Kan aleneforeldre lage like mye hygge som en hel familie?

 

Alenemamma. Ordet bærer et trist preg, og før trodde jeg også det måtte være forferdelig kjedelig å ha det sånn. Men det var før jeg ble alenemor selv. Vi har det rett og slett skikkelig koselig her sammen, barna og jeg. Akkurat nå er det bare Even og jeg som er hjemme, og vi storkoser oss med kos, fårikål, jordbær, bading og leker. Even er stolt fordi han har perlet sitt aller første armbånd i barnehagen i dag. Ikke til pappa. Ikke til mamma. Ikke til noen andre enn ham selv, så fornøyd ble han av mesterverker sitt. 

Når jeg skal lage litt ekstra kos her hjemme hos oss, liker jeg å tenne masse lys omkring et godt måltid, la barna bade, og så lese ei god bok for dem. Eller vi kan se en tegnefilm sammen.

 

...og fasademessig; well that sounds great, ikke sant? Vel. Alle som har barn, vet at vi foreldre lærer så lenge vi lever. Det kan hende de ikke vil ha den middagen, for pokker. Samme hvor lenge den fårikålen har kokt. Det kan hende de bæsjer i det forbanna badevannet, etter å ha kjefta deg huden full fordi DU bar ned den nye frozensåpa. Det var det tydeligvis viktig at kiden skulle GJØRE SELV. Så det så. Og det kan tilogmed hende du glefser litt tilbake før du teller til ...ti? Nei; tretti. Førti. Femti.   

 

Ja. Sånn kan det gå. Nå er det heldigvis lenge siden mine har bæsja i badekaret, for det fant de fort ut at mamma ikke taklet. At. All. Men når det er sagt, er det lett å skjønne hva han mener når han sitter der i skumbadet sitt og sier:"Æ tissje do!" Og så ordner du alt tilrettelagt den lille toåringen rundt den doen. Too late, for så sier han:"Du skifte bjeie på battekare! Tissja her æ mamma, knis"

 

Den fancy fårikålmiddagen du ser på bildene her, var det bare jeg som spiste av. Koselig hadde vi det, men lille minstemann var enda mett av den maten han fikk da han kom hjem fra barnehagen i dag. Det vil med andre ord si at gutten har spist brødskive til middag i dag, siden jeg tenkte det ble for lang tid å fårikål-vente. Dårlig mammastrategi dønn. Fårikålen får kokes på formiddagen neste gang.  

 

Slik er det nok i de fleste hjem; samme hvor mye kos man desperat prøver å lage. Det er bare at vi aleneforeldre slipper grown ups argue, sjalusi og enda mer snorking, fising og raping enn vi produserer selv. 

 

Fredag er det tacokveld foran TVn med både 8åringen og 2åringen, og da bruker vi å ende opp med å spise sofaliggende. For hvert tacoskjell, og hver lefse vi spiser, siger vi sammen mer og mer, til vi ligger der og gaper med taco til alle kanter. Aaah. Vet ikke om jeg hadde liggi sånn og trøkt i meg gassmat foran en eventuell samboer. Nei djevlor ta, vi har det godt her i rekkehuset. Konklusjonen er at vi aleneforeldre er i stand til å skape mer latter i tillegg til kosen, fordi ingen voksne fluer vanker på våre vegger; og vi slipper oss mer løs. Tror denne alenemora iallefall.

 

 

Bjkb

Kvinne (28) fikk nål i venstre pupp

 

 

 

Det var i Trøndelag det hele skjedde, da en ung kvinne fikk en nål presset inn i venstre bryst. 

Ikke ved et uhell. Langt derifra.

Kvinnen heter Christina, og hadde med seg sin gale venninne Helene på roadtrip til Levanger sykehus, for å ta biopsi. 

 

-"Ska æ hoill dæ i hainna?" spurte fOrBìPoLéNè med tårer i øynene da hun så den lange nåla.

-"Takk men det e itj nødvendig", sa mEgLeRfRu1.

 

Helene kunne skimte noe skinnende på øynene til Christina også, og misunte henne ikke der hun lå og vred seg i smerter. I feel you, sister.

Siden hu H hadde drukket way 2 much caffein, ble det litt av en skravletur. Og man glemmer nok aldri den nåla i den puppen, I say!

 

God damned det er bra de bilveggene ikke har dører, I allso say. Når man kjenner hverandre så godt som Chris J og jeg, er det jaggu ikke engang bra for fluene å lytte til oss to. We take it to the grave or put it on a wave, and drown it. Shit  ...det må være det dårligste rimet jeg noensinne har skrevet her inne. Does'nt matter. Poenget er at man er vanntette betrodde søstre, og verre er det ikke.

Takk for roadtrippen tøffa 😍

 

Hva slags barndom gir du barna dine?

 

 

Livet er fylt med valg. Og den eneste som kan ta valgene, er den som lever livet. Noen valg angår kun en selv, mens andre valg kommer til å berøre andre. Hva når de andre er små, uskyldige barn? Barn med rettigheter. Små skjøre spirer som man virkelig må se for å unngå å tråkke på?

 

En av de viktigste avgjørelsene i livet mitt vil mange ikke forstå. Som om det var en bagatell. Men jeg vet bedre. Ja jeg vet best i dette livet mitt. 

Hvorfor tar jeg alkoholen så på alvor; at jeg har tatt det endelige valget om å leve totalavholds? I mange's øyne lar jeg en stor gode gå. I disse øynene er det forferdelig kjedelig å ikke engang ta seg et glass rødvin innimellom. I mine øyne må det være forferdelig kjedelig å være avhengig av noen sterke dråper falsk dunst for å oppleve livets ekstase. Jeg kan garantere at det er de til sammen 3 årene jeg har vært avholds fra alkohol og forøvrig all annen rus enn koffein, at jeg på ekte og for virkelig har vært LYKKELIG. Jeg fester mer nå enn før. Når barna er hos pappan sin er jeg ofte ute på livet og rocker foten av meg. Kaffe duger som fy, og noen ganger har nok folk rundt meg forundrer seg over hva i alle dager denne turboen har pakka i seg. Kaffe, I say. And some monster og burn.

 

Jeg vet at hvis noen kan krysse flytende grenser; så kan jeg også det. Jeg har sett kloke, oppegående supermennesker drukne i grenseløs rus, i det de aldri egentlig fikk med seg hvor og når disse grensene ble tråkket over. For det fløt. Og det fløt over i en hverdag der drammen på kvelden ble viktigere enn viktigst, og rødvinsglasset ble til rødvinsglassene midt i en selvfornektelse omhandlende at det var bohemeaktig og stilig. Han ene hadde bare seg selv. Nå har han ikke det engang. Jeg leste et dikt for ham i begravelsen hans. Han døde av en alkoholisme som hadde endt opp i rødspritens rosa tåke. Han rakk å lære meg mye.

Blant annet å tenne et lys i mørke heller enn å forbanne det. Og det å bedømme, men ikke fordømme. Vi hadde mange dype samtaler, og jeg husker da jeg hadde med meg en liten høytaler hjem til ham. Han ville høre Elvis. Han gråt, hørte Elvis, og ble bare 60 år. Jeg savner ham, savner ham, savner ham. Forbannet være den rosa tåka. 

 

Dessuten. Jeg så det. Hvis akkurat han kunne, kunne alle ende der. Jeg lever videre med en enorm respekt for ham, may he rest in peace. En del av den respekten omhandler å ta alkohol og dens baksider på alvor. 

Hvorfor skal jeg drikke? Hvorfor? 

 

Ville jeg holdt barna mine i armen utenfor et stup, og lekt russisk rullett med livene deres? Aldri i livet. Men hva når det kommer til en mest mulig sikret barndom? Hva når man ikke aner hva som er naturlig og ikke; et rødvinsglass? To? Hvor mange barnefri helger med "fyll" i halvåret? Jeg tenkte mye på dette det året jeg liksom skulle være "normal voksen" og drikke på fest som "alle andre". Grublet, og fant ut at nettopp det skumle er at det ikke finnes grenser, fordi det ikke er naturlig for mennesket å drikke noe som ører og øyne skal oppfatte ustødig og svimmelt. Vi kan beregne en viss mengde sunn mat vi skal spise i måneden, for det er meningen vi skal spise det for survival. Men vi kan ikke beregne alkoholmengen. Nettopp fordi det ikke er meningen at vi skal ha det i oss i utgangspunktet. Kroppen blir uvel og vil spy det ut.

 

Det året jeg ikke var avholds, skremte det meg at jeg tok en sjanse jeg ikke ville kunne stå for på 18årsdagene til sønnene mine hvis jeg fortsatte å prøve så hardt å være vindrikkende normal. Som om det ville være greit å si til dem senere "Jeg gamblet med alkoholen, og lot det stå til. Selv om jeg visste at jeg kunne ende opp som en alkoholisert mamma, lot jeg alkoholen viske ut grensene, og så ødela jeg barndommen deres. Sorry."

 

Jeg hadde vært totalavholds i to år. Etter forsøket på en viss normalisering, kjentes det ubehagelig og kjedelig å drikke alkohol. I to år hadde jeg hatt det superkult edru på fester, kjent på kontroll som alenemamma og vært lykkelig. Fra Desember 2015 til desember 2016 prøvde jeg å være "normal". Helt til jeg skjønte hvor deprimert jeg kunne bli av et glass rødvin. Det er snart 10 måneder siden jeg tok min siste beslutning om å være totalavholds fra alkohol, og det har vært 10 lykkelige måneder. 

I repeat, for real: 10 lykkelige måneder. Now aint that just strange?

 

For alle som drikker alkohol, vil der eksistere en risiko. Alle alkoholikere begynte et sted, og ikke alle hadde gener eller diagnoser å skylde på. For noen var det nok at portalen het portvin, og stod åpen. 

 

Jeg kommer ikke til å bruke de neste årene på å ødelegge barndommen til barna mine. De to guttungene mine er så himla mye mer verdt enn for meg å bli litt svimmel innimellom. Barna betyr alt for meg, og jeg gir gjerne avkall på alkorus for dem. Jeg er også mamma når de er hos pappan sin. Det er vel ingen selvfølge at man skal helle i seg alkohyler uansett, tenker jeg. 

 

I dette hjemmet er det like naturlig at mamma aldri drikker alkohol whatsoever, som å ha mat i kjøleskapet. Sånn er det bare. Det er det eneste valget jeg tør å ta av to gjeldende, hva angår alkohol og rus generelt. All rus er forbudt i mitt liv, også nikotin. 

 

Jeg er populær som mamma, og det er alt jeg trenger for å glede meg over dagene. At barna et fornøyd med meg. Hva andre mennesker mener om meg er ikke så farlig, så lenge de små gutta mine og jeg har et bra forhold. Og da må jeg velge å være TIL STEDE. Alltid. 

 

Når de blir voksne skal jeg behandle dem med så god respekt, at de gjerne kommer tilbake til mammastua. Det er opp til meg som mor å skape disse to relasjonene, og jeg gjør alt for å få det til å funke toppers. 

Minsten og jeg lekte lego på rommet hans før han la seg i går kveld. Tenk, han er stor nok til smålego, straks 3åringen min. Tida, den tida. Han ville "lese" boka på senga, og jeg måtte høre på. Jeg ville ikke gått glipp av alt dette. Vil ikke være en mamma som ikke har tid; fordi hun gleder seg for mye til rødvinsglasset hun skal farge tilværelsen med straks kiden har sovna. For plutselig en dag kan det glasset bli til ei flaske, og den kiden kan våkne med feber. Da skal han kjenne igjen mamman sin i det han våkner. Da skal barna mine føle seg trygg på at mamma er der 100%.

 

Jeg er så innmari lykkemamma nå. Fredag er vi alle tre er samlet rundt tacobordet igjen. Da drikker vi saft. Alle sammen. 

Jeg elsker digger megaliker dere, Mathias og Even. Dere rocker vill villere villest, og jeg vil gi dere hele verden. Vi kan drømme om det værtfall. Late som om vi er på spa i badekaret, på langtur oppå loftet, og på cruise oppi sofaen. For jeg vet at det er mammahjertet mitt dere vil ha en del av. Og at det er mer enn bra nok for dere. Jeg lover å ta valg som gir dere en barndom. Ikke valg som stjeler barndommen fra dere. Jeg lover å gi garantiene jeg kan for å sikre dere.

Og jeg lover å ikke fordømme de som ikke greier det. De som havner i den rosa tåka, fordi de er bare mennesker. Hver kveld folder vi hendene og ber for de barna slike valg går utover.

 

Har du tatt et spesielt valg som påvirker dine barn i positiv retning? 

Tegn på at du kan være et geni

 

Det er sååå vanskelig å holde seg hjemme i kveld. Vil egentlig bare ut og rocke. Danse med folk som er klin gærne som meg selv. Men som jeg skrev i går (http://m.forbipolene.blogg.no/1505510135_jobben_med_det_bipolare_popcornhodet.html ) 

....er det iblant best å holde seg i ro for en bipolar m@ther£@cker. 

 

Jeg greier selvfølgelig ikke å sitte stille her, og har ommøblert rommet til min 8åring Mathias, nede i kjelleren. Jeg gleder meg som en unge til å vise gutten hans nye kule rom. Har forøvrig ommøblert litt i topplokket også. 

 

I tillegg har jeg gjennomført verdens mest givende og morsomme intervju her i stua mi i dag. Det er nettopp derfor jeg har ommøblert litt oppe i topplokket mitt, fordi jeg lærte en god del av han jeg har intervjuet. Han er komiker, og mer skriver jeg ikke om det nå. I bloggens arkiv driver jeg nemlig og skriver på innlegget som omhandler ham. 

 

Det er godt ingen ser meg, når jeg vrenger opp ei spotifyliste bestående av Guns'N roses, Kelly family, Eminem og Shakira på min harman/kardon og danser sittende mens jeg skriver på pc'n. Dvs jeg HÅPER ingen ser meg. Man har jo vinduer, skrekkogru. 

 

Anyway; min kjære pappa lærte meg at humor er viktig. Hvis jeg adder musikk, er det et annet krydder jeg mener er viktig. Humor og musikk. Derfor hender det seg at jeg setter søkelyset på Norge's komikere og band her inne på forbipolene. Tidligere har vi hilst på Thomas Numme, Harald Rønneberg, Morten Ramm, Einar Tørnquist, Oslo Ess og Plumbo. Denne gangen går jeg dypere. Jeg har fått bedre tid, til å gjennomføre et lengre intervju med en av våre beste stand up komikere. Noen mennesker er rett og slett genier i mine øyne, og i dag har jeg møtt en av disse for å skrive et lengre innlegg om ham. Så frem til i morgen ettermiddag er det skriving, søvn og redigering som gjelder for denne bipperen. 

 

Men først. Du som leser. Hvem er du? Er du en de som har havnet utenfor? Sliter du med rus? Ensomhet? Vansker med psyken? Angst? Diagnose? Har du noen gang tenkt på om du kan være en av nåtidens genier? Hvis du tenker deg om, husker du talentet ditt? Interessen din? Er du klar over at grunnen til at nettopp du sliter med rus eller psykiatri; kan være fordi du evner å tenke parallelt, og det rett og slett blir for mange tanker å deale med på en gang? Jeg mener det er et tegn på at du kan være et geni dersom du på en eller annen måte føler deg utenfor A4, og annerledes.

Just saying. We should wake up. En gang i tiden var geniene godt kjent. Vi ser dem stikke seg ut i historien bak oss. Hvor er de nå? Har du tenkt på det? 

 

God lørdag fra Lykketoppen ;)

Jobben med det bipolare popcorn-hodet

 

 

Du vet det er take off - dag. Du har bipolar, og kan dette. Det popper popcorn i hodet, og idéene strømmer på. Vant til dette; har du blitt, og det er viktig å ta i mot gaven uten å bruke opp den på en gang. Du noterer, ringer, går rundt på gulvet og snakker med andre mennesker med like poppende huer. 

 

Det er da det er på tide med tiltak. Du har det FOR bra, rett og slett, og mange av idéene burde puttes i ei krukke, gjemmes bort, og flires av om ei uke. Eller realiseres. Nå er du der at du er i ferd med å tverrfaglig realisere 30 av dem på en gang. Det pushwagnes, snakkes med regjeringen, forberedes og poppes. 

 

Velkommen til min verden. Welcome to the bright side. Og nå skal jeg fortelle hva jeg gjorde med saken. Altså, det var midt i popcornmaskina, tusen fraglende idéer, andre mennesker på tråden og linja med sans for idéer, fart, spenning og visualiserig. Idéene var mer enn bra nok, og de gjeldende delene av regjeringen foreslo at vi tar opp tråden mandag. Men nå var det altså helg. Og party oppe i et bipolart hue. 

 

Jeg satte meg ned og greide ikke sitte. Skjønte at jeg måtte utføre tiltak. En joggetur er vidundermedisin for et overproduserende popcornhode. Jeg jogget til jeg snappet etter pusten, løp hjem, og danset i stua. Shaked it off. Så la jeg meg i badekaret med ansiktsmaske og digg i håret. Jeg måtte opp av badekaret for å notere alle de nye idéene, så jeg fikk fred til å bade videre. 

 

Jeg kjenner denne siden av bipolar godt. Selv om jeg er trygt medisinert mot at denne gladsiden tar helt av videre ned i kaninhull, må jeg jobbe hardt med meg selv når hodet popper løs med tilsynelatende geniale idéer. Og kanskje noen av idéene er nettopp det; geniale som fy. Men også de gode idéene tåler å vente litt. Man kan sette i gang med et par agn, men man behøver ikke fylle hele innsjøen med tusen agn på en gang. 

 

Jeg kjenner flere som meg, og når vi setter i gang, er det action. Da kan vi nesten ta og føle på energien. Power og headshower. Men alt på en gang? Det er ikke heavy der og da, men over tid vil det slite ut oss. Det å boble over av idéer og la det koke, krever å umiddelbart skru ned temperaturen. 

 

Dette er bipolar. Den kreative, kjappe, produktive, glade siden av diagnosen. Bipolar handler ikke særlig om nedturer for min del. Jeg dealer med pol altforglad, ganske mye. Jeg er vant til jobben med å holde hodet i balanse. Det er krevende. Som å sette seg på sidelinjen når alt du vil er å danse, rocke og poppe.

 

Sprit på bålet handler om det sosiale for min del. Derfor holder det ikke å jogge, danse, tøye ut og bade i badekar. Jeg må også bestemme meg for å "kjede meg". Låse døren, holde meg inne og være alene. Det er det motsatte tiltaket av det man bør gjøre ved depresjoner. Da er det rette å oppsøke folk og prate, selv om man ikke vil. Når den kreative gladsiden dukker opp, må man dempe det hele, og skjerme seg, selv om man aldri så mye vil møte alle man kjenner og bare leve livet boblende. 

 

Jeg styrer dette hue, og da krever det noen ganger å gjøre det motsatte av det man er gira på.

 

Slik opprettholder jeg balansen. Alle mennesker svinger i humør. Jeg også. På en frisk måte. Og hver dag dealer jeg med disse kreative kreftene. Jeg har lært meg hvordan jeg kontrollerer det, og dermed blir det en berikelse. For de idéene jeg deler med et titalls andre i dag, er noe vi akter å prøve å gjennomføre. Jeg kan ikke røpe noe nå, men hvis vi får det gjennom i regjeringen, kan det bety positive endringer innen helsesektoren. 

 

Men først trekker jeg meg tilbake og tvinger på meg selv ro og tid alene. Jeg kunne blitt med ut på byen, men i kveld er det viktig at jeg gir bipolar skjerming, hvile, døgnrytme og kjedsomhet. 

 

Dette er ikke noe nytt for meg. Slik er det flere dager i uka. Det er som et brennende lys. Du brenner det ikke i begge ender, og iblant slukker du det for å spare på gnisten. Det er meg. Stueflua og TV''. Så er det søvn, ny dag og ivaretatte muligheter. Slik dealer jeg med denne diagnosen. Det blir for mye lykke noen ganger. Når du har en bra dag, har jeg en fabelaktig dag. Og jeg har et ansvar for å holde det til nettopp det. En fabelaktig dag, en krukke med idéer og evnen til å ta dem frem etter en natts søvn.

Ut på byen med Kim Kardashian i kveld! Yeah!

Her oppe i Eiffeltårnet er det stemning altså! Kim og Chloe has arrived the buildning, og nå skal vi ut på byen. Ja, og oppi det hele har jeg selvfølgelig chatta med min lettlurte slektning. Som desverre har lært, og ikke er så lett å lure lenger. Han er roboten, meg i blått.

 

Når han er uoppnåelig

 

 

 

Livet har gitt meg en utfordring, og det er å akseptere alle hinderene mellom deg og meg. Du er den som kan få meg til å le så jeg rister, og det er deg jeg har lyst på. Det er du som kan kunsten å stjele pusten min, og det er dine bevegelser jeg liker.

 

Men for meg er du uoppnåelig. Det er ikke det at du har dame. Det er alle de andre sperrene som er satt opp i løypa. Jeg må bare finne meg i at det du går i en retning, og jeg i en annen. Selv om jeg gjerne skulle likt å gi blaffen, og bare kjøre på. 

 

Jeg liker deg altfor godt, og det går ikke over. Samme eff hvor hardt jeg prøver, kiler det alltid i magen hver gang jeg tenker på deg. Du er så spesiell. Hele personligheten din er til å ville bare være sammen med. For å prate, le, hoppe i høy og bare være til i lag med. 

 

Men du har valgt en annen planet. Og jeg står her og ser på. Du skulle bare visst hva jeg føler for deg. Jeg trodde ingen kunne vekke til live slike følelser igjen hos meg. Men det gjorde altså du. Og samme hvor mye jeg har prøvd å glemme deg, så kjennes det likens. 

 

Jeg må ta meg sammen igjen. For grunnene til at vi aldri kunne blitt noe av, er nok viktige for deg. Dessuten tror jeg ikke på sånne monogame endestasjoner anyway. Så hvorfor skal jeg håpe og drømme om at verden var annerledes omkring en kjekk mann som deg? ...når det ikke er sånn. 

 

Jeg kunne hatt det så gøy sammen med deg, et sted i en annen dimensjon. Vi kunne varmet oss på hverandre langt der ute i space, og jeg skulle vært der for deg. Gitt deg alt du skulle behøve. Men du trenger ikke meg.  

 

Så bare la oss holde oss til å hoppe litt i høyet. Jeg kan hoppe så lang jeg kan, og du kan hoppe så dypt du kan. Vi kan le av det hele, og etterpå løpe hvert til vårt. Du ned til fjæra, og jeg over blomsterenga. Til et sted jeg kan glemme deg til neste gang.

 

Aksept er fred, og fred er godt. Jeg aksepterer at du og jeg driver og hopper rundt på skyer i en annen dimensjon. Jeg nyter godt av det i drømmene om natta. Og det får holde for denne gang. Når et menneske er uoppnåelig, så er det bare sånn.

Joda, venninnene dine gjør det, de også!

 

 

Ladies? All the ladies? Ikke ALL the ladies, men noen var vi, som fikk til den kaffen og den kaka i dag. Hils på vakre Irina og nydelige Christina. Dere skulle bare virkelig (ikke) visst hva vi pratet om to minutter før bildet over ble knipset, og hva i alle dager vi skravla om mens vi tok bildet nederst i innlegget, down stairs. Jeg vil ikke utlevere venninnene mine, men jeg kan fortelle som sant er, at det er DEILIG å kunne snakke om ALT med noen, le av det hele og overrasket konstantere at JØSS er det ikke BARE MEG som gjør SÅNN?! 

WA HA HEEEY, mine lepper er lukkede.

 

 

Og bytheway, jeg skal aldri gifte meg. Men hvis jeg skal det, heter brudgommen Marshall Mathers. Jeg har herved gannet på meg Eminem, så hvis noen kjenner den landeplagen, fiks meg en date. Now. Han og jeg kan rappe når vi krangler.

 

The beat goes on, og fra å starte i stua mi på Lykketoppen, har vi fartet ned til sentrum, skilt lag med Christina og vært på kafé. Nå sitter jeg her etter en digg middag hos Irina og hennes freshe ungdommer. 

 

På tide å komme seg hjem. Hjem til barnefri og helg. I løpet av helgen skal jeg gjennomføre et svært spennende intervju med en komiker som jeg gleder meg til å treffe. De muntreste intervjuene gjør man med Norge's komikere, ikke sant. 

 

En uthvilt barnefriklem fra forbìpoléne 

 

Ser du barnet's behov, eller er du på villspor?

Et lite barn med et stort hjerte. Med plass til både pappan sin, søsknene sine og mamman sin. Et lite barn uten innblikk i voksenverden, må få være i fred med kjærligheten sin. 

 

La meg ta et eksempel fra vår hverdag:

 

Nå kan jeg angre meg for at jeg var sånn en surpomp i går da lille trille 2 år ikke ville pusse bissene sine, og for at dette er verdens kjedeligste hjem når man er liten og har feber. 

Nå er det kattene, meg, og en rastløs trang til å gnikke på kjøkkenet og gnukke på gulvet. Det høres sexy ut the mammatilmichelle-style, men her gjør jeg sånnt med stygge inneklær på. Som regel.

 

Joda, det har seg sånn at Even 2 år ble syk og fikk feber. Han skulle egentlig hentes av pappan sin i barnehagen i morgen torsdag, for å dra på samvær der. Siden han hadde feber i mårest, visste jeg at jeg måtte holde ham hjemme i morgen også. I går kveld så jeg på det søte ansiktet som sov så søtt oppi mammasenga, og tenkte; heldigvis får jeg enda et døgn sammen med denne lille goklompen før han hentes av pappan sin. 

 

Men goklompen ville det annerledes. Jeg merket det på ham helt fra vi stod opp. Han var så lei av mamman sin. Man vet liksom aldri hva som irriterer en gutt på 2 år. Det kan være mye. Han ville innimellom ha mammaklem, men ble så fort sinna og sa "gå bort!"

 

Jeg var pappajente da jeg var lita. Og selv om han bor på den andre siden nå, er jeg det fortsatt. Jeg satte meg ned og tenkte med både respekten og hjertet. Så bort på den lille kroppen som bare ville se på TV og ikke spise særlig. Bare drikke oboymelk. Jeg ble glad bare han ville ha drikke. Alt jeg har tilbudt ham de siste dagene har han takket nei til. Så jeg grublet. At han savner storebror er han flink til å fortelle om, men hva med faren? Det er ikke nødvendigvis bare meg han trenger når han er syk. Så jeg spurte, og forberedte meg på svaret. Bestemte meg for å ikke bli såret i mammahjertet: 

-"Savner du pappa, Even?" 

Svaret kom raskt: "Ja. Pappa."

-"Du skal jo dit i morgen. Skal mamma ringe pappa og spørre om du kan komme i dag?" 

Han nikket. Jeg visste jo at barnefar ville like å bli spurt om det. Han elsker å være sammen med barna våre, og savner nok minsten alltid når han ikke er der.

 

Så ble det slik. Jeg pælmet meg selv til side, bakte ei kake, og så fikset vi en fin hentesituasjon med begge gutta til stede. Vi spiste den kaka og drakk den kaffe. Det tok oss ca 20 minutter å lage god hentestemning. Toåringen var klar som et egg til å bli med pappa og storebror. Han skulle ikke i barnehagen i morgen uansett, så hvorfor ikke la ham få komme til det pappafanget han savnet så inderlig? Mammafanget var slitt og vant, og gutten var klar for variasjon. Søndag er jeg nok mer populær. Kanskje. 

 

At det river litt i morshjertet skal ikke gå utover relasjonen mellom far og sønn. Ikke mellom to brødre heller. Denne daglige omsorgen som jeg har; handler om å se barnas behov. Ikke mine egne needs, foruten å ta godt vare på meg selv. Det er et forferdelig savn å deale med hver gang barna drar. Men vet du hva? Sånn tror jeg også barnefar har det. Og vet du hva? Dette handler ikke om oss. 

 

Er du aleneforelder? Husker du å se alt fra barnas vinkel, eller handler du utfra den delen av deg som heter ego? Eller hva med fasaden? Er den viktig, eller kan du droppe den, slik at alt handler kun om hvordan det føles å være barnet ditt?

 

Så lenge den andre foreldreparten også setter barna først, er frisk og oppegående, er det så viktig å la kontakten dem imellom være i fred. Å snakke positivt om den andre foreldren, og la hovedkommunikasjonen være mellom far og mor. Å ikke la barna bli ansvarlige for samtaler som tross alt bør fungere på topp mellom to voksne.

 

Hver gang et barn hører noe negativt om sine foreldre, hører de noe negativt om seg selv. De har arvet mye fra begge foreldrene sine, og å si et eneste negativt ord om den andre foreldren, er å tråkke hardt på barnets følelser. 

 

Toåringen min fikk altså dra en dag tidligere på samvær i dag. Vi forskyver det, slik at han kommer hjem søndag i stedet for mandag. Jeg ville gjerne ha et døgn til med den lille søtnosen, men jeg har ikke noe med det så lenge han uansett kunne dra dit pgr av at han ikke skulle i barnehagen. Jeg ønsker å styrke forholdet mellom far og sønn, ikke å bruke min makt på å ødelegge det.  Mine barn får elske pappan sin i fred og ro, samme hva som skjer. 

Pappan til barna mine tenker likt. Hvis vår kjære åtteåring ønsker et døgn til med mamman sin, og det er gjennomførbart, setter denne pappan også seg selv og sitt savn til side. For jeg kan love deg at han savner barna like mye som jeg savner dem. Et mammahjerte er ikke varmere enn et pappahjerte. 

For at barna skal føle seg trygge, må mamma og pappa respektere hverandre. Og en må begynne, ellers skjer det kanskje aldri, og ingen kan gi tilbake en stjålet barndom.

 

Jeg håper jeg når ut med litt inspirasjon, til de som har glemt hva daglig omsorg handler om. Det handler ikke om å bruke makt. Det handler om å se verden med barna sine øyne. Å føle hverdagen med små store hjerter. Ungene's kjærlighet er enorm. For det er hjerter som elsker både far og mor. 

 

Toppbloggere som "Fortjener å bli voldtatt"

 

Først startet Sophie Elise det hele da hun mottok en på en prisutdeling. Hun gjorde slik som de fleste menn gjør på varme sommerdager: Had a nipple show off. Endelig, pustet jeg lettet ut. Finally, noen som begynte med en stille protest. I 2015 skrev jeg nemlig innlegget "Sett puppene fri", før jeg utarbeidet det til "Nå kan også kvinner sprade rundt i bar overkropp" sommeren 2017. (Du kan lese det i linken: http://m.forbipolene.blogg.no/1497457245_n_kan_ogs_kvinner_sprade_rundt_i_bar_overkropp.html )

 

Derfor er jeg nå SJOKKERT! Har vi virkelig ikke kommet LENGER, folkens? Jeg banker herved i bordet så puppene slenger hit og dit; disse vortene i nippleklær forlanger å få brølt sitt!

 

Anna Rasmussen legger ut et sladdet bilde av seg selv toppløs, og det blir storm i kommentarfeltene. Konatil kødder etter, og lager humor med et bilde der hun etterligner Anna. Now what's wrong with that? En ting. Kun en ting er galt med dette, og det har Sofienils skjønt: De sensurerte brystvortene sine, både Anna og Christina. Så Sofie lager en usladdet og svært morsom oppfølger.  (Linker til innleggene nederst)

 

"Du fortjener å bli voldtatt" runger noen ut i kommentarfeltet til Sofienils.

"Stakkars Morten, får du ikke nok oppmerksomhet av ham" spyr de ut av seg.

 

Ok. Jeg har mottatt budskapet. NÅ vet vi hvorfor dere menn på død og liv skal vise frem de små "søte", hårete, uforklarlige puppevortene deres hver bidige sommer: det er show! Dere vil ha oppmerksomhet! Men er vi ikke ferdig med det oppmerksomhets-kortet nå da eller? En redaksjon i en avis må gjøre sitt for å tiltrekke lesere's oppmerksomhet for å selge den avisa. Et utested må gjøre utestedet bra nok til å tiltrekke folk's oppmerksomhet så de velger det utestedet foran andre steder. En butikk setter gjerne ut plakater og skilter for at butikken skal tiltrekke seg eventuelle kunder's oppmerksomhet. Men bloggere skal altså IKKE tiltrekke seg oppmerksomhet for å sanke lesere? Wellawell hmh. Jeg skulle sett deg overleve ute i verden med den holdningen der. 

 

Puppene på bloggtoppen, hva skal vi si om dem? Du kan si akkurat hva du vil, så lenge du ikke er jealous from paradise og har knulla på TV, men JEG har litt jeg vil si: Det er genialt! Både Anna, Konatil og Sofienils er geniale, og baner vei for en likestilling som faktisk er viktig hvis man parterer tøystykket "BH'en" opp i to norske hijaber. Hvorfor; tell me WHY skal vi kvinner dekke til disse to vortene, mens mannfolk slipper bot for blotting i det de dytter toppløse overkropper opp i svette butikk-køer sommeren lang? Det er nemlig ikke bare et tøystykke. På sommeren er en BH der for å ta hensyn til mannen's lyster.

Foruten det kan du gjerne bare gi meg EN god grunn til at vi kvinner skal dekke til boobsene våre? Er det SEX? S E X ? Pupper er matfat. M A T F A T  for babyer. Pupper har opprinnelig ingenting mer med sex å gjøre enn ei stortå for de som tenner på det. Selv om stortåa er til for å gå på, og puppen er til for å sutte på. For babyer. Pupper er så enormt viktige, at de sørger for å holde liv i en hel klode med mennesker i utgangspunktet. NOW WHY SHOULD WE HIDE ' EM?

 

Nå la oss trykke oss inn på bloggtoppen og se hva som skjer der. La oss ta en runde til, for de fortjener høye lesertall disse tøffe damene. Alle der oppe som har hatt mot til å vise frem puppene sine, bidrar med noe som faktisk er viktigere enn seksualiaering av både pupper, tær og ører. De deobjektiviserer sine medsøstre, og er i opposisjon til at menn skal kunne sprade rundt legalt med nakne overkropper, mens kvinner blir sett stygt på bare de ammer. 

Fy skamme seg til alle som skriver tarde kommentarer til damene på bloggtoppen akkurat nå. Skamme seg! Sprade rundt toppløse selv overalt, og hakke løs på en pupp eller to! Sikle etter toppløse mannekopper sommeren lang, og fnisende gå med på å dekke til sin egen overkropp KUN FOR Å TA HENSYN TIL MANNEN FORDI HAN HAR BESTEMT SEG FOR Å TENNE PÅ TO MELKEBOLLER MED VORTE PÅ! Hamre løs på medsøstre som forsøker å vise til litt rettferdighet oppi det hele. Kritisere hijab og nikab, og synes det er viktig; men naivt gå med på å dekke til to matfat! Fy skamme seg  

Heia puppetoppen bloggety pupp! Heia damenr som tør å sette igang en liten snøball. La oss håpe den når fram til bakken og triller seg stor. For enten må man slutte å kritisere hodeplagg, eller så må man også begynne å stille klare splrsmålstegn til hete sommerdager med innpakkede damepupper. Enten må man forlange at menn også dekker seg til, eller så må kvinner stilles likt. 

Fjern den sladden, Anna Rasmussen. Husk da du blottet puppen, og husk det med stolthet, Sophie Elise. Takk for humoristisk vri, Christina Konatil, og takk for at du hadde guts til å fjerne sensuren, Sofienils. Ta for all del alle de negative kommentarene og pælm de uti den toppløse søpla di; det er DU som har like mye rett til å vise det toppløs som menn, det er ikke de som har rett. Du bør ikke voldtas, selvfølgelig ikke. Skulle alle toppløse menn trues med det samme hver sommer her til lands? Hvor er vi? I 1817? 

Og er alle toppløse menn kun ute etter oppmerksomhet? 

 

Verden gikk ikke under nyttårsaften 2000. Men så skjedde det etterhvert noe boo(b)mbastisk:

Sophie Elise startet med dette: http://www.tv2.no/v/1010997/

Anna Rasmussen fortsatte med dette: http://mammatilmichelle.blogg.no/1505034006_det_er_ikke_en_ting_damer_ikke_kan.html

Christina konatil tok imot, joinet: http://konatil.blogg.no/1505068209_oppussing_med_puppene_ute.html

...og kastet ballen videre til Sofienils, som endelig fjernet sladden: http://sofienils1.blogg.no/1505231814_anna_og_martine_dere_glemmer_en_viktig_detalj.html

...noe også Anna Rasmussen gjorde i sitt nyeste innlegg om dette. Klikk deg inn på blogg.no bloggtoppen og så. Kvinner er på vei ut av Eva's drakt, og er ikke bare det på sin plass?

Hva blir det neste, damer? For dere kan ikke mene for virkelig, at menn skal kunne få lov til å gjøre noe VI ikke FÅR LOV TIL?

Alenemor gikk i dekning, utkledd som boms.

 

 

Lite er så frastøtende som en usminket alenemor i turkis, eldgammel superundertøystilongs, unshaved og iført en mørkeblå hulleflekkete nettopp-laga-middag-jumper. 

Men så er det heller ingenting som er så deilig som at denne alenemamman er singel og ikke har noen til å fare opp i panikk bare hun viser seg, som i "... iiik, what's that??" Ergo kan jeg sprade rundt som et uidentifisert objekt så mye jeg vil.

 

Yeah, that's me today, fordi alt handler om alt mulig annet enn meg. Når lille søten på to er syk, da er det faktisk ikke så nøye hvordan jeg ser ut. Vi må være her hjemme uansett, og jeg har vel egentlig aldri sett ham så slapp eller hørt'n så grinete som dette, stakkar liten. Aldri sett ham spise så lite heller, for den saks skyld. Ikke engang risengrynsgrøt ville han ha. Så her er det bare å gi blanke i sin egen fasade. Den behøver ikke å skinne, så lenge minsten får omsorg og vi holder oss inne. Det skrev jeg bare fordi det rima. Han får gå ut og lufte seg innimellom når han vil, stakkar liten. 

 

Etter denne uka skal det bli rimelig spesielt å komme seg ut blant folk. For her på Lykketoppen har vi hatt det sånn siden fredag. 8åringen min var først ute med feber, og søndag ble toåringen også smittet. Det er bare å holde oss i ro, og vente tålmodig. Jeg har ingen til å avlaste meg heller, så her er det bare å holde seg frisk selv, slik at lillegull får pleie og hvile. Eller for å si det sånn; hvis jeg også blir syk, kan jeg ikke være syk. Da må jeg late som jeg er frisk, hehe.

 

Kanskje DU har et tips til hva vi kan finne på av rolige aktiviteter? Vi har malt bilder, bygd lego og lest bøker. Gjesp. Kanskje du har en enkel idé til hva en febersyk liten tassi kan holde på med. Han savner nemlig barnehagen og er kjempelei av mamman sin. Kanskje fordi hun har forvandlet seg til en boms med hår til alle kanter og rare klær?

To gale damer forskanset seg ute i skogen

 

 

Sommeren titter frem bak et tre på et bilde, og minner om minner man ikke skal glemme. Ta de med deg, ta de med deg, hvisker høstvinden, og varsler om naturens reinkarnasjon: når du en gang kommer neste sommer, skal det atter vokse og gro. Så skal det visne. Så skal det dø. Så skal det igjen vokse og gro. 

 

Jeg glemmer aldri denne dagen. Jeg lå sideveis og vrælte av latter, mens Laila satt og røyket sigaretter. Vi tok gale bilder, før vi tok enda flere crazy pics. Grunnen til at jeg lo, var at Laila, som er en svært kreativ person, hadde med seg både øks, kniv og lultgevær. Etterhvert lå alt dette samlet på et pledd, og det så hysterisk morsomt ut hvis man tok det litt ut av sammenheng der vi satt uti ødemarka. 

 

Vi overlevde dagen, og fikk pratet masse. Jeg ville ikke byttet ut disse timene under solstrålene med noe som helst. Tvert imot får jeg tårer i øynene av tilbakeblikket. For nå bærer det snart utfor vinterbakken igjen, og ulla kommer skliende etter, hånd i hånd med flisa på glattisen. Vi er hardbarkede nordmenn, og nå kommer det Jokke og alle vi andre ruster oss til hvert år på denne tiden: her kommer vinteren.

 

Even og jeg er utslått av en feber storebror hadde med seg fra nabokommunen. Det vil si; jeg er ikke utslått, jeg bare kjenner det varmer i nesa når jeg puster. Jeg kan ikke bli syk, jeg som er alenemamma. Men lille Even er hjemme om dagen, og skjemmes bort etter noter. Da står tiden litt stille. Der er bare å holde seg hjemme, og det blir en del tuslelek på gulvet, tvtitting og for min del oppdatering per nett. Feministen i meg vræler over at ikke en kvinnelig blogger skal kunne legge ut toppløsbilder, mens en mann aldri i verden ville fått reaksjoner på samme bilde. Jeg lar meg forføre av valgdansen, og er glad jeg forhåndsstemte, nå som feber for minsten bestemte innedag akkurat i dag. I tillegg gleder jeg meg til å følge med på årets "Farmen", mens jeg legger merke til at programlederen har klina med en ny ladie. Silje er visst long gone, søte dama. Updated ja, jeg er det, hvilket er et friskhetstegn til meg å være. De gangene jeg har vært alvorlig psyk av diagnosen bipolar 1, har jeg gjemt meg selv dypt nede i psykose, med sosial angst og medianoia. Jeg kjenner det er godt å slippe den slags behov for å stikke hue nedi sanda. Really. Livet er til for å leves, og må det medisiner til for å kunne nyte alle årstider med stil, så er det ingenting å dvele ved.

 

Jeg elsker disse barna mine, digger denne byen, liker alle årstider, og synes de fleste folk er til å spise opp. Kaffekoppen om mårran er rene luksusen, blikk-kontakt med de jeg møter er verdifult, himmelen forteller historier med skyformasjoner fra fjerne steder, og man kan undre seg på hva morgendagen bringer. 

 

Historie. Vi skaper historie, og om 500 år er 99 % av oss glemt anyway, mens Diana vil bli ansett som en legendarisk gudinne. We might as well gå dagene i møte slik vi ønsker, uten å bry oss om hvordan andre dømmer minnene vi skaper, hva de mener om legning, diagnose, kosthold eller politisk ståsted. 

 

Så jeg snur meg mot et gyldent sommertre, smilevinker, og lover å ikke glemme det minnet. Da jeg lå og lo under solstrålene, og verdens cooleste Laila laget liv og latter. Så omfavner jeg høsten, og kjenner meg klar for nye horisonter. Ahh, livet er deilig; sommer, høst, vinter og vår; det er best med varmt hjerte, samme hvor i året du står.

Hilde (39) er lesbisk, og diskrimineres i arbeidslivet: "Alt jeg vil er å jobbe med det jeg kan."

 

I Trondheims gater går en ung kvinne omkring med musikk på ørene. Med sine utvidede ørepiercinger, kortklipte mørke lugg og en selvsikker gange, runder hun torget, før hun fortsetter ned Munkegata. I de samme gatene, for 150 år siden, ble Tatere og Sigøynere trakassert her. Akkurat her, forbi Dronningens gate, og ved krysset der Olav Trygvassons gate krysser Munkegata, opplevde en ung taterjente å bli overfalt av ukvemsord og spyttklyser. En gang i tiden.

 

Hilde Lysbakken derimot, hører til dataens tidsalder. Hun fortsette ned forbi Ravnkloa og videre til høyre inn i Fjordgata. Samme hvor hun ferdes snur de seg. Hun ser de snur seg. Folk snakker. Hun vet de slenger stygge ord etter henne. Det er derfor hun alltid går med plugger i ørene. Musikken er hennes venn. Kanskje hennes beste venn i enkelte situasjoner. Så slipper hun å høre. Hun vet hva de sier, og har absolutt ikke behov for å høre hverken "Helvetes lesbe" eller "Jeg skal vise deg ekte mann, jeg!"  Hun vil være i fred for skitkastingen. Som alle andre. Vil. Hun. Bare være. I fred. 

 

Særlig nå, for nå har hun fått sparken, og urettferdigheten spinner rundt i henne. Hun vet hun er godt kvalifisert for jobben, og som teknisk tegner visste hun hva hun gjorde hele jobbforløpet. Men prosjektlederen var etter henne fra dag en. Han hadde stor autoritet, og gjorde alt for å skvise henne ut. Kanskje var det skremmende å jobbe med en kvinne som ikke hadde behov for ham som mann? Hvem vet. Han visste at hun ikke hadde tilgang til mailadressen han sendte mailene til. Viktige mailer om tidspunkter for når Hilde's tegninger skulle leveres, og informasjon og referater fra prosjektmøter. Hilde hadde sagt fra mange ganger om dette med at hun ikke kunne åpne disse mailene.

 

-"Jeg glemmer aldri fredagen før en firmatur. Jeg hadde aldri blitt kommandert til å jobbe overtid før. Inne på kontoret hans, under lunsj, fikk jeg beskjed om at en kunde hadde ringt angående noen tegninger som måtte rettes opp fort som fy. At jeg måtte bruke helgen til å jobbe. Men senere ringte jeg denne kunden; og dette stemte ikke. Min prosjektleder ville bare stanse meg fra en firmatur. Det var en tur jeg uansett ikke hadde tenkt å delta på, men det visste ikke han." Forteller en oppgitt Hilde. Det er tydelig at dette er minner det ikke er så lett å snakke om. For til slutt førte all sabotasjen fra prosjektlederen's side til at hun rett og slett fikk sparken. Per mail. Hilde fortsetter: "Juridisk sett er jeg iallefall fortsatt ansatt i vikarbyrået, siden en gyldig oppsigelse leveres per post eller i hånden."

 

To vakre øyne ser på meg, pent dekorert med mørk lugg. Jeg tenker at jeg trodde jeg ikke likte utvidede piercinger i ørene. Men denne dama har så stil at tilogmed de akkurat passe store og mønstrede rundingene i ørene er fine. Hun sier det rett ut: "Selv om Norge liker å tenke at vi er ganske snille, så er det ikke helt sånn. Folk tror dette er et godt land for homofile å bo i. Jeg utfordrer alle til å kle seg som butsche jenter eller feminine menn, og gå til sjefen sin og si de er bifile. Se hvor gøy det er." 

 

Hilde er her for å fortelle. Hun ramler inn i livet mitt med en story som får meg til å sette pluggene på plass i ørene og lytte til T.a.t.u. Mine ører fylles med "..if they hurt you, they hurt me too." Jeg er klar med dagens notater etter et intervju som gir meg frysninger på armene. For jeg godtar ikke dette som jeg har fått hørt i dag! They hurt me too, kjenner jeg. Alle de som snur seg og spyr ut stygge ord mot homofile. They hurt us too.

 

Det er 1978. Molde's bygd Gossen berikes med ei lita pie. To gutter får seg ei lita søster, og der vokser de opp, en ferjetur utenfor Molde sentrum. 

Hun forteller om en oppvekst på en øy, der hun og bestekompisen røyket høy på låven, og verden var relativt trygg. 

-"Følte du deg annerledes under oppveksten?"

-"Hva skal jeg si? Tiåringer tenker ikke sånn. I motsetning til de voksne omkring. De tenker sånn. Så jeg ble jo behandlet litt annerledes."

Hun skulle erfare at livet ble tøffere. Etter et år på folkehøyskole, satte hun i gang med utdannelsen sin i form av 2 år på Gjerleid skole på Dovre. Det var hun, gutta, håndtverkerlinja og en lærer som ikke var særlig villig til å hjelpe den unge jenta med noe som helst. Hun gikk fra 4-5 i tegning i vk1, til 2ere i vk2. Fra den flinkeste jenta i klassen, gikk hun til å være den dårligste. For hun var ikke så god på å spørre om hjelp heller, noe læreren lot skure og gå av seg selv. To år i usynlig ignorasjon gikk forbi. Hilde klamret seg fast til bestått.

 

Det var på tide å komme seg videre, og Moldejenta flyttet til Skive i Danmark, der hun tok fatt på en 4årig utdannelse som møbeltapetserer. Nok en lærer fant det vanskelig å bistå Hilde. 

 

-"Denne læreren datet en elev på 18 år, og var glad i smisk. Men jeg var ikke interessert i å smiske. På den tiden hadde jeg en mann til kjærest, og var ikke kommet ut av skapet enda, men noen må ha luktet lunta, for etterhvert florerte det rykter om at jeg var lesbisk.

 

Gjennom de 4 årene blir Hilde kjent med verden som den er. Hun blir sjikanert og hengt ut med gay-ryktene. Klasseforstanderen roper mot henne foran klassen: "Helvetes norske brølape!" Så torpederer han lærlingetida hennes, og får skolen til å tilby henne en helt annen retning som lærling innen industritapetsering. Han gjør virkelig alt han kan for å ødelegge utdanningen hennes. Per dags dato gjenstår det fortsatt 5 uker av Hilde's utdanning. 

 

Hun har ikke bare lært av alt skolearbeidet hun kloret seg fast til. Hilde har lært at hun må tilpasse seg hvis hun skal ha jobb. Hun må kle seg annerledes før jobbintervju, og være feminin. Og hvis hun får en jobb må hun finne seg i at sjefer og kollegaer ønsker å kontrollere og kue henne. Problemet er at Hilde ikke klarer å la seg kontrollere på slike unødvendige punkter som tross alt har lite med jobb å gjøre. 

 

-"Etter google kom får jeg ikke jobbintervju engang, for nå googler de meg og ser jo tydelig at jeg er homofil. Alt jeg ønsker meg er en arbeidsgiver som godtar meg som jeg er. Som ser meg for alt jeh faktisk kan." Forteller Hilde Lysbakken, som både kvalifisert og kyndig innen flere felt. Hun er en dyktig teknisk tegner og møbeltapetserer, som underveis har lært mye om hytter og kundebehandling, og har vært selvstendig næringsdrivende i 3 år. 

-"Akkurat nå har jeg vikariat som dørvakt, og dagpenger fra Nav. Alt jeg ønsker er en jobb. Jeg vet jeg kan. Jeg er omgjengelig og opplever at kunder heller gjerne snakker med meg, siden jeg framstår like annerledes som de fleste innerst inne føler seg. Jeg har blitt en god selger, også, i tillegg til det jeg er utdannet til, og det jeg har praktisert i jobber før."

 

Anse dette som er offentlig jobbsøknad. Vi ønsker at du deler den på dine sosiale medier. Kanskje kan det hende at den når frem til de rette hender. Det finnes perler blant skarpe skjell. Vi vet det er arbeidsgivere, sjefer og avdelingsledere der ute som er ute etter å berike arbeidplassen sin med det mangfold som må til for at arbeidsplassen skal fungere optimalt. Ønsker DU å gi Hilde en sjanse til å vise DEG at hun er å anse som en bortgjemt ekspert innen sine felt? Hun er pliktoppfyllende, klok og svært oppegående, og godtar du henne som hun er, vil du få alt ut av en slik ansettelse. 

 

Er du interessert i et jobbintervju med verdens hyggeligste dame, som i tillegg er kvalifisert til svært mye? Gå inn på denne linken og send en melding inne på bloggens facebookside: https://www.facebook.com/forbipolene.blogg.no/

Til mine barn's far

 

 

Han døser med øynene og jeg kjenner at den lille kroppen fortsatt har feber i det jeg stryker ham over den varme pannen hans. Han får sove i mammasenga i natt. Så sier jeg det vanlige: "Pappa ælske dæ, mamma ælske dæ og storebror ælske dæ. Pappa tenke på dæ bestandi, og storebror e stolt av dæ. Go natta vænnen." Han sier: "Mmm" og så sovner han. Trygg og glad. 

 

Barndommen. Den får vi aldri tilbake. Den kommer til å ligge der i bakgrunnen som grunnmuren for alt. Den er så skjør og verdifull. Hvis den bare får stå i fred.

 

To ganger i måneden møtes to voksne over en kopp kaffe i et unikt foreldresamarbeid. Vi har laget to unger som vi begge elsker høyt høyt høyt, og derfor akter vi å gi de to gutta våre den ro og den trygghet de fortjener. Så hvordan løser vi dette med foreldresamarbeid, nå som vi i mange år har bodd fra hverandre? 

 

Jo. Vi sørger for å være greie mot hverandre, i respekt og samarbeid. Med en 8åring som bor fast hos pappan sin, og en 2åring som bor fast hos mamman sin, har vi en god del vi skal samarbeide om. Annenhver helg har vi barna våre, og ved pappahelger hentes og bringes minsten i barnehagen, mens ved mammahelger henter jeg størstemann på skolen. Slik møtes vi kun de søndagene 8åringen skal hentes her av pappan sin. I dag var en slik søndag. 

 

Jeg samlet gutta til en lek noen timer før henting, og sa: "Dere har jo verdens kuleste pappa. Nå skal vi alle finne ting pappa er flink til." Det rydde inn med forslag, som at pappan deres er god til å lage mat, og flink til å fiske. Slik sender jeg bevisst signaler til barna om at "Det er ok. Mamma er veldig glad for alt pappa er for dere. Dere kan elske pappa grenseløst, og mamma er fortolig med det."

 

Jeg snakker mye med barna om pappan deres. Vi kan sette oss ned og prate om hvor glad pappan må være i dem som har bygd et helt hus til dem, med hvert sitt soverom og et kjøkken der han lager god mat til dem. Han må elske dem skyhøyt som tar dem med på fisketurer og hytteturer. "Nemmen oi har pappa kjøpt den jumperen der til deg? Å så fin, pappa må virkelig være glad i deg!" "Nye sko? Har pappa kjøpt sånne sko som er gode for føttene dine? Åå som pappa elsker deg!"

 

Barna våre ser ikke ut til å ha noen vansker med å bo separat, og så møtes i helgene. Tvert i mot synes storebror han får mer enn nok tid med lillebror, og lillebror elsker å ha mamman sin for seg selv i ukedagene. Det blir mye kos. Ikke for det, storebror er litt av en pappagutt, og han har stort behov for pappatid. 

 

Grunnen til at denne ordningen funker så bra, er at vi samarbeider i fred og forsoning. Vi har satt foreldresamarbeidet høyt, og jobbet med det. Vi har bestemt oss for at våre unger ikke skal vokse opp under ustabile forhold der foreldrene krangler umodent, og knapt nok hilser på eller snakker med hverandre. Istid skal være en film, ikke stemningen mellom foreldre. Tenk så forferdelig det må være for barn som må være mellomledd mellom sine bitre foreldre? Jeg mener at i alle tilfeller der foreldre bor fra hverandre og barna er under 18 år, skal virkelig barna slippe å merke så mye som et fnugg av uenighet mellom foreldrene sine.

 

Jeg er stolt av pappan til barna mine. Han har kjempet hardt for å greie å være den stødige faren han er for våre to sønner. Ikke bare har han bygd et hus de kan bo i, og det med en bakgrunn der han virkelig må ha reist seg med tunge skritt; men han har også fått i stand en leilighet i huset som han nå kan leie ut. Å få til dette mens bygdadyret stadig vekk forsøker å minne på om en vanskelig fortid, står det respekt av. Selv om det oser misunnelse av enkelte, så gjør det ingenting. For de greier ikke å knuse en sterk mann som lever og ånder for barna sine.

 

Takknemligheten fyller meg hver dag, over det faktum at barna mine har en far med et rikt hjerte, som alltid står der stødig og klar til å beskytte dem med omsorg og kjærlighet. Hva det betyr for barna, er en ting. For meg som mor betyr det en fredelig trygghet i mammahjertet mitt. Skulle det skje meg noe, er barna trygge i et varmt pappahjerte. Situasjonen vi står i, kunne vært vanskelig for barna våre, men på grunn av at vi viser hverandre vennlighet og respekt ovenfor ungene, gjør vi dem heller trygge og avslappet. 

 

Så i kveld sender jeg et vennlig klapp på skuldra til mine barn's far. Du har greid det. Du er herved kåret til den pappan som er mest lik min egen gode snille far. Og det skal MYE til! Du skal være fornøyd med deg selv, virkelig, og aldri aldri bry deg om misunnelse fra kanter du ikke behøver å forholde deg til. Barna våre har en pappa som de vet er så glade i dem, at han ville gjort alt for dem. Det er alt som teller. La folk prate, og la dem lyve. La dem holde på. Du lever i en annen verden, en verden der du gjør to små gutter lykkelige. Mange kunne aldri greid det du har klart. Takk og pris for at akkurat du er pappan til mine barn, måtte du bare oppleve framgang, hell og lykke. Du fortjener det for alt du gjør for en glad åtteåring og en fornøyd toåring! Hilsen en mamma som elsker barna sine, og derfor med glede ser at gutta elsker pappan sin.

 

Likestilling for fedre:

https://m.facebook.com/LikestillingForFedre

 

En bipolar klovn tar tilbake

 

Noen ganger er det på sin plass å ta saken i egne hender. Der den har blitt formet som leire i andres hender i årevis, kan det være på tide å kreve den tilbake og forme den som sannheten, heller enn den store løgnen som allerede har ødelagt altfor mye for deg. Sannheten er at jeg blir utsatt for grov hets, og det er på sin plass å innimellom ta noen oppgjør med dette her inne på forbipolene. Jeg når ut til flere nå, enn de fæle ryktene nådde ut til den gang da det ødela alt for meg her i denne lille byen. 

 

10.juni i 2015 startet jeg å skrive denne bloggen, fordi jeg bar med meg i hjertet mitt, lange samtaler med min egen far om åpenhet. Han ville at jeg skulle være åpen om at jeg i mange år slet med diagnosen som feilmedisinert klippekortpasient. Pappa hadde rett, og da jeg opprettet bloggen nesten 20 år senere, var jeg fullstendig klar for åpenhet. Samtidig mente jeg at ingen kom til å lese mine skriblerier. Siden jeg tok feil i det, var det bra jeg var klar for åpenhet. For psykiske lidelser innebærer en god del uvitenhet, fordommer og tabu. På min 31årsdag døde desverre min far, måtte en god mann hvile i fred. I hans ånd er jeg med glede åpen om mitt liv med bipolar 1.

 

Desverre er det mye fordommer det nettopp omhandler; å takle folk's oppførsel omkring det faktum at man har en diagnose å deale med. Noen vil bruke det mot deg for alt det er verdt, fordi de er uvitende nok til å innbille seg at diagnosen er din svakhet. Men en styrke kan være utkledd som svakhet. Og noen er svært lettlurte.

 

Her er sannheten, sånn er jeg: Jeg dealer med bipolar, fordi jeg er ekspert på meg selv. Kjenner både diagnosen og meg selv. Dette mestrer jeg nå. Hver morgen tar jeg medisinene mine. Selv om jeg føler meg annerledes, hiver jeg meg ut i verden som jeg er. Som mor søker jeg å lære mest mulig av ekspertene om barn, slik at jeg håndterer det å være mamma. Jeg hanskes med en økonomisk situasjon fra fortiden da jeg var syk. Jeg overbeviser meg selv hver dag om at jeg er helt rå på å takle hverdagen, og hver kveld tar jeg medisinene mine igjen, og sørger for søvn og hvile. Jeg følger opp. Oppfølging hos psykiater anser jeg som en del av det hele. Jeg er symptomfri, og har ikke hatt utbrudd innen denne diagnosen på snart 7 år. Dersom min hverdag var preget av denne sykdommens negative sider, hadde jeg vært å anse som ustabil. Da hadde jeg ikke kunne hatt daglig omsorg for en toåring, og samvær med en åtteåring. Jeg har stort nettverk, med mange venner. Men i tillegg har jeg sørget for at flere eksperter innen den offentlige helsesektoren følger med meg, for til enhver tid å være sikre på at jeg er stabil, med blodprøvespeil og samtaler. Jeg hadde ikke behøvd det, men jeg bruker det som sikkerhetsnett. Derfor VET jeg ALT om min diagnose, at jeg er frisk og hva som skal til for at jeg skal holde meg frisk. Jeg er veldig snill, tilstedeværende og har utviklet dype relasjoner med mine venner. Jeg vet mye om folk, fordi de stoler på meg. I am a sharer, og deler uten å forvente noe tilbake. Sånn er jeg og sånn er det.

 

Å bli utsatt for usanne rykter og hets er ikke noe jeg er ukjent med. Dette har jeg måttet håndtere flere ganger, av samme person. Det er derfor jeg innimellom tar opp dette temaet. Et menneske som alltid har befunnet seg nært i min omgangskrets, og som i relasjon burde behandlet meg med respekt og kjærlighet, bruker min diagnose mot meg for alt det er verdt. Et annet menneske gjør akkurat det samme, og jeg skjermer meg selv fra dem. Jeg kunne latt det ligge. Men jeg vet av erfaring hvilke maktfylte rykter jeg da får å håndtere, hvis jeg ikke banker i bordet og forteller sannheten foran den slags sladder. Den slags rykter ødela en gang i tiden en jobb for meg. Jeg kunne få besøk som ung dame i midten av 20årene, med beskjed om at besøket var advart av sin egen mor: "Hun der Dalland var jo narkoman!" Jeg gremmes når jeg vet hvem dette usanne ryktet kom fra. Jeg hadde aldri møtt denne moren, men jeg vet godt hvem som spredte rykter hun hadde hørt.

 

De som elsker å være dumme nok til å nedverdige seg selv til å spre løgner om meg, basert på en diagnose, står ikke særlig høyt i mine øyne.

De så meg ligge der og kave i årevis. Men de var aldri der for meg. Jeg bodde ikke classy nok. Var ikke frisk nok. Hadde ikke bra nok venner, og ulla mi var sort som kull. Men de vente seg til at jeg var umoden og ustabil. For jeg var det. Og til slutt ble jeg skikkelig syk, noe jeg har skrevet om her:  http://m.forbipolene.blogg.no/1453227488_19012016.html

 

Nå er situasjonen annerledes. Nå må de forholde seg til at jeg er frisk og oppegående. Det er bare det at nå som jeg er frisk, selvstendig og sterk, har jeg ikke plass i bildet deres lenger. Hvor ble det av det svake fåret de kunne tråkke på? 

"Man må huske hvorfor hun er så rar. Hun er jo syk. Hun har en sykdom, og det er derfor hun er som hun er!" Bla, bla og atter en bitter, kjedelig og uinteressant bla.

Desperat forsøker de å skjule seg og sine egne enorme atferdsvansker, relasjonsproblemer og konflikter, ved å mobbe meg, henge ut meg og framstille meg som et freakshow. Men jeg har ingen planer om å passe inn som klovn i forestilningen deres. Jeg er ikke noe offer i form av en gråtende klovn, I've got power, og det køddes med feil dame denne gangen.

 

Folk sier de reagerer på hetsen som unaturlig, teit og fjollete. De forsikrer meg om at de ikke hører på slikt vås, at de vet jeg er frisk og at de er klar over at jeg aldri har slitt med rus. Dessuten at jeg ikke er noe slemt menneske forøvrig. 

 

Bipolar er forsket grundig på, og er en genetisk betinget psykisk lidelse. En fysisk sykdom i form av arvelig kjemisk ubalanse som jeg aldri mer kommer til å skjemmes av. Denne sykdommen ligger latent genetisk, og kan utløses, eller ikke utløses, når som helst i livet; men oftest omkring 17årsalderen. Men man kan lære seg å holde symptomene unna ved hjelp av riktige medisiner, kursing, affirmasjoner, trening og kosthold.

Lenge etter debutt har jeg funnet mange måter å håndtere bipolar på, og jeg har det strålende. Mine barn har det supert. Mine venner og jeg har der aldeles utmerket sammen. Et par slanger i paradis? Nei takk, ikke i det hele tatt. Jeg holder dem utenfor vår sone, disse som ikke aner at de dummer seg loddrett ut hver gang de snakker om en diagnose som om de har peiling på den. Det kanskje må litt karma til? De kanskje skulle måtte deale med bipolar selv for å lære og forstå hva dette handler om? Hvem vet, kanskje det ligger i genene deres? Foruten egne erfaringer innen emnet; hva har de å uttale seg om? "Lest litt om det"? En ting er sikkert; de var aldri der i livet mitt, hvor enn jeg bodde og de stedene jeg var. De var ikke der, men tok avstand; så meg kjenner de ikke godt nok til å kunne påstå at de vet hva bipolar er gjennom meg. Vi andre sitter og ler av det hele, for det blir rett og slett som å høre en rørlegger uttale seg som blomsterdekoratør. 

 

En pilot kan fortelle om hvordan det er å fly et fly gjennom skydekket. Hvordan det føles å være den første på flyet som ser blå himmel. Hvordan piloten stabiliserer flyet og suser i vei mot nye horisonter. Vel. Det kan ikke jeg. Jeg er ingen pilot. Jeg kan bipolar. Og har du ikke levd med det, knekt kodene og tatt utfordringen i form av å velge å overleve; så ikke uttal deg.

 

Imens jeg utsettes for denne fjollete hetsen, tar jeg tak i spakene og styrer meg og mitt liv i akkurat den retning jeg vil. Jeg skriver sannheten her inne, slik at alle kan se at de tåpelige ryktene ikke stemmer, så barna mine slipper å vokse opp med et løgnrykte om sin mor å forholde seg til. Dette er nok fortvilende for falske topplokk som så inderlig ønsker å sverte et sort får. Jeg tar det ved rota, knasker det og svelger unna. Men nei takk; ingen flere kameler. Det finnes et sted i helvete på jord, der moralens vokter jobber, og ikke føler seg så stor. Der spres løgner, hat misunnelse og forakt, samt et snev av raseri i takt.

 

Før hadde jeg ingen kontroll på ryktene denne sinnataggen satte ut. Tenk at et menneske kan ødelegge så mye for deg ved å konstruere opp en løgn om at du har vært narkoman på avrusning flere ganger? Og så er virkeligheten en helt annen. Du har aldri slitt med rus, men overalt hvor du søker jobb har de hørt om deg som en versting på dop! Tenk å gjøre det mot sin egen ......! 

 

For det handler ikke om å bry seg med hva folk synser og mener, når det går på liv og helse løs, og du rett og slett ikke kan bli værende i en jobb der du såvidt fikk sjansen til å bevise det motsatte; fordi ryktet som ble plantet i helvete, strekker seg helt opp til himmelen. Det handler om så skumle rykter, at det er å anse som nødvendig å stanse de. Den gang hadde jeg ikke noen offentlig blogg der jeg kunne forsvare meg. Det har jeg nå, og jeg har ikke tenkt å la bygdadyret styre skipet igjen. For en slik ild i tørt gress kjenner ikke tiden. Mange her i byen tror fortsatt at min fortid handlet om dop og avrusning. I virkeligheten var det en diagnose det handlet om. Jeg var syk, og jeg tok aldri et valg om å bli syk da bipolar brøt ut i 1997. Jeg var bare 17 år og kunne ikke noe for det selv. 

Nå bruker skaperen av dopryktet diagnosen min for å fremstille meg som ustabil og psyk. 

 

Nei. Jeg er ikke syk nå, og lever symptomfritt med bipolar 1. Hvis jeg hadde sluttet med medisinene mine og gått søvnløs, kunne jeg blitt veldig syk etter noen uker. Diagnosen ligger alltid der i bunn og grunn, og de gangene jeg har vært syk har ingen nådd meg. For da har jeg vært tvangsinnlagt uten kommunikasjonsmuligheter. Da har jeg vært innadvendt og livredd, og jeg hadde aldri i verden orket å skrive, eller i det hele tatt stå opp til dagen. Jeg hadde vært ute av verden og utenfor sans og samling. Min atferd i dagliglivet nå er kun preget av bipolar i form av godt humør, energi og kreativitet. 

 

Hva angår det ryktet som ødela mest for meg: Av all respekt til alle de som virkelig har slitt med rus; jeg har aldri hatt en eneste abstinens, og aldri vært på avrusning. Jeg var for pinglete til å drive å teste særlig mye i ungdomstida mi. 

 

Så hvis du hører en ansatt i helvete snakke om meg, tenk deg om flere ganger før du gidder å høre. Det er så mange som kjenner meg, som vet at jeg er stabil, frisk, vennlig og grei. Vi har ofte besøk her oppe på Lykketoppen, og for alt du vet kan din sladrehønk være nettopp den personen som ikke fortjener vår kaffe og våre kaker, fordi dette er akkurat den personen som i årevis har gjort alt for å male et ugjenkjennelig bilde av meg. I en liten by der mange kjenner alle, og alle vet av noen. Og jeg kunne tilgi og forstå til jeg bare ikke gadd å forholde meg til selveste Eg O Isme lenger. Problemet med meg er nemlig min intense medfølelse for folk, mine altfor tydelige evner til å tilgi, og en snillisme lett å utnytte. 

 

Så jeg sa nei. Dette mennesket fikk ikke hverken okkupere min tid, dirigere mine barn, eller preke sladder om kollegaene sine, slekta si og ellers resten av verden, i stua mi. Og nå er det igjen duket for sirkus ego med løgnhalser, voksende neser og troll. Kom igjen. Denne gangen er jeg klar. Jeg tenkte jeg ikke skulle synke så lavt som å varsle fra om plikter innen taushet i helvete's arbeidsplasser, men jeg ser det an. Denne gangen kommer jeg ikke til å la grovt falske rykter komme foran meg i jobbsøknaden.

 

Try me out, you little fake seed. This time I wount give your words the water you need, for your gossip flower. You've got no power.

 

You go large, but I am in charge. This is my life, amd I am nobody's wife. You think you are a star, but that's not what you are. You are done, and I am gone.

Det spesielle ved dette paret

 

Etter flere henvendelser om hvor det blir av de hyppige blogginnleggene fra forbipolene, titter vi innom her fra Lykketoppen for å fortelle ståa. (Hei tante Solfrid, I'm back) I dag har vi hatt herlig besøk av min kusine Hilde Marie, typen hennes Mathias, og lille søte Krister. Dette er folkens som er trivelige å prate med. Det spesielle ved dette paret, er måten de takler ansvar på, tidlig i livet. Hilde Marie er tidenes flinkeste unge mamma, og har taklet alt på strak arm. Nå er heldigvis Mathias inn i bildet, som verdens snilleste kjærest for Hilde, og en god stefar for en fornøyd liten gutt. Hilde Marie og jeg har alltid hatt et sterkt bånd mellom oss. Jeg passet henne da hun var lita baby, og de andre jobbet i åkeren på onkel's gård på Ytterøya. Mine søskenbarn er oppdratt så sunt som overhodet mulig, og mange av disse verdiene kommer nå til nytte i morsrollen. I tidenes varmeste mammahjerte. Det er aldri kjedelig å møte denne lille familien. Jeg har ofte undret på hvordan det er mulig at ungdommer som disse kan være så mye mer voksne og kloke enn for eksempel mange 50 åringer.

 

Nabogutten Anthony var også innom i dag, og vi spiste kake og pizza. Anthony's storebror og en kompis av ham var også innom og tok seg tid til et kakestykke da de hentet Anthony. 

Dette vil si at i dag har vi hatt besøk av flere ungdommer omkring 20 år. De er bare herlige. Så smarte og opplyste. 

Hva er det med meg og folk? Jeg kjenner så mange av dem, og blir så innmari glad i de. Akkurat som de er. I går kveld hadde jeg besøk av en annen dame jeg kjenner, og vi skravlet i timesvis, til natta banket på og vi måtte splitte opp for å skaffe oss litt søvn. Jeg bare digger folk. Så lenge de er greie, selvfølgelig, men de aller fleste er jo det. 

 

 

Derfor er det, skjønner dere, at det er lite med blogging herfra for tiden. Vi er veldig sosiale, og det er ikke alltid vi har tid til å knipse bilder. Dessuten tror jeg ikke det er like interessant for dere å lese om alt vi gjør i hverdagen, eller se bildene våre. Som rotet på bordet på bildet under her, for eksempel. Nei altså, dere skal slippe. Jeg er jo ikke noen kjendis. Derfor foretrekker jeg å vente til jeg har tid til å skrive om noe mer interessant enn vår virre varre hverdag her i Stjørdal. 

 

Ellers skjer det veldig mye i livet mitt for tiden som et skikkelig positivt. Ikke bare har jeg gleden av å være friskmeldt fra bipolare symptomer på 7. året, men jeg er omgitt av spennende prosjekter, interessante mennesker, og store forandringer til det bedre i hverdagen. Selv om oppdateringene har vært sjeldnere her fra bloggen, skriver jeg innen andre prosjekter. Og jeg kjenner meg selv; plutselig ramler det ut av meg 2 til 3 innlegg om dagen igjen. Det handler om prioritering av tid, og sortering av hva som er viktig å publisere, og hva som aldri ser dagens lys. 

 

Som dere kan se på bildet under, er der noen ganger viktigere å gjøre husarbeid enn å klø tilbake på skrivekløa. Sånn har vi det nesten daglig her oppe, for vi synes det er mer kvalitet over det å ha så mye besøk av store og små, enn å til enhver tid ha det plettfritt Vi leker og roter, og jeg vasker og rydder med glede. Fordi vi elsker folk. Vi bare elsker folk.

 

STARSTRUCKED!

 

 

Tittei. Howdy. Hei. You choose. Howdy er litt cowboy. Tittei er more like sweet. Hei mangler hå. Eller sann. Ok, kom til saken lang forbi polene borti der: Jeg skjønner at jeg har blogget minimalt de siste ukene når en jeg ikke har hørt fra på månedsvis sender meg melding med hint om jeg fortsatt blogger like mye.

 

La meg fortelle. Det skjer så mye.

Når Even har sovnet om kveldene, har jeg fått litt dilla på å se "Det første mennesket" på NRK2. Tenk det!?? Det ALLER første mennesket! Her er jeg litt starstrucked:

 

Jeg har så mange prosjekter innen skriving nå, at jeg bobler over av bokstaver, komma og utropstegn. Jeg kan ikke fortelle mer enn det enda, annet enn at jeg har det kjempegøy. 

 

Ellers skjer det også mye på privaten. Vel. Privaten og privaten. Jeg tror skolegutten min kaller rumpa privaten? Eller var det foran? Anyway; DER skjer det sølibatragisk lite. I hverdagen altså. For et år siden ba jeg denne kommunen gi meg et kurs innen veiledning av foreldre. Det heter PMTO. Egentlig falt jeg utenfor, da barna mine ikke har atferdsvansker, men så fikk de presset inn meg likevel. Nå får jeg lære mye innen barneoppdragelse jeg ikke kan fra før. Teknikker å benytte seg av, og bedring av samarbeidet med egne barn. Jeg er ivrig student, og har ikke ord for hvor heldig jeg føler meg, siden kunnskap jo gir trygghet. 

 

Jeg føler meg som en kreativ mamma fra før, og her er fra tidligere i uken, da Even spiste middagen i vogna si fordi vi skulle på kino og se Biler 3. Han er godt i gang med dotreningen sin, og får mikke mus klistremerker og belønninger. Flinkis :) Altså. Den middagen var ikke "belønning". Poor kid. Kino var belønningen. Neste gang: is!

 

Nå skal jeg blogge meg bakover i tid. Som å lese hebraisk, bare at det gjelder tid.

SuperLaila og jeg dro ut på by'n forrige fredag, og jeg sprakk på hamburger og is. Lavkarbo er kult, men noen ganger må man ta seg en planlagt sprekk. Det var hyggelig så lenge det varte, og jeg som er avholds har det jo alltid gøy ute på byen. Men neste dag var det jeg og doskåla, og senga. Jeg ble rett og slett syk av sukker og gluten altså. Nåh. Hvor sjarmis er det?

Mandag bakte jeg denne lowcarb sjokoladekaka fra meglerfru1.blogg.no, og kosa meg med den resten av uken:

 

Men la oss ikke hoppe over søndag. Da var det opp og hopp, med baking av lavkarboboller og besøk av ei herlig dame jeg kjenner. Det neste på timeplanen var "sammentreff" på stranda med damegjengen. Vi var 4 av 10 damer som koste oss med kaffe og kaker under sola i dag, og vi satt der og pratet da barna mine endelig kom ruslende med pappan sin. 

 

Når Even har sovnet om kveldene, har jeg fått litt dilla på å se "Det første mennesket" på.... åja jeg skrev om det.  Vel. Det skader ikke å gjenta: her er jeg med noen av de aller første menneskene:

 

Sånn går no dagan, og kanskje e det sånn at æ burde skriv herre bloggen på trøndersk, sånn bærre sånn læll?

Neh. Jeg tror det er svært lite folk skjønner av oss trøndere fra før av, om ikke jeg skal begynne å tute løs på noe så hebraisk som trøndersk. 

 

Anyway. I dag har jeg sørget for å jogge av meg ukestresset, for i morgen kommer Mathias; verdens cooleste 8åring. Jeg vurderer å lage hytte på lykketopploftet, og har allerede sett det for meg hvordan jeg skal ommøblere for å få det til, straks jeg har lurt minsten inn i barnehagen og forlatt ham der. Hytte på loftet! De kommer til å bli så GLAD! Men den største gleden er det nok mora som får, i det hun bygger den hytta!

...som hun egentlig ikke har tid til å bygge. For i morgen er det pån igjen med intervju, notering, skriving og enda mer research. Oh aint life just nice?

Gravid?

 

"Skal vi lage barn?" Han gliser flåsete i det han spør. 

"Skal VI lage barn, mener du? Skal du deale med halsbrann, kvalme, klømage, hormoner eller cravings? Eller tre av delene, then we share, og så kan du fø eller?"

 

Det er ingenting som er så latterlig som når det såkalt sterkeste kjønn mannen tror han er med og baker ei hel kake ved å putte oppi et usynlig korn med bakepulver, for så å sette seg ned og glo på at kjerringa tar seg av resten. 

Om det er kake eller brød; det er "det svake kjønn" som har oppi ingrediensene, elter deigen, hever den og passer på mesterverket i ovnen. 

 

Ni måneder med hardjobb, og alt han gjorde var å tømme og rømme. For selv om han er der, gjør kvinnen alt selv. Han kan ikke stanse noe av plagene hennes, og han kan ikke stoppe tårene til en spent partner som grugleder seg og allerede elsker magen sin. Alt i alt kan han gjøre ting så mye vanskeligere for henne hvis han vil. Det skal så lite til. Å deale med hormoner gjør at man nærmest begynner å forstå de som sitter i fengsel, og kan være en kunst å roe seg ned. 

 

Disse bildene tok Marie Knutsen av meg på tampen av mitt første svangerskap. Jeg var helt alene om en stor oppgave som skremte vettet av meg, og hadde få friske dager igjen. Jeg var i ferd med å gli over i psykose. Timer unna å ikke skulle få ha med meg babyen min hjem fra sykehuset. Reisen hit skulle bli tøffere enn jeg noensinne kunne forestilt meg, og som mor og kvinne skulle jeg virkelig herdes. Jeg er så innmari stolt over hvordan jeg har greid å reise meg og ta de riktige valgene. Da jeg fikk gleden av å bære fram et barn til, var jeg mer klar for oppgaven enn jeg trodde selv. 

 

Det "svake" kjønn? Nei. Det er ikke noe som heter at vi kvinner fortjener å bli kalt "svake", etter alt vi er i stand til å tåle og takle. 

 

Er du der nå? Herjer kvalmen? Svinger hormonene som uvær over deg, og han forstår ikke? Be proud, woman, go loud! Du er sterkere enn alle løvene til sammen, og råere enn noen superhelt. Det du er i stand til, kvinne, kunne han aldri greid å holde ut. Det er derfor du er satt til oppgaven, fordi du er så sabla sterk. Om noen år ser du deg tilbake og fatter ikke hvordan det var mulig at du holdt ut alle utfordringene. Om noen år ser du bare den enorme kjærligheten til ungen din. Jeg har to av dem, og kan si barna mine. Jeg gjør alt for dem. Holder meg avholds, spiser riktig og suger til meg alt jeg kan lære meg for å utvikle meg videre som mamma. Å se tilbake på disse bildene gir all mening. Det var bedre at jeg ble syk da, enn senere som småbarnsmamma. Bedre at jeg fikk gjort mitt for å bli frisk på rette medisiner, og tatt kurs om bipolar, så tidlig, enn senere. Jeg ville ikke endret på noe. Løvemødre brøler til hverandre: jeg er mer enn god nok, og det er du også, kvinne!

 

Han skulle hete Mathias, og han hadde en mamma som elsket ham allerede.

Senere skulle han få en lillebror ved navn Even, og alt skulle bli bra. Ja alt skulle gå fint til slutt.

 

Den utrolige toåringen

 

Du rusler rundt i butikken og jeg er så stolt av deg. Jeg forteller deg at du må legge en sjokolade tilbake, og du gjør det. Litt slukøret, men du legger den tilbake. Vi går en tur innom bokhandelen, og der er det skikkelig salg. Du ser på Mikke og racergjengen lego, legger den tilbake, og setter deg på gulvet mens du ser på en leke. Du sier "Neimen har du sett!" Og butikkdamen og jeg begynner å le. Du er så søt en gutt.

 

(Inneholder produktplasseringer, men ikke sponset. Ingen reklame.)

 

I dag er eventyrdagen du virkelig har fortjent. Vi har lånt oss bok på biblioteket. Den er rosa og handler om en prinsesse. Vi spiste pizza til middag, og ruslet rundt inne på kjøpesenteret i byen. 

 

Nå er det på tide noen belønner deg for tålmodigheten din, gutt. For du får deg nesten aldri noe nytt du, hva? Nei du setter alt rørende høflig tilbake i hyllene, og sier "Kanse seinar mamma." Er det mulig? At du bare er to år? Å låne ei bok på biblioteket er kjempestort for deg, og å levere tilbake bøkene du har lånt, er visst greit det også. Eller, jeg ser du er litt lei deg når fantorangboka blir overlevert til bibliotekdamen, men så lyser du opp over ei ny lånebok. Du har all min respekt for holdningen din. Du har allerede skjønt at du ikke skal ha alt vi titter på i butikken, og det fantastiske med deg er at jeg kan vindusshoppe masse med deg. Vi kan drømme oss bort, peke på farger, former og bokstaver, og fryde oss over lekene vi ser på. Før vi putter dem tilbake. 

 

Ja, en belønning er på sin plass. Så jeg bestemmer meg der og da for å droppe den tullete foundationen jeg skulle unne meg, og gir deg pakken med Mikke mus lego på salg. Du lyser opp og blir ekstatisk glad. Ja du kravler nesten opp på disken når jeg skal betale den, og siden da har du sagt: "Mikke ræsergjengen!" i butikkene, på bussen hjem, og da vi gikk hjem fra bussen. Jeg fikk knapt bære legopakken for deg, for du måtte visst holde den for å kjenne på at den virkelig var din. Takknemlig som om du hadde funnet oasen i ørkenen.

 

Ååå som du fortjener dette lille venn. Jeg elsker deg, digger deg, liker deg, og du må være den snilleste toåringen som finnes. Det synes sikkert alle mammaer, hva? Men hvordan ble du sånn? Så omtenksom, god og tålmodig? 

 

Noen ganger er en gave rett fra hjertet på sin plass. Og om det er tre blomster jeg plukket til deg på vei for å hente deg i barnehagen, om det er en pinne, en klem eller en kos, ja så kan det virke som du blir like glad for alt. Akkurat i dag fikk du skeie ut. Så neste gang jeg sier til deg i butikken "Ja vi legger den tilbake, så kanskje vi kan kjøpe den senere vennen." Da tror du enda litt mer på meg, min lille goklump. 

 

 

Kjære Anne Brith, ikke skrem bort daten min!

 

Vi ser dollartegnet lyse over bloggtoppen, og plutselig handler kjærlighet om penger. Følelser vurderes ut fra om mannen åpner lommeboka si og casher ut for mat? Mat er lik kjærlighet? Money means honey? No way. Dette er mitt svar på blogger Anne Brith's innlegg http://annebrith.blogg.no/1504265777_hvem_skal_betale_p_daten.html .

 

Jeg er innbarka singel, og kan godt bo alene til jeg dauer. Men jeg er alltid åpen for en date, og for muligheten til å forelske meg igjen. Ja visst. Og da er det ikke pengene hans jeg kommer til å digge. Størrelsen på lommeboka hans er ikke det som sier noe om innholdet i hjertet hans, Anne brith. Og det nedi buksa hans er det hånden hans som visstnok sier noe om. Javisst er det sjarmis med en mann som hjertelig spanderer, men hvorfor avromantisere temaet date med å sette slikt grådig fokus på det? Hva føler de mannfolka nå, som ikke har råd til å kjøpe seg slik golden "love"? 

 

Her er drømmedaten min: Han er blakk i lommeboka si i to dager til før payday, og har ikke råd til å kjøpe kaffe for 50 kr engang. Likevel haster det for ham å dra på date med meg, ja han vil ikke vente, så han inviterer meg til piknik på en fin måte. Så hiver han noe pulverkaffe i og hot water i en termos, pakker ned kopper, piknikpledd og et par frukt, før han plukker noen bær i skauen. Så går han ned til stranda og plukker hvite stener. Dit kan jeg komme.

Vi kan sitte der, på stranda, og drikke pulverkaffe. Han kan gi meg noen stener, frukt og bær, og jeg kan bli så glad at jeg får tårer i øynene. Ja det kan bli veldig romantisk på første date uten naziregler, pengespørsmål og pekefinger. Den fingeren kan brukes til så mye annet, vet du, enn å fortelle mannen hva han skal og ikke skal gjøre med den lommeboka si. Jeg tror det er helt andre greier han heller vil du skal beordre ham til etter et par dater, enn money honey. Blunkesmiley 

 

La oss dra fram noe annet enn den spanderende mannen fra old days. La oss snakke kjærlighetsbrev heller, og unngå å sette slik hensynsløs fokus på penger i forhold til kjærlighet. Det er alt det en mann gjør med hjertet sitt som sjarmerer; ikke hvor ofte og hvor bredt han kan åpne lommeboka si. Hvorfor ikke heller snakke om kjærlighetsbrev? Det er til og med rimeligere enn den kaffen din, som du mener "alle har råd til, siden den koster 50 kr."  En kynisk psykopatisk anlagt mann kan lett spandere på deg. Men han gidder ikke plukke stener og bær til deg, og ordne piknikk til deg, med klemmer og varme ord. Slik sett får du aldri i løpet av disse tre datene dine sortert klinten fra hveten.

 

Jeg er generelt glad i folk, og ønsker å holde penger utenfor min glede over å møte mennesker. Det gjelder både venner og evt kjærester.

Ja, jeg blir så alfor glad i folk. Måten de snakker på. Det at hun ene kan sitte lenge og prate med meg, mens hun andre setter pris på at jeg ringer bare for å skravle og lytte. Han som minner meg på at jeg tok meg av ham en gang i tiden da han hadde noia på byen. Måten han sier det på. Folk altså. Jeg er så glad i dem. Jeg greier ikke å se de negative trekkene, men searcher dønn etter det positive. Jeg finner skinnende øyne, vakre toner i stemmene og rike erfaringer. Og det beste er hvordan de unngår sladder, men forteller om seg selv heller. Noen ganger må jeg nesten grine av glede over alt det gode jeg ser i folk. Og at de lar meg være i fred som jeg er, mens de viser meg alle sine herlige sider. Det er mer enn jeg kan forvente av livet, å få kjenne alle disse menneskene. Men pengene deres? ...har ingenting med min kjærlighet til dem å gjøre.

 

Og så skal du komme her og sette prislapp på relasjoner, Anne Brith? Innimellom i innlegget ditt frisetter du deg selv ved å påpeke at "du gjerne går en tur" på date, men det er jo bare for å formilde dine egne omstendigheter. I virkeligheten har du satt igang en diskusjon så bred og omfattende, at jeg som kvinne nesten må rekke ut en hånd til landets menn, og minne dem på at rikdommen i hjertene deres aldri kan måle seg i kroner og dollartegn. De kan vise meg at de bryr seg på uttallige måter som er GRATIS, hvilket er nettopp det denne sakens kjerne burde bestå av. Ikke sett spotlight på den dyre restauranten. Kast heller lys over den gåturen, allerede til å begynne med, og snakk om kjærlighetsbrev, selvplukkede blomster, stener og bær.

 

Ingen av mine ekser var særlig rike. Det var selve væremåten som sjarmerte meg; hos dem alle. De kunne gjøre ting for å gjøre meg glad. Jeg fikk kjærlighetsbrev og ting de laget. Men klemmene, komplimentene og kyssene var de største gavene. Problemet var ikke dem og de manglende restaurantbesøkene, men om jeg i det hele tatt hadde evnen til å ta imot kjærlighet. På noen steder i livet kan man ha for lav selvtillit til å fatte at noen elsker en, og da begynner man å lete etter bevis på nettopp det. Som for eksempel at en mann ikke betaler i en restaurant. 

 

Selvtillit nok til å godta en mann's kjærlighetssignaler, bør man ha før man begir seg ut på en slik reise sammen med et annet menneske. Har du det, Anne Brith? Har du selvtillit nok til å ta imot klemmen, omfavne kysset, og spandere en kaffe på ham?

Denne gangen slipper du ikke unna

 

Du farer av sted, og jeg puster lettet ut. Så mange ganger har jeg tenkt at denne relasjonen ikke var sunn for meg. Så mange ganger har du sitti på ræva i stua mi og prøvd å ta over mitt hjem. Du har snakket litt i overkant mye om de på jobben din, og særlig de du definitivt ikke burde snakke om. Heldigvis jobber du ikke innen helse. 

Du har overkjørt meg og irettesatt barna mine rett foran nesa mi. Så jeg irettesatte deg, og forklarte deg at i mitt hjem er det jeg som bestemmer når barna mine og vennene deres skal irettesettes. Her bestemmer jeg reglene.

Det skal bli så godt for oss alle å slippe ditt vrangvendte syn på verden! 

 

Og nå begynner du igjen å konstruere opp dine egne teorier. Du tror det er lov å bruke min diagnose mot meg, selv om jeg lever med den diagnosen symptomfritt og i remisjon, og har fungert frisk på riktige medisiner i 6 år.

 

Jeg liker ikke å bruke denne bloggen til å sutre, men vet du hva?

Denne gangen slipper du ikke unna med ryktene du så ivrig tørster etter å plante om meg. For du har alltid vært misunnelig på min livsglede, og det faktum at jeg lett får meg venner. Men vet du hvorfor jeg har venner? Det er fordi jeg holder meg unna sånne som deg, som ikke eier sympati og empati med noen, men som gjerne suger til seg litt energi her og der. Det er fordi jeg ikke eier dine kresne fordommer. Det er fordi jeg lar folk være som de er, uten å prøve å forandre dem. 

 

Jeg burde vel egentlig synke på ditt nivå, ringe jobben din og snakket litt om plikter; taushet og sånn. Men vet du hva? Jeg nekter å være som deg. 

Sist var jeg visst narkoman, og hadde vært på avrusning flere ganger. Det var løgnen du fant opp om meg på jobben du hadde den gang da, slik at jeg måtte fighte mot i de usanne ryktene i årevis. Da jeg skulle begynne til psykolog etter et voldelig forhold, måtte jeg for pokker forklare tilogmed der, at jeg aldri hadde hatt en eneste abstinens. At jeg aldri hadde vært på rehab.

 

Det er en liten by, dette her 

 

Og denne gangen får du ikke lov. 

 

Alle kommer til å merke at du lyver denne gangen. Du kommer ikke en meter med å servere dem kaker laget av møllspiste løgner, rottehaler og froskegørr denne gangen. Du slipper ikke unna med å være pil råtten denne gangen.

 

 

Friheten etterpå

 

Du vet du er mer verdt. Du overser med vilje. Alt hatet. Alle de egoistiske handlingene. All baksnakkingen. Bitterheten og vrangforestilningene. Du ser det i sidesynet, men prøver å være snill og forståelsesfull. 

Men nei. Ikke alle fortjener din godhet, og det skal du snart erfare. Men før det skal du bare holde ut litt til. Konflikter her, og konflikter der. Høye krav til omverdenen, og null krav til seg selv. 

 

Vi er jo ikke her for å diagnotisere hverandre. Og selv om du for mange år siden fikk høre hva intrigemakeren sa om deg på jobben sin, prøver du å unngå ordet psykopat. Selv om du fikk høre gjennom kollegaer av løgneren, at du var narkoman og hadde vært på avrusning. Farlig farlig, å oppkonstruere en slik løgn. Du fikk sjokk. Og du hadde stolt stått for det, bare det var sant. Men du hadde aldri slitt med rus. Aldri hatt en eneste abstinens. Never been to rehab. Det var renspikket løgn, og hvem er ond nok til å gjøre slikt mot noen? Du fikk jo aldri fikset det ryktet der. Det kom deg i forkjøpet da du skulle søke jobb i det samme lokalsamfunnet.

 

Men du syntes så synd på den stakkars intrigemakeren, at du gadd ikke engang å bli sint. Medlidenhet, det har du litt for mye av, hva? Du er et lett bytte for blodsugere. De skaper et bilde av seg selv som et offer. Og du blir offer for ulven i offerklær. For hvem betyr noe for psykopaten? De rike. De som kan gi ham noe. Når orker psykopaten egentlig å bry seg? Aldri på ekte. Men noen ganger for vinnings skyld. Du holder ut, i god tro om at vedkommende bare må ha et eller annet godt i seg. 

 

Så en dag trenger du litt støtte fra din "venn" eller whatever relasjon. Kaboom! Du betyr ingenting! Og så du som hadde et håp om at du hadde en viss plass i dette falske hjertet, fordi du syntes så synd på han eller henne, at du gladelig oppvartet mennesket om og om igjen. Tilbake fikk du ignorant velkomst. 

 

Nå får du nok, og banker i bordet så det runger høyt. Klar beskjed. For en stakkars ensom psykopat som nådeløst bittert hater alt og alle, kan ikke få den verdifulle plassen i livet ditt lenger. Du har lenge vært lei av all egoismen, og nå er det på hue og ræva ut. For du har nemlig troen på tilgivelse. Dere kan aldri matche.

 

Nå er du kvitt energivampyren. Nå er du fri.

Er det ikke deilig? Er det ikke spennende å undre på hva det bitre kalde hjertet nå finner på å spre på bygda? Er du fortsatt narkoman? Åja, det visste du ikke! Det er kanskje ikke bipolar som var greia heller, du har kanskje ti diagnoser til? Eller hva er galt med deg denne gangen? Det finnes ingen grenser for hva en misunnelig egoist kan finne på å si. 

Men så glemmer'n en viktig ting. Selv om du er snill og god og altfor grei, så kommer det en dag da du også får nok. Veldig nok. Og da vet du litt for mye, du også. Både om ditt og om datt. Nei, man bør ikke kødde med en sinna liten tagg når en har pusha den taggen for langt.

 

Så senk skuldrene og slapp av. Klapp deg selv på skuldra for å ha kvitta deg med et dramatisk intrigevesen som kun var ute etter å trøkke deg ned. En som aldri vil deg noe godt, er ikke verdt å bruke et eneste sekund på. Du trenger de sekundene dine på mennesker som vil deg vel. Lås døren din og åpne kun opp for de gode vennene dine. Du vet jo at du er verdt respekten i det at de du henger med unner deg alt godt. At de ser deg inn i øynene når du snakker til dem og lytter på deg. Glem de som aldri kommer til å bli voksne nok til å tørre å beklage. De som ikke gidder å tilgi andre, men peser på med bitterprat og hat. Glem de og legg dem bak deg, kjenn på friheten etterpå. Du er trygg, og du har nå masse tid til alle som er glad i deg.

 

Du kan ikke redde verden. Men du kan redde deg selv. Du kan beskytte deg selv. Og du kan nyte friheten etterpå. Kjenn at du er mer avslappet enn du har vært på lenge. Livet er godt når du får være i fred og ro.

Da lille Morfine blogget fra oppvåkningsavdelingen (😨)

 

Jo. Altså. Jeg tåler fint å dumme meg ut, og forstår selv at jeg "hadde fått i meg stuff some peops would kill for". Etter å ha gnålt ut til verden i sløv og selvsentrert morfinrus, i tidenes mest sutrete blogginnlegg skrevet og publisert rett fra oppvåkningsavdelingen ( http://m.forbipolene.blogg.no/1504096975_den_virkelige_oppvkningen.html )  var det på tide å diskutere seg ut fra det kjedelige sykehuset. Anestesilegen mente 4 timer. Jeg mente 2. Jeg skulle jo shoppe på Magneten kjøpesenter, må vite, og der ville folk se det hvis jeg datt om. Jeg fikk viljen min. En bipolar kunstner av en vrang pasient som bor i en by der man ikke har søstrene Grene, får det som hun vil når hun er i en by der de har den geniale butikken for kunstnere. Og ja, jeg betaler for varene. Er ikke sponset. I pay my does, sometimes too ;) Just like you. Neida, jeg skal ikke begynne å rime nå. Det de ga meg på sykehuset da de putta meg ned i verdens deiligste narkose, funker enda. "Ok Helene, du kan få gå en test-tur nedi kantina, men du må våttå og husk på det, Helene, at alt du fikk intravenøst no nættopp, det virke laaangt utover kvelden, sjøl om du itj mærke nå tå det sjøl!" Sa den moderlige sykepleieren inant ovom ovant.

 

Da jeg kom til Magneten hadde jeg avtale om å møte min kjære kusine og hennes sønn, som sikkert fikk dårlig samvittighet av stakkars-meg-innlegget mitt (selv om overhodet ingen jeg kjenner hadde grunn til noen dårlig samvittighet, og aller minst snille henne).

 

Jeg shoppa maling og pensler. Ballonger til minsten og små viskelær til størsten. Små gaver som betyr mer enn de koster. Så satte jeg meg ned på en sånn svær kjøpesenterrunding, og ventet. Plutselig så jeg en ungdom på rundt 14 år som hadde et sånnt rampeshow med en rullestol, for gjengen sin. Til vanlig hadde jeg smilt litt forståelsesfullt, himla med øynene, og mumlet "Dønn. Håper ingen snart trenger den pubertetspregede stolen nå."

 

Men NÅ! Nå var det andre boller som gjaldt! God damned! Jeg hadde blitt til en morfinfjortis i hurrarus, og ordet "latterkrampe" er ikke et dekkende nok ord! Jeg lo så jeg nesten trillet ned av rundingen, og sa "ntåå" på hvert utpust. Snart førtiåringen. Teite voksne dama. Det VAR så morsomt. Jeg så ansiktet hans, det var så veldig farskete, åh så herlig!

 

Da. Da skjønte jeg det. Jeg var ikke meg selv. Så begynte jeg å tenke på alle de stakkars vennene mine med egne liv som hadde sendt meldinger og ringt til "stakkars meg" for å bry seg, etter det tåpelige innlegget jeg skrev da jeg syntes synd på meg selv i senga på oppvåkning.

 

I den myke, norske senga på det rene moderne sykehuset. Under den deilige dyna. Med folk som jobber der som passa på meg. Mens jeg grein mine stakkars selvmedlidende tårer. Med nyfiksa tenner som en fantastisk dyktig tannlege hadde fikset helt perfekt. Han hadde tilogmed skrevet at jeg hadde "godt renhold". For ikke å snakke om alle de andre sykepleierne og anestesilegen jeg møtte i dag, som tok vare på meg da jeg var livredd for narkose. 

 

Jeg må bare presisere etter mitt forrige innlegg, at det er virkelig ikke synd på meg i det hele tatt. Jeg har mange venninner og kompiser, og alle bryr seg og er der for meg hvis DE BARE FÅR VITE at jeg trenger det. Det er noe med det. Man må la de vite det. Jeg lar det forrige innlegget fortsatt være her på bloggen, til evig påminnelse om at man ikke tar med seg telefonen sin oppi senga når man skal seile i vei utpå nårkosens bøljan blå. For når man våkner på oppvåkning oppi sin egen lille balje i den senga, da skal man ikke blogge og publisere. Nei. Det er det siste man skal.

 

Hilsen bortskjemte lille Morfine

Den virkelige oppvåkningen

 

Til alle som virkelig faktisk skal lese dette. Vennligst også les dette: http://m.forbipolene.blogg.no/1504114842_da_lille_morfine_blogget_fra_oppvkningsavdelingen_128552.html 

 

Det er lenge siden jeg har følt meg så alene som dette. Faktisk troďde jeg ikke at jeg var ensom. Jeg trodde at vennene mine ville stille opp for meg, dersom jeg behøvde det. Slik jeg er der for dem tilbake. Så jeg spurte mange, sidenlegene ville jeg skulle ha noen hos meg etter narkosen i dag. For en gangs skyld spurte jeg om noe. Om noen kunne stille opp, slik jeg ville gjort for dem. Jeg ville sluppet alt jeg hadde i hendene. Men de av vennene mine som ville vært for meg nå, bor for langt unna.

 

Nå ligger jeg her på sykehuset og får ikke dra hjem. For siden jeg er hun som ingen vil være sammen med og ta vare på etter narkosen, vil de ikke slippe meg, i tilfelle jeg bare sovner på toget, eller får noen reaksjoner utover kvelden "Har du virkelig ingen som kan være der for deg utover dagen da?" Spør sykepleieren.

Nei jeg har visst ikke det.

 

Jeg spurte jo. Men hun ene prioriterer å rydde og ville være hjemme, det er visst viktigere enn min sikkerhet. Hun andre later stille som om hun ikke har sett eller hørt noe spørsmål fra min side, og hun tredje synes bare jeg er god å ha når hun selv trenger en skulder å grine på. For jeg bryr meg. Hvorfor er det så få som bryr seg tilbake? En melding, iallefall, med en beskjed om at man bryr seg, og at man gjerne skulle stilt opp. Men nei. Det koster visst for mye.

 

Begge barna må være hos pappan sin i natt, siden ingen av "vennene" mine ville stille opp.

 

Dette var en wake up call. Nå er det slutt på å stille opp for alle og enhver. De lar deg alle i stikken når det gjelder, uansett, så hvorfor gidde å bry seg? Fra nå av vil jeg kreve en viss balanse før jeg gidder å bruke energi bry meg. For den såkalte regelen om å være mot andre slik du vil andre skal være mot deg, funker ikke tydeligvis. 

 

Egoisme er en fin ting til de selv behøver noe. Men da kommer jeg til å være opptatt med de virkelig ekte vennene jeg har. De jeg kan telle på to hender. De som hadde gode grunner da jeg trengte dem som mest.

 

Jeg kommer til å være for opptatt for den forbanna bursdagsfesten din. Jeg kommer ikke til å slippe deg gratis inn på ditt og spandere datt, og jeg vil heller se en god film enn å prioritere deg.

 

Noen ganger trenger man å ligge på et sykehus og grine før man innser hvem sine ekte venner er. Hvem omgangskrets og nettverk består av. Jeg savner dere Solfrid, Marie, June og Christine, for dere vet hva et ekte vennskap er. Dere bare bor for langt unna. 

 

Nå skal jeg gjøre mitt for å overbevise leger og sykepleiere om at jeg greier meg alene, så jeg kan reise hjem Jeg gjorde jo det før; greide meg utmerket alene. Jeg greide å skrive dette, da er jeg iallefall våken nok. Men den virkelige oppvåkningen var at nå skal jeg slutte å stille opp for de som bare utnytter meg. De som ikke fortjener mitt vennskap!

Når den tøffe ungdommen blir til pysete mamma

 

 

Sebrasokkene mine matcher sebracapsen min. Det er tilfeldig. Under den capsen bor det ei aldri så lita hårkrise, og den behøver privatliv. 

 

Helt fram til Ronglan, har jeg trodd at begge de glattdressede businessmennene ved siden av meg er englishmen. For de snakker pen-engelsk sammen. Som min ufyselige ungdomsskolelærer. Men så tar den ene telefonen, og durer løs med potet i halsen. Danske, altså. 

 

Jeg sitter her på toget, og undrer på hvordan jeg skal takle dette. Jeg har fått narkose før, mange ganger; men det er lenge siden, og da var jeg ikke mamma til to skjønne gutter. Plutselig er jeg redd for narkose også liksom, hallo! Begynner å bli gamlis. Flyskrekk, mygghankfobi,  og nå altså narkoseskrekk. Hva blir det neste? Sokkeskrekk? Truseskrekk? Jumperskrekk? Fobi mot rosa bukser? Ja det siste er gansker reelt, altså, men du sjønner hva jeg mener?

 

Da jeg var ung. U N G. Da var jeg ikke redd for noe. Fløy hit og dit med fly; lo under take off og gliste under landing. Lot legene legge meg i narkose for å kjøre på med ect-behandling, og studerte svære mygghanker oppunder taket når kvelden kom og jeg skulle sove. Ja, jeg kunne tilogmed sovne mens hårtrollene danset rundt taklampa. 

 

Man har så innmari mye mer å leve for, og så veldig mye mer å miste, når man har fått barn. Er så redd for at noe skal skje dem, og samtidig kan jeg ikke holde ut tanken på hvis noe skulle skje meg, og de måtte bli igjen her uten meg. 

 

Jaja. Det var dagen innhalering av en særdeles pysete mamma's utblåsning. Here we go; nå skal tennene fikses, og tannlegen skal få jobbe i fred uten å deale med en mark av en pinglemamma!

 

I dag solgte jeg mitt første maleri til 150 000!

 

Dette maleriet har jeg jobbet mye med i dag, rett og slett fordi jeg har hatt tid. 

For hva gjør man da, når toåringen har fått feber, må være hjemme fra barnehagen, og alle planer utenfor hjemmet må skyves til side? Jo, man setter seg ned og maler sammen med den lille goklompen, mellom husarbeid og slikt. 

 

Vi kosa oss skikkelig, og lille Even spurte så søtt om ikke han kunne få maleriet jeg malte på. Vi forhandlet. Jeg sa: "Hvis mamma får 150 000 klemmer, ok?" Han nikket, og ga meg en kos. Nå skylder han meg ca 150 995 klemmer, for jeg fikk noen utpå dagen også. Hæh? Bængshot, erru blond eller? 149 995 klemmer.

Det er verdens beste deal for meg. 150 000 klemmer fra barnet ditt er verdt uendelig mye mer enn all verdens penger, og kan vel egentlig ikke måles i verdi. Takk for dealen, lille venn.  

 

I morgen skal jeg legges i narkose til tannbehandling, siden tannlegen min mener jeg har for intens tannlegeskrekk. Men akkurat nå har jeg narkoseskrekk. Minsten skal til pappan sin, og jeg setter nesa mot Levanger. Gleder meg til å våkne opp og ha overlevd. Ja, det er sant, SÅ shaky er jeg for narkose. Hadde aldri gidda skjønnhetsoperasjoner f.eks, jeg hadde freaka ut. Men tennene er viktige, sånn er det bare. Wish me luck, luck and some luck.

 

Den gale kunstneren på Lykketoppen

 

Det minker i akvarellark og akrylmaling her på Lykketoppen, og da kjenner jeg at jeg blir litt svett. Jeg har så mange bilder i hue og fra drømmene mine om natta, som jeg higer etter å male. 

Det finnes en side ved meg som barna mine elsker grenseløst, og det er den gale kunstneren i meg. De digger å sitte ved mamma's rare kontor i stua, og så maler vi alle tre. Vi har tilogmed nabobarn som stikker innom for å sitte der og male, også når Mathias ikke er hjemme. Selv om de er mye eldre enn lille Even på 2 år.

 

 

Jeg kan godt skjønne hvorfor barn liker den type kunst jeg lager, for det er fyrverkeri av farger i takt med fantasi. For 8 år siden forelsket jeg meg i kunstneren Marte Handraniel Aas sine planeter på vakre spraymalerier. Siden har jeg latt meg inspirere til å utvikle fargerike planeter. Men Aas fortjener all kred; det var hun som fant opp planetmaleriene.

 

 

Jeg har hatt lange tørkeperioder, og så plutselig sitter jeg der og maler igjen. Gjerne etter et valg om å kvitte meg med folk som bare er ute etter å kritisere meg. Da vokser selvtilliten, og kunstneren i meg blir villere, galere og gir fullstendig blaffen i om malestrøkene blir uperfekte. Det er så viktig å være avslappet cooled down for å skape original kunst. Alle har sin egen kunstnerart, man må bare vekke den fra dvalen sin.

 

 

Et slikt kontor for Helene på Lykketoppen skal ikke være pent. Det skal ikke være lekkert, men smårotete og fullt av maling. Det blir nok investering i et annent bord med tiden, da dette er velbrukt og gammelt, men akkurat nå tar jeg til takke med dette. Før satt vi ved kjøkkenbordet, og det var like så trivelig. Telys, mørke høstkvelder, maling og småprat, det er oss det.

 

Og kanskje bør man tenke på å slå av lyden på mobilen og legge den i et annet rom, skru av TV'n, og gjøre slikt som de gjorde før i tiden. Male, tegne, skape, spikke, se hverandre i øynene, kjenne på nuet og manifestere det på et ark. Denne høsten kan det hende det blir mer av koselig kunst, og litt mindre digital skriving. Det skal bli spennende, intimt og koselig. 

 

TOPP 20: Dama di irriterer seg grønn over DETTE!

 

 

Gå ikke glipp av woman gone angry topp 20!

 

Ok en gang i måneden eksploderer det, ikke sant? Og du savner en oversikt over hva i granskuen det kan være du gjør som irriterer dama di grønnere enn Shrek og dama hans til sammen? Tenkte jeg det ikke. Så jeg foretok meg en aldri så liten undersøkelse per chat på facebook, og gjennom to gruppetråder fikk jeg faktisk 20 gyldne svar. Jeg spurte hva de generelt hater at kjæresten gjør. For; kan det være at du faktisk er like irriterende for dama di som den naughty katten med støvlene i Shrek?

Her er hva damene svarte, hvis du tør å lese.

 

Dette irriterer dama di grønn, topp 20:

 

1. Hvis du ikke setter nok pris på henne. Be a gentleman.

 

2. Uærlighet. Tillitsbrudd generelt er som vann på bålet. Null gnister igjen til slutt. Prøv å koke suppe på kull.

 

3. Utroskap. Rett og slett krutt i denne sammenheng; gå i dekning.

 

4. Hvis du velger å ikke være åpen om ting. Mr hide it all, way too tall.

 

5. Dersom du ikke respekterer henne. 

 

6. At du legger klær til vask på vranga. Fyyy seg.

 

7. Når du barberer bort alt i ansiktet (ser ut som barn) (NB! Mener ikke skribenten.)

 

8. Hvis du har sokker innom sommersko eller sandaler. Dette er visst en klassiker, og jaggu var det ei som svarte det nå også. Tidløse sokker altså, ekke greit.

 

9. Dersom du fiser, for så å legge dyna over deg selv. Eller om du legger den dyna over henne.

 

10. Å rape henne i ansiktet .. er ikke bra. Damer som tenner på det er sjeldne.

 

11. Å vise null forståelse for at du ikke behøver å klage selv om du er sliten. No way, det er ikke mer synd på deg enn resten av verden. 

 

12. Å si "skal vi gå og legge oss?" For så å forvente at dama legger seg først. (..¿)

 

13. Å gjøre noe så enkelt som å sette kopper inn i oppvaskmaskina; for så å forvente at dama di nesten sier: "Åååå så flink du er!" Dikke dikke bottji bottji.

 

14. Intens ørekløe rett foran ansiktet på dama di, ...er turn off.

 

15. Når det ligger bildeler, verktøy osv rundt i huset, bør du ha en relativt tålmodig dame hvis det skal være greit.

 

16. Når du setter inn i oppvaskmaskina som om alt har falt nedi av seg selv. F eks suppeskål+flattallerken+suppeskål, for da blir ikke halvparten rent.

 

17. Å forvente at dama di skal komme løpende med en gang, mens du selv tar din søte tid når dama di roper på deg.

 

18. Å spørre dama di hvor bilnøklene er når du hadde bilen sist.

 

19. Når du sier "Slapp av!" Midt i en krangel. En dame vil bestemme selv når det er tid for å slappe av.

 

20. Hvis du stikker av midt under en krangel er det ikke ok. Særlig ikke hvis det er mamman din du drar til. Kremt.

 

Jepp. Svarene rydde inn på min chat i dag, fra to kanter. Damene var ikke vanskelige å be. Hvis dere ønsker en tilsvarende undersøkelse motsatt vei, let me know. Det hadde vært interessant å vite hva som faktisk irriterer dere mannfolk med oss damer, også. 

 

Lik facebooksiden hvis du vil ha varsler om mine innlegg fra forbipolene: https://www.facebook.com/forbipolene.blogg.no/   

Dette kan skje hvis du sovner mens du spiser sjokolade

 

 

Ingentling slår å være en dønn slitensalig liggende døsig på sengekanten og gumle sukkerfri sjokolade, mens klokka nærmer seg midnatt og ungene i redet putrer og sover.

 

En gang våknet jeg med sjokolade smeltet ned langs venstre hofte og lår, samt en god del av samme sjokoladeplata utover halve ansiktet. Snakk om å sovne midt i nytelsen. Snakk om å våkne til ikke å se ut som man har bæsja på leggen, men låret. For ikke å snakke om så bra at begge barna var hos pappan sin akkurat da.

 

Jeg husker jeg tenkte "AAAAH SÅ BRAAA AT JEG IKKE HAR NOEN DARLING!" For tenk, det hadde blitt galt samme hva. Først hadde jeg måttet bevist for den stakkars fyren at "Det ekke bæsj! Det ER sjokolade! Smak da!" SÅ hadde DET også blitt galt. For hvilken voksen dame er så sjokoladecrawende at hun sovner oppi det så det smelter utover halve seg, og det ser ut som hun har driti seg ut?

 

DETTE skjer hvis du er singel og våkner fra en slik sjokoladedrøm: Du ser noe brunt over deg selv og tenker "neiii erre mulig? Har jeg driti meg ut?!!?? MY secret forever ass!!" I det drømmetåka forsvinner gradvis, skjønner du sakte men sikkert at du faktisk sovnet mens du nytet en av livets goder; sjokolade. Lettet som fy får du latterkrampe og priser deg selv lykkelig over at du er singel, før du skaller av deg sjokoladetrekket og løper i dusjen, mens du roper: "Godt flua på veggen er den eeeneste som ser meg nååå!!" Lakenet joiner og kastes i vaskemaskina, i tilfelle innbruddstyver. Tvilsomt at de tror de flekkene DER er sjokolade hvis de bryter seg inn og titter innom soverommet!

 

DETTE skjer hvis du har samboer, smugspiste pms-sjokolade på senga, sovnet midt i joyen og våkner tilgriset av brun mørje: Du blir singel på minuttet. Neida. Men han vil nok aldri se på deg på samme måte, på lik linje med en vordende far som får se litt for mye under fødselen. En ekte lady bare spiser ikke sjokkis på sengekanten anyway.

 

But I do! Jeg har ingen å imponere.

 

Dette skulle være en update fra helgen. Jeg skulle ikke avsløre noe som helst om den morgenen jeg trodde jeg hadde driti på låret. For jeg glemmer ALDRI de private øyeblikkene FØR jeg skjønte at det var sjokolade. Men så ble det sånn da, i det skrivenerden i meg tok helt av.

 

Jeg kan jo samtidig fortelle litt om denne helga. I går var vi bare her hjemme. Bading, dusjing, leking, matlaging, kjefting, kos og rydding. Det vanlige. Jeg prøver å venne meg til å ikke si unnskyld hver gang jeg har kjefta litt på gutta mine. Jeg er en altfor snill og samvittighetsfull person, hvilket krasjer litt med det å bli tatt seriøst av barna mine i det lange løp. Streng må man jo være. De ler av meg i blant, og hver eneste gang det skjer, begynner jeg å le selv. Der trår min selvironi til, utviklet av min snille pappa fra Vesterålen som kunne prompe og skylde på meg foran alle. "Ja det e jo det æ sei: skyld på mæ! Vi veit jo aille at det va DÆ!"

 

Forøvrig har lowcarbmum her spist gluten fredag (tacokake), potetmos i dag, og sukkerfri sjokkis som likevel gir blodsukkerstigning i går kveld altså. Litt sprekking må til etter 9 nazimåneder på kuttern.

 

Men sååå innmari bra at jeg ikke hadde noe sjokoladeuhell nå som barna var hjemme! Jeg bare ser for meg styret med å overbevise DEM om at det var sjokolade. Og det verste: HVORFOR har mamma spist sjokkis på sengekanten, mens de aldri i verden never ever får DET!? Ikke engang ...noensinne!

 

 

 

 

 

 

Ga barna drinker på senga og taco til frokost

 

Lørdagsmorgen og legohelg, aaaah finnes det noe bedre? 

I dag skjedde det noe som ALDRI har skjedd før her på Lykketoppen: BARNA SOV TIL HALV ELLEVE! 10.30! Jeg ruslet ned på kjøkkenet ti på halv elleve, og da sov de som søte små troll enda. De fortjente belønning for å sove så lenge at hu mor våknet uthvilt, så jeg laget ferskensaft med vannmelonbiter i (nammeloum heter det i følge Even). Så gikk jeg opp til dem med barnedrinkene. Mathias og Even elsker at jeg lager "drinker" til dem med frukt og grønnsaker i. Jeg har tilogmed laget drinker med blomkål i til disse gogutta. 

 

Da Mathias drakk drink på sengekanten i mårest, sa han: "Mamma! Herre drinken ska æ ALDRI glem!" 

 

Jeg svarte: "Dere! Skal vi være enda mer gæærn, og spise taco til frokost?"

 

Til stor jubel ble det taco på stuebordet foran tegnefilm på TV'n til frokost. Om vi kan å kose oss sammen? Oh yeah! Vi er eksperter på å kose oss. Snart skal vi kose oss med løkringer og jordbær med fløte på, til lunsj. Det er helg, for svarte fargeblyanter, og da skal man skeie ut.

 

 

 

Jeg bare digger når barna har kose-mamma-konkurranse. Da får jeg kos av dem annenhver gang. Men i dag fikk lillebror storebrorkos også:

 

 

Nå er det Tom og Jerry på TV'n, vi ligger pal ut på sofaen og livet er skikkelig deilig. Hva skulle jeg gjort uten disse barna? Kjeda vettet av meg; that's for sure.

 

Little blue in the sky

 

 

Little blue in the sky

 

Here comes your dark, 

and the shadow shark.

What are you going throught

all this awful blue?

Do you see throught tears

as you fight theese lonely fears?

 

Little blue,

Susan pretty Sue.

How could he ever do

what he did to you?

Noone to care, noone to see.

Please belive me,

If I could

Oh I would

remove the beast, 

take ya to the east

and take care of you forever.

He would never

ever find you,

Little blue, pretty Sue.

 

But the rest of us never see

and we can't be 

in the dark with you

lonely blue.

 

Oh the shadows in the all alone

Oh the grown hearts of stone

Hey don't come near

that girl, I swear

Karma will give you a painful tear.

 

Little blue in heaven sky

We could'nt ever ask you why,

cuz we never knew,

lonely pretty Sue,

what darkness was doing to you.

Are you free now, scars all gone?

I hope you never feel like you are alone.

 

Are you the wind in his storm?

Are you the heat that keeps his hell warm,

or are you free now, little kid?

You dissapeared, that's what you did.

And I don't blame you,

Little Susan pretty blue.

 

Skrevet av Helene Dalland på ei handleliste under en gåtur i Trøndelag's regnvær.

 

 

Antall single fordoblet siden 1940

 

Noen vil gjerne være singel resten av livet. Hard to get?

 

Så er vi der igjen da. På et utested med liv og røre, og flere forventningene enn jeg kommer til å gi. Ikke bare er jeg en kaffedrikkende, avholds weirdo; det er mer enn det. Jeg er ikke der for å skaffe meg en bopeldelende relasjon til et menneske jeg kan kline med, hoppe i høyet med, gifte meg med, prompe sammen med, rape med, snorke i takt med, rote med og rydde med. 

 

Jeg må låne et ord fra vår nabo Sweeden for å forklare: Jag finner vissa relasjoner jobbigt, fattar du?

 

Men nej, du fattar inte. Jeg prøvde å forklare deg det straks etter du hadde sagt "Du er søt. Jeg er ti år yngre enn deg. Men jeg kan sterilisere meg. Smask. Vil du ikke kysse??" men nå er du som en wasted mygg. Jeg prøver å forsiktig dytte deg litt unna as you take it from behind og forsøker å holde rundt meg, men så forvandles du til en ovehyggelig klegg som angriper fra alle vinkler.

 

How to say no way? Jeg liker friheten min, okay? Er du klar over hvor mange ganger jeg har tillatt meg selv å miste den friheten? Freedom to go unshaved, omkring i stua mi, jeg gjentar: MI, med verdens styggeste amishklær, mens jeg raper høyt. Eller fiser enda høyere; your choice. Det spørs hvilket bilde du vil ha av meg. Et rungende et? Eller et putrende et?

Og du skjønner, noen ganger liker jeg å bare værra teit uten at noen ser meg. Å danse rundt i mens jeg synger med falsk stemme, er ikke nødvendigvis sexy bare fordi jeg er naken. This mama has scars, for å si det sånn. 

 

Jeg bare KAN IKKE svikte meg selv igjen, og lure meg ut på et bad der jeg skrur på kranen for at du skal slippe å høre hvor høyt volum det følger med et menneske som meg, fordi magen min må ta hensyn til en fyr i et påtatt forhold.  Magen min er mye viktigere for meg enn deg, du fremmede, jeg kommer ikke i lydløs variant. Dessuten, we both know: vi er ikke monogame! Vi er blomster og bier.

 

Jeg har det så kult! Du aner ikke. Jeg trives så innmari overmasse med å være singel. Og så kommer du som en mygg for landing og sier: "Slapp av da! Æ PRØVE BÆRRE Å KJØSS DÆ PÅ KINNET!!" 

 

Slapp av selv da, jeg vil ikke ha fyllesiklet ditt på kinnet mitt. Jeg vil hjem og brette meg ut alene i senga mi, åpne den kofferten du vet, og bare storkose meg. Du vet, den kofferten er bedre enn en wasted mosquito på byen.

 

Ja jeg mener det. Det ville vært jobbigt å være i et forhold. Jeg gidder ikke. Har det så bra. Men det skjønner jo ikke du i din romantiske overbevisning om at det skal "kjøsses", klines og rotes bare fordi du er ma ....gutt, og jeg er kvinne. For det har du sett på film. Der gifter de seg og lever lykkelig et par dager. Alle sine dager? Hva er det du innbiller deg? At det er så lett som å putte et kvinnemenneske i huset ditt, og så blir alt bra? Løpestreng-metoden da eller? Joa, det funker i Amish-land, men nå er du i Trøndelag.

 

Et slikt kvinnemenneske som du vurderer å anskaffe deg er et eller annet i fåreklær en gang i måneden som du ikke kan forestille deg. For ikke å snakke om de 9 månedene vi ikke skal gå inn på her. Hun kommer til å ødelegge enhver liten gnist av romance, that I promise you. Og sjalusi, har du kjent det før? Det idylliske huset du ser for deg, med herskende stillhet før stormene P, M og S, kommer til å tørste etter tiden da du bodde der alene. Det gjelder både deg og fluene på veggene i huset ditt. 

 

Så kommer surdeigsdagene. Du vet, tiden ever after hvetebrødsdagene. Du snur deg om mårran og ser et ukjent, rødlig og pløsete monster. Ja, hun lurte deg med makeup; også om natta, rett inn i ringen på fingern. Nå gidder hun ikke mer fake up. Så kjenner du stanken av alt hun har spist. Fra begge ender. Hår på leggene? Har kvinner hår her og der? Ja. Stemmer det.

 

Og det var bare sett fra DIN side. Tenk deg meg som ville måtte leve med en mann som tror en dame er et objekt han kan berøre når som helst han får lyst. Nei takk. Hvis jeg ville, kunne du stukket innom as sober. Men så kunne du dratt hjem til din egen hule ved snorketid. Jeg er nemlig en av de lykkelige single i den fornøyde singelstatiskikken; get it or not, it's hot! 

 

Bildet er fotografert av Silje Kathrine Brustad

Kilde til overskriften: http://www.vg.no/forbruker/fakta-for-single/a/24397/

 

Denne gaven kjøper jeg til meg selv i dag!

 

En stor og fin gave, rett og slett. Det skal gi til meg selv om en times tid. Jeg rekker å kjøpe den før min skjønne lille toåring skal hentes, og det er viktig at jeg gir meg selv denne presangen før åtteringen hentes på skolen i morgen og vi tre skal ha legohelg her hos meg. Tacokveld med søs og kidsa i morgen, yeah! Godis for alle andre enn lowcarbmum, jepp! Sove lenge ja! (Ca åtte, jippi!)

 

Jeg skal kjøpe denne gaven med energi, vilje og styrke. Det er hva det koster meg. Innholdet er endorfiner og ro i hue, pent pakket inn i bedre konsentrasjon. Når jeg står i dusjen etterpå, kommer jeg til å oppføre meg som hun herbal-dama. Husker du den reklamen? That's me etter en joggetur.

 

For DET er den BESTE gaven jeg kan gi til meg selv i dag. Egentlig for dyrt; det koster meg MYE, siden den gaven jeg egentlig ønsker meg er en film. Det å gjemme seg bort i sofaen og sette på noe komi. En avlyst avtale har gitt meg noen timer for meg selv, og jeg må kjøpe meg en fornuftig gave. Ikke no sparkle, ikke no fancy; more like making sence.

 

Det blir musikk og pesing på en kunstgressbane, noe jeg aldeles ikke hadde tenkt i dag, jeg som langt fra er noen idrettsstjerne. Johaug kunne fått min kvote hvis det funka likens som en harrytur, for å si det sånn. Men det er til mitt eget beste. Jeg blir en bedre mamma for to gutter som vil krølle seg rundt her i kåken i full energy all weekend long, hvis jeg fyller på litt fornuftige saker nå.

 

Wish me luck with my present, i det jeg jogger forbi mine poler i dag!

 

Min store livsomvending skjedde da jeg var 20 år.

 

 

Han ser på henne. Hva skal han si, der han står ovenfor noe usynlig som han ikke greier å se samme hvor mye han kniper med øynene? Sa hun nettopp at hun er uføretrygda? Men hun hverken halter, sitter i rullestol eller ser videre syk ut. Det blir stille. Skal han spørre? Hvordan endte hun der? Der nede. På nederste trinn? Det blir mye mer stille enn stille det var, og han mumler noe som skal være høflig. Han visste ikke at han stammet; men nå gjør han det. Stotrer, stammer og snubler seg videre inn i sin trygge hverdag. Hun går hjem og gjemmer seg under dyna si. Som vanlig. For henne er tårene både fysisk tilstedeværende, og tåkebeleggende. 

 

I tankene mine stod jeg noen ganger høyt oppe i en unaturlig høy skyskraper. Det regnet hele tiden, men jeg visste høyt der oppe under skyene, at jeg aldri kom til å hoppe. Det var en stund svært skremmende hvordan alle tankene mine havnet i grenseland omkring dette med å bare gi opp. Hva skulle jeg, som ikke jobbet for pengene, gjøre her i verden som klump på foten? Som en stor tabu, hele meg. Jeg prøvde å leve med skammen. En etter en ga de opp for evig og alltid rundt meg. Kanskje bar de på de samme tankene? Jeg tok farvel med venn etter venn, og psykiatrisk avdeling var mitt hjem nummer to.

 

Dag etter dag våknet jeg til en dyne. Intet mer enn en dyne som jeg kunne gjemme meg under. Dynen vokste og jeg krympet mens klumpen i magen grodde seg uovervinnelig. Utenfor vinduet gikk morgenfolket på jobb. Samvittigheten tok kvelertak, for det var vel ingen mening i at jeg sto opp til denne dagen heller. Jeg turde nesten ikke å uttale ordet "uføretrygdet". Det ble med grøtete stemme, siden jeg forlengst hadde sunket ned i kvikksand made of shame. Det var såvidt jeg fikk meg til å si det nede i sanden: Uf. Ufø. Re. Tr. Uføretrygdet. 

 

Det verste i hele verden var hvis folk spurte det vanlige spørsmålet "hva driver du med for tiden da? Hva skulle jeg si? At jeg drev med snylting? At jeg visste jeg kunne lukte stanken av avsky dersom jeg sa sanneten? At jeg følte jeg kunne bidratt så mye mer, men at jeg ikke så noen inngangsport til verden gjennom skyene? At jeg hadde fullført et år på videregående som 25åring, og oppnådd 5ere og 6ere i matematikk, gym og naturfag, men at jeg ikke hadde struktur og mot til å fortsette året etterpå? At jeg nettopp hadde gjemt unna honnørkortet på toget, fordi konduktøren var en gammel skolekjenning? Jeg betalte fullpris den dagen, for det ble så pinlig når det ble honnør-stille. Ja, jeg kjeftet på meg selv etterpå over å ha feiga ut. Jeg visste jo innerst inne at det var meg selv jeg burde sette øverst i mitt eget liv, ikke random folks.

 

Jeg lengtet etter å kunne jobbe. Men. Ingen cv, ingen stolthet, ingen utdanning, ingen meg. Jeg skammet meg så inderlig. Og det verste er at jeg fortsatt skammer meg, selv om jeg vil deale med det. Forskjellen er at jeg var mer flau over meg selv før. Nå, flere år og litt jobberfaring senere, har jeg mye å stå opp til om morgenen. Toåringen skal i barnehagen, huset skal holdes i orden og det skal skrives. Jeg har ikke ord for hvor takknemlig jeg er for alt dette. Jeg folder hendene og takker hver eneste kveld.

 

Men veien hit var bratt og vanskelig.

Det er ikke lurt å sitte på nederste trinn i samfunnets rangstige når det regner. Da får du den nedre flommen i tillegg. Det er dessuten ikke der en stolt tøffing hører hjemme. Likevel fortsetter jeg å trekke hodet ned mellom skuldrene tvert jeg sier sannheten til folk. 

 

Jeg er ufør. 

Fordi jeg har en diagnose.

Som jeg er frisk av.

Men som er kronisk. 

Såeh.

Kremt.

Snakkomværetgitt.

 

 

Hvis jeg skriver det her inne på bloggen et par ganger så kanskje skammen forsvinner? Men hvis jeg sier til folk at jeg er en skribent og en blogger, kanskje jeg da slipper å si at i bunn og grunn er uføretrygdet? Hvis jeg bare kunne slutte å skamme meg, da ville det ikke gjøre så vondt i magen min når de såkalt vellykkede folka snakker om yrkene sine og jeg er skattesnyltefanten i rommet, tut tut. 

 

Hvis jeg bare er sann mot meg selv, hva teller da? Når jeg er av det slaget som ellers ikke bryr meg en døyt om hva folk mener om meg, hvorfor skal jeg bruke min energi på å vike med blikket når jeg møter kjentfolk og vi snakker om hverdagen og hva vi gjør? Jeg vil ikke kjenne fordomsfulle folk uansett, så hva betyr det egentlig hva de tenker, synser og mener, i det jeg setter øynene mine i dem, ser dem rett inn i blikket deres; og svarer: "Hva jeg driver med for tiden? Vel. Jeg er uføretrygdet pgr av en kronisk sykdom, og da får jeg utnytte tiden til å drive med min store interesse som jeg aldri rakk å utdanne meg innen: skriving. Enn du? Driver med du a?"

 

Det er kanskje på tide med egenaksept. Sånn ble det. Jeg kan alltids prøve å bidra litt likevel. Rundt meg jager folk etter status, berømmelse og noe de kan være stolte av. Noen jobber er ikke akseptable som ren status i selve hiearkiet, mens andre yrker er til å bukke, skrape og neie ovenfor. Alt de ønsker å oppnå, har de egentlig ikke tid til, for ingen av oss vet egentlig når alt kommer til å ende på sekundet.

 

Vi glemmer noe viktig. Vi kom hit uten noe som helst. Da pappa så meg første gang, elsket han meg akkurat som jeg var. Akkurat den datoen døde han, 31 år senere. På bursdagen min det året var det tid for farvel med mitt aller største forbilde, nemlig den snille og omtenksomme pappan min. Selvfølgelig elsker han meg fortsatt, from over the rainbow. Akkurat som jeg er. Det er ikke penger, biler, båter og luksushus jeg skal bringe med meg over på den andre siden den dagen jeg møter ham igjen. Det er sjela mi jeg tar med meg. Og kun den.

 

Jeg skal prøve å forsøke, å slutte å skamme meg over mitt stempel ufør. Fra et sted over regnbuen skal jeg hente kjærlighet nok til å overbevise meg selv om at jeg er god nok som jeg er.

 

Du tenker sikkert at det er tull å skamme seg over uføretrygd. Kan du slutte å føle sult bare ved å knipse med fingrene og bestemme deg for det? Nei, du må nok spise noe for å bli mett. Kunne jeg slutte å føle at jeg ikke tilhørte her på jorda, mens alle andre enn jeg hastet til jobb om morgenen? Nei så enkelt var det ikke. Jeg måtte gjøre noe med det. Prøve å jobbe litt i tillegg. Om det så "bare" var som vikar i barnehage og innen renhold, var det stort nok for sjela mi å bevise for mitt sultne hue at jeg tross alt duger til noe. Jeg måtte ta alle kreftene mine i bruk, og bli frisk og sterk. Ta vare på barna mine. Skrive. Være sosial. Jobbe med meg selv.

 

Noen spiser ditt, andre spiser datt. Jeg spiser noe annet. Min sultne mage behøvde en annen type næring enn den tradisjonelle arbeidsdagen. Det måtte annen type jobbing til for å i det hele tatt bli rustet til å møte verden som outsider. Visst søren har jeg betalt, og jobbet i livet. Jeg har klamret meg fast, og kjempet meg frisk. Og har du klart å komme dit at du lever frisk med en alvorlig sykdom som bipolar; da har du allerede både kommet langt, og gjort one hell of a job! Hvis noen ser ned på meg, ser de bare ned på et speilbilde i en innsjø. For jeg sitter her oppe og er stolt over meg selv, og jeg kan også se mitt eget speilbilde der nede. Jeg er stolt av henne! Hit opp har jeg klatret på egen hånd yeah! Ufør eller ei, jeg er like mye verdt som deg.

 

Sinnarynke magefett! Narkose neste onsdag!

 

 

 

Nå er det min tur. God damned, neste onsdag blir det narkose på meg, og jeg gruer meg like sinnsykt som bipolar jeg er. Detvilsi; jeg gleder meg til å våkne opp som en ny og bedre utgave av meg selv. 

 

Da min eldste sønn var 3 år, skulle han kalle meg noe stygt. Han sa: "Mamma din voksesmert!' Nå sier jeg det styggeste jeg kan komme på: "Sinnarynke som jeg gruer meg!" Magefettet mitt ekke så vakkert, det heller, men sinnarynka mi er sintest.

 

Altså. Det hele begynte for et år siden med en tannlege som mente at den tannlegeskrekken min ikke kunne være så ille vel? Dette skulle vi greie sammen, hva? Men etter to tannlegetimer, musikk på ørene mine, lystgass som ikke funka, jeg som hata lyden av borreborr, skrekkstiv kropp, og jeg som syntes jeg greide det, men hata det, sa hun plutselig: "Veit du ka. Æ trur vi legg dæ i narkose!'

 

Med mine miflertidige fyllinger ruslet jeg ut i frihet, og aksepterte det faktum at jeg ble for mye for tannlegen rett og slett. Med alle mine ledninger, telefonholding for å styre spotify, avstivet kropp og et lystgassdrama som ihvertfall ikke hørte hjemme hverken i en fødestue eller ho tannlegen, ga hun opp. Hehe. Hehe. Det er til å både grine og le av. Brev med innkalling skulle komme i posten.

 

Et halvt år senere var de midlertidige fyllingene på vei til å synge på siste verset, og jeg var på vei til å endelig fylle ut skjemaet sykehuset hadde sendt meg. Så sendte jeg det inn, altfor sent, og skyldte på at jeg jo ikke aner hva jeg veier lenger, uten badevekt etter ni måneder med lavkarbo.

 

Nå er det ingen vei tilbake. Jeg skal til pers neste uke. Hysterihelene får selvfølgelig for seg at hun faller under et par statistikkprosenter som ikke overlever risikoen rundt en narkose. Selv om jeg har vært i narkose mange ganger før. 

 

Så nå skal jeg snu det hele til et positivt glis: neste uke får jeg et par sekunder med susete megalykke, før jeg våkner til en ny kjeft! Yeah!

Sophie Elise: Kunne jeg gjort det samme med en hijab, som du gjorde med korset?

 

 

 

Et religiøst symbol er et religiøst symbol. Kristne mener korset er et kristent symbol og Muslimer mener hijab er et religiøst symbol. Død er sorg og savn. Sarkastisk humor er noe ganske annet!

 

Kjære Sophie Elise. Sitter du der med pekefingeren og prøver å både bestemme, og fortelle alle oss andre, hva som er mobbing, og hva som ikke er mobbing? Hvor skal jeg begynne? Din nye video der du og dine venner har kledd dere ut og leker politikere, får en bjelle til å ringe i hodet mitt. Ikke bare fordi den er respektløs, men også fordi den rett og slett er full av løgner.

 

Du stikker deg fram i media av egen fri vilje. Politikerene stikker seg fram i media av egen fri vilje. Det er i følge deg greit å mobbe politikere, men det er ikke ok å mobbe deg? Ok skjønner. Det hersker en usynlig forskjell på alle som stikker seg frem her i landet, og bare du ser den. Du bestemmer reglene. Ok. Det som gjelder for akkurat deg i media, gjelder ikke for alle oss andre i media, har jeg forstått det riktig?

 

Hvis jeg la ut en video her, der jeg slikket forførende på en hijab, spyttet på den og hånte den, ville jeg blitt stilt for retten på lik linje med Merete Hodne. Jeg ville blitt dømt for så mye mer enn rasisme. Ja, dersom jeg hev meg ut i politikken ved å harselere med religiøse symboler på dette viset, skulle det jaggu blitt tøft å være meg etterpå. Jeg må nesten spørre; synes du ikke selv det er merkelig at Hodne ble dømt i retten hva angikk en chador, mens du skal kunne herse med kristendommens symbol korset, uten videre følger? Blasfemi rett foran folket's øyne, men er det lov? Finnes det nå nye vinklinger av den opphevede blasfemiloven paragraf 142? Jeg vet ikke, jeg bare vet at vi er flere som finner det støtende, måten du håndterer et kors på. Du finner link til den tidligere gjeldende paragrafen ved å trykke deg inn på denne: https://lovdata.no/artikkel/blasfemi/34

 

Du uttaler at denne videoen skal være morsom. At det er humor. Hva pokker er "morsomt" og "humoristisk" med t-skjorter der dere har fått trykket bilder av den forferdelige scenen der et lite barns liv har gått tapt på stranden etter å ha endt sine dager som liten båtflyktning?

Jeg er mor selv, og finner dette definitivt ikke morsomt, jeg gjentar: definitivt ikke morsomt! Jeg mener alvor: skill mellom en humoristisk videosnurt, og grusomme mediebilder av et lite barn som har dødd!

Mine tanker går også til alle barn som har omkommet pgr av terrorangrep de siste årene. May them all rest in peace. 

 

Så til politikken du danser forførende mot, med et virrvarr av alle tenkelige effekter man bare ikke bør bruke. Som ren løgn. Nå er ikke jeg noen politiker, og derfor har jeg heller ikke tenkt å hive ut noen video der jeg harselerer med hijaber og sånnt, men jeg kan love deg at barnetillegget i min uføretrygd slettes ikke er slettet. 

Det var nesten så jeg tenkte; åja, har de fjernet barnetillegget til alle andre, men ikke til meg? Har de glemt meg? Og hva om jeg hadde vært enda mer vimsete enn jeg er, og fått for meg at nå må jeg betale alt tilbake? Luckily er jeg ikke helt bak mål, men vet at den påstanden din om at Frp har fjernet barnetillegget, er ren løgn.

 

Dere påstår i din video at Frp har fått kuttet i bistand til uland. Men Frp fikk ikke gjennomslag i dette, så korrupte ledere og diktatorer kan fortsatt nyte godt av Norge's penger. Som kunne kommet godt med til alle som ikke tjener like godt som deg, spesielt fattige barn i Norge, for ikke å snakke om eldreomsorg, vern om rusmisbrukere og andre områder der Norge definitivt kunne tatt bedre vare på sine egne.

 

36 milliarder kr i bompenger? Hvor har du det fra? I følge Norsk transportplan er det riktige tallet 10, 9 milliarder kr, takk. 

 

Listhaug sa at ingen kan forvente å bli båret på gullstol inn til Norge. Hun mente at integrering handler om egeninnsats, blant annet. Hvordan greier du, mens du slikker på, og harselerer med, korset som betydde så mye for mine forfedre, å vri det til at denne setningen handlet om barn? Som om Listhaug er et monster. Som om det er greit å ta ting ut av sammenheng bare det gjelder alle andre enn deg selv.

 

Du ble selv hengt ut i en viss facebookgruppe, og da handlet det om sex. Men selv kan du bruke seksuell oppførsel til å håne og harselere ned politikere. Jeg ser ikke den usynlige grensen din. 

 

For en tid tilbake sendte jeg deg forespørsel om å lage et portrettintervju av deg, siden jeg er en ivrig skribent. Jeg tenkte du fikk i overkant mye pepper, og ville skrive om de bra sidene ved deg. Men denne såkalt "morsomme" politikkvideoen din kan jeg ikke forsvare. At du mener det er ok å slikke på korset og mobbe andre på denne måten, handler ikke om politikk for min del. Det er i min verden respektløst og umodent. Dersom mine forfedre fra Vesterålen hadde levd, ville de slettes ikke likt denne tåpelige harseleringen av kristendommen. 

 

Feirer du jul og påske? 

 

Ville du harselert den muslimske tro ved å slikke nedlatede på en hijab, eller andre religiøse symboler innen annen religion?

 

Respekterer du våre forfedre som bygde opp dette landet? 

 

Kunne du droppet å bruke korset vårt i en setting der du respektløst ydmyker vår tradisjon's religiøse symbol?

 

Ja, det kunne du. Både Jesuskorset og bildet av den stakkars lille gutten burde fått hvile i fred, i all respekt og ettermæle!

 

Du leser forbipolene.blogg.no

Skrevet av Helene Dalland

Lik facebooksiden for oppdateringer: https://www.facebook.com/forbipolene.blogg.no/

"Stå nå ikke der og rop til barnet ditt, din freak!"

 

Kjære du som ikke har fått barn; altså du som ikke har unger å oppdra selv. Du kommer først til å himle med øynene og dømme meg. Men les videre, then read it all. Kanskje lærer du hvorfor du skal slutte å tro du kan belære de sure foreldrene i butikken som prøver å hanskes illsinte små sinnatagger. Eller hvorfor du skal respektere at mange foreldre innimellom gir etter der de ellers sier nei. Dra til deg det himlende blikket ditt, og les.

 

La meg starte med vår egen kveld her og nå: Ja. Jeg vet. Han skal sove i sin egen seng, og så fikk han sove i mammasenga tvert han spurte med den tynne søte stemmen sin. Herregud hælle dussan sussan bassen miiin, å så fiiin. Hvor er den lillefingeren din? Der ja. Der kan du ha meg lille venn. Akkurat der, rundt den bittelille lillefingeren din, får jeg plass når du krymper meg med den magiske eventyrdrikken ditt fra wonderland. Selv om det var bare funlight saft blandet med dine blå øyne, så yeah whatever, det funka.

 

Å så du vil opp og leke litt? Tja, why not. I fem minutter så, vi er jo så tidlig ute i kveld. Og du har vært hos pappa hele helgen. Kan det hende du savner tid med mamman din?

 

-"Æ tøøst. Æ kaldt vann?" Ntååå men jeg vet jo at du ikke er tørst, kan du skjønne. Du bare manipulerer dønn for å få noen våkenminutter ekstra etter den pekebokstunda der du greide å finne en ørliten sommerfugl og greier. Fikk skryt og greier. Stolt og greier. 

 

Så jeg løper ned og henter litt vann. Etter en stund ligger du der i mammasenga og piper: "Mamma gå ned. Æ sove alene!" 

 

Jeg går ned, og etter 30 sekunder hører jeg tasseføttene dine der oppe. Døra går opp og du flirer deg ned trappa. "Hæhhæ! Mamma!"

 

Sorry, jeg lar deg ødelegge alle rutinene i kveld, men jeg bare greier ikke annet enn å le med deg. Det søte lille ansiktet ditt. Gleden i smilet ditt over å få noen minutter med hu mor nedi stuggu.

 

Jeg er en lillefingermamma i kveld, og du har krympa meg og limt meg fast til den bittelillefingeren din med superlim. 

 

Når du sier jeg skal sette meg på den prompeputa di, ja så gjør jeg det, mens du danser rolig til The voice på TV'n, og jeg spiser lowcarbboller med smør på. For du har stjålet all osten min og spist den opp i den nette lille magen din. 

 

Jeg foreslår at du går og legger deg, så kommer mamma etter, og det tar ca et og et halvt sekund fra du kommer deg opp trappen før du roper:"Mamma åååm!" 

Du vil ligge i skje så jeg får riktig passa på deg akkurat slik mammahjertet mitt vil. Holde rundt lille deg og stryke deg på panna. Rett før du sovner sier du: "Æ ælke dæ mamma!" Jeg blir mer glad enn ord kan forklare, og sier: "Ntåå æ ælske dæ å vænnen!" 

 

Før jeg går ned i stua legger jeg en ekstra dyne bak ryggen din så du ikke faller ned av senga. "For gid, det er så farlig om du faller ned fra senga, hilsen helikoptermamma som vifter unna alle farer med helikoptervingene sine."

 

Åh, som jeg preika da jeg som førstegangsgravid strutta rundt og trodde jeg hadde peiling på dette med å være forelder, mens jeg inni meg kritiserte foreldre rundt meg over en lav sko. Kunne det virkelig være så forbanna vanskelig å beholde humøret på tipptopp kontinuerlig ovenfor ungen sin da?

 

Alle disse vonde hvinestemmene jeg hørte i butikker og på kaféer, herregud snakk nå lavt og pedagogisk riktig til ungen din da menneske. Og nei betyr nei. I seng betyr i seng. Dessuten skulle jeg ikke si så mye nei til barnet mitt jeg nei. Det var et negativt ladet ord det så. Og aaaldri i livet om jeg skulle si "vær forsiktig!" Nei, jeg skulle si nøyaktig det jeg ville ungen min skulle gjøre, heller. Bedrevitende enn ekspertene selv (foreldrene, that is), skulle jeg i stedet si: "Lille venn, gå lenger hit du heller" eller "Jeg vil at du heller skal gjøre sånn jeg vennen!"

 

Jeg river meg i håret bare jeg skriver om mine uvitenhetsbaserte teorier som aldri i verden ville fungert i praksis. Nei er et av de viktigste ordene vi kan lære barn. Og forsiktige må de også lære seg å være.

 

Kjære du som ikke har barn. Jeg var sånn som deg. Jeg hadde så mange forestilninger om hvordan det var å være forelder, men innså ikke at jeg enda ikke hadde lært noe som helst om hvordan det er å faktisk være forelder. Det å elske noen så ufattelig høyt, at det er enormt grenseløst å forholde seg til. Jeg trodde sinte foreldre var ustabile vesener som kanskje behøvde proff hjelp. Og sliten? Nåh, så slitne kunne de vel ikke være? Greia var at dette hadde jeg null peil på. Det å være sliten som ansvarlig voksen forelder, er noe heeeelt annet enn å være sliten av å ta vare på seg selv, aerobictimen sin og jobben sin. Jeg trodde de var svake mennesker, de foreldrene som ga etter og sa ja, der de ellers sa nei, og sådan brøt mønster. 

 

Nå har jeg lært så mye mer enn den følelsesladde delen ved å være mamma. Nemlig at det å innimellom si ja til et lite barn, styrker selvfølelsen til ungen i det barnet går inn og ut av ulike faser av selvstendighetsutviklingen. Hvis en treåring aldri får ha rett i noe som helst, gir det ikke den selvtilliten som skal til for å føle trygghet i seg selv som et famlende, lite, voksende menneske.

 

Jeg vet godt hva jeg gjør i det jeg innimellom lar meg lime fast til en liten barnefinger, slik at snart treåringen min noen ganger får ha meg rundt lillefingern sin. Forskjellen på fri oppdragelse og min lillefingerkarusell, er at jeg står bak spaken. Jeg bestemmer når han får bestemme litt. Dette er gutten som legger leker tilbake i butikkhyllene og sier: "Kanse shøp senar mamma. Ikke no." Dette er gutten som gjerne er med på lange togturer og restauranter, og som er meget flink til å høre etter, også når han skal sove. Det er bare det at vi foreldre kan dette med individuell tilpasning. Han hadde vært hos pappan sin i helgen, og sådan et markeringsbehov i hjemmet, samt at han ville være mest mulig sammen med mamman sin. Da må jeg som mor vise at jeg er der, og la ham få litt albuerom. Han liker ikke stemningen en sur mamma gir, så jeg kan bare fortelle ham at nå kjenner mamma at sintestemmen kommer, så hører han etter. 

 

Men noen ganger må han få litt frie tøyler. Og det, kjære du som ikke har barn, er det jeg som vet best. Om man adopterer et barn, får surrogathjelp, blir steforeldrer, eller går gjennom et svangerskap; er det det samme: det er nødvendig å ha prøvd å være forelder i minst et år for å forstå hvordan det faktisk er å være far eller mor. Hun sinnamamman jeg så på toget i sommer var svært negativ til barna sine. Da kan det faktisk hende at hun er verdens beste, men mest slitne mamma, og kanskje hadde hun pms? Hun mamman som stod og ropte til døtrene sine på 15 år (for hun ropte det: "Dåkk e fæmten år, så det dŕrrrrrriiiit æ tiii!!!") på kaia i Oslo i sommer, hun kanske har diabetes, lavt blodsukker, og klikket hver gang hun ble livredd for at noe skulle skje barna sine? Hva vet vel jeg? Det eneste jeg vet, er at jeg ikke har peiling. DE har peiling, foreldrene selv.

 

Hvis du kjenner deg igjen, del gjerne.

Nå skjer det snart!

 

Alt er planlagt ned til siste detalj, for nå skjer det snart. Om mindre enn et døgn nå, tar det helt av! Jeg er skikkelig skjelven, og det føles som julaften, tivoli og badeland på en gang. Det eneste jeg ikke har bestemt meg for, er hvilken middag jeg skal lage, for kun det aller beste er bra nok for en liten herremann som kommer marsjerende inn her sammen med meg i morgen ettermiddag. Bitte bitte liten, men så stor i mine øyne.

 

2 år liten og snart 3 år stor, kommer han forhåpentligvis løpende mot meg i barnehagen i morgen, og jeg kommer til å løfte ham opp og ta en runde rundt med ham i armene mine. Den lyse stemmen hans kan hende sier "Mamman miiiin!" 

Så skal vi ha noen koselige dager sammen, før helgen eksploderer i en eneste morsom karusell i det jeg henter storebror Mathias, som kommer til å bli overrasket over at jeg har ommøblert på loftet og i stua. 

 

Etter noen dager med savn etter gutta mine er alt dette kjempestort for meg. Selv om jeg behøvde tid til å hente meg inn, jeg som de fleste aleneforeldre når den andre foreldren inntar legohelg, har jeg bare ikke ord for hvor digg det skal bli å hente minsten i barnehagen i morgen. For ikke å snakke om helga som kommer, da jeg får være sammen med begge gullene mine. 

 

Huset er rundvasket, og jeg har sovet lenge etter å ha vært ut på eventyr. Klar som et egg for morgendagen, stuper jeg snart til køys.

Jeg har aldri blitt såkalt starstrucked over å møte en kjendis, men når jeg skal møte selveste barna mine, da får jeg alle symptomer. De er stjernene mine. Hva skulle jeg gjort uten gutta mine? Kjærligheten er så sterk at jeg går gjennom ild og vann for dem. Og så får jeg holde rundt en av dem i morgen, og gi klem og stryk på lille kinnet! Fantastisk! Ingenting er større en dette, tenk at jeg får oppleve det; å gi kjærlighet til to guttebarn. Hvert minutt teller, og hver eneste time er viktig, når du får være sammen med de du elsker 💙💚

 

Mann klikket i butikken; se hvordan folk reagerte.

 

De snubler opp trappa, tar en real selfie og ler så de hikster. To voksne menn tilbake i puberteten. På dansegulvet vrikker en dame og en mann mot hverandre, og en sjanglende venninnegjeng synger den nye låta til Bieber i ring mens de skvulper vinglass og pils utover hverandre. "DEESPASITOO TATTARATTARATTATAA!"

 

En relalativt kjekk dude vrikker gladbra på hoftene sine mens han  "væiver me' arma" yeah.

 

Klokka er nøyaktig 23.30, og her i byen er det lørdagsstemning. Jippi. Vi voksne skal ut og leke ååååss! We fade away, where are we now? Coco Jombo town? Shake it yeeah! Makkaroni macarena!

 

I dream away. Yeah. Where are you now?

Inne på Lindex. På senteret i byen her. For nøyaktig 7 timer siden. Du kommer vrikkende mot meg med redbullen din i hånda mens du væiver med arma. Yeah. Where are we now? På Cubus! Du sjangler mot meg mens du skvulper ut colaen din, og du roper: "Yeaah grrr arrgh shåpping!" Mens du knipser med fingrene og shaker stumpen.

 

En dame kommer hoppende inn på Cubus, hun også. Hun holder en hånd foran seg og vipper den coolt, slik hun har sett på tegnefilm. Nei. Jeg mener; musikkvideo. Hun roper "Hhheeey!" mens hun danser seg inn mot sminkeavdelingen. Der skvulper hun ut glasset sitt med melk som hun tok med hjemmefra for å ha noe å drikke. De ansatte nede på Coop merker sikkert ikke at hun har med medbrakt milk. Hey. It is cool! The milky way, hey! 

Hun møter en venninne og overfaller henne med rumpa si bouncing opp mot rumpa hennes, hyler ivrig, før hun hopper på midjen hennes som i dirty dancing. Venninnen hennes tar i mot henne og mister samtidig sin kaffe latte to go. 

Who who who whoooo let the grown ups out; who who who!??

 

No way. How to say. It did'nt happen. For inne på køpesenteret oppfører man seg ikke slik. Nope. Man ser mest mulig ned i gulvet, og driver ikke og invaderer intimsonen til folk man møter. En overfladisk klem kan forsiktig finne sted, og man nærmest hvisker når man snakker. Nei. Når vi voksne møtes på butikk, da har vi en personlighet.

 

Og så har vi en annen personlighet når tiden runder helg og klokka sier "Aaaskepååååått, du må løpeee!" For klokka er tolv, og den høflige til å ta på - magien forsvinner. Alle mister sin drakt, og kleskoden er keiserens splitter nye føkkings klær! 

En ny personlighet tar form i det klokka nærmer seg to på natta. Da har alle pene askepottene sovnet forlengst, og det er senkveld på slottet. 

 

MACARENA! ÅÅÅÅÅ! HALLA! Hele lokalet forvandles til "væivende armer" og hoppende kropper. "NOW DON'T YOU WORRY ABOUT MY BOYFRIEND! HEEY MACARENA!" 

Det runger: "Heeey!" 

Macarena sier: "Heeey macarena!"

Lokaler runger i bass tilbake, det er herrene som plutselig digger old pop fordi det er fyllesånn det bare er: "Høøøøy macarena!" 

Nå går det ille. To okser på dansegulvet blir litt for ivrig i dansen, og hopper mot hverandre, før han uten halve magen over buksa, tryner. Sammen med pilsen han nettopp betalte to stk brød for. Samma det vel; glutenmage av pils eller brød, whatever. Han kniser litt og sjangler tilbake til "dansen".

 

Har du sett en mygghank på vei inn i stua di i full forvirring? Den flakser hit, og så flakser den dit. Slik så det ut da en mørkhåret skjønnhet bouncer seg innom søstra mi på et utested i kveld. Eller kanskje minnet hun like mye om en flaggermus. Altså ikke søstra mi, men myggdama. Plutselig stod hun foran søs i full shake, før hun snudde seg og shaka assen i samme slengen. Så var hun over alle dansegulvets vidder. God damned. Førr ei dame. Som hu. 

 

Plutselig spiller de Kaptein Sabeltann in the middle of the night, og en ung og alfor kjekk fyr står og synger for meg. "Kaptein Sabeltann er en farlig mann. Nå kan vi ta det rolig...!" Jeg ler og ser for meg ham gjøre det inne på Cubus. I køa liksom. En fremmed mann synger Sabeltann for fremmed kvinne. Ja særlig. Hadde vi møttes der ville han ikke sagt hei engang. Men her, bak mørkets timer, er alt lov. Han byr meg opp på dans, og vi danser litt sving. Så flørter vi litt. 

 

På vei til Silje søs sin bil møter vi en herlig fyr jeg kjenner som er frisør. Han rocker over gangfeltet og er så sprengende glad, at han vrenger av seg skjorta og drikker av regnet. I love it!

 

Ja, for jeg elsker alt dette! For meg som er en avholds tulling allways sober, er utelivet for oss voksne helt fantastisk. Der ute møter jeg folk som har tatt av seg sjenertmaska fra kjøpesenteret der jeg møtte dem noen timer i forveien. Nå slenger de seg rundt i valsen som den apekatten de opprinnelig er. Who who whoooo let the monkeys out? Når klokka er 22.00 på kvelden er det som å vente på rakettene på nyttårsaften. Klokka midnatt tar det av, og det bråker så det suser. Men spennende er det. Hvilke raketter får vi se? Hva slags farger kliner til denne gangen? Hvem av rakettene hyler? Får vi høre et boom?

 

Det er som eventyr og barneTV fra nittitallet. Hvem trenger steiner som Hans og Grethe for å finne hjem? Hvem blir fullere enn dyrene rundt Emil i Lønneberget, og hvem blir hengt opp som søstra hans i en lang flaggstang? Med kjole på? Hvem blir til Pippi on the dancefloor, og hvem blir sittende å ulegaule som pappan til Ronja Røverdatter og gjengen? Surner Tornerose? Blir unge vakre Snehvit utsatt for sjalu gammel kjerring nå igjen? Ved slikt drama er det nok best at både Askeladden, Max mekker, 7 dverger og Alfa er til stede på festen, så går det nok bra skal du se. 

 

Snipp ...og Snapp? Nei! Snipp snapp snute, så var alle sammen ute, på livet og rocka seg. Men da mandag kom møttes de stille og beskjedne på kjøpesenteret. Og ingen hoppet opp på en av benkene og sang karaoke. Ingen sølte kaffe og cola på hverandre inne på Cubus; og ingen forsøkte seg på dirty dancing heller. Men på dagligvaren prøvde en eller annen tulling å synge høyt mens han danset seg mot kassa. Han hadde vunnet på et flaxlodd, og i det han shaket assen sin mot enhvermann på vei mot bladhyllene, sølte han ut kaffe latten sin. Folk ristet på hodene sine og så himlende på hverandre, mens de tenkte: "Herreguuuud for en geek! Tulling ass! Oppføre seg sånn da, attegåran. Sånn ville jeg aldri gjort altså!"

 

På bildet: Ulf Ove Hilstad og undertegnede

Når økonomi blir skam

 

Det er fredag. Folk sitter foroverbøyd i de fine bilene sine. Noen spiller dunk dunk. Andre er fortsatt på jobb.

 

For meg har det vært en verre fredag enn noensinne. En slik fredag der jeg måtte sette meg ned i skogen før jeg kom til sentrum, for å gråte ferdig der, mens jeg tok viktige og vanskelig telefoner. Etter en stund greide jeg å stanse tårene. Så ruslet jeg innom idrettshallen's toaletter for å fikse på fasaden. En knust kvinne lærer like kjapt å spinne som en naken en; så jeg fant frem styrken i meg selv igjen, og gikk videre.

 

Hvorfor vil jeg gjemme meg? Hvorfor skal jeg skamme meg? Jeg begynner å innse at jeg ikke kan noe for at jeg hele tiden blir innhentet av fortidens feil. Feil jeg gjorde da jeg var syk av bipolar. Gjeld jeg ikke klarte å håndtere til slutt. Jeg er ingen fan av å skylde på, og liker å ta ansvar. Men faktisk. Jeg dytta ikke denne diagnosen oppi hue på meg selv som 17åring. Jeg skjønte ikke bæra, for å si det sånn. I flere år. Hverken tytte, bringe eller blå. Så det så.

 

Hver gang jeg henter posten blir jeg overfalt av slangende brev med hilsen om kvelertak fra fortida. Jeg prøver å overse, men før eller siden blir jeg tvunget til å titte. Jeg prøver å leve i nuet, her jeg har stålkontroll over hverdagsøkonomien, men hver gang jeg finner roen, kommer en ny storm fra lenge siden dengang da. 

 

Den gang jeg trodde jeg aldri skulle få oppleve å bli mamma. 

Den gang jeg nektet å innse at jeg var syk. 

Den gang økonomi for meg var for alle andre. 

Nå er det payback time. 

 

I 6 år har jeg hatt med store makter å gjøre. Makter jeg tok kontakt med etter et kurs om min diagnose bipolar en. Folk som vil meg vel. Jeg har hatt møter med en namsmann som har forsøkt å si meg at jeg ikke må skamme meg. At jeg bare må la tårene trille. Og gjett om tårene trillet av skam, der den snille namsmannsdama og jeg satt og åpnet konvolutter. Jeg har møtt mennesker i kommunen og nav som tar opp tråden der namsmannen og jeg måtte la ting vente. Dette er folk jeg ikke kan få fullrost. 

 

Men jeg må alltid kjempe og snu på krona. Jeg er ikke den bloggeren som reklamerer for de dyre klærne og den fancy sminken. Kanskje er det business for meg i vente senere, men ikke noe pink opplegg. Her i hjembyen der jeg bor har det gått rykter om at jeg har blitt rik på blogging. De skulle bare visst hva jeg har å deale med. Og for å være helt ærlig så bryr jeg meg ikke lenger noe om hva folk tenker om meg og min økonomi. Selv har jeg egne verdier i den gata der, og kan bli like glad i all slags mennesker. Om min venn er en narkoman, en alkoholiker, eller en rik mann med kontoen stappfull, er det eneste som teller om vedkommende har et spennende, rikt, empatisk indre landskap. Inni seg. I sjelen sin. Penger har ingen adgang der, merkelig nok.

 

Vi mennesker er så rare. Vi skal liksom skamme oss i kroken vår hvis vi mangler en tier å betale med i kassa. Vi skal krympe oss til en slags mini-Alice i wonderland bare vi egentlig dealer med inkassovarsel og lite cash. Og vi skal ikke gråte så folk ser det. Vi skal skamme oss i hver vår ensomme krok. Men rik? Det skal vi heller ikke være. "Lite teit da." "Cocky!"

 

Jeg vil ikke være med på noen av delene. Jeg skjønner ikke lenger hvorfor jeg skal sitte på en benk i skogen der jeg bor; skulle jeg til å skrive. Jeg mener; i en skog i byen der jeg bor, og gråte og skamme meg, når jeg i virkeligheten har kjempet alt jeg har i 6 år for å deale med gjeld fra fortiden. En fortid da jeg var for syk til å kjenne mitt eget beste.

 

So eat me, beat me, eller se ned på meg. Jeg akter å bruke tiden min på mer enn å holde hue over vannet. Jeg skal kravle opp på land og reise meg stødig. Fra å ha akkurat nok til mat, klær og alt annet, skal jeg søren meg tjene gryn nok til at barna mine vokser opp til å lære seg å dele med de som har enda mindre. Verdiene jeg ønsker å lære barna mine, er å se rikdommen i hjertet til sitt medmenneske. Ikke måle sine venner i lommeboktykkelse, men i det indre landskapets skjønnhet. 

 

Nå gidder jeg ikke å legge skjul på det lenger; veldig lite fra min konto går til meg selv. Alt som virkelig betyr noe for meg, er at barna mine ikke skal merke hvilken fortid jeg dealer med. Ungene mine tror jeg er rik. For de har alltid alt de trenger. Sannheten er at jeg skraper og snur for å få alt til å gå rundt, hver eneste måned. 

 

Jeg kjøper meg nesten aldri klær, enda nesten ingenting passer lenger; siden jeg har gått ned over 5 kg. Lipfinity'en min er fin på leppene den, de dagene jeg greier å skrape opp nok av den til å smøre på leppene. Jeg bruker den også på kinnene, så nå som den er nesten tom, ser jeg nok ikke så fresh ut. Det er på tide å klippe foundationtuben i to, og oppbevare den i plastikkpose. Sko? Når kjøpte jeg det sist? Og hvorfor føler jeg meg ikke fattig? Er det fordi jeg med mine andre prioriteringer ser hvor glad toåringen min blir for nye røde brannmannstøvler? Eller fordi 8åringen min blir så takknemlig for en is på kafé? Han merker ikke at jeg ikke kjøper kaffe eller is til meg selv. At mamma er glad i vann vet han jo godt. 

 

Fattig? Jeg nei. Med min uføretrygd med trekk fra fortida, er det så mye mer fra den fortida jeg føler jeg slipper nå. Jeg slipper å være syk, nedstemt og ensom.

Jeg får være mamma. Jeg er frisk og lever med bipolar i remisjon. Barna mine lever og er friske. Jeg vet akkurat hva og hvor innmari mye jeg har å være takknemlig for. Penger kan aldri kjøpe alt jeg har å takke for hver dag. 

 

Men noen ganger kommer tårene. Når jeg vet jeg må vente lenge med å kjøpe meg ting andre ser på som en selvfølge. Når jeg lærer meg at det å låne penger av andre for så å nedbetale det, ikke var så smart lell. Fordi de elsker å snakke om det og fremstille det hele som en bragd, mens de glemmer å nevne alle de andre de har gjort livet enklere for. Når et uventet trekk gir meg ustød grunn, og jeg må jobbe for min rett til en viss sum i måneden. 

 

Så snur jeg meg bort og så tørker jeg tårene. Jeg er mer klar for framtida enn ever before, og min store trøst er at sønnene mine ikke merker at mamma har tråkka i luksusfella uten at det noensinne dreide seg om luksus. Når jeg snur meg tilbake ser du bare ei rød, lysende nese som definitivt kunne behøvd litt foundation, og øyne preget av "allergi". 

 

Men dette skal jeg klare! Mens jeg gjør opp for en brukken fortid, og bygger nye broer, tenker jeg at det finnes mange måter å reise seg på økonomisk. Vi er så mange med kreative ressurser som må slutte å skjemmes. Ok så har vi tråkket feil og gjort noen tabber, men la oss nå ikke i tillegg gjøre det til en brems rent sosialt. Vi er ikke dumme. Så mange utveier vi har, over alt. Så mange muligheter. Jeg kan skrive; hva kan du? Bake? Strikke? Snekre? Male? Now let's do that! 

 

Jeg er ikke redd for framtida. Det et fortida's tårer jeg tørker nå. Og så velger jeg å være tøffing og snur på kronene til de forvandler seg til tiere. Å skjemmes over min fortid er jeg ferdig med. Jeg har bipolar 1 og det viser seg at det ikke bare fantes bakdeler med denne diagnosen likevel. 

 

Er du blakk men happy? Kom la oss starte firma. La oss sette sammen to pluss to så blir det fire. Så blir det åtte. La oss stå på til 16 blir 32 og så ser vi framover. Ikke bakover. Framover. En dag har du nemlig betalt nok for dine fortids feller. En dag har du grått nok skamfulle tårer. Det er på tide å knekke nøtta og skjønne bæra. Både tytte, bringe og blå. Så det så!

 

Slik lager du lavkarbo kakao med krem!

 

I am in heaven! Som mange av mine lesere vet, tar jeg alle hensyn til diagnosen jeg lever med, bipolar 1. Noe av det viktigste er kosthold og medisiner, og skal jeg unngå blodsukkersvingninger og bivirkninger av medisinen; må jeg så og si leve på lavkarbo. Dessuten også for å unngå diabetes, etter jeg fikk svangerskapsdiabetes, og dermed lettere kan få diabetes.

 

Og jeg elsker denne livsstilen, særlig fordi min venninne Christina Johansen har lagt sine deilige oppskrifter ut på sin blogg http://m.meglerfru1.blogg.no/ . Dette har gjort alt lettere for meg.

 

Men noe har jeg savnet! Kakao med krem var det aller beste jeg visste, og jeg har ikke kost meg med det ...før nå! Det vil si 9 mnd uten min yndling innen søtt!

 

I kveld fikk jeg en idé, nemlig:

 

Jeg smeltet 7 ruter chloetta mørk sukkerfri sjokolade i en kasserolle under omrøring. Da det hadde smeltet, tilsatte jeg en ss tagatesse søtning. Så rørte jeg i en stor kopp med fløte.

Jeg lot det få et oppkok, og mens det småkokte laget jeg krem av kremfløte og tagatesse. (Anbefaler å smake dette til; jeg liker det søtt med stor S!)

 

Deilig deilig, og det blir sikkert deiligere med matfløte, siden jeg kun hadde kremfløte nå. 

 

Etter en heftig joggetur i dag, kjenner jeg at jeg trenger litt ekstra. Med en bipolarvennlig livsstil, uten særlig carbs, uten noe som helst alkohol, og med stabilt blodsukker; er det allright å kunne skeie ut med en kopp kakao med krem, uten at det går utover balansen. 

 

Det klikket for meg i kveld, så det smalt!

 

Det begynte så bra. Minsten skulle sove i mammasenga, og størstemann ville ta natta på madrass på gulvet. Han har en egen soveplass her oppe på rommet mitt siden han ikke liker å sove alene på rommet sitt i kjelleren. Jippi Pippi, nå skulle vi alle legge oss tidlig. Even sovnet. Mathias og jeg holdt også på å sovne. Da hørte vi det, begge to..

 

 

"Bzzz bzzz, jeg er en liten fluefjert som bare måæææ kile deg over alt mens jeg først er i bzzz gang. I gang med å plage vettet av deg! Bzzzz!"

 

Nei! Jeg er ikke laga sånn at jeg kan sovne mens ei flue driver og overfaller meg for å stjele et par hudrester og lage tortur-lyd som prikk over i'en sin. Ikke min eldste sønn heller, han har tydeligvis arvet av mamman sin et visst instinkt hva angår slike insekter. Kill em all! Nooow!

 

 

Men denne forbanna flua ville JEG ta, mohaha. For nylig kjøpte jeg en megasmekker for 19 kr. Jeg er sær på den lista mi når jeg shopper. Kjøper som regel mindre enn jeg har notert, mens jeg fy fy til meg selv for at jeg trodde jeg "behøvde duker eller brus" da jeg skrev handlelista. Men da jeg så denne vidunderdreperen var det love at first sight. Vi giftet oss der og da, og jeg tok en vals med den foran kassa, og jeg kyssa den. Ikke. Men vi var uadskillelige fra det øyeblikket jeg så den. 

 

Derfor klikket det litt for meg da flue eff lekte gjemsel med meg på soveloftet mitt i kveld! Jeg satte i gang jakten med min grønne svære venn. Hver gang jeg skrudde på lyset ble flua stille. Så kunne jeg skimte den på magen til lille Even da jeg skrudde av lyset. No way! Jeg smekker ikke barnet mitt, det sier seg selv. Lys på igjen. Stille. Lys av. På foten til Even satt en liten faen. Grrrr. 

 

Da! Så! Jeg den! Oppå våtserviettene på kommoden min! Jeg schmokka til, og vi jubla stille. Men så fant vi ikke noen død flue samme hvor mye vi lette etter fluelik under våtserviettene. 

 

Høyt oppunder taket, på veggen, satt en liten fluelort og gliste. Ja det er jeg sikker på jeg så den gjorde. Jeg tok grep om min kjære grønne smekkefant, og smurte flue på veggen min, dønn! Yes! Sa vi: "Yes!" Så glad over å ha drept noen, er vel litt kinky. Men i og med at den torturerte oss var det nok selvforsvar.

 

 

Da Mathias hadde lagt seg til for å sove, and mee too, gikk brannalarmen, selvfølgelig. I kjelleren. Men bare i ca 15 sekunder. Da jeg gikk ned for å sjekke, satt kompisene til veggflua mi på taklyset rett ved brannalarmen og glodde på meg. Jepp. Det er faktisk sant. Du skulle vært flue på veggen her, så hadde du sett det sjøl. 

 

God natt fra Lykketoppen, i morgen venter en ny og spennende dag. 

 

 

Misunnelig på barnehageansatte

 

Han smilte, stod opp av senga, fikk villig på seg ny bleie og nye klær, pussa tenna, og så gikk vi til barnehagen me'n. Der måtte vi være litt sammen med ham på den nye storbarnsavdelingen før vi sa hey då og rusla hjem. Siden har vi ikke sett'n. Nå sitter vi her og teller timinutter så vi kan hente ham hjem. For det ble litt kjedelig uten lillebror kosklomp her. 

 

Vi har gjort som vi planla, 8åringen og jeg. Vi har sett filmer og bodd på sofaen, og vi er søkke enige om at "Syng" var bedre enn "Lille kylling". Mathias lo av at mamma ble rørt på slutten av syng. Men, men, iblant skinner bipolar gjennom, sånn er det å leve med en følsom diagnose; man griner litt av tegnefilmer. Kremt.

 

Å være misunnelig er ikke noe som kler meg. Men akkurat nå er vi misunnelige på de heldige barnehageansatte som har fått være sammen med lille Even i hele dag. Ja, nå stikker vi snart og henter ham!

 

Vi sitter her ute sammen med edderkoppene våre og tar sats; lillebror her kommer storebror og mor! Nå er det vår tur til å være sammen med verdens kuleste toåring, dessuten er pannekakene og baconet klar til steking!

 

(Men det skal innrømmes at Mathias og jeg har kosa oss grundig i dag, da. Vi bare savner minsterampen vår.)

På kafé med en stjerne

 

TreffesjamøtesjaHVORFORIKKE? HellyeahWHYNOT? Vikjennerikkehverandre, men let's do that coffée!

 

Alt Irina og jeg visste om hverandre, sånn really, var at begge har bipolar, og begge har blogget. Vi tok grep om disse to likhetene i dag, og møttes på kafé for å gettoknoweachother. 

 

Jeg tar av meg capsen; wow for ei positiv og kreativ dame. Tenk å være så heldig å få ta en kaffe med ei som er opptatt av å ikke snakke nedlatende om andre, og som tør å fortelle om det positive ved seg selv også!

 

 

Befriende! Hun er like befriende som en høstvind etter en dampende het sommer! En prat med henne er fri for fake shit, klarert for kreativ ballkasting, og renset for uinteressant baksnakking. Hun er en stjerne sådan, fordi hun har en sjelden tankegang og en genial måte å utvikle den tankegangen på.

 

Noen ganger har jeg opplevd å føle meg usikker på et par mennesker, i det de har snakket negativt om sine "nære venner". Ting som ikke bør bli sagt, plumper ut, og jeg blir forvirret. Kan vi ikke snakke om noe annet, nå som hun eller han ikke er til stede og kan fortelle sin versjon av dette? Hva sier du til "din nære venn" om meg, du som er så kritisk innstilt? 

I dag kunne jeg avslappet snakke med Irina i over en time, uten at noen av hennes bekjente ble nevnt i negativ tone. Hun rett og slett har ikke det behovet. 

 

Jeg gleder meg big time til å bli bedre kjent med en vakker skapning hvis klokhet nesten kan tas og føles på. For i de øynene der, ligger en type erfaring som jeg kjenner så godt til. Vi har vært på mange parallelle steder, men samtidig er vi like ulike som vi er like. Dette skal bli spennende, og lærerrikt. For noen ganger ser du det ikke selv før du møter deg selv i et annent menneske's øyne.

 

Hårete dager

 

 

Breathe with me ;) Når jeg ikke har skrivedilla, og jeg en sjelden gang ikke har stort å skrive om, hva gjør jeg da? Jeg breather. Skriver ikke. Det tar ca et døgn eller to, så greier jeg ikke å la være lenger. Her på Lykketoppen går livet sin vante gang. Even og jeg koser oss sammen, mens vi venter på storebror Mathias som kommer i morgen. Even har barnehageoppstart morgen, mens Mathias skal få noen dager med mamman sin før skolestart. På bildet over ser dere kattungen vi skal beholde; den digger det ene huset sitt. 

 

 

Jeg går rundt og gliser som vanlig, og priser meg selv lykkelig over at jeg hverken er forelska eller i noe slags forhold. Det gjør det hele så enkelt, tenkte jeg på da jeg dusja i kveld, og lot leggene se ut som de naturlig sett skal; dvs ute av syne og ute av sinn: sommeren er over, høsten er her, og jeg kan gjemme singelføttene bak klær. Ahh. Jeg trenger ikke imponere noen. Ikke for det, jeg har flere ganger grodd jungel på leggene i sommer, og bare latt det vises. Like I care. Only for party, I swear 😉 Jeg kan være en tusseladd utkledd som ei joggebukse om jeg vil. Whatever. I'm not here to impress a man!

 

Det er viktigere ting å gjøre enn å sjekke mannebein for min del, og hvis toget har gått, påvirker ikke det meg. Jeg mener det; man har viktigere ting på plakaten. For eksempel det å lytte til andre mennesker. Her i byen kjenner jeg mange, og jeg er så heldig at mange betror seg til meg når de møter meg. En god prat med noen fra lokalbefolkningen kan gi frysninger og tårer i øynene, latter og ny respekt for vedkommende. Det er som om de vet at mitt hjerte har plass til flere hemmeligheter. At deres ord blir med meg i graven. 

Dagene er klare og det er jeg også. Klar for høsten. Men aller først, for en god natts søvn før Evens debutt på storbarn! Heia barna mine; store gutter begge to nå 😚😙 

 

God natt fra Lykketoppen

 

Tider uten publikum

 

 

Jeg husker sommeren 2015. Det var sene junikvelder, og jeg lå og skrev på min nyoppstartede blogg på telefonen min. Jeg ante ikke hvor eller hvordan man sjekket lesertallene inne på bloggen, og trodde det ikke gikk an å finne ut om noen leste bloggen, så ny var jeg. Jeg tenkte "Aaaah for en befrielse. Jeg kan skrive og lagre alt her. Ingen leser bloggen til en bipolar mamma fra lille Stjørdal!"

Så jeg skrev og skrev. Postet og publiserte

Så gikk det opp for meg at noen leste det jeg postet. Det ble noe å deale med. Jeg som trodde jeg slapp å si til noen at jeg var "en blogger", som i "hei bloggen".

 

Step 1: Get used to it! Noen leser skribleriene mine: ok deal med det!

 

Step 2: Don't care! Mange har lest hva jeg skriver, gi blaffen i hva de tenker om det. 

 

For det var aldri planen at noen skulle lese. Så ble det slik, og de nye stiene fikk tråkkes opp. Nytt var det, for meg å deale med, at folk leste det jeg tenkte skrivenerden jeg skulle gjemme her. Planer måtte endres underveis, og jeg fikk et nytt slags forhold til sjenanse. Bilder av barna mine måtte blures og jeg fant nye måter å tenke på i det hele tatt. 

 

Jeg kan nemlig fortsatt gjemme meg. Jeg ser deg ikke i øynene i det du leser dette, og jeg slipper å deale med hvem du er. Jeg er fortsatt bare en skrivenerd, det er fortsatt sommer og det er enda kveld. Det har riktignok gått to år, og jeg har lært mye om blogging. Som at beste sendetid er omkring kl 19.00. Så da vet jeg at jeg kan lure meg unna med et kveldsinnlegg mye senere, og kun nå noen lesere. Kanskje ingen. Slik kan jeg fortsatt leve ut min drøm om å få skrive masse og samtidig "gjemme meg her". 

 

Norge sover nå, og jeg skriver under mørk høsthimmel og taket til søstra mi, på en deilig sofa. Den grønneste og mest rufsete skrivenerd-bloggeren skal sove, og gjemme seg under et deilig pledd. Det er tussene, trollene, huldrene og forbipolene. Aldri kommer det til å endre seg, at noen ganger; sent på kvelden, kan  jeg skrive uten å skrive for noen. Med ei teit overskrift som ikke lokker noen til å lese. Uten noe særlig å skrive om. Akkurat som en alenemamma med en baby og en 5åring trodde hun gjorde sommeren 2015: uten publikum.

Det vanskeligste med bipolar er ikke bipolar

 

Hvis jeg ser meg tilbake, ser jeg for det meste høye fjell. Motbakkene var tøffe, men slik er det ikke lenger. Som jeg har vært inne på før, har jeg vært frisk fra bipolar i 6 år nå. Jeg lever medisinert og med diagnosen i remisjon. Ikke beroligende midler, og ikke antidepressiva, men rent stemningsstabiliserende medisin som jeg behøver. Ekspertene sier at når en med bipolar er frisk og har diagnosen i remisjon, er en del av det hele å ha naturlige små svingninger slik som andre friske mennesker uten diagnoser også har. Men det er ikke alle som er enige med ekspertene. Enkelte er så påståelige og fast bestemt på å pirke på alt, at de innbiller seg at bare jeg har en dårlig dag, betyr det at jeg har en "bipolar svingning". Slike folk er dyktige i å bruke det de anser som min svakhet mot meg, og prøve å mobbe meg med det gjennom lite vennlige meldinger. Men de glemmer en vesentlig ting; bipolar er ikke min svakhet. Det er min styrke. 

 

For det er ikke lenger diagnosen som er vanskelig å leve med. Det er enkelte mennesker omkring meg i hverdagen som er så innstilte på å straffe meg og bringe meg ned, at jeg har måttet kutte kontakt for godt. 

 

Det er godt mulig de anser sitt nærvær for selve varmen å være, men det er ikke slik jeg ser det. Jeg kunne for alt i verden ikke tenke meg å bli invitert inn i den kalde varmen der. Det er stor forskjell på en falskhet til ære for deres offerroller, og ekte gode folk som tar en bipolar faen som hun er i sin helhtet.

 

De kan brøle offentlig til meg i fylla si. De kan lyve om meg. De kan holde meg utenfor så mye de vil: jeg er ikke interessert. 

 

Kanskje har de ikke taklet overgangen fra en tid da de var vant til at jeg lå nede av meg selv, til en ny og frisk tid der jeg står oppreist stødig. Alt jeg gjorde ble fiasko før, og mitt hjem nr to var psyk avd.

Plutselig må de forholde seg til det stikk motsatte. En selvstendig og frisk meg som greier hverdagen og som beviser for omverden at jeg ikke er helt bak mål hva angår intelligens heller. En av dem var så ivrig på å tråkke på meg, at vedkommende støtt og stadig ville minne meg på at jeg har bipolar, og at alt hva ekspertene kaller naturlige, friske bølger, måtte være en såkalt "dårlig periode". Ja, det er snakk om å bruke en diagnose mot en som tidligere virkelig slet med den. Jeg tenker jeg overlater vurderingene til ekspertene.

 

Jeg begynte å høre løgner om meg selv. Ganske grove løgner som kunne fått store konsekvenser for meg. I og med at denne personen egentlig skulle stått meg nær, måtte jeg ta et par telefonsamtaler til min omgangskrets for å forklare hva som egentlig var sannheten. 

 

Det aller viktigste for meg er at barna mine ikke preges av at enkelte i mitt tidligere nettverk ikke klarte å respektere meg som bipolar mor. Derfor har barna mine alltid hatt muligheten til å treffe folk de har blitt kjent med, selv om jeg har kuttet kontakt for å skjerme meg selv om min helse. Dette har vært viktig for meg, at hverdagen skal fortsette som før sett fra ungene sitt perspektiv. At ikke jeg skal stå i veien for relasjoner.

 

Det er provoserende for noen at der går bra med meg. Enkelte klarer ikke å respektere meg som voksen og frisk person. Derfor holder jeg meg unna dem. Jeg vet de ikke kommer til å forandre seg, så det er kroken på døra fra min side. Men mine barn har sine egne dører, og får ha kontakt med de dem er glad i. At voksne ikke går overens, skal aldri gå ut over mine søte små. Jeg tar ansvar for min diagnose, og kutter av de båndene som fikk meg til å føle meg mindreverdig, og lar båndene bestå mellom barna mine og dem. 

 

Jeg vokser meg inn i det friske livet med denne diagnosen, og blir sterkere. Grensene blir tydeligere, og jeg er i stand til å banke i bordet så det runger ut i kosmos med et vræl: nå er det nok! Kom ikke her og si at det å tråkke på noen som i alle de år har kravlet seg opp fra et psyk helvete, er ok. Som om de noensinne forstod, uansett. Hvis jeg ikke var bra nok for dem da jeg lå og kavet i ding dong gjørma, er ikke de bra nok for meg nå som jeg er king kong sterk og klar for livet.

 

Det er deilig å kun omgås de som vil deg vel, ikke sant? Har du noensinne prøvd det? Å tegne dine egne linjer. Skape ditt eget land, der bare de som viser deg vennlig respekt, kommer innafor. Blod eller vann, samme det. Det handler om å trives, diagnose eller ikke. Blodsugere er kun ute etter å framstille deg for andre på en negativ måte. Hvis de andre er dumme nok til å tro på det, stanser jeg dem ved grensa og kutter dem ut, de også. For, det vanskeligste med bipolar er ikke for meg bipolar. Det er de folka som misforstår og tror jeg er her for å bli tråkka på siden jeg har en diagnose. Det er så synd for dem, for jeg tråkker så hardt tilbake at grunnen kan riste under dem. Og da er det best at de kommer seg kjapt tilbake til kafébordet sitt for å sladreskravle videre.

 

Noen ganger har du valget: brenne i helvete, eller selv å være en satan. Det er et dansk uttrykk som tar det hele til spissen og setter det der. 

 

 

Disse mannfolka reddet kvelden min

   

Langt nord, der tusser og troll bor, har vi en skatt. Ta av deg din hatt. Vi har komikere som får deg til å le, ja bare lytt og se!

 

Jeg var deppa, og hang med leppa. Så slo jeg på TV'n og der var det Latter live reprise og hele pakka, ja det var pokker meg shakka lakka!

 

Jeg lo så jeg rista og falt ned av sofan min, ja det var virkelig latter'n sin! Nå er jeg glad som fy søren, ikke sur som den derre Løhre'n. 

 

Takk fra tusser, troll og meg selv, for LATTER på en fredagskveld!

 

På bildene ser dere Lars Berrum og Ronny Torteinsen, som begge virkelig hører hjemme på en stand up scene!

 

Jeg gjorde det jeg kunne, men...

 

 

Jeg lovte dere en update i forrige innlegg  ( http://m.forbipolene.blogg.no/1502456420_en_drlig_dag_m_fikses_dnn.html )

Dagen begynte altså ikke så bra. Jeg savna kidsa, og taklet dårlig å stå opp til stille hus. Men jeg er vant til å jobbe for bra psykisk helse hver eneste dag, siden jeg lever i remisjon med diagnose bipolar 1, så jeg visste hva som måtte til. 

Jeg tvang meg selv ut på joggetur, og lot den bli tøffere enn vanlig. Kunstgressbanen rundt i full fart, om og om igjen, til jeg kjente håret reise seg og ansiktet bli varmt. Jeg tok styrketreningen på banen; slik at jeg bare behøvde å danse og tøye ut da jeg kom hjem i stua. Jeg kan ikke påstå endorfinene funka sånn med det samme. Etter dusjen gadd jeg ikke engang tenne telysene da jeg skulle bade. Jeg klæsja oppi litt hårkur; og skviste tuben med ansiktsmaske for rester, før jeg la meg selv i bløtt til noe teit musikk. Tid for takknemlighetsaffirmasjoner og sånnt. 

 

Så kom søstra mi og kidsa hennes på besøk. Vi spiste lowcarbpizza og skravlet. Mitt tantebarn Aron synes vi voksne har dårlig humor; derfor bildene. It's like shut up auntie and mama. 

 

Nei. Det funka bare sånn passe med trening og affirmasjoner i dag. Jeg er fortsatt preget av savn etter mine herlige sønner, så jeg gjemmer meg på sofaen i kveld. Søs og barna har dratt hjem, og jeg har låst døren. Jeg har ingenting ute blant folk å gjøre i den slappe formen her. Bare hang opp non klær; rydda kitchen, og gjemte meg her, mens jeg venter på at Even og Mathias skal fylle huset med rop, latter, søl og flekker igjen.

 

Hva var livet uten unger? Det var bængshot ja, som Linda Vidala, men livet er så mye bedre nå. Særlig når de er hjemme. Hjemme her hos mamman sin 😍😍😍 

 

En dårlig dag .....må fikses dønn!

 

Du vet. Det er magisk. Når en liten tass på to år kommer mot deg med åpne armer og sier: "Mammaa. Esså gla i dæ!" 

Ja. Det er så magisk. Når åtteåringen din gir deg en klem og sier: "Du er crazy, du mamma. Og det hadd vært kjedelig hvis du ikke va crazy, så fortsett med det."

 

Jeg kjenner ikke til noe som er så dobbelt og tosidig som det faktum at man som aleneforelder trenger hvile og opplading, og det at man helst bare vil være sammen med barna sine hele tiden. Huset er så tomt uten dem, og jeg savner dem. Samtidig som jeg vet jeg trenger noen morgener der jeg sover til jeg våkner. Ferie rett og slett. Timer uten annet ansvar enn meg selv.

 

Jeg falt litt sammen da de ble hentet av pappan sin i går. Ble liggende på sofaen og bare glo. Tenkte det kom til å bli lettere i dag. Men det bare fortsetter. Jeg er ikke hel uten barna mine, og de trenger en uthvilt mamma. Ikke en mor som blir sur bare de maser litt. 

 

Prisen å betale for hvilen er det tomme huset. 

Og det at man ikke gidder å invitere noen heller. 

 

Så hva skal man gjøre med det. I know, I know. Det må en joggetur til. En joggis. 

 

Så jeg ligger her på sofaen med treningsklær på og psyker meg opp til en sånn joggetur da. Planlegger å skaffe meg slike endorfiner og sånnt i hue. Gratis. Det funker alltid, som å skru på en bryter. Så nå er jeg spent. Hodet er bomull og kroppen er skikkelig slapp. Humøret er døll, og alt er krøll. Og nei, det har ikke noe med bipolar å gjøre. Jeg hører på psykiateren som sier at friske bipolare også har dårlige dager. 

 

Så da er det straks på tide å fikse denne forbanna dagen, med endorfiner og dopaminer. Jogge til kinnene lyser rødt, og stole på naturens gang.

 

Er det ikke digg å lese at jeg også har dårlige dager? At jeg og må jobbe hardt for å oppnå lykkefølelse iblant? The human rase. Jeg er også en sånn tassi. Men jeg vet hva slags verktøy som må til for å endre det. Og noen ganger koster de verktøyene svært mye. Men det er verdt det når både kvelden og smilet kommer. Da vet man at treningen og affirmasjonene har funka. 

 

Sånn at jeg takler savnet etter barna mine bedre ❤💚💙

 

Dagens kur: sterk kaffe med noen biter mørk sukkerfri sjokolade oppi, joggetur, affirmasjoner i speilet, dusj og badekar ...så får vi se om det funker. Jeg oppdaterer!

Tok med barna til LYKKELAND for en dag

Annonse

 

Velkommen til Hunderfossen's store bildedryss her på forbipolene. Har du, som meg, minner fra barndommen's besøk i parken, men husker bare trollet og noen biler? I mange år trodde jeg Hunderfossen ikke var en park, for jeg husket jo ikke mer enn et stort troll og noen biler. På tide å friske opp minnene sammen med mine barn Even (2) og Mathias (8). Teksten fortsetter mellom bildene.

 

 

Å ta toget fra Trondheim til Hunderfossen var jeg spent på. Omtrent 4 timer hver vei, og vi skulle ta en tur retur på en dag. Hvordan skulle DET gå? Men det var ikke noe problem. Togturen gikk på et knips i den freshe familievogna med herlig lekerom for barna, og vi fikk over 5 timer i parken. Dette var gøy!

Les om togturen: http://m.forbipolene.blogg.no/1502268236_inngikk_veddeml_med_nsb_les_hvordan_det_gikk.html

 

 

Vi begynte med rafting, overlykkelige over å finne noe slikt i Hunderfossen! 

 

 

Da vi ruslet videre havnet vi rett oppi et morsomt skuespill på scenen i parken. Det morsomme var at Per og Pål rappet en låt de danset til underveis, til stor glede for både store og små. På bildet under er Smørbukk i ferd med å takke ja til fest med de underjordiske tussene. Det strømmet dunkdunkmusikk fra brønnen, og han hoppet uti det. Modernisert eventyrteater, yeah! Barnas dom: "tøft!"

 

 

Hils på Magnus Moen (bildet under) Han har sommerjobb i parken, og er smilende serviceinnstilt. Magnus bor i bygda rundt Hunderfossen, så jeg undrer på om vi kanskje får se han i Jakten på kjærligheten om noen år? Who knows? Denne traktorturen tok gutta mine to ganger, slik at jeg fikk sitte på den andre runden. Etter de hadde startet første runde så jeg nemlig voksne som satt på andre traktorer, bak ungene sine. Traktorgrønn av misunnelse fikk jeg lett overtalt gutta til en runde til. Vi direktesendte det hele inne på min facebookprofil (Helene Dalland). Den skal være åpen for titting.

 

 

Å se kidsa sine i en sånn ekte mercedes er bare gøy. Amazing søtt: 

 

Så ble vi sultne på en middag, etter en heftig tur inne i Soria Moria slottet (anbefales!) 

Til Mathias' store glede fant vi en ekte tacorestaurant. Sjekk menyen; Så enkelt og greit, og priser tilpasset småbarnsfamilier. Denne restauranten får seg litt gratisreklame, for jeg er jo ingen divablogger; jeg betalte for maten jeg også. Og jeg digget både den, servicen og lekeplassene for ungene😊🖒 thumbsupwithasmiley: du finner den til venstre for Soria moria 😉

 

 

Oiii, vi havnet inne i et LEKELAND! Et crazy et, der jeg også fikk leke meg: iiiik!

 

Hihi, bare; HIHI!

 

Tog, biler, traktorer og alt i miniatyr! We love it!

 

At minsten ikke kunne gjøre alt som storebror var stor nok til, var ikke noe problem for lillebror. Vi kunne leke oss over alt, mens Mathias tok en runde alene med de bilene som ikke var for lille Even  :)

 

 

Hva lærte vi til neste gang?

 

-De har basseng! Husk badetøy!

 

-Voksmuseum; det var vi for sent ute med å finne!

 

-Hyttene ligger rett nedom parken, hvorfor ikke sove ei natt der, bare for å rockenrolle videre i parken neste dag?

 

-...men bare for å oppleve en dag til. Å ta toget hjem til Stjørdal på kvelden var null stress.

 

-At vi mer enn gjerne kommer tilbake, anytime, og helst i juni eller august, for da er det lite kø.

 

Jeg linker deg videre til Hunderfossen's nettside, så du kan sjekke ut dine muligheter for å oppleve Norge på sitt beste nå i august: https://hunderfossen.no/

Når en mor tolker en mor fra en annen kultur ...kan det være greit å spørre

 

 

Hun har hijab. Jeg er blond. Hun er mamma til to jenter. Jeg er mor til to gutter. Hun sitter noen seter bak meg, vi skal snart oppleve noe merkelig sammen. En slags tankevekker. Våre veier krysses under sommerkvelden, på toget gjennom Norges land.

 

Togturen er så innmari vakker, og jeg er så glad. Men plutselig kjenner jeg klumpen i halsen gi meg vondt i magen. For; sitter hun virkelig der og ler av at toåringen min faller og slår seg? 

 

8åringen min har sovnet. Jeg har laget en seng til ham på to seter så han får hvile seg litt. Vi er på vei hjem fra Hunderfossen. Da skjer det. Lille vennen min faller rett ved setene våre, og velter utover masse kakao. Den utenlandske damen ler. Ja hun sitter der og ler og rister på hodet sitt. Jeg trøster gogutten min, og så tusler han tilbake til lekerommet. Jeg blir liggende på gulvet og tørke kakao med våtservietter, mens jeg tenker irritert inni meg:"Du ler av at ungen min faller og slår seg, og så gidder du ikke engang spørre meg om jeg trenger hjelp til å tørke opp!!" 

 

En følelse av å være irritert og såret løvemor velter over meg, og etter jeg har tørket opp kakaosøl og satt meg i togsetet mitt, blir sittende en stund og tenke. Hva om jeg tar feil? Enn om det er en misforståelse. Jeg har ingen rett til å hverken bedømme eller fordømme, og hvis det stemmer at hun satt der og faktisk lo av at ungen min fikk vondt og var uheldig med kakaoen sin, da føler jeg for å fortelle vennlig at det ikke var greit. 

 

Jeg satt lenge og sanket mot. Å spørre var vanskelig; men jeg kjente jeg måtte. Jeg hadde ingen rett til å dømme henne og gå ut fra noe slikt bare fordi vi kommer fra to ulike sorter røtter. Jeg ville heller prøve å være nøytral. Dessuten ville jeg spurt hvis det var en norsk dame også. Samme det vel, ingen ler av at barna mine får vondt.

 

Så jeg spurte. Høflig og med et vennlig smil gikk jeg bort til henne og satte meg. Jeg sa lavt: "Jeg kunne ikke unngå å legge merke til at du lo da min sønn falt på gulvet og slo seg her. Men jeg kan jo ta feil. Gjorde du det?" Jeg måtte gjenta, for hun forstod ikke helt. 

 

Med de hjerteligste øynene jeg har sett på lenge, smilte hun; før hun begynte å le en vennlig latter. Så sa hun: "Jeg fikk ikke med meg at han falt. Jeg satt og snakket i telefonen med headsettet, og hadde en film på pc'n samtidig. Det var en film som var komisk. Nei nei, jeg ville ikke ledd av sønnen din." Hun hadde nok ikke engang fått med seg hvor mye kakao gutten min sølte ut.

 

Nå fikk vi virkelig grunn til å le begge to. Og jeg ble så glad for at det hele var en kjip misforståelse. Jeg nekter å la slikt bygge seg opp til noe negativt, når jeg heller kan spørre. Etter en stund i hvert vårt togsete, snudde jeg meg mot henne, og vi lo enda mer av det hele. Lettet begge to. To mødre fra ulike kulturer med to forskjellige vinkler utfra et øyeblikk på toget.  

 

Jeg sa: "Bra jeg spurte!"

Hun sa: "Ja, haha, veldig bra du spurte!"

 

Jeg kunne ikke gjenfortalt denne historien dersom jeg ikke hadde spurt henne. For da ville den ikke vært sann. Da ville det hele kun vært en tolkning utfra en særdeles tydelig misforståelse. Nå skapte vi heller en sann bro mellom oss, og jeg kjenner at vi er like. Vi er mammaer begge to, og vi har det samme bankende hjertet for barna våre. 

 

På Trondheim stasjon sent en høstkveld hjelper en norsk kvinne en afrikansk lady med å lempe kofferter på en trillevogn. De humrer og ler, og har akkurat utvekslet personalia info. Snart finner Afrika Norge på facebook, og hvem vet? Kanskje møtes de i Vesterålen engang, der Sommerfuggel bor i vinterland med sine vakre sommerfuglbarn, og Norge har aner i sine røtter. 

 

Fordi jeg valgte å spørre, foran å tolke. Siden det er slik man bygger broer.

 

 

 

 

Drakk for mye på ferie med barna

 

 

Totally på tide å tenke seg om etter 3 bokser og to kopper. Jeg mener, virkelig. Det er kanskje allerede too much. 

 

Men det er litt med vilje også, må vite. 

For jeg vil at barna skal reise til Hunderfossen sammen med en opplagt mamma på toget i dag, og da funker slike energidrikker og kaffekopper som et eller annet noe slags oppkvikkende på et dovendyr. 

 

Jeg startet med to stk til frokost. Sånne små energidrikker. Så en til på vei til togstasjonen. Så kaffe. Så enda en kaffe. Ja. Det er for mye koffein, og da blir jeg så fin!

 

Jeg er ei innbarka koffeinkjerring, og tåler en god del før det blir for mye. Alkohol rører jeg ikke, for jeg er avholds og fornøyd med det. Så det er caffein for alle penga. 

Men nå har jeg drukki mye koffein, så jeg må bremse litt. 

Den eneste lasten jeg har skal visst "forlenge livet" har jeg hørt. Men kilden er meg ukjent, så det kan jeg ikke påstå.

 

Inne på Hunderfossen rusa jeg meg på sukker også. Er man på ferie så er man på ferie. Lavkarbomamma også. Softis med tuttifruttistrøssel betyr waaay over limit for denne prippenfisen. Jeg kjenner det godt, for å si det sånn.

 

Happymama on the train ihvertfall. Noe så reingæli! Skål i kaffe og say hey, trallomdei! Ferie med ei mor som har drukki litt i overkant mange kaffekopper og energidrikker, samt ruset seg på ei sukkerbombe, er visst awesome, i følge to aktive gutter på togtur 😂

Jeg savner deg

 

 

Ingen ser

 

Du sitter der og ber

Men ingen ser, ingen ser.

Mørket er en ravn,

og snart er du et savn.

Hvordan kunne de

snu seg og si

at du er utenfor

i mørket med alle dine sår?

Mens årene går, årene går.

 

Du tar grep

om et ensomt rep.

Men så kommer jeg

og stanser deg.

 

Jeg skulle ønske historien var sånn.

But you're gone gone gone.

 

Jeg kan

møte deg i drømmeland.

Skyggene danser

og grensene får nye sjanser.

De viskes bort i tåkeland,

så jeg kan, jeg kan

møte deg i drømmeland.

 

Ingen ser deg i det døden vinner.

Ingen ser at du forsvinner.

Du satt alene der og ba

Det var det de sa.

Men ingen så

deg gå.

Millionær på blogging

 

Them bucks, oh the money. Alle tenker penger, for det er noe vi alle trenger. 

Jeg også. Jeg handler heller billigmerker der jeg ser gull. Og med gull mener jeg de produktene som faktisk er best i test, eller awesome anyway. Som dusjsåpe til 6 kroner foran dusjsåpe til 30 kr. Jeg greier bare ikke å fatte hvorfor jeg skal kjøpe den til 30 kroner, når jeg får 5 dusjsåpeflasker til den prisen. 

-"Men du tjener jo millioner på bloggen, Helene, hører jeg rykter om. Du behøver vel ikke tenke på hva det koster?"

 

For det første: Hvis jeg noensinne blir millionær, kommer jeg fortsatt til å kjøpe dusjsåpe til 6 kroner, og blir like ren av det. Kanskje har jeg en litt fin keramikkdispenser å helle det over i, men 24 av de 30 kronene kan jeg heller gi til noen som behøver det.

For det andre: Ja. Du har rett. Jeg KUNNE kontaktet de svindyre klesmerkene og halet inn bloggavtaler som ville gitt meg god lønn, men jeg bruker jo ikke kostbare klær. Og jeg elsker å handle i bruktbutikker. Dessuten ønsker jeg ikke å være noe forbilde for ungdommen som selveste luksusfella her self. Jeg står for miljøvennlig og økonomisk bærekraftig kreativitet. (Ikke fått med deg Leonardo' De Caprio's dokumentar om global oppvarming? Jeg tror den heter "Før syndefloden")

 

Jeg vil at du skal handle brukte jeans til 50 kr paret. Jeg vil du skal saumfare bruktbutikker og kjøpe vaser og duker der, heller enn å la deg friste til å handle det som dyre merkevarer i en nettbutikk gjennom min blogg. Her er det begrenset med hva jeg reklamerer for, og det meste handler om opplevelser. Det du kan handle på Erotikk 1 som du kan finne banner om her, kan du ikke handle brukt, hostkremt; og miss organic dealer deg miljøvennlige produkter. Lenger har ikke jeg kommet hva angår business, annet enn lett samarbeid med diverse arenaer omhandlende opplevelser. Som en vakker togtur over Dovre med NSB. Eller en dag i Pirbadet. Det er bare det at jeg ikke er noen diva, og har heller aldri vært noen dronning. Det har seg slik at disse samarbeidene ikke handler om penger. 

 

Jeg kan ikke love dere at jeg ikke kommer til å tjene mer penger på bloggen enn den lønna jeg hittil har fått utbetalt av blogg.no, men jeg kan love dere at jeg har mange grenser som jeg aldri kommer til å krysse, som blogger. Jeg ser en klode som lider, jeg ser usikre tenåringer foran hver sin skjerm. Jeg er ikke med på at vi skal handle så mye mer kostbart søppel nå. Hvis det koster meg en tilværelse som millionær å heller velge å oppfordre mine lesere til å handle på bruktbutikker enn å reklamere for å gjennom store bloggavtaler tjene meg rik ....da lever jeg heller fra hånd til munn; enn å miste meg selv.

 

For jeg trenger intet luksusliv. Jeg trenger morgendagen. For jeg vil leve lenge, sammen med alle de jeg elsker. Jeg vil våkne til mine barns smil, og juble over å få en ny dag med dem. Selvfølgelig vil jeg tjene penger så jeg kan ta dem med til fjerne strøk some day. Men jeg har det ikke travelt. Vi har det så godt. Vi har hverandre, og det er helt mega. 

 

Hvilke penger kan vel måle seg med en hyggelig kveld her på Lykketoppen sammen med Helene N og Dianelys? Ingen millioner kan kjøpe meg venner. 

Og er det i det hele tatt vanlig å legge seg borti hva andre tjener og ikke? Han som spurte denne gangen var høflig, og det var helt ok at han spurte. Jeg tenker mer på de han har hørt det fra. Snakker de om hva de selv tjener i samme slengen? 

 

Jeg tjener selvrespekt på å beholde mine grenser som blogger. Det er min formue, og min rikdom er mine barn. Skatten min er mine venner. Jeg har tenkt å ta godt vare på alt jeg har, og det bugner i brystet av takknemlighet: jeg er jo så innmari rik, akkurat sånn passe slik som vi har det nå.

 

 

Hvem i alle dager er Sondre og John?

 

Ja hvem søren er det jeg har menga meg med nå? 

 

Altså. Jeg skulle handle fløte og funlight. Mens dagen grydde fikk jeg en idé. Hvorfor ikke hive seg på Harrybussen og ta turen til Sweeden? Storlien here I come. Jeg tok dagens telefoner mens jeg gikk ned til Stjørdal sentrum, og lyttet til musikk innimellom skravlingen. 

 

HarryHelene satte seg på bussen sammen med HarrySondre, som tilfeldigvis også skulle på Harryhandel i dag, og vi begynte å prate. Det første Sondre lurte på var om ikke jeg tjener millioner på bloggen nå. 

Nope. Jeg forklarte at det skulle tatt seg ut hvis jeg som handler brukt, plutselig skulle reklamert for luksusfella her på forbipolene. Men jeg er flink som fy med penger, så økonomien passer meg fint uansett. Jeg lider ingen nød. Vi pratet i vei om alt mulig, til jeg skulle sjekke telefonen. Jeg sa:"Hvem søren er dette?" For på facebook hadde en av mine faceless friends skrevet: "På vei til Sverige du å ja?" 

 

Jeg leste meldingen høyt for Sondre, og stusset fælt på hvem denne facebookmannen kunne være igjen nå da. Hadde han sett meg gå på bussen?

 

Så snudde han seg, mannen som satt foran oss, og sa:"Hehe, neimen det e mæ chu!" 

 

Rett og slett var det en kjempetrivelig herremann John fra Trondheim, som jeg hadde på facebook gjennom Marie, min venninne som nylig flyttet til Finnmark. 

 

Nå har vi hatt en skikkelig arti tur til Sverige, og pratet løst og ledig om alt fra sukker til barn. 

 

Stjørdal tar form foran oss, og det er på tide å innse at høsten er her. Og det er vel ikke så ille. Ikke når du har vært på verdens gøyeste harryhandel med Sondre og John. 

 

Folk flykter fra fattigdom, og du skryter av bilskilt til 9000 kr?

Kontrasten i nyhetene er for stor til at jeg kan unngå å skrive om det. Kanskje er det fordi jeg ikke har fått sett nyheter på over ei uke. Jeg har vært uten antennesignaler i noen uker, og selv om vi de siste dagene har hatt ny dekoder; har jeg vært mamma. Alenemamma. Nå er rikdommen min hos pappan sin. Begge gogutta mine. Jeg kunne mista alt annet. Bare for Guds skyld ikke sønnene mine. 

 

Jeg retter putene bak ryggen, og setter meg til med fjernkontrollen. Har akkurat spist løvbit med soppstuing, og drukket funlight saft attåt. 

 

En mann fra Danmark ved navn Rasmus har laget en reportasje om mennesker på flukt gjennom ørkenen. Mot Europa. De menneskene har ikke noen TV. Ingen puter. Ingen fjernkontroll. Ingen funlight saft. Ingen kjøttmiddag. Og hvis de kommer seg til Europa, holder det å samle flasker. Da kan de sende tre kroner dagen til familien sin i hjemlandet sitt, og det holder for å forsørge de de reiste fra.

 

Etterhvert dukker en ny reportasje opp på skjermen, en reportasje som gjør meg så kvalm at jeg trykker bort hele nyhetssendingen. En norsk fyr står og gliser foran bilen sin, og forteller at han har brukt 9000 kroner på et bilskilt. For pokker: Et bilskilt med tre latterlige bokstaver, verdt omtrent ni år med forsørging av en familie i en helt annen del av verden. Skal jeg ta det skiltet seriøst? Seriøst irritert, blir jeg. Ingen kanal fortjener meg som seer ved å vise noe så luksusteit rett etter noe så alvorlig som mennesker som dør av, og flykter fra, fattigdom. 

 

For selv om jeg på mange måter er enig med Listhaug i at de bør få hjelpen sin i hjemlandet sitt, fordi vi totalt sett har en økonomi som kommer til å falle hvis vi blir for mange her, har jeg et hjerte. Og jeg synes det er latterlig; sååå innmari respektløst, å peke på et bilskilt til 9000 kr når vi nettopp har sett sannheten: flere mennesker dør mens de flykter fra fattigdom og krig, både i havet og i ørkenen. Verden er syk. Jorda har ikke bare feber, men kreft. Og akkurat 9000 kroner kunne kurert en del av det, fremfor et nytt framtidig tilskudd til de fem svære søppeldyngene som daglig bygger seg opp i verdenshavene: et bilskilt. Ja, det er fem havdynger nå, ikke fire.

 

Det er så lenge siden jeg sluttet å ha lyst til å kjøpe meg ting. Så lenge siden jeg innså at jeg ikke ble lykkelig av å handle nytt stasj. Aldri har jeg vært opptatt av dyre ting, status og luksusfasade, så dette med å ikke leve som en snylter av en blindpassasjer her på kloden, faller meg naturlig. Og når jeg ser mennesker på flukt på TV'n vil jeg kunne se dem i øynenene hvis jeg møtte dem om en time i virkeligheten. I det nyheten glimter til med sannheten om tilstanden på kloden der jeg bor, føler jeg at jeg respekterer disse menneskene. Hver gang jeg rusler gjennom en gjenbruksbutikk og faktisk virkelig tenker meg om før jeg kjøper noe der også. Hver gang jeg ser på sminken min, som er veldig vedlig lite og sparsommelig, og som jeg sjeldent oppgraderer. Noen måneder dropper jeg å kjøpe nytt; men graver lipfinity med qtips, og bruker øyenskyggen selv om den er knust. Øyenkremen klippes i to, og brukes til siste klatt er oppbrukt. Hver gang jeg ser på alle bildene på veggene mine, malt av min pappa, føler jeg at dette hjemmet er personlig. Hvorfor handle nye bilder? Jeg skal ha disse maleriene resten av livet mitt. Alt av møbler har jeg skaffet brukt, unntatt TV'n; senga til Even (som han har arvet av storebror), gjestesenga og oppvaskmaskinen, som ble innkjøpt for lenge siden. Jeg er så stolt av meg selv, for jeg lever nøkternt, og føler meg kjemperik som får være mamma. Som i det hele tatt har et hjem. Som faktisk har over tre bukser. Som har mat. Rent vann å drikke hver bidige dag. Dusj. Badekar. Seng å sove i. Tenk at jeg kan kjøpe yndlingspåleggene til Even som er kaviar og skinkeost? Tenk at Mathias får pepperonipølse på brødskiva si? Vi er rike, føler jeg. Og jeg har ikke det problemet at jeg behøver å shoppe for å være lykkelig. Når jeg handler, har jeg skrevet liste over mange dager, og handler bevisst. Lykke har jeg i massevis fra før. 

 

Jeg skal ikke sitte engstelig og trist på et lasteplan i ørkenen i natt. Jeg skal be min takkebønn som vanlig, men jeg skal ikke be om å ikke bli overfalt av en kriminell bande i ørkenen i natt. I natt er barna mine trygge. Vennene mine er trygge. Jeg er trygg, og alt jeg kan gjøre er å takke høyere makter; og gråte over en verden så urettferdig, at jeg nesten ikke kan tro det. 

 

Flytte fokus. Jeg synes vi alle burde flytte fokus, fra det lokale bilskiltet til den globale nøden. Vi kan vel greie oss uten tulleluksus som personlige bilskilt, og heller tenke i andre og mer kollektive veibaner, hva? Den store fellespotten kunne blitt betydelig stor nok til å hjelpe de fattige i hjemlandet deres, dersom vi alle valgte bort bilskilt, godterier, potetgull, dyre lamper og andre jålerier. Bare ikke kom og prøv å imponer meg med dyre ting, når du kunne imponert meg med fruktbare idéer som kunne rettet en hel by i et uland. 

 

Kjære Sophie Elise, takk for at du blogger om gjenbruksbutikker ala vintage. Please bruk din stemme mer omkring dette, du som når så mange.

Kjære andre toppbloggere: Verdenshavene er fulle av søppel, og mennesker flykter fra fattigdom og nød. Vi behøver ikke reklame om mer stæsj nå. Jeg synes vi behøver fokusendring. Veldedighet, gjenbruksbutikker og en smart håndtering av offentlig påvirkning. Ikke nye klær, og ikke mer make up, men renhet og ørlighet for moder jord.

 

 

Alle vet om mine nye venner: Gjett hvem de er! 😉

 

 

Jeg dænger noen fluer. Nå har dem blitt for mange, og alle skulle de sutte på meg. Jeg er ikke fluofil, så jeg tar frem den svæææære smekkeren jeg kjøpte her om dagen for 19 nyttige kroner, og dænger løs. Nå ligger de under TV'n, og jaggu hører jeg ny surrelyd rundt ørene mine akkurat nå. Pokker. 

 

Apropos dyr, leste jeg her om dagen at kråkeslekta, med skjærer og ravner og hele pakka, er skikkelig intellegente. De belønner folk som er coole med dem. Driter ned bilene til de som hoier og kauker mot dem, som hevn, og gir gaver som glinser til de som gir dem mat. De som lar dem være i fred. Da skjønner jeg hvorfor de angrep meg den gangen jeg jogget ned i Sandskogan her i Stjørdal, de to forbanna ravnene. Derfor har jeg bestemt meg for å bli venn med alle i kråkefamilien som jeg skulle støte på. Hell yeah, jeg vil heller ha sikkerhetsnåler og foliebiter i gave, enn dritt og flyvende angrep. 

Smuler. Smuler! Jeg skal sørge for å alltid ha smuler i lomme. 

 

Nå tror du sikkert at jeg tuller og prøver å være morsom? Vel. Da kan jeg fortelle deg at alle som kjenner meg vet at jeg mener det. Jeg kødder ikke. Jeg skal selvfølgelig bli kompis med hver jalla skjære, kråke og ravn jeg ser. Heretter skal jeg det, nemlig. Må bare vente til jeg hører dem skrike der oppe. De to nede i Sandskogan kan jeg bare glemme. De kommer til å hate meg til evig tid. Jeg leste nemlig om en viss superhukommelse også. De glemmer aldri. They never forgive!

 

Sånn går det når jeg akkurat har landa i sofaen etter å ha hatt barnefri i en time; jeg tenker kråker. Nå skal jeg ha barnefri i ei hel uke, og barnefar og jeg tok en kaffekopp og en prat, før lille Even villig ble med i pappabilen. Minsten var nok skikkelig lei av denne kråkemora nå.

Jeg er litt i barnefrisjokk, sikkert. Myrder fluer og planlegger å bli venner med fugler. Mm. Hmm. Da vet jeg det er på tide med litt space og tid for seg selv.

 

Hvis jeg ikke husker feil, holder det til et par skrikende fugler i nærheten her. Bare det ikke er de samme som stupte etter meg i Sandskogan den gangen. Etter det jeg leste, kan de virkelig følge godt med der oppe fra, og de husker hvem de driter i, mohaha! Tenk det? Dessuten var det noe fugledritt utenfor her, så jeg. På barnevogna og greier. På tide å finne frem smulene og prøve så godt jeg kan. Jeg skal herved bli ei sånn trivelig gammel fugledame. Akkurat som hun i parken i filmen Hjemme alene. 

 

For NÅ! Nå ER jeg faktisk hjemme alene! Selveste fugledama er hjemme alene, og det kommer ikke akkurat til å skjære seg, for å si det sånn! Hell no, nå er jeg og mine nye venner klar for action ;) 

Vi laget hus til kattungene i dag

 

 

En sånn lazy saturday. Finne på da tro? Jo, med en sånn bippemor til mamma kan det meste skje. Hvorfor ikke lage små søte hus til kattungene? Noe måtte vi jo gjenbruke pappeskene dekoderen som kom denne uken var pakket inn i!

 

 

Vi satte i gang med saks og gaffateip, og storkoste oss med å male de to husene etterpå.

 

 

Der ble mer interessant for lille Even å male hånda si. Helt ok det. Vi har både såpe og krane med vann i.

 

 

Husene ble hippie, selvfølgelig. Vi bor jo på Lykketoppen.

 

 

Den lille tassen her likte det store huset i ca tre sekunder før han ruslet ut. Det luktet sikkert søstrene Grene av det rare huset. Fysjom. Han skal forresten bo hos søstra mi sammen med sin kompis redhead whitenose om noen uker. Kommer til å savne dem, men vi får jo følge de resten av livet, så det er knall. Heidi A og Janne O, 2 to go. En skal bo her; så vi har en til dere hver ;)

Ps: Ingen diva her i huset, kan dere se på den nymalte fingeren min på bildet under 😉

Ekskludert i sitt eget land

 

 

Hvordan skal jeg skrive dette uten at det virker som jeg sutrer. Jeg har skrevet om temaet før, og mener selv jeg har greid å holde en balansert og høflig tone. Det et min intensjon, å prøve å være nøytral, og akseptere at det ikke er alt jeg forstår.

 

Det er bare så merkelig. Å være utlending i sitt eget land. Når man er den eneste hvite blant 7 rekkehus. Det føles så rart, når storesøsteren til den ene jenta henter lillesøstra si fra leken med den lille lyse guttungen min, som blir sittende igjen alene. Når hun må holde seg til å leke med de andre med hennes hudfarge, og jeg ser moren til jentene følge nøye med. De snakker sitt språk, men hva er vel mer tydelig enn kroppsspråk?

 

De får ikke komme inn til oss. Foreldrene deres nekter dem å komne inn hit. 

De får kjeft hvis de tar imot is når jeg lar gutten min spandere på dem fra isbilen. Jeg tenker at kanskje han får seg litt venner her da. Han har en venn her, men ingen av de andre ser ut til å få lov til å knytte noe som helst bånd til ham. 

 

I ettermiddag hadde tre familier samling på plenen på hjørnet. God mat og drikke. Den hvite alenemamman jeg, og min sønn, var ikke invitert. 

 

Jeg gidder ikke spekulere i om det er fordi jeg spiser svinekjøtt. Eller om det er fordi jeg som kvinne ikke er tildekt. Eller om det rett og slett er fordi jeg ikke har noen mann. For to av familiene er ikke muslimer, så de spiser svinekjøtt. Men de er mørke i huden sin og dermed inkludert. Jeg er ikke mørk i huden min. Gidder ikke prøve heller. Er ikke noe glad i å sole meg. De burde ta meg som jeg er, og ikke ekskludere meg kun fordi jeg er en hvithudet alenemamma. 

 

Jeg synder. Klokka fem på ettermiddagen bestemmer jeg meg. Jeg og sønnen min skal ha det gøy mens vi venter på en venninne av meg. Jeg henter Harman/kardon-vennen min. Dvs min sabla bra høytaler som fulgte med da jeg endret abonnement. Den funker fint. I det siste har vi måttet tåle en del bråk i nabolaget, samme hvor mye småttisene skulle ha sovet. Jeg har fått god hjelp fra flyktningetjenesten i denne allrighte kommunen til å roe dette. 

 

Men nå var klokka 17.00, og på tide med kids party på trappa. Jeg vrengte opp Åge og Terje, og Even og jeg danset; lekte oss og lo på uteplassen. Når man ikke er invitert, eller i det hele tatt inkludert fordi man er den eneste hvite og i tillegg sommerkledde alenemoren, må man være kreativ for å beholde stemningen. 

 

Nei jeg mener ikke å klage. Ja, jeg får lyst til å gå bort og spørre hvorfor jeg og mine barn aldri blir inkludert. Men jeg har spurt om det en gang for mye, og vet hva som da skjer. Jeg blir stående der som en klovnedust. De himler med øynene og ser rart på meg. Småler litt. Pirker i grusen. Og jeg blir den rosa elefanten i nabolaget "ingen ser". Eller de snakker irritert til meg og latterliggjør meg.

 

Så skummelt dette kunne vært for hue mitt, dersom jeg var en ensom dame uten særlig med venner. Heldigvis har jeg venner. Takk og pris for det. For hvis du tror dette handler om å bry seg om hva andre mener om deg, tar du feil. Dette er noe helt annet, og jeg nekter å fylle rollen som ghettoens hvite hakkekylling. Heldigvis er vi kun innom et kommunalt rekkehus for en periode. Til jeg får tatt opp et lån når den tid kommer, og kjøpt oss noe i et trivelig strøk. 

 

I mellomtiden er det best for barna mine om jeg er høflig og tålmodig med naboene. Og det er viktig for trivselen til ungene mine at jeg overser de målende blikkene fra tildekkede kvinner en glohet sommerdag. Men jeg makter ikke varmen, og kler meg norskt. Sånn er det. Og så er det jo ikke helt ille, når min nærmeste nabo fra Cuba her er ei knalldame som jeg akkurat nå sitter på terrassen og skravler med, sammen med ei venninne til. 

 

Så heldig jeg er, som står i nettopp den livssituasjonen jeg gjør. Som jeg håper det ikke bor en ensom norsk alenemamma et annet sted i dette landet, uten venner, og med naboer som ekskluderer henne fra nabolaget på grunn av hudfargen hennes. Da sender jeg henne en varm klem.

Clickbites? Det nye ordet heter BUYBITES, og du kan lese om det her⤵️

 

 

Det er klikking. Det er inter. Det er nett. Det er aviser. Det er blader: velkommen til media-alderen. Headline gone bad, don't you bite me in the ass.

 

Lenge har den eksistert. Overskriften. Headline. Den skulle lokke 80tallsleseren til å kjøpe avisen foran konkurrentens avis. Den skulle lure 90tallskunden til å handle Hjemmet foran Allers. Så kom internett og endret hele verden innen media. Miljøvennlig, ja. Utfordrende for forskjellige redaksjoner? Jepp. Det gjaldt å tenke nytt. 

 

Så kom facebook.

Så kom bloggerne. 

 

Sistnevnte skulle bli det sorte fåret. Ingenting bloggere skulle gjøre, ville bli tatt komplett seriøst, selv om alle andre mediakanaler gjorde det samme lenge før internett ble født med et vræl gjennom svære datamaskiner back there. 

 

Ja. Vi bloggere bruker også OVERSKRIFTER. Og siden et smart hode fant opp ordet "clickbite", skal jeg nå finne opp et nytt ord: "BUYBITE!"

 

BUYBITE er alt du biter på ved kassa i dagligvaren som du faktisk BETALER for. I butikken ser du aviser og blader med lokkende overskrifter. 

 

Forskjellen på disse avisene og bladene, i forhold til oss bloggere, er at de vil ha deg til å betale for å kjøpe disse bladene og avisene, slik at du kan lese videre hva disse overskriftene handler om. 

 

Å klikke deg inn på en blogg koster deg ikke ei krone, så hva klager du på? "Hu klickbita meg!" Ja men DU bet på! Kostet deg hvor mye? Tida du brukte på å velge å lese? 

 

Bloggeren Mammatilmichelle har fått gjennomgå pgr av overskriftene sine. Se og hør derimot, slipper unna med mye verre headlines enn hva Anna Rasmussen har rukket å kommet med. Greia er bare det, at når Michelle's mamma har greid å lure deg med en bra overskrift; så har tabben du selv gjorde ved å bruke tid på å klikke i vinkel, faktisk vært GRATIS. Likevel sutrer du over at noen fikk deg til å bite en blogger i stumpen. Likevel fortsetter du å bite på bloggstumper. Hvis ikke hadde du jo ikke hatt noe å sutre over. 

 

LIKEVEL hører vi deg ALDRI klage over overskriftene Se og hør lurte deg til å BRUKE PENGER på å lese mer om! Du bare digger å hakke løs på en kjent blogger, bare fordi det kun er en ansatt i den redaksjonen? Bare fordi du ikke vil innrømme at Narvesen lurte av deg noen kroner sist du var der og avisene skrek til deg: "Damli er singel!' "Grand prix er avlyst!" "Lothepus kom ut av skapet!" ?

 

For Damli var ikke singel likevel. Det var bare kanskje muligens en sannsynlighet for at et par mammarazziaer hadde avslørt noe sånnt i den duren.

Og Grand prix var ikke avlyst. Kremt. Det bare. Virket. Sånn. Kremt.

Og Lothepus hadde selvfølgelig bare kommet gående ut av et stort skap som Se og hør kjøpte til ham i gave slik at de kunne bruke den overskriften. Ti hi. 

 

Du ser OVERSKRIFTER som lurer vettet av deg med RARE VINKLINGER og usynlig skrift mellom linjene OVER ALT!

Og så klager du på et par toppbloggere som er så dyktige i gamet at de får deg til å lese deres blogger heller enn å BRUKE PENGA DINE PÅ BUYBITES?!

 

Nei nåh. Haha. Ha. Hæ? Bare. Åh. Klag på været igjen heller, som i gamle dager; før du begynte å henge med resten av saueflokken kun for å hakke på det sorte fåret bloggeren. Det har regna fælt i sommer hva? Ntååå, ikke? Det var den ene overskrifta til Sophie Elise eller Sraad som fucka til og velta hele sommeren for deg ja? Skjønner. Gå heller og kjøp deg et blad og et par aviser om dagen du. Det koster bare 100 kr dagen. 700 kr i uka. 2800 kr..

 

....Hæ? Har toppbloggerne fått deg til å spare 2800 kr i måneden med clickbites? Nei fytti fy dem altså, bare klag videre du, det har du virkelig grunn til!

Dette er grunnene til at jeg er veldig glad akkurat nå!

 

 

Herreguuuud jeg holder det nesten ikke ut, å være så sabla GLAD og tilfreds. Det kiler i brystkassa, og alt er så klart og tydelig. Jeg funker perfekt på alle områder, og det er så deilig å være til.

 

Da vet jeg hva det er som skjer.

 

Dette slår aldri feil.

 

Det er to grunner til at jeg har det sånn. 

Nr en er høsten. Et eller annet i den grytidlige høstlufta endrer alt for meg, og gir meg en slags forelskafølelse. Tenk å være forelska og samtidig slippe å være forelska i noen? Jeg blir til en solstråle av den klinkende klare lufta, og alt fortoner seg spennende. Jeg blir kreativ, og rydder, sorterer, vasker og shiner rundt barna og meg. Er mer til stede i nuet. Det å spise fiskesuppe med lille Even i dag ble rene mindfullopplevelsen, og vi fniste og lo sammen. Jeg lo oppriktig av at vi slurpet, ohmygod.

 

Jeg bruker å glede meg hele resten av året til denne tiden. Alt har en ny start, og for meg er det alltid høsten. De nye, billige serviettene på bordet blir ekstra vakre. Stemmen til Even blir ekstra søt. Jeg får lyst til å dra til Oslo snart, for å rusle i løv og puste inn favirittbyen min. Får lyst til å gå turer med gode venner, og bare være til stede sammen med dem. Får lyst til å lese gode bøker til barna mine, og bare gjøre akkurat nettopp det. Bake ei kake? Yeah why not? Får lyst til å pynte meg, sminke meg og kle meg fint. Det kribler i magen som om noe spennende er i ferd med å skje. Aaah høstlufta er ironisk nok helt suveren for ei som ikke er så glad i vinteren. Men i år skal jeg prøve. Forsøke å bli venner med vinter'n, for Jokke; snart kommer den.

 

Årsak nr to slår heller aldri feil. Jeg har etter alle årene med diagnose bipolar 1, blitt flink til å gjennomskue de som bare er ute etter å psyke meg ned og ta fra med både selvtillit og humør. Men jeg kan være altfor tålmodig med dem, og gi dem for mange sjanser. Med slike negative kritikere av noen energityver i livet mitt uten å sette klare grenser, blir lufta rundt meg seig, for å illustrere det sånn. Jeg blir treg og halvblind. Noe skjer jo med psyken når du hele tiden får høre at det du gjør er feil. At du bør gjøre det annerledes. Pirking. Hakking. Kall det hva du vil, det ekke bra. 

 

Så. En dag. Får jeg nok. Jeg tar mot til meg og begynner å luke ugress. Ugress svarer med å snegle meg til med søl. Så blir jeg sint, og luker bort alt av unødigheter i bedet mitt. 

Plutselig kan jeg puste fritt. Jeg er kvitt dem. Kanskje det er én energityv. Kanskje to. Jeg kutter ut dem for godt, og gråter en skvett over de reaksjonene slikt ugress kan få over å bli luket ut. På mange måter dør de for meg. Jeg skal jo ikke ha kontakt med dem lenger. Men sorgen varer kun i en time, siden de ikke er bra for meg anyway. For vipps kan jeg se alt så mye klarere. Ingen irriterer meg lenger, og jeg får selvtillit og energi til å gjøre alt jeg lenge skulle gjort. Både i huset og ellers i livet. Ingen holder meg nede med støtende kommentarer, og jeg er ikke bare fri, men fri fri fri! 

 

Flua i stua får leve. Den plager meg ikke i nærheten av så mye som ugresset plaget meg over tid. 

 

Ofte kan det være slik at man har barn som har blitt glad i dem man har kuttet kontakten med. Da er det viktig å la barna fortsette å holde kontakten. Slik har jeg alltid tenkt. At det fint går an å kutte kontakt og brenne broer, uten at barna behøver å merke det. Man kan kle på dem, ha dem klare og la vedkommende hente dem på trappa. Man er da voksne, og velger selvfølgelig å være høflige i en slik situasjon. Det tar et minutt, og betyr ikke at man skal ha mer kontakt enn det. Jeg ser det kan se ut som om jeg skriver om barnefar nå; men det gjør jeg ikke altså. Den flinke snille pappan til barna mine kommer ofte inn på en kopp kaffe i hentesituasjoner, og det hender vi snakkes på telefon omkring barna. Han er en av de sterkeste plantene i mitt blomsterbed. Han er tross alt far til mine barn.

 

Jeg er så innmari glad jeg har tatt de valgene jeg har tatt i det siste, for nå går jeg en latterkrampe av en høst i møte. Når jeg tenker meg om har jeg hatt mindre slike latterkramper i det siste. Noen har gjort stor innsats for å bringe meg ned. Du vet, slike du ikke bør takke ja til hvis de tilbyr deg tjenester eller lån. Det var nemlig ikke hverken tjenester eller lån, men slikt som vil bli brukt imot deg for alt det er verdt hvis du skulle finne på å sette ned foten. Noen trodde de hadde kjøpt deg, hva? Pay back, og kvitt deg med ugresset. Let them talk. You can allways just WALK 😉

 

Even kommer inn for kvelden. Jeg spiller musikk i stua, og har tent telys her og der. Han gråter litt, for han falt på asfalten utenfor. Akkurat i det Åge's Lys og varme fyller stua, tar jeg Even opp og danser rundt med gutten i armene. På ei hylle under et maleri min far malte en gang i tiden, står et bilde av pappa. Jeg vugger Even i armene og peker på bildet:"Se der er morfar. Der hadde han fått fisk. Morfar er glad i deg." Vi fikk spilt Lys og varme i begravelsen, så med ett fikk jeg et moment. De må være her med oss, både pappa, farmor, farfar og alle de andre. Håper de ser hvor godt vi har der her nå. Even begynte å le av dansingen vår på stuegulvet. En barnelatter jeg setter så umåtelig stor pris på 💛

 

Enn du, kjære bloggleser? Hvordan har du det nå? Hva har DU å være takknemlig for?

 

Slik terger du mora di

 

Tøffe seg for nabogutten? Være litt ekstra morsom? Cool i samme slengen? Plasser nabogutten i senga til storebror og sett i gang og mal. På: Tattaaa: veggen til storebror! Yeah!

 

Og når mamma kommer ned og er sur som ei potte; make her laugh like lol! Når hun sier du må vaske veggen; RUN Even, RUN nabogutt..

 

...til loftet for å hoppe i MAMMASENGA!

 

Party på toppen, og litt om min nye kjæreste 😉💋💗

 

Her på Lykketoppen har det vært party i dag, og musikken vi dansa til var Shakira. Isen var saftis, og gjestene var awesome, as you can see. 

 

Nå er det stille i stua, for Even og Anthony, dvs Titten og Lillefar, har ruslet over til mamman til Anthony, og kjenner jeg henne rett så storkoser de seg der. Det kommer til å ry ut et par innlegg til her i kveld, for både jeg og min nye kjæreste har mer på hjertet. Hvem han er? Kjæresten min? Det er han Samsung galaxy 8 (god daaamned I love him!!! For en dude I say!) Sponset? Nope. Men det er den aller beste telefonen jeg hittil har vært kjøpt meg. Jeg bruker telefonen til MYE som blogger, for å si det sånn, og makan til bilderedigering har jeg aldri vært borti. Jeg som endelig kan skrive tekstene rett på bildene igjen; jubler!

 

Jeg savnet dere i går da jeg tok en ørliten bloggpause, derfor bobler det litt over i kveld. Hvorfor jeg tok pause? Rett og slett fordi jeg ikke hadde noe spez å skrive om. Og da skriver jeg ikke. Eller altså. Jeg skrev, men sparte det til senere redigering by me. Hvilket er på tide å gjøre nuh ;)

Vi bare maler kattungene, vi, mamma!

 

 

Det er ikke alltid ting går etter planen når det gjelder toåringer. Det vil si, hvis det noensinne går etter planen i det hele tatt liksom. Og da går det etter planen kun på liksom.

 

Min sønn Even på 2 år går i barnehagen sammen med nabogutten Anthony, som også er to år. De to er gutta's svar på Tuppen og Lillemor. Titten og Lillefar. 

 

Foreldrene til nabogutten, og jeg, veksler på å være ute med barna slik det falle seg naturlig. I går vasket pappan til Anthony bilen sin, og jeg fikk et sykt anfall av ryddevaskeshinekjøkken og vaskestuegulv. 

Midt i anfallet gikk jeg en en tur ut for å puste litt. Ingen barn å se. It went like: "Kor e ungan?"  -"Gikk itj dem inn da?"  -"Hæ? Neeeh trur da itj det.." 

Jeg hadde hverken sett eller hørt toåringene, og ingen svarte da jeg gikk inn og ropte. Så jeg ropte igjen:"Even og Anthony..?" 

Nede fra kjelleren hørte jeg et vagt "Jaaa.."

Så jeg spurte: "Ka dåkk gjør da?"

Da fikk jeg til svar: " Vi bærre male kattan!"

 

Nei. Du vet aldri hva som venter deg når du har en toåring i hus. Jeg gikk ned i kjelleren, der vi har tre rom; badet, rommet til min eldste sønn Mathias på 8 år, og gjesterommet der kattungene bor for tiden i "fred og ro". Jeg var, som vi sier på Stjørdalsk: "shitnærvøs".

 

Jeg stakk hodet innom gjesterommet, hvilket var tomt. Empty. Rensket for pusunger. Så var der bare å titte inn i rommet til Mathias, der det så ut som en krigssone. Kattungene var plassert i nedre køyeseng, og de skulle tydeligvis males røde med akrylmaling. Titten og Lillefar syntes nok det var dårlig med farger på pusene. Kun to stk i kattekullet er røde, og da måtte visst de tre siste sorte og hvite "repareres". Dette kan jeg kun gjette meg til. Hvor er resten av rakkarungene; hvor har de gjemt seg? Min lille Even er iallefall han lille runde strenge med hendene i midjen. En sånn toåring som kaster søpla si på gulvet, ser på mamman sin, og sier: "Du plukk opp!"

 

Gutta hadde heldigvis ikke kommet langt med malingen sin. Kun den ene kattungen hadde fått en tykk rød stripe på ryggen sin. De andre hadde bare noen flekker.  Men redningsaksjonen ble ikke enkelt. Rakkarungene var slettes ikke enige i at de små pelsdottene skulle forbli fargeløse og kjedelige. Hva med litt turkis da mamma? Kom igjen da! 

 

Det er jo ikke lett å ta hu mor seriøst når a ler høyt mens hun prøver å være litt småstreng, heller. 

 

Nå er det bare å vente på neste rampestrek. Jeg innser at "rampe"streker ikke nødvendigvis er ment slemt. Lang i fra. De små gogutta har som regel tenkt det kjempesnilt, de ;) Etter kveldsmat på trappa der de har fått tid til å pønske ut de gøyeste idéene, kan vi voksne vente oss det aller meste.

 

 

 

Slik rydder jeg i vennelista mi

 

 

 

Det er sent på kvelden, og jeg kjenner et hint av høstduft sive inn gjennom den delen av loftsvinduet som er åpen en liten sprekk. Det er så typisk at jeg livner skikkelig til på høsten. Det er ikke fargene jeg elsker, men den deilige smakduften av luften. 

Jeg hater å skrive meldinger. Men jeg elsker å skrive inne på forbipolene. Derfor blir det litt ekstra skrivings i kveld også. Even ligger her i mammasenga nå også. Jeg vet jeg burde vært strengere på at han skal sove i sin seng, men han er så søt når han sovner der i armkroken min mens vi leser og lytter til regnet ute. Lille toåringen min som har blitt så stor.

 

Jeg har akkurat ruslet opp og hentet meg nattmat. Hjemmelaget knekkebrød med smør og hvitost på, og litt sukkerfri sjokolade attåt. Det er så deilig å ligge i senga og spise mat og drikke funlightsaft, mens jeg hører koselige lyder utefra. Biler som kjører forbi og folk som prater. Under oss på skrå ligger Stjørdal by. Jeg vil ikke akkurat si at den pulserer, men en by er det.

 

Jeg ligger her og tenker på hvor godt det er å "rydde i vennelista mi". Jeg mener ikke på facebook, men i det virkelige livet. Jeg har alltid vært opptatt av å ha det ryddig i nettverket, og hver gang jeg avslører falskhet og kvitter meg med en liten judas, føler jeg meg plutselig så fri. Jeg letter litt, fordi det er så godt å endelig slippe å forholde seg til dramaet enkelte liker å skape. Selv får jeg vondt i magen av sånnt, ja jeg er vel ei pingle sådan. Liker fred, ro og orden. Jeg slutter å være glad i folk hvis de behandler meg dårlig. Som en blomst som visner. Derfor er det ikke vanskelig for meg å kutte slike bånd, og det er fantastisk befriende etterpå.

 

Snart er det barnehagestart for Even sin del. Den 15.august skal han møte opp på den gamle avdelingen, og i løpet av dagen skal han overføres til storbarn. Herregud så teit det er at øynene mine er fulle av tårer nå, og for ei røre; men lillegutten min er i ferd med å bli til en stor treåring jo. Det flyter over og en tåre triller nedover kinnet mitt, (og det skal jo være bra, bare les her: http://m.forbipolene.blogg.no/1501438048_lar_du_trene_trille_eller_holder_du_igjen_10_gode_grunner_til__la_grten_f_strmme.html )  ... min engang så glade smileybaby har blitt til en happytøff guttunge som elsker å dele ut kos og klem, og jeg kan bare prøve å henge med i utviklingen.

 

Jeg tørker kinnene mine og tenker på morgendagen heller. Da skal denne coole toåringen min og jeg på shopping, rett og slett. Han trenger nye støvler og jeg behøver egg, mens kattemor i huset skal få et nytt stort utvalg med bløtfor. Even digger å rusle rundt i butikker sammen med meg, og (bank i bordet:) hittil har han vært kjempeflink til å si: "Fin ja mamma? Shøpe senere. Legge n der jeg!"

 

Så mye info på en gang fra samme dag. Det har dere fått før. Jeg bruker ikke å skrive så mye detaljer om dagene våre. Tenkte jeg skulle dele litt nå. Anyway; vi har det supert her på Lykketoppen, med alle våre snille venner og slektninger. Vi er skikkelig heldige. God natt 😉

Barnevernet så noe i meg som jeg ikke visste om selv

 

Jeg så det ikke selv. Jeg så bare en diagnose og en altfor original stil. Jeg så en voksende mage og en medisindosett. Jeg så en sønn på fem år som jeg ikke hadde vært frisk nok til å ta vare på 5 år tidligere. Han bodde hos sin pappa, og jeg ville ikke rive opp ham, for han hadde og har det godt der. Nå ventet jeg et nytt barn med samme mann. 

 

Det begynte med nerver som ikke akkurat var laget av stål, på et kontor i kommunen der jeg bor. Jeg ville varsle fra til barnevernet om at jeg ønsket å ha dem med gjennom svangerskapet og inn i mammarollen, i ei ansvarsgruppe rundt meg og babyen som vokste inni meg. Jeg hadde tross alt vært alvorlig syk av bipolar fem år tidligere.

 

Jeg hadde null selvtillit som mor. Jeg så henne ikke, mamman i meg selv. Alt jeg visste var at jeg elsket både femåringen min og den voksende magen min. Enormt. Jeg elsket dem vanvittig høyt. Og jeg ante ikke om medisiner og oppfølging ville holde meg frisk nok til å få lov til å ha med meg babyen min hjem fra barsel denne gangen heller. Jeg kunne bare gjøre mitt beste opp mot en alvorlig sinnslidelse. Bipolar 1 er ikke til å kødde med, hadde jeg lært.

 

Barnevernet kom hjem til meg da jeg var høygravid. Alt av utstyr var klart for babyen min. Jeg spurte om det var noe jeg kunne gjøre annerledes. De sa jeg ikke kunne ha stellebordet i gangen, og ikke burde ha uro over sengen. Det var varmest på badet for stell, og da baby skulle sove skulle den ikke forstyrres med en uro. Jeg var sulten på å lære, så jeg tok bort uroen og kjøpte et stellebord til å feste på badekaret. 

 

Jeg bodde i en kommunal leilighet. Jeg var uføretrygdet. Ingen bil. Ingen jobb. Ingen høy status. Barnevernet så forbi dette, og i papirene fra barseltiden min og besøkene fra barnevernet, står det skrevet om hvordan jeg så ut til å si "Jeg er så glad i deg" til babyen min, uten å tenke meg om. De så hvordan jeg hadde blikk-kontakt med barnet mitt, og hvordan jeg spratt opp av glede når han våknet fra duppene sine. 

 

To damer fulgte babyen min og meg gjennom en spennende tid; en saksbehandler og en miljøterapeut. Begge respekterte meg, og selv om jeg ikke så stort til saksbehandleren, visste jeg at hun var der om jeg lurte på noe. Med sitt sterke vesen og sitt lange mørke hår, kom miljøterapeuten inn i vårt hjem. Jeg spurte henne om det meste, og vi pratet fra a til å. Hun snakket nordlandsdialekt, og var energisk og glad av seg. Jeg kunne merke at hun brydde seg virkelig om babyen min. Kommentarene lot ikke vente på seg etterhvert som min yngste sønn vokste til. "Har du laga hjemmelaga babymat? Herregud kor flink du e!" Hun hadde bestemt seg for å gi meg de tilbakemeldingene jeg trengte for at min selvtillit som mor skulle vokse. 

 

En dag hadde jeg glemt at hun skulle komme. Da hadde jeg besøk av en venninne og hennes barn. Det fløt med leker på stua og kjøkkenet var fullt. Miljøterapeuten så seg rundt, smilte, og sa: "Ja SÅNN ska det sjå ut når man har barn!" 

 

Den eneste grunnen til at dette er vanskelig å skrive om, som alltid når jeg skriver om denne perioden, er at jeg savner henne. For et menneske. Tenk å komme inn i hjemmet til en bipolar uføretrygdet alenemamma som hverken har utdanning, status eller bil, og se meg på denne måten? Å bestemme seg for ikke bare å gi meg en sjanse, men for å bygge opp selvtilliten min som mamma. 

 

Livet gikk videre. De trakk seg ut og henla saken jeg selv hadde bedt om. Jeg glemmer aldri den dagen. Jeg hadde rett og slett tårer i øynene, for det var så stort, alt de hadde gjord for barna mine og meg. Jeg var så redd i utgangspunktet, for jeg blir så innmari glad i mine barn, og jeg fryktet en ny og vanskelig avskjed med mitt kjære elskede barn på nok en barselavdeling. Ja, jeg var så redd, og nå da de vinket farvel følte jeg meg så trygg i morsrollen. Jeg kunne takke en solid ansvarsgruppe med sterke damer fra forskjellige instanser. De hadde vernet barna mine. Gitt oss en gave for livet: en mamma med selvtillit. 

 

Nå ba jeg om mer oppfølging. Noen å prate med da barneverner trakk seg ut. Og det fikk jeg; Jeg går fortsatt i samtaler med den freshe dama fra familieteamet. En kommune som fungerer? Ja på dette området har jeg ikke opplevd noe annet. I tillegg prater jeg jevnlig med en dyktig dame fra oppfølgingstjenesten. Jeg aner ikke hva jeg skulle gjort uten henne da hormonene herjet for tre år siden. Hun gjentok: "Du e tøff, Helene, du greie herre her!"

 

I vår skrev jeg innlegget http://m.forbipolene.blogg.no/1486981676_barnevern_handler_om__verne_barn_ikke_om__verne_foreldre.html  

Dette ble lest av flere, og kommentarene haglet. Hvordan kunne jeg "forsvare barnevernet?" mente mange, som om jeg skrev om hele landets barnevernsansatte. Å skryte av et par lærere i en skolegård betyr vel ikke at man skryter av hele lærerstaben. Likevel fikk jeg pepper. 

 

Jeg fikk spørsmål fra TV2 om å bli flydd ned til Oslo og bli intervjuet om innlegget på God morgen Norge. Jeg hadde minsten alene akkurat da, så jeg svarte høflig nei. Så sa jeg ja til å heller bli intervjuet noen dager senere. Da fikk jeg svare for meg, og kommentarene tok slutt. 

 

Litt senere møtte jeg en lokal kjenning på en matvarebutikk i byen der jeg bor. Hun sa: "Nåh, Helene, du var ikke litt vel snill med barnevernet nå da? Jeg synes nå du var for snill med dem jeg!" 

 

Så det synes du? Det har gått en stund, men du skal få svaret ditt her og nå. For jeg ble litt satt ut. Jeg visste ikke at du hadde gjort innbrudd i topplokket mitt og levd mitt liv slik at du har peiling nok på mine erfaringer til å uttale deg om dette.

I mitt tilfelle er det barnevernet som har vært snille. De har gjort jobben sin til punkt og prikke, og i tillegg tatt vare på meg som mor og mine utfordringer med selvtillit og diagnose bipolar 1. Hvorfor stå i en dagligvarebutikk og bable i vei som om du aner det spøtt om timene i hverdagen min over tre år tilbake i tid, du som jeg nesten aldri har pratet med? Og jeg har aldri forsvart hele barnevernet.

 

Kanskje har du en annen erfaring med denne etaten i denne byen. For det første har jeg denne positive erfaringen med til sammen 4 ansatte der; ikke alle som jobber der. De kjenner jeg ikke. For det andre er jeg klar over at det begås store feil, men det er en helt annen sak og et helt annet innlegg. Det må være lov å fortelle om det som faktisk funka også, ikke sant.

 

Så gikk livet enda mer videre, og det hele føles som en nyttig mammaskole.

Nå har jeg bedt om pmto-kurs, og så har jeg faktisk fått innvilget det også, selv om jeg ikke fyller kravene. Denne kommunen har hele veien slått ring om barna mine og meg, og desverre; jeg kan ikke innstille dine krav om å klage. For jeg har ikke noe å klage på i vårt tilfelle.

 

Jeg ser bort på en nybadet gogutt som snart er 3 år. Han smiler til meg, og er klar for kveldsmat. Snart skal han sove, og da må vi lese bok. Eller; han skal lese bok. Jeg får ikke lese særlig mye, for han skravler og forteller om bildene. Jeg elsker barna mine så jeg nesten gråter av glede bare jeg ser på dem 😁 Tenk hvor annerledes livet vårt kunne vært, hvis ikke de sterke damene ansvarsgruppa tråkket stiene sammen med oss den høsten for tre år siden.  

 

I denne kommunen er det noen ansatte som virkelig gjør jobben sin. Og dette innlegget handler ikke om de som ikke gjør jobben sin, men om de som gjør den med stil. Slik at vi her på Lykketoppen opplever et eventyr uten like sammen. Hver eneste dag. Vår hverdag er alt jeg noensinne ønsket meg for barna og meg. Jeg er en evig takknemlig mor ❤

 

 

 

 

Fingrene av maten min, og pass din egen kropp!

 

Har du blitt en slik "uhøflig matpirker"? En "nei takk, jeg spiser ikke pasta, bare innimellom, og det var f eks for tre dager siden. Men ellers takk. Host. Kremt. Fortalte jeg deg ikke det i går?"

 

Da vet du at enkelte kan gi uttrykk for at det nærmest er kriminelt av deg å spise sunt. Å passe linjene er noe vi burde holde oss for god til, og generelt blir det sett på som latterlig å drive og passe kostholdet. "Herregud spis deg en appelsin da!" Nope. Du prøver å svare: "Ta deg både en bolle og en appelsin, du, og gjør det gjerne hver dag. Sees om en måned og så kan vi se om det er så sunt i lengden. Du kan noen dager bytte ut den bollen med pasta. Eller brød. Eller loff. Og du kan bytte ut appelsinen med godteri. Eller banan. Eller et glass juice. Eller ris. I don't care. Det er din kropp. Gjør hva du vil med den." Men det hjelper ikke. De vil ikke gi seg med den pent innpakkede mobbingen av kostholdet ditt.

 

Problemet er at din kropp tydeligvis ikke er bare din greie.

Min kropp er visst heller ikke bare min greie. Jeg forklarer folk hvilket kosthold jeg lever på, etter en kommentar om at jeg har krympet. Likevel ser det ut til at enkelte blir fornærmet når jeg takker nei til maten de tilbyr meg. Selv om de visste før de bød meg på den at jeg ikke spiser slik mat. Hvorfor lage mat proppfull av carbs til en man vet er en lowcarb, og så bli sur over et "nei takk"?

Er det virkelig egentlig jeg som er den uhøflige? Hvorfor vil de på død og liv putte i meg sukker og gluten? Og hvorfor er jeg som passer på helsa mi den som følges med argusøyne? Og jeg er ikke utakknemlig. Jeg har både med meg egen type mat, og har forlengst fortalt at jeg spiser det kostholdet jeg spiser. Dessuten tar jeg en planlagt sprekk i blant, og eter det jeg får servert. Men jeg kan ikke drive og sprekke hver eneste gang bare for å være høflig.

 

-"Nei no må du slutt med derre lavkarbotullet!" Fikk jeg høre i sommer. "Tullet"? Som om det alvorlige i det at jeg tar vare på helsa mi er noe bambus? Jeg gikk inn i en livsstil for 8 mnd siden. Det var ingen diett. Ingen kur. Men en livsstil. Kall det gjerne lavkarbo. Whatever. Dette kostholdet er bra for meg, og det i kombi med avholdenhet fra alkohol gjør at hele kroppen min er i balanse. Jeg er frisk. Helt frisk. Og jeg lever med en sykdom som skulle ført til at noen av mine organer ikke skulle vært helt i orden, for å si det sånn. Men slik jeg spiser og trener, er jeg helt frisk.

 

Vi blir ledd av. Fjåset bort. Fnyst av. Det blir framstilt som at det er noe tull å spise sunt, og vi blir ikke tatt seriøst. Som om vi er pripne, vi som ønsker akkurat passe kontroll over hva vi putter i oss. Man skal liksom være tøff og cool hvis man gir blaffen, og "slår seg løs" mens man momser i seg blodsukkerstigende kaker og annen neimat. Berger med karber og fjell med alt man vet ikke er bra. Det er godkjent.

 

Det er samtidig ikke godkjent å bli overvektig. Nei. Man skal både stappe i seg alt man vil, og samtidig holde seg akkurat passe slank og sunn.  

Hvis man derimot har tatt beslutningen om å leve sunt, blir det ofte sett på som prippent. 

 

Heldigvis gir jeg blaffen i hva andre mener om hva jeg dytter i meg og ikke putter i meg. Det er jeg som skal leve dette livet mitt uten diabetes, ikke dem. Det er jeg som vil danse lett, jogge fortere og enklere bevege meg rundt med en friskere og lettere kropp. De har sin egen kropp å drive vedlikehold på. Den legger ikke jeg meg borti, bokstavelig talt. 

 

Jeg mangler ingen vitaminer. Grønnsaker, kjøtt, frø, fløte, mandelmel, sesam-mel, tagatesse, rømme, hjemmelagde knekkebrød, leverpostei, ost, kjøtt, fisk, egg, sukkerfri sjokolade og lavkarboboller er blant matvarene jeg spiser. Innimellom unner jeg meg gulrøtter, epler, appelsin, banan, vannmelon, jordbær og blåbær. Dette er godteriet mitt, og nok til at jeg får i meg alt av vitaminer som jeg behøver. Men jeg spiser ikke godteri med sukker i eller potetgull. Fruktose holder i massevis. Og stekt grønnkål funker fint som potetgull.

 

Tenk tilbake noen hundre år. Stamfar sulten hadde ikke en appelsin for hånden. Var det mørke vinteren hadde han nok svært lite søtt å knaske på. Det var "faste" til middag, gitt. Var det kvelden så sov han. Han satt ikke foran en skjerm og dyttet i seg søtsaker. Nei, han sov. 

 

Steinalderen. Jakt. Vente på tilberedning av mat. Sanke næring. Bruke kroppen. Vente på mat. Rene næringskilder. Vokste ingen appelsintrær i nærheten, nei så ble det ikke noe appelsin attåt lunsjen heller. 

 

Vi som spiser minst mulig stivelse, sukker, gluten og generelt karber, spiser mer naturlig enn de som snavler potetgull og fargerike godterier og kaker. Det sier seg selv. Og vi kan bake egne kaker som hverken inneholder sukker, stivelse eller gluten. Sunne kaker. Er ikke det bra nok? Eller må du absolutt klamre deg fast til din tøffe, herdede gamle overbevisning om at man ekke cool nok før man tør å spise som en svær mann som jobber i åkeren dagen lang? 

 

Du jobber ikke med kroppsarbeid dagen lang, gjør du? Du gjennomskuer at denne desperate holdningen omkring mel og sukker gjelder i syforeningen din fordi alle er redde for å sitte igjen alene på det synkende sukkerskipet, ikke sant?

 

Dette evige maset om matinntak. Kan vi ikke alle bare la hverandre være i fred? Vi respekter hverandre's private hjem, biler, jobber og lønnskontoer, ikke sant? Hva med å respektere privat vedlikehold av hjem nr 1, kroppen, i enda høyere grad? Jeg VET hva som er best for min kropp. LEGEN min vet hva som er best for min kropp. Du vet kun hva som duger for din kropp. And it sure aint potetgull, sukkerdrikke og proppfulle kaker, hva? Sånn egentlig. For real.

 

Imens koser jeg meg med deilige boller og kaker fra bloggen til meglerfru1, hjemmelaget fløteis av egg, fløte og tagatesse, glutenfri pizza og masse god mat med fløte i kaffen til. Real food mmmh!

Ung kvinne angrepet av bjørn; skulle på blåbærtur

 

 

Å være den eneste som ikke kom seg inn i hytta i tide, holdt på å bli skjebnessvangert for en ung alenemor sent onsdag kveld forrige uke. En ungbjørn angrep henne og rev opp huden på armene hennes til blods, men hun greide å komme seg unna, og bort til sine venner i hytta de lånte. De skulle bare på blåbærtur. 

 

Eller rettere sagt; jeg skulle bare sove litt etter å tenkt litt for mye på bjørnen som for tiden etterlater seg sauekadaver etter saueåtsel oppi Meråker, og så drømte jeg at jeg ble angrepet av en bjørn, selvfølgelig. Jeg er ei pingle når det kommer til visse dyr i skauen, og denne drømmen er ikke den første jeg har hatt om bjørner. Det var nesten så jeg kunne kjenne smerten i armene i drømmen.

 

Da Even og jeg skulle på blåbærtur sammen med søstra mi (hun foxy på bilder under) og lille Maria Louise tantekid, i dag, skal jeg ikke legge skjul på at jeg så meg litt ekstra rund der jeg stod med ræva til himmels og plukket blåbær i skauen. Elg, bjørn, ulv, whatever: stay away from this crazy lady!

 

 

Men det gikk bra denne gangen også. Sinte snuter hadde forlengst kjent stanken av mennesker, og ingen snøftende overraskelser ventet meg noen av gangene jeg reiste meg opp fra blåbærlyngen. Jo en. En frosk! Hils på Froggit:

 

 

Men frosker går greit altså. Det er verre med sånne tanter Siljer: 

 

Neida. Sånne Siljer funker også helt supert. Even er skikkelig glad i tanta si, og vi er alle i det rette slektselementet når vi er ute i skauen.

Takk for en digg tur. Som Even bruker å si: "Vennane mine". Får håpe jeg slipper bjørnedrøm i natt; det er så scary dreamy, det!

 

Pizza: Glutenfri, sukkerfri og sunn som fy

 

En sunn pizza du kan spise med god samvittighet, uten gluten, sukkerfri, og absolutt innafor for deg med diabetes, og du med glutenallergi.

Selv prøver jeg å unngå diabetes etter at jeg hadde svangerskapsdiabetes for 3 år siden. Jeg er altså lettere utsatt, og jeg fungerer dessuten best med minimalt 

Jeg lever med et strengt kosthold, også for å unngå for høy blodsukkerstigninger i forhold til bipolar og medisiner. 

Denne pizzaen har jeg blitt helt forelska i. Den er enkel og rene lavkarbodronninga på middagsbordet:

 

 

Pizzabunn ingredienser:

200 g revet mozzarella  

3 ts philadelphiaost

1 ts salt

1 egg

2 dl mandelmel

 

Fyll ingredienser:

Hakkede tomater på boks / ketchup uten tilsatt sukker

Pepperonipølser

Sort oliven

Rød paprika

Provencekrydder

Ost

 

 

Ha mozzarella og philadelphia i en kjele og rør mens ostene smelter sammen til flytende form. Rør egg og salt raskt inn i ostemassen, før du tilsetter mandelmel like kjapt. Fordel utover bakepapir på stekebrett.

Stryk over et lag med tomatketchup eller hakkede tomater på boks, fordel pepperoni, opphakket paprika og oliven, før du strør over ost og krydder.

 

Ajoli og bernaise på bildet over er lavt innen karbo, og jeg har kjøpt dem i Sverige. Ikke sponset.

 

Stekes i 10 minutter (kanskje litt xtra) på 200°

 

INTEGRERING: nyttige tips fra sommerfuggel i vinterland

 

-"Jeg husker det snødde dagen etter jeg kom hit. Jeg ankom dette landet 2.mai 1997."

 Dianelys Johansen husker snøen som dalte ned på tunga si dagen etter hun kom til Norge fordi hun syntes det var kjempearti.

-"Det var så koselig. Jeg hadde aldri sett snø før, så jeg begynte å spise av de hvite flakene."   

Etter at hun hadde flyttet fra hjemlandet sitt Cuba til Norge og giftet seg, dro hun til Stavanger for å gå norsk kurs. Hun ville lære språket hvis hun skulle være her, så da hun kom tilbake gikk hun norsk kurs videre i Stjørdal.

-"Jeg hadde bare kontakt med nordmenn. Det var ikke mye latino her da. Jeg skaffet meg norske venner, og var med familien til mannen min."

-Hvordan opplevde du de Norske tradisjonene? 

-"Helt greit. Jeg tror dette spørs på hvor du kommer fra. Religion og tro. På Cuba har vi ingen religion. Det var kjempearti å feire jul første gangen i Norge. Det var gaver, glitter, god mat og mye rødt og lilla. Nisser å. På Cuba feirer vi jo bare nyttårsaften." 

-"Har du noen integrerings- tips til de som innvandrer til Norge nå?

-" De må prøve å tilpasse seg, og lære norsk først og fremst."

Dianelys mener at innvandrere i Norge fint kan integrere seg uten å glemme egen kultur.

Hun har erfart at det å lære norsk, være selvstendig og forstå kulturen i landet man bor i er er must for å kunne leve her.

   
-"Hvis man ikke kan språket, er det lett å tro det er rasisme hvis man misforstår. Det gir selvfølgelig grobunn for slike misforståelser å ikke ane hva alle rundt seg snakker om i sin helhet. Det aller viktigste er å lære seg norsk!" 

-Hva med det sosiale generelt?

-"Vel, det er opp til hver enkelt. Jeg er med venner, både latino og nordmenn. En miks funker fint." Forteller Dianelys.

Hun fortsetter selvsikkert: "Det som teller er språk som fungerer og å lære kulturen. Hvis vi reiser til Cuba vil jeg at du skal lære å snakke spansk, og ikke forlange kjøttkaker og musikk fra Norge når vi går ut. Der er det latinomusikk og Cubansk mat som gjelder, og det bør du være positivt innstilt til."

Dianelys har en beskjed til deg som kommer til Norge og vil bo her: "Du bor ikke hjemme i landet ditt. Du bor i et annet land. Mange greier ikke akseptere at det er sånn, men det bør man, selv om det virker som det er frivillig her. Likevel synes jeg at jeg må tilpasse meg. Hjemmet er arena for min kultur. Der spiller jeg min musikk, danser og prater spansk i telefonen med venner og familie fra Cuba."

 

Hva ville du tilført Norge fra din kultur?

Spontant sier den vakre NorskCubaneren: "Litt mer glede. Musikk. Dans. At folk tør å være mer seg selv uten å bry seg hva andre mener. Ikke bry seg om status. Folk sliter i det skjulte. Jeg skulle ønske Nordmenn kunne leve med det de har, i stedet for å bygge så mye og mer og mer."

Dianelys bruker fantasi, kreativitet og gjenbruk for å skape et stilig hjem for sine tre barn og seg selv. Hun er et arbeidsjern, og sjonglerer to jobber med husarbeid. Hun er rå på både husarbeid, jobben i en klesforretning, og jobben innen helse. Ivrig har hun integrert seg helt fra nittitallet og hit, til lokalsamfunnet ikke lenger ser på henne som "utlending". Hun er like mye Stjørdaling som Cubaner. 

 

Sånn skal det gjøres; ekte integrering på høyt nivå. Er du i samme situasjon, og har gode råd til andre innvandrere hva angår integrering i Norge? Ta gjerne kontakt på facebooksiden forbipolene. 

 

Del gjerne, og spre, så vi når våre nye landsmenn med nyttige tips innen det å tilpasse seg på best mulig måte i sitt nye hjem.

Sorry. Jeg beklager på det dypeste.

 

Noen ganger bør man si unnskyld. Og i dag må jeg nok det. Rett og slett. Fra dypet av mitt hjerte. Innerst fra sjelen. Sett fra samvittighetens synspunkt: sorrybeklagerunnskyld.

 

Jeg beklager at jeg ikke har noe å klage på. Sorry for at jeg er sånn en plagsomt glad Polyanna, som sitter her ute i det vindete gråværet i Trøndelag og gir totalt blanke blaffen i at sola ikke skinner. At jeg ikke sutrer over noe. Været i det minste.

 

Vi kjenner noen regndråper, og jeg tar med meg lille Even og nabogutten på samme alder, inn til oss. De går opp på Even sitt rom, og jeg setter meg i sofaen for å blogge videre, mens gutta skravler der oppe. "Dej. Hej." "Ajle sammen." "Høø hænj e denj?" "Den e min." "Bæss bæss pjomp!" Osv. You know. Det avanserte 2åringspråket.

 

På telefonskjermen foran meg (Ja jeg blogger fortsatt noe mobilt, selv om jeg har pc nå) er det knust edderkoppnett her og der. Dessuten kan jeg ikke bruke denne til alt jeg kunne før. Som å gi dere lesere tekstene mine pent skrevet på bildebakgrunn (Se kategorier i arkivet: tekster). Så nå har jeg ordnet så en samsung galaxy 8 er på vei til meg, og jeg gleder meg som en unge til å være kreativ og skrive tekster på bilder igjen. Jeg er ikke sponset med fem flate øre; men Telia fortjener virkelig ros for sin fleksible kundeservice.

Canal digital også, og jeg er fortsatt ikke sponset. Siden TVsignalene gikk ned for telling for en uke siden, fikk jeg 4 gratis leiefilmer fra GO, to måneder gratis abonnement, og bestilt gratis montør som kom til oss i dag og fant ut hva feilen var. Nå får vi tilsendt ny boks, og så blir det så bra så.

 

Jeg ønsker Marie Knutsen og hennes sjåfør god tur nordover til Finnmark. De to var innom i formiddag på en kjapp kopp kaffe, før de dro videre. Marie flytter til Alta, og Trøndelag kommer til å savne henne. Men vi kan jo følge henne på  http://m.marieknutsen.blogg.no/ , og dessuten er hun hjertelig velkommen til å benytte seg av Lykketoppen gjesterom anytime. Hils Lasse, Marie: I will miss you ❤💋💦

 

Sorry. Jeg har fortsatt ikke noe å klage på. Vi har det strålende her på toppen, og livet er digg. I mårest våknet jeg til en toåring som smilte mer enn sola noensinne kan, mens han lo og strøk meg på kinnet. "Mammaaaa!" Sa han med lys stemme. "Mamma miiiiin!"

 

Jeg tror sånne som meg kan være irriterende. Jeg finner noe positivt ved det aller meste, desverre. Too bad. Jeg er en plagsom gladtass, og det beklager jeg virkelig. Om jeg derimot bryr meg om hva du synes om det? No way 😂 Over og ut fra Lykketoppen 

 

 

Den store kjærligheten for meg


 

Han klamrer seg inntil kinnet mitt mens han holder fast armen min. Han har vært hos pappan sin i noen dager nå, så han har visst savnet meg like mye som jeg har savna ham. Jeg hvisker: "Æ e så gla i dæ Even!" 

Han svarer: "Esså gja i dæ mamma!"

Jeg hvisker videre: "Du og Mathias e grunnen te at æ smile så mye, og dåkk gjør mæ så glad!"

 

Han smiler i munnvikene sine, før han sovner. Jeg kjenner gledestårene presser på, og det sprenger i brystet: jeg er lykkelig. Man kan ikke bli gladere enn dette. Got the power, fordi jeg får være mamma. (Teksten fortsetter under rimet)

 

 

Drømmeland''s lille liten

 

Jeg hadde aldri peiling, lille vennen min,

på ekte kjærlighet så stor og fin.

Jeg hviska deg i øret før du sovna i sta',

hvorfor jeg er så glad.

Du og bror din

gjør dagen min så vakker og fin.

Hva var livet uten dere to,

uten to par føtter i små sko?

Hvordan klarte jeg å se lyst på livet

Uten lego i stua og latter i sivet?

 

Drømmeland's lille liten,

nå er du trøtt, nå er du sliten

Du ligger her i mammasenga,

og drømmer vel om blomsterenga.

Jeg, jeg har fått mine drømmer oppfylt

Alle som en, glinsende forgyldt.

For jeg får være mamman din;

kjenne kjærligheten i magen min...

Og jeg får være mor

til din storebror...

Det får jeg;

følge deres vei.

Hva mer kan man drømme om

enn morgendagen som kom,

med måne, sol og blå himmelglans?

Øyeblikket man ga livet en ekte sjans.

Å være mamma får meg til å gråte av glede.

 

Jeg lover å alltid være til stede.

Drevet av kraften i hjerteslagene

lover jeg bort alle dagene

til to små skjønne gutter jeg elsker høyt

mens jeg ber om at livet blir langt og drøyt.

Drømmelands lille liten

sov nå søtt, du var så sliten.

Når du våkner er jeg her fortsatt.

God natt, min skatt. God natt.

 

Mathias reiser på feire med pappan sin i morgen, og selv om jeg savner ham, vet jeg at han har det fantastisk bra. Han er i de beste hender. Tenk for en gave: gutta mine har en pappa som elsker dem like høyt som jeg gjør. En pappa som gjør alt for dem, han også. Det kunne vært annerledes. Men det er det ikke. Jeg er så heldig, at hver gang jeg sender ungene mine til pappan sin, vet jeg at de går fra en trygg arena til en annen trygg arena. Dere aner bare ikke alt hva faren til Even og Mathias faktisk gjør, av ren kjærlighet for begge gutta våre. 

 

Og nå ligger altså toåringen min her og er i ferd med å sove seg en natt nærmere treårsdagen sin. Det er fantastisk. Jeg har ikke ord. Alt gikk bra, og her er vi snart tre år etter. Jeg trodde ikke jeg noensinne skulle greie å bli en god nok mor, med alle kravene jeg stilte skyhøye til meg selv, men så funka det lell. For i denne kommunen jobber folk som er smarte nok til å få en alenemamma til å senke slike unødige krav til seg selv. 5 år før det igjen var der jo helt krise i det bipolare hodet her. Men tiden bare tripper etter å lege sår, og bygge spennende prosjekter oppå der igjen.

 

Jeg er en rimelig stolt mamma. Selvfølgelig er jeg stolt av barna mine så jeg sprekker. Men jeg er stolt av meg selv også, skikkelig stolt. Jeg stoler 100 % på meg selv som mor, og vet godt om alle kreftene jeg har lagt i dette med å fungere som frisk, bipolar mamma. Steike dundre ta, nå klapper jeg meg selv på skuldra mi. Ei skulder som ikke lenger bærer på murstein, men har senket seg og funnet roen. Jeg elsker elsker elsker å være mamma!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Lar du tårene trille, eller holder du igjen? 10 gode grunner til å la gråten få strømme


 

10 grunner til å la tårene trille:

 

1. Kroppen behøver å kvitte seg med avfallsstoffer som tårene dine inneholder. I tillegg består tårevæsken av sukker, sitronsyre, salt, vann, proteiner, fett og bakteriedrepende stoffer. Altså er det litt av en avansert blanding good stuff, så la den få komme fram i lyset i all sin blanke prakt. 

 

2. Den siste beskjeden før du gråter, kommer fra hypotalamus; er et område i hjernen som styrer flere ting vi mangler kontroll over, som fordøyelsen og hjerteslagene. Det er altså en funksjon ved deg på lik linje med noe så viktig som hjertet ditt og tarmene dine: gråt i vei, og få det ut i stor stil.

 

3. Noe annet du får ut ved hjelp av denne tårevæsken, er støv og skitt på øyet ditt.

 

3. Forskerne er uenige omkring hvorfor vi gråter. Tårer forteller omverden hvordan du har det, mener noen. At tårer er et signal om nød, slik at andre mennesker kan ile til for hjelpe. Vel, det kan ha vært slik før menneskeheten utviklet språk, men nå gjelder vel denne teorien hva angår bebisene.

4. Forsker William Frey fant i sin gråtende iver ut at det var kjemiske forskjeller mellom løktårer og triste tårer. Triste tårer inneholdt mer protein enn løktårer. Hans teori gikk ut på at disse proteinene er følelseshormoner som bygger seg opp i kroppen når du er trist. Frey mente vi kvitter oss med disse hormonene når vi gråter. Kanskje det er derfor det føles så godt en stund etter en tåreflom? 

 

5. En annen forskerteori går ut på at gråting får kroppen din til å slippe løs hormonet endorfiner. Disse hormonene kan gi lykkefølelse og fungerer smertestillende. Tårer letter altså sinnsstemningen, mener disse forskerne. 

 

6. Russerne brukte under 2.verdenskrig tårevæske til å helbrede sår. Det må vel bety at du kan samle opp tårene dine til praktisk gjenbruk?

 

7. Det ligger mye styrke i å tørre å gråte en skvett foran andre mennesker. Det kan likevel skape nærhet, så hvorfor ikke la muren falle og vise frem tårevæsken din? Kanskje kan det få de rundt deg til å slappe av og forstå deg bedre. Det er noe dere har til felles nemlig: evnen til å gråte proteiner, fett, sukker og sånnt. 

 

8. Å holde igjen tårer skal visst ikke være sunt har vi hørt, og jaggu kan det virke logisk: let loose, be a crybaby sometimes.

 

9. Du trenger ikke lenger egg for å lage din egen proteindrikke (...just f.. joking 😣)

 

10. Plaster? Wtf? We got tears!

 

Kilde: Forskning.no

Er du en av disse leserene?



Et lite snev av høstmørke har lagt seg over Trøndelag, og jeg skulle egentlig innom her for å fortelle litt om dagen i dag. At den ikke har vært kjip, selv om det kanskje kan virke slik på de siste oppdateringene. Jeg er vant til å deale med motgang fra jeg var svært ung, og skal ærlig talt innrømme at jeg opplever bittelitt fordommer og misopfatninger når jeg lever frisk med diagnose bipolar 1. Generelt er det ikke noe problem. Jeg har det bra. Jeg har vært ute på livet med gode venner i kveld, dansa litt på benkene på puben og i morgen kommer skjønne Christina meglerfru1 på besøk, før Even kommer hjem. Jeg har mye å glede meg til.

 

 

Jeg joinet nabo Dianelys ut på byen en tur i kveld, og tok meg en kaffe og noen vannglass med isbiter i sammen med some pøbbety lovely people. Denne byen har et spekter med herlige folk å møte der ute. Da jeg stod ved bardisken kom ei dame med langt vakkert hår bort til meg. Vi kjenner til hverandre fra før, og hun sa: "Faen Helene du e så porno du ass. Ikke sånn porno, men dæven kor bra du skriv! Æ læs men hvis æ trøkke liker så pipe det i telefonen min dagen lang!" 

Tenk at hun gadd å si dette. Og så godt det var for meg å høre det.

 

Da vi satt ute under Stjørdals nattehimmel og pøbbet oss på puben, skjedde det igjen, med en annen dame som jeg kjenner til fra før, rent sporadisk. Hun lente seg mot meg og sa: "Æ læs bloggen din. Du formulere dæ så bra."

 

Satt ut? Ja jeg blir flau og satt ut; men jeg har så godt av å høre det. For jeg kommer aldri til å ta slikt som en selvfølge. Sånne som meg kan aldri bli høy på pæra. Ikke epla engang. Ikke appelsinen heller. I hver krik og krok er jeg en outsider freak fra under nederste trinn. Og her trives jeg godt. 

 

Da jeg kom hjem tikket denne inn fra Stavanger: 

 



 

Mine lesere er gull. Jeg digger dere. Dere er som stjernene på himmelen som jeg ikke alltid ser; men som ordaket sier er der. 

 

Jeg lover dere å alltid vise respekt. Både ovenfor dere, barna mine og de omkring meg. Jeg vet at dere ikke vil vite hvem X og Y er. Jeg skjønner at dere forstår meg når jeg pakker ting inn. Dere vet at jeg aldri kommer til å bruke denne bloggen som en arena for slikt, men at jeg heller anonymiserer. Jeg tror dere ønsker barna mine så godt at dere respekterer at jeg bruker sjeldne bilder av dem; og da blurete eller tegnefilmaktige bilder, eller bilder hvor de snur seg bort. Vi unner barna mine dette med personvern, dere og jeg. 

 

Jeg ligger her på madrassen min og skriver. Det er alt jeg noensinne har villet gjøre; å skrive. Lakenet er turkis, og over meg er himmelen mørkeblå gjennom takvinduet. Snart kommer høstlufta med sine krystalltoner, og bringer med seg forelskavibber og klar renhet.

 

Jeg er klar. Er du? Er du klar for en spennende høst? Mine dager er alltid spennende, glade og full av power i hjertet. Fordi jeg skaper det. Enn du, kjære leser, hvilken virkelighet skaper du deg? En du angrer på som 90åring, når du sitter krokete i gyngestolen og tenker tilbake? Eller en du ser deg tilbake på og nikker fornøyd til, mens du tenner pipa og løftee cherryglasset på gammelheimen?

Hvordan er det, søstra til Camilla? Enn du Else? Sophie Elise, hva tenker du om det? Eller du Adina? Hva med Therese? Diva? Trond? Lena? Er dere klare for å lage funny days, og bestemme dere for å ha det COOLT i tiden som kommer? Hva heter alle dere andre mon tro? Og har jeg virkelig malt sannheten dithen at leseren fra Stavanger tror jeg er "kul"? Jeg er i virkeligheten en klumsete figur med for høy latter.

 

La oss søke lykken sammen, dypt inn i der innerste av alle rommene du drømte at et hus du bodde i, inneholdt. Overrasket fant du enda et rom. Og et til. Og enda et. Vi blir stadig kjent med nye sider av oss selv. Jeg ble kjent med en ny klæbb i meg selv i dag. En riktig teit en. Kjekk fyr. Farmasøyt. Spurte åssen det går. Jeg sa: "Jau. Tenker på da jeg så deg på apoteket her om dagen, da jeg skulle kjøpe p-piller til katta mi. (Holdt opp 5 fingre), for det er nok nå liksom haha!" Bare han vet om han hørte at jeg snakket om katta mi. Anyway. He's too young! Han amerikaneren som tok push ups med klapp, også. Kunne vært maman hans. Old mama yeah. 

 

 

Gonatt til alle verdens herligste lesere. Jeg trodde aldri jeg skulle skrive noe så dumt, men jeg er sabla glad i dere. We got something crazy 😉 Jeg som alltid har humret av andre bloggere som har skrevet sånn om leserene sine. 

Bipolar? Hvordan takle usunne relasjoner



 

Å leve med en alvorlig psykisk diagnose er en kunst. Særlig hvis man ønsker å holde seg helt frisk. Likevel er det desverre ikke alle i nettverket omkring en som greier å respektere utfordringene ved det å takle en diagnose. Har man bipolar, må man deale med en god del ekstra følelser. Man kan oppleve at enkelte relasjoner rett og slett ikke er sunne. Ja, en kan til og med erfare at man kan avsløre en viss misnøye fylt med fordommer fra enkelte kanter. Før oss hersker tross alt generasjoner med lobotomi og diverse andre behandlingsmetoder, samt en samstemt skam blant folket. Man skulle ikke vedkjenne seg å kjenne noen som var "riv ruskende gal". Man skulle skjule slik skam.

Selv har jeg opplevd at et fåtall mennesker har brukt diagnosen min mot meg. I 6 år har jeg vært komplett frisk og symptomfri, og min psykiater sier at jeg som alle andre mennesker har helt normale, små svingninger, men jeg er altså friskmeldt fra diagnosen. Likevel har jeg opplevd at dersom jeg har vært uenig med vedkommende, har jeg fått påstander slengt mot meg om at "nå hadde jeg en dårlig periode med min diagnose." 

 

Man kan bli forbanna og sjokkert på en gang. Så sint at det koker. For det er ikke greit at noen uten peiling leker psykiater, mens man selv vet så mye bedre.

 

Diagnose eller ei, de fleste mennesker møter innimellom et menneske så falskt, at hvis man gir det mennesket nye sjanser gang på gang, er det bare for å finne ut en stygg sannhet hver eneste gang bobla sprekker. Om den stua vedkommende hadde satt seg i bare for å baksnakke deg. Om den løgnen som ble servert til en person du kjenner godt, men som var så mye mer kalkulert og ondskapsfull enn kun en løgn. Om alle forsøkene på å bringe deg ned med negativitet og pent innpakkede kommentarer. 

 

Det er bare det, at vi med psykiatriske diagnoser kan bli så mye sintere. Så mye mer oppgitt. For er det noe som provoserer, så er det slik falskhet. Blir vi glade, blir vi så mye gladere. Men. Hvis vi blir triste, så blir vi desverre så innmari lei oss. Og enkelte vet å trekke i de rette snorene, og trykke på de riktige knappene. Vel. Gå tilbake til "så mye sintere." Bruk det. Bli sint, og bank i bordet! Det er ditt bord. DU bestemmer her!

 

Du kan komme til det punktet, der din respekt forlengst har falt til grunne. Følelser kan lenge ha vært frosne, for en person som tross alt elsker å framstille ting totalt feil bak ryggen din, for å sørge for at de andre kutter ut en.

 

Enkelte mennesker kan tenke at en med bipolar er et lett bytte. Et enkelt sort får, som kan brukes for å oppnå sympati over sin egen tilgrisete hvite ull. Selv om de selv har sølet til seg, er det lettere å skylde på en "diagnotisert sau".

 

Da er det på tide å avsløre spillet. Å være like åpen tilbake. På tide å gi faen. Nok er nok, og man kan jaggu komme til et punkt der man bare ler av alt som tidligere såret en, i det man velger å fortelle folk sannheten til fordel for alt tullet de har hørt. En diagnose kan nemlig bli til en styrke hvis man har kommet til remisjonspunktet. 

 

Er det ikke deilig å kutte kontakten med kontrollfreaks som bare er ute etter å ødelegge deg? Er det ikke deilig å slippe folk som kun vil kjøpe deg med tjenester, for så å sutre om det etterpå? Folk som vil ha makt over deg, bare for å misbruke den? 

 

Mennesker med forvridd syn på relasjoner bør du ikke takke ja til. De vil bare bruke mot deg etterpå, alt de maser om å tilby deg nå. Det er et sosialt spill som er stygt, at du har det tusen ganger bedre hvis du unngår å røre ved det.

 

Ta en titt inni deg selv og la deg selv få bli sint. Bestem deg for at å kødde med deg betyr istid. Vær altfor glad i livet ditt til å la noen skitne det til med møkkaløgnepreik og beskyldninger bak ræva di. Den ræva er hellig, og ingen bør være bak der, for det kan hende du setter deg på dem. For ikke å snakke om all den dritten de må finne seg i dersom de velger å være bak der med bakpreiket sitt. 

 

De som er verdige din energi bør evne å spre kjærlighet og tillit. Handler noen i din omgangskrets ut fra et sykelig kontrollbehov, hevngjerrighet og forakt? Pek på døren og lås den godt etter dem. Kun dyp beklagelse er godt nok for å åpne døren og møte dem i nøytralt terreng. Men slipp dem ikke inn igjen.

Begynner de med truende og rødvins-sprengte meldinger rundt midnatt? Gjør ditt beste for å huske hvilken type ull de er laget av, le av dem, og forklar: "Knekke MEG? Watch me, du har nok misforstått!" 

 

La han eller henne kose seg med sladder. Snart er det desverre ingen som kommer til å gidde å lytte mer på h*n. Det kan bli lonely. De kan komme til å burde ordne opp i alle de 8 konfliktene de har skapt rundt seg her og der. De kan komme til å burde si UNNSKYLD for aller første gang i sitt stive liv! 

 

Men før det: riv deg løs. Det er ikke ditt problem. De kan framstille deg akkurat som de vil. Der kommer en dag. Og videre skal du bære din diagnose med stolthet. Du har en spesiell kraft, og en egen evne til å gjennpmskue falskhet. Jeg kjenner mang som følger magefølelsen sin. Ei jeg kjenner ser det på øynene til folk. Og enkelte øyne låser hun døren for. Status og fasade fuck of; det er godheten i sjelen som teller, og slikt stråler ut av øynene.

 

 

 

Psykiatrisk brudd på taushetsplikten? Politiet tar saken

 




 

Du vil gi oss munnbind. True oss til taushet. Bryte taushetsplikt og overgå personvernet. Men hvem er du? Vel. Det er nå opp til politiet å finne ut.

 

Du etterlyste din upubliserte kommentar med en streng beskjed. Det er visstnok, ifølge dem selv, "umodent av meg å ikke poste" din svært så utfyllende kommentar. Og jeg kan jo ikke ha noe av at anonyme du, selveste dommeren i mitt liv,  mener at jeg er umoden. So here it is!

 

Du skjønner, vi skulle bare gjøre et par småting først. Som å anmelde deg til politiet. Ja for ikke å snakke om å sensurere de delene av din kommentar der du bryter taushetsplikten din og utleverer Marie på det groveste. 

 

(Ikke lest innlegget om Marie? Link: http://m.forbipolene.blogg.no/1500139214_trene_bak_psykiatriens_lste_drer.html  ...hele den sensurerte kommentaren er å finne mer lettleselig nederst i innlegget.)

 

Dette er selvfølgelig ikke bra for deg dersom det viser seg at du er ansatt i psykiatrien. Det kan i verste fall ende med fengsel for din del.

 

Den som har skrevet kommentaren, har befunnet seg i Trondheim og vært på nett med Helsenett, viser ip adressen. Altså: enten ansatt eller pasient.

 

Det er heller ikke greit dersom du er en pasient. Da må det også tas opp videre. For du har som du vet det man kaller "moralsk taushetsplikt", noe som er en viktig del av det å i det hele tatt få lov til å være innlagt sammen med andre pasienter der du er nå. Du skal slettes ikke ha som intensjon å utlevere medpasienter for hele Norge på dette viset. Du ønsker at jeg publiserer private opplysninger om din tidligere medpasient. Vi ønsker at dine behandlere skal få beskjed om dette som du bedriver behandlingstiden din med: å prøve å utlevere sensitive opplysninger om tidligere medpasienter, for hele landet, og deretter forsøke å true dem til stillhet. 

 

Eller er du en ansatt som ikke forstod hva ordet taushetsplikt betød da du skrev under på din nye lønnskilde?

 

Allerede har lekkasjen skjedd. Du skriver sensitive opplysninger om Marie i din kommentar som har nådd meg. Dette er ting hun aldri har fortalt meg, og som heller aldri ville vært avgjørende for min bestemmelse av å publisere historien. 

 

Jeg har selv vært pasient ved Levanger post 2 psykiatrisk avdeling, og vet godt hva Marie snakker om. Selvfølgelig jobber det, som jeg skrev i innlegget, også dyktige og greie personale der, men der er definitivt mange ansatte som absolutt ikke burde jobbe der. Jeg har tidligere skrevet om Eivind for de etterlatte. Rest in peace. Jeg kjente flere som valgte å reise sin vei for godt. Ja, vi er mange mange som har våre historier klare, og du skal ikke se bort ifra at du snart kan lese om oss andre steder enn i denne bloggen. Vi vet hva vi snakker om, på grunn av erfaring. Og i dette landet hersker noe som heter ytringsfrihet. Likevel tror du at du kan true oss til knebling ved å skrive i din kommentarsending nr 2, som er nesten lik kommentar nr 1, at du har varslet sykehuset Levanger om denne "bakbloggingen".  Som om det skal føre til hva? Bare fordi du har forvridde oppfatninger omkring ytringsfriheten! Det er skrevet mye i media om brudd på pasientvern innen psykiatri i det siste. Blant annet om bruk av tvangsmidler, som reimer for eksempel. Har du lirket ut av deg truende kommentarer om munnbind mot disse tidligere pasientene også?

 

Men hvorfor varslet du dem ikke for 2 år siden, da jeg skrev min egen historie her på denne bloggen? Research, hørt om det før dine kvasse uttalelser? Eller hva med da jeg skrev om Vilja? Eller altså; Eivind? 

Alle vi kjenner til sykepleieren du sikter til i kommentaren! Ingen av oss ville greid å sett på nyheter i den tilstanden vi var i da vi nærmest usynlige var så langt nede i sjelen at stedet var lukket avdeling. Aner du i det hele tatt hvor skremmende nyheter er for en som for eksempel er i dyp psykose? Marie hadde dessuten tilsyn av nettopp denne malplasserte sykepleieren som bestemte at de skulle se nyheter. Marie måtte faktisk oppholde seg i nærheten av henne, og kunne ikke hverken benytte seg av TV nr 2 eller slippe unna triste nyheter, hun som var langt nede fra før. 

 

Noen av oss tidligere pasienter lever. Andre ga opp. Hvordan kan alle vi, og de etterlatte etter våre venner, fortelle om akkurat de samme historiene, hvis denne avdelingen du så bedrevitende forherliger, er så sabla bra i sin helhet? 

 

Jeg skal fortelle deg en ting, og det er at den avdelingen ville vært bra dersom alle som jobbet der var like dyktige som han som vekker pasientene forsiktig, snakker rolig og forteller om interessen sin fuglene. Eller hvis de alle var like smarte som han unge psykiateren med alle fargerike kaffepatronene på kontoret sitt. Eller dersom de alle som en var like forståelsesfulle som hun unge lyse som jobbet der på nittitallet. Hun jobbet nemlig ut fra hjertet sitt. Vi kunne se det på øynene hennes.

 

Og du. Skulle det vise seg at du er en pasient, tror vi at vi vet hvem du er. Du burde ta et kurs om det å unngå dobbeltmoral, for på din facebookprofil skriver du selv svært så umodent om dine kvasse meninger mot psykiatrien i Norge.

 

Anyway, i komentaren din skriver du en hel masse fakta som vi tidligere psykiatriske pasienter vet fra før. Men vet du hva? Jeg har selv hatt blåmerkene Marie forteller om! Og da var jeg harmløs og høygravid. Jeg ble slept etter gulvet helt uten grunn, og det hele hendte inne på skjermet avdeling. Bare fordi jeg ikke turde være inne på det glovarme soverommet. Jeg skulle bare sette meg på en sofa, og jeg har aldri vært utagerende på noen måte som skulle tilsi at slik behandling var nødvendig. Jeg glemmer det aldri. Aner du i der hele tatt hvordan det ser ut der inne? Jeg vet det godt. Ned til minste detalj. 

 

Vi vet alle, som har vært på denne avdelingen, nøyaktig hvilke personale man bør tie og se ned ovenfor. Vi vet akkurat hvem som burde slutte asap, og finne seg en ny jobb, der deres egne problemer ikke går utover suicidale mennesker som er på vippepunktet og faretruende nær stupet.

 

Nåh! La oss håpe for din del at du er en pasient i Trondheim, der du har benyttet deg av helsenett ved en pc. La oss for din skyld håpe du ikke er en stupid, taushetsforaktende og snart pliktløs ansatt i psykiatrien. Uansett er du herved anmeldt til politiet for mye mer enn umoden atferd!

 

Du etterlyser at jeg sjekker fakta først. Vel, jeg har ikke gjort stort annet siden 1997 enn å sjekke fakta rundt dette temaet. De siste to årene har jeg også skrevet både mine egne historier, og andre sine opplelser med psykiatrien, på godt og på vondt! Versegod, kjære sinnakonmentator; les:

 

Hvil i fred Eivind: http://m.forbipolene.blogg.no/1445591587_23102015.html

 

Min egen historikk: http://m.forbipolene.blogg.no/min_historikk_life_of_a_bipolar.html

 

Hvil i fred Vilja: http://m.forbipolene.blogg.no/1439405480_12082015.html

 

Marie er selv skribent, og blogger relativt åpent, og ikke minst ærlig, i sin blogg  http://m.marieknutsen.blogg.no/

 

 

Den sensurerte kommentaren:







....og jeg kommer aldri til å godkjenne brudd på taushetsplikten inne på min blogg, så vet du det!

Megadryss: Bildene jeg aldri publiserte


 

Uka som gikk var tropisk her i Trøndelag.

Her på Lykketoppen badet vi både på stranda, hjemme på vår egen veranda, og hos nabodama. En hel dag brukte vi på de flotte nye lekeparkene i sentrum av Stjørdal, og bildene under er fra Kimenparken. Barna løp rundt meg i varmen og lekte seg, og jeg slo leir, der jeg leste et blad og koste meg med sukkerfri sjokolade og drikke. Idyll in the hometown😉 Og jeg knipset da noen bilder oppi det hele. For å korrigere overskriften and make it right, er det vel et par bilder under her som er publisert, men i helt nye settinger denne gang.

 



Tempen var oppe i 27 grader på det meste, og spør du meg var det et friskt pust her oppe i nord.

Jeg liker å dekorere på veranda og ved trappa når det er slikt deilig utevær:
 

 

...og tacoen spiste vi selvfølgelig på verandaen.



 

Jeg er en person som liker å leve i nuet, så det er ikke alltid jeg velger å fotodokumentere det jeg foretar meg. Vi er veldig sosiale, både barna og jeg, og ofte ønsker jeg ikke å forstyrre de fine øyeblikkene med å ta bilder, men her er et par bilder fra da jeg gjorde nettopp det denne uka:

 



 


 




 





 



❤Love❤Kids❤Love❤Life❤

Babyene våre vokser til



 

 

Vi har en spesiell stemning i huset nå som vi har 5 søte små bamsetasser å kose med.

Daglig har de besøk av barn som hilser på dem, og disse kattungene er usedvanlig rolige og kosete. Nede i kjelleren har de sitt eget rom, med egen vugge, og i disse dager er det på tide å lære dem å gå på do. Derfor står kattedoen klar, og jeg driver og vurderer å flytte hele gjengen opp på stua. Men, nope, de må nok være nede. De kan jo ramle ned trappa, stakkars små.

 

Å ha kattunger i hus er skikkelig koselig. Mye handler om dem, og vi voksne får se mye omsorg i både egne unger og nabobarna. Kattemamma Evine spiser både bløtfør og tørrfor hver dag, og siden hun har begynt med p-piller er hun også ute på sine vante jaktmarker innimellom ammingen. Mathias elsker å ha besøk av alle som vil inn og se på de små bamsene hans nedi vugga, men gruer seg til vi skal gi bort 4 av de 5 kattungene. 

 

Omkring oss er folk vi kjenner i tenkeboksen. Skal, skal ikke. De kommer innom for å se på dem, og noen melder sin ankomst senere: de er interessert i en aldri så liten katteadopsjon om noen uker.

 

Jeg trodde jeg måtte komme til å annonsere bort gopusene våre, men slik det ser ut nå, trenger jeg ikke å gi dem bort til fremmede. Våre populære små pelsdottekosebamser får vi nok følge livet ut, siden de skal bo hos venner og familie :) Takk og pris for det. Vi har nemlig blitt enormt glad i alle kattene. Akkurat nå er de på facecam med tantebarnet mitt Aron nede i kjelleren, og jeg hører søstra mi: "Maria, vær forsiktig med pusene." Mathias løper ned en tur for å hilse på dem, og så bestemmer de seg alle for å gå opp og la dem være i fred en stund. 

 

Lykken er et vakkert kull med pelsdotter nede i kjelleren 💚💙💜💛❤

 




 

Dette bildet er creepy! Ser du det som ikke skal være der?

 


 

Nei nå. Nå er det nesten før jeg blir overtroisk. Atte gåran. Dette bildet beviset alt for meg. Seriøst.

Gåtåbanen, nå ringer jeg både åndenes makt, spøkelsenes hersketeknikk og gjenferdenes velferdsforening. For ikke å snakke om ghost power in the air.

 

Neida. Jeg bare sitter her på bussen og kan for all del ikke kjede meg. Å ta bilder ut av vinduet gjør ikke livet så mye mer spennende, men det er da noe. Jeg ser ganske creepy ut der ute.
 

Jeg føler meg som en frammesnart?-unge. En Hvorlengeerdetigjen?-kid. Bortsett fra at jeg er 37 år og godt vet hvor lenge det er igjen. Stønn.

 

Tenke positivt nå muttra. Come on. Dette går så bra. Sitte stille leeenge er ingen kunst, hva? Får til dette vettu. Skrive litt nå så. Men jeg har mest lyst til å få bussen til å stemme i en rap låt. Som lille Even på 2 bruker å si: "Alle sammen vennene mine!" Vi kunne hatt det så gøy her i denne bussen hvis vi bare loosen up a little bit culture. Men tenk så flaut hvis ingen sang med. Shit. Nei. Jeg fortsetter med å ta bilder ut av vinduet heller. 

 

Good evening fra det bipolare hue inne i bussen mellom Storlien og Stjørdal, right now.

Å ha en bipolar mor er som å være barn av en kamelon


 

Impulsiv? Jeg? Nei. Jeg er hun der impulene, you know.

 

Hvordan er det for en 8åring å ha en mamma som er bipolar, egentlig? Noen ganger tar det av til høyre der man opprinnelig skulle rett fram, nemlig. Ja og så kan det svinge litt til  venstre igjen. 

 

I dag skulle vi ned til sentrum og handle inn mat og godis før helga, Mathias og jeg. Men så skjedde det noe underveis. Denne mamman skravla så reingæli (direkte oversatt: illegalt) med kelneren på restauranten vi og tante Silje hadde spist pizza på, at vi kræsjet med nabo Dianelys utenfor kjøpesenteret etterpå. 

Dianelys kunne fortelle at de skulle ta Harrybussen opp til Storlien for å handle der. Nei sier du det? Og så jeg som har både ost og fløte på lista mi. 

 

Det var ikke videre poppis for skolegutten min å skulle sitte i buss opp til Sverige, men etter å ha fristet ham med billigere helgegodteri og hjemmelaget is av rimelig svenskfløte, og det grønne mamma bestemmer- kortet, ble det harrytur.

 

Ja. Jeg lever et liv der jeg kan være som en god damned kamelon til tider. Alltid innstilt på nytt terreng, og klar for nye vidder. Nå får vi virkelig handlet inn til helga, nettopp på grunn av min sans for forandringer i planene. I vårt liv ellers har barna mine forutsigbare dager, der avtaler opprettholdes, og jeg glemmer aldri hva jeg har lovt dem. 

 

Sweeden, oh Sweeden; here we cheesy come :)

Hun ga meg en glad morgen i gave



 

To søstre kan finne hverandre best senere i livet. Silje og jeg hadde år uten så mye kontakt. Vi møttes, men vi kjente liksom ikke hverandre. Så begynte vi å ta opp tråden, og jeg kjente den tråden røsket langt tilbake i røtter jeg mintes fra en fjern fortid. Der var den farskete humoren hennes ja. Den kjente jeg igjen. Tenksomheten hennes som klokelig tenker på alle sider og vinkler; aha, there it is. Og vi har et bånd som bare er der. Det har vært der hele tiden, men nå setter jeg pris på det på en annen måte. 

 

I går kveld kom hun innom oss for å prate litt og låne badekaret. Jeg stortrives når hun ligger der nede i kjelleren og plasker, barna sover oppe, og jeg pusler med et eller annet i midten. Men før hun la seg der, ga hun meg en gave som for deg kan virke som en hverdagslig en, men som for meg er enorm. Huge. Det er den eneste energidrikken jeg virkelig digger. Hun vet at det er den eneste måten jeg skeier ut på, er koffein, og hun respekterer at jeg velger å være avholds. Jeg satte energidrikken på nattbordet, og gledet meg til å drikke den når sola hadde stått opp. 

 

Tenk å få en slik morgen i gave, når tanken teller, og du vet noen som er glad i deg unner deg en ny dag med opptur? Det er søstra mi det. Hun med samme humor som meg, og samme lunte som meg. Hun gjennomskuer ethvert skuespill og ethvert signal om falskhet; men eier du ingen av delene er hun god som gull å tilbringe tid med. 

 

Takk for en glitrende gave, søs, now the day can begin! :)

Du må holde kjeft, eller du må stikke.


 

Selv om du ikke kjenner meg så godt, har du alltid en kommentar klar til alt jeg foretar meg. "Skal du ikke skifte den buksa? Den er jo ikke noe fin" "Hei, du la den der, den skal vel ikke ligge der?" "Smørt inn barna med solkrem? Men da blir de jo ikke brune." Det er ikke vanlig å påpeke folk's feil, men som en kontrollpost på vakt er du over meg samme hva jeg gjør, og det å ha deg på besøk hjemme hos meg må jeg begrense. For du snakker om hvordan huset jeg bor i umulig kan være ferdig, du stikker hendene ned i jorda for å sjekke om jeg har vannet plantene mine, og du har alltid en ny kommentar klar. Det påpekes, påpekes og atter påpekes. Ja du sitter vel og rettskriver dette også. Har det noen gang falt deg inn at jeg aldri ba om dine bedømmelser? 

 

Det er bare det at det er ikke feil jeg gjør. Det er du som leter, og misforstår i det vide og det brede, fordi du er så besatt av å finne mine feil og påpeke dem. For å minne meg på hva? At jeg ikke duger? At jeg er den fiaskoen du innerst inne har bestemt deg for at jeg er?

 

Å lytte til folk du respekterer, det er kult. Det er greit. Men å lytte til ei som har diagnose bipolar, det er både utelukket og ukult i din verden. Det er som om du forventer av meg at jeg sier og gjør ting som må rettes på, så du må alltid passe på å gi meg veiledende tilbakemelding. Puh. Du er så slitsom, og jeg gidder ikke. Midt i min setning om noe viktig, peker du på noe, eller du må bare vise meg noe der og da. Eller du svarer ikke. Som for å vise meg at det jeg snakker om faktisk ikke er viktig i din verden. 

 

Når jeg snakker til en vegg som sjeldent svarer, lurer jeg noen ganger på hvorfor i alle dager du i det hele tatt ønsker å være i nærheten av meg. Jeg er jo "ikke bra nok" for deg. 

 

Well I have got some news for you. Jeg er i besittelse av mer enn en diagnose, og jeg er klokere enn du tror. Det kommer ikke til å koste meg så mye som et fnugg å holde deg ute av livet mitt for godt, dersom denne forunderlige atferden din opprettholdes. Denne evige letingen etter feil jeg gjør i dine øyne. Det er jo ikke det at du kjenner meg så godt. Ei heller at du har så mye peiling på diagnosen du undervurderer i meg. 

 

Det å "stille opp" for folk du mer enn gjerne stakkarsliggjør, gir deg ingen rett til å hakke på dem. Du kan ikke kjøpe et menneske.

Alt jeg krever av folk i min omgangskrets er naturlig respekt. Er det så vanskelig for deg det; så er det jo ikke mitt problem i lengden. Jeg kommer til å fortsette å bruke de buksene jeg vil, vanne plantene mine når det passer meg, og legge mine ting akkurat der hvor jeg har bestemt meg for å legge dem. For jeg har et spørsmål til deg om privatlivet mitt: Har du noe med det? Og hvis du tror du har det; hvorfor tror du at du har noe med det? 

 

Hvis du er med på det, og greier å tie når du får sprengende behov for å hakke på meg, er du velkommen til å fortsette å være i livet mitt. Men dersom du har tenkt å fortsette å krenke, kritisere og undervurdere meg, tenker jeg at det vil bli godt å slippe. Jeg kommer til å slippe unna dette tullet ditt uansett vet du. For hvis du fortsetter, er jeg fri til å fly. 

 

Din skam er ikke min skam. Jeg er stolt av meg selv, og jeg sliter ikke med at jeg lever med bipolar 1. At du burde lære å kjenne folk som faktisk har diagnosen, bedre enn bøker, er ikke mitt problem. Du burde blitt kjent med meg før du dømte meg. Jeg er klar til å fly, hvis ikke du er klar til å snu om, og det på flekken. 

 

Lykke til, samme hva du bestemmer deg for. Jeg er glad jeg er fri til bestemme selv hvem jeg gidder å bruke tid på. Hell yeah!

Til deg som skulle ønske du hadde det så lett som meg

 

 



 

Er du villig til å betale prisen? Klar for å bruke år på å knekke koder og lære av enormt dype daler, Crazy Wonderland og ekstrem angst?



Mange ganger har jeg hørt det. "Jeg skulle hatt det sånn som deg, Helene. Du tenker så positivt og er så lykkelig". "Sku ønske jeg hadde det sånn som deg." "Det er så enkelt for deg."

 

Sannheten er at jeg har tatt utallige valg for å bli så sterk, selvsikker, frisk, symptomfri og lykkelig som jeg har vært i 6 år nå. Og jeg hører folk si de helst ikke ser seg tilbake. Vel, for å fungere best mulig med bipolar 1, må jeg velge å se meg tilbake en god del. Dette for å legge sammen to og to, se hva som fungerte og huske hva som ikke funka. Det handler ikke bare om å lære av sine feil, men også det å knekke koder for hvordan hanskes med en av de alvorligste psykiske lidelsene folk har å forholde seg til. Det var en jobb bare å skulle innse at psykiateren hadde rett; psykiske kroniske lidelser fantes. Og hodet mitt hadde vært nede i kaninhullet i selveste Wonderland, uten at jeg kunne fatte og begripe hvorfor. Men rett hadde de. Det fantes så mange likhetstrekk mellom alle med bipolar 1. Til slutt valgte jeg å fjerne mine før så bastante overbevisninger om at slike diagnoser var sånnt som de fant opp "for å deale statsdop". Jeg måtte hoppe nedi kaninhullet og besøke Wonderland to ganger før jeg skjønte at diagnoser faktisk er et ord for noe reelt. 

 

Det handlet om skam. Og skam er en jobb i seg selv å kvitte seg med. Skammen sitter fortsatt i enkelte mennesker rundt meg. De sliter med at jeg har en diagnose, og vil helst ikke forholde seg til det. Not my problem, it's Houston's shit. For jeg skammer meg ikke for fem flate kroner, siden øre ikke teller mer. Nei, skam, det er for de uten peiling på dette med crazyland. Crazy's good. Normal's boring.

 

For meg stoppet det ikke ved "å hanskes" med bipolar da jeg ble frisk. Jeg ville presse saften ut av fruktene. For noe positivt er det ved alt. Også ved bipolar. Som kreativitet, deler av pol positiv, energi, sosiale antenner, intellegens og talenter innen skriving. 

 

Denne diagnosen er ikke bare et uhyre som tar overhånd over hue ditt. Det er 7 år siden jeg hadde symptomer innen diagnosen og var deprimert. Før det var jeg manisk psykotisk. Så begynte jeg på medisin lithium. Da jeg så meg tilbake sammen med en dyktig psykiater, kunne vi se at de stemningsstabiliserende medisinene lamictal og orfiril var sølv og bronse for meg. Lithium var gullet, og selveste diamanten sammen med antipsykoticum. For meg ble det som å få tilbake deler av meg som manglet, og kaninhullene ned til psykoseland ble tettet igjen. Med null tilgang til Crazyworld, ble jeg heller fylt med en dose sunn og frisk galskap, hver dag. Jeg tilsatte etterhvert avholdenhet fra all rus. Alkohol, nikotin og alt annet av falsk stimuli unntatt koffein, tok jeg bort. Jeg trente jogging, sa virkningsfulle affirmasjoner til meg selv i speilet, og tok bort unødig sukker, gluten og stivelse. 

 

Ja, det har vært en enorm jobb å utføre for min del, før jeg kunne kalle meg symptomfri, frisk og i remisjon fra bipolar 1. Og ingen kunne gjøre det for meg. Mest av alt måtte jeg innse at alt dette var mine egne valg. Jeg valgte å bli frisk ved å ta de rette avgjørelsene. Jeg selv bestemte meg for at jeg aldeles ikke er et offer.

 

Så før du sier du ville hatt det så enkelt som meg, burde du ta en titt på veien jeg har gått for å komme hit. For pokker. Det er ikke en lett vedlikeholdsjobb heller, å holde meg frisk. Hver dag tar jeg valget om å spise riktig, trene, affirmere i speilet, ta medisin morgen og kveld, holde meg unna alkohol og andre rusmidler, passe søvnmønsteret mitt og si til meg selv at jeg er en tøffing. Sånn sett har jeg aldri ferie, men jobber hele tiden for å holde meg frisk.

 

Du trodde jeg bare er sånn? At det kom lett av seg selv? At jeg ble født sånn? Nånei, intet er tilfeldig i et friskt, bipolart, symptomfritt hue som for 6 år siden bestemte seg for å vinke adjø til offerrollen, og juble heisann til ei frisk framtid. Å se seg selv på den måten krever enormt med selvinnsikt, og en ydmyk tilnærming til forandring. 

 

Ja, jeg benytter meg av den polen som vi bipolare har for mye av, nemlig pol glad. Men det er ikke dermed sagt at det kommer av seg selv. Jeg må ta ansvar og valg, hele tiden, som de fleste andre slipper å tenke så nøye over.

Til gjengjeld får jeg oppleve en enorm glede og lykke, og stort sett være fornøyd og glad hver dag.

 

Ville jeg vært så frisk som dette uten barna mine? Tvilsomt. Det er nettopp de vakre, snille, skjønne barna mine som er min store motivasjon for å leve på denne måten. Jeg gjør alt for dem, hvilket innebærer at jeg også velger å gjøre alt for meg selv. Alt dette for å holde meg frisk, slik at ungene mine har en mamma stødig ved sin side. 

 

Før i tiden tenkte jeg også tunge tanker. Jeg skyldte også på alt mulig for å slippe å gjøre noe med saken. Men det var inntil jeg forstod at jeg selv har ansvaret for hodet mitt. Savner jeg alkohol? Nei. Nikotin? Nope? Sukker? Nei. Et liv uten medisin? Nope.

Jeg kan også ha dager som ikke er like glade som andre dager. Men jeg tillater ikke meg selv å synke hen i et mørke jeg lettere er utsatt for å skape mørkere enn andre. Til syvende og sist har jo jeg det siste ordet der oppe i min hjerne. Den hjernen er min, og jeg bestemmer at den skal takle alle utfordringer i elitestil.

 

Bipolar er ikke lenger en hindring, men en prikk over i'en. Bak meg ser jeg traumatiske minner fra en fjern fortid, med den positive bivirkning at jeg for enhver pris aldri går tilbake dit. Denne diagnosen er min beste venn, som engang var min verste fiende. Men når man tilgir baksiden av medaljen, skinner den sterkere på framsiden.

 

Men at jeg automatisk har det så mye lettere enn alle andre, det er feil som fy. Dette humøret har jeg jobbet for. Denne positive og takknemlige holdningen til livet har jeg slitt for å oppnå. Å kvitte meg med angst var storarbeid, og mange koder å knekke på en gang. Ja, jeg har det veldig veldig bra nå, men trodde du virkelig det bare kom av seg selv, som om jeg er en slags naturlig klovn eller noe sånnt? 

 

Jeg er seriøs. I mean for real. Jeg kødder ikke med psykiske lidelser hva angår det faktum at det var vanskelig før jeg fikk det til. Jeg tuller ikke med kroniske sykdommer. Jeg tar det på alvor hver bidige dag, hver eneste morgen, alle kveldene og de viktige nettene. Det er en heltidsjobb, og du aner ikke hva du uttaler deg om som ikke har levd mitt liv, så ta en bolle og tygg den godt. Jeg er evig stolt over jobben jeg alltid utfører, og gleder meg til å fortsette med det. Bare ikke si det er enkelt.

 

 

Mer ferie i å holde seg hjemme?


 

Mellom varmetopper på 26 grader og hot wave, har vi fått litt overskyet nedbør over Trøndelag i dag. Siden vi er hjemme på staycation medfører det for min del kjøkkentjeneste, sofasliting og avslapning. Til sammen 6 barn er fordelt på 3 etasjer. Noen koser med kattene i kjelleren, noen ser på en tegnefilm, og noen leker på loftet. Selv er jeg mer enn fornøyd med dagens innsats, siden jeg har laget is og middag til barna. Og da er det faktisk nok. Jeg er rimelig avslappet av de siste dagenes hetebølge, og synes sofaen og jeg har et nydelig forhold vi to.

 

Noen deler av sommeren er det allright å gjøre minst mulig, og bare være til stede sammen med ungene. Ingen avtaler. Ingen handlelister å pløye seg gjennom. None of theese. Bare ro og hvile. Er det ikke det som er ferie da? Antistress og sofaspa? Sunn og god mat, minst mulig bevegelse og mest mulig døsige øyenlokk? Jeg har alt det der, og det har ikke kosta meg ei eneste krone. At det bråker i huset gjør ingenting. Jeg er strålende fornøyd med at barna har andre barn å leke med, så slipper jeg å aktivisere de. Mohaha. Da er faktisk lydene verdt det. 

 

Hjemmeferie like stay in town, er en deilig oppladning til vi skal ut å reise om noen uker; 2åringen, 8åringen og jeg. Det skal bli litt av en jobb. Rekke tog, pakke oss inn og ut av hotell, vente på å gå om bord i en av Stena line's båter, håpe på godt vær over Skagerak, osv. Jeg trenger å hvile før vi reiser på ferie, for å si det sånn. Jeg er vant til å reise litt med 8åringen, men nå skal jeg dra på tur med begge barna. Jeg vet jeg kommer til å trenge all oppladet energi jeg bare kan skaffe meg i forkant. Nok søvn, joggeturer, sunn mat, avslapning og hvile.

 

Reising er ikke nødvendigvis feire for meg. Det er stress, orientering og en rekke oppgaver for mitt bipolare hode å løse. Spennende ja. Opplevelser er virkelig spennende, men jeg får ikke hvilt av å ta meg av to ivrige barn, passe på at de er trygge, finne spisesteder, huske at de skal ha ekstra væske ved varmt vær, løpe hit, trippe dit og rekke ditt mens man husker datt. 

 

NÅ har jeg ferie. Her i stua mi. Snart titter sola fram igjen, og da har jeg ferie på terrassen min. Ingen planer, bare kanskjekanskje får vi sepådet. Sparing av batterier, sparing av konto og oppladning av hele meg. 

Og hvem vet, kanskje er det best hvileutbytte for barna også, dette med staycation. Kanskje får de roet ned og slappet av de også, innenfor et minst mulig område med omgivelser å forholde seg til.

 

Ja, jeg tror det. Jeg tror at ferie på hjemstedet er skikkelig cool down for de fleste.

..og så vil du jeg skal tro på din religion?


 

Ingen penger kunne gjort meg mer lykkelig enn dette. En sommer så varm, at vi velger å tilbringe noen timer inne. Barna løper opp og ned i trappene med 8åringens venner fra gata nedom her. Toåringen dilter etter. Et glimt av lykke på jordklodens overflate.

 

Jeg sitter her på en sofa. Og på sedimenter basalt, litosfære, astenosfære, øvre mantel, nedre mantel, ytre flytende kjerne og indre flytende kjerne. Jordens indre lever sitt eget liv under meg, og jeg er bare en liten dært.

En liten dært blant lysår med stjernefødsler, baner, galakser, sorte hull, måner, dvergplaneter, planeter, intergalaktiske rom, materie og energi.

 

Og her sitter altså jeg på den femte største planeten i dette solsystemet, på en sofa, og føler meg glad. For 4,5 milliarder år siden begynte månen å gå i bane rundt jorden, slik at jeg nå kan oppleve en av disse 365,26 solare dagene, du vet, hvorav mitt hjem Tellus roterer rundt sin egen akse.

 

Her er jeg. Tittei. Blant millioner av arter på det eneste astronomiske objekt hvor det finnes liv.

 

Fram til ca 3, 8 milliarder år siden laget en rekke nedslag av asteroider store forandringer på denne kloden, slik at jeg kan sitte her på en sofa og oppleve nuet. 

Havet fyller 4 milliarder år akkurat nå i disse tider. Jeg oppstod for 37 år siden, og har "opplevd mye" mener jeg selv. Det observerbare universet er ca 93 milliarder lysår i diameter. Jeg prøver å holde min egen diameter innen sunn form, i dette glimt av evigheten.

 

Moder jord's mineraler og stuff fra biosfæren bidrar til å opprettholde den art jeg er av. På denne planeten finnes stater, kulturer og overbevisninger. Jorda var flat. Men så var ikke jorda flat likevel. Jøss. Den var rundt som bare kuling juling. Jorda var senter i universet. Men så kunne det visstnok tenkes, at slik var det nok ikke likevel var slik. Guddom. Nye overbevisninger. Tro. Fordi noen sa og skrev at det var sånn.

 

Javisst. Jeg merker også noe til en slags høyere intellegens som jeg selv kan være en del av hvis jeg lar tankene mine stilne. Men jeg mener at det å drepe vår egen fantasi og la religiøse ledere tenke for oss, er å krympe alle universets lysår ned til et lite minutt med talglys, for så å blåse det ut. 

 

Jorden er verden er tellus. Gud er Allah og tro er tro? Uansett er det bare ord. Ord oppfunnet av mennesker som levde på denne skorpa over alle lagene med sfærer, mantel og flytende kjerner under oss. Mennesker som tolket og tenkte, under lysår med stjerner, planeter og dvergplaneter. Ikke la det bli dine sorte hull. Befri din fantasi og sett dine egne tanker foran hva alle andre vil du skal tenke.

 

Jeg er fri. Her i mitt lille glimt i det jeg nesten opplever som evigheten, er jeg fri til å tro nøyaktig hva jeg vil. Og jeg tror at det beste er å være fri. Fri fra din religion. Fri fra dine oberbevisninger. Fri.

 

Min kilde er wikipedia.

Skjerp deg bitch


 

Jeg klør meg i hue. Svetten begynner å piple oppi panna, og jeg vet at bussen snart triller innom torget. Og der SKAL JEG PÅ. Jeg aner ikke hvordan jeg skal gripe dette an for å stanse klageflommen, og jeg skulle aldri spurt: "Hei, åssen går det?"

 

Midt i et kjøpesenter får jeg vite om ondtene i foten. Høyre foten. Ikke venstre. Den slappe formen i det siste. Ja hun hadde jo vært til legen, og det kunne jo være noe serious shit. Selv om legen mente hun var helt frisk. Leger altså. Bytte. Helt klart bytte lege. Ja og så alle disse menneskene som utnytter henne for tida da. De folka assa. Åh. Hun blir såååee sliiten.

 

Jeg tenker: "Skjerp deg b..ch, er det mulig? Skaff deg egne grenser, slutt å skylde på andre, og innse at hver gang du fokuserer høyt og stille på all skiten, så tiltrekker du deg mer dritt."

 

Jeg spurte hvordan det gikk i all helhet. Hvis det gikk ille kunne hun bare nevnt det, og så kunne vi avtalt å møtes og prates om det. I stedet forsøker hun å låse meg fast som klagemur og bruke meg som psykolog midt i butikken. 

Men sånnt sier man ikke. Så jeg sier bare: "Uffda; men du. Du må for søren ikke snakke sånn. Du må slutte å fokusere på all elendigheten. Ring meg så tar vi en kaffe og prater om noe gøyalt. Må rekke bussen!" 

 

Bussen hjem. Hjem til den skjønne naboen min Dianelys. 

 

Henne har skjønt det, hun. Klokelig fokuserer hun ikke på elendighet. Vi kan snakke om alt, men vi holder det i balanse. I dag har vi pratet om viktigheten i minimalisme hva angår det å eie for mye ting. Det å ta vare på miljøet. Så har vi utvekslet syn på barneoppdragelse, og vi har vært åpne om takknemligheten over at barna våre har fedre som elsker kidsa sine. Så har vi danset, før vi har ruslet over til terrassen hennes og badet med barna, der vi har danset mer til musikk fra Cuba, hennes spennende hjemland. 

 

Her sitter vi og lar barna leke seg trøtte sent i varmen. Dianelys nyter et glass rødvin, mens jeg, som er allergisk mot alkohol, koser meg med ferskensaft funlight. 

 

Dette er min store nytelse i dag. En nabo som ikke sutrer og klager, men som fokuserer på all rikdommen vi har i våre barn, vennskap, naboskap, et basseng på terrassen og sola som skinner på oss. 

 

Vi danser og shaker asen, mens vi minner hverandre på: "Skjerp deg bitch, shake den rompa litt grundigere, smil litt bredere og sett for faen pris på rent vann i springen og myke senger!"

Skal dere virkelig nekte barna våre å leke her?



 

Årsaken vites ikke. Kanskje har de sine grunner. Men jeg kan vanskelig forestille meg hvilke. 

 

Det er en flott lekeplass med både disser, sklie, andre leker og benker. Den har mange fine farger, og er fristende for barn å leke seg på. Den ligger midt mellom to blokker i Stjørdal, ikke langt unna sentrum, og i den ene blokka bor ei dame jeg kjenner.

Hver gang jeg besøker henne og barna hennes med mine barn, må vi gå forbi lekeplassen. Aldri har jeg sett barn som leker der, og jeg har tenkt at det er trist den blir brukt så lite. Jeg husker vi brukte å ta barna med dit og leke, samt spise lunsj der, da jeg jobbet i en barnehage i byen her.

Damen jeg kjenner bruker å ta med barna sine og følge oss til lekeplassen, så barna våre får luftet seg litt der før vi går hjem hvert til vårt. Men i dag opplevde vi noe trist. Ungene gledet seg til å leke, men da vi kom til lekeplassen var det satt opp skilter over alt, med streng beskjed om at lekeplassen tilhører kun den ene blokka, og at den kun er til bruk for de som bor der. Vi måtte altså egentlig nekte 2åringene våre å leke seg der. For å være ærlig gjorde vi ikke det. Vi bestemte oss for å være litt "kriminelle", og lot dem leke bittelitt før vi sa goodbye i sommerkvelden. 

 

Kjære beboere i prippenveien 1, Stjørdal.

 

Gratulerer med kostbare, fancy, splitter nye skilt! Jeg må si dere har lagt mer arbeid i disse fiendtlige skiltene deres, enn en eventuell avtale med naboblokka deres.

Jeg håper dere har gode grunner til å nekte andre barn å leke på den fine lekeplassen de i hele lekeplassens levetid har fått lov å leke på.

Jeg håper dessuten at denne nye bestemmelsen ikke handler om intriger mellom voksne, men et reelt problem som f eks mobbing eller herverk. Hverken jeg eller min venninne som bor i naboblokka deres har noensinne sett barn som leker på denne lekeplassen, og jeg nekter å tro at våre snarturer innom lekeplassen går utover vedlikeholdsbudsjettet deres.

Er det forresten slik deres barn får seg venner? Kompiser og venninner fra andre veier i strøket. Kan de ikke ha med seg vennene sine fra hyggeligveien eller koseligveien, til lekeplassen sin i prippenveien lenger nå?

Jeg visste ikke at det var lov å sette opp avanserte lekeplasser, for så å ekskludere barn. BARN. Våre bitte små barn altså. Må de VIRKELIG gråte seg gjennom denne lekeplassen deres hver eneste gang vi går forbi? Og hvis vi lar dem disse litt og skli et par ganger; skal dere jage barna våre og oss derfra i stor stil?

Sorry. På forhånd beklager; hvis jeg i framtida glemmer meg og lar barna mine gå gjennom lekeplassen deres. Beklager bråket hvis de gråter en skvett fordi de er ekskludert fra en tidligere så offentlig lekeplass. Lykke til med naboskapet.

Staycation med barna? Tips til sommeraktivitet:

 

Det er ingen hemmelighet at jeg er ei alenemor som er ganske avhengig av å være i nærheten av de herlige barna mine. Jeg digger dem, og det er alltid liv og røre rundt dem. For å være i best humør er det viktig for meg å skaffe meg endorfiner og dopminer the natural way.

 

I dag fikk jeg en idé. For jeg som bipolar alenemamma behøver altså treningen min. Til vanlig er barna på skole og barnehage mens jeg bruker kunstgressbanen i nærheten her til å jogge av meg stress, bekymringer og 900 av de 1000 tankene mine. Alene. All by my self. Meg og musikken.

 

I dag pakket jeg saft, kjeks, eple og en ball, og tok med meg begge gutta mine til kunstgressbanen. Nå skulle a mor trene gitt.


 


 

Det ble en skikkelig suksess å ha med barna på trening mens de spilte ball. Aldri før har en joggetur vært så gøy, og jeg fikk skikkelig svetta ut og pustepesa meg anpusten. Innimellom trente jeg styrketrening sammen med to gutter som gjerne "styrketrente litt" de også. På bildet under her ser du Even i full knebøy:

 



Som premie for at de holdt ut mamma's joggegalskap, fikk gutta leke seg på den største lekeplassen rett ved der vi bor etter jeg hadde jogget nok runder på liksomgresset. Da kunne jeg jogge enda litt mer på grusbanen på lekeplassen, og både trene mer styrke og tøye ut. 

 

Energien jeg fikk av joggeturen brukte jeg på husarbeid. Men da fikk jeg ikke selskap av gogutta mine, som jeg håpet, siden de har en mormor som gjerne ville låne dem en stund før hun reiser på ferie i morgen. Nå har jeg fått tilbake minstemann, mens Mathias tilbringer kvelden hos mormor. Even og jeg er hos søstra mi, og det er snart på tide å rusle hjemover. Livet er deilig på staycation i Stjørdal, og hetebølgen skyller over oss. Det er varmt og deilig. Husker du å drikke nok vann? Vi har gjort drikking av vann og saft til en lek der det er om å gjøre å drikke flest super på en gang. Og jeg er streng på faktoren. Begge gutta smøres inn i 50, og det er no mercy når de foreslår å droppe solkrem i ansiktet. Hipp hurra for sydenværet i Trøndelag!

 

God sommer fra oss glade Stjørdalinger 😉😁😉

 



 

Derfor har jeg slanket meg


 

 

Jeg har ikke vært åpen om dette. Det var for krevende å få vite det, rett og slett. Men nå som jeg har tatt grep over snart 8 måneder, er jeg klar for å dele sannheten med dere. For ja, en del av dette har jeg skrevet om før. Men noe skjedde i januar, som fikk meg til å vende om på dagen.

 

Kropp, kropp og atter kropp. Samfunnet omkring oss er preget av fokus på kropp og utseende. Jeg forstår det slik at dette visstnok er det viktigste for mange: hvordan kroppen tar seg ut. Slank. Bred. Smal. Formfull. Tynn. Men hva med sunn? S u n n. Hva når vekt og form handler om helse og sunne valg?

 

Jeg har aldri eid en badevekt, og jeg visste aldri hva jeg veide da legen spurte. Tøff og freidig ga jeg blaffen i dette med kroppen min, hva den veide, og hvordan den så ut. En periode omkring 20årene var jeg visst tynn. Da jeg ble gravid første gang, elsket jeg at magen struttet. Åren gikk. Opptatt av å ikke være et objekt for menn, var jeg inne på tanken om å fjerne litt av puppene så de ble lettere å bære for ryggen med årene. Men det ble med tanken. 

 

Kroppen min er virkelig et tempel som jeg er glad i akkurat som den er, og det kunne aldri falle meg inn å vite hva jeg veide, eller å begynne å slanke den på noe som helst vis. Men dette skulle endre seg. 

Jeg skulle måtte lære meg the hard way, at slanking ikke nødvendig dreide seg om utseende, men om ramme alvor og helse.

 

Under mitt andre svangerskap våknet jeg for første gang, og det til svangerskapsdiabetes, insulinsprøyter og det faktum at jeg ikke kunne røre hverken melk, ris, potet, pasta, frukt, juice eller noen som helst former for sukker. Spiste jeg bare bittelitt av noe slikt, skjøt blodsukkeret mitt til himmels som en rakett, og jeg ble liggende utmattet og ute av stand til å røre en finger.

 

Dette var nytt for meg. I alle dager. Ikke et forbanna eple engang? Ikke gluten? Ikke noe? Joda; kjøtt, fisk, salat, vann...

Double O yoghurt var godteriet mitt.

Legene snakket til et brødhue i utgangspunktet: "fastende blodsukker på 11? Det høres da ikke så høyt ut.." Jøss. De kunne like gjerne målt sånn blodsukker i tusentall i min verden; jeg hadde virkelig ikke peiling på slikt. Jeg hadde jo aldri brydd meg om den delen av helsen min. 

 

Sakte men sikkert lærte jeg om kosthold. Den deilige dagen da jeg dro hjem med babyen min, hadde jeg friskt i minnet legens beskjed. Jeg måtte regne med å få diabetes for real senere i livet. Så jeg hadde en plan: Først et par års utskeielse. Så skulle jeg leve slik jeg hadde lært om kosthold og helse, resten av livet. For å unngå å bli syk av diabetes.

 

2 år senere. Desember 2016. Jeg dytter innpå en pose Sørlandschips alene på under et kvarter. Kakao med krem er favoritten min. Alt med gluten er digg. Midt på natta kan jeg rusle opp og spise alt hva jeg ikke bør spise. Jeg ser det ikke selv, at jeg er på vei i feil retning. 

 

På kontoret hos en lege i Trondheim får jeg en ubehagelig opplevelse. Jeg er der for å sjekke ut om jeg bør utredes for søvnapné. Han snakker om at søvnapné handler om overvekt. At der er en sammenheng. Blind som vanlig, svarer jeg at; "Ja jeg leste det. Men det handler jo ikke om meg."

Legen nøler ikke med å fortelle meg hvor feil jeg tar. Han spør om jeg har peiling på vekten min, for den har han i journalen min. Jeg svarer som sant er, at jeg som regel ikke vil vite det hvis leger veier meg, så det vet jeg ikke. 

-"Du er 72 kg og innen det vi kaller "lett overvekt", sier legen tydelig og klart.

 

Diabetes-sprøytene danser omkring i hodet mitt, og jeg får skrekken lang opp i halsen. Skikkelig vondt i magen, og fjern. "Da må jeg nok iverksette planen min!" Sier jeg, mens legen bare ser rart på meg. 

 

Se på bildet over her. Se på steinene. Kroppen og hvordan den ser ut, er ikke viktig, så den er bluret. Men se på sinnsroen over det blurete ansiktet. Det er hva som er viktig. Den balanserte og trygge sinnsroen. Jeg hadde ikke den sinnsroen, denne januardagen hos legen i Trondheim for 7 mnd siden. Men jeg bestemte meg for å skaffe meg både trygghet og sinnsro der og da, ved å behandle meg selv frisk. Og da måtte jeg faktisk slanke meg, samme hvor mange fordommer jeg hadde mot slanking.

 

Jeg visste nøyaktig hvilken mat jeg måtte spise, og hva slags mat jeg måtte vinke adjø til da jeg reiste hjem fra byen den dagen. Jeg måtte prøve å overse ubehaget jeg alltid har følt hvis jeg har blitt litt vel tynn, og satse på helsa.

 

Jeg eier fortsatt ingen badevekt, men for en stund siden måtte jeg veie meg i forbindelse med at jeg skal ha tannbehandling i narkose. Da hadde jeg gått ned 5 kg. Mer vil jeg ikke vite. Jeg tror ikke det er bra for hue mitt å vite hva jeg veier til enhver tid. Så lenge jeg vet at jeg velger å spise det som er bra for meg, og løpe joggeturene mine så jeg får lufta meg, vet jeg at jeg er på rett spor. Og jeg har vært på det rette sporet i snart 8 måneder. Det føles både viktig og riktig. 

 

Jeg har fortsatt former og sunnhetshake, og det plager meg ikke. Den type slanking jeg har gjennomført, handler utelukkende om helsa mi. Barna mine fortjener en frisk mor, og siden jeg tydeligvis er utsatt for fedmesykdommer hvis jeg lar skuta forfalle, bør jeg ta ansvar. Jeg må nok fortsette å styre denne skuta mi i riktig retning, og rett og slett ikke være redd for å krympe litt. For første gang ser jeg en side ved det å presse vekta litt nedover som kanskje kan redde livet mitt i det store og det hele, og skjønner at det beste for meg er å velge et sunt kosthold.

 

Men hvordan jeg ser ut? Jeg har tenkt å være singel resten av livet mitt, så det er meg revnende likegyldig om jeg ser slank eller stor ut. Does'nt matter; så lenge jeg holder meg frisk og i live slik at jeg kan leve lenge og se verden. Verden trenger ikke å se på meg, det er ikke så nøye. Bare jeg får sett verden.

Slik er norske kvinner langtfra like frigjorte som menn



 

Det er strålende vær, og jeg går fra den mest populære stranda i byen opp til parkeringsplassen, der en trivelig kafeteria selger is og kaffe. 

 

Boom! I say boom, who left the room? Bare at det ikke er noe rom. Det er i full offentlighet. Friskluft. Og jeg tenker ved første øyekast: jøss. Har en dame endelig tatt til vett og demonstrerer litt her? I fritt puppefall, hvis en kan si det sånn?

Men det er ingen dame. Det er en ganske stor mann med pupper. Store menn med svære, hårete mager og like hairy boobs, you know. En rød hummer. Med masse svette på. Jepp. Det er lov. Relax, o'arme varme dame, det er lov. For en mann så.

 

Hadde jeg ikke hatt med barna, skulle jeg gjerne vrengt av meg trøya og satt meg der sammen med ham, bare sånn for å markere at jeg bor i denne byen jeg også, og selv om du har større pupper enn meg; kan jeg godt blotte meg for deg, jeg fucking også!

 

Why? Why må vi kvinner dekke oss til for å skåne mannen fra hans lyster, når mannen ikke skåner kvinnen fra hennes kvalme? Manneoverkroppen totally naked; en avnappet hønesekk med pupper og svette på, god damned, er det really nødvendig eller? Ved kaféen, i butikken, på torget, you're everywhere, man! 

 

Over alt. Med blottede, uidentifiserbare brystvorter som ingen vil ha. Likevel må du for svarte vise fram dem. Mens kvinner blir forvist til dassen for å amme de stakkars babyene sine, sprader du rundt og viser no mercy. Nei, du er ikke sexy. Og er du litt sexy, er jeg fortsatt irritert over urettferdigheten over at slike snåle brystvorter som ikke gir noen mening, lovlig kan vises frem, mens naturlige melketanker for søte små barn, må dekkes til i 2017!

 

Jeg ligger i parken og kjenner en trykket stemning over at jeg velger å gå i bikinioverdel og shorts. Rundt meg valser store menn med blottede hengepupper, hår og svetteperler. Like it's all natural. Det er noe annet med mine naturelle melketanker. De bør aller helst dekkes til i vinterjakke før alle kan puste lettet ut. Jeg undrer på hva som skjedde hvis jeg også vrengte av meg på overkroppen, og trippet rundt i parken her med bar hud oventil. Hvor ble det av likestillingen sa du?

 

Man snakker om at kvinner i Norge er så frigjorte. Men damer kan ikke gjøre det samme som menn i dette landet. Da ville man fått bot for blotting. Fordi en eller annen dumb brain har kommet fram til at kvinnebryster først og fremst har noe med sex å gjøre, mens sannheten jo sevfølgelig er at pupper er matboden til nyfødte babyer. Time to wake up, Norway? På tide å skjønne at en BH er to hijaber i ett, og at det ikke er noe annet enn ryggstøtte som tilsier at ikke vi også skal kunne sprade rundt med bare overkropper i sommerheten? 

 

Vi er på staycation


 

Å ta livet med knusende ro. Ingen tidspunkt å rekke. Null stress. Velkjente, trygge omgivelser. Hva er vel bedre enn å slappe helt av? 

Vi gjennomfører en 14-dagers STAYCATION yeah. Hørt om det, eller HOLISTAY? 

We stay in town, for å si det sånn, mine to herlige rakkarunger, og jeg. Vi ruslet for å besøke barna's mormor i dag, og i morgen blir det kanskje stranda. Eller lekeplassene i sentrum. Eller begge deler. Vi tar det på sparket i morgen, tenk så relaxing?! Mathias på åtte og jeg har allerede vært på ferietur, og om ca 3 uker suser vi ut på ny tur, men da sammen med Even på to også. Og en slektning. Men da er da. Nå er nå, og akkurat her og nå har vi det deilig i koselige Stjørdal. Her har vi venner, slekt, strender og splitter nye lekeplasser.

 

 

Etter grillmat, bading og vannballonger på mormorterrassen, rusla vi innom en lekeplass, før vi fant selveste isbilen rett utenfor her vi bor. 




Barna elsker at jeg lager suppe med tilbehør til kvelds, på pyntet kjøkkenbord med levende lys. Da kan vi samles, prate sammen, spise og hygge oss. I kveld var det fiskesuppe med ekstra sei, revet ost, vannmelon og "bananepledrinker".  Ikke mye pynten som skal til for å glede to glade gutter.

 

 

Etterpå koste vi oss med isbil-is. Tilogmed jeg som sjeldent putter i meg unødig sukker, skeiet ut i kveld. Det er så innmari vakkert å sitte der sammen med to gutter som jeg har gitt liv til, og prate om løst og fast. Nå hører jeg de ligger på loftet og skravler. Vi har 4 soverom i dette huset, likevel har de samlet seg i mammasenga. Hvis en skal ligge der, skal jaffal han andre også. Og hvis jeg bærer en av dem over til Evens rom der oppe i løpet av natta, er det krise. For da er det snakk om å føle seg utenfor, da, stakkar. Og det har ikke mammahjertet mitt råd til. Så de får ligge der, begge to. Og jeg må bare le av det hele. De er så søøøøøøte 😚😚




Oh, alt man tenkte å gjøre til kvelden straks barna hadde fløyet til drømmeland! Bleke ettervekst, bake bollene til meglerfru1, se en film... Og så ender man opp med ingen av delene. Alt det kan vente. Vi er jo på Staycation. Easy dude, easy 😍😍😍 

 




 

Bipolar krever dette av meg



 

Det finnes en del ved det å være bipolar, som medisiner ikke fjerner. På mange måter er jeg glad for det. På like mange måter er det kostbart og slitsomt. 

Det koster veldig mye av meg, og det sliter på sjelen. 

 

Jeg snakker ikke om vanlig empati. Ei heller normal medfølelse. Jeg snakker enorm innlevelse og trillende tårer. Jeg er så full av følelser at jeg føler det samme som andre mennesker når de er i sorg, smerte eller annen lidelse.

 

En psykolog sa en gang til meg at jeg er det motsatte av en psykopat. I såfall er det nok mer krevende å være det dette motsatte, enn å være en kyniker.

Ganske ofte brister det for meg. Det kan være en venninne i kjærlighetssorg eller en familie i sorg. Og jeg er ikke den som går over på den andre siden av gaten for å unngå dem. Neida. Jeg ringer dem. Oppsøker dem. Imøtekommer dem og griner sammen med dem. 

 

Hvordan må det være å bare gi blaffen? Å være en kynisk psykopat uten følelser? Er det enkelt? For da slipper man kanskje både den overveldende medfølelsen og det å slite selv når sorgen egentlig skulle rammet en? 

 

Det er så vanskelig for en mor med bipolar å sette seg inn i det motsatte av en flom med følelser og empati. Min virkelighet handler om å sortere og prioritere. Jeg må hente inn meg selv noen ganger, og minne meg selv på at det ikke hjelper dem som sliter at jeg sitter der og feller tårer for dem. 

 

Noen ganger må jeg ty til visualisering. Se for meg at det heller går dem vel. Takke i hjertet mitt for at nå skal alt snu til det positive for dem, både hva angår helse, rikdom og det sosiale. Som en idrettsstjerne som vil vinne, ser jeg for meg at de blomstrer og får det bra. Jeg må det for å holde ut all denne empatien og alle disse medfølelsene. 

 

En fordel er at denne evnen til å innleve meg i andres følelser også gjelder deres gleder. Hvis noen gjør suksess og er glade for det, blir jeg enda mer glad på deres vegne enn de selv føler.

 

En kronisk sinnslidelse. Det som før het manisk depressiv, heter nå bipolar. Og jeg føler ikke at den er en lidelse lenger, etter 6 år på lithium. Men en jobb, det er det. Jeg må arbeide med både følelser og tusen tanker hver dag. Dette i kombi med en kropp som helst vil løpe en mil hver dag, må jeg regulere utfra hva jeg hittil har lært om diagnosen. Sove nok, spise riktig, ta medisinen regelmessig, være avholds og ellers rusfri, tenke nyttig og ikke kreve too much av meg selv...for å føle meg i balanse. 

 

I denne berg og dalbanen må jeg gi slipp på kontrollen for å ha styringen over meg selv. Jeg må bli med på loopen, styrte ned i sorgen og suse opp i gleden. Selv om det ikke er min sorg, og min glede. Sprøtt, men bipolart sant.

 

Dette er i bunn og grunn en blogg om en bipolar mamma's hverdag, noe som omfatter veldig mye. Jeg har lært meg selv å kjenne slik at det skjer mye variabelt i mitt liv som frisk bipolar mor. Jeg tar gjerne alle disse medfølelsene med meg. Det er faktisk slik at du kan ta kontakt med meg dersom du har det tøft, hvis du ønsker at noen skal gråte sammen med meg. For jeg har nemlig også lært meg hvor viktig det er å grunne i tårer og deale med de vanskeligste følelsene. Det må til for at en bølge skal være fullkommen. Og hva i livet er vel ikke preget av naturlige bølger?

 

 

Vinden over byen i dag synger om deg



 

Vinden farer over byen og hvisker om dens skjebner. Jeg hører den synger en sang om deg mens den suser gjennom floraen her oppe. 

Jeg husker deg. Og jeg kommer aldri til å glemme deg.

De snakker om en kamp du sakte men sikkert må gi opp. De, som en gang var de voksne, da vi var barn. Du, noen år eldre enn meg. Vi, som nå er de voksne.

 

Det triller en tåre ned kinnet mitt for deg. Barna er ute og leker med sin mormor. Det er for varmt for meg der ute. Dessuten er jeg opptatt med å sende deg og din familie gode tanker. For mens sommeren gjør nordmenn glade, klatrer dere bratte fjell i stille storm. Dere går gjennom dager så vonde og skremmende, at jeg bare kan forestille meg alt hva det må kreve av dere.

Et siste håp. Du klamrer deg fast til livet. Kanskje må du si farvel til dine barn snart, mens jeg får leve videre sammen med mine. Livet kan være så urettferdig. Jeg vet du husker pappa. Min snille gode pappa. Han måtte reise fra oss så altfor tidlig. Han var en av dem som var for god for denne verden. Engler drar tidlig. 

 

Hvis det bare var noe man kunne gjøre for sine medmennesker, da ville denne lille byen ikke bare strålt av solskinn i dag. For jeg ville vært der. Jeg vurderer å besøke dine foreldre og gi dem noen tårer, i håp om at de skulle tatt bort noe av smerten. For dem å se at dere har flere å dele denne tiden med enn dere tror. Kanskje plukke noen blomster. Gi de til dem og be dem gi blomstene til deg. 

DET skal jeg gjøre. NÅ skal jeg gjøre det!

For nuet er alt vi har. Om det innebærer tårer, latter eller blomster: nuet er ALT vi har.

 

Ei skjære sitter på ei grein på en gammel lekeplass. Der er ingen leker som kan vitne om en svunnen barndom, og den gamle lekeplassen minner mer om en altfor tidlig endestasjon. Gjengrodde stier over små elver. Minner fra tider vi bare kan fortelle om. En ung kropp så sliten. Hører du vinden synger for deg i dag, over byen, utover havet. Hører du? En gang skal vi alle komme reisende samme vei som den veien du er i ferd med å reise. Da skal du få den klemmen som jeg har så lyst til å gi deg nå, men som du er for svak til å kunne ta imot i dag.

 

Fra barndommens blomsterbed plukker jeg blomster til deg, og håper de vil få deg til å makte å smile. Inderlig ønsker jeg deg mirakel, helbredelse og hvile. Men jeg vet. Noen ganger handler det ikke om å gi opp, men å lytte til vinden og sangen i trærne, gråte på jorden og la tårene nære blomstene.

Derfor sa jeg unnskyld til barna mine


 

Det er ikke to av meg i dette huset. I'm the one and only grown up. Det vil si at det er meg og notat-listene: "Bukser og shorts str 128, bukse str 98, kjøkkenpapir, dopapir, pålegg, P-piller til kattepusen, flåttfjernedings. Husk ringe ditt, husk sende brev til datt. Mail ditt, sms datt, husk klorin, melk og yoghurt." 

 

I dag var der på tide: shopping med toåringen, åtteåringen, listene og trillebagen. Vi kom oss gjennom det hele, satt på hjem med en snill slektning og ramlet oss inn gjennom døra ganske så leggetid. 

 

Jeg stod i kaoset på kjøkkenet etter å ha gitt katta P-pillen sin. Nok kattunger nå, that's for sure. Kjøkkenbenken bugnet over av alle mine fornuftige billigprodukter, kjøtt, pålegg og hygieneprodukter. Det skulle sorteres, ryddes, ordnes og fikses, samtidig som barna ønsket svar på diverse undringer. Kveldsmat straks, vent litt i sofaen. 

 

Da fikk jeg øye på rotet på stua, og jeg stusset: Hvem i alle dager skal rydde opp etter dem, hadde de tenkt? Jeg kjente det kokte der jeg stod og prøvde å holde hue over kjøkkenflommen. For etter jeg var ferdig med å putte matvarer på plass, lage kveldsmat, rydde fryseren og vaske kjøkkenbenken, tenkte jeg liksom å gjøre noe med alle ruskene på gulvene, for ikke å snakke om flekkene på sofaen. Jeg begynte å rive meg i håret.

 

Hvor mange ganger har jeg ikke sagt til dem, at hvis de skal ha lekerom i den lille stua i tillegg til lekerommet til Mathias i kjelleren, og Even's lekerom oppe på loftet, må de holde lekene sine innom dette lekerommet på stua, ikke dra dem utover hele stua mi.

 

Vips ble jeg forvandlet til potte sure tante Sofie i Kardemommeby. Jeg trykket av barneTV, hevet røsten, og sa med sånn teit hvinestemme som jeg vet ikke er særlig pen: "RYDDINGS! NUH!" Det pep litt nei i minsten, men jeg fikk fort overtalt ham til å plukke opp etter seg under stuebordet. 8åringen satte i gang han også, og jeg fikk det som jeg ville. Når jeg er i det hjørnet er jeg om mulig enda mer bestemt enn hu derre tante Sofie, og det er bare å smi mens jernet er varmt hva angår barna: kveldsmat, tannpuss og vipps i seng.

 

Huff, tenkte jeg, der vi alle hadde landet i mammasenga. Stakkars små, med sånn ei surpompmamma. 

-"Mathias?"

-"Ja."

-"Even?"

-"Mm."

-"Unnskyld at jeg ble så potte sur. Dere var kjempeflinke til å rydde!"

-"Hehe du er morsom når du sier unnskyld mamma. Det er bra du er litt sur innimellom." Sa Mathias. Og da sov allerede Even.

 

Kanskje sier jeg unnskyld for lett. Kanskje skal man ikke si unnskyld bare for å ha kjefta litt. Men et klokt menneske lærte meg å aldri la solen gå ned over en uenighet. Ikke at jeg var uenig med barna mine, de hørte jo etter meg. Men hvem vet hva om morgendagen? Ungene mine skal vite at alt er godt mellom oss, til enhver tid. At jeg er så glad i dem at jeg beklager hver minste lille dårlige stemning. At det er viktig for meg at de ikke er lei seg.

 

 For vi har ingen garanti. Vi vet aldri når sola ikke står opp igjen. Ungene mine betyr alt for meg. Hvis det var siste gang de så mamman sin, skulle de huske et unnskyld og et smil, ikke ei sur stemning og en potte sur mamma. Vi skal kunne beklage og le av det hele sammen. Først da er vi klare for en hvilken som helst soloppgang. Og alt jeg ønsker meg er så mange soloppganger som overhodet mulig med gutta mine.

 

Jeg er ikke heterofil, men onefile


 

Jeg ser på søstra mi, og sier: "Jeg er hverken lesbisk eller hetero. Eller bi. Jeg vil bare være singel. One! Bare meg! Enfil. Onefile.

Over telefonen prater jeg med en venninne oppi Nord. Vi er alenemødre begge to. Jeg sier: "Det er så deilig å... bare..."

-"Gi faen!" fortsetter hun. "Det er så deilig å gi faen!"

 

Sånne som oss har ingen å stå på pinne for dagen lang, andre enn barna våre. Og de bryr seg ikke om vi ser ut som så ille hybeltroll at vi skremmer bort hybelkaninene. Vi kan gå rundt og fise hull i stygge joggebukser anywhere i huset. Who cares. Vi må virkelig beherske oss for å huske å lære kidsa å ikke dure løs ved matbordet.

 

Desverre var isbilfyren bittelitt kjekk da jeg kjøpte en pakke digg til barna og nabokiden i dag. Og det var ikke jeg (se bildet over). So what. Skal ikke ha noen mann uansett. I'm the onefile.

 

Slike som meg er som bier som godt vet at det finnes flere blomster. Inn med skje? Ok: flere fisk i havet. Men det er mye søppel i havet også. Og snart ser vi ikke forskjell på fisk og garbage, det vet vi jo.

 

Jeg er ei bie, men ingen romantiker lenger. Det er sååå godt å være singel I tell you, at jeg har ikke ord for hvor avslappet jeg føler meg. Bad hair, breath and cloth day? No problem. Ettervekst som fy, og look som Gunilla i Hollywood? Null stress, det eneste man skal våkne til er kofferten anyway. Yeah. It's the one and only onefile.

 

Om jeg ikke vil "finne kjærligheten" og elske noen?

Jeg elsker noen dypt og hellig, og de har stjålet mitt hjerte for evig og alltid. De heter Mathias og Even, og er 8 og 2 år gamle. 

I meg selv har jeg funnet kjærligheten. Den får meg til å blomstre hver dag, og jeg stortrives. Hver dag er en lykke i seg selv, særlig fordi jeg ikke har noen mann å imponere for å "beholde". 

Iblant blir jeg så forelska at det tar meg en time ekstra å sovne fordi sånn kribling i magan stresser meg. Jeg tenker på vedkommende og tillegger ham egenskaper fra eventyrland. Inntil jeg husker at det er trollgull som glitrer foran meg, og det går over. Inntil jeg kommer på all søpla i havet, og alle de forurensede blomstene. Reality. Really.

 

Nei jeg er ingen iskald person, men jeg mener folk skrumper kjærligheten inn til noe så primitivt som samliv mellom to personer. Kjærlighet er så mye mer. Det er barn, takknemlighet, vennskap, natur, tilstedeværelse i nuet, opplevelser, familie, dyr, iver, glede og så mye mye mer. For meg er det også det å få en klem av barna mine. Lidenskapen over å se en bra film. God mat. En prat med søstra mi eller ei god venninne. Det å dele noe sammen. Følelsen når jeg står i dusjen etter trening.

 

Hvis jeg skulle delt alt dette med et menneske ...ja så er jeg ikke helt klar for det før jeg er runkete ...unnskyld så meget: rynkete, og gammel anyeay. Jeg er en onefile. En flørt. Kall det hva du vil, men jeg har det steike bra.

Lilla skjorte, glade barn og gule heklekjoler



 

I det siste har jeg sett 8åringen min gråte av glede, og 2åringen min løpe mot meg for å gi mamman sin en klem. Jeg har fått bidratt til å gjøre barna mine skikkelig glade, og hva er vel bedre enn å få oppleve å se sine barn smile og gråte av lykke?

 

Ved skråtakvinduet over senga mi  henger ei lys lilla skjorte på en kleshenger. Den har tørka forlengst, og betyr for meg en spesiell skatt. En type rikdom som ingen penger kan kjøpe. En venninne av meg har plukket den skjorten ut av klesskapet sitt spesielt for meg, blant flere andre coole plagg som henger litt her og der omkring på loftet her. 

Sånnt som er så godt å tenke på. Slikt som varmer et sommerhjerte, mer enn noen sol er i stand til. Glade barn og venner som tenker på en. 

Og alt annet som får en til å smile.

Som en familie som alltid setter tommelen opp for denne bloggen. En mor, søster, bror, svigerinne, kusine, tantebarn og barn som ikke bare støtter bloggingen min, men som tar forbipolene oppriktig på alvor. Tenk det. En blogg. Og de snakker alltid om den som at den er noe viktig som jeg må fortsette med. Jeg hadde aldri i livet forventet for 2 år siden da jeg begynte å blogge, at slekta mi skulle være så positivt innstilt til blogging. Jeg kan alltid stole på at de støtter meg, og de kan alltid stole på at jeg ikke bruker bloggen som en arena der jeg krysser grensene for hva som er akseptabelt. F eks innen objektivisering av kvinner, mødre, døtre, eller søstre. Det er basert på mine egne meninger, og handler ikke om at jeg kjøper deres støtte ved å "oppføre meg". Det har bare blitt sånn. Slekta mi støtter meg i bloggingen.

 

Og hva betyr det for ei med min fortid? Uendelig mye. Og er det noen som vet at veien hit ikke var lett, så er det slekta mi. De ser meg gjerne heller lykkelig. Og hvilken familie kan vel forstå sine nære bedre enn det skrevne ord? En eller annen type åpen kommunikasjon må til for å forklare tanker. De er ikke tankelesere.

 

Så er jeg her da. Med glade barn som sover, lilla skjorter og gule heklekjoler, morgendag som venter, med begge barna her hos meg, og sommerstemning. Folk snakker om det kalde været i Trøndelag, men jeg har ikke fått det med meg. Jeg er altfor glad, og husker turene på stranda bedre enn regnvær og hutretemp.

 

Er du en ekte bitch?



 

Mye kjennetegner en ekte bitch, og jeg skal bare inn på en brøkdel av det her. Det handler om styrke, og det handler om svakhet.

 

Oppdragelse innen ærlighet, eller en barndom i skjul for sannheten. Når begynte det? Når fikk de vrangforestilninger og begynte å kalle henne "frekk bitch"?

Hvem lærte dem at det er bak ryggen de skulle fortelle deres innbilninger om andre?

 

Jeg har venninner som de kaller "bitch". De har en atferd som de mener er "frekk". Jeg synes det er dem som er frekke. Frekke bitcher. 

 

Mine venner sier det rett ut. Jeg kan alltid stole på at det er sannheten som strømmer ut av munnen deres, slik at jeg kan lytte til ekte ærlighet. Men jeg må tåle sannheten. Hvis ikke kunne jeg holdt meg til de falske snuppene som ikke tør annet enn å preike bak ryggen min, mens de glemmer at ræva mi er bak meg den også idet de prøver febrilsk å sleike den. 

 

Mine venninner tåler min motstand dersom jeg skulle være uenig. Og jeg tåler både deres sannhet, deres ærlighet og deres uenighet.

 

En real gone one sutret: "Hun er så frekk. Ei jævla bitch!" Jeg spurte: "Hvorfor? Hvordan." Hun svarte: "Hun bare ER frekk!" 

 

Var det derfor jeg ble invitert på kaffe? For å høre paranoid sladder om min venninne? Hvem er frekk? Min ærlige venninne som ikke greier annet enn å si meningen sin akkurat som den er, eller hun som snakker om henne from behind?

 

Man kan rett og slett ikke påstå at noen ER noe, foruten at man har OPPLEVD vedkommende slik. Og under en opplevelse kan man tolke ting svært forskjellig. Derfor kan ikke jeg heller påstå at noen ER ei såkalt "bitch", men jeg kan synse og mene like mye som bygdadyr og andre troll.

 

Jeg vil heller høre det, hvis jeg går rundt med en slikkelig bad hair day uten å vite det selv. Jeg vil heller vite det, dersom jeg har skrevet et skikkelig dårlig innlegg, uten variasjon av ord og med alt for mange gjentakelser. Jeg vil helst få konstruktiv kritikk ala feedback dersom min måte å opptre på sosialt, kunne vært litt mer tilstedeværende. Jeg vil ha venner som tør å banke i bordet og si: "Vet du hva, Helene? Du kan bare ikke gå i den jumperen der. Bare... please da, ta den av deg. Eller change jeans eller noe!"

 

Det er ikke frekt. Det er ærlig. Det er ikke bitchete. Det er amazing velment og ærlig. Så lenge det kommer fra en venn jeg stoler på som kjenner meg godt, er det virkelig helt ok. 

 

Jeg vet om folk i denne byen som elsker å snakke. Men de greier ikke å være ærlige før de slipper å si det til den det gjelder. Feighet og frekkhet danser fint sammen, men aldri i takt. Det er ikke særlig vakkert, og langt fra elegant. De ekte bitchene er ikke mine ærlige, kvikke og tøffe venninner. De frekk-ekte bitchene er de som feiger ut og preiker svada bak ryggen din, før de pisser ut en eller annen påstand om at mine venninner er frekke og bitchete.

 

Mine gode, snille, ekte, ærlige venner ville aldri i verden synke så lavt som å prate fjøs bak ryggen min. De sier det heller rett ut til meg, og har guts nok til å være ærlig og rett fram. Ei av dem kommer fra Finnmarks vidder, og det faller henne aldri inn å holde seg til annet enn sannheten. Hun er hensynsfull, men ærlig; og straight away ekte for real.

 

You want real stuff? Ærlige svar, eller falsk smiger?  Stoler du på dem du omgir deg med, eller kunne det tenke seg at de er for svake? Å snakke bak rygger er svakhet. Det holder ikke i dårlig vær. Man trenger tøffe, hardhudete venner som tåler en storm, ikke sant. Du kjenner igjen dem på svarene du ikke alltid liker så godt. Men du vet iallefall at det er sanne ord, om de så svor. 

 

La de svake, hudløse bitchene sitte i fred og bable. De ville ikke engang tålt sannheten selv, eye2eye. Det er ikke karma som egentlig er bitcha, for å si det sånn. Hvis drama er smør, handler det om å koke ned i sitt eget butter til slutt uansett. Det avgir fettdamp in the air, but are you here to care?

 

Ja det er du. Du er her for å bry deg om dem som ikke koker bort. De som holder ut gjennom storm og uvær, og som brøler ut som Finnmark's vindete vidder: du kan for faen ikke gå i den jumperen der!

 

 

 

 

 

 

Kveldsmat: kake på gulvet!


 

I dag er vi litt craxy crazy på Lykketoppen. Vi har spist kakerester på gulvet til kveldsmat. Etter vi spiste pizza oppi sofaen. Fordi vi fikk lyst til det.

 

Mathias fortjente seg en skikkelig familiefeiring, så jeg ordnet i stand en i dag. Og familien svikter ikke. Min søster var på jobb, så da kom stedfortreder Roald, far til yngstepia hennes. Mormor, onkel Hans Even og tante Astrid kom med alle barna, og Aron eldstesøskenbarn var på plass. Liv og røre i hele huset i timesvis, det er digg, det. Mathias er skikkelig fornøyd med feiringen, og makan til takknemlig gutt må man nok lete lenge etter.

 

Jeg vil beskrive bursdagsgutten min som en åtteåring som ikke greier å gjøre andre vondt. Da kommer tårene lett, og han bærer på så mye samvittighet at jeg ofte forteller ham at han må huske å være snill mot seg selv også, han som er så grei med alle andre. Hvis bare alle var som ham, ville verden vært et paradis.

 

Jeg er så innmari STOLT av deg, Mathias! You rock! 

 



 

 

Jeg forelska meg i metalbandet som spilte på toget



 

Jeg ser meg tilbake på tidenes mest spennende sommer, og det er på tide å trekke fram en av grunnene til at dette er den sommeren jeg kommer til å se tilbake på med de cooleste minnene.  Jeg har utsatt dette innlegget, for opplevelsen og kvaliteten ble så bra og så stor, at jeg har hatt vansker med å finne gode nok ord. 

 

Det hele handler om et progressivt melodisk metal band som har eksistert siden 1995. De kommer fra Bjugn, og kaller seg Divided multitude, bestående av Sindre Antonsen, Christer Harøy, Anders Vinje, Rayner Harøy og Eskild Kløften. Over Dovre tok de oss med storm på vei til Tons of rock, og du kan lese om opplevelsen her: http://m.forbipolene.blogg.no/1498135394_har_du_hrt_om_rocketoget.html

 

Bildene i dette innlegget er bandet's egne bilder fra togturen og festivalen.

 


 

Jeg tør påstå at dette bandet gjør deg til en fjortis igjen. En fjortis som får lyst til å gjemme tapeten bak fancy plalater av disse herrene. Kanskje var det stemningen de laget. Kanskje var det følelsen av Dovre på begge kanter med metal i front. Kanskje var det de tøffe brillene til den kjekke vokalisten. Ikke for å gjøre ham til et objekt; han har en stemme få forunt. Kanskje det var følelsen av å få servert kvalitet etter kvalitet etter kvalitet. Men mest av alt: MUSIKKEN. I don't know, jeg vet bare at jeg ble fan av et progressivt metal band over Dovre. 

 

Vi sa farvel på Oslo S, og min sønn Mathias og jeg ruslet opp og ned Karl Johan, før vi tok toget videre til verdens beste hotell for barn; Quality hotell Sarpsborg.

 

La oss ta opp tråden og bli med bandet inn på festivalområdet, for å oppleve Tons of rock med deres øyne. 



 

Jeg vet de møtte den Canadiske musikeren og plateprodusenten Devin Garrett Townsend (midten, bildet over) rett etter showet hans på backstage, så jeg spurte Rayner hvordan det var å møte Devind. Og fikk til svar:

-"Han var meget jordnær og en fantastisk trivelig fyr. Snakket om hvor mye han likte Norge og likheten med Canada. Han ble veldig gira når han hørte vi var fra Trondheim (omtrent da 😉) Sa at han syntes byen var fantastisk og at nordmenn var meget trivelige og imøtekommende. En helt super fyr."

 

-Hvordan var det å spille på rocketoget?

-"En veldig annerledes spillejobb, som vi syntes var helt kanon. Veldig intimt og følte vi fikk meget godt kontakt og respons fra publikum. Veldig kult å møte fans og så dedikerte  metalheads. Ellers vil vi rette en stor takk til Tons of rock og NSB for en fabelaktig opplevelse og vi gjør det gjerne igjen 😀"

 

-Sindre, beskriv hvordan du opplevde det å spille på Tons of rock.

 

-"Tons var en skikkelig bra festival. Vi spilte vel som band nr 2, fredag. Det var ikke stinn brakke, men det ble ålreit med publikum etter hvert. Dedikerte sådanne. Spilte ca 40 min og det var rimelig full trøkk fra start til ende. Alt var på stell, fra logistikk til og fra med utstyr, til lyd på scenen. Proffe folk på alle ledd. Fasilitetene så du selv, og vet ikke om jeg har vært på en mer egnet plass for et slikt arrangement😊. Enset knapt at det regnet. Det var kun Eskild som var litt bekymret for "brettet" sitt😄. Håper å få komme tilbake til Tons of Rock, asap 🤘"

 

...det håper jeg også. Really. Cuz Bjugn's got some good metal!

 

 



 

 



 


Divided Multitude, altså. Finn dem og hear 'em out!

 

Studioalbum (kilde: wiki)

  • Inner self  1999
  • Falling to pieces  2002
  • Guardian angel  2010
  • Feed on your misory  2013
Andre utgivelser
  • Stranded   1996  (demo)
  • Tale of tomorrow 1997  (demo)

 

Jeg takker Divided multitide, NSB og Tons of rock for tidenes sommeropplevelse: you rock! Min sønn vil ha mer rocketog. Me too 😉😉😉

 



 

Slutte å blogge



 

Sjenanse. 

 

Det hele handler om at sjenanse bak et tastatur er noe helt annet enn sjenanse ansikt til ansikt. Denne bloggen skulle bare være et slags arkiv. Og jeg regnet med at jeg kunne gjemme sjenerte meg her. At ingen kom til å lese den. Jeg hadde alfor mange historier å bære på, og null interesse av å ta mine historier med meg i graven en vakker dag. Bankboks, safe eller blogg. Blogg.

Men greia er at jeg er flink til å gjemme min sjenanse. Flink til å gi f i hva andre synser og mener.

 

Jeg skulle måtte skrive et innlegg i måneden for å bevare mitt arkiv forbipolene. Uten den aktivitet ville alle mine historier bli slettet av plattformen. Et innlegg i måneden er alt som skal til. 

 

Jeg har aldri greid å se på denne bloggen slik alle dere som gir meg komplimenter for den, ser den. Jeg er i utgangspunktet kun en skribent. Ja, jeg har lært meg å blogge de siste to årene, men jeg skjønner aldri hva dere snakker om når dere sier at dere venter på innleggene mine. 

 

Jeg dealer med sjenanse hele tiden. Bruker teknikker som affirmasjoner foran speilet for å overbevise meg selv om at jeg gir blanke i sjenanse. Men man er menneske, og blir en klums uten like i møte med lesere. Jeg har sceneskrekk gange en million, og jeg takket først nei til at TV2 skulle fly meg ned til Oslo slik at de kunne intervjue meg på God morgen Norge. Skyldte på at jeg hadde minstemann hos meg. Trygt la jeg meg og sov den torsdags kvelden, med 2åringen i mammasenga, og takknemlighet i hjertet mitt for at ingen skulle se dette vesenet på direktesendt TV neste morgen. Puh. Men så reagerte de rundt meg. Mine venner og min familie har hele tiden støttet bloggingen min. Min mor er en fantastisk blogglesere som hele tiden peker på det positive ved bloggen, og den søndagen suste hun ned til Oslo i et fly som landet rette etter det TV2 hadde fikset til 2åringen min og meg. 

 

Jeg skalv i hele meg, jeg som nesten besvimer av å holde taler. Jeg som presser meg selv til det ytterste for å lese mine egne dikt i begravelser. Jeg som har aaaaltfor mange følelser å takle når jeg blir rørt. Men jeg gjorde det, fordi jeg syntes det var viktig å fortelle om den flotte gjengen som hjalp meg med å utvikle meg til den mamman jeg er i dag. Barnevernet har nok mange sider å forbedre seg på i mange andre saker. Men jeg måtte være ærlig: uten dem hadde ikke jeg hatt den selvtilliten jeg har som mor i dag. Jeg fikk så god støtte av barnevernet. Hvorfor skulle jeg ikke være åpen om det?

 

Jeg fighter sjenanse, med en holdning av at jeg mener vi skal være åpne, slik min far lærte meg var det riktige. Åpenhet for the people!

 

Det er mange tema jeg har valgt å være åpen og ærlig om. Men det er så mye dere ikke vet om barna mine, meg, hverdagen vår og alle menneskene vi omgir oss med. Dere har ikke engang fått møte en brøkdel av dem. Eller en brøkdel av meg. 

 

Så har jeg altså begynt å tenke på å bare la bloggen ligge som den er, og oppdatere den kun en gang i måneden, slik at jeg har det arkivet jeg en gang ønsket meg, liggende. Først skulle jeg måtte gjøre meg ferdig med prosjektene jeg har gående, og så rett og slett slutte med hyppige oppdateringer.

 

Men jeg er så glad i å skrive. Skriving er min baby nr 3. Kanskje kunne jeg skrevet bare når det falt meg inn, og så funnet på de minst klikkvennlige overskriftene, og i tillegg ikke delt de på sosiale medier. 

 

Det popper opp bloggere rundt meg. Venner av meg inspireres, og begynner å blogge. Men jeg vet ikke om jeg vil være med lenger. Jeg får høydeskrekk ved høye lesertall, og sjenansen kribler i magen. Folk ser på meg og smiler, og folk jeg ikke kjenner, hilser plutselig. Dette går parallelt med at jeg i bunn og grunn alltid har hatt komplekser og prøvd å gjemme meg så godt jeg kunne. Med utviklingen i denne bloggen kjørte jeg i motsatt retning. Og jeg var ikke forberedt. Jeg tenker noen ganger på å stoppe ved en rasteplass og bare dra og bade eller noe. Som normale mennesker. Ikke bare tenke på komma, punktum, bokstaver og ord driving highway.

 

I går fylte min førstefødte solstråle 8 år. En stor dag for oss som har den historikken jeg har skrevet om inne i kategoriene i denne bloggen: "mine egne historier". Tenk at alt gikk så bra til slutt! Det er det viktigste av ALT. Det gikk bra! Og det overskygger all sjenanse, at vi faktisk landet dette flyet full av vanskelige hendelser trygt på bakken. 

 

Jeg vil alltid la det stå åpent en mulighet for å la bloggen ligge. Vil alltid ha dager der jeg ser ned slik at jeg ikke så at du hilste på meg. Med ørene fulle av musikk. Så jeg deg ikke. Hørte jeg deg ikke.

 

Kjære leser. Jeg kommer til å la deg vite det. Kommer til å lage et avskjedsinnlegg kun til ære for deg og det faktum at du har gidda å lest så mange ord jeg har skrevet. Den dagen jeg får lyst til å farge håret mitt, slutte å blogge og gjemme meg i folkemengden igjen, da kommer jeg til å føle at jeg har gjort mitt. Bidratt nok. Men jeg kommer aldri aldri til å slutte å skrive. 

Ruser du deg?



 

 

Vakter på utesteder som sjekker vannglasset mitt for å se hva jeg drikker, mens jeg leker dancing queen ute på dansegulvet, sklir på noe skvis i hjørnet og faller på rumpa. 

Folk jeg nesten ikke kjenner, som spør:"Jeg vil også ha av det du har putta i deg, har du noe til overs?"

Jeg svarer: "Ok, hvilken av delene? Vannet? Kaffen? Energidrikken? Ikke glem fløten hvis du går for kaffekoppen!"

Det hender seg de jeg drar ut på byen med, som kjenner meg, bryter inn og sier: "Tror du virkelig Helene med bipolar og en dært adhd behøver å pakke i seg noe for å være sånn?"

 

 

Lokalbefolkningen i byen der jeg bor inneholder et par bygdadyr, som alle andre små Jantebyer. Mens de sløver over i alkoholisert tilstand etter midnatt, er jeg forlengst naturlig høy etter joggeturen min, kaffekoppene mine, og den ene energidrikken jeg har turd å drikke. Megahappy for å møte så mange trivelige kjentfolk på en gang, danser jeg duracell og drikker vann, mens jeg dropper kaffen. For jeg håper å få sovne innen noen timer, og jeg er en av de som er ømfindtlig for koffein. 

 

Ja. Jeg er avholds. Og nei. Det betyr aldeles ikke at jeg stapper i meg noe som kan erstatte alkohol. Jeg er vel den som er mest clean av alle voksne her i byen: null nikotin, null alkohol, null drugs. Bare koffein. Og jeg NEKTER å sitte stille på den hyperaktive ræva mi, for å ikke påberope meg bygdadyrets mistenksomme vrede. I refuse. De får tro hva de vil, min kropp er clean og mitt sinn er rent til enhver tid.
 


 

Jeg har det så gøy jeg bare vil, og kommer aldri til å behøve noe som helst annet enn et par kaffekopper for å lage liv og stemning. 

 

 

And some friday night I say! Nars på lykketoppen, og sjekk hvor kjekk en slektning jeg har da. Den dama som får Daniel, she's a lucku bastard (Interessert? Ta kontakt og jeg fikser date 😂):
 

 

Jeg lover at vi kava i den sofaen kun til ære for selfie. Alotie. (⬅A lot➡) (⬅Self) 

Yeah horray for er nyktert avholdsliv; det er fantastisk moro, og jeg er alltid garantert en livat kveld. De rundt meg er bare søte når de er brisne og glade. For meg funker ting litt omvendt: jeg vil ikke ødelegge den naturlige rusen min highonlife, med falsk stimuli. 
 

Så kjære bygdadyr: pakk i deg all den dritten du bare vil. Det betyr ikke at jeg er som deg. Eat your shit and drop your karma, mens jeg går mine helt egne, morsomme veier. Bare ikke glem at jeg var edru og nykter hele kvelden, og fikk med meg alt. Er det det du sliter med? At jeg alltid husker alt? Og tror du virkelig at jeg som lever med diagnose bipolar og har ansvar for barn, tør å føkke med hue mitt slik du selv gjør? Jeg ruser meg på livet. Du ruser deg på alkohol, drugs og falske rykter. Det er to vidt forskjellige ting. Men jeg skal vedde på at jeg har det gøyere enn deg 😛😜

 



 

Party på Stjørdal i sommernatta



 

Walking blogging on the road. Når ei bipolar skrulle har jogga og dusja, da er hun klar for alt. Særlig det digge faktum at lille Even og store Mathias kommer hjem søndag! Mathias fyller 8 år i morgen, derfor er jeg på vei til Stjørdal sentrum for å handle gaver. 

 

Jeg skal møte Marie Knutsen etterpå. (http://m.marieknutsen.blogg.no/  )  Hun skal sjekke inn på gjesterommet på Lykketoppen, før vi hiver oss med ut på livet. Stjørdal are you ready? Nope. Aldri er vel noen heeelt klare for sånne som oss. Bare Gudene vet hva vi kan finne på. Laila er du og parykkene dine klare? Silje du skaffa deg et par ykker denne uka du også vet jeg. 

 

Men først: hva ønsker en 8åring seg? I know, hvordan kan mamma glemme sånnt?

 

Have fun tonight, og bor du i Stjørdal, så ha deg ut på livet i kveld!

Koffein kan gi snodige reaksjoner hos bipolare


 

En kopp kruttkaffe var alt som skulle til. For å gjøre meg selv ekstra glad flere timer etter. Både jeg, meg og meg selv visste det. Det var rusk på gulvene, og ikke til å holde ut. Stiklinger jeg hadde fått av min mor stod i ei bøtte ute på trappa, klar til å plantes i bed og krukker. Klær ropte etter å bli vasket, og det måtte lukes ut forbipasserte størrelser hos skolegutten og minsten. Trapper og gulv burde dessuten vaskes, for det var ikke bare snakk om rusk, liksom. Ikke bare på liksom heller forresten, at jeg burdeburde bake meg et brett med lowcarb boller. Det skulle dessuten ryddes. We all knew that in my head like O'connor.

 

In my head.

 

Jeg laget meg verdens sterkeste kaffe, prøvde å overse rot og fotrusk, og satte på filmen Casanova. Oppe i hodet ble det diskutert mellom engel og djevel. "Ahhh så bra jeg greier å slappe av mens det flyter." "Flyter du liksom, dette er nothing. At all." "Neeeeii jeg greier ikke se på, jeg må vaskee!" "Men jeg giiiidder ikkeee!" "Se film nå, relax og lat som om du er normal. Vent på arbeidsanfallet!"



 

Koffein er er en av mine beste venner. Det tar ikke lange tida, så snur alt omvendt. Fra å ikke gidde, greier jeg ikke å la være. Klokken 14.00 satte jeg Casanova på pause, før jeg spratt opp og satte i gang. Jeg ryddet, vasket, snekret, sådde planter, hengte opp klær, og løp opp og ned trappene mens pusten peste. Klokka 22.30 var jeg ferdig både ute, inne og dusjamegsann. Jeg hadde kun tatt en kort pause mens jeg så et kvarter av filmen og spiste noe mat. 

 

Sånn er det å ha 3 etasjer, bipolar og barnefri: en kopp kruttkaffe, så er der gjort. 

 

Jeg aner ikke hvorfor, men det bare er sånn, at jeg får helt maniac lykkefølelse når omgivelsene runt meg er rene, ryddige og koselige. Det gir meg velvære på nivå med å sjekke inn på et deilig hotell. She's a maniac, maniac on the floor. Der har du meg i dag.

 

Søndag kommer gogutta mine hjem, og jeg bobler over av forventninge. Kan nesten ikke vente med å gi dem mammakos.

Jeg tror det er på tide denne snuppa her faller til ro. I morgen får jeg besøk av en annen blogger, og vi skal ut på livet. Her hjemme er det ingenting mer å gjøre av husarbeid iallefall, så nå kan jeg slappe av og nyte dagene i fred, ro, jogging, spising og avslapning. 

 

God natt fra Lykketoppen

Kjære Sophie Elise, du glemte noe viktig

 

 



 

Jeg vet at du leser bloggen min. Men du har ikke lest den grundig nok. Jeg postet et innlegg omhandlende det å velge lykken ved å ta ibruk takknemlighet klokken 18.20 den 11.07 2017. Innlegget het "Dette vil gjøre deg lykkelig". Samme kveld klokken 19.53 postet du et lignende innlegg der du regelrett skriver om det samme. Ditt innlegg heter "Jeg er takknemlig for..." Du viser leserene dine hvordan de kan skrive affirmasjoner i takknemlighet, slik jeg viste leserene mine en drøy time i forveien. Men du har altså ikke lest innlegget mitt grundig nok. Det mangler noe.

 

Det er fint at du blir inspirert av oss andre bloggere. Hvem blir ikke det. Men sånn ærlig talt. Vel. Siden du misser noe så vesentlig, må jeg nesten rette på noe viktig.

Og før jeg gjør det, skal du vite at jeg ikke betviler at helt andre folk enn meg har lært deg om mindfullnes, takknemlighet og affirmasjoner. Men jeg skjønner altså at du gjerne lar deg brainstorme av andre bloggere. Og det er jo ikke noe galt i det.

 

I din anbefaling til leserene dine hva angår affirmasjoner, "for å kicke den i gang" der jeg kalte det "for å dytte dem i gang", glemte du nemlig noe viktig. Jeg skrev om det i innlegget, og det kan utgjøre hele effekten av slike takknemlighets-affirmasjoner. 

Du oppfordrer leserene til å gjøre som deg, da du skriver f eks: "Jeg er takknemlig for sofaen i leiligheten min"

Denne setningen stod ikke koblet sammen, hvilket den burde. Men den ufullstendige måten å affirmere på, som jeg kommer til straks, vil uansett skyve takknemligheten forover i tid slik hjernen selv finner på det utfra hvilket humør vedkommende faktisk er i, i utgangspunktet. Hjernen trenger ordet NÅ: 

"Jeg er NÅ takknemlig for sofaen i leiligheten min." er den korrekte måten å affirmere på. I nåtid.

 

Du forklarer ikke i innlegger ditt HVORFOR det fønker så bra med takknemlighets-affirmasjoner. Det har jeg forklart nærmere i mitt innlegg, omhandlende magnetismen mellom likheter. En skrevet, og helst uttalt i speilet; takknemlighetssetning, KAN utløse de rette følelsene som skal til for å både tiltrekke og motta mer av det man er takknemlig for. Derfor er det så verdifullt å utøve praksisen takknemlighet til det skaper FØLELSEN av å være takknemlig. Men altså helst uttalt i NÅTID, så det ikke tar evigheter til you get there ;) Det kan bli litt sånn Bruce Almighty uten Gudetittelen og det enorme egoet, hvis man blir god til å legge merke til hva mam tiltrekker seg.

 

Du ser ut til å skrive bra, Sophie, men når du lar deg inspirere av noe, kunne du kanskje opplyse hvilken forfatter som er kilden. Vi får aldri nok av tips vet du. Jeg sendte jo deg ei melding om dette med å lære å elske seg selv og utøve takknemlighet, i år 2009, for jeg følte sånn med jenta jeg så på bloggvideoene. Hun som satt og gråt der hadde null innsikt i slik uvikling av det gode selv og sinn. Jeg fikk aldri noe svar, men jeg regner med du så den. Jeg har heller ikke tid til å svare alle alltid. 

 

Nå er svaret ditt på mitt innlegg ganske åpenlyst, og du skal vite at jeg er glad du har grepet tak i nøkkelen og vridd om. Du ser ut til å kjøre din egen bil nå, i stedet for å passivt se på at andre kjører deg i grøfta. I love it. Men neste gang du blir inspirert, les litt grundigere. Slike detaljer som nåtid i forhold til takknemlighetsaffirmasjoner kan gjøre selve utfallet. 

 

Her er mitt innlegg: http://m.forbipolene.blogg.no/1499790002_dette_vil_gjre_deg_lykkelig.html

 

Og her er Sophie Elise sitt innlegg: http://m.sophieelise.blogg.no/1499795594_jeg_er_takknemlig_for.html

En ting du ikke visste om rumpa di



 

Fashion bad ass ruler bloggtoppen. "Dagens rumpe". What happened to "dagens outfit?" Det er rumper overalt, så jeg må vel bidra litt jeg også. Ass is visst the new face, kan det virke som. Kjør på: show em the ass, de har sikkert aldri sett en før. Min er snart førti, og bør gjemmes bak ei bukse. Sophie får ta seg av nudeass badass; jeg skal skåne dere.

 

Overskriften? Jeg kommer til den.

 

Først litt filosofi Hva om virkeligheten snart kopierer internettverden. Enn om det skjer. Se for deg at du sitter på en restaurant, der alle sitter på knær oppå stolene, med rumpa mot hverandre og riktig fiser ut hva de synser og mener. Yeah, ass: the new face. No more need for make up. Ass does it all. 

 

Ingen sanger handlet om rumpa på 90tallet. Nå ser alle artister ut til å ville synge om den. Selv om det stinker, og vi har hørt bedre tekster enn om bakenden, gjelder det å henge med. Og dessuten behandle den som gull der den før i tiden var random gråstein.

 

Jeg er intet unntak, med min eldgamle stump. Tenker; why not? Slippe å sminke seg, og bare sette ræva til, med alt den har å bidra med. Jeg kan nemlig bare bidra med den naturlige delen av det hele.

 

For.

 

Ansiktskirurgi er visst også ut, siden det er rumpeløft som gjelder nå. Akkurat der melder jeg meg ut. Det får være grenser. Det er jo ikke jeg selv som kommer til å plages av synet av min aldrende rumpe med årene. Altså, jeg er omtenksom, men så omtenksom er jeg ikke, at jeg opererer stumpen for at alle dere andre skal få et bolly kunstverk å titte på. Hva med meg selv og alt det mine øyne vil se? I work it, but I wount surg' it! Jeg ser den ikke uansett, så meg plager det ikke hvordan den ser ut. It's your f problem.

 

It's a assy world fra før, om ikke jeg skal bruke mer tid og energi enn nødvendig på den rumpa mi. Den er digg å sitte på, og funker ellers til alt jeg ber den om. Ja, jeg tilogmed har lest halve boka sjarmen med tarmen for å bli bedre kjent med den og hva den går gjennom. Det får holde. 

 

Som blogger er jeg kvinne. Som kvinne er jeg ikke her for å være et slags objekt for menn. 

Som blogger er jeg menneske. Hvilket innebærer så mye mye mer enn ei rumpe.

 

Og så til overskriften:

Visste du at leppene dine er den andre enden av endetarmen? Selveste tarmen! That's your lips bitch 😂 Det står i den boka, Sjarmen med tarmen that is. Fact.

 

Vi kan like gjerne gå tilbake til duck lips, de er en del av rumpa, de også.

 

Anyway. How to say it with theese assy lips:

Som kvinnelig blogger er det viktig for meg å vise ungdommen som vokser til, at ei dame er så forbanna mye mer enn ei rumpe.

Rumper er fint altså, dere. Men hele tiden? It's too much. Har dere ikke mer serious shit å komme med enn den opererte rumpa foran ungdommene her, til en hjernevaskende hver tid? 

Det gjør at jeg nesten må trå til med ei helt vanlig ræv, og vise at det er ok å beholde den uopertert. 

 

10 ting du ikke visste om meg

 



 

Jeg ser at et kjennetegn blant bloggere er å titte fram med: "Tittit, her er jeg, DETTE visste du ikke om meg!" Tatta.  Sikkert for å gjøre lesere nysgjerrige. 

Så. Tittei. Her er jeg. DETTE visste du ikke om meg.

 

1. Mens normale mennesker har med seg appelsin på tur, har jeg med meg kokte egg. 

 

2. Mitt største kompleks er når jeg sitter der og skreller det forbanna egget. Jeg prøver å tenke: "Yeahsowhat? Skrelle appelsin eller skrelle egg. Whatever. Så lenge det er kokt."

 

3. En gang hadde jeg med meg egg som var slikkelig bløtkokte i stedet for hardkokte. Det var da jeg skulle bloggervjue Plumbo. Jeg sølte som en gris da jeg skulle spise eggene, og hadde ikke papir med meg. Det så ut som behov for plumbo, for å si det sånn.

 



 

4. Jeg snorker så høyt, at da jeg var preget av svangerskapssnorke, hørte jeg meg selv i halvsøvne og trodde det var en "gammel kaill".

 

5. Når jeg går på gjengrodde gangveier ned til sentrum av byen der jeg bor, Shørdarn (Ja vi sier det sånn), da liker jeg å leke fjortis, høre på Ace of base, og danse litt. Litt luftgitar, samt wannabe gangsta bitch også, og så ta bilder av det for å le av meg selv. Men fun går fort over til grusomt straks noen ser meg. Da har jeg ingenting å si til mitt forsvar i forhold til at jeg står der og spiller luftgitar, eller krøket med bøyde knær som wannabe hiphoper med telefonen under nede der.
 

6. Jeg krangler stadig vekk med en venninne av meg. Rett etterpå ler vi så vi hyler. Greia er at begge har umenneskelig, nei: umedisinert ADHD (Og jeg bipolar i tillegg), dvs at begge skravler og avbryter støtt. Vi tilogmed krangler om promping.

 

7. En gang for lenge siden på et narspill, foreslo jeg at vi skulle dra til Kina. Jeg mente det. Det kunne blitt Hangover 4. Men vi dro aldri, selv om de andre ikke greide å overbevise en bipper om at dette var en særdeles uklok idé, særlig fordi vi var blakke. 

 

8. En annen gang for like lenge siden, på et annet narspill, foreslo jeg at vi skulle reise og besøke Snåsakaillen. Vi kom til å rekke fram utpå dagen. Ble ikke noe av det heller.

 

9. Jeg er en filmnerd, og favorittene er Barnepiken og Hangoverfilmene. Jeg skal aldri gifte meg, men i fantasiland er jeg gift med han rufsetufsen i Hangover 😎

 

10. Jeg er tom for telys, og må virkelig huske å kjøpe flere. Så vet du det.

 

Men nå er jeg sulten og skal skrelle meg et egg. Haveanicenight! Fra turen ned hit:

 


 


 

 

 

Sjekk hva denne alenemamman gjør når hun har barnefri


 

Røkelsen siver mot meg, og lysene blafrer, mens jeg befinner meg på en 7 dager lang date med meg selv. Jeg har landet på i sofaen og bare digger tilværelsen. Hva jeg har gjort i dag? Well. Etter å ha klippet jungelplena i går, var det på tide å fjerne drabantjunglene opp gjennom den gjengrodde trappa mellom rekkehusene her, og alt annet som har trengt seg gjennom grusen utenfor, mens jeg har knepet igjen øynene eller sett opp mot himmelen. Med ræva til værs bannet jeg meg gjennom det hele, raket grus, og plukket rask. Jeg er sånn som kan mote meg opp leeeenge før anfallet setter inn og jeg faktisk gjør det. Da er det nesten for sent, og vi er i ferd med å gro inne. I siste dramatiske liten er det nesten så det er en ljå som må til. Ikke en stakkars liten plenklipper.

 

Men jeg knurrer meg gjennom det hele, roter meg fresende gjennom "blomsterbed" og sneglegørr; før jeg neste dag husker at det er noe som heter hansker. Yeah. På'n igjen, ja nå er det mammafri og ferie! Men det er sant: jeg blir så glad av det blir vakkert rundt meg, så jeg kjører mer enn gjerne på og jobber litt med husarbeid og hagework når jeg har fri. Aner ikke hva jeg finner på i morgen. No idea. Tar det som det kommer. Nå er det tid for telefonskravvel, før jeg setter på en film. Aah, barna har det bra fikk jeg høre, og livet er digg! I morgen våkner jeg av fuglekvitring! Ingen alarm, og ingen som vekker meg; mmmmh!

Dette vil gjøre deg lykkelig



 

Ofte opplever jeg at venner og fremmede tar kontakt for å lette hjertet. Fordi de vet jeg forstår. Men jeg kan like ofte ikke hjelpe dem. Jeg får ikke til å forklare, fordi I suck at muntlig. I rock skriftlig. Derfor skriver jeg heller dette innlegget for å forklare hvorfor jeg er lykkelig og opplever livet mer som et eventyr enn en utfordring.

Lykken kommer ikke. Lykken er her. Men den er usynlig for de som ikke har skaffet seg evnen til å se den. Versegod, slik skaffer du deg evnen til å finne lykken i deg selv, men det kan hende du må la et par overbevisninger dø ut til fordel for en helt ny tankegang:

 

Uansett bakgrunn. Wherever you have been, whatever you have seen: nå er du HER, i fortidas framtid. Past is gone. 

 

Mange undrer på hvordan jeg kunne reise meg fra mørket's undergrunn, og stå oppreist her i flere år. Ja, jeg kan forstå hvorfor de spør. Det kan nesten se ut som et under, og flere av mine venner har i ettertid fortalt meg at de var sikker på at jeg bukket under for godt flere ganger i fortiden min.

Jeg var langt nede, og jeg bare fortsatte å falle. For hver eneste ting jeg fant å skylde på, foran å ta ansvar, falt jeg et hakk lenger ned. Det var psykiatrien sin skyld. Det var han som banket opp meg for flere år siden, sin skyld. Det var ungdomsskolelæreren min sin skyld. Kosmos sin skyld. Skyene på himmelen sin skyld. Jeg lot det regne over stakkars lille mislykkede meg, før jeg gjemte meg under dyna og gråt puta våt, mens jeg slo av lyden på telefonen. Skammen over å ha mislyktes med absolutt alt, var uutholdelig.  Mitt fokus var på katastrofenivå.

 

Jeg ser meg rundt etter å ha reist meg, børstet av meg støvet i ruinene, bygd opp nye og mer stødige mesterverk, og stått her lenge. Jeg ser mennesker som lider under tunge dyner, med avslåtte telefoner og ren angst. Jeg får møte dem mellom slagene, når de tør. Og jeg lytter. Prøver å være en venn og en blogger som bryr seg. Men jeg vet det så godt: jeg kan ikke gjøre annet enn å håpe at jeg trenger litt gjennom med en piff magi. Dessuten er jeg altså flinkere til å skrive enn til å forklare ting muntlig. Det vet alle som har snakket med meg.

Uansett skal de få i gave et innlegg om det heller. Som de kan lese og prøve å forstå trygt under dyna.

 

Kanskje har de en umedisinert diagnose. Inte vet jag. Det er ikke mitt bord. Jeg vet bare at det viktigste valget jeg som har bipolar tok var å begynne med medisinmetallet lithium. Men uten den riktige tankemåten kunne heller ikke rett medisin gjort meg så lykkelig som jeg er nå. Jeg har jo fortsatt tanker jeg kan velge i retning negativ pol, eller positiv pol. 

 

Det er ikke min hemmelighet. At likt tiltrekker likt. Vi er mange som vet, at når Märtha Louise og hennes elever finner noe overnaturlig som et "tegn" i at et vindkast strør fjær over dem der de sitter i en åker og mediterer, ja så er det bare loven om tiltrekning som har slått inn. Det er kun tegn på at Märtha har tenkt og snakket så mye om engler, at det ikke er rart hun tiltrekker seg fjær og skyer som ser ut som fjær. 

 

Det er jo bare å lese både Wayne Dyer sine bøker og The secret, then give it a try, så er man klar for å utvikle en tilværelse der det hele faller naturlig inn. Både fjær og det at du møter samme person to ganger på en dag i sentrum av stedet der du bor, eller det forunderlige i at noen ringer rett etter du tenkte på dem.

Det er magnetisme. Det er tiltrekning. Og du kan styre det. Det er ikke noe du behøver å tro på. For det er bare sånn. 

 

Når jeg lytter på en sjel som har rota seg bort i universets jungel av uvitenhet, sorg, selvmedlidenhet, smerte og trangen til å skylde på alt fra fortid til andre mennesker i retning bitterhetens giftige hage, blir jeg fortvilt på deres vegne. For det er jo så enkelt: De behøver bare å begynne å snakke, tenke og gi oppmerksomhet til det de vil ha mer av. Vil de ha bedre økonomi, bør de snakke om det som at de allerede har det. Vil de ha bedre helse, bør de snakke om det også som at de allerede har det. Vil de ha bedre behandling av en eller annen instans eller etat, bør de for all del ikke snakke om de delene av helsevesenet eller andre instanser som ikke har funka for dem.

 

Selv prøver jeg etter beste evne å huske dette. Jeg vil tiltrekke meg det som gagner barna mine og meg selv best. Da er det viktig at jeg minnes alle de gangene jeg har fått det bevist de siste årene; at det er makt over det talte ord. Er jeg villig til å betale hva det koster å snakke nedlatende om meg selv, eller klage over helse og økonomi?

Nei.

 

Jeg er kun villig til å ta i bruk et nyttig verktøy ved navn "takknemlighet". Jeg får mer av det jeg er takknemlig for, og det handler om det stikk motsatte av overtro. 

 

La oss si du er dypt deprimert. Prøv noe nytt: du skal styre tankene dine over på nyttig tankegang. Gi et par tanker til senga du ligger og gråter i. Er den myk? Har du dyne og pute? Det er luksus. Kan du virkelig DRIKKE vann av springen? Rent vann? Hittil har du fokusert på oppvasken du ikke gidder å ta, nå skal du tenke på det rene vannet du er så heldig å få oppleve. Dusje. Du kan dusje deg ren også?  

Jeg vil ikke bagatellisere det faktum at du er trist. Deprimert.

Jeg vil bare dytte deg i gang. 

For straks du begynner å tenke noe positivt, kan du skape følelsen takknemlighet. Og det er følelsene våre som deltar i universets magnetisme. Ikke tankene. Tankene skaper det hele. Følelsene er innsydd i hele systemet. Universet tror du vil ha mer av alt du føler, og gir deg det. Så må du være i stand til å motta det. 

 

Det kan føles trygt å ligge under den dyna for mange. Det kan hende de ubevisst velger angsten foran velværet. Hvorfor? Jo, for da slipper de. Det kan virke skummelt å skulle være sosial og delta i hverdagen ute blant folk. Selvtilliten er mørbanket av negative tanker. Det å delta i samfunnet slipper de hvis de velger å ligge nede for telling og vri seg i gjørma. Derfor når man ikke gjennom til mange av de som prater i vei om sine egne ulykker, og sådan tiltrekker seg flere ulykker.

 

Ja, en fortid kan ha vært utfordrende, men hele vår eksistens tilsier at vi skal utvikle og forandre oss. Det kan være tidenes oppgave å slukøret innse at vi rett og slett ikke kan skylde på fortiden vår eller menneskene i den for hvordan vi velger å gå gjennom livets dager i nåtid. Alt vi har er nåtid. Og med den kan vi skape en framtid. 

 

Power. Vi har makten til å avgjøre at i dag, i dag skal vi selv bestemme hvordan livet skal være. Vi skal ikke gi ikke power fra oss til et monster fra fortiden. Ingen kommer til å lide med oss uansett, men gå rett forbi oss. Kun vi selv kjenner en smerte som vi selv skaper av gammel vane. Som igjen tiltrekker enda mer smerte  

Ditt liv er en bil. Du kan velge å sitte passivt i den, eller du kan velge å kjøre den dit DU vil. Hvis du ikke tar over rattet ditt, kan hvem som helst andre kjøre ditt liv. I grøfta om de vil. Det er ditt valg.

 

Power til å snu det hele, og ta ansvar: hvordan kan du påstå at du ikke har vilje, når du har det, du som alle andre?

 

Må du tisse? Ok, da kan du velge. Du har mange valg: Gå på do, hold deg en stund før du går på do, tiss i buksa, tiss i skauen, i kjolen, i åkeren, på gulvet. Anywhere, it's YOUR CHOICE. 

Du kan også velge å droppe å kle på deg i dag. Gå ut naken blant folk. Da må du også ettehvert velge hvordan du skal forholde deg til andre's reaksjoner. 

 

Hva med DINE reaksjoner. Tror du en slags utenomjordisk kraft velger for deg hvordan du skal reagere? Er det ikke mer naturlig å forstå at alle tankene du har tenkt opp gjennom ditt liv, har skapt er mønster, og at det tankemønsteret har laget en automatisert reaksjonsform?

 

Selv har jeg befridd meg fra mine tidligere reaksjonsmønstre. Jeg sliter ikke med angst, og har ikke hatt det på mange år. Før det så jeg verden med andre øyne. Jeg prøver å holde oppe en viktig kommunikasjon med meg selv i speilet, hvilket er en enveis, der jeg forteller min egen hjerne nøyaktig hvilket tankemønster jeg ønsker å ha. Nemlig det som gagner meg selv best.

Jeg har valget. Ingen andre. Vil jeg lide? Eller vil jeg oppleve livet som et fantastisk eventyr? Ok, det krever av meg at jeg må stå opp av senga, ta meg av barna mine, tørre å møte folk, velge å snakke positivt, være takknemlig og hele tiden stå på for en viss balanse i livet. Men når jeg først har valgt at jeg ikke skal la fortiden påvirke nåtiden, er alt dette bare morsomt å gjøre. 

 

Skriv det. Si det til deg selv i speilet. Hver dag, affirmer: 

*Jeg velger nå å være lykkelig

*Jeg føler meg nå takknemlig

*Jeg elsker nå meg selv

 

Prøv alt dette, gi det tre uker og se hva som skjer. Husk: Det talte ordet's makt. Ditt liv, din power. Dine valg. Affirmer, og gjør det i nåtid. Hvorfor? Fordi hjernen din både er enkel og komplisert i samarbeid med ditt ego. Ditt ego er kanskje ikke helt der enda, men lider av dårlig selvtillit og tristhet. Da kan hjernen tenke: Jeg er takknemlig ...senere, når jeg bare har det bedre, når jeg har noe bedre, og når jeg ser noe bedre. Den trenger klar beskjed: NÅ er jeg takknemlig!

 

Mistenker du at du har noe diagnotisk psykisk? Oppsøk lege og fortell, be om hjelp. 

Fanget i sprekken



Tittei i sprekken. Tenkte bare jeg skulle vise dere hvordan det gikk da Laila og jeg skulle ta en ny photoshoot-vri ved at jeg skulle fange Laila i sprekken. Det var innviklet. Jeg måtte ha på selfieveien, holde telefonen bak rumpa, og bøye meg for å se etter Laila i telefonen. Langtfra enkelt. Her trodde jeg dette var Laila:



Heihå Laila? Men neida. Det var veska til Laila. Trallala. 

Deeer var Laila:



What more to say? ...ialledager, tenker du. Whaa er det dem driver med oppe i Trøndelags Stiordala egentlig? I know there's something going on, hey yeah yee (spotify, Boomfunk) (Det het Stiordal i gamle dager. Riktig gamle dager.) Vel. Saken er at sånne som oss aldri kjeder seg. Never. Hvillet er en løgn. Men det er nesten sant. Vi kjeder oss nesten aldri.

Photo SHOOT: "fotoskyting i skæwen"



Come let me show you hva ei alenemor med barnefri gjør dag en av sju:



Dealer med andre gale damer såklart. I skauen. Med sånn photo shoot som alle andre bloggere gjør. Kremt. Fotoskyting viste seg å være gøysann det.

Hils på verdens beste Laila, min venninne og mine barns reservebestemor. Hun er den som får gi kidsa mine søtsaker når jeg ikke gir dem annet enn sunn mat. Sånn skal det være med sånne skjønne bestiser, ikke sant.
 



Hva jeg gjorde etterpå? Klippet plenjungelen utenfor her på Lykketoppen, rotet i "blomsterbedet", prøvde å unngå å ta på snegler, viste frem kattunger til nabobarn, pirket bort brunsneglegørr fra fingrene, vasket hendene fem ganger (har fortsatt spor etter snegler i håndflata) snakket med en bloggleser som tok kontakt, og nå sitter jeg her med alle de brukte dvdfilmene jeg kjøpte på posesalg på gjenbrukstorget i dag  .. og tenker: visst søren kan jeg sette på en film nå klokka halv tolv på kvelden; jeg har fri fra ALT, og kan sove til jeg våkner i morgen. Hell yeah! 

 

You're the chic, Laila, takk for en nydelig dag, vi er like rare begge to: but you ROCK!

 





 

Forbipolene med i "Bloggerne"



Denne rufsete og langtfra rosa bloggeren skal visst være med i "Bloggerne" på TV2 neste sesong. Jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle fortelle det til slektningen min. Han er en morsom fyr som er like crazy som meg, og mer til. 


 




 

Jepp. Det som var hard to tell, var at jeg bare ullatulla. For jeg mistenker at han begynte å glede seg vanvittig. Hva tror dere? Ville dere sett sånne gærne trøndere som oss på skjermen sammen med velkledde, rosa berter?

Uansett, slektning, er du kanskje "gira på en fest" neste helg, eller hur?

Dette ønsker kvinner at menn slutter med



 

La oss si jeg møtte deg på en fest for aller første gang. Du vet det så godt, at jeg ville lurt på om du var riktig navla dersom din åpningsreplikk var: "Hei hå, liker du sex? La oss gå direkte på dass så jeg får vist deg denne kølla med en gang! Nei, vi rekker det ikke! La meg vise deg den her og nå! Se her, ingen andre ser, tittei her er tissen min! Fin ja?"

 

Men det er ikke på fest du tar kontakt første gang. Det er på facebook. Og selv om kommunikasjon er kommunikasjon, velger du å drite deg ut som amøbe rightaway. Hvorfor? Why? Du hadde meg neeeesten der, og så mista du all min respekt og lyst til å møte deg, ved å krympe hele deg selv ned til ei lita pingle som piper om sex, sex, og atter sex ...og det FØR DU HAR MØTT MEG!

 

Jeg er så lei av bilder av tisseluren din. You give dicks a bad name, for å si det sånn. Tror du virkelig jeg tenner på et bilde av tissen din? Du tror ikke jeg kunne tenke meg og møtt deg først, før du tar snarveien gjennom krattet som en annen desperat blotter, og trenger deg på gjennom skjermen her i privatlivet mitt? Og det med noe så vanlig som en tissefant? Alle menn har en, og så bare dør du etter å vise meg din? Tro meg, jeg har stemmerett nå, og SIER FRA hvis jeg vil se på den.

 

Og så har vi du som ligger og runker. Som bare måå fortelle at du; tattaaa: LIGGER I SENGA OG ER KÅT! Fordi du av gode grunner har vært singel altfor lenge, og aldri får deg noe. MEN HVORFOR FÅR DU IKKE ANNET NAPP enn din egen napping? Har du tenkt på det?

 

Det ER FORDI FEST OG FACEBOOK er akkurat det samme når det kommer til det faktum at kommunikasjon er kommunikasjon, samme hvor du møter dama! Jeg aner ikke hva du driver med, mann av 2017, men min første kjærlighet oppførte seg IKKE sånn første gang jeg møtte ham. Ingen av dem behaved like that, for å være ærlig. Da hadde jeg ikke kunnet kalle dem x'er. De hadde søren ikke hatt en sjans dersom de hadde åpnet med: "Helleu, sex sexety sex, bla bla, desperat sex!" Og hoppet rundt foran meg med blottet penis. Jeg ville lurt på et par sekunder om jeg fortsatt var tvangsinnlagt, ristet på hodet og kommet meg til hel...e bort fra vedkommende.

 

Så. Kan du lese dette med litt vett, og slutte med det tullet som gjør at du aldri får hoppet i høyet, slik at du bare blir eeenda mer plagsom for oss damer? Vi vil jo lese på sånne meldinger at du har vett i hue. At du har en pikk, det VET vi. At du kan høyhoppe, som andre mennesker og dyr, VET vi. Men om du har vett i hue og respekt for kvinner, det vet vi ikke. Dvs vi VET du ikke har respekt for damer straks du forvandler deg til en primitiv hare og hopper rett på temaet sex. Humre. Jeg må le litt av det. For, er det ikke åpenlyst? 

 

 



 

Derfor er denne pappan en superpappa


 

Hva er en god far? Er det en som er topputdannet, plettfri, godt likt av alle og komplett A4?

Barna våre har to hjem, og den eldste sønnen vår på 8 år, Mathias, bor fast hos pappan sin, med samvær her hos meg annenhver helg og ferier. Vår yngste sønn Even på 2 år bor fast her hos meg, med samvær hos pappan til gutta. Ungene våre er altså sammen annenhver helg og i ferier. Vi trives alle med det, og det fungerer overraskende bra. Nå har Mathias hatt ei uke alene med pappa, og Even har hatt mammauke, før han i dag ble hentet av pappa og Mathias.

Jeg har gruet meg i dagesvis. Å ta farvel med gutta er aldri noe gøy, selv om jeg vet at jeg behøver barnefri. Men jeg har ikke vært ei uke uten barn på hele 3 år.

 

Vet du hva som gjør det så mye lettere?

Det er han derre superpappan.

 

Vi er for lengst helt ferdige med hverandre følelsesmessig, og klarer fint å samarbeide over en kopp kaffe, og være vennlige mot hverandre. Derfor prater jeg en god del med pappan til barna mine, og begynner å kjenne ham godt nå. Det jeg vet, er at når han henter barna hjem til seg, behøver jeg ikke å bekymre meg for noe. Gogutta får omsorg, kjærlighet, god mat, rene klær, naturopplevelser, hvert sitt soverom med rene sengetøy på gode senger, kvalitetstid med slekta og mang en god latter.

My kids are safe, Og sånn really: Det er det aller viktigste for meg i hele livet mitt, at ungene mine har det godt.

Tenk så viktig det er for meg som mor, at jeg vet jeg sender barna mine til noe så innmari velfungerende som et slikt pappahjem?

 

Han gjør alt for barna våre, Bygger hus og handler barneklær, gir dem pappaklemmene de så inderlig behøver, holder seg edru så de alltid har ham til stede på alle måter, og prøver så godt han kan å gi blaffen i bygdadyr og sladder.

Han har en fortid som lærte ham mye, og det var mange tøffe tak. For å være helt ærlig, ville jeg ikke hatt en annen far til mine barn. Ingen perfekt kontorrotte med dress og slips, som ikke ville evnet å se barna mine på den måten han gjør. Jeg er mer enn fornøyd med å sende barna mine til en pappa som elsker dem skyhøyt akkurat som de er, og som faktisk en gang i tiden sto klar til å ta vare på en liten baby som jeg var for syk til å få med meg hjem fra sykehuset.

 

Alt dette gjør at jeg lettere kan vinke hade til mine kjære to små skatter. Helt trygg i mammahjertet kan jeg ta barnefri mens jeg vet at de er så godt ivaretatt som overhodet mulig.

 

Kjære bygdadyr. Er ikke pappan til barna mine bra nok for deg, så vil jeg ikke kjenne deg. Må man være tabbefri roboter for å passe inn i din perfekte A4tilværelse, er det virkelig ikke noe interessant over deg som person. Jeg er stolt over at ungene mine for alltid vil ha en far med varme følelser for dem, og som alltid vil være der for dem. Ingen doktorgrad kan gi barn slik ekte kjærlighet. Ingen topputdanning vil bygge et hus for to små gutter på denne omsorgsfulle måten. Ingen perfekt fasade er sprekkfri uansett, og en slik flott fasade ville ikke vært bra nok for mine barn på innsiden av det hele.

 

Superpappan, derimot. Han er mer enn bra nok for mine barn, som skal på fisketurer og Leo`s lekeland og kose seg sammen med en far som kommer til å være til stede.

 

Hvilke kvaliteter mener DU er viktigst for at en far skal kunne kalles SUPERPAPPA?

 

 



 

Vil du ha hjelp med blogging?

 





Det skjer mye i kulissene bak denne bloggen for tiden, og det eksisterer en fellesnevner:

For tiden får jeg flere henvendelser fra folk som vil begynne å blogge, eller folk som blogger litt fra før, og det samme gjelder for dem alle: de ønsker hjelp fra denne grønnrufsete bloggeren. Og jeg merker at jeg koser meg med å hjelpe dem. 

 

Først og fremst vil jeg påpeke at jeg selv fikk god hjelp i fjor, på bloggkurset til Marte Frimand-Anda, gullpennvinner, forfatter og toppblogger bak CasaKaos. Link til hennes bloggside på facebook:  https://www.facebook.com/Casakaosnet/

Mye jeg ikke skjønte, forstod jeg etter den kvelden i Oslo. Brikkene falt på plass, og jeg utviklet lettere bloggen videre.

 

Men jeg har lært mye hver eneste uke av de to årene jeg har blogget. Samtidig har jeg min egen måte å skrive på, blogge på og tenke på, og jeg vet jeg har laget en original blogg. Jeg merker at jeg ser originaliteten i de som kontakter meg, og det er lett å se hva de kan gjøre annerledes. Jeg har mottatt innleggstekster av andre toppbloggere, redigert dem og sendt forslag til endring tilbake, og jeg elsker det! Skriving er virkelig min greie, derfor kjenner jeg et boost for hver eneste blogger jeg kan hjelpe i gang. Og ja, jeg hjelper dem gratis. Sånn blir det foreløpig. 

 

Derfor undrer jeg på om DU trenger hjelp til blogging? Er det noe jeg kan bidra med?   

Kontakt meg gjerne på min facebookside hvis du vil jeg skal se på en tekst og gi mitt tilbakeforslag til eventuelle endringer, eller om du bare ønsker en prat om blogging. Kanskje kan jeg hjelpe deg å løsne noen idéer? Og ja, som jeg skrev over her, foreløpig bruker jeg tid på slikt helt gratis. Det gir meg veldig mye glede og egenutvikling å få bidra. Så jeg linker deg videre til min bloggside på facebook, der du kan sende meg en melding :  https://www.facebook.com/forbipolene.blogg.no/

Dette mener han EGENTLIG om meg!


 

Jeg sitter presset sammen i en tiny barnelenestol fra Ikea nede på badet, mens min lille Even lager leven i badekaret. Aron tantebarn er på gjesterommet og koser med pusekattene (eller heter det kattepusene? Anyone?) Jeg roper på Aron og spør: "Døh. Hva synes du egentlig om tanta di?" 

Han nøler ikke ass, men stikket hodet innom badet og pointer en tommel opp, før han kjapt sier: "Kuuuul!" 

 

Jeg får bakoversveis, men faller ikke om, siden jeg rent lavkarbosk akkurat har begynt å få plass i denne ministolen. For jeg hadde ventet meg noe ala "Litt teit, veldig adhd, en dært bippi, glemsk og langtfra tantete hvis du skjønner, tante. Du ekke no "tante" lizm, serr aaass, omfrg!" 

 

Men en ærlig 14åring mener tante forbipolene er "kul" faktisk. Det er ikke verst. Det er jo den aller beste referansen man kan få; fra ungdommen!

Jeg bare måtte dele dette med dere. Fra nå av er jeg tante kul, og ikke tante grønn. Det er han som er grønn. Jeg er mer wannabe blond. Kremt.

 



 

Bilder på AVVEIE! Ingen skulle se dette, iiik!



 

Siste skrik på toppbloggmoten er å publisere bilder på avveie. Og jeg henger med. Mitt navn er ikke forbipolene (surprise surprise), men Helene Merethe. Nå har Merethe hacket seg inn på telefonen min og vært inne på galleriet mitt i flere minutter. Derfor publiserer jeg like gjerne de teiteste bildene før hun rekker å drite meg ut. Desverre har jeg ingen nakenbilder å by på, og hadde jeg hatt det skulle jeg spart dere for den 37årskrisa dønn. Promise. We go more like blond.

 

La oss begynne med dobbelthaka over her. Er det ikke gøy å ta selfies the wrong way? Det er bare virkelig ikke så morsomt når andre får et glimt av disse type selfiesene 🙈

 

Hva angår bildet under her undrer jeg litt på: Hvor kommer jeg fra? Eskimofolket eller noe? En slektning i en tidligere grein på slektstella ble funnet i en stor båt i Bergen som baby. Båten kom angivelig fra Frankrike. Men når jeg ser dette bildet tenker jeg more like at den babyen hadde superkrefter, og bare la seg i den båten, etter hun ruslet over fra den båten hun egentlig kom med. Bare for å forvirre etterkommerene ytterligere. 

 

Bildet under: Hva skal man si? Leke deilig og så ta selfie når man ikke engang har relakkert negler eller skrudd tiden tilbake til 20årene? Yeah right. Dream on Helene, hilsen Merethe mohaha.


 

Jeg tror det holder i massevis hva angår sånne Helenefies. (Uttal det forresten) På tide å drite ut slekta også. Se hva vi gamlisene i familien gjør når vi er på stranda! Pakker inn barna i sand, og så ler vi littegrann. Dette er søstra mi og sønnen Aron:

 

Og til slutt velger jeg å publisere et heftig bilde av moren min; et bilde som jo også er på avveie. Grøss og gru om noen får tak i dette:




 

Hvordan kunne du, og hva driver deg?



 

Jeg har egentlig ikke ord, men jeg må prøve. Prøve å fortelle om det, for det er ikke greit. Jeg må være åpen om det, eller enn å stenge det inn. Jeg har det vondt, og snapper etter pusten. Å skrive er der siste jeg vil akkurat nå, men jeg har blitt behandlet på en måte der åpenhet er det eneste riktige.

 

Jeg skulle gå i dusjen og så legge meg i badekaret. 2åringen hadde sovnet tidlig, og jeg skulle slappe av for en gangs skyld. Men slik ble det ikke, og tårene triller. 

Vi har soverommene våre på loftet, med et skråtak med vindu mot gårdsplassen. Jeg tenkte jeg kunne vennlig be barna der ute være litt stille så de ikke vekket barnet mitt. 

 

Men det ville hun ikke finne seg i. 

 

Jeg er den eneste norske som bor her i nabolaget. Er det derfor?

 

Er der derfor hun hisset seg opp og stod på trappen sin mens hun ropte og kjeftet på meg? 

 

Kjære nabo fra et fjernt land. Jeg har ikke fått hvilt på ukesvis. Jeg er alenemamma, og nå i sommer har ungene sovnet altfor sent til at jeg har fått særlig alenetid. I kveld var første kvelden på ukesvis at jeg skulle få litt tid alene mens minsten sov. Jeg skulle legge meg i badekaret, men slik ble det ikke, for du vekket opp ham med ropingen din. Jeg prøvde gang på gang å be deg være så snill å tie stille. Snakke heller enn å rope, men du ropte bare høyere til meg. 

 

Jeg vet ikke hvorfor, men jeg begynte å skjelve, gråte og puste i hikst ute på trappen min, mens du stod noen trapper bortenfor og ropte at jeg sikkert tullet. At barnet mitt sikkert ikke sov. Alt var visst galt med meg, og du kjeftet og kauket i over 5 minutter. Da kom de andre naboene ut. 

 

Hun ene naboen er ei god venninne av meg. Hun er heller ikke norsk. Vi kommer godt oberens. Hun prøvde å forklare deg at jeg er snill. At det ikke bor noe vondt i meg. Men du så bare hatefullt bort på meg, og til slutt gikk du inn til deg selv. 

 

Mannen din og min nabovenninne kom for å prate med meg. Da satt jeg som en sekk på trappa mi og hulket. Vet ikke hva som slo meg sånn ut  men jeg har sjeldent opplevd å få slikt hat slengt mot meg. Jeg var helt knust, og fikk ikke til å svare annet enn i hikst. Din mann forstod meg, og sa han skulle ta en prat med deg. Jeg var skikkelig lei meg, og det er det egentlig sjeldent at jeg er.

 

Etter en stund kom min venninnenabo over med ei vifte vi skulle plassere på loftet der minsten sov, så han slapp bråket fra det åpne vinduet. For du ba jo ungene dine bråke bare enda mer, siden 19.00 ikke er sovetid for småbarn der du kommer fra.

 

Da var det gjort. Da kom han ruslende ned trappa, toåringen. Du hadde klart å vekke ungen min.

 

Hva er det som driver deg? Er det hat? Rasisme? Har jeg feil hudfarge? Hvordan kan du stå slik og rope utenfor vinduet der barnet mitt sover, til han våkner, og ønske oss så vondt at du fullstendig driter i vår tilværelse i et hus der jeg er den eneste voksne? Du var nøye med å ta på deg hodeplagget ditt straks den ene naboherren kom ut for å roe deg ned, men at du såret meg så jeg sank sammen i gråt på trappa mi, det ga du blaffen i. Hvilke verdier vil du lære barna dine som stod og hørte og så deg?

 

En god stund etterpå triller fortsatt tårene. Jeg har sagt til sønnen min at jeg har slått meg. At det er derfor mamma er lei seg. Desverre kan det hende jeg ikke lurer ham, siden han hørte deg kjefte meg huden full utenfra her for en stund siden. 

 

Jeg holder ikke ut dette hatet stort lenger. Det er ille nok at du aldri hilser på meg, og ser på meg med sorte og hatefulle øyne. Men at du blir så sint på meg at det er like før du flyr på meg, over ingenting, det er mer enn jeg kan forholde meg til. 

 

I kveld har du virkelig såret meg. Det du har gjort mot meg i kveld, er å få meg til å føle meg skikkelig lei meg. Og jeg aner ikke hvordan du klarte det. Er det det at jeg vet jeg aldri kan bli godtatt av deg? Er det det at jeg nærmest skjelver av fortvilelse, fordi jeg ikke kan gjøre noe med hudfargen min? Eller kulturen min. Det at det ikke er så rart om en aktiv toåring slukner klokka halv sju i dette landet. Det kan jeg ikke gjøre noe med. Og ikke vil jeg forandre meg heller, for at du skal like meg.

 

Men disse tårene kan jeg vaske av i dusjen, mens sønnen min ser TV. Badekaret kan jeg innta senere. Så kan jeg legge meg samtidig som en kid som kanskje ikke sovner før elleve i kveld på grunn av deg og det hatefulle utbruddet ditt. Senere skal jeg stråle av norsk lykke når du ser meg neste gang!

 

Og du; du er velkommen inn på kaffe hvis du vil bli KJENT med meg! Men jeg kommer til å spørre deg: 

Hvordan kunne du vekke barnet mitt med vilje når det hadde lagt seg for kvelden? Og hva søren driver deg til å ville såre ei norsk dame på denne måten, som aldri har gjort deg annet enn å be høflig om litt stillhet, og kommer fra det landet som tok så varmt imot deg?

 

Slik løste jeg saken etter innlegget var skrevet og jeg hadde tatt en varm dusj: Jeg tenkte grundig gjennom det, før jeg ruslet en tur over, banket på døren hennes, og inviterte henne på kaffe og kake. Det måtte vel gå an å snakke ut om dette? Jo, hun var enig. Vi tar praten i overimorgen, og hun får samtidig kaffe og kake inne hos meg. Hun beklaget at hun hadde vekket barnet mitt, og fortalte om flere misforståelser i det siste. Jeg hadde vært tydelig til det ene barnet hennes på at dyremishandling av katten vår ikke er lov, og slik hadde det ballet på seg. Hun begynte å se stygt på meg og sluttet å hilse. Jeg sa at barnet hennes heller kan få komme inn til oss og hilse på kattungene til pusen vår, så vi blir kjent og kattene blir oppfattet som kosete og kjælne.

 

Det heter relasjonskompetanse, når du prøver å se gjennom noe noen har såret deg med, og dyrke relasjoner på kull etter gnistrende utbrudd. Jeg er klar for å ta helomvending og prøve å forstå. Men rent ærlig synes jeg denne forakten for norske vaner og kultur er en sak mange norske naboer må ta stilling til, uten at det nødvendigvis er vårt bord og vår oppgave.

Jeg er dirty


 

Skikkelig dirty. Mer dirty enn bildene til Michelle's m@mm@. Really. Dirty all the way I say.

Jeg vet du liker det. JEG liker det. Du vet, når klokka er halv sju på sommerkvelden, og TOÅRINGEN HAR SOVNA (!!!!), og du er så forbanna skitten som det bare går an, etter sommeraktiviteter som hyttetur på ei øy og det å bo på stranda i timesvis. Ja, så vips; har minstetassen gitt deg en hel frikveld for deg selv ved å SOVNE! TIDLIG!

 

Shouting out loud: ENDELIG kan jeg DUSJE, for så å legge meg i BADEKARET med ANSIKTSMASKE, HÅRKUR og ENDA EI ANSIKTSMASKE AAAAH jeg er så klar for det! Er aaaltfor sommerdirty nå!

Jeg hadde definitivt ingenting å gjøre inne på butikken for en time siden, med fett hår og...(resten slæddes!) ...anyway; jeg tror ikke det duftet roser av meg for å si det sånn. More like ...nei føsj.

 

Takk, min kjære lille toåring, for at du var så snill og sovna så tidlig, god damned, for alenemamma trenger en time på badet nå.

 

Hvor tidlig sovner barna dine på sommeren? Hvis du har noen da. Hvis ikke kan du bare finne opp et par skyberter som sovner som noen engler klokka sju hver kveld. 

 

 

 

Denne hemmeligheten deler jeg nå

 

Hey ho fra stranda i midtnorge, her kvinner ikke dekker seg til. Vi husker pupper, lår og barndommens spor i sanda, ja her er det godt å høre til når sola titter frem. 

 

Nei, jeg har ikke operert så mye som en hudcelle, og magen bærer spor av svangerskap og keisersnitt. For å si det rett ut: I don't give a damned or even as much as a thought about it. Jeg er som jeg er, hvilket er steike bra i forkant av noe uvant som jeg skal gjøre til uka. 

 

Den hemmeligheten skal du få vite nå: jeg skal på date. En ganske blind en. Aner ikke hvordan han ser ut eller noe, men så har det heller ikke noe å si. Jeg er uansett ikke interessert. Likevel har jeg sagt ja til en date, sånn bare for moro, når jeg likevel har barnefri i ei hel uke. Men så layedback som jeg er, kommer jeg til å la mammakropp være mammakropp, slitt hår får være lazy hair og snart førti får være snart førti. For ikke å snakke om skravlekjerring, altfor høy latter og uvanlig hyperaktiv atferd: alt det skal få være i fred før jeg tryner inn i den daten, akkurat som jeg er.

 

Er det ikke deilig å bli gammel og klok? Er det ikke godt å bare la sommerkropp være det samme som vinterkropp, og gi blanke eff i linjer, striper og mammakroppfakter?

 
Hvem er vi her for å behage? Oss selv eller mørkhårede høye eventyrprinser på hvite hester? Jeg har gått sommeren i møte med blikket vendt utover. Jeg er her for å se, ikke for å bli sett. Og skulle noen være så uheldige å få øye på mammamagen min som ikke tåler gluten før den ser høygravid ut, ja så er det heldigvis min egen hemmelighet: that I don't care 😂😁🤗

Funny date, here I come!

 



 

Pass deg for denne dama


 

Ja, gjør det: watch out, for akkurat denne dama. Du kan bli truffet, og hardt skadd.

Truffet av smilet idet gliset går forbi ørene, og hardt skadd i ørene av høy latter. Du kan dessuten bli irritert av det sprudlende humøret hennes. 

For nå er hun altfor, altfor lykkelig!

 

Jeg sitter her på toget hjem til Stjørdal, etter et herlig døgn på Ytterøy sammen med søstra mi, tantebarn, mormora mi og søskenbarna mine. Og når en freaky mama legger ut på tur, da er det med barnevogn og godt humør. Jeg trillet nettopp gjennom Levanger sentrum med en glad følelse i brystkassa mi, mens jeg så på at min minste gogutt holdt på å sovne i vogna si. 

 

Versegod, et blurry bilde av søstra mi, mormora mi og meg:


 

 

Fra venstre: Anne Lise, min onkel's snille dame, søskenbarna våre Marianne og Ole Einar, og min søster Silje:



Noen ganger kan litt impulsivitet være akkurat hva en mor og en liten gogutt behøver. Det er bare å holde seg fast til mamman sin, for vips så har stua forandret seg til både tog og ferje 😉

 



 

Denne oldemoren fikk seg en overraskelse da en liten sjarmør kom innom

 

Det er altfor lenge siden sist. Og for en oldemor som bor på et helsetun for eldre på en øy, kan det bety så mye med en kaffeprat. Endelig fikk vi muligheten til  besøke min mormor, og barna's oldemor. Hun er den vakreste, snilleste dama på jord, og hele slekta er knyttet til henne, nettopp fordi hun er den omgjengelige og greie personen som hun er.

 

Jeg tenker ofte på å besøke henne, men jeg har ikke bil, derfor er det ikke så lett å få det gjenomført. Men i dag tuslet en liten gutt inn i den lille leiligheten til a oldemor, og han kravlet etterhvert opp på fanget hennes flere ganger for å gi en klem. De lekte med hårrullene hennes, og endelig var det noen som hadde tid og ro til å telle en og en hårrullpinne sammen med veslegutten.

 

Han spør etter deg, mormor. Selvfølgelig. Du er jo så god, og for et lite barn, så viktig. Du er viktig for oss alle sammen. Vi er så glad i deg. Håper det ikke blir så lenge til neste gang 😍


 



 

Sommersveisen 2017 skal være knall



 

Skal du være contrast moody awesome på håret i sommer, er det denne frisyren som gjelder. Ungdommen has it; Hils på Glenn Aron Brustad (14), som forlengst har sikret seg sommersveisen, siden muttra er frisør. Hun kan forresten kontaktes på denne siden https://www.facebook.com/profile.php?id=100006558611510  for freshe hårfrisyrer. Dette er kun en anbefaling. Jeg er ikke sponset, men stolt søster og tante. Hver gang jeg møter mitt tantebarn Aron blir jeg sittende og glo på den coole sveisen hans, og får lyst på green hair myself. 

 

Enn du? Har du fikset sveisen smashing for sommeren, og hvilken knallfarge synes du er finest? 

 

Alenemor havnet på øy med barnet sitt


 

Det begynte med en tur på lekeplassen. 

Så fortsatte det med en bedre middag:

 


 

...før denne alenemoren fant ut at det var på tide minstemann fikk seg en liten feiretur. Hun hastepakket; puttet ham i vognen, joggegikk til togstasjonen, og så koste de seg på toget helt til Levanger by. 

 

That's us. Even og jeg. Vi lekte oss litt på Levangers midtiby, før vi hev oss på ferja til Ytterøy. Så ruslet jeg kveldstur ut til Tangen, mens lille Even sovnet i vogna si. Søstra mi Silje og barna hennes Maria Louise (2) og Glenn Aron (14) lånte hytta til vår mor, så vi overnattet hos dem. I dag skal vi besøke min mormor som bor på Helsetunet her på øya, og våre slektninger på gårde  ved siden av her. Der kunne vi også overnattet i natt, men endte altså opp på hytta her :) Kanskje titter vi innom bloggen senere :)

 



 

Snart skjer det, og jeg er ikke klar!



 

Det har ikke skjedd før, etter lille Even kom til verden. Og nå nærmer det seg med stormskritt.

Hvordan skal jeg takle dette? Hvordan skal det gå??? Jeg mener; jeg har ikke opplevd dette på tre år. Jaja, tre år i oktober. Nærmere bestemt 20.oktober.

 

For den datoen fikk jeg en liten babygutt i armene mine som jeg skulle være alenemamma for, i tillegg til å være samværshjem for storebroren Mathias. Hvem hadde trodd at jeg skulle bli så hekta på å ha barn i hus til enhver tid? Det er DA det er party i hue mitt, når huset et fylt opp med barn. Det er det som er gøy, samme hvor sliten jeg blir iblant. Når ikke Mathias er her, er iallefall Even her. Foruten annenhver helg da. I et år har jeg hatt to netter, og etterhvert tre netter annenhver helg, alene i huset. 

 

Fra søndag av skal BEGGE BARNA VÆRE HELE 7 DAGER HOS PAPPAN SIN! Even skal ha sommerferie samtidig som Mathias! Iiiik! Hele 7 dager skal jeg være bare meg. Hjeeelp. Jeg mener: HJELP! Dette er nytt for meg, og jeg er kjemperedd. Guri malla som jeg kommer til å savne gutta boys, herregud jeg har ikke ord.

 

Men jeg både gruer meg og gleder meg. Jeg skal jogge til fancy musikk akkurat når det passer meg, droppe middag til fordel for jordbær med fløte på, sove lenge og nyte at huset holder seg ryddig og rent. Utover det har jeg NULL planer. Kanskje du har planer for meg, du som leser dette? Any ideas? For dette er jeg totally blank på. Jeg er verre mammamamma enn kattemor i kjelleren her som gjemmer kattungene sine her og der, så dette kan bli interessant.

 

Hilsen hjelpes jeg har snart barnefri med stor b!

 

Ps: Noen som fikk med seg da Charles og Camilla fikk lattis på nyhetene i kveld? Eller hun koreanske nyhetsdama? For jeg har nemlig sett nyheter for første gang på lenge, siden minsten sovna grytidlig i kveld. Derfor har jeg en liten forsmak på barnefri i sofaen her. Kanskje det ikke skal bli så verst likevel? 😉

Dette kjennetegner en perfekt mamma



 

En mamma. Hun må ha ren stil, utdanning, bil og kunne prestere å nesten aldri bruke ordet "nei", eller "vær forsiktig", men heller pakke det inn i et par strålende elegante pedagogisk riktige setninger. Hun må aldri stresse og nesten alltid være blid. For Guds skyld aldri vise sinne.

Trodde jeg. 

Helt til jeg innså at det ikke var "for Gud's skyld" jeg skulle være mamma.

 

Før det hadde jeg tusen vrangforestilninger omkring det å være mor. Jeg skulle måtte endre nesten alt ved meg selv for å bli en god mor. Ja, det å bli mamma var nærmest uoppnåelig. 

 

Nå, flere år senere, skjønner jeg at det bare finnes gode mødre i utgangspunktet. Vi er alle som skapt for å bli mamma til akkurat våre barn. Perfekt for rollen. I noen tilfeller blir mødre blir syke. I andre situasjoner kan mødre havne i ubalanse innen rus. Men hvis søker å være snill med oss selv, er vi som skapt for mammarollen akkurat som vi er. Vi skal gå veien ut sammen med barna våre, resten av livet. Vi skal forandre og utvikle oss. 

 

Den beste mamma for dine barn, er deg som greier å elske deg selv som du er. En avslappet mor som er villig til å la de urealistiske forventningene til seg selv fare med sønnavinden. Alle mødre er forskjellige, og det tar tid å vokse inn i en rolle der en skal utvikle sine omsorgsevner og plassere gamle behov til side, for så å finne dem frem igjen utpå kveldene da litt alenetid glimter til.

 

Barna mine har en mamma uten bil, og får reise mye med buss, tog og barnevogn. De er dessuten vant til at a mor er over gjennomsnittet sosial, og at hun prater med mange spennende mennesker. De har en mamma med røkelse og rare stener på hippiekontoret hun har plassert midt i stua, og stilen hjemme er mildt sagt original. Til gjengjeld er det lov å bygge hytte nærmest overalt i huset, og det er lekerom i alle etasjene. I midten; midt i stua. 

 

Jeg har blitt til en mamma som ofte sier nei. Som tillater seg å be sine småtroll være forsiktige. Som gjerne viser at nå ble a mamma sint. Som baker akkurat når hun har lyst, og som ofte tar en dansetrall i stua med små glade gutter. Ja, jeg har blitt en mor som viser kidsa sine at verden ikke er perfekt. 

 

Noen ganger er det skinnende rent i hele huset. Et par dager senere danser hybelkaninene i sprekken bak sofaen, og en travel mamma kan skimte både fettflekker her og der, og støvmønster nede på badet. Begge deler er greit for barna. De merker ikke forskjell. Like lite som de tenker på at mamma ikke har utdanning, eller at mamma ikke har bil.

 

En perfekt mamma, hva er det? Vel, hun finnes ikke. Og det er det som er en mer enn bra nok mamma; ei som innser at hun ikke behøver å strebe etter å være perfekt fit, men som kan være seg selv uten å sette lista for høyt. Derfor vil jeg bruke betegnelse likevel: Det som kjennetegner en perfekt mamma, er det faktum at hun med senkede skuldre er seg selv gjennom en hverdag der det er lov å gjøre feil, der ingen urealistiske høye forventninger gjelder. Hun kan vise tårer og fortelle at nå er mamma litt lei seg. Hun kan bli sultensinna pms og beklage med et: "Unnskyld" etterpå. Hun kan få latterkrampe av noe tullete, og bare være det mennesket hun er; det er godt nok.

 

Når mamma er en avslappet mamma som bare er seg selv på godt og vondt, lærer barna om den trygge lykken. Det fine i det uperfekte. Det lærerike på veien mot målet. Mål som dessuten ikke behøves å oppnås for at ting skal være bra nok som de er. De lærer om hvordan man kan velge å være lykkelig og takknemlig over myke senger å sove i og rent vann i springen, selv om mor ikke har bil eller jobber som "noe stort". 

 

DU er den perfekte forelder for dine barn, innerst inne. Kanskje liker du å samle på klistremerker eller gamle dukker, men har en forestilning om at det er for barnslig for en voksen å drive med en slik hobby. Kom igjen og begynn å samle. Jeg maler rare fargerike bilder, bygger hytter med barna, samler på steiner og danser når jeg baker. Kjempeteit. Og det er det som er med på å gjøre dette hjemmet helt. For når jeg tør å være meg selv, påvirker jeg barna mine til det samme. Ingentinge er for dumt. Alt er mulig i vårt hjem. Kanskje ikke et ordentlig romskip, men vi kan lage et i papp. 

 

Se deg gjerne rundt omkring i verden, men vær så snill å ikke la andre's begrensninger stoppe deg. I ditt hjem er der du som bestemmer hvilken mor eller far du skal være. Akkurat du er i utgangspunktet perfekt for dine barn akkurat som du er.

 

Derfor gikk jeg naken opp Karl Johan


 

 

10 steg for å få tusenvis av folk til å lese bloggen din:

 

1: Use click bites and catch'em all yeah! Skriv som overskrift noe helt annet enn teksten handler om, og irriter vettet av leserene dine. Som du sikkert skjønner har jeg aldri gått opp Karl Johan naken. Men jeg kunne sikkert vært kjip og bakt det inn i en eller annen story ala en annen mamma da hun var høygravid og "vannet gikk"  ...men det var bare ei blemme på fingeren som hadde sprukket ..ugh.. 

 

2. Finn opp en crazy story om snapkontoen din sammen med samboeren din, og lat som om den har blitt hacket. Undervurder iq'n til leserene dine bigtime og lur dem til å klikke seg inn på bloggen din. Som agn bruker du de såkalte nakenbildene dine. Det er sikkert ingen som skjønner at du er desp etter klikk. Og eventuelle skamfulle barn? Neeeida. Go for it.

 

3. Kle deg generelt halvnaken tre ganger i uka og flash deg ala porno på bloggen din. De klikker dønn, og du "bevarer selvrespekten" i samme kles-slengen.

 

4. Fake panikkanfall et eller annet sted, og sørg for å få på deg pustemaske. Få tatt bilde. Det er sikkert ingen av leserene dine som skjønner at det å få tatt selfie ikke er det første du tenker på mens du har et "panikkanfall". Nei det er sikkert ingen andre som har opplevd slike grusomme anfall. I hele verden. Kremt.

 

5. Operer rumpa di og bruk den som ansikt på bloggbildene dine heller. Det handler om variasjon. Pompen opp. Buthead. Og da blir alt bra!

 

6. Fake en bloggkrangel med en annen blogger. Eller gjerne avtal en intrige med eksen din. Do a Slim shady: ATTENTION please. Ingenting klikker så dønn som drama.

 

7. Har du barn? Supert. Da kan du stille dem opp foran kamera og eksponere de for hele landet. Relax. De kommer ikke til å kreve lønna si før om ørten år. Og da kan de i tillegg skrive boka "Et bloggbarn's story" og tjene seg styrtrik. 

 

8. Provoser leserene dine med latterlige utsagn som du ikke engang mener. Da får du diskusjon i kommentarfeltet, og masse oppmerksomhet. Som barn ikke sant: all oppmerksomheter bra, good or bad. Be a child, go wild!

 

9. Be a bitch. Or pretend. Or not. For å være helt ærlig har vi ikke peiling på hva vi babler om nå.

 

10. Hilsen Helene og Lena. Eller var det Lena og Helene. Som skrev dette sammen og publiserte det på to forskjellige blogger med to different click bites. Sånn bare for moro mens vi sitter her med popcorn og leser bloggtoppen sommeren 2017.

 

11 tegn på at du har en bipolar nabo

 

 

 

 

DU VET DU HAR EN BIPOLAR NABO NÅR:

 

1 :  ...du har lagt ned barna, sett nyhetene og er på vei til senga, i det du hører: "Ritsj ratsj, bank bank" der ute fra vinduene. Du vet at både du og de fleste naboene dine forlengst er ferdig med dugnaden, bortsett fra the bipolar one..

 

2 : ..du kjenner bolleduft fra de samme vinduene klokken ti over elleve på kvelden. Det er den bipolare naboen som har et impulsanfall.

 

3: ..du kvier deg bittelitt for sånne "kaffebesøk" hos vedkommende, fordi du vet at etter 1 kruttkaffekopp er skravla ikke bare i gang, men du greier ikke å komme til orde jo...! Og når du kommer til orde, blir du avbrutt dønn etter tre ord.

 

4: ..du er innom han/henne, og ser det ser ut som en eneste stor rotete dass. Så går du tilbake en time senere for å hente noe du glemte, og tror du har gått inn i feil kåk, fordi hele huset nå plutselig er supershina... på den lille timen der!

 

5: ..du hører gråt og blir bekymret, så du stikker over en tur for å sjekke ståa. Der finner du naboen i sofaen med tårer til alle kanter, mens h*n hulker: "Det er bare Cæsar.. Så rørende, og jeg er så lettrøøørt uhuu!" Samtidig som h*n utbryter i samme farta: "Vet du hva?! Jeg så hvitveis i dag! S*t*n jeg BLE så GLAD altså, steike ta nå er det VÅR, nabo, VÅR!"

 

6: ..du inviterer naboen på middag neste dag, og venter. Og venter. Når du ringer og etterlyser vedkommende får du til svar: "Iik! Erre muuuilig! Har jeg glemt det også! Fader rullan dei og tjohei, det må værra lithiumen assa! Bivirkninger!"

 

7: ..du nesten bare ser han/henne suse forbi i treningsklær hit og dit, ikke bare når snøen har smelta, men hele året. Joggedilla sier du? Nei det er det bipolare nabohodet som søker hvile.

 

8: ...du tror den naboen både tøyser, tuller og spøker mye, men finner snart ut at ...nei, det var sant; h*n skulle tatovere hele arma i løpet av en helg, h*n skulle dra til London på weekend-impuls, h*n hadde faktisk opplevd alt det der crazy h*n babla om i går. Naboen er ikke en ironisk tulling, men et bipolart turbohue! Run! Ruun! Nei, stay. Staay. Run. Stay.

 

9:  ...h*n kan skravle, bable, vaske, rydde, bake, hoppe, rulle, løpe, og le samtidig.

 

10: ..du stort sett blir sliten bare av å se denne naboen, for den energien der altså, slappav please.

 

11:  ...det blir helt stille i en hel uke der borte hos bipolar eller bipolene, så du ringer på den nabodøra. Forsiktig, for .. vel.. det er så stille; leves det fortsatt? Døra åpnes, og der inne får du se 20 ark fylle stuebordet, høre triste låter rungende ut av en liten mobilhøytaler, se tårer i øyenkroken, og sense uvanlig rolige bevegelser. Det er den bipolare naboen som bruker litt tristhet til å skrive kreativ poesi. Det vil gå over snart, og heter bipolar fatigue, så pust og nyt pausen!

 

Hilsen bipolar nabo

 

 

 

 

 

 hits

Han hater henne fordi hun er ufør

 

Hun er den første skribenten som får gjesteblogge her på forbipolene. En nær venninne av meg. For tiden prøver jeg å vise henne at jeg vil være en venn også nå i disse tider hvor hun sliter med å være et offer for fordommer. 

Jeg har mistet mange vennet i selvmord, og forlengst våknet opp. Jeg vil være her når vennene min møter utfordringer. Flere av de jeg kjenner har diagnoser, og dagens gjesteblogger sliter også med sin diagnose. Hun er medisinert og ufør. Hvordan blir man så behandlet av enkelte, når alt har rast sammen og man må lære seg å leve med å tørke støvet av ruinene, for så å stable seg på føttene igjen? Hvem vil vel egentlig stå opp til en hverdag som ufør? Hun er anonym, men jeg oppfordrer henne til en vakker dag å tørre å stå frem åpen. Jeg er her for deg, min venn, og du må slutte å skamme deg, kvitte deg med de som tråkker på deg, og reise deg i høyden der du hører hjemme. Vi vil høre deg og se deg. Du er en suksess, du er rå, og se hvor bra du skriver:


 

Demonen

Jeg står på utsiden og ser inn.
Ser inn på det livet som jeg ønsker og leve, det livet jeg prøver og leve. Men jeg ser deg der i bakgrunnen, du står og maler alt i svart.

Jeg har kjempet for å komme hit jeg er idag, alternativet hadde vært så mye værre. Jeg er tilfreds, jeg er fornøyd og jeg ønsker å være lykkelig. Men det er noe som holder lykken tilbake; demonen fra fortiden. 

 

Jeg har rømt flere ganger, men du klarer alltid å nå meg med dine giftige ord.

 

De få orda som får tankene mine til å mørkne, som gjør at jeg tviler på meg selv og sakte men sikkert bryter meg ned.
Jeg tror du liker det, å sparke meg når jeg ligger nede. Se meg slite og gråte, for du unner meg ingen verdens ting. Du sitter der på den høye tronen din, og gnir deg i henda, du og det fuckings perfekte livet ditt.

 

Men vet du hva?

Nå er d nok!


Ja, jeg er ufør, men ikke fordi at jeg er lat og giddesløs som du tror. Jeg er ufør fordi jeg er syk. Ja, psykisk syk faktisk. Og det var ikke noe jeg valgte! For enkelte ting kan man ikke velge selv her i livet, men man kan velge og gjøre det som kjennes riktig der og da. Man skal være en god skuespiller i dag, for å klare å lure systemet. Du får ikke uføretrygd kastet etter deg for å være lat nei. 

 

Du sier at jeg er ett dårlig forbilde. Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke skjønner helt hva du mener. Er det fordi at jeg i dine øyne ikke har fått til eller prestert noen ting? Du har sagt flere ganger at jeg er dum. Kanskje det er derfor  jeg ikke har prestert noe? Har du noen gang tenkt på det? 
Men jeg har familie og venner som elsker meg som den jeg, som ser mine gode sider, og det jeg er flink til. Jeg lever på grunn av dem!

 

Og oppå det hele så er jeg visst i følge deg livsfarlig. Warning, jeg skal banne: Hva faen? Farlig fordi jeg er syk? Er du redd meg? 
Nei du, det er heller omvendt. Du og de giftige ordene dine. Det er det som kan ta liv. Du og dine fordommer. Og du må gjerne spre de giftige ordene dine til andre, hvis du tror du kan nå meg via dem. Værsågod, kjør på. Du har ikke makt over meg lenger. No more.

 
Det som er så synd, er at d er flere slike demoner der ute. Dere som mer enn gjerne hakker på oss outsidere, fordi dere mener at vi ikke hører hjemme i deres A4 verden.
Men vet dere hva? Vi trenger ikke slike som dere! For vi vet bedre, vi vet sannheten. We will keep om fighting to the end.

 

Skrevet av ei som ikke finner seg i å bli fordømt lenger.

Tvangstankene som gjorde meg gal


 

En to tre fire. Fire pluss fire. 8+8. 16+16. 32+ ...33! Aha! Det kokte i hue mitt, og en matematisk verden tok kvelertak på meg. På et lite institusjonsrom, der bodde jeg. Uten at jeg hverken visste det eller forstod det selv, var jeg midt i en psykose. Året var 2009 og jeg var utenfor stand til å ta meg av den nyfødte babygutten min. Han ble godt ivaretatt, og jeg ble litt mindre godt ivaretatt, av sommervikarer på psykiatrisk lukket avdeling. Fnisete skoleungdommer som var for ung og millitærpreget til å jobbe der.

 

Jeg kunne ikke si noe om tankene mine. Ingen fikk vite om hvordan jeg måtte telle og sjekke at alt på nattbordet og ellers alle tingene i rommet, var i partall, før jeg kunne gå ut av rommet. Hvis det ikke gikk opp i partall, og en ting var til overs, måtte jeg fjerne tinge. Hvis ikke kunne noe forferdelig skje. Som at jeg aldri fikk se babyen min igjen. Jeg hulket meg gjennom tellingen, og kom meg nesten aldri ut av det rommet. For midt i den begynnende psykosen hadde jeg som høygravid pakket med meg mye rart som jeg drasset på. Rare ting. Alt fra en bitteliten gitar, til cdplater og kortstokker. Alle tillagt ulike betydninger. Dessuten; var en tyggispakke EN ting? Hva med papiret og selve tyggisene? Oppi det hele kunne jeg nesten ikke kaste noe som helst. Et slikt tyggispapir kunne jo brukes til å notere på dersom det ble krig og jeg måtte overleve på egen hånd. I ettertid kan jeg se på "Hoarders" på tv'n, og puste letta ut over at jeg ble frisk og ikke endte sånn.

 

Så kom bakteriefobien, i takt med at tellingen forverret seg fra partall til oddetall. Det ble vanskeligere å telle. Renslighets-tvangstankene kunne jeg heller ikke fortelle noen om. Da jeg dusjet, ble jeg skitten med en gang hvis jeg rørte borti alle de små dråpene. For dråper var bakteriekolonier i hodet mitt. Nei, jeg kom meg liksom aldri utav det rommet, for etter all dusjingen måtte det telles. Jeg fikk kjeft fordi jeg ba om for mange håndduker. Som om jeg var en diva eller noe.

 

Parallelt med de heftige tvangstankene, som jeg aldri hadde dealet med før, trodde jeg det var kamera over alt. I vår moderne verden kunne de ha montert kamera i insekter og fugler, og det var selvfølgelig også gift i maten. Den siste overbevisningen begynte å gå over, men hva hjalp det, når jeg nesten aldri kom meg ut av rommet og inn i spiserommet til måltidenes tidspunkter.

Det er skremmende å tenke på i ettertid. Alt jeg hadde å deale med i hodet mitt, men ingen psykolog å prate med. Jeg må ha vært innlagt i 6 mnd, men aldri var det noen som pratet skikkelig med meg. Ingen behandlet meg, samme hvor syk jeg var. 

 

Jeg husker hvordan jeg året etter fortsatt slet med siste rest av telletvangstanker, og hvordan jeg skammet meg for mye til å si det til noen. Situasjonen var fysisk endret, og jeg bodde i en leilighet i Stjørdal by. Jeg hadde begynt å trene på treningssenteret igjen. Under aerobictimene drakk jeg noen ganger vann av en medbrakt flaske, og det måtte være 3 drikkesuper. For nå hadde partall gått over til oddetall, og det var altså tretallet som gjaldt.

 

Til slutt var jeg klar for å gi slipp på kontrollen, i takt med at jeg fikk mer og mer kontroll over livet mitt. Jeg innså at dette var overtro mikset med galskap. Jeg fokuserte altså ikke på tvangstankene, og sa til meg selv at dette var bare tull. Hva var det verste som kunne skje? Jeg sa fortsatt ikke noe, ikke til noen, men begynte å gjøre det motsatte av tvangstankene. Jeg drakk av vannflasken min så mange eller så få super jeg bare ville, og rev meg fri på min egen måte. 

 

Hverken før eller etter har jeg vært plaget av tvangstanker, men jeg bestemte meg for å bruke dem innen trening, og gjøre dem til lek. Når jeg jogger på kunstgressbanen i nærheten her, er jeg min egen personlige pisketrener. Jeg må jogge så og så mange strekninger før jeg kan gå en kort lengde. Så tillegger jeg fotballmålene meninger ved at det betyr at jeg oppnår målene mine hvis jeg highfiver dem en av rundene, og jeg bruker de hvite stripene til ulike oppgaver som bare jeg vet om. Det handler om å bruke sunne tvangstanker innen trening, foran å la tvangstankene bruke deg og slite det ut. 

 

Jeg forstår hvor syk jeg var for 8 år siden. Hvor viktig det var at jeg rett og slett var innlagt, slik at jeg ikke eksponerte meg selv for samfunnet rundt meg. Og kanskje var det bra at jeg måtte løse dette selv. 

Hvis jeg hadde begynt å jobbe på en psykiatrisk avdeling nå, hadde jeg forøvring hatt en helt annen innsikt i pasientenes tilstand, enn mange av de erfaringsmanglende og hjelpesløse menneskene som jobber ved slike avdelinger. Det er sjeldent at tidligere pasienter med grundige erfaringer får jobbe ved slike avdelinger, så det er desverre en herskende uvitenhet innad i systemet, som ingen pasienter har godt av. 

 

Jeg gjør meg mine tanker om menneskesinnet i ettertid av psykosen for 8 år siden. Blant annet forventer jeg kanskje for mye av samfunnet rundt meg, mens de egentlig ikke har nok erfaring til å forstå. Blant annet at en psykose ikke har noe med psykopati å gjøre. At jeg aldri var farlig. At jeg ikke er traumatisert, men videreutviklet i hjernen min. At innsikten man kan få under en psykose handler om så mye mer enn noen lærebøker kan forklare. At man kan bli helt frisk, og leve et superlykkelig liv, selv etter å ha klamret seg fast til en surrealistisk slags virkelighet, og telt seg bort fra sans og samling. 

 

Vi lever i et samfunn som fortsatt er preget av gjøkeredegenerasjonen. Det skulle ikke bare hysjes om. Det skulle lobotomeres bort. Fortsatt får man beskjed som pasient ved en psykisatrisk institusjon om at her er det moralsk taushetsplikt. Man skal hysje om at medpasientene er innlagt. Slik er det ikke å bli innlagt med en brukket fot. På somatisk avdeling hersker ingen "moralsk taushetsplikt".

Sådan havnet vi utenfor sammen med skammen. Vi skal hysje og vi skal hysjes om. Som om det bedrer selvmordsstatistikken at vi skal skjemmes. Jeg og mange med meg skulle gjerne gitt psykiatrien konkurranse dersom vi hadde money nok. Vi skulle klart å utvikle behandlingsmetoder som gjorde at pasientene aldri mer vilme hatt behov for å komme tilbake, i kontrast til dagens svingdørspasienter. Jeg var selv en klippekortpasient. Men så knakk jeg mine egne koder og har ikke vært innlagt på 8 år. Jeg kjenner mange som har gjort det samme, og vi er enige om at vi gjerne skulle hatt et par ord med i laget hva angår behandling av psykisk syke mennesker. 

 

En tekst dedikert til alle som fortsatt teller seg fortvilte oppe i gjøkeredet, uten å tørre å fortelle til noen om alle tankene sine:

 

 

The gone ones

 

We are your shame.

No we don't fit in your frame.

From the old days

old ways

We're the ones to forget

ones to never let

inside.

 

World wide

there's people you try to hide.

And there were times it hurts so bad,

cuz crazyness were all we had

Yeah all we really had

 

There were fights in our heads

And tears in our beds.

Cuz we never fit in

We can't even begin

to try

or ask why

We're the gone ones

Yeah the gone ones

 

But I don't even like you.

Cuz where's the fucking iq?

You don't think creative

No, you're som god damned native, 

and we're outside the normal frame 

We're the shame

the shame gone ones

and you met me once

but I wount scratch my shore

So no more, no no more.

 

For den åpenhet, av Helene Dalland, forbipolene.blogg.no

Jeg kommer alltid til å føle meg utenfor

 

Utenfor arbeidslivet. Utenfor slekta. Utenfor vennegjengen. Utenfor A4livet. Å være utenfor er noe jeg kjenner godt til. Men det betyr ikke nødvendigvis at det er en trist sak, det å være en outsider. Det sorte fåret venner seg til at de andre sauene ikke er svarte. Men hvite.

 

Det var jeg selv som gikk hit. Jeg selv som ruslet utenfor. Med en gang de bar meg over dørterskelen inn til psykiatrisk avdeling som 17åring, gikk jeg hit. Og siden har jeg vært her. Outside.

 

Med tiden valgte jeg åpenhet. Tittei, jeg er bipolar, knock knock who's there? Det medførte at jeg måtte betale prisen å være merkelig i andre's øyne. Å ta imot uføretrygd relativt ung, gjorde at jeg vandret ytterligere utenfor. Den svarte sauen som alle så men som ingen helt forstod seg på.

 

Vi er mange sorte får her utenfor, så jeg føler meg ikke ensom. 

 

Det var en tid da dette var det tyngste, tristeste temaet jeg kunne tenke på. Tårene var ikke til å stanse, hver gang jeg ble mint på at enkelte rett og slett ikke snakket til meg, men overså meg. Hver gang et stygt rykte om meg selv nådde meg. Alle gangene jeg ble baksnakket og sett ned på. Hver gang noen følte for å minne meg på: "Du ble alltid sett på som så rar du, Helene." Hver gang de dømte meg. Hver gang jeg fikk merke at andre ikke respekterte meg slik jeg selv respekterer meg.

 

Når du har en psyk diagnose skal du ikke stå for beinhardt på meningene dine før noen blir provosert. Samfunnet forventer at du er svak, slik at du matcher deres fordommer. De kan bli sinte hvis du ikke står i stil med deres gjøkeredete forestilninger, eller er de egentlig redde? Uansett blir de vrange når de ikke får lov til å kjøre over deg. Du skulle jo være et lett bytte. I stedet er du søren meg tøffere enn toget, og smartere enn Petter i Donald.

 

Neida, vi er ikke dumme, vi som falt ned fra gjørkeredet og ikke gidder så mye som å prøve å passe inn. Vi gjennomskuer din uvitenhet og er ikke interessert i å bli undervurdert.

 

Jeg er visst god å ha for folk som trenger noen å prate med. Er det kjærlighetssorg, da er jeg knall å snakke med. I timesvis. Men så en dag har det ordna seg, og jeg passer ikke inn i partallet lenger, jeg som er singel. Da hører jeg ikke en lyd mer. Stillheten er til å ta og føle på.

 

Jeg holder meg heller utenfor, enn å prøve unødig hardt på å passe inn i den indre kjerne. Siden mine yngre dager har folk betrodd seg til meg, og jeg vet for mye om nettopp den innerste sirkelen. Å stå utenfor medfører alt for mye informasjon, siden de føler seg trygg på en outsider. Der inne baksnakker de hverandre like mye som jeg selv har fått gjennomgått. Jeg tror det er lettere å være en herdet outsider som tåler en trøkk, enn tynn og akseptert silke til det sprekker i utfordringer. 

 

Jeg tar det ikke personlig lenger. Andre's frykt for den diagnosen jeg lever med er ikke mitt problem mer enn lorten på bakken. Jeg savner ikke lenger deres respekt, og har klart å opparbeide meg ren lykke, takknemlighet og styrke. Men jeg kanskje burde begynne å innføre begrensninger på hvem jeg bruker tid på. Hvilke kjærlighetssorger jeg skal gidde å bruke tid av livet mitt på å lytte til. Hvem som snakker sant. Hvem som fiser bak ryggen min så det stinker helt foran. Hvem som gjerne tråkker på en nedfalt gjøk som helt klart hører til i et visst rede. Hvem som er ekte, og hvem som er fakety fake.

 

Takk og pris for utenforheten. Her er det trygt å være for en gammel rev i gjøkedrakt. Jeg har venner her ute som står støttestødige ved min side, og som kjenner meg bedre enn sønnavinden kjenner havet. Så hva har jeg der inne i den innerste sirkel å gjøre, når der er her ute i hardt vær at vi sammen tåler trøkket?
 

Sånn helt ærlig?


 

Å få våkne til 5 bittesmå som er så nyfødte at de ikke har åpnet øynene sine enda, er nok like stort for 7åringen min som kattemor Evine selv. Jeg har aldri sett noen så omsorgsfull og glad som denne tøffe skolegutten; han elsker de små tassene himmelhøyt. 

 

Lillebror på to derimot, er ikke interessert i det hele tatt. De piper, de lever og de er skumle; "ik få dem bort fra meg mamma!" Han skjønner ikke hvorfor storebror driver og holder dem varsomt i hendene og koser med dem; at all! Kom nå da broder, vi leker heller da..

 

Nei nå har vi det trivelig her oppe på toppen. Det kunne ikke blitt bedre nå. Men vi må vel tumle oss ut av reiret her og komme oss i en butikk for å handle inn godsaker til den flinke pusemora våres. Evine har jo nesten ikke samvittighet til å gå fra de fem små gullene sine, så da må hun få god mat bringt "på senga". 

 

Sånn helt ærlig? Well, I do it all for them children. Gruer meg siiinnsykt til alle disse 5 søtisene begynner å farske, rampe og klatre i gardinene mine. Selv om det er cheep stuff i de gardinene er det jo så irriterende. Jeg må jo vente i over 8 uker før de kan gis bort. One to keep, four to go. Så nå kommer jeg til å kose masse med dem så de blir kosete og rolige. Han sorte her er allerede en rolig engel. Som sikkert snart blir en rolig ramp.

 

Enda mer ærlig? Jeg er helt forelska, både i gutta mine og kattene 😍😍😍

 



 



 

Fødsel på Lykketoppen i dag

 

Han ser på meg med tårer i øynene og sier:"Æ hadd trudd vi mått vent et år!" 

Jeg spør:"E du glad no?" 

-"Ja, mamma, æ e så glad at æ held på å skrik!" 

 

Vi hadde forlengst ordnet med pappesketunnell inn mot en av de nederste firkanthyllene i en slik skillevegg med masse firkanthyller i, nede på gjesterommet. Tepper som mykt underlag, og alt var klart. Så dro vi på stranda utpå dagen, sammen med min snille mor Eva, og mitt herlige tantebarn Tuva. Even og Mathias lekte seg godt sammen med Tuva, før vi dro hjem til mamma og spiste taco. 

 

Sent på sommerkvelden fant to lykkelige gutter 5 stk nydelige kattunger og ei stolt pusemor Evine nede innom pappesketunnellen. Evinepia som tidligere i dag vagget rundt her som en stor ballong, har blitt mamma for aller første gang. Og siste gang. Kremt. For dette kullet er planlagt med mange grunner. Hun skulle få bli mamma, pusepia mi. Dessuten, ungene mine skulle få oppleve dette, og samtidig få lære enda mer empati enn de har i seg fra før. Nå blir det kos, kjærlighet og hensyn til bittesmå firbente som gjelder her på Lykketoppen. Jeg tror barn har godt av å få bli glad i dyr, og få leve sammen med noen av dem.

Mathias på sju år har ikke hjerte til å hente opp seg en kattunge fra katteredet. Han er så snill med dyr, og er så glad og stolt at han tripper. Plutselig greier han å hente en liten kattunge, men legger den tilbake straks den begynner å pipe. Dette er noe av det største ham har opplevd, og jeg ser han oser av kjærlighet for både kattungene og kattemor. 

-"Pass på Edward dah, modigpus!" Hører jeg han muntert mumler der nede ved kattemurring og piping. Lillebror sover, men Mathias er for lykkelig til annet enn å følge med litt mer. Han babler videre til pusene:"Slutt å krangel no da haha! Evine, kor mange katta e det der? 1 2 3 4 5? Si mæ at du ska fød en te!" 

 

Ja. Jeg innrømmer det. Det er stort for meg også. Vet vi må gi bort 4 av dem, men jeg kjenner meg like happy som gutta mine akkurat nå. Det er kjempegøy, og jeg gleder meg til masse pusekos her nede i kjelleren oppå toppen. Vi har selvfølgelig flytta ned for anledningen, og sover her i natt. Mathias på en madrass ved puseredet, og Even og jeg i gjestesenga. 

 

Oh, life is GREAT when you see your children more than happy 😍😍😍


 


 



 

Når skal du skjønne det?



 

Hvordan skal jeg kunne forklare, at disse ordene handler kun om meg, og ikke om deg? Når skal du skjønne at jeg ikke forventer av andre, hva jeg forventer av meg selv? Når skal du forstå at jeg ikke kommer til å ta den drammen sammen med deg, og at jeg mener alvor? 

Du tror jeg mener det er best for alle at alle slutter å drikke. Du fyrer løs med masse unskyldninger for at du står der i baren og shotter. Så skåler du med pilsen din "hei hå", mens du smiler skjevt til meg og sier: "Det er jo så sjeldent jeg drikker, så nå er det jaggu på tide å unne seg en pils!" 

 

Cuz you think I care. 

Siden jeg ikke drikker. 

Så betyr det at jeg er usedvanlig opptatt av alkohol?

 

Du tror jeg har kritisk blikk festet på shotglasset ditt. Klar med salmeboka står jeg her i dine øyne, ready til å preke.

 

Men du. Du har vel ikke bipolar krydrer med adhd? Du er vel ikke i tillegg til de to diagnosene alenemamma til to barn på 2 og 7 år? 

De to gutta mine sitter i et fly de kaller hjemmet sitt. Jeg er piloten. De sitter i setene lenger bak og får servert flymat, mens de stoler på piloten. Andre foreldre går omkring nede på bakken som guider i trygge, udiagnotiserte parker med barna sine i hendene. Hvis de drikker, sjangler de litt. Snøvler litt og sier litt dumme ting.

Hva tror du skjer hvis jeg som pilot av flyet bipolar adehådeline, drikker alkohol?

 

Jeg har gått kurs om bipolar. Vi med denne diagnosen har hang til rus. Sånn er det. Jeg er så heldig å aldri ha vært avhengig av noe rusmiddel. Men siden jeg vet jeg er bipolar, har jeg bestemt at det beste for denne pilotmammaen er å være avholdsmenneske og klin edru. Hele tiden. Alltid mamma. Alltid.

 

Men det betyr ikke at jeg tenker at det er det beste for deg og dine at du gjør det samme. Noen har sunne alkoholvaner, og det er topp i mine øyne. Kanskje en dag når barna mine har vokst seg utav redet, at jeg også kan utvikle en liknende krydderaktig holdning til alkohol. Men det er ikke aktuelt som pilot av dette hjemmet frem til da. Jeg har selv valgt å bli mor med bipolar, og da tar jeg mitt ansvar.

 

Gutta mine kan alltid regne med at mamma er klar for take off. Jeg er her, og holder et fast grep om tryggheten. Hvis der finnes en risiko for bipolare og rus, da kommer jeg ikke til å ta den. Jeg kommer ikke til å finne det ut, for jeg velger noe annet. 

 

Fordi jeg er meg og ikke deg.

 

 

 

Alt er snudd på hodet

 

Alt er snudd på hodet. Absolutt alt. Det er ikke en eneste ting som er slik det pleier, og vi henger med etter beste evne. Det er really really sommer med stor S. Dessuten er det ferie med enda større F. 

 

Vi kuler'n i stua til langt utpå formiddagen. Sette på klesvask? Nope, for vi skal til stranda. Middag? Pølse i lompe på stranda. Mellommåltid? Frukt på samma stranda. Og gjett om vi har fine strender her i Stjørdal, vi riktig vrikker oss ned i sanda, highfiver med maura og hilser på flyvemaurene før vi gliser til alt annet som flyr og kryper; ja nå er det SOMMER! 

 

Sommer, sol og ferie. 

Vi kommer oss ikke hjem fra den myke deilige stranda før klokka sju på kvelden, og da er der klart for sommerkvelds:


 

 

....det er snedig hvor mye mat to små gutter får i seg hvis lysene er tent, bodet er pynta kveldsmaten er suppe, og barneTV'n er snudd mot kjøkkenbordet. I går kveld spiste vi fiskesuppe med ekstra mye sei oppi, mens kveldens tomatsuppe med fløte, egg og revet ost var like stor suksess. 
 


 

Å bade to glade pojker i badekaret klokka ni på kvelden er sommer, det også. Ingenting er som vanlig, og vi freaker ut. Disse muntre gutta er min store rikdom, og de fortjener en spennende feire der dagene er litt annerledes. Der de får litt fri. Derfor handler alt om dem nå. Vi svømmer rundt i våres egen lille sommerboble, og that's it. Blogging på halv tolv, bokstavelig talt, og fokus på barneaktiviteter. 

 

Så ligger jeg her da, og tenker at det er bra jeg digger å være mamma. For det er heftig og krever mye energi. Jeg trives med oppgaven og elsker dem høyere enn himmelen. Å se fire små føtter tasse på varm sand for å hente vann i bøttene sine -sorry men jeg bytter ikke den opplevelsen ut med all verdens diamanter. I brystkassa mi dunker ekte kjærlighet, og jeg føler meg lykkelig. Tenk at det kommer en morgendag om noen timer, der alt er like deilig snudd på hodet, og to sprettalopper løper om kapp for å sikre seg mammaklemmene. Det er enn sannhet som betyr alt, alt, alt for meg 💙💚💛

 



 

Slik får internett deg til å føle deg mislykket

 



 

Jeg jobber på en plattform der fokus på utseendet veier heavy. Derfor er det nok en gang på tide å gjøre min sedvanlige del av jobben. Spise min del av kaka; fokusere på utseendet på min måte. The nude way. My way. 

 

For du glemmer det innimellom, hva? At alle de stylede og opererte ansiktene du ser i blader, online, på kino og på TV, did not wake up like that? Det er det som får deg til å kjøpe alle de dyre kremene, sminken og vidunderkurene; fordi du glemmer at alt du ser er fake fasade.

 

Er det ikke digg å se kvinner uten make up her på nett når det en sjelden gang skjer? Er det ikke godt å studere medaljens bakside, og finne ut at bak fasaden skjuler det seg mye rart OGSÅ HOS ANDRE? Uten sminke ser vi alle ut som en helt alminnelig del av 1700tallet. Det er så lett å føle seg mislykket av den falske internettfasaden. Alle lagene med sminke. Alle operasjone. Før det når frem til deg som sitter, står, ligger eller går foran skjermen.

 

For mange av oss bloggere handler internett om alt annet enn utseendet. Men vi er like opptatt av medaljens bakside som skjønnhetsbloggere er opptatt av den glinsende medaljen. Vi kan og vil kle av oss i bikini, men da for å vise hvilke naturlige og morsomme skrukketroll vi har blitt. Slik at du kan senke skuldrene og le sammen med oss, og tenke: "Puhhh, i virkeligheten er de bare vanlige, de også." Bloggere som oss vil skrive om det motsatte av å bruke tid, energi, penger og risiko på skjønnhetsoperasjoner, og samtidig prøve å respektere de som gjennomgår slike forandringer. Vi bare respekterer ikke det faktum at mange blogger åpent om det, noe som påvirker unge mennesker dit de ikke trenger å gå veien i livet.

 

Jeg vil ta mitt ansvar som blogger, og pointe det mot det indre landskapet mine lesere bærer på. Landskapet som skapes av hjerte og hjerne i skjønn harmoni. Vårt indre blir vakkert av at vi søker å elske oss selv; av at vi kjenner på takknemlighet foran misunnelse, og egenkjærlighet foran forakt. Man må være sin egen aller beste venn for å leve det gode liv 100%. 

 

Jeg vil blogge slike ærlige bilder iblant, så du kan se et sminkefritt bloggeransikt og få sannheten bak medaljen, foran den falske fasaden. For falske fasader kan få deg til å føle deg mislykket. Du kan komme til å glemme underveis, at det heter mascara, øyenskygge, rouge, løsvipper, extensions, lebestift, concealer og foundation. Uten all spaklingen er vi nudes, alle sammen.

 

Helt siden jeg begynte å blogge har dette vært mitt kjennetegn: jeg bruker å innimellom vise frem sannheten. Slik at dere vet om den. Hvis jeg ser litt småsøt ut på et par bilder, ja så har dere fakta her: det er bare sminke. Å bli til en skjønnhetsdronning har heller aldri vært noe mål for meg. Det er dessuten slik at vi alle kommer til å eldes, og for å være ærlig synes jeg mine bestemødre gjorde dette med stil; mens det jeg har sett av opertert alderdom i media, ikke kan måles med dem i det hele tatt. Farmor likte gode kremer. Det gjør jeg også; kremer, ansiktsmasker og sminke. Der går den nordnorske grensa mi hva angår beauty.

 

Jeg gleder meg til å bli eldre, og det eneste som er viktig å beholde som det er med ansiktet mitt er synet. For disse øynene skal jeg bruke til å se verden med. Jeg vil ut og reise og se. Det er på folkets eget ansvar derimot, å se på meg. For jeg kommer til å være der for å se. Ikke for å bli sett. Jeg kommer til å omfavne rynkene, og alderdommen i seg selv. Det er rett og slett ikke det viktigste hvordan jeg ser ut. En vakker dag kommer ikke engang sminke til å holde på en viss fasade. Den dagen får bare komme; da er jeg nok bortreist for å bruke disse øynene til å se med. 

 

Kanskje handler det også om at jeg ikke er på leting etter en partner. Jeg er ikke en del av den konkurransen, men fornøyd med singeltilværelsen. Og mine to småkjærester Even 2 år og Mathias 7 år synes mamma er best uten sminke. Da kan de knusekose ansiktet mitt mye mer enn når mamsen er pønta.

 

Kjære fortvilte ungdom: din oppgave er å snu blikket ditt innover, helbrede ditt indre, for så å snu blikket ditt utover og bruke det på å se verden. Det finnes så mye lesestoff, av forfattere som Wayne Dyer og Louise L Hay, som kan sette fart på denne prosessen i deg en gang for alle. Og dette er ingen bloggreklame. Kun en vennlig anbefalning fra bak internettfasaden. Her bak er det slettes ikke så glitrende glans som internettskinnet bedrar deg til å tro at det er. Her våkner vi alle med et mårratryne hinsides alle poler, som resten av verden. Skuespillere, modeller, sangstjerner, bloggere, mediafolk; alle våkner vi med et mårratryne du burde sett. Really.

 

 

Slik tar jeg bilder av bloggbarna mine på stranda

 

Tittei og hei hå, hvordan er dagen DIN? 

 

Jeg sitter her på stranda og koser meg, mens ungene mine løper ivrige rundt meg mellom sjøen og "leiren" våres, i glad lek. Snart skal jeg teste vannet, jeg også.

 

Gutta mine er så vakre. Så innmari fine. Jeg elsker å se på dem, men eksponering av dem på bloggen har jeg blitt mer og mer forsiktig med. I begynnelsen så jeg ikke for meg flere lesere enn på facebook, så da postet jeg flere bilder av dem her inne. Denne bloggen skulle være mitt lagringsarkiv for egen historikk. Men nå har jeg vært oppe i flere lesertopper, og i takt med disse toppene blir jeg mer og mer forsiktig med bilder av barna.

 

Ved nærmere vurdering bør hverken jeg eller leserene ha så stort behov for å se detaljerte bilder av barna mine her inne på forbipolene. Innimellom kan barn bli eksponert for media i form av aviser, talentkonkurranser eller tidlige skuespillerkarrierer. Det hender seg også at 7åringen min gir tillatelse til et ansiktsbilde han er fornøyd med og føler for å gi sitt blogg-ja til. 2åringen kan du også se her en sjelden gang. Men de er tross alt ikke levende clickbites disse elskede kidsa mine. Det er mamman deres som skriver her. De skal ikke stå til utstilling, og framtidas bildetaking og publisering kommer til  bestemmes av disse to sjefene. De eier disse søte ansiktene, og jeg må spørre om lov. Slik funker det her. Hvis du er blogger med barn; hvordan funker det hos deg? 

 

Hva synes du om dagens bilder fra stranda? De er godkjent av begge gutta mine:


Til damen som kjeftet datteren sin huden full ved Stena Line fergeterminal


 

Jeg hørte deg før jeg så deg. Og jeg har aldri sett et lemmen på vei til å slå sprekker og eksplodere, før. Men nå har jeg det. Til gangs.

 

Sønnen min på 7 år, og jeg, kom ruslende ut av Stena Line fergeterminal etter en fantastisk tur med piratbåtens aller første forestillingsopplegg for sommeren, og vi var i godt humør. Da hørte vi deg. "...DET DRRRRRIIIIIIT Æ TI!" ropte du. Som i slow motion begynte vi automatisk å gå saktere. Og det var virkelig ikke meningen å gape slik at vi nesten siklet, men det skjedde automatisk. Tydeligvis skjedde det med resten av passasjertilskuerene også. 

 

Da så jeg deg. En ildrød furie som nesten hoppet ala en viss trøndersk fotballtrener, foran 3 tynne jenter som så ut til å føle seg utilpass. De var høyere enn deg. Det pep i en av dem. Du gjentok: "DET DRIIIIIIT Æ TI!" før du fortsatte: "DÅKK E FAEN STEIKE MÆ 15 ÅR, OG NO HI DÅKK VÆRTFAILL FÆMTN UBESVARTE ANROOOOP!" Det pep i en av jentene igjen, og du fortsatte like knallrød og eitranes forbanna: "SO WHAT? DÅKK SKOILL GÅ RÆTT NED OG UT TÅ BÅT'N, SÅ KOFFOR I HÆLSIKE GJOR ITJ DÅKK DET??? VI HI VENNNTA!!!" 

 

 Det var da det begynte å synke inn i mitt sinn at du ikke kødda. Du stod der og holdt på å sprekke som et lemmen foran plenty mennesker i ekte forbanna trønderstil. Bare en trønder kan bli så hissigproppende hoppende sinna.

 

Til deg, damen som kjeftet opp 3 jenter, hvorav iallefall en var din datter, ved Stena Line fergeterminal; har jeg noe å si: TUSEN TAKK! Jeg ville egentlig gå bort og si det til deg, at det er godt å se ei sprek mor som tør å oppdra ungene sine in public så vel som på kammerset. En mamma som tør å vise barna sine at det er lov bli sint. Hva er meg bekjent, finnes det ei bok som heter "sunt å bli sint". Det så mange forskjellige dager vi mammaer skal gjennom i vår reise innen det naturlige. Pms. Sorg. Lavt blodsukker. Dårlige dager. Vi kan innimellom ha kortere lunte. Det viktigste er å lære barna våre om det naturlige, ikke å spille et skuespill.

 

Uansett tenkte jeg i min gapende slow motion, å gå bort til deg og fortelle deg noe smart innen forståelsen av deg som mamma. Men jeg turde ikke, humre, for jeg var redd for å få kjeft jeg også. Rett og slett. 

 

Så tøff du er som gidder å være like mye mamma offentlig som bak husets fire vegger. Så fresht et innlegg på kaia, og som vi andre foreldrene forstår deg. Noen ganger synker blodsukkeret "i kroppen åt a mor" og sammen med det daler også humøret. Vi skal ikke lære barna våre at voksne er noen pedagogiske roboter uten følelser. 

 

SO GO LOUD, MAMA, and be proud. Håper du leser dette, og klapper deg selv på skuldra. Du må være den mest naturlige mamman jeg noensinne har sett. Tilogmed meg inne på lekebutikken etter brudd på maseavtale kan ikke sammenliknes med dette. Gutta mine vet at mamma blir like tydelig i tale foran fremmede folk som hjemme, noe jeg mener er viktig for å unngå at de begynner å manipulere og oppføre seg ufint blant folk.

 

Anyway.

Etterpå ruslet min sønn og jeg lattermilde bortover til operataket, mens vi hadde fymamma og rakkarunge -skuespill og hermet etter deg:

-"Det shiiiit æ ti, du e 7 år nuh...!"

-"Næi mamma, hu sa: DET DRRRRRRIIIIT Æ TI!!"

 

For vi må jo få lov å le, ikke sant? Ei så tøff dame som deg har vel selvironi?

Møte med en av Norge's beste fotografer

 

En gang i tiden presenterte jeg fotograf for Visit Europa, og toppblogger, Lena Andreassen i følgende innlegg: http://m.forbipolene.blogg.no/1484160173_.html
 

Derfor var det med stor glede min sønn og jeg ble med henne på en fotorunde på Operataket i Oslo og utover mot badeplassene ut mot venstre side av fjorden. 

Lena er så erfaren en fotograf, at hun kjenner de tammeste måsene, svanene og gjessene i Oslo. 


Hun tar tak i hvert eneste speilbilde i vannet, og ser alle detaljer.



 

Ja, Lena er et fotogeni, og jeg får herved æren av å bloggposte de ferske bildene fra gårdagens fotorunde. De neste bildene er fotografert av av Lena Andreassen:

 



 



 



 

 

Takk for en knallbra ettermiddag, Lena :) Du er ikke bare en elitefotograf; du kjenner Oslo og vet å guide dine venner som stikker innom byen. Mathias ga meg lov til å bruke dette bildet ;) :


 

Togkonduktør gjorde 7åring usedvandlig glad



 

Noen mennesker bare har det. Det glimtet i øynene, det smilet og den servicevennlige innstillingen som gjør at du smelter. 

Da min sønn Mathias og jeg ankom spor 1 på Oslo S i kveld, møtte vi en slik person foran togvognene. Vi utvekslet et par setninger med konduktør Rolf Are, før vi ruslet videre for å sjekke inn i kafévognen.

 

På vei gjennom toget etter innsjekk, til den koselige lugaren vi skal sove i gjennom den norske sommernatta, stod han plutselig foran oss, den hyggelige konduktøren. Han hadde en fargerik papirpose i hånda, og sa til Mathias: "Der er du ja. Du skal jo få denne, du!" Min sønn takket, og vi låste oss inn i lugaren. Da fosset ordene ut mens han sjekket ut den spennende posen: "Mamma! Hvis tryllestaven jeg kjøpte på Piratbåten var ekte, skulle jeg trylle slik at den togkonduktøren skulle jobbet på alle tog. Han var så SNILL, mamma. Jeg digger ham!" 

Jeg foreslo for Mathias at han skulle si det til konduktøren i morgen, men har lovt å si det for ham.

 

Oppe i øvre køye holder en usedvanlig glad gutt på og sovne. Han er så innmari lykkelig, og skravler fortsatt om den snille togkonduktøren som ga ham både godt humør, takknemlighet, farveblyanter, klistremerker, spill og tegneark. 

 

Mathias og jeg har nettopp hatt tidenes sommerferie sammen med NSB. Vi har vært på er eventyr vi aldri kommer til å glemme, og jaggu greier en av NSB's elitekonduktører å toppe det hele med å gjøre min eldste sønn superglad før han sovner og drømmer seg over Dovre. 


 

(Teksten fortsetter under bildet)


 

I Norge er toglinja lang, og verdig en vakker sang: 

 

Så slapp nå av

 

Langs linja det reises,

mens flagget heises.

Dagen står på hell

forbi vidder, lyng og fjell.

Hverdagen kan vente,

og lydene er kjente.

Det er sporets sang,

natta, natta lang.

 

Troll og huldre i rødt hvitt og blått.

Soria moria slott.

Her langs linja er du hjemme,

og snart, snart er du fremme.

 

Men først er det dette som gjelder;

Vindusnatur og togrebeller.

Sammen med tida

og blomstene i lia,

samt tjernene 

og stjernene,

er du på reise i livet

som rumpetroll i sivet,

rådyr i fjæra

og lyngen med blåbæra;

Er det du og NSB

Velkommen, bli med

 

Så slapp nå av, du er der tidsnok

og du slipper folk i flokk.

Trygt omfavnet i tidens ur

glad, fornøyd og aldri sur.

Så slapp nå av i myke senger.

Ikke tenk på mas, jag og penger;

Der ute er framtida's enger.

Men du er her og nå,

hør toget tute og gå.

 

 

 



 

 

 

 

 

 

Når jeg jobber per mobil og du tror jeg er ei dårlig mor



Du glor. Og du glor og du glor. Til slutt bestemmer jeg meg for å legge hodet i hendene og glo tilbake. Blikket ditt er dømmende og sint. Du, en eldre dame to bord bortenfor bordet til meg og sjuåringen min, som nettopp har fått gått seg en tur rundt i boardinghallen til Stena Line her vi venter på Piratbåten. 

Plutselig skjønner jeg. I dine øyne er jeg en sånn der dårlig mor, her jeg sitter med mobilen i hendene og trøkker, mens "kiden min får null oppmerksomhet".

 

Well, let me tell you something lady! Her sitter jeg og jobber så svetten renner for at den kiden min i det hele tatt snart skal få oppleve denne piratbåten. Men hvis jeg hadde jobbet via pc'n min heller enn på mobilen, ville du ikke sittet og glodd sånn, I'll tell you that! Da ville du respektert meg for den mye større skjermen. 

 

Ja, å blogge er mye jobb, og jeg har flere sponsoravtaler under denne turen som jeg trofast akter å få i havn, like sikkert som at du skulle i havn i Fredrikshavn sammen med oss i mårest. Jeg skal redigere og sortere over 100 bilder og skrive mye, og gutten min vet at han er med mamma på jobb nå.

 

Men akkurat denne båtturen var ferie for meg også. Da skulle jeg roe ned og legge telefon og pc bort innimellom nødvendig jobbing straks jeg kom ombord i båten. Derfor hadde jeg forklart sønnen min at akkurat denne timen før vi alle skulle gå ombord i båten, jobbet mamma.

 

Og jeg jobber per mobil. Men det vet ikke du. Du trodde jeg satt der og valgte telefonen foran min høyt elskede og svært fornøyde sønn.

Well I'll tell you one more thing: i 2017 kan en mobil være et verktøy for jobbing. Og jeg skrev denne bloggen på mobiltelefon i 2 år før kommunen jeg bor i valgte å dekke en pc til meg. Fordi de mener jeg jobber så fordømt bra. Virkeligheten er ikke alltid som du tror...

...så trekk til deg det forbanna blikket ditt and put it away.

NSB blir enda mer miljøvennlig: Nye, elektriske tog fra sveits innen 2023!

 



 

Fra å være det mest miljøvennlige alternativet innen offentlig transport går NSB nå videre til å bli enda snillere mot moder jord. På strekningene Stjørdal-Steinkjer og Hell-Storlien er arbeidet allerede begynt med å tilpasse til elektriske tog. Trønderbanen skal fornyes, og dieseltogene som nå tuter omkring i dette distriktet byttes ut med splitter nye, elektriske tog fra Sveits. Togene er av typen "Flirt", og bruker altså strøm, og mye mindre energi. De er å putte under kategorien "moderne teknologi". 

 

Innen 2023 skal trønderbanen være ferdig elektrifisert for de nye togene, som er bygd slik at de er kjappere i akselerasjon, derfor reduseres kjøretiden, pluss at togene er så mye større at de kommer til å få plass til å frakte dobbelt så mange mennesker enn dagens dieseltog, som fra før av bidrar i kollektivtrafikken med 1 sjåfør per 4-500 passasjerer.

 

Null asfaltstøv. Den sikreste transporten. Den mest effektive måten å reise på. Miljøvennlig. Og nå blir det altså enda bedre. Hold dere fast, her kommer de raske, elektriske og mye større togene fra Sveits. Nå blir det spennende å pendle, folkens.

 

Bli litt grønnere, med de nye togene på NSB's norske baner over vidder, gjennom fjell og langs bekkevann, huldertjern, bonderomantiske gårder og inn i byer med liv og røre ;)

Det gikk ikke som planlagt på Tons of rock....



 Nei, det gikk ikke etter planen, derfor får dere et innlegg i løpet av helgen, med bilder som noen av artistene selv har fotografert fra festivalen. Det har seg nemlig slik, at den muntre og råeste vokalisten Sindre Antonsen fra Divided multitude har sørget for helt andre typ bilder enn dette. 

 

Here's what happened: Sjuåringen min og jeg dro til Halden, spiste burger og tok taxi opp til festningen sammen med et fancy par fra Tyskland. Det regnet festivaldråper på oss i det vi trampet inn på området for å skaffe øreplugger til Mathias. Så hører jeg en lys stemme nede fra skuldernivået mitt:"Mamma æ vil tebake te hotælle..." 

Man kan ikke tvinge med seg en liten gutt på rockekonserter for å ta bilder, når han helst ville dra, så jeg måtte finne en annen løsning. Divided mulititude spilte på NSB rocketoget ned hit, og jeg fikk inntrykk av vennlige bandmedlemmer med humor og godt humør, så Divided-Sindre var lett å spørre. Wait for tons of rock pictures to come ;)

 

Turen ned fra festningen var en historie for seg selv, som du kan se og lese i linken: http://m.forbipolene.blogg.no/1498302612_blondine_vaklet_ned_fredriksten_festning_i_hye_hler_now_who_does_that.html



 

Blondine vaklet ned Fredriksten festning i høye hæler (Now who does that?!)

 

Fredag 23.juni 2017 kunne festivaldeltakere på vei opp til Tons of rock observere et underlig syn opp den brostensbelagte stien. En flæw sjuåring gikk et stykke foran sin blonde mor, som vaklet ned miniatyrveien i høye hæler. Hun klamrer seg fast til muren, og ved hver sving vaklet hun over for å holde seg fast til muren på den andre siden.
 

 

Det ble ikke bedre da de endelig kom ned til sivilisasjonen. Høye hæler må selge dårlig i byen Halden. Her måtte alenemoren holde seg fast i husene langs brostensfortauene. Da klarte ikke sønnen å dy seg lenger, og tok bilder av en flæw mamma. 

Denne dama var IKKE meg. Just saying. Not me!
 





 

Hva har ordfører Rita Ottervik og heavy metal til felles?

 

Inneholder reklame

 

....det skal du straks få vite. 

Men først en liten update:

 

Rockety rock, bloggen. Siden denne mammaen har vært våken siden kl 05.00 i mårest, burde hun strengt tatt i det minste være litt trøtt by now.

 

Særlig når facebooksatusen goes like: "Oh what an awesome day! Mathias og jeg har vel aldri opplevd så mye på en dag før 😂😍 Først ut på eventyr med herlige NSB, Terje Fossum og rocketoget, der Divided multitude rocket oss over Dovre. (Vi skulle gjerne livesendt mer, men nettet var ikke med på det) Så fikk Mathias se slottet, og kjøpt seg en spinner langs Karl Johan. Nå har de jaggu sjekka oss inn på Norge's beste hotell for barn, og vi har bada i digg badeland, lekt i superland (begge to), Mathias har fått ansiktsmaling, og vi har spist deilig mat. Hotellet er fylt opp med Tons of rock, og vi er klar for morgendagen i Halden 🎵 🎤🎸🎶 "

 

Men selv om gogutten har sovna her på dette awesome hotellet, tar det nok enda et par timinutter før muttra lander. For jeg har rett og slett opplevd alt for mye BRA i dag. Det sitrer i hue og jeg bare MÅ fortelle dere: prøv å opplev livemusikk på toget en gang, sett det på MUST DO - liste din asap, cuz I'm in love with dagens opplevelse av metal på rocketoget! 

Før jeg legger meg og svømmer ned i en deilig hotellseng, må jeg bare vise dere noe fra denne morsomme dagen. 

På perrongen i Trondheim dukket ordfører i byen, Rita Ottervik, opp for å vinke hey då til oss. Hyggelig hyggelig Rita, you rock!

 

...og jeg har sett the tattoo of my life. Hils på Stina, som også rocket seg nedover til Tons of rock i dag:
 

 

...og så har disse karene fått seg fans på Stjørdal...
 


 

Divided multitude må dere sjekke ut, readers :) For en vokal! For en sabla bra musikk de lager sammen, og for noen glade glimt i øynene: dette bandet var perfekt for togkonsert, I promise. Vi gleder oss til å se og høre mer av dem på Tons of rock festivalen i Halden i morgen, kl 14.30-15.10, Huth stage 😉 Be there, and rock with us!

 



 

Derfor tar jeg medisinen lithium




 

Hvis du fant opp en dør jeg kunne gå gjennom nå, og så, hvis jeg gikk gjennom den døra var jeg kvitt bipolar for alltid. Ville jeg gått gjennom den døra da? No way. How to say: Just; no way.

Ville jeg så mye som vurdert det? Ja hvis du hadde vist meg den døra for 8 år siden. I min dypeste bønn nede på det depressive, ensomme gulvet, ville jeg løpt gjennom den døra på flekken. 

Heldigvis var der ingen dør. Jeg måtte reise meg på egen hånd. Knakk de bipolare kodene all by my self. Gikk veien hit selv. Tok avgjørelsen om å begynne med lithium selv. Ble til en sabla god mamma, all by my self. 

 

Jeg husker de misforståtte tårene som fosset nedover kinnene, uten at jeg kunne styre dem, eller i det hele tatt stanse dem. Følelsen av bunnløs sorg uten noen som helst mening. Null selvtillit betyr virkelig null.

 Husker tankene om å stikke av til et fremmed land der jeg kunne gjemme meg. Ville bare skjule meg. Skammet meg sånn. Slo av telefonen. Begravde meg under dyna. Javisst var det et rent helvete, og jovisst var det altavgjørende at jeg begynte å innta lithium. Ikke alle forstår hvor viktig den medisinen er. Aller minst jeg for 8 år siden.

En ung dame som prøver å samle bitene hun nettopp knuste i en heidundranes psykose lagd av angst, mani, depresjon og vrangforestilninger, er kun i stand til å prøve å ta en dag av gangen. 

Så jeg gjorde det. Tok meg en dag, hvert eneste døgn. Og sov et døgn hver eneste dag. 

 

Så begynte jeg å ta en salt tablett med lithium hver morgen, og hver kveld. Sakte drev skyene bort, og mitt indre jeg tok på seg en størrelse som passet. Da jeg løftet hodet var jeg en av samfunnet. Ei som bare var litt flau over seg selv, men som greide å håndtere hva andre skulle synse og mene, på en helt annen måte enn før. Jeg var en fiasko, men jeg var en glad fiasko. 

 

To ganger i livet mitt har jeg vært så syk av bipolar, at jeg har krysset grensa. Hoppet ned i kaninhullet. Dratt til space. Kall det hva du vil. Blitt psykotisk og vinket farvel til sunn fornuft. Jeg har trodd det var kamera i insekter og måser, og jeg har vært overbevist om at det var gift i maten, madrassene og i lufta. Jeg som aldri var rammet av tvangstanker, fikk plutselig alle på en gang under den siste psykosen. Under den første var jeg heks, selvfølgelig. En powerful motherføkker med trøkk i. Da var jeg 25 år. Under den siste psykosen var jeg 29 år.

 

Det som kjennetegner begge tilfellene, var at jeg både som 25åring og som 29åring sluttet med medisinen lithium. Som 25åring fikk jeg for meg at jeg ikke behøvde medisin. Som 29åring var jeg gravid, og en lege uten peiling ba meg slutte med lithium med en rask nedtrapping. La oss si at jeg resten av svangerskapet surfet på godt humør fra pol glad, før jeg høygravid og søvnløs satte meg i et romskip og vinket farvel til meg selv og resten av den logiske verdenen. Det var heftig. 

 

Som jeg humrer når folk uten peiling påstår at jeg som bipolar 1 kan klare meg uten medisinen lithium. Det er som om de burde sett meg for 8 år siden. For ikke å snakke om for 12 år siden. Halleluja ville fått ny betydning, og de ville aldri mer våget å så mye som spørre hvorfor jeg ikke kan være uten denne medisinen. Jeg mener, det er ikke snakk om drops. Det er ikke beroligende midler, men et metall du også har i deg fra før. Det er bare det at jeg mangler det og tilfører det. Det er den eneste medisinen i felleskatalogen som kunne blitt solgt på helsekosten. 

 

Ja. Jeg må passe meg for bivirkningene. Leve med nedsatt nyrefunksjon og et strengt kosthold. Men gevinsten er et fantastisk liv som frisk mamma, masse kreativitet og godt humør, kontra tvangsinnlagt villdyr på spacetrip.

 

Ja. Jeg kjenner fortsatt følelsene rocke villere med meg enn med deg. Jeg blir sååå forelska. Blir sååå glad. Såå lei meg. Men det går fort over med en mur kalt lithium. Jeg har grensene inntakt nå, og det er hva det hele handler om. Å ikke bli så glad at man tar en real takeoff og setter igjen fornuften her nede. Å ikke bli så trist av tårene aldri ser ut til å stanse, og de negative tankene gjør sinnet til et vinter-narnia blottet for varme.

 

Lithium kødder med den somatiske helsa mi, samtidig som den redder livet mitt. Jeg svarer med å spise ultrasunt, jogge og styre tankegangen min med affirmasjoner. Vi har krangla mye, lithium og jeg. Vi gir og tar begge to. Men vi har respekt for hverandre hvis vi har respekt for hverandre. Skjønte du den? Hvis jeg respekterer lithium, respekterer lithium meg. Og omvendt. Jeg kan ikke bare hive innpå med carbs og drikke alkohol. Da viser jeg ingen respekt for bivirkningene som står klar til å rekke finger til meg hvis jeg ikke gjør det beste utav situasjonen. 

Men jeg lever et fantastisk bra liv, takket være en medisin som jeg faktisk må ha for å holde meg unna kaninhullene ned til Alice in Wonderland.

 

Så viktig er det altså, for mine barn, at jeg som mor tar medisinen lithium. 

Den beste butikken i Oslo


 

Sist jeg var i Tigerstaden var jeg som vanlig innom favoritten min Shangri La, og jeg tok en del bilder som jeg nå skal vise dere. Det må være 17 år siden ei venninne av meg gnålte om at hun veddet på at jeg kom til å elske en butikk hun skulle vise meg i Oslo. "Ja særlig." Tenkte jeg. Fantes det en SÅ bra butikk? Hell yeah. Det gjorde det. En suveren butikk som fortsatt den dag i dag er min yndlingsbutikk anywhere anyhow. Check it out here, eller ta en titt i nettbitikken: http://www.shangri-la.no/shop/
 








 


 



 

Et under at det gikk bra

 



 

Djizes. Serr. Du snakker så mye coolere enn oss oldisene, og du har så mange venner. Humoren din stråler ut av de glade øynene dine. Som mormora di sa da vi var på skoleavslutningen din: vi vil heller se deg løpe rundt med vennene dine uten tid til oss fossilene, enn å se deg sitte i ro sammen med oss. Vi ønsker deg venner og glede.

 

Dette var målet vårt for 8 år siden: en lykkeliten skulle vokse opp til å løpe rundt under sola med kompisene sine. Da du var nyfødt og jeg ble syk av bipolar; fikk vi store utfordringer å takle, og ting var gelé en god stund. 5 år senere ble du verdens snilleste storebror, og jeg holdt meg frisk for dere. En mamma som hadde lært hvordan.

 

Denne sommeren skal du feires, din superkule unge. Det er på tide å virkelig sette pris på at alt gikk så strålende. Vi skal varme opp i tiden frem til bursdagen din i midten av juli, og du og jeg skal ut og reise med rocketoget og rocke oss mot Oslo sammen med NSB. Så skal Tusenfryd også være med på feiringen, og vi skal le oss gjennom en hel dag i karuseller og berg og dalbaner. Så kan alt skje, fra piratbåter til rockekonserter, FORDI DU ER MYE MER ENN VERDT DET.

 

Hvis jeg for 8 år siden hadde visst at jeg skulle få reise denne reisen sammen med deg, hadde jeg grått en million takknemlige tårer. Jeg lå i ei tårevåt seng var livredd for om jeg ville bli en bra nok mamma for babyen i magen min. For 8 år og 2 mnd siden hadde jeg dager da jeg savnet ungen min. Bare alt gikk bra så jeg fikk holde deg i armene mine igjen. Jeg hadde allerede da sånn innmari respekt for deg, og du var alt jeg ville tenke på. 

 

Tenk at det skulle gå så bra. Det er et under at mamma skulle bli så frisk for deg og lillebror. En gang når du blir større skal jeg fortelle deg hvor langt pappan din er villig til å gå for deg, av ren pappakjærliget. Så skal du få vite hva mamman din gjorde for å bli den mamman du kjenner.

 

Men akkurat nå skal vi FEIRE DEG! Nå skal vi rett og slett bare flire og le, reise og se, tulle og tøyse og ut og farte. Bare du og jeg. Mens lillebror er hos pappa fyker vi i vei tidlig om morgenen 22.juni. Da er det Celebration, vennen!

 

Så glad, så glad, så glad i dere to, mine solstråler! Nå går vi videre sammen, og så skal alt bare forbli friskt, trygt og godt; cuz mama knows how 😚😉😙

 



 

Noe "drar ut styggheten" av denne mammaen. Finn ut hva det er her



 

Jeg sa til gutta mine tidligere i dag: "Dere. Når dere har lagt dere i kveld, skal mamma ta et varmt bad, ikke sant." De nikket. Jeg så det for meg. Aaah det skulle bli digg'ass! Ansiktsmaska jeg kjøpte på salg for 30 kr på apoteket her om dagen. 70 %, god damned. Hårkuren jeg kjøpte på salg på et parfymeri samme dagen; yeah, denne mamman kan å budsjett-ta-vare på-seg-selv ja. Som jeg gledet meg til det badet. Jeg skulle tenne lys og sette på noe enya-aktig musikk. 

 

Alle som har småbarn vet at det meste av planer havner i vasken sammen med ansiktsmaska. Ei sort batmanmaske du til slutt bare smurte på sånn i all rettferdighet før du prøvde å slappe av i senga. Å bade frister ikke like mye når barna ikke greier å la deg se nyhetene engang, uten å tasse opp trappa med et søtt lite ansikt og spørsmål om kos, klem og nit. Fanget i lillefingerkarusellen? Hvem? Jeg?

 

Uansett tenkte jeg at, nåh, nåååh ga jeg opp voksenkvelden. Det var like greit å gå å legge seg nede på gjesterommet der barna har fått bestemt at vi er "på hyttetur for tiden". Men ansiktsmaske? Dønn! 

Jeg smurte meg inn som en batlady, og gikk inn på "hytta" for å "meditere" eller noe annet i den fancy duren. Men da ble jeg til et freakshow, med tidenes mørkeste ansiktsmaske. Lille toåring skulle plutselig også ligge i gjestesenga sammen med meg, og ikke på hyttemadrassen med storebror. 

 

Vel. Jeg la meg til, og lukket øynene. Men innen jeg kjente ansiktet begynne å størkne, kunne jeg føle noe prikking mot kinnet. Jeg åpnet øynene, og der satt toåringen og prikket med pekefingeren sin på den mørkebrungrønne ansiktsmaska mi. 7åringen lå nede på madrassen og så på meg med store øyne. 

-"Mamma. Ka e egentlig det der?" Sa han omsider.

Jeg er generelt treg med å finne ord når jeg snakker, men jeg prøvde så godt jeg kan:

-"Det e sånn. Sånn skjønnhetsmaske. Den drar ut.."

-"...drar den ut styggheta?" Kom det fra madrassen, mens jeg måtte reise meg opp og vurdere å flykte fra små stikkende pekefingre fra høyre.

-"...drar ut urenheter.", rakk jeg å si før jeg måtte løpe ut av rommet. 

 

Noen ganger har forbipolene adehådeline way too much to thinkabout til å gidde å holde ut tanken på å ligge i ro oppi noe vann og småplaske. Det er som en sprinter som vil ut å løpe, som presser seg til å sitte i ro en halvtime heller. 

 

Småsnorking og smatting på gjesterommet "i hytta her", er uansett vakrere lyder enn noe musikk. Og å legge seg å sove til de lydene, er så mye bedre enn et bad akkurat i kveld. 

Leste dagboken min i skjul!

 

Hva får et menneske til å snoke i andre menneskers privatliv? Ja man kan saktens undre seg. Jeg kommer tilbake til mysteriet om noen linjer.

 

 

I dag tok vi oss en busstur til sentrum, gutta mine og jeg. Minsten som driver og nedregulerer duppingen sin for tiden, sovnet i vogna og tok seg en hvil. Med fancy milkshakes for gutta boys var den lille shoppingrunden våres i boks, og på veien hjem hoppet vi av bussen nede ved min søster Silje. 

Her har jeg tatt meg en real lavkarbo-sprekk med stor S, og spist RISENGRYNSGRØT for første gang på 6 måneder. Nammm! 

 

Hva er vel mer luksus for to alenemammaer, enn å mikse barna i en kåk full av leker, for så å sette seg ned med en kaffe hver og skravle i vei? 

Nå løper barna rundt her og koser seg med søskenbarna sine, mens to søstre prater ved kjøkkenbordet. Noen ganger blir søstre bedre kjent senere i livet, enn i løpet av en barndom fylt med baksetekrangling og 4 års aldersforskjell. Nå er jeg glad jeg har en søster, til kontrast fra tider da vi slettes ikke var gamle nok til å sette pris på hverandre. 

Ingen kødder med søstra mi, that's for sure. Hun har bein i nesa, vett i topplokket, og koker verdens beste risengrynsgrøt når lillesøs har lengtet etter grøt i et halvår. Jeg synes dessuten jeg husker denne humoren, fra en tid da søstra mi leste brevene mine, dagboka mi og lyttet i andre enden av røret. Glimt i øynene og farskete latter. Oh, I remember. Men jeg visste ikke om det før vi ble gamle nok til å le av det. Søstra mi gjorde alt dette for å få seg en god latter, rett og slett. 

 

Anyway. Her er vi hos søs og tantebarna mine. Det handler om å kunne være seg selv i et avslappet miljø, slippe løs latteren og bekke hodet bakover i ren glede. We love family!

 


 



 

Når bør du ta balletak? Les og lær

 
 

Balletak, balletak og atter balletak; jeg får ikke sagt det nok: balletak er bedre enn å gremmes over alt man ikke gjorde med sånne rumpetak.

Hvis du er gammel leser av forbipolene, husker du kanskje hva jeg mener om sånne rumpesaker. Det er sommer og sesong for uhøflig klåing og objektiviserende klapping. 

 

Du er ute på byen, og plutselig kjenner du noen tråkker over din private intimsone, og beføler deg på bakenden.. Hva gjør du? Jeg bruker å ta et kjapt grep foran. Det hendte en gang at jeg grep tak i bakenden hans samtidig, og løftet opp. Men først og fremst griper jeg bare tak foran, utapå buksa hans, der han helst vil være i fred og harmoni. Et realt tak, ikke noe behagelig, et "ballegrep". Så spør jeg: "Hvordan føles det at jeg tråkker over intimgrensa di?"  Det er lurt å vaske hendene godt etterpå, for det kan være ganske dirty karer dette. Har ikke en mann vett nok til å respektere at en dame ikke er et allemannseieobjekt, har han mest sannsynlig heller ikke så mye intellegens innen hygiene. Den buksa er kanskje ikke så ren.

 

En gang stod jeg ved disken på en restaurant og gjorde dette. Det ble svært pinlig for han som nettopp hadde grepet tak i ræva mi. Fyren lusket ut og ventet med å gå inn til jeg hadde bestilt.

 

Jeg er jaggu enig med deg, Bjarne:"Æ e så glad i rompa mi", at jeg vil la både den og min private kropp være i fred for skitne mannehender som muligens heller ikke har benyttet seg av vaskemuligheter her og der. Har jeg lest. En plass. Inne på dass.

   

Iblant titter jeg i arkivet bak bloggfasaden og ser meg tilbake i tid. Akkurat dette emnet blir jeg nok aldri ferdig med, for hver gang dette rumpegrepet rammer intimsonen min, gjør jeg altså intimsoneselvforsvar og tar grep. Like moro hver gang.

 

Så hva synes du? Gripe tilbake tvert, eller la dem få kjenne på en kvinnestjert?  

 

Tons of updates



 

Well hey. Her ligger jeg presset sammen på gjesterommet. Toåringen til høyre og sjuåringen til venstre. Vi har hvert vårt rom fordelt omkring i huset, men vi sover altså på gjesterommet i natt. Er liksom på en slags hyttetur eller noe. En liten update fra Lykketoppen forbi polene før jeg slukner søndagen:

 

Bildene over er fra forrige uke da jeg skulle i møte med NSB i Trondheim. And why so? Yeah, det er fordi sjuåringen og jeg reiser med selveste rocketoget på torsdag. Onsdag blir minsten henta av pappan sin, og så får de to noen dager sammen, mens vi to reiseklare koser oss på rocketog, Tons of rock festival i Halden, Tusenfryd, hotell i Oslo og piratbåt. Til slutt skal vi sove oss hjem i en deilig sovelugar på toget. Vi gleder oss crazy, og jeg har mine gode grunner til å feire denne gutten litt ekstra i sommer. Han fyller snart åtte år. Alt har gått strålende, og nå er vi altså her så mange år senere. Det må feires. Lillegutten på 2 er for liten for tivoli og rockefestival, så han får ha det gøy med pappa heller.

 

I kveld spiste vi sunn kake og lowboller til kvelds, og vi hadde gutta's mormor på besøk. Hun måtte gå ut av bilen og gi ekstrakoser til sine barnebarn før hun kunne kjøre hjem; da minsten var helt knust stakkar.

Med grønnblått hår er de klar for sommerferie, og jeg er superstolt. Kjenner i magen at jeg kommer til å savne minatemann når vi drar, men heldigvis har barna mine verdens beste pappa, så det går bok bra.

 

Jeg får så mange koser om dagen. Fra to små skjønne som konkurrerer om mammakosen på moro, og løper etter meg for å kile meg.

Endelig er storguttsenga til 2åringen satt opp, og babysenga er long gone. Det har jeg altfor lenge utsatt. Alle etasjene er vasket og ryddet, so summer bring it on. Vi er klare som fytti rakkarn. Skal bare sove litt først ;)

 

 

 

Barna mine har fått sjøgrønt hår


 

Det er sjeldent jeg viser frem gutta mine her inne, men nå fikk jeg faktisk lov med et lite bilde. For i dag har de begge to fått fikset sommerhåret sitt. Jeg har nemlig en søster som er frisør, og i dag kom hun innom på surprise med sjøgrønn hårfarge i veska si, og min knallstilige tantegutt Aron med nyfarget sjøgrønt og sort hår. Even på 2 og Mathias på 7 ble gira på å ha grønnblått hår, de også. 

 

Av respekt for pappan til gutta ringte jeg ham for å høre hva han syntes om det. Heldigvis har barna mine en cool og moderne far, som følger med på nye duppeditter og aldeles ikke har noe i mot freshe hårfarger; så han sa: "Jeg synes dem skal bestemme det selv; go for it, og kjør på. Send bilder!" 

 

De ble så stilige at jeg har ikke ord. Ja altså, jeg er nok en mamma som kommer til å akseptere det meste av hårfrisyrer og klesstiler med årene. Allerede nå får de slå seg løs og være seg selv. Både hva angår klær og hår. Minsten og skolegutten min var skikkelig ivrige nede på badet her i dag, og nå er de superstolte. Så stolte at tilogmed dere får se. Men ikke det bildet mamman i huset hadde lyst til å vise frem; nei dette bildet over her er nøye plukket ut av gutta selv.

 

Tusen takk for sommerfrisyrer, tante Silje, you rock bad ass! 

 



 

Nå kan også kvinner sprade rundt i bar overkropp



 

Det er sommer igjen, og vi skal fise gjennom den på en overlykkelig solstråle, ikke sant? Vel. Det er er hinder for min del  Jeg blir grønn av misunnelse på menn. La meg forklare. Det handler om pupper og to hijaber kalt BH. "Behå". Et like tregt ord som "mensen" og "peemmess". Jeg er nemlig provoserende klar over følgende: Dersom jeg midt i en eller annen by her til lands hadde befridd puppene mine fra innestengt hete og unødig puppesvette, ville jeg fått bot for blotting.

Selvfølgelig! Tenker du. Makan til oppførsel! Blotte seg liksom, nei fydda.

 

For en gang i tida bestemte noen at mine to geniale matfat forbeholdt barn, skulle være seksuelt relatert. En ting er sikkert, etter to svangerskap er ikke mine to hengedingser særlig seksuelt relatert. And I could'nt care less. Dette er matfat. Ya hear me? MATFAT.

 

Kom, la oss gni det ytterligere inn: Det er en slik svett og varm sommerdag. Jeg er ute og handler. Heten gjør meg svimmel, og veldig varm. Jeg har fulgt loven, og pakket mine to stakkars matfat inn i to hijaber. For det er hva det er. En BH er to hijaber.  Vi dekker puppene til for å ikke forstyrre mannen, da de to puppene visstnok skal ha noe med S og E og X å gjøre. Ja, altså, that is: ...selv om de kun har med livsviktig næring å gjøre. Næring. Assosiasjonene kan like gjerne handle om melk som surner i heten, når man ser slike pupper. Hva har en opphetet og potensiell melketank med S-ordet å gjøre.  

Men sorry mann. Jeg dekket meg til og tar hensyn. Siden du har bestemt at babymaten min har noe med deg og dine fantasier å gjøre; tar jeg hensyn til dette.

 

...altså, en slik svett og innpakket sommerdag, står jeg i køen i en butikk.  En lang kø. Så begynner jeg å sense litt klamhet, Før jeg ser meg rundt og begynner å telle: 1 2 3 4 5 .. 6  splitter nakne manneoverkropper, med hår og hundrevis av svetteperler på. Og hva er det de viser fram? Kan noen forklare meg hva de så gjerne driver og viser meg? De to knottene. "Bryst"-vortene.... Hva er de uidentifiserbare muligens reservematfataktige greiene jeg blir tvunget til å se i køa, hver bidige sommer?

 

 Jeg vet godt hva MINE to matfat er. De er to matfat. Som forøvrig gjør så stor nytte her i verden, at de fortjener heder og ære; ikke å bli degradert til seksuelt relaterte baller som skal tilfredsstille mannen. Disse to, de er til for babyer de 😐  Mine to pupper kan skape en hel verden av menn.

 

..men hva er det der? De to dottene jeg ser overalt blant svetteperlehår på dunstende nakne blottede herreoverkropper, straks heten slår inn? 

 

Jeg har aldri begynt å sikle ved synet av en svett, hårete, blottet manneoverkropp, av andre grunner enn misunnelse. Jeg blir sjalu som fy. FOR, hvis JEG vrenger av meg overkroppdekselet i den køa, og lar matfatene strutte, unnskyld, henge, da ville jeg blitt geleidet ut av sequritas og muligens sendt til avhør. Jeg hadde blitt innlagt på flekken pgr av "Blotting" og "syke vrangforestillinger". (Skulle vist fram den svette fæle vranga på "behå'n" i samme slengen.) Rundt meg hadde Larsons gale menn stått med store runde øyne og nakne overkropper, uten å greie å regne ut pupp pluss plupp.

 

For noen mener melkemaskinene mine er objekter. 

 

Om hundre år mener de ikke det lenger. Forhåpentligvis har dem skjønt bedre om 50 år også. 

 

Akkurat som jeg ser tilbake på mye rart som folk mente og trodde på før, kommer de tildekkede mennene i butikk-køa om 100 år til å se seg både rundt og tilbake, og takke gudene for at den gammeldagse trenden i gamle rare dager snudde. At folket endret lovverket slik at damene rundt dem fikk lov til å FREE THEM BOOBS  👢💅👱  mens menn selvfølgelig dessverre må dekke til sine fortsatt uidentifiserte objekter. Beklageligvis. 

 

Jeg kan ikke skjønne annet enn at kvinner i sommer- Norge nå kan sprade rundt med nakne overkropper, vi også, slik som menn? Vi vet jo ikke engang hva menn's "pupper" er, annet enn at de ser ut som kvinner's matfat uten mat. Hva søren er nå DET å drive å trampe rundt og vise frem, om ikke vi damer kan trippe rundt og stolt vise frem the real thing; that originale boob go boob? What is the fucking problem? Er det det at mine er større enn dine, dude? 

 

Sånn! Da har vi titta litt inn i forbipolene's verden. Lykke til med å se på verden på samme måte som du gjorde før  😉✌😃👌😄

 

Knekkebrød med mozzarella og hvitløk; et deilig og enkelt alternativ til brød


 

Mozzarella carliknekk er knekkebrød du kommer til å elske, og de er enkle å lage. Det finnes mange grunner til å velge å bake sine egne knekkebrød foran å kjøpe i butikken. Selv har jeg flere grunner. Jeg er en mamma med diagnose bipolar 1, og må innta medisiner daglig for å holde meg frisk. Da er det viktig å spise riktig, både for å unngå  bivirkninger og balansere kropp og sinn. Jeg lever med et strengt kosthold, også av flere årsaker. Jeg spiser aldri brød for eksempel. Mine hjemmebakte knekkebrød fungerer topp for fordøyelsen min, og jeg varierer for å holde det spennende. Helt siden jeg begynte å blogge for 2 år siden har jeg en sjelden gang delt oppskrifter med dere. Sist var det hjemmelaget sukkerfri is, og den kan du finne her: http://m.forbipolene.blogg.no/1485366248_enkel_oppskrift_p_is_sukkerfri_og_laktosefri.html

 

Versegod, lag dine egne Mozzarella carliknekk:

 

Du trenger: 

1 dl linfrø

1 dl sesamfrø

2 dl solsikkekjerner

1 dl opprevet mozzarellaost

1 ss tagatesse (kan erstattes med annen søtning, eller droppes)

1 ts hvitløkssalt

1 dl vann 

 

Til topping: ønsket mengder tynne hvitoststrimler og litt ekstra strø med hvitløkssalt (for mye salt er ikke godt)

 

Rør sammen sammen alle de tørre ingrediensene. Hell i vann, rør litt mer og la det stå mens ovnen varmes opp ( 180 grader ) Rør inn litt mer vann hvis blandingen virker tørr. Den skal heller ikke være for våt.

Stryk utover bakepapir på stekepkaten, og lag en tynn og jevn flate. Tegn opp firkanter med noe spisst, strø over hvitost og litt hvitløkssalt før du setter mesterverket på midterste rille. Følg nøye med etter 20 minutter. Det går fort over i svidd. Dagens her tok 25 minutter, så ble de sprø og fine. Tror jeg må bake flere i morgen, for her går det unna. De er deilige for ei som savner potetgull å bare knaske på også. 

 

Knekk i vei, og søk sunnhet :)

 

 


 



 

Dette har scientologer og kristne til felles

 

Forskere mener det er beviselig at vi mennesker i utviklingen krøp i land som pattedyr i utgangspunktet. Nå mener Tom Cruise og resten av Scientologikirken at det hadde noe med aliens å gjøre.

 

Heldigvis kommer det på det samme om vi krøp i land med hvalen i fiskehalene, for så å fortsette vår utvikling som lusletende aper som begynte å spise kjøtt, som tøydukke Anna, eller om vår rase ble plassert på denne kula av en alieninne og en alien. For poenget mitt er: Her stod garantert ingen hus med 4 vegger og tak fiks ferdig med plakat og pil der der stod på fiskespråket eller alienspråket: Versegod, tassebasser, her skal dere bo sammen, flere i samme hus. Dere skal sove, spise, rape, prompe, bli lei av hverandre og krangle, rote, rydde og gjøre altihopa sammen. Sjelden skal dere være alene, for her skal dere bo sammen.

 

Likevel har scientologer og kristne en ting til felles: begge parter tror på samboerskapet.

 

Selv om det aldri stod plakater noen steder på jordkloden med ekteskapsordre og husbyggingsplan.

 

Nei selvfølgelig tenker du. Men det fulgte ingen slike plakater med hulene heller, serru. Det var langt senere at et par mennesker la hodene sine i vått og klekket ut noen idéer om samboerskap og giftemål. 

Jeg har ingen å krangle med. Ingen mann å rydde og vaske etter. Ingen å våkne opp sammen med som kan bedømme mårraånde, mårrasveis og mårratryne. Jeg har ingen samboer som plutselig sitter på den deiligste hjørneplassen i skinnsofaen min. Ingen som synser og mener synsinger og meninger om meg og mine deilige uvaner. Ahh. Og det passer meg fantastisk utmerket. Denne single alenemortilværelsen er min lykkelige stødige plattform. 


Og ikke ti ville hester kunne rikket meg ned fra denne plattformen.

 

Jeg kan se at bladene på trærne er grønne. At vannet kan drikkes vet jeg også. Jeg kan se at blomster har farger. Men ingen kan bevise for meg at det er MENINGEN at jeg som trives sånn i min egen hule, burde bo sammen med et annet voksent menneske. Hvis jeg savner litt krangling, kan jeg, den berømte ene gangen i måneden, ringe telia og diskutere litt med dem. Neste måned kan jeg tilogmed variere litt ved å ringe Canal digital og diskutere med dem også.

Jeg leter ikke etter lykken. Jeg er i besittelse av ren lykke,  og har det toppers som det er med å bo alene. 

 

Set føles så godt å ikke et eneste sekund bry seg om hva menn synes og mener om meg. For jeg er jo happy. Jeg skal ikke imponere noen. Jeg er kommet hjem for godt, og er ikke på jakt etter noe som helst. Forelskelsen som fyller meg hver gang jeg tenker på eller ser på mine skjønne mirakler av to supergutter, kan aldri overgås av noen flyktige småforelskelser uansett. Jeg er opptatt. Opptatt med to små gutter som trenger en glad mamma. 

 

Så fuck you A4, og hurra for alle runde kanter med separate soverom eller hver sine hjem. Hurra for selvstendighet og frihet, og jippi for naturlig singeltiværelse. Men først og fremst: hell yeah for aksepen av at vi alle er individuelle, og dermed foretrekker forskjellige måter å leve på. 

 

Om jeg virkelig kan skrive A4, fuck you? Watch me: Fuck you A4, I am not with you.

 Og jeg kan kose meg her inne i den deilige single bobla mi så lenge jeg kan, og nyte livet i fulle drag. Jeg er i mål. I det aller beste, helt fantastiske målet 😉 

Sannheten om homofobi

 



Du kaller deg "homofob", selv om man aldri hører ordet "heterofob", og det kan nesten virke som om du er både stolt og ivrig av og etter å påpeke hvor "homofob" du er. Fob. Fobi. Jeg ser ikke at du hverken skjelver eller løper for å gjemme deg, men du skal på død og liv ironisere det hele til "fobi", sånn bare for å bruke det mest negative du kan finne. Jeg vet ikke hvorfor du er så feig. Det er ukjent for deg dette med andre legninger, men er du redd alt du ikke kan noe om. Du er ikke utdannet pilot, og kan ikke å fly airplanes. Er du da pilotofob? Eller ingeniørofob? Du kan ikke å danse. Er du dansofob? Lagematofob? Livredd alt du ikke har peiling på? Fobi for alt du ikke kan relatere deg til? Eller stikker dette med homofili så dypt av andre årsaker som du helst skjuler? Hvorfor er det så skremmende at andre ikke er prikk lik deg?

 

🌈🌈🌈 Gay eller ei, samma det, vi skal alle samme vei, både du og jeg :)

 

Se for deg følgende: Et party, mange i rommet, så dukker en mann opp som alle vet er homofil: plutselig blir nesten alle menn innbilske. På en to tre tror de alle sammen at den kjekke homofile mannen synker ned til deres klasse og faller for dem alle sammen. De tror at han, som en edderkopp med spesielle evner kommer til å hoppe på akkurat dem, og spise dem opp i det homofile nettet sitt.

 

Derfor har du homofobi: Fordi du er INNBILSK. Gay's got TASTE, og er du av den innbilske typen er du ikke attraktiv for en classy og bevisst homofil.

 

Av alle ting kaller de dette "homofobi"...   Fobi? Hah, nånei, dette kalles å være urealistisk innbilsk. For hva i alle dager er det den homofile kan gjøre mot dem som plutselig  opp av intet skal være så fryktinngytende? Noen som kan fortelle meg dette? Hva er det som gjør at alle menn som skal være maskuline tøffe menn, på dette partyet,  plutselig forvandles til små forsvarsløse pingler med "store fobier" Og det latterlige er at de homofobe mener de har noe å gjøre med de homofiles private intimliv. Noe så frekt. Som om alle vi andre har noe å gjøre eller noe vi skulle ha sagt med/om DERES private, såkalte heterofile privatliv. Hva de liker og ikke liker å gjøre intimt er både privat og totalt uinteressant. .....Hva mer kan de være redde for disse homofobe, innbilske feigingene? Klær? Gulv? Kjøleskap? Slutt å vær så stupid. Skjønner du ikke at de fleste av oss synes du er pretty damned superteit når du kaller deg "homofob"? Vi gidder ikke engang å bli "degfob". Vi ignorerer deg og dine tydelige issues.

 

Ja hva kan vi forvente av disse "homofobe" menneskene? Ikke særlig mye spør du meg. Annet enn at de må være livredde sånne skap, og at de egentlig  burde komme ut av dem, det er sikkert.

 

Jeg kjenner homofile, bifile og lesbiske mennesker. Og jeg tør påstå at de er tøffere enn de med slike urealistisk innbilske holdninger som "homofobi". De tør å stå i det jeg vil kalle massiv mobbing fra samfunnets små pingler. Jeg kaller det pingler, når noen helt uten grunn påberoper seg angster og fobier for å oppnå sympati og klapp på skuldra si.

 

En annen greie dem forsøker å påberope seg ved å kalle seg "homofober" er følgende, og herved avslørt: Den feige holdningen og klare talen om at DEM, nei DEM, dem er ikke homofile! For en hver pris ER de IKKE det. For DET, det ville de ALDRI turt.

 

De er ikke tøffe nok til å stå alene. Stå alene mot resten, og tørre å si: Jeg er ikke som dere! Fobien går altså ut på at dem for all del aldri ville turt å gå ut av skapet sitt engang om de var det. Fordi de er puslete, svakelige, stakkarslige. Livredde for om noen måtte finne på å tro at de var en som måtte stå alene. 

Jeg er ikke lesbisk. Men jeg har noen ganger i livet måttet stå alene av diverse grunner. Med mange venner, og stor familie, men alene med mitt likevel. Jeg vet hvordan det kan være når livet gir deg oppoverbakke på oppoverbakke. Vet hvordan fordommer må omgjøres til ubetydelig vås, heve hue over det, og reise meg opp.

 

Vi vil ikke være pingler med urealistiske forventninger og usanne fobier. Hvis noe heter homofobi, må også noe nemlig hete heterofobi. Men ingen homofile er så svakelige at de påberoper seg heterofobi. De sparer klokelig frykten til noe realistisk. 

 

En ting er sikkert: Hvis jeg dater en mann, og han påstår å være "homofob", er neste date avlyst. Jeg liker maskuline, tøffe menn. Gjerne så tøffe at de har en homofil kompis eller to, og noen lesbiske venninner! 

 

Vennligst stopp hysteriet, og vis barna våre hvordan man behandler sin neste, og lær dem om mangfold, takk. Sannheten er uansett at jeg heller ønsker at to homofile ektemenn eller to lesbiske ektefeller, skal oppdra barn av morgendagen. Fremfor at "homofobe" mobbere oppdrar framtidens skjøre spirer 🌱🌱🌱

Erna Solberg befinner seg i verdensrommet



 

...og da mener vi langt ute i space!

 

Siste nytt er av type verdt å få med seg. For hvem hadde trodd at vår statsminister skulle tørre å reise så langt? Og det i et romskip som ser ut som en sky. Hvorfor har hun dratt til verdensrommet? Er det noe vi nordmenn bør vite om denne lange reisen? Svaret får du her.

 

Jeg leste Mikke mus for sønnen min Mathias da han var 5 år. Det handlet om romskip. Jeg sa: "Åå Mathias, vi skulle hatt sånn romskip vi, hva?"

Da utbrøt en mer enn vanlig entusiastisk Mathias: "JAA! Da, da kunne vi reist langt, laaaangt uti verdensrommet, helt ut til Erna Solberg!"

 

Sorry Erna, men navnet ditt gjør at sønnen min ble overbevist om at det har noe med jern, sol og berg å gjøre, langt der ute, da han var 5 år. Jeg glemmer aldri hvor stolt trøndergutten min var over at han visste om planeten "Ærna Solbærg".

 

Jeg så for meg sol, jern og berg selv, og plutselig skjønte hvordan gutten min så for seg statsministeren vår.

 

 

En bipolar løvemamma




 

Han ligger her ved siden av meg og er så bitte liten. Bare to år, og lillebror til verdens beste storebror. En toåring ligger tett inntil mamman sin, og jeg har ikke hjerte til å flytte ham. Har savna gutta så inderlig mens de har kost seg på hyttetur med pappan sin i helgen. Jeg bakte ei kake til minstemann i kveld, og han løp rundt og ropte med gladstemmen sin: "Mamma! Mamma! Mamman miiin! Mammaaa!"

 

Tilby meg all verdens penger; jeg vil heller høre toåringen min rope "Mamman min!"

 

Noen ganger bare må jeg skrive. Jeg har ikke telling på hvor mye som ligger lagret her inne på bloggen, og som aldri er publisert. Det er så mye jeg skriver uten at det handler om lesertall. Sånn er det nå. Plutselig melder skrivebehovet seg, og jeg kjenner trangen til å formulere setninger og sette ord på tanker. Finne bokstaver å bruke på der jeg ser og hører. Kanskje publiserer jeg det, kanskje ikke. Dersom du kan lese dette har jeg nok gitt den vanlige blaffen i at det kanskje ikke er like interessant å lese som viralinnleggene.

 

Det piper i oppvaskmaskinen nede, og jeg vet det er minsten som har satt på den. For det var ikke meg. Han skulle stolt vise meg at han kunne klatre opp på kjøkkenbenken fra stolen han stod på under kakebakingen. 

 

At det går an å bli så glad i noen som jeg er i barna mine. Det sprenger i brystkassa, og noen ganger må jeg bare ut og jogge en tur for å deale med all den kjærligheten jeg føler for ungene mine. 

 

Eldstegutten min kommer på fredag, og blir her i nesten 3 uker. Jeg finner ikke ord for hvor innmari mye jeg gleder meg. Tårene presser på mens jeg skriver dette, og jeg planlegger all den moroa vi skal finne på sammen. 

Jeg har forlengst godtatt og forsonet meg med det faktum at han bor hos pappan sin. Fordi han har det godt der. Der har han vennene sine, pappaslekta si og lekene sine. Rommet sitt som han er vant til, og skolen der han trives. Man flytter ikke på barn som har det godt der de bor, på grunn av savn, status eller andre egoistiske årsaker. Man respekterer barnet.

Han er hos meg annenhver helg og i ferier. Vi har hatt 8 år på oss å gro inn i denne livsstilen, min eldste sønn og jeg, og vi er godt vant. Aller viktigst er det at han er blitt vant med det. Jeg brukte lang tid på det, men nå er det helt greit.

 

Lillebror, som bor her hos meg, vennes også til ordningen vår. Nå er han med annenhver helg hos mamman sin og pappan sin, og synes det er godt å ha mamma for seg selv i ukedagene. Akkurat som storebror synes det er digg å ha pappa i fred i hverdagen sin 20 minutter med kjøring unna byen her. 

 

Når jeg tenker meg om, gjør jeg absolutt alt for barna mine. Alt i livet mitt handler om dem, og det kommer til å fortsette slik. Jeg kommer aldri til å risikere å bli syk igjen, så jeg klamrer meg fast til medisinen morgen og kveld, trener kroppen, spiser sunt og lever avholds fra alkohol. Jeg kunne aldri mistet dem. De er jo livet mitt. De er grunnene til at jeg danser meg ut av sengen om morgene. 

 

Det er så mye mer jeg gjør for å holde meg frisk. Så innmari viktig for meg å få dette til. Å skrive er en del av hele bildet. Jeg får satt ord på mye, og er en mamma som går med hevet hode. Jeg tok løvemorhånda mi og knuste alle rykter til pinneved. De to gutta mine skal ha en mamma de er stolte av. 

 

Slike kvelder kan jeg ikke skrive så lenge. Søvn er noe av det aller viktigste å ta vare på for meg som er bipolar, derfor må jeg passe på når klokken nærmer seg tolv på kvelden. Det må soves. 

 

Takk og pris for to små gutter jeg elsker, digger, liker, glad i, akkurat som de er. Jeg tør ikke tenke på hvordan morgendagen hadde sett ut hvis jeg ikke var ♡MAMMA♡

Nei, bloggere må ikke tåle alt fra deg!



 

Til sauene som disser med ræva i takt med flokken, og nikker som dukkene i det samme gamle dukkehuset.

 

Om og om igjen brukes det samme gamle kortet: "Du som blogger må tåle ditt når du legger ut datt!" Men hånlig tone vaies kortet høyt der oppe, hvor reglene er random bestemt av nettroll, nikkedukker, sauer og bygdadyr. De selv derimot, tåler ikke så mye som et lite svar før det eksploderer i det lite varierte landskapet av skrevne interlover og nettregler. 

 

Nei! Det er ikke greit! Nope! Jeg vedtar ikke disse såkalte bloggreglene dine, like lite som jeg tror på at jeg kan bruke sedlene fra Monopol-spillet til å betale i kiosken med.

Det er da virkelig ikke slik at DU ditt lille nettroll, skal få lov til å bestemme hva JEG som blogger må tåle og ikke tåle. Det er altså andre regler for hva ditt eget barn skal tåle i skolegården angående mobbing, enn hva jeg skal tåle fra deg?

 

Jeg skriver. Akkurat som en forfatter; så skriver jeg. Bare at jeg legger det i mine egen form for bok. Ja jeg kan faktisk lage en papirutgave av bloggen, det er en egen funksjon. Er det slik å forstå, at når en forfatter har "tråkket over streken" og rett og slett "gått så langt og publisert en bok med sine egne personlige meninger", da skal forfatteren henges ut? Angripes? Hvordan? Med post it lappene dine på alle torg i landet her? Med massemailer? Tar du forresten kontakt med forfatteren og pøser på med dritt, for så å fortelle forfatteren at "såpass må'n tåle", før du bombaderer facebook og Twitter med dine motsatte meninger hva angår den ferdigleste boka di?

 

Når begynte du som sau å følge resten av flokken i din forestilning om at "bloggere må tåle alt, siden de publiserer!"?

Hvor i loven står det at jeg som blogger må tåle alt siden jeg på lik linje med forfattere, facebookbrukere og journlister, publiserte noe? 

 

Ja, for alle facebookbrukere PUBLISERER. Og hva publiserer de? INNLEGG.

HVA publiserer en blogger? Innlegg.

 

Men, så har noen bestemt i form av et frynsete rykte at det er forskjell på facebookbrukere og bloggere. Man skal være hardere og tøffere mot en blogger, enn man er mot en facebookbruker. Akkurat som i en skolegård; noen er man slemmere mot. Noen er man snillere mot. 

 

Hvis vi skal lære barna våre å være snillere mot hverandre, here's what is going to happend: Plattformene Twitter, Snap, facebook og blogg skal være likestilt. Man skal være like snill mot Blogg og Snap, som mot Twitter og Face.

 

For du skjønner det lille troll, at hvis DU kan bestemme reglene utenfor selve loven, så kan JEG også det. Og jeg bestemmer at DU får ikke være ekkel mot bloggere, bare fordi du i din rosa forestilning made of fordommer og tabu, har bestemt deg for å hakke på alle bloggere. 

 

Alle disse PUBLISERER: Journalister, Forfattere, Twitrere, Bloggere, Facere og Snapere; skal du plage en, får du sette igang og bruke tiden din på å plage alle, i ditt forsvar av det tåpelige kortet ditt. Eller omvendt helst: vær heller høflig mot alle.

 

Det sutres om at Anna Rasmussen og andre bloggere blokkerer folk på facebook. Det klages over at de styggeste kommentarene ikke publiseres. Stop in the name of intellegence! Skjerpings asap! For hva er det man innbiller seg? Finnes det en lov om at Anna og resten av oss bloggere skal finne oss i ALT? Nei! Slettes ikke! Vi skal hverken godta ord som gir oss vondt i magen eller gidde å forholde oss til hurpetroll på facebook, like lite som BARNET DITT skal finne seg i å bli mobbet på skolen. 

 

Du har ikke rett i at bloggere er den delen av landets skolegård som skal være ditt sorte får. Du har ikke rett til å vaie med den oppbrukte setningen "bloggere skal tåle alt" bare fordi du har sett andre sauer har skrevet det. Det er ikke slik det fungerer, at noen få brukere av internett får bestemme hva pokker som er greit.

 

For du skjønner det, at BARNET DITT SER DEG. Om ikke nå, så om et par år. Her på internett lærer barna hvordan de skal behandle hverandre. Her viser du neste generasjon hvordan de bør te seg i skolegården og på arbeidsplassene, mens kritikken hagler i grenselandet's kommentarfelt, og selvmordsstatistikken stiger til uante høyder.

 

I følge LOVEN er MOBBING PÅ NETT ULOVLIG. Ditt snevre rykte om at bloggere skal tåle alt; er bull og shit. Da får alle tåle alt. Du også.

 

Sånn kan vi ikke ha det. Så jeg finner opp nye regler, jeg også: Bloggere skal heretter behandles med respekt på lik linje med alle andre brukere av internett! Hvorfor ikke? Tell me why? Hvorfor har DU BEHOV for en hakkekylling? Det er ditt problem, så kjøp deg en kylling, og spis den uten å plage andre. Ta deg en svær bolle i samme slengen.

 

Hilsen en blogger. Ikke en forbanna sau.

Kjære innvandrer i Norge


 

 

Noen ganger kan man skrive et offentlig brev, dersom en ønsker å nå frem med noe. Og det er nettopp hva dette er; et brev til enkelte innvandrere i Norge. 

 

Kjære deg.

 

Du som kysser meg på kinnet når du gir meg en klem, før du gjør det samme på mitt motsatte kinn. Du som snakker bedre norsk enn meg, og tilogmed har lært deg dialekten der du bor. Du som har et og annet å lære oss om arbeidsmoral. Du som lager eksotisk mat. Du som ivrig blir kjent med oss som tok imot deg. Du som gjerne lærer meg om fremmede kulturer fra duftende fjerne strøk. 

 

Denne er til DEG.

 

Du har tørket mine tårer og du har ledd med meg. I flere år har du bodd her i byen og tilpasset deg vår kultur. Til gjengjeld får vi som kjenner deg, høre om hva du er vant til hjemme på Cuba. Vakker som den fineste natur, og klok som tidevannet, bor du her sammen med oss, og tar oss som vi er. Ei stødig dame med følelser og engasjement. Jeg har også tørket dine tårer, og jeg har også ledd med deg. Er så glad du er her, og selv om det sikkert er godt og varmt der du kom fra, håper jeg du aldri flytter herfra.

 

Kompis fra Afganistan. Du bærer på minner og muslimsk tro. Du spiser ikke svinekjøtt. Det gjør jeg. Du kan fortelle om sider ved den muslimake tro som er vakker. Troen på Allah, en Gud for alle. Oppdragelsen fra din mor og din far, om å være god og snill mot alle. Du synger: "Opptimist, jeg er en opptimist!" Og mens jeg baker kake ligger du på sofaen min og lytter på Eldorado med Åge, på full guffe. "En 14 år gammel gutt fra Herat i Afganistan.." Jeg tror det er både godt og vondt for deg å høre den låta, og jeg innrømmer at det triller et par tårer nedover kinnene mine når Åge snakker om gutten i Afganistan. For jeg vet at du godt vet hvor Herat er. Jeg ville savnet deg hvis du reiste din vei.

 

Maten i kinarestauranten. Den deilige kebaben inne på Grillkroa. Utenlandsbutikken ved jernbanestasjonen. Du fra Thailand som virkelig kan å massere. Vietnamesisk restaurant. Hva var denne byen uten DERE? 

 

Jeg håper dere skjønner at vi skiller vakker religion og integreringsinteresse fra politiske ledere, ideologier og terror. Håper DU skjønner at DU er EN AV OSS. Fra barndommen og frem til nå har vi rukket å bli kjent med dere. Fra Spania og Afganistan til Russland og Sverige, fra Vietnam til Cuba, fra Thailand til Polen: takk for alt dere bidrar med krydder i hverdagen vår. Takk for at dere gir oss hjertelige vennskap og respekt for forskjellige kulturer. 

 

Vi hadde hverken hatt pizza, kinamat, sushi eller thaimat hvis ikke dere hadde vært her. Hver arbeidsdag går dere på jobb eller skole, med interesse for språk, integrerig, og med den intensjon å skaffe dere flere venner her i Norge. Et land som ville vært fattig uten dere. Takk for at dere aldri ser rart på meg fordi jeg kler meg slik kulturen i Nord tilrettelegger for, og takk for at dere åpner for godheten i det å ta hverandre som vi er. 

 

Takk for at dere nusser meg på kinnet og nynner låter av Teigen og Aleksandersen. Takk for alle gangene jeg har blitt bedt på middag, og vit at dere bor i hjertet mitt også. Ikke bare i landet der mine formødre kjempet for at vi sammen skulle kunne leve her i likestilling og fred.

 

På bildet, fra høyre: Orleydi fra Cuba, Dianelys fra Cuba, og jeg.

Bipolar fatigue: De nødvendige, bipolare nedturene



 

Jeg ser ut av vinduet og vet at jeg kan ikke delta i verden der ute nå. Hele systemet i bippehue mitt sier fra: nå roer du ned Helene, og så gjør du ingenting. Følelsene sier fra med tristhet, og kroppen med tyngde. Jeg som tenkte å løpe rundt i huset og gjøre husarbeid i dag, lar det ligge.

 

Dette er min egen naturlige calm down. Et friskhetstegn rett og slett. Man skal ikke tippe over i bipolar hypomani, derfor trenger man sånne dager. Det blir for mye energisk glede, og lufta går ut av ballongen. 

Det er bare å glede seg til i morgen. For da vet jeg at alt er i orden igjen. Jeg må høre etter kropp og sinn, og gå tidlig i seng. Så må jeg sove ut, og kjenne etter i morgen. Kanskje kan jeg både rote i blomsterbedet og gjøre husarbeid da.

 

Akkurat nå vil jeg bare grine, og det er bra. Ingenting er bedre enn balanse når man lever med denne dignosen. Bipolar fatigue er en tilstand jeg innimellom blir kjent med. Da er jeg utslitt av meg selv, og trenger å møte den grå, triste og kjedelige verden for noen timer, uten særlig energi å sprette rundt med.

Det kan virke rart å tenke takknemlige tanker over å føle seg trist. Men når du lever med sprettaloppenergi og superhumør stort sett hele tiden, blir du faktisk litt lei av deg selv. Og selv om jeg foretrekker godt humør, er alltid gråværsdager tegn på at jeg er frisk og langt fra mani. Nå har jeg vært frisk i snart 7 år, og begynner å sette pris på balansetegn som dette.

 

Utfordringene er å føle seg ensom når man jo vet at man har plenty venner, og nettopp hadde en lang og interessant telefonsamtale med ei god lokal venninne. Å bli sjenert når en er vant til å være utadvendt. Å slite sofa når man egentlig vil gjøre alt mulig annet. Å presse seg i dusjen når man egentlig elsker å dusje. Å miste ting og velte tang, i ren slapphet. Depresjonstegn for en dag, rett og slett.

 

Mamma til to søtinger å elske. Så mange venner og familie å være glad i. Mange spennende prosjekter å se frem til. Så mye lykke i hverdagen.

Likevel oppfører altså denne diagnosen seg slik at den må bremse innimellom, hvis den skal holde meg frisk. Det viser bare at de som virkelig er syke av bipolar, ikke styrer dette selv. Tilogmed jeg som er symptomfri og i remisjon merker det. 

 

Man kan jo bare tenke seg den enorme gleden når humøret kommer krypende tilbake; det er virkelig en fantastisk opplevelse. Takk og pris for at denne tilstanden aldri varer mer enn en dag ❤

 

Hvorfor går kvinner ned i knær når de får latterkrampe? Les svaret her

 

Da jeg snublet inn døra her i natt, lo jeg så jeg ristet, og greide ikke helt å slutte å humre før jeg sovnet. Klin edru som alltid; min egen oppskrift for å ha det supergøy på by'n. Hva jeg gjør på benken over her? Vel jeg tenkte et sekund at jeg skulle posere liggende. Men den idéen varte bare 1 sekund, og i løpet av den tida rakk Laila å knipse et bilde.


 (Yellow and Donna👆👆👆)

 

Laila og jeg tok på oss godt humør, og jeg fikk låne 3 parykker av henne til å ha i veska. Så gikk vi og danset på Bamses in the dark. At det faktisk var lite folk, passet oss utmerket inne i discoteket, for da kunne vi virkelig slå oss løs til Dirty dancing og Shakira moves, uten at særlig mange så oss. Yeah! 

 

Vi skulle snart finne svaret på hvorfor kvinner går ned i litt knekk i knærne dersom de går og ler samtidig.
 



Jeg skiftet raskt fra heks til korthåret Italiana.

 

Så skiftet jeg til yellow, før vi gikk videre til puben BS. På veien fikk vi slite med en del latteranfall, og det var da jeg skjønte hvorfor kvinner i latterkrampe går ned i knekk i knærne; man kniper igjen så en ikke tisser seg ut. Du har vel sett den stilen der de ser ut som de går ned noen trappetrinn elegant mens de ler? De har det ene kneet litt over det andre; som regel høyre kne, og går et slags trappetrinn ned for en kort stund, mens de slenger hoder bakover. Ypperlig for å knipe igjen og samtidig kunne wræle. I slik stil inntok vi gågata, før vi danset litt der også. YOLO, faktisk. Og det er bare å gå ned i knesknekk, så holder man seg elegant til man når frem til en do. En lattis kan tross alt trøkke kraftig fra mellomgulvet og ned. Man kan ha det knekkende gøy, med andre ord, så mye man vil.


 

På BS møtte jeg en farmasøyt som ville prate om bipolar. Og det er jo greit; hva søren skulle jeg gjort uten bipp og adhd? De siste 7 årene har det bare vært en gave for min del, og jeg ser meg tilbake på sykdomsepisoder med humor i fokus. Sånn satt vi og pratet da jeg skulle hilse på ei dame jeg aldri har sett før. Plutselig fortalte hun meg at hun er bloggleser av forbipolene. Jeg ramler alltid litt sammen når folk som er fremmede for meg sier sånn, og det er kjempegøy å faktisk møte lesere. Snodig fra å sitte å skrive og mekke bilder til å snakke med folk som har lest ordene og sett bildene. Det viste seg at hun og mannen er av den type folk jeg bare må bli kjent med. De har slagverk hjemme, hører gammel rockis og bærer på bagasje som har gjort dem omsorgsfulle og svært tilstedeværende. Hun og jeg tar oss en kaffe snart. Jeg fikk sitte på med dem hjem, og det gjorde denne herremannen også, en lokal hurrahurra som jeg bare digger. We had the driveride of our lifes. Her er den:



 

Takk for lånet av parykker, Laila. Nå skal jeg lure ungene når de kommer hjem i morgen ettermiddag: shit, har mamma fått kort mørkt hår!? Spørs om toåringen godtar det.

 



 

Sinte ravner jaget blondine ut av skog

 

Speed it up yeah, tenkte hun, i det hun tok på seg de slitte joggeskoene sine. Etter å ha sett elg nede i joggebakkene (Blakstadbakkan") trønder dialekt) for noen måneder siden, hadde hun måttet innta kunstgressbanen med sin lite varierende utsikt halve vinteren. Nå var sommeren kommet, og hun kunne vandre ned til joggeskogen sin i sentrum heller (Sandskogan) (Trøn.. ja, du vet)

Greia er at denne blondina har både bipolar og ADHD, og kan ikke jogge på asfalt, siden hun løp i stykker hofta si på det harde underlaget for noen år siden. "No way, how to say?" Sa legen. "Du kan ikke jogge på asfalt, frøken!"

 Allright, du kommer ikke til å tro det du nå skal få lese, men hvert ord er sant. Man har vitner. Dessverre har man vitner.

 

Hun ringte ei venninne som bor i oslo mens hun gikk de to kilometrene ned til sentrum og Sandskogene ...skogan. De pratet mer enn de skravlet, og bablet mer enn de snakket. Men akkurat i det den fake blondinen entret den første delen av Sandskogan, ble samtalen avbrutt av: "Men for i HÆLVETTE FAEN..!!!"  og "SAATAN KOM DÅKK OINNA MÆÆÆÆÆ NOO FOR HÆLVETTE FAEN!!" og "Sorry den banninga, Lena, men det var to forbanna kråker som angrep meg her. Grrrr!" Hun er blond, så hun trodde det var kråker. I virkeligheten var det ravner, med det fant hun ikke ut før senere da hun fikk hjelp av Google, og bistand av Lena. Uansett hadde hun ropt så høyt, og viftet med armene i så teit stil, at hun skjemtes da det kom ei dame syklende mot henne som må ha hørt og sett det hele. Hun skulet på henne da hun trillet forbi.

 

Fugler er fugler, tenkte blondie, og kom seg bort til enden av stiene der hun bruker å jogge, før hun sa farvel til Lena og "la på røret" som man sa i hennes ungdom. Nå er det strengt tatt intet rør lenger, men en skjerm. Hun puttet skjermen i lomma og løp i vei, med høy musikk på ørene. Ved enden av skogen gikk hun litt, før hun satte i gang igjen. Gledet seg nå. Men plutselig måtte hun fikse på ørepluggene. Hun tok dem av, og hørte så et spetakkel uten like. Det skvaldret over hodet hennes, så hun så opp. Der var de to ravnene i full gang med å stupe etter henne på tur, Hun kunne se detaljene i klørne, og tenkte: "Hælvette, dæm føøørbainna krrråkan!"

Hun måtte bare løpe nå. Å jogge var uaktuelt, så hun spurtet ut av skogen med de to svarte fandene i nakken. I midtiveien møtte hun et hyggelig par hun er på hils med. De så bare rart på henne og lo, der hun kom bannende og fresende ut av skogen, mens hun ropte "Krååååker!"

Hun la på sprang videre, illsint for at joggeturen var ødelagt, og så seg tilbake. Måtte bare knipse et bilde av satan sjøl i tretoppen. Så løp hun videre.

 

Den redde skapningen rundet Øverlands minde etter å unødvendig ha jogget rundt hele stadion, og tenkte "AHAA" da hun så dette:
 



Here I can run you stupid birdie, mumlet hun, og krøp gjennom et hull i gjerdet:



....hvilket var totalt unødvendig, siden det var flere åpne dører inn til stadion, både ved kunstgressbanen og løpebanen. Barna som spilte fotball der inne må ha undret seg over denne oppførselen. Men hey, de ante vel ingenting om sinte stupende kråkeravnetroll i lufta. Eller kanskje hadde de sett hele scenarioet? It`s a dramatic hell of a action kind of world when you pretend to be blond. Men det er nok sant; blonds have more fun. For til og med denne traumatiserte kjeftesmella lo av det hele da hun jogget hjem.

 

Ok. Det er hardt å innrømme at jeg er så dumb, men den dama, det var meg det. Og hele historien er faktisk sann. Jeg havner borti det meste, og ikke alle dyr liker ei joggende pmsbombe. Eller, hvor mange dager i måneden kan jeg skylde på tre bokstaver. Anyway, nå har jeg opplevd det også; jeg ble jaga ut av favorittjoggeskogen min i dag. Av to rampete ravner. Den største nedturen var at jeg trodde det var kråker.

 

Bare de ikke fulgte med meg nå da. Bare de ikke vet hvor jeg bor. Iiik. For da vet jeg ikke om jeg kan kalle dette "Lykke"toppen mer. Ravnerampe kråkelorter!

Julianne velger å stå fram.

Denne personen har jeg valgt å skjerme fra offentligheten, av flere grunner innen moralsk taushetsplikt. Jeg er meget nøye med hva som publiseres her inne på forbipolene, og det minste tegn til urealisme hører ikke hjemme innen sann historikk. Samme hvordan en historie er dokumentert, ønsker jeg ikke å bidra til annet enn sunn åpenhet. Det er ikke sunt dersom det går utover livskvaliteten til de berørte. Historien vil forbli skjult.

Myte avsløres om single mennesker

 

"Hun er singel. Stakkar. Nærmer seg førti og greier. Begynner å haste litt nå, med å finne den rette frosken. Kanskje det er noe rart med henne siden hun bor alene."

 

Wellah well. Jeg ser litt annerledes på det, if you could give me a minute: Du ser livet fra din ende. Jeg ser det fra mine erfaringer. Og det er mitt liv, ikke sant, så å ta utgangspunkt i mine egne erfaringer er gunstig. I have been there and done that, serru. Jeg har kyssa froskene. Testa menyen. Fant et par hovedretter, og ble lei av dem. Jeg har laget 2 barn, hvilket var det viktigste. Nå vil jeg leve resten av livet singel og fri.

 

Og får jeg en kjæreste, er det ikke raping, promping og skittentøy vi skal dele. Med andre ord, inn med skje: vi skal ikke flytte sammen. Og skal vi det etter 10 år, blir det i et svært hus delt i to. Jeg kødder ikke med min private sfære en gang til, såpass har JEG lært om MITT liv.

 

Åh den følelsen, når du har nådd målet ditt og tilværelsen er en goodie bag med barn, hjem, spennende venner, nettverksbygging og begivenheter. Når du har jobbet med det å velge å tenke sunt og fordelsaktig i årevis, og endelig kjenner at du faktisk elsker deg selv. Ja nå er du din egen beste venn, og du har på mange måter forstått menigen med ditt eget liv. Singel, fri og selvstendig. Du har en flirt innimellom, men skjønner at forelskelsen går over.

 

Så, ved et av disse tilfellene hvor følelsene har gått over, og du flyr til neste blomst, sier ei venninne: "Ååå så synd, stakkar du. Og jeg som tenkte at du endelig hadde funnet den rette."

 

En annen venninne sier: "Håper du finner den rette en ganga da. Såå synd det ikke ble dere."

 

"Den rette"? Jeg har vært borti mange rette regnestykker der ute, men så gikk følelsene over. Og det er ikke så uvanlig. Men den rette for meg er desverre meg selv. Desverre, fordi det kan se ut til at mange småsjalu kvinner i et forhold ikke kan ha deg i den indre sirkelen sin hvis du ikke har partner. I mean, du er god nok når det skjærer seg, og hun har kjærlighetssorg. Men straks det har fiksa seg, da er det som om det årvåkende skal passes på at den partneren kun har utsikt til andre opptatte damer. Alt som teller er å holde på fyren's oppmerksomhet, og plutselig er forholdet det eneste ene.

 

Sorry, men i mine ører låter det svært naivt med "finne lykken" og "den rette". For real, hvor mange ganger har du egentlig "funnet den rette"? Og er det så vanskelig å forestille seg at jeg som singel kan ha nådd min hylle i livet nå? Eller greier du ikke å se for deg en annen tankegang enn din?

 

Jeg sier ikke at jeg aldri kommer til å ha flere epoker i livet hvor jeg har en kjæreste. Jeg sier ikke at jeg ikke griner i bryllup. Ei heller at jeg er følelseskald.

 

Men jeg HAR DET SÅ BRA SOM JEG HAR DET, skjønner du? Nei du skjønner ikke hvordan man kan være uavhenhig av et annet menneske og samtidig ha det bra. Du tror det er både trist og stressende å "ikke ha funnet den rette", og du tror helt oppriktig at jeg virkelig driver og leter. Sånn at jeg kan tre inn i de gyldne A4rekker med normale forhold. 

Men jeg er fri fra krangler. Fri fra sjalusi. Fri fra dårlig stemning styrt av et annet menneskes humør. Jeg er fri, og mer sosial enn noensinne. Og du, jeg leter ikke. 

 

Nei takk. Jeg kunne ikke tenke meg et liv med et annet menneske akkurat nå. Jeg ville takket pent nei til både samboerskap og giftemål. Fordi jeg HAR DET SÅ BRA akkurat som jeg har det. Jeg slipper alt det jeg vet du sliter med. For i mine øyne er det svært unaturlig å bo sammen med kjæresten sin. Jeg deler desverre ikke saueflokken's syn på dette. Og man kan se den samme saueflokken søke skillsmisse, bare for å gifte seg igjen. Jeg deler ikke dette synet på måter å bruke tid og energi av livet sitt på. 

 

Jeg er så lei av den rosa dollinga. Er så sick and tired av at så mange ikke forstår at sånne som meg faktisk HAR funnet den rette: MEG! Slik bevarer jeg ekte humør og lykke, og kan bedre ta meg av barna mine. Det eneste som gjør meg trist er adskillelse fra barna, og sorg ved død. 

 

Jeg har ingen som sårer meg. Og jeg går ikke glipp av noe. Men jeg vet mange mennesker som går glipp av år og dager av livet sitt pgr av dårlige forhold som gjør dem deprimerte. Når de endelig kommer seg ut av det, kommer de fram dit jeg er nå. 

 

Jeg kommer til å forelske meg igjen. Sånn er jeg. Jeg forelsker meg, og så går det over med høstvinden. Begynn nå ikke å mas om "den rette", vær så snill. Og stakkarsliggjør ikke en sterk kvinne som bobler over av lykke, der du selv forsøket å hanskes med en vanskelig relasjon til en samboer du kommer til å klare deg bedre uten den dagen du endelig er sterk nok til å fly din vei. Det er som en kristen som preker om religionen sin til en sliten ateist: Jeg tror ikke på det samme som deg. Kjærlighet for meg strekker seg så mye lenger enn en monogam tilstand av 1 + 1. Det rette tallet for deg er 2, men tall teller ikke i min kjærlighetsfylte verden. 

 

Det er du og prinsessebrudekjolen din i god tro, og meg i hippiekjolen min i fred og ro. Vi kan møtes på halvveien, men slutt å prek!

 

Hadde en trist møkkadag i dag. Men så ringte telefonen!

 

Noen ganger trenger man en god venn med positiv energi og massiv tilstedevælse. 

For enkelte dager kan være tøffe, og akkurat da er det man behøver å endre fokus. 

 

I dag skulle 2åringen hentes av pappan sin, og jeg gruet meg. Denne uka har han vært skikkelig mammadalt, og jeg Evendalt. Selv om jeg kjente jeg virkelig trengte barnefri nå, sank jeg sammen som en sekk og følte at en kroppsdel manglet. Jeg har mange venner og er veldig sosial. Men disse dagene når huset blir tomt for barn, og det er ingen munner å mette og småtasser å stelle, kan føles ensomme. Det er de første timene som er verst. De dagene Mathias på 7 drar til pappan sin, er akkurat likens, men da har jeg iallefall en 2åring å øse kjærlighet over. Barna er mitt alt, og jeg lever og ånder for dem begge to. Men noen ganger må man altså som alenemor tvinge på seg barnefri. For barna trenger pappa også, og jeg som mor behøver å bygge tålmodighet og energi.

Jeg ble altså sittende som en sekk i sofaen og glo ut av vinduet uten mål og mening, mens jeg kjente savnet rive i magen.

 

Så ringte denne dama:
 


 

Hey heeey! Ankie og Helene på laaang gåtur uti eventyrmarka! Vi gikk og vi gikk, pratet og peste oss opp og ned bakker, før vi gikk videre. Jeg kjente humøret kom tilbake, og hvilken uvurderlig gave er vel ikke det å få av en god venn? Vi møtte franske, stille kuer, snakket med en turgåer, fant selveste Mariusbenken med utsikt over Stjørdal, skravlet, så på blomster, ei død mus og et knust lite fugle-egg. Tjas, stress og mas? Nope, ikke disse damene nei.

 

 

Ankie, Ankie, nå kom du som sendt fra noe sabla bra noe. Dette var akkurat den energiske turen jeg behøvde i dag. Og så har vi en hemmelighet da. Den skal jeg dele med dere bloggleserene når Ankie gir klarsignal.

 

Det er så rart med det, men det er vel sånn naturen er. At som man er knyttet til barna sine, så kjennes det når de rives løs, om det så bare er for noen dager. Derfor føles fortsatt ikke denne dagen helt topp. Men jeg har iallefall fått meg timesvis med venninneprat, friskluft og trim. Og dusj og taco. Yeah for det!

 

Noen av dere husker kanskje Ankie? Hvis du ikke har lest hennes historie, kan du lese om den tøffe dama her: http://m.forbipolene.blogg.no/1471210563_ankie_kom_seg_fri_fra.html
 



 

Det skjedde i kveld igjen

 

Hver eneste kveld skjer det. Det slår aldri feil. Vi finner frem favorittboka til toåringen; en detaljert finn og pek-bok, som tilfeldigvis også er favorittboka mi fordi den er så stilig tegna. Hver kveld øyner jeg et håp: "Kanskje skjer det i kveld. At han ENDELIG er lei av den forbanna kjøkkensida." Men nei. Han er to år og elsker repeat.

 

Vi har forlengst funnet syltetøyet, melka, kaktusen, kattematen og bollen, og vi vet at hunden spiser og at en fyr skjærer brød. Likevel skal vi late som om det er første gang vi ser i boka hver eneste kveld. Hvor er syltetøyet? Hmmm.. ååh! DER JA! Melka..? Åjaaa DEEER! HVA gjør han der? Ahaa skjærer brøøød! For vi kom oss aldri videre i boka.

 

Sorry lille søte, men mamma eeer så lei av det kjøkkenet der, at du aner ikke. Det er bare det at du vil ikke se de fine badesidene, butikksida eller den idyllske bakgårdsfesten: bare det samme gamle kjøkkenet, med den samme gamle melka, det velkjente syltetøysglasset og hurragjengen ved frokostbordet. Og jeg skjønner; du mestrer syltetøy og melk. Du vet hvor du finner alt på de sidene, derfor føles det kjent og trygt for deg. Men hold deg fast; snart skal du og jeg finne båter, badeføtter, telt, dyr og bakgårdskatter. Som jeg gleder meg til den kvelden du er ferdig med det aaaltfor velkjente kjøkkenet. Jeg blir jo så trøtt av dette pgr av kjedsomhet, at jeg legger meg tidlig hver kveld. 

 

Hilsen småbarnsmor som føler seg mer som en barnslig storesøster, enn en pedagogisk riktig mamma.

 





 

En liten mammadalt er alt en mamma behøver



 

Tittei. Her er man bare innom en liten bloggvisitt før drømmeland neste. Denne dagen ass... Hvor skal jeg begynne. Altså jeg har malt en gøyal fasade med bilder fra forrige uke da Even's turbobestemor Lala kom på besøk med masse bamser til han. De hadde bamsekrig kan dere se, og pjokken storkoste seg dønn. Nei, disse bildene er såvisst ikke fra i dag. 

 

Feberhet og slapp våknet Even til en dag der han bare ville ligge på sofaen og se TV. Flere disneyfiserte timer senere lå han der fortsatt, og jeg fikk såvidt i ham mat. Det eneste som var toppers, var at han ville ha maaaasse mammakos og klem. Og is og saft.

 

Jeg helte i meg i overkant mye kaffe for å gidde å støvsuge, rydde og sånnt random stuff, ja jeg må virkelig si denne dagen var "spennende". 

 

Etter ei stikkpille kviknet Even til, og jeg øynet et friskt håp da han ville ut og leke seg. Men så: "Ejen ikke ut. Ejen tejen." Tejen betyr TV'n, og Ejen betyr Even. Så var det på'n igjen med tegnefilmer, saft og litt godis. Og sånn går no dagan. For han kan nok ikke innta barnehagen i morgen heller han svetteperla her stakkar. 

Nå spiller jeg litt tøff. For i virkeligheten er en mammadalt alt en mamma behøver. Så mange koser og klemmer som jeg har fått gitt en bitteliten febersyk kropp i dag, det føles så bra. Mer enn bra. 

Og jeg har fått en god nyhet i dag, som jeg halvveis kan dele med dere. Vi får nye beboere her på Lykketoppen i sommer. Ikke vet jeg om kattungene kommer først, eller om venninna mi kommer hit før dem, men jaggu er dem mer enn velkommen alle sammen. Dette skal bli en fet fet sommer, og jeg gleder meg trill rundt. 

 

I kveld satt naboene mine og sang nydelige sanger fra Cuba og Latinamerika på terrassen bortom her. Jeg ruslet over etter minsten hadde sovnet, med en tunika jeg vet hun liker. Hun ga meg et drømmetydesett. Og en klem. Sånnt er ekte rikdom, med affeksjonsverdi man ikke kan måle. Det er sommerstemning, og trygt og godt på toppen i kveld. 

Jeg håper mine blogglesere har det like godt som oss her oppe, med ønske om ei fredelig natt.

 

 

Mine hemmeligheter

 

Som alenemamma har jeg en del triks og hemmeligheter. Aller mest funksjonelt er det jeg har skrevet om helt nederst i innlegget.

 

Mange spør meg hvordan jeg får det til. Andre forteller at de lengter etter å få være aleneforelder, for å oppleve å få ha annenhver helg fri. Ja, hva skjuler seg bak fasaden til en bipolar alenemamma med hint av adhd? Her bor minsten på 2, og annenhver helg og i ferier bor størstemann på 7 her. Ofte har vi overnattingsgjester, slik at det kan være 3 eller 4 barn her til sammen de helgene. I helgen hadde jeg 3 barn i hus. Jeg har hverken førerkort eller bil, bor 2 km unna sentrum, og liker ikke å be om hjelp, så jeg går og busser mye.

 

Jeg må nesten innrømme det faktum at jeg lever ut min store drøm ved å få være mamma. Samtidig må jeg også innrømme at det er skikkelig mye jobb.

 

Mine hemmeligheter for å alene få dette huset til å funke i drift, er først å fremst å være en kamelon. Alt kan skje, og det gjelder å innstille seg kjapt når det oppstår nye veier å gå. I går kveld hadde jeg planen klar for morgendagen, men da jeg skulle legge minstemann var han glovarm. Da var det bare å finne frem stikkpilla og gi ham medisin. Jeg dullet ham i søvn med masse mammakjærlighet, og omredigere synet på morgendagen. Han har feber, og må være hjemme fra barnehagen i dag.

 

Det er altså bare å bli glad i plan b, c og d først som sist, for sjeldent går alt som planlagt. 

 

Handlelister er en annen god venn av meg. Det er mye å huske, og egentlig bare å innse at man bli lettere preget av tidlig demens. "Lettere", liksom. Kremt. Når noe går tomt, må jeg notere det med en gang. Alle avtaler må telefonforeviges asap, ellers flipper det bort. 

 

Jogging og bading er et must for meg. Jeg jogger utfra behov. I stressende tider jogger jeg mye. I sorg også. Slik takler jeg det. Ja jeg skulle altså jogge i dag, men så ble det annerledes. Og jeg finner mye glede i å øse mammakjærlighet over mitt febersyke barn, så joggeturen kan fint vente. Et godt varmt bad med levende lys og musikk på høytalere må til innimellom, for å finne tilbake til roen. 

 

Man gjør sitt beste, men bør ikke prøve på perfeksjonisme. Jeg lar noen deler av huset freake ut innimellom. Hemmeligheten er å la det variere hva som freaker ut. Nå er det trappa ned til kjelleren. Den ekke akkurat nyvasket. Det gjelder merkelig nok ikke trappa opp til loftet, den er vasket nylig. Klesvasken fikk også hope seg opp litt, og jeg kan ikke si det frister å vaske juledukene akkurat. De får ligge i skittentøyet sammen med påskedukene. Enda lenger enn lenge.

Nå har jeg begynt med klesvasken og tatt tak i den, og så får et par andre områder i huset freake ut. F.eks støvtørkingen. Kjøkkenet og soverommene derimot, er shinet. En stund var det behov for rydding i kottet nede, nå er det gangen oppe som får lide. Jeg lar det sirkulere, med andre ord. Man må være fornød med godt nok. Perfekt er aldri aktuelt. Kjærligheten til barna er perfekt, og det er fokus nr 1. 

 

Mest lykkelig er jeg når jeg legger meg tidlig å sove. Dette med søvn er ultraviktig for å fungere som mamma. Humøret med nok søvn kontra humøret uten nok søvn, er som olje og vann. Jeg prøver å tenke at det ikke er naturlig for meg å sitte oppe og se på en TVskjerm sent på kvelden, og når jeg først har kommet meg i seng med ei god bok, er det slettes ikke så ille å legge seg tidlig.

 

En annen hemmelighet jeg har er grensesetting. Og ikke bare ovenfor barna. Det finnes mange som vil ha en bit av en, og da er det allright å kunne det å verdsette sin egen tid. Jeg ønsker ikke, og har ikke tid, til å stå i en butikk og lytte til problemprat eller sykdomsinformasjon, når jeg har en kid å hente i barnehagen, middag å lage, kid å bade, utedresser å vaske og gulv å støvsuge. Prioriteringer tilsier at det er ok å si: "Kan du ringe meg om dette? Got to run. Bye!" Og når de ringer, kan jeg be dem på kaffe, og når vi drikker kaffe kan jeg være der og lytte, akkurat når jeg har bestemt at jeg har tid.

 

Den ene hemmeligheten min er nettopp det å bo alene med barna. Ingen annen voksen å krangle med, rydde etter og i det hele tatt bo sammen med. Fjernkontrollen og sofaen er min på kveldene, og jeg får space til å puste i mitt tempo: Aah, deilig!

 

Kosthold! Jeg må ha energi, og kan ikke vase i søppelmat. Kroppen min bør være smidig, frisk og sunn, så jeg kan løpe opp og ned i dette huset for å holde hjemmet vårt i gang.

 

Mye besøk, og en god porsjon alenetid. Noen frihelger lager jeg åpen, med null avtaler, slik at jeg kan ha tid til vennene mine og følge intuisjonen dit livet fører meg.
 

Økonomi! Jeg ligger ikke om kveldene og bekymrer meg for økonomi, men tar tak i alt på dagtid. Da ringer jeg de kjipe nedbetalingstelefonene, og handler billig, salg og brukt. Jeg er superflink på økonomi. En regel er at jeg ikke åpner post i helgene, for man må passe på nattesøvnen, og ikke tenke på det man ikke kan gjøre noe med når alt er stengt. Og nå funderer du sikkert på hvorfor toppbloggeren jeg jobber sånn for å få endene til å møtes. Ja, jeg akter å tjene mer penger senere. Men jeg kjører ikke på med hva som helst av reklame for å påvirke ungjentene negativt. Jeg er blogger, men jeg akter å bevare selvrespekten oppi det hele. Jeg ble uføretrygdet allerede som 21åring, og det er min "lønn" akkurat nå. Jeg har det ikke travelt. Vi trenger ikke dyre produkter, men selvrespekt og stolthet. Så min økonomiske hemmelighet som alenemamma er altså billigprodukter, handlelister, gjenbruk, salg, ingen dumme kredittkort eller tullelån, det å ta tak i alt økonomiske på flekken dagtid, og la det ligge på kveldstid. Faste utgifter kan være høye, og de fleste av oss kan først som sist lære oss å bli glad i en tilværelse uten svindyre produkter. 

 

Hva så, når vi har skatter vi aldri kan regne i penger og gull? Små søte tasser som gjør oss mer lykkelig enn all verdens diamanter og formuer. Det blir for banalt å grine over den kostbare lampen du ikke har råd til, når du har barn! Så mange kan ikke få barn, og mange lengter etter barna sine på den andre siden. Har du barn i hus, har du uvurderlige verdier.

 

TAKKNEMLIGHET. Kjenner du til følelsen av ordet?

Alenemamma, men langtfra alene. Hverdagsøkonomisk, men langtfra ulykkelig. Synet på det hele er den største hemmeligheten, for der ligger motivasjonen og bobler: det å velge å være TAKKNEMLIG for hver klem, hvert smil, nye ord fra barnemunn, venner, familie, unikt drikkevann vann i springen, dusj, badekar, mat, møbler, myke senger, regnvær og solvær. Hvis man klarer å være takknemlig for hver minste lille greie som ville vært stort for deler av verden, da klarer man alt.

 

Tygg på takknemlighet, og du vil føle deg styrtrik hvert eneste sekund i døgnet; alenemamma eller ei ;) 

 



 

Kjære blogglesere


 

 

Dere har hatt en av disse forferdelige dagene der enkelte forsøker å ta inn over seg nok en jordisk hjertesorg, mens andre prøver å unngå nyhetene, og distansere seg. London we stand with you, anyway.

 

Jeg ønsker å gi dere noen vakre bilder, stappfulle av kjærlighet, til en pause fra de vonde nyhetene. 

 

Vi har overnattingsbesøk av en venninne av barna, og ruslet en tur ned til min herlige søster Silje og barna hennes i dag På vei hjem knipset jeg vennskap, sommer og skogstur. 

 

La oss være sammen med barna, når vi innerst inne gråter fortvilte hjertetårer. Ungene lever i nuet og holder hender mens resten av verden får seile sin egen sjø. Faktisk aner de ikke hva som skjer i resten av verden, de yngste av dem. Til mine venner som ikke makter å følge med på nyhetene lenger: jeg respekterer valget deres.

 

Sommerklemmer fra Lykketoppen:




 



 





 

 

Stakkars barn som ikke får reise til syden


 

Tror du det er synd på barnet ditt dersom du ikke har økonomi til annet enn lokale strandturer og lekeplasser i sommer? Da bør du lese videre.

 

Hvis man skulle tro på enkelte bedrevitere fra vår nåtid, kan vi nesten søke erstatning for omsorgssvikt alle vi som vokste opp på 80tallet. For tenk, foreldrene vår tok oss nesten aldri, eller aldri, med til syden på sommeren. 

I stedet måtte vi innta digge campingplasser og deilige rasteplasser. De store svenske bassengene smilte til oss med knallblå farge, og vi inntok duften av svensk yoghurt med folie til lokk, med barnesansene våre. Vi badet og spilte minigolf, og det hersket en ro over foreldrene våre, der de supte i seg kaffe og leste quizblader høyt. Vi spilte ludo i campingvogna og sovnet i sommerkøyene, før vi tutet videre og gledet oss til neste campingplass. Og forøvrig sommer.

Jeg husker butikkene. Badebarn på campingplssene. Den varme sola. Summingen av insekter, og lukten av Sverige.

Sving etter sving i nord. For hver kilometer kom vi nærmere farmor og farfar. Bytte ut den følelsen, da vi endelig kunne løpe ut av baksetet og kaste oss inn i armene deres mens tårene spratt av glede, mot en simpel sydentur? No way! Never. Jeg var barnet, ergo vet jeg dette. Farmor og farfar bodde 80 mil lenger nord, og det å komme til den vakre lille bygda var magisk. Vi møtte sommervennene våre, fisket, spiste farfars tørrfisk og var med slekta. 

 

Syden. Sydligere strøk. Fremmede land. Dette skal altså være det eneste ene som funker for barn, mener enkelte voksne. De piper om at det er synd på de barna som ikke opplever sydensvetten, og tragisk for de som ikke iallefall får med seg en klam og stressa norsk familiepark. Er det også likens i naturen? Består skogen kun av bjørketrær? Skal vi alle være prikke dønn like?

 

Et barn overveldes hvert minutt av alle de sansene en voksen forlengst har fortrengt. Unger lukter mer, hører mer, føler mer, kjenner mer og opplever mer. Selv om DU som voksen, behøver masse stimuli for å OPPLEVE, gjør ikke et barn det. Bare en svensk yoghurt kan være uvanlig og spennende nok for et norskt barn til å ha en hel time fylt med tanker, lukter, luktminner, synsinntrykk og opplevelser. Det å gå ut av campingvogna til en summende verden av insekter, blomster, mennesker og sommervarme, bidrar til enda mer sansefryd. Og når kvelden kommer, holder det. Kanskje var det pappa's nye caps som ga hovedintrykket. Kanskje en sommerfugl nede ved elva. Eller mamma's sommerkjole. Men når kvelden kommer holder det. Nok inntrykk for i dag.

 

Hva er det som får folk til å tro at det er inntrykkene fra en stressa flyplass og et kjedelig fly som er det "riktige" for barna våre å oppleve? Hvorfor kan det ikke være like allright i de voksnes øyne med de barna som vil fortelle om svenske sommerfugler, norske capser, mamma's sommerkjoler, besteforeldre og svensk yoghurt, når august fyller klasserommene på ny?

 

Man skal ikke tillegge barn følelser de ikke har. Unger opplever ikke verden på din måte, og er ikke så kravstor som du tror. La det være godt nok å campe på plena i et lite telt noen ganger i sommer. Du er IKKE en dårlig forelder dersom du bruker kreativitet foran penger. Det skal være akseptabelt å holde barna hjemme i sommer, og det skal ikke ties om. Det er hverken flaut eller grunn til bekymring, dersom den lokale stranda er årets hovedatraksjon. På den stranda opplever barna dine et helt univers av inntrykk og opplevelser. Og det holder. 

 

To ganger var jeg i syden da jeg var lita pie, og det var mer enn nok. En gang kjørte foreldrene våre sammen med en annen barnefamilie til Italia. En annen sommer fikk mamma og pappa reise til Lanzarote av kollegaene til pappa, i gave etter en hjerteoperasjon. Det regnet mye i Spania, og jeg har generelt bedre minner fra sommerNorge.

 

Mangfold. Plass til alle. Variasjoner. Det er slik naturen er: Her er plass til både trær, busker og blomster. Dette er hva barna kan fra før; vi behøver ikke lære dem det. 

 

Men mange voksne trenger tydeligvis å lære seg dette, samt respekten for de sterke sansene til unger, og nødvendigheten i å slutte å tillegge barn følelser de ikke har.

 

SommerNorge er BRA NOK. Punktum.

Ti, kvinne! På med munnkurven!



 

Tallet stiger fra 6 til 7 drepte. Minst 48 er skadet. Jeg hører barna leke med venninnen sin nede i kjelleren, mens jeg sitter her og ser stjerner. Jeg er så forbanna! For man kan ikke lenger bagatellisere det til at verden er syk, når store deler av kloden faktisk er ond og egoistisk. London fikk sorgen denne gangen. Hvem er nestemann ut? 

 

Vi er flere sterke damer her i lander som prøver å nå ut med hvordan muhammedanismens lover og regler funker her nede på bakkeplan. Men usynlige munnkurver puttes på bare det piper litt i oss. Når vi setter grenser, og forteller om det offentlig, blir vi kalt rasister. Da tenker vi som så, at når det samme skjer omvendt og mot oss, ja da kan vi også kalle det rasisme? Men nei, det kan vi visst ikke. Samme hva vi prøver å nå ut med, skal vi ties ihjel, og kritiseres nord og ned. Så er det nettopp kvinner som settes tilbake et par hundre år med muhammedanismen. Vi river av oss munnkurvene.

 

Vi er stødige, sterke damer fra nord, og nåde oss hvis vi berører temaet muhammedanisme. Fy skam oss hvis vi forteller om grasrotopplevelser mange er skånet for. Media tier også om tilstandene på bakkeplan. Som om disse sharialovene ikke har noe med resten av koranens sharialover. 

 

Men hva har hudfarger og raser å gjøre med det å si fra når nok er nok innen atferd og nye, påprakkede regler?

 

For vi ser en sammenheng mange ikke ser. Noe fremmed sniker seg inn over landet. Ved enkelte skoler blir barn mobbet dersom de har svinekjøtt på matpakka si. Tradisjonelle julesanger må nynnes, der de før ble sunget av stolte barn. Men jorden var ikke bare deilig på 80tallet heller. Vi sang at jorden var deilig da også, uten at noen ble støtt av en barnesang. Jorden er ikke alltid deilig for norske barn heller, og slik har det alltid vært. Men når jula ringes inn går vi hånd i hånd rundt juletreet og ser for oss de delene av jorden som fortsatt er deilig, før vi drar hjem og nyter deilig ribbe. Ved en skole i Oslo-området ble julenisseluer forbudt. 

 

Det skyldes på nordmenn i form av rykter der det blir hevdet at det er nordmenn selv som bestemmer disse nye retningslinjene. Dette stemmer ikke. Det kan vi bekrefte, alle vi som har opplevd ubehageligheter. Jeg har blitt kontaktet av lærere, kvinnelige bussjåfører og andre folk som forteller det samme.

 

Vi snakker om å grille oss en helgris og lage sommerfest. Da må hundene til besøket også være med. Men vi føler at vi planlegger noe helkriminelt. For hvorfor må vi absolutt lage pulled pork og sitte der sammen med kjæledyrene våre akkurat der lukta av svin kan nå noen som må skånes?

 

Homofile trakasseres, unge jenter går ikke trygt i måneskinn, og vi damer bør tåle å bli bedt om å dekke oss til.

 

Nei Norge. Nei nei, ikke lukk øynene for regnbuen etter sorgens regn. For hvert terrorangrep gråter himmelen. Ser du ikke regnbuen? Våre formødre og forfedre og bygde opp dette landet. De tok noen tradisjoner her og noen tradisjoner der, og satte dem sammen. Julesanger, 17.mai-tog, koteletter, egg og bacon, gris til jul, svin til pålegg, og med 70tallet kom lette sommerklær. Det har blitt bestemt at homofile skal få være i fred her, og kvinnene får ha stemmerett og utdanne seg. Dette har fungert fredelig.

 

Lærere forteller om tilstander der våre nye landsmenn nekter på elegante måter å integreres. Nekter å lære språket. Nekter å bruke samme grill som nordmenn og nekter å møte til undervisning pgr av koranlesestund og bønn. Kvinner får ikke lære norsk av mennene sine, og interessen for norsk kultur er lik null. Muhammedanere som klumper seg sammen og snakker seg i mellom på eget språk uten noe ønske om å inkludere nordmenn. Nei, dette gjelder ikke alle. Men det gjelder mange nok.

 

Jeg skal snart ta med meg barna ut i frisklufta og sola. Det er fred ute, og sånn vil jeg ha det. Jeg ber om det hver kveld, til en høyere intellegens. For jeg tilhører ingen religion, selv om jeg aldri meldte meg ut av statskirka. Jeg finner mye norsk tradisjon i konfirmasjoner, begravelser, bryllup og dåp, så jeg støtter gjerne statskirka. Dessuten kan mine homofile venner gifte seg der, tommelen opp for det, Norge!

 

Det blir varmere og varmere, og juni setter inn. Jeg bestemmer meg for at nok er nok. Jeg skal gjøre som jeg er oppdratt til i sommer. På de varmeste dagene skal jeg gå i shorts og bikinitopp når jeg steller i blomsterbedet og henter posten.

Jeg kommer til å bli beglodd av folk i nærheten her. Er det greit? Nei her i landet er det ikke høflig å glo på kvinner på den måten. Men jeg skal visst finne meg i det og tie. Vet du hva? Don't put the blame on me! Jeg skal hverken tie eller finne meg i det.

 

Grille gris kan vi også gjøre. Og hvis noen sier: "Ja men må dere sprade rundt sånn og grille gris akkurat her da?" så bor jeg her jeg også. In fact så vokste jeg opp med bikini og gris rett nedi her. 

 

Bak terroren i verden ligger lover bestemt av en koran skrevet 20 år etter Muhammad's død. Han ble født i år 570, hadde et harem av koner, hvorav den yngste var 7 år, mente at alle kristne og jøder burde drepes, og var i det hele tatt en politisk leder. Forsiktig skal man være, med å la et rent og fredelig land skitnes til med hint preget av slike lover og regler. Det er ikke lov å kritisere religion, men politikk er det lov å kritisere.

Det funket ikke der de kom fra. Det kommer ikke til å funke her heller. Man må betale for freden med å omstille seg til respekt for kvinner, julesanger, likestilling, mangfold i matveien og aksept for homofile. Vi har forlengst knekt kodene for fred i dette landet. La oss ikke glemme disse løsningene i usynlige kvinnekrenkede handlinger og bortgjemt trakassering av våre homofile.  

 

La det dessuten være lov å heie på Norske tradisjoner uten å bli mistolket.

 

La oss slippe å bli nedropt av tullete beskyldninger, bare vi mener May, Le Penn og Listhaug har noen gode poenger.

 

La det være helt klart, at vi norske sterke kvinner med slik evne til å tale fritt, har nære venner fra mange forskjellige nasjoner. 

 

La det være tydelig at vi ikke kommer til å sitte stille og se på trusselen som stadig rykker nærmere barn våre og oss selv. 

 

La oss snakke om at vi har forstått hvor viktig det er i det store bildet at vi tviholder på våre formødres verdier, og at vi ikke kommer til å tie. Ei heller å godta denne usynlige munnkurven.

Barna og jeg møtte en bloggleser, og det som skjedde hadde vi aldri forventet



Å møte ukjente mennesker som slår av en prat har blitt en del av hverdagen, både i hjembyen her og på nett. Plutselig er de ikke så ukjente lenger.

Blogglesere kan virkelig være noe av det snilleste og vennligste som finnes, det skriver jeg gladelig under på. Jeg får høre mye hyggelig, og det inspirerer meg.

 

I dag hadde jeg en skikkelig pms surmamma rattata - dag. You know; en sånn bestemt mamma med feil klang i stemmen som dirigerer hit og dit for at man skal rekke diverse klokkeslett. Det er ikke mye pedgogisk over slike dager, men så er jeg da heller ikke her for å være pedagog. Jeg skal lære barna mine om alle slags dager. Det er bare det at mammasamvittigheten min pines halvt i hjel bare jeg småkjefter litt. Det er dommedag i mammamagen bare tissebleien har rukket å bli full på minsten, og sånn dårlig klang i stemmen får jeg hetta av etterpå. Vi kom oss da i vei, og fikk hentet barneseter og tutet over humpene ned til sentrum med Lala og driver`n. Ja jeg synes at når Even kaller henne Lala, så får hun hete det. Grønt hår har hun, og da er hun best i mine barns øyne.

 

Vi dro en tur på gjenbruksbutikken på shopping, og møtte flere kjentfolk. Sånn er det med en tur ned i den lille byen her, sjuåringen min tror jeg kjenner hele verden. Nå lyver jeg litt, for han har nok begynt å skjønt det. Løst mysteriet. Kall det hva du vil; forstått smalltown- greia.

 

Minsten begynte å sutre over at han ikke fikk trykke på kortgreia da jeg allerede hadde rukket å gjøre det. Ikke for meg, men for kassamannen. Problemet til barna mine er at de har ei mor som blir like hvinete streng i stemmen offentlig, som hjemme. Det hjelper ikke med sutring og manipulasjon; denne mamman er kjedelig konsekvent whenever wherever. Akkurat som Shakira.

 

Jeg tok med barna ut i gangen, der minsten begynte å bestemme at størsten ikke fikk sitte på en stol, som bare han selv skulle sitte på. Alle alenemødre vet dessutenom alltid-radaren: så lenge man er alene om ansvaret for barna, er man som en årvåken radar som søker over området rundt seg for å passe på at ingen av småtrollene springer ut i veien eller finner en skog å løpe til skogs inn i. Og blir spist av løver. Eller anacondaer. Eller at et rosa helikopter kommer og kidnapper dem. Og det er usynlig. Dessuten; er de mette? Tørste? Begynner den minste av dem snart å hyle som en apekatt? Skal man hyle som en apekattmamma tilbake, eller late som om det ikke er sitt apekattbarn? Jeg kjenner ei som brukte å gjøre det i dagligvarebutikker. Barna var så apekatt at hun latet som om hun var en annen art. Tiger eller noe. Not my kids, nei har du sett på makan for noen apekatter. Jeg skjønner henne.

 

Jeg stod altså der med dirrende hormoner og svett rygg og speidet etter grønt hår, mens min minste apekatt freste mot min største apekatt.

Da skjedde det. En engel kom gående mot meg med store øyne og et smil. Nei jeg tuller ikke, for akkurat denne bloggleseren virket som en engel midt i denne ville jungelen min. Hun ga meg en klem og fortalte om sitt forhold til forbipolene, noe som var overveldende positivt. Akkurat da jeg trengte å høre det som mest, ga hun meg det drivstoffet jeg behøvde for å takle Hormonella i tango med Alenemamma. Hun fant fram en liten konvolutt og fisket frem sånne moderne spinnere som hun hadde hentet på postkontoret. En lykkelig storebror fikk seg en rød spinner, og vet du hva kjære bloggleserengel? Ja jeg blir helt rørt av å skrive det, for du gjorde gutten min så glad. Han fortalte at han hadde spurt pappan sin om å bestille sånn spinner, og at mange av de andre barna på skolen har en sånn. Han hadde ønsket seg en sånn en sååå masse. Og nå sitter han og overnattingsgjesten hans nede i kjelleren og leker seg med spinneren. Tusen takk, han sa han aldri kommer til å glemme da han fikk den av deg. Han lot til og med lillebroren låne den, og gleder seg til å stolt ha med den på skolen.

 

Noen ganger kan et menneske utgjøre så stor en forskjell. Livet med små barn kan være hektisk, og særlig en gang i måneden for en loner about it. Vi behøver hverandre, og ofte vet vi ikke selv hvor mye vi gleder andre med ord og oppmerksomheter. Jeg håper jeg er sånn selv, alle de andre dagene i måneden da humøret er bedre og sola skinner på et bipper-sinn. Håper jeg gleder andre og er der for dem slik jeg ønsker. Håper morgendagen er en slik dag, og at vi spinner inn i den her på Lykketoppen med glade hjerter <3 <3 <3

 

 

Skulle prompe. Så gikk det galt.

 

 





 

Hvordan forklarer du din søster tidenes bommert, den verste flausa ever, I think like more than ever?  

Hvordan formidler du noe slikt?

 

På en måte som gjør at hun tror det? 

 

Vi hadde besøk i dag her oppe på Lykketoppen, av voksne unger, barn og ungdom. Tøffeste Torunn kom på visitt sammen med sin datter, som er på samme alder som sjuåringen min, og min søster Silje dukket opp med tantebarna mine. Både Torunn, Silje og jeg har en humor som hører hjemme på en pubertal ungdomsklubb, og i dag fikk jeg pranka søs skikkelig. 

 

Tidligere i dag fikk jeg et anfall av "rydde og pynte terrasse". Som vanlig prøvde jeg å unngå askebegeret; et sånnt som er formet som en søt liten søppeldunk. Selv slutta jeg med nikotin for ti år siden, så jeg er ikke så glad i å tømme den dunken. Men det var som om den ville straffe meg for nettopp det, og mens jeg flyttet den hit og dit for bordvasking, ramlet den mot meg. Jeg skvatt unna, og den skvatt bløte sneiper og nikotinregnvann ned på fillerymatta mi (som forøvrig hører til inne. Jeg syntes den var cool ute, til jeg glemte den og vinteren bleket hele matta.) Det ble krise, og jeg løste den med banning og dunktømming. Then forget it and move on girl.

 

Da vi tre damene satt og skravlet ute på terassen i dag, så jeg den. Jeg hadde helt glemt den store nikotinflekken på matta ved siden av sofaen jeg satt i, og da visste jeg hva jeg kunne bruke den brune flekken til. Jeg brøt ut: "Sorry, Torunn, at jeg avbryter deg. Men vi må bare si det til Silje, ikke sant? ...Silje ser du den flekken der? Fader ass. Jeg reiste meg og trodde jeg skulle prompe. Og så gikk det galt..! Ikke si det til noen ass!"

 

Torunn og jeg lo så krampa tok oss, og søstra mi satt og gapet:"Kødder du, Helene? Er det SANT?"

"Ja spør hu der da" sa jeg, og Torunn nikket mens hun lo videre.

Vi holdt det gående en god stund, mens Silje æsja seg flere ganger. Isj og æsj altså. "Og så gadd du ikke kaste matta? Æææsj!" Hun trodde virkelig at nå hadde lillesøs driti seg bokstavelig loddrett ned og ut.

 

Det er så godt med ei real latterkrampe. Vi vet vi har dårlig humor innimellom, men vi innrømmer det iallefall: at vi er billige i drift. Det skal ikke mye til før vi ler så vi må knipe igjen tanken foran. Silje ble nok letta over at det var regnvann og tobakk som forårsaket flekken, med tanke på at søstra hennes har bipolar og greier. Det var slik at Helene var frisk ja, kremt.

 

Så kom det noe godt utav den suspekte askebegerflekken da. En lattis, som ungdommen kaller latterkrampa nå for tiden. Det beviser at nikotin også kan forlenge livet. Deilig deilig, å lure søstra mi til å tro at lillesøs har klikka mer helt enn halvveis.

 

Bildene er fra dagen i dag på Lykketoppen.

 

 



 

Iskald bitch


 

"Jævla hore", "forbanna rosablogger", "Du burde dø". Nei, jeg vet. De er ikke særlig kreative, og de verste slipper nok ikke gjennom kommentarfilteret inne på bloggen. Da presser de seg gjennom på facebook. I fjor sommer satt jeg ved et tilfelle og gråt, og vurderte å legge ned hele bloggen. Men så har det gradvis skjedd noe. Nå tenker jeg følgende: forskjellige meninger, de kjenner meg ikke og det vil alltid være slik at en del mener noe, en del mener noe annet, og en del gidder ikke mene noe. 

 

Ondsinnede kommentarer stikker ikke slik som før. En pil fester seg selvfølgelig litt, men der jeg før led, trekker jeg den nå heller kjapt ut. Jeg har ikke tid til å dvele ved frekke kommentarer, så jeg rister det av meg rimelig kjapt, og går inn i nøytral modus. Det er lite jeg får med meg når det koker på internett pgr av innleggene mine, men jeg ser noen kommentarer. Aldri er jeg forberedt på hvilke innlegg som går viralt, likevel er jeg hele tiden klar over at kommentarene vil komme. Noen vil hisse seg opp og ytre så mye mer enn motsatte meninger; det er bare å stålsette seg. Dette må jeg tåle. Hvis ikke kan jeg ikke blogge slik jeg vil. Det er å tie eller tåle.

 

Dette betyr ikke at jeg har blitt iskald. Nei, jeg er ingen iskald bitch. Bare ei avbalansert skrulle. Alle som kjenner meg vet at jeg er omsorgsfull, omtenksom og full av kjærlighet. Det betyr at jeg har blitt en herdet blogger, så herdet som jeg kan bli. Jeg er mor, og må ta ansvar for min psykiske helse. Da må man distansere seg, og innta en tolerant holdning. Folk er folk, og alltid vil noen være uenige. Jeg tåler det, og ingen kan kue meg til å tie. Men jeg viderebringer ikke mobbing og hakking på min blogg, derfor er det mye dere ikke får se. Jeg har dem liggende skjult for leserøynene.

 

Jeg tåler å ha tråkket feil. Jeg er et menneske, og kan ha vært både dum, naiv og kjip. Således har jeg lært meget. At det finnes folk som prøver å psyke ut ei beintøff dame som meg, synes jeg er grundig god underholdning, og jeg trekker villig ut pil etter pil. Men før jeg pælmer dem tilbake, gjør jeg dem om til sussetryner, hjerter og flirefjes.

 

Jeg er så heldig å daglig bli kontaktet av fornøyde lesere, med helt andre tilbakemeldinger å komme med. De er helt rå på positiv feedback, og jeg mottar det som som om de pakker meg inn i myk fløyel. Som avkjølende bad på varme sommerdager. Det sier seg selv at det nøytraliserer, og får meg til å glemme nettpilene. Følelsen av at så mange har forstått nøyaktig hva jeg mente, er rik på velbehag.

 

Jeg har altså blitt herdet mot ugly comments, som blogger. Skumlesing, blokkering, sunn tankegang og distansering, samt snille blogglesere, er nok det som har vært min kur. Jeg kjører på og kommer ikke til å slutte å skrive. Jeg er født skribent og det er min hylle dette her. Snart når ikke pilene engang opp lenger, for jeg kan ikke bruke verdifull tid på svada fra mennesker som ikke kjenner meg engang. Gi meg heller en kaffekopp og ei real latterkrampe; DET har jeg tid til. It's called PRIORITIES!

 

Hvordan takler DU nettnegativitet? Folk blir jo så tøffe bak skjermene sine 😁

Mor fikk dårlig samvittighet da sønnen var den eneste med brukt skateboard

 



 

Hun er en god mor. Det vet jeg godt; at de to barna hennes har det bedre enn bra. Hun fortalte meg om en dag i byen der hun bor, da en bursdag skulle feires i skateparken. Alle de andre barna hadde splitter nytt utstyr, mens sønnen hennes kom gående med et slittt, lånt skateboard. Han smilte og var fornøyd. Trist og lei seg gikk hun derifra, og satte seg i bilen sin, med verdens dårligste samvittighet.

Og akkurat da hun fortalte dette til meg, bestemte jeg meg for å skrive dette innlegget! For ja, jeg blir provosert over enkeltes holdninger, som: "Gid, nei brukt kjøper jeg ikke assa!"

 

DU! Ja Du ja! Som snakker nedlatende om brukt og billig; hvilken rett har du som blindpassasjer på moder jord, til å i det hele tatt pipe litt om dette sutretullet i miljøtruede 2017? Jeg mener du er pliktig til som jordboer til å handle brukt, og å lære barna dine og ungdommene dine at brukt er det beste.

Er brukt skittent? Da vasker du det? Ikke pent nok? Da pusser du opp det. Ikke tid til det? Tull, det er jordkloden som ikke har tid til sånne som deg!

 

Det finnes mange grunner til at jeg ikke reklamerer for splitter nytt og dyrt her inne på forbipolene. Mine lesere skal få være i fred for det her, og jeg gidder ikke å undervurdere mine lesere`s intellegens. Dette innlegget er heller ikke sponset.

Hvorfor skal splitter nytt og svindyrt regjere, mens havene våre fylle opp av søppel? Hvor tror du det blir av alt dersom vi foreldre ikke bare fjåser oss til med å funkle i fasaden, men også lærer barna våre at bruk og kast er klokt, smart og hell yeah right? Dette er en feig tulleholdning, og du skal slutte å tro du har rett til å være så forbanna egoistisk, right now.

 

Det teiteste argumentet jeg har hørt er: "Vi kjøper nytt fordi vi har råd til det." Nei, den holder ikke. For moder jord har ikke råd til deg og dine holdninger. Dessuten; landet`s mobbeoffer er så mye mer verdt enn disse glinsende, masseproduserte, evigvarende argumentene dine. Din selvrespekt har ikke råd til annet enn at du våkner opp nå. Du bidrar til mindre fisk i havet enn søppel om 20 år, og alle barneklærne dette landet allerede har brukt en gang, kan brukes iallefall to ganger til.

 

Nå er vi i gang her ikke sant, så vennligst ikke forstyrr oss. Vi er mammaene og pappaene som har SKJØNT DET. La oss handle på facebook-bruktsidene, gjenbrukstorgene, fretexene og loppisene, i fred og ro. For vi er inne på noe stort, vi, skjønner du. Noe du bør la deg inspirere av, og begynne med selv. Vi er akkurat som mammaen som sendte barnet sitt i bursdag med lånt skateboard, og vi digger mødre som henne. Hun er ikke den som skal slite med dårlig samvittighet, mens earth sliter med overproduksjon, forsøpling og forurensning. Hun er den renslige, smarte, bevisste, coole, tøffe mammaen. Hun går ikke rundt i hverdagen med skylapper, men tar det globale ansvaret på strak arm, og sørger for sunn økonomi i hjemmet. Hun tar ikke opp tøvete lån for å skape glansfasade, men tenker på de som kommer etter henne. Hun lærer ikke barna sine kaksete holdninger som kunne ført dem inn i uføret senere, men bygger grunnmuren deres med hender hun ikke er redd for å skitne til. Vi er mange som henne, og om noen år er alt kanskje snudd. Da er skolegårdene fylt opp med klær brukt både en, to og tre ganger. Skateparkene er kanskje like preget av gjenbruk som personlige norske stuer med individuelt tilpassede stiler ala original smak. Og behag, ikke sant? Are you with us?

 

foreldre som tør å kjøpe brukt, er de råeste, cooleste, tøffeste foreldrene, hell yeah! Visste du forresten at bloggeren bak pappahjerte.blogg.no og kona hans, handler brukt og kjører på med arvet klær? Jeg kunne ikke tenke meg å være så feig og naiv at jeg bare kjøpte nytt fordi jeg ville passe inn. Nope. Folk får pent prøve å passe inn i hjemmet vårt, sånn er det . Her er det både brukt og nytt: mest brukt, of course; jeg vil jo være en av de coole, sterke, tøffe mammaene, ikke en stakkarslig sau diltende etter en flokk.

 

FORELDRE! FATTIGE SOM RIKE: BLI MED PÅ Å SKAPE NY BØLGE OVER LANDET: GJENBRUK, GJENBRUK OG ATTER GJENBRUK!

Vi er godt i gang med å kjøpe, bytte og selge, så bre dere utover gjenbruksbutikkene og bidra til sunnere skateparker, bedre lekeplassmiljø og mer inkluderende skolegårder.

 

Sjekk sykkelen og stolen jeg kjøpte til toåringen min på gjenbrukstorget i Stjørdal. Jeg betalte 50 kr stk, og han ble stolt som en hane. Aldri i verden om jeg kommer til å være så kjip mot moder jord og vår økonomi her i huset at jeg kjøper nytt foran brukt. I`m a COOL mama. Not a bæ! Det er løgn, for jeg er stjernetegn bæ, men utover det er jeg altså ingen diltesau.

Vi tar det på dansk: Kjør brukt, det er smukt!

 


 

 

 

Nå er du inne på noe. Det heter forbipolene.blogg.no , og du finner meg på face under forbipolene, på talerlisten.no som Helene Dalland, på snap som forbipolene og på Instagram heter jeg forbipolena. Ja fader du finner meg tilogmed på møteplassen som freakylene, men der er jeg sjeldent 😁
 

Ung i 2017? Fått med deg siste mote? Nå er det in å SKAPE mote; med gjenbruk, loppis og vintage!

 



 

Til ungdommen

 

Nå er det in å være like coole som vi var på nittitallet, da vi satte sammen våre helt egne originale stiler av loftklær, fretex og egenprodusert liksombatikk. Hverken dere eller jordkloden behøver alt dette nye som pøser på søppeldynger moder jord snart ikke lenger greier å bære. Denne siste bølgen av gjenbruk skyller over Norden igjen akkurat nå, og det er bare å komme seg i gjenbruksbutikkene og slå seg løs, for en billig penge. Gå med hevet hode, og vær stolt over stilen du setter sammen.

 

Nå er det altså gjenbruk, vintage, loppis og retro som gjelder: Hiv dere med på dette nå! Det handler om å bruke hodet og sette sammen DIN EGEN STIL utfra det DU liker, og gå bort fra å være en kjedelig sau som følger moteflokken. SKAP mote, ikke følg mote.

 

Når jeg skaffer meg ting og tang til vårt hjem på Lykketoppen, skjer det først og fremst sjeldent. Vi trenger ikke mer enn vi har; det vi prioriterer å kjøpe er opplevelser, ikke ting. Når jeg først kjøper ting, skjer det gjerne på loppis, gjenbrukstorg, vintagebutikker, fretex eller andre gjenbruksbutikker. Jeg er helt forelska i gjenbruk! 

Denne her søte lille minikommoden skaffet jeg meg for 20 kroner i går, og med min bipolare adhd-pregede "tålmodighet", kan jeg ikke skryte på meg at reproduksjon er min sterkeste side. Men i dag fant jeg ut at jeg kunne spraylakkere den. Checkitout:

 



 

 

Skjønner du hvor jeg vil, kjære ungdom? Hvem bestemmer over deg? Hvem bestemmer at dine klær og gjenstander skal være kostbare og splitter nye? Hvem bestemmer om du skal spare penger til utdanning, framtid og spennende opplevelser, fremfor tåpelige vesker til flere tusen kroner, saueflokkmoteklær og dyre tulleting? DU, eller saueflokken? Hva synes DU er stilig, riktig, tøft og bra?

 

Her bestemmer JEG! Ja, her er det jeg som er sjefen. Her handler jeg så mye brukt jeg bare vil, og alle vennene mine har sine egne spennende stiler. Saueflokken har jeg alltid observert på avstand. Jeg mikser mer brukt med mindre nytt, og da helst nytt på salg. Jeg bruker hodet mitt og har full kontroll; jeg prioriterer helt awesome genialt, og det er jeg stolt over.

 

Ungdommen nå til dags, vil du gjøre andre til lags, selv om livet er ditt, og kun ditt?

Eller vil du tenke sjæl, med et selvstendig vræl: I am my boss now, pow wow?


 



 

Innvandrergjeng trakk kniv mot homofil norsk mann

 

Fem innvandrere dukker opp fra intet og sirkulerer seg rundt ham. Et planlagt overfall er i gang, og de uttaler: "Erru soper eller? Jævla soper! Vi skal ta deg!", mens de bøller, smådytter og drar i jakken hans. Han registrerer skumle, store, utvidede pupiller, og ber dem slutte. Men han har ikke før sagt det, før han ene spretter opp en kniv. Nå skal gjengen straffe ham fordi han er homofil. I det landet han vokste opp i. Et land der han har lov til å være homofil. Roger Endre er livredd nå, og tenker "Nå går det til helvete". Han reagerer instinktivt, og sparker mot handa til han som holder kniven. Det fungerer, og han snur seg 180 grader før han løper sin vei, fortere enn noensinne. Han skulle bare hjem den kvelden, og var på vei fra Grønland til Oslo S for å komme seg videre hjem. Han overlevde overfallet, og kom seg hjem. De stjal mobiltelefonen hans og tilbake ga de ham ren frykt, men de fikk ikke stjålet livet hans.

 

Roger Endre Pettersen (39) og samboeren er vant med hets, hat og trakassering. Roger er vokst opp i Harstad, og den dag i dag bor han sammen med kjæresten i nærheten av Drammen sentrum.

-"Det tar 12 minutter for oss å gå hjemmefra til jernbanestasjonen, og vi går den strekningen daglig i ukedagene." forteller Roger

 2 til 3 ganger i uka blir paret trakassert med homohets mens de går denne strekningen. Biler kjører forbi dem og innvandrere roper ut av vinduene: "Jævla homo!" Innvandrerne i Drammen har egne kafeer, der det er personer i gjenger som roper: "Jævla homoer!" etter paret. Hatet merkes, og paret kan riktig kjenne forakten i de stygge ordene de får slengt etter seg.

 

-"Hvordan føles dette, Roger?"

-"For min del irriterer det mest. Jeg tenker "jævla idiot" og så tenke jeg ikke mer på det. Bearbeider ofte ting med å blogge om det. Men det er så mye verre for samboeren min. Han har mer problemer med det. Min kjære jobber på sykehus, og er verdens snilleste mann. På kveldene går han de en liten halvtime hjem alene, og da kjører de forbi ham og roper for harde livet, det som sårer mest. Hatefulle stygge ord. Når han kommer hjem er han ofte fortvilt, og går rundt i ring på stua. Frustrert." Roger blir stille. Det er tydelig vondt for ham å se samboeren sin slite med hetsen.

 

Roger Endre er altså blogger, og skrive åpent om sine opplevelser i bloggen http://m.bunnytrash.blogg.no/ . I et innlegg skriver han at denne hetsen mot homofile fra enkelte grupper innvandrere bare blir verre og verre.

Jeg spør ham: " Hva tror du det innebærer for deg og samboeren din dersom det faktisk blir verre enn dette?"

-"Vi må vel bevege oss nordover da. For øvrig tror jeg at hele Norge er islamisert innen 2070. Og det må vel være lov å ytre seg fritt omkring dette. Jeg tror homofile er ferdige da, og at kvinner blir påbudt å gå i burka."

 

Han forteller om dobbeltmoralismen han og hans kjære møter i Tyrkia, der de homofile kommer frem og tilbyr sengehygge etter sola har gått ned. Om paradetoget i Oslo som de startet med å begynne fra Grønland, siden det var så mye hets mot homofile der.

 

Jeg takker Pettersen for intervjuet, og vi prater videre om løst og fast. Etter samtalen sitter jeg igjen og tenker på alle homofile og lesbiske som jeg kjenner. Tenker på at åpenhet er den eneste medisin. Vi må kunne snakke om dette. For slik kan vi ikke ha det! Her i Norge har våre homofile og lesbiske venner lov til å gifte seg, og ingen ingen skal få lov til å sprette kniver mot dem, hetse dem, mobbe dem eller plage dem på noen som helst måte. Denne utviklingen må stanse nå, og det skuffer meg at ikke media har tatt åpnere tak i dette livsfarlige problemet.

 

Du leser forbipolene

facebook: https://www.facebook.com/forbipolene.blogg.no/

Snap: forbipolene

Instagram: forbipolena

Bedritne silikonrumper og torskelepper

 



 

Watch out! Her kommer prinsessa som ingen kan målbinde, rett mot den strømmen din. 

 

I'm all in, but not with you. Åttitallet spyttet meg rett inn i nittitallet, du vet; det silikonfrie, "what's restylane?", botoxløse nittitallet! Og her er jeg da, midt i 2017's bloggverden. Før blogget de voksne i slekta torskene jeg fisket i Vesterålen. Nå blogger jeg selv. Jeg var tøff hvis jeg tok på fisken. Så jeg tok på fisken. Jeg likte tøffe klær. Så jeg kledde på meg tøffe klær. Og sminket meg. Det var det. Mer tid brukte jeg ikke på utseendet. Vi satt på svaberg. Ikke på silikon. Og gutta likte å kysse jenter, ikke torsker.

 

Nå er det helt andre regler som gjelder, og jeg nekter å joine. Never. I say never. Jeg er en tøffing; jeg er ikke redd for naturens gang. Ikke rynker heller. Jeg har alltid syntes bestemødre med langt hvitt hår og vakre linjer er nydelige. Smaken som baken og no waste of taste: I like it; the wise old lady's face!

 

Jeg driter i silikonrumpa di. 

 

Jeg fnyser av nosejobs, jeg ser tilfeller av mislykkede operasjoner på TV. Det holder. 

 

Leppene dine minner mer om vesterålstorsken, enn om noe jeg ville kysset. Og så grisete var jeg aldri. At jeg kyssa den fisken.

 

Hvorfor all denne utseendefikseringen? Hvorfor er fokuset rettet mot det ytre på en måte som tar helt av in the name of catwoman?

Vårt utseende er til engangsbruk. Det skal enten råtne under jordoverflaten eller brennes til aske. Men jeg glemmer aldri hva min far sa: "Kor du trur det blir av alle tankan og følelsan, den dagen vi dør?" Det er vårt indre vi bør bruke tid på å pleie. Vi må smøre følelsene inn i velgjørende oljer og pleie tankene med foryngende kremer. Just ....do it. Vær glad i deg selv, be your best friend to the end. Svikt aldri deg selv, tankene og følelsene dine.

 

Det kan hende jeg kommer fra gamle dager i dine unge og nyopererte øyne, men det var som om det var i går. Vi var ikke fanget av nettet, men dataløse, mobilfrie og klar for framtida. Det var flyvende biler vi så for oss. Ikke den silikonræva di. Vi drømte om futuriske byer og aliens. Ikke torskelepper og plastikkansikter. Som unge jenter var det heller ikke slikt nonsense vi drømte om. Å være et objekt for menn var allerede da uaktuelt. Vi skulle til en tid langt der framme hvor vi jobbet med drømmene våre og snakket med romvesen fra fremmedland på farawayplanets.

 

Vi sådde vennskapsfrø og lot dem spire i fred og ro. Vi var glade i hverandres særpreg, og ville ikke se for oss vennene våre noe annerledes enn hva de var. 

 

Nå ser jeg deg, jente fra framtida vi lengtet så frem til. Du tyter ut foran, og du tyter ut bak. Fanget i internettet, med lepper i torskestil og ræva i unaturlig modus, svømmer du rundt i verdensakvariet der alle kan se deg. Fordi ei fremmed dame ved navn Kim hadde sånn ræv, ville du også fronte den baken. Så da måtte du også kjøpe deg ei.

 

Hva skjedde med å kjøpe deg ei skoledagbok fordi ei anna jente hadde den? Både billigere og smartere ved tanke på alderdommens forfallende dom. Vi grodde hår som Kelly og Brenda i Beverly Hills. Men det kunne ikke falle oss inn å kjøpe ræva til Brenda og leggene til Kelly. 

 

Allerede som 23åring tror du at du er rynkegammel. Du pøser på med botox, og det siste innen ansiktsbehandling. 

Hvordan du har råd? Jo, du blogger om det. Anbefaler det videre til småjentene våre på nettet, og får det gratis. Selger din integritet for noe så usansynlig som evig ungdom.

 

I virkeligheten består ungdomskilden av en rekke svært så motstående ytterpunkter hva angår fokus. Trening, avholdenhet (jepp, dropp den fylla, og den filleren i samme slengen), kosthold low carb, vann og ord. Ord til deg selv i speilet, uttalt i nåtid, hver eneste kveld = egenkjærlighet og selvrespekt. Er du interessert i å lære mer om disse magiske ordene, så finn Louise L Hay's bøker og lær deg om affirmasjoner. Wayne Dyer har også skrevet et par slike fantastiske bøker.

 

Vær så snill og stopp denne galskapen, jente. Kast ikke bort et eneste sekund til på utsendefokusering. It's a waste of time, og det er ikke for å være fine objekter for mannfolka at vi damer er her på jordkloden. Vi er her for å bruke hodet. Bidra til positiv vekst. Lære å elske oss selv. Det er en million grunner til at du er her, unge jente, foran alle de 20 operasjonene du tenker å gjennomføre. 

 

I mellomtiden lover jeg å oppdra mine to sønner til å forstå at kvinner er verdifulle, kloke, oppegående mennesker som de ikke får lov til å se på som bare objekter, men respektere på lik linje med menn. Ikke at du gjør det lett for meg, når du oppfører deg offentlig som om alt av betydning er splitter ny rumpe, torskelepper og stivnede botoxsmil. Men jeg skal gjøre mitt beste.

 

Og når det er sagt, gjelder dette kun eksponering av kirurgireklame foran ungdommene våre. Jeg respekterer at noen sliter med komplekser pgr av minimalt med bryster. Også alle andre komplekser, og der faktum at man gjør noe med det. Det er påvirkningskraften mot alle de tusenvis av uskyldige ungdommene gjennom internettreklame jeg er bekymret for. Derfor er det fint om man som operert blogger tier og ikke svarer på spørsmål omkring kirurgi, da dette bør være en privatsak. Man bør som blogger ta ansvar både for dette, og ansvar for å ikke påvirke ungdommens syn på nødvendighet av kostbare klesplagg og dyr makeup, i feil retning. 

 

Slik får du 30% på vippe extensions i Trøndelag

 

 

Nå er det 5 dager igjen av sommersalget hos Stine Walskrå Iversen på Stjørdal. Mange fornøyde kunder har benyttet seg av tilbudet, og vi lover at alle som booker time på Salong Daisy innen søndag 5.juni er omme, får 30% avslag ved kjøp av vippe extensions.

Prisen for ett nytt sett vipper er 1250,- , og nå koster det 875,- kr.

Regn med to ukers ventetid, da dette tilbudet er populært, men vi lover altså at alle skal få; såfremt man bestiller innen søndag 5.juni.

 

Tilbudet har pågått fra 6.mai og gjelder altså til 5.juni. slik gjør du:

Gå inn på linken under og lik siden til salong Daisy. Send melding på siden med kode "Vippe whoop" (Stine vil kontakte deg for booking). Del så dette innlegget på din facebookside. 

Siden til salong Daisy: https://www.facebook.com/salongdaisy/

 

Husk musikk å høre på. Det tar tid å legge vipper, og du må ligge stille og i ro. Jeg har egen liste på Spotify som heter "Lash". Lytt til favorittmusikken din og drøm deg bort. Ikke smør produkter med olje i i ansiktet det første døgnet. Unngå også damp det døgnet. Bruk så mascara uten olje i, og vask vippene med oljefri rens morgen og kveld.

 

Jeg var hos Stine igjen i dag og kosa meg i salongen, og kan virkelig anbefale Salong Daisy. Men vipper er ikke det eneste hun driver med. På prislisten under kan du finne både voksing av bikinilinje og spraytan. Denne konsentrerte damen vet hva hun gjør, og vil gi deg topp service. Det er sesong for å stappe potetgull og brus tilbake i hyllene, og heller unne seg noe digg i Stine's salong for pengene: Trøndelag, get ready for summer ;)

 

Hilsen Stine & forbipolene

Ps: sh@ring is c@ring :)

 



 



 

Kjære Erna Solberg: Jeg prøvde å integrere dem, men det jeg får tilbake er avsky. Hilsen norsk alenemamma.

 

 

Kjære statsminister
 

Jeg hadde flere ganger tenkt på hvordan jeg skulle skrive dette, Erna. Det ville være uanstendig mot mine lesere av meg å ikke forklare hvordan det gikk etter innlegget jeg postet i fjor sommer. Så jeg skrev dette innlegget. Nå har jeg gjort det om til et brev til deg og resten av regjeringen.

For jeg tok feil. Det var ikke slik at jeg hadde peiling på integrering likevel. 

 

Jeg ga leserene dette: http://m.forbipolene.blogg.no/1469294374_23072016.html

...og etterpå fikk jeg trøbbel. 

(Erna Solberg, trykk deg helst inn på linken og les, innen du fortsetter.)

 

Det var fortsatt sommer. 

En muslimsk mann kom irritert inn i mitt hjem og ba meg slette noen av bildene i innlegget. Det hele var en vond opplevelse, hvor jeg ikke greide å holde tilbake tårene. Han var forbanna. Jeg prøvde å forklare at jeg hadde publisert bildene med moren's og døtrene's samtykke, men han framstilte dem som ofre som ikke ante at jeg hadde tatt bilder. Jeg slettet noen av bildene, men fikk forståelse hos moren senere på dagen, da jeg snakket med henne, og innlegget fikk stå. Hun hadde jo gitt sin tillatelse. Nå bryr jeg meg ikke om det hvis det en dag må fjernes. Det er ikke verdt en tøddel lenger, selv om jeg trodde jeg gjorde det rette. Trodde de likte den varme velkomsten. Trodde jeg burde ta ansvar som borger og hjelpe til å integrere dem. 

 

Men etterpå ble det kaldt.

 

 

Det hjalp ikke å prøve å integrere noen som helst. Jeg hadde gledet meg til å ta med de unge barna til sentrum, vise de rundt i byen og være en god norsk statsborger som tok imot nye landsborgere. Men med vondt i magen og smerter i brystkassa måtte jeg til slutt innse hva som skjedde: De frøs meg ut, og jeg ble ekskludert fra deres indre nabosirkel. Her bor fire utenlandske familier i nærheten, og alle behandler de meg som om jeg er spedalsk. Jeg kjenner heldigvis en av de andre nabofamiliene. Det er som å få et slag i magen hver dag, skjønner du Erna?

 

En dag fikk jeg en god idé. Hva med å lage velkomstfest i nabolaget for våre nye landsmenn? Vi kunne grillet, og jeg kunne tilogmed droppet svinekjøtt. Alle kunne blitt kjent; like we are all one. Akkurat da stod en annen av de utenlandske familiene utenfor omkring bilen sin. Det var sensommer, og jeg hadde på meg en sort kjole av type normalt nordisk. Ikke spesielt kort. Singlettoverdel. Helt grei. Jeg stilte meg på trappen og snakket vennlig til dem om idéen min. De snudde seg mot meg, mann og kone som barn, og så stygt på meg. Flaks at blikk kun dreper på film. De stod kun et par meter unna meg, og inntok rå og fiendtlig stillhet. Øynene lyste av agressivt hat, og straffendr stillhet.

 

Jeg gjentok. 

De glodde.

Det var stillle. 

 

Kvinnen i huset begynte å gå sakte mot huset deres, med barna på slep, mens hun fortsatt hvilte blikket sitt intenst på meg. Mannen ble stående. De er gode i norsk og hører godt, likevel behandlet de meg som pest og kolera i samme kvinnekroppen.

Jeg ble irritert, og sa: "Dette er rasisme! Det er nettopp hva det er!" 

Da snakket mannen til meg. Han lurte hånlig på hvorfor jeg i det hele tatt snakket til dem. Så jeg ikke at han var opptatt med bilen? 

 

Jeg åpnet både hjertedøren min og ytterdøren våres i sommer, men fikk i retur en type forakt jeg ikke er vokst opp med i dette trygge landet.

 

Etter å ha tatt varmt i mot dem med fruktfat, smil og klemmer, ble jeg målt opp og ned av en av de muslimske kvinnene, før hun spurte meg stille, med mørk stemme: "fryser du ikke? Skal du ikke gå og kle på deg?" Jeg prøvde høflig å forklare at det var en varm sommerdag, og at jeg ikke kom til å kle på meg mer enn tskjorte og shorts.

Så ble det stille igjen. Ingen av barna kom over til meg mer. Det ble straks restriksjoner. De overser meg. Glor på meg. Behandler meg som luft. Og jeg nekter å endre meg for å behage dem.

 

Jeg blir bekymret og gjør meg noen tanker. Mange tanker. For hvordan skal det gå med samholdet i landet dersom vi i tillegg til å krenke våre egne tradisjoner, går glipp av det som skjer i landets nabolag.

 

For jeg var naiv, og tok grundig feil. Jeg oppfordret mine lesere til å ta ansvar, men vi vanlige borgere KAN ikke bare integrere så innmari mange av dem. Det er umulig. Vi kan prøve, men det er som å helle olje i vann og forvente at det skal blande seg. Vi nordmenn blir ikke godtatt som mennesker, men heller utsatt for forsøk på å totalforandre oss. Det finnes sekter som bruker ignorering, utestengning og og avvisning som straff. Jeg føler meg slik behandlet som norsk alenemor. Wikipedia: Rasisme er blant annet å fryse ut og holde utenfor et menneske eller flere fra en annen nasjonalitet.

 

Jeg vil ikke at Sverige's Pippi Langstrømpe skal få munnbind, og Norge's Hellbillies nye retningslinjer. Dette er nordiske nasjonalskatter. Jeg vil ikke sitte å se på at de fjerner Lucia, og barna våre bare må nynne "Deilig er jorden", mens svinekjøttet svir seg i ovnen i det vi uoppmerksomt lar landet miste sine særpreg.

 

Jeg er lei av at der hersker en fare for å bli kalt rasist bare jeg krever at mine forfedres og formødres verk må få stå i fred, samme hvor tradisjonene opprinnelig kom fra, mens jeg selv blir utsatt for rasisme oftere enn vinden skifter retning. Jeg mener tilogmed at jorden kunne vært cool uten grenser. Men sånn er det ikke; her er land oppdelt i grenser, et system vi må forholde oss til.

 

Og jeg, jeg kan være både inkluderende og integrerende, men vit at her nede på bakkeplanets grasrot funker det ikke hva vi gjør og ikke gjør. De kan ikke forakte en norsk og selvstendig kvinne uten mann i hus. Sånn er det

.

Jeg er bekymret, i det jeg tenker på forskjellen fra nå og tilbake til det nabolaget jeg vokste opp i. Jaggu var det ingen av naboene som stilte seg til og glodde stygt på hu mor i sommerheten, og når vinteren kom, var det tid for juleforberedelser. Vi ble opplært til å ha en dose selvironi forresten. Skal du bo i dette landet med alt det heftige været, trengs både galgenhumor og selvironi. Vi gikk ikke gjennom mørketiden uten litt humor i hverdagen. Da sola ikke lenger pøste på med Dvitamin, burde vi ha passet på å ha skrelt av oss nok klær for å få nok D på huden, og vi måtte sørge for latter og glede i grender og bygdakroker vinterstid.

 

Joda. Vi har tradisjoner både fra Tyskland og Usa. 

Det betyr ikke at vi skal drukne de tradisjonene nedi skagerak før Danskebåten rekker å redde dem med tilbake, bare fordi vi ønsker å være inkluderende. 

Jeg mener at man ikke bør bosette seg i et land man finner støtende. Og man må omfavne landets tradisjoner, lover og regler med respekt.

Akkurat nå finnes et sprik mellom Norske og enkelte innvandrende statsborgere. Mange av oss norske blir altså forsøkt endret, og er ignorert etter noter. Dette er en type iskulde som gjør vinteren dobbelt så kald og dobbelt så lang. Og når sommeren kommer og vi skal sanke Dvitaminer, er det rett før enkelte av dem flyr på oss kvinner i frustrasjon over lettkleddheten. Jeg skriver herved under på dette, samt at jeg vet om angrep i form av steinig av kvinne i Oslo. I samme by ble en homofil mann slått ned. Hva skal dere gjøre med dette, Erna?

 

Jeg vurderer tiltak. For jeg kan ikke akseptere å bli behandlet som dritten på bakken der jeg vokste opp, bare fordi jeg som kvinne insisterte på å delta i dugnaden i sommer, heller enn å høre etter en innvandret mann som ba meg passe barna mine heller enn å jobbe som en mnn rundt huset mitt. Men nabodama passer barna mine, og jeg sa til ham: "Nånei! Her i Norge jobber kvinnene like mye som mannfolka, det tror jeg du vet!" Dette er en mann som korser seg fordi han tror jeg er heks, siden jeg ikke har en mann i hus. Og Gud forby dersom en eventuelt samboer av meg skulle bli en kvinne. Jeg har tydelig fått med meg hva de synes om homofili. Det ville faktisk gått ut over min egen sikkerhet å irritere naboene med homofilt samboerskap.

Selv om homofili er lov her. Selv om de ikke kan gjøre noe med det.

 

Eller KAN de det? Har du tenkt på det? Hva det neste blir? Jeg kan love deg at det ikke er norske sympatisører som står bak alle ønsker om endring. Selvfølgelig vil mange av dem se deg tildekt, kvinne. Og de vil ikke integreres eller bli venn med deg før de finner deg finslepet og respektabel nok.

 

Burde det ikke være omvendt?

 

Nei, de fikk ikke til å endre meg, Erna. Jeg går i de samme klærne, spiser den samme maten, og skjønner ikke hvorfor de i utgangspunktet tror at jeg vil komme til å legge alt norskt vekk, bare for å bli godtatt av dem. Bare for å bli hilst på, smilt til og besøkt. Men jeg vil være den jeg er uten å bli mobbet og utsatt for rasisme.

 

Jeg prøvde iherdig, men de ville ikke vite om integrering. Jeg kan ikke tvinge dem til det. De avskyr meg, de hater katten min og de forakter klærne mine. Dessuten mener de det meste jeg gjør er haram synd og skam, og jeg tør ikke skrive her hva de mener om alle mine flotte homofile venner.

 

Erna Solberg, hjelp meg du som skal kunne: Hvordan hindre at landet blir skumlere delt enn det allerede er? Hvordan lære innvandrere om de eksisterende normer, regler, tradisjoner, at mine homofile venner gjør noe lovlig og ikke minst at det er ok at jeg som kvinne går i skjørt? Hvem lærer dem ved grensa, at hekser ikke finnes, og at det er helt ok at norske damer bor alene? Hvorfor får de holde på å ekskludere oss nordmenn på denne avskyelige måten?

 For jeg har nemlig gitt opp, Erna. Jeg prøvde å integrere, både her og der jeg bodde før, og vet nå at det er umulig. Jeg blir utsatt for ren rasisme tilbake, uansett hvor mange forskjellige innvandrerfamilier jeg ønsker velkommen med flotte fruktfat, smil og klem. Jeg har gitt opp. Dette er staten's ansvar: kurs dem! Skoler dem! Lær dem hvordan de skal behandle naboene sine, homofile, hunder, katter, lettkledde damer og alenemødre her til lands! For vi har vel visse rettigheter som skal ivaretas av staten, her til lands, ikke sant? Hører dere vi er flere som piper her nede på grasrota? ...i håp om at dere skal høre oss.

 

Kjære statsminister og resten av dere der oppe ved styrbordet: les gjerne også om der jeg bodde før. Da jeg ble utsatt for så heavy rasisme som norsk alenemor, at jeg måtte ringe politiet: http://m.forbipolene.blogg.no/1495962441_nr_nordmenn_blir_utsatt_for_rasisme.html

 

Vennlig hilsen Helene Dalland, skribent av forbipolene.

Eksponering av barn på blogg

 

Noen barn er filmskuespillere. Andre barn spiller i TVserier. Noen er sangstjerner. Så har vi bloggerbarna. Jeg pirker ikke borti hvordan andre bloggere gjør det, og regner med at bloggerbarna som eksponeres mye for publikum, får sin lønn senere, slik som skuespillerbarna og sangstjernebarna. 

 

Det er som med min avholdenhet fra alkohol: den gjelder meg, og er ikke noe jeg presser på andre.

 

Da jeg begynte å blogge, trodde jeg virkelig det ikle var noen som kom til å lese bloggen. Lenge visste jeg ikke hvordan man så lesertallene heller. Ikke ante jeg om lokallistene, og det gikk lang tid før jeg skjønte at folk så oss. Oss. Ikke bare meg, men barna også. 

 

Jeg reiste ned til Oslo og gikk Marte Frimand Anda's bloggkurs. Hun står bak bloggen Casakaos, og lærte meg mye den kvelden. (Bloggen til Marte her: http://casakaos.blogg.no/  ) Blant annet fortalte hun om hvordan hun alltid tenkte på åssen hun kunne skjerme barna sine best mulig med blur og bortvendte ansikt. Jeg begynte å våkne. Ville jeg virkelig overkjøre mine barn's framtidige mulige grenser ved å eksponere dem for ukjente folk? 

Gradvis har jeg skjerpet meg. Det skulle bare mangle, og er i takt med 7åringen vår sine tydelige grenser. Han liker ikke å bli tatt bilder av, og vi får ikke publisere bilder uten at han har sagt ja. Jeg roser ham for den bestemtheten, og forteller ham at ingen, ingen, skam få publisere noe som helst uten hans tillatelse. Hver gang ser jeg et tilfreds og lettet smil i munnvikene hans. Det er viktig for ham, dette.  Sjeldnere og sjeldnere poster jeg bilder av barna, og alltid må det godkjennes av eldstemann.

 

I dag mårest var 7åringen hos pappan sin, og det var toåringen som var tydelig og bestemt:

"Mamman min. Vær me mamman min. Ikke barnehagen!"

 

Even er en toåring som elsker å dra i barnehagen, så jeg skjønte det måtte være fordi han hadde vært borte fra meg hele helgen. Ikke hadde jeg andre planer for dagen enn ei handleliste, heller så. Og hvem er vel bedre shoppingpartner enn snille lille trille?

Barnehagen løp ingen steder hvis vi hoppet over en dag! Vi har gjort det før, og gjorde det igjen i dag: Even-tyr-dag!

 

Han trengte masse mammakos, bøttevis av mammaklemmer, en deilig dupp i vogna si, shoppingrunde med mammasin, og taco til middag. Så det fikk han. 

 

Og jeg tok da et par bilder i dag også. Dem kan dere se under her. Blant annet har Even selv tatt en bloggvennlig selfie der han skjuler halve ansiktet sitt.

 

Hva synes dere om bildene? Er de illustrerende nok uten at kiden min vises for tydelig?

Hva mener DU om eksponering av bloggbarn kontra musikerbarn og skuespillerbarn?


 


 


 

Du leser forbipolene.blogg.no

Talerlisten.no : Helene Dalland

Facebook: https://www.facebook.com/forbipolene.blogg.no/

Snap: forbipolene

Instagram: forbipolena
 

 

Ungdom manglet likes og veske til 17 000 kr, se hva det førte til

 

Jeg ser tomler som ruver. De kaller dem "likes" og uttaler dem"laiks". "Jeg liker deg" "Liker det". Verden har nesa si nedoverpekt mot små skjermer, mens det laikes for harde livet. Det er viktigere enn noensinne å presentere for flest mulig, mest mulig av det du liker. For ikke å snakke om hvor important det er å bli laika.

 

Slik begynte mitt andre innlegg her inne på forbipolene for to år siden. Nærmere bestemt 08.06.2015 klokken 22:12. Jeg startet å blogge dagen før, med et innlegg om at nå fikk det være nok plagsom skriving på facebook fra min side. Nå måtte det bli blogg! Hadde jeg bare visst hva som ventet meg; det har vært et eventyr uten like. Onsdag 7.juni 2017 fyller forbipolene 2 år, og det skal feires med en heidundranes parykkfest her på Lykketoppen om to uker. Det må også feires at jeg rakk å nå 1.plassen innen jeg fylte to år.

Men først: resten av innlegget fra begynnelsen av forbipolene:

 

Før var Laika en hund. Nå bør du være laika.  

 

"Sett det der før" rapper onklP. Og han har helt rett. Jeg har sett den der tommelen før. Ut av et bilvindu for 20 år siden, da jeg var 15 år. I 1995. Bare at da het tommelen " haik ".

Alle fremmede var potensielle haikere. Nå er de potensielle laikere.

H ble bytta ut med L, omtrent samtidig som grønne strikkede gensere, Kurt Cobain stripete grunge-jumpre, hjemmeklorede dongeribukser, Dr Martens sko, mr freese, discman og øyekontakt over et bål på stranda, ble bytta ut mot vesker til 17 000 kr, jakker til 10 000 kr, skadelig høye hæler, truseshorts og chatting på små skjermer. Rundt oss. Dette skjedde rundt oss.

 

Inni oss som var fjortiser før skjermenes inntog, bor fortsatt en femtenåring som aldri kommer til å bry seg om laiks og vesker til 17 000 kr. Vi ville dessuten blitt kalt sosseklomper såfall, back inn te 90s. For ja, vi manglet den forbanna kostbare veska. Likes også. Så hva førte det til, at vi manglet disse to elementene?

 

For 20 år siden husker jeg vi skrev i skoledagbøker til hverandre : "Gla i dæ". Men vi stod ikke rundt hverandre og avga stemmer i form av tommeltotter for hvert bilde vi fikk framkalt, og hver setning vi sa. Nei du leser riktig altså: vi stod faktisk ikke rundt hverandre i ring, eller foran hverandre i rekker og avga slike tommelstemmer. Det er sant. Helt sant.

 

Jeg er der enda, en nittitallsfreak fra åttitallet, og det kunne ikke falle meg inn å bli trist over manglende tomler og laiks. Det tragiske rundt denne tommelen, er de som er rundt 15 år i dag, i 2015. Dem som mobbes, der foreldrene blir så fortvilet at de velger å flytte til et annet sted for at skatten sin skal få begynne på ny skole. Men Facebook kommer først, og viser altfor få laiks. Mobbesituasjonen eskalerer, når nye høyder, og den stakkars eleven får aldri startet på nytt slik man kunne før Internett inntok tronen. 

 

...unge, usikre og tvungne til å bry seg om tomler. De som skulle sittet i ring rundt et bål på stranda med vennene sine, med gitar, marsmallows, nestekjærlighet i hjertet, og tommelen opp for det.

I stedet sitter de alene på et rom, uten den veska til 17 000 kr som de måtte ha for å bli laika nok, mens de kjenner brentlukta av det usynlige heksebålet på et sted kalt Facebook.

 

Jeg skulle så gjerne ha bidratt til å stoppe denne fæle trenden. Ville så gjerne vist dem hvor mye vi laika det å være originale før i tiden, da telefon var en klump med en runding med tall på, og følelsen av å være likt, var like ekte som solnedgangen nedi havet bak bålet med alle marsmallowsene putrende over. Skulle tatt seg ut dersom vi kastet bort den verdifulle sommeren med å " laike eller la være å laike hverandre ". 

 

Kjære fjortis, gå til speilet og si at du laiker deg selv og at du er god nok akkurat som du er. Jeg skal fortelle deg en hemmelighet. La oss si at du er en bil. Hvis hjernen er motoren, skal du bare sitte der? Eller skal du starte motoren og "DRIVE" like suverent som Rihanna synger?

 

Kjøre, eller sitte der.. For å starte hjernen må du bruke affirmasjoner. Setninger du skriver, sier høyt, tenker, sier til øynene dine i speilet.

Snakk i nåtid. Feks: "jeg liker og respekterer meg selv nå, akkurat som jeg er" "Jeg er nå veltrent, sprek og sunn" "Jeg er nå godt likt og har mange venner" ...Jeg er NÅ...? Hva er du nå? Bestem det selv.

 

Ikke la noen som ikke kjenne deg ta over rattet ditt heller forresten, nå som du kjører deg selv dit du vil...

 

Kjære fjortis, la det være laikbart å leke nittitallet denne sommeren. Laike deg selv, og  la det være godt nok. Ta med deg folk du laiker på en reise inn i fortidens virkelighet, klor dongeribuksene dine inn i et sabla bra batikkmønster, hent mamma og pappas nittitallsklær ned fra kottet, kle dere ut, men hverken haik eller laik, bare smiley, og ha en god nittitallisert sommer :)  

 

...og når natta trer inn i morgendagen; start tidenes antimobb, sett i gang å laik. Laik der laiks mangler. Sett i gang å inkludere, og vær snillere enn noensinne med hverandre. Glem hva ting koster og hva det ikke koster. Gjør oss stolte, vi fra fortiden som bærer mer bagasje enn en tommel noensinne hadde kunnet bære ;)

 

Youth

 

I like you like the way you are!

I see you are a star,

but I wount show ya my thumb up,

cuz I'm holdin my coffee cup.

You don't need my thump going crazy.

Maby I'm too lazy,

but you don't need my thumb,

you need a 90's summer.

Wasting time would be a bummer.

Drop that finger kid!

Do almost all the things we did

when we were young.

Put down that thumb, and sing a song!

Like it all, young one,

include'em like it's done!

 

 

Du leser forbipolene.blogg.no

Facebook: https://www.facebook.com/forbipolene.blogg.no/

Snap: forbipolene

Instagram: forbipolena

 

 

 

Gjøkeredet's skam ble for tung å bære

 

Å sitte i samfunnets skammekrok med moralsk taushetsplikt, er som å daglig vite at du ikke hører til blant morgenfolket. De som drar på jobb eller skole om morgenen, de som hører til her. En eneste metode er medisin mot dette klasseskillet: åpenhet. Normaliserende, informativ sannhet i åpen form. 

 

Du sa: "Vær åpen". Jeg tenkte: "Hvordan skal jeg kunne greie det, med denne store skammen her hengende over meg?" En mørk og sorgfylt 17 år gammel sky uten ende, og en framtid blottet for mening. Hvorfor skulle lille jeg gidde å være åpen? Men jeg prøvde, og fikk det slengt tilbake i form av stygge rykter blåst opp hinsides all sannhet. Å være lokalsamfunnets sorte får, begynte allerede da å herde meg. Det prellet av. Jeg ble vant til at de syntes jeg var en merkelig skrue. For å være ærlig syntes jeg at de selv var rather boring.

 

Du holdt på rådet: "Vær åpen jenta mi." Nå er du fornøyd, nå, pappa. Nå har jeg åpnet meg for hele landet. Jeg skammer meg ikke lenger. Ikke så mye som et kvart sekund, og jeg kan ikke se hvorfor jeg ikke skal være åpen. Å fighte tabu og fordommer har blitt noe jeg trives med. Men jeg skjønte det ikke før etter du hadde reist ut på din siste reise. Å ta farvel med et forbilde som deg, ble en av de tre vanskeligste utfordringene jeg har deala med hele livet mitt. Nå skulle jeg iallefall gjøre som pappan min hadde lært meg, samme hva, anyhow.

 

 

Dere andre der borte. Dere som valgte å dra altfor tidlig, dere jubler vel nå. Særlig du, Vilja, du som ville gå til avisen. Men avisen på den tiden ville ikke belyse psykiatri. Så kom dagen da du tok livet ditt. Du også, Eivind. Og Une Therese. Og Heidi. Og Thor. Og Nina. Så reiste dere andre også. En etter en. Så altfor altfor tidlig. Noen ganger fikk jeg kraftige brekninger da jeg fikk vite at dere hadde reist for godt, for jeg greide aldri å venne meg til sjokket. Avgrunnssorg uten noen som helst mening ble etter hvert en del av livet.

 

Jeg kjente en gang i tiden selv på den tunge skammen dere kjente, som reiste for tidlig. Og jeg vet at den skammen var altfor tung å bære alene. Jeg dømmer dere ikke. Det er samfunnet på den tiden som burde skamme seg. Det skulle ties, og vi skulle gjemme oss. På den psykiatriske delen av sykehusene var det påbud om "moralsk taushetsplikt", men noe slikt eksisterte ikke på somalsk avdeling. Det psykiske skulle ihjelties, mens det fysiske skulle snakkes til live.

 

For to år siden startet jeg denne bloggen som omhandler mitt liv som mamma med bipolar 1. Etter hvert har det også kommet fram at jeg mest sannsynlig har ADHD i tillegg. Min historikk strekker seg fra elektrosjokkbehandling til psykose og vellykket rømningsforsøk. At jeg den dag i dag har vært klin frisk i 6 år, og har aleneomsorgen for mitt yngste barn, samt samvær med mitt eldste barn, er i mine øyne noe helt aldeles fantastisk, som jeg er veldig veldig stolt over.

Men sammen med meg går mine venner. De vi ser, og de som ikke greide vekten av den tunge skammen og den vonde smerten. Jeg gir aldri slipp på mine venner på den andre siden.

 

Hvorfor skal jeg tie, når den samme skamfremkallende stillheten drepte mine venner?

 

Pappa, du tar nok godt vare på vennene mine der dere er nå. Jeg lover dere å fortsette å være åpen og ærlig, og bidra til at sannheten kurerer fordommer og tabu.

 

For det å leve med bipolar 1 er slettes ikke en forbanna lidelse lenger. Ikke for min del. Jeg opplever det som en gave. En lampe. Men jeg behøvde hverken innpakningspapiret eller pappesken rundt lampen. Trengte ikke angst og depresjoner. De gjorde meg ingen nytte. Men lampa helt innerst, den var funksjonell. Humøret, effektiviteten, kreativiteten og skrivetalentet. Hver dag får jeg en slik lampe i gave, og jeg velger å ta medisinen min slik at jeg pakker ut gaven med en gang. Hver eneste dag tar jeg valgene som må til for å hanskes og deale med en psykiatrisk diagnose, og det er verdt det. Lønna er så stor. Lampa lyser så fint.

Den store blogg-guiden



 

De har originalitet som Vanessa-Mae i Storm, boom boom som Beastie boys i No sleep til Brooklyn, og rytme som Yogi i Burial.

Jeg snakker kremen av kremen. Forfatterene som valgte bloggen sin og kjørte på. Humoristene som får det hele pakket inn mellom glade linjer. Erfarne ryggsekkbærere som rapporterer fra psykiatriens låste dører, og sørger for åpenhet. Prinsesser som fighter tabu og fordomstroll. Politiske meninger av type great. De gir av seg selv, jobber uka lang, skriver bra, og tør å stå i det når det stormer som verst. De er i mine øyne NORGES ALLER BESTE BLOGGERE! 

 

Det er ikke alltid lett å finne fram til de søteste fruktene i regnskogens bloggjungel, ikke sant? Som å dra på fisketur og vente på napp? Her har jeg samlet dem på et brett for deg, de jeg personlig synes er noen fantastiske rulere av moderne bloggere. Jeg har ikke begrenset meg til 10. Nei, her finner du linker til mange flere; eksakt 26 stk.. Flere av dem har du garantert aldri hørt om. De ligger nederst på listene da de definitivt burde rocke crazy oppe på toppen.

 

Let's get started:

 

Den store lavkarbobloggen er faktisk made by my Chris. Christina tar deg med inn i en verden av sunn mat som hun selv har pønsket ut oppskrifter til. Her finner du saftige kaker, foodporn, godterier, middager og spennende desserter, som du ikke får særlig blodsukkerstigning av. Dere har sett henne på topplista før, og det er fordi flere hundre mennesker daglig benytter seg av Christina`s oppskrifter. Selv surfer jeg på lavkarbo, avholds fra all falsk stimuli og på joggedilla, så denne bloggen er perfekt for meg:

Meglerfru1: http://m.meglerfru1.blogg.no/

 

TV-ansikter: Følg Tomas og Malin fra Tvserien Huset her:

http://m.tomasogmalin.blogg.no/

 

 

Alternativt og og fascinerende. Naviana trollbinder deg med sine vakre bilder og utdypende tekster:

Naviana: http://m.naviana.blogg.no/

 

Informativt og lærerrikt: 

Merete Hodne: http://m.meretehodne.blogg.no/

 

 

Skapforfatterbonden: Han har vunnet Farmen, og det viste seg så at bonden også er et skrivetalent uten like: 

Tommy's tanker: http://m.tommystanker.blogg.no/

 

...og ikke nok med det, men hans herlige datter Melodie må ha arvet dette skrivetalentet. Skaptrønder kaller hun seg, og du finner hennes skrivesprell her:

http://m.skaptronder.blogg.no/

 

 

Mammabloggerforfatterne. Disse to stødige damene har humor og selvironi så det holder. Begge har rulet topplister i Sverige og Norge, og begge har gitt ut bøker:

Casa Kaos: http://casakaos.blogg.no/

For sånn er jeg: http://www.meekatt.com/?m=1

 

 

Åpenhet om sykdom på en spennende, givende og kreativ måte.

Crohnprinsessa: http://www.ingridanette.com/tag/crohnprinsesse/

Hjernedama: http://hjernedama.blogg.no/

 

Humor:

Kona til: http://konatil.blogg.no/

Ørjan B: http://www.orjanburoe.com/

Henot: http://henot.blogg.no/

(Melodie, pappahjerte og Tommy går i tillegg under kategorien humor)

 

 

Åpenhet omkring psykiske lidelser. Disse to damene belyser to forskjellig typer psykiske lidelser, på en åpen og reflektert måte. Jeg har grått mine tårer for dem begge:

Drea Karlsen: http://dreakarlsen.com/

Marie Knutsen: http://m.marieknutsen.blogg.no/

 

 

Forfattergullpenna som har pakket det hele inn i en fenomenal blogg: pappabloggen vi aldri blir lei av:

Pappahjerte: http://pappahjerte.blogg.no/

(Pappahjerte går som jeg påpekte også under kategori humor)

 

 

Multitalentet: Hun danser, forfatter, poserer, ruler og tør å vise en pupp det er på tide alle damer får slippe fri. Hun står stødig gjennom storm etter storm, og har endret kurs fra fokus på kirurgi til gullpenn, feminisme, bokutgivelse og viktige saker omkring miljø og dyrevern. Hun har, som alle oss andre, dessuten også lov til å gjøre sine tabber. Og så synger hun bra! :

Sophie Elise: http://m.sophieelise.blogg.no/

 

 

Trondheims flinkis: Anna Edwin er en målrettet dame med sin egen stil, og man skjønner at det bor ei businessdame i henne. Flotte bilder, seriøst image og heeey; hun er rå på vlogging, sjekk den videoklippingen! : 

Annais: http://annais.blogg.no/

 

 

Pokerdronningsangerinna: Lotte er selvfølgelig med på denne lista. Trøndelag`s krutt kommer i disse dager ut med sin første singel; gå inn på bloggen hennes og hør teaseren:

Lotte Hoel: http://m.lottehoel.blogg.no/

 

 

Samfunnsengasjement innen politiske meninger:

Mamman til Joshua French: http://www.freefrenchandmoland.com/nb/familienesord/blogkarihildefrench

Lena Andreassen: http://m.lenaandreassen.blogg.no/

Gunnar Stavrum, rett på sak: http://stavrum.blogg.no/

 

 

Personlig blogg: 

Annika Skei skriver meget bra, og byr på seg selv fra sitt liv i Trøndelag: http://m.entidforalt.blogg.no/

 

 

Den fineste headeren er verdt å ta en titt på. Eneste minus er at den flotte headeren kun vises på pcskjerm, ikke per mobil:

Pittbulljedda: http://m.pittbulljedda.blogg.no/

 

 

For de som sliter med stoffskifteproblemer, er denne bloggen aktuell: 

Helene Nordvik, en naken blogg : http://helenenoordvik.blogg.no/

 

 

Sterke meninger og coole bilder: nyt henne, dama er rååå: 

Styleconnection: http://www.styleconnection.no/

 

 

Har DU tips til bra blogger for oss bloggjungelfiskere å lese? Kommenter her, og jeg lover å sjekke om ikke vi kan putte bloggene på denne lista. Om de så bare har 3 lesere i døgnet gjør det ingenting: det finnes talenter i alle dybder i denne regnskogen :)

 

Du leser forbipolene.blogg.no

Facebook: https://www.facebook.com/forbipolene.blogg.no/

Snap: forbipolene

Insta: forbipolena

Når nordmenn blir utsatt for rasisme.

 



 

Han freser. Så spytter han på bakken. Den bakken er plena mi, og jeg bruker å gå barfot der. Kona hans står bak ham og ser ned.  Han går mot meg et par skritt, så stopper han. Jeg står på verandaen min med babyen min i armene, klar til å gå inn.

 

Nå ser han på meg med hat i blikket, og så sier han høyere enn han behøver, mens han peker på det runde rosebedet mitt: "Hvorfor du ikke SETTE DEN ROSEBUSK INNE?!" Så løfter han hånden og peker inn mot stua mi. 

 

Jeg kan ikke krangle med ham. Har babyen min i armene, og må gå inn. Roe situasjonen. Han er fra et land far away. Et land der kvinner ikke blir sett på med samme respekt som her, og hvor de fortsatt tror på hekser. Og dreper dem. På grunn av det faktum at jeg har barnet mitt i armene, er jeg livredd, så jeg går inn uten å si et ord 

 

Jeg hadde brukt 2000 kr på å kjøpe nye hagemøbler til å ha på den plenen. Bordet hadde glassplate, og blomsterbedene mine stod i full blomst. Det regnet mye den sommeren, og det var bare å henge i og luke ugress. Men jeg hadde et problem. Naboen fra Afrika vegg i vegg, hadde en sønn som hatet meg like inderlig som pappan hadde gjort helt siden sommeren før.

Da satt jeg og solte meg og leste et blad. Han satt under treet på plena og skrøt av hvordan han kunne ha flere koner. Om jeg ikke ville gifte meg med han. Jeg sa til han at flerkoneri ikke er lov her i Norge, at jeg ikke var interessert, og at såfall burde kona hans også få seg en bønsj med ektemenn. Sa jeg, alenemamman. Fra da av var jeg heksa som bodde uten mann. ( Dame alene med vilje! Fy skam!) Jeg følte meg degradert som kvinne. Omgjort til et objekt han mente han kunne eie.

 

Hver eneste dag sommeren etter, sparket denne pappaen og sønnen fotball på parkeringsplassen like ved, uten at faren stanset sønnen fra å skyte baller mot de nye hagemøblene mine, koppene mine, glassene mine, hageenglene mine og blomstene mine. Pappaen sparket baller mot hagen min selv. Hardt, slik at sønnen ikke greide å ta i mot dem. En dag jeg gikk ut på plenen, hadde den største og fineste hageengelen min mistet den ene vingen sin. Kopper og glass var veltet overende fra glassbordet, som hadde tydelige merker etter fotball. 

Den dagen tok jeg mot til meg. Jeg stod klar på verandaen da herr og fru forakt kom hjem. De steg ut av bilen sin, og da de kom gående over plena, sa jeg vennlig og med lys tone i stemmen min: "Den store engelen der er ødelagt. Kan dere være snill og slutte å sparke fotballen hitover?"  Jeg pekte på rosebuskbedet og forklarte at den også kunne knekke hvis fotballen traff den.

Og da fikk jeg altså høre at jeg kunne plassere hele den fordømte, norske, rosebusken inne i stua mi. Etter det fortsatte de å spille fotball og sparke enda mer mot hagen min 

 

Jeg kjøpte en fotball, og fikk med noen damer på å spille på den samme parkeringsplassen. Jeg er ikke helt bak mål hva angår fotball, for jeg spilte som ung. Glemmer aldri den solværsdagen, da naboen min fikk se football fucking girlpower. Jeg lot med vilje være å ta imot ballen et par ganger, slik at den trillet mot bilen hans, mens jeg hele tiden sørget for at den bilen ikke tok skade. Det var det eneste språket han forstod, selv om han kunne norsk. 

 

Etter den dagen lot han og sønnen være å sparke ballen mot hagen min. De bare fortsatte å se hatefullt på meg, spytte mot meg og ignorere meg. Dess mindre klær jeg gikk med i varmen, dess mer hatefull ble de. De gikk inn med en gang jeg kom ut, og barna geipet, rakk tunge og slo mot meg.

 

En gang måtte jeg ringe politiet. Jeg hadde flere ganger forsøkt å si fra på vennlig måte til naboen at de ikke måtte bråke med å dundre sånn på sin egen dør ute i gangene, fordi det vekket babyen min når han sov. Nå dundret det der ute igjen, og babyen min gryntet til. Jeg stakk hodet ut av døra mi og hvisket at naboherren ikke måtte vekke babyen min. Han kom gående mot meg mens han ropte sint: "Hvorfor du snakke til meg??" Jeg låste døren, og han begynte å dundre på MIN dør i stedet. Da fikk jeg nok. Politiet måtte komme og forklare ham at en kvinne har stemmerett i dette landet. 

 

Tilbake til sommeren før. Jeg var gravid. En kveld satt jeg og en venninne ute og nøt tropevarmen mens vi grillet og badet i bassenget. Da kom den samme naboen ut med en kompis av seg, og vi fikk høre at det var haram, altså synd og skam, at vi som to damer viste oss ute så sent på kvelden. Vi burde i det minste ha menn der til å passe på. 

Det slutter ikke der, og det er veldig vondt å skrive om alt dette. Jeg har unngått det, fordi det handler om et hat og en behandling av meg som kvinne som om jeg var en ting. Alt jeg skriver om, har gjort meg skikkelig trist, og gitt meg både vondt i magen og klump i halsen mang en gang. 

 

 

 

Kvinnesynet. Dette kvinnesynet.  

En gang jeg satt og fikk flettet rastahår hos en african lady in town, fikk jeg sannelig mitt norske pass påskrevet med gammeldags blekk fra fremmede strøk. 

Vi så TV. Jeg satt på gulvet, og hun satt på sofaen bak meg. Hun skulle få godt betalt, og jeg var ydmyk i hennes hjem. Plutselig sa hun: "Smatt smatt smatt! Det er ikke rart at det går dårlig med Norge..." 

-"Hva sa du nå?" spurte jeg nede fra et loddent teppe med masse fake hår på. 

Hun ristet på hodet i avsky og sa: "Jeg sa:  Det er ikke rart det GÅR DÅRLIG MED NORGE, når dere kvinner får lov til å skille dere!"

Jeg spurte hvordan vi da skulle gjort det med voldsproblematikken. Til det hadde hun et klart svar med en feminin og lav stemme: "Dere kunne gjøre det som vi gjør det i vårt land: kvinnen spør sine foreldre om lov til å få skille seg..."

Neste dag skulle flettingen fortsette. Da var plutselig hjemmet hennes fylt opp med tre afrikanske menn. Han ene hang over meg da jeg under en flettepause lånte datamaskinen, mens han sutret: "Hvorfor vil du ikke gifte deg med meg? Er det fordi jeg er mørkhudet? Hvorfor? Vi kan gifte oss i morgen, du trenger en mann. Alle damer trenger mann!"

 

Nei! Det går ikke dårligere med landet mitt enn men andre land her i verden. Og nei! Jeg trenger ingen mann! Ikke er jeg "heks" heller, bare fordi jeg mestrer å bo alene og ta meg av alt her hjemme mutters alene! 

Ja. Jeg har lov til å bli sint og banke i bordet. Ja. Det er greit at jeg sier fra om feilbehandling av meg som kvinne, uten å bli kalt det ene og det andre.

 

Det er IKKE greit å ignorere og utestenge oss nordmenn i takt med å ødelegge våre ting med hærverk som å sparke baller mot våre eiendeler! Det er ikke LOV faktisk! Ikke flerkoneri heller!

 

Å fornærme mine røtter på det groveste, er heller ikke lov! Når du spotter den kvinnefrihet og likestilling som mine formødre bygget opp her i Europa, rekker du samtidig en lang, respektløs og rasistisk finger mot min nasjonalitet. Å påstå at "det går dårlig" med det snille landet som tok i mot deg fordi det ikke gikk så bra der du kom fra, er rett og slett noe du ikke burde hevde som sannhet. 

 

Er det alle de norske kvinnene i toppledelse som pointer mot at det "går dårlig med Norge"? All utdanning begge kjønn har tilgjengelig her? Den felles stemmeretten mellom kvinne og mann ved stortingsvalg og kommunevalg, og ellers alt annet av valg? Den friske naturen? Ytringsfriheten? Vår religion? Vår måte å kle oss må? Er det så dårlig her at det er verdt å påpeke?

 

Rasismekortet vaier rødt og tydelig bare vi nordmenn liker Pippi Langstrømpe, Hellbillies og ribbe. Vi skal ikke røre oss for mye før alt blir tolket i feil retning. Det er sensitivt og skjørt, og vi må for all del ikke sette det under kritisk lupe! Men det er faktisk ikke slik, at rasisme kan utføres av kun en part. Skal det kortet brukes, må ALLE spillere på banen ha det tilgjengelig. Jeg kjenner eldre blant det norske folk som rister på hodet av måten spesielt norske kvinner blir uglesett og mobbet av enkelte innvandrere, og de har meget sterke meninger om hånet mot vår kultur som pågår. For ikke å snakke om hvordan vi tier og finner oss i det uten å grensesette vår kjære kultur og nasjon.

Hensyn. Vi nordmenn forventes å ta så mange hensyn. Og de fleste av oss gjør da så godt vi kan. Men blir det tatt hensyn tilbake mon tro?

 

Senest i dag ble jeg ignorert og snudd ryggen til mens jeg snakket til dem, av en familie fra et land far away, fordi de ikke liker meg. I deres kultur, far away, tror de også fortsatt på hekser. "Hekser" blir fortsatt avlivet, der de kom fra for kun få år siden. Jeg er visst ei slik heks. For jeg har ingen mann. Og jeg virker nok for sterk. Så de gjør korsets tegn og både ser og går en annen vei når de ser meg. Snakket jeg hyggelig til dem, overser de meg. Selv om de kan norsk. Mannen i familien er spesielt hatefull mot meg.

For det er jo heksa jeg, julenissen, nøkken, huldra og tannféen i skjønn harmoni, ikke sant.

Selv er jeg ingen rasist. Har venner fra Cuba til Afganistan, og er alltid nysgjerrig på andre kulturer. Nei det kunne ikke falle meg inn å pirke borti andre i det hele tatt. Er nok oppdratt bedre enn som så.

Jeg blir spurt hånlig av kvinner med hijab: "Er det ikke kaldt? Kle på deg." 

Men hva om jeg spurte tilbake: "Er det ikke varmt? Det er 30 grader ute. Kle av deg."

Rasismealarmen ville gått, og rødt kort ville klasket i ansiktet mitt!

 

For faktum er: det har blitt slik, at vi nordmenn nærmest ikke tør å titte på bekledningen enkelte andre nasjoner kler seg i, selv om den er uvant og spennende, av frykt for å få rødt rasismekort. Sensitivt. Det er sensitivt.   ....mens spesielt vi damer i skjørt, lovlig utringning i skjorta og oppsatt hår får studerende, kritiske blikk, ristende hoder og forakt tilbake. 

Er det greit? Nei, i følge wikipedia er slik utestengning for rasisme å regne. Dessuten er vi opplært i denne skatten av en kultur vi har, av våre Europeiske formødre, til å vite at selv om vi er kvinner, er vi slettes ingen objekter nei! 

 

Til dere som kommer flyttende hit til vår kultur. Jeg mener det ikke finnes grenser på denne kloden i virkeligheten. Vi er alle ett. Så hva med å begynne å behandle meg som norsk kvinne med respekt? Mange av dere gjør det, men den forakten jeg er blitt servert opp gjennom årene, hører ikke hjemme i det landet jeg vokste opp i. Dere kan ikke bare komme her og behandle enkelte nordmenn med hat og rasisme, bare fordi vi lever livet på en annen måte her. Integrer dere, bli kjent med oss, lær dere språket vårt, og gi oss en sjanse. 

Det er et minimumskrav: gi meg en sjanse, og slutt å behandle meg respektløst nedlatende, nuh med en gang!

Rasisme er et ord med flere deler enn vi velger å se. Jeg er sikker på at mange nordmenn opplever rasisme i stor grad. Men det er, av en eller annen grunn, stor tabu å tale høyt om.

 

Svake, hviskende, ydmyke, forståelselsfulle nordmenn, var ikke helt det våre forfedre mente at de var. Ei heller at vår generasjon burde være oppdratt til. Å sette grenser er allright og lov, det altså. 

Jeg tidde slettes ikke da jeg ble utsatt for hat og ignorerende forakt senest i går, da denne foraktfulle familien ignorerte meg og så på meg med stygge, stille, dømmende blikk. Nei, jeg sa med streng stemme: "Ka søttan e det der? E det rasisme dåkk driv med? Æ e slettes ingen heks, men en tøff alenemamma. Hekser finnes ikke! Og dåkk treng ikke gjør korsets tegn bare fordi æ står her i en sommerkjole og snakke til dåkk!" 

Og jeg kommer ikke til å finne meg i mer rasisme fremover heller. 

 

Hvis mine venner fra Cuba, Afganistan og Somalia ble utsatt for rasisme, ville jeg på lik linje gjort mitt beste for å stoppe det på flekken.

We are one.

Armstrong på vei til månen. Null internett på den tiden. Bare tegnede kart over kloden tilgjengelig. Da de så seg tilbake på jordkloden, var det uvant for dem å se at der....

....ikke fantes grenser. 

Vi har ET land. Det landet heter moder jord!

We are one.

Vi er ett.

Respekt for mangfold!

Husk at rasisme er et ord med flere deler. Alle verdensdeler, faktisk. Behandle din neste med kjærlighet, og ikke prøv å få alle til å være som deg selv. Norge er Norge. Aksepter vårt land som det er. Vi prøver så godt vi kan å akseptere alle de forskjellige nasjonene som kommer hit. Dere som kommer hit har også ansvar. Ansvar for å være inkluderende og hyggelig mot naboene deres. Ansvar for å ikke utøve rasisme. Ansvar for å oppdra barna deres med respekt for det mangfoldet dette landet er. Jeg skal ikke kritisere eller se rart på noe ved deres kultur og religion. 

Men da skal heller ikke dere se rart på, og kritisere, det synlige håret mitt. At jeg ikke har hodeplagg på, og at jeg som kvinne bor alene. I vår nasjon er det en stor andel av nordmenn som jobber som frisører. Det er en viktig del av vår kultur å pynte oss på håret og la det være synlig. Og det er helt vanlig at damer bor alene i Norge. Vennligst behandle disse emnene med lik respekt for ære og verdi som vår nasjonaldrakt.

Det eneste vi ber om, er aksept av vår kultur, at vi er en nasjon vi med, vårt levesett, og at dere lærer dere språket vårt, slik at vi kan kommunisere og bli godt kjent. Slikt gir trygghet for alle parter. Vi er en åpen nasjon. Åpen, ytringsfri og ærlig, med våre egne lover og regler. Du er velkommen til å være en del av dette landet.

Tenk så gøy vi kunne hatt det om dere sluttet å dømme meg som enslig norsk kvinne med kjole og synlig hår, og vi heller kunne lært hverandre matretter, nasjonale kunnskaper og alt det andre vi kunne beriket hverandres kulturer med? Bort med fordommene, og velkommen hit. Kom la oss bli kjent! 

 

Til politikerene: 

Hvordan kan det ha seg at det blir overlatt til tilfeldigheter og det norske nabofolk, dette med integrering? Hvem på stortinget sitter med ansvaret for rasismen som spesielt enslige norske kvinner får gjennomgå i landet her? Det fokuseres nøye og grundig på alt vi nordmenn må ta hensyn til i forhold til integrering og forståelse av fremmede religioner og kulturer hos invandrere. Men hvem lærer på lik linje invandrere om VÅRE grenser, og VÅR kultur? Jeg kjenner nemlig noen fantastiske mennesker fra andre kulturer her i landet, som har gjort seg selv til eksperter i sitt felt hva angår integrering ned til hver minste detalj. De drar på turer med nordmenn de blir kjent med og griller ut i skauen, lytter til Jahn Teigen og DDE, og kjenner halve byen bare etter et par år. De inviterer til middager og er oppriktig interessert i å bli kjent med oss nordmenn. Hva med å lage et team av disse og oss flerkulturelt interesserte mangfold-nordmenn, til å ta oss av selve integreringen? Vi kunne tatt med våre nye landsmenn ut i naturen, satt oss rundt et bål og snakket om kultur, samt hvordan vi kan smelte det beste av to kulturer sammen til en fin ring. Just saying...

 



 

 

Den vakreste dukka mi

 

Dette er mitt svar på alle kommentarene dere har skrevet under innlegget: http://m.forbipolene.blogg.no/1495817046_muslim_forlangte_at_norsk_kvinne_p_bussen_burde_dekke_seg_til.html . Dere fortjener en skikkelig tilbakemelding. Det holder ikke med en kommentar til dette fra min side. Trykk deg også gjerne inn på linken helt nederst.


 

Jeg glemmer den aldri, og jeg vet at straks min mor leser dette, kommer hun til å ønske å finne den til meg oppe på loftet. Den dukken. Den dukken var så vakker, at jeg kunne se på den lenge. Jeg la den varsomt ned i lekevogna mi og trillet den stolt gjennom byggefeltet. Forbi lekeplassen og bortover til barndomsvenninna mi.

Dukken var mørk i huden, og liknet på vakre Dianelys som du kan se på bildet over her. Så nydelig. Jeg var så stolt av den lille dukka mi, at det sprengte i den lille brystkassa mi.

Jeg vokste opp med vaiende flagg på 17. mai, og skjønte som sjuåring at vi ikke skulle gå gjennom et NSB-tog ved stasjonen, men i parade og feire sammen med høye rop, Hipp Hurra, korpsmusikk, grønne bjørketrærknupper, is og GRATULERER MED DAGEN! Så stolt ei lita pie kan føle seg. Så innmari stolt over å få lov til å være norsk. Mine besteforeldre lærte meg tålmodig å skrive. Vi sendte brev mellom Trøndelag, Vesterålen og Ytterøy, og min frøken Gunvor viste meg triks innen skrivekunsten. Jeg elsket norsktimene, og utviklet stolthet over språket mitt.

 

Plutselig en sensommer hadde vi fått to nye medelever i parallellklassen. De kom fra Vietnam, og vi flokket oss rundt dem. Ble så glad i dem. Jenta flettet hårene våre, og vi stod i kø. Så stod vi i ei ny kø, for å smake på mat de laget på skolen. Slik chips vi nå kan spise på sushirestauranter, laget de til oss. Jeg husker vi spiste sammen med våre eksotiske vinterlandsommerfugler i fellesarealene der i tredje klasse på Halsen barneskole. Det føltes så spennende.

 

På Ytterøy der min mormor bor, ble vi kjent med spreke unger fra Afrika. Jeg skrev brev med hun ene, og var forelska i han andre. Han var så flink til å spille fotball.

 

Slik begynte det. Åttitallets små barnehjerter banket litt fortere, av spenning, glede og entusiasme. Straks vi så ei nydelig mørkhudet lita dukke, tittet inn i øynene til en kvikk gutt fra Afrika som spilte fotball på ei øy, smakte uvanlig gode chips, eller fikk flettet håret jente fra fjerne strøk, banket hjertet litt fortere.

 

Fjerne strøk, der det måtte dufte varmt og smake rart. Der alle hadde vakker, gylden hud, slik mammaene våre prøvde å få i solariumene.

 

Fjerne strøk, der det dessverre hadde blitt krig, sult og fattigdom. Det var derfor at små tårer noen ganger trillet nedover et barnekinn. Av medfølelse, da jeg skjønte hvorfor de hadde kommet hit. Ingen ord kan beskrive den følelsen. Ingen tårer er lik tårene til et barn som lider med et annet barn.

 

Gleden. Gleden i brystkassa da jeg så lykken i øynene deres da de kunne løpe fritt rundt i skolegården, på fotballbanen og på blomsterenga. I shorts og tskjorte var de frie som fugler. Nysgjerrige, glade, friske barn. De hadde kommet hit til Norge og fått lære at her kunne de kle seg i takt med temperaturen, at jenter var likestilte med gutter og at alle kunne gå skole. At jentene også kunne bli statsministere slik som a Gro. Og jeg var lettet for at de var her i Norge nå, og ikke i den farlige krigen.

 

Frøken sa en dag på skolen: "En god husmor holder komfyren ren." Jeg fortalte det til mamma og pappa. Mamma smilte og sa: " Hils frøken og si at det like gjerne kan bety at det er en god husfar i hjemmet hvis komfyren er ren."

Frøken var enig, og lo litt. Jeg skjønte det ikke da, men nå forstår jeg.

Ingen kalte mamma feminist. Hun var bare en vanlig norsk, selvstendig dame som sammen med pappa var et godt forbilde for oss barna. Et likestilt hjem, der oppgavene var likt fordelte mellom mann og kvinne. Viktige verdier å lære barna.

 

Bestemødre, mammaer, tanter og storesøstre solte seg i bikini og sørget for å få nok Dvitaminer i løpet av sommeren til å gå vinteren i møte. Vi barna så og lærte. Slik var det, at i dette landet gikk vi kledd i shorts, bikini og singlett, og vi satte pris på vakre hager. Ingen ba oss dekke oss til, og ingen så rart på oss.

 

Jeg ser det koker. Ser dere kommenterer dette innlegget som jeg har skrevet, som har laget storm i havet ved vårt langstrakte land. Dette er altså mitt svar på kommentarene deres. Jeg har, som du selv kan lese om i innlegget jeg har linket til under her, selv opplevd flere ting enn å bli bedt om å dekke meg til. Jeg har opplevd å bli bedt om å fjerne rosene mine i blomsterbedet mitt der jeg bodde før, bare fordi jeg pent ba naboen min om å ikke ødelegge flere hagegjenstander og møbler med ballsparking mot hagen min. Jeg vet godt hvordan Lena følte det da hun satt på 60bussen kristi himmelfartsdag. Jeg har selv opplevd forakt mot den norske kulturen jeg vokste opp i, og som jeg elsker av hele mitt hjerte. Det er sårende. Hver gang. Jeg har, som dere også kan lese om i samme link, vært så redd at jeg har måttet tilkalle politi.

Det handler ikke om rase, men det å oppføre seg snilt og vennlig.

 

Å si fra om dette er ikke ment som hat. Vi vil bare få være i fred som de kvinnene bestemødrene våre og mammaene våre oppdro oss til å være. Vi er ikke rasister, men har mange venner fra ulike nasjoner. Vi vil gi huden vår sol, og glede oss over sommeren i bikini, med sand mellom tærne våre, uten å få negative kommentarer om denne kulturen vår som vi er så glad i. Vi vil kunne spise sommergrillet svinekjøtt i bikini på stranda uten å føle skam, og vi vil ha våre homofile venner i fred uten stygge kommentarer. I dette landet er både shorts, bikini, homofili og svinekjøtt lov. Vi vil ikke skamme oss, og vi vil kunne si fra hvis vi føler oss urettferdig behandlet, uten å få de oppbrukte røde kortene "hat" og "rasisme" dundrende mot oss.

 

Dukka mi er fortsatt like fin. Jeg synes enda den er vakker. Ingenting har endret seg. Vi har ikke endret oss. Og vi kommer ikke til å endre oss.

 

God sommer. Nyt Norge med shorts, singletter, t-skjorter, bikinier og nakenbading.

 Våre forfedre på den andre siden hadde villet at vi bevarer verdiene de lærte oss i oppveksten vår, og ingenting er galt i å si fra hvis man føler seg urettferdig behandlet. Husk det. Du er ikke en hatende rasist dersom du sier fra om noe du ikke synes er ok. Det mener ikke mine utenlandske venner heller, så si fra. Walk in Peace, uansett hudfarge.

 

En gang sa jeg fra selv, da jeg skrev innlegget: Når nordmenn blir utsatt for rasisme. Les det her: http://m.forbipolene.blogg.no/1469225145_23072016.html

 

Et forbipolent dikt er på sin plass:

 

Take me there

 

The color of your skin,

If you`re thick or thin...

It does`nt matter

cuz I`d rather

get to know you,

get to know you.

 

Take me there.

Take me to your sun...

Tell me about your people.

Same earth, no limits.

So take me there.

 

I can see in your eyes,

a stranger so wise.

I put on a song

and you fade so long.

It reminds you of war

and I can`t heal your sore.

 

I cry for you my friend,

I will love you til the end.

Your color is fine.

Together we belive in divine.

 

So take me to your sun,

where it all begyn.

Show me your tears

and all them fears.

Stay, stay here,

but take me there.

Every time we meet,

tell me about the heat.

 

Then I can show you

my culture, and some peace too.

I can give you a hug today

and a promise: you`ll find Your way

You`ll find Your way.

 

 

Du leser forbipolene.blogg.no

Facebook: https://www.facebook.com/forbipolene.blogg.no/

Snap: forbipolene

ParykkParty-gjengen



 

Howdy dudes and snupps ;) Her i Stjørdal har vi begynt med noe nytt, og mer moro, enn vi forutså. Vi er ParykkParty-gjengen, og vi vil gjerne ha med DEG dersom du er ladie eller gay mann som liker å kle deg ut, og bor i Trøndelag.

Vi forser, lager fester, kler oss ut med parykker osv, og går ut på livet med flere parykker i veska slik at vi kan skifte hårfrisyre straks vi går lei av looken. 

 

Jeg som er avholds og aldri drikker en dråpe alkohol er vel den som ler høyest og danser mest mellom kaffekoppene og isvannglassene.

 

I går var vi på Bamses Pub og laga liv. Jeg lo så mye at jeg automatisk kastet hodet bakover slik jeg veldig ofte gjør når latterkrampa tar meg, og den langhåra parykken med lugg skled av. Plutselig satt jeg der med med ei svart strømpebukse på hodet. Men hey, da fikk vi enda mer å le av ;)

 

Jeg må skryte av alle som satt på den puben akkurat i går, for INGEN gjorde et nummer ut av at jeg er avholds. For første gang var det ikke en eneste person som ville snakke om nettopp dette, og det var skikkelig deilig å slippe fokuset, men nyte midnatta sammen med voksne, brisne, herlige folk :)

 

ParykkPartygjengen er tilbake om 2 uker. Da lager vi fest her oppe på Lykketoppen, kler oss ut fra bondeknøl til tupper, frøkener og donnaer, før vi kommer ut og rocker med DEG ;)

 

Her er et lite bildedryss fra i går, med Laila, Annika og meg:







 

Den nye looken 😨😉😁

 

I'm with some crazy people, and I'll tell you / show you all about it tomorrow ;)

Men før jeg stuper videre inn i kvelden: hva synes du om min nye look? Jeg liker den for øyeblikket, men det kan jo hende at den endrer seg ytterligere i løpet av kvelden. 

Jeg lover å komme tilbake til denne lookgreia i morgen. Akkurat nå har jeg ikke tid til å skrive, for dette er en av livets bedre sommerkvelder, and I need to go with the flow 'nd the crazy people 😉😉😉 GOOOD HELG, and remember to have some FUN! 😎😁😉
 



 

Muslim forlangte at norsk kvinne på bussen burde dekke seg til



 

Det var på Kristi himmelfartsdag at fotograf og blogger Lena Andreassen satte seg på 60bussen fra Vippetangen i Oslo. Hun hadde fri fra jobb som, og var eneste passasjer. Lena ville bruke dagen på å fotografere, og hadde avsluttet en fotorunde ved Akershus festning, før hun nå skulle innta Botanisk hage på Tøyen. En typisk norsk, respektabel og seriøs kvinne som har vokst opp i Oslo med shorts og t-skjorte på varme sommerdager. Slik anstendig kledd var hun i dag også, der hun satt og gledet seg til å fotografere flere blinkskudd.

 

Ved Jernbanetorget fylles bussen opp, og Lena er plutselig den eneste damen på bussen uten hijab. Høflig oppdratt som hun er, benytter hun sjansen til å tilby det ledige setet ved siden av seg. Hun skal til å reise seg opp, og sier til en kvinne med et vennlig smil: "Du kan få sitte her. Jeg skal av om to stopp uansett."

 

Da bøyer en stor dame seg over henne, og sier bestemt og med sint blikk: "Du, jeg synes du skal dekke deg litt til, jeg!"

 

-"Vet du hva. Jeg ble helt satt ut, og det føk tusen tanker gjennom hodet mitt. Det var som om hun stakk meg med en kniv." forteller Lena.

Det sitter langt inne å innrømme det for den tøffe norske damen, men hun begynte nesten å gråte der hun befant seg på en buss i hjembyen sin som hun vokste opp i. Lena greide ikke å svare. Klarte ikke å forsvare sin typisk norske klesdrakt på grunn av sjokket, så hun hoppet av bussen to stopp før hun egentlig skulle av, med vondt i magen og tårer i øynene.

 

-"Jeg har en homofil kompis som ikke kan leie kjæresten sin i hånden når de går gjennom visse deler av byen." Sier Lena stille. Nå kan hun heller ikke sette seg på en buss i Oslo med vanlige norske klær uten å bli trakassert og mobbet. Var det omvendt, og Lena ba denne damen ta av seg hijaben sin, ville hun blitt dømt for rasisme. Er det da rasisme å be en norsk kvinne dekke seg til? Hvor mange nordmenn opplever denne stille, sure vinden av skarpe kommentarer fra mennesker som får være her i det trygge landet vårt sammen med oss?

Til kontrast skryter Lena av naboene sine fra Libya og Erithrea. De har tre koselige barn, og oppfører seg skikkelig trivelig og vennlig mot henne. Lena elsker andre spennende kulturer, og forventer naturligvis at folk fra andre kulturer også skal elske og være åpen for den norske kulturen.

For her sprader vi rundt i de samme shortsene, tskjortene og bikiniene som mødrene våre også kledde seg i. Vi minnes varme deilige somrer i behagelige klær fra vi var små barn. Her i vår felles hage har vi for lenge siden bestemt reglene og kleskodene.

 

Hva mener DU? Er det greit å be en norsk kvinne dekke seg til ute i vårt offentlige rom?

 

Lena Andreassen har selv meninger om dette, inne på http://m.lenaandreassen.blogg.no/  og hun har valgt å prøve å finne det positive i årets kristi himmelfartsdag ved å dokumentere bildene fra blant annet Botanisk hage inne på sin fotoside https://lenaandreassen.wordpress.com/

 

Du leser forbipolene.blogg.no

Facebook: https://www.facebook.com/forbipolene.blogg.no/

Snap: forbipolene

 

Les også gjerne "Når nordmenn blir utsatt for rasisme" : http://m.forbipolene.blogg.no/1469225145_23072016.html

Slik takler du folk som fucker med tida di



 

Et liv. Sekunder. Minutter. Timer. Dager. Uker. Måneder. År. Og er man heldig: tiår. En bit av deg bør verdsettes, for du har dårlig tid. 

 

Et sted i livet bør du lære det faktum at alt handler om at du alltid har et valg. At alt er ditt eget ansvar. Kun du kan velge å la noe såre deg. De kan ikke bryte seg inn i hodet ditt og såre deg. Du må velge å la det skje. Å dukke litt ned i skuffelsen og felle et par tårer er lurt, fordi det renser ut smerte; men utover det kan det beste for deg være å velge tanker som gagner deg selv best.

 

En gang kjente jeg en dame som bodde i nærheten av meg. Hver gang vi møttes, og det var ofte, sa hun: "Jeg kan komme til deg i kveld. Vi sees da." 

De første kveldene laget jeg god mat og te, ryddet og vasket og hadde alt klart. Noen ganger dusjet jeg ekstra lenge og sminket og pyntet meg, klar for en koselig og fresh prat. Andre ganger takket jeg nei til avtaler med gode venner fordi jeg skulle ha besøk av henne. Jeg tok av min dyrebare tid, og satte av tid til en person som ga totalt blaffen i å verdsette timene mine. Hun kom aldri. Hun dukket bare opp da det passet henne å bruke litt tid på meg. Men aldri da hun sa hun skulle komme. All maten jeg laget og alt husarbeidet jeg brukte energi på i forkant av disse kveldene, var bortkastet.

Jeg kunne kjenne det irriterte meg. Ble lei meg og følte meg både oversett og bortprioritert, men bestemte meg raskt for å ta tilbake herredømme over min tid. Jeg sluttet å vente på henne. Hun fortjente ikke så mye som et sekund av mitt liv. 

Jeg kunne velge. Hadde to valg. Jeg kunne la henne styre følelsene mine ved å tenke at jeg var mindre betydningsfull som ikke engang var verdt å holde avtale med, og dermed føle meg såret. Eller jeg kunne velge å tenke at min verdi ikke defineres av mennesker som aldri greier å si fra at de ikke kommer som avtalt likevel.

Jeg valgte det siste. Hun får ikke styre følelsene mine. Jeg venter aldri på henne lenger, og bruker tiden min på folk som gjerne vil finne på gøy sammen med meg.

 

Har du shava deg, sminka deg, pynta deg og forberedt deg, og så blitt "avglemt"? Fucker fuckers med tida di? Det er greit en gang, ikke sant. Alle kan glemme. Men skjer det to ganger har vedkommende allerede stjålet flere timer av ditt verdifulle liv, og du har kanskje avlyst avtaler med spennende mennesker som du heller kunne brukt tiden din på enn å sitte å vente. Slike mønstre tyder på en tidstyv av en timefucker.

 

Tenk tilbake. Du greide deg fint før du møtte denne personen.

Cut the wire. Det eksisterer et bånd mellom deg og vedkommende, og du holder respektabelt og høflig i den ene enden. Den andre enden henger løs, fordi "vennen din" gir blaffen i å holde fast i båndet. Kutt på midten slik at h#n ikke kan piske deg med flere skuffelser.

Det er mange måter å gøre dette på. Så mye forskjellige relasjoner eksisterer mellom mennesker, og blant de som ikke funker på grunn av manglende respekt, finnes den fellesnevneren at det stjeler av både tiden og selvrespekten din.

Kanskje skulle du passe barn, og hadde kjøpt inn små gaver og ekstra mat i skapene. Så fikk du beskjed i siste liten om at det ikke ble noe av, uten særlig gode grunner. Toppers det, men de kunne sagt fra før du blakket deg på forberedelsene. Så har du "venninnen" som avtaler skravlekveld i stua di, og der sitter du og venter.

Du skal ikke bruke livet ditt på å vente. Du skal ha så mye respekt for deg selv at du skal kutte slike bånd. Det handler om å fjerne ditt eget selvbilde fra disse menneskene`s respektløshet. At de gir blaffen i deg, betyr ikke at det sier noe som helst om akkurat deg. Men det sier en del om grensene dine. Signalene vi sender ut er det vi selv som er ansvarlige for; det er vi selv som viser andre hvordan vi vil bli behandlet.

 

Derfor skal du begynne med å gjøre deg selv lykkelig. Skaff deg spennende vennskap, tid til hvile og Space til tidtakende prosjekter. Sørg for å bli så glad i deg selv at du blir din egen aller beste venn. Det er greit å si: "det passer dårlig i kveld. Ring meg i morgen du," når du vet at vedkommende aldri kommer til å ringe. Først og fremst må du jo redde tida di, så ingen dreper i hjel timene dine. Gå aldri mer med på avtaler, men be dem ringe i morgen. Slik tar du tilbake de delene av livet ditt som du aldri mer skal la noen stjele fra deg.

 

Bestem deg for at ingen skal få fucke med timene dine. De timene får du aldri tilbake. Derfor er det som å drepe en del av livet ditt når de aldri dukker opp og aldri sier fra at de ikke kommer til å dukke opp. Tving tankene over på noe annet enn vedkommende, og finn på noe gøy heller. Du er menneske, så du kommer til å bli litt plaget av små tanker omkring skuffelsen, men bare peil over på sideveier til du havner på et spor der personen er glemt og fortrengt. Gjør noe fysisk. Dra på besøk til en god venn, vask hjemmet ditt, tren, gå på kino eller gå en lang tur med ei venninne og prat om alt mulig annet enn timefuckers.

 

For det du fokuserer på får du mer av.

Og timefuckers, ...vel, vil du miste flere drepte timer og stjålne minutter? ;)

Jeg hadde så sosial angst at jeg gjemte meg under dyna



 

Folk tror ikke på meg når jeg sier jeg er sjenert. Men det er kanskje ikke så rart.

Sannheten er at jeg er takknemlig som pokker for at det kun er sjenanse jeg er preget av. Jeg har nemlig vært borti noe mye verre. Derfor gir jeg litt blanke i den bagatellen litt sjenanse er. 

 

Jeg var for ung til å skjønne at jeg hadde valgene. At det var jeg selv som styrte skuta. Og jeg styrte den rett nedi helvete, med et like frynsete selvbilde som rykte. Ut og inn av psykiatrisk, feilmedisinert og flau over livssituasjonen, måtte psykiaterene konstantere at jeg hadde utviklet sosial angst. Jeg kuttet kontakt med veldig mange mennesker, og gikk i skjul. Ja, jeg var for ung og uvitende til å forstå at en offerrolle er noe man skaper selv. Så jeg la meg ned og lot livet messe med meg.

 

Da jeg ble mamma for første gang, var ikke min fødselshistorie noe å være stolt av. Jeg gled inn i psykose, og måtte lære the hard way at psykiatrien hadde rett: jeg var en bipper, med bipolar 1. 

 

Visste du at under bunnen, finnes enda en bunn? Ned i det virkelige mørket, skapt av angst, skam og dårlig selvbilde, danser ikke demonene, de rocker. Et evig bråk av vonde tanker, og pinlige smerter av skam i magen, ble min hverdag. Hva skulle jeg stå opp til? Nå var jeg ikke bare en uføretrygda faen uten utdanning, jeg hadde også mislyktes i morsrollen. Sønnen min måtte bo hos pappan sin, og jeg våknet om morgenen uten beibien min å stryke på kinnet. Samværene begrenset seg til dagtid siden han var så liten. Jeg var knust, og lå for det meste og gråt av savn og skam.

 

Jeg hadde ikke bare angst for å møte andre mennesker, men også noia for å ta telefonen. Hva skulle jeg snakke om? Det var som om grunnen gynget under meg, og jeg klamrer meg fast i dyna mi mens tårene fosset. Hjertet hoppet når telefonen ringte, så jeg slo av lyden. Slo av verden. Hoppet av. 

 

Tenk for en opptur jeg fikk, da jeg fant ut at jeg hadde gått frisk gjennom et nytt svangerskap, og straks skulle få møte min sønn nr to. Tenk for en enorm glede, å få ham i armene mine og vite at alle offentlige instanser hadde godkjent meg, og at de mente jeg var frisk nok til å ta med meg beibien min hjem! Hver eneste morgen skulle jeg få våkne til en liten tass som trengte mamman sin. Og ikke bare det; siden jeg var så frisk, hadde jeg også min eldste sønn boende 46% hos meg. 

 

All sosial angst var nå som forduftet, og jeg satt igjen med et naturlig filter kalt sjenanse. 

 

Dere merker det ikke, det forstår jeg godt. Jeg er nemlig så utrolig takknemlig for at jeg har lagt marerittet sosial angst bak meg, at jeg elsker det å bare være litt sjenert. Oppmerksomhet fra flere hold på en gang er egentlig svært utfordrende for ei dame som meg, men tenk så mye bedre det er, enn å ligge under dyna og klamre seg fast til håpet om at man en vakker dag skal slippe all skammen og knuse den i tusen biter for godt, uten å vite om man noensinne kommer til å tørre å ta den forbanna telefonen. 

 

Det hender ofte at jeg griner av glede nå. En liten toåring løper mot meg når jeg henter ham i barnehagen, og en sjuåring fyller snart åtte. I fjor laget jeg overraskelsesfest til ham, og han flirer av at han husker jeg drev og var så rar i forkant av bursdagen. 

 

Man må holde ut og klamre seg fast gjennom den vonde tunnellen. Livet har oppgaver på lur, og det å bestemme seg for å velge mestring framfor bunnens grunn, vil gi selvtillit og glede. Sosial angst handler ofte om det å føle seg mislykket i forhold til alle andre. Men det er altså verdt det å holde ut. Livet vil belønne de som fortsatt er der når bølgedalen er over, og oppturen kommer.

 

Sjenanse er kun en vane for min del. Det er dammen som er igjen etter innsjøen har fordampa. Fordampa under to soler livet sendte meg. 

 

Typisk meg å skrive om fortida, ikke sant? Man kan påstå at dette er en åpen blogg, men i virkeligheten viser jeg dere veldig lite fra hverdagen vår i 2017. Jeg snakket med en bloggleser om nettopp dette, og det handler nok om det faktum at jeg ikke helt kan skjønne hvorfor noen skulle ha interesse av å lese om, og se bilder fra forbipolene's hverdag. Gi gjerne tilbakemelding om det; send meg ei mld på facebooksiden forbipolene, hvis det er noe fra vårt liv på Lykketoppen du ønsker jeg skal blogge om ;) 

 

I mellomtiden nyter jeg litt sjenanse, og ser meg sjeldent tilbake på de vonde tidene. Jeg ser meg tilbake på disse dagene:



 



 

Toåring sjarmerte bussjåfør i senk, se hva som så skjedde



 

Han ligger der og triller noe mellom fingertuppene. Det er leggetid oppi mammasenga siden muttern ikke har noen mann å ta hensyn til, og gullgravinga er godt i gang. Jeg ser gullklumpen ramler ned.

 

Så ligger han der og blunker. Da ser jeg det. God damned, gullklumpen har ramla oppå hans venstre øyelokk, og det er bare å utføre en av mammapliktene: snørrfjerning. Den havner på hånda mi, og alle parents vet at der sitter gullklumpen fast som vindus-slim. Noen minutter tidligere lå jeg der og tenkte på en fyr jeg synes er hot. Nå fighter jeg tidenes gullsnørr for harde livet.

Han "legger seg til å sove", før han plutselig skraper noen små fingre på armen min. "Sile sile hihi!"

 

Dagen har vært lang og spennende for en liten toåring. Frokosten ble spist i ro og fred foran Dora og pysjheltene, før det braket løs med en dupp i barnehagen. Han og sykkelgjengen hadde nok litt av hvert å styre med i kinderghettoen i dag.

 

Imens drev muttern og jogget nedi joggeskogen sin i sentrum, blant hundebæsjer og andre sikre sommertegn, mens hun tenkte på hva den lille sjarmøren smeltet hjertet hennes med på sengekanten i går kveld, da han sa: "Mårra banehagen shøpe is ættepå!" 

Jeg var ikke i tvil, etter en lang dag i barnehagen med kinderkollegaene sine, fortjente han en is. Så jeg løp hjem, trente en teit dans på stua mellom styrkestunts, og la ivei gjennom dusjen, før jeg løp videre for å hente knerten min.

 

Vi har alltid hatt med barnevogna på bussen, men i dag skulle han få føle seg stor og sterk som den 3åringen han blir i oktober. Ei hyggelig dame kjørte bussen, og Even satt der og skravlet om is, biler og farger på veien ned til sentrum. Han imponerte tydeligvis bussjåføren veldig, for hun smilte og skrøt av ham. 

 

Da vi skulle gå av bussen plinget hun ut en 20krone til min søte lille sønn, og sa: "Her lille venn, kjøp deg isen du har gledet deg til. Du er så flink, den har du fortjent!" 

Han ropte: "En PÆNGE!? HÅHÅ MAMMA!" og så slengte han slengkyss etter bussen, før han kjøpte seg en "sokoladeis" og koste seg skikkelig.

 

En bussjåfør? Hva det er? Jo det er ei dame med godt hjerte. For selv om toåringen min kanskje glemmer henne, skal denne mamman minne ham på det hver sommer når han vil kjøpe seg en is. Noen ganger er en tjuekrone verdt en million hjerter 😍

Du selger porno for menn, men har du glemt oss damene?

 



Warning: her kommer et såkalt grovt innlegg fra forbipolene.blogg.no. Det er bare det, at jeg mener det er grovere å forvente at vi kvinner skal tie.

 

Kjære unge mann, kioskansatte på Trondheim torg; husker du meg? Hun du garantert trodde hadde rømt fra en eller annen anstalt, eller i alle fall måtte lide av noe kvinnelig noe. Som pms. Eller noen andre former for hormonutbrudd. Kanskje det, men jeg mente det jeg sa, og du blir ikke kvitt meg så lett: tittei, her er jeg på internett også.

Stakkars deg, det var du som til slutt fikk spørsmålet. For så lenge har jeg villet spørre, i hvilken som helst kiosk.

Det var en vakker gråværsdag i Trondheim sentrum, og jeg fikk akutt behov for tyggis. Men da jeg vandret inn i kiosken der du jobber, ble jeg også påmint andre behov. Som vanlig lette jeg men kunne ikke finne, noe som jeg kunne bruke for å tilfredsstille de behovene. Blader i mangfold på rekke og rad. Fantastiske greier det altså, men det var kun nakne damer å se. Som vanlig. Nemmen hei, en nestennaken mann! ..ååja, for homofile det ja, Ikke ET ENESTE BLAD tilpasset MEG som KVINNE.

 

Åja, tenkte jeg; det KAN jo hende de har tatt til vett og husket meg: kanskje det finnes en vibrator å kjøpe da, i det minste.. 

Siden jeg ikke så noen, tenkte jeg at nå er jaggu tiden inne: det er år 2017 og noen må si fra at, heey, dere glemte damene! Vi har også behov!

Jeg la tyggisen på disken og fyrte løs mens jeg pekte på pornobladene: "Jeg ser dere selger verktøy for menn. Ja det kan jo alle se. Barna også. Men selger dere verktøy for oss damer?"

Du rødmet og hvisket: "Heeeh?"

Så jeg fyrte løs igjen. Enda høyere og mer tydelig, så du skulle høre: "Jeg ser dere selger verktøy for menn her. Du vet: pornobladene. Men jeg ser ingen blader for oss damer her, så jeg lurer på om dere selger vibratorer eller noe i den duren her da?"

 

Nå ble det vanskelig for deg, så jeg. Du så helt skremt ut stakkar. Det du sa skulle nok være et slags "nei", men jeg hørte ikke helt. Siden det ble så tøft for deg lot jeg det ligge, men jeg så deg da jeg snudde meg. Du stod med hendene foran munnen og fniste et eller annet til kollegaen din, en ung jente.

 

Jeg beklager at du måtte finne det ut på denne måten. At du fikk vite en slik travel dag på jobb, at damer også har behov. Ja dette var nok et stort gosh for deg, der du har gått rundt i din egen pornoboble og trodd at kvinner er fødemaskiner uten evne til å oppleve nytelse. Derfor var det nok et sjokk hinsides virkeligheten for deg, at et slikt kvinnevesen avslørte noe ganske annet. Noe så FREKT av meg, hva? For det er ikke i det hele tatt frekt av dere i butikkbransjen å GLEMME damer`s behov, lære ungdommene som handler hos dere at kvinner er avkledde objekter, mens menn tilhører en mer fornuftig arena. Shame on you.

 

Vi vil også kjøpe verktøy i kiosken der du jobber. Både avkledde menn og andre mer nyttige greier. It`s Natural, dude, tell your boss!

 

Sharing is caring for the WOMAN ;)

Bokanmeldelse: "Smil gjennom tårer" av Ingrid Anette Hoff Melkersen



 

Det nærmer seg sommertid, og TVskjermen kommer til å ta ferie. I den anledning tenkte jeg å bruke noen uker på en bokanmeldelse. Og hva passer vel da bedre enn å velge boka til ei jeg selv har skrevet om her inne på forbipolene? Nemlig forfatter, foredragsholder og blogger Ingrid Anette Hoff Melkersen med hennes "Smil gjennom tårer. 

 

Men hva i alle dager skjedde? På en to tre hadde jeg lest ei hel bok. Fordelt over 3 kvelder, fløy den gjennom hue mitt som en vind. En ting er sikkert; denne dama hypnotiserer deg. Hun tryller og trollbinder deg fra perm til perm. Ukene jeg skulle bruke på dette ble altså forvandlet til et par kvelder, og jeg sitter igjen og vil ha mer. Jeg ønsker at denne amazing forfatteren skal skrive flere slike lettleste bøker, asap! Jeg greier nemlig ikke å lese tungleste bøker, så dette var rene godteposen for ei lesehoppe som meg.

 

Boken begynner med å stupe rett inn i en utfordrende ungdomstid, der Ingrid som 16åring får beskjed om at hun lider av Morbus Crohn, for så å bringe leseren gjennom flere visuelle bilder av Ingrid's barndom i Litjmarka i Hegra, rett utenfor Stjørdal i Nordtrøndelag.

 

Vi blir kjent med familie, slekt, venner, en stødig ektemann, og deres tre barn Elias, Vilde og Tuva. Vi får innblikk i en nydelig og svært utprøvd kjærlighetshistorie oppi det hele, mellom Ingrid og hennes Daniel. 

 

Hvordan er det mulig å fortelle en så vanskelig sykdomshistorie uten å fremstille seg selv som et offer? Få aner, men Ingrid Anette har knekt koden; hun skriver det hele med elegant penn, og jeg sitter igjen med et inntrykk av at hun er en supertøffing. Som Daniel sa: "Ingrid Anette er ingen pingle!"

 

Det er av høyst betydning for samfunnets utvikling omkring både selve sykdommen Crohns, og hva angår fordomsbekjemping; at denne boken er skrevet og publisert. Og man behøver ikke å være interessert i å vite mer om sykdommen for å lese denne boken; Ingrid har klart å satt ord på en svært spennende historie, som man altså ikke greier å legge fra seg. 

 

Det hele er skrevet slik at det er trillende lett å lese. Akkurat passe med billedlig visualisering er blandet med sannhet fra lever og hjerte, og boken oser av kvalitet. Her er tatt tak i mange viktige temaer, og gjort interessant i samme slengen.

 

For å være helt ærlig var jeg forutinntatt, og tenkte at jeg, siden jeg har skrevet deler av historien selv, kom til å synes dette var en tunglest bok med fakta jeg visste fra før. Så feil jeg tok! Det er bare synd at jeg er ferdig med den nå, cuz I want more! Jeg kommer til å ringe Ingrid og trygle henne om å skrive flere bøker. Selv er jeg skribent jeg også, men få av oss skriveglade kan måle oss med den geniale måten Hoff Melkersen skriver på i denne boken.

 

ANBEFALES som sommerlektyre; men husk å skaffe deg flere bøker, for denne leser du ut på noen kvelder. I promise. Og du kommer til å grine, garantert. Etterpå vil du sitte igjen med respekt av en annen verden, provosert over svenske tøtter i pripne bassenger, fly forbanna, overlykkelig over et saltohopp på en fotballbane, og sjeleglad over at hovedpersonen fortsatt er med oss den dag i dag.

 

Jeg tar meg den friheten å linke deg videre til Ingrid Anette Hoff Melkersen's blogg, uten at hun vet det selv. Der kan du nemlig bestille boka, samt kjøpe den i bokhandelen. http://www.ingridanette.com/

 

Bok anmeldt av Helene Dalland, forbipolene.blogg.no

 



 

Jeg elsker deg, digger deg, liker deg!



 

Åh, som jeg digger deg, elsker deg, liker deg! Livet mitt var ikke det samme uten DEG!

 

Jeg har nok en gang ligget krøllet nedi sofaen, og vrælt av latter, heldig som ikke datt ned. Jeg har hoppet rundt i stua på en fot, og jeg har grått en tåre. Ok, to. To tårer. Alt dette fordi jeg snakket med deg på telefonen, du ditt multigeni.

 

Vi ble venninner som 18åringer, og har bodd sammen både på hybler, leiligheter og institusjoner. Vi har lekt hippier sammen og hatt latterkramper av dimensjoner sammen. En skog ble til en jungel, en godtepose på torget en vane, og hvorfor er det bare du og jeg som vet.

Så ble vi voksne da, omsider. Mammaer. Noen god damned steike coole mammaer, synes du ikke det?

 

I blant må vi snakkes på telefonen. Vi må ha update, og vi må ha de vanlige latterkrampene. For samme hvor kjipe dager vi har innimellom all den diagnotiserte ekstasen, greier vi å finne tilbake til den gode gamle humoren. Det er enda godt ingen hører oss akkurat da, for den humoren er ganske grov og absurd. Finsmidd for galgen, rett og slett.

 

Du skal vite, vennen min, at i dine seneste timer er jeg med deg. I dine dypeste, tristeste mørketider, kan du stole på meg. En humorist bærer ofte på mer hjertesmerte, enn en som aldri har behøvd å dekke over alt det vonde. Jeg kjenner deg, og vet hvem du er. En vakker, flott, smart og snill kvinne som prøver å holde hodet over samfunnets største innsjø. Jeg kommer roende med jålla, straks du behøver meg, skal du vite.

Du er stjernen som skinner på vannoverflaten. Du er en av de største gledene livet har gitt meg; bedre galskap enn deg finnes ei.

 

To mødre med hver sin barnevogn på Trondheim torg, that`s us my dear. For alltid knyttet til hverandre. Vi skulle møtes igjen et annet sted, en annen tid.

 

Du kommer til å le av at jeg skriver at jeg elsker deg. Men jeg gjør det; elsker nære venner som deg.  Du er priceless, og jeg vet at hvis jeg sa til deg at jeg satte pris på deg, ville du svart: "To fæmti."

Venner som deg er verdt så mye mer enn money.

Venner som deg er selve livet`s innpakning.

Og du er av type vakker cellofan!

 

 

Hold den fylla di unna lekeplassen



 

Du kommer sjanglende med dama di i armen. Som et kjent innslag i bybildet er det flere år siden du begynte å hilse. Jeg har alltid brukt å nikke tilbake. Det er en småby dette her; de fleste er på hils.

Men nå befinner vi oss på barna's arena, i en park i sentrum midt på dagen. Sola skinner og barna har hoppet gjennom små fontener, så jeg har lagt toåringen min på et pledd der jeg er i gang med å skifte bleie, før vi skal rusle videre. 

Du har fylla og dama di med deg, og går helt bort til oss, der du står og svaier mens du snøvler noe som minner om at du vil hilse på ungene mine. 

 

Jeg sier nei.

Du sier hæ.

Jeg sier: "Du får ikke hilse på barna mine nå som du har drukket alkohol!"

Du sier hæ.

Jeg gjentar: "Du har drukket alkohol, og skal selvfølgelig ikke være her sammen med barna mine. Det tror jeg du skjønner.."

Så kommer fjortisfyllprekenen, selv om du forlengst må ha passert 60. Det er selvfølgelig du som snakker. Dama di sier aldri noe. Det er som om du fnyser, før du fyrer løs:

"Hæææ? E du SÅNN? Hærreguuud ass. Atte går an!"

Jeg svarer deg at jeg er mamma, og at ja, sånn er jeg! 

 

Der dere virrer videre er jeg forbauset. For det kunne virke som om du mente jeg skulle sette mine barn`s behov til side for å "være cool nok for deg og den fylla di". For barna mine har mange behov, og et av dem er å være omgitt av trygge, stabile omgivelser. En drita full fremmed mann og ei like full taus dame vaiende over seg, er rett og slett ikke trygt. Trodde du det var dine behov som gjaldt der nede på lekeplassen i dag?

 

Men du lurer altså på om "jeg er sånn". sånn kjedelig straight dame.

Nå skal du få svaret ditt. For du spør ikke en mamma om sånnt rett foran ungene hennes, men det har livet kanskje ikke lært deg? For jeg tenkte barna mine skulle få være i fred, som vanlig, akkurat der og da. Ja, jepp; sånn er jeg! Men kjedelig er det du som er. Det er rett og slett forferdelig kjedelig hvordan den fylla di har fått følger for deg og omgivelsene dine, uten å gå nærmere inn på lukta av det. Selv lever jeg et spennende liv, og ikke en time sammen med disse barna mine er kjedelig. Straight må det oppleves når det går vane i noe. Du har for vane å finne noe tøft og coolt i det å drikke seg drita. Det er ikke jeg som er straight, men du. Og du er ikke viktigere enn barna mine; jeg kommer til å sette disse grensene, uansett hvor mye det plager deg at "jeg er sånn". Hvis jeg er teit i din verden, er det som kompliment å regne for min del. Jeg er ikke her for å være cool nok for deg, spritflaska og sjømannstattisene dine; jeg er her for å være cool nok for BARNA MINE. Jeg er ikke fan av deg, men en omsorgsfull MAMMA.

 

For, hva i alle faderullan dei er det du innbiller deg? Fint at folk skal respektere deg og fylla di, og at man skal forstå seg ihjel omkring dette emnet. Men selvfølgelig ER JEG SÅNN, at jeg ønsker at barna mine skal få være i fred på lekeplassen sin, uten at en snøvlende nisse absolutt skal bøye seg over dem med spritånden sin og "hilse på"!

Du vet nok meget godt at vi foreldre unngår å hisse oss opp i nærheten av barna våre. Er det derfor du har blitt vant til at du ikke blir irettesatt på den måten du fortjener, der du driver og valser drita full omkring små og store på lekeplassen?

Det er ikke deg og dama di man skal ta hensyn til i en slik situsjon. Hvis du har driti på draget og drukki deg drita midt på dagen; hvorfor i alle dager er det en lekeplass du for enhver pris må sjangle deg gjennom med dama di på halv tolv? Vi foreldre må regne med litt av hvert i gågater og offentlige fortau,

 

....men vennligst hold den fylla di unna lekeplassen!

 

Den vonde sannheten

 

Man lærer underveis i livet, å la andre mennesker være i fred med sine valg. Det handler om å innse at man aldri kan fikse andre, men fokusere på å fikse på seg selv. Alle avgjørelser tas i enhver hjerne, av enhver hjerne, samme hvor mye man vil så gjerne  ....hjelpe dem på vei, må man innse at man kun kan be til det man tror på, for så å la dem være i fred. Hvis de finner inspirasjon i deg, er det flott. Men det er noe ingen andre kan finne, enn dem selv. Hvis de bestemmer seg for å lære av deg, er det vakkert, men de må bestemme seg for dette selv. Du kan ikke bestemme det for dem. 

 

Denne teksten handler om det. Man kan bli glad i folk, men da må man prøve å bli like glad i smerten i å se dem ta valgene som tynger bruen deres faretruende. Det er deres vei, og den krysset din vei. Der må du holde deg. Du kan ikke blande veiene. For man kan bare be en bønn, og sette seg ned i gresset med tårer i øynene. Det er den vonde sannheten. Man ser dem gå mot den stormete retningen, og håper de stopper opp og lytter til vinden før bruene ikke lenger tåler tyngden av bagasjen.

 

Bridge 
 

I hope you reach your shore,

so you can heal your sore.

Your bridge, your bridge,

will it carry your baggage,

or will it break

of your heavy heart eak?

 

I hope you take the guidance

and every lucky chance.

I pray for you,

cuz that's all I can do.

 

Your life is the hard way

but you need to listen.

Mine was too, walking my shoe,

But I made myself a joyride,

decided no more hide in my world wide.

Only you can hear the wind

that's ment for you.

Only you can feel the power

of joy in natural rain shower.

And I could meet you there.

 

The wiew around.

The noisy sound.

It's too much,

sound to touch.

Can you hear my silence?

Use your sence.

You're so good damned smart,

just connect brain with heart.

 

I can only step a side

and watch your wrong ride.

It aint my business.

Aint my kiss.

But in your darkest nights of sorrow,

remember I will be there tomorrow.

It's one choice,

one owner of the voice.

 

If the bridges are strong

I might sing you this song.

Tomorrow my prayers will guide

your sence of joy and pride.

 

Good luck on the road;

maybe I'll see you behind your cloud.

 

 

Skrevet av Helene Dalland, forbipolene, 2017.

 

 



 

Test av Orakelkort


 

Som skeptiker åpen for sprell, drev jeg nysgjerrig og prøvde ut tarotlegging for 9 år siden. Med latter og skepsis fortalte jeg samboeren min om det som stod skrevet i danskeboka mi den dagen jeg la kortene som skulle endre mitt syn på tarot. Jeg skulle flytte, få barn, oppleve tragedier, bli kjent med mange nye mennesker, og til slutt skulle alt bli veldig veldig forandret, men veldig veldig bra. Legene hadde sagt jeg hadde mindre sjanser til  bli gravis etter en cysteoperasjon i ung alder, så jeg lo modig, og sa: "Ja særlig!"

Så ble jeg gravid.

Så flyttet vi.

Så raste verden sammen som tårnet.

Så kom sola i form av en vakker babygutt, og jeg fikk ikke være i nærheten av ham de tunge dagene i verdens tøffeste barseltid.

Så ble jeg frisk og fikk ha ham boende hos meg 46% av tiden.

Ei ny sol kom til, og jeg fikk ha babyen min boende hos meg. Storebroren var hos meg nesten 50%. 

Så kom baby nr 3 i form av en blogg, noe som har medført at jeg har blitt kjent med svært mange mennesker. 

9 år senere opplever jeg den rene lykke og velstand som tarotkortene lot meg vite den gang da. 

Jeg har fått respekt for tarotkort, og ler ikke lenger i vantro, men i spenning. 

 

Siden jeg har blitt godt kjent med tarotkortene, er det på tide å utvide horisonten i form av orakelkort. Jeg tester for tiden ut Doreen Virtue's orakelkort "Archangel Raphael Healing orcke cards". Alle som kjenner meg vet at jeg ber mye, og prøver å sette av tid til meditasjon. Ikke aner jeg om det heter Gud eller Engler, men vi ler en del av at jeg bruker de ordene for sikkerhets skyld. Jeg tilhører ingen religion, men er knyttet til min egen tro.

 

Kortene jeg tester ut, samt et godt utvalg andre orakelkort, tarotkort, runer og englekort, kan kjøpes på butikken Shangri La i Oslo. Du finner butikken ved foten av Karl Johan, på venstre side sett fra tigerens øyne. Nettbutikk? Trykk på denne linken: http://www.shangri-la.no/

 

Orakelkort er altså helt nytt for meg, og jeg finner det behagelig å bruke dem. Her er et par bilder av noen av kortene:

 


 

 

Det følger med en liten håndbok, med tydelig oversikt over kortene. Man spør sitt spørsmål, stokker kortene og trekker et kort, før man leser kortets betydning og bønnen som følger med, i håndboken. Kortene er basert på numerologien i matematikken, og skal ikke i berøring med andre energier i det man bruker dem. Man skal klarere pulten sin, heter det seg.

 

At det står skrevet på engelsk er ingen nedtur for min del; jeg har godt av å lære meg mer engelsk. Settet er smått og hendig å ha med seg i veska, og jeg ser for meg idyllen i det å sitte på ei strand og ta dem i bruk ved havet. Bildene er nydelige å se på, og akkurat det er viktig for meg. Hele greia med erkeengler er nytt for meg, men jeg synes det er greit. Tilogmed skeptikeren meg kan kjenne nærvær hvis jeg bruker bønn og meditasjon i tillegg. Dette kommer jeg til å fortsette med. Særlig fordi jeg allerede har fått de bevisene jeg behøver for å tro på orakelkortene, selv om jeg er åpen for at det hele styres fra min egen hjerne og energiene jeg selv skaper. Jeg er altså en skeptiker som trenger bevis, og kan ikke bare tro på noe uten å ha satt meg inn i det. Jeg kan trygt anbefale både orakelkort og englekort. 

 




 

Neste gang spør jeg deg hvorfor du drikker



 

 

Freakshowet er i gang igjen, og jeg sitter der som en awesome snedig klovn, mens resten av forspillet hoderistende forsøker å få svar på noe de på forhånd har bestemt seg for løsningen på: "Du kan vel drikke litt alkohol en gang i blant?"

Klart jeg kan. Jeg hverken inntar antabus eller lider av avhengighet. Of course I can, mådderføkker, men jeg vil ikke, ok? 

 

Nei, det er visst ikke ok. For mens jeg påpeker at selv om barna mine er hos pappan sin den helgen, er det bra å kunne møte edru opp hvis det skjer dem noe, kommer et nytt tema; et slags argument. Nå er vi plutselig inne på at det er helt greit å leie inn barnevakt og ta seg ei lita fyll de helgene jeg har barna. Ja, mulig det. For alle andre enn meg. I'm talking bout MY life. Ok?

 

Nope, det heller er ikke ok, for "jeg må da slå meg løs jeg også iblant."

Jeg forklarer at jeg slår meg løs hver eneste dag, og at jeg blir en kjedelig person med en kjip oppfatning av meg selv og omverden dersom jeg inntar alkohyler.

 

Det hele betyr plutselig nå at jeg er "flink", som i "råflink", "siden jeg bruker så mye krefter på å avstå fra alkohol og all annen rus!"

Jeg skjønner at dette er ment som kompliment, men dette handler ikke om å være "flink'. Ikke bruker jeg krefter på det heller. More like stikk motsatt. Ville du drukket melk utgått på dato for en måned siden? Ikke? Det ville gjort noe med kroppen din og hue ditt, sant? Og smaken, for ikke å snakke om usj. Jeg liker ikke smaken av alkohol, og nå som jeg ikke lenger har behov for å bli brisen, er det en perfect match for hue mitt. Er det virkelig så vanskelig å fatte det?

 

Noen av dere henger over meg med spritsterk fylleånde og bruker ekstra lang tid på å overdøve musikken med noe slags sentimentalt pjatt om fortida. Andre roper til meg fordi man har fått et paranoid innslag i fylla av tendens parkrangling, noe jeg alltid opplever der ute. Å prøve å hjelpe dem er slettes ikke smart. Det er glemt som forduftet dagen etter, og skal ties ihjel, men jeg husker alt om da kong alkohol blottet seg i den frekke keiserens nye outfit. Hvis jeg siden slår an en liten spøk når hverdagen er tilbake og alle er like edru som meg, kan det bli tatt ille opp. Som om jeg likevel skal tåle å bli ropt til in public fordi fylla hadde skylda. Noen søler pils i håret mitt mens andre sier ting de aldri i verden burde sagt.

 

Likevel spør jeg dere aldri: "Hvorfor drikker du alkohol?" Eller: "Hvorfor er du så drita at du ikke greier å erindre nåtiden i mårradagens tøffe timer?" Eller hva med: "Hvorfor rører du alkohol når du vet at det ødelegger forholdet?" Nei det er sosialt uakseptabelt av meg å forstyrre festen deres med å spørre hvorfor dere drikker. Men å forstyrre den deilige koffeinfesten min med å be meg forklare den kaffen; DET er greit, det, hva?

 

Hvorfor er det slik, at det er en selvfølge å forvente av meg som er avholds, at jeg skal respektere fylla di, og aldri what so ever være så uhøflig å spørre, når du selv er flatlusfrekk nok til å pepre meg med all verdens spørsmål om hvorfor ditt danser edru med datt? Hvorfor kan du spørre og grave etter grunner til freakshowet "avholds", mens jeg må tåle at du problematiserer noe så friskt og coolt som å drikke alkoholfritt? Wtf? Lol. Sw? (=say what?)

 

Nå har jeg vært senter for så mye unødig oppmerksomhet som avholdsmenneske, at jeg har bestemt meg. Neste gang du spør, kommer jeg til å foreslå at vi snakker om hvorfor du drikker alkohol. Det er mye mer interessant enn å bable om avholdslivet, som jeg jo har forsikret deg om at er knallbra. Jeg har det BRA, don't you worry. Har DU det bra?

Hvis du mener det er uhøflig av meg å spørre hvorfor du drikker deg full som ei overmoden gjæra pære med evnen til å skrike høyt som kråka som prøver å spise deg, er det ikke da like uhøflig å spørre meg om det motsatte? Hvorfor skal jeg tåle så mye fra drunken sailors, men samtidig trå varsomt og på høye tær når det kommer til "hvorfor drikker du deg pærings når du vet det blir skjærings?"

 

Jeg digger å feste med dere, og respekterer dere samme hva dere putter i munnen og andre kroppsdeler. Men da må for pokker dere også respektere at jeg ikke ruser meg. Finito. Villikke villikke. Sånn errebare. 

Jeg kjenner en person som ikke ville ha med meg på fest fordi jeg ikke drikker. Hørt noe så latterlig? Jeg er glad i vedkommende, men må innrømme at jeg syntes det var en merkelig ting å si. Heldigvis kjenner jeg plenty partyfolk som vet at jeg er å regne som natural high, og som gjerne drar på fest med meg. Og de er mye gøyere å feste med anyway.

 

Alle er vi forskjellige. Jeg med min bipolar og snev av adhd har party i hodet 95 % av året. Hvis det er så vanskelig å forstå; er det da også vanskelig å skjønne det faktum at vi alle er forskjellige?

Jeg har like mye å gjøre på et utested som deg. De selger kaffe og brus der, og jeg trenger hverken være gravid eller sjåfør for å drikke det. 

Jeg elsker livet, I don't want to miss a thing. Nåtiden min kan ikke viskes bort i et fylleslør, og jeg vil gå frisk inn i morgendagen. Jeg aner ikke hvor lenge jeg har igjen av dette deilige livet mitt; det kan være 10 år. Men det kan også være 10 dager. Av 10 dager vil jeg ha 10 friske, klare, energiske. Ikke så mye som 3 av dem skal få fade bort i tåka.

 

Ikke at jeg har forklaringsplikt, men sånn errebarre!

Tabasco-Atle tar utfordringen

MOV_0438

Tabasco-Atle tar utfordringen!

Gå ikke glipp av Tabasco-Atle`s ville stunt; her er kanonklovnen som kan partytriksene sine!