikkert bare en frekk liten eff på nett. 

Det er ikke barna dine som skaper et helvete, Anne Brith

 

Det er ikke for å være noe slags mammapoliti. Ei heller for å komme med noe pekefinger. Men ærlig talt, Anne brith. Cut the crap. Nå skal jeg vel få kritikk for å ha overtolket klippet fra "Bloggerne", men hvis du ikke vil at folk skal reagere, hvorfor da påstå at det innimellom er et "helvete å ha barn"? Jeg er sikker på det er mange som gjerne ville byttet med deg, og brukt en noe annen fremtoning til barna enn det du prøver å påstå er dine barn's kreasjon av "et helvete". For mange ville det vært rene himmelen å få være forelder.

 

I klippet  http://m.side2.no/video/anne-brith---a-ha-barn-kan-noen-ganger-vre-et-helvete/3423377204.html  får vi se at "du får sammenbrudd", etter å ha gitt deg selv en blodsukkerboost på solo og sjokolade, gått rundt i huset og servert spørsmål og kryptiske beskjeder til barn som aldri helt get the point. Fordi. Vel. Prøv selv å get the point når forslag og spørsmål er det du har å forholde deg til. Dette er ikke hva jeg kaller et helvete. Dette er hva jeg kaller en mamma med pms som skaper et helvete. 

 

Vi har alle slike dager. Men det er ikke ungene våre sin skyld, og det jeg ser på videoklippet er en mamma som ikke gjør nok for å nå gjennom konsentrasjonsboblene til barna sine. Kanskje med vilje? For å skape show? 

 

Har du hørt om han som sparker deg på leggen i butikk-køa? Og så hisser du deg opp, før du snur deg og ser at det er en blind mann med hvit stokk som har kommet borti foten din. Dette med å dele ut hvite stokker til barn. Litt forståelse fordi de er barn. 

 

Har du hørt om tydelige beskjeder? Det å ikke kakle rundt omkring barna dine som ei hysterisk høne mens de er i sin egen konsentrerte boble. Som i et TV-spill slik som din sønn i dette klippet. Han hører deg jo ikke før du setter deg ned på hans nivå og oppnår øyenkontakt. Er det så rart? Prøv selv å lytte til ei skavlebøtte mens du sitter dypt konsentrert med ei bok eller en telefon i hånda. It takes time. It takes time. Å komme seg ut av ei konsentrert boble for å lytte.

 

Du sier utydelig "Då foreslår e at du slår av det der spællet ditt..." og så forventer du at barnet ditt skal høre etter? Et forslag? Du kan ikke forvente at noen i det hele tatt skal gidde å "høre etter et forslag"! Da er det rom for andre forslag.

 

Dramatisk, teatralsk og manipulativt skaper du som voksen en situasjon å spille på, og så framstiller du det som at "det noen ganger er er helvete å ha barn" ...og det på riksdekkende TV foran folket. Du åpner døren inn til din datter's private rom med et kamera, og står filmende over henne med utydelige spørsmål, uten å sette deg vennlig ned på hennes nivå. Du beveger deg ikke inn i hennes verden med blikk-kontakt og gi en enkel og tydelig beskjed, men står over henne med et kamera som vil vise henne frem for hele verden som om alt dette kaoset er hennes feil. 

 

Det er ikke mine barns feil at det innimellom er et kaos av "et helvete" her i huset. Da er det jeg som har gitt utydelige beskjeder, og glemt å dele ut hvite blindestokker til de små. Jeg forstår at du prøver å spille frem en situasjon som vi andre foreldre skal kjenne oss igjen i, og så provosere litt, slik du bruker. Men dette blir så innmari feil. Jeg hører du balanserer det hele ved å påpeke at det er din egen feil fordi du "alltid sier ja". Så hvorfor sier du samtidig at det innimellom er et "helvete å ha barn", når det i virkeligheten er slik at det på sånne dager som dette nok heller er et helvete å ha deg som mor? I et kaos av spørsmål og utydelige beskjeder og urealistiske reaksjoner, er det vi foreldre som er et helvete å være i hus med.

 

På slike dager sier jeg unnskyld til ungene mine. Jeg filmer dem ikke under utydelige seanser med hønekaklehysteri og forventer at de skal høre etter. Jeg iscenesetter ikke det hele for så å legge det ut foran hele landet de skal vokse opp i, framstilt som at barna er grunnen til et slags helvete. Jeg vet jo at det er ros som oppmuntrer til ønsket atferd, og ikke kritikk. Jeg har selv mye å lære som mor. Det har vi alle. Kanskje du også, Anne Brith?

 

Her i huset har vi også kaos noen ganger. På slike hormonelle dager er det faktisk barna mine som sliter litt med en utydelig og surpompete mamma. De kan bare skape et helvete her i huset hvis jeg lærer dem at det er ok å lage helvete. Men det er aldri, og kommer aldri til å bli, deres feil.

De andre foreldrene mobber sønnen hennes

 

Jeg skroller litt på facebook og finner jeg et avisinnlegg skrevet av en reflektert mor. (Les innlegget ved å trykke på linken: https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/7bJdv/Er-det-sant-at-ingen-foreldre-liker-meg_-og-at-de-nekter-barna-sine-a-vare-sammen-med-meg )

 

Som du kan se på linken, heter innlegget "Er det sant at ingen foreldre liker meg, og at de nekter barna sine å være sammen med meg?"

 

Kjære mamman som skrev dette innlegget. Nei det er ikke sant, kan du fortelle sønnen din. Noen foreldre liker ham akkurat som han er. Jeg er en forelder, og det kunne aldri falt meg inn å dømme en 14åring pgr av diagnosene asberger og adhd, samt de atferdsvanskene det medfører. Jeg ville invitert ham inn, gitt ham en kopp varm kakao og satt meg ned og pratet med ham. Her hos oss er sønnen din velkommen som bare pokker, og det mener jeg. Skulle ønske jeg var naboen deres. Mine barn og jeg skulle bidratt til å gjøre dagene hans lysere.

 

Jeg skjemmes på vegne av de foreldrene du skriver om, og kan ikke fatte og begripe hvor hjertene deres ble av på veien hit. Fy seg! Skamme seg! Jeg blir sint av sånnt!

 

Da jeg selv var 14 år var jeg hun med begynnende tendenser innen bipolar 1, uten at hverken jeg eller andre visste det. Jeg var styrt av impulser. Ja, jeg var hun som prøvde å provosere kateketen i konfirmasjonsundervisningen ved å rive papirene han delte ut i små biter, for så å kaste dem opp i lufta så de dalte ned over pulten. Ganske teit atferd med andre ord. Jeg var hun som kledde seg i rare klær, røyket og nasket i butikker for å tøffe meg. I ettertid vet jeg at mange foreldre dømte meg og så ned på meg. Jenta i klassen til barna deres, ja du vet; hun som var full for første gang som 15åring nede i sentrum av byen. Hun med den rampete stilen. 17 år gammel ble jeg båret over dørterskelen og innlagt på psykiatrisk avdeling. Der ble jeg etterhvert diagnotisert med bipolar. 

 

 

Tro meg, jeg blir svært provosert over alle disse latterlige foreldrene som diskriminerer din sønn på det groveste. De som holder ham utenfor. Mange av disse foreldrene kunne dessuten hatt godt av et kurs omkring hvordan barna deres kan være eksperter innen manipulering. Måten de andre ungene har framstilt sønnen din på, burde foreldrene grave litt i, heller enn å gå på limpinnen. Heller enn å la seg snurre rundt den berømte lillefingeren.

 

Men en ting bør de grue seg til, og med det sikter jeg til den dagen din sønn blir så stor at hans geniale evner innen original og kreativ tankegang trer fram, nettopp pgr av adhd og asberger. Jeg snakker om den dagen da han "endelig blir bra nok". En stor oppfinner. En fantastisk kunstner. En kjent artist. Ja, la dem grue seg til den dagen de må innrømme at de kunne kjent ham, men ikke aner hvem han egentlig er. Fordi de var for uintelligente til å prøve å finne sannheten, men gikk på både limpinner og små lillefingre. Mens alle rundt dem ønsker seg en autograf av sønnen din, og du står ved hans side som stolt mamma; da kan de angre seg.

 

Tenk å være så lite smart, at de ikke har lært seg genialiteten bak diagnosene din sønn bærer på, men heller mobber og utestenger ham på en slik forferdelig måte som du beskriver. Jeg kan ikke respektere dette. 

Vårt hjem er åpent for alle slags barn. Her har vi besøk av sinte barn, glade barn, aktive barn og stille barn, for ikke å snakke om ungdommer og voksne med diverse diagnoser. Eller folk uten diagnoser. Mangfold og nonstop. Hva er problemet med å være litt inkluderende?

 

Hvem er vel vi voksne til å dømme? Hvilken rett har vi til å anta uten å vite? Hva barna våre sier er en ting. Noen ganger er sannheten en annen. Når åtteåringen min klager på en medelev, prøver jeg å forklare ham tre ting. Nr en: han må ta en titt på sin egen atferd i samme slengen. Nr 2: kanskje medeleven han klager over ikke har det så greit. Nr tre: La oss invitere medeleven hjem til oss på god mat og lek!

 

Det er ikke lenge siden jeg oppdaget en mindre sjarmerende tendens hos en dame jeg kjente. Hun sa det rett ut, at hun mislikte den ene jenta som hadde besøkt den eldste sønnen min. Den snille jenta som nettopp hadde flyttet hit. Hun som så ivrig forsøkte å få seg venner. 

 

Hun er ikke velkommen hit lenger. Og da snakker jeg om det voksne kvinnemennesket som fikk seg til å si noe så grusomt om et lite skolebarn. Jeg ønsker ikke slike holdninger i mitt nærvær. 

Jenta? Hun er ofte innom og tegner små tegninger, leker med pusekattene og spiser glutenfri kake. Også når barna ikke er hjemme. For her i huset holder vi oss for gode til å presse barn og ungdom utenfor.  Her i huset gidder vi ikke å falle på et nivå der man hever seg over andre. Ungene mine skal lære seg å respektere andre akkurat som de er.

 

Jeg håper de våkner, og begynner å inkludere sønnen din. Håper de skjønner hvor forferdelig sårende det føles for en ungdom, når verden ser ned på ham med hånlige blikk. En verden som heller kunne rakt ham hånden og invitert ham med.

Det mannen ikke vet om feministkortet

 

Åh fader, hva i helsike skjedde nå?

Vi bare forflyttet oss fra barkrakken og over til en gjeng som på avstand ikke så ut som de fjortisene det nå ser ut til at de er. To av dem måler oss fra topp til tå, og han ene sier til den andre: "Javisst. De holder seg godt!" 

Feministen på skulderen min vræler ut inni meg, men jeg sier det ikke høyt. Tenker: "Isj, de objektiviserer meg! Snakker om meg som om jeg er ei rumpe og to pupper. Som "holder seg godt" ...iik!" Rasshylet i meg snur seg i sørpa, og roper ut tanker om rasshøl, oppe i hodet mitt.

Hva skjer så? 

 

Jo vi forflytter oss raskt tilbake til barkrakkene våre, der det etterhvert ankommer noen menn. Tre mannfolk. Sørlendinger, hvorav han ene slentrer seg fra døra til baren med deeen rumpa, deeeet nydelige ansiktet, deeen tøffe hårfrisyren, og deeeee øynene. OhMyGod. Jeg mister haka mi og blir sittende og dra til meg blikket. Men jeg greier ikke. Pokker, for et perfect object han er. Jeg er i sjokk. Det er neeesten så jeg får trua på one night stands tilbake, og glir nesten av barkrakken. Skjerpe seg!

 

Tidligere på kvelden har vi damene sittet og snakket om hvordan vi rent undergrounded vet om enormt mange store og små størrelser her og der i denne lille byen, som vi har hørt andre damer fortelle om. Drittsekker, vi det? Nei, vi er damer, må vite. Det er visst andre regler for hukjønn sådan. Hvor tragisk er det ikke, når du synes størrelsen teller, og så er han råkjekk. Men du har hørt på børsen at han ikke er så ...ja ...så stor på det. Så du vurderer at det ikke er verdt det.

 

Før det har vi snakket om hvordan noen av oss flickorna synes arbeidsuniform på menn er mer sexy enn menn i dress. Jovisst blir mannfolkene om mulig enda mer objektivisert av oss damene, enn vi blir av menn. Det motsatte bringer frem feministkortet, og siden våre samtaler omhandlende menn pågår mer underground enn high sound, kan vi vifte med kortet anytime, og skvaldre i vei i undergrunnen. Om alt fra mannemager og manneansikt til mer private deler av det elegante hele. Hvis jeg var mann og hørte på dette fjaset våres, ville jeg ærlig talt fått prestasjonsangst. Sannheten er jo at mange av oss damene ble skuffet over fifty shades of grey, og at vi aldeles ikke vil kaste bort tiden på noe når vi egentlig ønsker mer spennende opplegg.

 

Javisst jovisst. Hvor uelegant er det ikke, når et rasshyl av ei dame klager på et rasshøl av en mann for at "han objektiviserer damene og vurderer henne etter utseendet"? Jeg er svar skyldig.

 

Vi kvinner er kvinner verst, hvorpå vi sitter og sikler, prater gossip om størrelser og vurderer øyne, hår, antrekk, vaskebrett, mage å ta i, fingersize og væremåter, hvorpå vi deler ut usynlige høyhoppepokaler som definitivt er både beryktede og gjeldende. Fingrene skal visst dessuten si oss mye om andre størrelser på mannekroppen, så der er vi observante.

 

Det er rett før det sprekker, I tell you that. Om en stund kommer vi ikke til å la være, men produsere blader mer tilpasset oss rasshyldamene som lengter etter helt andre forsider inne  på Narvesen og 7-11. Vakre menn, vaskebrett (but not too much), mannemager som roper "ta i meg", noe for enhver smak, arbeidsuniformerte objekter og alt det andre vi sitter her i undergrunnen og prater om. Objektet mannen prydende på forsidene av bladene? Nei takk, fordi da avsløres vi. Ja takk, for det vil vi ha.

 

For vi damene, vi prater. Og vi vurderer. Vi snakker. Og vi vaier med feministkortet og likestillingsflagget, tvert en stakkars mann piper ut om utseendet vårt.  

Vi bør kanskje la likestilling handle om vesentlige ting som likelønn og herkseteknikker innen politikken. For akkurat hva angår objektivisering av kvinnekroppen, skulle man virkelig hørt oss damene dypt nede i underground low sound, hva angår objektivisering i 3Dform av herrekroppen.

 

Har du en innbilsk eks?

 

Når du virkelig har kommet over en eks for lenge siden, og faktisk har det så mye bedre uten dette mennesket. Når du så synes å merke, at denne eksen din ikke helt forstår at du har det bedre uten vedkommende, men derimot ser ut til å innbille seg at du fortsatt er interessert i h*n. Det er hva denne teksten handler om. Det provoserende i en slik innbilsk eks.

 

 Jeg har delt selve teksten inn i tre  bildeframvisninger, og gjort den første  presentasjonen like rotete som en slik situasjon kan være. For noen ganger vil du være venn med eksen din, ikke sant? Skikkelig kompis. Men det går jo ikke, når denne tolker ethvert vennlig tegn fra deg som "still going strong yeah". Den andre presentasjonen er ryddig. For da har teksten kommet til det eneste ryddige en slik relasjon kan settes i, nemlig vennskap:

 

 

Ingen grunn til å være innbilsk dude, jeg er virkelig over deg for lenge siden, og kunne ikke tatt i deg med ei tang engang. Would'nt make me warm at all. Men hvis vi ikke kan være kompiser, så må jeg slippe å se deg så rottete høy på deg selv:

 

Grunnen er hemmelig

 

Alle har lagt seg i huset her på Lykketoppen, og det er en rolig og harmonisk stemning. Min venninne Solfrid og hennes lille Isak reiser hjem til Finnmark i morgen, og så kommer toåringen min hjem. 

Solfrid og jeg var ute i går kveld, og som vanlig hadde jeg det kjempegøy klin edru og full av energi. Som like vanlig møtte jeg også et par blogglesere, noe som alltid er like hyggelig. Her er et par bilder fra nattens koffeinrangel:

 

 

I dag pynta jeg meg for en spesiell anledning, og det hele dreide seg om en skrivejobb som jeg ikke kan fortelle mer om her, da det både omhandler frilans og blogg. Men jeg føler jeg har vært på en eventyr uten like, såpass kan jeg si. Grunnen til at jeg har pynta meg i dag, er foreløpig hemmelig.

 

Nå greier jeg rett og slett ikke å holde øynene oppe lenger, og jeg tror jeg må melde pass; det blir nok ingen lesing av Sorgenfri-bladet Solfrid kjøpte i går, i kveld heller. Å sove frister mye mer. Mye jobbing kombinert med natterangel fører til en slags deilig døs.

 

Nye drømmer venter; so long fra Lykketoppen!