Jeg holder det nesten ikke ut

 

 

Noen ganger blir det nesten for mye. Jeg overveldes av følelser, og ren takknemlighet. Ja, det er nesten ikke til å holde ut. 

 

I går, for eksempel...

Jeg var så heldig. Så utrolig heldig, å få synge 4 sanger til min lille gogutt på 3 år i går kveld, mens jeg holdt ham i armene mine. Og da jeg hadde sunget 4 sanger, ville han ha enda en sang. Jeg var så heldig å få stryke ham på det bløte lille kinnet hans før jeg sovnet. Jeg var så heldig å få bli vekt med et strålende smil og et "Heiiii mammaaaa!" i mårest.

 

Jeg er så heldig. Så veldig heldig, å få gi klem til 8åringen min i ettermiddag. Er så heldig å få si ham at jeg elsker ham akkurat som han er. Så heldig å få våkne med ham i hus i morgen tidlig. Han, som ga liv til livet mitt for 8 år siden; vennen min.

 

Vi er så heldige akkurat nå i nuet; for vi er trygge. Vi bor i et land der det er fred, rent vann i springen, og overflod av mat. Hvem ønsker ikke denne luksusen for barna sine? Å kunne gi dem mat, trygg hverdag, rent drikkevann, klær og tilstedeværende omsorg?

 

Det sprenger i brystkassa mi, og det pumper i årene. For hvert minutt jeg får sammen med barna mine, er så innmari hellig for meg. Ikke et eneste sekund er en selvfølge, derfor takker jeg ydmykt inni meg for hver klem jeg får oppleve, hvert nysgjerrige spørsmål jeg får høre, og hver utrolige ting de tror i sine barnesinn.

 

Hvert øyeblikk som mamma er magisk. Det er utrolig. Vel vitende om at jeg en dag skal ligge under bakken, nyter jeg hver eneste dag. Det er kjærlighet. Det som er kjærlighet for meg. To godklumper av noen herlige unger! Og jeg holder nesten ikke ut all denne kjærligheten, for det er så massivt. Det vipper meg litt av pinnen hver dag. For jeg elsker elsker elsker dem 💙💚

Derfor opererte jeg ikke nesa mi

 

Nei nå er det nok. Nå må jeg bidra med det jeg kan bidra med, i kontrast til det jeg nærmest spyr av, nemlig all denne vrangfokuseringen fra de som har en stemme i form av en blogg, som de kunne brukt til å sminkeløst påvirket ungdommen til å godta seg selv som de er. Til å påvirke miljøholdninger i riktig retning. Til å stanse overkjøpingen av nye klær og ting, i det kloden snart ikke kan bære mer. Vi har så det holder av stæsj og outfit i minst 500 år med gjenbruk! Og vi har nok usikre tenåringer med angst, som ikke tror de er bra nok som de er.

 

Jeg hvisker 3åringen og 8åringen min i små ører: "Du er mer bra nok akkurat som du er. Jeg elsker deg akkurat som du er."

 

Og så ser jeg meg tilbake på de vonde kompleksene jeg slet med fra jeg var bare 12 år. Jeg fikk tidlig kviser, og da var det bare hudlege som hjalp. De var tøft å bli ungdom. Jeg virkelig hatet den spisse nesa mi, og gjorde alt for å skjule den. Jeg tenkte at "når jeg blir stor, da skal jeg operere nesa mi. Enkelt og greit. I mellomtiden får jeg skjule den bak det lange håret mitt." Jeg fant noe galt med øyenlokkene mine også. Ja, jeg skjemtes av hele meg, og var overbevist om at jeg så forferdelig stygg ut. Heldigvis hadde jeg bare tilgang til bladene Topp og Starlet. Jeg tålte Baywatch, og kom meg gjennom Beverly Hills uten at det forverret kompleksene så innmari mye. 

Sensitive tider var det, da jeg som 17åring brøt sammen i skolepresset, og gled inn i dyp depresjon. Bipolar 1 gjorde sitt første inntog i livet mitt, og fortsatt var jeg relativt skjermet. 

 

Som 25åring ble jeg introdusert for selvutvikling, affirmasjoner og det å lære seg teknikker for å elske seg selv, tilgi seg selv og andre, leve i nuet og booste lykkefølelse. Jeg vokste psykisk, og begynte å akseptere meg selv som jeg var. Så ble jeg glad i meg selv. Så landet jeg på det faktum at jeg virkelig elsker meg selv akkurat som jeg er. 

 

Kompleksene er ikke komplett borte. Men de er ikke i nærheten av hva de var. Jeg kommer ikke til å operere denne nesa mi, men har blitt glad i den som den er. Den er kanskje litt smårar, men den er en del av meg. Litt av en outstanding profil, for å si det sånn hehe. Striper på lårene har jeg også fått; sånne cellulittgreier. So what? Jeg er vel ingen utstillingsdukke, og på stranden ser man på meg på eget ansvar. Jeg er der for å nyte frisk havbris, bade og løpe i sand. Hvis noen er der for å studere stripene på lårene mine så håper jeg for deres skyld at de ikke får mareritt av det når natten kommer. For jeg kan ikke hjelpe dem med det.

 

Jeg liker også tatoveringer. Sminke. Semipermanent make up. Vakkert er det, sant? Allright er det også når et menneske som har slitt voldsomt med komplekser for noe, endelig får gjort noe med det. Som 30åring. I sitt privatliv. Etter å ha tenkt nøye på det og bestemt seg. Det kan sikkert gjøre godt for en sjel. Jeg forstår det, selv om jeg selv landet på å godta nesen min som den er, og unngå den løsningen. Min løsning var jo å bli glad i meg selv, så da var det ikke lenger nødvending med noen operasjon for at jeg skulle føle meg vel. Nå setter jeg stolt den rare nesa mi til værs, og sprader rundt som jeg er.

 

Men vet du hva jeg ikke synes er like vakkert og nydelig? Det er når det lyser fillers og implantater over blogglistene. Det er så trist. For alle ser de på det. Alle de små tenåringene som manipuleres til å tro at det er noe galt med små lepper, original nese og liten rumpe. Hver minste lille kroppsdel analyseres rett foran dem her på internett, og jeg puster lettet ut over at jeg vokste opp på 80tallet og 90tallet. Men så er jeg ikke så lettet likevel. For jeg er full av medfølelse for de det går utover. Når blir det ulovlig å reklamere for fillers og implantater på nett? Jeg er så skuffet over retningen dette har tatt.

 

Jeg virkelig dømmer ikke noen for de private valgene de tar. Jeg har selv både tatovert meg, prøvd vippe extentions og liker tanken på semipermanent makeup. Men så stanser det der for min del. Hvorfor er det i det hele tatt så nøye hvordan jeg ser ut? Fortell meg det. Jeg skal ikke ha noen partner uansett. Hvem skal jeg imponere? No one I tell you. Eyes are made for looking at the world. Fred og ro fyller tilværelsen min, og sminkepungen min er relativt mager. Jeg gidder ikke å eie så mye make up. Trenger vel bare en av hver, og bytter ut når det nærmer seg empty gone tomt.

 

Det jeg gjør for skjønnhet kommer innenfra, og i utgangspunktet er det ikke skjønnhet jeg gjør det for, men helsen min. Jeg drikker ikke alkohol eller drikke med sukker i, røyker ikke, snuser ikke, spiser minst mulig karbs, gluten og annen stivelse, trener, sover nok og sørger for å holde hodet mitt lykkelig. 

 

Kan jeg ikke få inspirere deg, kjære ungdom, til å stille deg foran speilet og si vakre setninger til deg selv? Kan du ikke i det minste prøve å gjennomskue det falske tullet på nett, og heller elske deg selv som du er? Du skal se verden med øynene dine, ikke bruk unødig tid og energi på å være en pleaser, hvilket i dette tilfellet vil si å være en som gjør alt for å tilfredsstille alle andre's øyne i alle andre sine liv.

 

For DU har et liv! DU har selv øyne å se med! DU er BRA NOK akkurat som du er. I det du passerer tredveårene er du voksen nok til å ta endrende valg. Ikke nå. Nå skal du bare være ung. Bare være i fred. I fred for snikreklame som prøver å fortelle deg at leppene dine er for smale og at rumpa di ikke holder mål. For du gjør det: du holder mål og du er fantastisk!

 

WeRgoodENOUGH; WithoutTHEmakepTHERE'SnoFAKEUP 😉😉😉

 

 

Bloggleser kom med roser på døren

 

I dag fikk jeg meg litt av en overraskelse, som jeg har pyntet stua mi med i 3 forskjellige vaser.

 

En bloggleser ringte nemlig på døren, og overrakte meg to buketter med roser; en hvit og en rød bukett.

 

Vedkommende ville være anonym, og det respekterer jeg. H*n har lest alle mine innlegg helt siden jeg startet å blogge den 10.juni 2015, og det vil si hvert eneste ord jeg har skrevet her.

Jeg vet om personen fra før. Vi bor i en liten by, og jeg er klar over historikken i vedkommedes ryggsekk. Dette er et menneske som har reist seg sakte men sikkert, fra bunnen til toppen. Å ha en så klok person som fast leser er meg en stor ære, og jeg bukker, neier og takker. Faktisk har dette mennesket noen ganger kommet med smarte tilbakemeldinger på forbipolene.blogg.no, og vært med på å inspirere meg. 

 

Kjære rose av en leser: Tusen takk skal du ha, jeg digger deg for den du er. Takk for rosene, og takk for klemmen. Se deg selv i speilet og si affirmasjonene jeg ga deg, for du fortjener kun det beste, og jeg ønsker deg alt godt. Gå dine egne veier, and scree the bygdadyr: you rock, akkurat som du er

 

 

 

Nå skjer det endelig, og jeg er i ekstase!

 

Jeg bobler over, og skal straks feire på min egen luksuriøse måte. Det er skikkelig storfeiring på gang, og jeg er klar som et sprekkeferdig strutse-egg! I går var jeg nemlig på sjekk hos legen som opererte magen min slik at jeg får unngå eksem resten av livet der keisersnittarret ikke samarbeidet med resten av kroppen min. 

 

Han sa: "Jeg foreslår at du tar deg en joggetur i morgen, jeg. For nå har du grodd igjen, og jeg kan ikke se at det vil påvirke sluttresultatet i det hele tatt. Det vil ikke strekke arret mer enn andre daglige gjøremål. Ta deg en joggetur, du, Helene."

 

Og NØYAKTIG HVA betyr en JOGGETUR for et bipolart hue med krydder av ADHD? En runride med fancy musikk i dans med endorfiner? ALT, I tell you; everything! Det er jo rusen min! Det, sunt kosthold og avholdenhet fra alkohol, stayaway from nikotin og aldri innta dop, er min rus! My natural high! Å som jeg har venta på denne dagen i nesten to måneder:

 

Jeg har funnet fram ulla og flisa, og nå skal jeg UT OG JOGGEEEEE! Ha en fin dag, hilsen Lykketoppen happykroppen!

Sushi-alarm! Dette kan skje med deg dersom du spiser urban sushi

Annonse

 

Vi føler for å slå sushi-alarm, og advare folket. For dette er nemlig hva som kan skje dersom du spiser ekte, fresh sushi i urbane omgivelser på Sabrura, City Lade, der Arminas Martinkus (bildet) er kjøkkensjef. (Teksten fortsetter under bildet)

 

 

 

Det er nemlig stor risiko for at du kan bli hekta. Avhengig av den urbane stilen, og lekeplassen for barn rett ved siden av, kan det hende du vender tilbake om og om igjen. Sistnevnte dersom du har kids.

Sitt ned og nyt maten. Barna behøver ikke å sitte lenge ved bordet, for de kan leke fra seg siste rest av dagens energi på den moderne lekeplassen, mens du slapper av.

 

 

Gå ikke inn på denne deilig Sushirestauranten med uRbAn style, hvis du ikke er forberedt på å bli avhengig av god mat, fresh service, samt moderne og gjennomtenkte omgivelser og barnevennlig atmosfære. 

 

City Lade har butikker mange gjerne besøker i førjulstida. End din shoppingrunde nede på Sabrura, og ro ned i førjulstiden. Vi testet dette, fordi vi trodde det var hektisk der nede med to innganger, men ble positivt overrasket: vi ble heller litt hekta!

 

B

 

Du bak profilen "John Clausen": din lille pingle!

 

NEI, jeg vil for pokker ikke bli din "økonomiske slave", din forbanna irriterende lille perverse dått av en ekstremt uhøflig og respektløs feiging! Tror du kvinner er leketøy? Jeg vet hva du og alle vi andre trenger: At du tar denne falske profilen din og putter den en viss plass. Eller nei, det kan jo hende du liker tanken på det også. Bare fjern maska du kaller "facebookprofil", asap. For nå er den teite liksomprofilen din blottlagt offentlig så alle kan se maska di slå sprekker. 

 

 

 

 

 

 

Se hvorfor denne 3åringen plutselig begynte å meditere

 

Han er bare tre år, og har begynt å forstå at det er et eller annet med mamma som er litt heftig. For mamma danser, synger, skravler og hopper på en fot; og det i samme sekund. 

 

Han vet ikke enda at det kalles bipolar og adhd, det mamma har å deale med, men han ser at hun løper hit, danser dit og skravler i et kjør. Da har hun gjerne drukket kaffe. Med pappa. Og pappa, han er en freak han også, uten at treåringen finner ord for det heller. 

 

Storebror på 8 år, har begynt med noe lurt. Han sitter ofte i ramme alvor og mediterer. 

Plutselig en dag skjønner Even 3 år at han også kan gjøre sånn. Sitte i meditasjons-stilling og si: "mmmmm mmmm mm."

 

 

...og gjett hva? Det funket. I et par sekunder. Mamma ble litt stille, og så begynte hun å flire, før hun tok et par bilder. Mye vits i å meditere når turbomamma lager støy omkring. 

Men det er kanskje en oppvekker for foreldrene når barna begynner å meditere. Kremt. 

 

Med Gunilla Persson på besøk i stuen

 

Akkurat nå er jeg litt betenkt. Vi skulle nemlig ha en liten photo session (heter det det?) i stuen til mr barnefar Tore. Siden han er kreativ, og jeg alltid er gira på å finne på noe å le av, vrengte jeg på meg julekjolen, og så satte vi i gang (med fotografering). Jeg er kun ei lita krøllalfa linselus, og kan ikke helt dette med poseringer og sånnt, så det ble bare krøll.

 

Derfor prøvde jeg å lette på stemningen med å parodiere hun der Hollywoodfruen Gunilla Persson. Stemmen ble visst litt for lik. Og hvem vet hva mer. Kremt. Uansett fikk Tore helt hetta, og ble dønn alvorlig. Nei nei, det der måtte jeg seriøst slutte med asap! Tore er fast titter av Hollywoodfruer, og kjenner visst altfor godt til Gunilla. Så nå mår han illa. 

 

4 bilder, here we go. Jeg trives godt i årets julekjole. Eller; "årets", det er vel første gang jeg har ny julekjole på ...hmm ...kan det være 3 år? Jo. Noe sånnt. Dette er ikke et sponset innlegg, men jeg kan likevel fortelle at den er kjøpt på New Yorker. 

 

Bilder tatt av Tore Kirkeby

Kjære leser, kan jeg be deg om en tjeneste?

 

Når et lite hjerte slutter å slå, faller en hel verden sammen i grus. Plutselig dundrer nyheten ned som lyn fra klar himmel, for det gjelder en nær venn. Først vil du ikke tro det. Det kan ikke ha skjedd, og det får ikke lov til å ha skjedd. Man vil ikke bare stå å se på, men samme hvor lyst man har til å plukke opp alle bitene og sette dem sammen igjen, må man bare innse at det er umulig. Bitene smuldrer opp foran øynene dine, og forsvinner. Tilbake står vennen din i dyp sorg og savn, og du har et brennende ønske om å filleriste hele verden til alt var som før.

 

Men det går ikke an. Det er umulig.

Du håper at tårene dine fjerner noe av smerten hennes.

Men de gjør ikke det.

Ingenting kan fjerne smerten i en mors hjerte, når et av hennes små hjerter ikke banker mer.

 

Kjære leser. Det som skjer med mine venner, skjer med hjertet mitt. Jeg går dypt inn i vennskap, og blir så inderlig glad i dem. Akkurat nå har jeg en venninne som har det så forferdelig tøft, at ingen ord kan beskrive det. Det hun går gjennom akkurat nå som hun har mistet den lille babyen sin, er det vanskelig for oss andre å forestille oss. Derfor vil jeg ydmykt be deg om noe akkurat nå:

 

❤❤❤Kan du tenne et lite lys for min venninne, den lille engeljenta, storesøsteren og pappaen? Kan du sende dem noen varme tanker i kveld, og se for deg at vi alle slår ring om dem? Alle er vi her som fjerne slektninger, med røtter i samme klode. Vi evner å ønske sammen. Om du bor i Oslo, Bergen, Trondheim eller Tromsø; hvor som helst: vær så snill å ønsk sammen med meg at den lille familien som gråter fortvilte tårer akkurat nå, skal få superkreftene de trenger for å greie dette sammen. Noen kaller det bønn. Andre kaller det tankekraft. Kall det hva du vil, bare du tenner et lite lys for Trøndelag's lille englebaby i kveld❤❤❤

 

Her har vi tent et lys for henne. Det står i vinduskarmen og skal varme det lille hjertet som slo sine siste slag for bare timer siden på ferden, hennes mamma, hennes søster og hennes pappa.

Små fingre og tær i himmelen

 

Hvis vi bærer smerte for dere, kan det lette litt da? Bare litt? I et hav av grusom urettferdighet, kan vi løfte fjellet litt for dere, bare i noen minutter? Jeg gråter tårer som faller ned til bakken, men himmelen er for langt unna til at jeg kan hente henne ned til dere. 

 

Verdens fineste lille familie, akkurat nå er en tekst alt jeg kan gi deg, min kjære, tapre venninne: 

 

 

Små fingre og tær i himmelen

 

Et lite hjerte har sluttet å slå, og veien en mor må gå, kan ingen forstå. 

Kunne jeg vise vei,

kunne jeg hjelpe deg,

ville jeg løftet fjell av skulderen din,

og gi henne liv i kroppen sin.

Det lille hjertet skal aldri kjenne smerte, skal aldri løpe mot deg. Du får aldri gi henne trøst, eller glede deg over en lys røst.


For din lille skatt, hun døde i natt.

Hun skulle aldri få puste,

i en nådeløs kjærlighet som aldri skal ruste.

Hun var snart i havn, nå må du leve med et savn. De små små fingre og tær, har reist med vinden mellom vidder og trær.

Si meg hvordan jeg kan være her, og jeg står stødig ved din side.

Gudene vet hvordan du må lide, 

for små føtter som skulle løpe mot deg snart

dro sin vei, og livet er tøft og hardt.

 


Hun synger: Mamma jeg har reist, flagget er halvt heist. Men vi møtes igjen en vakker dag, du og jeg i lag. Nå er jeg engelen din, og følger med deg ifra himmelen min.

 


I dag gråter englene over en mor
For under det største hjertet på jord
Har et lite et sluttet å banke
Ikke en bønn, og ikke en tanke
Kunne vri tiden tilbake
Et lys er tent i en stake

 

Lille baby

Fly av sted

hvil i fred

Send engler til din mor

Her nede på moder jord.

Hun ventet sånn på deg lille engel

Det var for tidlig å ta farvel.

 

 

 

Vennskapet som forsvant

 

Min rikdom her i livet er så utrolig, vanvittig enorm. To små gutter har fargelagt min verden, og jeg opplever vennskap som stødig gir den trygghet jeg kjenner for å føle meningen i relasjoner. 

For å komme seg tilbake til et vennskap etter en ørken av tørke, bør man kunne tilgi, og være ydmyk for forandringer. Har tiden vist nedturer og svik, er det kanskje på sin plass å la den samme tiden helbrede gamle sår.

For gode samtaler og latterkramper ruster ikke. 

 

En gang i tiden var vi unge og naive. Et slags freakete hippiepar som kjente til ordet ansvar gjennom fugler, fisker i akvarium og katter. Fuglene fikk komme ut av burene sine, og kattene sov i servanten på badet og oppe på høye bokhyller. Hvordan vi fikk kattene til å funke sammen med frie fugler er meg totalt glemt, men Tore synes å minnes at den ene katten hadde labben sin rundt vingen til ene fuglen en gang. Og slapp den. På veien hit har vi laget to barn og lært så mye av livet, at vi forlengst vokste fra kjæresterier og naive forestilninger om romantikk. Vi var et par, før vi ble hund og katt, før vi begynte å savne noe. Nemlig vennskapet.

 

Han savnet venninna si, og jeg savnet kompisen min. Ingen av oss har behov for å imponere noen, men vi trenger samtalene, latterkrampene og en å lage kunstverk sammen med. 

 

Å ha evnen til å tilgi, kan gi gull og grønne skoger hva angår livskvalitet. Nei, han var ikke alltid like cool mot meg, for han hadde en forestilning om at jeg hadde egenskaper jeg ikke har. Ikke rart det, sint som et lemmen jeg kan bli. Men snill er jeg. Altfor snill; og før var jeg selvutslettende i tillegg. Det var før, long gone. Og snill, det er han også. Verdens snilleste pappa for ungene mine, og verdens cooleste kompis for meg.

 

Har du en god venn å tilgi? En som trenger en real prat under fire øyne med deg? Vi skal ikke være her til evig tid, så hvorfor ikke ta steget i dag?

 

Til min venn Tore har jeg en liten gave her. Det er noen bilder fra da vi bodde nedi Fosslia Zoo, da du spikket knivskaft, og jeg la Tarot. Etter hver gang jeg var på treningsstudioet for å trene aerobic, stod du i stuevindusdøra hjemme og så etter meg. Fordi du var vennen min som brydde deg om meg. Og jeg er fortsatt venninna di som bryr meg om deg. I morgen mens barna er på skole og i barnehage, skal vi på shopping i Sverige, for du er den eneste jeg gidder å shoppe med, faktisk. Jeg er et surrehue uten like, så jeg liker å være alene når jeg skal handle. Men du, pappan til gutta mine, er en fryd å shoppe med 😊

 

Versegod, til deg: 

 

Ja, jeg opererte rumpa mi

Ja, tro det eller ei, men sånn er det, og slik ble det.

Etter 11 måneder på lavkarbo så baken min så flat ut som overhodet mulig. Bare se her:

Så etter en runde på Ikea sammen men kids og kidsdad, var det på tide å sette seg ned med en sukkerfri brus mens de andre spiste is. Da så jeg gjennom bildene, og barnefar og jeg fikk oss en god latter av den flate baken min. Hvor ble den av? Mellom alle knekkebrødene? I mandelmelposen? Jeg bestemte meg for å operere! Action måtte til her, for pokker! Så jeg benyttet meg av appen air brush, og gjorde sånn:

Vips så hadde jeg redigert på meg ei svær bollerumpe. Men... er det så nøye med det?

Nå ser min lavkarbo livsstil ut til å være skinnhellig, hva? Men i virkeligheten hadde vi så lavt blodsukker før foreldremøtet tidligere i dag at vi delte en lys kokesjokolade. Og jeg var med på det hele. Det er en del av en avslappet men sunn smartkarbo lifestyle, men definitivt kommer det ikke til å gi meg den ræva mi tilbake. Big booty is long gone. 

 

Det er "desverre" ikke aktuelt å bruke tid, krefter og money på å operere den stumpen på ordentlig. Ikke for å disse de som har operert på seg ei stor disserumpe, men jeg dr...r regelrett i hvor flat den rumpa mi er. Ikke at det bryr meg stort, men hva om den er på mote om 10 år? Og har da implantater rukket å bli zæggerumper? Eller skrives det "seggerumper"? Jeg er uansett intet beauty object; å titte på meg er på eget ansvar, yo ya, it aint my eyes. 

 

Her er vår dag på Ikea (og nei, vi er ikke sponset):

 

Spøkelset som gjemte seg i gågata

 

Jeg kunne se hun var like blå som himmelen. At hun ikke var en av oss. Hun var mer gjennomsiktig, og tvert jeg så henne smatt hun bak et tre i gågata. Så tittet hun fram, før hun gjemte seg igjen. Det var visst ikke planen at jeg skulle se henne. Et spøkelse. A ghost. 

 

Vi stopper der, hva? Hvordan hadde du reagert hvis jeg hadde fortalt deg noe slikt? Hver gang noen forteller meg at de har sett spøkelser, eller jeg ser på Åndenes makt, skjer det noe oppstykket i hodet mitt. Var det halliser? Kunne jeg, sammen med tusen andre mennesker, innbilt 10000 mennesker at vi hadde sett en svær bollebanan med føtter og armer?

 

Mange behandler temaet gjenferd som at det er hellig fakta. Men hvis det er fakta, hvorfor har jeg da aldri sett et eneste spøkelse i hele mitt liv?

 

Og så til det som får meg til å klø meg i hue: er det virkelig logisk, og; harmonerer det med alt annet i naturen, at en tidligere menneskekropp skal drive og vandre rundt i et rom i evigheter? Jeg hadde gått på veggen. Men hey, da hadde jeg vel gått tvers gjennom den og falt nedi kjelleren?

 

Og hva med det faktum at selve utseendet enten er brent til aske og spredd et vakkert sted i naturen, eller ligger nede i ei grav, og enten A: blir spist opp av små dyr, eller B: allerede er spist opp av små dyr.

Hvor er det logiske i at dette utseendet fortsatt finnes, og at det befinner seg på et lite rom der det har vært i århundrer? 

 

Ja jeg tror på Anna Westrum's forklaring på telepati. Og ja, jeg tror vi trykker og limer våre energier inn i tiden og at disse kan dukke opp i en annen tidsalder som minner i luften, men jeg tror neppe noen sjel har interesse i å bare eksistere i et rom i flere hundre år. De som prøver å selge meg fenomenet spøkelser, tilbyr meg et usynlig produkt som jeg aldri har sett noe til.

 

En bollebanan. Har du sett en bollebanan? Hvis jeg, og mine 1000 allierte sier at vi har sett en bollebanan, tror du oss da? For meg er det like sannsynlig at det finnes svære, gangbare bollebananer med veivende armer, som at det finnes spøkelser. Rett og slett fordi jeg selv er blant de som aldri har sett et menneske i luften som ikke lenger lever.

 

Nede i kjelleren her vi bor, hadde den forrige leieboeren en stor hund stående og ule på det ene soverommet, kan naboer fortelle. Den hadde det visst ikke så bra, den hunden, og på døren er mange lange kloremerker. Jeg liker ikke energien i kjelleren. Og det kunne jeg selvfølgelig skyldt på "spøkelser" for, og så kunne noen kommet hit og "sett" dem for meg mot 500 kr i timen eller noe. Men jeg mener det henger seg fast energier i tiden, og at stemningen er fylt opp av en trist hund's vonde minner der nede. 

 

Og spøkelset i gågata? Jeg skal si fra når jeg ser henne, asap ;)

Kjære barn: kødder du med mamma, kødder du med pappa

 

...og kødder du med pappa, kødder du med mamma 😉

 

Vi er the people som har øyne i nakken, gammeldagse, teite ord på tunga, og som ikke skjønner hvorfor du ikke bare kan spise 3 iser på en tirsdag. Vi er folket som kommer fra en ukjent fortid, som ikke fatter at det er mer givende å glo på en skjerm enn å løpe ute på plena med indianerfjær på hodet for å fange sommerfugler. Og dessuten lage pinnedyr. Av kongler. Og pinner. 

 

Eller hva med å lete etter krabber i ei fjære? Bygge deg ei hytte? Finne et hemmelig sted i skauen og bare være til? Lage deg en Ola-bil? Hva en "Ola-bil" er? Vel, du kan jo google det.

 

Men det er én ting, lille venn, som du må forstå. Ei lita greie: At vi som kommer fra et rufsete, steinalderskt sted lenge før internettet fanget deg, ikke er neandertalere (google). Vi er ikke dumme amøber heller, men svært oppegående.

 

Når du kommer luskende for å spørre mamma om noe, og så får du et nei, før du kryper bort til pappa for å spørre om det samme, da er du så søt. 

Men selv om vi er to hjem, betyr ikke det at mamma og pappa ikke snakker sammen. Vi er gode venner, hu mor og han far, vet du. Og det liker du jo ikke helt. Nei, det passer ikke alltid inn i planene dine.

 

Du klager på pappa til mamma, og så sutrer du om mamma til pappa. "Mamma er for streng, pappa", "Pappa tar fra meg lekene, mamma!" 

Og vi svarer etter beste evne, the standard: "Gjorde pappa det? Det ville jeg også gjort." "Ble mamma streng ja, jovisst, husker du sist pappa var streng lille venn?"

 

Vi er verdens beste team, pappa og jeg, skjønner du. Kødder du med mamma, kødder du med pappa, og kødder du med pappa, kødder du med mamma. 

 

Vi er fra riktig kloke gamle dager. Come as you are, my little star, but we don't need no education to smell the teen spirit.

 

Nei, du får ikke kjærlighet på pinne, vi har ikke det, og du må gjerne spørre fattern. Han er kompisen min, og kommer til å spørre meg om du har spurt muttra di. Nei, jeg har ikke sett smokka di barnehagekid, og det har ikke pappa heller. Ja jeg skjønner godt at pappa ble sinna og tok fra deg nettbrettet ditt, skolegutt, jeg ville gjort det samme hvis jeg var han. 

 

Manipulasjonene trenger ikke gjennom her i gården. Dere barna møter kun en samstemt, irriterende tone. 

Men det kommer tider da dere vil takke oss for dette pripne foreldresamarbeidet. Dere kommer ikke til å ende opp som ufyselige, manipulative, bortskjemte egoister. Nei, dere kommer heller til å respektere andre, og dere vil lettere skape sunne relasjoner med venner og kollegaer. En gang i tiden kommer dere til å se dere tilbake på en stabil barndom, med mer stabile grenser i teamwork mellom mamma og pappa, enn dere ville opplevd i et hjem der vi bodde sammen. Vi gjør dette for dere, og vi kommer alltid til å samarbeide og snakke sammen.

 

Hva ufyselige, manipulerende, bortskjemte egoister er? Nei, ikke google det. Tygg litt på det, og så kommer du og setter deg mellom mamma og pappa her. Så tegner vi det. Så forklarer vi deg det på den gode gammeldagse, rolige måten. You know: the leksikon 80's way.

 

Vi elsker dere, Even og Mathias, og vi tåler å være upopulære. For vi digger dere også. Og liker dere. Og er glade i dere. Så mye, at vi vil gi dere den aller beste bagasjen dere kan få.

 

Hilsen 70tallet og 80tallet

 

Her setter media folk i fare

 

På God morgen Norge i dag ble alle bipolare oppmuntret til å slutte med medisinene sine, og heller "holde sykdommen i sjakk ved å trene". Man kunne altså se og høre en bipolar mann påstå at vi som har diagnosen kan leve uten medisiner, og kun trene. Dette stemmer ikke for de som har den svært alvorlige varianten bipolar 1, og jeg savner kyndig personell som en psykiater eller en psykolog, til stede under sendingen. En som kunne belyst forskning og fakta.

 

Det er stor forskjell på bipolar 1 og bipolar 2, og svært skremmende at diagnosen blir framstilt som at det bare er å trene bort symptomene. Jeg trener, jeg også, men det vil aldri gjøre meg frisk fra diagnosen i seg selv. De med bipolar 2 kan nok bruke trening alene som medisin, men ikke vi som lever med den mest alvorlige utgaven.

 

Selv har jeg bipolar 1, hvilket altså er den mest alvorlige utgaven av diagnosen. Vi med 1'er-utgaven har ikke grenser i polene. Dette vil si at hvis vi raser ned i en depresjon, stopper vi ikke på bunnen. Vi faller videre ned i den uvirkelige verdenen; psykose. Hvis vi skyter opp i mani, stanser vi ikke i mani, men når nye høyder i crazy psykose. Grensene er borte, og ingenting annet enn stemningsstabiliserende medisin og antipsykotika fanger oss i virkeligheten, der de fleste andre er.

 

De med bipolar 2 har grensene inntakt. De stopper ved depresjon og mani. Man kan si at de beholder litt av vettet. 

 

Jeg mener det er skummelt at media lar en mann med bipolar 2 anbefale trening som behandlig for alle med bipolar. Det skulle virkelig tatt seg ut dersom alenemammaen jeg ikke hadde mer peiling på min egen diagnose enn jeg har, akkurat nå. Hvis jeg hadde erstattet de livsviktige medisinene lithium og seroquell med trening, ville jeg raskt blitt alvorlig psyk, og så sinnsforvirret er det ikke bra at barna mine ser sin mor.

 

Mannen som ble intervjuet på God morgen Norge i dag kan ikke ha bipolar 1 hvis det funker å bare behandle diagnosen med trening. En treningsøkt vil tvert imot føre meg i så oppgirede høyder, at det er viktig med medisiner for å roe ned lunta med brannslokkende medisiner. 

 

Hvor farlig er egentlig denne lidelse, som ruver på toppen av selvmordsstatistikken? Hva er det media ikke skjønner, når de lar en mann med bipolar 2 gi råd til alle bipolare på direkten? Hvor er ekspertene til å fraråde medisinkutt på det sterkeste? Hvis jeg hadde sett denne sendingen for 7 år siden, hadde jeg trodd det også gjaldt meg. At jeg kunne kaste pillene mine i do og jogge meg en runde, så var alt bra. Å godta en slik diagnose kan ta år og tiår. For min del måtte jeg bli så syk at jeg trodde Michael Jackson, Kurt Cobain, Marilyn Monroe og Elvis ventet på meg på Østmarka psykiatriske lukket avdeling. Enda tok det et år før jeg godtok diagnosen, og mottok medisiner. 

 

Så psyk insain som jeg kan bli, stemmer det overhodet ikke at jeg kan holde sykdommen i sjakk med trening, og slutte med medisiner. Varsku her til alle med bipolar 1 som er der jeg var for 7 år siden: hør på behandleren din. Ikke på det som ukritisk siver ut i media innimellom.

 

Slanket bort 10 kg og ble frisk.

 

November. Snart er det 11 måneder siden jeg tok grep om helsa mi og vred den rundt. Skjulte sykdommer holdt på å vinne over meg, og jeg måtte få beskjed fra en spesialist innen søvnapné at jeg var overvektig og burde slanke meg, før jeg skjønte alvoret. Hver morgen våknet jeg aldeles utslitt, noe som helt klart tydet på at søvnapné kunne være årsaken. En psykiater trodde ikke på at de friskmeldende resultatene fra stoffskifteprøvene var troverdige heller, for de prøvene var fine. Likevel mente denne psykiateren at det kunne se ut til at jeg hadde lavt stoffskifte på høyt nivå, med mine symptomer. Dette hadde jeg heldigvis ikke o følge prøvene, og jeg sender alle som strever med denne sykdommen varme klemmer og oppmuntrende tanker. For de har det ikke lett. I mellomtiden psyker jeg meg opp til å ta nye blodprøver, for det kan fortsatt være store muligheter for at jeg har lavt stoffskifte.

 

Uansett. Denne kalde januardagen gikk jeg inn i meg selv og tok et par gyldne avgjørelser, uten å dele mine planer med noen. 

 

Min venninne Christina Johansen står bak den flotte lavkarbo-bloggen meglerfru1 (http://m.meglerfru1.blogg.no/ )

Tilogmed henne sa jeg ikke dette til. At jeg skulle endre livsstil og slanke meg, var rett og slett en litt pinlig greie for meg, da jeg alltid har vært imot slike inngrep i det jeg kalte sunt og bra kostholdt. Som om potetgull og kakao med krem egentlig er så sunt. I stedet brukte jeg bloggen til Christina for å lære meg om mat som var bra for meg, og så fikk hun vite at jeg la om livsstilen for å unngå diabetes, noe som jo også var sant.

 

Jeg gikk mot sommeren med lettere og lettere steg. Fortsatt var jeg treg om morgenen, men garderoben måtte byttes ut. Klærne hang og slang. Jeg eier ingen badevekt, og selve tallene er irrelevante da de kan skape slankepress blant  både eldre og yngre lesere, men jeg vet jeg har gått ned 10 kg i forbindelse med veiing i forkant av en nylig operasjon. Jeg går på to typer medisiner i forbindelse med bipolar. Disse medisinene gjør det like utfordrende å gå ned i vekt som dersom jeg led av lavt stoffskifte og deretter hadde lav forbrenning. Og kanskje gjør jeg det også, hvem vet? Bare blodprøvene jeg ble rådet av psykiateren å ta på ny vil vise hvorfor jeg enkelte dager fortsatt er utmattet og må sove mens barna er i barnehage og på skole.

 

Da jeg gikk ut av sommeren og inn i høsten begynte min morgen å lette. Jeg våknet endelig uthvilt, og kan trygt si det hverken er søvnapné inn i bildet nå. Ikke diabetes heller, som jeg er mer utsatt for å få enn andre, etter svangerskapsdiabetes. 

 

Helse er hva kosthold handler om for meg nå. Jeg forstår endelig sammenhengen mellom sukker, stivelse og dagsform. Jeg er ubeskrivelig glad for at jeg tok denne reisen med engangsbillett, og at jeg begynte den helt alene. Ingen behøvde å vite hva jeg slet med, for hva kunne de gjøre? Vri temaet over til utseendefokus og forsikre meg om at jeg ikke behøvde å slanke meg? 

 

Jeg har respekt for de som lever med lavt stoffskifte, diabetes og søvnapné, og synes de er tøffe. For det er virkelig ikke en hverdag jeg ønsker meg. Jeg fortrenger og atter fortrenger at jeg er mer utsatt for lavt stoffskifte pgr av medisinene jeg må gå på. 

 

Det er livsviktig med riktig kosthold, derfor kommer til å fortsette å spise som jeg gjør, og jeg er overrasket over hvor enkelt det er. Tagatesse og fiberhusk er blant mine nye venner, for ikke å snakke om mandelmel, rømme, ost og frø. Jeg baker egne brød og knekkebrød, og det smaker kjempegodt. Det handler for min del om å bytte ut sukker, gluten og stivelse, og snike inn erstatninger, samt å unne seg noen sprekker. 

 

Det handler dessuten om å lære noe nytt, bruke det, for så å mestre det. Jeg lager mitt eget godteri, og det er enkelt. Gelegodteri av funlight og gelatinpulver, karamell av fløte, smør og tagatesse og bounty av kokosmelk, revet kokos, tagatesse og sukkerfri sjokolade. (Google lavkarbo foran det du ønsker å lage.)

 

Lavkarbokaker smaker bedre i mine smaksløker, enn de vanlige kakene proppfulle av karbohydrater. 

 

Veien videre blir akkurat som veien hit; deilig og spennende kosthold med store helsebringende effekter, og en god porsjon mer peiling på egen helse. Når jeg kan ta styringen over denne helsa mi, da velger jeg å gjøre nettopp det. Jeg er utsatt for fedmesykdommer, og har ikke tenkt å la disse sykdommene bite meg i ræva. Jeg løper foran, og sånn får det bli.

 

Så du "hater bloggere", hva?

 

Så du bruker dramatiske ord som du trøkker på tastaturet ditt trygt plassert bak skjermen? Som "seriøst" og fire fem utropstegn!!! Så sinna, å så nettsinna.

 

Du hater og du provoseres, lettere enn en lemmen foran sperrede veier. Iallefall liker du å framstille det sånn hver gang det er en blogger som sperrer utsikten din på internett. "Oh god damned, this pink click shit", hva? 

 

Full av fordommer sprekker du foran det du liker å framstille som veisperringer, gang på gang. Men vet du hva? Du BEHØVER IKKE å klikke deg inn for å lese det du ikke vil lese! Du TRENGER ikke å fokusere på det du ikke vil tiltrekke deg.

 

Ingen kan bestemme hvem som dummer seg mest ut av sinnataggete rumpetrollete nettskapninger bak det tøffe tastaturet sitt, eller bloggere.

But it sure aint us. Vi bloggere gjør bare jobben vår, innen media, ut fra hvilke interesser som driver oss. Noen er her for å bygge business på en kjendisstatus de fikk fra TVskjermen, og jeg må innrømme at flere av den type bloggere er svært gode på å skrive. Andre er her for å fronte mote, andre matlaging eller interiør. Så har du oss som er her for å klø tilbake på skrivekløa, og felles for oss alle er at vi er like forskjellige som fingeravtrykk. 

 

Så hvordan kan du frese ut mot oss alle som om vi alle er noen forstyrrede klikkbitende bithes? Og hva er problemet ditt med at vi ønsker lesere? Avisredaksjonene ønsker også lesere, er det også et problem for deg? Kan du ikke bare holde deg helt unna alle blogginnlegg som florerer på nett, på lik linje med at noen leser ukeblader, andre leser aviser, mens some like it dirty? 

 

Du hyler ut om bloggers gone "clickbites", mens du står foran de saftige overskriftene til aviser og blader i dagligvaren og sikler. Redaksjoner som tjener penger på deg. Visste du at de fleste bloggere ikke tjener ei krone på bloggen sin? 

 

Hva med å fokusere på de mediekanalene du faktisk liker? Selv foretrekker jeg Stella foran Allers, men jeg bruker ikke tiden min, hverken på nett eller ellers, på å syte og klage over Allers. Som om alt det negative jeg finner ved Allers er interessant for folk å høre meg klage om? How to say; no way.

 

Jeg kan ikke garantere deg at du kommer til å like alt jeg skriver på blogg. Livet er ikke svart hvitt, og smaken er jo som kjent delt som baken. Men VG, Dagbladet, Hjemmet, Stella og Allers kan heller ikke love deg at du digger villt alle emnene de havner innom gjennom årenes løp. 

 

Du trenger ikke å være tøff på nett hver gang du lar en blogger bringe fram lemmenet i deg. Det er ikke nødvendig å fyre seg sånn opp. Vi er en del av media, vi også; take it or leave it. Det er fordommer det kalles, det du sliter med. I mellomtiden er vi bloggere stolte av våre prosjekter. For det er én ting at vi er deg så ukjent at du blir sinna, men vi har andre ting å tenke på enn deg og dine tøffe utbrudd på internett. 

 

Slik jeg ser det, er det generelt irrelevant at folk som ikke har peiling på blogging, misliker blogging. I would rather dare, than not to be here. Get a grip, live your life; la Allers være Allers, VG være VG og blogg være blogg. Og ellers lykke til med å tiltrekke deg det du ønsker, ikke det du ikke ønsker.

Sykepleieren skrinla planene mine

 

Hvordan i alle dager skal jeg deale med dette... Jeg holdet virkelig på å gå på veggen, og det er rett før jeg gjør det som ikke er så lurt.

Det er snart 6 uker siden operasjon bukplastikk, og jeg har grodd igjen kan man si. Jeg kan begynne å bevege meg raskere, men det holder ikke for mitt overaktive hode. Nå er det 7 uker siden forrige joggetur, og jeg bruker å bruke aerob trening til å roe ned stress og tanker slik at jeg takler hverdagen best mulig. 

 

Jeg gledet meg til det hadde gått 6 uker etter operasjonen, for da tenkte jeg at jeg skulle ta meg en real joggetur for å skaffe meg noen endorfiner. Denne uken det, altså. Men da jeg nevnte min smarte plan over telefonen for en sykepleier på dagkirurgisk, var hun ikke helt enig. Så skrinla hun planene mine på minuttet, og ba meg vente med denne joggeplanen min. 

 

Hvorfor? Fordi det kommer til å tøye og strekke på operasjonsarret. 

 

Det er nedtur for en desperat bipolar adhd-bombe. Dessuten med en stor dose hmd (Helene Merethe Dalland, name it). Noe av det beste jeg vet er å suse gjennom lufta med en fantastisk låt på ørene. Det er så individuelt tilpasset. Så mange låter å velge mellom. Etter en running hour tenker jeg så mye mer kreativt, og fungerer på en helt annen måte. 

 

Men jeg får bare smøre meg med mer tålmodighet enn krem på leggene, shave away my running dream, og vente til jeg kan kose meg med freshe joggeturer igjen.

 

Gjett om jeg skal nyte den første joggeturen min, akkurat DEN planen kan ingen skrinlegge  😊

Siren (19) var gravid da hun falt i ellevill åpningskø; 3 dager senere gikk vannet

Les hvordan ledelsen av kjøpesenteret reagerte.

 

Da den nye delen av kjøpesenteret Torgkvartalet i Stjørdal skulle åpne 2.november 2017, stod gravide Siren Eggen (19) framst i køen. Hun var svanger i uke 38 + 4 dager, og det var en lang hale med kø bak henne, siden det var lovt ut at de 100 første kundene skulle få hvert sitt gavekort på 500 kr den dagen. Siren hadde stått der siden kl 07.00 da klokken nærmet seg 10.00 og åpningstid. 

 

-"Jeg hadde avklart med ledelsen at det var trygt for meg og magen min å stå i køen. De sa de stolte på securitas. Like før kjøpesenteret skulle åpne kom ordføreren fram og holdt en tale. Klokken var da 09.40. Til slutt sa han at vi måtte komme framover. At vi ikke trengte å stå i kø. Da ble det kaos." forteller Siren, som før det stod som nr 16 i køen.

 

Klokken 10.00 åpnes dørene inn til Stjørdals nye kjøpesenter, og folk løper inn. Barn springes ned; de blir liggende på bakken og gråte. Høytalere veltes, og damen som deler ut gavesjekkene dyttes over ende. Eldre mennesker får gåstoler ødelagt, og midt oppi det hele får Siren, som presses ut av køen, øye på en jente på ca 15 år.

 

-"Jenta lå på bakken og jeg så hvem som dyttet henne. Da jeg sa til hun som gjorde det at det ikke var greit gjort, nektet hun for at det var henne, og løp inn for å få gavesjekk. Jeg bøyde meg ned for å hjelpe jenta opp med en hånd utstrakt, og det var da jeg falt." Siren synes det er skremmende å tenke tilbake på, og forteller om hvordan hun ramlet på den verdifulle magen sin, og ble liggende. 

 

I 5-10 minutter ble den unge gravide kvinnen liggende på bakken og holde seg for magen. Hun hadde store smerter; og klarte etterhvert å komme seg til Sabrura restaurant. Der ble hun sittende livredd og skjelve, med store, urovekkende smerter. Da en securitas vakt spurte om Siren ville til legevakten, fikk hun sagt til ham at hun bare ville til legen sin. Hos fastlegen fikk hun vite at fosterlyden var bra, men at hun måtte legges inn på sykehuset pgr av fallet.

 

Siren Eggen ble fraktet til sykehuset, og etter 3 dager gikk vannet. Ei lita pie kom til verden, og en stolt Siren ble mamma for første gang. Terminen var 16.november, men den lille jenta så dagens lys 5.november.

 

I ettertid viser senterledelsen en ydmyk holdning ovenfor Siren, og en gave er på vei til den nybakte mammaen fra senteret. 

 

Årsaken til at det er valgt å ikke bruke bilder av Siren Eggen i dette innlegget er fordi bilder av henne er misbrukt på nett etter at media tok fatt i saken. Siren ønsker å unngå at noen misbruker bilder av henne i ettertid.

 

Hva synes DU? Er det nok med en gave fra kjøpesenteret Torgkvartalet til den nybakte moren i dette tilfellet, og hva bør denne gaven i såfall inneholde?

 

 

To tegn fra kroppen din som du bør lytte til

 

 

Kroppen din snakker til deg og sender deg signaler. Å ta disse signalene på alvor kan være avgjørende for framtiden din, og det kan være lurt å opptre våkent ovenfor beskjedene kroppen din gir deg nå som verden rundt deg aldri har vært mer hektisk. Du vil så gjerne henge med, men er det bra for helsa di?

 

La oss si du sitter på et møte og beklager på det dypeste. Du har glemt dette møtet for flere uker siden. Da fikk du nytt tidspunk. Så glemte du på ny tidspunktet den dagen, og møtte opp en time for sent. Du bruker både kalender på telefonen og veggkalender, sier du. Men du glemmer og glemmer. Ikke ser der ut til å være tidlig demens heller, for du har allerede tatt en test, og ansikter og landskap kjenner du godt igjen. Du er heller aldri forvirret omkring hvor du er. Fortvilet prøver du å huske avtaler. Å gå inn på kalenderen på telefonen fører deg dessuten inn på ville veier kalt sosiale medier, hvilket venner hjernen din på å avledes fra det du tenker på

 

Det er ikke sikkert du selv opplever hverdagen som at det er for mye for deg, men det kan faktisk rett og slett være slik likevel; at alle ballene du forsøker å sjonglere i lufta på en gang, har blitt for mange, akkurat som denne setningen inneholder altfor mange ord til at du orker å konsentrere deg. Maybe we should keep it simple. Det enkle er jo ofte det beste.

 

Du tenker at alle andre har mer å gjøre, men hva om akkurat du stresses på en helt annen måte når du først skal gjøre noe, huske på mye, og forholde deg til alt på en gang?

 

Før oss har mennesker ventet på brev i ukesvis. Så har de brukt tid på å skrive svar, før de sendte brevet, for så å vente tålmodig på ny. Nå går kommunikasjon på avstand i en rasende fart, og du går ikke lenger rundt i en åker og høster det du sådde i fjor. Du høster det, og 100 andre greier i en hektisk butikk full av tusenvis av andre mennesker som har det like travelt som deg. For å rekke ditt og rekke datt.

 

Og du glemmer avtale etter avtale. 

 

Så overser du tegnet glemskhet, og kjører på som før.

 

Deretter kommer smertene i brystkassa di, og du ringer legevakten. Det er bare det at smertene var der i går også, og det er verst når du puster inn og prøver å slappe av. Det er ikke akutt, så de kan ikke hjelpe deg. Smertene har ikke eskalert til nye høyder på et minutt, så du får beskjed om å hjelpe deg selv. 

 

Nå må du roe ned, og ta kroppens signaler på alvor, får du streng beskjed om. Hvis ikke kan det gå galt til slutt. "Til slutt" kan være om et halvår, eller aldri. Det er opp til deg selv. 

 

Det handler mye om hvile, men også om så mye mer. Dette med å lære seg å puste mens du er i gang med dagens to doo kan være en utfordring, når du er vant til å pese hastende av sted, alltid for tidlig, or a little bit too late. 

 

Kroppen snakker altså til deg med å gi deg tegn. Tegn som glemskhet og smerter der du blir redd av å ha smerter. Kroppen sier: "Ro ned lunta, ellers blir du glemsk som en zombie; cool down, or I'll give you pain!"

 

Det er selvfølgelig beroligende at det ikke er noe akutt alvorlig på gang når du kjenner brystkassen din gråte små smertetårer, men du bør ikke fortsette i samme kjørebanen som før. Tvert imot bør du komme deg inn på landeveien og ta i bruk gode gamle mentale teknikker på et piknikpledd i ooohm-stilling. Med en eneste gang. Avlys de avtalene som du vet kommer til å pese deg, og legg deg på lading.

 

Du er her for å kose deg også, ikke bare for å løpe gjennom livet som en livredd hare. Det finnes gode kurs innen mindfulness og meditasjon, hvilket er to litt forskjellige måter å nærme seg det indre landskap på. Man kan bli overrasket over hvordan en faktisk behøver kursing for å roe ned. Men en forsvunnet pust som heller ser ut til å snappe seg gjennom skogen som den redde haren, trenger oppmerksomhet.

 

Verden har hastverk, og det kan hende ditt sinn vil av og din kropp er klar for forandring. Alle er så "travle og opptatte", hva? De ønsker tilogmed at barna sine skal være like "opptatte og flinke", ikke sant. Men er det en sunn og cool trend? En ting er sikkert; ditt sinn og din kropp vet det bedre enn noen uskreven regel og usynlige trender.

 

Du bør lytte til glemskhet og smerter i brystkassen fordi det kan være tegn på at det er for mye for deg å gjøre og å holde rede på. Stress kan også gjøre deg lett irritabel, og det kan være vanskelig for deg å legge merke til tegnene før smertene dukker opp som skremmende alarmer. Kroppen din trenger pauser og variasjon, og at du husker å puste og stresse ned mens du holder på med hverdagens mange gjøremål.

 

En vennlig påminnelse med et friskt pust, fra forbìpoléne på Lykketoppen, liggende på sofaen; doing NOTHING. Del gjerne med dine venner, make them cool down. Sh@ring is c@ring.

 

Den skumle hverdagsfellen: Hvem prøver du å imponere?

 

Kommer ditt nettverk til å stå klare med medalje til deg straks du er ferdig med den utdannelsen, som du forøvrig egentlig ikke ønsker å gjenomføre selv? Og hvis de gjør det, er det kun for den timen, eller står de ved senga di hver morgen og klapper deg inn i dagen din? Er det premie på gang fra familien din når du sitter i den kontorstolen og har fått deg den jobben, selv om du i virkeligheten drømmer om å jobbe som profesjonell danser? Og hvis du får en premie, har du helt glemt at de har egne liv å leve?

 

Bli med meg og stans tiden. Stopp opp og tenk. Hva i alle dager, timer og minutter er det som gjør DEG lykkelig? Hva er det som får deg til å danse deg syngende ut av senga, fordi du gleder det sånn til dagen din? Hva VIL DU?

 

Jeg som skriver dette, har flere ganger hatt press på meg fra et spesielt hold. Det eneste jeg vil er nemlig å skrive, male bilder og male glass. Slik ble det, at jeg aldri fullførte noen utdanning. Jeg fikk tidlig følelsen av at jeg ikke var bra nok. Karakterene holdt ikke, og ingen ga meg ros da jeg var ung og hadde veiskiller foran meg. En av de som skulle vært mitt forbilde mente at jeg burde bli psykolog. Jeg skjønte aldri hva vedkommende bablet om, og hadde ikke denne drømmen selv. Jeg ville utdanne meg til journalist.

 

Men så ble jeg syk av bipolar, og i år 2000 var "fiaskoen" fullbyrdet, i form av uføretrygd og en utdanning lagt på hylla. Dvs jeg prøvde å imponere med gode karakterer et skoleår, men hadde forlengst mistet troen på meg selv. Når det eneste som driver et menneske er å imponere et annet menneske, mister det presterende mennesket gløden og viljen til å lykkes. Å leve sitt liv for andre er dømt nord, ned og under.

 

Guess what? Jeg skammer meg ikke lenger, men har akseptert utgangspunktet mitt, som er en diagnose jeg ikke kommer unna. Å akseptere uføretrygd i seg selv vil nok kreve litt mer av meg, men jeg har iallefall tid til å gjøre det jeg virkelig digger: å skrive! 

 

Nei, det imponerer ikke mange at jeg hverken har utdanning, bil eller fast jobb. Men det imponerer heller ikke meg at de faktisk har den primitive tankegangen som går ut på sin egen fasade. Som handler om at dem de omgir seg med må være "bra nok" i form av å ha papirer på at de duger til noe. Først da kan de skryte av å kjenne dem. Først da matcher de fargene i de falske fasadene.

 

Ville det gledet deg å matche disse fargene? Sånn for real? Når du vet du ikke ville vært bra nok bak kassa på dagligvaren, eller som renholder på apoteket?

 

Lever du livet ditt for alle de andre, eller er du her for å ta egne, private, selvstendige valg? En akademiker er ikke bedre enn en praktiker, og du skal vite at du er god nok akkurat som du er. Om du liker å jobbe innen renhold så er det bra nok. Om du liker å utdanne deg høyt fordi du brenner for å bli lege, så er det også bra nok. 

 

Se for deg en framtid der du er så heldig å få bli besteforelder. Barnebarna dine kommer bare til å bry seg om en ting, og det er om du er ekte og tvers gjennom snill.

Hva du har å fortelle fra gamle dager er ærlig talt koselig det, men barnebarna dine kommer bare til å være opptatt av nåtiden sin. Og om bestemor og bestefar fulgte sine drømmer. 

 

Stay true to yourself. Dette livet ditt handler om deg selv, og det er kun dine egne veier du skal gå. Hvis du tråkker over i andre sine spor, vil du garantert bli påkjørt. For ikke å snakke om overkjørt. 

 

Min livsgnist er stor nå som jeg er sann mot meg selv. Jeg har sluttet å plage meg selv med tanker omkring dårlig samvittighet. Vonde følelser fordi jeg velger å ikke utdanne meg, er borte. Hvorfor? Fordi de ikke var mine følelser, eller mine tanker i utgangspunktet. Jeg er ikke her for å utdanne meg slik at jeg i noen minutter kan imponere mennesker jeg ikke engang liker. Og som ikke liker meg så lenge jeg ikke gidder å imponere dem. Jeg er her for min egen del. Og du er her for din egen del.

 

Vi som har barn, har et ansvar for å behandle deres mentale helse med aktsomhet og varsomhet. Vi kan gi dem bistand siden det alltid finnes noe å rose dem for. Der er måter å vise dem at de ikke trenger å imponere noen, og respektable veier å gå sammen med dem uten å forstyrre deres fantasifulle idéer. Barna og ungdommen er gode nok som de er, og den dagen de flyr ut av redet, gjelder det å huske på at vi fortsatt er deres foreldre. At vi ikke bør komme med pekefingeren og kritikken, men rose dem for å tørre å velge egne veier. 

 

I'm an outsider, but a good enough one in my heart and my goal.

You are a star upon your own road, and I'll leave you alone there. 

We can meet by the sea, you and me.

But only in respect and harmony.

 

Du kan riste av deg alle andre's forventninger. For hvem er du her for å imponere? Deg selv, og bare deg selv. Å fjerne andre's tulleforventninger skaper den roen du behøver for å gjenomføre dine mesterverk. Og kjære danser: jeg vil heller se deg på en scene under en Pink-konsert sammen med de andre glade danserne, enn på et grått kontor sammen med rotter du ikke hører sammen med. Den som påførte deg kontordrømmen sin skal liksom bli trist av å se deg glad på den scenen, eller? Er det kjærlighet?

Jeg skulle aldri gjort det, og nå er det for sent

 

Det ligger bak meg som et mørkt tjern, og jeg kommer aldri til bunns i det, for det er forsvunnet for alltid. Få forstår hvorfor jeg har glemt så mye, og det er ikke sånnt man snakker om. Aldri. Man forteller ikke om sånnt. Man bare tier.

Jeg kan se meg tilbake og undre meg over livets mange krumspring. Sitte her og fange noen minner, tygge litt på dem og fordøye dem. Jeg kommer alltid fram til at jeg kom vel i havn. Fortid og nattens drømmer kan brukes til mye. Jeg ser mønster, og for meg er det interessant å få peiling på disse mønstrene. Faktisk er det en ting jeg angrer på, som jeg kommer tilbake til helt til slutt i dette innlegget.

Jeg skulle aldri gjort det, og nå er det for sent. Tjernet er mørkt, dypt, ukjent og ufullstendig.

 

Jeg kunne tenkt det samme om starten på år 2000. At jeg aldri skulle bodd med en voldelig mann i 3 år, og at det er for sent å gjøre det om. Men hva skjedde etterpå? Ville jeg begynt på aerobic og kickboksing, sluttet med nikotin og vokst meg sterk psykisk hvis jeg ikke hadde opplevd å bli banket gul og blå, nedverdiget og identitetsløs? Svarer er nei. Dette ble en helomvending i livet mitt.

 

Jeg skulle aldri sluttet med medisine mine da jeg ble gravid første gang. Skulle jeg ikke? Ok så ble jeg alvorlig syk mentalt rett før babyen kom til. Ok så lå jeg på en institusjonsseng og gråt enorme tårer mens jeg savnet mitt nyfødte barn, i ukene etter et keisersnitt jeg aldri glemmer. Men hva om dette hadde hendt nå i stedet; enn om jeg heller hadde blitt syk av bipolar nå i 2017? Nå er han 8 år og ville fått med seg det hele. Han og lillebroren ville sett mamman sin syk og ustabil, og heldig hadde det ikke vært. Jeg måtte en gang i tiden helt ned på bunnen for å lære hvert eneste steg opp mot en frisk psykisk helse og et liv som stabil mamma. Måtte gå kurs om bipolar både for å skjønne at jeg har diagnosen og for å lære å leve med den. Måtte begynne med metallmedisinen lithium, slutte å drikke alkohol, og begynne å leve et sunt liv. Å nå bunnen er som å føkke til sausen; det beste er å starte med blanke ark og nye ingredienser.

 

Jeg skulle aldri fått svangerskapsdiabetes under svangerskap nr 2? Jovisst skulle jeg det. Dette endret hele mitt liv på måter jeg virkelig hadde godt av. Jeg lærte meg om karbohydrater og hva de faktisk gjør med kroppen min hvis jeg får for mange av dem. Om livsfarlige fedmesykdommer og om lavkarbo. Jeg endret retning, og ser nå i ettertid hvor tragisk det kunne endt med søppelmaten jeg spiste før.

 

Nei, det er svært lite jeg angrer på.

 

Men det er en ting jeg helst virkelig aldri i livet skulle gjort. Fra jeg var 18 år endret alt seg for evig og alltid. De tilbydde meg elektrosjokk, og jeg var bare jenta. De snakket om at det var som å få kontrollerte epilepsianfall. Som om det ikke var store greia. Som om alt var både greit og moderne. 

(Les mer om det i linken: http://m.forbipolene.blogg.no/1461666893_sjokkene_etter_elektr.html )

 

Og da forsvant mange av minnene mine. Jeg vil alltid føle meg litt utenfor når ungdomsgjengen møtes, fordi de andre husker minner fra ungdomstida våres som er slettet i hodet mitt. De tok fra meg store deler av tiden i min verdifulle ungdom, og det ville vært en løgn å si at jeg ikke angrer på at jeg en gang i tiden var så svak at jeg lot dem gjøre det. Psykiatri utvikler seg, og det er bra. Veldig bra. For det er ikke meningen vi skal slette store deler av livet vårt, for en kortvarig effekt av ECT-behandling. 

 

Derfor tenker jeg sjeldent på det. Svært sjeldent. Når jeg skriver innlegg om det her inne på forbipolene, lar jeg tårene trille og tankene løpe, og det er ren terapi. Så legger jeg fortidens gjøkerede langt bak i arkivet mitt. For det som er verdt å tenke på, er nåtiden som tross alt ble til av fortiden. It's pretty god damned good. Jeg kan leve med sorte, dype tjern. Tross alt er alt det andre i livet ikke noe jeg angrer på, og alt gikk bra til slutt. 

Derfor fortjener denne pappaen magisk stemning på farsdagen

 

Her på lykketoppen har vi hatt magisk stemning i dag, siden vi har feiret the superdad nr 1: Tore!

 

Jeg ordnet med bolledeig, horndeig og lavkarbo bolledeig, og så satte vi oss sammen rundt stuebordet; store og små, og koste oss med baking. 

 

En far som pappaen til barna mine, fortjener kun det beste. Han har to fokus i livet sitt, og handler ut fra dem; nemlig gutta våre. Hva mer kan en alenemamma ønske seg?

 

Vi kan ikke ta fra dem familielivet selv om vi er to hjem i et foreldresamarbeid. Det var stort for 3åringen og 8åringen å få gi duftlys fra Ikea til pappan sin, og bake sammen som familie, i dag. Like stort var det for dem å la pappa hvile i fred på mamma sitt gjesterom i går, mens vi laget lasagne, pizza og salat, tente levende lys og dekket på bordet. De var spente som tente lys da de hentet pappaen sin og førte ham til middagsbordet for å feire farsdag på forskudd.

 

De elsker pappan sin, og det er så godt å se. Disse sterke båndene de har mellom seg, kan nesten tas og føles på. 

 

Ingen av oss er utstyrt med et garantipapir. Vi aner ikke hvor lang tid vi får her på jordkloden. Hvis jeg måtte reise min vei for alltid i morgen den dag, kunne jeg sovne inn med viten om den eneste garantien  jeg har; en superpappa som tar vare på ungene våre på den beste måten en kan tenke seg.

 

Derfor fortjener Tore magisk stemning på farsdagen. Han er en ekte PAPPA. En far som alltid gjør sitt aller beste.

Heldige Even og heldige Mathias.

Heldige meg som har fred i mammahjertet mitt. Fordi en superpappa for barna er en mammas høyeste ønske.

Det er ikke så lett å være styrtrik, faktisk.

 

Når kontoen bugner og rikdommen renner over; da er det ikke lett å være til. For frykten for å miste det man har, er stor, når man er styrtrik. Så mye misunnelse, og så mange som skulle ønske de hadde hatt det du har. Ikke sant. 

 

Jeg snakker selvfølgelig om kontoen i hjertet mitt. Snakker om rikdommen i de glitrende øynene til mine sønner Mathias og Even. Jeg sier til dem at jeg elsker dem akkurat som de er. Akkurat, akkurat, akkurat som de er. Ingen penger kan kjøpe følelsen av å elske noen så himmelhøyt. Intet bankkort kan handle alle de minuttene jeg får se inn i de vakre øynene deres. 

 

Men så må man forholde seg til den store frykten. Skjer det noe farlig med dem i dag? En ulykke? Et uhell? Man må kjempe for å legge bort de tankene der, og prøve å leve i nuet. 

 

En lørdagskveld med barna og pappan deres, i ei lun og varm stue. Og selv om vi er rimelig blakke, spiser vi både pizza og lasagne, mens vi drikker saft og hjemmelaga brus. Underholdning fra en 8åring og en 3åring er bedre enn noe show du kan kjøpe for penger. 

 

Vi må stenge ute misunnelse og frykt, og prøve så godt vi kan å ikke tenke på det. For det er ikke lett å være så rik som vi er. Det er tvert imot veldig vanskelig, for nei; jeg hadde aldri holdt det ut, dersom det skulle skje dem noe. Jeg er livredd for brann og andre ulykker, og våker over barna mine som en løvemor. 

 

Det bugner over i en mamma's brystkasse i kveld. I kveld som alle andre kvelder. Kjærligheten sprenger på, og alt jeg kan gjøre er å takke ydmykt, til høyere makter; for nok en dag med verdens største skatterikdommer: to gutter som har stjålet mitt hjerte og tatt all pust fra meg, for evig og alltid.

 

❤😍🌎 Mathias og Even, dere er alt, alt, alt for meg, og jeg kommer aldri aldri til å svikte dere. Dere har gjort meg styrtrik, og alt jeg vil er å klemme dere og gjøre dere trygge. Men jeg kan bare være en mor. Mamma's klemmer kan ikke gi dere mer enn følelsen av evig trygghet. Vi har bare nåtiden, og den er verdt mer enn noen penger, gull og diamanter noensinne kan måle seg med  🌍😍❤

 

Svensk mann rotet seg bort på Ikea; prøvde å bruke GPS

 

En ung mann fra Sverige forteller at han rotet seg bort inne på Ikea Trondheim her om dagen. Akkurat da var alle ansatte opptatt med å hjelpe andre kunder, og fortvilt prøvde svensken å følge pilene, til han innså at han gikk i firkant. 

 

-"Jeg måtte også på toalettet, så det begynte å haste." forteller den ille berørte mannen, som kommer fra Skåne i Sverige. 

 

Da han for andre gang stod foran restauranten, begynte han å klø seg i hodet. Han la ikke merke til heisene, og ante ikke at det var toaletter ved siden av restauranten, så han fant frem GPS på mobilen sin, og begynte å gå med pilene igjen. 

 

-"Det var bare pinlig" forteller den unge herremannen -"for stemmen på telefonen begynte å snakke høyt om å ta til høyre osv, og det funket jo ikke." 

 

Til slutt holdt det på å gå riktig ille, for siden han er Svensk var det ille trasig at han ikke greide å finne fram. Men han tok mot til seg og spurte en av kundene hvor toalettet var. Kunden kunne fortelle at toalettene var 10 meter unna, og at det bare var å ta heisen ned, før han så svensken løpe mot WC i en rasende fart, mens han ropte: "Takk for hjelpen!"

 

Det er visst deilig å være norsk i Danmark, men ikke helt enkelt å være svensk i Norge.

Min guilty pleasure

 

Du spiller kanskje lotto? Skraper flakslodd? Spiller på Casino? Skjønner; du tar danskebåten og spiller på kroneautomat. Spennende er det iallefall, ikke sant? 

 

Selv har jeg en guilty pleasure hva angår slik spenning: jeg samler opp singelsokker i huset, legger dem i en svær pose, og innimellom sorterer jeg for å se om jeg treffer par. Det er, tro det eller ei, veldig spennende. 

 

Eller jeg danser med barna mine til rappemusikk:

 

...eller jeg drar ut på eventyr sammen med pappan til barna mine. Det skal vi forresten i morgen, etter vi har levert ungene i barnehage og på skole, så her er det bare å finne drømmeland for å være mest mulig uthvilt til morgendagen banker på døren.

 

 

Minsten og jeg ligger på loftet, pusekatten Evine i stua, og nede i kjelleren sover 8åringen på rommet sitt, mens barnefar låner gjesterommet. Vi har skikkelig koselig hyttetur-stemning. Det er nok mest av alt min guilty pleasure, foran sokkesortering og rappedans: å samle hele familien. Smiley til deg fra oss på Lykketoppen. 

 

10 tegn på at du er naiv

 

Tagg en du tror burde lese dette..

...eller har du mistanker om at du selv er mer godtroende enn du tror? Kan du sense enn rosa sky, og ane en verden uten grenser? Her er 10 tegn på at du er godtroende og naiv. Hvor mange av dem kjenner du deg igjen i?

 

Det kan hende du er litt naiv dersom...

 

1- ...du tror at det å tenke positivt betyr at du skal ha glade tanker i hodet hele tiden. I fare for å fornekte din egen realitet, vil slik overeksponering drive deg til å eksplodere i fortvilelse. Man trenger kontraster for å se klart.

 

2- ...du later som om fortiden ikke eksisterer, og har en forestilning om at "man ikke snakker om fortiden". I virkeligheten er fortiden opp til for et sekund siden, nettopp det som jorder deg her.

 

3- ...du undertrykker følelser som sinne, sjalusi og tristhet, i den tro at det er galt av deg å føle på den slags naturlige utfordringer og belastninger. I virkeligheten vil det belaste deg å ignorere disse delene av deg selv. Det vil føre til sykelig sjalusi og eksplosivt sinne dersom du undertrykker din natur, og det vil dessuten gi deg et naivt preg å tro du slipper unna disse følelsene.

 

4- ...ditt fokus på utseendet koster deg mer tid og penger enn du har. Skal du ikke se verden mens du er her? Er det viktigst for deg å ta hensyn til hva alle andre ser når de hviler blikket på deg, eller er det mer important å bruke tida di på å se deg rundt? Hvis ditt utseende spiser opp bankortet ditt; mat deg selv med positive affirmasjoner foran speilet. Ingenting gjør deg så vakker som det du fisker fram fra ditt indre landskap. Og det er naivt å bruke mer tid på uteendet enn noen strengt tatt kommer til å bruke på å se på deg.

 

5- ...du opererer med lyserosa grenser og forventer at folk rundt deg skal tyde disse usynlige grensene dine. Ingen endrer atferd mot deg uten at du setter ned foten og viser hvordan du bestemmer at de skal behandle deg. Og dersom de nekter å endre kurs, hvorfor beholde energityver i livet ditt? Enkelte mennesker er bare nasty, og de trenger sorte linjer for å se grensene dine.

 

6- ...du følger alltid alle andre's uskrevne regler. Hvis mengden gifter seg og bor sammen to og to, gjør du det samme, uten å selv filosofere over om det i det hele tatt er riktig for deg å bo sammen med et annet menneske. Du vet, selv om alle andre kjøper miljøfiendtlige poser i kassa for å pakke matvarene oppi, så kan du bruke sekker og bager, ikke sant? Tenke sjæl, tenke sjæl. 

 

7- ...du tar rykter for å være sanne ord. Just ...don't. 

 

8- ...du tror det er en shoppingrunde som må til for å bli glad, totalt på villspor fra verdens naturlige ingrediens, nemlig takknemlighet. Rydd i det du allerede har hjemme, og gå på shopping i boden. Vær takknemlig for det du har; alt fra rent vann i springen til fine klær og sengetøy. DET vil gjøre deg glad på ekte.

 

9- ..du venter at kjipe folk skal endre seg. I den tro at du kan hjelpe dem å forandre seg fra det verre til det bedre, bruker du masse tid og energi på å endre tankegangen til et menneske du mener behøver din forandring. Hvor tenkte du å krype opp til den hjernen for å skru på disse knappene du mener kan endre denne personen? Inn nesa? Ørene? Munnen? Porene? Hvor er det magiske krympestøvet ditt? Innse at alle mennesker selv har siste ord i sin verden. Du kan kun styre deg selv.

 

10- ...du ikke kan huske sist du kjøpte deg tid. Eller du har kanskje aldri kjøpt deg tid? Du føler at du må svare ja eller nei med en gang, hvilket fører til en miks av rare valg som du egentlig ikke ville? Ha selvrespekt. Si: "La meg tenke på det" Tenk en time eller en uke, eller en måned. It's up to YOU!

Når mamma er operert: brev til en 3åring

 

Han titter opp mot meg og strekker de små hendene sine oppover. "Bær mæ, mamma?" 

Og hver gang må jeg skuffe den lille gogutten min. Jeg kan ikke løfte ham på noen uker enda, men må være forsiktig.

Han er opptatt av at "mamma er delt i to", og vil sende meg til legen på sykehuset slik at den dumme legen kan fjerne det like dumme arret. 

 

Han vet ikke hva keisersnitt er. Ikke hva intertrigo er, heller. Han vet bare at en lege på et sykehus har sørget for at mamma har en lang strek på magen sin, slik at hun ikke kan bære ham lenger. Teip er det på arret også, noe han ikke kan fatte og begripe er nødvendig. 

 

Nei, magen til mamma er ikke særlig pen lenger, men operasjon var nødvendig, lille venn. Noen ganger må man ofre skjønnhet for velbehag, og derfor er mamma sin mage skikkelig ugly, selv om mamma selv synes arret er råtøft. Kanskje vil den aldri bli særlig fin, den magen. Men snart skal jeg bære deg rundt i et varmt julehjem, og når våren kommer skal jeg bære deg mot sommeren. Derfra skal jeg løfte deg over til høsten, og bære deg gjennom en ny vinter. Masse. Jeg skal løfte deg masse. Og så skal sår gro og bli til hvite arr. 

 

En vakker dag kommer du til å spørre: "Hvorfor har du arr på magen din, mamma?"

Og jeg skal svare deg: "Fordi det var jeg som bar deg inn i livet, min sønn. Det er det vakreste arret mamma vet om, og vil alltid minne meg om deg og storebror. Langt der tilbake i tid kom to gutter til verden akkurat der arret er, og da fikk jeg de to beste gavene det er mulig å få."

 

Så vent lille venn. Selvfølgelig skal mamma løfte deg igjen. Løfte deg opp, og bære deg gjennom gråt fordi du falt, bare for å gi deg en klem og for å leke karusell mens du hyler av fryd. Et par uker til nå, så skal jeg gi deg det beste du vet: en mammaklem her oppe i høyden.

Sjekk hva denne superpappan gjorde for en sliten mamma

 

Velkommen til noen mamarazzibilder av faren til ungene mine. Jeg sutret over en trasig oppvaskmaskin som jeg en gang i tiden kjøpte i Ikea's billigkrok. Hva skjedde? Joa, barnefar kom og fiksa den. Og ikke nok med det, så fortsetter teksten under bildet.

 

 

Han driver og lager middag til oss også. For en god damned superpappa! Her ligger jeg utstrakt på sofaen, mens barna ser barneTV, og middagen blir laget uten at jeg løfter en finger. Bængshot altså, det er sjelden luksus. Alle aleneforeldre vet at dette er fantastisk, ubeskrivelig LUKSUS!

Hurra hopp for pappan til barna mine!

 

Denne damen er full av bængshot

 

Bængshot m@therf@kker, er du kin på å drikke milkshake eller? Skal du legge opp no sugar free smakstilsetning eller? Vil du kjøre et lite opplegg og få blodsukkerstigning eller? Bængshot m@therf@kker...  

 

Hei hå kjære leser. Og Linda Vidala. Hvordan står det til i dag? Jeg har rukket en god del allerede. Livet som bloggende frilanser med tusen baller i lufta er fargerikt, and I love it. Forresten, Linda: jeg lytter en del til låta di Bængshot, fordi den minner meg om da kua var kalv. Og fordi du er rå på å rappe.

 

Det har vel nesten aldri skjedd at jeg bare har skrevet et innlegg sånn just to write it. Så det er nettopp det jeg er i gang med her og nå. En update. 

 

Det er bare noen timer til barna mine, barnefar og jeg samles hjemme hos meg på Lykketoppen. Vi aner ikke hva vi skal finne på, men det viktigste er å bare være sammen. I det siste har vi foreldre snakket litt om hvor vanskelig det kan være å tenke på at vi er en familie delt i to som sitter på hver vår kant og grubler. For innimellom grubler vi. Vi tenker på tre ustabile stormakter ved hver sin spake. Vi grubler på atom og vi tenker på at det kan komme en dag at alarmene uler. Vi søker å være i samme rom, oftere enn før. Det er fint å ha to hjem, men vi trenger å vise barna at vi står samlet. At vi kan spise middag sammen og spille yatzy i lag i det mørket faller over ei varm stue. Og skulle det skje noe, samler vi oss og takler det hele sammen.

 

Dessuten kan jeg godt innrømme at faren til ungene mine er en kompis av meg. Vi drar gjerne på shopping sammen, og vi snakker om det meste. 

Anyway. I dag er en sånn dag der et par avtaler har gått i vasken, og jeg har fått noen timer til  overs. Helt ok. Jeg trenger å stresse ned iblant.

 

Lytter til bængshot og thunder, og kjenner at det snart er på tide å ta et par telefoner igjen. Det er sånn det er om dagen; en telefon til Aschehoug, en til TV2, en til Gyldendahl, en samtale med ei jente med en story, tre telefoner for å belyse flere sider av historien, ringe venner, ringe samarbeidspartnere og ringe pappan til barna mine. Pokker som jeg ringer. Jeg er dobbel sånn sett; liker best å ringe, og må mange ganger også sende mail. En plagsom, innpåsliten skribent? Tja. En effektiv en iallefall.

 

Ps: Bængshot er et banneord. Full av bængshot is more like full av faen.

Les hvordan fostermor reagerte da den biologiske mammaen tok kontakt

 

Noen ganger har livet bratte bakker å by på, og iblant fører slike oppoverbakker til nye høyder. Møt "Ine", en mamma som har oppnådd en helt spesiell måte å tenke på når det kommer til sin datter.

Av sikkerhetsmessige årsaker må innlegget om Ine skrives anonymisert, og navnet hennes er pseudonymt. Jeg ble kontaktet av en stolt Ine, som her om dagen hadde sendt følgende melding til sitt barn's fostermor, en kvinne som for flere år siden tok over den daglige omsorgen for hennes datter: 

 

"Hei. Skulle vel egentlig ha takket dere for lenge siden. Vil bare dere skal vite at jeg er utrolig glad for at min datter kom til dere da hun ble flyttet av barnevernet. Stor takk til dere fra meg for jeg vet de hadde det så mye bedre hos dere enn hos oss i den perioden. De slapp å oppleve at jeg ble mishandlet, og mye annet, så stor takk til dere ❤️"

 

Det tok to dager før fostermoren greide å svare:

"Hei Ine! Dette var en sterk tilbakemelding må jeg si!😀Tusen takk til deg for det!👍
Jeg oppfattet og registrerte veeeldi mye i den tiden, men var veldi opptatt av å ikke si noe/videreføre noe til din datter! 
Til tross for mange og store utfordringer dere sto ovenfor fikk dere mye på plass! I ettertid skjønte jeg at det var en periode med nye utfordringer og deretter har dere tatt noen nye valg og det er slik livet er, tenker jeg!
Jeg håper du har det bra nå og kan kose deg med livet og barn og barnebarna nå. Håper du slipper stress og ikke minst mishandling og slike ting.. håper du har et godt og fredelig liv💖
Tuuusen takk for meget fin tilbakemelding😌"

 

Ine begynte å gråte av glede da hun leste svaret fra sin datter's fostermor, så hun svarte:

"Har det veldig mye bedre nå ja. Kan ha egne meninger, snakke med andre folk og har kontakt med mine nærmeste også. Må dessverre gå med voldsalarm her i sør, men føler meg egentlig fri sammenlignet med før. Er veldig takknemlig for alt dere gjorde og at dere fremdeles har så god kontakt med datteren min, merker at dere betyr mye for henne ❤️"

 

Til slutt kom dette svaret fra fostermoren: "Hun ble og er en viktig del av vårt liv og vi setter utrolig stor pris på at hun vil ha oss med i deres liv!
Vi håper inderli at vi kan få være en del av hennes «familie» videre fremover! Jeg er så gla i henne💖
Godt å lese at du har det mye bedre om enn ikke helt uten utfordringer enda, men vi skal håpe og tru at det blir bedre og bedre!😊"

 

Ine forteller at det tok henne år før hun var klar for å sende denne tilbakemeldingen til sin datter's fostermor, og at omstendighetene gjorde at hun ikke så alt klart den gangen. Hun opplevde vold, og det var ikke mulig å tørre å bryte ut av det. Datteren måtte få komme til et fredelig hjem mente barnevernet, og slik ble det. Nå bor Ine, datteren og barnebarna trygt i en by i Oslo-området, og Ine kjenner at alle brikkene faller på plass. Det var datteren alt dreide seg om. Vi voksne kan lett glemme akkurat de fokuset der. Nå, flere år senere, er hun rede til å kjenne seg lettet over at datteren ble godt ivaretatt oppi det hele.

 

 

 

Dette gjør du med fiender på facebook

 

Du kan kjenne odøren av dem fra skjermen til nesen din. De framstår som venner.

 

Det er som om de vil være din frekke farsken på assbook. Your enemy. Der kan de være så spydige de bare vil, og de kan tømme sin frustrasjon utover deg. Kritisere hver minste lille bevegelse du gjør. Hvert eneste vrikk på den baken din.

Hei vent. Du har jo ingen profil på noen "assbook". Du har facebook, og der heter det "venneforespørsler", ikke "fiendeforespørsler". Så hva er en venn?

 

Vi kan være uenige, vennene mine og jeg, men vi er ikke slemme mot hverandre. Vi hakker ikke på hverandre, og vi har ikke behov for å dumme hverandre ut. 

 

Vi vet ikke hva framtida bringer. Hvert nåtidsøyeblikk skaper fortid, og det er alt vi har: fortid og nåtid. 

 

Som skribent kan jeg for det meste skrive om det som har hendt, siden ingen vet hva framtida bringer om et sekund eller ti. Jeg kan ikke skrive: "I morgen skjedde følgende..."

 

Det eneste jeg kan skrive om som gjelder framtida er arrangementer; eller rene visjoner ut fra fantasi. Planer? Ja, men jeg må regne med en risiko for at de går i vasken. Hva annet kan jeg skrive om enn fortid? For i det nåtiden er skrevet og publisert, har den blitt til fortid. 

 

Jeg hadde en fiende på facebook som ofte skulle hakke på meg. Til slutt var det også galt at jeg skrev om fortid. Han tolket mine bestemte meninger som hat, og historikk som oppheng i fortiden. I virkeligheten satt jeg og spilte yatzy med barna mine og pappan dems. Yatzyspillingen er nå fortid. Jeg har ikke oppheng i den fortiden selv om jeg i ettertid nå forteller om den. 

 

Vi bloggere blir ofte kritisert, og nå i det siste har det også oppstått et negativt fokus på de som blokkerer fiender på facebook, et sted der vi skal ha venner.

Selvfølgelig blokkerte jeg denne "vennen" til slutt. Jeg er ikke på facebook for å krangle, ei heller for å bli hakket på for hver minste lille move I do. Folk som gir meg dårlige vibber er rett og slett ikke mennesker som jeg gidder å bruke tid på. 

 

Har facebook blitt et sted der vi skal være bundet fast i hender og føtter, og finne oss i skiten til nett-troll og andre dramaqueens, for så å bli kritisert dersom vi tar grep og blokkerer? Som om vi er noen "feiginger" som ikke "takle at noen er uenige med oss"? 

 

Det kan virke som om tastaturets sureste epler vil sende ut signaler om at man gjør en feil dersom man blokkerer andre brukere av facebook. Er dette for kunne holde på i fred, uforstyrret og med så mye tilgang til andre brukere av sosiale medier?

 

Den doble hersketeknikken kan i sin mest vridde tolkning virke litt som når tobakksindustrien sender ut globale rykter om at det er uoppnåelig å slutte med nikotin uten å legge på seg og bli agressiv. Nikotin, et avhengighetsdannende stoff som gir den abstines at det kribler sultlignende i magen. Spise akkurat da, eller vente til den ekte sulten kommer? Bli sint, fordi hjernen tror du er sulten?  

Omvendt virkning, likt advarslene på produktene som inneholder nikotin. De kommer ikke til å få deg til å slutte, men å utvikle mer angst som du ønsker å roe ned med mer nikotin.

Like omvendt vil de mest hardbarkede nett-trollene gjerne innbille folket at "de som blokkerer på face er feiginger som ikke takler litt diskusjon."

 

Jeg er ingen feiging, det har jeg erfart. Jeg har heller ingenting imot at folk mener noe annet enn meg. Men jeg tar ansvar for min egen mentale helse, og slipper ikke inn bitre sure epler i livet mitt, når en glad appelsin er så mye mer trivelig enn grønne epleskrotter.

 

Fiender på facebook er der kun for å hakke på deg. I sin store usaklighet er det nytteløst å forsøke å deale med den vonde følelsen slike småtroll gir deg, mens de samtidig ellers framstår som fargerike lykketroll, sånn for å forvirre deg ytterligere. Disse vil forsøke å tillegge deg egenskaper du ikke har. Meninger du aldri har hatt vil de prøve å prakke på deg, og det er faktisk ingen grunn til å bruke energi på dem. Og når du endelig tar grep og blokkerer dem for å slippe kloaklutslippene deres, vil de sutre om at du "ikke tålte at de var uenig med deg."

 

Blokkering av andre brukere er der for en årsak. Det er ikke meningen at du skal motta søppel der, da din facebookprofil ikke er en søppelplass. Det heter venner, ikke fiender, og du trenger ikke å finne deg i det. Det betyr ikke at du aldri tåler at andre er uenige med deg, men du liker kanskje å diskutere ansikt til ansikt? Kanskje er du tøffere enn dem, og ønsker øyenkontakt, kroppsspråksbevissthet og klarhet over tonefall i stemmene når du diskuterer?

 

Kanskje kan det hende, at du blir trist av å bli hengt ut i offentlige medier, av folk som kaller seg "venner", men oppfører seg som fiender? Blokkering er din egen sikkerhetsmur, så om du vil så kan du faktisk det: Fjern og vern.

Fjern de illeluktende vibbene, og vern om ditt private følelsesliv. Noen steder er åpne for fiender. Akkurat facebook er i utgangspunktet laget for venner. Det er helt ok, om du velger å blokkere. Ingen har rett til å tillegge deg egenskaper du ikke har, bare fordi du verner om deg selv og ditt.

Er du blogger? Her er en beskjed til deg!

 

 

Du skal ikke stikke deg fram. Says who? Bygdadyrene, nett-trollene og bylusene selvfølgelig. 

Du skal ikke tenke sjøl? 

Du skal ikke være fri i ytringen din? 

Neivel, så hva skal du? 

Let me tell you: Du skal være så fri at du tenker sjøl og stikker deg fram akkurat når du vil.

Om 1000 år er vi ikke en gang støv, og de samme stemmene som roper ut om puppen du viser fram, er long gone, de også. Nei, ikke slutt med dine demonstrasjoner, kjære blogger. Vis fram puppen din og vit at det er på lik linje med alle de hårete, svette manne-overkroppene vi blir utsatt for midt i butikken på sommeren. Får han? Hvorfor får ikke hun? Og hva er det han blotter så proud? Pupper's reservetanker?

Noen såkalt kloke hoder har bestemt at visse områder av kroppen din er innafor å vise frem. Merkelig nok er det snakk om helt andre områder enn på mannekroppen. Totalt forskjellige regler, altså. Det vil si at en overkropp på en manneblogg er helt innafor, mens det ikke er godkjent på din kvinneblogg. Ikke rart du blir forvirra. 

 

Så du kjører clickbites? Wow? Dette nye ordet for en saftig overskrift. La det ikke skremme deg; slik har media alltid vært: man må ha en interessant overskrift. 

 

Du er på en moderne arena, og du jobber innen media. Du bidrar med ditt, og gjør det på din måte. For all del, fortsett å gjøre det på din måte og la dem bare trampe i takt. Men ikke la dem putte på deg munnbind. Vi kan fortsatt lese 2000 år gamle skrifter, men vi kan ikke høre takten de trampet omkring de gamle skriftene.

 

De såkalt kloke hodene har avgjort at det så nedlatende heter "Clickbites" hvis en blogger bruker dem gode gamle overskriften for å selge sine innlegg, mens helt andre regler gjelder for avisredaksjonene, Se og hør og Hjemmet. De kan skrive så saftige overskrifter at de nesten drypper på kundene foran kassa i dagligvaren uten at noen bryr seg. Men du? Du kan visst ikke gjøre det på denne måten, kan du? Visst hell yeah kan du det!

 

Du skal altså ikke stikke deg fram, ikke vise matfat slik som gutta kan vise reservetanker, ikke ytre deg like fritt som andre, ikke bruke saftige overskrifter slik at du tar lesere fra resten av mediaverden og forøvrig ikke tro du er verdens navle.

 

Men vet du hva? I din egen verden er du nettopp det: verdens navle. Det er din hjerne og din kropp. Du bestemmer reglene på arbeidsplassen der du selv er sjefen. Ingen pekefinger med knøvlete budskaper regjerer her. Kanskje er du lei av at andre regler gjelder hva angår herrekroppen enn kvinnekroppen? Kanskje har du skjønt at headline er viktig hvis du skal selge inn ditt eget budskap. Da har du faktisk skjønt det.

 

Noen ganger må visst du som blogger tåle mer enn andre, og enkelte mener it's the price to pay in public.

Men mange andre stikker seg også fram her i verden, og hvis noen mobber dem, da blir det ramaskrik. Det er heller ikke en selvskrevet regel du behøver å godta. Er det virkelig slik at det er innafor å mobbe barna i skolegårdene rundt i landet her fordi akkurat de barna stikker seg fram med ekstra sterke farger på klærne sine, og snakker litt høyere enn andre? De vises i terrenget, ja, men det er vel ikke ok å tråkke dem ned for det? Er det det vi vil lære barna våre? Fyre løs på alle som tør å vises i landskapet? 

 

Nei vet du hva? Her er en beskjed til Sophie Elise, Anna og Sofie: Takk for at dere viste puppen! Det er latterlig å dømme dere for dette. Da burde alle menn som viser puppene sine på sommeren også skamme seg. Pupper?!, you say? Ja men hey? What to say? Vorter? Reservetanker? 

 

Forøvrig også takk for alle saftige overskrifter, det gjør media mye mer spennende. Nå får dere ikke en pupp fra meg i denne omgang, men dere skal få navlen min, som forøvrig er pyntet for anledningen, med en øredobb i et piercinghull fra 1996. Det var på kjøkkenbordet hos Monica at Anne Grethe stakk hull på den glade nittitallsnavlen min. Somethings never change. Nesten som gamle uskrevne regler. Men bare nesten. For med litt passion og litt kraft, endres disse liksomreglene også med tiden, like mye som de nedskrevne lovene også forandres. 

 

Som for eksempel: "Mannen er det sterke kjønn." Åja? Er det han som presser ut et barn der nede? Han som før det bærer heavy i magen sin i nesten et år? Han som går gjennom hormonelle endringer en gang i måneden? Du trenger ikke være såkalt feminist for å mene at kvinnen er et minst like sterkt kjønn som mannen. 

 

Heldigvis opplever jeg at mange kvinnelige bloggere tar tak i dette med å banke litt i likestillingsbordet på en elegant og powerfull måte. Takk for det.

 

Kjære blogger, gå dine egne veier, og jeg respekterer deg for det.

 

 

Dette irriterer meg grønn

 

Sabla forbaska god damned shit! Noen ganger blir vi mennesker irriterte. Og selv om mange forsøker å fornekte det, er jeg selv ferdig med den illusjonen for lenge siden. Det var i de dager jeg superpositiv mistolket selvutvikling big time, og vandret rundt som en irriterende liksomglad Polyanna. Til jeg lærte meg hvor viktig det er å ta følelser på alvor. Ekte lykke trenger også kontraster. Som du ser smiler jeg på bildet. Det er fordi jeg i enkelte situasjoner fortsatt ikke viser det så tydelig når jeg blir irritert in public. Du sku sett meg hjemme i stua mi.

 

Så hva irriterer forbipolene grønn? Here we go go; dette irriterer meg:

 

1. At jeg langt fra bare kan danse meg gjennom gågaten i hjembyen der jeg bor, når jeg lytter på damned good music, uten at hele gågata ville stanset opp i forferdelse. Nei, i Norge bare danser man ikke før klokka er overstadig beruset og uanstendig sen.

 

2. Menn i bar overkropp på butikken om sommeren. Fordi de kan, men ikke jeg. Dessuten også det at vi er så redde for hud her i norden. Vi fødes nakne og begraves påkledd. I mellomtiden gjør vi alt for å skjule noen vorter, et par fyrtårn og litt sprekker her og der.

 

3. At bloggere ikke kan bruke like saftige overskrifter som aviser og ukeblader, uten å bli bombadert med "You f@kking clickbitebitch!"  og "Hey you, this is clicking rude, dude!"

 

4. Når jeg ikke finner priiiislaaappeeeen på en thing jeg vil kjøpe, og samtidig har det travelt.

 

5. Alt som henger i veien / står i veien.

 

6. Å tråkke på smuler som ligger på gulvet, grrrrhhhhh!

 

7. Sure butikkansatte. Service, hva er det? Kunden tar feil? Ok da er jeg på feil butikk.

 

8. Dramakings and dramaqueens. Peace, please, you little pease of war.

 

9. Folk som både rakker ned på lavkarbofolk og mobber overvektige. Dobbel hersketeknikk; ingen av delene er bra nok.

 

10. Drita fulle grown ups som ringer og melder midt på natta, akkurat på det tidspunktet da de ikke er i stand til å snøvle engang. Dette er det samme primitive folkeslaget som tror jeg lever et kjedelig liv bare fordi jeg er avholds og dermed alltid edru. De skjønner ikke at det jeg er opptatt med når de ringer og prøver å kommunisere, er mye mer spennende enn det de gjør akkurat da. Og det er nettopp fordi de er for fulle for noe som helst slags action i hvilken som helst seng.

 

11. At akkurat søndag er "hviledag". Den eneste dagen jeg er så uthvilt at husarbeidsanfallet tar helt over.

 

12. Folk som hever seg over andre folk. Folkens, we are not here to judge. Right, Judy?

 

13. Fredag den 13. Og at jeg alltid har flaks den dagen. Jeg som gleder meg til en morbid Donald-dag, ikke en kjedelig Anton-flopp. Det er som Halloween uten kostymer.

 

14. De som ikke skjønner hvorfor jeg alltid tilgir. What's the drama? Jeg behøver hverken å hilse på eller henge med de jeg tilgir. Peace in my heart, derimot, har jeg. 

 

15. Baksnakking av gode venner, og alle de som er så tarde at de ikke skjønner at vi har skjønt det forlengst. Falskhet har en egen stank, din lille sladrehank. 

 

16. Alle dem som tror at de med psykiske lidelser er mindre smarte, og måten de reagerer på i det de skjønner hvor feil de har tatt i nettopp det.

 

17. Edderkopper og mygghanker, og det at jeg gidder å kjefte på dem. Faktisk. 

 

18. Snøslaps på parabolantenna mi.

 

19. Uanstendige meldinger og bilder fra desperate menn.

 

20. Folk som tror jeg er lesbisk bare fordi jeg ikke akkurat har noen rosa prinsessestil, og dessuten alle de som elsker å framheve at de er bifile bare for å virke spesielle. Det er vel like naturlig som stortåa, nesa og lillefingeren din, hvilken legning du har eller halveis har. 

 

...hva irriterer DEG grønn?

Dette er min hemmelighet

Det er fredag, og ute er det vintermørkt. 720 lysår unna finnes en planet som er lik jorden, men litt kaldere. Nasa har dessuten funnet 19 andre planeter som ligner moder jord. But I can't go there, like ever. 

 

Det finnes så mye man kan prioritere å tenke på. Her på kloden er det utallige ting å engasjere seg i, og ordet travelt ligner ikke engang på ordet hektisk. Døgnet kunne hatt flere timer dersom vi bodde på en annen planet. Men faktisk: vi bor her, og vi er noen underlige skapninger med to armer, to ben, munn, nese og øyne.

 

Oppi det hele er jeg. Jeg er mamma til to mirakler, og kjenner mange mennesker. En del dyr også, for den saks skyld. Hva betyr forresten "saks skyld", anyone? Anyway: Nettverket er stort, og det pulserende liv er meg velkjent. Jeg har en liten hemmeliget for å unngå å brenne mine mange lys i begge ender, og det er noe jeg må gjøre for å fungere i hverdagen. 

 

Jeg drar på date med meg selv. Bare meg selv. Det er den ultimate hvile for min del, å bare være helt alene. Det kan være når barna har lagt seg, eller når de er hos pappan sin. I kveld er en sånn stund, hvor jeg bygger opp min egen aura med tid alene. Siden jeg er min egen beste venn, er jeg den som virkelig booster mitt eget humør best, og i blant må jeg bare ha pause fra alle andre's energier. 

 

I kveld ble jeg invitert to steder, og det var veldig hyggelig. Men jeg kan ikke svikte mine egne behov, og min egen avtale med meg. Jeg kjenner meg selv så godt at jeg vet når det er på tide med alenetid. Så jeg takket nei, og laget meg lavkarbo brød med rekesalat på, sukkerfri karamell og hjemmelaget brus, før jeg inntok sofaen for å finne ro og space. 

 

Jeg lar stjernene seile sin egen himmel, planetene være så fjerne de bare vil, og alle andre mennesker rocke sin egen fredagskveld. 

 

I'm all alone, og behøver det. Etter sola har stått opp lenge før meg i morgen, står jeg i dusjen og nyter noe så verdifullt som en real dusj. Så skal jeg tilbringe resten av helgen med folk jeg er glad i. For da er jeg ferdig oppladet.

 

Hva er din hemmelighet for å lade batteriene?

 

Vi var gode nok som vi var

 

 

Vi brukte å være som Peter Pan og Magica fra Tryll. Umodne og innimellom sure som tidlige epler på sensommeren. Vi fløy fra fest til fest, og jeg fløy og hentet sykepiller fra resepsjonen på danskebåten mens du og venninna mi lå og spydde som helter nede i lugaren. Vi var vant med ustø grunn, men ikke bølger som det Skagerak ga oss denne høstnatten. 

 

Den turen skulle endre alt. Etter at vi ba høyere makter få oss trygt i havn, sjanglet vi i land i København. Det var en regntung dag Danmark hadde å by på, og vi prøvde å finne fram smilene.

 

Ansvar? Hva var det? Vi hadde ansvar for noen katter, et par fugler og fisker i svære akvarium. 

Underdogs? Hva var det? Det var oss, det. Selvtillit? Hva var det?

 

Noen uker senere hadde vi fått graviditetstester på tull av ei som hintet litt. En ekstra strek begynte å vise seg som en skygge. Den andre kvelden lå jeg våken i sengen og tenkte nervøs. Jeg visste jeg måtte ta en tredje test neste morgen, og mer spent enn dette kunne ikke ei ung jente bli. Baby? Mor? Ansvar?

 

Dagen etter hadde to tydelige streker å by på, og fra da av begynte den bratte veien opp hit. 

 

Peter Pan og Magica skulle utvikle seg. Vi skulle slutte å trylle, og vi skulle bli voksne. Innimellom skulle jeg bli alvorlig syk, og så skulle vi bli til hund og katt. 

 

To barn senere sitter vi her og har forstått det hele. Peter Pan og Magica fra Tryll er tilbake, og vi har skjønt at for å bli voksne måtte vi tørre å være barnslige. Vi tryller fram vennskap, barnesmil, morsomme opplevelser og genialt foreldresamarbeid. Vi ligger på stuegulv og kaver med hylende, leende smårollinger omkring oss. 

 

Kjære pappan til barna mine. Vi var visst gode nok akkurat som vi var. Kanskje drømte jeg den natten, om mer enn to skjebnessvangre streker. Om en fantastisk framtid der vi ikke engang behøver å være kjærester, men bestiser som Peter og Magica. Hvem er vel bedre far enn Peter Pan? Og hvilken mamma kan trylle bedre enn Magica? Jeg tryller fram hytter både her og der i huset mitt, og du tryller fram spennende prosjekter overalt i huset ditt. 

 

Vi er framme dit vi skulle, og aner ikke hvilke eventyrland framtida har klart for oss. Å bo hver for oss er genialt, og vi kan med stolthet både se oss tilbake og tørre å titte framover.

 

Få har troen på underdogs og bakgårds-katter. Men det vi har klart å grave fram, er gyldne skatter. Vi er hiv og hoi, tjolahoppsansa, og vi husker godt hva de sa: Fy skam seg Emil og Røverdatter, før de gjorde oss til latter. Men Rom ble ikke bygd på en dag, det må mer til hammer og sag. Nå er vi superforeldre; og gleder oss til å bli eldre. For nei; man må ikke bo sammen. Bedre å være venner, enn å sutre på trammen. Vi var gode nok som vi var, og du er verdens snilleste far.

 

Du gjetter aldri hemmeligheten til dette hotte gründerparet

 

Annonse

 

Hun er lang, slank, utadvendt og vakker. Han er effektiv, kjekk og kjapp i replikken. Ann Maier og Remi Nordvik er en dynamisk arbeidsduo, og sammen har de en datter. Nordvik er gründeren bak sushikjeden Sabrura, og er sjefen for de 7 sushirestaurantene i Trøndelag. I dag åpnet de sin åttende restaurant i byen Stjørdal. Nye Sabrura har 9 ansatte fra Trondheim, og er i følge Remi selv av utseende den tøffeste restauranten de hittil har laget. Sabrura Byhaven skal pusses opp, og neste år står Steinkjer og Moa i Ålesund for tur med to nye Sabrurarestauanter.

 

Og hemmeligheten bak suksessen? Det er glød, entusiasme, effektivitet og positiv innstilling. Ja-mennesker; har du hørt om dem? De kommer lengst her i livet, og universet liker effektivitet og hurtige avgjørelser. En skulle tro gjerrighet ala Skrue var drivkraften bak suksess, men slik er det altså ikke. Med ekte entusiasme og sans for kvalitet har Nordvik og Maier inntatt våre hjerter med sine buffetrestauranter, der vi kan kose oss med sushi av beste kvalitet. 

 

 

Tore (Pappan til barna mine) og jeg, testet Stjørdal's splitter nye Sabrura sushi i dag. Vi fant oss en ny favorittrestaurant. "Nå behøver vi ikke dra til Trondheim for bra sushi lenger" sa Tore; og jeg er enig. Dette er fersk og god sushi av beste kvalitet.

 

 

I vakre omgivelser kan Stjørdalinger nå endelig kose seg med ekte Sabrurasushi. Vi kommer blant annet til å bli bedre kjent med servitør Christine Hagen (29), som tidligere jobbet på O'learys på Værnes flyplass. Christine har fått opplæring av Sabruras personale, og er klar for å gi Stjørdal god service.

 

 

Velkommen innom Sabrura, Torgkvartalet Stjørdal. Vi anbefaler å ta gode foreldresamarbeid og andre vennetreff her, i lune lokaler, med god mat og drikke.

 

 

 

Ikke gi mat til pusen vår, ikke slipp den inn, og ikke ta den med deg i bilen din

 

Hvis du ser dette innlegget på facebook, vennligst del. Og hvis du har sett annonser på facebook i det siste om denne søte pusekatten, vennligst les ekstra nøye. Alle situasjoner har flere sider, og ofte hjelper det ikke på saken at folk ikke tenker konsekvenser, men handler uten å tenke.

 

Ja pusen vår er søt. Vi vet det. Og den er verdens snilleste lille kattetass. Vi vet det også. 

Men du har sikkert lært deg at du ikke skal gi andre's katter mat? Eller at hvis du har tatt en litt vel liten pus med deg flere kilometer unna i en bil, så kjører du den tilbake?

 

Den minste pusen vår, som du ser på bildene her, heter "Kongelig pus", og eieren er min sønn på 8 år. Han elsker pusen sin over alt på jord, og er livredd for at det skal skje den noe. Jeg skal innrømme at jeg også har blitt skikkelig glad i vårt sorthvite lille sjarmtroll. Vi gir Kongelig pus rikelig med mat; både bløtfor, matrester, rent vann og tørrfor, og den har fått så mye kos at oppfører seg som et lite menneskebarn på flere måter. En katt kan ikke bli mer tam og trygg på mennesker enn dette; denne gopusen klorer aldri barn og voksne, og biter ikke.

 

Og den hører altså til her. Ikke nede i sentrum fordi noen har tatt den med seg dit, eller inne hos noen andre her oppe i Stjørdal's Husbymarka.

 

Men den har en rasende pusemamma som ikke klarer å gi den mer av seg selv, og som freser, hyler, knurrer og setter klørne i den bare hun ser kattungen sin. Vi har fått mang et sjokk over måten lillepus rett og slett blir angrepet på, og trøstet den mye. 

Ofte smetter den lille kosen våres ut døren med en forbanna kattemor i potene. At den var ute litt, kunne gå greit å lenge det var varmt ute. Katter har pels, men de kan også fryse, så nå som kulda setter inn, prøver vi å holde den inne. Men inne får den altså juling av mamman sin, og virker ofte redd. Jeg har måttet slippe ut kattemamma hver gang Kongelig pus skal fores, for hvis ikke blir den jaget vekk fra matskålene.

 

Men problemet har ikke vært at den i det hele tatt har vært litt ute i friskluft. Problemet er alle de som ikke lar den være i fred.

 

Uken som var forsvant Kongelig pus i over et døgn, og da viste det seg at noen hadde tatt den med seg i flyttelasset sitt ned til sentrum. Det ble opprettet en facebookannonse som vi aldri så, før en dame ringte på døren for å levere Kongelig pus der den hører hjemme. Hun fortalte alt om flyttelass og facebookannonse.

 

I går stod en annen nabodame på trappen med Kongelig pus i armene sine, og kunne fortelle at hun hadde tatt den inn og gitt den mat. Før den smatt ut med kattemor etter seg hadde den fått masse god mat her hjemme. Siden denne damen tydeligvis visste at den hørte til her; ville jeg, hvis jeg var henne, levert pusen hit uten å fore den. Eller la den være. Den er ikke en nyfødt kattunge som ikke greier seg selv. There's no need for drama.

 

Det gikk noen timer og så ble pusen vår dårlig i magen. Maten den hadde fått var den ikke vant til, og kattedoen har vel aldri sett så velbrukt og lakkert ut. Leverpostei på brødskive. Altså det er snilt; men naivt, å tro at den beste løsningen er å gå ut i fra at en katt er sulten. En katt vil alltid late som om den er sulten. Vil alltid prøve å skaffe seg flere hjem i strøket. Mine katter er ikke vant til leverpostei på brød. De får bløtfor, tørrfor, vann og middagsrester dersom restene er kattevennlig. Jeg vil selv innføre gluten og leverpostei i kostholder til kattene våre når jeg mener det er riktig.

 

Nå skal puse-skatten vår få slippe den brutale behandlingen av kattemamma, og heller få bo hjemme hos pappan til gutta mine. Siden han er verdens snilleste far og dyrevenn, har han avgjort at 8åringen våres skal få ha sin kongelig pus i fred og ro der hjemme. 

 

Derfor er det så viktig at DU ikke slipper inn katten vår for å gi den mat, da den vet hvor den hører hjemme. I utgangspunktet prøver vi å holde Kongelig pus inne, men hvis han smetter ut går'n ikke langt ut i nabolaget, og han finner lett hjem. Men den er altså redd kattemamman sin. Likevel kommer den hjem når hun er ute på jakt. Jeg regner med at flyttelass-seansen var et uhell, men likevel må jeg vel si fra om det også: Ikke ta med deg katten vår noen steder heller, for vi er veldig veldig glad i den. 

 

Lærer tok kvelertak på elev

 

Når du sender ungdommen din til skolen regner du med at det unge hjertet ditt blir godt ivaretatt i løpet av dagen. Også om han eller hun i utgangspunktet er et skjørt løvblad som trenger tilrettelegging for å klare å konsentrere seg. Eller oppmuntring og ros for å greie seg gjennom dagen i det hele tatt. 

 

Noen mennesker bør jobbe i millitæret. Andre i butikk. Mens noen få av oss kan arbeide med mennesker. 

 

Hun så ham i dag igjen. De stikkende øynene. Hun tenker at hun neste gang skal glo inn i dem til han ser bort, og hater tanken på at hun så bort først inne på butikken i dag.

 

Eminem synger inn i ørene hennes "Are you on the edge right now? I wish that I could say I'm proud! I'm sorry that I led you down." Og hun vet med sikkerhet at læreren med de stikkende, narsissistiske øynene, aldri kommer til å beklage. 

 

Han hadde vært fin å ha i millitæret, men hørte ikke hjemme i regimet foran pubertale, usikre tenåringer.

 

Hege var et løvblad, og han var en farlig mann som ga henne engstelig hjertebank. Ingen visste enda, og minst av alle hun selv, at hun bar på gener med snev av sykdommen bipolar. Hege var skoleflink på barneskolen, og plutselig et virrvarr av fiasko på ungdomsskolen. Det var ikke det at mamma og pappa ikke prøvde. Nei, de stilte opp for hennr og ba rektor om at hun skulle få skifte klasse så jenta deres slapp den nedlatende behandlingen fra klasseforstanderen. For ungdommen begynte å bli både deprimert og med synkende karakterer. Som da læreren aldri tilkalte hjelp etter at hun hadde besvimt, ristet og vært grønn i ansiktet. Resten av klassen hadde litt av hvert å fortelle om da hun våknet på gulvet. Hege hadde falt med hodet rett inn i pulten til en gutt som satt bak henne. Skumle greier for en lærer å overse. Men han gjorde det, og hennes foreldre fikk aldri beskjed om mulig hjernerystelse. I stedet fikk hun ugyldig fravær hvis hun våget å dra hjem fra resten av skoledagen. Regimet var strengt. 

 

Tre år etter hun såvidt kom seg gjennom 9.klasse på Stokkan ungdomsskole, begynte ryktene å surre. Den kyniske læreren som systematisk hadde brutt henne ned og inn i depresjon over tre år, hadde i følge ryktene tatt kvelertak på en elev. Eleven hadde kalt ham noe stygt, slik ungdommer gjerne gjør når de blir utsatt for autoritære maktmisbrukere. Da hadde det kokt over en gang for alle for et voksent menneske som helst burde jobbet med ting. Eller mat. Eller noe som ikke har noe som helst med menneskelige relasjoner å gjøre. Hennes tidligere lærer tok kvelertak på gutten, og ble etterhvert sådan "tidlig pensjonist". Det hele ble dysset ned med et foreldremøte i all stillhet, og individuelle avtaler ble inngått. Sa ryktene. Og elevene jeg møtte flere år senere. 

 

Ja. Vi var problembarn, som man kalte det på den tiden. Dersom ungdommer med gryende diagnoser i det hele tatt kan kalles "problembarn". Ja, vi slet voldsomt med å i det hele tatt takle puberteten, vi som før i tiden kjente på det å være annerledes. Men å behandle ungdommer verre enn lorten på bakken, har aldri gitt særlig positivt utslag. 

 

For min del var det redaksjonen i Stjørdalens blad som ble redningen. De lot meg jobbe der og skrive reportasjer, og de ga meg tips og veiledende råd i forhold til skrivingen. Ikke at det noensinne ble nevnt av den gravalvorlige læreren min. En lærer jeg hver dag forsøkte å mote meg opp til å møte. Ei heller ga det noe utslag i norsk karakteren. Han kunne bare ikke respektere noe ved meg. Hat? Aner ikke, men det føltes sånn. 

 

Nå for tiden måtte han bare ha prøvd seg. Måtte bare virkelig prøvd seg på så mye som en saklig diskusjon både med meg, eleven han forsøkte å kvele, og alle de andre som har opplevd å bli mobbet av han. Læreren som hang oss ut foran resten av klassen de dagene vi ikke greide annet enn å skulke. Som skremte vettet av små bankende hjerter bare man rørte seg litt utenfor normen. Som laget dommedag hvis man skrev en uskyldig lapp i timen. Som tok kvelertak på en ungdom som ikke orket mer av sarkasmen fra en old fashion klasseforstander. For denne læreren hadde ikke peiling på empati i relasjoner. 

 

Fortidens skygge, du skal vite at jeg kommer til å se på deg til du ser bort. Hver eneste gang fra nå av. Jeg vet jeg så ned og bort da jeg så deg på 10årsjubileumet, og på butikken i dag. Men nå er det nok. Fra nå av skal du få deale med et blikk fra fortiden som du aldri skal få glemme, og jeg skal gjøre mitt beste for å gi deg et like psycho blikk som ditt eget lynblikk. For innerst inne vet du det så godt; det du gjorde var komplett feil, og selv om de du favoriserte var såre fornøyde, skal jeg love deg at det finnes mange her i byen som hadde fått en helt annen utgang av ungdomstida si dersom man hadde sluppet å forholde seg til en miks av Stalin og Hitler. 

 

Du ødela mye for oss, men vi er tøffingene du aldri greide helt å knuse. Vi er blikkene i gågata som aldri viker, hver gang du prøver å rule den øyenkontakten. Vi er røttene du snubler i. Vi er den delen av fortiden din der du som lærer feilet grovt. Vi er geniene med diagnoser som ADHD, bipolar og scizofreni, som du forsøkte å drukne i sølepyttene med de spisse, fordømmende skoene dine. Vi er her, og vi ser deg. Vi husker deg. Tro meg, vi glemmer aldri aldri deg. Den eldre mannen som var så sjuk i hodet sitt at han gikk løs på tenåringer på forskjellige måter fordi han ikke eide grenser for seg selv. Bare grenser for alle andre.

 

Og vet du hva? Du kan ikke kontrollere oss lenger. Er det ikke kjipt, det? At du kan ikke stanse oss mer. Ikke stegene våre. Ikke livsgleden vår. Og ikke blikkene våre.

 

 

Hun fikk meg til å gråte på Halloween

 

Lyktene brenner. Ding dong. Døren åpnes. Og der står en tre år gammel nylig to år liten gutt som ser opp på deg med store øyne og sier: "Kjaschj e' kjeeeep." Ved siden av står en flau mamma som leter etter et hull å synke stille ned i mens det hele pågår. En liten barnehånd får krafse nedi ei godteskål med innpakkede karameller, eller i løsgodteri med en skje, og i tillegg får han god hjelp av de som bor der på sin private ground. En privat grunn som vi nettopp har entret som om det var en selvfølge og komme her og komme her. Et bollefat. Trivelige damer som sier "ta to du", og så tar han tre. 

 

Det er tillatt tigging for en kveld. En omdiskutert kveld.

 

Kjære alle lyktebrennere som tok imot min lille spente sønn og hans pinlig berørte mamma i kveld. Vi feiret Halloween bare vi to i år, og jeg skal innrømme at det er lenge siden jeg har ledd så mye. For ingen sier "knask eller knep" søtere enn treåringen min. 

 

Men når vi surrer Halloween ned i sitt eget smør, er det en avtalt tiggerunde der tegnet i kode er ei lykt som er tent. Så tusen tusen takk til alle dere som tente lyktene for barna våre i kveld. Takk for tålmodigheten, og takk for at dere gidder. Ikke bare det, men dere synes ungene våre er søte. Så søte at dere vil gi dem en skikkelig spennende kveld med godterier som dere har brukt tid og penger på å handle inn.

 

Jeg blir så glad av å se 3åringen min så happy som dette. Ei dame i nabolaget her møtte vi da hun var på vei ut av bilen sin. Vi har aldri møtt henne før, men hun ba oss komme bort til huset hennes. Der lukket hun døren så minsten fikk ringe på og si "khjascj'e kjeeep", og så kom hun ut med en godtepose. Det pøsregnet, og selv om min lille glade gogutt hadde regnjakke på, hentet hun en paraply og ga til ham. En blå en med liksomører på. 

 

På vei hjem så jeg gutten min smile i regnet, lykkelig over å bli behandlet som om han kun fortjente det beste, hvor enn han ringte på. Da trillet det et par rørte tårer nedover kinnet mitt. Ikke bare ville hun glede ham med karameller. Hun ville ikke at han skulle merke noe til at det regnet på sin aller første Halloween. Jeg gikk der som verdens mest lykkelige mamma og gråt gledestårer i Halloweenregn.

 

Takk, takk, så innmari takk til alle dere rundt omkring i landet med tålmodighet, energi og barnlig glede nok til å gjøre barna våre glade. Takk for at dere gidder, gidder og atter orker.

 

Varm klem fra ei som lover å alltid tenne ikke bare ei, men to og tre lykter på trappa si, hver eneste Halloween. Blant annet fordi jeg vil være akkurat så cool som dere er. Jeg vil også være sånn mot alle de fremmede barna som ding donger knask eller knep når høstkulda har satt inn i mørket.

 

De skulle bare visst

 

 

 

Som Linda Vidala rapper om i låta "Emma": "Dere skulle bare visst det som vi vet!"

Men noe kan jeg vel dele, hva? Som. Som hva?

 

Som at æ har tusen tanka på en gang, likt en parallell sang. 

Dæm si det e adhd

Men æ trur det e trønderen i mæ som råde.

 

Som at det er teit å hilse på nikk framover, når en helst bør sleng hodet bakover.

 

Som at man ble for sen te deadline klåkka too late, med en idé som va wasted in the wait.

 

Som "Ironic" med Alanis morisette, og "...all around" med Wet wet wet.

 

Som wolf on the wall street, gone like a Trønder in the heat?

 

Ja "sånn går no dagan", dude. Itj for å vær rude,

men altså hey;

How to say?

I got the groove

and the crew

Cuz I'm a trønder

Dunder. I say dunder!

 

Tusen tanka, tusen tanka der oppe!

La mæ forklare, ikke be mæ stoppe:

Det går fortar enn lyset.

 Enn any shallow klyse.

Tusen tusen tanka

Som evige skavanka.

 

Æ bryr mæ ikke

Om dem kikke.

Dønn dønn dønn,

Don't need no gun.

Æ e Trønder

And you're all under

Trønder, trønder

gone all under.

 

Foten rister shake it

Dem si "calm a bit!"

Men hvorfor coole ned tankan?

Du veit, det bør være money i bankan.

 

Tusen, tusen av dem

Som å visp krem!

Men du bør

Stans før det blir te smør.

We need to move

Cuz we've got the f@#king grove.

 

Æ æ æ e trønder

And you're all under.

Trønder in the house;

But you're under like a ouse mouse.

 

Æ bryr mæ ikke

og dem e te å rikke

når æ ska ha "ja"

og dem si "tja"!

For æ e trønder,

og dem e all under

All gone under!

 

Jeg innrømmer det: min dialekt er ikke den jeg digger villest her i landet. Du skulle bare visst hvor trasig pinlig det kan være å snakke "æ" og "schjø" more than anyone else i hele verden. Når jeg blir sinna er jeg iallefall saved by Vesterålen. Da kommer det fram en slags nordlening i meg, dønn. Men å skrive trøndertekster, sånn ganske uten annen mening enn ment for rap; det er gøy!

 

Ha en dunder trønder kveld! Her på Lykketoppen har vi det ganske trønderkos nå ;)

 

 

Han er en magnet

 

Noen ganger i livet, kan man lene seg tilbake og nyte fruktene av alt man sådde i fjor. Jeg har en slik tid nå, der alt går min vei, og det jeg har jobbet for, gir fred, ro og harmoni. 

 

Det handler om menneskene jeg omgir meg med; og hvordan alle bånd gir mening når de er knyttet på en behagelig måte. 

 

Og det er en, han er ganske ny. En jeg ikke har kjent før på denne måten. Vi storkoser oss, og jeg nyter det faktum at det ikke er vinter i privatlivet mitt lenger. Nei, nå som vinteren kom snøende her i dag, entret sommeren inn i dagen min med humor, solskinn og munterhet. Jeg trodde jeg ikke ville ha noen nær meg ever again, men så tok jeg grundig feil. For det finnes en jeg gidder å spoone med. Kun en. Ingen andre tiltrekker meg.

 

En sjelevenn er en du bare dras mot, og hvis du nekter, kommer kulda til Narnia. Dersom du lytter til kropp og sinn, kan du danse i Narnias sommer intenst og med glede.

Nå som den første snøen har falt, er det min tur til å spise av sommerens frukter, og jeg fryder meg overrasket. For surprise surprise; man hadde ikke fryst til en kald stein-skulptur likevel. Og nå vil jeg bare enjoy that I feel alive, cuz it's my life. 

 

Det er så godt å være fri i sin tiltrekning, og vite at den friheten respekteres. Det å gå ut på byen og møte masse coole folk, for så å snike seg hjem til en varm kropp fordi man aldri dro ut for å flirte. Man dro ut for vennskap, og snek seg hjem til elskeren sin for litt privatliv. Akkurat det gleder jeg meg til, for han er en ekte magnet.

 

Og det beste av alt; det er stor forskjell på en elsker og en kjærest. Anyway; jeg digger ham, akkurat sånn som han er nå.

Du vil bli imponert over hva denne superpappan gjorde

 

 

2 hjem betyr barnefri annenhver helg. Så hva gjør denne barnefaren en lørdag han har begge barna? Jo, inviterer mamman på biffmiddag sammen med han og begge ungene hjemme hos ham.

Hvis man tenker etter, kan et godt foreldresamarbeid handle om å ta litt vare på hverandre i tillegg til det aller viktigste, som jo er å ta vare på de små. 

 

En glad pappa er en god pappa, og en glad mamma er en god mamma, er glade barn.

Siden vi kun vil det beste for ungene våre, ønsker vi hverandre bare godt.

 

For å glede barna hentet faren til barna meg i dag, og i baksetet strålte gutta om kapp. Det er uvant for dem å ha besøk av mamman sin i pappahjemmet, så dette gledet de seg til.

 

Nå skal vi kose oss glugg med biff og gorgonzolasaus, så dette blir et kort innlegg. Det kan jo hende barnefar trenger litt hjelp på kjøkkenet. Eller ikke. Jeg kjenner ingen som lager så god mat som ham. Jeg er en kjøkkentaper i forhold. 

 

God helg, over og ut fra oss 😉

 

Space art forbi polene

 

Tenk å vise fram uferdig kunst. Here we go, dette er første gang jeg maler på så stort lerret; og jeg elsker det! Det er altså ikke ferdig enda, men jeg må bare fortelle om hvilken beroligende effekt det har å sitte sånn og male bilde og glass, mens jeg hører musikk.

 

 

Som typisk underdog fra gjøkeredet, skal det en del til før jeg rusler bort til hippiekontoret mitt og maler. Gammel vane vond å vende, og man forventer liksom ikke det store av seg selv. Men når jeg først har satt meg ned er det befriende. Det gjør ingenting at man undervurderer sine evner. Da slipper man å ever bli høy på pæra si.

 

 

Det er space kunst som kan gjøre folk i godt humør, jeg liker å lage. Noe som kan lyse opp sinnet, slik jeg selv har blitt dreven i å lyse opp mitt eget bipolare hue. (Det rosa bildet til venstre på veggen har lille Even 3 år malt. Det knøttlille bildet til høyre på veggen malte min far en gang i tiden.)

 

 

Drømmen er en stor varm låve sammen med en gjeng kunstnere. Noe kollektivt og positivt. Det hadde virkelig vært noe med et slikt mega atelier. 

 

Hva med DEG? Bor det en kunstner i hjertet ditt?

 

Må du ta det så personlig?

 

Jeg skjønner at du tror det kan være at du muligens kanskje har et problem. Men det er for pokker ikke mitt problem. Særlig ikke i det du ødelegger festen min med forsvarstalen din. Du synes det smaker godt med vodka. Du mener pils er deilig. Du drikker ikke så mye i den store sammenheng. Alkohol er sunt. Bla, bla og atter bla. I know I said it before, men jeg sier det igjen: jeg er så lei av å være freakshowet ditt, når du er den største freaken her. Kan du ikke bare holde kjeft?

 

Drikker du melk? Super du juice? Cola med eller uten sukker? Liker du vann? Smaker det noe av vann? Tisser du brunt sier du? Skal du da drikke mer vann? Liker du aspartamsmaken i lightsaftene? Hva synes du, skal vi snakke om noe mer INTERESSANT?

 

For det skjedde igjen: nok en gang var det en sutrete liten tassi som tok det personlig at jeg bare nevnte det: nei takk, jeg er avholds. 

 

Folk flest tror at jeg har blitt til en slags observant dommer med kritisk nese fordi jeg er edru til enhver tid. De glemmer 3 viktige faktorer:

 

1. Jeg glemmer ca omkring klokka midnatt at de rundt meg har drukket seg fulle, og skjønner det nesten ikke når de begynner å snøvle og snuble heller, hvor fulle de faktisk er. Fordi jeg ikke tenker over det, men har det morsomt selv. Plutselig husker jeg: "Ahaa han er full ja, det er jo derfor han ikke klarer å snakke der han står og sikler."

 

2. Jeg er pretty high on caffein; altså jeg har drukket så mye koffein at jeg er i sprudleform selv. Ja, koffein står på ruslista når du er bipolar. Jeg blir svært hæppi av kaffe, og det går i ett oppi hodet mitt. Jeg har aldeles ikke lyst, mulighet eller konsentrasjon til å drive å bry meg med hva andre drikker og ikke drikker.

 

3. En av de viktigste grunnene til at jeg ikke drikker, sammenlagt med sykdom og medisiner, er at jeg rett og slett får det veldig kjedelig av å være påvirket av alkohol, i motsetning til kanskje nettopp deg. Jeg er annerledes. Jeg har det best på koffein, og føler meg ikke bedre enn deg selv om jeg er avholds og du ikke. Selv om du tror det.

 

Men jeg kan ikke snakke for mye om dette, tydeligvis, for da blir jeg pepret med forsvarstaler. Folk har behov for å forsvare det faktum at de drikker, nemlig, når de står ovenfor en som ikke drikker. Som om jeg noensinne tenker over hva i svarte fargeblyanter andre drikker og ikke drikker. 

 

Så. Må du ta det så personlig at jeg ikke drikker det samme som du drikker? Og tror du virkelig jeg med min ukonsentrerte koffeinhjerne går rundt og husker alt av din fyllekule, dagen derpå? Jeg blir også sliten dagen derpå, og du er ikke navlen i dagen min akkurat da, for å si det sånn. Det eneste jeg lett husker er dersom du oppfører deg som en usmakelig tassi høy på seg selv, ropende til meg midt i gågata så alle hører hvor fyllesinna du er på meg. Been there done that, og siden jeg aldri fikk noen unnskyldning, hører ikke vedkommende mer fra meg. Så jeg både husker og glemmer, jeg som deg. Bare husk en ting; ei lita greie: Du og fylla di er ikke senter i mitt univers, selv om jeg er edru.

 

Jeg har det mest spennende som edru. Og er det ikke derfor vi drar på fest; for å søke spenning? For min del innebærer det party, ikke å høre på alle grunnene til at du drikker alkohol.

Kan du skaffe meg en real DATE?

 

 

Ååååå jeg drar meg i håret og huffer meg. Nei nei neiiii nå er det "barnefri". Ja jeg vet jeg trenger det, men så er det ikke i det hele tatt det jeg har lyst til. Jeg vil bare kose meg med to heidundranes coole gutter i hus, og glede meg over hver eneste greie med dem. Smilene deres, de glatte kinnene deres, måten jeg kan stjele klemmer på, og de tar dem tilbake. Og jeg tar klemmen tilbake igjen. Og sånn fortsetter vi leeenge. Masse gode 3åringkoser og masse digge 8åringklemmer. Og nå må jeg savne dem helt til mandag! Grøss, gru og grussegrøss!

So what to do? Jeg har hatt så mange baller i lufta i det siste. Det har vært barnehage, feiring av 3årsdag, sosialt samvær på høyt nivå, operasjon, tannbehandling, skriving av reportasje for Bladet, maleprosjekter og hverdag med barna. Så jeg tenkte pusterom. Tenkte "nåh skal lufta gå ut av meg og jeg skal ikke legge noen planer at aaaall!"

 

Men nå er jeg mest gira på noe tull. Kanskje man skulle skaffa seg en morsom date, rett og slett? Sånnt har jeg ikke gjort på evigheter. Men hvor finner man en sånn da? For de datene jeg har hatt gjennom datingsider på nettet, de har vært hysterisk morsomme ja. Men ikke av riktig grunn. 

 

Det er ikke det at jeg er på leting etter en kjærest; men en gøyal kveld med en sjarmis mann. 

 

Så kjære leser; har du en date til meg i sjorteermet ditt? Han må ha sabla bra humor, ikke snakke stygt om xene sine, ikke blunke 50 ganger i sekundet mens han preker med heliumstemme, ikke drikke seg siklefull, og ellers være snill og grei. I buy my own coffée, og jeg danser ikke swing, men hip hop.

 

Vet du om en sånn en som jeg kan låne? 

 

Jehovas vitne som din venn?

 

Hun kan aldri dele min tro, og jeg kan aldri bli en del av hennes religion. I forhold til livssyn er vi enige kun når det kommer til en alkoholfri og nikotinfri livsstil, men jeg er om mulig enda mer ekstrem enn henne, fordi jeg ikke spiser unødig sukker og gluten heller. 

 

Hun er medlem av Jehovas vitner. Jeg er Helene. Bare Helene. Og Helene er aldri en del av noe hun ikke har tenkt ut selv, hva angår guddommelighet og åndelighet.

 

Hun tror på at hun skal vekkes til live etter døden, og en Gud som heter Jehova. Vi er venner, og vi respekterer grensene i vennskapet. Hun vet at jeg aldri i verden kommer til å takke nei til blodoverføring, og at jeg har mine tarotkort. At mine barn skal vokse opp fri til å bestemme sine retninger selv, og at jeg stødig i min private tro. Jeg er fri fra all religion.

 

Men venner. Det kan vi være. Så lenge hun respekterer meg, og jeg respekterer henne.

 

Er det mulig? Skikkelig i orden å være venner med noen fra Jehovas vitner som voksen? Ja definitivt. Vi kan ha lange og interessante samtaler, og jeg forsøker ikke å overbevise henne om at hennes tro ikke er riktig. Det har ikke jeg noe med. Hun kan tro på hva hun vil, og jeg kan tro hva jeg vil. Det er mennesket henne jeg liker å bli kjent med, ikke hvordan hun opplever sin tilhørlighet til gudommelighet. 

 

Fordommer florerer, men jeg liker å tenke sjæl. Hat og forakt er i mine øyne svært smittsomt. Men jeg er immun. Jovisst kan jeg være kompis med et medlem i samfunnets forhatte sekt. Det betyr ikke at jeg behøver å tro på det samme som henne. Det betyr heller ikke at jeg står i en posisjon der jeg har rett til å dømme henne. 

 

De som hever seg over andre er ikke stort bedre selv, enn de dem hever seg over. Gjensidig respekt varer så lenge den er gjensidig.

 

Ja jeg innrømmer med glede at jeg kjenner et medlem i Jehovas vitne, og at jeg digger å prate med henne. Jeg er oppvokst innen et helt annet livssyn, og er altfor preget av en mer humanetisk måte å tenke på, enn noen religion. Jul og påske feires med glede, men ellers holder jeg aftenbønnen min både privat og utenfor kirken. More like nøytral. Forever selvstendig.

 

Tenke sjæl. Man bør tenke sjæl. Og det gjelder ikke bare hvis man ønsker å holde seg unna religion, men også det å godta andre, selv om de skulle tilhøre en religion man er helt uenig i. 

 

Hun er ei snill og tøff dame som jeg gjerne tar en kaffe med. Mangfold og atter mangfold: la forskjellene blomstre og viske ut grensene mellom oss. Ikke så enkelt? Jo det er så enkelt som at hun hadde kuttet kontakt med meg dersom hun ikke respekterte mitt ståsted, som jo er langt fra deres ståsted. Eller omvendt. Dersom hun var av det slaget som ville overtale meg til å bli medlem, uten å respektere mine grenser, I would wave goodbye. 

 

Vi trenger ikke å vinke adjø. Vi kan drikke kaffe, snakke sammen, og unngå diskusjoner der vi vet vi er uenige. Synspunkter er en ting. Å messe for å overtale, noe ganske annet. Uansett kan man ikke hjernevaske en ferdig shinet hjerne. Jeg tok den rundvasken selv for lenge siden, så her finnes ikke et støvkorn å vaske bort. 

 

Jeg lover min pappa hvor enn han er nå, å for alltid holde meg til jul og påske, takke ja til blodoverføring, og forøvrig la all religion ligge i fred og ro. Han oppdro meg klokt, og jeg følger hans fotspor. Jeg ga ham et løfte en gang i tiden, om å for alltid være fri fra kollektiv samling av religion, tenke sjæl og bygge min egen tro. Det løftet må alle mine venner respektere, også de som velger å kalle det jeg kaller høyere intelligens, Jehova. Jeg tror på alt min far lærte meg, og med det har jeg kommet langt.

 

Vil vennskapet vare? Det vil tiden vise. Hvis jeg ikke er interessant å kjenne dersom jeg ikke joiner hverken sekt eller religion, da mister jeg også interessen for henne. Men hvis hun også senere respekterer den jeg er, standing outside, da er jeg all inn i vennskapet. 

 

Pappa måtte nemlig ha blodoverføring da han ble hjerteoperert på midten av 80tallet. Hvis han ikke hadde fått blodoverføring hadde jeg vokst opp uten far. Dette er et følsomt tema, da han var det snilleste mennesket i verden for meg. Pappa glemmer jeg aldri, og alle mine venner respekterer mine minner om en far som lærte meg stødige grunnregler i livet. Du pirker ikke i hjertet til ei ekte pappajente. Slikt kan få henne til å se rødt.

 

Aksept og respekt, de to ordene kommer man seg langt med, samme hva man velger å tro på. Og ingen, ingen, kan velge for deg.

Hva med deg? Kunne du valgt å være venn med noen fra en sekt eller en religion du selv aldri kommer til å dele troen på, hvis vedkommende respekterte dine grenser?

Kjæreste?

 

Jeg har landet i sofaen i stua, og kjenner hvor godt det er å være litt alene. Det er vel stort sett et behov jeg har ganske mye: å få puste ut all by my self. I dag har 3åringen min hatt fri fra barnehagen, og vi har vært ute på tur med ei venninne og barnet hennes. Vi har hengt med folk vi er glad i, og storkoset oss i hele dag. Sosiale. Det er det vi er. Så innmari glad i vennene våre, både ungene og jeg. 

 

Men alle har vi våre behov, og mitt er altså å trekke meg tilbake for meg selv og nyte litt ensomhet. Å la kattene hvile på magen min og bare la kjøkkenet leve sitt eget liv, slenge seg ned i sofaen og overse flekkene på stuebordet. Flekkene kan vente, mens jeg ligger her og glor på TV'n. Jeg vet at minsten fyller soverommet med søt liten guttepust når jeg skal legge meg, og alt er trygt og godt. 

 

Hva mer kan man ønske seg. En darling? Kjæreste? No way. How to say? Det er det absolutt siste i hele verden jeg ønsker meg nå. Jeg hadde takket nei til det, glatt. Det er jo så godt å ha det som jeg har det akkurat nå. Sist jeg prøvde, bare savnet jeg å være alene i stua mi, og lengtet etter alenetid så intenst, at jeg tror jeg skremte ham bort rent underbevisstisk. Som om det er et ord. Well. Kjæresteri og samboerskap er ikke noe for meg.

 

Om jeg savner å kysse? Dele spytt? Neeh. Akkurat nå ville det bare vært irriterende. Alt det andre? Nope. Det finnes butikker som selger alt du behøver, for å pakke det godt inn. Den gode samtalen? Jeg har det, med veldig mange. Satt til nærmere tolv i går kveld og skravlet den aller beste prate med herlige Siri, en god venninne av meg. I dag hadde jeg flere fine samtaler også. 

 

Kjæreste? Hva er det egentlig? Jeg er glad i så mange, men det er jeg selv som er min egen aller beste venn. Jeg funker best med å bo alene med barna. 

 

Aaah, dette singellivet er digg digg digg. 

 

 

Du har aldri lest noe så vakkert som teksten til Rie Aurora

 

Rie Aurora ❤ Jeg vil du skal vite at jeg aldri har lest noe så vakkert som teksten du har skrevet i innlegget ditt i kveld. Du er rett og slett en stor poet, og jeg skjønner hva du skriver om. Du er et vakkert vakkert menneske som skriver gull, diamanter og godt gjemte skatter. Du fortjener en klem i kvelden, og jeg sender den til deg akkurat nå. Aldri slutt med musikken i hjertet og poesien fra ditt nirvana. Se inn i øynene omkring deg og hev hodet; vær stolt av den du er. Du er her for å skinne 😚

 

Les Rie Aurora's nydelige tekst i linken: 

http://m.rieaurora.blogg.no/1508957959_til_den_det_mtte_ang.html

Å tjene penger på bloggbarn

 

 

 

Velkommen til 2017. Nye ord som "bloggbarn" og ferske uttrykk som "eksponering på facebook" har tatt sin plass i tiden, og biler tuter rundt på strøm mens teknologien når nye høyder. Det finnes "smarte hus" og telefoner som vi kan bære med oss, titte på, fikle med og klikke over hvis vi mister dem på asfalten. Eller i do. Begge deler like ille. (Jeg møtte en gang en fyr som fortalte at telefonen han holdt i hånda hadde havnet i do. "Han hadde bare tørka den etterpå".)

 

Velkommen til framtida skal du være, men det er desverre en ting jeg tenker litt på for tiden, som har vært i fokus i media i det siste, og det er begrepet "bloggbarn". 

 

Vi har morgenstund. Minsten har fri fra barnehagen fordi han og jeg skal på tur med en venninne og hennes barn i dag. Jeg ser treåringen har tatt av seg sokkene og det virker som han fryser litt, selv om stua er varm. Jeg spør om han vil ha et pledd over. Det vil han. Så sier han noe til meg om tegnefilmen han ser på. Da ser jeg ham i øynene og svarer smilende. Han har nettopp spist frokost.

 

Alt dette er hans behov. Jeg som mor skal passe på å dekke hans behov. Så hva med hans behov for personvern og retten til en barndom i fred og ro? Er det mine behov for å skryte av barna mine offentlig som skal komme først, eller er det behovene til ungene mine som skal ruve over alt? Svaret sier seg selv. Det er barna som kommer først. Guttungene mine trenger ikke bare pledd, mat, bad, kos, stell og trøst. De har behov for at jeg verner om deres identitet og beskytter privatlivet deres. Den første gangen jeg lærte om dette med å beskytte barna på bilder offentlig, var på kurset til Marte Frimand Anda, som står bak bloggen Casakaos.

 

Her inne på forbipolene kan jeg på noen uker snu det hele til big business og tjene penger på bloggen. Alle bloggere kan, ved å stå på litt ekstra, earn money. På mange måter. Hvis et innlegg havner som en farsott på internett kan man havne på toppen av topplistene, og utfra hvor lenge man ligger der oppe, får man lønning fra blogg.no. Eller man kan inngå reklameavtaler, og tjene på det.

 

Jeg fikk problemer med å stå for begrepet "bloggbarn" da bloggen ble preget av litt reklame og en del toppliste-plasseringer. Jeg har hittil vært forsiktig innen business, men hva hadde ansiktene til barna mine der oppe på toppen å gjøre? Barnearbeid? Hvor kom de inn i bildet? "Hjelpe mamma å gjøre bloggen interessant ved blottlegging av ansiktene deres"? 

 

Noen barn er selvsikre, og mange barn er sårbare. Noen barn kan tidlig stå foran speilet for å lete etter feil, og har helt andre behov enn bloggerforeldre som knipser bilder i hytt og pine. Langt mindre at disse bildene ligger på framsida av bloggtoppen, på lik linje med framsidene av VG og Dagbladet.

 

De små trenger en mamma som setter seg ned og viser alle de nydelige trekkene i det speilbildet, og minner om at utseendet ikke er all verden. De trenger en pappa som garanterer å respektere null fokus på utseendet ved å poste bilder av dem på nett. De behøver et trygt og rolig personvern, og å konsentrere seg om lek, lekser og kids stuff. 

 

Hvis jeg skal ta bilder av dem hele tiden, vil de bli overbevist om at det som er viktig er hvordan de ser ut. Jeg skjønte ikke dette før, og kan ikke fokusere nok på forvandlingen nå. Det er fullt mulig å drive en blogg uten å eksponere ungene mine for dere. Dere har ikke behov for å se ansiktene til mine skatter, og sånn er det bare. Det må jeg som mor forstå. Når begynte vi å bestemme oss for at alle andre ville se på barna våre til enhver tid? Når ble det greit å tjene grove penger på å vise fram det kjæreste og mest forsvarsløse vi har, for hele verden? Uten at de noensinne rakk å bli myndige nok til å svare et høyt og rungende NEI. 

 

En god del må slettes her inne på bloggen, og det er ikke jeg selv som avgjør hva. Vi må nok sette oss ned med både facebook og blogg, og ta noen bestemmelser. To gutter er sjefene, og inntil de blir store nok til å ta slike viktige og svært alvorlige avgjørelser, må disse innleggene skjules for public. 

 

Det er lov å trampe i salaten. Men du blir ikke stående og stampe i paprika, tomat, spinat og agurk, sant! Du kommer deg videre og spiser ikke av samme salat som du før så klumsete tråkket i. 

Jeg har trampet og tråkket; og som blogger: sluttet å stampe. Barna mine skal slippe, og dere skal slippe. Ekspertene har talt, og det er altså mulig å snu, og unngå samme salaten i framtida. Hvilke barn kan si akkurat nå, hvordan eksponering av barndommen føles om 20 år?

 

 

Denne mannen tror kvinner liker bildene han sender dem

 

 

...og dersom han fortsetter, kan det jo hende jeg får lyst til å anbefale denne facebookprofilen offentlig, sånn at flere damer får "glede" av disse bildene som sendes, slik han påstår å hevde at virkeligheten er.

 

Kll

 

 

 

 

Ung kvinne misforstod, og drakk av doen


 

Jeg blir ofte completely misforstått. 

Lenge lurte jeg på hva det var med folk

Så fulgte noen år med: Hmmm, kan ALLE dem være så trege, eller er det MEG det er noe galt med?

De siste årene har jeg tenkt: Det ække dem. Det er meg. Det er JEG! Det må være noe skikkelig snålt med min måte å kommunisere på. Eller?

Derfor er det på tide med en aldri så liten gjentakelse. Let me repeat myself:

 

Det er altså meg det er noe misforstått galt med, og her er et par eksempel på at det er jeg selv som både dummer meg ut og gjør meg selv misforstått. Here it calmes. Nei comes. Kommer. Nei. Her kommer det:

 

Jeg skulle fortelle noe til min svigerinne Astrid, og var godt i gang med å fortelle om en gang jeg helst ville drikke vann fra en kjøkkenspring, da jeg skulle forklare en dame at jeg ikke ville drikke vannet fra springen på en do. Plutselig stod jeg på stuegulvet her foran Astrid, og tok meg selv i å si: "Ja, altså, æ ville jo itj drikk mer av dassvannet. Ærlig talt!"

Forstå den, den som kan. Som om jeg som ung kvinne misforstod, og drakk av doen.

 

Etterpå skulle jeg fortelle Astrid om at babyen min bare tisset gjennom Rema-bleiene, at vi hadde bytta til Pampers, og avsluttet med: "Han tissa bare gjennom, så æ dreit i de derre Rema-bleian, og kutta dem ut!" 

 

Pappan til barna mine ringte for å spørre om noe praktisk før skolestart. Plutselig "ramlet jeg litt ut av samtalen" i det jeg så inn i de fortryllende fine øynene til babyen min. Etter en stund hørte jeg det selv. Jeg satt der og sa inn i røret: "boddigoddi goggaga bottibo beibispjåkbotji...botji.." og satte i gang med å forklare herr barnefar at jeg ikke snakka til han.

 

...akkurat som jeg noen timer før hadde forklart Astrid at jeg ikke drakk dovann. At "dass-vann" på Helenespråket betyr "vann fra springen på dass."

 

... og at "æ dreit i Rema-bleian" som bare kan bety å gjøre fra seg i Rema-bleier, på Helenespråket faktisk betyr å "gi blaffen i Rema-bleiene og kjøpe pampers i stedet. ...nå ble dette nesten reklame, men jeg kan ikke se at å skrive om voksne som gjør fra seg i beibibleier faktisk selger de andre bleiene. 

 

Ingen tvil. Det ER jeg som er tard innen kommunikansjon. Gått for lite skole. Lært for få ord å variere med. Bør begynne å løse kryssord, så folk ikke klør av seg spørsmålstegnhodene sine og tror jeg både drikker dassvann, driter i bleier og snakker beibispråk. Blanding av katt og beibi.

Så: Ha relativt høy takhøyde under en prat med meg, da jeg kommer fra en annen verden og snakker et annet språk. Lett å lære. Gi det noen minutter.

Botji botti gogaga 😽👶🚽

 

Tekst og bilde fra 2015

Hun henger over meg, men han elsker meg!

 

 

Hun vandrer bak meg som en evig skygge; og passer på å minne meg på hvor jeg kom fra. Hvis jeg ser meg over skuldra, så er hun der. Hun er fortiden som noen ganger skremmer meg. For jeg har to barn å være mamma for, og det er alt for meg. Alt må være i orden så hun ikke prikker meg på skuldra mi med pekefingeren sin. Mammakritikeren min: "Er du en bra nok mor i dag? Hilsen fortida in your face!"

 

Vaske hus. Betale regninger. Ordne avtaler. Rydde kjelleren. Støvtørke midten. Lage mat. Rundvaske loftet. Ta medisiner. Aldri røre alkohol. Passe på kostholdet. Trene. 

 

Alt dette er fasaden, og den må være i orden. Ikke for naboene eller vennene våre. Men for pekefingeren fra fortiden. Innom fasaden er det viktigste. Som klemmene, badene, solkremen faktor 50 og ullundertøyet.

 

Sometimes. Noen ganger. Blir jeg lamslått redd, og overbevist om at jeg ikke greier dette, siden min evige skygge fra fortida er meg selv. Jeg kan ha lagt barna, og bli liggende og se ut av loftsvinduet i skråtaket. Da ser jeg på stjernene og noe heavy slår meg ut. Et øye som ser meg fra fortiden. Som i: duger du virkelig til dette da? Hun ramser opp alt jeg ikke har. Når jeg har roet meg, svarer jeg at jeg har kjærlighet å gi dem begge to. Gutta mine får omsorg og kjærlighet. Da får det duge. Da er jeg mamma bra nok. Frisk nok.

 

Jeg er hun som ble så syk som 17åring at hun måtte tvangsinnlegges. Jeg er hun som aldri rakk å utdanne seg. Hun som alltid bare rømte. Som stakk av fra alt. Jeg er 18åringen som fikk elektrosjokk. Hun som ble innlagt så mange ganger at hun per dags dato ikke aner hvor mange. Jeg er hun som ble så psykotisk av bipolar at hun ikke dugde til den største oppgaven i livet sitt. Som gråt seg livredd gjennom flere år etterpå. 

Det var meg det.

 

Og her sitter jeg i ei lun, ryddig og ren stue med en snill katt på fanget og en fornøyd 3åring som ligger på magen i den samme sofaen og ser barneTV. Loftet er nyvasket, og kjøkkenet like så. Vi har spist gryterett til middag, og minsten får muffinsrester etter bursdagsfeiringen i går. Ingen vet, men jeg vet. Hvor nervøs jeg blir, og hvor det koker inni meg når jeg skal prestere. Å arrangere bursdagsselskap for barna mine, å hente i barnehage og skole; det er så kontrastfylt til min fortid som overhodet mulig. 

 

Jeg prøver å være avslappet. Lar koppene stå litt på bordet etter middagen. Det er øyet som ser meg fra fortiden, i det jeg ikke greier å la være, men må rydde etter en stund.

For reglene er annerledes for gjøkeredets hovedgjøk, enn for resten av verden. Andre kan ha det så messy de bare vil. Jeg kan ikke, for da blir jeg redd. Ingenting omkring mine elskede barn må minne på om noe som ikke er bra nok. Alt skal alltid være trygt og godt for ungene mine, og jeg jobber for det hver dag. 

 

Sånne som meg tar ikke slikt som dette som en selvfølge. Sånne som meg er for preget av fortiden til det. Jeg vil nok alltid kjempe mot en svunnen fortid med nebb og klør for å bevare hverdagen rundt ungene mine trygg, frisk og harmonisk. Alle valgene jeg tar handler om det. Det sier seg selv at kritiske røster ikke har plass i mitt liv. Til det er denne tilværelsen for skjør; og jeg for takknemlig. Ja, jeg takker hver dag for at jeg har blitt til en mamma som fungerer, og for at jeg får gi kjærlighet og omsorg til barna mine. 

 

Øyet ser meg fra fortiden, og pekefingeren minner meg på at ingenting av dette er noen selvfølge. Jeg har en story, og den er langt utenfor normen. Jeg tør ikke tråkke feil, og vet godt hva jeg har å miste. Det er mitt ansvar å sørge for en happy ending, når den dagen kommer. Litt av jobben er å tone ned. Å la støvet samle seg i trappene uten å vaske seg hoftesliten. Å la smulene lage landsbyer under sofaen i noen uker til.  Dessuten kan de skitne middagskoppene stå enda en time, for de løper ingen steder. Da vi hadde bursdagsgjester i går var utsikten ut vinduene avslørende preget av tuemønster og flekker. Cool down, Helene; it's ok. 

 

Og når 3åringen min ligger der på hodeputa mi og vil ha nit, mens han sier: "Mammaaaa. Duu. Æ æljskje dæ!" Da vet jeg at jeg er god nok. Når han sovner noen minutter senere, med armen omkring meg og den andre hånden rundt øret sitt, vet jeg at jeg greide det denne dagen også. Kvelden er i boks, og selv om jeg ikke helt fikk ting til å funke før i tiden, så duger jeg nå. Jeg er mer enn god nok, pekefinger. Nåtiden er viktig. Du er fortiden. Hold deg der, for barna mine elsker meg, og det er bra nok.

Til deg

 

 

Kanskje rusler du rundt i mørke gater. Kanskje kjenner du høstløvet knase under føttene dine. Mulig er det, at de alle har mistet troen på deg. Det kan hende du går veiene dine alene, og at du har gjort det en stund. 

 

Kanskje sitter du i ei institusjonsseng og undrer på hva du skal gjøre med livet ditt. Kanskje munner alle tankene dine ut i tanker om døden. Mulig er det, at ingen gidder å ringe deg lenger. Det kan hende du holder på å gi opp, og at det har vært sånn lenge.

 

Du puster. Du peser deg opp bakke etter bakke. Du freser og banner. For livet er ikke enkelt akkurat nå. Så reiser du deg opp, bare for å få øye på en ny fjelltopp.

 

Men jeg har ikke glemt deg. Hvem kan glemme en sjel som deg? Humoren du delte. Tegningene du tegnet. Måten du danser på. Stemmen som sang. Så vakkert. Så vakkert. 

 

Du må ikke glemme, du heller. Ikke glemme at det finnes muligheter for underdogs som oss. Forskjellen på a4-folk og deg er bare at du er utstyrt med en tryllestav. Mens mulighetene finnes åpenlyst for de fleste andre, må du trylle og skape dine muligheter. 

 

Fordi du er en original. 

 

Du vet; jeg var på kanten selv. Jeg ruslet alene i høstløv og prøvde å ikke lage for høye knaselyder. For jeg ville ikke at noen skulle legge merke til meg. Jeg satt i den institusjons-senga og hadde tanker som alle munnet ut i døden. Men jeg var fanget der, for jeg turde ikke dø. 

 

Så jeg holdt ut. Ikke fordi jeg var en tøffing, nei for jeg var livredd. Men fordi jeg ikke turde å gi opp. Så ble jeg mamma, og fikk noe å leve for. 

 

Jeg er ingen perfekt mor. Jeg har hverken bil, høy utdanning, eller en fast a4jobb. Sånn sett er jeg vel rett og slett en fiasko i mange sine øyne. I mine egne øyne er jeg er suksess. Jeg er mer enn fornøyd med meg selv.

 

Kjære underdog. Du som er forlatt, undervurdert og misforstått. Samfunnets multikunstner uten redskap og verksted. Du som synger som ei lerke og danser som høstløv, men som ikke høres i stormen. Du er bedre enn dem. For meg er du mer interessant enn de dømmende stemmene som aldri ga deg en sjanse. Du er mer. Du er bedre. Du hører hjemme her. Og du, du har så mye å lære oss. 

 

Løft hodet ditt og ta en titt omkring deg. Vi er mange omkring deg som en gang i tiden gikk alene rundt i høstløvet og knaset. Da kvelden kom gikk vi og satte oss like alene i en seng på en institusjon. Der ble vi både feilmedisinert og feilbehandlet før vi kom fram til noe som fungerte for oss. 

 

Noen skled og ramlet på rusen. Noen brente seg på ensomheten. Noen ga opp, andre reiste seg. Alle hadde vi valg som vi tok. Ingen andre kunne ta de valgene for oss. 

 

Har du falt? Gjør det vondt? Gir du opp? Kom igjen og reis deg; du er den eneste som kan i ditt liv. Ring meg om du vil, jeg vil snakke med deg. Jeg ser deg. Vi ser deg. Du kommer aldri til å finne ut hva framtida ville gi deg, hvis du gir deg når det stormer som verst. 

 

Se hva livet ga meg. To barn, et koselig hjem, mange fine vennskap, god mat, drikke, rene klær, myke sengetøy, og muligheter for å skrive. Og skriving er min kunst. Det er det jeg vil holde på med. Jeg kom meg gjennom flere stormer, og begynte å trampe hardt i høstløv. So what om de andre hørte meg; en bråkete underdog er bedre enn en stille og usynlig overloaded underdog.

 

 

Ikke gi deg nå

for du skal opp og stå.

Reis deg opp, 

ikke stopp!

Du din fighter

tenn din lighter,

kom igjen!

Don't ask when.

Gjør det nå,

for du må forstå

at du er rå!

 

Ta min klem og la den varme, du er verdt mer enn vrede og harme.

 

Fra forbìpoléne til DEG ❤💙❤

Klimatolog: "Norges byer har ikke vannsystemer laget for å takle all nedbøren!"

 


 

 

I forhold til klima, vær og global oppvarming tok jeg den 27.07 i 2015 en prat med klimatolog Stein Kristiansen ved Klimaavdelingen Metereologisk institutt. Det var mannen som kunne gi meg både klare svar og nøyaktig informasjon. Nå merker vi effekten av det han påpekte den gangen: Norge har ikke kapasitet til å takle all nedbøren som følge av Global oppvarming, og det vil koste mer enn dyrt å fikse det.

 

Ivrig fortalte den dyktige klimatologen om to helt forskjellige typer vannstand-økninger. Om at dersom Nordpolene smelter, vil mye mer solstråling bli tatt opp av varmen. Alt øker i mengde når det blir varmere, så vannet i havene vil bli varmere og deretter øke i mengde. 

 

Dersom Grønnland og antarktis smelter, som er is på land, vil også vannmengden øke, men da fordi vann vil bli tilført havene.

 

"Regionalt vil forventet økning f eks i Nordnorge bli ca 70 cm i havet langs kysten, og  ca 60 cm langs Trondheimskysten." Sa Kristiansen.

 

Videre fortalte han at det ville komme mer nedbør for hver regnskur. Kraftigere nedbør, i sammenheng med mer fuktighet til stede i atmosfæren.

Han ønsket å poengtere noe veldig viktig: "Man skal være klar over at f eks Trondheim by, ikke har vannsystemer laget for å takle å drenere alt dette vannet bort fra gatene, og at slike vannsystemer vil komme til å koste milliarder."  

 

Nå kan vi altså erfare det riktige i hans viten, i det Norge ikke har vannsystemer til å takle denne nye type flommen, forårsaket av global oppvarming og dens pregede nedbørsøkning.

 

-"Nye fiskearter vil komme til å finne veien til våre nordiske hav, og nye fuglearter vil hilse på Norden i årene som kommer. Arter som Moskus og Reinsdyr vil slite med å overleve her. På 30-tallet var det økt menge med Villdvin i Sverige, kontra mindre mengder Villsvin på kaldeste 60-90-tallet. Det vil bli gjenopptatt økning i denne dyrearten her til lands i disse dager." Sa klimatolog Kristiansen på sensommeren i 2015.

 

Vårt klima er naturlig varierende. Men selv om været varierer normalt, betyr ikke dette at den globale oppvarmingen er i gang? Er det overhodet mulig å stoppe den? Spurte jeg vår ekspert.

"Nei, å stanse den globale oppvarmingen kan jeg vanskelig se for meg" sa han. Og fortsatte: "Dagens mennesker er for avhengig av fossilt brensel til å stoppe dette helt. Vi hadde neppe overlevd uten vår moderne måte å leve på. Dette er godt i gang, og vi kan ikke stanse det. Ikke helt iallefall."

 

 

 hits

"Live Nelvik, har det klikka for deg?"

 

Dette er så langt som jeg kan gå. Dette, og blurete bilder der ansiktene er så og si visket bort. En toåring og en åtteåring som bestemmer selv. Før var jeg blind. Internett la seg rundt kloden som det nettet det er, og så kom facebook. Jeg postet bilder av en da 3 år gammel Mathias, som de fleste andre foreldre. Så kom blogg, og jeg startet min bloggkarriere like blind som den gang Marc Zuckerberg introduserte oss for ansiktsboka.

 

Live Nelvik tar fortidens forbipolene på kornet, i det hun lørdag 21.oktober 2017 sier på God kveld Norge omkring det faktum at hun ikke deler bilder av barna sine på sosiale medier:  "Det handler ikke om at jeg er profilert, men om at jeg ikke synes man skal legge ut bilder av barna sine for å få en feedback som gir mor eller far en god følelse."

Jeg ville sagt det samme til meg selv på den tiden, som hun sier nå. Men med andre ord, som i: "Hva i alle dager er det du holder på med, Helene? Har kua glemt kalvetiden, eller hur?" På den tiden ville jeg sagt: "Live Nelvik, har det klikka for deg? Klart jeg vil vise fram barna mine!" 

Men de er ikke "mine". De er til låns. Deres rett på privatliv og personvern er viktig 

 

Jeg tenker tilbake på meg som ungdom. Jeg som skulle vise fram fotoalbummene på loftet hjemme hos mamma og pappan. Og den jeg skulle vise albumene fram til, var mitt hjertes utkårede. Vi skulle være sammen hele livet, og han skulle flytte til byen der jeg bodde. Jeg var så forelska, og det betydde så mye for meg hva han syntes om meg. Jeg var jo bare 16 år. 

 

Men jeg klappet sammen album etter album, rett foran ansiktet hans. Han spurte om han ikke fikk se, og jeg ristet på hodet. Flauere enn flauest, og meget meget forlegen. For. I det ene albumet var et bilde av meg som treåring med rene surleppa. Et skjevt sutretryne, med andre ord. Jeg satt på en benk sammen med to gutter og søstra mi, og var tydeligvis både sur og lei meg. At jeg var forferdelig stygg da jeg var sur og lei meg, var det ingen tvil om. 

 

I det andre albumet stod jeg som 13åring foran bilen til foreldrene mine. På det bildet var jeg i mine egne øyne forferdelig grusom å se på. Og slik fortsatte det; meg i ferskenrosa laksefargeinspirert lang genser. Meg i andre klær jeg aldri ville gått i som 16åring. Meg i album der jeg på visse bilder ikke helt hørte hjemme. 

Jeg ristet, og ristet, og ristet på hodet. Han fikk ikke se. 

 

Heldigvis vokste jeg opp på 80tallet. Jeg kunne rive i stykker bilder, og aldri kunne noen se de igjen. Dette var jeg for snill og veloppdragen til å gjøre, men jeg kunne ihvertfall klappe igjen fotoalbum og tviholde så typen ikke så meg på mitt verste. Ingen uansvarlige voksne blogget om meg. Ingen skjemte meg ut for hele verden til jeg ble het og svimmel av sjensanse og ubehag. Ingen eksponerte mine skjeve sutretryner for hele verden da jeg var 3 år. Og jeg behøvde ikke å forholde meg til fortiden min in public som 16åring. I stedet hadde jeg en viss kontroll.

 

Kjære Live Nelvik, jeg trenger sånne som deg. For på facebook må jeg fortsatt skjerpe meg, der jeg på blogg forlengst har begynt å bruke vettet etter alarmerende uttalelser her og der på nettet. Det har nådd fram, og jeg har blitt et ansvarlig mammablogger. Dessuten er 8åringen min veldig streng på dette.

 

Nå minte du meg på det igjen, Live. Takket være deg skal de samme reglene fra nå av selvfølgelig gjelde 3åringen min! Han skal spørres på lik linje med 8åringen min: Kan jeg poste dette bildet hvor ansiktet ditt ikke vises? På blogg må jeg vente litt enda før han blir stor nok til å bestemme seg. Han er for liten til å skjønne konsekvensene. Og så har vi facebook da; der må jeg bare skjerpe meg asap. 

 

For det blir noe annet enn det var i 1996, den dagen barna mine blir ungdommer, og ikke har noe fotoalbum de hoderistende kan klappe igjen. Lenge før den tid må jeg sette meg ned og ta praten med dem. Den praten som handler om delete. "Beklager, bildene havnet på nettet, og det var min skyld, men la oss gå gjennom facebook og den gamle delen av bloggen for å slette de bildene som framkaller het sjenanse og flau følelse."

 

Hvordan kunne jeg være dummere enn et brød full av gluten, og teitere enn et pinlig fotoalbum fra åttitallet? Du har rett, Live. Og det har langtfra klikka for deg. Jeg som mor, behøver slike strenge oppvekkere som det du kom med i God kveld Norge i går. Så: Takk, jeg er nå enda mer bevisst hva angår mine barn og publisering av bilder der de kan gjenkjennes.

 

 

Fra første øyeblikk

 

Kjære lille vennen. For 3 år siden var jeg i lykkeland da jeg så deg inn i øynene for første gang. Jeg sa: "Å hei, der er du ja. Deg har jeg jo møtt før!" Det glapp ut av meg, fordi det var det jeg følte da jeg møtte blikket ditt. Jeg kjente deg godt.

Storebror og pappa var stolte som bare storebrødre og pappaer kan bli, og du sjarmerte vettet av mora di. Jeg hadde kjøpt inn bittesmå ullbodyer, og første gang jeg kledde på deg var det den grå med orange søm jeg skulle prøve å ta på deg. Trillestellebordet stod vendt mot vinduet, og der lå vakre lille du. Så uendelig verdifull for meg. Jeg tenkte, nå har jeg to barn å elske, så heldig jeg er. Livredd forsøkte jeg å kle på deg, mens tankene eksploderte i hodet mitt. Hva om du fikk vondt? Enn om du datt ned? Men det gikk bra. Jeg gikk rundt i barselavdelingen på lykkebobler. På skyer. For jeg falt for deg fra første øyeblikk.

 

Vi er fortsatt i lykkeland alle sammen; hva var livet uten deg? Du er spesiell for oss. Gratulerer med dagen, Even, nå er du en av de store gutta i barnehagen, og barseldagene er long gone 😙 Vi er glad i deg akkurat akkurat som du er. Samme hva framtida bringer deg, skal du vite at du aldri trenger å streve for at vi skal være fornøyde med deg. Vi var mer enn fornøyde fra første øyeblikk. Du er mer enn god nok, og du kan aldri endre på hva vi føler for deg 😙 

 

La meg alltid fortelle deg litt om første øyeblikk. For jeg følte så sterkt, at jeg hadde møtt deg før. Det er noe av det største jeg har opplevd, og kan bare måle seg med første gang jeg møtte storebroren din. 

 

Takk for at du kom til, og hurra for deg: Gratulerer med 3årsdagen din 😙

Denne gutten fikk seg en overraskelse etter barnehagen

 

 

Liten tassi ruslet til barnehagen i formiddag, intetanende om overraskelsen som ventet noen timer senere. Snart tre år og med sommerfugler i magen sin, for hver dag passer han på å minne mamman sin på at han ønsker seg Blaze og monstermaskinene lego, Pysjheltene figurer, Karius og Baktus bok, Ole Brum bok, Minions, og nå spidermanklokke. For det ble krise da han skulle hentes i dag. Klokka til en annen gutt var plutselig Even sin, men det stemte jo ikke. Det ble en svær og gråtende kamel å svelge for den lille gogutten, så nå har han utvidet ønskelista si. 

 

Det han ikke visste var at både storebroren og pappan var med da mamma skulle hente ham i barnehagen i dag. 

 

Vi er to foreldre som bruker å stille opp for hverandre, begge veier. I dag skjedde det noe som gjorde at det var min tur til å være der. Sist var det pappan som kom kjørende med bandasjer til operasjonssåret mitt. I dag var jeg som selvfølgelig ikke nølte. Med hva får dere ikke vite, for dette er en blogg der jeg er nøye med å ikke henge ut folk, og jeg tror pappan til barna mine vil ha privatlivet sitt i fred. 

 

Poenget er en drømmeutgave av et foreldresamarbeid, som i "Can we still be friends?" Of course we can! Vi er bedre kompiser enn vi noensinne har vært, og utgjør to deler kvalitet i et solid foreldresamarbeid. Min eldste sønn bor jo fast hos ham, og nåde den som hadde kødda med det. Der har han det like bra som han ville hatt hos sin mor, og der skal han bo i fred og ro. Barna først. Alltid. Ingen kunne dessuten fulgt opp samvær bedre med lille Even på snart tre år, enn denne pappan. Han har vært der jevnt og trutt helt siden barselavdelingen, og kommer aldri til å svikte den lille gutten. En gutt som elsker pappan sin like mye som storebror, og som får både snakke om det og ringe pappa så mye han vil mellom samværene.

 

I dag endte vi opp med å kjøpe taco, og is til milkshake, og så samlet vi hele gjengen i stua her på Lykketoppen. Barna ble kjempeglade, selv om trassen i tassen er relativt framtredende for tiden. Og spesielt i dag, etter den fancy klokka han måtte gi fra seg.

 

Hipp hurra for supert foreldresamarbeid rundt to gutter som kun fortjener det beste. Jeg er sikker på at pappan til ungene og jeg har bedre kommunikasjon vi, enn mange som bor sammen. I morgen skal det handles bursdagsgaver, så da møtes vi i Trondheim for å gjøre ting enklere.

 

Som mor føler jeg meg trygg. Dette er en fantastisk bra situasjon. Takk til pappan til barna mine, som var med på å legge all fortids hun og katt bak seg, og skape en vennlig atmosfære rundt goguttene våre, som vi tross alt elsker begge to. 

 

Og har DU tenkt på det, at selv om det er kvinnen som bærer frem barn, så er mannen i stand til å ta seg av unger like bra som henne? Er du blant de som ikke tror det? Da har vi bevist det motsatte. Husk det finnes både og av begge kjønn. Akkurat pappan til mine barn er av den typen mann som har masse kjærlighet å gi smårollingene. Så finnes det menn som ikke er sånn, og kvinner som ikke er sånn.

 

Nå skal vi lage to bursdagsselskap i tiden som kommer. Et her på Lykketoppen og et hos pappan. Jeg tror par som bor sammen lett krangler om sånnt. Vi er i den situasjon at vi ikke er par; men venner som ønsker hverandre alt godt, så jeg er klar for å gi jernet og gjøre mer enn min del av jobben, med glede! Teamwork med bra resultat er mye gøyere enn kliss, klass, krangling og luftslott 😉

 

Kjære blogger

 

Tror du jeg vil lese bloggen din? Er den noe for meg?  

 

Jeg kommer tilbake til det. Først skal jeg bare skrive fra meg litt. Vi behøver ikke å finne oss i alt her i verden, du og jeg. Ja, det er lov å benytte seg av ytringsfriheten og få frem sine meninger og synspunkter. Nei, det kalles ikke å henge ut noen, dersom vedkommende selv deltar innen media og sådan har satt igang en debatt. Det å lage debatt og påvirke verden, det er innafor. 

 

Så du er blogger. Ja, da vil du finne ut at det finnes prinsesser som prøver å sette på deg munnkurv. Som om de bestemmer hva som er innafor og hva som ikke er innafor. Som om de avgjør hva som er en god blogg. Slike lesere vil du ikke ha, anyway. Kom igjen, benytt deg av ytringsfriheten din og gi blanke i selvutnevnte wannabe divadommere. Husk at smaken ikke bare er som baken. Den er ikke bare delt i to. Den er som håret ditt; svært mangfoldig, og i meget mange varianter. Du kan ikke please alle forskjellige hårstråene på hue til ei prinsesse. Er det ikke godt å vite? Ikke alle vil bli fornøyd uansett, så kjør ditt eget løp, og gass på. Du trenger ikke andres regler i ditt liv, du bestemmer selv.

 

Det er litt komisk når folk kryptisk truer med å slutte å lese andre sine blogger, i sine egne innlegg. Som om vi bloggere dør etter å ha vedkommende som leser. Hvem sa vi alle er her kun for høye lesertall? Jeg, for min del, lider av ekstrem skrivekløe. Så klør jeg tilbake, da. Her inne. Jeg liker å utvikle skrivestilen min, og da er det uendelig mye jeg kan skrive fra meg her på forbipolene. Det holder at jeg er fornøyd med forbipolene. Dette var ment som et bloggarkiv, aldri som er desperat lesertall-løp. Det er andre steder å skrive også for min del, og jeg har mange muligheter som alle munner ut fra at jeg får skrivetrent meg her inne. 

Jeg er ikke her for å please noen selvutnevnt prinsessedommer som skal bestemme at blogger med variert innhold ikke er bra nok. Jeg vil ikke ha prinsesselesere og jeg er ingen diva selv. Jeg vet at jeg aldri i verden ville blitt så høy på meg selv at jeg trodde jeg kunne bestemme hva som er en bra blogg og hva som ikke er en bra blogg, utfra mine synspunkter. Jeg kan kun vite hva JEG mener er en cool blogg, ikke hva DU mener. Så kom igjen og utvikle din egen stil. Ikke la deg forvirre av pekefingre. 

 

Jeg har tro på åpenhet fordi min pappa lærte meg det tidlig. Vi kommer fra Vesterålen i nord, og Bergen i sør, og derav er jeg sterk og jordet. Det kunne aldri falle meg inn å skamme meg per dags dato, når jeg skriver om bipolar. Bloggen omhandler et tema som er en stor paraply. En mamma med bipolar, og hverdagen deretter. Slik blir det variert, og sånn er det. Det er bevisst, og jeg jeg behøver ingen prinsesse viftende med noen bloggfasit til å fortelle meg at det blir feil. Dette er ikke min inntektskilde, og jeg er ikke avhengig av lesertall.

 

Så du. Kjære blogger. Du som innerst inne vet linja for din egen blogg, men lar deg stanse av rosa og uskrevne regler. Screw that, og kjør på nå. Din egen stil, er det jeg vil inspireres av. Jeg lover å ikke dømme bloggen din nord og ned, og det er ok om vi er uenige innimellom om diverse tema.

 

For en tid siden postet jeg et innlegg omkring blogger Anne Brith. Det folk ikke vet er at hun og jeg siden har chattet, og det i svært vennlig tone. Hun fikk muligheten til sletting, da jeg på ingen måte ville henge ut henne eller såre henne. Tøff som hun er, ville hun la innlegget stå. Men jeg hadde slettet på sekundet dersom hun ønsket det. Å skape debatt handler ikke om at man misliker et menneske fordi man er uenige eller kan lære hverandre et par nye synspunkter. Vi som er eldre i gamet vet dette.

 

Media er stappfullt av ting å utdype eller lage debatt om. Her er historier å fortelle, enten visuelt eller skriftlig, og her er debatter å ta del i. Dersom noen står frem på TV, er det allerede der. Hvorfor ikke ta tak i det og delta? Dette er som vi vet et ytringsfritt land å bo i, og ingen diva kan fortelle deg hva som er riktig elle galt.

 

Selv leser jeg svært lite blogger, da det er mye skriving jeg er opptatt med utenfor bloggen. Men først og fremst er jeg alenemamma, og det tar deilig mye tid å være det. Nå vil jeg prøve å prioritere tid til å finne meg noen kvalitetsblogger å lese.

 

Kanskje DU tør å være så original at jeg vil lese din blogg? Har du allerede utviklet en slik interessant side? Da vil jeg gjerne lese den, sammen hvor variert, svart eller lilla den er. Samme hvor grønn den er også. Let me know about it :)

 

Hvorfor det å bo alene er det beste

 

-"Anders. Flytt deg. Må du? Flytt deg. Flytt deg!"

 

Sorry, kjære bloggkollega Anniken, men i kveld fikk jeg meg litt av en latter da jeg smugtittet på Bloggerne. Du oppfører deg jo nøyaktig slik jeg ville gjort dersom jeg hadde flyttet sammen med en overflødig tassi. En fyr i veien når jeg skal bevege meg på kjøkkenet. Et mannebein å gnage på når man skal navigere seg fram på sitt lille kjøkken. Eller en linselus for øyet hvis han og jeg hadde et svært megakjøkken. No way. Run, Helene, run!

 

Jeg ville ikke kunne prompet. Hadde aldri kunnet gått på dass før ham. Måtte nektet ham adgang på do etter meg. Han hadde klikka på meg mens han tisset på rosebusken min utenfor. Jeg ville blitt sinnatagg hvis han ikke ryddet etter seg, men ryddet selv når det passet meg. For sorry, men hjemme er jeg hjemme, and home is sweet private. Dessuten: jeg hadde irritert meg grønn over sjalusi, krangling og mugne sokker.

Så når jeg ser deg surmule kyssenektende rundt linselusa di på det lille kjøkkenet ditt mens du sier: "Flytt deg. Må du? Flytt deg. Flytt deg!", skjønner jeg deg så godt. 

 

Og så er det jo sånn da, at dere har flyttet fra hverandre nå. Gratulerer; velkommen i klubben, er det ikke deilig, hva? To be queen of your home? Det er nok det som er løsningen på dette store verdensproblemet, tror du ikke det? Ei hule til hver huleboer. Never sh@re it; just go visit!

Bortskjemte barn blir mindre kreative

 

Jeg prøver å lære toåringen min den store tanken bak den lille gaven. Og det funket awesome så lenge det var sommer, og jeg fant fine blomster da jeg var på vei til barnehagen for å hente ham.

-"Åh! Båsster mamma, takk!" Han bar glad og fornøyd tre gule hestehov hjem for å sette de i vann. Jeg er sikker på han tenkte: "Åå hu mamma er glad i meg! For en gave!" For han smilte hele veien hjem, og glemte helt å snuse på rosebusken ved fotballbanen, som han bruker sommer som vinter.

 

Det er ikke sikkert han liker at sommeren er over. Kan hende er det derfor han tok "et oppgjør med mamsen på kammerset" i dag. For da jeg hentet ham i barnehagen ga jeg ham et gult høstblad som jeg fant på bakken, og et mindre "babyblad" som jeg forsøkte meg på å kalle det. Han ville ikke engang ta i det. På vei hjem demonstrerte han med å plukke opp et råttent blad, og så sa han: "ÆÆÆÆS!" Før han slapp det ned på bakken og gikk fornærmet videre. Som i "gir du meg et råttent, vissent BLAD, mamma? Da gir jeg deg en leksjon og en lærepenge verdt to femti!"

 

Men en gave er det som tydeligvis betyr mye for lille Even, og det er at jeg pynter meg for ham. Det har skjedd før, og i dag skjedde det igjen; han sa i gangen i mårest, før han gjentok det da vi kom til barnehagen: "Du hente mæ i banehagen etter du pynte dæ mamma!"

 

Klar tale og streng beskjed altså. Jeg burde visst sminke det slitne mårratrynet mitt litt før jeg hentet ham i dag. Jeg måtte dessuten ta på meg noe mer anstendig før vennene hans så meg i en sånn hentesituasjon. Det lyste ut av øynene hans da jeg sa: "Jeg lover deg, Even. Mamma skal pynte seg for deg i dag."

 

Jeg hadde egentlig ikke lyst til å sminke meg i dag. Ville heller være medlem av musefamilien Grå. Men et løfte er et løfte; whatever makes the kid happy!

 

 

Altså. I dag har jeg lært at gule høstblader som jeg trodde alle barn likte, er ut, og ikke på tanken-teller-ønskelista. Heller en stein. Eller en sommerblomst. Men sommeren er over, og mama must be creative. For jeg akter å fortsette å lære barna mine om tanken som teller. Vi trenger ikke mer materialisme i verden. Vi trenger at noen har tenkt på oss. Kanskje jeg tegner ei tegning til ham i morgen.. av Mikke og racergjengen. 

 

Jeg fighter mot noe som heter "bortskjemt", da jeg mener at bortskjemte barn blir mindre kreative. Man kan ikke forklare en toåring at han skal være takknemlig for et løvblad. Men man kan lære ham dette med å gi av seg selv, og fjerne fokus fra nye ting. Hvis jeg leser ei bok for ham er det en gave. Hvis han gir meg en klem, er det også en gave. Og den boka; kanskje kostet den 20 kr på fretex. Det skal han få vite når han blir stor. Da skal jeg spørre ham om han ville merket forskjell hvis boka var kjøpt til nypris.

 

 

 

Ung dame trodde eldre kvinne var dement, og fikk seg en overraskelse.

 

Det var i Stjørdal sentrum i dag, at det skjedde. En ung kvinne forteller om det hun opplevde som at en eldre kvinne med gåstol og følge av en ung mann stanset henne på gata. Den yngre kvinnen stod ved en sidevei der fortauet delte seg i to, for å finne seg en brukbar låt på telefonen å høre på. 

 

-"Jeg liker å prate med eldre mennesker, hvem vet, kanskje de er ensomme. Jeg passer alltid på å hilse på alle slags mennesker, egentlig. Særlig de svake i samfunnet." Sier den unge spiren, mens hun flau ser seg tilbake på dagens blemme.

 

Da mannen og den eldre damen kom gående, sa hun smilende: "Hei!"

 

-"Kvinnen med gåstolen ble stående og le litt forlegent mens jeg hilset tilbake. Siden hun stanset med gåstolen sin, begynte jeg å prate i vei. Jeg trodde hun var dement, siden hun hilste så smilende og stoppet, så jeg behandlet henne deretter. Man må være ekstra snill og trivelig mot dem, ikke sant? Jeg snakket om hvor fin hun var på håret sitt, og at det var en strålende dag selv om det regnet. Jeg pekte mot et senter og spurte om hun bodde der, som om hun var en gammel kjenning. Ja egentlig bablet jeg i vei." Den unge kvinnen forteller om hvordan hun gjorde stemmen ekstra hyggelig og skravlet som om de kjente hverandre. Demente mennesker tror jo gjerne de kjenner folk de ikke kjenner 

 

Men da den eldre damen endelig kom til orde, sa hun, mens den yngre mannen ved siden av henne smilte litt forlegent:"Ja. Men. Kan du flytte deg litt, tror du? Vi skal inn her."

 

Forfjamset flyttet den unge jenta på seg, og de to gikk inn sidestien hun hadde stått skravlende og sperret for. Stille gikk de videre.

 

-"Hva skulle jeg si? Unnskyld jeg trodde du var dement?"

 

I ettertid skjønner hun at det var hun selv som virket som om hun led av noe rent uidentifiserbart, og undrer på hvor grensen går. Hvor familiære eller ikke familiære skal vi egentlig være mot hverandre i dette landet?

 

(Bilde etter avtale)

Dette gode rådet will blow your mind

 

 

Velkommen til den store bloggedagen. Jeg prøver å ikke danse for heavy med den nyopererte magen min, mens jeg rører i sukkerfri karamell på kjøkkenet, og rocker stua. Taylor Swift begynner å bli rå i mine ører, og jeg elsker å danse til musikken hennes når ingen ser på. Jeg trente aerobic og zumba på et lokalt treningssenter i 10 år, og å danse ut fra det jeg lærte der er noe av det morsomste jeg gjør. Det er en sånn DAG, sant. En sånn sabla bra dag.

Dere vet, når du har sagt screw you til mange nok motherfuckers, kutta kontakt med bæene og latt dem følge saueflokkene sine i fred og ro, rukket en usynlig finger til dramadama på smykkebutikken du aldri mer handler i, og befridd deg selv fra unødig sauebæsj under skoene dine; DA kommer både arbeidslyst og idéer!

 

Har du prøvd det? Tried it out? Eliminert alle falske pripne sære selverklærte dramadronninger og konger av piss, og heller danset litt seiersdans i stua di?

 

Jeg digger alt jeg gjør for tiden, og grunnen til at jeg ikke kan skrive om det her, er at jeg ikke kan. Jeg kan ikke selge det papiret, før ordene er skrevet. Jeg kan ikke publisere noe her, før jeg har publisert det der. Men: er man skrivenerd så er man skrivenerd, jeg kommer bare til å skrive mer og mer, både her, der og der.

 

Men jeg har ET godt råd til DEG i dag! La meg inspirere deg. Har du folk i livet som preker mye piss? Tenker mye dritt? Snakker om avføring når du vil snakke biff, tivoli og gladsirkus? Har du som de fleste, folk som invaderer livet ditt med nervøs usikkerhet, dømmende ord og kritikk? 

 

Ikke gidd. Be dem kiss that ass. Rekk en usynlig finger og forduft. Kanskje en dag i framtida, når dette folket har lært og skjønt at man ikke dømmer, baksnakker og kritiserer på denne måten, kan du møte dem på nye vidder. 

Men akkurat NÅ har du ikke tid. Fordi slike relasjoner bremser deg bigtime. Mer enn du tror. Nei nei. Dette har du ikke tid til. For akkurat NÅ er tida for å utvikle de sære idéene dine i fred og ro. It's going to be ok, er hva du trenger å tenke NÅ. Du skal la livet blow your mind, ikke bremses av negativt ladede små bomber. Du trenger ikke å høre nedlatende setninger om idéene dine, deg selv og stedet der du bor. Du har ikke tid hverken til baksnakking eller kritikk. Aint got no time, Sandra. Blablablablabla!

 

Lag deg karameller, dans til Swift i stuggu, rekk usynlige fingre og vekk liv i talentene dine: NÅ!

 

Versegod, her er nye fargestifter tell den nye dagen din:

 

Og her er rumpa mi. For let's get real; hvis du er en sau full av piss, kan du kysse den, og så kan du følge dramakrølleflokken din videre. Eller whatever. Me do not care: 

 

Husker du Stina som ble mobbet på bussen?

 

Historien til "Stina" ble delt over 11 000 ganger på nettet, men vi beholdt henne anonym. Dette var i samarbeid med foreldrene. Jenta hadde tross gått gjennom en tung og rastløs tid med mobbing. Hun var ikke klar for åpenhet i tillegg. Vi har kontakt fortsatt, men har ikke hatt tid til å treffes på en stund. Hvis du ikke er en av de som leste om henne, er linken her:

 

 http://m.forbipolene.blogg.no/1478877992_jente_ble_mobbet_p_bu.html

 

Jeg visste ikke at denne historien kom til å engasjere så mye, og jeg reagerte på impuls på den bussen den dagen. 

 

I dag møtte jeg henne igjen. 

 

Det ble en spesiell busstur. Jeg satt med tårer i øynene og varme følelser inni meg. For tenk. Hun sa at alt har ordnet seg nå. Hun går på ungdomsskolen og er venn med alle jentene i klassen sin. 

 

Jeg ble så rørt. Så innmari glad. Hun har venner og er inkludert! Stina blir ikke mobbet lenger!

 

Hun satt der i verdens tøffest black jacket, den cooleste hatten du kan tenke deg og en stil av en annen verden. En tøff verden. Kanskje fordi veien hennes hit var tøff? Jeg griner litt når jeg skriver dette også, for da jeg traff henne var hun en jente som satt kuet på den skolebussen, og prøvde å putte øreklokkene inn i ørene sine for å slippe å høre alle de stygge ordene baksetegjengen pepret henne med. Hun forsøkte så godt hun kunne å overse. Mobbing er stygt. Så veldig veldig stygt. Ja jeg reagerte. Nei jeg fant meg ikke i det. Ja jeg var usikker på om jeg gjorde det rette. Men etterhvert som forskjellige medier skrev om innlegget, og det ble delt i en rasende fart, ble også eksperter intervjuet. Jeg husker at en av disse uttalte at jeg hadde gjort det rette.

 

Siden har altså alle valgene foreldrene til jenta tok, gjort sitt til at hun ikke lenger blir mobbet. De hadde allerede begynt prosessen med skolebytte og diverse andre tiltak da jeg møtte verdens mest sjarmerende jente på bussen. Tenk å bli reddet av foreldrene sine... Tenk å ha foreldre som er så glad i deg, at de kjører på med alle slags tiltak til alt har ordna seg og du føler deg trygg igjen..

 

Jeg vet at både jenta og familien hennes leser dette. Skal vedde på at jeg ikke engang behøver å sende melding til mamman hennes. La oss gjøre et eksperiment: Kjære mammaen til jenta på bussen. Visste du at hvis man googler "Hvordan reagerer reinsdyr på mennesker som kler seg ut som isbjørner" så kommer JEG opp? Vel, din datter fortalte meg det i dag. Og vi har mye mer å prate om, så hvis dere kan fortelle meg når det passer; så baker jeg gjerne ei kake en lørdag eller søndag begge gutta mine er hjemme. 

 

Til dere lesere vil jeg si takk for at dere engasjerte dere så kraftig den gangen mammaen til Stina og jeg ble enige om at jeg skulle publisere denne historien. For Stina betydde det enormt mye den gangen, og hun leste og fikk med seg de fine kommentarene dere skrev til henne. Dere brydde dere, og vet dere hva? Det var ikke alle i det offentlige som gjorde det. De som skulle brydd seg, gjorde ikke det. Men plutselig hadde allefall 11 000 mennesker brydd seg med å dele. Pluss diverse aviser på nett. Nå var hun den lille kjendisjenta som bare noen få rundt henne visste om, kan du tenke deg hva det gjør med ei 12 år gammel jente at så mange mennesker bryr seg? Hun fikk være i fred, men samtidig få føle seg spesiell og betydningsfull. Hvis du delte hennes historie, var du med på å legge et omsorgsfullt pledd omkring lille Stina. Takk for det.

 

Det er ikke alltid at et gråtende barn gjemt inne på skoledoen får sine rettigheter bevart, derfor må vi andre bry oss. Gripe inn og bry oss.

 

Og dere: MOBBING ER UT, empati er in 😍

Når butikkansatte bryter taushetsplikten

 

Moralsk taushetsplikt eller underskreven taushetsplikt; du liker ikke å stikke innom apoteket for å handle en graviditetstest, for så å høre det igjen på byen senere, ikke sant? Eller du er ikke så fan av å kjøpe kondomer, agurker og babyolje i dagligvaren, og så viser det seg at halve bygda vet om det etterpå, hva? 

 

Du forventer litt anstendig, profesjonell kundebehandling i form av moralsk taushetsplikt. Rett og slett.

 

Så hva når det ikke skjer?

 

Hva når kompisen til dama bak disken i kondomeriet sender deg en melding der det står:"Hørte du var innom Pia på kondomeriet her om dagen. Hun likte ikke helt at du var der og kjøpte pornofilmer siden hun vet du har dame. Bare så du vet det."

 

Nei. Det er ikke ok hverken av Pia på kondomeriet å hviske tiskende i "all fortrolighet" om hvilke filmer du handler og hvor du handler dem, og det er ikke allright av Ole på Apoteket å preike videre om din svært så private handel hos ham. 

 

Likevel glipper det stadig vekk. La oss sette det på spissen. En mann som sliter med folk som støtt og stadig vil låne penger av ham. Han har valgt et stille tidspunkt å handle på kjøpesenteret. Han vil ikke at det skal komme videre at han var der til akkurat det tidspunktet, heller. For han sa nei til en avtale akkurat nå, med en slik lånemaser her om dagen. Hans ansvar som kunde er å se en annen vei, og gå i ett med tapeten. Butikkansatte sitt ansvar er å tie. Man skal ikke prate på bygda om kundene sine. Av mange grunner. 

 

Hva mener du? Er det ok for deg at butikkansatte "prater på bygda" eller "serverer på byen" dine private innkjøp? Noen ganger handler du, andre ganger er du bare innom og titter. Du er kunde. Som kunde har du visse forventninger til butikkansatte. Hva er dine?

Så du skammer deg over din psyke slektning? Hvem tror du egentlig skammer seg?

 

Etter to år med forbipolene.blogg.no er det på tide å ta åpenheten til et nytt nivå. Det er tid for å fortelle hva som egentlig er den store utfordringen med å leve med denne diagnosen. En utfordring jeg ikke kjente til helt før jeg ble frisk, stabil og symptomfri fra bipolar 1.

 

For ja. Jeg er en utstøtt outsider. Det er mine venner som er min familie. Jeg har heldigvis nære vennskap og dype bånd med flere forskjellige mennesker. 

Now aint that strange? If it makes you happy.  

 

Vi lever i 2017. Men vi befinner oss i 1957. Vi liker å rope ut at vi er fortrolige med psykiatriske diagnoser and all that stuff now huh? Vi er moderne, må vite, og inkluderende.

 

Men hvorfor hører man da fortsatt utsagn som: "Nei vi har ikke noe sånnt i slekta våres nei!" Denne setningen ble uttalt om min egen slekt, og "noe sånnt" betyr psykiske lidelser. Well kremt. JEG, hallo; jeg har den genetisk betingede diagnosen bipolar 1, den nye tittelen for manisk depressiv. Er jeg ikke en gyldig del av dette treet man gjerne forsker på. Er greina mi så råtten at man helst ikke prater om den?

 

Vi må slutte å lyve for oss selv. For vi med psykiske lidelser BLIR IKKE INKLUDERT! Vi blir ofte hverken respektert av de som skulle vært våre nærmeste, eller sett på noe annet enn en skam i en krok.

 

Det var så mange netter jeg gråt meg i søvn. Så våknet jeg tidlig på morgenen, og så gråt jeg videre. For jeg var aldri bra nok som jeg var hvis man skrellet av alt jeg ikke hadde. Som utdanning, jobb, førerkort, hus og bil. Jeg var bare meg, og jeg hadde mer enn nok med å kjempe mot en svær diagnose som jeg ikke hadde peiling på selv enda engang. Flere av de som skulle vært mine nærmeste, var ikke der. De likte å "stille opp og hjelpe til med praktiske ting" innimellom stillheten, slik at de kunne kvesse til meg senere: "Kom ikke og påstå vi ikke har stilt opp!" Men de var ikke der i mine mørkeste timer. Det var stille, og rett før jeg ga opp. Aldri en telefon. Aldri et spørsmål om diagnosen. Kun kritikk og avstand. 

 

Jeg ransaket sjela mi og gråt til jeg fikk kramper. Hva var galt med meg, siden de aldri var der? De lyttet jo ikke til meg, men overså meg og stengte meg ute av praten. Jeg sluttet å dra på hytteturene, fordi helsenettverket mitt frarådet meg det. Jeg ble alvorlig preget, trist og fortvilt av at ingen snakket til meg. For de så heller ned og bort, enn rett på den store skammen. Til hverandre snakket de som om de var voksne og respektablelt intellegente nok til en samtale. 

 

Jeg var det sorte fåret. Hun de ikke kunne skryte av. Den store skammen. Jeg kan bare se for meg hva de svarte eller i det hele tatt følte, hver gang en random person spurte hvordan det gikk med meg. Ingenting å skryte av, ja hva skulle de si?

 

Jeg fikk høre om de stygge arrene i ansiktet mitt etter piercinger. Om hvordan leilighetene jeg bodde i aldri var bra nok. Her jeg bor nå, for eksempel, "ser det ikke ferdig nok ut." Ja, jeg har tilogmed blitt truet med at vedkommende skulle skrive en bok om hvordan det var å ha en med bipolar i livet sitt. Det merkelige var bare at denne personen ikke kjente meg. Burde kjenne meg, ja. Burde stå meg nær. Ja. Men kjente meg altså ikke. For å si det sånn; hvis jeg da hadde skrevet et motsvar til den boken, ville folk snudd seg i forakt for hvordan det er mulig å behandle et menneske som ligger nede av en psyk diagnose. Det var mye som skjedde i kulissene hva angår diverse instanser, da jeg i 1997 ble syk. Det er mang en journalside jeg aldri har fortalt om her inne på forbipolene. Dette for å ta hensyn. Dette er en blogg hvor jeg tar opp viktige temaer, og skriver sanne historier. Jeg henger ikke ut folk her. Det medfører at det ikke er alle av mine opplevelser jeg kan skrive om.

 

Så fikk jeg høre at jeg burde blitt psykolog, jeg. Det hadde vedkommende alltid tenkt ut for meg. Burde jeg det? For det første: jeg har aldri i verden kunnet tenkt meg å bli psykolog. Det er ikke noe jeg ville trivdes med. Men siden vedkommenee hadde stortrivdes med at jeg hadde hatt status som psykolog, ja da var det ikke så farlig med om det ville gjøre meg lykkelig. Det var journalist jeg ville bli. Men samme det, kanskje? Det er jo bare hele min trivsel og all min lykke det står på.

 

Disse menneskene kjenner ikke meg. De har aldri sittet ned og tatt en prat med meg for å finne ut hvem jeg er. Jeg er en trussel for den skinnende fasaden. Alt annet enn something to be proud of. Et. Sort. Får. 

 

Da jeg ble frisk og begynte å reise meg støvbørstende opp, da skulle de plutselig kjenne meg litt. Jeg var fortsatt en alien weirdo som de ikke trengte å snakke for mye med, men de skulle ha litt kontakt. 

 

Så jeg prøvde. Så godt jeg kunne. Smilte og pratet. Til veggen. For ingen av dem lyttet. 

 

Så til slutt fikk de det som de ville: Null kontakt. Jeg har jo ikke tid til bullshit. For meg var kontrastene så tydelige. Fra kollegaer og venner som behandlet meg som en likestilt voksen, møtte jeg innimellom disse mørke stille vesenene som kalte seg mine nærmeste. Disse blikkene som kun så et lite mislykket hippiefår med plutselig så mange farger. I tillegg visste jeg om enda en kjip ingrediens: de baksnakket meg. 

Nå tenker jeg at de ikke er verdt så mye som et sekund av min tid. Blod er tykkere fysisk. Men jeg liker friskt vann bedre. Vann er bra for psyken. Det er ikke bra å være dehydrert.

Det jeg setter høyt, er friheten til barna mine. De har hele tiden fått hatt kontakt med hvem de vil av de som vil ha kontakt med dem.

 

Jeg har et nydelig rikt nettverk av to sønner, kusiner, ei cool svigerinne, tantebarn, en tøff onkel og hans ladie, min far's søstre, andre slektninger; venninner og kompiser. Jeg kjenner mange. Og de behandler meg helt toppers. 

 

Framtiden kommer til å preges kraftig av mine erfaringer. Mine valg vil bli bevisste. Hvis mine sønner liker å jobbe i dagligvaren, da er jeg tilfreds så lenge de er lykkelige. Hvis de gjør tabber, skjemmes jeg ikke av det. Hvis de blir syke, skal jeg stille oppe for dem og være der. Hvis bygdadyret brøler ut noe om mine barn, kommer jeg til å brøle tusen ganger høyere tilbake. For mine unger er ikke utdannelse og fasade. Mine gutter var perfekt for meg den dagen de ble født! De trenger ikke "gjøre mamman sin stolt", de gjorde meg stolt den dagen de kom til verden. De er mer enn gode nok som de er.

 

Jeg hører at dette ikke bare gjelder psykiatriske diagnoser. Jeg hører om mødre og fedre som prenter inn i ungdommene sine at det ikke er godt nok. Den jobben de gjør, minus den utdanningen de ikke har, holder visst ikke til fasaderyktet. Til disse "voksne" og feige egoistene vil jeg si: Ta dere sammen! Dere sliter jo ut barna deres før de rekker å begynne å leve. Det er vondt psykisk å hele tiden få merke at man ikke er bra nok. Det er alvorlig, det dere gjør hver gang dere tramper på selvtilliten til et menneske dere heller burde sette dere ned og sett inn i øynene til, og lyttet til. 

 

Jeg vil alltid savne og respektere min pappa. Han var sånn en klok mann. Han satte seg ned og ble kjent med meg. Jeg vil være slik en mamma for sønnene mine, som han var pappa. Da mister jeg aldri mine barn. For hvis jeg skal fortjene deres respekt og lyst til å tilbringe tid med meg, må jeg behandle dem forsiktig som silke, se på dem ydmykt som om de var stjerner, respektere dem som diamanter og tro på at de er sterkere enn stål.

 

Jeg skal iallefall aldri i livet frykte et usselt rykte på bygda, mer enn mine barn's helse og velvære.

Og nå? Nå er jeg fri, nå. Ingen får tråkke mer på meg, prøve å fortelle meg hva jeg skal si og ikke si, eller psyke meg ned. Jeg kan dette med å skjerme meg og ta vare på helsa mi, nå. 

 

Har du erfaringer innen dette temaet?

Vet du hva? Screw you!

 

Har du noen gang kjent på smerten i det faktum, at et menneske som en gang i tiden betydde så mye for deg, ikke er det mennesket lenger? Påvirket av onde tunger og sladder, viser det seg at hver gang du en sjelden gang snakker med vedkommende, må du forholde deg til en eller annen paranoid opphengning i et eller annet du skal ha sagt eller gjort. En kritisk finger vaier foran hele deg, og du skjønner at andre regler gjelder for deg enn for pekefingeren selv.

 

Og du sitter der med den tabubelagte diagnosen din fra gjøkeredet, med vondt i magen og tårer som presser på. Kommer du aldri til å bli godtatt fordi du er rene bygdaskammen selv? Det er så vondt at du vet det: disse tårene kommer ikke til å gi seg før de får fosse fritt. Du er dømt nord og ned pgr av en psykiatrisk diagnose, misforståtte dumheter og sladder fra en annen verden. 

 

Hvorfor fra en annen verden? Fordi det handler om dine nærmeste. De som skulle vært glad i deg uansett. De som ikke skulle spist fordommer og løgn om diagnosen du har strevd så mye med, men satt seg ned og bli kjent med bipolar gjennom deg. Ikke gjennom bøker. Hva med å bli kjent med deg i det hele tatt, forresten? Men respekten? Den er long gone. Den forsvant midt i all den umodne baksnakkingen. Som du selvfølgelig fikk høre igjen, av fluene på veggene.

 

Vet du hva? Screw sånne som deg noe så inni gjøkeræva! Jeg mener det! Både du som lever av sladdersirup og du som spiser oppgulpet av sladdersirup, og svelger det som sannhet! Screw deg!

 

Jeg har kuttet kontakt på timen. På minuttet. På sekundet. Jeg har tørket så mange tårer, tatt på meg ny fresh krem i ansiktet mitt og trykket delete. Jeg har så mange ganger forstått sannheten i at vi alle endrer oss, og at noen endrer seg i en ufyselig hånete og egosentrisk retning.

 

Jeg dealer faktisk med bipolar og gjør det bra. Jeg behøver ingen rettelser på ting jeg sier eller gjør. Screw that and føkkit! 

Man kan bli veldig intellegent dess lenger man holder ut med denne diagnosen. Det er ikke slik at en diagnose er ensbetydende med å være dum. Likevel overraskes jeg støtt og stadig over gammeldagse holdninger og utidige kommentarer. 

Det kan hende de er narsisister. Men det kan også hende de får seg en overraskelse. For jeg er hverken dum eller komfortabel i et undertrykt spor her i livet. Jeg høres, og jeg vises. For jeg er ikke redd for å være åpen. 

 

Det jeg er redd for, er å kaste bort verdifull tid på falske mennesker som ser ned på meg. Derfor eliminerer jeg dem fra livet mitt, then I screw them.

 

For er egentlig folk som kun lytter til one side of a story, så smarte? Er det virkelig slike mennesker man vil bruke tida si på? Jeg har ikke mye av den tida, og akter å spend it on the elite. Og hva er eliten? Det er det kloke folket. Outsiderene. De som har forstått dette med å bruke hue. De som bare bedømmer, men ikke fordømmer, og tenner et lys heller enn å forbanne mørket. De som gir blaffen i blank fasade, og lar kjærlighetene til sine nærmeste komme foran redselen for hva alle andre måtte si. De som holder seg for god til å heve seg over andre.

 

Det er ingen skam lenger. Det er en gylden mulighet til å være kreativ. Screw alle de som er så dumme at de skammer seg over at en av sine nærmeste har en psykiatrisk diagnose. Screw deg, og sirupen din!

ER NORSK UNGDOM BORTSKJEMT?

 

 

-"Alle som har en grunn, slipper unna. Har du vondt i ryggen, er nyoperert eller sliter psykisk, kan du dokumentere det, og slippe unna med det. Det eneste du ikke slipper unna med, er hvis du er lat!" 

Hilde Marie (19) er alenemamma til en toåring, og oppvokst på en gård der hun måtte hjelpe til. På skolen har hun alltid valgt å være flink. 

 

Hun forteller om en hverdag der hun står opp kl 07.00, finner en dynge med klær til sin sønn og en klesdynge til seg selv på badet, en pose med skifteklær til barnehagen i gangen, og to ferdig smurte matpakker i kjøleskapet. Alt er nøye forberedt.

-"Hver morgen kl 07.30 kjører jeg en sur 2åring til barnehagen. Så møter jeg opp på skolen kl 08.05."

 

Hun er alltid tidsnok. Aldri sen. 

 

-"Jeg hører andre på min alder klager. De snakker om hvor trøtte de er siden de var oppe og spilte dataspill til klokka ett natta før. Andre sutrer over at de er slitne siden de måtte jobbe etter skolen i går."

 

Men hun vet at han som spilte dataspill til over midnatt hadde valg han også. Akkurat som henne, da hun valgte å bli tidlig mamma. Og hun som klager over at hun må jobbe i tillegg til skolen, stod opp til frokost ferdig påsmurt av foreldrene sine. De andre ungdommene skal hjem til ferdig laget middag, og kan minnes at en av dem snakket om en lørdag han måttet lage middagen selv. 

 

-"Jeg vet om ungdommer som bor på hybel der foreldrene kommer og vasker klærne deres. Jeg mener i det hele tatt at det er urovekkende at det finnes 20åringer som hver dag kommer hjem til ferdig middag og nyvaskede klær."

 

Hun hører dem forteller om alt dette. Og det får henne til å tenke på sin egen hverdag. En hverdag hun elsker, og som hun trives med.

 

-"På skolen kan vi få 20 oppgaver. Vi kan velge å gjøre dem på skolen eller ta det som blir igjen som lekser."

Mens andre elever velger å skravle bort tiden på skolen, jobber den unge mammaen iherdig for å gjøre seg ferdig på arbeidsstedet sitt; nemlig skolen. For hun kjenner sin hverdag. Hun skal hente kiden i barnehagen kl 15.20, og så skal det lages middag. 

-"Jeg drar hjem hver dag med en sur unge og lager mat. Klart det. Han må ha mat, og han må ha variert kosthold. Nå høres det ut som om ungen min alltid er sur. Men han er kjempesnill. Det er likevel storjobb. Du vet, når en toåring skal spise ris, så prøver han å putte hele neven med ris inn i munnen. Da må det støvsuges etterpå."

 

Fra kl 18.00 til kl 19.00 er det mor & sønn-tid. Da hender det seg Hilde tar med seg minsten på lekeplass, eller rydder rommet hans med ham. Dagen er ikke over når klokka er 20.00 og gogutten sover, er det jobben begynner. Da er det husarbeid for full guffe, forberedelser til neste dag, og å legge seg tidligst mulig for å skaffe seg nødvendig med søvn. 

 

Hun har innsikt rett inn i en verden man kan kalme ungdomsbobla. Og det hun kan fortelle om, provoserer henne. Fordi både gameren og hun som klager over sidejobben, klager over ting som får henne til å måpe. Og nå skal det i tillegg klages over en fraværsgrense som tross alt inneholder detaljerte regler om unntak, mens hun selv liker utfordringer, jobb og ansvar. Livsgleden lyser av den unge jenta, som tidlig i livet tok ansvaret som mamma på strak arm. 

 

-"Hvordan tenker du det kommer til å gå med disse ungdommene den dagen de skal ta slik type ansvar som du er vant med å håndtere, Hilde?"

 

-"Jeg tenker både og. Det er et naturlig gen dette med å bli foreldre. For noen kan det gå kjempebra, mens for andre kan det bli nedtur og sjokk bare det å måtte kjøpe sin egen bil...

.. og å finne ut at koppene ikke går av seg selv til oppvaskmaskinen."

 

Er norsk ungdom generelt bortskjemte og late?

 

10 skjønnhetstips som holder deg ung

 

Det er ikke bare skjønnhet det handler om for alle. For noen kan det dreie seg om å utstråle at man er frisk. 

Dette innlegget er å regne for å være det motsatte av reklame, og selv om enkelte produkter er nevnt, er jeg ikke sponset. Mange av mine anbefalninger vil heller gi deg bedre råd enn å få deg til å åpne lommeboka. Mye av det som står her vil spare deg for enorme og unødige pengeforbruk. Det er dessuten en del av dette som er allmenn velkjent fra før, men jeg kan bare ikke få fullrost effekten av det hele bildet av alle tiltakene satt i sving samtidig. Jeg er 37 år, og på bildet over er det ikke brukt noe slags filter eller justeringer, kun blur i bildekanten som ei slags ramme. Jeg har alltid kun vært gjennomsnittlig, og ingen skjønnhetsdronning. Det er heller ikke viktig for meg. Jeg har aldri gjennomført en skjønnhetsoperasjon, og aldri tatt botox eller noe annet i den gata. Det er fordi dette med skjønnhet ikke er så viktig for meg, siden jeg ikke lenger ønsker meg en partner. Jeg er altså ikke på konkurransemarkedet, og anser det som viktigere at mine egne øyne virker som de skal. Jeg skal se verden. Det er ikke så nøye om verden ser meg. Men jeg ønsker å se frisk ut. For jeg er ikke helt frisk, men lever med en sykdom jeg står på venteliste for å få kur mot. Dette har lenge gjort at jeg gjør alt for å se friskere ut enn jeg er. Og på veien hit fant jeg ut mye som jeg gjerne deler med dere.

 

Mine råd for et friskt og ungt utseende er en coctail bestående av disse boostene:

 

- Kutt ut så mye sukker som overhodet mulig og bli kjent med erstatninger som tagatesse, sukrin og stevia. Sukker er for huden din like krise som om du skulle røyket sigaretter, hørte jeg en gang i tiden. Nå vet jeg av erfaring at dette stemmer. Jeg har både kuttet ut nikotin og sukker, og kjenner de trappetrinnene godt. Huden er nå i en helt annen etasje.

 

- Begrens inntak av gluten, siden gluten kan oppføre seg limaktig i tarmene dine, og begrense ditt næringsopptak. Litt gluten innimellom, kunne det funket for deg? Kunne du for eksempel heller eltet sammen like deler linfrø, sesamfrø, chiafrø og solsikkekjerner, en ts salt og litt vann, strøket det utover bakearket, og strødd over litt revet ost, heller enn å spise brød? Og kunne du baket de deilige kakene til meglerfru1, og så oppdaget en spennende verden av oppstrammende livsstil og mye bedre mat enn du spiste før? Tror du at det å prøve denne livsstilen et par måneder kunne vært interessant? No one has to know, og så slipper du annet enn å nyte deilige knekkebrød, kaker og middagsretter, i fred og ro. Aldri sulten, alltid fornøyd.

 

- Røyker du? Hva med å slutte med Easywaymetoden til Allen Carr? Jeg har levd røykfri i 10 år nå, og nyter hvert sekund uten giftpinnene. Ikke en eneste sprekk. Ikke en eneste nedtur. Bare opptur. Ja, det ER mulig å slutte jublende, uten å legge på seg og uten å bli sur som ei potte. Hva vet du egentlig om nikotinavhenginget? Kan det hende du er lurt opp i et hjørne av tobakksindustrien, i et sammensurrisarium av falske rykter? Vel, ja, hvis du fortsatt røyker, skynd deg å lese deg opp, alt står i boka "Endelig ikke røyker". Du behøver ikke å slutte å røyke for å lese den, men skaff deg denne vitenskapen, nå.

 

-Vær smart og åpen for å lære når du velger kremer, øyekremer og andre skjønnhetsprodukter. Følg med på helsekontrollen, TV2 hjelper deg og andre produkt tester. Kan det være at den billigste er best? Den lyseblå kremen til Garnier er rimelig, og kom best ut i test av ansiktskremer hva angikk blant annet evne til å gi fukt. Soft style shampoen til rundt tieren vant også tittelen som best i test. Ikke la deg lure. Det du trenger er kunnskap, og du er omringet av kunnskap på internett. Selv liker jeg å følge med på apoteksalg når det kommer til øyekremer. Jeg har nemlig hørt at det kan være lurt å variere disse kremene, så jeg kjøper den jeg finner på salg der og da. I det jeg følger salget, unner jeg meg også ansiktsmasker og iblant serum. Men jeg følger altså lommebok og salg. Ikke la deg lure, når det kan hende noen av de beste produktene er de rimeligste.

 

-Ser du sinnarynka mi? Jeg ser den, og aksepterer den. Linjene på sidene i pannen min også. Senk forventningene dine et par hakk. Hvem er du her for og hva gjør du her? Er du på utstilning? Hva med å akseptere naturen, og omfavne de første rynkene? Og så tar du hintet naturen gir deg med den rynka, ikke sant; du slutter å røyke, slutter å hive innpå med sukker, og...

 

-...hva med å prøve en periode på 3 mnd uten alkohol? Glem alle dyre rynkekremer og alle kostbare krukkemasker: etter 3 mnd uten alkohol kommer ditt sanne jeg frem, og du kommer til å gløde. Ingenting funker som avholdenhet! Og du vil føle deg som rene regnskogen av fukt og sunn drikke.. Men unn deg litt koffein, det vil sette fart på systemet og sørge for å holde øynene dine mens du lever. Det er jo derfor du er her, for å være våken og få med deg livet.

 

-Innimellom riktige doser med søvn, skaff deg en avslappet holdning hva angår selvtillit. Dette området berører også duft og sikkerhet mot svette. Hva med å teste ut den spesielle men dønn effektive deodoranten Yerka? Den forvandlet livet mitt. Jeg kunne ikke stole på når neste svetteflekk dukket opp under armene, og hadde stort sett sorte og ellers mørke klær. Dette begrenset meg. Hemmet meg, rett og slett. Nå har jeg brukt Yerka i ca 6 år, og har eliminert en anspent del av min hverdag, til en fargerik garderobe, deilige dufter og null svetteflekker. Når det kommer til duft; Mine yndlingsparfymer er den billige vaniljeparfymen til Hennes og Mauritz, og de mer kostbare Lolita og Hypnose.

 

-Drikk grønn te, og hvis du gjør det, pass på å få i deg enda mer vann enn da du ikke drakk grønn te.

 

-Tren. Gjerne gratis trim i form av jogging utendørs med musikk på ørene. Ikke jogg på deg idrettskade på asfalt slik jeg gjorde et år. Husk mykt underlag, som stier og kunstgressbaner. Du trenger ikke sette lista så høyt. Etter 20-30 minutter har kropp og sinn fått utbytte av oksygen og et par frigjorte stoffer i hjernen din. Husk å snakke positivt til deg selv foran speilet etter dusjen. Du er rå. Akkurat som du er. Det handler om action. Og det å gi deg selv litt stoffer i hue som booster lykkefølelsen din. Tenk ikke over om det er så innmari lenge og effektiv work out bestandig. Det vil tidsnok komme dager da du får lyst til å løpe fortere enn vinden.

 

- Det er lite som vil gjøre så store underverker på utseendet ditt som selveste ungdomskilden "lykken". Gjør deg selv GLAD, og tillat deg selv å blomstre. DU bestemmer i ditt liv, og hvis DU bestemmer det for at fra nå av skal alt bli bra, well then you're the boss. Jeg har skrevet flere innlegg om hvordan en kan booste sin egen lykkefølelse, blant annet dette: http://m.forbipolene.blogg.no/1499790002_dette_vil_gjre_deg_lykkelig.html. Hva lykke har med utseendet ditt å gjøre? Everything, my dear.

 

Jeg har altså vært røykfri i 10 år, totalavholds fra alkohol i 10 mnd, pluss i 2 år før det, og jeg innførte et kosthold i januar 2017 som innebar å bytte ut sukker med tagatesse, så og si fjernet all gluten, ris og potet, og i det hele tatt å holde karbohydrater helst under 7. Jeg er superflink på mitt eget kosthold, og vet akkurat når det er på tide å skeie ut med noe potet, litt gluten eller en milkshake. Balanse. Tilogmed da tenker jeg over hva jeg putter i meg. Jeg bytter ut melken med fløten i den milkshaken, og bruker smak med mindre karbs. Inad og ut, ikke sant. Jeg blir det jeg spiser.

 

Slapp av, og bli din egen aller beste venn nå. Mediter og ta i bruk mindfulness for alt det er verdt. Du er ikke her for at alle skal drive og glo på deg som om du er verdens navle. Dette livet ditt, det skal jo leves også. Bli glad i deg selv, og ha tillit til forandring. Det er meningen du skal forandre deg, og det er du selv som skal være fornøyd. Ingen andre enn du selv. Du skal gå imot strømmen og vasse i dine egne retninger og vassdrag. Skaffe deg glød ved å kjenne på spenning og engasjement. Spise det du vet er bra for deg, og lære så mye om det som ikke er bra for deg, at du dropper det. Har du hårkrisetider? Vel så la det gro ut. Alt er i forandring, til enhver tid. Aksepter at ikke alt er perfekt, på veien mot det som er friskere og vakrere enn noensinne før. Ta den tatoveringen, ta den piercingen, farg det håret ditt i den knallfargen din, det er din personlige pynt på veien mot ditt hele.

 

Og de andre? Du hører dem piper for enhver forandring du foretar deg. Noen er positive, andre negative. La dem mase om sigarettene sine, drinkene sine og de proppfulle kakene sine. La dem klage over trening og ufarligjøre sukkeret og glutenet sitt så mye de vil. De forventer å bli respektert for sine holdninger, og da kan du i ditt stille sinn kreve like mye respekt for din nye livsstil. Det er i alle fall ikke DU som kommer til å angre om et par år. Kjør på. Skaff deg spennende nye marker å dyrke dine bønner i. Velg regnskogen foran uttørret grunn, og bestem deg for å svare dem smart når de begynner å kommentere forandringen din. Lykke til, og ta gjerne kontakt hvis du undrer på noe, så er jeg her.

 

 

 

Hvorfor denne bandasjen gjør ungene's far til en superpappa

 

Den viktigste jobben aleneforeldre har, heter foreldresamarbeid. Ja, er det noe pappan til barna mine og jeg har jobbet mye med, så er det dette foreldresamarbeidet. Selvfølgelig har vi også vært hund og katt, og det har ikke alltid vært like enkelt å samarbeide. Vi måtte lære oss å fokusere på ungene, og stole på at den andre foreldreparten ikke var ute etter å gjøre ting vanskeliger for en. Det krevde ny selvinnsikt, rom for ny tillit og tilsidesetting av egoene våre. Alt i alt er vi jo i utgangspunktet et sett kompiser som liker å prate sammen. 

 

Akkurat nå er begge kidsa her hos meg, og høstferien startet med at barnefar kjørte meg til lege for å bytte bandasje etter operasjonen i magen for en uke siden. Jeg fortalte hos legen hvordan jeg gledet meg til å dusje. Endelig. Med den nye bandasjen skulle en dusj bli digg. Sykepleieren så på meg og ymtet frampå om ikke jeg kunne vente enda litt lenger med den dusjen. Litt "tidlig" enda. Jovisst. Jovisst. Barnefar kjørte oss på butikken og til apoteket. Jeg tenkte, skitt au, to sånne bandasjer i reserve fikk holde, og undervurderte lengden på operasjonssåret så det sang etter meg. 

 

Noe annet som sikkert sang etter meg da jeg hentet minsten i barnehagen i dag, var vel en eim av noe ikke helt bra, ettersom jeg var inne i dag 6 uten dusj. Det er ikke alt en vaskeklut greier å få frem av fresh feeling. På vei hjem gikk jeg og filosoferte. Trodde jeg virkelig at alle de fæle eimene jeg har kjent etter folk på busser og tog, er noe de kjenner selv? O skrekk. O gru. O dusj. Oh no, han var sikkert ikke forkjøla og snufsete han pappan som henta han andre kiden i barnehagen i dag. Han snufset nok desperat fordi han. Kjente. Meg?

 

Etter middag. Før dusjen. Jeg lå på sofaen og fantaserte omkring hvordan den dusjen skulle kunne la seg gjennomføre. Den skulle vel holde den bandasjen. Jeg dusjet og dusjet. Holy mother for en god dusj! Etterpå rev jeg av bandasjen i den tro at noe fukt hadde sneket seg inn på festområdet der nede uten billett. Fukt ingen adgang, nemlig. 

 

Det var da jeg oppdaget at det var på tide å ringe sykehuset.

-"Æ har itj nok bandasje."

-"Neivel. Æ kan itj akkurat bring det te dæ heller da!'

-"Du trudd æ trudd det ja? Vel, æ mått jo start en plass. For æ MÅ vit: MÅ ha på bandasje, sant?"

-"Ja det må du."

-"Dasså. Takk!"

 

Jeg fortsatte ringerunden, og den første som ringte tilbake var pappan til barna mine. Han nølte ikke et sekund. Selvfølgelig skulle han dra innom apotek og kjøpe både tett bandasje og teip til meg. Vipse? Nei det kunne jeg gjøre senere en dag. 

 

Ja. Vi har det sånn at vi stiller opp for hverandre hvis det trengs. Låne penger? Ok. Låne noen dager ekstra med barna her og der? Ok. Og nå i dag kom han altså kjørende fra nabokommunen med bandasje og teip til meg, og lollipops og juice til barna. De er trygge på vårt samarbeid, og vet at mamma og pappa er venner. Vi har for vane å snakke positivt om og til hverandre foran ungene, og vi merker at de kjenner på tryggheten dette gir. Her eksisteter ingen bitter stank fra fortiden. Det er så godt for ungene å høre positive greier om pappan sin. Det gleder meg å glede dem med positive nyheter om faren deres. Som at pappa er verdens snilleste pappa som kommer en tur med bandasje til magen til mamma. Eller generelt skryt som "tenk at pappa laget barnerom i huset han bygde, til dere begge da gutter, det betyr at faren deres elsker dere til månen og tilbake igjen!"

-"Vær stolt av pappa, gutter!" "Ok mamma."

 

Det finnes mange slags foreldresamarbeid der ute. Jeg har selv vært vitne til elendige forhold der all kommunikasjon går gjennom barnet. Og ja, et barn er et barn til det er myndig. At ungen er 14 år er ikke ensbetydende med at barnet er klar til å være selve talerøret mellom en far og en mor som nekter å prate med hverandre. Hvor overtok egoet? Når forsvant fokus på barnet? Ungen din kommer aldri til å ville være ansvarlig for kommunikasjonen mellom deg og den andre foreldren. Og du kan være så bitter blame it som du bare vil: det er ikke kiden sin skyld hverken at kiden ble født eller at du ikke greier å bli voksen og ta ansvar.

 

I begge sønnene mine bor store deler av pappan deres. Så fint! Håper kunstneren og naturelskeren i ham har fått plass. Og hans evne til å lage god mat, samt den delen av ham som kan dette med dyr. Jeg kommer ALDRI til å synke så lavt som mor, at jeg noensinne nevner en eneste negativ ting om pappan til ungene mine, til dem eller andre folk. Han er fredet, siden han er far til mine barn. Og ikke bare derfor, men også fordi han takler oppgaven suverent. 

 

En superpappa, det er hva pappan til barna mine er. Og hvis han en vakker dag finner seg en superstemor til gutta mine, skal hun behandles med respekt hun også. Jeg ville gitt henne en klem og bedd kidsa lete etter det positive i henne. Akkurat som jeg ber dem lete etter det som er bra i pappan sin.

 

Foreldresamarbeid er ikke så vanskelig som vi trodde. Når man reiser seg og børster støvet av alt som gikk i grus, kan man finne vennskap laget av gull, og intensjoner om respekt og forståelse. Hvis man tenker seg om, kommer man nok alltid til å respektere det mennesket som preger barna sine i aller høyeste grad like mye som en selv. Og alle kan gjøre feil. Tilbake står gener og arv. Miljøet kan begge parter pynte litt på med tilgivelse og raushet, så barna står på trygg grunn. 

 

Takk til Tore superpappa, det er enn fryd å samarbeide med deg, og gutta digger pappan sin!

Til eieren av hundebæsjeposen

 

-"Dæven hain døtte! No hi æ pinadø ....sjett det å ..jaggu mæ!"

 

Jeg nyter klangen i inant trønder-dialekt i det taxisjåføren slows down for å se nærmere på hva enn det er hun klager på. Vi er i nabolaget rundt der jeg bor, og hun har kjørt en nyoperert meg hjem fra Levanger sykehus. Jeg må nesten spørre henne hva det var hun reagerte sånn på, og får til svar: "Det va bættre mæ nån som hadd HÆNGT OPP en sånn der HOINNBÆSJPÅSSÅ! Oppi ei teill, liksom!" 

 

Hun hadde altså fått øye på en hundebæsjepose fylt med dritt, hengt opp i et tre! Yes! Endelig! Jeg trodde det bare var jeg som reagerte på dette merkelige fenomenet. For hva er greia med drittposer opphengt i busker og trær, ved turstier og fortauskanter her omkring? Jeg tenkte det var en smart mening ved det hele og at jeg burde holde mitt blonde hue lukket ved munnen. 

 

Akkurat som når jeg spekulerer i hvorfor ikke hesteeiere må stoppe, ta fram spaden og søppelposen, og ta med seg hestemøkka hjem til stall, hus eller hytte. Da tenker jeg det er noe som jeg ikke helt har skjønt enda. At hestemøkk er mer bærekraftig i naturen enn hundebæsj. Men hva med kattebæsj? Kan de ta på seg bootsen og plukke opp etter seg selv, vel og merke etter å ha gravd det ned og opp igjen?

 

Tilbake til disse søte små posene. Er det ikke meningen at man skal ta med seg hundebæsjen hjem eller? Til hvilken logisk grunn henges de opp i busker og kratt? Er det litt sånn: "Versegod, her er mitt bidrag til gjenbruk, vennligst finn opp noe du kan skape av hundebæsjen til mennesket's beste venn, and be greatful! (Greatfull eller greatful?)"

Eller er det litt sånn dogowner crime: "Ædda, bædda og æddabædda, jeg vet du har unger som kommer til å plukke ned denne hundebæsjeposen og kanskje fikle litt med bæsjen til hunden miiiin!"

 

Eller kommer en god gammaldags møkkatømmer etter dem en dag i uken per hest og kjerre, og rett og slett plukker opp etter dem til det riktig oser av veldedighet over en haug av poser på kjerra? Eller nedbrytes møkka raskt i den posen, og faller ned til bakken som gjødsel om noen måneder? 

 

Kan noen komme med det store smarte logiske svaret på påsså-mysteriet?

 

Jeg sier som taxisjåførdama fra Levanger: "Dæsken! Pinadø itj bærre mæ som hi reagert på dein hængan påssån heill nu nei!" (=Djevelen! Søren ikke bare meg som har reagert på den hengende posen heller nå nei!)

Forbìpoléne skjønnhetsoperert?

 

 

 

Han tegner med spritusj på magen  min. "Sånn" sier han, før han tegner enda ei linje litt lenger opp mot navlen, og sier: "Nei, sånn! Vi tar litt mer!"

Sykepleieren som snakket med meg før kirurgen kom inn med tegnesakene sine, fortalte at han er like dyktig som en kosmetisk kirurg. Jeg legger merke til at det er de som er opptatt av at arret kommer til å bli pent, ikke jeg. For min del kunne de godt tatt bort litt av puppene mine også, så ble de lettere å bære.

 

Nei, jeg må nok skuffe dere. Det var ingen  skjønnhetsoperasjon. Ikke på denne bloggeren.

 

Det var fare for at det med tiden kunne oppstå Intertrigo i keisersnittarret. Intertrigo er en betennelsesreaksjon i huden på steder der hud ligger mot hud. Det røde utslettet er utsatt for å bli infisert med sopp eller bakterier, noe som forverrer tilstanden. 

 

For min del så det ikke pent ut fra før; og jeg tenkte det nesten kom til å se verre ut etterpå. Men jeg har blitt behandlet med respekt, og legene og sykepleierene har tenkt at resultatet også skal se pent ut. Dette var en del ved det hele som jeg altså ikke tenkte over. Jeg forventet ikke at det skulle være viktig for kirurgen hvordan resultatet ble seende ut etter et nødvenlig kirurgisk ingrep som dette.

 

Jeg mener ikke å være kritisk innstilt til de som gjennomfører plastisk kirurgi; og jeg har kun argusøyne rettet mot reklamebransjen. Jeg synes ikke det er riktig av bloggere å reklamere for plastisk kirurgi ovenfor ungdommen som gjerne leser blogg. Hva man velger å rette på her og der er vel helt ok, så lenge man ikke påvirker fjortisene. Selv fikk jeg denne operasjonen dekket av staten, da den var nødvendig for livskvaliteten min. Det gjør ikke mine grunner til valget bedre enn andre sine grunner. Men jeg ville ikke delt det her på bloggen dersom grunnen var skjønnhet.  Ved en skjønnhetsoperasjon ville jeg ikke at mine yngste lesere skulle påvirkes til å tro at det hele er hverdagslig. 

En operason er i seg selv ikke hverdagslig; men krever tid og krefter av livet mitt. Og snart behøver jeg ikke bekymre meg mer for intertrigo. Jeg går framtiden i møte med en bekymring mindre, og er takknemlig ovenfor helsevesenet i landet der jeg bor. Norge, du gjør virkelig ditt beste. 

 

 

Derfor er jeg bortskjemt

 

Hvordan det føles? Når man er pakket inn i et teppe lagd av gode venner? Det føles more than good.

Alle som kjenner meg vet at jeg er bortskjemt. Jeg har venner som alltid er der for meg, og som aldri ville svikte meg. I går var det min kjære venn Siri som tok over styringen litt, når både barna og jeg trengte det som mest. Jeg er elendig på å si fra når nok er nok, eller i det hele tatt kjenne at nok er nok, og tror som regel at jeg greier mer enn jeg gjør. I går var jeg i ferd med å stupe av utmattelse, og Siri forklarte meg at det var helt ok å spørre pappan til barna om ikke lille Even kunne komme til faren han også. Hun tilogmed kjørte oss til barnefar; for så å kjøre meg til legevakt for en sjekk der. 

 

Det blir mye lettere for meg å ta imot begge barna i morgen, og resten av uken får vi besøk av flere gode venner og slektninger. Jeg vet ikke om noe som varmer hjertet mitt mer enn barna mine og gode venner. Og tenk, Siri er faktisk gravid, og bærer på ei lita pie. Sitt barn nr to. Jeg ville aldri funnet på å spørre henne om hjelp nå. Men for tenk; denne dama Siri that is; er ikke den som svikter når det gjelder. Selv når hun selv kunne behøvd et teppe og en kopp kakao. Kan du hilse henne fra meg, Fredrik, (som er den vordende pappan,) med et slikt teppe og noe varmt å drikke? 

 

Noen ganger ser vennene mine det jeg ikke greier å se selv. Snille som de er; bruker de gentle tid på å pakke det pent inn, men når det når fram til meg skjønner jeg hele bildet mye bedre. At det er ikke alltid det er meningen jeg for enhver pris skal være perfekt mamma. At noen ganger må jeg legge inn årene og ta et par dager fri fra alt. 

 

Det er 4 dager siden en dyktig lege opererte magen min pgr av to keisersnittarr som viste seg å ikke funke som de skulle, og jeg gleder meg barna kommer hjem i morgen. Gleder meg til legen skal skifte på såret, så jeg kan få tatt meg en real dusj. Ellers tror jeg ikke kidsa har vondt av en turbomamma som må ta ting med ro. Men takk og pris for venner som får meg til å innse at jeg behøver timeout. Takk og pris for mitt pledd av gode venner.

Sannheten bak filteret

 

 

Klart man må avsløre sannheten bak det magiske filteret. Det medbringer et ansvar som blogger, dersom man innimellom slenger på filter og make up, å også vise unge jenter virkeligheten. Derfor har jeg over her tatt et bildeeksempel med tidenes hengepupper, null make up, den verste hårkrisa og omg gikk tom for øyekrem.

 

Videre har du de eksemplene der man sminker seg først, og så pøser på med AirBrush make up og filter i tillegg. Men jeg er blogger, og jeg mener man ikke har en ekte blogg uten å vise sannheten innimellom, for det kan hende man har svært unge lesere som ikke bør pimpes med et uekte inntrykk av utseendet. Personlig synes jeg overdreven bruk av filter blir for shallow glatt. Jeg foretrekker sannheten.

 

Er du for tøff og selvstendig?

 

Det var vanskeligere enn jeg trodde; dette her med å komme seg etter operasjonen. Jeg fikk altså dekket av staten bukplastikk etter to keisersnitt. Ikke av kosmetiske grunner. Det var på tide å få det gjort.

Heldigvis er jeg vant til alt som er tungvindt. Jeg har ikke bil, for eksempel, men får hverdagen til å gå rundt omkring barna mine uansett. I forhold til keisersnitt, er dette mye vondere etterpå, og jeg bruker mye lengre tid på å komme meg opp om morgenen. Lille Even er tålmodig. Mandag kommer Mathias også, og det skal bli interessant å ta seg av begge barna helt alene i denne tilstanden her.

 

Jeg skal ikke egentlig gjøre alt jeg gjør nå. Lille Even krever en del av meg, og sånn får det bare bli. Det positive med en slik situasjon er at man får merke rørende sider ved sine venner. I mitt tilfelle er jeg egentlig for dårlig til å si fra når jeg behøver hjelp og støtte; likevel er de der og stiller opp på sine forskjellige måter. Det er jeg som absolutt skal være sånn en forbanna tøffing, og aldri be noen om hjelp. Når man til enhver tid skal gi inntrykk av at en fikser alt selv, kan man vel takke seg selv.

 

Jeg er jo fri. Fri fra kritiske røster, singelfri, selvsikker og lykkelig. Og selv om det river litt i magesåret når jeg skifter bleier, og det koker litt i hue når jeg sitter oppreist for å lage taco, er jeg værtfall ingen pingle. Ingen stakkar. Jeg er en tøffing, og tåler hard ways. Det kommer alltid godt med når større oppgaver banker på døren. Jeg er ikke den som bryter sammen av litt motgang, og jeg begynner å bli god på dette med å nyte livet samme hvor utfordrende det er. Takknemlighet er min styrke, og jeg flyter på tillit til meg selv. 

 

Sannheten er at jeg er en bad ass tøffing, og at jeg tåler det meste på en slik måte som tyder på at jeg er seig. Jeg ser ikke behovet for å spørre om hjelp, før det virkelig gjelder, tydeligvis. Det er en stolthet jeg nok har arvet fra min slekt i Vesterålen. Æ står han av, sammen med mine venner. Og lite kan måle seg med følelsen av verdien i slike vennskap.

 

Er det mulig å være for tøff og selvstendig? Ja, det mener jeg. Men å endre vaner kan være enda vanskeligere.

 

Operasjon mage

 

Velkommen til Lykketoppen. Her er det unntakstilstand.

På flere områder er jeg ikke fysisk i stand til å ta meg av en toåring alene i helgen, men siden 8åringen våres trenger denne helgen sårt alene med pappan sin, har vi funnet løsninger. Jeg er nyoperert, og magen min er skikkelig herja med. Etter to keisersnitt viste det seg at arret var lagt for langt nede, og det hele endte i en uheldig tilstand av at en fold gjorde at hud liggende mot hud. Now that sounds deilig, hva? Men jeg skal love deg at når det er din egen hud mot din egen hud; da er det ikke så digg. Legene mente dette måtte vekk. Ikke bra over tid for huden, visstnok  Jeg brukte nesten to år på å bestemme meg; ok let's go for it. Det var tross alt ikke snakk om noen skjønnhetsoperasjon, så jeg fikk hele operasjonen dekt av staten.

 

Greit å ligge i narkose når en blir skjært i fra hoftenen til hofteben, og etterpå er det bare å pøse på med smertestillende. Den snille pappan til barna mine kjørte oss til butikken i dag, og hjalp meg å bære. Lille Even ble med hjem til meg, og vi har tenkt nøye gjennom hvordan vi skal gjøre dette. Even er forberedt på at jeg ikke kan bære ham, og han badet hos pappan sin, siden jeg ikke kan løfte ham oppi badekaret. Vi endte opp inne hos nabo Dianelys, her vi har spist pizza og Even har fått lekt seg med nabogutten. Som har bursdag i dag: grattis med 3årsdagen Anthony. 

Nå er det bare å innse at jeg ikke kan hverken jogge, danse eller bære ungene mine på en god stund. Jeg må holde meg i ro og prøve å ikke få dårlig samvittighet ovenfor ungene. This boring mama. Ja, det kommer til å bli ei litt utfordrende helg som mamma, men jeg skal klare det jeg får til, og prøve å ikke kjefte på meg selv for det jeg ikke klarer.

Takk og pris for gogutta mine, gode venner, gode naboer og verdens beste barnefar. 

Har du valgt riktig pårørende?

 

Du er awesome, du er rå, du er whoop whoop super duper trooper Christina!

 

Gode venner er den familien du velger selv. Sant. True. Forever real. På et kort foran meg står det: "En venn er en som forstår din fortid, har TRO på din fremtid, og som aksepterer deg for den du er den dag i dag."

Kortet er fra Christina, en av mine søstre. En vakker blomst i den vakre blomsterbuketten som duftende omgir meg i livet mitt. Verdien i disse vennskapene er uvurderlig. De er søstre og brødre av hjertet mitt.

 

(Ja det er HUN Christina, selveste lowcarbqueen meglerfru1, og du bare mååå prøve en eller ti av de hippe coole oppskriftene hennes: http://m.meglerfru1.blogg.no/ )

 

Noen ganger knytter man bånd av kvalitetsilke som holder dønn. Du vet det i det du går hjem fra den første lille praten: det er noe ved denne personen som gjør at du kunne tenke deg en snarest mulig kaffeprat. Sånn var det for Cristina og meg for flere år siden, og jeg ble kjent med ei dame jeg bare digger. Makan til ærligere tøtte skal man lete lenge etter. Og kjedelig? Glem det ordet, i nærheten av Chris J går det ikke an å kjede seg.

Vi har fordypet oss i betroelser av en annen verden, og få kjenner meg så godt som Christina. Derfor står hun også som min pårørende. For hvis noe skulle skje meg, vil jeg at det er denne dama som skal ta viktige avgjørelser. 

 

I dag kjørte hun meg til sykehuset, og midt oppi all frykten min skapte hun en bra stemning i bilen innover til Levanger. Ja, hva er egentlig støtte når du trenger det som mest? Jeg vet godt hva det er. For Christina var der for meg da jeg gråt hormonelle elver som gravid, og alle de andre gangene jeg virkelig trengte trygt nærvær. I går skjedde det igjen. En Christinavenn som stilte opp og tryllet med gode samtaler og gaver som ventet da jeg kom hjem.

 

Pappan til barna mine sa selvfølgelig ja til å ha lille Even hos seg fra i dag til i morgen. Han er så glad i gutta våre, og stiller alltid opp hvis Even bør være en ekstra dag der innimellom. Dessuten vet jeg at barna har det bra der.

Sykehuset sponset taxi hjem, og siden jeg var full av smertestillende skravlet jeg sjåførdama huden full, og spydde både på Levanger og i Stjørdal. Man blir flink til å rope "stoppjegmåkaaasteooopp" når man har hørt om prisen for å tømme seg i en taxi. Grøss. Stakkars den eldre damen som satt i baksetet. "Lykke til, Dalland."sa hun. 

 

Men men, litt oppkast tåler man. Livet er awesome anyway, og jeg fikk tilogmed gjort unna et par frilans skrivejobber da jeg kom hjem.

Barna mine, slike som Christina og skrivingen min, er det som gjør livet verdt å leve. Et nettverk omkring ungene mine og meg, som tar imot oss. Det handler om å tørre å ta imot vennskap og støtte. Men noen ting i livet har man ikke kontroll over. Ting kan skje som en bare ikke styrer selv, ja det er tilogmed mulig å havne i koma. Da er det viktig å ha tenkt grundig gjennom hvem helsepersonell kontakter som din pårørende.

 

Har du tenkt gjennom ditt valg av nærmeste pårørende i journalen din? For min del stod det mellom flere av mine venner, men siden Christina bor her i Stjørdal og kjenner meg så godt som mulig, var det henne jeg til slutt spurte. Hvis jeg noen gang skulle havne i en ulykke, og viktige beslutninger må tas, vil jeg føle meg sikker på den som styrer skuta mi her på bakkeplan. 

 

Chris J that is!

 

 

 

Dagen før operasjon

 

Det er noe med meg som ikke helt er som det skal. Ikke bare er det hue, hva, men kroppen også. Derfor legges jeg i narkose i morgen tidlig på sykehuset Levanger, og setter min lit til hvitfrakkene. Og nei, det er ikke en kosmetisk skjønnhetsoperasjon, men en nødvendig en. 

 

Jeg har blitt en sånn typisk løvemamma, og er ikke særlig glad i hverken operasjoner eller narkoser i seg selv. Derfor tenker jeg ekstra nøye over hva jeg gjør dagen før en slik operasjon. Even og jeg har gått en liten tur på en av lekeplassene i nærheten her, gjort ferdig og sendt inn noe skrivearbeid, og så har jeg tatt meg en kaffeprat med en venninne som var innom. Man vet jo aldri når ens siste dag er kommet uansett, derfor er det vel stort sett slik jeg tenker hver dag. Ell o ell: LOL!

 

Denne gangen skal jeg ikke blogge fra oppvåkningen. Min gode venninne Christina blir med meg, og jeg tenker hun skal få passe på telefonen for å være på den sikre siden. I bloggarkivet for oktober kan man finne mitt bidrag fra oppvåkningsavdelingen da jeg hadde fått fikset tennene i narkose, og sånn en Morfine har ingenting på nettet å gjøre i det hele tatt. 

 

I stedet skal jeg rope hipp hurra, takknemlig for i det hele tatt å våkne, være superglad for enda flere dager med disse skjønne barna mine, og alle de awesome vennene jeg er så heldig å kjenne. Og selv om jeg ikke kan bære toåringen min gjennom treårsdagen hans den 20.oktober, skal jeg juble over å få feire dagen sammen med han og storebroren. Vi kan holde hender, vi, han skjønner det allerede, siden mamma "skal til doctor mc Stuffins!"

 

Jepp. This is me før narkoser og flyavganger. Nesten før bussreiser og bilturer også. Sånn er det når man elsker livet: man verdsetter det, og aller mest de man deler det med. Hvert sekund, alle minuttene og hver eneste time ❤❤❤ 

Varme tanker til gutten på sykehuset

 

Denne bæreselen bar jeg lille Even i da han var baby, og nå fant jeg fram den før Solfrid fra Finnmark kom hit med sin lille Isak. I dag skulle jeg rydde den bort, men først ville Even prøve å sitte litt i den. 2åringen passet fortsatt fint som kengubarn, og siden han er pjusk og syk var det godt for ham å dingle litt foran mammamagen.

 

Det er rolige dager her oppe på Lykketoppen, siden Even er syk, og det eneste som skjer er kos med Even, skriving på skriveprosjektene mine, matlaging, husarbeid og enda mer kos med minsten. 

 

Nå ligger han her klistret inn mot siden min. Han har sovnet i mammasenga som vanlig, og jeg føler meg som verdens heldigste. Mandag kommer Mathias også, og da kommer vi til å kose oss med høstferie. 

 

Nede på kjøkkenet venter kopper og kar. Gulvet på stua er ruskete, og vi har litt rot her og der. Og så har vi hverandre. Og akkurat det er jeg så innmari takknemlig for. To små kropper som puster. To gutter fulle av liv. 

 

Mine tanker går til et par jeg vet om, som sitter ved siden av ei lita sykehuseng og holder sin lille gutt i hånden. Han kjemper, den lille guttekroppen. Får behandling mot leukemi, og er like umistelig for dem som gutta mine er for meg. Du som leser dette; send dem et par varme tanker, er du snill. Barna våre er alt vi har, og jeg sender denne familien på St Olavs hospital gode tanker hver dag. Jeg ønsker at han skal bli frisk, så de kan ta ham med hjem til storebroren hans og leve et takknemlig lykkelig liv sammen. 

 

Hver kveld er det bare såvidt jeg greier å rive meg løs fra den lille toåringen min når han har sovnet, og rusle ned i stua. Ungene mine er to vidunder, og jeg klarer aldri riktig helt å forstå at jeg skal oppleve noe så heldig og få være mammaen deres. De puster. De lever. Og det er alt jeg behøver. Jeg vet hva jeg har, og kommer til å gjøre alt for å ikke miste dem. Men noen ting rår vi ikke over. Derfor sender jeg i kveld varme tanker til to store og ei lita hånd på sykehuset. Må all verdens kraft være med den vakre lille gutten deres, og må dere fylles av styrke i pappahjertet og i mammahjertet. Til storebroren sender jeg en glad drøm i natt. 

Når kommentaren er "Du burde dø"

 

Velkommen til internett, her utropstegn blir til raseri, navnebruk til hersketeknikk, og smiley's til tegn på et vennligsinnet utgangspunkt. Lite framstår som det egentlig er ment her inne, derfor tar det av i et eller annet kommentarfelt til enhver tid. Over hele kloden koker det. Alltid. På nett.

 

Her inne mangler vi flere vesentlige ingredienser i en kommunikasjon. Som mimikk, ansiktsuttrykk, blikk, kroppsspråk og stemmetone.

 

Som bildet over her, er det meste preget av filter og koder. Her inne kan du tolke ting akkurat som du ønsker. Du kan bestemme deg for at alle som skriver meningene sine går i forsvar, og du kan mene at det å delta i diskusjoner er dramasøkende. Her er reglene for clickbites noe annet for bloggere enn for andre mediakanaler, og her må man ta i betraktning at folk blir tusen ganger tøffere bak tastaturet enn om du skulle møtt dem på en restaurant eller en kafé.

 

Velkommen til internett. Her vil du møte folk som med glede leker dommere og som villig vekk banker hardt med klubba si. Faktisk kan vi virke som en dømmende dommer iblant, alle som en. Men mente vi det egentlig slik?

 

Du skjønner, i en verden hvor øyenkontakt, stemmetone, ansiktsmimikk og kroppspråk frafaller, må en nærmest forvente å bli misforstått. Også å selv misforstå. 

 

Dette er tanker jeg alltid har i bakhodet som blogger. Ikke alle kommentarer når fram til meg, i og med at jeg har benyttet meg av kommentarfilteret, der mange ord ikke slipper gjennom til meg som blogger. Dette er ord jeg aldri ser. Men så når det fram en del skarpe kommentarer, som jeg bearbeider i mitt eget slags filter oppe i hodet mitt. Jeg kan ikke delta her i dette nettet av manglende kommunikasjonsingredienser hvis jeg skal ta meg nær av disse kommentarene. Tilogmed "Du burde dø" fra Bergen plaget meg ikke vesentlig. Jeg bare ga saken til politiet. Dessuten; burde vi ikke alle dø ved en viss alder? Nei, jeg tror ikke jeg ville tatt meg ut som 310åring. Altså, en litt "søt" fjortiskommentar for politiet? Vel, det er opp til ethvert demokratisk hode å tolke. 

 

Jeg kan velge å jobbe som skribent på mange forskjellige plan, og siden jeg også er en blogger, har jeg lært meg hvordan jeg tenker rundt enhver dommerklubbe. Og lyden av den. Fordi jeg vet at andre også kan tolke meg slik jeg tolker andre internettbrukere. Utad er jeg sikkert ikke stort bedre selv. Uten øynene mine. Og stemmen min. For ikke å snakke om kroppspråket og mimikken min.

 

Er jeg sikkert bare en frekk liten eff på nett. 

Det er ikke barna dine som skaper et helvete, Anne Brith

 

Det er ikke for å være noe slags mammapoliti. Ei heller for å komme med noe pekefinger. Men ærlig talt, Anne brith. Cut the crap. Nå skal jeg vel få kritikk for å ha overtolket klippet fra "Bloggerne", men hvis du ikke vil at folk skal reagere, hvorfor da påstå at det innimellom er et "helvete å ha barn"? Jeg er sikker på det er mange som gjerne ville byttet med deg, og brukt en noe annen fremtoning til barna enn det du prøver å påstå er dine barn's kreasjon av "et helvete". For mange ville det vært rene himmelen å få være forelder.

 

I klippet  http://m.side2.no/video/anne-brith---a-ha-barn-kan-noen-ganger-vre-et-helvete/3423377204.html  får vi se at "du får sammenbrudd", etter å ha gitt deg selv en blodsukkerboost på solo og sjokolade, gått rundt i huset og servert spørsmål og kryptiske beskjeder til barn som aldri helt get the point. Fordi. Vel. Prøv selv å get the point når forslag og spørsmål er det du har å forholde deg til. Dette er ikke hva jeg kaller et helvete. Dette er hva jeg kaller en mamma med pms som skaper et helvete. 

 

Vi har alle slike dager. Men det er ikke ungene våre sin skyld, og det jeg ser på videoklippet er en mamma som ikke gjør nok for å nå gjennom konsentrasjonsboblene til barna sine. Kanskje med vilje? For å skape show? 

 

Har du hørt om han som sparker deg på leggen i butikk-køa? Og så hisser du deg opp, før du snur deg og ser at det er en blind mann med hvit stokk som har kommet borti foten din. Dette med å dele ut hvite stokker til barn. Litt forståelse fordi de er barn. 

 

Har du hørt om tydelige beskjeder? Det å ikke kakle rundt omkring barna dine som ei hysterisk høne mens de er i sin egen konsentrerte boble. Som i et TV-spill slik som din sønn i dette klippet. Han hører deg jo ikke før du setter deg ned på hans nivå og oppnår øyenkontakt. Er det så rart? Prøv selv å lytte til ei skavlebøtte mens du sitter dypt konsentrert med ei bok eller en telefon i hånda. It takes time. It takes time. Å komme seg ut av ei konsentrert boble for å lytte.

 

Du sier utydelig "Då foreslår e at du slår av det der spællet ditt..." og så forventer du at barnet ditt skal høre etter? Et forslag? Du kan ikke forvente at noen i det hele tatt skal gidde å "høre etter et forslag"! Da er det rom for andre forslag.

 

Dramatisk, teatralsk og manipulativt skaper du som voksen en situasjon å spille på, og så framstiller du det som at "det noen ganger er er helvete å ha barn" ...og det på riksdekkende TV foran folket. Du åpner døren inn til din datter's private rom med et kamera, og står filmende over henne med utydelige spørsmål, uten å sette deg vennlig ned på hennes nivå. Du beveger deg ikke inn i hennes verden med blikk-kontakt og gi en enkel og tydelig beskjed, men står over henne med et kamera som vil vise henne frem for hele verden som om alt dette kaoset er hennes feil. 

 

Det er ikke mine barns feil at det innimellom er et kaos av "et helvete" her i huset. Da er det jeg som har gitt utydelige beskjeder, og glemt å dele ut hvite blindestokker til de små. Jeg forstår at du prøver å spille frem en situasjon som vi andre foreldre skal kjenne oss igjen i, og så provosere litt, slik du bruker. Men dette blir så innmari feil. Jeg hører du balanserer det hele ved å påpeke at det er din egen feil fordi du "alltid sier ja". Så hvorfor sier du samtidig at det innimellom er et "helvete å ha barn", når det i virkeligheten er slik at det på sånne dager som dette nok heller er et helvete å ha deg som mor? I et kaos av spørsmål og utydelige beskjeder og urealistiske reaksjoner, er det vi foreldre som er et helvete å være i hus med.

 

På slike dager sier jeg unnskyld til ungene mine. Jeg filmer dem ikke under utydelige seanser med hønekaklehysteri og forventer at de skal høre etter. Jeg iscenesetter ikke det hele for så å legge det ut foran hele landet de skal vokse opp i, framstilt som at barna er grunnen til et slags helvete. Jeg vet jo at det er ros som oppmuntrer til ønsket atferd, og ikke kritikk. Jeg har selv mye å lære som mor. Det har vi alle. Kanskje du også, Anne Brith?

 

Her i huset har vi også kaos noen ganger. På slike hormonelle dager er det faktisk barna mine som sliter litt med en utydelig og surpompete mamma. De kan bare skape et helvete her i huset hvis jeg lærer dem at det er ok å lage helvete. Men det er aldri, og kommer aldri til å bli, deres feil.

De andre foreldrene mobber sønnen hennes

 

Jeg skroller litt på facebook og finner jeg et avisinnlegg skrevet av en reflektert mor. (Les innlegget ved å trykke på linken: https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/7bJdv/Er-det-sant-at-ingen-foreldre-liker-meg_-og-at-de-nekter-barna-sine-a-vare-sammen-med-meg )

 

Som du kan se på linken, heter innlegget "Er det sant at ingen foreldre liker meg, og at de nekter barna sine å være sammen med meg?"

 

Kjære mamman som skrev dette innlegget. Nei det er ikke sant, kan du fortelle sønnen din. Noen foreldre liker ham akkurat som han er. Jeg er en forelder, og det kunne aldri falt meg inn å dømme en 14åring pgr av diagnosene asberger og adhd, samt de atferdsvanskene det medfører. Jeg ville invitert ham inn, gitt ham en kopp varm kakao og satt meg ned og pratet med ham. Her hos oss er sønnen din velkommen som bare pokker, og det mener jeg. Skulle ønske jeg var naboen deres. Mine barn og jeg skulle bidratt til å gjøre dagene hans lysere.

 

Jeg skjemmes på vegne av de foreldrene du skriver om, og kan ikke fatte og begripe hvor hjertene deres ble av på veien hit. Fy seg! Skamme seg! Jeg blir sint av sånnt!

 

Da jeg selv var 14 år var jeg hun med begynnende tendenser innen bipolar 1, uten at hverken jeg eller andre visste det. Jeg var styrt av impulser. Ja, jeg var hun som prøvde å provosere kateketen i konfirmasjonsundervisningen ved å rive papirene han delte ut i små biter, for så å kaste dem opp i lufta så de dalte ned over pulten. Ganske teit atferd med andre ord. Jeg var hun som kledde seg i rare klær, røyket og nasket i butikker for å tøffe meg. I ettertid vet jeg at mange foreldre dømte meg og så ned på meg. Jenta i klassen til barna deres, ja du vet; hun som var full for første gang som 15åring nede i sentrum av byen. Hun med den rampete stilen. 17 år gammel ble jeg båret over dørterskelen og innlagt på psykiatrisk avdeling. Der ble jeg etterhvert diagnotisert med bipolar. 

 

 

Tro meg, jeg blir svært provosert over alle disse latterlige foreldrene som diskriminerer din sønn på det groveste. De som holder ham utenfor. Mange av disse foreldrene kunne dessuten hatt godt av et kurs omkring hvordan barna deres kan være eksperter innen manipulering. Måten de andre ungene har framstilt sønnen din på, burde foreldrene grave litt i, heller enn å gå på limpinnen. Heller enn å la seg snurre rundt den berømte lillefingeren.

 

Men en ting bør de grue seg til, og med det sikter jeg til den dagen din sønn blir så stor at hans geniale evner innen original og kreativ tankegang trer fram, nettopp pgr av adhd og asberger. Jeg snakker om den dagen da han "endelig blir bra nok". En stor oppfinner. En fantastisk kunstner. En kjent artist. Ja, la dem grue seg til den dagen de må innrømme at de kunne kjent ham, men ikke aner hvem han egentlig er. Fordi de var for uintelligente til å prøve å finne sannheten, men gikk på både limpinner og små lillefingre. Mens alle rundt dem ønsker seg en autograf av sønnen din, og du står ved hans side som stolt mamma; da kan de angre seg.

 

Tenk å være så lite smart, at de ikke har lært seg genialiteten bak diagnosene din sønn bærer på, men heller mobber og utestenger ham på en slik forferdelig måte som du beskriver. Jeg kan ikke respektere dette. 

Vårt hjem er åpent for alle slags barn. Her har vi besøk av sinte barn, glade barn, aktive barn og stille barn, for ikke å snakke om ungdommer og voksne med diverse diagnoser. Eller folk uten diagnoser. Mangfold og nonstop. Hva er problemet med å være litt inkluderende?

 

Hvem er vel vi voksne til å dømme? Hvilken rett har vi til å anta uten å vite? Hva barna våre sier er en ting. Noen ganger er sannheten en annen. Når åtteåringen min klager på en medelev, prøver jeg å forklare ham tre ting. Nr en: han må ta en titt på sin egen atferd i samme slengen. Nr 2: kanskje medeleven han klager over ikke har det så greit. Nr tre: La oss invitere medeleven hjem til oss på god mat og lek!

 

Det er ikke lenge siden jeg oppdaget en mindre sjarmerende tendens hos en dame jeg kjente. Hun sa det rett ut, at hun mislikte den ene jenta som hadde besøkt den eldste sønnen min. Den snille jenta som nettopp hadde flyttet hit. Hun som så ivrig forsøkte å få seg venner. 

 

Hun er ikke velkommen hit lenger. Og da snakker jeg om det voksne kvinnemennesket som fikk seg til å si noe så grusomt om et lite skolebarn. Jeg ønsker ikke slike holdninger i mitt nærvær. 

Jenta? Hun er ofte innom og tegner små tegninger, leker med pusekattene og spiser glutenfri kake. Også når barna ikke er hjemme. For her i huset holder vi oss for gode til å presse barn og ungdom utenfor.  Her i huset gidder vi ikke å falle på et nivå der man hever seg over andre. Ungene mine skal lære seg å respektere andre akkurat som de er.

 

Jeg håper de våkner, og begynner å inkludere sønnen din. Håper de skjønner hvor forferdelig sårende det føles for en ungdom, når verden ser ned på ham med hånlige blikk. En verden som heller kunne rakt ham hånden og invitert ham med.

Det mannen ikke vet om feministkortet

 

Åh fader, hva i helsike skjedde nå?

Vi bare forflyttet oss fra barkrakken og over til en gjeng som på avstand ikke så ut som de fjortisene det nå ser ut til at de er. To av dem måler oss fra topp til tå, og han ene sier til den andre: "Javisst. De holder seg godt!" 

Feministen på skulderen min vræler ut inni meg, men jeg sier det ikke høyt. Tenker: "Isj, de objektiviserer meg! Snakker om meg som om jeg er ei rumpe og to pupper. Som "holder seg godt" ...iik!" Rasshylet i meg snur seg i sørpa, og roper ut tanker om rasshøl, oppe i hodet mitt.

Hva skjer så? 

 

Jo vi forflytter oss raskt tilbake til barkrakkene våre, der det etterhvert ankommer noen menn. Tre mannfolk. Sørlendinger, hvorav han ene slentrer seg fra døra til baren med deeen rumpa, deeeet nydelige ansiktet, deeen tøffe hårfrisyren, og deeeee øynene. OhMyGod. Jeg mister haka mi og blir sittende og dra til meg blikket. Men jeg greier ikke. Pokker, for et perfect object han er. Jeg er i sjokk. Det er neeesten så jeg får trua på one night stands tilbake, og glir nesten av barkrakken. Skjerpe seg!

 

Tidligere på kvelden har vi damene sittet og snakket om hvordan vi rent undergrounded vet om enormt mange store og små størrelser her og der i denne lille byen, som vi har hørt andre damer fortelle om. Drittsekker, vi det? Nei, vi er damer, må vite. Det er visst andre regler for hukjønn sådan. Hvor tragisk er det ikke, når du synes størrelsen teller, og så er han råkjekk. Men du har hørt på børsen at han ikke er så ...ja ...så stor på det. Så du vurderer at det ikke er verdt det.

 

Før det har vi snakket om hvordan noen av oss flickorna synes arbeidsuniform på menn er mer sexy enn menn i dress. Jovisst blir mannfolkene om mulig enda mer objektivisert av oss damene, enn vi blir av menn. Det motsatte bringer frem feministkortet, og siden våre samtaler omhandlende menn pågår mer underground enn high sound, kan vi vifte med kortet anytime, og skvaldre i vei i undergrunnen. Om alt fra mannemager og manneansikt til mer private deler av det elegante hele. Hvis jeg var mann og hørte på dette fjaset våres, ville jeg ærlig talt fått prestasjonsangst. Sannheten er jo at mange av oss damene ble skuffet over fifty shades of grey, og at vi aldeles ikke vil kaste bort tiden på noe når vi egentlig ønsker mer spennende opplegg.

 

Javisst jovisst. Hvor uelegant er det ikke, når et rasshyl av ei dame klager på et rasshøl av en mann for at "han objektiviserer damene og vurderer henne etter utseendet"? Jeg er svar skyldig.

 

Vi kvinner er kvinner verst, hvorpå vi sitter og sikler, prater gossip om størrelser og vurderer øyne, hår, antrekk, vaskebrett, mage å ta i, fingersize og væremåter, hvorpå vi deler ut usynlige høyhoppepokaler som definitivt er både beryktede og gjeldende. Fingrene skal visst dessuten si oss mye om andre størrelser på mannekroppen, så der er vi observante.

 

Det er rett før det sprekker, I tell you that. Om en stund kommer vi ikke til å la være, men produsere blader mer tilpasset oss rasshyldamene som lengter etter helt andre forsider inne  på Narvesen og 7-11. Vakre menn, vaskebrett (but not too much), mannemager som roper "ta i meg", noe for enhver smak, arbeidsuniformerte objekter og alt det andre vi sitter her i undergrunnen og prater om. Objektet mannen prydende på forsidene av bladene? Nei takk, fordi da avsløres vi. Ja takk, for det vil vi ha.

 

For vi damene, vi prater. Og vi vurderer. Vi snakker. Og vi vaier med feministkortet og likestillingsflagget, tvert en stakkars mann piper ut om utseendet vårt.  

Vi bør kanskje la likestilling handle om vesentlige ting som likelønn og herkseteknikker innen politikken. For akkurat hva angår objektivisering av kvinnekroppen, skulle man virkelig hørt oss damene dypt nede i underground low sound, hva angår objektivisering i 3Dform av herrekroppen.

 

Har du en innbilsk eks?

 

Når du virkelig har kommet over en eks for lenge siden, og faktisk har det så mye bedre uten dette mennesket. Når du så synes å merke, at denne eksen din ikke helt forstår at du har det bedre uten vedkommende, men derimot ser ut til å innbille seg at du fortsatt er interessert i h*n. Det er hva denne teksten handler om. Det provoserende i en slik innbilsk eks.

 

 Jeg har delt selve teksten inn i tre  bildeframvisninger, og gjort den første  presentasjonen like rotete som en slik situasjon kan være. For noen ganger vil du være venn med eksen din, ikke sant? Skikkelig kompis. Men det går jo ikke, når denne tolker ethvert vennlig tegn fra deg som "still going strong yeah". Den andre presentasjonen er ryddig. For da har teksten kommet til det eneste ryddige en slik relasjon kan settes i, nemlig vennskap:

 

 

Ingen grunn til å være innbilsk dude, jeg er virkelig over deg for lenge siden, og kunne ikke tatt i deg med ei tang engang. Would'nt make me warm at all. Men hvis vi ikke kan være kompiser, så må jeg slippe å se deg så rottete høy på deg selv:

 

Grunnen er hemmelig

 

Alle har lagt seg i huset her på Lykketoppen, og det er en rolig og harmonisk stemning. Min venninne Solfrid og hennes lille Isak reiser hjem til Finnmark i morgen, og så kommer toåringen min hjem. 

Solfrid og jeg var ute i går kveld, og som vanlig hadde jeg det kjempegøy klin edru og full av energi. Som like vanlig møtte jeg også et par blogglesere, noe som alltid er like hyggelig. Her er et par bilder fra nattens koffeinrangel:

 

 

I dag pynta jeg meg for en spesiell anledning, og det hele dreide seg om en skrivejobb som jeg ikke kan fortelle mer om her, da det både omhandler frilans og blogg. Men jeg føler jeg har vært på en eventyr uten like, såpass kan jeg si. Grunnen til at jeg har pynta meg i dag, er foreløpig hemmelig.

 

Nå greier jeg rett og slett ikke å holde øynene oppe lenger, og jeg tror jeg må melde pass; det blir nok ingen lesing av Sorgenfri-bladet Solfrid kjøpte i går, i kveld heller. Å sove frister mye mer. Mye jobbing kombinert med natterangel fører til en slags deilig døs.

 

Nye drømmer venter; so long fra Lykketoppen!

 

 

Vil DU se musa mi?

 

Vil du det? Det e helt i orden. På tide å by på seg sjæl. Virkelig!

 

Den musa den musa. Den er ikke akkurat nybarbert. Ikke så veldig deilig heller. More like spiss og litt dau av seg.

 

Jeg fikk den i dag.

Det var Solfrid som fant den på trappa her. "Det legg ei dau mus på trappa di!" 

Jeg har selvfølgelig takket og bukket. Både Evine (katt) og Kongelig pus (navn IKKE bestemt av meg) har fått seg en klapp og en kos for den nydelige gaven! 

 

Se, jeg fikk meg mus. Yey:

 

 

Minnene som preger meg fortsatt

 

 

Noen ganger kan man ikke styre følelsene. Særlig hvis de stammer fra en brukken fortid med vonde minner. Det bor en mamma i meg som er et vesen uten tanker og ord, men som husker. Og hun husker hvert eneste sekund, redselen for å ødelegge de fine babybildene med tårene som dryppet ned på dem, og frykten for å aldri få holde ham i armene sine igjen. Det å være mor er så stort, at det strekker seg ut til et vesen utenfor kropp og sinn, lagd av ren kjærlighet.

 

I forigår kveld lå jeg i sengen og gråt. Jeg innså da hvor stor påvirkning dette har på meg, mens jeg lyttet til pusten hans og prøvde å ikke se for meg alt som kan skje med ham. I går kveld var han ikke der. Selv om jeg vet i logikken at han er hos pappan sin, skjønner ikke mammavesenet inni meg dette. Hun leter og leter, som en kattemor som ikke finner kattungene sine. 

 

Jeg sliter bigtime med å klippe slike navlestrenger, og jeg brukte flere måneder i dyp depresjon og savn etter min førstefødte for 8 år siden. Så fulgte flere år i forvirring. Å godta at han skulle bo hos pappan sin. Å gi slipp på alle de timene og dagene jeg bare ville være sammen med gogutten min. Da jeg skulle hente ham hjem på samvær, skinte sola i sinnet mitt, og jeg danset meg ned bakkene fra der jeg bodde og mot togstasjonen. Jeg preges den dag i dag av de søndagene han skal hjem igjen.

 

Så kom jo lille Even til verden, og jeg hadde blitt moden, frisk, klar for, og ikke minst i stand til, å være mamma på fulltid. Å ha den daglige omsorgen for en baby. Det første året slapp jeg å sende ham fra meg. Faren til gutta var flink til å følge opp samvær med den lille, så etterhvert kom dagen da han skulle ta ham med seg noen timer. 

Jeg glemmer det aldri. Det krevde alt jeg hadde av tillit. Jeg måtte virkelig ta meg sammen for ikke å se for meg de verste trafikkulykkene. Jeg kunne ikke holde det ut hvis det skjedde noe med den lille babyen min.

 

Nå er det annenhver helg som gjelder, og det bare blir ikke bedre inni meg. Jeg tror ikke jeg er laget for å være unna barna mine i det hele tatt, selv om jeg skjønner at de trenger pappan sin og jeg behøver litt barnefri. 

 

Jeg bare lengter til det sekundet jeg kan klemme dem, holde dem, høre dem og se dem. Ja, jeg tilogmed griner mens jeg skriver dette. For det savnet og det ansvaret jeg føler for to gutter, er enormt. Samvittigheten for sende en toåring på helgesamvær er like enorm. Han fyller snart tre år, likevel får jeg for meg at jeg griper inn i hverdagen hans og river ham opp hver gang jeg sender ham av gårde.

 

En smilende liten tassi som gjerne vil til pappa på samvær, i et hjem der jeg tror begge gutta har det skikkelig godt. Som en venninne av meg sier: Vi mødre er ikke uunværlige, samme hvor mye vi liker å tro at vi er det.

 

Det er alt det andre jeg er redd for. At det skal skje dem noe. At jeg aldri får se dem igjen er en angst som sitter i meg helt siden jeg var tvungen til å være borte fra mitt førstefødte barn i ukesvis for 8 år siden, og den frykten er noe jeg må lære meg å hanskes med. Den gangen visste jeg ingenting om hva framtida ville bringe, og om jeg i det hele tatt fikk se ham igjen. Nå vet jeg tross alt litt mer. Altså, ingen kan vite hva morgendagen bringer. Men jeg vet iallefall at hvis alt går bra, og det gjør det som regel; skal vi snart feire treårsdag her i gården. Jeg vet at Even skal fortsette å bo her hos meg, mens Mathias skal fortsette å komme hit på samvær annenhver helg og i ferier. Jeg vet at klesvasken skal henges opp med et smil, fordi jeg er takknemlig over å ha unger å vaske klær til. Jeg vet at når kveldene kommer, skal jeg stryke små kinn, folde hender og takke høyere makter for at gutta mine er friske og glade. Jeg skal gråte av glede over at ingen kommer til å ta dem fra meg. Jeg skal takke for at jeg får lov til å passe på dem, og jeg skal takke for hver eneste dag jeg får sammen med dem. 

 

Nå har de begge vokst ut av babystolen, der en liten kattunge sitter og venter på gutta den savner sånn. For ingenting er det samme uten en toåring og en åtteåring å leke med. Vi får bare vente og glede oss. For det kommer en dag, ja det kommer en deilig deilig mandag.

 

 

Hverdagstabbe: Når du promper og tror du er alene! 😣😲🤐

 

 

Kaos i hverdagen? Hva når det er kaos i magen også? Hva når du enda ikke har skjønt at du ikke tåler særlig mye gluten, og magen roper ut? 

 

Jeg skulle ha en oppfriskende dag i går, med jogging på kunstgressbanen, bading og baking. 

På fotballbanen bestemte jeg meg for å ta knebøy og situps. Da jeg tok de siste situpsene med musikken dunkende på ørene, og med høye fresende knurrelyder og pustepesing, rullet jeg hesblesende over på magen for å jogge videre. Da så jeg en fyr med en barnevogn rett ved banen. Javisst snakket han til meg. Det var en kjent fra ungdomstida, og vi tok en liten prat, mens jeg tenkte "...f.. meg BRA jeg ikke prompa mens jeg tok situps altså!"

 

Hvilket fikk meg til å tenke på tiden da jeg i min ungdomstid trente på et treningssenter i byen her. Det var før jeg ble mamma. Jeg visste ikke særlig mye om kosthold, og spiste nok mye mer gluten enn jeg hadde godt av. Siden jeg alltid så gravid ut av glutenluft i magen, ble det noen gravitester. Etter en aerobictime lå jeg på uttøyningsmattene og kjørte magemuskler som bare ungdommen kan. Jeg hørte det ikke selv, for jeg lyttet til musikk som vanlig. Men altså, du vet jo når det braker løs. Jeg trodde jeg var alene der, jeg var jo det sist jeg så opp. Men da jeg tittet opp, stod det en mann der jaggu meg. Og han så bokstavelig talt ned på meg. 

 

So what to do? Run, Helene, run? Nope. Jeg så rart på ham og fortsatte treningen. 

Youngones, you know. 

 

Anyway. Det ble både jogging, bading og baking på meg i går. Glutenfri kake vel og merke.

 

 

Lunsj med en Kardashian; se bildene 😍

 

OhMyGod disse damene er altså bare til å spise opp. 3 personligheter som ville sjarmert ...ja tilogmed alle som heter Donald!

 

Hils på tre damer som man aldri i verden kan kjede seg sammen med. I dag ble vi skjemt bort hjemme hos Elisabeth, og det etter noter altså! Jeg snakker diggbar lunsj med dessert og kaffe, og kjempehyggelig prat. Vi har lenge pratet om denne lunsjen, og endelig fikk vi ut fingeren.  Ja altså, det er ingen Kardashian her; jeg tulla bare. Men jeg så at Karine lignet litt på to av dem, og så er det jo så in med sånne clickbites. Så jeg tok en Se og hør. Eller en VG. More like her og nå, der og da og hit og dit. Anyway, from the left: Solfrid, lille Isak, Kar(dashian)ine, Elisabeth og meg. 

 

Enkelte mennesker er bare gode og snille, og veldig sjarmerende å være sammen med. Jeg ivrer etter å gjenta lunsj med disse damene, og hytteturen vi snakket om kommer til å bli awesome. 

 

Nå har Solfrid og jeg landet her oppe på Lykketoppen, in the house of peace; og her skal vi slappe av med film og god mat før vi suser ut på livet i morgen kveld. Stjørdal er dere klare for party? Det heter barnefri for våres del. Du har ikke råd sier du? Vel så join meg da vel; drikk kaffe og vann :) Koffein er morsomt det også! Jeg oppfordrer folkens til å komme seg ut å være sosiale i det deilige høstværet, samme hvor edrue dere er. Jeg avholds, og det er ingen unnskyldning 😜 Ut å danse, ut og skravle!

 

 

Hva er det skremmende ansiktet i bakgrunnen?

Hvordan i alle dager skal vi greie å sove her på Lykketoppen i kveld, når Solfrid har et hue hengende over sin høyre skulder? 

 

Vi skulle bare ta en teit selfie, som vi gjør annenhvert femminutt, og da jeg skulle se gjennom bildene etter å ha baka ei kake; skvatt jeg så jeg falt om i sofaen. Foe jaggu har Solfrid tatt med seg noe rart noe fra Finnmark, that's for sure! Men vi tar ikke sefie hvert femte minutt. Kremt. Vi gjør ikke det.

 

Greier du å se ansiktet til venstre på bildet? Brrr... Hva kan dette være, kan noen fortelle oss det?

 

Mamma du må sminke deg!

 

I en rufsefreakete yinjang-jumper, nullzero sminke og bustete hår, er jeg på vei ut døren med toåringen min. Han skal i barnehagen. Jo altså, jeg hadde bukse på også. Så sier jeg til lille sjarmis:

-"Mamma putte på sæ herre capsen. Såh. No e hårkrisa gjemt"

Vi pusser litt barnetenner, snakker litt om Jens, aua, Karius og Baktus, og fyker ut av døra. 

Jeg vet jeg ser ut som det motsatte av smashing, men hey, hva i alle dager gjør vel det? Det er det indre som teller, huh!

Vi ankommer barnehagen, og der stekes det fiskekaker på uteovnen. Idyll. 

Jeg nusser minsten på kinnet, og sier: "Æ kjem å hente dæ etterpå vennen. Glad i dæ! Kos dæ!"

Da ser han på meg med forsiktig blikk, og sier: "Etter at du har pynta dæ, mamma. Hente mæ etter du har minka dæ."

 

Så jeg lovte rett og slett å pynte meg litt før jeg henter ham i dag, whatever that means. Var det den manglende mascaraen? Minus kjole? Ballkjole? Eller var det hårsuperkrisa? Skal jeg klæsje på noe rosa? Lipstick? Vi får se. Jeg kan ikke svikte den stakkars kiden jaffal!

 

Du er altfor søøøøt for meg lille Even, og nå skal jeg ta meg en real joggetur, før jeg skal pynte meg for deg 😍😙😂

 

Du vil jeg skal holde det skjult

 

 

....men jeg er ikke her for å please deg!

 

Du. Du er som cheewed on og spyttet ut av 60tallet, med dine trange måter å se ting på. Det kalles både fordommer og tabupregede synspunkter. 

Jeg hadde et par av dine holdninger selv. Skammet meg så bunnløst over å være en såkalt "fiasko", at jeg fornektet at psykiatriske diagnoser fantes. 

 

Da jeg først gikk med på at psykiatrien hadde rett i dignosen, og at jeg bare kunne funke på korrekte medisiner, klamret jeg meg fast til det "faktum" at jeg iallefall hadde den milde versjonen av bipolar. Bipolar 2. Det viste seg å være trollgull. En luftkastell. Et vakkert selvbedrag.

 

-"Nei, Helene, du har ikke bipolar 2", sa psykiateren en dag, før han fortsette: "Du har den alvorligste typen. Bipolar 1."

 

Den dagen falt min siste skam ned i et pokker så dypt hull, og så begravde jeg den der. Nå fikk det være nok, nå gadd jeg ikke skjemmes mer. Jeg sluttet med det. La det bak meg. 

Min pappa sa det tidlig, allerede i 1997: "Vær åpen, du har ingenting å skamme deg over. Bare vær helt åpen om alt dette."

 

Og vet du hva, du anonyme kommentator som mener jeg ikke burde dele for mye av slikt som som du synes å synse at jeg burde holde kjeft om?

Jeg hører selvfølgelig på min far, enn deg!

Pappa var en svært klok og god mann. Han visste godt hva han snakket om. Jeg har ingenting å skjule, faktisk. Og jeg kommer til å fortsette å være åpen om min fortid. En fortid da jeg var både syk og feilmedisinert. 

 

Problemet er ikke åpenhet. Problemet er sånne som deg, som mener at det er ok å være åpen om et brukkent lårben, eller en fysisk kronisk sykdom, og kun det som har med det fysiske å gjøre. Men straks det er snakk om psyken, ja da tar du din egen psyke og stikker den i sanden. For slikt vil du ikke høre om. 

Vel, så la vær. Vi er mange som er komfortable med å dele åpent omkring våre erfaringer innen psykiske lidelser. Og ingen av oss synes dine gammeldagse holdninger er av særlig interesse. Derfor kan du synse og mene så mye du vil; vi kommer ikke til å tie. 

 

Du prøver deg som anonym knebler, men når ikke fram. Du kan ikke stanse den vid åpne informasjonskanalen vi startet. Kampen mot fordommer og tabu er forlengst vunnet, og samfunnet begynner våknende og støvbørstende å bære preg av alle oss som ikke skammer oss lenger. Alle vi som mener våre psykiatriske diagnoser ikke skal holdes skjult mer. Vi er flere enn deg og dine sneversynte issues, og vi har ikke kommet til bords for å sitte nederst, eller for å skamme oss borti kroken. Vi er her for å eat it, beat it. Du er her for å cheat it. 

 

Det er verdt å få ut til folket at det ER mulig å leve frisk med psykiatriske diagnoser som bipolar. Det er viktig å fortelle om good endings, i vår verden der statistikkene peker mot økende selvmordstall. Jeg har selv mistet flere venner som ikke maktet å leve mer. De levde i et fordomsfylt samfunn der deres lidelser var tabu å snakke om. Jeg akter å påvirke vårt nåtids samfunn i en annen retning, så får du prøve å tviholde på en iskald tilværelse der taushet er gull og psykiske lidelser er tull. Men jeg lover deg at du kommer til å tape. For vi kommer ikke til å la dine fordommer vinne.

 

Du vil jeg skal skjule det. Jeg vil du skal slutte å tro at du ruler det. Du ser helst at jeg tier. Vel, jeg hører ikke hva du sier. For du piper, og den funklende lakken din har riper.

 

Hilsen ei som aldri i verden kommer til å sette seg i den bipolare skammekroken din og tie. 

 

 

 

 

Rabiat, full tysker ble kastet av toget i Trondheim

 

God kveld fra Lykketoppen, Stjørdal. 

Oppe på loftet sover Even 2 år, og nede i kjelleren sover lille Isak på 10 måneder. I midten ligger Solfrid i den ene kroken av sofaen, og jeg i den andre kroken. Vi skal glo på Farmen, så her blir det lite blogging i kveld. Men bildene er klare. Solfrid skulle egentlig ta noen sexy bilder av meg i innebuksa mi, og så skulle overskriften handle om noe hett noe. Desverre. Say no more. Det endte i en god latter, and that's it. 

 

Anyway: NÅ er jeg GLAD! Nå har endelig sola ankommet Lykketoppen, og jeg har venta på a i nesten to år. Å møte lille Isak for første gang var helt magisk, jeg bare elsker ham, søtingen. Takk til Tove som ble med meg og hentet dem på Værnes flyplass i dag. Nå skal vi storkose oss i ei deilig uke med god mat, god humor og gode minner å mimre om. Jorgen! Get off the train! 

 

Ok den var intern, og det fortjener dere ikke. Vi satt på toget for 3 år siden. Jeg på tjukka og Solfrid med to av sine barn. Vi hadde vært på Svartlamon på åpen dag. Tre drita fulle tyskere satt i nabotogvogna og han ene klikka. Han kastet pizzabiter omkring seg, toget stanset, og vennene hans ropte: "Jorgen! Get off the train!" Konduktøren befalte dem ut av toget; og Jorgen ble lempet på hue ut fra toget på Lade stasjon, av den ene kompisen sin. Jeg var verdens mest livreddeste gravide pingle, og var superlettet over å se at Jorgen og vennene hans fortsette den sinna festen sin på Lade perrong. Hvem vet hvilket fly de skulle rekke? 

 

Over and out fra farmen, oss og sovebarna.

 

Når noen kommenterer uten å ha lest innlegget ...er det bare komisk

 

Jeg skrev i innlegget "Kjære bussjåfør, hvordan ser en uføretrygdet ut" om hvordan jeg fikk en kommentar fra en bussjåfør om at jeg "ikke ser ut som en uføretrygdet".

(Les innlegget : http://m.forbipolene.blogg.no/1506286240_kjre_bussjfr_hvordan_ser_en_ufretrygdet_ut.html)

 

Det var altså bussjåføren, jeg gjentar: bussjåføren, som mente han kunne se på folk om de er ufør eller ei. Ikke jeg.

Det var aldri snakk om at det var noe problem å få kjøpt honnørbillett. Dette presiserte jeg tydelig i innlegget. Jeg skrev også om hvordan bussjåføren var en skikkelig trivelig kar, og at jeg pratet med ham hele bussturen. Jeg syntes det var en interessant kommentar å påstå at jeg ikke ser ufør ut, så jeg skrev innlegget i den tro at dette er noe å sette litt fokus på. 

 

Så har du alle disse som leser overskriften pluss et par linjer, og danner seg en vrangforestilling av hva budskapet med innlegget var. Hva det publiserte egentlig dreide seg om, fikk de ikke med seg i det de kun gadd å lese ei overskrift. Skal du svare på noe, må du jo vite hva du svarer på. Du kan ikke svare matematikksvar på en historietentamen. Likevel finnes mange tastaturpropper som bare må hisse seg opp og skrive dømmende kommentarer om helt andre temaer enn det jeg skrev om i det hele tatt. De kan umulig ha lest annet enn overskriften og eventuelt et par linjer. 

 

Denne kommentaren over her er fra facebook, i ei lenke under en deling av innlegget på en bekjent's side. Komplett tatt ut av sammenheng, er det nærmest komisk å lese. Jeg greier ikke å ta det til meg, fordi denne kommentaren omhandler en helt annen problemstilling enn jeg var inne på i dette innlegget. Han tror innlegget handler om at jeg spurte en bussjåfør hvordan uføretrygdede ser ut, mens det i virkeligheten handlet om hvordan denne bussjåføren mente han visste hvordan de ser ut. Jeg "ser jo ikke ut som en uføretrygdet" ifølge ham. Hvilket i mine øyne er et interessant syn på saken.

 

Når noen misforstår mine innlegg så inni granskauen oppi enga bortom bekken, over alle vidder, er det bare komisk. Når de i tillegg prøver å lirke utav seg noe hånlig "sårende" som liksom skal svi inn til margen, ja så må jeg desverre bare le av det hele. 

 

Hilsen julenissen med lange tenner og cockerører: 🎅+👯+🐇+🐶 = forbipolene

Mamma! Det er MÅÅRN!

 

Se for deg drager, og rop: "Thunder! Feel the thunder!" Nå skjer alt du noensinne ønsket deg da du lå og gråt tårer på en nyfødt liten baby du ikke fikk holde i armene dine. For du var så syk. Du ønsket deg alt dette. Thunder, feel the thunder. Du virkelig ØNSKET deg ALT dette.

 

Imagine dragons fyller stua with some thunder, og ute er der blå himmel der gårdagen farget den rød. Det er fint, for der skal en av dine nærmeste venninner snart lande sammen med babyen sin. Du har ikke sett henne på et og et halvt år, og om noen timer skal du møte den lille gutten for første gang. Gledestårer presser på, og du føler torden ryste grunnen din. 

 

-"Mamma. Det er måårn!" Han sier det på bokmål, selv om han er en liten trøndergutt. Men han er to år, så "det er måårn." 

Han er lillebroren. Selveste lillebroren.

 

Babyen jeg lå og gråt og så på bilder av, har blitt 8 år. Han var hos oss i helgen på samvær. Som storebror kan ting noen ganger være utfordrende, for lillebror er en typisk baby boss. 

 

Men tenk! Thunder! Ting ordna seg! 

Jeg lå langt under nede, og derfra og opp hit har jeg bare tatt riktige valg. Hårfin balanse og selvdisiplin er best styrt av ren kjærlighet. Nå skjer altså alt jeg noensinne ønsket meg. Også ting jeg enda ikke vil dele her inne på bloggen. Det er ikke bra å selge skinnet før bjørnen er skutt, og alt jeg kan fortelle er at mine drømmer som skrivenerd er i ferd med å nå høyder jeg ikke ante eksisterte for meg. Jeg trodde alle tog var gått for godt, men det var bare å snu seg, så var det en splitter ny togstasjon der, klar til å bringe meg hvor enn jeg ville.

 

Jeg som lå og gjemte meg under dyna og skjemtes, har nå lange samtaler med dype relasjoner. Det er kvalitet over nettverket mitt, og jeg skammer meg ikke mer. Thunder, feel the thunder? Yeah! I feel the thunder!

 

Her på Lykketoppen skjer det mye om fem minutter. Hun herligste som skal bli med meg og hente Solfrid og lille Isak, kommer allerede straks. Det skal skravles, kaffedrikkes, bakes kake, sminkes og bare være sammen's. 

 

From dusk till dawn: "DET ER MÅÅRN" på så veldig mange måter...

 

Ha en thunder måårn!

 

 

Kjære bussjåfør, hvordan ser "en uføretrygdet" ut?

 

-"Det blir førti kroner."

-"Nei det blir ikke det." svarer jeg. Tøyser litt med deg, samtidig som det er sant, mens jeg leter frem telefonmappa med kortene mine i.

-"Kremt. Jo. Det blir førti!" Gjentar du.

Jeg smiler og sier: "Nope. Tjue. Jeg reiser på honnør.."

Du ser på meg og blir stille. Så ler du litt forlegent, før du fyrer løs: "Sorry. Du ser ikke ut som om du er uføretrygdet."

 

En bussjåfør er en mann med godt humør, og jaggu har du det altså; godt og muntert humør. Men jeg må ta tak i den setningen du kom med her om dagen. For jeg lurer på hvordan en uføretrygdet ser ut?

 

Jeg skjønner godt at du må se honnørbevis før du vet om et passasjerene er uføre, så jeg var godt i gang med å finne frem det orange kortet. Det er selve poenget med honnørbevis; man kan ikke se på noen om de er uføretrygdet eller ei. Jeg forventer ikke at du skal se på meg om jeg skal reise med honnør eller ikke; og det er heller ikke det denne teksten handler om. Jeg tygger bare litt på selve kommentaren din, og prøver å svelge den. Vi hadde en trivelig busstur, og jeg satt foran sammen med deg og to andre. Vi snakket og lo, og du må være den kuleste bussjåføren jeg har møtt. Så takk for at du satte fokus på et interessant tema: Hvordan ser "en uføretrygdet" ut?

 

Ja, jeg er slank og iblant velkledd. Jeg ser frisk og oppegående ut, jeg sier meg enig i det. Men vet du hvorfor, kjære bussjåfør? 

Let me tell you. Siden jeg har bipolar 1, den alvorligste utgaven av den diagnosen, så må jeg gå på 2 stk medisiner for å holde meg frisk. Noe annet er uaktuelt. Uten medisiner forvandles mitt hode til et eneste crazy gjøkerede. Sånn er det. 

 

Disse medisinene har begge kraftige bivirkninger. Jeg lever blant annet med kronisk nyresvikt som følge av lithium. Men jeg har på mange måter litt av et åpentlyst valg; det er livet og medisinen, eller dønn loco på lukket avdeling. Barna mine trenger meg, så jeg velger livet.

 

Og da skjønner du, kjære bussjåfør, er jeg nødt til å ta et par valg til. Vil jeg la medisinen blomstre til med stygge bivirkninger, eller vil jeg ta kontroll? En av de mest framtredende bivirkningene på både antipsykotika og den stemningsstabiliserende lithium, er overvekt. Man kan legge på seg enormt av begge typene.

 

Eller man kan spise riktig kosthold, og ta seg en joggetur i ny og ne. Jeg har valgt det siste. Derfor holder jeg meg slank og frisk fysisk også. 

 

Når det kommer til alkohol, er jeg avholds. Det sier seg selv at ei som har vært så crazy av bipolar at hun ble uføretrygda som 20åring, bør holde seg edru til enhver tid. Dette, og det faktum at jeg slutta å røyke nikotin for ti år siden, gjør at huden min gløder. Jeg ser ut som at jeg lever mens jeg lever, for å si det sånn. 

 

Siden jeg slet lenge med sosial angst, ble det en vane for meg å sminke meg. Gjemme meg. Skjule sårbarheten. Jeg ble flink til å sminke meg. Det du ser, bussjåfør, er en fin fasade, over en nokså original og utfordrende bunn i grunn. 

 

Det er ofte slike som meg som er uføretrygda. Det kan like gjerne være sånn som dette vi ser ut, som haltende på krykker, blind eller andre såkalt tydeligere signaler. 

 

Vi er mange her i landet som gjør alt for å leve best mulig med en psykisk lidelse. Vi må gå på medisiner, trene, spiser sunt, leve avholds og gjøre alt for å unngå bivirkninger av medisiner. Mange av oss setter gjerne på oss en fasade i form av pent sammensatte klær, sminke og fine hårfrisyrer. Vi ønsker rett og slett ikke å bli sett på som et offer. 

 

Du er en glad og vennlig bussjåfør, en kjekk mann som jeg gjerne skulle imponert med noe annet enn å blottlegge mitt livs største nedtur. Husk at det er pinlig for meg å dra fram honnørbeviset. Det var ikke sånn framtida mi skulle bli da jeg var ung, men jeg styrte ikke denne sykdommen før jeg lærte meg å leve slik jeg gjør nå. Det blir ikke mindre pinlig av at du skal bemerke hvor "lite ufør" jeg ser ut. Som om jeg lyver og har falskt bevis. Som om uføre folk ser ut som at de har det skrevet i panna? Jeg vet du ikke mente noe vondt med det, og jeg tok meg heller ikke nær av at du sa det. Men jeg synes det er et interessant tema, så siden du nevner det;

 

HVORDAN ser en uføretrygdet ut?

 

Hilsen ei som lengter etter å kaste honnørbeviset, betale fullpris og fortelle at dagen var lang på jobb. Lang, men spennende.

Slik smaker krokodille

 

Weekend is done and soon long gone, og hva er vel bedre enn en liten update coctail på tampen av det hele?

Jeg tok lunsjen i parken fredag, før jeg dro og hentet 8åringen på skolen. Så var det barnehagekiden sin tur, og vi spiste taco og matet kråkene utenfor. Dette i håp om å få oss nye venner (jeg har nemlig lest om hvordan kråkefamilien belønner snille folk, og bokstavelig talt driter i slemme folk.)

 

Da barna lekte lørdagslego, og jeg lå i nedre køyeseng på rommet til Mathias, smakte jeg på noe jeg ikke har spist på 10 måneder. En orange gelékrokodille. Den var sååå smooth, og ikke så seig som oldisdillene. Du vet, de som har liggi altfor lenge i godteboksen og har blitt småhardy. Jeg spiser et kosthold som minner mest om lavkarbo, bare uten så mye fett, derfor skal det mye til før jeg spiser godteri. Det er så mye annet å sprekke på før jeg når dit. Som ris, potet og gluten. Så den krokofilla dilla smakte sterkt. Sukker generelt smaker sterkt etter 10 mnd uten.

Milkshake med sukkerfri karamellsmak også? Yeah why not? Mmmm:

 

Nå er det søndag kveld, og som vanlig har jeg fått anfall av rydding, sortering og vasking. Måtte hviledagen absolutt falle på den dagen jeg er mest uthvilt? Jeg storkoser meg alltid med ommøblering og pynting søndager, mens barna leker og fryder seg over ren forvandling. Liker jeg å innbile meg.

 

I dag er jeg ekstra glad, siden selveste sola mi Solfrid ankommer byen med babyen sin i morgen. Kjelleren er klar, der både gjesterommet og badet er shinet, well done; klappesegpåkuldra.

 

Ei lowcarb gulrotkake fra meglerfru1.blogg.no skal bakes, og klestørken skal legges sammen. Når jeg først er i gang skulle jeg gjerne ryddet i klesrommet mitt også. Steike det er allright å være bipolar, når man symptomfri kan presse saften av en  ganske så kreativ diagnose; og vipps så har man vaskeryddet et helt hus på 3 etager. Energy, the happy energy 🤔😁

Vi blågges!

 

 

Han ler av meg!

 

Det er ikke noe sexy preg over denne mammaen akkurat, i det jeg står med ræva til værs og skrubber fysjom under badekaret, hoster og harker over stuff under there, og klorinen er min aller beste venn. Etterpå kauker jeg opp til mine sønner: "Vil dåkker BAAAD uten å vask håreeee? Det e klin reint under baaadekaaret! Oppi å!" 

 

Stolt som ei høne sprader jeg rundt og vaskepynter resten av badet mens gutta bader. Jeg står og nynner til låta fra telefonspotify idet jeg hører en velkjent kneggelyd mens jeg tørker glasshyllene. Latterknegg. Kneggelatter.

 

Jeg snur meg, og der sitter 8åringen og lager bølger i badekaret. Latterbølger. Han vugger og gaper med hodet kastet bakover, mens han ler "jeg ler av mamma-latteren". Aldri i verden om jeg greier å holde meg hver bidige gang den gutten får lattis av mamman sin. Lite er så morsomt som å prøve å se for seg hva i alle dager jeg gjorde som var så gøy nå. Jeg gjetter aldri riktig.

 

Når han får igjen stemmen får jeg vite det. "Du søng som ein komiker mamma hahaa!" 

 

Jeg er så glad pappan min lærte meg selvironi da jeg vokste opp. Er så fornøyd med å være en mamma som ikke blir sur av en åtteåring som tross alt ler ganske mye av meg for tiden. Det ender alltid med at vi vræler begge to, og lillebror på to skjønner relativt lite. 

 

Takk og pris for at skolegutten min ler av meg. Det gir glød til hverdagen, og glans over helga. Men komiker kunne jeg aldri blitt; jeg aner jo aldri når jeg er morsom. 

Bipolar lykke

 

Kattene på Lykketoppen har endelig falt til ro, etter litt kjefting fra hu forbìpolene herself. God damned, er det nødvendig å rive ned halve stua eller? Hvorfor ikke hele? Brøl. Fres.

 

Normalt ville jeg vært på vei til senga nå, men jeg sitter her og venter på at siste klesvask skal gjøre seg ferdig nede på badet. Så hvorfor ikke stikke innom "blåggen" og hilse litt på dere mens jeg venter. Etter å ha spist jordbær med tagatesse og fløte på. Etter jeg spiste rømmegrøt. Etter jakkene i gangen ble rydda for første gang på ...siden vi flyttet hit. 

 

Og før det? Puh. Jeg har vaska gjesterommet helt ned, ommøblert og ommøblert tilbake, siden gresset langtfra var grønnere på den andre siden. Så har jeg plukket fram babyutstyr og babyklær. Hvis du lurer på hvorfor jeg holder på med alt dette, gå inn på linken og les: http://m.forbipolene.blogg.no/1505902313_endelig_fr_jeg_mte_ham_grter_av_glede_128514.html

 

Det er alle menneskene jeg omgir meg med, som begeistrer meg og gjør meg rik i hjertet mitt. Å fylle huset med mine herlige barn og våre kule venner, er så ubeskrivelig deilig. I morgen skal jeg hente åtteåringen min, og så skal vi lage taco sammen alle tre. Så kommer altså min venninne Solfrid med sin baby på mandag. 

 

Jeg vet ikke hva det er med meg, men jeg blir så innmari glad i folk. Om det er barna mine eller vennene mine, åh, jeg bare digger dem. Og da viser jeg dem det også. De merker at jeg bryr meg, for jeg behandler dem som hva de er: større enn all verdens rikdom. 

Grøt tilsammans, eller biff ensam? Give it to me: grøt that is. 

 

Ingenting er en selvfølge. Vi hadde flaks som ble født her i Norge. Her kan vi omfavne hverdagen sammen med barna våre og vennene våre, mens vi håper freden består. Jeg tar aldri noe for gitt, og er klar over at jeg er et støvfnugg i tidens milliarder av år. Hver eneste dag nytes her oppe på Lykketoppen, og jeg elsker synet av byen der nede. Det er virkelig ikke så verst her i byen. Vi har det godt her. Jeg har vokst opp i denne city'n, og det er så og si umulig for meg å gå gjennom sentrum uten å hilse på noen, prate med noen eller nikke og smile til noen. Jeg kunne ikke bodd noe annet sted, for jeg ville savnet nikking, smiling, hilsing og prating hver dag.

Jeg stryker litt på kattemor og ungen hennes, og de svarer med å tråkke over meg, før de går og spiser enda mer. Søren som de spiser. Og billig tørrfor er ikke aktuelt. Det skal være penere, så. 

Nå kjenner jeg på, at øyeblikket er bra. Jeg har mye å glede meg til, som ingen penger kunne kjøpt. Ja, livet er digg, og det er mye å være takknemlig for. Jeg er frisk fra bipolar, og det danner utgangspunktet for alt jeg opplever. Tenk det: jeg er frisk på 7.året, og det føles helt fantastisk. 

 

Enn du som leser? Hva har du å være takknemlig for? Barn? Venner? Myke dyner? Rent drikkevann? Kaffe? Klær? God helse?

Kvinne danset på perrongen; det skulle hun ikke gjort

Hva skjer når man rett og slett ikke greier å stå stille ute i det offentlige rom? Hva når musikken er så bra, at det er umulig å la være å danse?

 

Sorry til alle jeg kjenner som bor i Trondheim by, jeg hadde ikke tid til noe annet enn det jeg hadde på lista mi i dag. I was there. Som et løvblad i vinden føk jeg gjennom Trondheim by under sola i Trøndelag. 

Det har seg nemlig slik, at min lille toåring og jeg har motsatt problem for tiden. Buksene til Even krymper, mens mine vokser for hver uke jeg lever på en lavkarbo-liknende kost. Mathias på 8 har mer enn nok klær, så her var det minsten og jeg det måtte shoppes litt for. 

 

Ikke har jeg badevekt, og ikke ante jeg at jeg hadde gått ned fra størrelse 42 til 27 siden januar. Og det er jo en hyggelig bivirkning for ei på snart førti. Det jeg prøver på med dette kostholdet, er å unngå diabetes, og det tror jeg jaggu jeg greier. Jeg takker og bukker Christina Johansen og hennes blogg http://m.meglerfru1.blogg.no/ for at det er mulig å leve sunt og samtidig døtte i seg masse nam nam som hun har pønska ut. Oppskriftdronninga er en av mine nærmeste venninner, og vi har begge gjort store forandringer med kropp og sinn de siste årene. 

 

På vei tibake var det tid for tog. Taylor Swift har kommet med et par sabla bra låter på klodens toppliste, har dere hørt det? Når så bra rytmer rocker ørene min, greier jeg ikke å stå stille. Sikkert til stor frustrasjon for alle de andre på perrong. Hvorfor i ALLE DAGER stå stille når man ikke klarer å stå stille? Nei, så jeg vugget, trippet, tappet og trampet takten. Men det var tydeligvis et problem for to eldre hattedamer med snurpemunner som stod ved siden av og sperret opp sine dannede øyne. Så jeg mooved a little tydeligere, da Sia's nye super-refreng satte i ørene mine, og ga hattedamene et realt glis. (Sjekk chart global top 50 på spotify; både Taylor og Sia preger listen.)

 

Jeg rocket meg videre. På bussen i Stjørdal møtte jeg verdens kjekkeste, gladeste og mest utadvendte bussjåfør. Så vi begynte å prate. Selvfølgelig hadde han dame og ventet sitt 4. barn. Now aint. That. Just. Hrmf.

 

Nå er det sofaliv etter et hyggelig foreldremøte, fårikål og heimlaga brus med funlightsmak. Begge gutta ligger hos pappan sin i natt, og i morgen når jeg har hente lille toåringen i barnehagen, skal han få seg nye klær, tegneark og fargestifter til. Life rules bigtime, jeg blir ikke mer lykkelig enn dette. Ikke rart man danser fra morgen til kveld.   

Endelig får jeg møte ham! ..gråter av glede 😂

 

Hun sa: "Hade bra; sees om litt"

Jeg sa: "Heydå. Blir du lenge?"

-"Njash, toppen en måned.."

-"Hæ? En hel måned uten deg i Trøndelag? Ok kos deg i Finnmark. Kommer til å savne deg."

 

Så dro en av mine aller aller nærmeste venninner nordover. Sommeren gikk, og høsten kom med sitt mørke. Sola mi ble igjen i Finnmark. 

 

For hun møtte en kjekk mann der oppe; før hun fikk drømmen sin oppfylt: en voksende mage. Venninna mi ble mamma til en søt liten babygutt, og jeg satt her i Trøndelag og lengtet etter å holde ham i armene mine og gi henne den klemmen hun fortjener. Jeg savnet hun jeg kunne snakke, gråte og le sammen med. Hun som aldri snakket sladder, men holdt seg for god til all falskhet. Nå holdt vi kontakten per telefon og nett. 

 

I dag kom ENDELIG meldingen. Hun kommer og bor på gjesterommet vårt om 6 dager. Jeg griner av glede. Ja, jeg greier ikke å holde igjen gledestårene! Jeg får tilogmed lov til å vise dere bilde av hennes søteste lille Isak! Omg tenk at JEG skal få holde denne lille goklompen i armene mine snart?!?

Har du noen gang opplevd å bli så GLAD at frysningene briste over hele deg? Så GLAD at tårene spratt og all verdens skyer forsvant på en gang? 

 

Kjære Solfrid ❤

 

Nå er det 8 år siden du og jeg møttes. Vi har fulgt hverandres bratte veier i livet, og tålt både opp og nedturer i det vi ble bedre og bedre kjent. Av barn, fulle folk og Solfrid får man høre sannheten, hehe. Jeg har lært deg å kjenne som en fantastisk ærlig person som man bare må respektere.

På bildet over var det under en måned igjen av svangerskapet mitt. Du stod stødig som min gode venninne hele tiden. Tanta til mine barn. Du var den aller første jeg turde å trille babyen min til for 3 år siden. Jeg smakte tacokake for første gang, og du var så god med babygutten min. Tenk nå får du møte Even og Mathias igjen, men nå er de 3 og 8 år! Og jeg får møte babygutten din Isak for aller første gang! I fjor reiste du til dine hjemtrakter i nord på ferie  Det skulle bare gå noen uker, og så skulle vi henge sammen igjen. Nå har det gått 1 1/2 år, og jeg har savna deg hver eneste dag. Tenk at du fikk babyen du ønska deg sånn, og at alt skulle bli så annerledes enn vi trodde. Jeg gleder meg sånn til å pynte og ordne nede på gjesterommet til deg og minsten din. Gledestårene presser på, og de 6 dagene kan ikke gå raskt nok.

Sorry, men jeg kommer til å grine når jeg møter dere på Værnes flyplass mandag. Vi har så mye å ta igjen, og jeg ser på deg som en sjelevenn. Dere er ikke bare velkommen. Dere er hjertelig hjertelig hjertelig velkommen 😍😍😍

 

 

Kan aleneforeldre lage like mye hygge som en hel familie?

 

Alenemamma. Ordet bærer et trist preg, og før trodde jeg også det måtte være forferdelig kjedelig å ha det sånn. Men det var før jeg ble alenemor selv. Vi har det rett og slett skikkelig koselig her sammen, barna og jeg. Akkurat nå er det bare Even og jeg som er hjemme, og vi storkoser oss med kos, fårikål, jordbær, bading og leker. Even er stolt fordi han har perlet sitt aller første armbånd i barnehagen i dag. Ikke til pappa. Ikke til mamma. Ikke til noen andre enn ham selv, så fornøyd ble han av mesterverker sitt. 

Når jeg skal lage litt ekstra kos her hjemme hos oss, liker jeg å tenne masse lys omkring et godt måltid, la barna bade, og så lese ei god bok for dem. Eller vi kan se en tegnefilm sammen.

 

...og fasademessig; well that sounds great, ikke sant? Vel. Alle som har barn, vet at vi foreldre lærer så lenge vi lever. Det kan hende de ikke vil ha den middagen, for pokker. Samme hvor lenge den fårikålen har kokt. Det kan hende de bæsjer i det forbanna badevannet, etter å ha kjefta deg huden full fordi DU bar ned den nye frozensåpa. Det var det tydeligvis viktig at kiden skulle GJØRE SELV. Så det så. Og det kan tilogmed hende du glefser litt tilbake før du teller til ...ti? Nei; tretti. Førti. Femti.   

 

Ja. Sånn kan det gå. Nå er det heldigvis lenge siden mine har bæsja i badekaret, for det fant de fort ut at mamma ikke taklet. At. All. Men når det er sagt, er det lett å skjønne hva han mener når han sitter der i skumbadet sitt og sier:"Æ tissje do!" Og så ordner du alt tilrettelagt den lille toåringen rundt den doen. Too late, for så sier han:"Du skifte bjeie på battekare! Tissja her æ mamma, knis"

 

Den fancy fårikålmiddagen du ser på bildene her, var det bare jeg som spiste av. Koselig hadde vi det, men lille minstemann var enda mett av den maten han fikk da han kom hjem fra barnehagen i dag. Det vil med andre ord si at gutten har spist brødskive til middag i dag, siden jeg tenkte det ble for lang tid å fårikål-vente. Dårlig mammastrategi dønn. Fårikålen får kokes på formiddagen neste gang.  

 

Slik er det nok i de fleste hjem; samme hvor mye kos man desperat prøver å lage. Det er bare at vi aleneforeldre slipper grown ups argue, sjalusi og enda mer snorking, fising og raping enn vi produserer selv. 

 

Fredag er det tacokveld foran TVn med både 8åringen og 2åringen, og da bruker vi å ende opp med å spise sofaliggende. For hvert tacoskjell, og hver lefse vi spiser, siger vi sammen mer og mer, til vi ligger der og gaper med taco til alle kanter. Aaah. Vet ikke om jeg hadde liggi sånn og trøkt i meg gassmat foran en eventuell samboer. Nei djevlor ta, vi har det godt her i rekkehuset. Konklusjonen er at vi aleneforeldre er i stand til å skape mer latter i tillegg til kosen, fordi ingen voksne fluer vanker på våre vegger; og vi slipper oss mer løs. Tror denne alenemora iallefall.

 

 

Bjkb

Kvinne (28) fikk nål i venstre pupp

 

 

 

Det var i Trøndelag det hele skjedde, da en ung kvinne fikk en nål presset inn i venstre bryst. 

Ikke ved et uhell. Langt derifra.

Kvinnen heter Christina, og hadde med seg sin gale venninne Helene på roadtrip til Levanger sykehus, for å ta biopsi. 

 

-"Ska æ hoill dæ i hainna?" spurte fOrBìPoLéNè med tårer i øynene da hun så den lange nåla.

-"Takk men det e itj nødvendig", sa mEgLeRfRu1.

 

Helene kunne skimte noe skinnende på øynene til Christina også, og misunte henne ikke der hun lå og vred seg i smerter. I feel you, sister.

Siden hu H hadde drukket way 2 much caffein, ble det litt av en skravletur. Og man glemmer nok aldri den nåla i den puppen, I say!

 

God damned det er bra de bilveggene ikke har dører, I allso say. Når man kjenner hverandre så godt som Chris J og jeg, er det jaggu ikke engang bra for fluene å lytte til oss to. We take it to the grave or put it on a wave, and drown it. Shit  ...det må være det dårligste rimet jeg noensinne har skrevet her inne. Does'nt matter. Poenget er at man er vanntette betrodde søstre, og verre er det ikke.

Takk for roadtrippen tøffa 😍

 

Hva slags barndom gir du barna dine?

 

 

Livet er fylt med valg. Og den eneste som kan ta valgene, er den som lever livet. Noen valg angår kun en selv, mens andre valg kommer til å berøre andre. Hva når de andre er små, uskyldige barn? Barn med rettigheter. Små skjøre spirer som man virkelig må se for å unngå å tråkke på?

 

En av de viktigste avgjørelsene i livet mitt vil mange ikke forstå. Som om det var en bagatell. Men jeg vet bedre. Ja jeg vet best i dette livet mitt. 

Hvorfor tar jeg alkoholen så på alvor; at jeg har tatt det endelige valget om å leve totalavholds? I mange's øyne lar jeg en stor gode gå. I disse øynene er det forferdelig kjedelig å ikke engang ta seg et glass rødvin innimellom. I mine øyne må det være forferdelig kjedelig å være avhengig av noen sterke dråper falsk dunst for å oppleve livets ekstase. Jeg kan garantere at det er de til sammen 3 årene jeg har vært avholds fra alkohol og forøvrig all annen rus enn koffein, at jeg på ekte og for virkelig har vært LYKKELIG. Jeg fester mer nå enn før. Når barna er hos pappan sin er jeg ofte ute på livet og rocker foten av meg. Kaffe duger som fy, og noen ganger har nok folk rundt meg forundrer seg over hva i alle dager denne turboen har pakka i seg. Kaffe, I say. And some monster og burn.

 

Jeg vet at hvis noen kan krysse flytende grenser; så kan jeg også det. Jeg har sett kloke, oppegående supermennesker drukne i grenseløs rus, i det de aldri egentlig fikk med seg hvor og når disse grensene ble tråkket over. For det fløt. Og det fløt over i en hverdag der drammen på kvelden ble viktigere enn viktigst, og rødvinsglasset ble til rødvinsglassene midt i en selvfornektelse omhandlende at det var bohemeaktig og stilig. Han ene hadde bare seg selv. Nå har han ikke det engang. Jeg leste et dikt for ham i begravelsen hans. Han døde av en alkoholisme som hadde endt opp i rødspritens rosa tåke. Han rakk å lære meg mye.

Blant annet å tenne et lys i mørke heller enn å forbanne det. Og det å bedømme, men ikke fordømme. Vi hadde mange dype samtaler, og jeg husker da jeg hadde med meg en liten høytaler hjem til ham. Han ville høre Elvis. Han gråt, hørte Elvis, og ble bare 60 år. Jeg savner ham, savner ham, savner ham. Forbannet være den rosa tåka. 

 

Dessuten. Jeg så det. Hvis akkurat han kunne, kunne alle ende der. Jeg lever videre med en enorm respekt for ham, may he rest in peace. En del av den respekten omhandler å ta alkohol og dens baksider på alvor. 

Hvorfor skal jeg drikke? Hvorfor? 

 

Ville jeg holdt barna mine i armen utenfor et stup, og lekt russisk rullett med livene deres? Aldri i livet. Men hva når det kommer til en mest mulig sikret barndom? Hva når man ikke aner hva som er naturlig og ikke; et rødvinsglass? To? Hvor mange barnefri helger med "fyll" i halvåret? Jeg tenkte mye på dette det året jeg liksom skulle være "normal voksen" og drikke på fest som "alle andre". Grublet, og fant ut at nettopp det skumle er at det ikke finnes grenser, fordi det ikke er naturlig for mennesket å drikke noe som ører og øyne skal oppfatte ustødig og svimmelt. Vi kan beregne en viss mengde sunn mat vi skal spise i måneden, for det er meningen vi skal spise det for survival. Men vi kan ikke beregne alkoholmengen. Nettopp fordi det ikke er meningen at vi skal ha det i oss i utgangspunktet. Kroppen blir uvel og vil spy det ut.

 

Det året jeg ikke var avholds, skremte det meg at jeg tok en sjanse jeg ikke ville kunne stå for på 18årsdagene til sønnene mine hvis jeg fortsatte å prøve så hardt å være vindrikkende normal. Som om det ville være greit å si til dem senere "Jeg gamblet med alkoholen, og lot det stå til. Selv om jeg visste at jeg kunne ende opp som en alkoholisert mamma, lot jeg alkoholen viske ut grensene, og så ødela jeg barndommen deres. Sorry."

 

Jeg hadde vært totalavholds i to år. Etter forsøket på en viss normalisering, kjentes det ubehagelig og kjedelig å drikke alkohol. I to år hadde jeg hatt det superkult edru på fester, kjent på kontroll som alenemamma og vært lykkelig. Fra Desember 2015 til desember 2016 prøvde jeg å være "normal". Helt til jeg skjønte hvor deprimert jeg kunne bli av et glass rødvin. Det er snart 10 måneder siden jeg tok min siste beslutning om å være totalavholds fra alkohol, og det har vært 10 lykkelige måneder. 

I repeat, for real: 10 lykkelige måneder. Now aint that just strange?

 

For alle som drikker alkohol, vil der eksistere en risiko. Alle alkoholikere begynte et sted, og ikke alle hadde gener eller diagnoser å skylde på. For noen var det nok at portalen het portvin, og stod åpen. 

 

Jeg kommer ikke til å bruke de neste årene på å ødelegge barndommen til barna mine. De to guttungene mine er så himla mye mer verdt enn for meg å bli litt svimmel innimellom. Barna betyr alt for meg, og jeg gir gjerne avkall på alkorus for dem. Jeg er også mamma når de er hos pappan sin. Det er vel ingen selvfølge at man skal helle i seg alkohyler uansett, tenker jeg. 

 

I dette hjemmet er det like naturlig at mamma aldri drikker alkohol whatsoever, som å ha mat i kjøleskapet. Sånn er det bare. Det er det eneste valget jeg tør å ta av to gjeldende, hva angår alkohol og rus generelt. All rus er forbudt i mitt liv, også nikotin. 

 

Jeg er populær som mamma, og det er alt jeg trenger for å glede meg over dagene. At barna et fornøyd med meg. Hva andre mennesker mener om meg er ikke så farlig, så lenge de små gutta mine og jeg har et bra forhold. Og da må jeg velge å være TIL STEDE. Alltid. 

 

Når de blir voksne skal jeg behandle dem med så god respekt, at de gjerne kommer tilbake til mammastua. Det er opp til meg som mor å skape disse to relasjonene, og jeg gjør alt for å få det til å funke toppers. 

Minsten og jeg lekte lego på rommet hans før han la seg i går kveld. Tenk, han er stor nok til smålego, straks 3åringen min. Tida, den tida. Han ville "lese" boka på senga, og jeg måtte høre på. Jeg ville ikke gått glipp av alt dette. Vil ikke være en mamma som ikke har tid; fordi hun gleder seg for mye til rødvinsglasset hun skal farge tilværelsen med straks kiden har sovna. For plutselig en dag kan det glasset bli til ei flaske, og den kiden kan våkne med feber. Da skal han kjenne igjen mamman sin i det han våkner. Da skal barna mine føle seg trygg på at mamma er der 100%.

 

Jeg er så innmari lykkemamma nå. Fredag er vi alle tre er samlet rundt tacobordet igjen. Da drikker vi saft. Alle sammen. 

Jeg elsker digger megaliker dere, Mathias og Even. Dere rocker vill villere villest, og jeg vil gi dere hele verden. Vi kan drømme om det værtfall. Late som om vi er på spa i badekaret, på langtur oppå loftet, og på cruise oppi sofaen. For jeg vet at det er mammahjertet mitt dere vil ha en del av. Og at det er mer enn bra nok for dere. Jeg lover å ta valg som gir dere en barndom. Ikke valg som stjeler barndommen fra dere. Jeg lover å gi garantiene jeg kan for å sikre dere.

Og jeg lover å ikke fordømme de som ikke greier det. De som havner i den rosa tåka, fordi de er bare mennesker. Hver kveld folder vi hendene og ber for de barna slike valg går utover.

 

Har du tatt et spesielt valg som påvirker dine barn i positiv retning? 

Tegn på at du kan være et geni

 

Det er sååå vanskelig å holde seg hjemme i kveld. Vil egentlig bare ut og rocke. Danse med folk som er klin gærne som meg selv. Men som jeg skrev i går (http://m.forbipolene.blogg.no/1505510135_jobben_med_det_bipolare_popcornhodet.html ) 

....er det iblant best å holde seg i ro for en bipolar m@ther£@cker. 

 

Jeg greier selvfølgelig ikke å sitte stille her, og har ommøblert rommet til min 8åring Mathias, nede i kjelleren. Jeg gleder meg som en unge til å vise gutten hans nye kule rom. Har forøvrig ommøblert litt i topplokket også. 

 

I tillegg har jeg gjennomført verdens mest givende og morsomme intervju her i stua mi i dag. Det er nettopp derfor jeg har ommøblert litt oppe i topplokket mitt, fordi jeg lærte en god del av han jeg har intervjuet. Han er komiker, og mer skriver jeg ikke om det nå. I bloggens arkiv driver jeg nemlig og skriver på innlegget som omhandler ham. 

 

Det er godt ingen ser meg, når jeg vrenger opp ei spotifyliste bestående av Guns'N roses, Kelly family, Eminem og Shakira på min harman/kardon og danser sittende mens jeg skriver på pc'n. Dvs jeg HÅPER ingen ser meg. Man har jo vinduer, skrekkogru. 

 

Anyway; min kjære pappa lærte meg at humor er viktig. Hvis jeg adder musikk, er det et annet krydder jeg mener er viktig. Humor og musikk. Derfor hender det seg at jeg setter søkelyset på Norge's komikere og band her inne på forbipolene. Tidligere har vi hilst på Thomas Numme, Harald Rønneberg, Morten Ramm, Einar Tørnquist, Oslo Ess og Plumbo. Denne gangen går jeg dypere. Jeg har fått bedre tid, til å gjennomføre et lengre intervju med en av våre beste stand up komikere. Noen mennesker er rett og slett genier i mine øyne, og i dag har jeg møtt en av disse for å skrive et lengre innlegg om ham. Så frem til i morgen ettermiddag er det skriving, søvn og redigering som gjelder for denne bipperen. 

 

Men først. Du som leser. Hvem er du? Er du en de som har havnet utenfor? Sliter du med rus? Ensomhet? Vansker med psyken? Angst? Diagnose? Har du noen gang tenkt på om du kan være en av nåtidens genier? Hvis du tenker deg om, husker du talentet ditt? Interessen din? Er du klar over at grunnen til at nettopp du sliter med rus eller psykiatri; kan være fordi du evner å tenke parallelt, og det rett og slett blir for mange tanker å deale med på en gang? Jeg mener det er et tegn på at du kan være et geni dersom du på en eller annen måte føler deg utenfor A4, og annerledes.

Just saying. We should wake up. En gang i tiden var geniene godt kjent. Vi ser dem stikke seg ut i historien bak oss. Hvor er de nå? Har du tenkt på det? 

 

God lørdag fra Lykketoppen ;)

Jobben med det bipolare popcorn-hodet

 

 

Du vet det er take off - dag. Du har bipolar, og kan dette. Det popper popcorn i hodet, og idéene strømmer på. Vant til dette; har du blitt, og det er viktig å ta i mot gaven uten å bruke opp den på en gang. Du noterer, ringer, går rundt på gulvet og snakker med andre mennesker med like poppende huer. 

 

Det er da det er på tide med tiltak. Du har det FOR bra, rett og slett, og mange av idéene burde puttes i ei krukke, gjemmes bort, og flires av om ei uke. Eller realiseres. Nå er du der at du er i ferd med å tverrfaglig realisere 30 av dem på en gang. Det pushwagnes, snakkes med regjeringen, forberedes og poppes. 

 

Velkommen til min verden. Welcome to the bright side. Og nå skal jeg fortelle hva jeg gjorde med saken. Altså, det var midt i popcornmaskina, tusen fraglende idéer, andre mennesker på tråden og linja med sans for idéer, fart, spenning og visualiserig. Idéene var mer enn bra nok, og de gjeldende delene av regjeringen foreslo at vi tar opp tråden mandag. Men nå var det altså helg. Og party oppe i et bipolart hue. 

 

Jeg satte meg ned og greide ikke sitte. Skjønte at jeg måtte utføre tiltak. En joggetur er vidundermedisin for et overproduserende popcornhode. Jeg jogget til jeg snappet etter pusten, løp hjem, og danset i stua. Shaked it off. Så la jeg meg i badekaret med ansiktsmaske og digg i håret. Jeg måtte opp av badekaret for å notere alle de nye idéene, så jeg fikk fred til å bade videre. 

 

Jeg kjenner denne siden av bipolar godt. Selv om jeg er trygt medisinert mot at denne gladsiden tar helt av videre ned i kaninhull, må jeg jobbe hardt med meg selv når hodet popper løs med tilsynelatende geniale idéer. Og kanskje noen av idéene er nettopp det; geniale som fy. Men også de gode idéene tåler å vente litt. Man kan sette i gang med et par agn, men man behøver ikke fylle hele innsjøen med tusen agn på en gang. 

 

Jeg kjenner flere som meg, og når vi setter i gang, er det action. Da kan vi nesten ta og føle på energien. Power og headshower. Men alt på en gang? Det er ikke heavy der og da, men over tid vil det slite ut oss. Det å boble over av idéer og la det koke, krever å umiddelbart skru ned temperaturen. 

 

Dette er bipolar. Den kreative, kjappe, produktive, glade siden av diagnosen. Bipolar handler ikke særlig om nedturer for min del. Jeg dealer med pol altforglad, ganske mye. Jeg er vant til jobben med å holde hodet i balanse. Det er krevende. Som å sette seg på sidelinjen når alt du vil er å danse, rocke og poppe.

 

Sprit på bålet handler om det sosiale for min del. Derfor holder det ikke å jogge, danse, tøye ut og bade i badekar. Jeg må også bestemme meg for å "kjede meg". Låse døren, holde meg inne og være alene. Det er det motsatte tiltaket av det man bør gjøre ved depresjoner. Da er det rette å oppsøke folk og prate, selv om man ikke vil. Når den kreative gladsiden dukker opp, må man dempe det hele, og skjerme seg, selv om man aldri så mye vil møte alle man kjenner og bare leve livet boblende. 

 

Jeg styrer dette hue, og da krever det noen ganger å gjøre det motsatte av det man er gira på.

 

Slik opprettholder jeg balansen. Alle mennesker svinger i humør. Jeg også. På en frisk måte. Og hver dag dealer jeg med disse kreative kreftene. Jeg har lært meg hvordan jeg kontrollerer det, og dermed blir det en berikelse. For de idéene jeg deler med et titalls andre i dag, er noe vi akter å prøve å gjennomføre. Jeg kan ikke røpe noe nå, men hvis vi får det gjennom i regjeringen, kan det bety positive endringer innen helsesektoren. 

 

Men først trekker jeg meg tilbake og tvinger på meg selv ro og tid alene. Jeg kunne blitt med ut på byen, men i kveld er det viktig at jeg gir bipolar skjerming, hvile, døgnrytme og kjedsomhet. 

 

Dette er ikke noe nytt for meg. Slik er det flere dager i uka. Det er som et brennende lys. Du brenner det ikke i begge ender, og iblant slukker du det for å spare på gnisten. Det er meg. Stueflua og TV''. Så er det søvn, ny dag og ivaretatte muligheter. Slik dealer jeg med denne diagnosen. Det blir for mye lykke noen ganger. Når du har en bra dag, har jeg en fabelaktig dag. Og jeg har et ansvar for å holde det til nettopp det. En fabelaktig dag, en krukke med idéer og evnen til å ta dem frem etter en natts søvn.

Ut på byen med Kim Kardashian i kveld! Yeah!

Her oppe i Eiffeltårnet er det stemning altså! Kim og Chloe has arrived the buildning, og nå skal vi ut på byen. Ja, og oppi det hele har jeg selvfølgelig chatta med min lettlurte slektning. Som desverre har lært, og ikke er så lett å lure lenger. Han er roboten, meg i blått.

 

Når han er uoppnåelig

 

 

 

Livet har gitt meg en utfordring, og det er å akseptere alle hinderene mellom deg og meg. Du er den som kan få meg til å le så jeg rister, og det er deg jeg har lyst på. Det er du som kan kunsten å stjele pusten min, og det er dine bevegelser jeg liker.

 

Men for meg er du uoppnåelig. Det er ikke det at du har dame. Det er alle de andre sperrene som er satt opp i løypa. Jeg må bare finne meg i at det du går i en retning, og jeg i en annen. Selv om jeg gjerne skulle likt å gi blaffen, og bare kjøre på. 

 

Jeg liker deg altfor godt, og det går ikke over. Samme eff hvor hardt jeg prøver, kiler det alltid i magen hver gang jeg tenker på deg. Du er så spesiell. Hele personligheten din er til å ville bare være sammen med. For å prate, le, hoppe i høy og bare være til i lag med. 

 

Men du har valgt en annen planet. Og jeg står her og ser på. Du skulle bare visst hva jeg føler for deg. Jeg trodde ingen kunne vekke til live slike følelser igjen hos meg. Men det gjorde altså du. Og samme hvor mye jeg har prøvd å glemme deg, så kjennes det likens. 

 

Jeg må ta meg sammen igjen. For grunnene til at vi aldri kunne blitt noe av, er nok viktige for deg. Dessuten tror jeg ikke på sånne monogame endestasjoner anyway. Så hvorfor skal jeg håpe og drømme om at verden var annerledes omkring en kjekk mann som deg? ...når det ikke er sånn. 

 

Jeg kunne hatt det så gøy sammen med deg, et sted i en annen dimensjon. Vi kunne varmet oss på hverandre langt der ute i space, og jeg skulle vært der for deg. Gitt deg alt du skulle behøve. Men du trenger ikke meg.  

 

Så bare la oss holde oss til å hoppe litt i høyet. Jeg kan hoppe så lang jeg kan, og du kan hoppe så dypt du kan. Vi kan le av det hele, og etterpå løpe hvert til vårt. Du ned til fjæra, og jeg over blomsterenga. Til et sted jeg kan glemme deg til neste gang.

 

Aksept er fred, og fred er godt. Jeg aksepterer at du og jeg driver og hopper rundt på skyer i en annen dimensjon. Jeg nyter godt av det i drømmene om natta. Og det får holde for denne gang. Når et menneske er uoppnåelig, så er det bare sånn.

Joda, venninnene dine gjør det, de også!

 

 

Ladies? All the ladies? Ikke ALL the ladies, men noen var vi, som fikk til den kaffen og den kaka i dag. Hils på vakre Irina og nydelige Christina. Dere skulle bare virkelig (ikke) visst hva vi pratet om to minutter før bildet over ble knipset, og hva i alle dager vi skravla om mens vi tok bildet nederst i innlegget, down stairs. Jeg vil ikke utlevere venninnene mine, men jeg kan fortelle som sant er, at det er DEILIG å kunne snakke om ALT med noen, le av det hele og overrasket konstantere at JØSS er det ikke BARE MEG som gjør SÅNN?! 

WA HA HEEEY, mine lepper er lukkede.

 

 

Og bytheway, jeg skal aldri gifte meg. Men hvis jeg skal det, heter brudgommen Marshall Mathers. Jeg har herved gannet på meg Eminem, så hvis noen kjenner den landeplagen, fiks meg en date. Now. Han og jeg kan rappe når vi krangler.

 

The beat goes on, og fra å starte i stua mi på Lykketoppen, har vi fartet ned til sentrum, skilt lag med Christina og vært på kafé. Nå sitter jeg her etter en digg middag hos Irina og hennes freshe ungdommer. 

 

På tide å komme seg hjem. Hjem til barnefri og helg. I løpet av helgen skal jeg gjennomføre et svært spennende intervju med en komiker som jeg gleder meg til å treffe. De muntreste intervjuene gjør man med Norge's komikere, ikke sant. 

 

En uthvilt barnefriklem fra forbìpoléne 

 

Ser du barnet's behov, eller er du på villspor?

Et lite barn med et stort hjerte. Med plass til både pappan sin, søsknene sine og mamman sin. Et lite barn uten innblikk i voksenverden, må få være i fred med kjærligheten sin. 

 

La meg ta et eksempel fra vår hverdag:

 

Nå kan jeg angre meg for at jeg var sånn en surpomp i går da lille trille 2 år ikke ville pusse bissene sine, og for at dette er verdens kjedeligste hjem når man er liten og har feber. 

Nå er det kattene, meg, og en rastløs trang til å gnikke på kjøkkenet og gnukke på gulvet. Det høres sexy ut the mammatilmichelle-style, men her gjør jeg sånnt med stygge inneklær på. Som regel.

 

Joda, det har seg sånn at Even 2 år ble syk og fikk feber. Han skulle egentlig hentes av pappan sin i barnehagen i morgen torsdag, for å dra på samvær der. Siden han hadde feber i mårest, visste jeg at jeg måtte holde ham hjemme i morgen også. I går kveld så jeg på det søte ansiktet som sov så søtt oppi mammasenga, og tenkte; heldigvis får jeg enda et døgn sammen med denne lille goklompen før han hentes av pappan sin. 

 

Men goklompen ville det annerledes. Jeg merket det på ham helt fra vi stod opp. Han var så lei av mamman sin. Man vet liksom aldri hva som irriterer en gutt på 2 år. Det kan være mye. Han ville innimellom ha mammaklem, men ble så fort sinna og sa "gå bort!"

 

Jeg var pappajente da jeg var lita. Og selv om han bor på den andre siden nå, er jeg det fortsatt. Jeg satte meg ned og tenkte med både respekten og hjertet. Så bort på den lille kroppen som bare ville se på TV og ikke spise særlig. Bare drikke oboymelk. Jeg ble glad bare han ville ha drikke. Alt jeg har tilbudt ham de siste dagene har han takket nei til. Så jeg grublet. At han savner storebror er han flink til å fortelle om, men hva med faren? Det er ikke nødvendigvis bare meg han trenger når han er syk. Så jeg spurte, og forberedte meg på svaret. Bestemte meg for å ikke bli såret i mammahjertet: 

-"Savner du pappa, Even?" 

Svaret kom raskt: "Ja. Pappa."

-"Du skal jo dit i morgen. Skal mamma ringe pappa og spørre om du kan komme i dag?" 

Han nikket. Jeg visste jo at barnefar ville like å bli spurt om det. Han elsker å være sammen med barna våre, og savner nok minsten alltid når han ikke er der.

 

Så ble det slik. Jeg pælmet meg selv til side, bakte ei kake, og så fikset vi en fin hentesituasjon med begge gutta til stede. Vi spiste den kaka og drakk den kaffe. Det tok oss ca 20 minutter å lage god hentestemning. Toåringen var klar som et egg til å bli med pappa og storebror. Han skulle ikke i barnehagen i morgen uansett, så hvorfor ikke la ham få komme til det pappafanget han savnet så inderlig? Mammafanget var slitt og vant, og gutten var klar for variasjon. Søndag er jeg nok mer populær. Kanskje. 

 

At det river litt i morshjertet skal ikke gå utover relasjonen mellom far og sønn. Ikke mellom to brødre heller. Denne daglige omsorgen som jeg har; handler om å se barnas behov. Ikke mine egne needs, foruten å ta godt vare på meg selv. Det er et forferdelig savn å deale med hver gang barna drar. Men vet du hva? Sånn tror jeg også barnefar har det. Og vet du hva? Dette handler ikke om oss. 

 

Er du aleneforelder? Husker du å se alt fra barnas vinkel, eller handler du utfra den delen av deg som heter ego? Eller hva med fasaden? Er den viktig, eller kan du droppe den, slik at alt handler kun om hvordan det føles å være barnet ditt?

 

Så lenge den andre foreldreparten også setter barna først, er frisk og oppegående, er det så viktig å la kontakten dem imellom være i fred. Å snakke positivt om den andre foreldren, og la hovedkommunikasjonen være mellom far og mor. Å ikke la barna bli ansvarlige for samtaler som tross alt bør fungere på topp mellom to voksne.

 

Hver gang et barn hører noe negativt om sine foreldre, hører de noe negativt om seg selv. De har arvet mye fra begge foreldrene sine, og å si et eneste negativt ord om den andre foreldren, er å tråkke hardt på barnets følelser. 

 

Toåringen min fikk altså dra en dag tidligere på samvær i dag. Vi forskyver det, slik at han kommer hjem søndag i stedet for mandag. Jeg ville gjerne ha et døgn til med den lille søtnosen, men jeg har ikke noe med det så lenge han uansett kunne dra dit pgr av at han ikke skulle i barnehagen. Jeg ønsker å styrke forholdet mellom far og sønn, ikke å bruke min makt på å ødelegge det.  Mine barn får elske pappan sin i fred og ro, samme hva som skjer. 

Pappan til barna mine tenker likt. Hvis vår kjære åtteåring ønsker et døgn til med mamman sin, og det er gjennomførbart, setter denne pappan også seg selv og sitt savn til side. For jeg kan love deg at han savner barna like mye som jeg savner dem. Et mammahjerte er ikke varmere enn et pappahjerte. 

For at barna skal føle seg trygge, må mamma og pappa respektere hverandre. Og en må begynne, ellers skjer det kanskje aldri, og ingen kan gi tilbake en stjålet barndom.

 

Jeg håper jeg når ut med litt inspirasjon, til de som har glemt hva daglig omsorg handler om. Det handler ikke om å bruke makt. Det handler om å se verden med barna sine øyne. Å føle hverdagen med små store hjerter. Ungene's kjærlighet er enorm. For det er hjerter som elsker både far og mor. 

 

Toppbloggere som "Fortjener å bli voldtatt"

 

Først startet Sophie Elise det hele da hun mottok en på en prisutdeling. Hun gjorde slik som de fleste menn gjør på varme sommerdager: Had a nipple show off. Endelig, pustet jeg lettet ut. Finally, noen som begynte med en stille protest. I 2015 skrev jeg nemlig innlegget "Sett puppene fri", før jeg utarbeidet det til "Nå kan også kvinner sprade rundt i bar overkropp" sommeren 2017. (Du kan lese det i linken: http://m.forbipolene.blogg.no/1497457245_n_kan_ogs_kvinner_sprade_rundt_i_bar_overkropp.html )

 

Derfor er jeg nå SJOKKERT! Har vi virkelig ikke kommet LENGER, folkens? Jeg banker herved i bordet så puppene slenger hit og dit; disse vortene i nippleklær forlanger å få brølt sitt!

 

Anna Rasmussen legger ut et sladdet bilde av seg selv toppløs, og det blir storm i kommentarfeltene. Konatil kødder etter, og lager humor med et bilde der hun etterligner Anna. Now what's wrong with that? En ting. Kun en ting er galt med dette, og det har Sofienils skjønt: De sensurerte brystvortene sine, både Anna og Christina. Så Sofie lager en usladdet og svært morsom oppfølger.  (Linker til innleggene nederst)

 

"Du fortjener å bli voldtatt" runger noen ut i kommentarfeltet til Sofienils.

"Stakkars Morten, får du ikke nok oppmerksomhet av ham" spyr de ut av seg.

 

Ok. Jeg har mottatt budskapet. NÅ vet vi hvorfor dere menn på død og liv skal vise frem de små "søte", hårete, uforklarlige puppevortene deres hver bidige sommer: det er show! Dere vil ha oppmerksomhet! Men er vi ikke ferdig med det oppmerksomhets-kortet nå da eller? En redaksjon i en avis må gjøre sitt for å tiltrekke lesere's oppmerksomhet for å selge den avisa. Et utested må gjøre utestedet bra nok til å tiltrekke folk's oppmerksomhet så de velger det utestedet foran andre steder. En butikk setter gjerne ut plakater og skilter for at butikken skal tiltrekke seg eventuelle kunder's oppmerksomhet. Men bloggere skal altså IKKE tiltrekke seg oppmerksomhet for å sanke lesere? Wellawell hmh. Jeg skulle sett deg overleve ute i verden med den holdningen der. 

 

Puppene på bloggtoppen, hva skal vi si om dem? Du kan si akkurat hva du vil, så lenge du ikke er jealous from paradise og har knulla på TV, men JEG har litt jeg vil si: Det er genialt! Både Anna, Konatil og Sofienils er geniale, og baner vei for en likestilling som faktisk er viktig hvis man parterer tøystykket "BH'en" opp i to norske hijaber. Hvorfor; tell me WHY skal vi kvinner dekke til disse to vortene, mens mannfolk slipper bot for blotting i det de dytter toppløse overkropper opp i svette butikk-køer sommeren lang? Det er nemlig ikke bare et tøystykke. På sommeren er en BH der for å ta hensyn til mannen's lyster.

Foruten det kan du gjerne bare gi meg EN god grunn til at vi kvinner skal dekke til boobsene våre? Er det SEX? S E X ? Pupper er matfat. M A T F A T  for babyer. Pupper har opprinnelig ingenting mer med sex å gjøre enn ei stortå for de som tenner på det. Selv om stortåa er til for å gå på, og puppen er til for å sutte på. For babyer. Pupper er så enormt viktige, at de sørger for å holde liv i en hel klode med mennesker i utgangspunktet. NOW WHY SHOULD WE HIDE ' EM?

 

Nå la oss trykke oss inn på bloggtoppen og se hva som skjer der. La oss ta en runde til, for de fortjener høye lesertall disse tøffe damene. Alle der oppe som har hatt mot til å vise frem puppene sine, bidrar med noe som faktisk er viktigere enn seksualiaering av både pupper, tær og ører. De deobjektiviserer sine medsøstre, og er i opposisjon til at menn skal kunne sprade rundt legalt med nakne overkropper, mens kvinner blir sett stygt på bare de ammer. 

Fy skamme seg til alle som skriver tarde kommentarer til damene på bloggtoppen akkurat nå. Skamme seg! Sprade rundt toppløse selv overalt, og hakke løs på en pupp eller to! Sikle etter toppløse mannekopper sommeren lang, og fnisende gå med på å dekke til sin egen overkropp KUN FOR Å TA HENSYN TIL MANNEN FORDI HAN HAR BESTEMT SEG FOR Å TENNE PÅ TO MELKEBOLLER MED VORTE PÅ! Hamre løs på medsøstre som forsøker å vise til litt rettferdighet oppi det hele. Kritisere hijab og nikab, og synes det er viktig; men naivt gå med på å dekke til to matfat! Fy skamme seg  

Heia puppetoppen bloggety pupp! Heia damenr som tør å sette igang en liten snøball. La oss håpe den når fram til bakken og triller seg stor. For enten må man slutte å kritisere hodeplagg, eller så må man også begynne å stille klare splrsmålstegn til hete sommerdager med innpakkede damepupper. Enten må man forlange at menn også dekker seg til, eller så må kvinner stilles likt. 

Fjern den sladden, Anna Rasmussen. Husk da du blottet puppen, og husk det med stolthet, Sophie Elise. Takk for humoristisk vri, Christina Konatil, og takk for at du hadde guts til å fjerne sensuren, Sofienils. Ta for all del alle de negative kommentarene og pælm de uti den toppløse søpla di; det er DU som har like mye rett til å vise det toppløs som menn, det er ikke de som har rett. Du bør ikke voldtas, selvfølgelig ikke. Skulle alle toppløse menn trues med det samme hver sommer her til lands? Hvor er vi? I 1817? 

Og er alle toppløse menn kun ute etter oppmerksomhet? 

 

Verden gikk ikke under nyttårsaften 2000. Men så skjedde det etterhvert noe boo(b)mbastisk:

Sophie Elise startet med dette: http://www.tv2.no/v/1010997/

Anna Rasmussen fortsatte med dette: http://mammatilmichelle.blogg.no/1505034006_det_er_ikke_en_ting_damer_ikke_kan.html

Christina konatil tok imot, joinet: http://konatil.blogg.no/1505068209_oppussing_med_puppene_ute.html

...og kastet ballen videre til Sofienils, som endelig fjernet sladden: http://sofienils1.blogg.no/1505231814_anna_og_martine_dere_glemmer_en_viktig_detalj.html

...noe også Anna Rasmussen gjorde i sitt nyeste innlegg om dette. Klikk deg inn på blogg.no bloggtoppen og så. Kvinner er på vei ut av Eva's drakt, og er ikke bare det på sin plass?

Hva blir det neste, damer? For dere kan ikke mene for virkelig, at menn skal kunne få lov til å gjøre noe VI ikke FÅR LOV TIL?

Alenemor gikk i dekning, utkledd som boms.

 

 

Lite er så frastøtende som en usminket alenemor i turkis, eldgammel superundertøystilongs, unshaved og iført en mørkeblå hulleflekkete nettopp-laga-middag-jumper. 

Men så er det heller ingenting som er så deilig som at denne alenemamman er singel og ikke har noen til å fare opp i panikk bare hun viser seg, som i "... iiik, what's that??" Ergo kan jeg sprade rundt som et uidentifisert objekt så mye jeg vil.

 

Yeah, that's me today, fordi alt handler om alt mulig annet enn meg. Når lille søten på to er syk, da er det faktisk ikke så nøye hvordan jeg ser ut. Vi må være her hjemme uansett, og jeg har vel egentlig aldri sett ham så slapp eller hørt'n så grinete som dette, stakkar liten. Aldri sett ham spise så lite heller, for den saks skyld. Ikke engang risengrynsgrøt ville han ha. Så her er det bare å gi blanke i sin egen fasade. Den behøver ikke å skinne, så lenge minsten får omsorg og vi holder oss inne. Det skrev jeg bare fordi det rima. Han får gå ut og lufte seg innimellom når han vil, stakkar liten. 

 

Etter denne uka skal det bli rimelig spesielt å komme seg ut blant folk. For her på Lykketoppen har vi hatt det sånn siden fredag. 8åringen min var først ute med feber, og søndag ble toåringen også smittet. Det er bare å holde oss i ro, og vente tålmodig. Jeg har ingen til å avlaste meg heller, så her er det bare å holde seg frisk selv, slik at lillegull får pleie og hvile. Eller for å si det sånn; hvis jeg også blir syk, kan jeg ikke være syk. Da må jeg late som jeg er frisk, hehe.

 

Kanskje DU har et tips til hva vi kan finne på av rolige aktiviteter? Vi har malt bilder, bygd lego og lest bøker. Gjesp. Kanskje du har en enkel idé til hva en febersyk liten tassi kan holde på med. Han savner nemlig barnehagen og er kjempelei av mamman sin. Kanskje fordi hun har forvandlet seg til en boms med hår til alle kanter og rare klær?

To gale damer forskanset seg ute i skogen

 

 

Sommeren titter frem bak et tre på et bilde, og minner om minner man ikke skal glemme. Ta de med deg, ta de med deg, hvisker høstvinden, og varsler om naturens reinkarnasjon: når du en gang kommer neste sommer, skal det atter vokse og gro. Så skal det visne. Så skal det dø. Så skal det igjen vokse og gro. 

 

Jeg glemmer aldri denne dagen. Jeg lå sideveis og vrælte av latter, mens Laila satt og røyket sigaretter. Vi tok gale bilder, før vi tok enda flere crazy pics. Grunnen til at jeg lo, var at Laila, som er en svært kreativ person, hadde med seg både øks, kniv og lultgevær. Etterhvert lå alt dette samlet på et pledd, og det så hysterisk morsomt ut hvis man tok det litt ut av sammenheng der vi satt uti ødemarka. 

 

Vi overlevde dagen, og fikk pratet masse. Jeg ville ikke byttet ut disse timene under solstrålene med noe som helst. Tvert imot får jeg tårer i øynene av tilbakeblikket. For nå bærer det snart utfor vinterbakken igjen, og ulla kommer skliende etter, hånd i hånd med flisa på glattisen. Vi er hardbarkede nordmenn, og nå kommer det Jokke og alle vi andre ruster oss til hvert år på denne tiden: her kommer vinteren.

 

Even og jeg er utslått av en feber storebror hadde med seg fra nabokommunen. Det vil si; jeg er ikke utslått, jeg bare kjenner det varmer i nesa når jeg puster. Jeg kan ikke bli syk, jeg som er alenemamma. Men lille Even er hjemme om dagen, og skjemmes bort etter noter. Da står tiden litt stille. Der er bare å holde seg hjemme, og det blir en del tuslelek på gulvet, tvtitting og for min del oppdatering per nett. Feministen i meg vræler over at ikke en kvinnelig blogger skal kunne legge ut toppløsbilder, mens en mann aldri i verden ville fått reaksjoner på samme bilde. Jeg lar meg forføre av valgdansen, og er glad jeg forhåndsstemte, nå som feber for minsten bestemte innedag akkurat i dag. I tillegg gleder jeg meg til å følge med på årets "Farmen", mens jeg legger merke til at programlederen har klina med en ny ladie. Silje er visst long gone, søte dama. Updated ja, jeg er det, hvilket er et friskhetstegn til meg å være. De gangene jeg har vært alvorlig psyk av diagnosen bipolar 1, har jeg gjemt meg selv dypt nede i psykose, med sosial angst og medianoia. Jeg kjenner det er godt å slippe den slags behov for å stikke hue nedi sanda. Really. Livet er til for å leves, og må det medisiner til for å kunne nyte alle årstider med stil, så er det ingenting å dvele ved.

 

Jeg elsker disse barna mine, digger denne byen, liker alle årstider, og synes de fleste folk er til å spise opp. Kaffekoppen om mårran er rene luksusen, blikk-kontakt med de jeg møter er verdifult, himmelen forteller historier med skyformasjoner fra fjerne steder, og man kan undre seg på hva morgendagen bringer. 

 

Historie. Vi skaper historie, og om 500 år er 99 % av oss glemt anyway, mens Diana vil bli ansett som en legendarisk gudinne. We might as well gå dagene i møte slik vi ønsker, uten å bry oss om hvordan andre dømmer minnene vi skaper, hva de mener om legning, diagnose, kosthold eller politisk ståsted. 

 

Så jeg snur meg mot et gyldent sommertre, smilevinker, og lover å ikke glemme det minnet. Da jeg lå og lo under solstrålene, og verdens cooleste Laila laget liv og latter. Så omfavner jeg høsten, og kjenner meg klar for nye horisonter. Ahh, livet er deilig; sommer, høst, vinter og vår; det er best med varmt hjerte, samme hvor i året du står.

Hilde (39) er lesbisk, og diskrimineres i arbeidslivet: "Alt jeg vil er å jobbe med det jeg kan."

 

I Trondheims gater går en ung kvinne omkring med musikk på ørene. Med sine utvidede ørepiercinger, kortklipte mørke lugg og en selvsikker gange, runder hun torget, før hun fortsetter ned Munkegata. I de samme gatene, for 150 år siden, ble Tatere og Sigøynere trakassert her. Akkurat her, forbi Dronningens gate, og ved krysset der Olav Trygvassons gate krysser Munkegata, opplevde en ung taterjente å bli overfalt av ukvemsord og spyttklyser. En gang i tiden.

 

Hilde Lysbakken derimot, hører til dataens tidsalder. Hun fortsette ned forbi Ravnkloa og videre til høyre inn i Fjordgata. Samme hvor hun ferdes snur de seg. Hun ser de snur seg. Folk snakker. Hun vet de slenger stygge ord etter henne. Det er derfor hun alltid går med plugger i ørene. Musikken er hennes venn. Kanskje hennes beste venn i enkelte situasjoner. Så slipper hun å høre. Hun vet hva de sier, og har absolutt ikke behov for å høre hverken "Helvetes lesbe" eller "Jeg skal vise deg ekte mann, jeg!"  Hun vil være i fred for skitkastingen. Som alle andre. Vil. Hun. Bare være. I fred. 

 

Særlig nå, for nå har hun fått sparken, og urettferdigheten spinner rundt i henne. Hun vet hun er godt kvalifisert for jobben, og som teknisk tegner visste hun hva hun gjorde hele jobbforløpet. Men prosjektlederen var etter henne fra dag en. Han hadde stor autoritet, og gjorde alt for å skvise henne ut. Kanskje var det skremmende å jobbe med en kvinne som ikke hadde behov for ham som mann? Hvem vet. Han visste at hun ikke hadde tilgang til mailadressen han sendte mailene til. Viktige mailer om tidspunkter for når Hilde's tegninger skulle leveres, og informasjon og referater fra prosjektmøter. Hilde hadde sagt fra mange ganger om dette med at hun ikke kunne åpne disse mailene.

 

-"Jeg glemmer aldri fredagen før en firmatur. Jeg hadde aldri blitt kommandert til å jobbe overtid før. Inne på kontoret hans, under lunsj, fikk jeg beskjed om at en kunde hadde ringt angående noen tegninger som måtte rettes opp fort som fy. At jeg måtte bruke helgen til å jobbe. Men senere ringte jeg denne kunden; og dette stemte ikke. Min prosjektleder ville bare stanse meg fra en firmatur. Det var en tur jeg uansett ikke hadde tenkt å delta på, men det visste ikke han." Forteller en oppgitt Hilde. Det er tydelig at dette er minner det ikke er så lett å snakke om. For til slutt førte all sabotasjen fra prosjektlederen's side til at hun rett og slett fikk sparken. Per mail. Hilde fortsetter: "Juridisk sett er jeg iallefall fortsatt ansatt i vikarbyrået, siden en gyldig oppsigelse leveres per post eller i hånden."

 

To vakre øyne ser på meg, pent dekorert med mørk lugg. Jeg tenker at jeg trodde jeg ikke likte utvidede piercinger i ørene. Men denne dama har så stil at tilogmed de akkurat passe store og mønstrede rundingene i ørene er fine. Hun sier det rett ut: "Selv om Norge liker å tenke at vi er ganske snille, så er det ikke helt sånn. Folk tror dette er et godt land for homofile å bo i. Jeg utfordrer alle til å kle seg som butsche jenter eller feminine menn, og gå til sjefen sin og si de er bifile. Se hvor gøy det er." 

 

Hilde er her for å fortelle. Hun ramler inn i livet mitt med en story som får meg til å sette pluggene på plass i ørene og lytte til T.a.t.u. Mine ører fylles med "..if they hurt you, they hurt me too." Jeg er klar med dagens notater etter et intervju som gir meg frysninger på armene. For jeg godtar ikke dette som jeg har fått hørt i dag! They hurt me too, kjenner jeg. Alle de som snur seg og spyr ut stygge ord mot homofile. They hurt us too.

 

Det er 1978. Molde's bygd Gossen berikes med ei lita pie. To gutter får seg ei lita søster, og der vokser de opp, en ferjetur utenfor Molde sentrum. 

Hun forteller om en oppvekst på en øy, der hun og bestekompisen røyket høy på låven, og verden var relativt trygg. 

-"Følte du deg annerledes under oppveksten?"

-"Hva skal jeg si? Tiåringer tenker ikke sånn. I motsetning til de voksne omkring. De tenker sånn. Så jeg ble jo behandlet litt annerledes."

Hun skulle erfare at livet ble tøffere. Etter et år på folkehøyskole, satte hun i gang med utdannelsen sin i form av 2 år på Gjerleid skole på Dovre. Det var hun, gutta, håndtverkerlinja og en lærer som ikke var særlig villig til å hjelpe den unge jenta med noe som helst. Hun gikk fra 4-5 i tegning i vk1, til 2ere i vk2. Fra den flinkeste jenta i klassen, gikk hun til å være den dårligste. For hun var ikke så god på å spørre om hjelp heller, noe læreren lot skure og gå av seg selv. To år i usynlig ignorasjon gikk forbi. Hilde klamret seg fast til bestått.

 

Det var på tide å komme seg videre, og Moldejenta flyttet til Skive i Danmark, der hun tok fatt på en 4årig utdannelse som møbeltapetserer. Nok en lærer fant det vanskelig å bistå Hilde. 

 

-"Denne læreren datet en elev på 18 år, og var glad i smisk. Men jeg var ikke interessert i å smiske. På den tiden hadde jeg en mann til kjærest, og var ikke kommet ut av skapet enda, men noen må ha luktet lunta, for etterhvert florerte det rykter om at jeg var lesbisk.

 

Gjennom de 4 årene blir Hilde kjent med verden som den er. Hun blir sjikanert og hengt ut med gay-ryktene. Klasseforstanderen roper mot henne foran klassen: "Helvetes norske brølape!" Så torpederer han lærlingetida hennes, og får skolen til å tilby henne en helt annen retning som lærling innen industritapetsering. Han gjør virkelig alt han kan for å ødelegge utdanningen hennes. Per dags dato gjenstår det fortsatt 5 uker av Hilde's utdanning. 

 

Hun har ikke bare lært av alt skolearbeidet hun kloret seg fast til. Hilde har lært at hun må tilpasse seg hvis hun skal ha jobb. Hun må kle seg annerledes før jobbintervju, og være feminin. Og hvis hun får en jobb må hun finne seg i at sjefer og kollegaer ønsker å kontrollere og kue henne. Problemet er at Hilde ikke klarer å la seg kontrollere på slike unødvendige punkter som tross alt har lite med jobb å gjøre. 

 

-"Etter google kom får jeg ikke jobbintervju engang, for nå googler de meg og ser jo tydelig at jeg er homofil. Alt jeg ønsker meg er en arbeidsgiver som godtar meg som jeg er. Som ser meg for alt jeh faktisk kan." Forteller Hilde Lysbakken, som både kvalifisert og kyndig innen flere felt. Hun er en dyktig teknisk tegner og møbeltapetserer, som underveis har lært mye om hytter og kundebehandling, og har vært selvstendig næringsdrivende i 3 år. 

-"Akkurat nå har jeg vikariat som dørvakt, og dagpenger fra Nav. Alt jeg ønsker er en jobb. Jeg vet jeg kan. Jeg er omgjengelig og opplever at kunder heller gjerne snakker med meg, siden jeg framstår like annerledes som de fleste innerst inne føler seg. Jeg har blitt en god selger, også, i tillegg til det jeg er utdannet til, og det jeg har praktisert i jobber før."

 

Anse dette som er offentlig jobbsøknad. Vi ønsker at du deler den på dine sosiale medier. Kanskje kan det hende at den når frem til de rette hender. Det finnes perler blant skarpe skjell. Vi vet det er arbeidsgivere, sjefer og avdelingsledere der ute som er ute etter å berike arbeidplassen sin med det mangfold som må til for at arbeidsplassen skal fungere optimalt. Ønsker DU å gi Hilde en sjanse til å vise DEG at hun er å anse som en bortgjemt ekspert innen sine felt? Hun er pliktoppfyllende, klok og svært oppegående, og godtar du henne som hun er, vil du få alt ut av en slik ansettelse. 

 

Er du interessert i et jobbintervju med verdens hyggeligste dame, som i tillegg er kvalifisert til svært mye? Gå inn på denne linken og send en melding inne på bloggens facebookside: https://www.facebook.com/forbipolene.blogg.no/

Til mine barn's far

 

 

Han døser med øynene og jeg kjenner at den lille kroppen fortsatt har feber i det jeg stryker ham over den varme pannen hans. Han får sove i mammasenga i natt. Så sier jeg det vanlige: "Pappa ælske dæ, mamma ælske dæ og storebror ælske dæ. Pappa tenke på dæ bestandi, og storebror e stolt av dæ. Go natta vænnen." Han sier: "Mmm" og så sovner han. Trygg og glad. 

 

Barndommen. Den får vi aldri tilbake. Den kommer til å ligge der i bakgrunnen som grunnmuren for alt. Den er så skjør og verdifull. Hvis den bare får stå i fred.

 

To ganger i måneden møtes to voksne over en kopp kaffe i et unikt foreldresamarbeid. Vi har laget to unger som vi begge elsker høyt høyt høyt, og derfor akter vi å gi de to gutta våre den ro og den trygghet de fortjener. Så hvordan løser vi dette med foreldresamarbeid, nå som vi i mange år har bodd fra hverandre? 

 

Jo. Vi sørger for å være greie mot hverandre, i respekt og samarbeid. Med en 8åring som bor fast hos pappan sin, og en 2åring som bor fast hos mamman sin, har vi en god del vi skal samarbeide om. Annenhver helg har vi barna våre, og ved pappahelger hentes og bringes minsten i barnehagen, mens ved mammahelger henter jeg størstemann på skolen. Slik møtes vi kun de søndagene 8åringen skal hentes her av pappan sin. I dag var en slik søndag. 

 

Jeg samlet gutta til en lek noen timer før henting, og sa: "Dere har jo verdens kuleste pappa. Nå skal vi alle finne ting pappa er flink til." Det rydde inn med forslag, som at pappan deres er god til å lage mat, og flink til å fiske. Slik sender jeg bevisst signaler til barna om at "Det er ok. Mamma er veldig glad for alt pappa er for dere. Dere kan elske pappa grenseløst, og mamma er fortolig med det."

 

Jeg snakker mye med barna om pappan deres. Vi kan sette oss ned og prate om hvor glad pappan må være i dem som har bygd et helt hus til dem, med hvert sitt soverom og et kjøkken der han lager god mat til dem. Han må elske dem skyhøyt som tar dem med på fisketurer og hytteturer. "Nemmen oi har pappa kjøpt den jumperen der til deg? Å så fin, pappa må virkelig være glad i deg!" "Nye sko? Har pappa kjøpt sånne sko som er gode for føttene dine? Åå som pappa elsker deg!"

 

Barna våre ser ikke ut til å ha noen vansker med å bo separat, og så møtes i helgene. Tvert i mot synes storebror han får mer enn nok tid med lillebror, og lillebror elsker å ha mamman sin for seg selv i ukedagene. Det blir mye kos. Ikke for det, storebror er litt av en pappagutt, og han har stort behov for pappatid. 

 

Grunnen til at denne ordningen funker så bra, er at vi samarbeider i fred og forsoning. Vi har satt foreldresamarbeidet høyt, og jobbet med det. Vi har bestemt oss for at våre unger ikke skal vokse opp under ustabile forhold der foreldrene krangler umodent, og knapt nok hilser på eller snakker med hverandre. Istid skal være en film, ikke stemningen mellom foreldre. Tenk så forferdelig det må være for barn som må være mellomledd mellom sine bitre foreldre? Jeg mener at i alle tilfeller der foreldre bor fra hverandre og barna er under 18 år, skal virkelig barna slippe å merke så mye som et fnugg av uenighet mellom foreldrene sine.

 

Jeg er stolt av pappan til barna mine. Han har kjempet hardt for å greie å være den stødige faren han er for våre to sønner. Ikke bare har han bygd et hus de kan bo i, og det med en bakgrunn der han virkelig må ha reist seg med tunge skritt; men han har også fått i stand en leilighet i huset som han nå kan leie ut. Å få til dette mens bygdadyret stadig vekk forsøker å minne på om en vanskelig fortid, står det respekt av. Selv om det oser misunnelse av enkelte, så gjør det ingenting. For de greier ikke å knuse en sterk mann som lever og ånder for barna sine.

 

Takknemligheten fyller meg hver dag, over det faktum at barna mine har en far med et rikt hjerte, som alltid står der stødig og klar til å beskytte dem med omsorg og kjærlighet. Hva det betyr for barna, er en ting. For meg som mor betyr det en fredelig trygghet i mammahjertet mitt. Skulle det skje meg noe, er barna trygge i et varmt pappahjerte. Situasjonen vi står i, kunne vært vanskelig for barna våre, men på grunn av at vi viser hverandre vennlighet og respekt ovenfor ungene, gjør vi dem heller trygge og avslappet. 

 

Så i kveld sender jeg et vennlig klapp på skuldra til mine barn's far. Du har greid det. Du er herved kåret til den pappan som er mest lik min egen gode snille far. Og det skal MYE til! Du skal være fornøyd med deg selv, virkelig, og aldri aldri bry deg om misunnelse fra kanter du ikke behøver å forholde deg til. Barna våre har en pappa som de vet er så glade i dem, at han ville gjort alt for dem. Det er alt som teller. La folk prate, og la dem lyve. La dem holde på. Du lever i en annen verden, en verden der du gjør to små gutter lykkelige. Mange kunne aldri greid det du har klart. Takk og pris for at akkurat du er pappan til mine barn, måtte du bare oppleve framgang, hell og lykke. Du fortjener det for alt du gjør for en glad åtteåring og en fornøyd toåring! Hilsen en mamma som elsker barna sine, og derfor med glede ser at gutta elsker pappan sin.

 

Likestilling for fedre:

https://m.facebook.com/LikestillingForFedre

 

En bipolar klovn tar tilbake

 

Noen ganger er det på sin plass å ta saken i egne hender. Der den har blitt formet som leire i andres hender i årevis, kan det være på tide å kreve den tilbake og forme den som sannheten, heller enn den store løgnen som allerede har ødelagt altfor mye for deg. Sannheten er at jeg blir utsatt for grov hets, og det er på sin plass å innimellom ta noen oppgjør med dette her inne på forbipolene. Jeg når ut til flere nå, enn de fæle ryktene nådde ut til den gang da det ødela alt for meg her i denne lille byen. 

 

10.juni i 2015 startet jeg å skrive denne bloggen, fordi jeg bar med meg i hjertet mitt, lange samtaler med min egen far om åpenhet. Han ville at jeg skulle være åpen om at jeg i mange år slet med diagnosen som feilmedisinert klippekortpasient. Pappa hadde rett, og da jeg opprettet bloggen nesten 20 år senere, var jeg fullstendig klar for åpenhet. Samtidig mente jeg at ingen kom til å lese mine skriblerier. Siden jeg tok feil i det, var det bra jeg var klar for åpenhet. For psykiske lidelser innebærer en god del uvitenhet, fordommer og tabu. På min 31årsdag døde desverre min far, måtte en god mann hvile i fred. I hans ånd er jeg med glede åpen om mitt liv med bipolar 1.

 

Desverre er det mye fordommer det nettopp omhandler; å takle folk's oppførsel omkring det faktum at man har en diagnose å deale med. Noen vil bruke det mot deg for alt det er verdt, fordi de er uvitende nok til å innbille seg at diagnosen er din svakhet. Men en styrke kan være utkledd som svakhet. Og noen er svært lettlurte.

 

Her er sannheten, sånn er jeg: Jeg dealer med bipolar, fordi jeg er ekspert på meg selv. Kjenner både diagnosen og meg selv. Dette mestrer jeg nå. Hver morgen tar jeg medisinene mine. Selv om jeg føler meg annerledes, hiver jeg meg ut i verden som jeg er. Som mor søker jeg å lære mest mulig av ekspertene om barn, slik at jeg håndterer det å være mamma. Jeg hanskes med en økonomisk situasjon fra fortiden da jeg var syk. Jeg overbeviser meg selv hver dag om at jeg er helt rå på å takle hverdagen, og hver kveld tar jeg medisinene mine igjen, og sørger for søvn og hvile. Jeg følger opp. Oppfølging hos psykiater anser jeg som en del av det hele. Jeg er symptomfri, og har ikke hatt utbrudd innen denne diagnosen på snart 7 år. Dersom min hverdag var preget av denne sykdommens negative sider, hadde jeg vært å anse som ustabil. Da hadde jeg ikke kunne hatt daglig omsorg for en toåring, og samvær med en åtteåring. Jeg har stort nettverk, med mange venner. Men i tillegg har jeg sørget for at flere eksperter innen den offentlige helsesektoren følger med meg, for til enhver tid å være sikre på at jeg er stabil, med blodprøvespeil og samtaler. Jeg hadde ikke behøvd det, men jeg bruker det som sikkerhetsnett. Derfor VET jeg ALT om min diagnose, at jeg er frisk og hva som skal til for at jeg skal holde meg frisk. Jeg er veldig snill, tilstedeværende og har utviklet dype relasjoner med mine venner. Jeg vet mye om folk, fordi de stoler på meg. I am a sharer, og deler uten å forvente noe tilbake. Sånn er jeg og sånn er det.

 

Å bli utsatt for usanne rykter og hets er ikke noe jeg er ukjent med. Dette har jeg måttet håndtere flere ganger, av samme person. Det er derfor jeg innimellom tar opp dette temaet. Et menneske som alltid har befunnet seg nært i min omgangskrets, og som i relasjon burde behandlet meg med respekt og kjærlighet, bruker min diagnose mot meg for alt det er verdt. Et annet menneske gjør akkurat det samme, og jeg skjermer meg selv fra dem. Jeg kunne latt det ligge. Men jeg vet av erfaring hvilke maktfylte rykter jeg da får å håndtere, hvis jeg ikke banker i bordet og forteller sannheten foran den slags sladder. Den slags rykter ødela en gang i tiden en jobb for meg. Jeg kunne få besøk som ung dame i midten av 20årene, med beskjed om at besøket var advart av sin egen mor: "Hun der Dalland var jo narkoman!" Jeg gremmes når jeg vet hvem dette usanne ryktet kom fra. Jeg hadde aldri møtt denne moren, men jeg vet godt hvem som spredte rykter hun hadde hørt.

 

De som elsker å være dumme nok til å nedverdige seg selv til å spre løgner om meg, basert på en diagnose, står ikke særlig høyt i mine øyne.

De så meg ligge der og kave i årevis. Men de var aldri der for meg. Jeg bodde ikke classy nok. Var ikke frisk nok. Hadde ikke bra nok venner, og ulla mi var sort som kull. Men de vente seg til at jeg var umoden og ustabil. For jeg var det. Og til slutt ble jeg skikkelig syk, noe jeg har skrevet om her:  http://m.forbipolene.blogg.no/1453227488_19012016.html

 

Nå er situasjonen annerledes. Nå må de forholde seg til at jeg er frisk og oppegående. Det er bare det at nå som jeg er frisk, selvstendig og sterk, har jeg ikke plass i bildet deres lenger. Hvor ble det av det svake fåret de kunne tråkke på? 

"Man må huske hvorfor hun er så rar. Hun er jo syk. Hun har en sykdom, og det er derfor hun er som hun er!" Bla, bla og atter en bitter, kjedelig og uinteressant bla.

Desperat forsøker de å skjule seg og sine egne enorme atferdsvansker, relasjonsproblemer og konflikter, ved å mobbe meg, henge ut meg og framstille meg som et freakshow. Men jeg har ingen planer om å passe inn som klovn i forestilningen deres. Jeg er ikke noe offer i form av en gråtende klovn, I've got power, og det køddes med feil dame denne gangen.

 

Folk sier de reagerer på hetsen som unaturlig, teit og fjollete. De forsikrer meg om at de ikke hører på slikt vås, at de vet jeg er frisk og at de er klar over at jeg aldri har slitt med rus. Dessuten at jeg ikke er noe slemt menneske forøvrig. 

 

Bipolar er forsket grundig på, og er en genetisk betinget psykisk lidelse. En fysisk sykdom i form av arvelig kjemisk ubalanse som jeg aldri mer kommer til å skjemmes av. Denne sykdommen ligger latent genetisk, og kan utløses, eller ikke utløses, når som helst i livet; men oftest omkring 17årsalderen. Men man kan lære seg å holde symptomene unna ved hjelp av riktige medisiner, kursing, affirmasjoner, trening og kosthold.

Lenge etter debutt har jeg funnet mange måter å håndtere bipolar på, og jeg har det strålende. Mine barn har det supert. Mine venner og jeg har der aldeles utmerket sammen. Et par slanger i paradis? Nei takk, ikke i det hele tatt. Jeg holder dem utenfor vår sone, disse som ikke aner at de dummer seg loddrett ut hver gang de snakker om en diagnose som om de har peiling på den. Det kanskje må litt karma til? De kanskje skulle måtte deale med bipolar selv for å lære og forstå hva dette handler om? Hvem vet, kanskje det ligger i genene deres? Foruten egne erfaringer innen emnet; hva har de å uttale seg om? "Lest litt om det"? En ting er sikkert; de var aldri der i livet mitt, hvor enn jeg bodde og de stedene jeg var. De var ikke der, men tok avstand; så meg kjenner de ikke godt nok til å kunne påstå at de vet hva bipolar er gjennom meg. Vi andre sitter og ler av det hele, for det blir rett og slett som å høre en rørlegger uttale seg som blomsterdekoratør. 

 

En pilot kan fortelle om hvordan det er å fly et fly gjennom skydekket. Hvordan det føles å være den første på flyet som ser blå himmel. Hvordan piloten stabiliserer flyet og suser i vei mot nye horisonter. Vel. Det kan ikke jeg. Jeg er ingen pilot. Jeg kan bipolar. Og har du ikke levd med det, knekt kodene og tatt utfordringen i form av å velge å overleve; så ikke uttal deg.

 

Imens jeg utsettes for denne fjollete hetsen, tar jeg tak i spakene og styrer meg og mitt liv i akkurat den retning jeg vil. Jeg skriver sannheten her inne, slik at alle kan se at de tåpelige ryktene ikke stemmer, så barna mine slipper å vokse opp med et løgnrykte om sin mor å forholde seg til. Dette er nok fortvilende for falske topplokk som så inderlig ønsker å sverte et sort får. Jeg tar det ved rota, knasker det og svelger unna. Men nei takk; ingen flere kameler. Det finnes et sted i helvete på jord, der moralens vokter jobber, og ikke føler seg så stor. Der spres løgner, hat misunnelse og forakt, samt et snev av raseri i takt.

 

Før hadde jeg ingen kontroll på ryktene denne sinnataggen satte ut. Tenk at et menneske kan ødelegge så mye for deg ved å konstruere opp en løgn om at du har vært narkoman på avrusning flere ganger? Og så er virkeligheten en helt annen. Du har aldri slitt med rus, men overalt hvor du søker jobb har de hørt om deg som en versting på dop! Tenk å gjøre det mot sin egen ......! 

 

For det handler ikke om å bry seg med hva folk synser og mener, når det går på liv og helse løs, og du rett og slett ikke kan bli værende i en jobb der du såvidt fikk sjansen til å bevise det motsatte; fordi ryktet som ble plantet i helvete, strekker seg helt opp til himmelen. Det handler om så skumle rykter, at det er å anse som nødvendig å stanse de. Den gang hadde jeg ikke noen offentlig blogg der jeg kunne forsvare meg. Det har jeg nå, og jeg har ikke tenkt å la bygdadyret styre skipet igjen. For en slik ild i tørt gress kjenner ikke tiden. Mange her i byen tror fortsatt at min fortid handlet om dop og avrusning. I virkeligheten var det en diagnose det handlet om. Jeg var syk, og jeg tok aldri et valg om å bli syk da bipolar brøt ut i 1997. Jeg var bare 17 år og kunne ikke noe for det selv. 

Nå bruker skaperen av dopryktet diagnosen min for å fremstille meg som ustabil og psyk. 

 

Nei. Jeg er ikke syk nå, og lever symptomfritt med bipolar 1. Hvis jeg hadde sluttet med medisinene mine og gått søvnløs, kunne jeg blitt veldig syk etter noen uker. Diagnosen ligger alltid der i bunn og grunn, og de gangene jeg har vært syk har ingen nådd meg. For da har jeg vært tvangsinnlagt uten kommunikasjonsmuligheter. Da har jeg vært innadvendt og livredd, og jeg hadde aldri i verden orket å skrive, eller i det hele tatt stå opp til dagen. Jeg hadde vært ute av verden og utenfor sans og samling. Min atferd i dagliglivet nå er kun preget av bipolar i form av godt humør, energi og kreativitet. 

 

Hva angår det ryktet som ødela mest for meg: Av all respekt til alle de som virkelig har slitt med rus; jeg har aldri hatt en eneste abstinens, og aldri vært på avrusning. Jeg var for pinglete til å drive å teste særlig mye i ungdomstida mi. 

 

Så hvis du hører en ansatt i helvete snakke om meg, tenk deg om flere ganger før du gidder å høre. Det er så mange som kjenner meg, som vet at jeg er stabil, frisk, vennlig og grei. Vi har ofte besøk her oppe på Lykketoppen, og for alt du vet kan din sladrehønk være nettopp den personen som ikke fortjener vår kaffe og våre kaker, fordi dette er akkurat den personen som i årevis har gjort alt for å male et ugjenkjennelig bilde av meg. I en liten by der mange kjenner alle, og alle vet av noen. Og jeg kunne tilgi og forstå til jeg bare ikke gadd å forholde meg til selveste Eg O Isme lenger. Problemet med meg er nemlig min intense medfølelse for folk, mine altfor tydelige evner til å tilgi, og en snillisme lett å utnytte. 

 

Så jeg sa nei. Dette mennesket fikk ikke hverken okkupere min tid, dirigere mine barn, eller preke sladder om kollegaene sine, slekta si og ellers resten av verden, i stua mi. Og nå er det igjen duket for sirkus ego med løgnhalser, voksende neser og troll. Kom igjen. Denne gangen er jeg klar. Jeg tenkte jeg ikke skulle synke så lavt som å varsle fra om plikter innen taushet i helvete's arbeidsplasser, men jeg ser det an. Denne gangen kommer jeg ikke til å la grovt falske rykter komme foran meg i jobbsøknaden.

 

Try me out, you little fake seed. This time I wount give your words the water you need, for your gossip flower. You've got no power.

 

You go large, but I am in charge. This is my life, amd I am nobody's wife. You think you are a star, but that's not what you are. You are done, and I am gone.

Det spesielle ved dette paret

 

Etter flere henvendelser om hvor det blir av de hyppige blogginnleggene fra forbipolene, titter vi innom her fra Lykketoppen for å fortelle ståa. (Hei tante Solfrid, I'm back) I dag har vi hatt herlig besøk av min kusine Hilde Marie, typen hennes Mathias, og lille søte Krister. Dette er folkens som er trivelige å prate med. Det spesielle ved dette paret, er måten de takler ansvar på, tidlig i livet. Hilde Marie er tidenes flinkeste unge mamma, og har taklet alt på strak arm. Nå er heldigvis Mathias inn i bildet, som verdens snilleste kjærest for Hilde, og en god stefar for en fornøyd liten gutt. Hilde Marie og jeg har alltid hatt et sterkt bånd mellom oss. Jeg passet henne da hun var lita baby, og de andre jobbet i åkeren på onkel's gård på Ytterøya. Mine søskenbarn er oppdratt så sunt som overhodet mulig, og mange av disse verdiene kommer nå til nytte i morsrollen. I tidenes varmeste mammahjerte. Det er aldri kjedelig å møte denne lille familien. Jeg har ofte undret på hvordan det er mulig at ungdommer som disse kan være så mye mer voksne og kloke enn for eksempel mange 50 åringer.

 

Nabogutten Anthony var også innom i dag, og vi spiste kake og pizza. Anthony's storebror og en kompis av ham var også innom og tok seg tid til et kakestykke da de hentet Anthony. 

Dette vil si at i dag har vi hatt besøk av flere ungdommer omkring 20 år. De er bare herlige. Så smarte og opplyste. 

Hva er det med meg og folk? Jeg kjenner så mange av dem, og blir så innmari glad i de. Akkurat som de er. I går kveld hadde jeg besøk av en annen dame jeg kjenner, og vi skravlet i timesvis, til natta banket på og vi måtte splitte opp for å skaffe oss litt søvn. Jeg bare digger folk. Så lenge de er greie, selvfølgelig, men de aller fleste er jo det. 

 

 

Derfor er det, skjønner dere, at det er lite med blogging herfra for tiden. Vi er veldig sosiale, og det er ikke alltid vi har tid til å knipse bilder. Dessuten tror jeg ikke det er like interessant for dere å lese om alt vi gjør i hverdagen, eller se bildene våre. Som rotet på bordet på bildet under her, for eksempel. Nei altså, dere skal slippe. Jeg er jo ikke noen kjendis. Derfor foretrekker jeg å vente til jeg har tid til å skrive om noe mer interessant enn vår virre varre hverdag her i Stjørdal. 

 

Ellers skjer det veldig mye i livet mitt for tiden som et skikkelig positivt. Ikke bare har jeg gleden av å være friskmeldt fra bipolare symptomer på 7. året, men jeg er omgitt av spennende prosjekter, interessante mennesker, og store forandringer til det bedre i hverdagen. Selv om oppdateringene har vært sjeldnere her fra bloggen, skriver jeg innen andre prosjekter. Og jeg kjenner meg selv; plutselig ramler det ut av meg 2 til 3 innlegg om dagen igjen. Det handler om prioritering av tid, og sortering av hva som er viktig å publisere, og hva som aldri ser dagens lys. 

 

Som dere kan se på bildet under, er der noen ganger viktigere å gjøre husarbeid enn å klø tilbake på skrivekløa. Sånn har vi det nesten daglig her oppe, for vi synes det er mer kvalitet over det å ha så mye besøk av store og små, enn å til enhver tid ha det plettfritt Vi leker og roter, og jeg vasker og rydder med glede. Fordi vi elsker folk. Vi bare elsker folk.

 

STARSTRUCKED!

 

 

Tittei. Howdy. Hei. You choose. Howdy er litt cowboy. Tittei er more like sweet. Hei mangler hå. Eller sann. Ok, kom til saken lang forbi polene borti der: Jeg skjønner at jeg har blogget minimalt de siste ukene når en jeg ikke har hørt fra på månedsvis sender meg melding med hint om jeg fortsatt blogger like mye.

 

La meg fortelle. Det skjer så mye.

Når Even har sovnet om kveldene, har jeg fått litt dilla på å se "Det første mennesket" på NRK2. Tenk det!?? Det ALLER første mennesket! Her er jeg litt starstrucked:

 

Jeg har så mange prosjekter innen skriving nå, at jeg bobler over av bokstaver, komma og utropstegn. Jeg kan ikke fortelle mer enn det enda, annet enn at jeg har det kjempegøy. 

 

Ellers skjer det også mye på privaten. Vel. Privaten og privaten. Jeg tror skolegutten min kaller rumpa privaten? Eller var det foran? Anyway; DER skjer det sølibatragisk lite. I hverdagen altså. For et år siden ba jeg denne kommunen gi meg et kurs innen veiledning av foreldre. Det heter PMTO. Egentlig falt jeg utenfor, da barna mine ikke har atferdsvansker, men så fikk de presset inn meg likevel. Nå får jeg lære mye innen barneoppdragelse jeg ikke kan fra før. Teknikker å benytte seg av, og bedring av samarbeidet med egne barn. Jeg er ivrig student, og har ikke ord for hvor heldig jeg føler meg, siden kunnskap jo gir trygghet. 

 

Jeg føler meg som en kreativ mamma fra før, og her er fra tidligere i uken, da Even spiste middagen i vogna si fordi vi skulle på kino og se Biler 3. Han er godt i gang med dotreningen sin, og får mikke mus klistremerker og belønninger. Flinkis :) Altså. Den middagen var ikke "belønning". Poor kid. Kino var belønningen. Neste gang: is!

 

Nå skal jeg blogge meg bakover i tid. Som å lese hebraisk, bare at det gjelder tid.

SuperLaila og jeg dro ut på by'n forrige fredag, og jeg sprakk på hamburger og is. Lavkarbo er kult, men noen ganger må man ta seg en planlagt sprekk. Det var hyggelig så lenge det varte, og jeg som er avholds har det jo alltid gøy ute på byen. Men neste dag var det jeg og doskåla, og senga. Jeg ble rett og slett syk av sukker og gluten altså. Nåh. Hvor sjarmis er det?

Mandag bakte jeg denne lowcarb sjokoladekaka fra meglerfru1.blogg.no, og kosa meg med den resten av uken:

 

Men la oss ikke hoppe over søndag. Da var det opp og hopp, med baking av lavkarboboller og besøk av ei herlig dame jeg kjenner. Det neste på timeplanen var "sammentreff" på stranda med damegjengen. Vi var 4 av 10 damer som koste oss med kaffe og kaker under sola i dag, og vi satt der og pratet da barna mine endelig kom ruslende med pappan sin. 

 

Når Even har sovnet om kveldene, har jeg fått litt dilla på å se "Det første mennesket" på.... åja jeg skrev om det.  Vel. Det skader ikke å gjenta: her er jeg med noen av de aller første menneskene:

 

Sånn går no dagan, og kanskje e det sånn at æ burde skriv herre bloggen på trøndersk, sånn bærre sånn læll?

Neh. Jeg tror det er svært lite folk skjønner av oss trøndere fra før av, om ikke jeg skal begynne å tute løs på noe så hebraisk som trøndersk. 

 

Anyway. I dag har jeg sørget for å jogge av meg ukestresset, for i morgen kommer Mathias; verdens cooleste 8åring. Jeg vurderer å lage hytte på lykketopploftet, og har allerede sett det for meg hvordan jeg skal ommøblere for å få det til, straks jeg har lurt minsten inn i barnehagen og forlatt ham der. Hytte på loftet! De kommer til å bli så GLAD! Men den største gleden er det nok mora som får, i det hun bygger den hytta!

...som hun egentlig ikke har tid til å bygge. For i morgen er det pån igjen med intervju, notering, skriving og enda mer research. Oh aint life just nice?

Gravid?

 

"Skal vi lage barn?" Han gliser flåsete i det han spør. 

"Skal VI lage barn, mener du? Skal du deale med halsbrann, kvalme, klømage, hormoner eller cravings? Eller tre av delene, then we share, og så kan du fø eller?"

 

Det er ingenting som er så latterlig som når det såkalt sterkeste kjønn mannen tror han er med og baker ei hel kake ved å putte oppi et usynlig korn med bakepulver, for så å sette seg ned og glo på at kjerringa tar seg av resten. 

Om det er kake eller brød; det er "det svake kjønn" som har oppi ingrediensene, elter deigen, hever den og passer på mesterverket i ovnen. 

 

Ni måneder med hardjobb, og alt han gjorde var å tømme og rømme. For selv om han er der, gjør kvinnen alt selv. Han kan ikke stanse noe av plagene hennes, og han kan ikke stoppe tårene til en spent partner som grugleder seg og allerede elsker magen sin. Alt i alt kan han gjøre ting så mye vanskeligere for henne hvis han vil. Det skal så lite til. Å deale med hormoner gjør at man nærmest begynner å forstå de som sitter i fengsel, og kan være en kunst å roe seg ned. 

 

Disse bildene tok Marie Knutsen av meg på tampen av mitt første svangerskap. Jeg var helt alene om en stor oppgave som skremte vettet av meg, og hadde få friske dager igjen. Jeg var i ferd med å gli over i psykose. Timer unna å ikke skulle få ha med meg babyen min hjem fra sykehuset. Reisen hit skulle bli tøffere enn jeg noensinne kunne forestilt meg, og som mor og kvinne skulle jeg virkelig herdes. Jeg er så innmari stolt over hvordan jeg har greid å reise meg og ta de riktige valgene. Da jeg fikk gleden av å bære fram et barn til, var jeg mer klar for oppgaven enn jeg trodde selv. 

 

Det "svake" kjønn? Nei. Det er ikke noe som heter at vi kvinner fortjener å bli kalt "svake", etter alt vi er i stand til å tåle og takle. 

 

Er du der nå? Herjer kvalmen? Svinger hormonene som uvær over deg, og han forstår ikke? Be proud, woman, go loud! Du er sterkere enn alle løvene til sammen, og råere enn noen superhelt. Det du er i stand til, kvinne, kunne han aldri greid å holde ut. Det er derfor du er satt til oppgaven, fordi du er så sabla sterk. Om noen år ser du deg tilbake og fatter ikke hvordan det var mulig at du holdt ut alle utfordringene. Om noen år ser du bare den enorme kjærligheten til ungen din. Jeg har to av dem, og kan si barna mine. Jeg gjør alt for dem. Holder meg avholds, spiser riktig og suger til meg alt jeg kan lære meg for å utvikle meg videre som mamma. Å se tilbake på disse bildene gir all mening. Det var bedre at jeg ble syk da, enn senere som småbarnsmamma. Bedre at jeg fikk gjort mitt for å bli frisk på rette medisiner, og tatt kurs om bipolar, så tidlig, enn senere. Jeg ville ikke endret på noe. Løvemødre brøler til hverandre: jeg er mer enn god nok, og det er du også, kvinne!

 

Han skulle hete Mathias, og han hadde en mamma som elsket ham allerede.

Senere skulle han få en lillebror ved navn Even, og alt skulle bli bra. Ja alt skulle gå fint til slutt.

 

Den utrolige toåringen

 

Du rusler rundt i butikken og jeg er så stolt av deg. Jeg forteller deg at du må legge en sjokolade tilbake, og du gjør det. Litt slukøret, men du legger den tilbake. Vi går en tur innom bokhandelen, og der er det skikkelig salg. Du ser på Mikke og racergjengen lego, legger den tilbake, og setter deg på gulvet mens du ser på en leke. Du sier "Neimen har du sett!" Og butikkdamen og jeg begynner å le. Du er så søt en gutt.

 

(Inneholder produktplasseringer, men ikke sponset. Ingen reklame.)

 

I dag er eventyrdagen du virkelig har fortjent. Vi har lånt oss bok på biblioteket. Den er rosa og handler om en prinsesse. Vi spiste pizza til middag, og ruslet rundt inne på kjøpesenteret i byen. 

 

Nå er det på tide noen belønner deg for tålmodigheten din, gutt. For du får deg nesten aldri noe nytt du, hva? Nei du setter alt rørende høflig tilbake i hyllene, og sier "Kanse seinar mamma." Er det mulig? At du bare er to år? Å låne ei bok på biblioteket er kjempestort for deg, og å levere tilbake bøkene du har lånt, er visst greit det også. Eller, jeg ser du er litt lei deg når fantorangboka blir overlevert til bibliotekdamen, men så lyser du opp over ei ny lånebok. Du har all min respekt for holdningen din. Du har allerede skjønt at du ikke skal ha alt vi titter på i butikken, og det fantastiske med deg er at jeg kan vindusshoppe masse med deg. Vi kan drømme oss bort, peke på farger, former og bokstaver, og fryde oss over lekene vi ser på. Før vi putter dem tilbake. 

 

Ja, en belønning er på sin plass. Så jeg bestemmer meg der og da for å droppe den tullete foundationen jeg skulle unne meg, og gir deg pakken med Mikke mus lego på salg. Du lyser opp og blir ekstatisk glad. Ja du kravler nesten opp på disken når jeg skal betale den, og siden da har du sagt: "Mikke ræsergjengen!" i butikkene, på bussen hjem, og da vi gikk hjem fra bussen. Jeg fikk knapt bære legopakken for deg, for du måtte visst holde den for å kjenne på at den virkelig var din. Takknemlig som om du hadde funnet oasen i ørkenen.

 

Ååå som du fortjener dette lille venn. Jeg elsker deg, digger deg, liker deg, og du må være den snilleste toåringen som finnes. Det synes sikkert alle mammaer, hva? Men hvordan ble du sånn? Så omtenksom, god og tålmodig? 

 

Noen ganger er en gave rett fra hjertet på sin plass. Og om det er tre blomster jeg plukket til deg på vei for å hente deg i barnehagen, om det er en pinne, en klem eller en kos, ja så kan det virke som du blir like glad for alt. Akkurat i dag fikk du skeie ut. Så neste gang jeg sier til deg i butikken "Ja vi legger den tilbake, så kanskje vi kan kjøpe den senere vennen." Da tror du enda litt mer på meg, min lille goklump. 

 

 

Kjære Anne Brith, ikke skrem bort daten min!

 

Vi ser dollartegnet lyse over bloggtoppen, og plutselig handler kjærlighet om penger. Følelser vurderes ut fra om mannen åpner lommeboka si og casher ut for mat? Mat er lik kjærlighet? Money means honey? No way. Dette er mitt svar på blogger Anne Brith's innlegg http://annebrith.blogg.no/1504265777_hvem_skal_betale_p_daten.html .

 

Jeg er innbarka singel, og kan godt bo alene til jeg dauer. Men jeg er alltid åpen for en date, og for muligheten til å forelske meg igjen. Ja visst. Og da er det ikke pengene hans jeg kommer til å digge. Størrelsen på lommeboka hans er ikke det som sier noe om innholdet i hjertet hans, Anne brith. Og det nedi buksa hans er det hånden hans som visstnok sier noe om. Javisst er det sjarmis med en mann som hjertelig spanderer, men hvorfor avromantisere temaet date med å sette slikt grådig fokus på det? Hva føler de mannfolka nå, som ikke har råd til å kjøpe seg slik golden "love"? 

 

Her er drømmedaten min: Han er blakk i lommeboka si i to dager til før payday, og har ikke råd til å kjøpe kaffe for 50 kr engang. Likevel haster det for ham å dra på date med meg, ja han vil ikke vente, så han inviterer meg til piknik på en fin måte. Så hiver han noe pulverkaffe i og hot water i en termos, pakker ned kopper, piknikpledd og et par frukt, før han plukker noen bær i skauen. Så går han ned til stranda og plukker hvite stener. Dit kan jeg komme.

Vi kan sitte der, på stranda, og drikke pulverkaffe. Han kan gi meg noen stener, frukt og bær, og jeg kan bli så glad at jeg får tårer i øynene. Ja det kan bli veldig romantisk på første date uten naziregler, pengespørsmål og pekefinger. Den fingeren kan brukes til så mye annet, vet du, enn å fortelle mannen hva han skal og ikke skal gjøre med den lommeboka si. Jeg tror det er helt andre greier han heller vil du skal beordre ham til etter et par dater, enn money honey. Blunkesmiley 

 

La oss dra fram noe annet enn den spanderende mannen fra old days. La oss snakke kjærlighetsbrev heller, og unngå å sette slik hensynsløs fokus på penger i forhold til kjærlighet. Det er alt det en mann gjør med hjertet sitt som sjarmerer; ikke hvor ofte og hvor bredt han kan åpne lommeboka si. Hvorfor ikke heller snakke om kjærlighetsbrev? Det er til og med rimeligere enn den kaffen din, som du mener "alle har råd til, siden den koster 50 kr."  En kynisk psykopatisk anlagt mann kan lett spandere på deg. Men han gidder ikke plukke stener og bær til deg, og ordne piknikk til deg, med klemmer og varme ord. Slik sett får du aldri i løpet av disse tre datene dine sortert klinten fra hveten.

 

Jeg er generelt glad i folk, og ønsker å holde penger utenfor min glede over å møte mennesker. Det gjelder både venner og evt kjærester.

Ja, jeg blir så alfor glad i folk. Måten de snakker på. Det at hun ene kan sitte lenge og prate med meg, mens hun andre setter pris på at jeg ringer bare for å skravle og lytte. Han som minner meg på at jeg tok meg av ham en gang i tiden da han hadde noia på byen. Måten han sier det på. Folk altså. Jeg er så glad i dem. Jeg greier ikke å se de negative trekkene, men searcher dønn etter det positive. Jeg finner skinnende øyne, vakre toner i stemmene og rike erfaringer. Og det beste er hvordan de unngår sladder, men forteller om seg selv heller. Noen ganger må jeg nesten grine av glede over alt det gode jeg ser i folk. Og at de lar meg være i fred som jeg er, mens de viser meg alle sine herlige sider. Det er mer enn jeg kan forvente av livet, å få kjenne alle disse menneskene. Men pengene deres? ...har ingenting med min kjærlighet til dem å gjøre.

 

Og så skal du komme her og sette prislapp på relasjoner, Anne Brith? Innimellom i innlegget ditt frisetter du deg selv ved å påpeke at "du gjerne går en tur" på date, men det er jo bare for å formilde dine egne omstendigheter. I virkeligheten har du satt igang en diskusjon så bred og omfattende, at jeg som kvinne nesten må rekke ut en hånd til landets menn, og minne dem på at rikdommen i hjertene deres aldri kan måle seg i kroner og dollartegn. De kan vise meg at de bryr seg på uttallige måter som er GRATIS, hvilket er nettopp det denne sakens kjerne burde bestå av. Ikke sett spotlight på den dyre restauranten. Kast heller lys over den gåturen, allerede til å begynne med, og snakk om kjærlighetsbrev, selvplukkede blomster, stener og bær.

 

Ingen av mine ekser var særlig rike. Det var selve væremåten som sjarmerte meg; hos dem alle. De kunne gjøre ting for å gjøre meg glad. Jeg fikk kjærlighetsbrev og ting de laget. Men klemmene, komplimentene og kyssene var de største gavene. Problemet var ikke dem og de manglende restaurantbesøkene, men om jeg i det hele tatt hadde evnen til å ta imot kjærlighet. På noen steder i livet kan man ha for lav selvtillit til å fatte at noen elsker en, og da begynner man å lete etter bevis på nettopp det. Som for eksempel at en mann ikke betaler i en restaurant. 

 

Selvtillit nok til å godta en mann's kjærlighetssignaler, bør man ha før man begir seg ut på en slik reise sammen med et annet menneske. Har du det, Anne Brith? Har du selvtillit nok til å ta imot klemmen, omfavne kysset, og spandere en kaffe på ham?

Denne gangen slipper du ikke unna

 

Du farer av sted, og jeg puster lettet ut. Så mange ganger har jeg tenkt at denne relasjonen ikke var sunn for meg. Så mange ganger har du sitti på ræva i stua mi og prøvd å ta over mitt hjem. Du har snakket litt i overkant mye om de på jobben din, og særlig de du definitivt ikke burde snakke om. Heldigvis jobber du ikke innen helse. 

Du har overkjørt meg og irettesatt barna mine rett foran nesa mi. Så jeg irettesatte deg, og forklarte deg at i mitt hjem er det jeg som bestemmer når barna mine og vennene deres skal irettesettes. Her bestemmer jeg reglene.

Det skal bli så godt for oss alle å slippe ditt vrangvendte syn på verden! 

 

Og nå begynner du igjen å konstruere opp dine egne teorier. Du tror det er lov å bruke min diagnose mot meg, selv om jeg lever med den diagnosen symptomfritt og i remisjon, og har fungert frisk på riktige medisiner i 6 år.

 

Jeg liker ikke å bruke denne bloggen til å sutre, men vet du hva?

Denne gangen slipper du ikke unna med ryktene du så ivrig tørster etter å plante om meg. For du har alltid vært misunnelig på min livsglede, og det faktum at jeg lett får meg venner. Men vet du hvorfor jeg har venner? Det er fordi jeg holder meg unna sånne som deg, som ikke eier sympati og empati med noen, men som gjerne suger til seg litt energi her og der. Det er fordi jeg ikke eier dine kresne fordommer. Det er fordi jeg lar folk være som de er, uten å prøve å forandre dem. 

 

Jeg burde vel egentlig synke på ditt nivå, ringe jobben din og snakket litt om plikter; taushet og sånn. Men vet du hva? Jeg nekter å være som deg. 

Sist var jeg visst narkoman, og hadde vært på avrusning flere ganger. Det var løgnen du fant opp om meg på jobben du hadde den gang da, slik at jeg måtte fighte mot i de usanne ryktene i årevis. Da jeg skulle begynne til psykolog etter et voldelig forhold, måtte jeg for pokker forklare tilogmed der, at jeg aldri hadde hatt en eneste abstinens. At jeg aldri hadde vært på rehab.

 

Det er en liten by, dette her 

 

Og denne gangen får du ikke lov. 

 

Alle kommer til å merke at du lyver denne gangen. Du kommer ikke en meter med å servere dem kaker laget av møllspiste løgner, rottehaler og froskegørr denne gangen. Du slipper ikke unna med å være pil råtten denne gangen.

 

 

Friheten etterpå

 

Du vet du er mer verdt. Du overser med vilje. Alt hatet. Alle de egoistiske handlingene. All baksnakkingen. Bitterheten og vrangforestilningene. Du ser det i sidesynet, men prøver å være snill og forståelsesfull. 

Men nei. Ikke alle fortjener din godhet, og det skal du snart erfare. Men før det skal du bare holde ut litt til. Konflikter her, og konflikter der. Høye krav til omverdenen, og null krav til seg selv. 

 

Vi er jo ikke her for å diagnotisere hverandre. Og selv om du for mange år siden fikk høre hva intrigemakeren sa om deg på jobben sin, prøver du å unngå ordet psykopat. Selv om du fikk høre gjennom kollegaer av løgneren, at du var narkoman og hadde vært på avrusning. Farlig farlig, å oppkonstruere en slik løgn. Du fikk sjokk. Og du hadde stolt stått for det, bare det var sant. Men du hadde aldri slitt med rus. Aldri hatt en eneste abstinens. Never been to rehab. Det var renspikket løgn, og hvem er ond nok til å gjøre slikt mot noen? Du fikk jo aldri fikset det ryktet der. Det kom deg i forkjøpet da du skulle søke jobb i det samme lokalsamfunnet.

 

Men du syntes så synd på den stakkars intrigemakeren, at du gadd ikke engang å bli sint. Medlidenhet, det har du litt for mye av, hva? Du er et lett bytte for blodsugere. De skaper et bilde av seg selv som et offer. Og du blir offer for ulven i offerklær. For hvem betyr noe for psykopaten? De rike. De som kan gi ham noe. Når orker psykopaten egentlig å bry seg? Aldri på ekte. Men noen ganger for vinnings skyld. Du holder ut, i god tro om at vedkommende bare må ha et eller annet godt i seg. 

 

Så en dag trenger du litt støtte fra din "venn" eller whatever relasjon. Kaboom! Du betyr ingenting! Og så du som hadde et håp om at du hadde en viss plass i dette falske hjertet, fordi du syntes så synd på han eller henne, at du gladelig oppvartet mennesket om og om igjen. Tilbake fikk du ignorant velkomst. 

 

Nå får du nok, og banker i bordet så det runger høyt. Klar beskjed. For en stakkars ensom psykopat som nådeløst bittert hater alt og alle, kan ikke få den verdifulle plassen i livet ditt lenger. Du har lenge vært lei av all egoismen, og nå er det på hue og ræva ut. For du har nemlig troen på tilgivelse. Dere kan aldri matche.

 

Nå er du kvitt energivampyren. Nå er du fri.

Er det ikke deilig? Er det ikke spennende å undre på hva det bitre kalde hjertet nå finner på å spre på bygda? Er du fortsatt narkoman? Åja, det visste du ikke! Det er kanskje ikke bipolar som var greia heller, du har kanskje ti diagnoser til? Eller hva er galt med deg denne gangen? Det finnes ingen grenser for hva en misunnelig egoist kan finne på å si. 

Men så glemmer'n en viktig ting. Selv om du er snill og god og altfor grei, så kommer det en dag da du også får nok. Veldig nok. Og da vet du litt for mye, du også. Både om ditt og om datt. Nei, man bør ikke kødde med en sinna liten tagg når en har pusha den taggen for langt.

 

Så senk skuldrene og slapp av. Klapp deg selv på skuldra for å ha kvitta deg med et dramatisk intrigevesen som kun var ute etter å trøkke deg ned. En som aldri vil deg noe godt, er ikke verdt å bruke et eneste sekund på. Du trenger de sekundene dine på mennesker som vil deg vel. Lås døren din og åpne kun opp for de gode vennene dine. Du vet jo at du er verdt respekten i det at de du henger med unner deg alt godt. At de ser deg inn i øynene når du snakker til dem og lytter på deg. Glem de som aldri kommer til å bli voksne nok til å tørre å beklage. De som ikke gidder å tilgi andre, men peser på med bitterprat og hat. Glem de og legg dem bak deg, kjenn på friheten etterpå. Du er trygg, og du har nå masse tid til alle som er glad i deg.

 

Du kan ikke redde verden. Men du kan redde deg selv. Du kan beskytte deg selv. Og du kan nyte friheten etterpå. Kjenn at du er mer avslappet enn du har vært på lenge. Livet er godt når du får være i fred og ro.

Da lille Morfine blogget fra oppvåkningsavdelingen (😨)

 

Jo. Altså. Jeg tåler fint å dumme meg ut, og forstår selv at jeg "hadde fått i meg stuff some peops would kill for". Etter å ha gnålt ut til verden i sløv og selvsentrert morfinrus, i tidenes mest sutrete blogginnlegg skrevet og publisert rett fra oppvåkningsavdelingen ( http://m.forbipolene.blogg.no/1504096975_den_virkelige_oppvkningen.html )  var det på tide å diskutere seg ut fra det kjedelige sykehuset. Anestesilegen mente 4 timer. Jeg mente 2. Jeg skulle jo shoppe på Magneten kjøpesenter, må vite, og der ville folk se det hvis jeg datt om. Jeg fikk viljen min. En bipolar kunstner av en vrang pasient som bor i en by der man ikke har søstrene Grene, får det som hun vil når hun er i en by der de har den geniale butikken for kunstnere. Og ja, jeg betaler for varene. Er ikke sponset. I pay my does, sometimes too ;) Just like you. Neida, jeg skal ikke begynne å rime nå. Det de ga meg på sykehuset da de putta meg ned i verdens deiligste narkose, funker enda. "Ok Helene, du kan få gå en test-tur nedi kantina, men du må våttå og husk på det, Helene, at alt du fikk intravenøst no nættopp, det virke laaangt utover kvelden, sjøl om du itj mærke nå tå det sjøl!" Sa den moderlige sykepleieren inant ovom ovant.

 

Da jeg kom til Magneten hadde jeg avtale om å møte min kjære kusine og hennes sønn, som sikkert fikk dårlig samvittighet av stakkars-meg-innlegget mitt (selv om overhodet ingen jeg kjenner hadde grunn til noen dårlig samvittighet, og aller minst snille henne).

 

Jeg shoppa maling og pensler. Ballonger til minsten og små viskelær til størsten. Små gaver som betyr mer enn de koster. Så satte jeg meg ned på en sånn svær kjøpesenterrunding, og ventet. Plutselig så jeg en ungdom på rundt 14 år som hadde et sånnt rampeshow med en rullestol, for gjengen sin. Til vanlig hadde jeg smilt litt forståelsesfullt, himla med øynene, og mumlet "Dønn. Håper ingen snart trenger den pubertetspregede stolen nå."

 

Men NÅ! Nå var det andre boller som gjaldt! God damned! Jeg hadde blitt til en morfinfjortis i hurrarus, og ordet "latterkrampe" er ikke et dekkende nok ord! Jeg lo så jeg nesten trillet ned av rundingen, og sa "ntåå" på hvert utpust. Snart førtiåringen. Teite voksne dama. Det VAR så morsomt. Jeg så ansiktet hans, det var så veldig farskete, åh så herlig!

 

Da. Da skjønte jeg det. Jeg var ikke meg selv. Så begynte jeg å tenke på alle de stakkars vennene mine med egne liv som hadde sendt meldinger og ringt til "stakkars meg" for å bry seg, etter det tåpelige innlegget jeg skrev da jeg syntes synd på meg selv i senga på oppvåkning.

 

I den myke, norske senga på det rene moderne sykehuset. Under den deilige dyna. Med folk som jobber der som passa på meg. Mens jeg grein mine stakkars selvmedlidende tårer. Med nyfiksa tenner som en fantastisk dyktig tannlege hadde fikset helt perfekt. Han hadde tilogmed skrevet at jeg hadde "godt renhold". For ikke å snakke om alle de andre sykepleierne og anestesilegen jeg møtte i dag, som tok vare på meg da jeg var livredd for narkose. 

 

Jeg må bare presisere etter mitt forrige innlegg, at det er virkelig ikke synd på meg i det hele tatt. Jeg har mange venninner og kompiser, og alle bryr seg og er der for meg hvis DE BARE FÅR VITE at jeg trenger det. Det er noe med det. Man må la de vite det. Jeg lar det forrige innlegget fortsatt være her på bloggen, til evig påminnelse om at man ikke tar med seg telefonen sin oppi senga når man skal seile i vei utpå nårkosens bøljan blå. For når man våkner på oppvåkning oppi sin egen lille balje i den senga, da skal man ikke blogge og publisere. Nei. Det er det siste man skal.

 

Hilsen bortskjemte lille Morfine

Den virkelige oppvåkningen

 

Til alle som virkelig faktisk skal lese dette. Vennligst også les dette: http://m.forbipolene.blogg.no/1504114842_da_lille_morfine_blogget_fra_oppvkningsavdelingen_128552.html 

 

Det er lenge siden jeg har følt meg så alene som dette. Faktisk troďde jeg ikke at jeg var ensom. Jeg trodde at vennene mine ville stille opp for meg, dersom jeg behøvde det. Slik jeg er der for dem tilbake. Så jeg spurte mange, sidenlegene ville jeg skulle ha noen hos meg etter narkosen i dag. For en gangs skyld spurte jeg om noe. Om noen kunne stille opp, slik jeg ville gjort for dem. Jeg ville sluppet alt jeg hadde i hendene. Men de av vennene mine som ville vært for meg nå, bor for langt unna.

 

Nå ligger jeg her på sykehuset og får ikke dra hjem. For siden jeg er hun som ingen vil være sammen med og ta vare på etter narkosen, vil de ikke slippe meg, i tilfelle jeg bare sovner på toget, eller får noen reaksjoner utover kvelden "Har du virkelig ingen som kan være der for deg utover dagen da?" Spør sykepleieren.

Nei jeg har visst ikke det.

 

Jeg spurte jo. Men hun ene prioriterer å rydde og ville være hjemme, det er visst viktigere enn min sikkerhet. Hun andre later stille som om hun ikke har sett eller hørt noe spørsmål fra min side, og hun tredje synes bare jeg er god å ha når hun selv trenger en skulder å grine på. For jeg bryr meg. Hvorfor er det så få som bryr seg tilbake? En melding, iallefall, med en beskjed om at man bryr seg, og at man gjerne skulle stilt opp. Men nei. Det koster visst for mye.

 

Begge barna må være hos pappan sin i natt, siden ingen av "vennene" mine ville stille opp.

 

Dette var en wake up call. Nå er det slutt på å stille opp for alle og enhver. De lar deg alle i stikken når det gjelder, uansett, så hvorfor gidde å bry seg? Fra nå av vil jeg kreve en viss balanse før jeg gidder å bruke energi bry meg. For den såkalte regelen om å være mot andre slik du vil andre skal være mot deg, funker ikke tydeligvis. 

 

Egoisme er en fin ting til de selv behøver noe. Men da kommer jeg til å være opptatt med de virkelig ekte vennene jeg har. De jeg kan telle på to hender. De som hadde gode grunner da jeg trengte dem som mest.

 

Jeg kommer til å være for opptatt for den forbanna bursdagsfesten din. Jeg kommer ikke til å slippe deg gratis inn på ditt og spandere datt, og jeg vil heller se en god film enn å prioritere deg.

 

Noen ganger trenger man å ligge på et sykehus og grine før man innser hvem sine ekte venner er. Hvem omgangskrets og nettverk består av. Jeg savner dere Solfrid, Marie, June og Christine, for dere vet hva et ekte vennskap er. Dere bare bor for langt unna. 

 

Nå skal jeg gjøre mitt for å overbevise leger og sykepleiere om at jeg greier meg alene, så jeg kan reise hjem Jeg gjorde jo det før; greide meg utmerket alene. Jeg greide å skrive dette, da er jeg iallefall våken nok. Men den virkelige oppvåkningen var at nå skal jeg slutte å stille opp for de som bare utnytter meg. De som ikke fortjener mitt vennskap!

Når den tøffe ungdommen blir til pysete mamma

 

 

Sebrasokkene mine matcher sebracapsen min. Det er tilfeldig. Under den capsen bor det ei aldri så lita hårkrise, og den behøver privatliv. 

 

Helt fram til Ronglan, har jeg trodd at begge de glattdressede businessmennene ved siden av meg er englishmen. For de snakker pen-engelsk sammen. Som min ufyselige ungdomsskolelærer. Men så tar den ene telefonen, og durer løs med potet i halsen. Danske, altså. 

 

Jeg sitter her på toget, og undrer på hvordan jeg skal takle dette. Jeg har fått narkose før, mange ganger; men det er lenge siden, og da var jeg ikke mamma til to skjønne gutter. Plutselig er jeg redd for narkose også liksom, hallo! Begynner å bli gamlis. Flyskrekk, mygghankfobi,  og nå altså narkoseskrekk. Hva blir det neste? Sokkeskrekk? Truseskrekk? Jumperskrekk? Fobi mot rosa bukser? Ja det siste er gansker reelt, altså, men du sjønner hva jeg mener?

 

Da jeg var ung. U N G. Da var jeg ikke redd for noe. Fløy hit og dit med fly; lo under take off og gliste under landing. Lot legene legge meg i narkose for å kjøre på med ect-behandling, og studerte svære mygghanker oppunder taket når kvelden kom og jeg skulle sove. Ja, jeg kunne tilogmed sovne mens hårtrollene danset rundt taklampa. 

 

Man har så innmari mye mer å leve for, og så veldig mye mer å miste, når man har fått barn. Er så redd for at noe skal skje dem, og samtidig kan jeg ikke holde ut tanken på hvis noe skulle skje meg, og de måtte bli igjen her uten meg. 

 

Jaja. Det var dagen innhalering av en særdeles pysete mamma's utblåsning. Here we go; nå skal tennene fikses, og tannlegen skal få jobbe i fred uten å deale med en mark av en pinglemamma!

 

I dag solgte jeg mitt første maleri til 150 000!

 

Dette maleriet har jeg jobbet mye med i dag, rett og slett fordi jeg har hatt tid. 

For hva gjør man da, når toåringen har fått feber, må være hjemme fra barnehagen, og alle planer utenfor hjemmet må skyves til side? Jo, man setter seg ned og maler sammen med den lille goklompen, mellom husarbeid og slikt. 

 

Vi kosa oss skikkelig, og lille Even spurte så søtt om ikke han kunne få maleriet jeg malte på. Vi forhandlet. Jeg sa: "Hvis mamma får 150 000 klemmer, ok?" Han nikket, og ga meg en kos. Nå skylder han meg ca 150 995 klemmer, for jeg fikk noen utpå dagen også. Hæh? Bængshot, erru blond eller? 149 995 klemmer.

Det er verdens beste deal for meg. 150 000 klemmer fra barnet ditt er verdt uendelig mye mer enn all verdens penger, og kan vel egentlig ikke måles i verdi. Takk for dealen, lille venn.  

 

I morgen skal jeg legges i narkose til tannbehandling, siden tannlegen min mener jeg har for intens tannlegeskrekk. Men akkurat nå har jeg narkoseskrekk. Minsten skal til pappan sin, og jeg setter nesa mot Levanger. Gleder meg til å våkne opp og ha overlevd. Ja, det er sant, SÅ shaky er jeg for narkose. Hadde aldri gidda skjønnhetsoperasjoner f.eks, jeg hadde freaka ut. Men tennene er viktige, sånn er det bare. Wish me luck, luck and some luck.

 

Den gale kunstneren på Lykketoppen

 

Det minker i akvarellark og akrylmaling her på Lykketoppen, og da kjenner jeg at jeg blir litt svett. Jeg har så mange bilder i hue og fra drømmene mine om natta, som jeg higer etter å male. 

Det finnes en side ved meg som barna mine elsker grenseløst, og det er den gale kunstneren i meg. De digger å sitte ved mamma's rare kontor i stua, og så maler vi alle tre. Vi har tilogmed nabobarn som stikker innom for å sitte der og male, også når Mathias ikke er hjemme. Selv om de er mye eldre enn lille Even på 2 år.

 

 

Jeg kan godt skjønne hvorfor barn liker den type kunst jeg lager, for det er fyrverkeri av farger i takt med fantasi. For 8 år siden forelsket jeg meg i kunstneren Marte Handraniel Aas sine planeter på vakre spraymalerier. Siden har jeg latt meg inspirere til å utvikle fargerike planeter. Men Aas fortjener all kred; det var hun som fant opp planetmaleriene.

 

 

Jeg har hatt lange tørkeperioder, og så plutselig sitter jeg der og maler igjen. Gjerne etter et valg om å kvitte meg med folk som bare er ute etter å kritisere meg. Da vokser selvtilliten, og kunstneren i meg blir villere, galere og gir fullstendig blaffen i om malestrøkene blir uperfekte. Det er så viktig å være avslappet cooled down for å skape original kunst. Alle har sin egen kunstnerart, man må bare vekke den fra dvalen sin.

 

 

Et slikt kontor for Helene på Lykketoppen skal ikke være pent. Det skal ikke være lekkert, men smårotete og fullt av maling. Det blir nok investering i et annent bord med tiden, da dette er velbrukt og gammelt, men akkurat nå tar jeg til takke med dette. Før satt vi ved kjøkkenbordet, og det var like så trivelig. Telys, mørke høstkvelder, maling og småprat, det er oss det.

 

Og kanskje bør man tenke på å slå av lyden på mobilen og legge den i et annet rom, skru av TV'n, og gjøre slikt som de gjorde før i tiden. Male, tegne, skape, spikke, se hverandre i øynene, kjenne på nuet og manifestere det på et ark. Denne høsten kan det hende det blir mer av koselig kunst, og litt mindre digital skriving. Det skal bli spennende, intimt og koselig. 

 

TOPP 20: Dama di irriterer seg grønn over DETTE!

 

 

Gå ikke glipp av woman gone angry topp 20!

 

Ok en gang i måneden eksploderer det, ikke sant? Og du savner en oversikt over hva i granskuen det kan være du gjør som irriterer dama di grønnere enn Shrek og dama hans til sammen? Tenkte jeg det ikke. Så jeg foretok meg en aldri så liten undersøkelse per chat på facebook, og gjennom to gruppetråder fikk jeg faktisk 20 gyldne svar. Jeg spurte hva de generelt hater at kjæresten gjør. For; kan det være at du faktisk er like irriterende for dama di som den naughty katten med støvlene i Shrek?

Her er hva damene svarte, hvis du tør å lese.

 

Dette irriterer dama di grønn, topp 20:

 

1. Hvis du ikke setter nok pris på henne. Be a gentleman.

 

2. Uærlighet. Tillitsbrudd generelt er som vann på bålet. Null gnister igjen til slutt. Prøv å koke suppe på kull.

 

3. Utroskap. Rett og slett krutt i denne sammenheng; gå i dekning.

 

4. Hvis du velger å ikke være åpen om ting. Mr hide it all, way too tall.

 

5. Dersom du ikke respekterer henne. 

 

6. At du legger klær til vask på vranga. Fyyy seg.

 

7. Når du barberer bort alt i ansiktet (ser ut som barn) (NB! Mener ikke skribenten.)

 

8. Hvis du har sokker innom sommersko eller sandaler. Dette er visst en klassiker, og jaggu var det ei som svarte det nå også. Tidløse sokker altså, ekke greit.

 

9. Dersom du fiser, for så å legge dyna over deg selv. Eller om du legger den dyna over henne.

 

10. Å rape henne i ansiktet .. er ikke bra. Damer som tenner på det er sjeldne.

 

11. Å vise null forståelse for at du ikke behøver å klage selv om du er sliten. No way, det er ikke mer synd på deg enn resten av verden. 

 

12. Å si "skal vi gå og legge oss?" For så å forvente at dama legger seg først. (..¿)

 

13. Å gjøre noe så enkelt som å sette kopper inn i oppvaskmaskina; for så å forvente at dama di nesten sier: "Åååå så flink du er!" Dikke dikke bottji bottji.

 

14. Intens ørekløe rett foran ansiktet på dama di, ...er turn off.

 

15. Når det ligger bildeler, verktøy osv rundt i huset, bør du ha en relativt tålmodig dame hvis det skal være greit.

 

16. Når du setter inn i oppvaskmaskina som om alt har falt nedi av seg selv. F eks suppeskål+flattallerken+suppeskål, for da blir ikke halvparten rent.

 

17. Å forvente at dama di skal komme løpende med en gang, mens du selv tar din søte tid når dama di roper på deg.

 

18. Å spørre dama di hvor bilnøklene er når du hadde bilen sist.

 

19. Når du sier "Slapp av!" Midt i en krangel. En dame vil bestemme selv når det er tid for å slappe av.

 

20. Hvis du stikker av midt under en krangel er det ikke ok. Særlig ikke hvis det er mamman din du drar til. Kremt.

 

Jepp. Svarene rydde inn på min chat i dag, fra to kanter. Damene var ikke vanskelige å be. Hvis dere ønsker en tilsvarende undersøkelse motsatt vei, let me know. Det hadde vært interessant å vite hva som faktisk irriterer dere mannfolk med oss damer, også. 

 

Lik facebooksiden hvis du vil ha varsler om mine innlegg fra forbipolene: https://www.facebook.com/forbipolene.blogg.no/   

Dette kan skje hvis du sovner mens du spiser sjokolade

 

 

Ingentling slår å være en dønn slitensalig liggende døsig på sengekanten og gumle sukkerfri sjokolade, mens klokka nærmer seg midnatt og ungene i redet putrer og sover.

 

En gang våknet jeg med sjokolade smeltet ned langs venstre hofte og lår, samt en god del av samme sjokoladeplata utover halve ansiktet. Snakk om å sovne midt i nytelsen. Snakk om å våkne til ikke å se ut som man har bæsja på leggen, men låret. For ikke å snakke om så bra at begge barna var hos pappan sin akkurat da.

 

Jeg husker jeg tenkte "AAAAH SÅ BRAAA AT JEG IKKE HAR NOEN DARLING!" For tenk, det hadde blitt galt samme hva. Først hadde jeg måttet bevist for den stakkars fyren at "Det ekke bæsj! Det ER sjokolade! Smak da!" SÅ hadde DET også blitt galt. For hvilken voksen dame er så sjokoladecrawende at hun sovner oppi det så det smelter utover halve seg, og det ser ut som hun har driti seg ut?

 

DETTE skjer hvis du er singel og våkner fra en slik sjokoladedrøm: Du ser noe brunt over deg selv og tenker "neiii erre mulig? Har jeg driti meg ut?!!?? MY secret forever ass!!" I det drømmetåka forsvinner gradvis, skjønner du sakte men sikkert at du faktisk sovnet mens du nytet en av livets goder; sjokolade. Lettet som fy får du latterkrampe og priser deg selv lykkelig over at du er singel, før du skaller av deg sjokoladetrekket og løper i dusjen, mens du roper: "Godt flua på veggen er den eeeneste som ser meg nååå!!" Lakenet joiner og kastes i vaskemaskina, i tilfelle innbruddstyver. Tvilsomt at de tror de flekkene DER er sjokolade hvis de bryter seg inn og titter innom soverommet!

 

DETTE skjer hvis du har samboer, smugspiste pms-sjokolade på senga, sovnet midt i joyen og våkner tilgriset av brun mørje: Du blir singel på minuttet. Neida. Men han vil nok aldri se på deg på samme måte, på lik linje med en vordende far som får se litt for mye under fødselen. En ekte lady bare spiser ikke sjokkis på sengekanten anyway.

 

But I do! Jeg har ingen å imponere.

 

Dette skulle være en update fra helgen. Jeg skulle ikke avsløre noe som helst om den morgenen jeg trodde jeg hadde driti på låret. For jeg glemmer ALDRI de private øyeblikkene FØR jeg skjønte at det var sjokolade. Men så ble det sånn da, i det skrivenerden i meg tok helt av.

 

Jeg kan jo samtidig fortelle litt om denne helga. I går var vi bare her hjemme. Bading, dusjing, leking, matlaging, kjefting, kos og rydding. Det vanlige. Jeg prøver å venne meg til å ikke si unnskyld hver gang jeg har kjefta litt på gutta mine. Jeg er en altfor snill og samvittighetsfull person, hvilket krasjer litt med det å bli tatt seriøst av barna mine i det lange løp. Streng må man jo være. De ler av meg i blant, og hver eneste gang det skjer, begynner jeg å le selv. Der trår min selvironi til, utviklet av min snille pappa fra Vesterålen som kunne prompe og skylde på meg foran alle. "Ja det e jo det æ sei: skyld på mæ! Vi veit jo aille at det va DÆ!"

 

Forøvrig har lowcarbmum her spist gluten fredag (tacokake), potetmos i dag, og sukkerfri sjokkis som likevel gir blodsukkerstigning i går kveld altså. Litt sprekking må til etter 9 nazimåneder på kuttern.

 

Men sååå innmari bra at jeg ikke hadde noe sjokoladeuhell nå som barna var hjemme! Jeg bare ser for meg styret med å overbevise DEM om at det var sjokolade. Og det verste: HVORFOR har mamma spist sjokkis på sengekanten, mens de aldri i verden never ever får DET!? Ikke engang ...noensinne!

 

 

 

 

 

 

Ga barna drinker på senga og taco til frokost

 

Lørdagsmorgen og legohelg, aaaah finnes det noe bedre? 

I dag skjedde det noe som ALDRI har skjedd før her på Lykketoppen: BARNA SOV TIL HALV ELLEVE! 10.30! Jeg ruslet ned på kjøkkenet ti på halv elleve, og da sov de som søte små troll enda. De fortjente belønning for å sove så lenge at hu mor våknet uthvilt, så jeg laget ferskensaft med vannmelonbiter i (nammeloum heter det i følge Even). Så gikk jeg opp til dem med barnedrinkene. Mathias og Even elsker at jeg lager "drinker" til dem med frukt og grønnsaker i. Jeg har tilogmed laget drinker med blomkål i til disse gogutta. 

 

Da Mathias drakk drink på sengekanten i mårest, sa han: "Mamma! Herre drinken ska æ ALDRI glem!" 

 

Jeg svarte: "Dere! Skal vi være enda mer gæærn, og spise taco til frokost?"

 

Til stor jubel ble det taco på stuebordet foran tegnefilm på TV'n til frokost. Om vi kan å kose oss sammen? Oh yeah! Vi er eksperter på å kose oss. Snart skal vi kose oss med løkringer og jordbær med fløte på, til lunsj. Det er helg, for svarte fargeblyanter, og da skal man skeie ut.

 

 

 

Jeg bare digger når barna har kose-mamma-konkurranse. Da får jeg kos av dem annenhver gang. Men i dag fikk lillebror storebrorkos også:

 

 

Nå er det Tom og Jerry på TV'n, vi ligger pal ut på sofaen og livet er skikkelig deilig. Hva skulle jeg gjort uten disse barna? Kjeda vettet av meg; that's for sure.

 

Little blue in the sky

 

 

Little blue in the sky

 

Here comes your dark, 

and the shadow shark.

What are you going throught

all this awful blue?

Do you see throught tears

as you fight theese lonely fears?

 

Little blue,

Susan pretty Sue.

How could he ever do

what he did to you?

Noone to care, noone to see.

Please belive me,

If I could

Oh I would

remove the beast, 

take ya to the east

and take care of you forever.

He would never

ever find you,

Little blue, pretty Sue.

 

But the rest of us never see

and we can't be 

in the dark with you

lonely blue.

 

Oh the shadows in the all alone

Oh the grown hearts of stone

Hey don't come near

that girl, I swear

Karma will give you a painful tear.

 

Little blue in heaven sky

We could'nt ever ask you why,

cuz we never knew,

lonely pretty Sue,

what darkness was doing to you.

Are you free now, scars all gone?

I hope you never feel like you are alone.

 

Are you the wind in his storm?

Are you the heat that keeps his hell warm,

or are you free now, little kid?

You dissapeared, that's what you did.

And I don't blame you,

Little Susan pretty blue.

 

Skrevet av Helene Dalland på ei handleliste under en gåtur i Trøndelag's regnvær.

 

 

Antall single fordoblet siden 1940

 

Noen vil gjerne være singel resten av livet. Hard to get?

 

Så er vi der igjen da. På et utested med liv og røre, og flere forventningene enn jeg kommer til å gi. Ikke bare er jeg en kaffedrikkende, avholds weirdo; det er mer enn det. Jeg er ikke der for å skaffe meg en bopeldelende relasjon til et menneske jeg kan kline med, hoppe i høyet med, gifte meg med, prompe sammen med, rape med, snorke i takt med, rote med og rydde med. 

 

Jeg må låne et ord fra vår nabo Sweeden for å forklare: Jag finner vissa relasjoner jobbigt, fattar du?

 

Men nej, du fattar inte. Jeg prøvde å forklare deg det straks etter du hadde sagt "Du er søt. Jeg er ti år yngre enn deg. Men jeg kan sterilisere meg. Smask. Vil du ikke kysse??" men nå er du som en wasted mygg. Jeg prøver å forsiktig dytte deg litt unna as you take it from behind og forsøker å holde rundt meg, men så forvandles du til en ovehyggelig klegg som angriper fra alle vinkler.

 

How to say no way? Jeg liker friheten min, okay? Er du klar over hvor mange ganger jeg har tillatt meg selv å miste den friheten? Freedom to go unshaved, omkring i stua mi, jeg gjentar: MI, med verdens styggeste amishklær, mens jeg raper høyt. Eller fiser enda høyere; your choice. Det spørs hvilket bilde du vil ha av meg. Et rungende et? Eller et putrende et?

Og du skjønner, noen ganger liker jeg å bare værra teit uten at noen ser meg. Å danse rundt i mens jeg synger med falsk stemme, er ikke nødvendigvis sexy bare fordi jeg er naken. This mama has scars, for å si det sånn. 

 

Jeg bare KAN IKKE svikte meg selv igjen, og lure meg ut på et bad der jeg skrur på kranen for at du skal slippe å høre hvor høyt volum det følger med et menneske som meg, fordi magen min må ta hensyn til en fyr i et påtatt forhold.  Magen min er mye viktigere for meg enn deg, du fremmede, jeg kommer ikke i lydløs variant. Dessuten, we both know: vi er ikke monogame! Vi er blomster og bier.

 

Jeg har det så kult! Du aner ikke. Jeg trives så innmari overmasse med å være singel. Og så kommer du som en mygg for landing og sier: "Slapp av da! Æ PRØVE BÆRRE Å KJØSS DÆ PÅ KINNET!!" 

 

Slapp av selv da, jeg vil ikke ha fyllesiklet ditt på kinnet mitt. Jeg vil hjem og brette meg ut alene i senga mi, åpne den kofferten du vet, og bare storkose meg. Du vet, den kofferten er bedre enn en wasted mosquito på byen.

 

Ja jeg mener det. Det ville vært jobbigt å være i et forhold. Jeg gidder ikke. Har det så bra. Men det skjønner jo ikke du i din romantiske overbevisning om at det skal "kjøsses", klines og rotes bare fordi du er ma ....gutt, og jeg er kvinne. For det har du sett på film. Der gifter de seg og lever lykkelig et par dager. Alle sine dager? Hva er det du innbiller deg? At det er så lett som å putte et kvinnemenneske i huset ditt, og så blir alt bra? Løpestreng-metoden da eller? Joa, det funker i Amish-land, men nå er du i Trøndelag.

 

Et slikt kvinnemenneske som du vurderer å anskaffe deg er et eller annet i fåreklær en gang i måneden som du ikke kan forestille deg. For ikke å snakke om de 9 månedene vi ikke skal gå inn på her. Hun kommer til å ødelegge enhver liten gnist av romance, that I promise you. Og sjalusi, har du kjent det før? Det idylliske huset du ser for deg, med herskende stillhet før stormene P, M og S, kommer til å tørste etter tiden da du bodde der alene. Det gjelder både deg og fluene på veggene i huset ditt. 

 

Så kommer surdeigsdagene. Du vet, tiden ever after hvetebrødsdagene. Du snur deg om mårran og ser et ukjent, rødlig og pløsete monster. Ja, hun lurte deg med makeup; også om natta, rett inn i ringen på fingern. Nå gidder hun ikke mer fake up. Så kjenner du stanken av alt hun har spist. Fra begge ender. Hår på leggene? Har kvinner hår her og der? Ja. Stemmer det.

 

Og det var bare sett fra DIN side. Tenk deg meg som ville måtte leve med en mann som tror en dame er et objekt han kan berøre når som helst han får lyst. Nei takk. Hvis jeg ville, kunne du stukket innom as sober. Men så kunne du dratt hjem til din egen hule ved snorketid. Jeg er nemlig en av de lykkelige single i den fornøyde singelstatiskikken; get it or not, it's hot! 

 

Bildet er fotografert av Silje Kathrine Brustad

Kilde til overskriften: http://www.vg.no/forbruker/fakta-for-single/a/24397/

 

Denne gaven kjøper jeg til meg selv i dag!

 

En stor og fin gave, rett og slett. Det skal gi til meg selv om en times tid. Jeg rekker å kjøpe den før min skjønne lille toåring skal hentes, og det er viktig at jeg gir meg selv denne presangen før åtteringen hentes på skolen i morgen og vi tre skal ha legohelg her hos meg. Tacokveld med søs og kidsa i morgen, yeah! Godis for alle andre enn lowcarbmum, jepp! Sove lenge ja! (Ca åtte, jippi!)

 

Jeg skal kjøpe denne gaven med energi, vilje og styrke. Det er hva det koster meg. Innholdet er endorfiner og ro i hue, pent pakket inn i bedre konsentrasjon. Når jeg står i dusjen etterpå, kommer jeg til å oppføre meg som hun herbal-dama. Husker du den reklamen? That's me etter en joggetur.

 

For DET er den BESTE gaven jeg kan gi til meg selv i dag. Egentlig for dyrt; det koster meg MYE, siden den gaven jeg egentlig ønsker meg er en film. Det å gjemme seg bort i sofaen og sette på noe komi. En avlyst avtale har gitt meg noen timer for meg selv, og jeg må kjøpe meg en fornuftig gave. Ikke no sparkle, ikke no fancy; more like making sence.

 

Det blir musikk og pesing på en kunstgressbane, noe jeg aldeles ikke hadde tenkt i dag, jeg som langt fra er noen idrettsstjerne. Johaug kunne fått min kvote hvis det funka likens som en harrytur, for å si det sånn. Men det er til mitt eget beste. Jeg blir en bedre mamma for to gutter som vil krølle seg rundt her i kåken i full energy all weekend long, hvis jeg fyller på litt fornuftige saker nå.

 

Wish me luck with my present, i det jeg jogger forbi mine poler i dag!

 

Min store livsomvending skjedde da jeg var 20 år.

 

 

Han ser på henne. Hva skal han si, der han står ovenfor noe usynlig som han ikke greier å se samme hvor mye han kniper med øynene? Sa hun nettopp at hun er uføretrygda? Men hun hverken halter, sitter i rullestol eller ser videre syk ut. Det blir stille. Skal han spørre? Hvordan endte hun der? Der nede. På nederste trinn? Det blir mye mer stille enn stille det var, og han mumler noe som skal være høflig. Han visste ikke at han stammet; men nå gjør han det. Stotrer, stammer og snubler seg videre inn i sin trygge hverdag. Hun går hjem og gjemmer seg under dyna si. Som vanlig. For henne er tårene både fysisk tilstedeværende, og tåkebeleggende. 

 

I tankene mine stod jeg noen ganger høyt oppe i en unaturlig høy skyskraper. Det regnet hele tiden, men jeg visste høyt der oppe under skyene, at jeg aldri kom til å hoppe. Det var en stund svært skremmende hvordan alle tankene mine havnet i grenseland omkring dette med å bare gi opp. Hva skulle jeg, som ikke jobbet for pengene, gjøre her i verden som klump på foten? Som en stor tabu, hele meg. Jeg prøvde å leve med skammen. En etter en ga de opp for evig og alltid rundt meg. Kanskje bar de på de samme tankene? Jeg tok farvel med venn etter venn, og psykiatrisk avdeling var mitt hjem nummer to.

 

Dag etter dag våknet jeg til en dyne. Intet mer enn en dyne som jeg kunne gjemme meg under. Dynen vokste og jeg krympet mens klumpen i magen grodde seg uovervinnelig. Utenfor vinduet gikk morgenfolket på jobb. Samvittigheten tok kvelertak, for det var vel ingen mening i at jeg sto opp til denne dagen heller. Jeg turde nesten ikke å uttale ordet "uføretrygdet". Det ble med grøtete stemme, siden jeg forlengst hadde sunket ned i kvikksand made of shame. Det var såvidt jeg fikk meg til å si det nede i sanden: Uf. Ufø. Re. Tr. Uføretrygdet. 

 

Det verste i hele verden var hvis folk spurte det vanlige spørsmålet "hva driver du med for tiden da? Hva skulle jeg si? At jeg drev med snylting? At jeg visste jeg kunne lukte stanken av avsky dersom jeg sa sanneten? At jeg følte jeg kunne bidratt så mye mer, men at jeg ikke så noen inngangsport til verden gjennom skyene? At jeg hadde fullført et år på videregående som 25åring, og oppnådd 5ere og 6ere i matematikk, gym og naturfag, men at jeg ikke hadde struktur og mot til å fortsette året etterpå? At jeg nettopp hadde gjemt unna honnørkortet på toget, fordi konduktøren var en gammel skolekjenning? Jeg betalte fullpris den dagen, for det ble så pinlig når det ble honnør-stille. Ja, jeg kjeftet på meg selv etterpå over å ha feiga ut. Jeg visste jo innerst inne at det var meg selv jeg burde sette øverst i mitt eget liv, ikke random folks.

 

Jeg lengtet etter å kunne jobbe. Men. Ingen cv, ingen stolthet, ingen utdanning, ingen meg. Jeg skammet meg så inderlig. Og det verste er at jeg fortsatt skammer meg, selv om jeg vil deale med det. Forskjellen er at jeg var mer flau over meg selv før. Nå, flere år og litt jobberfaring senere, har jeg mye å stå opp til om morgenen. Toåringen skal i barnehagen, huset skal holdes i orden og det skal skrives. Jeg har ikke ord for hvor takknemlig jeg er for alt dette. Jeg folder hendene og takker hver eneste kveld.

 

Men veien hit var bratt og vanskelig.

Det er ikke lurt å sitte på nederste trinn i samfunnets rangstige når det regner. Da får du den nedre flommen i tillegg. Det er dessuten ikke der en stolt tøffing hører hjemme. Likevel fortsetter jeg å trekke hodet ned mellom skuldrene tvert jeg sier sannheten til folk. 

 

Jeg er ufør. 

Fordi jeg har en diagnose.

Som jeg er frisk av.

Men som er kronisk. 

Såeh.

Kremt.

Snakkomværetgitt.

 

 

Hvis jeg skriver det her inne på bloggen et par ganger så kanskje skammen forsvinner? Men hvis jeg sier til folk at jeg er en skribent og en blogger, kanskje jeg da slipper å si at i bunn og grunn er uføretrygdet? Hvis jeg bare kunne slutte å skamme meg, da ville det ikke gjøre så vondt i magen min når de såkalt vellykkede folka snakker om yrkene sine og jeg er skattesnyltefanten i rommet, tut tut. 

 

Hvis jeg bare er sann mot meg selv, hva teller da? Når jeg er av det slaget som ellers ikke bryr meg en døyt om hva folk mener om meg, hvorfor skal jeg bruke min energi på å vike med blikket når jeg møter kjentfolk og vi snakker om hverdagen og hva vi gjør? Jeg vil ikke kjenne fordomsfulle folk uansett, så hva betyr det egentlig hva de tenker, synser og mener, i det jeg setter øynene mine i dem, ser dem rett inn i blikket deres; og svarer: "Hva jeg driver med for tiden? Vel. Jeg er uføretrygdet pgr av en kronisk sykdom, og da får jeg utnytte tiden til å drive med min store interesse som jeg aldri rakk å utdanne meg innen: skriving. Enn du? Driver med du a?"

 

Det er kanskje på tide med egenaksept. Sånn ble det. Jeg kan alltids prøve å bidra litt likevel. Rundt meg jager folk etter status, berømmelse og noe de kan være stolte av. Noen jobber er ikke akseptable som ren status i selve hiearkiet, mens andre yrker er til å bukke, skrape og neie ovenfor. Alt de ønsker å oppnå, har de egentlig ikke tid til, for ingen av oss vet egentlig når alt kommer til å ende på sekundet.

 

Vi glemmer noe viktig. Vi kom hit uten noe som helst. Da pappa så meg første gang, elsket han meg akkurat som jeg var. Akkurat den datoen døde han, 31 år senere. På bursdagen min det året var det tid for farvel med mitt aller største forbilde, nemlig den snille og omtenksomme pappan min. Selvfølgelig elsker han meg fortsatt, from over the rainbow. Akkurat som jeg er. Det er ikke penger, biler, båter og luksushus jeg skal bringe med meg over på den andre siden den dagen jeg møter ham igjen. Det er sjela mi jeg tar med meg. Og kun den.

 

Jeg skal prøve å forsøke, å slutte å skamme meg over mitt stempel ufør. Fra et sted over regnbuen skal jeg hente kjærlighet nok til å overbevise meg selv om at jeg er god nok som jeg er.

 

Du tenker sikkert at det er tull å skamme seg over uføretrygd. Kan du slutte å føle sult bare ved å knipse med fingrene og bestemme deg for det? Nei, du må nok spise noe for å bli mett. Kunne jeg slutte å føle at jeg ikke tilhørte her på jorda, mens alle andre enn jeg hastet til jobb om morgenen? Nei så enkelt var det ikke. Jeg måtte gjøre noe med det. Prøve å jobbe litt i tillegg. Om det så "bare" var som vikar i barnehage og innen renhold, var det stort nok for sjela mi å bevise for mitt sultne hue at jeg tross alt duger til noe. Jeg måtte ta alle kreftene mine i bruk, og bli frisk og sterk. Ta vare på barna mine. Skrive. Være sosial. Jobbe med meg selv.

 

Noen spiser ditt, andre spiser datt. Jeg spiser noe annet. Min sultne mage behøvde en annen type næring enn den tradisjonelle arbeidsdagen. Det måtte annen type jobbing til for å i det hele tatt bli rustet til å møte verden som outsider. Visst søren har jeg betalt, og jobbet i livet. Jeg har klamret meg fast, og kjempet meg frisk. Og har du klart å komme dit at du lever frisk med en alvorlig sykdom som bipolar; da har du allerede både kommet langt, og gjort one hell of a job! Hvis noen ser ned på meg, ser de bare ned på et speilbilde i en innsjø. For jeg sitter her oppe og er stolt over meg selv, og jeg kan også se mitt eget speilbilde der nede. Jeg er stolt av henne! Hit opp har jeg klatret på egen hånd yeah! Ufør eller ei, jeg er like mye verdt som deg.

 

Sinnarynke magefett! Narkose neste onsdag!

 

 

 

Nå er det min tur. God damned, neste onsdag blir det narkose på meg, og jeg gruer meg like sinnsykt som bipolar jeg er. Detvilsi; jeg gleder meg til å våkne opp som en ny og bedre utgave av meg selv. 

 

Da min eldste sønn var 3 år, skulle han kalle meg noe stygt. Han sa: "Mamma din voksesmert!' Nå sier jeg det styggeste jeg kan komme på: "Sinnarynke som jeg gruer meg!" Magefettet mitt ekke så vakkert, det heller, men sinnarynka mi er sintest.

 

Altså. Det hele begynte for et år siden med en tannlege som mente at den tannlegeskrekken min ikke kunne være så ille vel? Dette skulle vi greie sammen, hva? Men etter to tannlegetimer, musikk på ørene mine, lystgass som ikke funka, jeg som hata lyden av borreborr, skrekkstiv kropp, og jeg som syntes jeg greide det, men hata det, sa hun plutselig: "Veit du ka. Æ trur vi legg dæ i narkose!'

 

Med mine miflertidige fyllinger ruslet jeg ut i frihet, og aksepterte det faktum at jeg ble for mye for tannlegen rett og slett. Med alle mine ledninger, telefonholding for å styre spotify, avstivet kropp og et lystgassdrama som ihvertfall ikke hørte hjemme hverken i en fødestue eller ho tannlegen, ga hun opp. Hehe. Hehe. Det er til å både grine og le av. Brev med innkalling skulle komme i posten.

 

Et halvt år senere var de midlertidige fyllingene på vei til å synge på siste verset, og jeg var på vei til å endelig fylle ut skjemaet sykehuset hadde sendt meg. Så sendte jeg det inn, altfor sent, og skyldte på at jeg jo ikke aner hva jeg veier lenger, uten badevekt etter ni måneder med lavkarbo.

 

Nå er det ingen vei tilbake. Jeg skal til pers neste uke. Hysterihelene får selvfølgelig for seg at hun faller under et par statistikkprosenter som ikke overlever risikoen rundt en narkose. Selv om jeg har vært i narkose mange ganger før. 

 

Så nå skal jeg snu det hele til et positivt glis: neste uke får jeg et par sekunder med susete megalykke, før jeg våkner til en ny kjeft! Yeah!

Sophie Elise: Kunne jeg gjort det samme med en hijab, som du gjorde med korset?

 

 

 

Et religiøst symbol er et religiøst symbol. Kristne mener korset er et kristent symbol og Muslimer mener hijab er et religiøst symbol. Død er sorg og savn. Sarkastisk humor er noe ganske annet!

 

Kjære Sophie Elise. Sitter du der med pekefingeren og prøver å både bestemme, og fortelle alle oss andre, hva som er mobbing, og hva som ikke er mobbing? Hvor skal jeg begynne? Din nye video der du og dine venner har kledd dere ut og leker politikere, får en bjelle til å ringe i hodet mitt. Ikke bare fordi den er respektløs, men også fordi den rett og slett er full av løgner.

 

Du stikker deg fram i media av egen fri vilje. Politikerene stikker seg fram i media av egen fri vilje. Det er i følge deg greit å mobbe politikere, men det er ikke ok å mobbe deg? Ok skjønner. Det hersker en usynlig forskjell på alle som stikker seg frem her i landet, og bare du ser den. Du bestemmer reglene. Ok. Det som gjelder for akkurat deg i media, gjelder ikke for alle oss andre i media, har jeg forstått det riktig?

 

Hvis jeg la ut en video her, der jeg slikket forførende på en hijab, spyttet på den og hånte den, ville jeg blitt stilt for retten på lik linje med Merete Hodne. Jeg ville blitt dømt for så mye mer enn rasisme. Ja, dersom jeg hev meg ut i politikken ved å harselere med religiøse symboler på dette viset, skulle det jaggu blitt tøft å være meg etterpå. Jeg må nesten spørre; synes du ikke selv det er merkelig at Hodne ble dømt i retten hva angikk en chador, mens du skal kunne herse med kristendommens symbol korset, uten videre følger? Blasfemi rett foran folket's øyne, men er det lov? Finnes det nå nye vinklinger av den opphevede blasfemiloven paragraf 142? Jeg vet ikke, jeg bare vet at vi er flere som finner det støtende, måten du håndterer et kors på. Du finner link til den tidligere gjeldende paragrafen ved å trykke deg inn på denne: https://lovdata.no/artikkel/blasfemi/34

 

Du uttaler at denne videoen skal være morsom. At det er humor. Hva pokker er "morsomt" og "humoristisk" med t-skjorter der dere har fått trykket bilder av den forferdelige scenen der et lite barns liv har gått tapt på stranden etter å ha endt sine dager som liten båtflyktning?

Jeg er mor selv, og finner dette definitivt ikke morsomt, jeg gjentar: definitivt ikke morsomt! Jeg mener alvor: skill mellom en humoristisk videosnurt, og grusomme mediebilder av et lite barn som har dødd!

Mine tanker går også til alle barn som har omkommet pgr av terrorangrep de siste årene. May them all rest in peace. 

 

Så til politikken du danser forførende mot, med et virrvarr av alle tenkelige effekter man bare ikke bør bruke. Som ren løgn. Nå er ikke jeg noen politiker, og derfor har jeg heller ikke tenkt å hive ut noen video der jeg harselerer med hijaber og sånnt, men jeg kan love deg at barnetillegget i min uføretrygd slettes ikke er slettet. 

Det var nesten så jeg tenkte; åja, har de fjernet barnetillegget til alle andre, men ikke til meg? Har de glemt meg? Og hva om jeg hadde vært enda mer vimsete enn jeg er, og fått for meg at nå må jeg betale alt tilbake? Luckily er jeg ikke helt bak mål, men vet at den påstanden din om at Frp har fjernet barnetillegget, er ren løgn.

 

Dere påstår i din video at Frp har fått kuttet i bistand til uland. Men Frp fikk ikke gjennomslag i dette, så korrupte ledere og diktatorer kan fortsatt nyte godt av Norge's penger. Som kunne kommet godt med til alle som ikke tjener like godt som deg, spesielt fattige barn i Norge, for ikke å snakke om eldreomsorg, vern om rusmisbrukere og andre områder der Norge definitivt kunne tatt bedre vare på sine egne.

 

36 milliarder kr i bompenger? Hvor har du det fra? I følge Norsk transportplan er det riktige tallet 10, 9 milliarder kr, takk. 

 

Listhaug sa at ingen kan forvente å bli båret på gullstol inn til Norge. Hun mente at integrering handler om egeninnsats, blant annet. Hvordan greier du, mens du slikker på, og harselerer med, korset som betydde så mye for mine forfedre, å vri det til at denne setningen handlet om barn? Som om Listhaug er et monster. Som om det er greit å ta ting ut av sammenheng bare det gjelder alle andre enn deg selv.

 

Du ble selv hengt ut i en viss facebookgruppe, og da handlet det om sex. Men selv kan du bruke seksuell oppførsel til å håne og harselere ned politikere. Jeg ser ikke den usynlige grensen din. 

 

For en tid tilbake sendte jeg deg forespørsel om å lage et portrettintervju av deg, siden jeg er en ivrig skribent. Jeg tenkte du fikk i overkant mye pepper, og ville skrive om de bra sidene ved deg. Men denne såkalt "morsomme" politikkvideoen din kan jeg ikke forsvare. At du mener det er ok å slikke på korset og mobbe andre på denne måten, handler ikke om politikk for min del. Det er i min verden respektløst og umodent. Dersom mine forfedre fra Vesterålen hadde levd, ville de slettes ikke likt denne tåpelige harseleringen av kristendommen. 

 

Feirer du jul og påske? 

 

Ville du harselert den muslimske tro ved å slikke nedlatede på en hijab, eller andre religiøse symboler innen annen religion?

 

Respekterer du våre forfedre som bygde opp dette landet? 

 

Kunne du droppet å bruke korset vårt i en setting der du respektløst ydmyker vår tradisjon's religiøse symbol?

 

Ja, det kunne du. Både Jesuskorset og bildet av den stakkars lille gutten burde fått hvile i fred, i all respekt og ettermæle!

 

Du leser forbipolene.blogg.no

Skrevet av Helene Dalland

Lik facebooksiden for oppdateringer: https://www.facebook.com/forbipolene.blogg.no/

"Stå nå ikke der og rop til barnet ditt, din freak!"

 

Kjære du som ikke har fått barn; altså du som ikke har unger å oppdra selv. Du kommer først til å himle med øynene og dømme meg. Men les videre, then read it all. Kanskje lærer du hvorfor du skal slutte å tro du kan belære de sure foreldrene i butikken som prøver å hanskes illsinte små sinnatagger. Eller hvorfor du skal respektere at mange foreldre innimellom gir etter der de ellers sier nei. Dra til deg det himlende blikket ditt, og les.

 

La meg starte med vår egen kveld her og nå: Ja. Jeg vet. Han skal sove i sin egen seng, og så fikk han sove i mammasenga tvert han spurte med den tynne søte stemmen sin. Herregud hælle dussan sussan bassen miiin, å så fiiin. Hvor er den lillefingeren din? Der ja. Der kan du ha meg lille venn. Akkurat der, rundt den bittelille lillefingeren din, får jeg plass når du krymper meg med den magiske eventyrdrikken ditt fra wonderland. Selv om det var bare funlight saft blandet med dine blå øyne, så yeah whatever, det funka.

 

Å så du vil opp og leke litt? Tja, why not. I fem minutter så, vi er jo så tidlig ute i kveld. Og du har vært hos pappa hele helgen. Kan det hende du savner tid med mamman din?

 

-"Æ tøøst. Æ kaldt vann?" Ntååå men jeg vet jo at du ikke er tørst, kan du skjønne. Du bare manipulerer dønn for å få noen våkenminutter ekstra etter den pekebokstunda der du greide å finne en ørliten sommerfugl og greier. Fikk skryt og greier. Stolt og greier. 

 

Så jeg løper ned og henter litt vann. Etter en stund ligger du der i mammasenga og piper: "Mamma gå ned. Æ sove alene!" 

 

Jeg går ned, og etter 30 sekunder hører jeg tasseføttene dine der oppe. Døra går opp og du flirer deg ned trappa. "Hæhhæ! Mamma!"

 

Sorry, jeg lar deg ødelegge alle rutinene i kveld, men jeg bare greier ikke annet enn å le med deg. Det søte lille ansiktet ditt. Gleden i smilet ditt over å få noen minutter med hu mor nedi stuggu.

 

Jeg er en lillefingermamma i kveld, og du har krympa meg og limt meg fast til den bittelillefingeren din med superlim. 

 

Når du sier jeg skal sette meg på den prompeputa di, ja så gjør jeg det, mens du danser rolig til The voice på TV'n, og jeg spiser lowcarbboller med smør på. For du har stjålet all osten min og spist den opp i den nette lille magen din. 

 

Jeg foreslår at du går og legger deg, så kommer mamma etter, og det tar ca et og et halvt sekund fra du kommer deg opp trappen før du roper:"Mamma åååm!" 

Du vil ligge i skje så jeg får riktig passa på deg akkurat slik mammahjertet mitt vil. Holde rundt lille deg og stryke deg på panna. Rett før du sovner sier du: "Æ ælke dæ mamma!" Jeg blir mer glad enn ord kan forklare, og sier: "Ntåå æ ælske dæ å vænnen!" 

 

Før jeg går ned i stua legger jeg en ekstra dyne bak ryggen din så du ikke faller ned av senga. "For gid, det er så farlig om du faller ned fra senga, hilsen helikoptermamma som vifter unna alle farer med helikoptervingene sine."

 

Åh, som jeg preika da jeg som førstegangsgravid strutta rundt og trodde jeg hadde peiling på dette med å være forelder, mens jeg inni meg kritiserte foreldre rundt meg over en lav sko. Kunne det virkelig være så forbanna vanskelig å beholde humøret på tipptopp kontinuerlig ovenfor ungen sin da?

 

Alle disse vonde hvinestemmene jeg hørte i butikker og på kaféer, herregud snakk nå lavt og pedagogisk riktig til ungen din da menneske. Og nei betyr nei. I seng betyr i seng. Dessuten skulle jeg ikke si så mye nei til barnet mitt jeg nei. Det var et negativt ladet ord det så. Og aaaldri i livet om jeg skulle si "vær forsiktig!" Nei, jeg skulle si nøyaktig det jeg ville ungen min skulle gjøre, heller. Bedrevitende enn ekspertene selv (foreldrene, that is), skulle jeg i stedet si: "Lille venn, gå lenger hit du heller" eller "Jeg vil at du heller skal gjøre sånn jeg vennen!"

 

Jeg river meg i håret bare jeg skriver om mine uvitenhetsbaserte teorier som aldri i verden ville fungert i praksis. Nei er et av de viktigste ordene vi kan lære barn. Og forsiktige må de også lære seg å være.

 

Kjære du som ikke har barn. Jeg var sånn som deg. Jeg hadde så mange forestilninger om hvordan det var å være forelder, men innså ikke at jeg enda ikke hadde lært noe som helst om hvordan det er å faktisk være forelder. Det å elske noen så ufattelig høyt, at det er enormt grenseløst å forholde seg til. Jeg trodde sinte foreldre var ustabile vesener som kanskje behøvde proff hjelp. Og sliten? Nåh, så slitne kunne de vel ikke være? Greia var at dette hadde jeg null peil på. Det å være sliten som ansvarlig voksen forelder, er noe heeeelt annet enn å være sliten av å ta vare på seg selv, aerobictimen sin og jobben sin. Jeg trodde de var svake mennesker, de foreldrene som ga etter og sa ja, der de ellers sa nei, og sådan brøt mønster. 

 

Nå har jeg lært så mye mer enn den følelsesladde delen ved å være mamma. Nemlig at det å innimellom si ja til et lite barn, styrker selvfølelsen til ungen i det barnet går inn og ut av ulike faser av selvstendighetsutviklingen. Hvis en treåring aldri får ha rett i noe som helst, gir det ikke den selvtilliten som skal til for å føle trygghet i seg selv som et famlende, lite, voksende menneske.

 

Jeg vet godt hva jeg gjør i det jeg innimellom lar meg lime fast til en liten barnefinger, slik at snart treåringen min noen ganger får ha meg rundt lillefingern sin. Forskjellen på fri oppdragelse og min lillefingerkarusell, er at jeg står bak spaken. Jeg bestemmer når han får bestemme litt. Dette er gutten som legger leker tilbake i butikkhyllene og sier: "Kanse shøp senar mamma. Ikke no." Dette er gutten som gjerne er med på lange togturer og restauranter, og som er meget flink til å høre etter, også når han skal sove. Det er bare det at vi foreldre kan dette med individuell tilpasning. Han hadde vært hos pappan sin i helgen, og sådan et markeringsbehov i hjemmet, samt at han ville være mest mulig sammen med mamman sin. Da må jeg som mor vise at jeg er der, og la ham få litt albuerom. Han liker ikke stemningen en sur mamma gir, så jeg kan bare fortelle ham at nå kjenner mamma at sintestemmen kommer, så hører han etter. 

 

Men noen ganger må han få litt frie tøyler. Og det, kjære du som ikke har barn, er det jeg som vet best. Om man adopterer et barn, får surrogathjelp, blir steforeldrer, eller går gjennom et svangerskap; er det det samme: det er nødvendig å ha prøvd å være forelder i minst et år for å forstå hvordan det faktisk er å være far eller mor. Hun sinnamamman jeg så på toget i sommer var svært negativ til barna sine. Da kan det faktisk hende at hun er verdens beste, men mest slitne mamma, og kanskje hadde hun pms? Hun mamman som stod og ropte til døtrene sine på 15 år (for hun ropte det: "Dåkk e fæmten år, så det dŕrrrrrriiiit æ tiii!!!") på kaia i Oslo i sommer, hun kanske har diabetes, lavt blodsukker, og klikket hver gang hun ble livredd for at noe skulle skje barna sine? Hva vet vel jeg? Det eneste jeg vet, er at jeg ikke har peiling. DE har peiling, foreldrene selv.

 

Hvis du kjenner deg igjen, del gjerne.

Nå skjer det snart!

 

Alt er planlagt ned til siste detalj, for nå skjer det snart. Om mindre enn et døgn nå, tar det helt av! Jeg er skikkelig skjelven, og det føles som julaften, tivoli og badeland på en gang. Det eneste jeg ikke har bestemt meg for, er hvilken middag jeg skal lage, for kun det aller beste er bra nok for en liten herremann som kommer marsjerende inn her sammen med meg i morgen ettermiddag. Bitte bitte liten, men så stor i mine øyne.

 

2 år liten og snart 3 år stor, kommer han forhåpentligvis løpende mot meg i barnehagen i morgen, og jeg kommer til å løfte ham opp og ta en runde rundt med ham i armene mine. Den lyse stemmen hans kan hende sier "Mamman miiiin!" 

Så skal vi ha noen koselige dager sammen, før helgen eksploderer i en eneste morsom karusell i det jeg henter storebror Mathias, som kommer til å bli overrasket over at jeg har ommøblert på loftet og i stua. 

 

Etter noen dager med savn etter gutta mine er alt dette kjempestort for meg. Selv om jeg behøvde tid til å hente meg inn, jeg som de fleste aleneforeldre når den andre foreldren inntar legohelg, har jeg bare ikke ord for hvor digg det skal bli å hente minsten i barnehagen i morgen. For ikke å snakke om helga som kommer, da jeg får være sammen med begge gullene mine. 

 

Huset er rundvasket, og jeg har sovet lenge etter å ha vært ut på eventyr. Klar som et egg for morgendagen, stuper jeg snart til køys.

Jeg har aldri blitt såkalt starstrucked over å møte en kjendis, men når jeg skal møte selveste barna mine, da får jeg alle symptomer. De er stjernene mine. Hva skulle jeg gjort uten gutta mine? Kjærligheten er så sterk at jeg går gjennom ild og vann for dem. Og så får jeg holde rundt en av dem i morgen, og gi klem og stryk på lille kinnet! Fantastisk! Ingenting er større en dette, tenk at jeg får oppleve det; å gi kjærlighet til to guttebarn. Hvert minutt teller, og hver eneste time er viktig, når du får være sammen med de du elsker 💙💚

 

Mann klikket i butikken; se hvordan folk reagerte.

 

De snubler opp trappa, tar en real selfie og ler så de hikster. To voksne menn tilbake i puberteten. På dansegulvet vrikker en dame og en mann mot hverandre, og en sjanglende venninnegjeng synger den nye låta til Bieber i ring mens de skvulper vinglass og pils utover hverandre. "DEESPASITOO TATTARATTARATTATAA!"

 

En relalativt kjekk dude vrikker gladbra på hoftene sine mens han  "væiver me' arma" yeah.

 

Klokka er nøyaktig 23.30, og her i byen er det lørdagsstemning. Jippi. Vi voksne skal ut og leke ååååss! We fade away, where are we now? Coco Jombo town? Shake it yeeah! Makkaroni macarena!

 

I dream away. Yeah. Where are you now?

Inne på Lindex. På senteret i byen her. For nøyaktig 7 timer siden. Du kommer vrikkende mot meg med redbullen din i hånda mens du væiver med arma. Yeah. Where are we now? På Cubus! Du sjangler mot meg mens du skvulper ut colaen din, og du roper: "Yeaah grrr arrgh shåpping!" Mens du knipser med fingrene og shaker stumpen.

 

En dame kommer hoppende inn på Cubus, hun også. Hun holder en hånd foran seg og vipper den coolt, slik hun har sett på tegnefilm. Nei. Jeg mener; musikkvideo. Hun roper "Hhheeey!" mens hun danser seg inn mot sminkeavdelingen. Der skvulper hun ut glasset sitt med melk som hun tok med hjemmefra for å ha noe å drikke. De ansatte nede på Coop merker sikkert ikke at hun har med medbrakt milk. Hey. It is cool! The milky way, hey! 

Hun møter en venninne og overfaller henne med rumpa si bouncing opp mot rumpa hennes, hyler ivrig, før hun hopper på midjen hennes som i dirty dancing. Venninnen hennes tar i mot henne og mister samtidig sin kaffe latte to go. 

Who who who whoooo let the grown ups out; who who who!??

 

No way. How to say. It did'nt happen. For inne på køpesenteret oppfører man seg ikke slik. Nope. Man ser mest mulig ned i gulvet, og driver ikke og invaderer intimsonen til folk man møter. En overfladisk klem kan forsiktig finne sted, og man nærmest hvisker når man snakker. Nei. Når vi voksne møtes på butikk, da har vi en personlighet.

 

Og så har vi en annen personlighet når tiden runder helg og klokka sier "Aaaskepååååått, du må løpeee!" For klokka er tolv, og den høflige til å ta på - magien forsvinner. Alle mister sin drakt, og kleskoden er keiserens splitter nye føkkings klær! 

En ny personlighet tar form i det klokka nærmer seg to på natta. Da har alle pene askepottene sovnet forlengst, og det er senkveld på slottet. 

 

MACARENA! ÅÅÅÅÅ! HALLA! Hele lokalet forvandles til "væivende armer" og hoppende kropper. "NOW DON'T YOU WORRY ABOUT MY BOYFRIEND! HEEY MACARENA!" 

Det runger: "Heeey!" 

Macarena sier: "Heeey macarena!"

Lokaler runger i bass tilbake, det er herrene som plutselig digger old pop fordi det er fyllesånn det bare er: "Høøøøy macarena!" 

Nå går det ille. To okser på dansegulvet blir litt for ivrig i dansen, og hopper mot hverandre, før han uten halve magen over buksa, tryner. Sammen med pilsen han nettopp betalte to stk brød for. Samma det vel; glutenmage av pils eller brød, whatever. Han kniser litt og sjangler tilbake til "dansen".

 

Har du sett en mygghank på vei inn i stua di i full forvirring? Den flakser hit, og så flakser den dit. Slik så det ut da en mørkhåret skjønnhet bouncer seg innom søstra mi på et utested i kveld. Eller kanskje minnet hun like mye om en flaggermus. Altså ikke søstra mi, men myggdama. Plutselig stod hun foran søs i full shake, før hun snudde seg og shaka assen i samme slengen. Så var hun over alle dansegulvets vidder. God damned. Førr ei dame. Som hu. 

 

Plutselig spiller de Kaptein Sabeltann in the middle of the night, og en ung og alfor kjekk fyr står og synger for meg. "Kaptein Sabeltann er en farlig mann. Nå kan vi ta det rolig...!" Jeg ler og ser for meg ham gjøre det inne på Cubus. I køa liksom. En fremmed mann synger Sabeltann for fremmed kvinne. Ja særlig. Hadde vi møttes der ville han ikke sagt hei engang. Men her, bak mørkets timer, er alt lov. Han byr meg opp på dans, og vi danser litt sving. Så flørter vi litt. 

 

På vei til Silje søs sin bil møter vi en herlig fyr jeg kjenner som er frisør. Han rocker over gangfeltet og er så sprengende glad, at han vrenger av seg skjorta og drikker av regnet. I love it!

 

Ja, for jeg elsker alt dette! For meg som er en avholds tulling allways sober, er utelivet for oss voksne helt fantastisk. Der ute møter jeg folk som har tatt av seg sjenertmaska fra kjøpesenteret der jeg møtte dem noen timer i forveien. Nå slenger de seg rundt i valsen som den apekatten de opprinnelig er. Who who whoooo let the monkeys out? Når klokka er 22.00 på kvelden er det som å vente på rakettene på nyttårsaften. Klokka midnatt tar det av, og det bråker så det suser. Men spennende er det. Hvilke raketter får vi se? Hva slags farger kliner til denne gangen? Hvem av rakettene hyler? Får vi høre et boom?

 

Det er som eventyr og barneTV fra nittitallet. Hvem trenger steiner som Hans og Grethe for å finne hjem? Hvem blir fullere enn dyrene rundt Emil i Lønneberget, og hvem blir hengt opp som søstra hans i en lang flaggstang? Med kjole på? Hvem blir til Pippi on the dancefloor, og hvem blir sittende å ulegaule som pappan til Ronja Røverdatter og gjengen? Surner Tornerose? Blir unge vakre Snehvit utsatt for sjalu gammel kjerring nå igjen? Ved slikt drama er det nok best at både Askeladden, Max mekker, 7 dverger og Alfa er til stede på festen, så går det nok bra skal du se. 

 

Snipp ...og Snapp? Nei! Snipp snapp snute, så var alle sammen ute, på livet og rocka seg. Men da mandag kom møttes de stille og beskjedne på kjøpesenteret. Og ingen hoppet opp på en av benkene og sang karaoke. Ingen sølte kaffe og cola på hverandre inne på Cubus; og ingen forsøkte seg på dirty dancing heller. Men på dagligvaren prøvde en eller annen tulling å synge høyt mens han danset seg mot kassa. Han hadde vunnet på et flaxlodd, og i det han shaket assen sin mot enhvermann på vei mot bladhyllene, sølte han ut kaffe latten sin. Folk ristet på hodene sine og så himlende på hverandre, mens de tenkte: "Herreguuuud for en geek! Tulling ass! Oppføre seg sånn da, attegåran. Sånn ville jeg aldri gjort altså!"

 

På bildet: Ulf Ove Hilstad og undertegnede

Når økonomi blir skam

 

Det er fredag. Folk sitter foroverbøyd i de fine bilene sine. Noen spiller dunk dunk. Andre er fortsatt på jobb.

 

For meg har det vært en verre fredag enn noensinne. En slik fredag der jeg måtte sette meg ned i skogen før jeg kom til sentrum, for å gråte ferdig der, mens jeg tok viktige og vanskelig telefoner. Etter en stund greide jeg å stanse tårene. Så ruslet jeg innom idrettshallen's toaletter for å fikse på fasaden. En knust kvinne lærer like kjapt å spinne som en naken en; så jeg fant frem styrken i meg selv igjen, og gikk videre.

 

Hvorfor vil jeg gjemme meg? Hvorfor skal jeg skamme meg? Jeg begynner å innse at jeg ikke kan noe for at jeg hele tiden blir innhentet av fortidens feil. Feil jeg gjorde da jeg var syk av bipolar. Gjeld jeg ikke klarte å håndtere til slutt. Jeg er ingen fan av å skylde på, og liker å ta ansvar. Men faktisk. Jeg dytta ikke denne diagnosen oppi hue på meg selv som 17åring. Jeg skjønte ikke bæra, for å si det sånn. I flere år. Hverken tytte, bringe eller blå. Så det så.

 

Hver gang jeg henter posten blir jeg overfalt av slangende brev med hilsen om kvelertak fra fortida. Jeg prøver å overse, men før eller siden blir jeg tvunget til å titte. Jeg prøver å leve i nuet, her jeg har stålkontroll over hverdagsøkonomien, men hver gang jeg finner roen, kommer en ny storm fra lenge siden dengang da. 

 

Den gang jeg trodde jeg aldri skulle få oppleve å bli mamma. 

Den gang jeg nektet å innse at jeg var syk. 

Den gang økonomi for meg var for alle andre. 

Nå er det payback time. 

 

I 6 år har jeg hatt med store makter å gjøre. Makter jeg tok kontakt med etter et kurs om min diagnose bipolar en. Folk som vil meg vel. Jeg har hatt møter med en namsmann som har forsøkt å si meg at jeg ikke må skamme meg. At jeg bare må la tårene trille. Og gjett om tårene trillet av skam, der den snille namsmannsdama og jeg satt og åpnet konvolutter. Jeg har møtt mennesker i kommunen og nav som tar opp tråden der namsmannen og jeg måtte la ting vente. Dette er folk jeg ikke kan få fullrost. 

 

Men jeg må alltid kjempe og snu på krona. Jeg er ikke den bloggeren som reklamerer for de dyre klærne og den fancy sminken. Kanskje er det business for meg i vente senere, men ikke noe pink opplegg. Her i hjembyen der jeg bor har det gått rykter om at jeg har blitt rik på blogging. De skulle bare visst hva jeg har å deale med. Og for å være helt ærlig så bryr jeg meg ikke lenger noe om hva folk tenker om meg og min økonomi. Selv har jeg egne verdier i den gata der, og kan bli like glad i all slags mennesker. Om min venn er en narkoman, en alkoholiker, eller en rik mann med kontoen stappfull, er det eneste som teller om vedkommende har et spennende, rikt, empatisk indre landskap. Inni seg. I sjelen sin. Penger har ingen adgang der, merkelig nok.

 

Vi mennesker er så rare. Vi skal liksom skamme oss i kroken vår hvis vi mangler en tier å betale med i kassa. Vi skal krympe oss til en slags mini-Alice i wonderland bare vi egentlig dealer med inkassovarsel og lite cash. Og vi skal ikke gråte så folk ser det. Vi skal skamme oss i hver vår ensomme krok. Men rik? Det skal vi heller ikke være. "Lite teit da." "Cocky!"

 

Jeg vil ikke være med på noen av delene. Jeg skjønner ikke lenger hvorfor jeg skal sitte på en benk i skogen der jeg bor; skulle jeg til å skrive. Jeg mener; i en skog i byen der jeg bor, og gråte og skamme meg, når jeg i virkeligheten har kjempet alt jeg har i 6 år for å deale med gjeld fra fortiden. En fortid da jeg var for syk til å kjenne mitt eget beste.

 

So eat me, beat me, eller se ned på meg. Jeg akter å bruke tiden min på mer enn å holde hue over vannet. Jeg skal kravle opp på land og reise meg stødig. Fra å ha akkurat nok til mat, klær og alt annet, skal jeg søren meg tjene gryn nok til at barna mine vokser opp til å lære seg å dele med de som har enda mindre. Verdiene jeg ønsker å lære barna mine, er å se rikdommen i hjertet til sitt medmenneske. Ikke måle sine venner i lommeboktykkelse, men i det indre landskapets skjønnhet. 

 

Nå gidder jeg ikke å legge skjul på det lenger; veldig lite fra min konto går til meg selv. Alt som virkelig betyr noe for meg, er at barna mine ikke skal merke hvilken fortid jeg dealer med. Ungene mine tror jeg er rik. For de har alltid alt de trenger. Sannheten er at jeg skraper og snur for å få alt til å gå rundt, hver eneste måned. 

 

Jeg kjøper meg nesten aldri klær, enda nesten ingenting passer lenger; siden jeg har gått ned over 5 kg. Lipfinity'en min er fin på leppene den, de dagene jeg greier å skrape opp nok av den til å smøre på leppene. Jeg bruker den også på kinnene, så nå som den er nesten tom, ser jeg nok ikke så fresh ut. Det er på tide å klippe foundationtuben i to, og oppbevare den i plastikkpose. Sko? Når kjøpte jeg det sist? Og hvorfor føler jeg meg ikke fattig? Er det fordi jeg med mine andre prioriteringer ser hvor glad toåringen min blir for nye røde brannmannstøvler? Eller fordi 8åringen min blir så takknemlig for en is på kafé? Han merker ikke at jeg ikke kjøper kaffe eller is til meg selv. At mamma er glad i vann vet han jo godt. 

 

Fattig? Jeg nei. Med min uføretrygd med trekk fra fortida, er det så mye mer fra den fortida jeg føler jeg slipper nå. Jeg slipper å være syk, nedstemt og ensom.

Jeg får være mamma. Jeg er frisk og lever med bipolar i remisjon. Barna mine lever og er friske. Jeg vet akkurat hva og hvor innmari mye jeg har å være takknemlig for. Penger kan aldri kjøpe alt jeg har å takke for hver dag. 

 

Men noen ganger kommer tårene. Når jeg vet jeg må vente lenge med å kjøpe meg ting andre ser på som en selvfølge. Når jeg lærer meg at det å låne penger av andre for så å nedbetale det, ikke var så smart lell. Fordi de elsker å snakke om det og fremstille det hele som en bragd, mens de glemmer å nevne alle de andre de har gjort livet enklere for. Når et uventet trekk gir meg ustød grunn, og jeg må jobbe for min rett til en viss sum i måneden. 

 

Så snur jeg meg bort og så tørker jeg tårene. Jeg er mer klar for framtida enn ever before, og min store trøst er at sønnene mine ikke merker at mamma har tråkka i luksusfella uten at det noensinne dreide seg om luksus. Når jeg snur meg tilbake ser du bare ei rød, lysende nese som definitivt kunne behøvd litt foundation, og øyne preget av "allergi". 

 

Men dette skal jeg klare! Mens jeg gjør opp for en brukken fortid, og bygger nye broer, tenker jeg at det finnes mange måter å reise seg på økonomisk. Vi er så mange med kreative ressurser som må slutte å skjemmes. Ok så har vi tråkket feil og gjort noen tabber, men la oss nå ikke i tillegg gjøre det til en brems rent sosialt. Vi er ikke dumme. Så mange utveier vi har, over alt. Så mange muligheter. Jeg kan skrive; hva kan du? Bake? Strikke? Snekre? Male? Now let's do that! 

 

Jeg er ikke redd for framtida. Det et fortida's tårer jeg tørker nå. Og så velger jeg å være tøffing og snur på kronene til de forvandler seg til tiere. Å skjemmes over min fortid er jeg ferdig med. Jeg har bipolar 1 og det viser seg at det ikke bare fantes bakdeler med denne diagnosen likevel. 

 

Er du blakk men happy? Kom la oss starte firma. La oss sette sammen to pluss to så blir det fire. Så blir det åtte. La oss stå på til 16 blir 32 og så ser vi framover. Ikke bakover. Framover. En dag har du nemlig betalt nok for dine fortids feller. En dag har du grått nok skamfulle tårer. Det er på tide å knekke nøtta og skjønne bæra. Både tytte, bringe og blå. Så det så!

 

Slik lager du lavkarbo kakao med krem!

 

I am in heaven! Som mange av mine lesere vet, tar jeg alle hensyn til diagnosen jeg lever med, bipolar 1. Noe av det viktigste er kosthold og medisiner, og skal jeg unngå blodsukkersvingninger og bivirkninger av medisinen; må jeg så og si leve på lavkarbo. Dessuten også for å unngå diabetes, etter jeg fikk svangerskapsdiabetes, og dermed lettere kan få diabetes.

 

Og jeg elsker denne livsstilen, særlig fordi min venninne Christina Johansen har lagt sine deilige oppskrifter ut på sin blogg http://m.meglerfru1.blogg.no/ . Dette har gjort alt lettere for meg.

 

Men noe har jeg savnet! Kakao med krem var det aller beste jeg visste, og jeg har ikke kost meg med det ...før nå! Det vil si 9 mnd uten min yndling innen søtt!

 

I kveld fikk jeg en idé, nemlig:

 

Jeg smeltet 7 ruter chloetta mørk sukkerfri sjokolade i en kasserolle under omrøring. Da det hadde smeltet, tilsatte jeg en ss tagatesse søtning. Så rørte jeg i en stor kopp med fløte.

Jeg lot det få et oppkok, og mens det småkokte laget jeg krem av kremfløte og tagatesse. (Anbefaler å smake dette til; jeg liker det søtt med stor S!)

 

Deilig deilig, og det blir sikkert deiligere med matfløte, siden jeg kun hadde kremfløte nå. 

 

Etter en heftig joggetur i dag, kjenner jeg at jeg trenger litt ekstra. Med en bipolarvennlig livsstil, uten særlig carbs, uten noe som helst alkohol, og med stabilt blodsukker; er det allright å kunne skeie ut med en kopp kakao med krem, uten at det går utover balansen. 

 

Det klikket for meg i kveld, så det smalt!

 

Det begynte så bra. Minsten skulle sove i mammasenga, og størstemann ville ta natta på madrass på gulvet. Han har en egen soveplass her oppe på rommet mitt siden han ikke liker å sove alene på rommet sitt i kjelleren. Jippi Pippi, nå skulle vi alle legge oss tidlig. Even sovnet. Mathias og jeg holdt også på å sovne. Da hørte vi det, begge to..

 

 

"Bzzz bzzz, jeg er en liten fluefjert som bare måæææ kile deg over alt mens jeg først er i bzzz gang. I gang med å plage vettet av deg! Bzzzz!"

 

Nei! Jeg er ikke laga sånn at jeg kan sovne mens ei flue driver og overfaller meg for å stjele et par hudrester og lage tortur-lyd som prikk over i'en sin. Ikke min eldste sønn heller, han har tydeligvis arvet av mamman sin et visst instinkt hva angår slike insekter. Kill em all! Nooow!

 

 

Men denne forbanna flua ville JEG ta, mohaha. For nylig kjøpte jeg en megasmekker for 19 kr. Jeg er sær på den lista mi når jeg shopper. Kjøper som regel mindre enn jeg har notert, mens jeg fy fy til meg selv for at jeg trodde jeg "behøvde duker eller brus" da jeg skrev handlelista. Men da jeg så denne vidunderdreperen var det love at first sight. Vi giftet oss der og da, og jeg tok en vals med den foran kassa, og jeg kyssa den. Ikke. Men vi var uadskillelige fra det øyeblikket jeg så den. 

 

Derfor klikket det litt for meg da flue eff lekte gjemsel med meg på soveloftet mitt i kveld! Jeg satte i gang jakten med min grønne svære venn. Hver gang jeg skrudde på lyset ble flua stille. Så kunne jeg skimte den på magen til lille Even da jeg skrudde av lyset. No way! Jeg smekker ikke barnet mitt, det sier seg selv. Lys på igjen. Stille. Lys av. På foten til Even satt en liten faen. Grrrr. 

 

Da! Så! Jeg den! Oppå våtserviettene på kommoden min! Jeg schmokka til, og vi jubla stille. Men så fant vi ikke noen død flue samme hvor mye vi lette etter fluelik under våtserviettene. 

 

Høyt oppunder taket, på veggen, satt en liten fluelort og gliste. Ja det er jeg sikker på jeg så den gjorde. Jeg tok grep om min kjære grønne smekkefant, og smurte flue på veggen min, dønn! Yes! Sa vi: "Yes!" Så glad over å ha drept noen, er vel litt kinky. Men i og med at den torturerte oss var det nok selvforsvar.

 

 

Da Mathias hadde lagt seg til for å sove, and mee too, gikk brannalarmen, selvfølgelig. I kjelleren. Men bare i ca 15 sekunder. Da jeg gikk ned for å sjekke, satt kompisene til veggflua mi på taklyset rett ved brannalarmen og glodde på meg. Jepp. Det er faktisk sant. Du skulle vært flue på veggen her, så hadde du sett det sjøl. 

 

God natt fra Lykketoppen, i morgen venter en ny og spennende dag. 

 

 

Misunnelig på barnehageansatte

 

Han smilte, stod opp av senga, fikk villig på seg ny bleie og nye klær, pussa tenna, og så gikk vi til barnehagen me'n. Der måtte vi være litt sammen med ham på den nye storbarnsavdelingen før vi sa hey då og rusla hjem. Siden har vi ikke sett'n. Nå sitter vi her og teller timinutter så vi kan hente ham hjem. For det ble litt kjedelig uten lillebror kosklomp her. 

 

Vi har gjort som vi planla, 8åringen og jeg. Vi har sett filmer og bodd på sofaen, og vi er søkke enige om at "Syng" var bedre enn "Lille kylling". Mathias lo av at mamma ble rørt på slutten av syng. Men, men, iblant skinner bipolar gjennom, sånn er det å leve med en følsom diagnose; man griner litt av tegnefilmer. Kremt.

 

Å være misunnelig er ikke noe som kler meg. Men akkurat nå er vi misunnelige på de heldige barnehageansatte som har fått være sammen med lille Even i hele dag. Ja, nå stikker vi snart og henter ham!

 

Vi sitter her ute sammen med edderkoppene våre og tar sats; lillebror her kommer storebror og mor! Nå er det vår tur til å være sammen med verdens kuleste toåring, dessuten er pannekakene og baconet klar til steking!

 

(Men det skal innrømmes at Mathias og jeg har kosa oss grundig i dag, da. Vi bare savner minsterampen vår.)

På kafé med en stjerne

 

TreffesjamøtesjaHVORFORIKKE? HellyeahWHYNOT? Vikjennerikkehverandre, men let's do that coffée!

 

Alt Irina og jeg visste om hverandre, sånn really, var at begge har bipolar, og begge har blogget. Vi tok grep om disse to likhetene i dag, og møttes på kafé for å gettoknoweachother. 

 

Jeg tar av meg capsen; wow for ei positiv og kreativ dame. Tenk å være så heldig å få ta en kaffe med ei som er opptatt av å ikke snakke nedlatende om andre, og som tør å fortelle om det positive ved seg selv også!

 

 

Befriende! Hun er like befriende som en høstvind etter en dampende het sommer! En prat med henne er fri for fake shit, klarert for kreativ ballkasting, og renset for uinteressant baksnakking. Hun er en stjerne sådan, fordi hun har en sjelden tankegang og en genial måte å utvikle den tankegangen på.

 

Noen ganger har jeg opplevd å føle meg usikker på et par mennesker, i det de har snakket negativt om sine "nære venner". Ting som ikke bør bli sagt, plumper ut, og jeg blir forvirret. Kan vi ikke snakke om noe annet, nå som hun eller han ikke er til stede og kan fortelle sin versjon av dette? Hva sier du til "din nære venn" om meg, du som er så kritisk innstilt? 

I dag kunne jeg avslappet snakke med Irina i over en time, uten at noen av hennes bekjente ble nevnt i negativ tone. Hun rett og slett har ikke det behovet. 

 

Jeg gleder meg big time til å bli bedre kjent med en vakker skapning hvis klokhet nesten kan tas og føles på. For i de øynene der, ligger en type erfaring som jeg kjenner så godt til. Vi har vært på mange parallelle steder, men samtidig er vi like ulike som vi er like. Dette skal bli spennende, og lærerrikt. For noen ganger ser du det ikke selv før du møter deg selv i et annent menneske's øyne.

 

Hårete dager

 

 

Breathe with me ;) Når jeg ikke har skrivedilla, og jeg en sjelden gang ikke har stort å skrive om, hva gjør jeg da? Jeg breather. Skriver ikke. Det tar ca et døgn eller to, så greier jeg ikke å la være lenger. Her på Lykketoppen går livet sin vante gang. Even og jeg koser oss sammen, mens vi venter på storebror Mathias som kommer i morgen. Even har barnehageoppstart morgen, mens Mathias skal få noen dager med mamman sin før skolestart. På bildet over ser dere kattungen vi skal beholde; den digger det ene huset sitt. 

 

 

Jeg går rundt og gliser som vanlig, og priser meg selv lykkelig over at jeg hverken er forelska eller i noe slags forhold. Det gjør det hele så enkelt, tenkte jeg på da jeg dusja i kveld, og lot leggene se ut som de naturlig sett skal; dvs ute av syne og ute av sinn: sommeren er over, høsten er her, og jeg kan gjemme singelføttene bak klær. Ahh. Jeg trenger ikke imponere noen. Ikke for det, jeg har flere ganger grodd jungel på leggene i sommer, og bare latt det vises. Like I care. Only for party, I swear 😉 Jeg kan være en tusseladd utkledd som ei joggebukse om jeg vil. Whatever. I'm not here to impress a man!

 

Det er viktigere ting å gjøre enn å sjekke mannebein for min del, og hvis toget har gått, påvirker ikke det meg. Jeg mener det; man har viktigere ting på plakaten. For eksempel det å lytte til andre mennesker. Her i byen kjenner jeg mange, og jeg er så heldig at mange betror seg til meg når de møter meg. En god prat med noen fra lokalbefolkningen kan gi frysninger og tårer i øynene, latter og ny respekt for vedkommende. Det er som om de vet at mitt hjerte har plass til flere hemmeligheter. At deres ord blir med meg i graven. 

Dagene er klare og det er jeg også. Klar for høsten. Men aller først, for en god natts søvn før Evens debutt på storbarn! Heia barna mine; store gutter begge to nå 😚😙 

 

God natt fra Lykketoppen

 

Tider uten publikum

 

 

Jeg husker sommeren 2015. Det var sene junikvelder, og jeg lå og skrev på min nyoppstartede blogg på telefonen min. Jeg ante ikke hvor eller hvordan man sjekket lesertallene inne på bloggen, og trodde det ikke gikk an å finne ut om noen leste bloggen, så ny var jeg. Jeg tenkte "Aaaah for en befrielse. Jeg kan skrive og lagre alt her. Ingen leser bloggen til en bipolar mamma fra lille Stjørdal!"

Så jeg skrev og skrev. Postet og publiserte

Så gikk det opp for meg at noen leste det jeg postet. Det ble noe å deale med. Jeg som trodde jeg slapp å si til noen at jeg var "en blogger", som i "hei bloggen".

 

Step 1: Get used to it! Noen leser skribleriene mine: ok deal med det!

 

Step 2: Don't care! Mange har lest hva jeg skriver, gi blaffen i hva de tenker om det. 

 

For det var aldri planen at noen skulle lese. Så ble det slik, og de nye stiene fikk tråkkes opp. Nytt var det, for meg å deale med, at folk leste det jeg tenkte skrivenerden jeg skulle gjemme her. Planer måtte endres underveis, og jeg fikk et nytt slags forhold til sjenanse. Bilder av barna mine måtte blures og jeg fant nye måter å tenke på i det hele tatt. 

 

Jeg kan nemlig fortsatt gjemme meg. Jeg ser deg ikke i øynene i det du leser dette, og jeg slipper å deale med hvem du er. Jeg er fortsatt bare en skrivenerd, det er fortsatt sommer og det er enda kveld. Det har riktignok gått to år, og jeg har lært mye om blogging. Som at beste sendetid er omkring kl 19.00. Så da vet jeg at jeg kan lure meg unna med et kveldsinnlegg mye senere, og kun nå noen lesere. Kanskje ingen. Slik kan jeg fortsatt leve ut min drøm om å få skrive masse og samtidig "gjemme meg her". 

 

Norge sover nå, og jeg skriver under mørk høsthimmel og taket til søstra mi, på en deilig sofa. Den grønneste og mest rufsete skrivenerd-bloggeren skal sove, og gjemme seg under et deilig pledd. Det er tussene, trollene, huldrene og forbipolene. Aldri kommer det til å endre seg, at noen ganger; sent på kvelden, kan  jeg skrive uten å skrive for noen. Med ei teit overskrift som ikke lokker noen til å lese. Uten noe særlig å skrive om. Akkurat som en alenemamma med en baby og en 5åring trodde hun gjorde sommeren 2015: uten publikum.

Det vanskeligste med bipolar er ikke bipolar

 

Hvis jeg ser meg tilbake, ser jeg for det meste høye fjell. Motbakkene var tøffe, men slik er det ikke lenger. Som jeg har vært inne på før, har jeg vært frisk fra bipolar i 6 år nå. Jeg lever medisinert og med diagnosen i remisjon. Ikke beroligende midler, og ikke antidepressiva, men rent stemningsstabiliserende medisin som jeg behøver. Ekspertene sier at når en med bipolar er frisk og har diagnosen i remisjon, er en del av det hele å ha naturlige små svingninger slik som andre friske mennesker uten diagnoser også har. Men det er ikke alle som er enige med ekspertene. Enkelte er så påståelige og fast bestemt på å pirke på alt, at de innbiller seg at bare jeg har en dårlig dag, betyr det at jeg har en "bipolar svingning". Slike folk er dyktige i å bruke det de anser som min svakhet mot meg, og prøve å mobbe meg med det gjennom lite vennlige meldinger. Men de glemmer en vesentlig ting; bipolar er ikke min svakhet. Det er min styrke. 

 

For det er ikke lenger diagnosen som er vanskelig å leve med. Det er enkelte mennesker omkring meg i hverdagen som er så innstilte på å straffe meg og bringe meg ned, at jeg har måttet kutte kontakt for godt. 

 

Det er godt mulig de anser sitt nærvær for selve varmen å være, men det er ikke slik jeg ser det. Jeg kunne for alt i verden ikke tenke meg å bli invitert inn i den kalde varmen der. Det er stor forskjell på en falskhet til ære for deres offerroller, og ekte gode folk som tar en bipolar faen som hun er i sin helhtet.

 

De kan brøle offentlig til meg i fylla si. De kan lyve om meg. De kan holde meg utenfor så mye de vil: jeg er ikke interessert. 

 

Kanskje har de ikke taklet overgangen fra en tid da de var vant til at jeg lå nede av meg selv, til en ny og frisk tid der jeg står oppreist stødig. Alt jeg gjorde ble fiasko før, og mitt hjem nr to var psyk avd.

Plutselig må de forholde seg til det stikk motsatte. En selvstendig og frisk meg som greier hverdagen og som beviser for omverden at jeg ikke er helt bak mål hva angår intelligens heller. En av dem var så ivrig på å tråkke på meg, at vedkommende støtt og stadig ville minne meg på at jeg har bipolar, og at alt hva ekspertene kaller naturlige, friske bølger, måtte være en såkalt "dårlig periode". Ja, det er snakk om å bruke en diagnose mot en som tidligere virkelig slet med den. Jeg tenker jeg overlater vurderingene til ekspertene.

 

Jeg begynte å høre løgner om meg selv. Ganske grove løgner som kunne fått store konsekvenser for meg. I og med at denne personen egentlig skulle stått meg nær, måtte jeg ta et par telefonsamtaler til min omgangskrets for å forklare hva som egentlig var sannheten. 

 

Det aller viktigste for meg er at barna mine ikke preges av at enkelte i mitt tidligere nettverk ikke klarte å respektere meg som bipolar mor. Derfor har barna mine alltid hatt muligheten til å treffe folk de har blitt kjent med, selv om jeg har kuttet kontakt for å skjerme meg selv om min helse. Dette har vært viktig for meg, at hverdagen skal fortsette som før sett fra ungene sitt perspektiv. At ikke jeg skal stå i veien for relasjoner.

 

Det er provoserende for noen at der går bra med meg. Enkelte klarer ikke å respektere meg som voksen og frisk person. Derfor holder jeg meg unna dem. Jeg vet de ikke kommer til å forandre seg, så det er kroken på døra fra min side. Men mine barn har sine egne dører, og får ha kontakt med de dem er glad i. At voksne ikke går overens, skal aldri gå ut over mine søte små. Jeg tar ansvar for min diagnose, og kutter av de båndene som fikk meg til å føle meg mindreverdig, og lar båndene bestå mellom barna mine og dem. 

 

Jeg vokser meg inn i det friske livet med denne diagnosen, og blir sterkere. Grensene blir tydeligere, og jeg er i stand til å banke i bordet så det runger ut i kosmos med et vræl: nå er det nok! Kom ikke her og si at det å tråkke på noen som i alle de år har kravlet seg opp fra et psyk helvete, er ok. Som om de noensinne forstod, uansett. Hvis jeg ikke var bra nok for dem da jeg lå og kavet i ding dong gjørma, er ikke de bra nok for meg nå som jeg er king kong sterk og klar for livet.

 

Det er deilig å kun omgås de som vil deg vel, ikke sant? Har du noensinne prøvd det? Å tegne dine egne linjer. Skape ditt eget land, der bare de som viser deg vennlig respekt, kommer innafor. Blod eller vann, samme det. Det handler om å trives, diagnose eller ikke. Blodsugere er kun ute etter å framstille deg for andre på en negativ måte. Hvis de andre er dumme nok til å tro på det, stanser jeg dem ved grensa og kutter dem ut, de også. For, det vanskeligste med bipolar er ikke for meg bipolar. Det er de folka som misforstår og tror jeg er her for å bli tråkka på siden jeg har en diagnose. Det er så synd for dem, for jeg tråkker så hardt tilbake at grunnen kan riste under dem. Og da er det best at de kommer seg kjapt tilbake til kafébordet sitt for å sladreskravle videre.

 

Noen ganger har du valget: brenne i helvete, eller selv å være en satan. Det er et dansk uttrykk som tar det hele til spissen og setter det der. 

 

 

Disse mannfolka reddet kvelden min

   

Langt nord, der tusser og troll bor, har vi en skatt. Ta av deg din hatt. Vi har komikere som får deg til å le, ja bare lytt og se!

 

Jeg var deppa, og hang med leppa. Så slo jeg på TV'n og der var det Latter live reprise og hele pakka, ja det var pokker meg shakka lakka!

 

Jeg lo så jeg rista og falt ned av sofan min, ja det var virkelig latter'n sin! Nå er jeg glad som fy søren, ikke sur som den derre Løhre'n. 

 

Takk fra tusser, troll og meg selv, for LATTER på en fredagskveld!

 

På bildene ser dere Lars Berrum og Ronny Torteinsen, som begge virkelig hører hjemme på en stand up scene!

 

Jeg gjorde det jeg kunne, men...

 

 

Jeg lovte dere en update i forrige innlegg  ( http://m.forbipolene.blogg.no/1502456420_en_drlig_dag_m_fikses_dnn.html )

Dagen begynte altså ikke så bra. Jeg savna kidsa, og taklet dårlig å stå opp til stille hus. Men jeg er vant til å jobbe for bra psykisk helse hver eneste dag, siden jeg lever i remisjon med diagnose bipolar 1, så jeg visste hva som måtte til. 

Jeg tvang meg selv ut på joggetur, og lot den bli tøffere enn vanlig. Kunstgressbanen rundt i full fart, om og om igjen, til jeg kjente håret reise seg og ansiktet bli varmt. Jeg tok styrketreningen på banen; slik at jeg bare behøvde å danse og tøye ut da jeg kom hjem i stua. Jeg kan ikke påstå endorfinene funka sånn med det samme. Etter dusjen gadd jeg ikke engang tenne telysene da jeg skulle bade. Jeg klæsja oppi litt hårkur; og skviste tuben med ansiktsmaske for rester, før jeg la meg selv i bløtt til noe teit musikk. Tid for takknemlighetsaffirmasjoner og sånnt. 

 

Så kom søstra mi og kidsa hennes på besøk. Vi spiste lowcarbpizza og skravlet. Mitt tantebarn Aron synes vi voksne har dårlig humor; derfor bildene. It's like shut up auntie and mama. 

 

Nei. Det funka bare sånn passe med trening og affirmasjoner i dag. Jeg er fortsatt preget av savn etter mine herlige sønner, så jeg gjemmer meg på sofaen i kveld. Søs og barna har dratt hjem, og jeg har låst døren. Jeg har ingenting ute blant folk å gjøre i den slappe formen her. Bare hang opp non klær; rydda kitchen, og gjemte meg her, mens jeg venter på at Even og Mathias skal fylle huset med rop, latter, søl og flekker igjen.

 

Hva var livet uten unger? Det var bængshot ja, som Linda Vidala, men livet er så mye bedre nå. Særlig når de er hjemme. Hjemme her hos mamman sin 😍😍😍 

 

En dårlig dag .....må fikses dønn!

 

Du vet. Det er magisk. Når en liten tass på to år kommer mot deg med åpne armer og sier: "Mammaa. Esså gla i dæ!" 

Ja. Det er så magisk. Når åtteåringen din gir deg en klem og sier: "Du er crazy, du mamma. Og det hadd vært kjedelig hvis du ikke va crazy, så fortsett med det."

 

Jeg kjenner ikke til noe som er så dobbelt og tosidig som det faktum at man som aleneforelder trenger hvile og opplading, og det at man helst bare vil være sammen med barna sine hele tiden. Huset er så tomt uten dem, og jeg savner dem. Samtidig som jeg vet jeg trenger noen morgener der jeg sover til jeg våkner. Ferie rett og slett. Timer uten annet ansvar enn meg selv.

 

Jeg falt litt sammen da de ble hentet av pappan sin i går. Ble liggende på sofaen og bare glo. Tenkte det kom til å bli lettere i dag. Men det bare fortsetter. Jeg er ikke hel uten barna mine, og de trenger en uthvilt mamma. Ikke en mor som blir sur bare de maser litt. 

 

Prisen å betale for hvilen er det tomme huset. 

Og det at man ikke gidder å invitere noen heller. 

 

Så hva skal man gjøre med det. I know, I know. Det må en joggetur til. En joggis. 

 

Så jeg ligger her på sofaen med treningsklær på og psyker meg opp til en sånn joggetur da. Planlegger å skaffe meg slike endorfiner og sånnt i hue. Gratis. Det funker alltid, som å skru på en bryter. Så nå er jeg spent. Hodet er bomull og kroppen er skikkelig slapp. Humøret er døll, og alt er krøll. Og nei, det har ikke noe med bipolar å gjøre. Jeg hører på psykiateren som sier at friske bipolare også har dårlige dager. 

 

Så da er det straks på tide å fikse denne forbanna dagen, med endorfiner og dopaminer. Jogge til kinnene lyser rødt, og stole på naturens gang.

 

Er det ikke digg å lese at jeg også har dårlige dager? At jeg og må jobbe hardt for å oppnå lykkefølelse iblant? The human rase. Jeg er også en sånn tassi. Men jeg vet hva slags verktøy som må til for å endre det. Og noen ganger koster de verktøyene svært mye. Men det er verdt det når både kvelden og smilet kommer. Da vet man at treningen og affirmasjonene har funka. 

 

Sånn at jeg takler savnet etter barna mine bedre ❤💚💙

 

Dagens kur: sterk kaffe med noen biter mørk sukkerfri sjokolade oppi, joggetur, affirmasjoner i speilet, dusj og badekar ...så får vi se om det funker. Jeg oppdaterer!

Tok med barna til LYKKELAND for en dag

Annonse

 

Velkommen til Hunderfossen's store bildedryss her på forbipolene. Har du, som meg, minner fra barndommen's besøk i parken, men husker bare trollet og noen biler? I mange år trodde jeg Hunderfossen ikke var en park, for jeg husket jo ikke mer enn et stort troll og noen biler. På tide å friske opp minnene sammen med mine barn Even (2) og Mathias (8). Teksten fortsetter mellom bildene.

 

 

Å ta toget fra Trondheim til Hunderfossen var jeg spent på. Omtrent 4 timer hver vei, og vi skulle ta en tur retur på en dag. Hvordan skulle DET gå? Men det var ikke noe problem. Togturen gikk på et knips i den freshe familievogna med herlig lekerom for barna, og vi fikk over 5 timer i parken. Dette var gøy!

Les om togturen: http://m.forbipolene.blogg.no/1502268236_inngikk_veddeml_med_nsb_les_hvordan_det_gikk.html

 

 

Vi begynte med rafting, overlykkelige over å finne noe slikt i Hunderfossen! 

 

 

Da vi ruslet videre havnet vi rett oppi et morsomt skuespill på scenen i parken. Det morsomme var at Per og Pål rappet en låt de danset til underveis, til stor glede for både store og små. På bildet under er Smørbukk i ferd med å takke ja til fest med de underjordiske tussene. Det strømmet dunkdunkmusikk fra brønnen, og han hoppet uti det. Modernisert eventyrteater, yeah! Barnas dom: "tøft!"

 

 

Hils på Magnus Moen (bildet under) Han har sommerjobb i parken, og er smilende serviceinnstilt. Magnus bor i bygda rundt Hunderfossen, så jeg undrer på om vi kanskje får se han i Jakten på kjærligheten om noen år? Who knows? Denne traktorturen tok gutta mine to ganger, slik at jeg fikk sitte på den andre runden. Etter de hadde startet første runde så jeg nemlig voksne som satt på andre traktorer, bak ungene sine. Traktorgrønn av misunnelse fikk jeg lett overtalt gutta til en runde til. Vi direktesendte det hele inne på min facebookprofil (Helene Dalland). Den skal være åpen for titting.

 

 

Å se kidsa sine i en sånn ekte mercedes er bare gøy. Amazing søtt: 

 

Så ble vi sultne på en middag, etter en heftig tur inne i Soria Moria slottet (anbefales!) 

Til Mathias' store glede fant vi en ekte tacorestaurant. Sjekk menyen; Så enkelt og greit, og priser tilpasset småbarnsfamilier. Denne restauranten får seg litt gratisreklame, for jeg er jo ingen divablogger; jeg betalte for maten jeg også. Og jeg digget både den, servicen og lekeplassene for ungene😊🖒 thumbsupwithasmiley: du finner den til venstre for Soria moria 😉

 

 

Oiii, vi havnet inne i et LEKELAND! Et crazy et, der jeg også fikk leke meg: iiiik!

 

Hihi, bare; HIHI!

 

Tog, biler, traktorer og alt i miniatyr! We love it!

 

At minsten ikke kunne gjøre alt som storebror var stor nok til, var ikke noe problem for lillebror. Vi kunne leke oss over alt, mens Mathias tok en runde alene med de bilene som ikke var for lille Even  :)

 

 

Hva lærte vi til neste gang?

 

-De har basseng! Husk badetøy!

 

-Voksmuseum; det var vi for sent ute med å finne!

 

-Hyttene ligger rett nedom parken, hvorfor ikke sove ei natt der, bare for å rockenrolle videre i parken neste dag?

 

-...men bare for å oppleve en dag til. Å ta toget hjem til Stjørdal på kvelden var null stress.

 

-At vi mer enn gjerne kommer tilbake, anytime, og helst i juni eller august, for da er det lite kø.

 

Jeg linker deg videre til Hunderfossen's nettside, så du kan sjekke ut dine muligheter for å oppleve Norge på sitt beste nå i august: https://hunderfossen.no/

Når en mor tolker en mor fra en annen kultur ...kan det være greit å spørre

 

 

Hun har hijab. Jeg er blond. Hun er mamma til to jenter. Jeg er mor til to gutter. Hun sitter noen seter bak meg, vi skal snart oppleve noe merkelig sammen. En slags tankevekker. Våre veier krysses under sommerkvelden, på toget gjennom Norges land.

 

Togturen er så innmari vakker, og jeg er så glad. Men plutselig kjenner jeg klumpen i halsen gi meg vondt i magen. For; sitter hun virkelig der og ler av at toåringen min faller og slår seg? 

 

8åringen min har sovnet. Jeg har laget en seng til ham på to seter så han får hvile seg litt. Vi er på vei hjem fra Hunderfossen. Da skjer det. Lille vennen min faller rett ved setene våre, og velter utover masse kakao. Den utenlandske damen ler. Ja hun sitter der og ler og rister på hodet sitt. Jeg trøster gogutten min, og så tusler han tilbake til lekerommet. Jeg blir liggende på gulvet og tørke kakao med våtservietter, mens jeg tenker irritert inni meg:"Du ler av at ungen min faller og slår seg, og så gidder du ikke engang spørre meg om jeg trenger hjelp til å tørke opp!!" 

 

En følelse av å være irritert og såret løvemor velter over meg, og etter jeg har tørket opp kakaosøl og satt meg i togsetet mitt, blir sittende en stund og tenke. Hva om jeg tar feil? Enn om det er en misforståelse. Jeg har ingen rett til å hverken bedømme eller fordømme, og hvis det stemmer at hun satt der og faktisk lo av at ungen min fikk vondt og var uheldig med kakaoen sin, da føler jeg for å fortelle vennlig at det ikke var greit. 

 

Jeg satt lenge og sanket mot. Å spørre var vanskelig; men jeg kjente jeg måtte. Jeg hadde ingen rett til å dømme henne og gå ut fra noe slikt bare fordi vi kommer fra to ulike sorter røtter. Jeg ville heller prøve å være nøytral. Dessuten ville jeg spurt hvis det var en norsk dame også. Samme det vel, ingen ler av at barna mine får vondt.

 

Så jeg spurte. Høflig og med et vennlig smil gikk jeg bort til henne og satte meg. Jeg sa lavt: "Jeg kunne ikke unngå å legge merke til at du lo da min sønn falt på gulvet og slo seg her. Men jeg kan jo ta feil. Gjorde du det?" Jeg måtte gjenta, for hun forstod ikke helt. 

 

Med de hjerteligste øynene jeg har sett på lenge, smilte hun; før hun begynte å le en vennlig latter. Så sa hun: "Jeg fikk ikke med meg at han falt. Jeg satt og snakket i telefonen med headsettet, og hadde en film på pc'n samtidig. Det var en film som var komisk. Nei nei, jeg ville ikke ledd av sønnen din." Hun hadde nok ikke engang fått med seg hvor mye kakao gutten min sølte ut.

 

Nå fikk vi virkelig grunn til å le begge to. Og jeg ble så glad for at det hele var en kjip misforståelse. Jeg nekter å la slikt bygge seg opp til noe negativt, når jeg heller kan spørre. Etter en stund i hvert vårt togsete, snudde jeg meg mot henne, og vi lo enda mer av det hele. Lettet begge to. To mødre fra ulike kulturer med to forskjellige vinkler utfra et øyeblikk på toget.  

 

Jeg sa: "Bra jeg spurte!"

Hun sa: "Ja, haha, veldig bra du spurte!"

 

Jeg kunne ikke gjenfortalt denne historien dersom jeg ikke hadde spurt henne. For da ville den ikke vært sann. Da ville det hele kun vært en tolkning utfra en særdeles tydelig misforståelse. Nå skapte vi heller en sann bro mellom oss, og jeg kjenner at vi er like. Vi er mammaer begge to, og vi har det samme bankende hjertet for barna våre. 

 

På Trondheim stasjon sent en høstkveld hjelper en norsk kvinne en afrikansk lady med å lempe kofferter på en trillevogn. De humrer og ler, og har akkurat utvekslet personalia info. Snart finner Afrika Norge på facebook, og hvem vet? Kanskje møtes de i Vesterålen engang, der Sommerfuggel bor i vinterland med sine vakre sommerfuglbarn, og Norge har aner i sine røtter. 

 

Fordi jeg valgte å spørre, foran å tolke. Siden det er slik man bygger broer.

 

 

 

 

Drakk for mye på ferie med barna

 

 

Totally på tide å tenke seg om etter 3 bokser og to kopper. Jeg mener, virkelig. Det er kanskje allerede too much. 

 

Men det er litt med vilje også, må vite. 

For jeg vil at barna skal reise til Hunderfossen sammen med en opplagt mamma på toget i dag, og da funker slike energidrikker og kaffekopper som et eller annet noe slags oppkvikkende på et dovendyr. 

 

Jeg startet med to stk til frokost. Sånne små energidrikker. Så en til på vei til togstasjonen. Så kaffe. Så enda en kaffe. Ja. Det er for mye koffein, og da blir jeg så fin!

 

Jeg er ei innbarka koffeinkjerring, og tåler en god del før det blir for mye. Alkohol rører jeg ikke, for jeg er avholds og fornøyd med det. Så det er caffein for alle penga. 

Men nå har jeg drukki mye koffein, så jeg må bremse litt. 

Den eneste lasten jeg har skal visst "forlenge livet" har jeg hørt. Men kilden er meg ukjent, så det kan jeg ikke påstå.

 

Inne på Hunderfossen rusa jeg meg på sukker også. Er man på ferie så er man på ferie. Lavkarbomamma også. Softis med tuttifruttistrøssel betyr waaay over limit for denne prippenfisen. Jeg kjenner det godt, for å si det sånn.

 

Happymama on the train ihvertfall. Noe så reingæli! Skål i kaffe og say hey, trallomdei! Ferie med ei mor som har drukki litt i overkant mange kaffekopper og energidrikker, samt ruset seg på ei sukkerbombe, er visst awesome, i følge to aktive gutter på togtur 😂

Jeg savner deg

 

 

Ingen ser

 

Du sitter der og ber

Men ingen ser, ingen ser.

Mørket er en ravn,

og snart er du et savn.

Hvordan kunne de

snu seg og si

at du er utenfor

i mørket med alle dine sår?

Mens årene går, årene går.

 

Du tar grep

om et ensomt rep.

Men så kommer jeg

og stanser deg.

 

Jeg skulle ønske historien var sånn.

But you're gone gone gone.

 

Jeg kan

møte deg i drømmeland.

Skyggene danser

og grensene får nye sjanser.

De viskes bort i tåkeland,

så jeg kan, jeg kan

møte deg i drømmeland.

 

Ingen ser deg i det døden vinner.

Ingen ser at du forsvinner.

Du satt alene der og ba

Det var det de sa.

Men ingen så

deg gå.

Millionær på blogging

 

Them bucks, oh the money. Alle tenker penger, for det er noe vi alle trenger. 

Jeg også. Jeg handler heller billigmerker der jeg ser gull. Og med gull mener jeg de produktene som faktisk er best i test, eller awesome anyway. Som dusjsåpe til 6 kroner foran dusjsåpe til 30 kr. Jeg greier bare ikke å fatte hvorfor jeg skal kjøpe den til 30 kroner, når jeg får 5 dusjsåpeflasker til den prisen. 

-"Men du tjener jo millioner på bloggen, Helene, hører jeg rykter om. Du behøver vel ikke tenke på hva det koster?"

 

For det første: Hvis jeg noensinne blir millionær, kommer jeg fortsatt til å kjøpe dusjsåpe til 6 kroner, og blir like ren av det. Kanskje har jeg en litt fin keramikkdispenser å helle det over i, men 24 av de 30 kronene kan jeg heller gi til noen som behøver det.

For det andre: Ja. Du har rett. Jeg KUNNE kontaktet de svindyre klesmerkene og halet inn bloggavtaler som ville gitt meg god lønn, men jeg bruker jo ikke kostbare klær. Og jeg elsker å handle i bruktbutikker. Dessuten ønsker jeg ikke å være noe forbilde for ungdommen som selveste luksusfella her self. Jeg står for miljøvennlig og økonomisk bærekraftig kreativitet. (Ikke fått med deg Leonardo' De Caprio's dokumentar om global oppvarming? Jeg tror den heter "Før syndefloden")

 

Jeg vil at du skal handle brukte jeans til 50 kr paret. Jeg vil du skal saumfare bruktbutikker og kjøpe vaser og duker der, heller enn å la deg friste til å handle det som dyre merkevarer i en nettbutikk gjennom min blogg. Her er det begrenset med hva jeg reklamerer for, og det meste handler om opplevelser. Det du kan handle på Erotikk 1 som du kan finne banner om her, kan du ikke handle brukt, hostkremt; og miss organic dealer deg miljøvennlige produkter. Lenger har ikke jeg kommet hva angår business, annet enn lett samarbeid med diverse arenaer omhandlende opplevelser. Som en vakker togtur over Dovre med NSB. Eller en dag i Pirbadet. Det er bare det at jeg ikke er noen diva, og har heller aldri vært noen dronning. Det har seg slik at disse samarbeidene ikke handler om penger. 

 

Jeg kan ikke love dere at jeg ikke kommer til å tjene mer penger på bloggen enn den lønna jeg hittil har fått utbetalt av blogg.no, men jeg kan love dere at jeg har mange grenser som jeg aldri kommer til å krysse, som blogger. Jeg ser en klode som lider, jeg ser usikre tenåringer foran hver sin skjerm. Jeg er ikke med på at vi skal handle så mye mer kostbart søppel nå. Hvis det koster meg en tilværelse som millionær å heller velge å oppfordre mine lesere til å handle på bruktbutikker enn å reklamere for å gjennom store bloggavtaler tjene meg rik ....da lever jeg heller fra hånd til munn; enn å miste meg selv.

 

For jeg trenger intet luksusliv. Jeg trenger morgendagen. For jeg vil leve lenge, sammen med alle de jeg elsker. Jeg vil våkne til mine barns smil, og juble over å få en ny dag med dem. Selvfølgelig vil jeg tjene penger så jeg kan ta dem med til fjerne strøk some day. Men jeg har det ikke travelt. Vi har det så godt. Vi har hverandre, og det er helt mega. 

 

Hvilke penger kan vel måle seg med en hyggelig kveld her på Lykketoppen sammen med Helene N og Dianelys? Ingen millioner kan kjøpe meg venner. 

Og er det i det hele tatt vanlig å legge seg borti hva andre tjener og ikke? Han som spurte denne gangen var høflig, og det var helt ok at han spurte. Jeg tenker mer på de han har hørt det fra. Snakker de om hva de selv tjener i samme slengen? 

 

Jeg tjener selvrespekt på å beholde mine grenser som blogger. Det er min formue, og min rikdom er mine barn. Skatten min er mine venner. Jeg har tenkt å ta godt vare på alt jeg har, og det bugner i brystet av takknemlighet: jeg er jo så innmari rik, akkurat sånn passe slik som vi har det nå.

 

 

Hvem i alle dager er Sondre og John?

 

Ja hvem søren er det jeg har menga meg med nå? 

 

Altså. Jeg skulle handle fløte og funlight. Mens dagen grydde fikk jeg en idé. Hvorfor ikke hive seg på Harrybussen og ta turen til Sweeden? Storlien here I come. Jeg tok dagens telefoner mens jeg gikk ned til Stjørdal sentrum, og lyttet til musikk innimellom skravlingen. 

 

HarryHelene satte seg på bussen sammen med HarrySondre, som tilfeldigvis også skulle på Harryhandel i dag, og vi begynte å prate. Det første Sondre lurte på var om ikke jeg tjener millioner på bloggen nå. 

Nope. Jeg forklarte at det skulle tatt seg ut hvis jeg som handler brukt, plutselig skulle reklamert for luksusfella her på forbipolene. Men jeg er flink som fy med penger, så økonomien passer meg fint uansett. Jeg lider ingen nød. Vi pratet i vei om alt mulig, til jeg skulle sjekke telefonen. Jeg sa:"Hvem søren er dette?" For på facebook hadde en av mine faceless friends skrevet: "På vei til Sverige du å ja?" 

 

Jeg leste meldingen høyt for Sondre, og stusset fælt på hvem denne facebookmannen kunne være igjen nå da. Hadde han sett meg gå på bussen?

 

Så snudde han seg, mannen som satt foran oss, og sa:"Hehe, neimen det e mæ chu!" 

 

Rett og slett var det en kjempetrivelig herremann John fra Trondheim, som jeg hadde på facebook gjennom Marie, min venninne som nylig flyttet til Finnmark. 

 

Nå har vi hatt en skikkelig arti tur til Sverige, og pratet løst og ledig om alt fra sukker til barn. 

 

Stjørdal tar form foran oss, og det er på tide å innse at høsten er her. Og det er vel ikke så ille. Ikke når du har vært på verdens gøyeste harryhandel med Sondre og John. 

 

Folk flykter fra fattigdom, og du skryter av bilskilt til 9000 kr?

Kontrasten i nyhetene er for stor til at jeg kan unngå å skrive om det. Kanskje er det fordi jeg ikke har fått sett nyheter på over ei uke. Jeg har vært uten antennesignaler i noen uker, og selv om vi de siste dagene har hatt ny dekoder; har jeg vært mamma. Alenemamma. Nå er rikdommen min hos pappan sin. Begge gogutta mine. Jeg kunne mista alt annet. Bare for Guds skyld ikke sønnene mine. 

 

Jeg retter putene bak ryggen, og setter meg til med fjernkontrollen. Har akkurat spist løvbit med soppstuing, og drukket funlight saft attåt. 

 

En mann fra Danmark ved navn Rasmus har laget en reportasje om mennesker på flukt gjennom ørkenen. Mot Europa. De menneskene har ikke noen TV. Ingen puter. Ingen fjernkontroll. Ingen funlight saft. Ingen kjøttmiddag. Og hvis de kommer seg til Europa, holder det å samle flasker. Da kan de sende tre kroner dagen til familien sin i hjemlandet sitt, og det holder for å forsørge de de reiste fra.

 

Etterhvert dukker en ny reportasje opp på skjermen, en reportasje som gjør meg så kvalm at jeg trykker bort hele nyhetssendingen. En norsk fyr står og gliser foran bilen sin, og forteller at han har brukt 9000 kroner på et bilskilt. For pokker: Et bilskilt med tre latterlige bokstaver, verdt omtrent ni år med forsørging av en familie i en helt annen del av verden. Skal jeg ta det skiltet seriøst? Seriøst irritert, blir jeg. Ingen kanal fortjener meg som seer ved å vise noe så luksusteit rett etter noe så alvorlig som mennesker som dør av, og flykter fra, fattigdom. 

 

For selv om jeg på mange måter er enig med Listhaug i at de bør få hjelpen sin i hjemlandet sitt, fordi vi totalt sett har en økonomi som kommer til å falle hvis vi blir for mange her, har jeg et hjerte. Og jeg synes det er latterlig; sååå innmari respektløst, å peke på et bilskilt til 9000 kr når vi nettopp har sett sannheten: flere mennesker dør mens de flykter fra fattigdom og krig, både i havet og i ørkenen. Verden er syk. Jorda har ikke bare feber, men kreft. Og akkurat 9000 kroner kunne kurert en del av det, fremfor et nytt framtidig tilskudd til de fem svære søppeldyngene som daglig bygger seg opp i verdenshavene: et bilskilt. Ja, det er fem havdynger nå, ikke fire.

 

Det er så lenge siden jeg sluttet å ha lyst til å kjøpe meg ting. Så lenge siden jeg innså at jeg ikke ble lykkelig av å handle nytt stasj. Aldri har jeg vært opptatt av dyre ting, status og luksusfasade, så dette med å ikke leve som en snylter av en blindpassasjer her på kloden, faller meg naturlig. Og når jeg ser mennesker på flukt på TV'n vil jeg kunne se dem i øynenene hvis jeg møtte dem om en time i virkeligheten. I det nyheten glimter til med sannheten om tilstanden på kloden der jeg bor, føler jeg at jeg respekterer disse menneskene. Hver gang jeg rusler gjennom en gjenbruksbutikk og faktisk virkelig tenker meg om før jeg kjøper noe der også. Hver gang jeg ser på sminken min, som er veldig vedlig lite og sparsommelig, og som jeg sjeldent oppgraderer. Noen måneder dropper jeg å kjøpe nytt; men graver lipfinity med qtips, og bruker øyenskyggen selv om den er knust. Øyenkremen klippes i to, og brukes til siste klatt er oppbrukt. Hver gang jeg ser på alle bildene på veggene mine, malt av min pappa, føler jeg at dette hjemmet er personlig. Hvorfor handle nye bilder? Jeg skal ha disse maleriene resten av livet mitt. Alt av møbler har jeg skaffet brukt, unntatt TV'n; senga til Even (som han har arvet av storebror), gjestesenga og oppvaskmaskinen, som ble innkjøpt for lenge siden. Jeg er så stolt av meg selv, for jeg lever nøkternt, og føler meg kjemperik som får være mamma. Som i det hele tatt har et hjem. Som faktisk har over tre bukser. Som har mat. Rent vann å drikke hver bidige dag. Dusj. Badekar. Seng å sove i. Tenk at jeg kan kjøpe yndlingspåleggene til Even som er kaviar og skinkeost? Tenk at Mathias får pepperonipølse på brødskiva si? Vi er rike, føler jeg. Og jeg har ikke det problemet at jeg behøver å shoppe for å være lykkelig. Når jeg handler, har jeg skrevet liste over mange dager, og handler bevisst. Lykke har jeg i massevis fra før. 

 

Jeg skal ikke sitte engstelig og trist på et lasteplan i ørkenen i natt. Jeg skal be min takkebønn som vanlig, men jeg skal ikke be om å ikke bli overfalt av en kriminell bande i ørkenen i natt. I natt er barna mine trygge. Vennene mine er trygge. Jeg er trygg, og alt jeg kan gjøre er å takke høyere makter; og gråte over en verden så urettferdig, at jeg nesten ikke kan tro det. 

 

Flytte fokus. Jeg synes vi alle burde flytte fokus, fra det lokale bilskiltet til den globale nøden. Vi kan vel greie oss uten tulleluksus som personlige bilskilt, og heller tenke i andre og mer kollektive veibaner, hva? Den store fellespotten kunne blitt betydelig stor nok til å hjelpe de fattige i hjemlandet deres, dersom vi alle valgte bort bilskilt, godterier, potetgull, dyre lamper og andre jålerier. Bare ikke kom og prøv å imponer meg med dyre ting, når du kunne imponert meg med fruktbare idéer som kunne rettet en hel by i et uland. 

 

Kjære Sophie Elise, takk for at du blogger om gjenbruksbutikker ala vintage. Please bruk din stemme mer omkring dette, du som når så mange.

Kjære andre toppbloggere: Verdenshavene er fulle av søppel, og mennesker flykter fra fattigdom og nød. Vi behøver ikke reklame om mer stæsj nå. Jeg synes vi behøver fokusendring. Veldedighet, gjenbruksbutikker og en smart håndtering av offentlig påvirkning. Ikke nye klær, og ikke mer make up, men renhet og ørlighet for moder jord.

 

 

Alle vet om mine nye venner: Gjett hvem de er! 😉

 

 

Jeg dænger noen fluer. Nå har dem blitt for mange, og alle skulle de sutte på meg. Jeg er ikke fluofil, så jeg tar frem den svæææære smekkeren jeg kjøpte her om dagen for 19 nyttige kroner, og dænger løs. Nå ligger de under TV'n, og jaggu hører jeg ny surrelyd rundt ørene mine akkurat nå. Pokker. 

 

Apropos dyr, leste jeg her om dagen at kråkeslekta, med skjærer og ravner og hele pakka, er skikkelig intellegente. De belønner folk som er coole med dem. Driter ned bilene til de som hoier og kauker mot dem, som hevn, og gir gaver som glinser til de som gir dem mat. De som lar dem være i fred. Da skjønner jeg hvorfor de angrep meg den gangen jeg jogget ned i Sandskogan her i Stjørdal, de to forbanna ravnene. Derfor har jeg bestemt meg for å bli venn med alle i kråkefamilien som jeg skulle støte på. Hell yeah, jeg vil heller ha sikkerhetsnåler og foliebiter i gave, enn dritt og flyvende angrep. 

Smuler. Smuler! Jeg skal sørge for å alltid ha smuler i lomme. 

 

Nå tror du sikkert at jeg tuller og prøver å være morsom? Vel. Da kan jeg fortelle deg at alle som kjenner meg vet at jeg mener det. Jeg kødder ikke. Jeg skal selvfølgelig bli kompis med hver jalla skjære, kråke og ravn jeg ser. Heretter skal jeg det, nemlig. Må bare vente til jeg hører dem skrike der oppe. De to nede i Sandskogan kan jeg bare glemme. De kommer til å hate meg til evig tid. Jeg leste nemlig om en viss superhukommelse også. De glemmer aldri. They never forgive!

 

Sånn går det når jeg akkurat har landa i sofaen etter å ha hatt barnefri i en time; jeg tenker kråker. Nå skal jeg ha barnefri i ei hel uke, og barnefar og jeg tok en kaffekopp og en prat, før lille Even villig ble med i pappabilen. Minsten var nok skikkelig lei av denne kråkemora nå.

Jeg er litt i barnefrisjokk, sikkert. Myrder fluer og planlegger å bli venner med fugler. Mm. Hmm. Da vet jeg det er på tide med litt space og tid for seg selv.

 

Hvis jeg ikke husker feil, holder det til et par skrikende fugler i nærheten her. Bare det ikke er de samme som stupte etter meg i Sandskogan den gangen. Etter det jeg leste, kan de virkelig følge godt med der oppe fra, og de husker hvem de driter i, mohaha! Tenk det? Dessuten var det noe fugledritt utenfor her, så jeg. På barnevogna og greier. På tide å finne frem smulene og prøve så godt jeg kan. Jeg skal herved bli ei sånn trivelig gammel fugledame. Akkurat som hun i parken i filmen Hjemme alene. 

 

For NÅ! Nå ER jeg faktisk hjemme alene! Selveste fugledama er hjemme alene, og det kommer ikke akkurat til å skjære seg, for å si det sånn! Hell no, nå er jeg og mine nye venner klar for action ;) 

Vi laget hus til kattungene i dag

 

 

En sånn lazy saturday. Finne på da tro? Jo, med en sånn bippemor til mamma kan det meste skje. Hvorfor ikke lage små søte hus til kattungene? Noe måtte vi jo gjenbruke pappeskene dekoderen som kom denne uken var pakket inn i!

 

 

Vi satte i gang med saks og gaffateip, og storkoste oss med å male de to husene etterpå.

 

 

Der ble mer interessant for lille Even å male hånda si. Helt ok det. Vi har både såpe og krane med vann i.

 

 

Husene ble hippie, selvfølgelig. Vi bor jo på Lykketoppen.

 

 

Den lille tassen her likte det store huset i ca tre sekunder før han ruslet ut. Det luktet sikkert søstrene Grene av det rare huset. Fysjom. Han skal forresten bo hos søstra mi sammen med sin kompis redhead whitenose om noen uker. Kommer til å savne dem, men vi får jo følge de resten av livet, så det er knall. Heidi A og Janne O, 2 to go. En skal bo her; så vi har en til dere hver ;)

Ps: Ingen diva her i huset, kan dere se på den nymalte fingeren min på bildet under 😉

Ekskludert i sitt eget land

 

 

Hvordan skal jeg skrive dette uten at det virker som jeg sutrer. Jeg har skrevet om temaet før, og mener selv jeg har greid å holde en balansert og høflig tone. Det et min intensjon, å prøve å være nøytral, og akseptere at det ikke er alt jeg forstår.

 

Det er bare så merkelig. Å være utlending i sitt eget land. Når man er den eneste hvite blant 7 rekkehus. Det føles så rart, når storesøsteren til den ene jenta henter lillesøstra si fra leken med den lille lyse guttungen min, som blir sittende igjen alene. Når hun må holde seg til å leke med de andre med hennes hudfarge, og jeg ser moren til jentene følge nøye med. De snakker sitt språk, men hva er vel mer tydelig enn kroppsspråk?

 

De får ikke komme inn til oss. Foreldrene deres nekter dem å komne inn hit. 

De får kjeft hvis de tar imot is når jeg lar gutten min spandere på dem fra isbilen. Jeg tenker at kanskje han får seg litt venner her da. Han har en venn her, men ingen av de andre ser ut til å få lov til å knytte noe som helst bånd til ham. 

 

I ettermiddag hadde tre familier samling på plenen på hjørnet. God mat og drikke. Den hvite alenemamman jeg, og min sønn, var ikke invitert. 

 

Jeg gidder ikke spekulere i om det er fordi jeg spiser svinekjøtt. Eller om det er fordi jeg som kvinne ikke er tildekt. Eller om det rett og slett er fordi jeg ikke har noen mann. For to av familiene er ikke muslimer, så de spiser svinekjøtt. Men de er mørke i huden sin og dermed inkludert. Jeg er ikke mørk i huden min. Gidder ikke prøve heller. Er ikke noe glad i å sole meg. De burde ta meg som jeg er, og ikke ekskludere meg kun fordi jeg er en hvithudet alenemamma. 

 

Jeg synder. Klokka fem på ettermiddagen bestemmer jeg meg. Jeg og sønnen min skal ha det gøy mens vi venter på en venninne av meg. Jeg henter Harman/kardon-vennen min. Dvs min sabla bra høytaler som fulgte med da jeg endret abonnement. Den funker fint. I det siste har vi måttet tåle en del bråk i nabolaget, samme hvor mye småttisene skulle ha sovet. Jeg har fått god hjelp fra flyktningetjenesten i denne allrighte kommunen til å roe dette. 

 

Men nå var klokka 17.00, og på tide med kids party på trappa. Jeg vrengte opp Åge og Terje, og Even og jeg danset; lekte oss og lo på uteplassen. Når man ikke er invitert, eller i det hele tatt inkludert fordi man er den eneste hvite og i tillegg sommerkledde alenemoren, må man være kreativ for å beholde stemningen. 

 

Nei jeg mener ikke å klage. Ja, jeg får lyst til å gå bort og spørre hvorfor jeg og mine barn aldri blir inkludert. Men jeg har spurt om det en gang for mye, og vet hva som da skjer. Jeg blir stående der som en klovnedust. De himler med øynene og ser rart på meg. Småler litt. Pirker i grusen. Og jeg blir den rosa elefanten i nabolaget "ingen ser". Eller de snakker irritert til meg og latterliggjør meg.

 

Så skummelt dette kunne vært for hue mitt, dersom jeg var en ensom dame uten særlig med venner. Heldigvis har jeg venner. Takk og pris for det. For hvis du tror dette handler om å bry seg om hva andre mener om deg, tar du feil. Dette er noe helt annet, og jeg nekter å fylle rollen som ghettoens hvite hakkekylling. Heldigvis er vi kun innom et kommunalt rekkehus for en periode. Til jeg får tatt opp et lån når den tid kommer, og kjøpt oss noe i et trivelig strøk. 

 

I mellomtiden er det best for barna mine om jeg er høflig og tålmodig med naboene. Og det er viktig for trivselen til ungene mine at jeg overser de målende blikkene fra tildekkede kvinner en glohet sommerdag. Men jeg makter ikke varmen, og kler meg norskt. Sånn er det. Og så er det jo ikke helt ille, når min nærmeste nabo fra Cuba her er ei knalldame som jeg akkurat nå sitter på terrassen og skravler med, sammen med ei venninne til. 

 

Så heldig jeg er, som står i nettopp den livssituasjonen jeg gjør. Som jeg håper det ikke bor en ensom norsk alenemamma et annet sted i dette landet, uten venner, og med naboer som ekskluderer henne fra nabolaget på grunn av hudfargen hennes. Da sender jeg henne en varm klem.

Clickbites? Det nye ordet heter BUYBITES, og du kan lese om det her⤵️

 

 

Det er klikking. Det er inter. Det er nett. Det er aviser. Det er blader: velkommen til media-alderen. Headline gone bad, don't you bite me in the ass.

 

Lenge har den eksistert. Overskriften. Headline. Den skulle lokke 80tallsleseren til å kjøpe avisen foran konkurrentens avis. Den skulle lure 90tallskunden til å handle Hjemmet foran Allers. Så kom internett og endret hele verden innen media. Miljøvennlig, ja. Utfordrende for forskjellige redaksjoner? Jepp. Det gjaldt å tenke nytt. 

 

Så kom facebook.

Så kom bloggerne. 

 

Sistnevnte skulle bli det sorte fåret. Ingenting bloggere skulle gjøre, ville bli tatt komplett seriøst, selv om alle andre mediakanaler gjorde det samme lenge før internett ble født med et vræl gjennom svære datamaskiner back there. 

 

Ja. Vi bloggere bruker også OVERSKRIFTER. Og siden et smart hode fant opp ordet "clickbite", skal jeg nå finne opp et nytt ord: "BUYBITE!"

 

BUYBITE er alt du biter på ved kassa i dagligvaren som du faktisk BETALER for. I butikken ser du aviser og blader med lokkende overskrifter. 

 

Forskjellen på disse avisene og bladene, i forhold til oss bloggere, er at de vil ha deg til å betale for å kjøpe disse bladene og avisene, slik at du kan lese videre hva disse overskriftene handler om. 

 

Å klikke deg inn på en blogg koster deg ikke ei krone, så hva klager du på? "Hu klickbita meg!" Ja men DU bet på! Kostet deg hvor mye? Tida du brukte på å velge å lese? 

 

Bloggeren Mammatilmichelle har fått gjennomgå pgr av overskriftene sine. Se og hør derimot, slipper unna med mye verre headlines enn hva Anna Rasmussen har rukket å kommet med. Greia er bare det, at når Michelle's mamma har greid å lure deg med en bra overskrift; så har tabben du selv gjorde ved å bruke tid på å klikke i vinkel, faktisk vært GRATIS. Likevel sutrer du over at noen fikk deg til å bite en blogger i stumpen. Likevel fortsetter du å bite på bloggstumper. Hvis ikke hadde du jo ikke hatt noe å sutre over. 

 

LIKEVEL hører vi deg ALDRI klage over overskriftene Se og hør lurte deg til å BRUKE PENGER på å lese mer om! Du bare digger å hakke løs på en kjent blogger, bare fordi det kun er en ansatt i den redaksjonen? Bare fordi du ikke vil innrømme at Narvesen lurte av deg noen kroner sist du var der og avisene skrek til deg: "Damli er singel!' "Grand prix er avlyst!" "Lothepus kom ut av skapet!" ?

 

For Damli var ikke singel likevel. Det var bare kanskje muligens en sannsynlighet for at et par mammarazziaer hadde avslørt noe sånnt i den duren.

Og Grand prix var ikke avlyst. Kremt. Det bare. Virket. Sånn. Kremt.

Og Lothepus hadde selvfølgelig bare kommet gående ut av et stort skap som Se og hør kjøpte til ham i gave slik at de kunne bruke den overskriften. Ti hi. 

 

Du ser OVERSKRIFTER som lurer vettet av deg med RARE VINKLINGER og usynlig skrift mellom linjene OVER ALT!

Og så klager du på et par toppbloggere som er så dyktige i gamet at de får deg til å lese deres blogger heller enn å BRUKE PENGA DINE PÅ BUYBITES?!

 

Nei nåh. Haha. Ha. Hæ? Bare. Åh. Klag på været igjen heller, som i gamle dager; før du begynte å henge med resten av saueflokken kun for å hakke på det sorte fåret bloggeren. Det har regna fælt i sommer hva? Ntååå, ikke? Det var den ene overskrifta til Sophie Elise eller Sraad som fucka til og velta hele sommeren for deg ja? Skjønner. Gå heller og kjøp deg et blad og et par aviser om dagen du. Det koster bare 100 kr dagen. 700 kr i uka. 2800 kr..

 

....Hæ? Har toppbloggerne fått deg til å spare 2800 kr i måneden med clickbites? Nei fytti fy dem altså, bare klag videre du, det har du virkelig grunn til!

Dette er grunnene til at jeg er veldig glad akkurat nå!

 

 

Herreguuuud jeg holder det nesten ikke ut, å være så sabla GLAD og tilfreds. Det kiler i brystkassa, og alt er så klart og tydelig. Jeg funker perfekt på alle områder, og det er så deilig å være til.

 

Da vet jeg hva det er som skjer.

 

Dette slår aldri feil.

 

Det er to grunner til at jeg har det sånn. 

Nr en er høsten. Et eller annet i den grytidlige høstlufta endrer alt for meg, og gir meg en slags forelskafølelse. Tenk å være forelska og samtidig slippe å være forelska i noen? Jeg blir til en solstråle av den klinkende klare lufta, og alt fortoner seg spennende. Jeg blir kreativ, og rydder, sorterer, vasker og shiner rundt barna og meg. Er mer til stede i nuet. Det å spise fiskesuppe med lille Even i dag ble rene mindfullopplevelsen, og vi fniste og lo sammen. Jeg lo oppriktig av at vi slurpet, ohmygod.

 

Jeg bruker å glede meg hele resten av året til denne tiden. Alt har en ny start, og for meg er det alltid høsten. De nye, billige serviettene på bordet blir ekstra vakre. Stemmen til Even blir ekstra søt. Jeg får lyst til å dra til Oslo snart, for å rusle i løv og puste inn favirittbyen min. Får lyst til å gå turer med gode venner, og bare være til stede sammen med dem. Får lyst til å lese gode bøker til barna mine, og bare gjøre akkurat nettopp det. Bake ei kake? Yeah why not? Får lyst til å pynte meg, sminke meg og kle meg fint. Det kribler i magen som om noe spennende er i ferd med å skje. Aaah høstlufta er ironisk nok helt suveren for ei som ikke er så glad i vinteren. Men i år skal jeg prøve. Forsøke å bli venner med vinter'n, for Jokke; snart kommer den.

 

Årsak nr to slår heller aldri feil. Jeg har etter alle årene med diagnose bipolar 1, blitt flink til å gjennomskue de som bare er ute etter å psyke meg ned og ta fra med både selvtillit og humør. Men jeg kan være altfor tålmodig med dem, og gi dem for mange sjanser. Med slike negative kritikere av noen energityver i livet mitt uten å sette klare grenser, blir lufta rundt meg seig, for å illustrere det sånn. Jeg blir treg og halvblind. Noe skjer jo med psyken når du hele tiden får høre at det du gjør er feil. At du bør gjøre det annerledes. Pirking. Hakking. Kall det hva du vil, det ekke bra. 

 

Så. En dag. Får jeg nok. Jeg tar mot til meg og begynner å luke ugress. Ugress svarer med å snegle meg til med søl. Så blir jeg sint, og luker bort alt av unødigheter i bedet mitt. 

Plutselig kan jeg puste fritt. Jeg er kvitt dem. Kanskje det er én energityv. Kanskje to. Jeg kutter ut dem for godt, og gråter en skvett over de reaksjonene slikt ugress kan få over å bli luket ut. På mange måter dør de for meg. Jeg skal jo ikke ha kontakt med dem lenger. Men sorgen varer kun i en time, siden de ikke er bra for meg anyway. For vipps kan jeg se alt så mye klarere. Ingen irriterer meg lenger, og jeg får selvtillit og energi til å gjøre alt jeg lenge skulle gjort. Både i huset og ellers i livet. Ingen holder meg nede med støtende kommentarer, og jeg er ikke bare fri, men fri fri fri! 

 

Flua i stua får leve. Den plager meg ikke i nærheten av så mye som ugresset plaget meg over tid. 

 

Ofte kan det være slik at man har barn som har blitt glad i dem man har kuttet kontakten med. Da er det viktig å la barna fortsette å holde kontakten. Slik har jeg alltid tenkt. At det fint går an å kutte kontakt og brenne broer, uten at barna behøver å merke det. Man kan kle på dem, ha dem klare og la vedkommende hente dem på trappa. Man er da voksne, og velger selvfølgelig å være høflige i en slik situasjon. Det tar et minutt, og betyr ikke at man skal ha mer kontakt enn det. Jeg ser det kan se ut som om jeg skriver om barnefar nå; men det gjør jeg ikke altså. Den flinke snille pappan til barna mine kommer ofte inn på en kopp kaffe i hentesituasjoner, og det hender vi snakkes på telefon omkring barna. Han er en av de sterkeste plantene i mitt blomsterbed. Han er tross alt far til mine barn.

 

Jeg er så innmari glad jeg har tatt de valgene jeg har tatt i det siste, for nå går jeg en latterkrampe av en høst i møte. Når jeg tenker meg om har jeg hatt mindre slike latterkramper i det siste. Noen har gjort stor innsats for å bringe meg ned. Du vet, slike du ikke bør takke ja til hvis de tilbyr deg tjenester eller lån. Det var nemlig ikke hverken tjenester eller lån, men slikt som vil bli brukt imot deg for alt det er verdt hvis du skulle finne på å sette ned foten. Noen trodde de hadde kjøpt deg, hva? Pay back, og kvitt deg med ugresset. Let them talk. You can allways just WALK 😉

 

Even kommer inn for kvelden. Jeg spiller musikk i stua, og har tent telys her og der. Han gråter litt, for han falt på asfalten utenfor. Akkurat i det Åge's Lys og varme fyller stua, tar jeg Even opp og danser rundt med gutten i armene. På ei hylle under et maleri min far malte en gang i tiden, står et bilde av pappa. Jeg vugger Even i armene og peker på bildet:"Se der er morfar. Der hadde han fått fisk. Morfar er glad i deg." Vi fikk spilt Lys og varme i begravelsen, så med ett fikk jeg et moment. De må være her med oss, både pappa, farmor, farfar og alle de andre. Håper de ser hvor godt vi har der her nå. Even begynte å le av dansingen vår på stuegulvet. En barnelatter jeg setter så umåtelig stor pris på 💛

 

Enn du, kjære bloggleser? Hvordan har du det nå? Hva har DU å være takknemlig for?

 

Slik terger du mora di

 

Tøffe seg for nabogutten? Være litt ekstra morsom? Cool i samme slengen? Plasser nabogutten i senga til storebror og sett i gang og mal. På: Tattaaa: veggen til storebror! Yeah!

 

Og når mamma kommer ned og er sur som ei potte; make her laugh like lol! Når hun sier du må vaske veggen; RUN Even, RUN nabogutt..

 

...til loftet for å hoppe i MAMMASENGA!

 

Party på toppen, og litt om min nye kjæreste 😉💋💗

 

Her på Lykketoppen har det vært party i dag, og musikken vi dansa til var Shakira. Isen var saftis, og gjestene var awesome, as you can see. 

 

Nå er det stille i stua, for Even og Anthony, dvs Titten og Lillefar, har ruslet over til mamman til Anthony, og kjenner jeg henne rett så storkoser de seg der. Det kommer til å ry ut et par innlegg til her i kveld, for både jeg og min nye kjæreste har mer på hjertet. Hvem han er? Kjæresten min? Det er han Samsung galaxy 8 (god daaamned I love him!!! For en dude I say!) Sponset? Nope. Men det er den aller beste telefonen jeg hittil har vært kjøpt meg. Jeg bruker telefonen til MYE som blogger, for å si det sånn, og makan til bilderedigering har jeg aldri vært borti. Jeg som endelig kan skrive tekstene rett på bildene igjen; jubler!

 

Jeg savnet dere i går da jeg tok en ørliten bloggpause, derfor bobler det litt over i kveld. Hvorfor jeg tok pause? Rett og slett fordi jeg ikke hadde noe spez å skrive om. Og da skriver jeg ikke. Eller altså. Jeg skrev, men sparte det til senere redigering by me. Hvilket er på tide å gjøre nuh ;)

Vi bare maler kattungene, vi, mamma!

 

 

Det er ikke alltid ting går etter planen når det gjelder toåringer. Det vil si, hvis det noensinne går etter planen i det hele tatt liksom. Og da går det etter planen kun på liksom.

 

Min sønn Even på 2 år går i barnehagen sammen med nabogutten Anthony, som også er to år. De to er gutta's svar på Tuppen og Lillemor. Titten og Lillefar. 

 

Foreldrene til nabogutten, og jeg, veksler på å være ute med barna slik det falle seg naturlig. I går vasket pappan til Anthony bilen sin, og jeg fikk et sykt anfall av ryddevaskeshinekjøkken og vaskestuegulv. 

Midt i anfallet gikk jeg en en tur ut for å puste litt. Ingen barn å se. It went like: "Kor e ungan?"  -"Gikk itj dem inn da?"  -"Hæ? Neeeh trur da itj det.." 

Jeg hadde hverken sett eller hørt toåringene, og ingen svarte da jeg gikk inn og ropte. Så jeg ropte igjen:"Even og Anthony..?" 

Nede fra kjelleren hørte jeg et vagt "Jaaa.."

Så jeg spurte: "Ka dåkk gjør da?"

Da fikk jeg til svar: " Vi bærre male kattan!"

 

Nei. Du vet aldri hva som venter deg når du har en toåring i hus. Jeg gikk ned i kjelleren, der vi har tre rom; badet, rommet til min eldste sønn Mathias på 8 år, og gjesterommet der kattungene bor for tiden i "fred og ro". Jeg var, som vi sier på Stjørdalsk: "shitnærvøs".

 

Jeg stakk hodet innom gjesterommet, hvilket var tomt. Empty. Rensket for pusunger. Så var der bare å titte inn i rommet til Mathias, der det så ut som en krigssone. Kattungene var plassert i nedre køyeseng, og de skulle tydeligvis males røde med akrylmaling. Titten og Lillefar syntes nok det var dårlig med farger på pusene. Kun to stk i kattekullet er røde, og da måtte visst de tre siste sorte og hvite "repareres". Dette kan jeg kun gjette meg til. Hvor er resten av rakkarungene; hvor har de gjemt seg? Min lille Even er iallefall han lille runde strenge med hendene i midjen. En sånn toåring som kaster søpla si på gulvet, ser på mamman sin, og sier: "Du plukk opp!"

 

Gutta hadde heldigvis ikke kommet langt med malingen sin. Kun den ene kattungen hadde fått en tykk rød stripe på ryggen sin. De andre hadde bare noen flekker.  Men redningsaksjonen ble ikke enkelt. Rakkarungene var slettes ikke enige i at de små pelsdottene skulle forbli fargeløse og kjedelige. Hva med litt turkis da mamma? Kom igjen da! 

 

Det er jo ikke lett å ta hu mor seriøst når a ler høyt mens hun prøver å være litt småstreng, heller. 

 

Nå er det bare å vente på neste rampestrek. Jeg innser at "rampe"streker ikke nødvendigvis er ment slemt. Lang i fra. De små gogutta har som regel tenkt det kjempesnilt, de ;) Etter kveldsmat på trappa der de har fått tid til å pønske ut de gøyeste idéene, kan vi voksne vente oss det aller meste.

 

 

 

Slik rydder jeg i vennelista mi

 

 

 

Det er sent på kvelden, og jeg kjenner et hint av høstduft sive inn gjennom den delen av loftsvinduet som er åpen en liten sprekk. Det er så typisk at jeg livner skikkelig til på høsten. Det er ikke fargene jeg elsker, men den deilige smakduften av luften. 

Jeg hater å skrive meldinger. Men jeg elsker å skrive inne på forbipolene. Derfor blir det litt ekstra skrivings i kveld også. Even ligger her i mammasenga nå også. Jeg vet jeg burde vært strengere på at han skal sove i sin seng, men han er så søt når han sovner der i armkroken min mens vi leser og lytter til regnet ute. Lille toåringen min som har blitt så stor.

 

Jeg har akkurat ruslet opp og hentet meg nattmat. Hjemmelaget knekkebrød med smør og hvitost på, og litt sukkerfri sjokolade attåt. Det er så deilig å ligge i senga og spise mat og drikke funlightsaft, mens jeg hører koselige lyder utefra. Biler som kjører forbi og folk som prater. Under oss på skrå ligger Stjørdal by. Jeg vil ikke akkurat si at den pulserer, men en by er det.

 

Jeg ligger her og tenker på hvor godt det er å "rydde i vennelista mi". Jeg mener ikke på facebook, men i det virkelige livet. Jeg har alltid vært opptatt av å ha det ryddig i nettverket, og hver gang jeg avslører falskhet og kvitter meg med en liten judas, føler jeg meg plutselig så fri. Jeg letter litt, fordi det er så godt å endelig slippe å forholde seg til dramaet enkelte liker å skape. Selv får jeg vondt i magen av sånnt, ja jeg er vel ei pingle sådan. Liker fred, ro og orden. Jeg slutter å være glad i folk hvis de behandler meg dårlig. Som en blomst som visner. Derfor er det ikke vanskelig for meg å kutte slike bånd, og det er fantastisk befriende etterpå.

 

Snart er det barnehagestart for Even sin del. Den 15.august skal han møte opp på den gamle avdelingen, og i løpet av dagen skal han overføres til storbarn. Herregud så teit det er at øynene mine er fulle av tårer nå, og for ei røre; men lillegutten min er i ferd med å bli til en stor treåring jo. Det flyter over og en tåre triller nedover kinnet mitt, (og det skal jo være bra, bare les her: http://m.forbipolene.blogg.no/1501438048_lar_du_trene_trille_eller_holder_du_igjen_10_gode_grunner_til__la_grten_f_strmme.html )  ... min engang så glade smileybaby har blitt til en happytøff guttunge som elsker å dele ut kos og klem, og jeg kan bare prøve å henge med i utviklingen.

 

Jeg tørker kinnene mine og tenker på morgendagen heller. Da skal denne coole toåringen min og jeg på shopping, rett og slett. Han trenger nye støvler og jeg behøver egg, mens kattemor i huset skal få et nytt stort utvalg med bløtfor. Even digger å rusle rundt i butikker sammen med meg, og (bank i bordet:) hittil har han vært kjempeflink til å si: "Fin ja mamma? Shøpe senere. Legge n der jeg!"

 

Så mye info på en gang fra samme dag. Det har dere fått før. Jeg bruker ikke å skrive så mye detaljer om dagene våre. Tenkte jeg skulle dele litt nå. Anyway; vi har det supert her på Lykketoppen, med alle våre snille venner og slektninger. Vi er skikkelig heldige. God natt 😉

Barnevernet så noe i meg som jeg ikke visste om selv

 

Jeg så det ikke selv. Jeg så bare en diagnose og en altfor original stil. Jeg så en voksende mage og en medisindosett. Jeg så en sønn på fem år som jeg ikke hadde vært frisk nok til å ta vare på 5 år tidligere. Han bodde hos sin pappa, og jeg ville ikke rive opp ham, for han hadde og har det godt der. Nå ventet jeg et nytt barn med samme mann. 

 

Det begynte med nerver som ikke akkurat var laget av stål, på et kontor i kommunen der jeg bor. Jeg ville varsle fra til barnevernet om at jeg ønsket å ha dem med gjennom svangerskapet og inn i mammarollen, i ei ansvarsgruppe rundt meg og babyen som vokste inni meg. Jeg hadde tross alt vært alvorlig syk av bipolar fem år tidligere.

 

Jeg hadde null selvtillit som mor. Jeg så henne ikke, mamman i meg selv. Alt jeg visste var at jeg elsket både femåringen min og den voksende magen min. Enormt. Jeg elsket dem vanvittig høyt. Og jeg ante ikke om medisiner og oppfølging ville holde meg frisk nok til å få lov til å ha med meg babyen min hjem fra barsel denne gangen heller. Jeg kunne bare gjøre mitt beste opp mot en alvorlig sinnslidelse. Bipolar 1 er ikke til å kødde med, hadde jeg lært.

 

Barnevernet kom hjem til meg da jeg var høygravid. Alt av utstyr var klart for babyen min. Jeg spurte om det var noe jeg kunne gjøre annerledes. De sa jeg ikke kunne ha stellebordet i gangen, og ikke burde ha uro over sengen. Det var varmest på badet for stell, og da baby skulle sove skulle den ikke forstyrres med en uro. Jeg var sulten på å lære, så jeg tok bort uroen og kjøpte et stellebord til å feste på badekaret. 

 

Jeg bodde i en kommunal leilighet. Jeg var uføretrygdet. Ingen bil. Ingen jobb. Ingen høy status. Barnevernet så forbi dette, og i papirene fra barseltiden min og besøkene fra barnevernet, står det skrevet om hvordan jeg så ut til å si "Jeg er så glad i deg" til babyen min, uten å tenke meg om. De så hvordan jeg hadde blikk-kontakt med barnet mitt, og hvordan jeg spratt opp av glede når han våknet fra duppene sine. 

 

To damer fulgte babyen min og meg gjennom en spennende tid; en saksbehandler og en miljøterapeut. Begge respekterte meg, og selv om jeg ikke så stort til saksbehandleren, visste jeg at hun var der om jeg lurte på noe. Med sitt sterke vesen og sitt lange mørke hår, kom miljøterapeuten inn i vårt hjem. Jeg spurte henne om det meste, og vi pratet fra a til å. Hun snakket nordlandsdialekt, og var energisk og glad av seg. Jeg kunne merke at hun brydde seg virkelig om babyen min. Kommentarene lot ikke vente på seg etterhvert som min yngste sønn vokste til. "Har du laga hjemmelaga babymat? Herregud kor flink du e!" Hun hadde bestemt seg for å gi meg de tilbakemeldingene jeg trengte for at min selvtillit som mor skulle vokse. 

 

En dag hadde jeg glemt at hun skulle komme. Da hadde jeg besøk av en venninne og hennes barn. Det fløt med leker på stua og kjøkkenet var fullt. Miljøterapeuten så seg rundt, smilte, og sa: "Ja SÅNN ska det sjå ut når man har barn!" 

 

Den eneste grunnen til at dette er vanskelig å skrive om, som alltid når jeg skriver om denne perioden, er at jeg savner henne. For et menneske. Tenk å komme inn i hjemmet til en bipolar uføretrygdet alenemamma som hverken har utdanning, status eller bil, og se meg på denne måten? Å bestemme seg for ikke bare å gi meg en sjanse, men for å bygge opp selvtilliten min som mamma. 

 

Livet gikk videre. De trakk seg ut og henla saken jeg selv hadde bedt om. Jeg glemmer aldri den dagen. Jeg hadde rett og slett tårer i øynene, for det var så stort, alt de hadde gjord for barna mine og meg. Jeg var så redd i utgangspunktet, for jeg blir så innmari glad i mine barn, og jeg fryktet en ny og vanskelig avskjed med mitt kjære elskede barn på nok en barselavdeling. Ja, jeg var så redd, og nå da de vinket farvel følte jeg meg så trygg i morsrollen. Jeg kunne takke en solid ansvarsgruppe med sterke damer fra forskjellige instanser. De hadde vernet barna mine. Gitt oss en gave for livet: en mamma med selvtillit. 

 

Nå ba jeg om mer oppfølging. Noen å prate med da barneverner trakk seg ut. Og det fikk jeg; Jeg går fortsatt i samtaler med den freshe dama fra familieteamet. En kommune som fungerer? Ja på dette området har jeg ikke opplevd noe annet. I tillegg prater jeg jevnlig med en dyktig dame fra oppfølgingstjenesten. Jeg aner ikke hva jeg skulle gjort uten henne da hormonene herjet for tre år siden. Hun gjentok: "Du e tøff, Helene, du greie herre her!"

 

I vår skrev jeg innlegget http://m.forbipolene.blogg.no/1486981676_barnevern_handler_om__verne_barn_ikke_om__verne_foreldre.html  

Dette ble lest av flere, og kommentarene haglet. Hvordan kunne jeg "forsvare barnevernet?" mente mange, som om jeg skrev om hele landets barnevernsansatte. Å skryte av et par lærere i en skolegård betyr vel ikke at man skryter av hele lærerstaben. Likevel fikk jeg pepper. 

 

Jeg fikk spørsmål fra TV2 om å bli flydd ned til Oslo og bli intervjuet om innlegget på God morgen Norge. Jeg hadde minsten alene akkurat da, så jeg svarte høflig nei. Så sa jeg ja til å heller bli intervjuet noen dager senere. Da fikk jeg svare for meg, og kommentarene tok slutt. 

 

Litt senere møtte jeg en lokal kjenning på en matvarebutikk i byen der jeg bor. Hun sa: "Nåh, Helene, du var ikke litt vel snill med barnevernet nå da? Jeg synes nå du var for snill med dem jeg!" 

 

Så det synes du? Det har gått en stund, men du skal få svaret ditt her og nå. For jeg ble litt satt ut. Jeg visste ikke at du hadde gjort innbrudd i topplokket mitt og levd mitt liv slik at du har peiling nok på mine erfaringer til å uttale deg om dette.

I mitt tilfelle er det barnevernet som har vært snille. De har gjort jobben sin til punkt og prikke, og i tillegg tatt vare på meg som mor og mine utfordringer med selvtillit og diagnose bipolar 1. Hvorfor stå i en dagligvarebutikk og bable i vei som om du aner det spøtt om timene i hverdagen min over tre år tilbake i tid, du som jeg nesten aldri har pratet med? Og jeg har aldri forsvart hele barnevernet.

 

Kanskje har du en annen erfaring med denne etaten i denne byen. For det første har jeg denne positive erfaringen med til sammen 4 ansatte der; ikke alle som jobber der. De kjenner jeg ikke. For det andre er jeg klar over at det begås store feil, men det er en helt annen sak og et helt annet innlegg. Det må være lov å fortelle om det som faktisk funka også, ikke sant.

 

Så gikk livet enda mer videre, og det hele føles som en nyttig mammaskole.

Nå har jeg bedt om pmto-kurs, og så har jeg faktisk fått innvilget det også, selv om jeg ikke fyller kravene. Denne kommunen har hele veien slått ring om barna mine og meg, og desverre; jeg kan ikke innstille dine krav om å klage. For jeg har ikke noe å klage på i vårt tilfelle.

 

Jeg ser bort på en nybadet gogutt som snart er 3 år. Han smiler til meg, og er klar for kveldsmat. Snart skal han sove, og da må vi lese bok. Eller; han skal lese bok. Jeg får ikke lese særlig mye, for han skravler og forteller om bildene. Jeg elsker barna mine så jeg nesten gråter av glede bare jeg ser på dem 😁 Tenk hvor annerledes livet vårt kunne vært, hvis ikke de sterke damene ansvarsgruppa tråkket stiene sammen med oss den høsten for tre år siden.  

 

I denne kommunen er det noen ansatte som virkelig gjør jobben sin. Og dette innlegget handler ikke om de som ikke gjør jobben sin, men om de som gjør den med stil. Slik at vi her på Lykketoppen opplever et eventyr uten like sammen. Hver eneste dag. Vår hverdag er alt jeg noensinne ønsket meg for barna og meg. Jeg er en evig takknemlig mor ❤

 

 

 

 

Fingrene av maten min, og pass din egen kropp!

 

Har du blitt en slik "uhøflig matpirker"? En "nei takk, jeg spiser ikke pasta, bare innimellom, og det var f eks for tre dager siden. Men ellers takk. Host. Kremt. Fortalte jeg deg ikke det i går?"

 

Da vet du at enkelte kan gi uttrykk for at det nærmest er kriminelt av deg å spise sunt. Å passe linjene er noe vi burde holde oss for god til, og generelt blir det sett på som latterlig å drive og passe kostholdet. "Herregud spis deg en appelsin da!" Nope. Du prøver å svare: "Ta deg både en bolle og en appelsin, du, og gjør det gjerne hver dag. Sees om en måned og så kan vi se om det er så sunt i lengden. Du kan noen dager bytte ut den bollen med pasta. Eller brød. Eller loff. Og du kan bytte ut appelsinen med godteri. Eller banan. Eller et glass juice. Eller ris. I don't care. Det er din kropp. Gjør hva du vil med den." Men det hjelper ikke. De vil ikke gi seg med den pent innpakkede mobbingen av kostholdet ditt.

 

Problemet er at din kropp tydeligvis ikke er bare din greie.

Min kropp er visst heller ikke bare min greie. Jeg forklarer folk hvilket kosthold jeg lever på, etter en kommentar om at jeg har krympet. Likevel ser det ut til at enkelte blir fornærmet når jeg takker nei til maten de tilbyr meg. Selv om de visste før de bød meg på den at jeg ikke spiser slik mat. Hvorfor lage mat proppfull av carbs til en man vet er en lowcarb, og så bli sur over et "nei takk"?

Er det virkelig egentlig jeg som er den uhøflige? Hvorfor vil de på død og liv putte i meg sukker og gluten? Og hvorfor er jeg som passer på helsa mi den som følges med argusøyne? Og jeg er ikke utakknemlig. Jeg har både med meg egen type mat, og har forlengst fortalt at jeg spiser det kostholdet jeg spiser. Dessuten tar jeg en planlagt sprekk i blant, og eter det jeg får servert. Men jeg kan ikke drive og sprekke hver eneste gang bare for å være høflig.

 

-"Nei no må du slutt med derre lavkarbotullet!" Fikk jeg høre i sommer. "Tullet"? Som om det alvorlige i det at jeg tar vare på helsa mi er noe bambus? Jeg gikk inn i en livsstil for 8 mnd siden. Det var ingen diett. Ingen kur. Men en livsstil. Kall det gjerne lavkarbo. Whatever. Dette kostholdet er bra for meg, og det i kombi med avholdenhet fra alkohol gjør at hele kroppen min er i balanse. Jeg er frisk. Helt frisk. Og jeg lever med en sykdom som skulle ført til at noen av mine organer ikke skulle vært helt i orden, for å si det sånn. Men slik jeg spiser og trener, er jeg helt frisk.

 

Vi blir ledd av. Fjåset bort. Fnyst av. Det blir framstilt som at det er noe tull å spise sunt, og vi blir ikke tatt seriøst. Som om vi er pripne, vi som ønsker akkurat passe kontroll over hva vi putter i oss. Man skal liksom være tøff og cool hvis man gir blaffen, og "slår seg løs" mens man momser i seg blodsukkerstigende kaker og annen neimat. Berger med karber og fjell med alt man vet ikke er bra. Det er godkjent.

 

Det er samtidig ikke godkjent å bli overvektig. Nei. Man skal både stappe i seg alt man vil, og samtidig holde seg akkurat passe slank og sunn.  

Hvis man derimot har tatt beslutningen om å leve sunt, blir det ofte sett på som prippent. 

 

Heldigvis gir jeg blaffen i hva andre mener om hva jeg dytter i meg og ikke putter i meg. Det er jeg som skal leve dette livet mitt uten diabetes, ikke dem. Det er jeg som vil danse lett, jogge fortere og enklere bevege meg rundt med en friskere og lettere kropp. De har sin egen kropp å drive vedlikehold på. Den legger ikke jeg meg borti, bokstavelig talt. 

 

Jeg mangler ingen vitaminer. Grønnsaker, kjøtt, frø, fløte, mandelmel, sesam-mel, tagatesse, rømme, hjemmelagde knekkebrød, leverpostei, ost, kjøtt, fisk, egg, sukkerfri sjokolade og lavkarboboller er blant matvarene jeg spiser. Innimellom unner jeg meg gulrøtter, epler, appelsin, banan, vannmelon, jordbær og blåbær. Dette er godteriet mitt, og nok til at jeg får i meg alt av vitaminer som jeg behøver. Men jeg spiser ikke godteri med sukker i eller potetgull. Fruktose holder i massevis. Og stekt grønnkål funker fint som potetgull.

 

Tenk tilbake noen hundre år. Stamfar sulten hadde ikke en appelsin for hånden. Var det mørke vinteren hadde han nok svært lite søtt å knaske på. Det var "faste" til middag, gitt. Var det kvelden så sov han. Han satt ikke foran en skjerm og dyttet i seg søtsaker. Nei, han sov. 

 

Steinalderen. Jakt. Vente på tilberedning av mat. Sanke næring. Bruke kroppen. Vente på mat. Rene næringskilder. Vokste ingen appelsintrær i nærheten, nei så ble det ikke noe appelsin attåt lunsjen heller. 

 

Vi som spiser minst mulig stivelse, sukker, gluten og generelt karber, spiser mer naturlig enn de som snavler potetgull og fargerike godterier og kaker. Det sier seg selv. Og vi kan bake egne kaker som hverken inneholder sukker, stivelse eller gluten. Sunne kaker. Er ikke det bra nok? Eller må du absolutt klamre deg fast til din tøffe, herdede gamle overbevisning om at man ekke cool nok før man tør å spise som en svær mann som jobber i åkeren dagen lang? 

 

Du jobber ikke med kroppsarbeid dagen lang, gjør du? Du gjennomskuer at denne desperate holdningen omkring mel og sukker gjelder i syforeningen din fordi alle er redde for å sitte igjen alene på det synkende sukkerskipet, ikke sant?

 

Dette evige maset om matinntak. Kan vi ikke alle bare la hverandre være i fred? Vi respekter hverandre's private hjem, biler, jobber og lønnskontoer, ikke sant? Hva med å respektere privat vedlikehold av hjem nr 1, kroppen, i enda høyere grad? Jeg VET hva som er best for min kropp. LEGEN min vet hva som er best for min kropp. Du vet kun hva som duger for din kropp. And it sure aint potetgull, sukkerdrikke og proppfulle kaker, hva? Sånn egentlig. For real.

 

Imens koser jeg meg med deilige boller og kaker fra bloggen til meglerfru1, hjemmelaget fløteis av egg, fløte og tagatesse, glutenfri pizza og masse god mat med fløte i kaffen til. Real food mmmh!

Ung kvinne angrepet av bjørn; skulle på blåbærtur

 

 

Å være den eneste som ikke kom seg inn i hytta i tide, holdt på å bli skjebnessvangert for en ung alenemor sent onsdag kveld forrige uke. En ungbjørn angrep henne og rev opp huden på armene hennes til blods, men hun greide å komme seg unna, og bort til sine venner i hytta de lånte. De skulle bare på blåbærtur. 

 

Eller rettere sagt; jeg skulle bare sove litt etter å tenkt litt for mye på bjørnen som for tiden etterlater seg sauekadaver etter saueåtsel oppi Meråker, og så drømte jeg at jeg ble angrepet av en bjørn, selvfølgelig. Jeg er ei pingle når det kommer til visse dyr i skauen, og denne drømmen er ikke den første jeg har hatt om bjørner. Det var nesten så jeg kunne kjenne smerten i armene i drømmen.

 

Da Even og jeg skulle på blåbærtur sammen med søstra mi (hun foxy på bilder under) og lille Maria Louise tantekid, i dag, skal jeg ikke legge skjul på at jeg så meg litt ekstra rund der jeg stod med ræva til himmels og plukket blåbær i skauen. Elg, bjørn, ulv, whatever: stay away from this crazy lady!

 

 

Men det gikk bra denne gangen også. Sinte snuter hadde forlengst kjent stanken av mennesker, og ingen snøftende overraskelser ventet meg noen av gangene jeg reiste meg opp fra blåbærlyngen. Jo en. En frosk! Hils på Froggit:

 

 

Men frosker går greit altså. Det er verre med sånne tanter Siljer: 

 

Neida. Sånne Siljer funker også helt supert. Even er skikkelig glad i tanta si, og vi er alle i det rette slektselementet når vi er ute i skauen.

Takk for en digg tur. Som Even bruker å si: "Vennane mine". Får håpe jeg slipper bjørnedrøm i natt; det er så scary dreamy, det!

 

Pizza: Glutenfri, sukkerfri og sunn som fy

 

En sunn pizza du kan spise med god samvittighet, uten gluten, sukkerfri, og absolutt innafor for deg med diabetes, og du med glutenallergi.

Selv prøver jeg å unngå diabetes etter at jeg hadde svangerskapsdiabetes for 3 år siden. Jeg er altså lettere utsatt, og jeg fungerer dessuten best med minimalt 

Jeg lever med et strengt kosthold, også for å unngå for høy blodsukkerstigninger i forhold til bipolar og medisiner. 

Denne pizzaen har jeg blitt helt forelska i. Den er enkel og rene lavkarbodronninga på middagsbordet:

 

 

Pizzabunn ingredienser:

200 g revet mozzarella  

3 ts philadelphiaost

1 ts salt

1 egg

2 dl mandelmel

 

Fyll ingredienser:

Hakkede tomater på boks / ketchup uten tilsatt sukker

Pepperonipølser

Sort oliven

Rød paprika

Provencekrydder

Ost

 

 

Ha mozzarella og philadelphia i en kjele og rør mens ostene smelter sammen til flytende form. Rør egg og salt raskt inn i ostemassen, før du tilsetter mandelmel like kjapt. Fordel utover bakepapir på stekebrett.

Stryk over et lag med tomatketchup eller hakkede tomater på boks, fordel pepperoni, opphakket paprika og oliven, før du strør over ost og krydder.

 

Ajoli og bernaise på bildet over er lavt innen karbo, og jeg har kjøpt dem i Sverige. Ikke sponset.

 

Stekes i 10 minutter (kanskje litt xtra) på 200°

 

INTEGRERING: nyttige tips fra sommerfuggel i vinterland

 

-"Jeg husker det snødde dagen etter jeg kom hit. Jeg ankom dette landet 2.mai 1997."

 Dianelys Johansen husker snøen som dalte ned på tunga si dagen etter hun kom til Norge fordi hun syntes det var kjempearti.

-"Det var så koselig. Jeg hadde aldri sett snø før, så jeg begynte å spise av de hvite flakene."   

Etter at hun hadde flyttet fra hjemlandet sitt Cuba til Norge og giftet seg, dro hun til Stavanger for å gå norsk kurs. Hun ville lære språket hvis hun skulle være her, så da hun kom tilbake gikk hun norsk kurs videre i Stjørdal.

-"Jeg hadde bare kontakt med nordmenn. Det var ikke mye latino her da. Jeg skaffet meg norske venner, og var med familien til mannen min."

-Hvordan opplevde du de Norske tradisjonene? 

-"Helt greit. Jeg tror dette spørs på hvor du kommer fra. Religion og tro. På Cuba har vi ingen religion. Det var kjempearti å feire jul første gangen i Norge. Det var gaver, glitter, god mat og mye rødt og lilla. Nisser å. På Cuba feirer vi jo bare nyttårsaften." 

-"Har du noen integrerings- tips til de som innvandrer til Norge nå?

-" De må prøve å tilpasse seg, og lære norsk først og fremst."

Dianelys mener at innvandrere i Norge fint kan integrere seg uten å glemme egen kultur.

Hun har erfart at det å lære norsk, være selvstendig og forstå kulturen i landet man bor i er er must for å kunne leve her.

   
-"Hvis man ikke kan språket, er det lett å tro det er rasisme hvis man misforstår. Det gir selvfølgelig grobunn for slike misforståelser å ikke ane hva alle rundt seg snakker om i sin helhet. Det aller viktigste er å lære seg norsk!" 

-Hva med det sosiale generelt?

-"Vel, det er opp til hver enkelt. Jeg er med venner, både latino og nordmenn. En miks funker fint." Forteller Dianelys.

Hun fortsetter selvsikkert: "Det som teller er språk som fungerer og å lære kulturen. Hvis vi reiser til Cuba vil jeg at du skal lære å snakke spansk, og ikke forlange kjøttkaker og musikk fra Norge når vi går ut. Der er det latinomusikk og Cubansk mat som gjelder, og det bør du være positivt innstilt til."

Dianelys har en beskjed til deg som kommer til Norge og vil bo her: "Du bor ikke hjemme i landet ditt. Du bor i et annet land. Mange greier ikke akseptere at det er sånn, men det bør man, selv om det virker som det er frivillig her. Likevel synes jeg at jeg må tilpasse meg. Hjemmet er arena for min kultur. Der spiller jeg min musikk, danser og prater spansk i telefonen med venner og familie fra Cuba."

 

Hva ville du tilført Norge fra din kultur?

Spontant sier den vakre NorskCubaneren: "Litt mer glede. Musikk. Dans. At folk tør å være mer seg selv uten å bry seg hva andre mener. Ikke bry seg om status. Folk sliter i det skjulte. Jeg skulle ønske Nordmenn kunne leve med det de har, i stedet for å bygge så mye og mer og mer."

Dianelys bruker fantasi, kreativitet og gjenbruk for å skape et stilig hjem for sine tre barn og seg selv. Hun er et arbeidsjern, og sjonglerer to jobber med husarbeid. Hun er rå på både husarbeid, jobben i en klesforretning, og jobben innen helse. Ivrig har hun integrert seg helt fra nittitallet og hit, til lokalsamfunnet ikke lenger ser på henne som "utlending". Hun er like mye Stjørdaling som Cubaner. 

 

Sånn skal det gjøres; ekte integrering på høyt nivå. Er du i samme situasjon, og har gode råd til andre innvandrere hva angår integrering i Norge? Ta gjerne kontakt på facebooksiden forbipolene. 

 

Del gjerne, og spre, så vi når våre nye landsmenn med nyttige tips innen det å tilpasse seg på best mulig måte i sitt nye hjem.

Sorry. Jeg beklager på det dypeste.

 

Noen ganger bør man si unnskyld. Og i dag må jeg nok det. Rett og slett. Fra dypet av mitt hjerte. Innerst fra sjelen. Sett fra samvittighetens synspunkt: sorrybeklagerunnskyld.

 

Jeg beklager at jeg ikke har noe å klage på. Sorry for at jeg er sånn en plagsomt glad Polyanna, som sitter her ute i det vindete gråværet i Trøndelag og gir totalt blanke blaffen i at sola ikke skinner. At jeg ikke sutrer over noe. Været i det minste.

 

Vi kjenner noen regndråper, og jeg tar med meg lille Even og nabogutten på samme alder, inn til oss. De går opp på Even sitt rom, og jeg setter meg i sofaen for å blogge videre, mens gutta skravler der oppe. "Dej. Hej." "Ajle sammen." "Høø hænj e denj?" "Den e min." "Bæss bæss pjomp!" Osv. You know. Det avanserte 2åringspråket.

 

På telefonskjermen foran meg (Ja jeg blogger fortsatt noe mobilt, selv om jeg har pc nå) er det knust edderkoppnett her og der. Dessuten kan jeg ikke bruke denne til alt jeg kunne før. Som å gi dere lesere tekstene mine pent skrevet på bildebakgrunn (Se kategorier i arkivet: tekster). Så nå har jeg ordnet så en samsung galaxy 8 er på vei til meg, og jeg gleder meg som en unge til å være kreativ og skrive tekster på bilder igjen. Jeg er ikke sponset med fem flate øre; men Telia fortjener virkelig ros for sin fleksible kundeservice.

Canal digital også, og jeg er fortsatt ikke sponset. Siden TVsignalene gikk ned for telling for en uke siden, fikk jeg 4 gratis leiefilmer fra GO, to måneder gratis abonnement, og bestilt gratis montør som kom til oss i dag og fant ut hva feilen var. Nå får vi tilsendt ny boks, og så blir det så bra så.

 

Jeg ønsker Marie Knutsen og hennes sjåfør god tur nordover til Finnmark. De to var innom i formiddag på en kjapp kopp kaffe, før de dro videre. Marie flytter til Alta, og Trøndelag kommer til å savne henne. Men vi kan jo følge henne på  http://m.marieknutsen.blogg.no/ , og dessuten er hun hjertelig velkommen til å benytte seg av Lykketoppen gjesterom anytime. Hils Lasse, Marie: I will miss you ❤💋💦

 

Sorry. Jeg har fortsatt ikke noe å klage på. Vi har det strålende her på toppen, og livet er digg. I mårest våknet jeg til en toåring som smilte mer enn sola noensinne kan, mens han lo og strøk meg på kinnet. "Mammaaaa!" Sa han med lys stemme. "Mamma miiiiin!"

 

Jeg tror sånne som meg kan være irriterende. Jeg finner noe positivt ved det aller meste, desverre. Too bad. Jeg er en plagsom gladtass, og det beklager jeg virkelig. Om jeg derimot bryr meg om hva du synes om det? No way 😂 Over og ut fra Lykketoppen 

 

 

Den store kjærligheten for meg


 

Han klamrer seg inntil kinnet mitt mens han holder fast armen min. Han har vært hos pappan sin i noen dager nå, så han har visst savnet meg like mye som jeg har savna ham. Jeg hvisker: "Æ e så gla i dæ Even!" 

Han svarer: "Esså gja i dæ mamma!"

Jeg hvisker videre: "Du og Mathias e grunnen te at æ smile så mye, og dåkk gjør mæ så glad!"

 

Han smiler i munnvikene sine, før han sovner. Jeg kjenner gledestårene presser på, og det sprenger i brystet: jeg er lykkelig. Man kan ikke bli gladere enn dette. Got the power, fordi jeg får være mamma. (Teksten fortsetter under rimet)

 

 

Drømmeland''s lille liten

 

Jeg hadde aldri peiling, lille vennen min,

på ekte kjærlighet så stor og fin.

Jeg hviska deg i øret før du sovna i sta',

hvorfor jeg er så glad.

Du og bror din

gjør dagen min så vakker og fin.

Hva var livet uten dere to,

uten to par føtter i små sko?

Hvordan klarte jeg å se lyst på livet

Uten lego i stua og latter i sivet?

 

Drømmeland's lille liten,

nå er du trøtt, nå er du sliten

Du ligger her i mammasenga,

og drømmer vel om blomsterenga.

Jeg, jeg har fått mine drømmer oppfylt

Alle som en, glinsende forgyldt.

For jeg får være mamman din;

kjenne kjærligheten i magen min...

Og jeg får være mor

til din storebror...

Det får jeg;

følge deres vei.

Hva mer kan man drømme om

enn morgendagen som kom,

med måne, sol og blå himmelglans?

Øyeblikket man ga livet en ekte sjans.

Å være mamma får meg til å gråte av glede.

 

Jeg lover å alltid være til stede.

Drevet av kraften i hjerteslagene

lover jeg bort alle dagene

til to små skjønne gutter jeg elsker høyt

mens jeg ber om at livet blir langt og drøyt.

Drømmelands lille liten

sov nå søtt, du var så sliten.

Når du våkner er jeg her fortsatt.

God natt, min skatt. God natt.

 

Mathias reiser på feire med pappan sin i morgen, og selv om jeg savner ham, vet jeg at han har det fantastisk bra. Han er i de beste hender. Tenk for en gave: gutta mine har en pappa som elsker dem like høyt som jeg gjør. En pappa som gjør alt for dem, han også. Det kunne vært annerledes. Men det er det ikke. Jeg er så heldig, at hver gang jeg sender ungene mine til pappan sin, vet jeg at de går fra en trygg arena til en annen trygg arena. Dere aner bare ikke alt hva faren til Even og Mathias faktisk gjør, av ren kjærlighet for begge gutta våre. 

 

Og nå ligger altså toåringen min her og er i ferd med å sove seg en natt nærmere treårsdagen sin. Det er fantastisk. Jeg har ikke ord. Alt gikk bra, og her er vi snart tre år etter. Jeg trodde ikke jeg noensinne skulle greie å bli en god nok mor, med alle kravene jeg stilte skyhøye til meg selv, men så funka det lell. For i denne kommunen jobber folk som er smarte nok til å få en alenemamma til å senke slike unødige krav til seg selv. 5 år før det igjen var der jo helt krise i det bipolare hodet her. Men tiden bare tripper etter å lege sår, og bygge spennende prosjekter oppå der igjen.

 

Jeg er en rimelig stolt mamma. Selvfølgelig er jeg stolt av barna mine så jeg sprekker. Men jeg er stolt av meg selv også, skikkelig stolt. Jeg stoler 100 % på meg selv som mor, og vet godt om alle kreftene jeg har lagt i dette med å fungere som frisk, bipolar mamma. Steike dundre ta, nå klapper jeg meg selv på skuldra mi. Ei skulder som ikke lenger bærer på murstein, men har senket seg og funnet roen. Jeg elsker elsker elsker å være mamma!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Lar du tårene trille, eller holder du igjen? 10 gode grunner til å la gråten få strømme


 

10 grunner til å la tårene trille:

 

1. Kroppen behøver å kvitte seg med avfallsstoffer som tårene dine inneholder. I tillegg består tårevæsken av sukker, sitronsyre, salt, vann, proteiner, fett og bakteriedrepende stoffer. Altså er det litt av en avansert blanding good stuff, så la den få komme fram i lyset i all sin blanke prakt. 

 

2. Den siste beskjeden før du gråter, kommer fra hypotalamus; er et område i hjernen som styrer flere ting vi mangler kontroll over, som fordøyelsen og hjerteslagene. Det er altså en funksjon ved deg på lik linje med noe så viktig som hjertet ditt og tarmene dine: gråt i vei, og få det ut i stor stil.

 

3. Noe annet du får ut ved hjelp av denne tårevæsken, er støv og skitt på øyet ditt.

 

3. Forskerne er uenige omkring hvorfor vi gråter. Tårer forteller omverden hvordan du har det, mener noen. At tårer er et signal om nød, slik at andre mennesker kan ile til for hjelpe. Vel, det kan ha vært slik før menneskeheten utviklet språk, men nå gjelder vel denne teorien hva angår bebisene.

4. Forsker William Frey fant i sin gråtende iver ut at det var kjemiske forskjeller mellom løktårer og triste tårer. Triste tårer inneholdt mer protein enn løktårer. Hans teori gikk ut på at disse proteinene er følelseshormoner som bygger seg opp i kroppen når du er trist. Frey mente vi kvitter oss med disse hormonene når vi gråter. Kanskje det er derfor det føles så godt en stund etter en tåreflom? 

 

5. En annen forskerteori går ut på at gråting får kroppen din til å slippe løs hormonet endorfiner. Disse hormonene kan gi lykkefølelse og fungerer smertestillende. Tårer letter altså sinnsstemningen, mener disse forskerne. 

 

6. Russerne brukte under 2.verdenskrig tårevæske til å helbrede sår. Det må vel bety at du kan samle opp tårene dine til praktisk gjenbruk?

 

7. Det ligger mye styrke i å tørre å gråte en skvett foran andre mennesker. Det kan likevel skape nærhet, så hvorfor ikke la muren falle og vise frem tårevæsken din? Kanskje kan det få de rundt deg til å slappe av og forstå deg bedre. Det er noe dere har til felles nemlig: evnen til å gråte proteiner, fett, sukker og sånnt. 

 

8. Å holde igjen tårer skal visst ikke være sunt har vi hørt, og jaggu kan det virke logisk: let loose, be a crybaby sometimes.

 

9. Du trenger ikke lenger egg for å lage din egen proteindrikke (...just f.. joking 😣)

 

10. Plaster? Wtf? We got tears!

 

Kilde: Forskning.no

Er du en av disse leserene?



Et lite snev av høstmørke har lagt seg over Trøndelag, og jeg skulle egentlig innom her for å fortelle litt om dagen i dag. At den ikke har vært kjip, selv om det kanskje kan virke slik på de siste oppdateringene. Jeg er vant til å deale med motgang fra jeg var svært ung, og skal ærlig talt innrømme at jeg opplever bittelitt fordommer og misopfatninger når jeg lever frisk med diagnose bipolar 1. Generelt er det ikke noe problem. Jeg har det bra. Jeg har vært ute på livet med gode venner i kveld, dansa litt på benkene på puben og i morgen kommer skjønne Christina meglerfru1 på besøk, før Even kommer hjem. Jeg har mye å glede meg til.

 

 

Jeg joinet nabo Dianelys ut på byen en tur i kveld, og tok meg en kaffe og noen vannglass med isbiter i sammen med some pøbbety lovely people. Denne byen har et spekter med herlige folk å møte der ute. Da jeg stod ved bardisken kom ei dame med langt vakkert hår bort til meg. Vi kjenner til hverandre fra før, og hun sa: "Faen Helene du e så porno du ass. Ikke sånn porno, men dæven kor bra du skriv! Æ læs men hvis æ trøkke liker så pipe det i telefonen min dagen lang!" 

Tenk at hun gadd å si dette. Og så godt det var for meg å høre det.

 

Da vi satt ute under Stjørdals nattehimmel og pøbbet oss på puben, skjedde det igjen, med en annen dame som jeg kjenner til fra før, rent sporadisk. Hun lente seg mot meg og sa: "Æ læs bloggen din. Du formulere dæ så bra."

 

Satt ut? Ja jeg blir flau og satt ut; men jeg har så godt av å høre det. For jeg kommer aldri til å ta slikt som en selvfølge. Sånne som meg kan aldri bli høy på pæra. Ikke epla engang. Ikke appelsinen heller. I hver krik og krok er jeg en outsider freak fra under nederste trinn. Og her trives jeg godt. 

 

Da jeg kom hjem tikket denne inn fra Stavanger: 

 



 

Mine lesere er gull. Jeg digger dere. Dere er som stjernene på himmelen som jeg ikke alltid ser; men som ordaket sier er der. 

 

Jeg lover dere å alltid vise respekt. Både ovenfor dere, barna mine og de omkring meg. Jeg vet at dere ikke vil vite hvem X og Y er. Jeg skjønner at dere forstår meg når jeg pakker ting inn. Dere vet at jeg aldri kommer til å bruke denne bloggen som en arena for slikt, men at jeg heller anonymiserer. Jeg tror dere ønsker barna mine så godt at dere respekterer at jeg bruker sjeldne bilder av dem; og da blurete eller tegnefilmaktige bilder, eller bilder hvor de snur seg bort. Vi unner barna mine dette med personvern, dere og jeg. 

 

Jeg ligger her på madrassen min og skriver. Det er alt jeg noensinne har villet gjøre; å skrive. Lakenet er turkis, og over meg er himmelen mørkeblå gjennom takvinduet. Snart kommer høstlufta med sine krystalltoner, og bringer med seg forelskavibber og klar renhet.

 

Jeg er klar. Er du? Er du klar for en spennende høst? Mine dager er alltid spennende, glade og full av power i hjertet. Fordi jeg skaper det. Enn du, kjære leser, hvilken virkelighet skaper du deg? En du angrer på som 90åring, når du sitter krokete i gyngestolen og tenker tilbake? Eller en du ser deg tilbake på og nikker fornøyd til, mens du tenner pipa og løftee cherryglasset på gammelheimen?

Hvordan er det, søstra til Camilla? Enn du Else? Sophie Elise, hva tenker du om det? Eller du Adina? Hva med Therese? Diva? Trond? Lena? Er dere klare for å lage funny days, og bestemme dere for å ha det COOLT i tiden som kommer? Hva heter alle dere andre mon tro? Og har jeg virkelig malt sannheten dithen at leseren fra Stavanger tror jeg er "kul"? Jeg er i virkeligheten en klumsete figur med for høy latter.

 

La oss søke lykken sammen, dypt inn i der innerste av alle rommene du drømte at et hus du bodde i, inneholdt. Overrasket fant du enda et rom. Og et til. Og enda et. Vi blir stadig kjent med nye sider av oss selv. Jeg ble kjent med en ny klæbb i meg selv i dag. En riktig teit en. Kjekk fyr. Farmasøyt. Spurte åssen det går. Jeg sa: "Jau. Tenker på da jeg så deg på apoteket her om dagen, da jeg skulle kjøpe p-piller til katta mi. (Holdt opp 5 fingre), for det er nok nå liksom haha!" Bare han vet om han hørte at jeg snakket om katta mi. Anyway. He's too young! Han amerikaneren som tok push ups med klapp, også. Kunne vært maman hans. Old mama yeah. 

 

 

Gonatt til alle verdens herligste lesere. Jeg trodde aldri jeg skulle skrive noe så dumt, men jeg er sabla glad i dere. We got something crazy 😉 Jeg som alltid har humret av andre bloggere som har skrevet sånn om leserene sine. 

Bipolar? Hvordan takle usunne relasjoner



 

Å leve med en alvorlig psykisk diagnose er en kunst. Særlig hvis man ønsker å holde seg helt frisk. Likevel er det desverre ikke alle i nettverket omkring en som greier å respektere utfordringene ved det å takle en diagnose. Har man bipolar, må man deale med en god del ekstra følelser. Man kan oppleve at enkelte relasjoner rett og slett ikke er sunne. Ja, en kan til og med erfare at man kan avsløre en viss misnøye fylt med fordommer fra enkelte kanter. Før oss hersker tross alt generasjoner med lobotomi og diverse andre behandlingsmetoder, samt en samstemt skam blant folket. Man skulle ikke vedkjenne seg å kjenne noen som var "riv ruskende gal". Man skulle skjule slik skam.

Selv har jeg opplevd at et fåtall mennesker har brukt diagnosen min mot meg. I 6 år har jeg vært komplett frisk og symptomfri, og min psykiater sier at jeg som alle andre mennesker har helt normale, små svingninger, men jeg er altså friskmeldt fra diagnosen. Likevel har jeg opplevd at dersom jeg har vært uenig med vedkommende, har jeg fått påstander slengt mot meg om at "nå hadde jeg en dårlig periode med min diagnose." 

 

Man kan bli forbanna og sjokkert på en gang. Så sint at det koker. For det er ikke greit at noen uten peiling leker psykiater, mens man selv vet så mye bedre.

 

Diagnose eller ei, de fleste mennesker møter innimellom et menneske så falskt, at hvis man gir det mennesket nye sjanser gang på gang, er det bare for å finne ut en stygg sannhet hver eneste gang bobla sprekker. Om den stua vedkommende hadde satt seg i bare for å baksnakke deg. Om den løgnen som ble servert til en person du kjenner godt, men som var så mye mer kalkulert og ondskapsfull enn kun en løgn. Om alle forsøkene på å bringe deg ned med negativitet og pent innpakkede kommentarer. 

 

Det er bare det, at vi med psykiatriske diagnoser kan bli så mye sintere. Så mye mer oppgitt. For er det noe som provoserer, så er det slik falskhet. Blir vi glade, blir vi så mye gladere. Men. Hvis vi blir triste, så blir vi desverre så innmari lei oss. Og enkelte vet å trekke i de rette snorene, og trykke på de riktige knappene. Vel. Gå tilbake til "så mye sintere." Bruk det. Bli sint, og bank i bordet! Det er ditt bord. DU bestemmer her!

 

Du kan komme til det punktet, der din respekt forlengst har falt til grunne. Følelser kan lenge ha vært frosne, for en person som tross alt elsker å framstille ting totalt feil bak ryggen din, for å sørge for at de andre kutter ut en.

 

Enkelte mennesker kan tenke at en med bipolar er et lett bytte. Et enkelt sort får, som kan brukes for å oppnå sympati over sin egen tilgrisete hvite ull. Selv om de selv har sølet til seg, er det lettere å skylde på en "diagnotisert sau".

 

Da er det på tide å avsløre spillet. Å være like åpen tilbake. På tide å gi faen. Nok er nok, og man kan jaggu komme til et punkt der man bare ler av alt som tidligere såret en, i det man velger å fortelle folk sannheten til fordel for alt tullet de har hørt. En diagnose kan nemlig bli til en styrke hvis man har kommet til remisjonspunktet. 

 

Er det ikke deilig å kutte kontakten med kontrollfreaks som bare er ute etter å ødelegge deg? Er det ikke deilig å slippe folk som kun vil kjøpe deg med tjenester, for så å sutre om det etterpå? Folk som vil ha makt over deg, bare for å misbruke den? 

 

Mennesker med forvridd syn på relasjoner bør du ikke takke ja til. De vil bare bruke mot deg etterpå, alt de maser om å tilby deg nå. Det er et sosialt spill som er stygt, at du har det tusen ganger bedre hvis du unngår å røre ved det.

 

Ta en titt inni deg selv og la deg selv få bli sint. Bestem deg for at å kødde med deg betyr istid. Vær altfor glad i livet ditt til å la noen skitne det til med møkkaløgnepreik og beskyldninger bak ræva di. Den ræva er hellig, og ingen bør være bak der, for det kan hende du setter deg på dem. For ikke å snakke om all den dritten de må finne seg i dersom de velger å være bak der med bakpreiket sitt. 

 

De som er verdige din energi bør evne å spre kjærlighet og tillit. Handler noen i din omgangskrets ut fra et sykelig kontrollbehov, hevngjerrighet og forakt? Pek på døren og lås den godt etter dem. Kun dyp beklagelse er godt nok for å åpne døren og møte dem i nøytralt terreng. Men slipp dem ikke inn igjen.

Begynner de med truende og rødvins-sprengte meldinger rundt midnatt? Gjør ditt beste for å huske hvilken type ull de er laget av, le av dem, og forklar: "Knekke MEG? Watch me, du har nok misforstått!" 

 

La han eller henne kose seg med sladder. Snart er det desverre ingen som kommer til å gidde å lytte mer på h*n. Det kan bli lonely. De kan komme til å burde ordne opp i alle de 8 konfliktene de har skapt rundt seg her og der. De kan komme til å burde si UNNSKYLD for aller første gang i sitt stive liv! 

 

Men før det: riv deg løs. Det er ikke ditt problem. De kan framstille deg akkurat som de vil. Der kommer en dag. Og videre skal du bære din diagnose med stolthet. Du har en spesiell kraft, og en egen evne til å gjennpmskue falskhet. Jeg kjenner mang som følger magefølelsen sin. Ei jeg kjenner ser det på øynene til folk. Og enkelte øyne låser hun døren for. Status og fasade fuck of; det er godheten i sjelen som teller, og slikt stråler ut av øynene.

 

 

 

Psykiatrisk brudd på taushetsplikten? Politiet tar saken

 




 

Du vil gi oss munnbind. True oss til taushet. Bryte taushetsplikt og overgå personvernet. Men hvem er du? Vel. Det er nå opp til politiet å finne ut.

 

Du etterlyste din upubliserte kommentar med en streng beskjed. Det er visstnok, ifølge dem selv, "umodent av meg å ikke poste" din svært så utfyllende kommentar. Og jeg kan jo ikke ha noe av at anonyme du, selveste dommeren i mitt liv,  mener at jeg er umoden. So here it is!

 

Du skjønner, vi skulle bare gjøre et par småting først. Som å anmelde deg til politiet. Ja for ikke å snakke om å sensurere de delene av din kommentar der du bryter taushetsplikten din og utleverer Marie på det groveste. 

 

(Ikke lest innlegget om Marie? Link: http://m.forbipolene.blogg.no/1500139214_trene_bak_psykiatriens_lste_drer.html  ...hele den sensurerte kommentaren er å finne mer lettleselig nederst i innlegget.)

 

Dette er selvfølgelig ikke bra for deg dersom det viser seg at du er ansatt i psykiatrien. Det kan i verste fall ende med fengsel for din del.

 

Den som har skrevet kommentaren, har befunnet seg i Trondheim og vært på nett med Helsenett, viser ip adressen. Altså: enten ansatt eller pasient.

 

Det er heller ikke greit dersom du er en pasient. Da må det også tas opp videre. For du har som du vet det man kaller "moralsk taushetsplikt", noe som er en viktig del av det å i det hele tatt få lov til å være innlagt sammen med andre pasienter der du er nå. Du skal slettes ikke ha som intensjon å utlevere medpasienter for hele Norge på dette viset. Du ønsker at jeg publiserer private opplysninger om din tidligere medpasient. Vi ønsker at dine behandlere skal få beskjed om dette som du bedriver behandlingstiden din med: å prøve å utlevere sensitive opplysninger om tidligere medpasienter, for hele landet, og deretter forsøke å true dem til stillhet. 

 

Eller er du en ansatt som ikke forstod hva ordet taushetsplikt betød da du skrev under på din nye lønnskilde?

 

Allerede har lekkasjen skjedd. Du skriver sensitive opplysninger om Marie i din kommentar som har nådd meg. Dette er ting hun aldri har fortalt meg, og som heller aldri ville vært avgjørende for min bestemmelse av å publisere historien. 

 

Jeg har selv vært pasient ved Levanger post 2 psykiatrisk avdeling, og vet godt hva Marie snakker om. Selvfølgelig jobber det, som jeg skrev i innlegget, også dyktige og greie personale der, men der er definitivt mange ansatte som absolutt ikke burde jobbe der. Jeg har tidligere skrevet om Eivind for de etterlatte. Rest in peace. Jeg kjente flere som valgte å reise sin vei for godt. Ja, vi er mange mange som har våre historier klare, og du skal ikke se bort ifra at du snart kan lese om oss andre steder enn i denne bloggen. Vi vet hva vi snakker om, på grunn av erfaring. Og i dette landet hersker noe som heter ytringsfrihet. Likevel tror du at du kan true oss til knebling ved å skrive i din kommentarsending nr 2, som er nesten lik kommentar nr 1, at du har varslet sykehuset Levanger om denne "bakbloggingen".  Som om det skal føre til hva? Bare fordi du har forvridde oppfatninger omkring ytringsfriheten! Det er skrevet mye i media om brudd på pasientvern innen psykiatri i det siste. Blant annet om bruk av tvangsmidler, som reimer for eksempel. Har du lirket ut av deg truende kommentarer om munnbind mot disse tidligere pasientene også?

 

Men hvorfor varslet du dem ikke for 2 år siden, da jeg skrev min egen historie her på denne bloggen? Research, hørt om det før dine kvasse uttalelser? Eller hva med da jeg skrev om Vilja? Eller altså; Eivind? 

Alle vi kjenner til sykepleieren du sikter til i kommentaren! Ingen av oss ville greid å sett på nyheter i den tilstanden vi var i da vi nærmest usynlige var så langt nede i sjelen at stedet var lukket avdeling. Aner du i det hele tatt hvor skremmende nyheter er for en som for eksempel er i dyp psykose? Marie hadde dessuten tilsyn av nettopp denne malplasserte sykepleieren som bestemte at de skulle se nyheter. Marie måtte faktisk oppholde seg i nærheten av henne, og kunne ikke hverken benytte seg av TV nr 2 eller slippe unna triste nyheter, hun som var langt nede fra før. 

 

Noen av oss tidligere pasienter lever. Andre ga opp. Hvordan kan alle vi, og de etterlatte etter våre venner, fortelle om akkurat de samme historiene, hvis denne avdelingen du så bedrevitende forherliger, er så sabla bra i sin helhet? 

 

Jeg skal fortelle deg en ting, og det er at den avdelingen ville vært bra dersom alle som jobbet der var like dyktige som han som vekker pasientene forsiktig, snakker rolig og forteller om interessen sin fuglene. Eller hvis de alle var like smarte som han unge psykiateren med alle fargerike kaffepatronene på kontoret sitt. Eller dersom de alle som en var like forståelsesfulle som hun unge lyse som jobbet der på nittitallet. Hun jobbet nemlig ut fra hjertet sitt. Vi kunne se det på øynene hennes.

 

Og du. Skulle det vise seg at du er en pasient, tror vi at vi vet hvem du er. Du burde ta et kurs om det å unngå dobbeltmoral, for på din facebookprofil skriver du selv svært så umodent om dine kvasse meninger mot psykiatrien i Norge.

 

Anyway, i komentaren din skriver du en hel masse fakta som vi tidligere psykiatriske pasienter vet fra før. Men vet du hva? Jeg har selv hatt blåmerkene Marie forteller om! Og da var jeg harmløs og høygravid. Jeg ble slept etter gulvet helt uten grunn, og det hele hendte inne på skjermet avdeling. Bare fordi jeg ikke turde være inne på det glovarme soverommet. Jeg skulle bare sette meg på en sofa, og jeg har aldri vært utagerende på noen måte som skulle tilsi at slik behandling var nødvendig. Jeg glemmer det aldri. Aner du i der hele tatt hvordan det ser ut der inne? Jeg vet det godt. Ned til minste detalj. 

 

Vi vet alle, som har vært på denne avdelingen, nøyaktig hvilke personale man bør tie og se ned ovenfor. Vi vet akkurat hvem som burde slutte asap, og finne seg en ny jobb, der deres egne problemer ikke går utover suicidale mennesker som er på vippepunktet og faretruende nær stupet.

 

Nåh! La oss håpe for din del at du er en pasient i Trondheim, der du har benyttet deg av helsenett ved en pc. La oss for din skyld håpe du ikke er en stupid, taushetsforaktende og snart pliktløs ansatt i psykiatrien. Uansett er du herved anmeldt til politiet for mye mer enn umoden atferd!

 

Du etterlyser at jeg sjekker fakta først. Vel, jeg har ikke gjort stort annet siden 1997 enn å sjekke fakta rundt dette temaet. De siste to årene har jeg også skrevet både mine egne historier, og andre sine opplelser med psykiatrien, på godt og på vondt! Versegod, kjære sinnakonmentator; les:

 

Hvil i fred Eivind: http://m.forbipolene.blogg.no/1445591587_23102015.html

 

Min egen historikk: http://m.forbipolene.blogg.no/min_historikk_life_of_a_bipolar.html

 

Hvil i fred Vilja: http://m.forbipolene.blogg.no/1439405480_12082015.html

 

Marie er selv skribent, og blogger relativt åpent, og ikke minst ærlig, i sin blogg  http://m.marieknutsen.blogg.no/

 

 

Den sensurerte kommentaren:







....og jeg kommer aldri til å godkjenne brudd på taushetsplikten inne på min blogg, så vet du det!

Megadryss: Bildene jeg aldri publiserte


 

Uka som gikk var tropisk her i Trøndelag.

Her på Lykketoppen badet vi både på stranda, hjemme på vår egen veranda, og hos nabodama. En hel dag brukte vi på de flotte nye lekeparkene i sentrum av Stjørdal, og bildene under er fra Kimenparken. Barna løp rundt meg i varmen og lekte seg, og jeg slo leir, der jeg leste et blad og koste meg med sukkerfri sjokolade og drikke. Idyll in the hometown😉 Og jeg knipset da noen bilder oppi det hele. For å korrigere overskriften and make it right, er det vel et par bilder under her som er publisert, men i helt nye settinger denne gang.

 



Tempen var oppe i 27 grader på det meste, og spør du meg var det et friskt pust her oppe i nord.

Jeg liker å dekorere på veranda og ved trappa når det er slikt deilig utevær:
 

 

...og tacoen spiste vi selvfølgelig på verandaen.



 

Jeg er en person som liker å leve i nuet, så det er ikke alltid jeg velger å fotodokumentere det jeg foretar meg. Vi er veldig sosiale, både barna og jeg, og ofte ønsker jeg ikke å forstyrre de fine øyeblikkene med å ta bilder, men her er et par bilder fra da jeg gjorde nettopp det denne uka:

 



 


 




 





 



❤Love❤Kids❤Love❤Life❤

Babyene våre vokser til



 

 

Vi har en spesiell stemning i huset nå som vi har 5 søte små bamsetasser å kose med.

Daglig har de besøk av barn som hilser på dem, og disse kattungene er usedvanlig rolige og kosete. Nede i kjelleren har de sitt eget rom, med egen vugge, og i disse dager er det på tide å lære dem å gå på do. Derfor står kattedoen klar, og jeg driver og vurderer å flytte hele gjengen opp på stua. Men, nope, de må nok være nede. De kan jo ramle ned trappa, stakkars små.

 

Å ha kattunger i hus er skikkelig koselig. Mye handler om dem, og vi voksne får se mye omsorg i både egne unger og nabobarna. Kattemamma Evine spiser både bløtfør og tørrfor hver dag, og siden hun har begynt med p-piller er hun også ute på sine vante jaktmarker innimellom ammingen. Mathias elsker å ha besøk av alle som vil inn og se på de små bamsene hans nedi vugga, men gruer seg til vi skal gi bort 4 av de 5 kattungene. 

 

Omkring oss er folk vi kjenner i tenkeboksen. Skal, skal ikke. De kommer innom for å se på dem, og noen melder sin ankomst senere: de er interessert i en aldri så liten katteadopsjon om noen uker.

 

Jeg trodde jeg måtte komme til å annonsere bort gopusene våre, men slik det ser ut nå, trenger jeg ikke å gi dem bort til fremmede. Våre populære små pelsdottekosebamser får vi nok følge livet ut, siden de skal bo hos venner og familie :) Takk og pris for det. Vi har nemlig blitt enormt glad i alle kattene. Akkurat nå er de på facecam med tantebarnet mitt Aron nede i kjelleren, og jeg hører søstra mi: "Maria, vær forsiktig med pusene." Mathias løper ned en tur for å hilse på dem, og så bestemmer de seg alle for å gå opp og la dem være i fred en stund. 

 

Lykken er et vakkert kull med pelsdotter nede i kjelleren 💚💙💜💛❤

 




 

Dette bildet er creepy! Ser du det som ikke skal være der?

 


 

Nei nå. Nå er det nesten før jeg blir overtroisk. Atte gåran. Dette bildet beviset alt for meg. Seriøst.

Gåtåbanen, nå ringer jeg både åndenes makt, spøkelsenes hersketeknikk og gjenferdenes velferdsforening. For ikke å snakke om ghost power in the air.

 

Neida. Jeg bare sitter her på bussen og kan for all del ikke kjede meg. Å ta bilder ut av vinduet gjør ikke livet så mye mer spennende, men det er da noe. Jeg ser ganske creepy ut der ute.
 

Jeg føler meg som en frammesnart?-unge. En Hvorlengeerdetigjen?-kid. Bortsett fra at jeg er 37 år og godt vet hvor lenge det er igjen. Stønn.

 

Tenke positivt nå muttra. Come on. Dette går så bra. Sitte stille leeenge er ingen kunst, hva? Får til dette vettu. Skrive litt nå så. Men jeg har mest lyst til å få bussen til å stemme i en rap låt. Som lille Even på 2 bruker å si: "Alle sammen vennene mine!" Vi kunne hatt det så gøy her i denne bussen hvis vi bare loosen up a little bit culture. Men tenk så flaut hvis ingen sang med. Shit. Nei. Jeg fortsetter med å ta bilder ut av vinduet heller. 

 

Good evening fra det bipolare hue inne i bussen mellom Storlien og Stjørdal, right now.

Å ha en bipolar mor er som å være barn av en kamelon


 

Impulsiv? Jeg? Nei. Jeg er hun der impulene, you know.

 

Hvordan er det for en 8åring å ha en mamma som er bipolar, egentlig? Noen ganger tar det av til høyre der man opprinnelig skulle rett fram, nemlig. Ja og så kan det svinge litt til  venstre igjen. 

 

I dag skulle vi ned til sentrum og handle inn mat og godis før helga, Mathias og jeg. Men så skjedde det noe underveis. Denne mamman skravla så reingæli (direkte oversatt: illegalt) med kelneren på restauranten vi og tante Silje hadde spist pizza på, at vi kræsjet med nabo Dianelys utenfor kjøpesenteret etterpå. 

Dianelys kunne fortelle at de skulle ta Harrybussen opp til Storlien for å handle der. Nei sier du det? Og så jeg som har både ost og fløte på lista mi. 

 

Det var ikke videre poppis for skolegutten min å skulle sitte i buss opp til Sverige, men etter å ha fristet ham med billigere helgegodteri og hjemmelaget is av rimelig svenskfløte, og det grønne mamma bestemmer- kortet, ble det harrytur.

 

Ja. Jeg lever et liv der jeg kan være som en god damned kamelon til tider. Alltid innstilt på nytt terreng, og klar for nye vidder. Nå får vi virkelig handlet inn til helga, nettopp på grunn av min sans for forandringer i planene. I vårt liv ellers har barna mine forutsigbare dager, der avtaler opprettholdes, og jeg glemmer aldri hva jeg har lovt dem. 

 

Sweeden, oh Sweeden; here we cheesy come :)

Hun ga meg en glad morgen i gave



 

To søstre kan finne hverandre best senere i livet. Silje og jeg hadde år uten så mye kontakt. Vi møttes, men vi kjente liksom ikke hverandre. Så begynte vi å ta opp tråden, og jeg kjente den tråden røsket langt tilbake i røtter jeg mintes fra en fjern fortid. Der var den farskete humoren hennes ja. Den kjente jeg igjen. Tenksomheten hennes som klokelig tenker på alle sider og vinkler; aha, there it is. Og vi har et bånd som bare er der. Det har vært der hele tiden, men nå setter jeg pris på det på en annen måte. 

 

I går kveld kom hun innom oss for å prate litt og låne badekaret. Jeg stortrives når hun ligger der nede i kjelleren og plasker, barna sover oppe, og jeg pusler med et eller annet i midten. Men før hun la seg der, ga hun meg en gave som for deg kan virke som en hverdagslig en, men som for meg er enorm. Huge. Det er den eneste energidrikken jeg virkelig digger. Hun vet at det er den eneste måten jeg skeier ut på, er koffein, og hun respekterer at jeg velger å være avholds. Jeg satte energidrikken på nattbordet, og gledet meg til å drikke den når sola hadde stått opp. 

 

Tenk å få en slik morgen i gave, når tanken teller, og du vet noen som er glad i deg unner deg en ny dag med opptur? Det er søstra mi det. Hun med samme humor som meg, og samme lunte som meg. Hun gjennomskuer ethvert skuespill og ethvert signal om falskhet; men eier du ingen av delene er hun god som gull å tilbringe tid med. 

 

Takk for en glitrende gave, søs, now the day can begin! :)

Du må holde kjeft, eller du må stikke.


 

Selv om du ikke kjenner meg så godt, har du alltid en kommentar klar til alt jeg foretar meg. "Skal du ikke skifte den buksa? Den er jo ikke noe fin" "Hei, du la den der, den skal vel ikke ligge der?" "Smørt inn barna med solkrem? Men da blir de jo ikke brune." Det er ikke vanlig å påpeke folk's feil, men som en kontrollpost på vakt er du over meg samme hva jeg gjør, og det å ha deg på besøk hjemme hos meg må jeg begrense. For du snakker om hvordan huset jeg bor i umulig kan være ferdig, du stikker hendene ned i jorda for å sjekke om jeg har vannet plantene mine, og du har alltid en ny kommentar klar. Det påpekes, påpekes og atter påpekes. Ja du sitter vel og rettskriver dette også. Har det noen gang falt deg inn at jeg aldri ba om dine bedømmelser? 

 

Det er bare det at det er ikke feil jeg gjør. Det er du som leter, og misforstår i det vide og det brede, fordi du er så besatt av å finne mine feil og påpeke dem. For å minne meg på hva? At jeg ikke duger? At jeg er den fiaskoen du innerst inne har bestemt deg for at jeg er?

 

Å lytte til folk du respekterer, det er kult. Det er greit. Men å lytte til ei som har diagnose bipolar, det er både utelukket og ukult i din verden. Det er som om du forventer av meg at jeg sier og gjør ting som må rettes på, så du må alltid passe på å gi meg veiledende tilbakemelding. Puh. Du er så slitsom, og jeg gidder ikke. Midt i min setning om noe viktig, peker du på noe, eller du må bare vise meg noe der og da. Eller du svarer ikke. Som for å vise meg at det jeg snakker om faktisk ikke er viktig i din verden. 

 

Når jeg snakker til en vegg som sjeldent svarer, lurer jeg noen ganger på hvorfor i alle dager du i det hele tatt ønsker å være i nærheten av meg. Jeg er jo "ikke bra nok" for deg. 

 

Well I have got some news for you. Jeg er i besittelse av mer enn en diagnose, og jeg er klokere enn du tror. Det kommer ikke til å koste meg så mye som et fnugg å holde deg ute av livet mitt for godt, dersom denne forunderlige atferden din opprettholdes. Denne evige letingen etter feil jeg gjør i dine øyne. Det er jo ikke det at du kjenner meg så godt. Ei heller at du har så mye peiling på diagnosen du undervurderer i meg. 

 

Det å "stille opp" for folk du mer enn gjerne stakkarsliggjør, gir deg ingen rett til å hakke på dem. Du kan ikke kjøpe et menneske.

Alt jeg krever av folk i min omgangskrets er naturlig respekt. Er det så vanskelig for deg det; så er det jo ikke mitt problem i lengden. Jeg kommer til å fortsette å bruke de buksene jeg vil, vanne plantene mine når det passer meg, og legge mine ting akkurat der hvor jeg har bestemt meg for å legge dem. For jeg har et spørsmål til deg om privatlivet mitt: Har du noe med det? Og hvis du tror du har det; hvorfor tror du at du har noe med det? 

 

Hvis du er med på det, og greier å tie når du får sprengende behov for å hakke på meg, er du velkommen til å fortsette å være i livet mitt. Men dersom du har tenkt å fortsette å krenke, kritisere og undervurdere meg, tenker jeg at det vil bli godt å slippe. Jeg kommer til å slippe unna dette tullet ditt uansett vet du. For hvis du fortsetter, er jeg fri til å fly. 

 

Din skam er ikke min skam. Jeg er stolt av meg selv, og jeg sliter ikke med at jeg lever med bipolar 1. At du burde lære å kjenne folk som faktisk har diagnosen, bedre enn bøker, er ikke mitt problem. Du burde blitt kjent med meg før du dømte meg. Jeg er klar til å fly, hvis ikke du er klar til å snu om, og det på flekken. 

 

Lykke til, samme hva du bestemmer deg for. Jeg er glad jeg er fri til bestemme selv hvem jeg gidder å bruke tid på. Hell yeah!

Til deg som skulle ønske du hadde det så lett som meg

 

 



 

Er du villig til å betale prisen? Klar for å bruke år på å knekke koder og lære av enormt dype daler, Crazy Wonderland og ekstrem angst?



Mange ganger har jeg hørt det. "Jeg skulle hatt det sånn som deg, Helene. Du tenker så positivt og er så lykkelig". "Sku ønske jeg hadde det sånn som deg." "Det er så enkelt for deg."

 

Sannheten er at jeg har tatt utallige valg for å bli så sterk, selvsikker, frisk, symptomfri og lykkelig som jeg har vært i 6 år nå. Og jeg hører folk si de helst ikke ser seg tilbake. Vel, for å fungere best mulig med bipolar 1, må jeg velge å se meg tilbake en god del. Dette for å legge sammen to og to, se hva som fungerte og huske hva som ikke funka. Det handler ikke bare om å lære av sine feil, men også det å knekke koder for hvordan hanskes med en av de alvorligste psykiske lidelsene folk har å forholde seg til. Det var en jobb bare å skulle innse at psykiateren hadde rett; psykiske kroniske lidelser fantes. Og hodet mitt hadde vært nede i kaninhullet i selveste Wonderland, uten at jeg kunne fatte og begripe hvorfor. Men rett hadde de. Det fantes så mange likhetstrekk mellom alle med bipolar 1. Til slutt valgte jeg å fjerne mine før så bastante overbevisninger om at slike diagnoser var sånnt som de fant opp "for å deale statsdop". Jeg måtte hoppe nedi kaninhullet og besøke Wonderland to ganger før jeg skjønte at diagnoser faktisk er et ord for noe reelt. 

 

Det handlet om skam. Og skam er en jobb i seg selv å kvitte seg med. Skammen sitter fortsatt i enkelte mennesker rundt meg. De sliter med at jeg har en diagnose, og vil helst ikke forholde seg til det. Not my problem, it's Houston's shit. For jeg skammer meg ikke for fem flate kroner, siden øre ikke teller mer. Nei, skam, det er for de uten peiling på dette med crazyland. Crazy's good. Normal's boring.

 

For meg stoppet det ikke ved "å hanskes" med bipolar da jeg ble frisk. Jeg ville presse saften ut av fruktene. For noe positivt er det ved alt. Også ved bipolar. Som kreativitet, deler av pol positiv, energi, sosiale antenner, intellegens og talenter innen skriving. 

 

Denne diagnosen er ikke bare et uhyre som tar overhånd over hue ditt. Det er 7 år siden jeg hadde symptomer innen diagnosen og var deprimert. Før det var jeg manisk psykotisk. Så begynte jeg på medisin lithium. Da jeg så meg tilbake sammen med en dyktig psykiater, kunne vi se at de stemningsstabiliserende medisinene lamictal og orfiril var sølv og bronse for meg. Lithium var gullet, og selveste diamanten sammen med antipsykoticum. For meg ble det som å få tilbake deler av meg som manglet, og kaninhullene ned til psykoseland ble tettet igjen. Med null tilgang til Crazyworld, ble jeg heller fylt med en dose sunn og frisk galskap, hver dag. Jeg tilsatte etterhvert avholdenhet fra all rus. Alkohol, nikotin og alt annet av falsk stimuli unntatt koffein, tok jeg bort. Jeg trente jogging, sa virkningsfulle affirmasjoner til meg selv i speilet, og tok bort unødig sukker, gluten og stivelse. 

 

Ja, det har vært en enorm jobb å utføre for min del, før jeg kunne kalle meg symptomfri, frisk og i remisjon fra bipolar 1. Og ingen kunne gjøre det for meg. Mest av alt måtte jeg innse at alt dette var mine egne valg. Jeg valgte å bli frisk ved å ta de rette avgjørelsene. Jeg selv bestemte meg for at jeg aldeles ikke er et offer.

 

Så før du sier du ville hatt det så enkelt som meg, burde du ta en titt på veien jeg har gått for å komme hit. For pokker. Det er ikke en lett vedlikeholdsjobb heller, å holde meg frisk. Hver dag tar jeg valget om å spise riktig, trene, affirmere i speilet, ta medisin morgen og kveld, holde meg unna alkohol og andre rusmidler, passe søvnmønsteret mitt og si til meg selv at jeg er en tøffing. Sånn sett har jeg aldri ferie, men jobber hele tiden for å holde meg frisk.

 

Du trodde jeg bare er sånn? At det kom lett av seg selv? At jeg ble født sånn? Nånei, intet er tilfeldig i et friskt, bipolart, symptomfritt hue som for 6 år siden bestemte seg for å vinke adjø til offerrollen, og juble heisann til ei frisk framtid. Å se seg selv på den måten krever enormt med selvinnsikt, og en ydmyk tilnærming til forandring. 

 

Ja, jeg benytter meg av den polen som vi bipolare har for mye av, nemlig pol glad. Men det er ikke dermed sagt at det kommer av seg selv. Jeg må ta ansvar og valg, hele tiden, som de fleste andre slipper å tenke så nøye over.

Til gjengjeld får jeg oppleve en enorm glede og lykke, og stort sett være fornøyd og glad hver dag.

 

Ville jeg vært så frisk som dette uten barna mine? Tvilsomt. Det er nettopp de vakre, snille, skjønne barna mine som er min store motivasjon for å leve på denne måten. Jeg gjør alt for dem, hvilket innebærer at jeg også velger å gjøre alt for meg selv. Alt dette for å holde meg frisk, slik at ungene mine har en mamma stødig ved sin side. 

 

Før i tiden tenkte jeg også tunge tanker. Jeg skyldte også på alt mulig for å slippe å gjøre noe med saken. Men det var inntil jeg forstod at jeg selv har ansvaret for hodet mitt. Savner jeg alkohol? Nei. Nikotin? Nope? Sukker? Nei. Et liv uten medisin? Nope.

Jeg kan også ha dager som ikke er like glade som andre dager. Men jeg tillater ikke meg selv å synke hen i et mørke jeg lettere er utsatt for å skape mørkere enn andre. Til syvende og sist har jo jeg det siste ordet der oppe i min hjerne. Den hjernen er min, og jeg bestemmer at den skal takle alle utfordringer i elitestil.

 

Bipolar er ikke lenger en hindring, men en prikk over i'en. Bak meg ser jeg traumatiske minner fra en fjern fortid, med den positive bivirkning at jeg for enhver pris aldri går tilbake dit. Denne diagnosen er min beste venn, som engang var min verste fiende. Men når man tilgir baksiden av medaljen, skinner den sterkere på framsiden.

 

Men at jeg automatisk har det så mye lettere enn alle andre, det er feil som fy. Dette humøret har jeg jobbet for. Denne positive og takknemlige holdningen til livet har jeg slitt for å oppnå. Å kvitte meg med angst var storarbeid, og mange koder å knekke på en gang. Ja, jeg har det veldig veldig bra nå, men trodde du virkelig det bare kom av seg selv, som om jeg er en slags naturlig klovn eller noe sånnt? 

 

Jeg er seriøs. I mean for real. Jeg kødder ikke med psykiske lidelser hva angår det faktum at det var vanskelig før jeg fikk det til. Jeg tuller ikke med kroniske sykdommer. Jeg tar det på alvor hver bidige dag, hver eneste morgen, alle kveldene og de viktige nettene. Det er en heltidsjobb, og du aner ikke hva du uttaler deg om som ikke har levd mitt liv, så ta en bolle og tygg den godt. Jeg er evig stolt over jobben jeg alltid utfører, og gleder meg til å fortsette med det. Bare ikke si det er enkelt.

 

 

Mer ferie i å holde seg hjemme?


 

Mellom varmetopper på 26 grader og hot wave, har vi fått litt overskyet nedbør over Trøndelag i dag. Siden vi er hjemme på staycation medfører det for min del kjøkkentjeneste, sofasliting og avslapning. Til sammen 6 barn er fordelt på 3 etasjer. Noen koser med kattene i kjelleren, noen ser på en tegnefilm, og noen leker på loftet. Selv er jeg mer enn fornøyd med dagens innsats, siden jeg har laget is og middag til barna. Og da er det faktisk nok. Jeg er rimelig avslappet av de siste dagenes hetebølge, og synes sofaen og jeg har et nydelig forhold vi to.

 

Noen deler av sommeren er det allright å gjøre minst mulig, og bare være til stede sammen med ungene. Ingen avtaler. Ingen handlelister å pløye seg gjennom. None of theese. Bare ro og hvile. Er det ikke det som er ferie da? Antistress og sofaspa? Sunn og god mat, minst mulig bevegelse og mest mulig døsige øyenlokk? Jeg har alt det der, og det har ikke kosta meg ei eneste krone. At det bråker i huset gjør ingenting. Jeg er strålende fornøyd med at barna har andre barn å leke med, så slipper jeg å aktivisere de. Mohaha. Da er faktisk lydene verdt det. 

 

Hjemmeferie like stay in town, er en deilig oppladning til vi skal ut å reise om noen uker; 2åringen, 8åringen og jeg. Det skal bli litt av en jobb. Rekke tog, pakke oss inn og ut av hotell, vente på å gå om bord i en av Stena line's båter, håpe på godt vær over Skagerak, osv. Jeg trenger å hvile før vi reiser på ferie, for å si det sånn. Jeg er vant til å reise litt med 8åringen, men nå skal jeg dra på tur med begge barna. Jeg vet jeg kommer til å trenge all oppladet energi jeg bare kan skaffe meg i forkant. Nok søvn, joggeturer, sunn mat, avslapning og hvile.

 

Reising er ikke nødvendigvis feire for meg. Det er stress, orientering og en rekke oppgaver for mitt bipolare hode å løse. Spennende ja. Opplevelser er virkelig spennende, men jeg får ikke hvilt av å ta meg av to ivrige barn, passe på at de er trygge, finne spisesteder, huske at de skal ha ekstra væske ved varmt vær, løpe hit, trippe dit og rekke ditt mens man husker datt. 

 

NÅ har jeg ferie. Her i stua mi. Snart titter sola fram igjen, og da har jeg ferie på terrassen min. Ingen planer, bare kanskjekanskje får vi sepådet. Sparing av batterier, sparing av konto og oppladning av hele meg. 

Og hvem vet, kanskje er det best hvileutbytte for barna også, dette med staycation. Kanskje får de roet ned og slappet av de også, innenfor et minst mulig område med omgivelser å forholde seg til.

 

Ja, jeg tror det. Jeg tror at ferie på hjemstedet er skikkelig cool down for de fleste.

..og så vil du jeg skal tro på din religion?


 

Ingen penger kunne gjort meg mer lykkelig enn dette. En sommer så varm, at vi velger å tilbringe noen timer inne. Barna løper opp og ned i trappene med 8åringens venner fra gata nedom her. Toåringen dilter etter. Et glimt av lykke på jordklodens overflate.

 

Jeg sitter her på en sofa. Og på sedimenter basalt, litosfære, astenosfære, øvre mantel, nedre mantel, ytre flytende kjerne og indre flytende kjerne. Jordens indre lever sitt eget liv under meg, og jeg er bare en liten dært.

En liten dært blant lysår med stjernefødsler, baner, galakser, sorte hull, måner, dvergplaneter, planeter, intergalaktiske rom, materie og energi.

 

Og her sitter altså jeg på den femte største planeten i dette solsystemet, på en sofa, og føler meg glad. For 4,5 milliarder år siden begynte månen å gå i bane rundt jorden, slik at jeg nå kan oppleve en av disse 365,26 solare dagene, du vet, hvorav mitt hjem Tellus roterer rundt sin egen akse.

 

Her er jeg. Tittei. Blant millioner av arter på det eneste astronomiske objekt hvor det finnes liv.

 

Fram til ca 3, 8 milliarder år siden laget en rekke nedslag av asteroider store forandringer på denne kloden, slik at jeg kan sitte her på en sofa og oppleve nuet. 

Havet fyller 4 milliarder år akkurat nå i disse tider. Jeg oppstod for 37 år siden, og har "opplevd mye" mener jeg selv. Det observerbare universet er ca 93 milliarder lysår i diameter. Jeg prøver å holde min egen diameter innen sunn form, i dette glimt av evigheten.

 

Moder jord's mineraler og stuff fra biosfæren bidrar til å opprettholde den art jeg er av. På denne planeten finnes stater, kulturer og overbevisninger. Jorda var flat. Men så var ikke jorda flat likevel. Jøss. Den var rundt som bare kuling juling. Jorda var senter i universet. Men så kunne det visstnok tenkes, at slik var det nok ikke likevel var slik. Guddom. Nye overbevisninger. Tro. Fordi noen sa og skrev at det var sånn.

 

Javisst. Jeg merker også noe til en slags høyere intellegens som jeg selv kan være en del av hvis jeg lar tankene mine stilne. Men jeg mener at det å drepe vår egen fantasi og la religiøse ledere tenke for oss, er å krympe alle universets lysår ned til et lite minutt med talglys, for så å blåse det ut. 

 

Jorden er verden er tellus. Gud er Allah og tro er tro? Uansett er det bare ord. Ord oppfunnet av mennesker som levde på denne skorpa over alle lagene med sfærer, mantel og flytende kjerner under oss. Mennesker som tolket og tenkte, under lysår med stjerner, planeter og dvergplaneter. Ikke la det bli dine sorte hull. Befri din fantasi og sett dine egne tanker foran hva alle andre vil du skal tenke.

 

Jeg er fri. Her i mitt lille glimt i det jeg nesten opplever som evigheten, er jeg fri til å tro nøyaktig hva jeg vil. Og jeg tror at det beste er å være fri. Fri fra din religion. Fri fra dine oberbevisninger. Fri.

 

Min kilde er wikipedia.

Skjerp deg bitch


 

Jeg klør meg i hue. Svetten begynner å piple oppi panna, og jeg vet at bussen snart triller innom torget. Og der SKAL JEG PÅ. Jeg aner ikke hvordan jeg skal gripe dette an for å stanse klageflommen, og jeg skulle aldri spurt: "Hei, åssen går det?"

 

Midt i et kjøpesenter får jeg vite om ondtene i foten. Høyre foten. Ikke venstre. Den slappe formen i det siste. Ja hun hadde jo vært til legen, og det kunne jo være noe serious shit. Selv om legen mente hun var helt frisk. Leger altså. Bytte. Helt klart bytte lege. Ja og så alle disse menneskene som utnytter henne for tida da. De folka assa. Åh. Hun blir såååee sliiten.

 

Jeg tenker: "Skjerp deg b..ch, er det mulig? Skaff deg egne grenser, slutt å skylde på andre, og innse at hver gang du fokuserer høyt og stille på all skiten, så tiltrekker du deg mer dritt."

 

Jeg spurte hvordan det gikk i all helhet. Hvis det gikk ille kunne hun bare nevnt det, og så kunne vi avtalt å møtes og prates om det. I stedet forsøker hun å låse meg fast som klagemur og bruke meg som psykolog midt i butikken. 

Men sånnt sier man ikke. Så jeg sier bare: "Uffda; men du. Du må for søren ikke snakke sånn. Du må slutte å fokusere på all elendigheten. Ring meg så tar vi en kaffe og prater om noe gøyalt. Må rekke bussen!" 

 

Bussen hjem. Hjem til den skjønne naboen min Dianelys. 

 

Henne har skjønt det, hun. Klokelig fokuserer hun ikke på elendighet. Vi kan snakke om alt, men vi holder det i balanse. I dag har vi pratet om viktigheten i minimalisme hva angår det å eie for mye ting. Det å ta vare på miljøet. Så har vi utvekslet syn på barneoppdragelse, og vi har vært åpne om takknemligheten over at barna våre har fedre som elsker kidsa sine. Så har vi danset, før vi har ruslet over til terrassen hennes og badet med barna, der vi har danset mer til musikk fra Cuba, hennes spennende hjemland. 

 

Her sitter vi og lar barna leke seg trøtte sent i varmen. Dianelys nyter et glass rødvin, mens jeg, som er allergisk mot alkohol, koser meg med ferskensaft funlight. 

 

Dette er min store nytelse i dag. En nabo som ikke sutrer og klager, men som fokuserer på all rikdommen vi har i våre barn, vennskap, naboskap, et basseng på terrassen og sola som skinner på oss. 

 

Vi danser og shaker asen, mens vi minner hverandre på: "Skjerp deg bitch, shake den rompa litt grundigere, smil litt bredere og sett for faen pris på rent vann i springen og myke senger!"

Skal dere virkelig nekte barna våre å leke her?



 

Årsaken vites ikke. Kanskje har de sine grunner. Men jeg kan vanskelig forestille meg hvilke. 

 

Det er en flott lekeplass med både disser, sklie, andre leker og benker. Den har mange fine farger, og er fristende for barn å leke seg på. Den ligger midt mellom to blokker i Stjørdal, ikke langt unna sentrum, og i den ene blokka bor ei dame jeg kjenner.

Hver gang jeg besøker henne og barna hennes med mine barn, må vi gå forbi lekeplassen. Aldri har jeg sett barn som leker der, og jeg har tenkt at det er trist den blir brukt så lite. Jeg husker vi brukte å ta barna med dit og leke, samt spise lunsj der, da jeg jobbet i en barnehage i byen her.

Damen jeg kjenner bruker å ta med barna sine og følge oss til lekeplassen, så barna våre får luftet seg litt der før vi går hjem hvert til vårt. Men i dag opplevde vi noe trist. Ungene gledet seg til å leke, men da vi kom til lekeplassen var det satt opp skilter over alt, med streng beskjed om at lekeplassen tilhører kun den ene blokka, og at den kun er til bruk for de som bor der. Vi måtte altså egentlig nekte 2åringene våre å leke seg der. For å være ærlig gjorde vi ikke det. Vi bestemte oss for å være litt "kriminelle", og lot dem leke bittelitt før vi sa goodbye i sommerkvelden. 

 

Kjære beboere i prippenveien 1, Stjørdal.

 

Gratulerer med kostbare, fancy, splitter nye skilt! Jeg må si dere har lagt mer arbeid i disse fiendtlige skiltene deres, enn en eventuell avtale med naboblokka deres.

Jeg håper dere har gode grunner til å nekte andre barn å leke på den fine lekeplassen de i hele lekeplassens levetid har fått lov å leke på.

Jeg håper dessuten at denne nye bestemmelsen ikke handler om intriger mellom voksne, men et reelt problem som f eks mobbing eller herverk. Hverken jeg eller min venninne som bor i naboblokka deres har noensinne sett barn som leker på denne lekeplassen, og jeg nekter å tro at våre snarturer innom lekeplassen går utover vedlikeholdsbudsjettet deres.

Er det forresten slik deres barn får seg venner? Kompiser og venninner fra andre veier i strøket. Kan de ikke ha med seg vennene sine fra hyggeligveien eller koseligveien, til lekeplassen sin i prippenveien lenger nå?

Jeg visste ikke at det var lov å sette opp avanserte lekeplasser, for så å ekskludere barn. BARN. Våre bitte små barn altså. Må de VIRKELIG gråte seg gjennom denne lekeplassen deres hver eneste gang vi går forbi? Og hvis vi lar dem disse litt og skli et par ganger; skal dere jage barna våre og oss derfra i stor stil?

Sorry. På forhånd beklager; hvis jeg i framtida glemmer meg og lar barna mine gå gjennom lekeplassen deres. Beklager bråket hvis de gråter en skvett fordi de er ekskludert fra en tidligere så offentlig lekeplass. Lykke til med naboskapet.

Staycation med barna? Tips til sommeraktivitet:

 

Det er ingen hemmelighet at jeg er ei alenemor som er ganske avhengig av å være i nærheten av de herlige barna mine. Jeg digger dem, og det er alltid liv og røre rundt dem. For å være i best humør er det viktig for meg å skaffe meg endorfiner og dopminer the natural way.

 

I dag fikk jeg en idé. For jeg som bipolar alenemamma behøver altså treningen min. Til vanlig er barna på skole og barnehage mens jeg bruker kunstgressbanen i nærheten her til å jogge av meg stress, bekymringer og 900 av de 1000 tankene mine. Alene. All by my self. Meg og musikken.

 

I dag pakket jeg saft, kjeks, eple og en ball, og tok med meg begge gutta mine til kunstgressbanen. Nå skulle a mor trene gitt.


 


 

Det ble en skikkelig suksess å ha med barna på trening mens de spilte ball. Aldri før har en joggetur vært så gøy, og jeg fikk skikkelig svetta ut og pustepesa meg anpusten. Innimellom trente jeg styrketrening sammen med to gutter som gjerne "styrketrente litt" de også. På bildet under her ser du Even i full knebøy:

 



Som premie for at de holdt ut mamma's joggegalskap, fikk gutta leke seg på den største lekeplassen rett ved der vi bor etter jeg hadde jogget nok runder på liksomgresset. Da kunne jeg jogge enda litt mer på grusbanen på lekeplassen, og både trene mer styrke og tøye ut. 

 

Energien jeg fikk av joggeturen brukte jeg på husarbeid. Men da fikk jeg ikke selskap av gogutta mine, som jeg håpet, siden de har en mormor som gjerne ville låne dem en stund før hun reiser på ferie i morgen. Nå har jeg fått tilbake minstemann, mens Mathias tilbringer kvelden hos mormor. Even og jeg er hos søstra mi, og det er snart på tide å rusle hjemover. Livet er deilig på staycation i Stjørdal, og hetebølgen skyller over oss. Det er varmt og deilig. Husker du å drikke nok vann? Vi har gjort drikking av vann og saft til en lek der det er om å gjøre å drikke flest super på en gang. Og jeg er streng på faktoren. Begge gutta smøres inn i 50, og det er no mercy når de foreslår å droppe solkrem i ansiktet. Hipp hurra for sydenværet i Trøndelag!

 

God sommer fra oss glade Stjørdalinger 😉😁😉

 



 

Derfor har jeg slanket meg


 

 

Jeg har ikke vært åpen om dette. Det var for krevende å få vite det, rett og slett. Men nå som jeg har tatt grep over snart 8 måneder, er jeg klar for å dele sannheten med dere. For ja, en del av dette har jeg skrevet om før. Men noe skjedde i januar, som fikk meg til å vende om på dagen.

 

Kropp, kropp og atter kropp. Samfunnet omkring oss er preget av fokus på kropp og utseende. Jeg forstår det slik at dette visstnok er det viktigste for mange: hvordan kroppen tar seg ut. Slank. Bred. Smal. Formfull. Tynn. Men hva med sunn? S u n n. Hva når vekt og form handler om helse og sunne valg?

 

Jeg har aldri eid en badevekt, og jeg visste aldri hva jeg veide da legen spurte. Tøff og freidig ga jeg blaffen i dette med kroppen min, hva den veide, og hvordan den så ut. En periode omkring 20årene var jeg visst tynn. Da jeg ble gravid første gang, elsket jeg at magen struttet. Åren gikk. Opptatt av å ikke være et objekt for menn, var jeg inne på tanken om å fjerne litt av puppene så de ble lettere å bære for ryggen med årene. Men det ble med tanken. 

 

Kroppen min er virkelig et tempel som jeg er glad i akkurat som den er, og det kunne aldri falle meg inn å vite hva jeg veide, eller å begynne å slanke den på noe som helst vis. Men dette skulle endre seg. 

Jeg skulle måtte lære meg the hard way, at slanking ikke nødvendig dreide seg om utseende, men om ramme alvor og helse.

 

Under mitt andre svangerskap våknet jeg for første gang, og det til svangerskapsdiabetes, insulinsprøyter og det faktum at jeg ikke kunne røre hverken melk, ris, potet, pasta, frukt, juice eller noen som helst former for sukker. Spiste jeg bare bittelitt av noe slikt, skjøt blodsukkeret mitt til himmels som en rakett, og jeg ble liggende utmattet og ute av stand til å røre en finger.

 

Dette var nytt for meg. I alle dager. Ikke et forbanna eple engang? Ikke gluten? Ikke noe? Joda; kjøtt, fisk, salat, vann...

Double O yoghurt var godteriet mitt.

Legene snakket til et brødhue i utgangspunktet: "fastende blodsukker på 11? Det høres da ikke så høyt ut.." Jøss. De kunne like gjerne målt sånn blodsukker i tusentall i min verden; jeg hadde virkelig ikke peiling på slikt. Jeg hadde jo aldri brydd meg om den delen av helsen min. 

 

Sakte men sikkert lærte jeg om kosthold. Den deilige dagen da jeg dro hjem med babyen min, hadde jeg friskt i minnet legens beskjed. Jeg måtte regne med å få diabetes for real senere i livet. Så jeg hadde en plan: Først et par års utskeielse. Så skulle jeg leve slik jeg hadde lært om kosthold og helse, resten av livet. For å unngå å bli syk av diabetes.

 

2 år senere. Desember 2016. Jeg dytter innpå en pose Sørlandschips alene på under et kvarter. Kakao med krem er favoritten min. Alt med gluten er digg. Midt på natta kan jeg rusle opp og spise alt hva jeg ikke bør spise. Jeg ser det ikke selv, at jeg er på vei i feil retning. 

 

På kontoret hos en lege i Trondheim får jeg en ubehagelig opplevelse. Jeg er der for å sjekke ut om jeg bør utredes for søvnapné. Han snakker om at søvnapné handler om overvekt. At der er en sammenheng. Blind som vanlig, svarer jeg at; "Ja jeg leste det. Men det handler jo ikke om meg."

Legen nøler ikke med å fortelle meg hvor feil jeg tar. Han spør om jeg har peiling på vekten min, for den har han i journalen min. Jeg svarer som sant er, at jeg som regel ikke vil vite det hvis leger veier meg, så det vet jeg ikke. 

-"Du er 72 kg og innen det vi kaller "lett overvekt", sier legen tydelig og klart.

 

Diabetes-sprøytene danser omkring i hodet mitt, og jeg får skrekken lang opp i halsen. Skikkelig vondt i magen, og fjern. "Da må jeg nok iverksette planen min!" Sier jeg, mens legen bare ser rart på meg. 

 

Se på bildet over her. Se på steinene. Kroppen og hvordan den ser ut, er ikke viktig, så den er bluret. Men se på sinnsroen over det blurete ansiktet. Det er hva som er viktig. Den balanserte og trygge sinnsroen. Jeg hadde ikke den sinnsroen, denne januardagen hos legen i Trondheim for 7 mnd siden. Men jeg bestemte meg for å skaffe meg både trygghet og sinnsro der og da, ved å behandle meg selv frisk. Og da måtte jeg faktisk slanke meg, samme hvor mange fordommer jeg hadde mot slanking.

 

Jeg visste nøyaktig hvilken mat jeg måtte spise, og hva slags mat jeg måtte vinke adjø til da jeg reiste hjem fra byen den dagen. Jeg måtte prøve å overse ubehaget jeg alltid har følt hvis jeg har blitt litt vel tynn, og satse på helsa.

 

Jeg eier fortsatt ingen badevekt, men for en stund siden måtte jeg veie meg i forbindelse med at jeg skal ha tannbehandling i narkose. Da hadde jeg gått ned 5 kg. Mer vil jeg ikke vite. Jeg tror ikke det er bra for hue mitt å vite hva jeg veier til enhver tid. Så lenge jeg vet at jeg velger å spise det som er bra for meg, og løpe joggeturene mine så jeg får lufta meg, vet jeg at jeg er på rett spor. Og jeg har vært på det rette sporet i snart 8 måneder. Det føles både viktig og riktig. 

 

Jeg har fortsatt former og sunnhetshake, og det plager meg ikke. Den type slanking jeg har gjennomført, handler utelukkende om helsa mi. Barna mine fortjener en frisk mor, og siden jeg tydeligvis er utsatt for fedmesykdommer hvis jeg lar skuta forfalle, bør jeg ta ansvar. Jeg må nok fortsette å styre denne skuta mi i riktig retning, og rett og slett ikke være redd for å krympe litt. For første gang ser jeg en side ved det å presse vekta litt nedover som kanskje kan redde livet mitt i det store og det hele, og skjønner at det beste for meg er å velge et sunt kosthold.

 

Men hvordan jeg ser ut? Jeg har tenkt å være singel resten av livet mitt, så det er meg revnende likegyldig om jeg ser slank eller stor ut. Does'nt matter; så lenge jeg holder meg frisk og i live slik at jeg kan leve lenge og se verden. Verden trenger ikke å se på meg, det er ikke så nøye. Bare jeg får sett verden.

Slik er norske kvinner langtfra like frigjorte som menn



 

Det er strålende vær, og jeg går fra den mest populære stranda i byen opp til parkeringsplassen, der en trivelig kafeteria selger is og kaffe. 

 

Boom! I say boom, who left the room? Bare at det ikke er noe rom. Det er i full offentlighet. Friskluft. Og jeg tenker ved første øyekast: jøss. Har en dame endelig tatt til vett og demonstrerer litt her? I fritt puppefall, hvis en kan si det sånn?

Men det er ingen dame. Det er en ganske stor mann med pupper. Store menn med svære, hårete mager og like hairy boobs, you know. En rød hummer. Med masse svette på. Jepp. Det er lov. Relax, o'arme varme dame, det er lov. For en mann så.

 

Hadde jeg ikke hatt med barna, skulle jeg gjerne vrengt av meg trøya og satt meg der sammen med ham, bare sånn for å markere at jeg bor i denne byen jeg også, og selv om du har større pupper enn meg; kan jeg godt blotte meg for deg, jeg fucking også!

 

Why? Why må vi kvinner dekke oss til for å skåne mannen fra hans lyster, når mannen ikke skåner kvinnen fra hennes kvalme? Manneoverkroppen totally naked; en avnappet hønesekk med pupper og svette på, god damned, er det really nødvendig eller? Ved kaféen, i butikken, på torget, you're everywhere, man! 

 

Over alt. Med blottede, uidentifiserbare brystvorter som ingen vil ha. Likevel må du for svarte vise fram dem. Mens kvinner blir forvist til dassen for å amme de stakkars babyene sine, sprader du rundt og viser no mercy. Nei, du er ikke sexy. Og er du litt sexy, er jeg fortsatt irritert over urettferdigheten over at slike snåle brystvorter som ikke gir noen mening, lovlig kan vises frem, mens naturlige melketanker for søte små barn, må dekkes til i 2017!

 

Jeg ligger i parken og kjenner en trykket stemning over at jeg velger å gå i bikinioverdel og shorts. Rundt meg valser store menn med blottede hengepupper, hår og svetteperler. Like it's all natural. Det er noe annet med mine naturelle melketanker. De bør aller helst dekkes til i vinterjakke før alle kan puste lettet ut. Jeg undrer på hva som skjedde hvis jeg også vrengte av meg på overkroppen, og trippet rundt i parken her med bar hud oventil. Hvor ble det av likestillingen sa du?

 

Man snakker om at kvinner i Norge er så frigjorte. Men damer kan ikke gjøre det samme som menn i dette landet. Da ville man fått bot for blotting. Fordi en eller annen dumb brain har kommet fram til at kvinnebryster først og fremst har noe med sex å gjøre, mens sannheten jo sevfølgelig er at pupper er matboden til nyfødte babyer. Time to wake up, Norway? På tide å skjønne at en BH er to hijaber i ett, og at det ikke er noe annet enn ryggstøtte som tilsier at ikke vi også skal kunne sprade rundt med bare overkropper i sommerheten? 

 

Vi er på staycation


 

Å ta livet med knusende ro. Ingen tidspunkt å rekke. Null stress. Velkjente, trygge omgivelser. Hva er vel bedre enn å slappe helt av? 

Vi gjennomfører en 14-dagers STAYCATION yeah. Hørt om det, eller HOLISTAY? 

We stay in town, for å si det sånn, mine to herlige rakkarunger, og jeg. Vi ruslet for å besøke barna's mormor i dag, og i morgen blir det kanskje stranda. Eller lekeplassene i sentrum. Eller begge deler. Vi tar det på sparket i morgen, tenk så relaxing?! Mathias på åtte og jeg har allerede vært på ferietur, og om ca 3 uker suser vi ut på ny tur, men da sammen med Even på to også. Og en slektning. Men da er da. Nå er nå, og akkurat her og nå har vi det deilig i koselige Stjørdal. Her har vi venner, slekt, strender og splitter nye lekeplasser.

 

 

Etter grillmat, bading og vannballonger på mormorterrassen, rusla vi innom en lekeplass, før vi fant selveste isbilen rett utenfor her vi bor. 




Barna elsker at jeg lager suppe med tilbehør til kvelds, på pyntet kjøkkenbord med levende lys. Da kan vi samles, prate sammen, spise og hygge oss. I kveld var det fiskesuppe med ekstra sei, revet ost, vannmelon og "bananepledrinker".  Ikke mye pynten som skal til for å glede to glade gutter.

 

 

Etterpå koste vi oss med isbil-is. Tilogmed jeg som sjeldent putter i meg unødig sukker, skeiet ut i kveld. Det er så innmari vakkert å sitte der sammen med to gutter som jeg har gitt liv til, og prate om løst og fast. Nå hører jeg de ligger på loftet og skravler. Vi har 4 soverom i dette huset, likevel har de samlet seg i mammasenga. Hvis en skal ligge der, skal jaffal han andre også. Og hvis jeg bærer en av dem over til Evens rom der oppe i løpet av natta, er det krise. For da er det snakk om å føle seg utenfor, da, stakkar. Og det har ikke mammahjertet mitt råd til. Så de får ligge der, begge to. Og jeg må bare le av det hele. De er så søøøøøøte 😚😚




Oh, alt man tenkte å gjøre til kvelden straks barna hadde fløyet til drømmeland! Bleke ettervekst, bake bollene til meglerfru1, se en film... Og så ender man opp med ingen av delene. Alt det kan vente. Vi er jo på Staycation. Easy dude, easy 😍😍😍 

 




 

Bipolar krever dette av meg



 

Det finnes en del ved det å være bipolar, som medisiner ikke fjerner. På mange måter er jeg glad for det. På like mange måter er det kostbart og slitsomt. 

Det koster veldig mye av meg, og det sliter på sjelen. 

 

Jeg snakker ikke om vanlig empati. Ei heller normal medfølelse. Jeg snakker enorm innlevelse og trillende tårer. Jeg er så full av følelser at jeg føler det samme som andre mennesker når de er i sorg, smerte eller annen lidelse.

 

En psykolog sa en gang til meg at jeg er det motsatte av en psykopat. I såfall er det nok mer krevende å være det dette motsatte, enn å være en kyniker.

Ganske ofte brister det for meg. Det kan være en venninne i kjærlighetssorg eller en familie i sorg. Og jeg er ikke den som går over på den andre siden av gaten for å unngå dem. Neida. Jeg ringer dem. Oppsøker dem. Imøtekommer dem og griner sammen med dem. 

 

Hvordan må det være å bare gi blaffen? Å være en kynisk psykopat uten følelser? Er det enkelt? For da slipper man kanskje både den overveldende medfølelsen og det å slite selv når sorgen egentlig skulle rammet en? 

 

Det er så vanskelig for en mor med bipolar å sette seg inn i det motsatte av en flom med følelser og empati. Min virkelighet handler om å sortere og prioritere. Jeg må hente inn meg selv noen ganger, og minne meg selv på at det ikke hjelper dem som sliter at jeg sitter der og feller tårer for dem. 

 

Noen ganger må jeg ty til visualisering. Se for meg at det heller går dem vel. Takke i hjertet mitt for at nå skal alt snu til det positive for dem, både hva angår helse, rikdom og det sosiale. Som en idrettsstjerne som vil vinne, ser jeg for meg at de blomstrer og får det bra. Jeg må det for å holde ut all denne empatien og alle disse medfølelsene. 

 

En fordel er at denne evnen til å innleve meg i andres følelser også gjelder deres gleder. Hvis noen gjør suksess og er glade for det, blir jeg enda mer glad på deres vegne enn de selv føler.

 

En kronisk sinnslidelse. Det som før het manisk depressiv, heter nå bipolar. Og jeg føler ikke at den er en lidelse lenger, etter 6 år på lithium. Men en jobb, det er det. Jeg må arbeide med både følelser og tusen tanker hver dag. Dette i kombi med en kropp som helst vil løpe en mil hver dag, må jeg regulere utfra hva jeg hittil har lært om diagnosen. Sove nok, spise riktig, ta medisinen regelmessig, være avholds og ellers rusfri, tenke nyttig og ikke kreve too much av meg selv...for å føle meg i balanse. 

 

I denne berg og dalbanen må jeg gi slipp på kontrollen for å ha styringen over meg selv. Jeg må bli med på loopen, styrte ned i sorgen og suse opp i gleden. Selv om det ikke er min sorg, og min glede. Sprøtt, men bipolart sant.

 

Dette er i bunn og grunn en blogg om en bipolar mamma's hverdag, noe som omfatter veldig mye. Jeg har lært meg selv å kjenne slik at det skjer mye variabelt i mitt liv som frisk bipolar mor. Jeg tar gjerne alle disse medfølelsene med meg. Det er faktisk slik at du kan ta kontakt med meg dersom du har det tøft, hvis du ønsker at noen skal gråte sammen med meg. For jeg har nemlig også lært meg hvor viktig det er å grunne i tårer og deale med de vanskeligste følelsene. Det må til for at en bølge skal være fullkommen. Og hva i livet er vel ikke preget av naturlige bølger?

 

 

Vinden over byen i dag synger om deg



 

Vinden farer over byen og hvisker om dens skjebner. Jeg hører den synger en sang om deg mens den suser gjennom floraen her oppe. 

Jeg husker deg. Og jeg kommer aldri til å glemme deg.

De snakker om en kamp du sakte men sikkert må gi opp. De, som en gang var de voksne, da vi var barn. Du, noen år eldre enn meg. Vi, som nå er de voksne.

 

Det triller en tåre ned kinnet mitt for deg. Barna er ute og leker med sin mormor. Det er for varmt for meg der ute. Dessuten er jeg opptatt med å sende deg og din familie gode tanker. For mens sommeren gjør nordmenn glade, klatrer dere bratte fjell i stille storm. Dere går gjennom dager så vonde og skremmende, at jeg bare kan forestille meg alt hva det må kreve av dere.

Et siste håp. Du klamrer deg fast til livet. Kanskje må du si farvel til dine barn snart, mens jeg får leve videre sammen med mine. Livet kan være så urettferdig. Jeg vet du husker pappa. Min snille gode pappa. Han måtte reise fra oss så altfor tidlig. Han var en av dem som var for god for denne verden. Engler drar tidlig. 

 

Hvis det bare var noe man kunne gjøre for sine medmennesker, da ville denne lille byen ikke bare strålt av solskinn i dag. For jeg ville vært der. Jeg vurderer å besøke dine foreldre og gi dem noen tårer, i håp om at de skulle tatt bort noe av smerten. For dem å se at dere har flere å dele denne tiden med enn dere tror. Kanskje plukke noen blomster. Gi de til dem og be dem gi blomstene til deg. 

DET skal jeg gjøre. NÅ skal jeg gjøre det!

For nuet er alt vi har. Om det innebærer tårer, latter eller blomster: nuet er ALT vi har.

 

Ei skjære sitter på ei grein på en gammel lekeplass. Der er ingen leker som kan vitne om en svunnen barndom, og den gamle lekeplassen minner mer om en altfor tidlig endestasjon. Gjengrodde stier over små elver. Minner fra tider vi bare kan fortelle om. En ung kropp så sliten. Hører du vinden synger for deg i dag, over byen, utover havet. Hører du? En gang skal vi alle komme reisende samme vei som den veien du er i ferd med å reise. Da skal du få den klemmen som jeg har så lyst til å gi deg nå, men som du er for svak til å kunne ta imot i dag.

 

Fra barndommens blomsterbed plukker jeg blomster til deg, og håper de vil få deg til å makte å smile. Inderlig ønsker jeg deg mirakel, helbredelse og hvile. Men jeg vet. Noen ganger handler det ikke om å gi opp, men å lytte til vinden og sangen i trærne, gråte på jorden og la tårene nære blomstene.

Derfor sa jeg unnskyld til barna mine


 

Det er ikke to av meg i dette huset. I'm the one and only grown up. Det vil si at det er meg og notat-listene: "Bukser og shorts str 128, bukse str 98, kjøkkenpapir, dopapir, pålegg, P-piller til kattepusen, flåttfjernedings. Husk ringe ditt, husk sende brev til datt. Mail ditt, sms datt, husk klorin, melk og yoghurt." 

 

I dag var der på tide: shopping med toåringen, åtteåringen, listene og trillebagen. Vi kom oss gjennom det hele, satt på hjem med en snill slektning og ramlet oss inn gjennom døra ganske så leggetid. 

 

Jeg stod i kaoset på kjøkkenet etter å ha gitt katta P-pillen sin. Nok kattunger nå, that's for sure. Kjøkkenbenken bugnet over av alle mine fornuftige billigprodukter, kjøtt, pålegg og hygieneprodukter. Det skulle sorteres, ryddes, ordnes og fikses, samtidig som barna ønsket svar på diverse undringer. Kveldsmat straks, vent litt i sofaen. 

 

Da fikk jeg øye på rotet på stua, og jeg stusset: Hvem i alle dager skal rydde opp etter dem, hadde de tenkt? Jeg kjente det kokte der jeg stod og prøvde å holde hue over kjøkkenflommen. For etter jeg var ferdig med å putte matvarer på plass, lage kveldsmat, rydde fryseren og vaske kjøkkenbenken, tenkte jeg liksom å gjøre noe med alle ruskene på gulvene, for ikke å snakke om flekkene på sofaen. Jeg begynte å rive meg i håret.

 

Hvor mange ganger har jeg ikke sagt til dem, at hvis de skal ha lekerom i den lille stua i tillegg til lekerommet til Mathias i kjelleren, og Even's lekerom oppe på loftet, må de holde lekene sine innom dette lekerommet på stua, ikke dra dem utover hele stua mi.

 

Vips ble jeg forvandlet til potte sure tante Sofie i Kardemommeby. Jeg trykket av barneTV, hevet røsten, og sa med sånn teit hvinestemme som jeg vet ikke er særlig pen: "RYDDINGS! NUH!" Det pep litt nei i minsten, men jeg fikk fort overtalt ham til å plukke opp etter seg under stuebordet. 8åringen satte i gang han også, og jeg fikk det som jeg ville. Når jeg er i det hjørnet er jeg om mulig enda mer bestemt enn hu derre tante Sofie, og det er bare å smi mens jernet er varmt hva angår barna: kveldsmat, tannpuss og vipps i seng.

 

Huff, tenkte jeg, der vi alle hadde landet i mammasenga. Stakkars små, med sånn ei surpompmamma. 

-"Mathias?"

-"Ja."

-"Even?"

-"Mm."

-"Unnskyld at jeg ble så potte sur. Dere var kjempeflinke til å rydde!"

-"Hehe du er morsom når du sier unnskyld mamma. Det er bra du er litt sur innimellom." Sa Mathias. Og da sov allerede Even.

 

Kanskje sier jeg unnskyld for lett. Kanskje skal man ikke si unnskyld bare for å ha kjefta litt. Men et klokt menneske lærte meg å aldri la solen gå ned over en uenighet. Ikke at jeg var uenig med barna mine, de hørte jo etter meg. Men hvem vet hva om morgendagen? Ungene mine skal vite at alt er godt mellom oss, til enhver tid. At jeg er så glad i dem at jeg beklager hver minste lille dårlige stemning. At det er viktig for meg at de ikke er lei seg.

 

 For vi har ingen garanti. Vi vet aldri når sola ikke står opp igjen. Ungene mine betyr alt for meg. Hvis det var siste gang de så mamman sin, skulle de huske et unnskyld og et smil, ikke ei sur stemning og en potte sur mamma. Vi skal kunne beklage og le av det hele sammen. Først da er vi klare for en hvilken som helst soloppgang. Og alt jeg ønsker meg er så mange soloppganger som overhodet mulig med gutta mine.

 

Jeg er ikke heterofil, men onefile


 

Jeg ser på søstra mi, og sier: "Jeg er hverken lesbisk eller hetero. Eller bi. Jeg vil bare være singel. One! Bare meg! Enfil. Onefile.

Over telefonen prater jeg med en venninne oppi Nord. Vi er alenemødre begge to. Jeg sier: "Det er så deilig å... bare..."

-"Gi faen!" fortsetter hun. "Det er så deilig å gi faen!"

 

Sånne som oss har ingen å stå på pinne for dagen lang, andre enn barna våre. Og de bryr seg ikke om vi ser ut som så ille hybeltroll at vi skremmer bort hybelkaninene. Vi kan gå rundt og fise hull i stygge joggebukser anywhere i huset. Who cares. Vi må virkelig beherske oss for å huske å lære kidsa å ikke dure løs ved matbordet.

 

Desverre var isbilfyren bittelitt kjekk da jeg kjøpte en pakke digg til barna og nabokiden i dag. Og det var ikke jeg (se bildet over). So what. Skal ikke ha noen mann uansett. I'm the onefile.

 

Slike som meg er som bier som godt vet at det finnes flere blomster. Inn med skje? Ok: flere fisk i havet. Men det er mye søppel i havet også. Og snart ser vi ikke forskjell på fisk og garbage, det vet vi jo.

 

Jeg er ei bie, men ingen romantiker lenger. Det er sååå godt å være singel I tell you, at jeg har ikke ord for hvor avslappet jeg føler meg. Bad hair, breath and cloth day? No problem. Ettervekst som fy, og look som Gunilla i Hollywood? Null stress, det eneste man skal våkne til er kofferten anyway. Yeah. It's the one and only onefile.

 

Om jeg ikke vil "finne kjærligheten" og elske noen?

Jeg elsker noen dypt og hellig, og de har stjålet mitt hjerte for evig og alltid. De heter Mathias og Even, og er 8 og 2 år gamle. 

I meg selv har jeg funnet kjærligheten. Den får meg til å blomstre hver dag, og jeg stortrives. Hver dag er en lykke i seg selv, særlig fordi jeg ikke har noen mann å imponere for å "beholde". 

Iblant blir jeg så forelska at det tar meg en time ekstra å sovne fordi sånn kribling i magan stresser meg. Jeg tenker på vedkommende og tillegger ham egenskaper fra eventyrland. Inntil jeg husker at det er trollgull som glitrer foran meg, og det går over. Inntil jeg kommer på all søpla i havet, og alle de forurensede blomstene. Reality. Really.

 

Nei jeg er ingen iskald person, men jeg mener folk skrumper kjærligheten inn til noe så primitivt som samliv mellom to personer. Kjærlighet er så mye mer. Det er barn, takknemlighet, vennskap, natur, tilstedeværelse i nuet, opplevelser, familie, dyr, iver, glede og så mye mye mer. For meg er det også det å få en klem av barna mine. Lidenskapen over å se en bra film. God mat. En prat med søstra mi eller ei god venninne. Det å dele noe sammen. Følelsen når jeg står i dusjen etter trening.

 

Hvis jeg skulle delt alt dette med et menneske ...ja så er jeg ikke helt klar for det før jeg er runkete ...unnskyld så meget: rynkete, og gammel anyeay. Jeg er en onefile. En flørt. Kall det hva du vil, men jeg har det steike bra.

Lilla skjorte, glade barn og gule heklekjoler



 

I det siste har jeg sett 8åringen min gråte av glede, og 2åringen min løpe mot meg for å gi mamman sin en klem. Jeg har fått bidratt til å gjøre barna mine skikkelig glade, og hva er vel bedre enn å få oppleve å se sine barn smile og gråte av lykke?

 

Ved skråtakvinduet over senga mi  henger ei lys lilla skjorte på en kleshenger. Den har tørka forlengst, og betyr for meg en spesiell skatt. En type rikdom som ingen penger kan kjøpe. En venninne av meg har plukket den skjorten ut av klesskapet sitt spesielt for meg, blant flere andre coole plagg som henger litt her og der omkring på loftet her. 

Sånnt som er så godt å tenke på. Slikt som varmer et sommerhjerte, mer enn noen sol er i stand til. Glade barn og venner som tenker på en. 

Og alt annet som får en til å smile.

Som en familie som alltid setter tommelen opp for denne bloggen. En mor, søster, bror, svigerinne, kusine, tantebarn og barn som ikke bare støtter bloggingen min, men som tar forbipolene oppriktig på alvor. Tenk det. En blogg. Og de snakker alltid om den som at den er noe viktig som jeg må fortsette med. Jeg hadde aldri i livet forventet for 2 år siden da jeg begynte å blogge, at slekta mi skulle være så positivt innstilt til blogging. Jeg kan alltid stole på at de støtter meg, og de kan alltid stole på at jeg ikke bruker bloggen som en arena der jeg krysser grensene for hva som er akseptabelt. F eks innen objektivisering av kvinner, mødre, døtre, eller søstre. Det er basert på mine egne meninger, og handler ikke om at jeg kjøper deres støtte ved å "oppføre meg". Det har bare blitt sånn. Slekta mi støtter meg i bloggingen.

 

Og hva betyr det for ei med min fortid? Uendelig mye. Og er det noen som vet at veien hit ikke var lett, så er det slekta mi. De ser meg gjerne heller lykkelig. Og hvilken familie kan vel forstå sine nære bedre enn det skrevne ord? En eller annen type åpen kommunikasjon må til for å forklare tanker. De er ikke tankelesere.

 

Så er jeg her da. Med glade barn som sover, lilla skjorter og gule heklekjoler, morgendag som venter, med begge barna her hos meg, og sommerstemning. Folk snakker om det kalde været i Trøndelag, men jeg har ikke fått det med meg. Jeg er altfor glad, og husker turene på stranda bedre enn regnvær og hutretemp.

 

Er du en ekte bitch?



 

Mye kjennetegner en ekte bitch, og jeg skal bare inn på en brøkdel av det her. Det handler om styrke, og det handler om svakhet.

 

Oppdragelse innen ærlighet, eller en barndom i skjul for sannheten. Når begynte det? Når fikk de vrangforestilninger og begynte å kalle henne "frekk bitch"?

Hvem lærte dem at det er bak ryggen de skulle fortelle deres innbilninger om andre?

 

Jeg har venninner som de kaller "bitch". De har en atferd som de mener er "frekk". Jeg synes det er dem som er frekke. Frekke bitcher. 

 

Mine venner sier det rett ut. Jeg kan alltid stole på at det er sannheten som strømmer ut av munnen deres, slik at jeg kan lytte til ekte ærlighet. Men jeg må tåle sannheten. Hvis ikke kunne jeg holdt meg til de falske snuppene som ikke tør annet enn å preike bak ryggen min, mens de glemmer at ræva mi er bak meg den også idet de prøver febrilsk å sleike den. 

 

Mine venninner tåler min motstand dersom jeg skulle være uenig. Og jeg tåler både deres sannhet, deres ærlighet og deres uenighet.

 

En real gone one sutret: "Hun er så frekk. Ei jævla bitch!" Jeg spurte: "Hvorfor? Hvordan." Hun svarte: "Hun bare ER frekk!" 

 

Var det derfor jeg ble invitert på kaffe? For å høre paranoid sladder om min venninne? Hvem er frekk? Min ærlige venninne som ikke greier annet enn å si meningen sin akkurat som den er, eller hun som snakker om henne from behind?

 

Man kan rett og slett ikke påstå at noen ER noe, foruten at man har OPPLEVD vedkommende slik. Og under en opplevelse kan man tolke ting svært forskjellig. Derfor kan ikke jeg heller påstå at noen ER ei såkalt "bitch", men jeg kan synse og mene like mye som bygdadyr og andre troll.

 

Jeg vil heller høre det, hvis jeg går rundt med en slikkelig bad hair day uten å vite det selv. Jeg vil heller vite det, dersom jeg har skrevet et skikkelig dårlig innlegg, uten variasjon av ord og med alt for mange gjentakelser. Jeg vil helst få konstruktiv kritikk ala feedback dersom min måte å opptre på sosialt, kunne vært litt mer tilstedeværende. Jeg vil ha venner som tør å banke i bordet og si: "Vet du hva, Helene? Du kan bare ikke gå i den jumperen der. Bare... please da, ta den av deg. Eller change jeans eller noe!"

 

Det er ikke frekt. Det er ærlig. Det er ikke bitchete. Det er amazing velment og ærlig. Så lenge det kommer fra en venn jeg stoler på som kjenner meg godt, er det virkelig helt ok. 

 

Jeg vet om folk i denne byen som elsker å snakke. Men de greier ikke å være ærlige før de slipper å si det til den det gjelder. Feighet og frekkhet danser fint sammen, men aldri i takt. Det er ikke særlig vakkert, og langt fra elegant. De ekte bitchene er ikke mine ærlige, kvikke og tøffe venninner. De frekk-ekte bitchene er de som feiger ut og preiker svada bak ryggen din, før de pisser ut en eller annen påstand om at mine venninner er frekke og bitchete.

 

Mine gode, snille, ekte, ærlige venner ville aldri i verden synke så lavt som å prate fjøs bak ryggen min. De sier det heller rett ut til meg, og har guts nok til å være ærlig og rett fram. Ei av dem kommer fra Finnmarks vidder, og det faller henne aldri inn å holde seg til annet enn sannheten. Hun er hensynsfull, men ærlig; og straight away ekte for real.

 

You want real stuff? Ærlige svar, eller falsk smiger?  Stoler du på dem du omgir deg med, eller kunne det tenke seg at de er for svake? Å snakke bak rygger er svakhet. Det holder ikke i dårlig vær. Man trenger tøffe, hardhudete venner som tåler en storm, ikke sant. Du kjenner igjen dem på svarene du ikke alltid liker så godt. Men du vet iallefall at det er sanne ord, om de så svor. 

 

La de svake, hudløse bitchene sitte i fred og bable. De ville ikke engang tålt sannheten selv, eye2eye. Det er ikke karma som egentlig er bitcha, for å si det sånn. Hvis drama er smør, handler det om å koke ned i sitt eget butter til slutt uansett. Det avgir fettdamp in the air, but are you here to care?

 

Ja det er du. Du er her for å bry deg om dem som ikke koker bort. De som holder ut gjennom storm og uvær, og som brøler ut som Finnmark's vindete vidder: du kan for faen ikke gå i den jumperen der!

 

 

 

 

 

 

Kveldsmat: kake på gulvet!


 

I dag er vi litt craxy crazy på Lykketoppen. Vi har spist kakerester på gulvet til kveldsmat. Etter vi spiste pizza oppi sofaen. Fordi vi fikk lyst til det.

 

Mathias fortjente seg en skikkelig familiefeiring, så jeg ordnet i stand en i dag. Og familien svikter ikke. Min søster var på jobb, så da kom stedfortreder Roald, far til yngstepia hennes. Mormor, onkel Hans Even og tante Astrid kom med alle barna, og Aron eldstesøskenbarn var på plass. Liv og røre i hele huset i timesvis, det er digg, det. Mathias er skikkelig fornøyd med feiringen, og makan til takknemlig gutt må man nok lete lenge etter.

 

Jeg vil beskrive bursdagsgutten min som en åtteåring som ikke greier å gjøre andre vondt. Da kommer tårene lett, og han bærer på så mye samvittighet at jeg ofte forteller ham at han må huske å være snill mot seg selv også, han som er så grei med alle andre. Hvis bare alle var som ham, ville verden vært et paradis.

 

Jeg er så innmari STOLT av deg, Mathias! You rock! 

 



 

 

Jeg forelska meg i metalbandet som spilte på toget



 

Jeg ser meg tilbake på tidenes mest spennende sommer, og det er på tide å trekke fram en av grunnene til at dette er den sommeren jeg kommer til å se tilbake på med de cooleste minnene.  Jeg har utsatt dette innlegget, for opplevelsen og kvaliteten ble så bra og så stor, at jeg har hatt vansker med å finne gode nok ord. 

 

Det hele handler om et progressivt melodisk metal band som har eksistert siden 1995. De kommer fra Bjugn, og kaller seg Divided multitude, bestående av Sindre Antonsen, Christer Harøy, Anders Vinje, Rayner Harøy og Eskild Kløften. Over Dovre tok de oss med storm på vei til Tons of rock, og du kan lese om opplevelsen her: http://m.forbipolene.blogg.no/1498135394_har_du_hrt_om_rocketoget.html

 

Bildene i dette innlegget er bandet's egne bilder fra togturen og festivalen.

 


 

Jeg tør påstå at dette bandet gjør deg til en fjortis igjen. En fjortis som får lyst til å gjemme tapeten bak fancy plalater av disse herrene. Kanskje var det stemningen de laget. Kanskje var det følelsen av Dovre på begge kanter med metal i front. Kanskje var det de tøffe brillene til den kjekke vokalisten. Ikke for å gjøre ham til et objekt; han har en stemme få forunt. Kanskje det var følelsen av å få servert kvalitet etter kvalitet etter kvalitet. Men mest av alt: MUSIKKEN. I don't know, jeg vet bare at jeg ble fan av et progressivt metal band over Dovre. 

 

Vi sa farvel på Oslo S, og min sønn Mathias og jeg ruslet opp og ned Karl Johan, før vi tok toget videre til verdens beste hotell for barn; Quality hotell Sarpsborg.

 

La oss ta opp tråden og bli med bandet inn på festivalområdet, for å oppleve Tons of rock med deres øyne. 



 

Jeg vet de møtte den Canadiske musikeren og plateprodusenten Devin Garrett Townsend (midten, bildet over) rett etter showet hans på backstage, så jeg spurte Rayner hvordan det var å møte Devind. Og fikk til svar:

-"Han var meget jordnær og en fantastisk trivelig fyr. Snakket om hvor mye han likte Norge og likheten med Canada. Han ble veldig gira når han hørte vi var fra Trondheim (omtrent da 😉) Sa at han syntes byen var fantastisk og at nordmenn var meget trivelige og imøtekommende. En helt super fyr."

 

-Hvordan var det å spille på rocketoget?

-"En veldig annerledes spillejobb, som vi syntes var helt kanon. Veldig intimt og følte vi fikk meget godt kontakt og respons fra publikum. Veldig kult å møte fans og så dedikerte  metalheads. Ellers vil vi rette en stor takk til Tons of rock og NSB for en fabelaktig opplevelse og vi gjør det gjerne igjen 😀"

 

-Sindre, beskriv hvordan du opplevde det å spille på Tons of rock.

 

-"Tons var en skikkelig bra festival. Vi spilte vel som band nr 2, fredag. Det var ikke stinn brakke, men det ble ålreit med publikum etter hvert. Dedikerte sådanne. Spilte ca 40 min og det var rimelig full trøkk fra start til ende. Alt var på stell, fra logistikk til og fra med utstyr, til lyd på scenen. Proffe folk på alle ledd. Fasilitetene så du selv, og vet ikke om jeg har vært på en mer egnet plass for et slikt arrangement😊. Enset knapt at det regnet. Det var kun Eskild som var litt bekymret for "brettet" sitt😄. Håper å få komme tilbake til Tons of Rock, asap 🤘"

 

...det håper jeg også. Really. Cuz Bjugn's got some good metal!

 

 



 

 



 


Divided Multitude, altså. Finn dem og hear 'em out!

 

Studioalbum (kilde: wiki)

  • Inner self  1999
  • Falling to pieces  2002
  • Guardian angel  2010
  • Feed on your misory  2013
Andre utgivelser
  • Stranded   1996  (demo)
  • Tale of tomorrow 1997  (demo)

 

Jeg takker Divided multitide, NSB og Tons of rock for tidenes sommeropplevelse: you rock! Min sønn vil ha mer rocketog. Me too 😉😉😉

 



 

Slutte å blogge



 

Sjenanse. 

 

Det hele handler om at sjenanse bak et tastatur er noe helt annet enn sjenanse ansikt til ansikt. Denne bloggen skulle bare være et slags arkiv. Og jeg regnet med at jeg kunne gjemme sjenerte meg her. At ingen kom til å lese den. Jeg hadde alfor mange historier å bære på, og null interesse av å ta mine historier med meg i graven en vakker dag. Bankboks, safe eller blogg. Blogg.

Men greia er at jeg er flink til å gjemme min sjenanse. Flink til å gi f i hva andre synser og mener.

 

Jeg skulle måtte skrive et innlegg i måneden for å bevare mitt arkiv forbipolene. Uten den aktivitet ville alle mine historier bli slettet av plattformen. Et innlegg i måneden er alt som skal til. 

 

Jeg har aldri greid å se på denne bloggen slik alle dere som gir meg komplimenter for den, ser den. Jeg er i utgangspunktet kun en skribent. Ja, jeg har lært meg å blogge de siste to årene, men jeg skjønner aldri hva dere snakker om når dere sier at dere venter på innleggene mine. 

 

Jeg dealer med sjenanse hele tiden. Bruker teknikker som affirmasjoner foran speilet for å overbevise meg selv om at jeg gir blanke i sjenanse. Men man er menneske, og blir en klums uten like i møte med lesere. Jeg har sceneskrekk gange en million, og jeg takket først nei til at TV2 skulle fly meg ned til Oslo slik at de kunne intervjue meg på God morgen Norge. Skyldte på at jeg hadde minstemann hos meg. Trygt la jeg meg og sov den torsdags kvelden, med 2åringen i mammasenga, og takknemlighet i hjertet mitt for at ingen skulle se dette vesenet på direktesendt TV neste morgen. Puh. Men så reagerte de rundt meg. Mine venner og min familie har hele tiden støttet bloggingen min. Min mor er en fantastisk blogglesere som hele tiden peker på det positive ved bloggen, og den søndagen suste hun ned til Oslo i et fly som landet rette etter det TV2 hadde fikset til 2åringen min og meg. 

 

Jeg skalv i hele meg, jeg som nesten besvimer av å holde taler. Jeg som presser meg selv til det ytterste for å lese mine egne dikt i begravelser. Jeg som har aaaaltfor mange følelser å takle når jeg blir rørt. Men jeg gjorde det, fordi jeg syntes det var viktig å fortelle om den flotte gjengen som hjalp meg med å utvikle meg til den mamman jeg er i dag. Barnevernet har nok mange sider å forbedre seg på i mange andre saker. Men jeg måtte være ærlig: uten dem hadde ikke jeg hatt den selvtilliten jeg har som mor i dag. Jeg fikk så god støtte av barnevernet. Hvorfor skulle jeg ikke være åpen om det?

 

Jeg fighter sjenanse, med en holdning av at jeg mener vi skal være åpne, slik min far lærte meg var det riktige. Åpenhet for the people!

 

Det er mange tema jeg har valgt å være åpen og ærlig om. Men det er så mye dere ikke vet om barna mine, meg, hverdagen vår og alle menneskene vi omgir oss med. Dere har ikke engang fått møte en brøkdel av dem. Eller en brøkdel av meg. 

 

Så har jeg altså begynt å tenke på å bare la bloggen ligge som den er, og oppdatere den kun en gang i måneden, slik at jeg har det arkivet jeg en gang ønsket meg, liggende. Først skulle jeg måtte gjøre meg ferdig med prosjektene jeg har gående, og så rett og slett slutte med hyppige oppdateringer.

 

Men jeg er så glad i å skrive. Skriving er min baby nr 3. Kanskje kunne jeg skrevet bare når det falt meg inn, og så funnet på de minst klikkvennlige overskriftene, og i tillegg ikke delt de på sosiale medier. 

 

Det popper opp bloggere rundt meg. Venner av meg inspireres, og begynner å blogge. Men jeg vet ikke om jeg vil være med lenger. Jeg får høydeskrekk ved høye lesertall, og sjenansen kribler i magen. Folk ser på meg og smiler, og folk jeg ikke kjenner, hilser plutselig. Dette går parallelt med at jeg i bunn og grunn alltid har hatt komplekser og prøvd å gjemme meg så godt jeg kunne. Med utviklingen i denne bloggen kjørte jeg i motsatt retning. Og jeg var ikke forberedt. Jeg tenker noen ganger på å stoppe ved en rasteplass og bare dra og bade eller noe. Som normale mennesker. Ikke bare tenke på komma, punktum, bokstaver og ord driving highway.

 

I går fylte min førstefødte solstråle 8 år. En stor dag for oss som har den historikken jeg har skrevet om inne i kategoriene i denne bloggen: "mine egne historier". Tenk at alt gikk så bra til slutt! Det er det viktigste av ALT. Det gikk bra! Og det overskygger all sjenanse, at vi faktisk landet dette flyet full av vanskelige hendelser trygt på bakken. 

 

Jeg vil alltid la det stå åpent en mulighet for å la bloggen ligge. Vil alltid ha dager der jeg ser ned slik at jeg ikke så at du hilste på meg. Med ørene fulle av musikk. Så jeg deg ikke. Hørte jeg deg ikke.

 

Kjære leser. Jeg kommer til å la deg vite det. Kommer til å lage et avskjedsinnlegg kun til ære for deg og det faktum at du har gidda å lest så mange ord jeg har skrevet. Den dagen jeg får lyst til å farge håret mitt, slutte å blogge og gjemme meg i folkemengden igjen, da kommer jeg til å føle at jeg har gjort mitt. Bidratt nok. Men jeg kommer aldri aldri til å slutte å skrive. 

Ruser du deg?



 

 

Vakter på utesteder som sjekker vannglasset mitt for å se hva jeg drikker, mens jeg leker dancing queen ute på dansegulvet, sklir på noe skvis i hjørnet og faller på rumpa. 

Folk jeg nesten ikke kjenner, som spør:"Jeg vil også ha av det du har putta i deg, har du noe til overs?"

Jeg svarer: "Ok, hvilken av delene? Vannet? Kaffen? Energidrikken? Ikke glem fløten hvis du går for kaffekoppen!"

Det hender seg de jeg drar ut på byen med, som kjenner meg, bryter inn og sier: "Tror du virkelig Helene med bipolar og en dært adhd behøver å pakke i seg noe for å være sånn?"

 

 

Lokalbefolkningen i byen der jeg bor inneholder et par bygdadyr, som alle andre små Jantebyer. Mens de sløver over i alkoholisert tilstand etter midnatt, er jeg forlengst naturlig høy etter joggeturen min, kaffekoppene mine, og den ene energidrikken jeg har turd å drikke. Megahappy for å møte så mange trivelige kjentfolk på en gang, danser jeg duracell og drikker vann, mens jeg dropper kaffen. For jeg håper å få sovne innen noen timer, og jeg er en av de som er ømfindtlig for koffein. 

 

Ja. Jeg er avholds. Og nei. Det betyr aldeles ikke at jeg stapper i meg noe som kan erstatte alkohol. Jeg er vel den som er mest clean av alle voksne her i byen: null nikotin, null alkohol, null drugs. Bare koffein. Og jeg NEKTER å sitte stille på den hyperaktive ræva mi, for å ikke påberope meg bygdadyrets mistenksomme vrede. I refuse. De får tro hva de vil, min kropp er clean og mitt sinn er rent til enhver tid.
 


 

Jeg har det så gøy jeg bare vil, og kommer aldri til å behøve noe som helst annet enn et par kaffekopper for å lage liv og stemning. 

 

 

And some friday night I say! Nars på lykketoppen, og sjekk hvor kjekk en slektning jeg har da. Den dama som får Daniel, she's a lucku bastard (Interessert? Ta kontakt og jeg fikser date 😂):
 

 

Jeg lover at vi kava i den sofaen kun til ære for selfie. Alotie. (⬅A lot➡) (⬅Self) 

Yeah horray for er nyktert avholdsliv; det er fantastisk moro, og jeg er alltid garantert en livat kveld. De rundt meg er bare søte når de er brisne og glade. For meg funker ting litt omvendt: jeg vil ikke ødelegge den naturlige rusen min highonlife, med falsk stimuli. 
 

Så kjære bygdadyr: pakk i deg all den dritten du bare vil. Det betyr ikke at jeg er som deg. Eat your shit and drop your karma, mens jeg går mine helt egne, morsomme veier. Bare ikke glem at jeg var edru og nykter hele kvelden, og fikk med meg alt. Er det det du sliter med? At jeg alltid husker alt? Og tror du virkelig at jeg som lever med diagnose bipolar og har ansvar for barn, tør å føkke med hue mitt slik du selv gjør? Jeg ruser meg på livet. Du ruser deg på alkohol, drugs og falske rykter. Det er to vidt forskjellige ting. Men jeg skal vedde på at jeg har det gøyere enn deg 😛😜

 



 

Party på Stjørdal i sommernatta



 

Walking blogging on the road. Når ei bipolar skrulle har jogga og dusja, da er hun klar for alt. Særlig det digge faktum at lille Even og store Mathias kommer hjem søndag! Mathias fyller 8 år i morgen, derfor er jeg på vei til Stjørdal sentrum for å handle gaver. 

 

Jeg skal møte Marie Knutsen etterpå. (http://m.marieknutsen.blogg.no/  )  Hun skal sjekke inn på gjesterommet på Lykketoppen, før vi hiver oss med ut på livet. Stjørdal are you ready? Nope. Aldri er vel noen heeelt klare for sånne som oss. Bare Gudene vet hva vi kan finne på. Laila er du og parykkene dine klare? Silje du skaffa deg et par ykker denne uka du også vet jeg. 

 

Men først: hva ønsker en 8åring seg? I know, hvordan kan mamma glemme sånnt?

 

Have fun tonight, og bor du i Stjørdal, så ha deg ut på livet i kveld!

Koffein kan gi snodige reaksjoner hos bipolare


 

En kopp kruttkaffe var alt som skulle til. For å gjøre meg selv ekstra glad flere timer etter. Både jeg, meg og meg selv visste det. Det var rusk på gulvene, og ikke til å holde ut. Stiklinger jeg hadde fått av min mor stod i ei bøtte ute på trappa, klar til å plantes i bed og krukker. Klær ropte etter å bli vasket, og det måtte lukes ut forbipasserte størrelser hos skolegutten og minsten. Trapper og gulv burde dessuten vaskes, for det var ikke bare snakk om rusk, liksom. Ikke bare på liksom heller forresten, at jeg burdeburde bake meg et brett med lowcarb boller. Det skulle dessuten ryddes. We all knew that in my head like O'connor.

 

In my head.

 

Jeg laget meg verdens sterkeste kaffe, prøvde å overse rot og fotrusk, og satte på filmen Casanova. Oppe i hodet ble det diskutert mellom engel og djevel. "Ahhh så bra jeg greier å slappe av mens det flyter." "Flyter du liksom, dette er nothing. At all." "Neeeeii jeg greier ikke se på, jeg må vaskee!" "Men jeg giiiidder ikkeee!" "Se film nå, relax og lat som om du er normal. Vent på arbeidsanfallet!"



 

Koffein er er en av mine beste venner. Det tar ikke lange tida, så snur alt omvendt. Fra å ikke gidde, greier jeg ikke å la være. Klokken 14.00 satte jeg Casanova på pause, før jeg spratt opp og satte i gang. Jeg ryddet, vasket, snekret, sådde planter, hengte opp klær, og løp opp og ned trappene mens pusten peste. Klokka 22.30 var jeg ferdig både ute, inne og dusjamegsann. Jeg hadde kun tatt en kort pause mens jeg så et kvarter av filmen og spiste noe mat. 

 

Sånn er det å ha 3 etasjer, bipolar og barnefri: en kopp kruttkaffe, så er der gjort. 

 

Jeg aner ikke hvorfor, men det bare er sånn, at jeg får helt maniac lykkefølelse når omgivelsene runt meg er rene, ryddige og koselige. Det gir meg velvære på nivå med å sjekke inn på et deilig hotell. She's a maniac, maniac on the floor. Der har du meg i dag.

 

Søndag kommer gogutta mine hjem, og jeg bobler over av forventninge. Kan nesten ikke vente med å gi dem mammakos.

Jeg tror det er på tide denne snuppa her faller til ro. I morgen får jeg besøk av en annen blogger, og vi skal ut på livet. Her hjemme er det ingenting mer å gjøre av husarbeid iallefall, så nå kan jeg slappe av og nyte dagene i fred, ro, jogging, spising og avslapning. 

 

God natt fra Lykketoppen

Kjære Sophie Elise, du glemte noe viktig

 

 



 

Jeg vet at du leser bloggen min. Men du har ikke lest den grundig nok. Jeg postet et innlegg omhandlende det å velge lykken ved å ta ibruk takknemlighet klokken 18.20 den 11.07 2017. Innlegget het "Dette vil gjøre deg lykkelig". Samme kveld klokken 19.53 postet du et lignende innlegg der du regelrett skriver om det samme. Ditt innlegg heter "Jeg er takknemlig for..." Du viser leserene dine hvordan de kan skrive affirmasjoner i takknemlighet, slik jeg viste leserene mine en drøy time i forveien. Men du har altså ikke lest innlegget mitt grundig nok. Det mangler noe.

 

Det er fint at du blir inspirert av oss andre bloggere. Hvem blir ikke det. Men sånn ærlig talt. Vel. Siden du misser noe så vesentlig, må jeg nesten rette på noe viktig.

Og før jeg gjør det, skal du vite at jeg ikke betviler at helt andre folk enn meg har lært deg om mindfullnes, takknemlighet og affirmasjoner. Men jeg skjønner altså at du gjerne lar deg brainstorme av andre bloggere. Og det er jo ikke noe galt i det.

 

I din anbefaling til leserene dine hva angår affirmasjoner, "for å kicke den i gang" der jeg kalte det "for å dytte dem i gang", glemte du nemlig noe viktig. Jeg skrev om det i innlegget, og det kan utgjøre hele effekten av slike takknemlighets-affirmasjoner. 

Du oppfordrer leserene til å gjøre som deg, da du skriver f eks: "Jeg er takknemlig for sofaen i leiligheten min"

Denne setningen stod ikke koblet sammen, hvilket den burde. Men den ufullstendige måten å affirmere på, som jeg kommer til straks, vil uansett skyve takknemligheten forover i tid slik hjernen selv finner på det utfra hvilket humør vedkommende faktisk er i, i utgangspunktet. Hjernen trenger ordet NÅ: 

"Jeg er NÅ takknemlig for sofaen i leiligheten min." er den korrekte måten å affirmere på. I nåtid.

 

Du forklarer ikke i innlegger ditt HVORFOR det fønker så bra med takknemlighets-affirmasjoner. Det har jeg forklart nærmere i mitt innlegg, omhandlende magnetismen mellom likheter. En skrevet, og helst uttalt i speilet; takknemlighetssetning, KAN utløse de rette følelsene som skal til for å både tiltrekke og motta mer av det man er takknemlig for. Derfor er det så verdifullt å utøve praksisen takknemlighet til det skaper FØLELSEN av å være takknemlig. Men altså helst uttalt i NÅTID, så det ikke tar evigheter til you get there ;) Det kan bli litt sånn Bruce Almighty uten Gudetittelen og det enorme egoet, hvis man blir god til å legge merke til hva mam tiltrekker seg.

 

Du ser ut til å skrive bra, Sophie, men når du lar deg inspirere av noe, kunne du kanskje opplyse hvilken forfatter som er kilden. Vi får aldri nok av tips vet du. Jeg sendte jo deg ei melding om dette med å lære å elske seg selv og utøve takknemlighet, i år 2009, for jeg følte sånn med jenta jeg så på bloggvideoene. Hun som satt og gråt der hadde null innsikt i slik uvikling av det gode selv og sinn. Jeg fikk aldri noe svar, men jeg regner med du så den. Jeg har heller ikke tid til å svare alle alltid. 

 

Nå er svaret ditt på mitt innlegg ganske åpenlyst, og du skal vite at jeg er glad du har grepet tak i nøkkelen og vridd om. Du ser ut til å kjøre din egen bil nå, i stedet for å passivt se på at andre kjører deg i grøfta. I love it. Men neste gang du blir inspirert, les litt grundigere. Slike detaljer som nåtid i forhold til takknemlighetsaffirmasjoner kan gjøre selve utfallet. 

 

Her er mitt innlegg: http://m.forbipolene.blogg.no/1499790002_dette_vil_gjre_deg_lykkelig.html

 

Og her er Sophie Elise sitt innlegg: http://m.sophieelise.blogg.no/1499795594_jeg_er_takknemlig_for.html

En ting du ikke visste om rumpa di



 

Fashion bad ass ruler bloggtoppen. "Dagens rumpe". What happened to "dagens outfit?" Det er rumper overalt, så jeg må vel bidra litt jeg også. Ass is visst the new face, kan det virke som. Kjør på: show em the ass, de har sikkert aldri sett en før. Min er snart førti, og bør gjemmes bak ei bukse. Sophie får ta seg av nudeass badass; jeg skal skåne dere.

 

Overskriften? Jeg kommer til den.

 

Først litt filosofi Hva om virkeligheten snart kopierer internettverden. Enn om det skjer. Se for deg at du sitter på en restaurant, der alle sitter på knær oppå stolene, med rumpa mot hverandre og riktig fiser ut hva de synser og mener. Yeah, ass: the new face. No more need for make up. Ass does it all. 

 

Ingen sanger handlet om rumpa på 90tallet. Nå ser alle artister ut til å ville synge om den. Selv om det stinker, og vi har hørt bedre tekster enn om bakenden, gjelder det å henge med. Og dessuten behandle den som gull der den før i tiden var random gråstein.

 

Jeg er intet unntak, med min eldgamle stump. Tenker; why not? Slippe å sminke seg, og bare sette ræva til, med alt den har å bidra med. Jeg kan nemlig bare bidra med den naturlige delen av det hele.

 

For.

 

Ansiktskirurgi er visst også ut, siden det er rumpeløft som gjelder nå. Akkurat der melder jeg meg ut. Det får være grenser. Det er jo ikke jeg selv som kommer til å plages av synet av min aldrende rumpe med årene. Altså, jeg er omtenksom, men så omtenksom er jeg ikke, at jeg opererer stumpen for at alle dere andre skal få et bolly kunstverk å titte på. Hva med meg selv og alt det mine øyne vil se? I work it, but I wount surg' it! Jeg ser den ikke uansett, så meg plager det ikke hvordan den ser ut. It's your f problem.

 

It's a assy world fra før, om ikke jeg skal bruke mer tid og energi enn nødvendig på den rumpa mi. Den er digg å sitte på, og funker ellers til alt jeg ber den om. Ja, jeg tilogmed har lest halve boka sjarmen med tarmen for å bli bedre kjent med den og hva den går gjennom. Det får holde. 

 

Som blogger er jeg kvinne. Som kvinne er jeg ikke her for å være et slags objekt for menn. 

Som blogger er jeg menneske. Hvilket innebærer så mye mye mer enn ei rumpe.

 

Og så til overskriften:

Visste du at leppene dine er den andre enden av endetarmen? Selveste tarmen! That's your lips bitch 😂 Det står i den boka, Sjarmen med tarmen that is. Fact.

 

Vi kan like gjerne gå tilbake til duck lips, de er en del av rumpa, de også.

 

Anyway. How to say it with theese assy lips:

Som kvinnelig blogger er det viktig for meg å vise ungdommen som vokser til, at ei dame er så forbanna mye mer enn ei rumpe.

Rumper er fint altså, dere. Men hele tiden? It's too much. Har dere ikke mer serious shit å komme med enn den opererte rumpa foran ungdommene her, til en hjernevaskende hver tid? 

Det gjør at jeg nesten må trå til med ei helt vanlig ræv, og vise at det er ok å beholde den uopertert. 

 

10 ting du ikke visste om meg

 



 

Jeg ser at et kjennetegn blant bloggere er å titte fram med: "Tittit, her er jeg, DETTE visste du ikke om meg!" Tatta.  Sikkert for å gjøre lesere nysgjerrige. 

Så. Tittei. Her er jeg. DETTE visste du ikke om meg.

 

1. Mens normale mennesker har med seg appelsin på tur, har jeg med meg kokte egg. 

 

2. Mitt største kompleks er når jeg sitter der og skreller det forbanna egget. Jeg prøver å tenke: "Yeahsowhat? Skrelle appelsin eller skrelle egg. Whatever. Så lenge det er kokt."

 

3. En gang hadde jeg med meg egg som var slikkelig bløtkokte i stedet for hardkokte. Det var da jeg skulle bloggervjue Plumbo. Jeg sølte som en gris da jeg skulle spise eggene, og hadde ikke papir med meg. Det så ut som behov for plumbo, for å si det sånn.

 



 

4. Jeg snorker så høyt, at da jeg var preget av svangerskapssnorke, hørte jeg meg selv i halvsøvne og trodde det var en "gammel kaill".

 

5. Når jeg går på gjengrodde gangveier ned til sentrum av byen der jeg bor, Shørdarn (Ja vi sier det sånn), da liker jeg å leke fjortis, høre på Ace of base, og danse litt. Litt luftgitar, samt wannabe gangsta bitch også, og så ta bilder av det for å le av meg selv. Men fun går fort over til grusomt straks noen ser meg. Da har jeg ingenting å si til mitt forsvar i forhold til at jeg står der og spiller luftgitar, eller krøket med bøyde knær som wannabe hiphoper med telefonen under nede der.
 

6. Jeg krangler stadig vekk med en venninne av meg. Rett etterpå ler vi så vi hyler. Greia er at begge har umenneskelig, nei: umedisinert ADHD (Og jeg bipolar i tillegg), dvs at begge skravler og avbryter støtt. Vi tilogmed krangler om promping.

 

7. En gang for lenge siden på et narspill, foreslo jeg at vi skulle dra til Kina. Jeg mente det. Det kunne blitt Hangover 4. Men vi dro aldri, selv om de andre ikke greide å overbevise en bipper om at dette var en særdeles uklok idé, særlig fordi vi var blakke. 

 

8. En annen gang for like lenge siden, på et annet narspill, foreslo jeg at vi skulle reise og besøke Snåsakaillen. Vi kom til å rekke fram utpå dagen. Ble ikke noe av det heller.

 

9. Jeg er en filmnerd, og favorittene er Barnepiken og Hangoverfilmene. Jeg skal aldri gifte meg, men i fantasiland er jeg gift med han rufsetufsen i Hangover 😎

 

10. Jeg er tom for telys, og må virkelig huske å kjøpe flere. Så vet du det.

 

Men nå er jeg sulten og skal skrelle meg et egg. Haveanicenight! Fra turen ned hit:

 


 


 

 

 

Sjekk hva denne alenemamman gjør når hun har barnefri


 

Røkelsen siver mot meg, og lysene blafrer, mens jeg befinner meg på en 7 dager lang date med meg selv. Jeg har landet på i sofaen og bare digger tilværelsen. Hva jeg har gjort i dag? Well. Etter å ha klippet jungelplena i går, var det på tide å fjerne drabantjunglene opp gjennom den gjengrodde trappa mellom rekkehusene her, og alt annet som har trengt seg gjennom grusen utenfor, mens jeg har knepet igjen øynene eller sett opp mot himmelen. Med ræva til værs bannet jeg meg gjennom det hele, raket grus, og plukket rask. Jeg er sånn som kan mote meg opp leeeenge før anfallet setter inn og jeg faktisk gjør det. Da er det nesten for sent, og vi er i ferd med å gro inne. I siste dramatiske liten er det nesten så det er en ljå som må til. Ikke en stakkars liten plenklipper.

 

Men jeg knurrer meg gjennom det hele, roter meg fresende gjennom "blomsterbed" og sneglegørr; før jeg neste dag husker at det er noe som heter hansker. Yeah. På'n igjen, ja nå er det mammafri og ferie! Men det er sant: jeg blir så glad av det blir vakkert rundt meg, så jeg kjører mer enn gjerne på og jobber litt med husarbeid og hagework når jeg har fri. Aner ikke hva jeg finner på i morgen. No idea. Tar det som det kommer. Nå er det tid for telefonskravvel, før jeg setter på en film. Aah, barna har det bra fikk jeg høre, og livet er digg! I morgen våkner jeg av fuglekvitring! Ingen alarm, og ingen som vekker meg; mmmmh!

Dette vil gjøre deg lykkelig



 

Ofte opplever jeg at venner og fremmede tar kontakt for å lette hjertet. Fordi de vet jeg forstår. Men jeg kan like ofte ikke hjelpe dem. Jeg får ikke til å forklare, fordi I suck at muntlig. I rock skriftlig. Derfor skriver jeg heller dette innlegget for å forklare hvorfor jeg er lykkelig og opplever livet mer som et eventyr enn en utfordring.

Lykken kommer ikke. Lykken er her. Men den er usynlig for de som ikke har skaffet seg evnen til å se den. Versegod, slik skaffer du deg evnen til å finne lykken i deg selv, men det kan hende du må la et par overbevisninger dø ut til fordel for en helt ny tankegang:

 

Uansett bakgrunn. Wherever you have been, whatever you have seen: nå er du HER, i fortidas framtid. Past is gone. 

 

Mange undrer på hvordan jeg kunne reise meg fra mørket's undergrunn, og stå oppreist her i flere år. Ja, jeg kan forstå hvorfor de spør. Det kan nesten se ut som et under, og flere av mine venner har i ettertid fortalt meg at de var sikker på at jeg bukket under for godt flere ganger i fortiden min.

Jeg var langt nede, og jeg bare fortsatte å falle. For hver eneste ting jeg fant å skylde på, foran å ta ansvar, falt jeg et hakk lenger ned. Det var psykiatrien sin skyld. Det var han som banket opp meg for flere år siden, sin skyld. Det var ungdomsskolelæreren min sin skyld. Kosmos sin skyld. Skyene på himmelen sin skyld. Jeg lot det regne over stakkars lille mislykkede meg, før jeg gjemte meg under dyna og gråt puta våt, mens jeg slo av lyden på telefonen. Skammen over å ha mislyktes med absolutt alt, var uutholdelig.  Mitt fokus var på katastrofenivå.

 

Jeg ser meg rundt etter å ha reist meg, børstet av meg støvet i ruinene, bygd opp nye og mer stødige mesterverk, og stått her lenge. Jeg ser mennesker som lider under tunge dyner, med avslåtte telefoner og ren angst. Jeg får møte dem mellom slagene, når de tør. Og jeg lytter. Prøver å være en venn og en blogger som bryr seg. Men jeg vet det så godt: jeg kan ikke gjøre annet enn å håpe at jeg trenger litt gjennom med en piff magi. Dessuten er jeg altså flinkere til å skrive enn til å forklare ting muntlig. Det vet alle som har snakket med meg.

Uansett skal de få i gave et innlegg om det heller. Som de kan lese og prøve å forstå trygt under dyna.

 

Kanskje har de en umedisinert diagnose. Inte vet jag. Det er ikke mitt bord. Jeg vet bare at det viktigste valget jeg som har bipolar tok var å begynne med medisinmetallet lithium. Men uten den riktige tankemåten kunne heller ikke rett medisin gjort meg så lykkelig som jeg er nå. Jeg har jo fortsatt tanker jeg kan velge i retning negativ pol, eller positiv pol. 

 

Det er ikke min hemmelighet. At likt tiltrekker likt. Vi er mange som vet, at når Märtha Louise og hennes elever finner noe overnaturlig som et "tegn" i at et vindkast strør fjær over dem der de sitter i en åker og mediterer, ja så er det bare loven om tiltrekning som har slått inn. Det er kun tegn på at Märtha har tenkt og snakket så mye om engler, at det ikke er rart hun tiltrekker seg fjær og skyer som ser ut som fjær. 

 

Det er jo bare å lese både Wayne Dyer sine bøker og The secret, then give it a try, så er man klar for å utvikle en tilværelse der det hele faller naturlig inn. Både fjær og det at du møter samme person to ganger på en dag i sentrum av stedet der du bor, eller det forunderlige i at noen ringer rett etter du tenkte på dem.

Det er magnetisme. Det er tiltrekning. Og du kan styre det. Det er ikke noe du behøver å tro på. For det er bare sånn. 

 

Når jeg lytter på en sjel som har rota seg bort i universets jungel av uvitenhet, sorg, selvmedlidenhet, smerte og trangen til å skylde på alt fra fortid til andre mennesker i retning bitterhetens giftige hage, blir jeg fortvilt på deres vegne. For det er jo så enkelt: De behøver bare å begynne å snakke, tenke og gi oppmerksomhet til det de vil ha mer av. Vil de ha bedre økonomi, bør de snakke om det som at de allerede har det. Vil de ha bedre helse, bør de snakke om det også som at de allerede har det. Vil de ha bedre behandling av en eller annen instans eller etat, bør de for all del ikke snakke om de delene av helsevesenet eller andre instanser som ikke har funka for dem.

 

Selv prøver jeg etter beste evne å huske dette. Jeg vil tiltrekke meg det som gagner barna mine og meg selv best. Da er det viktig at jeg minnes alle de gangene jeg har fått det bevist de siste årene; at det er makt over det talte ord. Er jeg villig til å betale hva det koster å snakke nedlatende om meg selv, eller klage over helse og økonomi?

Nei.

 

Jeg er kun villig til å ta i bruk et nyttig verktøy ved navn "takknemlighet". Jeg får mer av det jeg er takknemlig for, og det handler om det stikk motsatte av overtro. 

 

La oss si du er dypt deprimert. Prøv noe nytt: du skal styre tankene dine over på nyttig tankegang. Gi et par tanker til senga du ligger og gråter i. Er den myk? Har du dyne og pute? Det er luksus. Kan du virkelig DRIKKE vann av springen? Rent vann? Hittil har du fokusert på oppvasken du ikke gidder å ta, nå skal du tenke på det rene vannet du er så heldig å få oppleve. Dusje. Du kan dusje deg ren også?  

Jeg vil ikke bagatellisere det faktum at du er trist. Deprimert.

Jeg vil bare dytte deg i gang. 

For straks du begynner å tenke noe positivt, kan du skape følelsen takknemlighet. Og det er følelsene våre som deltar i universets magnetisme. Ikke tankene. Tankene skaper det hele. Følelsene er innsydd i hele systemet. Universet tror du vil ha mer av alt du føler, og gir deg det. Så må du være i stand til å motta det. 

 

Det kan føles trygt å ligge under den dyna for mange. Det kan hende de ubevisst velger angsten foran velværet. Hvorfor? Jo, for da slipper de. Det kan virke skummelt å skulle være sosial og delta i hverdagen ute blant folk. Selvtilliten er mørbanket av negative tanker. Det å delta i samfunnet slipper de hvis de velger å ligge nede for telling og vri seg i gjørma. Derfor når man ikke gjennom til mange av de som prater i vei om sine egne ulykker, og sådan tiltrekker seg flere ulykker.

 

Ja, en fortid kan ha vært utfordrende, men hele vår eksistens tilsier at vi skal utvikle og forandre oss. Det kan være tidenes oppgave å slukøret innse at vi rett og slett ikke kan skylde på fortiden vår eller menneskene i den for hvordan vi velger å gå gjennom livets dager i nåtid. Alt vi har er nåtid. Og med den kan vi skape en framtid. 

 

Power. Vi har makten til å avgjøre at i dag, i dag skal vi selv bestemme hvordan livet skal være. Vi skal ikke gi ikke power fra oss til et monster fra fortiden. Ingen kommer til å lide med oss uansett, men gå rett forbi oss. Kun vi selv kjenner en smerte som vi selv skaper av gammel vane. Som igjen tiltrekker enda mer smerte  

Ditt liv er en bil. Du kan velge å sitte passivt i den, eller du kan velge å kjøre den dit DU vil. Hvis du ikke tar over rattet ditt, kan hvem som helst andre kjøre ditt liv. I grøfta om de vil. Det er ditt valg.

 

Power til å snu det hele, og ta ansvar: hvordan kan du påstå at du ikke har vilje, når du har det, du som alle andre?

 

Må du tisse? Ok, da kan du velge. Du har mange valg: Gå på do, hold deg en stund før du går på do, tiss i buksa, tiss i skauen, i kjolen, i åkeren, på gulvet. Anywhere, it's YOUR CHOICE. 

Du kan også velge å droppe å kle på deg i dag. Gå ut naken blant folk. Da må du også ettehvert velge hvordan du skal forholde deg til andre's reaksjoner. 

 

Hva med DINE reaksjoner. Tror du en slags utenomjordisk kraft velger for deg hvordan du skal reagere? Er det ikke mer naturlig å forstå at alle tankene du har tenkt opp gjennom ditt liv, har skapt er mønster, og at det tankemønsteret har laget en automatisert reaksjonsform?

 

Selv har jeg befridd meg fra mine tidligere reaksjonsmønstre. Jeg sliter ikke med angst, og har ikke hatt det på mange år. Før det så jeg verden med andre øyne. Jeg prøver å holde oppe en viktig kommunikasjon med meg selv i speilet, hvilket er en enveis, der jeg forteller min egen hjerne nøyaktig hvilket tankemønster jeg ønsker å ha. Nemlig det som gagner meg selv best.

Jeg har valget. Ingen andre. Vil jeg lide? Eller vil jeg oppleve livet som et fantastisk eventyr? Ok, det krever av meg at jeg må stå opp av senga, ta meg av barna mine, tørre å møte folk, velge å snakke positivt, være takknemlig og hele tiden stå på for en viss balanse i livet. Men når jeg først har valgt at jeg ikke skal la fortiden påvirke nåtiden, er alt dette bare morsomt å gjøre. 

 

Skriv det. Si det til deg selv i speilet. Hver dag, affirmer: 

*Jeg velger nå å være lykkelig

*Jeg føler meg nå takknemlig

*Jeg elsker nå meg selv

 

Prøv alt dette, gi det tre uker og se hva som skjer. Husk: Det talte ordet's makt. Ditt liv, din power. Dine valg. Affirmer, og gjør det i nåtid. Hvorfor? Fordi hjernen din både er enkel og komplisert i samarbeid med ditt ego. Ditt ego er kanskje ikke helt der enda, men lider av dårlig selvtillit og tristhet. Da kan hjernen tenke: Jeg er takknemlig ...senere, når jeg bare har det bedre, når jeg har noe bedre, og når jeg ser noe bedre. Den trenger klar beskjed: NÅ er jeg takknemlig!

 

Mistenker du at du har noe diagnotisk psykisk? Oppsøk lege og fortell, be om hjelp. 

Fanget i sprekken



Tittei i sprekken. Tenkte bare jeg skulle vise dere hvordan det gikk da Laila og jeg skulle ta en ny photoshoot-vri ved at jeg skulle fange Laila i sprekken. Det var innviklet. Jeg måtte ha på selfieveien, holde telefonen bak rumpa, og bøye meg for å se etter Laila i telefonen. Langtfra enkelt. Her trodde jeg dette var Laila:



Heihå Laila? Men neida. Det var veska til Laila. Trallala. 

Deeer var Laila:



What more to say? ...ialledager, tenker du. Whaa er det dem driver med oppe i Trøndelags Stiordala egentlig? I know there's something going on, hey yeah yee (spotify, Boomfunk) (Det het Stiordal i gamle dager. Riktig gamle dager.) Vel. Saken er at sånne som oss aldri kjeder seg. Never. Hvillet er en løgn. Men det er nesten sant. Vi kjeder oss nesten aldri.

Photo SHOOT: "fotoskyting i skæwen"



Come let me show you hva ei alenemor med barnefri gjør dag en av sju:



Dealer med andre gale damer såklart. I skauen. Med sånn photo shoot som alle andre bloggere gjør. Kremt. Fotoskyting viste seg å være gøysann det.

Hils på verdens beste Laila, min venninne og mine barns reservebestemor. Hun er den som får gi kidsa mine søtsaker når jeg ikke gir dem annet enn sunn mat. Sånn skal det være med sånne skjønne bestiser, ikke sant.
 



Hva jeg gjorde etterpå? Klippet plenjungelen utenfor her på Lykketoppen, rotet i "blomsterbedet", prøvde å unngå å ta på snegler, viste frem kattunger til nabobarn, pirket bort brunsneglegørr fra fingrene, vasket hendene fem ganger (har fortsatt spor etter snegler i håndflata) snakket med en bloggleser som tok kontakt, og nå sitter jeg her med alle de brukte dvdfilmene jeg kjøpte på posesalg på gjenbrukstorget i dag  .. og tenker: visst søren kan jeg sette på en film nå klokka halv tolv på kvelden; jeg har fri fra ALT, og kan sove til jeg våkner i morgen. Hell yeah! 

 

You're the chic, Laila, takk for en nydelig dag, vi er like rare begge to: but you ROCK!

 





 

Forbipolene med i "Bloggerne"



Denne rufsete og langtfra rosa bloggeren skal visst være med i "Bloggerne" på TV2 neste sesong. Jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle fortelle det til slektningen min. Han er en morsom fyr som er like crazy som meg, og mer til. 


 




 

Jepp. Det som var hard to tell, var at jeg bare ullatulla. For jeg mistenker at han begynte å glede seg vanvittig. Hva tror dere? Ville dere sett sånne gærne trøndere som oss på skjermen sammen med velkledde, rosa berter?

Uansett, slektning, er du kanskje "gira på en fest" neste helg, eller hur?

Dette ønsker kvinner at menn slutter med



 

La oss si jeg møtte deg på en fest for aller første gang. Du vet det så godt, at jeg ville lurt på om du var riktig navla dersom din åpningsreplikk var: "Hei hå, liker du sex? La oss gå direkte på dass så jeg får vist deg denne kølla med en gang! Nei, vi rekker det ikke! La meg vise deg den her og nå! Se her, ingen andre ser, tittei her er tissen min! Fin ja?"

 

Men det er ikke på fest du tar kontakt første gang. Det er på facebook. Og selv om kommunikasjon er kommunikasjon, velger du å drite deg ut som amøbe rightaway. Hvorfor? Why? Du hadde meg neeeesten der, og så mista du all min respekt og lyst til å møte deg, ved å krympe hele deg selv ned til ei lita pingle som piper om sex, sex, og atter sex ...og det FØR DU HAR MØTT MEG!

 

Jeg er så lei av bilder av tisseluren din. You give dicks a bad name, for å si det sånn. Tror du virkelig jeg tenner på et bilde av tissen din? Du tror ikke jeg kunne tenke meg og møtt deg først, før du tar snarveien gjennom krattet som en annen desperat blotter, og trenger deg på gjennom skjermen her i privatlivet mitt? Og det med noe så vanlig som en tissefant? Alle menn har en, og så bare dør du etter å vise meg din? Tro meg, jeg har stemmerett nå, og SIER FRA hvis jeg vil se på den.

 

Og så har vi du som ligger og runker. Som bare måå fortelle at du; tattaaa: LIGGER I SENGA OG ER KÅT! Fordi du av gode grunner har vært singel altfor lenge, og aldri får deg noe. MEN HVORFOR FÅR DU IKKE ANNET NAPP enn din egen napping? Har du tenkt på det?

 

Det ER FORDI FEST OG FACEBOOK er akkurat det samme når det kommer til det faktum at kommunikasjon er kommunikasjon, samme hvor du møter dama! Jeg aner ikke hva du driver med, mann av 2017, men min første kjærlighet oppførte seg IKKE sånn første gang jeg møtte ham. Ingen av dem behaved like that, for å være ærlig. Da hadde jeg ikke kunnet kalle dem x'er. De hadde søren ikke hatt en sjans dersom de hadde åpnet med: "Helleu, sex sexety sex, bla bla, desperat sex!" Og hoppet rundt foran meg med blottet penis. Jeg ville lurt på et par sekunder om jeg fortsatt var tvangsinnlagt, ristet på hodet og kommet meg til hel...e bort fra vedkommende.

 

Så. Kan du lese dette med litt vett, og slutte med det tullet som gjør at du aldri får hoppet i høyet, slik at du bare blir eeenda mer plagsom for oss damer? Vi vil jo lese på sånne meldinger at du har vett i hue. At du har en pikk, det VET vi. At du kan høyhoppe, som andre mennesker og dyr, VET vi. Men om du har vett i hue og respekt for kvinner, det vet vi ikke. Dvs vi VET du ikke har respekt for damer straks du forvandler deg til en primitiv hare og hopper rett på temaet sex. Humre. Jeg må le litt av det. For, er det ikke åpenlyst? 

 

 



 

Derfor er denne pappan en superpappa


 

Hva er en god far? Er det en som er topputdannet, plettfri, godt likt av alle og komplett A4?

Barna våre har to hjem, og den eldste sønnen vår på 8 år, Mathias, bor fast hos pappan sin, med samvær her hos meg annenhver helg og ferier. Vår yngste sønn Even på 2 år bor fast her hos meg, med samvær hos pappan til gutta. Ungene våre er altså sammen annenhver helg og i ferier. Vi trives alle med det, og det fungerer overraskende bra. Nå har Mathias hatt ei uke alene med pappa, og Even har hatt mammauke, før han i dag ble hentet av pappa og Mathias.

Jeg har gruet meg i dagesvis. Å ta farvel med gutta er aldri noe gøy, selv om jeg vet at jeg behøver barnefri. Men jeg har ikke vært ei uke uten barn på hele 3 år.

 

Vet du hva som gjør det så mye lettere?

Det er han derre superpappan.

 

Vi er for lengst helt ferdige med hverandre følelsesmessig, og klarer fint å samarbeide over en kopp kaffe, og være vennlige mot hverandre. Derfor prater jeg en god del med pappan til barna mine, og begynner å kjenne ham godt nå. Det jeg vet, er at når han henter barna hjem til seg, behøver jeg ikke å bekymre meg for noe. Gogutta får omsorg, kjærlighet, god mat, rene klær, naturopplevelser, hvert sitt soverom med rene sengetøy på gode senger, kvalitetstid med slekta og mang en god latter.

My kids are safe, Og sånn really: Det er det aller viktigste for meg i hele livet mitt, at ungene mine har det godt.

Tenk så viktig det er for meg som mor, at jeg vet jeg sender barna mine til noe så innmari velfungerende som et slikt pappahjem?

 

Han gjør alt for barna våre, Bygger hus og handler barneklær, gir dem pappaklemmene de så inderlig behøver, holder seg edru så de alltid har ham til stede på alle måter, og prøver så godt han kan å gi blaffen i bygdadyr og sladder.

Han har en fortid som lærte ham mye, og det var mange tøffe tak. For å være helt ærlig, ville jeg ikke hatt en annen far til mine barn. Ingen perfekt kontorrotte med dress og slips, som ikke ville evnet å se barna mine på den måten han gjør. Jeg er mer enn fornøyd med å sende barna mine til en pappa som elsker dem skyhøyt akkurat som de er, og som faktisk en gang i tiden sto klar til å ta vare på en liten baby som jeg var for syk til å få med meg hjem fra sykehuset.

 

Alt dette gjør at jeg lettere kan vinke hade til mine kjære to små skatter. Helt trygg i mammahjertet kan jeg ta barnefri mens jeg vet at de er så godt ivaretatt som overhodet mulig.

 

Kjære bygdadyr. Er ikke pappan til barna mine bra nok for deg, så vil jeg ikke kjenne deg. Må man være tabbefri roboter for å passe inn i din perfekte A4tilværelse, er det virkelig ikke noe interessant over deg som person. Jeg er stolt over at ungene mine for alltid vil ha en far med varme følelser for dem, og som alltid vil være der for dem. Ingen doktorgrad kan gi barn slik ekte kjærlighet. Ingen topputdanning vil bygge et hus for to små gutter på denne omsorgsfulle måten. Ingen perfekt fasade er sprekkfri uansett, og en slik flott fasade ville ikke vært bra nok for mine barn på innsiden av det hele.

 

Superpappan, derimot. Han er mer enn bra nok for mine barn, som skal på fisketurer og Leo`s lekeland og kose seg sammen med en far som kommer til å være til stede.

 

Hvilke kvaliteter mener DU er viktigst for at en far skal kunne kalles SUPERPAPPA?

 

 



 

Vil du ha hjelp med blogging?

 





Det skjer mye i kulissene bak denne bloggen for tiden, og det eksisterer en fellesnevner:

For tiden får jeg flere henvendelser fra folk som vil begynne å blogge, eller folk som blogger litt fra før, og det samme gjelder for dem alle: de ønsker hjelp fra denne grønnrufsete bloggeren. Og jeg merker at jeg koser meg med å hjelpe dem. 

 

Først og fremst vil jeg påpeke at jeg selv fikk god hjelp i fjor, på bloggkurset til Marte Frimand-Anda, gullpennvinner, forfatter og toppblogger bak CasaKaos. Link til hennes bloggside på facebook:  https://www.facebook.com/Casakaosnet/

Mye jeg ikke skjønte, forstod jeg etter den kvelden i Oslo. Brikkene falt på plass, og jeg utviklet lettere bloggen videre.

 

Men jeg har lært mye hver eneste uke av de to årene jeg har blogget. Samtidig har jeg min egen måte å skrive på, blogge på og tenke på, og jeg vet jeg har laget en original blogg. Jeg merker at jeg ser originaliteten i de som kontakter meg, og det er lett å se hva de kan gjøre annerledes. Jeg har mottatt innleggstekster av andre toppbloggere, redigert dem og sendt forslag til endring tilbake, og jeg elsker det! Skriving er virkelig min greie, derfor kjenner jeg et boost for hver eneste blogger jeg kan hjelpe i gang. Og ja, jeg hjelper dem gratis. Sånn blir det foreløpig. 

 

Derfor undrer jeg på om DU trenger hjelp til blogging? Er det noe jeg kan bidra med?   

Kontakt meg gjerne på min facebookside hvis du vil jeg skal se på en tekst og gi mitt tilbakeforslag til eventuelle endringer, eller om du bare ønsker en prat om blogging. Kanskje kan jeg hjelpe deg å løsne noen idéer? Og ja, som jeg skrev over her, foreløpig bruker jeg tid på slikt helt gratis. Det gir meg veldig mye glede og egenutvikling å få bidra. Så jeg linker deg videre til min bloggside på facebook, der du kan sende meg en melding :  https://www.facebook.com/forbipolene.blogg.no/

Dette mener han EGENTLIG om meg!


 

Jeg sitter presset sammen i en tiny barnelenestol fra Ikea nede på badet, mens min lille Even lager leven i badekaret. Aron tantebarn er på gjesterommet og koser med pusekattene (eller heter det kattepusene? Anyone?) Jeg roper på Aron og spør: "Døh. Hva synes du egentlig om tanta di?" 

Han nøler ikke ass, men stikket hodet innom badet og pointer en tommel opp, før han kjapt sier: "Kuuuul!" 

 

Jeg får bakoversveis, men faller ikke om, siden jeg rent lavkarbosk akkurat har begynt å få plass i denne ministolen. For jeg hadde ventet meg noe ala "Litt teit, veldig adhd, en dært bippi, glemsk og langtfra tantete hvis du skjønner, tante. Du ekke no "tante" lizm, serr aaass, omfrg!" 

 

Men en ærlig 14åring mener tante forbipolene er "kul" faktisk. Det er ikke verst. Det er jo den aller beste referansen man kan få; fra ungdommen!

Jeg bare måtte dele dette med dere. Fra nå av er jeg tante kul, og ikke tante grønn. Det er han som er grønn. Jeg er mer wannabe blond. Kremt.

 



 

Bilder på AVVEIE! Ingen skulle se dette, iiik!



 

Siste skrik på toppbloggmoten er å publisere bilder på avveie. Og jeg henger med. Mitt navn er ikke forbipolene (surprise surprise), men Helene Merethe. Nå har Merethe hacket seg inn på telefonen min og vært inne på galleriet mitt i flere minutter. Derfor publiserer jeg like gjerne de teiteste bildene før hun rekker å drite meg ut. Desverre har jeg ingen nakenbilder å by på, og hadde jeg hatt det skulle jeg spart dere for den 37årskrisa dønn. Promise. We go more like blond.

 

La oss begynne med dobbelthaka over her. Er det ikke gøy å ta selfies the wrong way? Det er bare virkelig ikke så morsomt når andre får et glimt av disse type selfiesene 🙈

 

Hva angår bildet under her undrer jeg litt på: Hvor kommer jeg fra? Eskimofolket eller noe? En slektning i en tidligere grein på slektstella ble funnet i en stor båt i Bergen som baby. Båten kom angivelig fra Frankrike. Men når jeg ser dette bildet tenker jeg more like at den babyen hadde superkrefter, og bare la seg i den båten, etter hun ruslet over fra den båten hun egentlig kom med. Bare for å forvirre etterkommerene ytterligere. 

 

Bildet under: Hva skal man si? Leke deilig og så ta selfie når man ikke engang har relakkert negler eller skrudd tiden tilbake til 20årene? Yeah right. Dream on Helene, hilsen Merethe mohaha.


 

Jeg tror det holder i massevis hva angår sånne Helenefies. (Uttal det forresten) På tide å drite ut slekta også. Se hva vi gamlisene i familien gjør når vi er på stranda! Pakker inn barna i sand, og så ler vi littegrann. Dette er søstra mi og sønnen Aron:

 

Og til slutt velger jeg å publisere et heftig bilde av moren min; et bilde som jo også er på avveie. Grøss og gru om noen får tak i dette:




 

Hvordan kunne du, og hva driver deg?



 

Jeg har egentlig ikke ord, men jeg må prøve. Prøve å fortelle om det, for det er ikke greit. Jeg må være åpen om det, eller enn å stenge det inn. Jeg har det vondt, og snapper etter pusten. Å skrive er der siste jeg vil akkurat nå, men jeg har blitt behandlet på en måte der åpenhet er det eneste riktige.

 

Jeg skulle gå i dusjen og så legge meg i badekaret. 2åringen hadde sovnet tidlig, og jeg skulle slappe av for en gangs skyld. Men slik ble det ikke, og tårene triller. 

Vi har soverommene våre på loftet, med et skråtak med vindu mot gårdsplassen. Jeg tenkte jeg kunne vennlig be barna der ute være litt stille så de ikke vekket barnet mitt. 

 

Men det ville hun ikke finne seg i. 

 

Jeg er den eneste norske som bor her i nabolaget. Er det derfor?

 

Er der derfor hun hisset seg opp og stod på trappen sin mens hun ropte og kjeftet på meg? 

 

Kjære nabo fra et fjernt land. Jeg har ikke fått hvilt på ukesvis. Jeg er alenemamma, og nå i sommer har ungene sovnet altfor sent til at jeg har fått særlig alenetid. I kveld var første kvelden på ukesvis at jeg skulle få litt tid alene mens minsten sov. Jeg skulle legge meg i badekaret, men slik ble det ikke, for du vekket opp ham med ropingen din. Jeg prøvde gang på gang å be deg være så snill å tie stille. Snakke heller enn å rope, men du ropte bare høyere til meg. 

 

Jeg vet ikke hvorfor, men jeg begynte å skjelve, gråte og puste i hikst ute på trappen min, mens du stod noen trapper bortenfor og ropte at jeg sikkert tullet. At barnet mitt sikkert ikke sov. Alt var visst galt med meg, og du kjeftet og kauket i over 5 minutter. Da kom de andre naboene ut. 

 

Hun ene naboen er ei god venninne av meg. Hun er heller ikke norsk. Vi kommer godt oberens. Hun prøvde å forklare deg at jeg er snill. At det ikke bor noe vondt i meg. Men du så bare hatefullt bort på meg, og til slutt gikk du inn til deg selv. 

 

Mannen din og min nabovenninne kom for å prate med meg. Da satt jeg som en sekk på trappa mi og hulket. Vet ikke hva som slo meg sånn ut  men jeg har sjeldent opplevd å få slikt hat slengt mot meg. Jeg var helt knust, og fikk ikke til å svare annet enn i hikst. Din mann forstod meg, og sa han skulle ta en prat med deg. Jeg var skikkelig lei meg, og det er det egentlig sjeldent at jeg er.

 

Etter en stund kom min venninnenabo over med ei vifte vi skulle plassere på loftet der minsten sov, så han slapp bråket fra det åpne vinduet. For du ba jo ungene dine bråke bare enda mer, siden 19.00 ikke er sovetid for småbarn der du kommer fra.

 

Da var det gjort. Da kom han ruslende ned trappa, toåringen. Du hadde klart å vekke ungen min.

 

Hva er det som driver deg? Er det hat? Rasisme? Har jeg feil hudfarge? Hvordan kan du stå slik og rope utenfor vinduet der barnet mitt sover, til han våkner, og ønske oss så vondt at du fullstendig driter i vår tilværelse i et hus der jeg er den eneste voksne? Du var nøye med å ta på deg hodeplagget ditt straks den ene naboherren kom ut for å roe deg ned, men at du såret meg så jeg sank sammen i gråt på trappa mi, det ga du blaffen i. Hvilke verdier vil du lære barna dine som stod og hørte og så deg?

 

En god stund etterpå triller fortsatt tårene. Jeg har sagt til sønnen min at jeg har slått meg. At det er derfor mamma er lei seg. Desverre kan det hende jeg ikke lurer ham, siden han hørte deg kjefte meg huden full utenfra her for en stund siden. 

 

Jeg holder ikke ut dette hatet stort lenger. Det er ille nok at du aldri hilser på meg, og ser på meg med sorte og hatefulle øyne. Men at du blir så sint på meg at det er like før du flyr på meg, over ingenting, det er mer enn jeg kan forholde meg til. 

 

I kveld har du virkelig såret meg. Det du har gjort mot meg i kveld, er å få meg til å føle meg skikkelig lei meg. Og jeg aner ikke hvordan du klarte det. Er det det at jeg vet jeg aldri kan bli godtatt av deg? Er det det at jeg nærmest skjelver av fortvilelse, fordi jeg ikke kan gjøre noe med hudfargen min? Eller kulturen min. Det at det ikke er så rart om en aktiv toåring slukner klokka halv sju i dette landet. Det kan jeg ikke gjøre noe med. Og ikke vil jeg forandre meg heller, for at du skal like meg.

 

Men disse tårene kan jeg vaske av i dusjen, mens sønnen min ser TV. Badekaret kan jeg innta senere. Så kan jeg legge meg samtidig som en kid som kanskje ikke sovner før elleve i kveld på grunn av deg og det hatefulle utbruddet ditt. Senere skal jeg stråle av norsk lykke når du ser meg neste gang!

 

Og du; du er velkommen inn på kaffe hvis du vil bli KJENT med meg! Men jeg kommer til å spørre deg: 

Hvordan kunne du vekke barnet mitt med vilje når det hadde lagt seg for kvelden? Og hva søren driver deg til å ville såre ei norsk dame på denne måten, som aldri har gjort deg annet enn å be høflig om litt stillhet, og kommer fra det landet som tok så varmt imot deg?

 

Slik løste jeg saken etter innlegget var skrevet og jeg hadde tatt en varm dusj: Jeg tenkte grundig gjennom det, før jeg ruslet en tur over, banket på døren hennes, og inviterte henne på kaffe og kake. Det måtte vel gå an å snakke ut om dette? Jo, hun var enig. Vi tar praten i overimorgen, og hun får samtidig kaffe og kake inne hos meg. Hun beklaget at hun hadde vekket barnet mitt, og fortalte om flere misforståelser i det siste. Jeg hadde vært tydelig til det ene barnet hennes på at dyremishandling av katten vår ikke er lov, og slik hadde det ballet på seg. Hun begynte å se stygt på meg og sluttet å hilse. Jeg sa at barnet hennes heller kan få komme inn til oss og hilse på kattungene til pusen vår, så vi blir kjent og kattene blir oppfattet som kosete og kjælne.

 

Det heter relasjonskompetanse, når du prøver å se gjennom noe noen har såret deg med, og dyrke relasjoner på kull etter gnistrende utbrudd. Jeg er klar for å ta helomvending og prøve å forstå. Men rent ærlig synes jeg denne forakten for norske vaner og kultur er en sak mange norske naboer må ta stilling til, uten at det nødvendigvis er vårt bord og vår oppgave.

Jeg er dirty


 

Skikkelig dirty. Mer dirty enn bildene til Michelle's m@mm@. Really. Dirty all the way I say.

Jeg vet du liker det. JEG liker det. Du vet, når klokka er halv sju på sommerkvelden, og TOÅRINGEN HAR SOVNA (!!!!), og du er så forbanna skitten som det bare går an, etter sommeraktiviteter som hyttetur på ei øy og det å bo på stranda i timesvis. Ja, så vips; har minstetassen gitt deg en hel frikveld for deg selv ved å SOVNE! TIDLIG!

 

Shouting out loud: ENDELIG kan jeg DUSJE, for så å legge meg i BADEKARET med ANSIKTSMASKE, HÅRKUR og ENDA EI ANSIKTSMASKE AAAAH jeg er så klar for det! Er aaaltfor sommerdirty nå!

Jeg hadde definitivt ingenting å gjøre inne på butikken for en time siden, med fett hår og...(resten slæddes!) ...anyway; jeg tror ikke det duftet roser av meg for å si det sånn. More like ...nei føsj.

 

Takk, min kjære lille toåring, for at du var så snill og sovna så tidlig, god damned, for alenemamma trenger en time på badet nå.

 

Hvor tidlig sovner barna dine på sommeren? Hvis du har noen da. Hvis ikke kan du bare finne opp et par skyberter som sovner som noen engler klokka sju hver kveld. 

 

 

 

Denne hemmeligheten deler jeg nå

 

Hey ho fra stranda i midtnorge, her kvinner ikke dekker seg til. Vi husker pupper, lår og barndommens spor i sanda, ja her er det godt å høre til når sola titter frem. 

 

Nei, jeg har ikke operert så mye som en hudcelle, og magen bærer spor av svangerskap og keisersnitt. For å si det rett ut: I don't give a damned or even as much as a thought about it. Jeg er som jeg er, hvilket er steike bra i forkant av noe uvant som jeg skal gjøre til uka. 

 

Den hemmeligheten skal du få vite nå: jeg skal på date. En ganske blind en. Aner ikke hvordan han ser ut eller noe, men så har det heller ikke noe å si. Jeg er uansett ikke interessert. Likevel har jeg sagt ja til en date, sånn bare for moro, når jeg likevel har barnefri i ei hel uke. Men så layedback som jeg er, kommer jeg til å la mammakropp være mammakropp, slitt hår får være lazy hair og snart førti får være snart førti. For ikke å snakke om skravlekjerring, altfor høy latter og uvanlig hyperaktiv atferd: alt det skal få være i fred før jeg tryner inn i den daten, akkurat som jeg er.

 

Er det ikke deilig å bli gammel og klok? Er det ikke godt å bare la sommerkropp være det samme som vinterkropp, og gi blanke eff i linjer, striper og mammakroppfakter?

 
Hvem er vi her for å behage? Oss selv eller mørkhårede høye eventyrprinser på hvite hester? Jeg har gått sommeren i møte med blikket vendt utover. Jeg er her for å se, ikke for å bli sett. Og skulle noen være så uheldige å få øye på mammamagen min som ikke tåler gluten før den ser høygravid ut, ja så er det heldigvis min egen hemmelighet: that I don't care 😂😁🤗

Funny date, here I come!

 



 

Pass deg for denne dama


 

Ja, gjør det: watch out, for akkurat denne dama. Du kan bli truffet, og hardt skadd.

Truffet av smilet idet gliset går forbi ørene, og hardt skadd i ørene av høy latter. Du kan dessuten bli irritert av det sprudlende humøret hennes. 

For nå er hun altfor, altfor lykkelig!

 

Jeg sitter her på toget hjem til Stjørdal, etter et herlig døgn på Ytterøy sammen med søstra mi, tantebarn, mormora mi og søskenbarna mine. Og når en freaky mama legger ut på tur, da er det med barnevogn og godt humør. Jeg trillet nettopp gjennom Levanger sentrum med en glad følelse i brystkassa mi, mens jeg så på at min minste gogutt holdt på å sovne i vogna si. 

 

Versegod, et blurry bilde av søstra mi, mormora mi og meg:


 

 

Fra venstre: Anne Lise, min onkel's snille dame, søskenbarna våre Marianne og Ole Einar, og min søster Silje:



Noen ganger kan litt impulsivitet være akkurat hva en mor og en liten gogutt behøver. Det er bare å holde seg fast til mamman sin, for vips så har stua forandret seg til både tog og ferje 😉

 



 

Denne oldemoren fikk seg en overraskelse da en liten sjarmør kom innom

 

Det er altfor lenge siden sist. Og for en oldemor som bor på et helsetun for eldre på en øy, kan det bety så mye med en kaffeprat. Endelig fikk vi muligheten til  besøke min mormor, og barna's oldemor. Hun er den vakreste, snilleste dama på jord, og hele slekta er knyttet til henne, nettopp fordi hun er den omgjengelige og greie personen som hun er.

 

Jeg tenker ofte på å besøke henne, men jeg har ikke bil, derfor er det ikke så lett å få det gjenomført. Men i dag tuslet en liten gutt inn i den lille leiligheten til a oldemor, og han kravlet etterhvert opp på fanget hennes flere ganger for å gi en klem. De lekte med hårrullene hennes, og endelig var det noen som hadde tid og ro til å telle en og en hårrullpinne sammen med veslegutten.

 

Han spør etter deg, mormor. Selvfølgelig. Du er jo så god, og for et lite barn, så viktig. Du er viktig for oss alle sammen. Vi er så glad i deg. Håper det ikke blir så lenge til neste gang 😍


 



 

Sommersveisen 2017 skal være knall



 

Skal du være contrast moody awesome på håret i sommer, er det denne frisyren som gjelder. Ungdommen has it; Hils på Glenn Aron Brustad (14), som forlengst har sikret seg sommersveisen, siden muttra er frisør. Hun kan forresten kontaktes på denne siden https://www.facebook.com/profile.php?id=100006558611510  for freshe hårfrisyrer. Dette er kun en anbefaling. Jeg er ikke sponset, men stolt søster og tante. Hver gang jeg møter mitt tantebarn Aron blir jeg sittende og glo på den coole sveisen hans, og får lyst på green hair myself. 

 

Enn du? Har du fikset sveisen smashing for sommeren, og hvilken knallfarge synes du er finest? 

 

Alenemor havnet på øy med barnet sitt


 

Det begynte med en tur på lekeplassen. 

Så fortsatte det med en bedre middag:

 


 

...før denne alenemoren fant ut at det var på tide minstemann fikk seg en liten feiretur. Hun hastepakket; puttet ham i vognen, joggegikk til togstasjonen, og så koste de seg på toget helt til Levanger by. 

 

That's us. Even og jeg. Vi lekte oss litt på Levangers midtiby, før vi hev oss på ferja til Ytterøy. Så ruslet jeg kveldstur ut til Tangen, mens lille Even sovnet i vogna si. Søstra mi Silje og barna hennes Maria Louise (2) og Glenn Aron (14) lånte hytta til vår mor, så vi overnattet hos dem. I dag skal vi besøke min mormor som bor på Helsetunet her på øya, og våre slektninger på gårde  ved siden av her. Der kunne vi også overnattet i natt, men endte altså opp på hytta her :) Kanskje titter vi innom bloggen senere :)

 



 

Snart skjer det, og jeg er ikke klar!



 

Det har ikke skjedd før, etter lille Even kom til verden. Og nå nærmer det seg med stormskritt.

Hvordan skal jeg takle dette? Hvordan skal det gå??? Jeg mener; jeg har ikke opplevd dette på tre år. Jaja, tre år i oktober. Nærmere bestemt 20.oktober.

 

For den datoen fikk jeg en liten babygutt i armene mine som jeg skulle være alenemamma for, i tillegg til å være samværshjem for storebroren Mathias. Hvem hadde trodd at jeg skulle bli så hekta på å ha barn i hus til enhver tid? Det er DA det er party i hue mitt, når huset et fylt opp med barn. Det er det som er gøy, samme hvor sliten jeg blir iblant. Når ikke Mathias er her, er iallefall Even her. Foruten annenhver helg da. I et år har jeg hatt to netter, og etterhvert tre netter annenhver helg, alene i huset. 

 

Fra søndag av skal BEGGE BARNA VÆRE HELE 7 DAGER HOS PAPPAN SIN! Even skal ha sommerferie samtidig som Mathias! Iiiik! Hele 7 dager skal jeg være bare meg. Hjeeelp. Jeg mener: HJELP! Dette er nytt for meg, og jeg er kjemperedd. Guri malla som jeg kommer til å savne gutta boys, herregud jeg har ikke ord.

 

Men jeg både gruer meg og gleder meg. Jeg skal jogge til fancy musikk akkurat når det passer meg, droppe middag til fordel for jordbær med fløte på, sove lenge og nyte at huset holder seg ryddig og rent. Utover det har jeg NULL planer. Kanskje du har planer for meg, du som leser dette? Any ideas? For dette er jeg totally blank på. Jeg er verre mammamamma enn kattemor i kjelleren her som gjemmer kattungene sine her og der, så dette kan bli interessant.

 

Hilsen hjelpes jeg har snart barnefri med stor b!

 

Ps: Noen som fikk med seg da Charles og Camilla fikk lattis på nyhetene i kveld? Eller hun koreanske nyhetsdama? For jeg har nemlig sett nyheter for første gang på lenge, siden minsten sovna grytidlig i kveld. Derfor har jeg en liten forsmak på barnefri i sofaen her. Kanskje det ikke skal bli så verst likevel? 😉

Dette kjennetegner en perfekt mamma



 

En mamma. Hun må ha ren stil, utdanning, bil og kunne prestere å nesten aldri bruke ordet "nei", eller "vær forsiktig", men heller pakke det inn i et par strålende elegante pedagogisk riktige setninger. Hun må aldri stresse og nesten alltid være blid. For Guds skyld aldri vise sinne.

Trodde jeg. 

Helt til jeg innså at det ikke var "for Gud's skyld" jeg skulle være mamma.

 

Før det hadde jeg tusen vrangforestilninger omkring det å være mor. Jeg skulle måtte endre nesten alt ved meg selv for å bli en god mor. Ja, det å bli mamma var nærmest uoppnåelig. 

 

Nå, flere år senere, skjønner jeg at det bare finnes gode mødre i utgangspunktet. Vi er alle som skapt for å bli mamma til akkurat våre barn. Perfekt for rollen. I noen tilfeller blir mødre blir syke. I andre situasjoner kan mødre havne i ubalanse innen rus. Men hvis søker å være snill med oss selv, er vi som skapt for mammarollen akkurat som vi er. Vi skal gå veien ut sammen med barna våre, resten av livet. Vi skal forandre og utvikle oss. 

 

Den beste mamma for dine barn, er deg som greier å elske deg selv som du er. En avslappet mor som er villig til å la de urealistiske forventningene til seg selv fare med sønnavinden. Alle mødre er forskjellige, og det tar tid å vokse inn i en rolle der en skal utvikle sine omsorgsevner og plassere gamle behov til side, for så å finne dem frem igjen utpå kveldene da litt alenetid glimter til.

 

Barna mine har en mamma uten bil, og får reise mye med buss, tog og barnevogn. De er dessuten vant til at a mor er over gjennomsnittet sosial, og at hun prater med mange spennende mennesker. De har en mamma med røkelse og rare stener på hippiekontoret hun har plassert midt i stua, og stilen hjemme er mildt sagt original. Til gjengjeld er det lov å bygge hytte nærmest overalt i huset, og det er lekerom i alle etasjene. I midten; midt i stua. 

 

Jeg har blitt til en mamma som ofte sier nei. Som tillater seg å be sine småtroll være forsiktige. Som gjerne viser at nå ble a mamma sint. Som baker akkurat når hun har lyst, og som ofte tar en dansetrall i stua med små glade gutter. Ja, jeg har blitt en mor som viser kidsa sine at verden ikke er perfekt. 

 

Noen ganger er det skinnende rent i hele huset. Et par dager senere danser hybelkaninene i sprekken bak sofaen, og en travel mamma kan skimte både fettflekker her og der, og støvmønster nede på badet. Begge deler er greit for barna. De merker ikke forskjell. Like lite som de tenker på at mamma ikke har utdanning, eller at mamma ikke har bil.

 

En perfekt mamma, hva er det? Vel, hun finnes ikke. Og det er det som er en mer enn bra nok mamma; ei som innser at hun ikke behøver å strebe etter å være perfekt fit, men som kan være seg selv uten å sette lista for høyt. Derfor vil jeg bruke betegnelse likevel: Det som kjennetegner en perfekt mamma, er det faktum at hun med senkede skuldre er seg selv gjennom en hverdag der det er lov å gjøre feil, der ingen urealistiske høye forventninger gjelder. Hun kan vise tårer og fortelle at nå er mamma litt lei seg. Hun kan bli sultensinna pms og beklage med et: "Unnskyld" etterpå. Hun kan få latterkrampe av noe tullete, og bare være det mennesket hun er; det er godt nok.

 

Når mamma er en avslappet mamma som bare er seg selv på godt og vondt, lærer barna om den trygge lykken. Det fine i det uperfekte. Det lærerike på veien mot målet. Mål som dessuten ikke behøves å oppnås for at ting skal være bra nok som de er. De lærer om hvordan man kan velge å være lykkelig og takknemlig over myke senger å sove i og rent vann i springen, selv om mor ikke har bil eller jobber som "noe stort". 

 

DU er den perfekte forelder for dine barn, innerst inne. Kanskje liker du å samle på klistremerker eller gamle dukker, men har en forestilning om at det er for barnslig for en voksen å drive med en slik hobby. Kom igjen og begynn å samle. Jeg maler rare fargerike bilder, bygger hytter med barna, samler på steiner og danser når jeg baker. Kjempeteit. Og det er det som er med på å gjøre dette hjemmet helt. For når jeg tør å være meg selv, påvirker jeg barna mine til det samme. Ingentinge er for dumt. Alt er mulig i vårt hjem. Kanskje ikke et ordentlig romskip, men vi kan lage et i papp. 

 

Se deg gjerne rundt omkring i verden, men vær så snill å ikke la andre's begrensninger stoppe deg. I ditt hjem er der du som bestemmer hvilken mor eller far du skal være. Akkurat du er i utgangspunktet perfekt for dine barn akkurat som du er.

 

Derfor gikk jeg naken opp Karl Johan


 

 

10 steg for å få tusenvis av folk til å lese bloggen din:

 

1: Use click bites and catch'em all yeah! Skriv som overskrift noe helt annet enn teksten handler om, og irriter vettet av leserene dine. Som du sikkert skjønner har jeg aldri gått opp Karl Johan naken. Men jeg kunne sikkert vært kjip og bakt det inn i en eller annen story ala en annen mamma da hun var høygravid og "vannet gikk"  ...men det var bare ei blemme på fingeren som hadde sprukket ..ugh.. 

 

2. Finn opp en crazy story om snapkontoen din sammen med samboeren din, og lat som om den har blitt hacket. Undervurder iq'n til leserene dine bigtime og lur dem til å klikke seg inn på bloggen din. Som agn bruker du de såkalte nakenbildene dine. Det er sikkert ingen som skjønner at du er desp etter klikk. Og eventuelle skamfulle barn? Neeeida. Go for it.

 

3. Kle deg generelt halvnaken tre ganger i uka og flash deg ala porno på bloggen din. De klikker dønn, og du "bevarer selvrespekten" i samme kles-slengen.

 

4. Fake panikkanfall et eller annet sted, og sørg for å få på deg pustemaske. Få tatt bilde. Det er sikkert ingen av leserene dine som skjønner at det å få tatt selfie ikke er det første du tenker på mens du har et "panikkanfall". Nei det er sikkert ingen andre som har opplevd slike grusomme anfall. I hele verden. Kremt.

 

5. Operer rumpa di og bruk den som ansikt på bloggbildene dine heller. Det handler om variasjon. Pompen opp. Buthead. Og da blir alt bra!

 

6. Fake en bloggkrangel med en annen blogger. Eller gjerne avtal en intrige med eksen din. Do a Slim shady: ATTENTION please. Ingenting klikker så dønn som drama.

 

7. Har du barn? Supert. Da kan du stille dem opp foran kamera og eksponere de for hele landet. Relax. De kommer ikke til å kreve lønna si før om ørten år. Og da kan de i tillegg skrive boka "Et bloggbarn's story" og tjene seg styrtrik. 

 

8. Provoser leserene dine med latterlige utsagn som du ikke engang mener. Da får du diskusjon i kommentarfeltet, og masse oppmerksomhet. Som barn ikke sant: all oppmerksomheter bra, good or bad. Be a child, go wild!

 

9. Be a bitch. Or pretend. Or not. For å være helt ærlig har vi ikke peiling på hva vi babler om nå.

 

10. Hilsen Helene og Lena. Eller var det Lena og Helene. Som skrev dette sammen og publiserte det på to forskjellige blogger med to different click bites. Sånn bare for moro mens vi sitter her med popcorn og leser bloggtoppen sommeren 2017.

 

11 tegn på at du har en bipolar nabo

 

 

 

 

DU VET DU HAR EN BIPOLAR NABO NÅR:

 

1 :  ...du har lagt ned barna, sett nyhetene og er på vei til senga, i det du hører: "Ritsj ratsj, bank bank" der ute fra vinduene. Du vet at både du og de fleste naboene dine forlengst er ferdig med dugnaden, bortsett fra the bipolar one..

 

2 : ..du kjenner bolleduft fra de samme vinduene klokken ti over elleve på kvelden. Det er den bipolare naboen som har et impulsanfall.

 

3: ..du kvier deg bittelitt for sånne "kaffebesøk" hos vedkommende, fordi du vet at etter 1 kruttkaffekopp er skravla ikke bare i gang, men du greier ikke å komme til orde jo...! Og når du kommer til orde, blir du avbrutt dønn etter tre ord.

 

4: ..du er innom han/henne, og ser det ser ut som en eneste stor rotete dass. Så går du tilbake en time senere for å hente noe du glemte, og tror du har gått inn i feil kåk, fordi hele huset nå plutselig er supershina... på den lille timen der!

 

5: ..du hører gråt og blir bekymret, så du stikker over en tur for å sjekke ståa. Der finner du naboen i sofaen med tårer til alle kanter, mens h*n hulker: "Det er bare Cæsar.. Så rørende, og jeg er så lettrøøørt uhuu!" Samtidig som h*n utbryter i samme farta: "Vet du hva?! Jeg så hvitveis i dag! S*t*n jeg BLE så GLAD altså, steike ta nå er det VÅR, nabo, VÅR!"

 

6: ..du inviterer naboen på middag neste dag, og venter. Og venter. Når du ringer og etterlyser vedkommende får du til svar: "Iik! Erre muuuilig! Har jeg glemt det også! Fader rullan dei og tjohei, det må værra lithiumen assa! Bivirkninger!"

 

7: ..du nesten bare ser han/henne suse forbi i treningsklær hit og dit, ikke bare når snøen har smelta, men hele året. Joggedilla sier du? Nei det er det bipolare nabohodet som søker hvile.

 

8: ...du tror den naboen både tøyser, tuller og spøker mye, men finner snart ut at ...nei, det var sant; h*n skulle tatovere hele arma i løpet av en helg, h*n skulle dra til London på weekend-impuls, h*n hadde faktisk opplevd alt det der crazy h*n babla om i går. Naboen er ikke en ironisk tulling, men et bipolart turbohue! Run! Ruun! Nei, stay. Staay. Run. Stay.

 

9:  ...h*n kan skravle, bable, vaske, rydde, bake, hoppe, rulle, løpe, og le samtidig.

 

10: ..du stort sett blir sliten bare av å se denne naboen, for den energien der altså, slappav please.

 

11:  ...det blir helt stille i en hel uke der borte hos bipolar eller bipolene, så du ringer på den nabodøra. Forsiktig, for .. vel.. det er så stille; leves det fortsatt? Døra åpnes, og der inne får du se 20 ark fylle stuebordet, høre triste låter rungende ut av en liten mobilhøytaler, se tårer i øyenkroken, og sense uvanlig rolige bevegelser. Det er den bipolare naboen som bruker litt tristhet til å skrive kreativ poesi. Det vil gå over snart, og heter bipolar fatigue, så pust og nyt pausen!

 

Hilsen bipolar nabo

 

 

 

 

 

 hits

Han hater henne fordi hun er ufør

 

Hun er den første skribenten som får gjesteblogge her på forbipolene. En nær venninne av meg. For tiden prøver jeg å vise henne at jeg vil være en venn også nå i disse tider hvor hun sliter med å være et offer for fordommer. 

Jeg har mistet mange vennet i selvmord, og forlengst våknet opp. Jeg vil være her når vennene min møter utfordringer. Flere av de jeg kjenner har diagnoser, og dagens gjesteblogger sliter også med sin diagnose. Hun er medisinert og ufør. Hvordan blir man så behandlet av enkelte, når alt har rast sammen og man må lære seg å leve med å tørke støvet av ruinene, for så å stable seg på føttene igjen? Hvem vil vel egentlig stå opp til en hverdag som ufør? Hun er anonym, men jeg oppfordrer henne til en vakker dag å tørre å stå frem åpen. Jeg er her for deg, min venn, og du må slutte å skamme deg, kvitte deg med de som tråkker på deg, og reise deg i høyden der du hører hjemme. Vi vil høre deg og se deg. Du er en suksess, du er rå, og se hvor bra du skriver:


 

Demonen

Jeg står på utsiden og ser inn.
Ser inn på det livet som jeg ønsker og leve, det livet jeg prøver og leve. Men jeg ser deg der i bakgrunnen, du står og maler alt i svart.

Jeg har kjempet for å komme hit jeg er idag, alternativet hadde vært så mye værre. Jeg er tilfreds, jeg er fornøyd og jeg ønsker å være lykkelig. Men det er noe som holder lykken tilbake; demonen fra fortiden. 

 

Jeg har rømt flere ganger, men du klarer alltid å nå meg med dine giftige ord.

 

De få orda som får tankene mine til å mørkne, som gjør at jeg tviler på meg selv og sakte men sikkert bryter meg ned.
Jeg tror du liker det, å sparke meg når jeg ligger nede. Se meg slite og gråte, for du unner meg ingen verdens ting. Du sitter der på den høye tronen din, og gnir deg i henda, du og det fuckings perfekte livet ditt.

 

Men vet du hva?

Nå er d nok!


Ja, jeg er ufør, men ikke fordi at jeg er lat og giddesløs som du tror. Jeg er ufør fordi jeg er syk. Ja, psykisk syk faktisk. Og det var ikke noe jeg valgte! For enkelte ting kan man ikke velge selv her i livet, men man kan velge og gjøre det som kjennes riktig der og da. Man skal være en god skuespiller i dag, for å klare å lure systemet. Du får ikke uføretrygd kastet etter deg for å være lat nei. 

 

Du sier at jeg er ett dårlig forbilde. Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke skjønner helt hva du mener. Er det fordi at jeg i dine øyne ikke har fått til eller prestert noen ting? Du har sagt flere ganger at jeg er dum. Kanskje det er derfor  jeg ikke har prestert noe? Har du noen gang tenkt på det? 
Men jeg har familie og venner som elsker meg som den jeg, som ser mine gode sider, og det jeg er flink til. Jeg lever på grunn av dem!

 

Og oppå det hele så er jeg visst i følge deg livsfarlig. Warning, jeg skal banne: Hva faen? Farlig fordi jeg er syk? Er du redd meg? 
Nei du, det er heller omvendt. Du og de giftige ordene dine. Det er det som kan ta liv. Du og dine fordommer. Og du må gjerne spre de giftige ordene dine til andre, hvis du tror du kan nå meg via dem. Værsågod, kjør på. Du har ikke makt over meg lenger. No more.

 
Det som er så synd, er at d er flere slike demoner der ute. Dere som mer enn gjerne hakker på oss outsidere, fordi dere mener at vi ikke hører hjemme i deres A4 verden.
Men vet dere hva? Vi trenger ikke slike som dere! For vi vet bedre, vi vet sannheten. We will keep om fighting to the end.

 

Skrevet av ei som ikke finner seg i å bli fordømt lenger.

Tvangstankene som gjorde meg gal


 

En to tre fire. Fire pluss fire. 8+8. 16+16. 32+ ...33! Aha! Det kokte i hue mitt, og en matematisk verden tok kvelertak på meg. På et lite institusjonsrom, der bodde jeg. Uten at jeg hverken visste det eller forstod det selv, var jeg midt i en psykose. Året var 2009 og jeg var utenfor stand til å ta meg av den nyfødte babygutten min. Han ble godt ivaretatt, og jeg ble litt mindre godt ivaretatt, av sommervikarer på psykiatrisk lukket avdeling. Fnisete skoleungdommer som var for ung og millitærpreget til å jobbe der.

 

Jeg kunne ikke si noe om tankene mine. Ingen fikk vite om hvordan jeg måtte telle og sjekke at alt på nattbordet og ellers alle tingene i rommet, var i partall, før jeg kunne gå ut av rommet. Hvis det ikke gikk opp i partall, og en ting var til overs, måtte jeg fjerne tinge. Hvis ikke kunne noe forferdelig skje. Som at jeg aldri fikk se babyen min igjen. Jeg hulket meg gjennom tellingen, og kom meg nesten aldri ut av det rommet. For midt i den begynnende psykosen hadde jeg som høygravid pakket med meg mye rart som jeg drasset på. Rare ting. Alt fra en bitteliten gitar, til cdplater og kortstokker. Alle tillagt ulike betydninger. Dessuten; var en tyggispakke EN ting? Hva med papiret og selve tyggisene? Oppi det hele kunne jeg nesten ikke kaste noe som helst. Et slikt tyggispapir kunne jo brukes til å notere på dersom det ble krig og jeg måtte overleve på egen hånd. I ettertid kan jeg se på "Hoarders" på tv'n, og puste letta ut over at jeg ble frisk og ikke endte sånn.

 

Så kom bakteriefobien, i takt med at tellingen forverret seg fra partall til oddetall. Det ble vanskeligere å telle. Renslighets-tvangstankene kunne jeg heller ikke fortelle noen om. Da jeg dusjet, ble jeg skitten med en gang hvis jeg rørte borti alle de små dråpene. For dråper var bakteriekolonier i hodet mitt. Nei, jeg kom meg liksom aldri utav det rommet, for etter all dusjingen måtte det telles. Jeg fikk kjeft fordi jeg ba om for mange håndduker. Som om jeg var en diva eller noe.

 

Parallelt med de heftige tvangstankene, som jeg aldri hadde dealet med før, trodde jeg det var kamera over alt. I vår moderne verden kunne de ha montert kamera i insekter og fugler, og det var selvfølgelig også gift i maten. Den siste overbevisningen begynte å gå over, men hva hjalp det, når jeg nesten aldri kom meg ut av rommet og inn i spiserommet til måltidenes tidspunkter.

Det er skremmende å tenke på i ettertid. Alt jeg hadde å deale med i hodet mitt, men ingen psykolog å prate med. Jeg må ha vært innlagt i 6 mnd, men aldri var det noen som pratet skikkelig med meg. Ingen behandlet meg, samme hvor syk jeg var. 

 

Jeg husker hvordan jeg året etter fortsatt slet med siste rest av telletvangstanker, og hvordan jeg skammet meg for mye til å si det til noen. Situasjonen var fysisk endret, og jeg bodde i en leilighet i Stjørdal by. Jeg hadde begynt å trene på treningssenteret igjen. Under aerobictimene drakk jeg noen ganger vann av en medbrakt flaske, og det måtte være 3 drikkesuper. For nå hadde partall gått over til oddetall, og det var altså tretallet som gjaldt.

 

Til slutt var jeg klar for å gi slipp på kontrollen, i takt med at jeg fikk mer og mer kontroll over livet mitt. Jeg innså at dette var overtro mikset med galskap. Jeg fokuserte altså ikke på tvangstankene, og sa til meg selv at dette var bare tull. Hva var det verste som kunne skje? Jeg sa fortsatt ikke noe, ikke til noen, men begynte å gjøre det motsatte av tvangstankene. Jeg drakk av vannflasken min så mange eller så få super jeg bare ville, og rev meg fri på min egen måte. 

 

Hverken før eller etter har jeg vært plaget av tvangstanker, men jeg bestemte meg for å bruke dem innen trening, og gjøre dem til lek. Når jeg jogger på kunstgressbanen i nærheten her, er jeg min egen personlige pisketrener. Jeg må jogge så og så mange strekninger før jeg kan gå en kort lengde. Så tillegger jeg fotballmålene meninger ved at det betyr at jeg oppnår målene mine hvis jeg highfiver dem en av rundene, og jeg bruker de hvite stripene til ulike oppgaver som bare jeg vet om. Det handler om å bruke sunne tvangstanker innen trening, foran å la tvangstankene bruke deg og slite det ut. 

 

Jeg forstår hvor syk jeg var for 8 år siden. Hvor viktig det var at jeg rett og slett var innlagt, slik at jeg ikke eksponerte meg selv for samfunnet rundt meg. Og kanskje var det bra at jeg måtte løse dette selv. 

Hvis jeg hadde begynt å jobbe på en psykiatrisk avdeling nå, hadde jeg forøvring hatt en helt annen innsikt i pasientenes tilstand, enn mange av de erfaringsmanglende og hjelpesløse menneskene som jobber ved slike avdelinger. Det er sjeldent at tidligere pasienter med grundige erfaringer får jobbe ved slike avdelinger, så det er desverre en herskende uvitenhet innad i systemet, som ingen pasienter har godt av. 

 

Jeg gjør meg mine tanker om menneskesinnet i ettertid av psykosen for 8 år siden. Blant annet forventer jeg kanskje for mye av samfunnet rundt meg, mens de egentlig ikke har nok erfaring til å forstå. Blant annet at en psykose ikke har noe med psykopati å gjøre. At jeg aldri var farlig. At jeg ikke er traumatisert, men videreutviklet i hjernen min. At innsikten man kan få under en psykose handler om så mye mer enn noen lærebøker kan forklare. At man kan bli helt frisk, og leve et superlykkelig liv, selv etter å ha klamret seg fast til en surrealistisk slags virkelighet, og telt seg bort fra sans og samling. 

 

Vi lever i et samfunn som fortsatt er preget av gjøkeredegenerasjonen. Det skulle ikke bare hysjes om. Det skulle lobotomeres bort. Fortsatt får man beskjed som pasient ved en psykisatrisk institusjon om at her er det moralsk taushetsplikt. Man skal hysje om at medpasientene er innlagt. Slik er det ikke å bli innlagt med en brukket fot. På somatisk avdeling hersker ingen "moralsk taushetsplikt".

Sådan havnet vi utenfor sammen med skammen. Vi skal hysje og vi skal hysjes om. Som om det bedrer selvmordsstatistikken at vi skal skjemmes. Jeg og mange med meg skulle gjerne gitt psykiatrien konkurranse dersom vi hadde money nok. Vi skulle klart å utvikle behandlingsmetoder som gjorde at pasientene aldri mer vilme hatt behov for å komme tilbake, i kontrast til dagens svingdørspasienter. Jeg var selv en klippekortpasient. Men så knakk jeg mine egne koder og har ikke vært innlagt på 8 år. Jeg kjenner mange som har gjort det samme, og vi er enige om at vi gjerne skulle hatt et par ord med i laget hva angår behandling av psykisk syke mennesker. 

 

En tekst dedikert til alle som fortsatt teller seg fortvilte oppe i gjøkeredet, uten å tørre å fortelle til noen om alle tankene sine:

 

 

The gone ones

 

We are your shame.

No we don't fit in your frame.

From the old days

old ways

We're the ones to forget

ones to never let

inside.

 

World wide

there's people you try to hide.

And there were times it hurts so bad,

cuz crazyness were all we had

Yeah all we really had

 

There were fights in our heads

And tears in our beds.

Cuz we never fit in

We can't even begin

to try

or ask why

We're the gone ones

Yeah the gone ones

 

But I don't even like you.

Cuz where's the fucking iq?

You don't think creative

No, you're som god damned native, 

and we're outside the normal frame 

We're the shame

the shame gone ones

and you met me once

but I wount scratch my shore

So no more, no no more.

 

For den åpenhet, av Helene Dalland, forbipolene.blogg.no

Jeg kommer alltid til å føle meg utenfor

 

Utenfor arbeidslivet. Utenfor slekta. Utenfor vennegjengen. Utenfor A4livet. Å være utenfor er noe jeg kjenner godt til. Men det betyr ikke nødvendigvis at det er en trist sak, det å være en outsider. Det sorte fåret venner seg til at de andre sauene ikke er svarte. Men hvite.

 

Det var jeg selv som gikk hit. Jeg selv som ruslet utenfor. Med en gang de bar meg over dørterskelen inn til psykiatrisk avdeling som 17åring, gikk jeg hit. Og siden har jeg vært her. Outside.

 

Med tiden valgte jeg åpenhet. Tittei, jeg er bipolar, knock knock who's there? Det medførte at jeg måtte betale prisen å være merkelig i andre's øyne. Å ta imot uføretrygd relativt ung, gjorde at jeg vandret ytterligere utenfor. Den svarte sauen som alle så men som ingen helt forstod seg på.

 

Vi er mange sorte får her utenfor, så jeg føler meg ikke ensom. 

 

Det var en tid da dette var det tyngste, tristeste temaet jeg kunne tenke på. Tårene var ikke til å stanse, hver gang jeg ble mint på at enkelte rett og slett ikke snakket til meg, men overså meg. Hver gang et stygt rykte om meg selv nådde meg. Alle gangene jeg ble baksnakket og sett ned på. Hver gang noen følte for å minne meg på: "Du ble alltid sett på som så rar du, Helene." Hver gang de dømte meg. Hver gang jeg fikk merke at andre ikke respekterte meg slik jeg selv respekterer meg.

 

Når du har en psyk diagnose skal du ikke stå for beinhardt på meningene dine før noen blir provosert. Samfunnet forventer at du er svak, slik at du matcher deres fordommer. De kan bli sinte hvis du ikke står i stil med deres gjøkeredete forestilninger, eller er de egentlig redde? Uansett blir de vrange når de ikke får lov til å kjøre over deg. Du skulle jo være et lett bytte. I stedet er du søren meg tøffere enn toget, og smartere enn Petter i Donald.

 

Neida, vi er ikke dumme, vi som falt ned fra gjørkeredet og ikke gidder så mye som å prøve å passe inn. Vi gjennomskuer din uvitenhet og er ikke interessert i å bli undervurdert.

 

Jeg er visst god å ha for folk som trenger noen å prate med. Er det kjærlighetssorg, da er jeg knall å snakke med. I timesvis. Men så en dag har det ordna seg, og jeg passer ikke inn i partallet lenger, jeg som er singel. Da hører jeg ikke en lyd mer. Stillheten er til å ta og føle på.

 

Jeg holder meg heller utenfor, enn å prøve unødig hardt på å passe inn i den indre kjerne. Siden mine yngre dager har folk betrodd seg til meg, og jeg vet for mye om nettopp den innerste sirkelen. Å stå utenfor medfører alt for mye informasjon, siden de føler seg trygg på en outsider. Der inne baksnakker de hverandre like mye som jeg selv har fått gjennomgått. Jeg tror det er lettere å være en herdet outsider som tåler en trøkk, enn tynn og akseptert silke til det sprekker i utfordringer. 

 

Jeg tar det ikke personlig lenger. Andre's frykt for den diagnosen jeg lever med er ikke mitt problem mer enn lorten på bakken. Jeg savner ikke lenger deres respekt, og har klart å opparbeide meg ren lykke, takknemlighet og styrke. Men jeg kanskje burde begynne å innføre begrensninger på hvem jeg bruker tid på. Hvilke kjærlighetssorger jeg skal gidde å bruke tid av livet mitt på å lytte til. Hvem som snakker sant. Hvem som fiser bak ryggen min så det stinker helt foran. Hvem som gjerne tråkker på en nedfalt gjøk som helt klart hører til i et visst rede. Hvem som er ekte, og hvem som er fakety fake.

 

Takk og pris for utenforheten. Her er det trygt å være for en gammel rev i gjøkedrakt. Jeg har venner her ute som står støttestødige ved min side, og som kjenner meg bedre enn sønnavinden kjenner havet. Så hva har jeg der inne i den innerste sirkel å gjøre, når der er her ute i hardt vær at vi sammen tåler trøkket?
 

Sånn helt ærlig?


 

Å få våkne til 5 bittesmå som er så nyfødte at de ikke har åpnet øynene sine enda, er nok like stort for 7åringen min som kattemor Evine selv. Jeg har aldri sett noen så omsorgsfull og glad som denne tøffe skolegutten; han elsker de små tassene himmelhøyt. 

 

Lillebror på to derimot, er ikke interessert i det hele tatt. De piper, de lever og de er skumle; "ik få dem bort fra meg mamma!" Han skjønner ikke hvorfor storebror driver og holder dem varsomt i hendene og koser med dem; at all! Kom nå da broder, vi leker heller da..

 

Nei nå har vi det trivelig her oppe på toppen. Det kunne ikke blitt bedre nå. Men vi må vel tumle oss ut av reiret her og komme oss i en butikk for å handle inn godsaker til den flinke pusemora våres. Evine har jo nesten ikke samvittighet til å gå fra de fem små gullene sine, så da må hun få god mat bringt "på senga". 

 

Sånn helt ærlig? Well, I do it all for them children. Gruer meg siiinnsykt til alle disse 5 søtisene begynner å farske, rampe og klatre i gardinene mine. Selv om det er cheep stuff i de gardinene er det jo så irriterende. Jeg må jo vente i over 8 uker før de kan gis bort. One to keep, four to go. Så nå kommer jeg til å kose masse med dem så de blir kosete og rolige. Han sorte her er allerede en rolig engel. Som sikkert snart blir en rolig ramp.

 

Enda mer ærlig? Jeg er helt forelska, både i gutta mine og kattene 😍😍😍

 



 



 

Fødsel på Lykketoppen i dag

 

Han ser på meg med tårer i øynene og sier:"Æ hadd trudd vi mått vent et år!" 

Jeg spør:"E du glad no?" 

-"Ja, mamma, æ e så glad at æ held på å skrik!" 

 

Vi hadde forlengst ordnet med pappesketunnell inn mot en av de nederste firkanthyllene i en slik skillevegg med masse firkanthyller i, nede på gjesterommet. Tepper som mykt underlag, og alt var klart. Så dro vi på stranda utpå dagen, sammen med min snille mor Eva, og mitt herlige tantebarn Tuva. Even og Mathias lekte seg godt sammen med Tuva, før vi dro hjem til mamma og spiste taco. 

 

Sent på sommerkvelden fant to lykkelige gutter 5 stk nydelige kattunger og ei stolt pusemor Evine nede innom pappesketunnellen. Evinepia som tidligere i dag vagget rundt her som en stor ballong, har blitt mamma for aller første gang. Og siste gang. Kremt. For dette kullet er planlagt med mange grunner. Hun skulle få bli mamma, pusepia mi. Dessuten, ungene mine skulle få oppleve dette, og samtidig få lære enda mer empati enn de har i seg fra før. Nå blir det kos, kjærlighet og hensyn til bittesmå firbente som gjelder her på Lykketoppen. Jeg tror barn har godt av å få bli glad i dyr, og få leve sammen med noen av dem.

Mathias på sju år har ikke hjerte til å hente opp seg en kattunge fra katteredet. Han er så snill med dyr, og er så glad og stolt at han tripper. Plutselig greier han å hente en liten kattunge, men legger den tilbake straks den begynner å pipe. Dette er noe av det største ham har opplevd, og jeg ser han oser av kjærlighet for både kattungene og kattemor. 

-"Pass på Edward dah, modigpus!" Hører jeg han muntert mumler der nede ved kattemurring og piping. Lillebror sover, men Mathias er for lykkelig til annet enn å følge med litt mer. Han babler videre til pusene:"Slutt å krangel no da haha! Evine, kor mange katta e det der? 1 2 3 4 5? Si mæ at du ska fød en te!" 

 

Ja. Jeg innrømmer det. Det er stort for meg også. Vet vi må gi bort 4 av dem, men jeg kjenner meg like happy som gutta mine akkurat nå. Det er kjempegøy, og jeg gleder meg til masse pusekos her nede i kjelleren oppå toppen. Vi har selvfølgelig flytta ned for anledningen, og sover her i natt. Mathias på en madrass ved puseredet, og Even og jeg i gjestesenga. 

 

Oh, life is GREAT when you see your children more than happy 😍😍😍


 


 



 

Når skal du skjønne det?



 

Hvordan skal jeg kunne forklare, at disse ordene handler kun om meg, og ikke om deg? Når skal du skjønne at jeg ikke forventer av andre, hva jeg forventer av meg selv? Når skal du forstå at jeg ikke kommer til å ta den drammen sammen med deg, og at jeg mener alvor? 

Du tror jeg mener det er best for alle at alle slutter å drikke. Du fyrer løs med masse unskyldninger for at du står der i baren og shotter. Så skåler du med pilsen din "hei hå", mens du smiler skjevt til meg og sier: "Det er jo så sjeldent jeg drikker, så nå er det jaggu på tide å unne seg en pils!" 

 

Cuz you think I care. 

Siden jeg ikke drikker. 

Så betyr det at jeg er usedvanlig opptatt av alkohol?

 

Du tror jeg har kritisk blikk festet på shotglasset ditt. Klar med salmeboka står jeg her i dine øyne, ready til å preke.

 

Men du. Du har vel ikke bipolar krydrer med adhd? Du er vel ikke i tillegg til de to diagnosene alenemamma til to barn på 2 og 7 år? 

De to gutta mine sitter i et fly de kaller hjemmet sitt. Jeg er piloten. De sitter i setene lenger bak og får servert flymat, mens de stoler på piloten. Andre foreldre går omkring nede på bakken som guider i trygge, udiagnotiserte parker med barna sine i hendene. Hvis de drikker, sjangler de litt. Snøvler litt og sier litt dumme ting.

Hva tror du skjer hvis jeg som pilot av flyet bipolar adehådeline, drikker alkohol?

 

Jeg har gått kurs om bipolar. Vi med denne diagnosen har hang til rus. Sånn er det. Jeg er så heldig å aldri ha vært avhengig av noe rusmiddel. Men siden jeg vet jeg er bipolar, har jeg bestemt at det beste for denne pilotmammaen er å være avholdsmenneske og klin edru. Hele tiden. Alltid mamma. Alltid.

 

Men det betyr ikke at jeg tenker at det er det beste for deg og dine at du gjør det samme. Noen har sunne alkoholvaner, og det er topp i mine øyne. Kanskje en dag når barna mine har vokst seg utav redet, at jeg også kan utvikle en liknende krydderaktig holdning til alkohol. Men det er ikke aktuelt som pilot av dette hjemmet frem til da. Jeg har selv valgt å bli mor med bipolar, og da tar jeg mitt ansvar.

 

Gutta mine kan alltid regne med at mamma er klar for take off. Jeg er her, og holder et fast grep om tryggheten. Hvis der finnes en risiko for bipolare og rus, da kommer jeg ikke til å ta den. Jeg kommer ikke til å finne det ut, for jeg velger noe annet. 

 

Fordi jeg er meg og ikke deg.

 

 

 

Alt er snudd på hodet

 

Alt er snudd på hodet. Absolutt alt. Det er ikke en eneste ting som er slik det pleier, og vi henger med etter beste evne. Det er really really sommer med stor S. Dessuten er det ferie med enda større F. 

 

Vi kuler'n i stua til langt utpå formiddagen. Sette på klesvask? Nope, for vi skal til stranda. Middag? Pølse i lompe på stranda. Mellommåltid? Frukt på samma stranda. Og gjett om vi har fine strender her i Stjørdal, vi riktig vrikker oss ned i sanda, highfiver med maura og hilser på flyvemaurene før vi gliser til alt annet som flyr og kryper; ja nå er det SOMMER! 

 

Sommer, sol og ferie. 

Vi kommer oss ikke hjem fra den myke deilige stranda før klokka sju på kvelden, og da er der klart for sommerkvelds:


 

 

....det er snedig hvor mye mat to små gutter får i seg hvis lysene er tent, bodet er pynta kveldsmaten er suppe, og barneTV'n er snudd mot kjøkkenbordet. I går kveld spiste vi fiskesuppe med ekstra mye sei oppi, mens kveldens tomatsuppe med fløte, egg og revet ost var like stor suksess. 
 


 

Å bade to glade pojker i badekaret klokka ni på kvelden er sommer, det også. Ingenting er som vanlig, og vi freaker ut. Disse muntre gutta er min store rikdom, og de fortjener en spennende feire der dagene er litt annerledes. Der de får litt fri. Derfor handler alt om dem nå. Vi svømmer rundt i våres egen lille sommerboble, og that's it. Blogging på halv tolv, bokstavelig talt, og fokus på barneaktiviteter. 

 

Så ligger jeg her da, og tenker at det er bra jeg digger å være mamma. For det er heftig og krever mye energi. Jeg trives med oppgaven og elsker dem høyere enn himmelen. Å se fire små føtter tasse på varm sand for å hente vann i bøttene sine -sorry men jeg bytter ikke den opplevelsen ut med all verdens diamanter. I brystkassa mi dunker ekte kjærlighet, og jeg føler meg lykkelig. Tenk at det kommer en morgendag om noen timer, der alt er like deilig snudd på hodet, og to sprettalopper løper om kapp for å sikre seg mammaklemmene. Det er enn sannhet som betyr alt, alt, alt for meg 💙💚💛

 



 

Slik får internett deg til å føle deg mislykket

 



 

Jeg jobber på en plattform der fokus på utseendet veier heavy. Derfor er det nok en gang på tide å gjøre min sedvanlige del av jobben. Spise min del av kaka; fokusere på utseendet på min måte. The nude way. My way. 

 

For du glemmer det innimellom, hva? At alle de stylede og opererte ansiktene du ser i blader, online, på kino og på TV, did not wake up like that? Det er det som får deg til å kjøpe alle de dyre kremene, sminken og vidunderkurene; fordi du glemmer at alt du ser er fake fasade.

 

Er det ikke digg å se kvinner uten make up her på nett når det en sjelden gang skjer? Er det ikke godt å studere medaljens bakside, og finne ut at bak fasaden skjuler det seg mye rart OGSÅ HOS ANDRE? Uten sminke ser vi alle ut som en helt alminnelig del av 1700tallet. Det er så lett å føle seg mislykket av den falske internettfasaden. Alle lagene med sminke. Alle operasjone. Før det når frem til deg som sitter, står, ligger eller går foran skjermen.

 

For mange av oss bloggere handler internett om alt annet enn utseendet. Men vi er like opptatt av medaljens bakside som skjønnhetsbloggere er opptatt av den glinsende medaljen. Vi kan og vil kle av oss i bikini, men da for å vise hvilke naturlige og morsomme skrukketroll vi har blitt. Slik at du kan senke skuldrene og le sammen med oss, og tenke: "Puhhh, i virkeligheten er de bare vanlige, de også." Bloggere som oss vil skrive om det motsatte av å bruke tid, energi, penger og risiko på skjønnhetsoperasjoner, og samtidig prøve å respektere de som gjennomgår slike forandringer. Vi bare respekterer ikke det faktum at mange blogger åpent om det, noe som påvirker unge mennesker dit de ikke trenger å gå veien i livet.

 

Jeg vil ta mitt ansvar som blogger, og pointe det mot det indre landskapet mine lesere bærer på. Landskapet som skapes av hjerte og hjerne i skjønn harmoni. Vårt indre blir vakkert av at vi søker å elske oss selv; av at vi kjenner på takknemlighet foran misunnelse, og egenkjærlighet foran forakt. Man må være sin egen aller beste venn for å leve det gode liv 100%. 

 

Jeg vil blogge slike ærlige bilder iblant, så du kan se et sminkefritt bloggeransikt og få sannheten bak medaljen, foran den falske fasaden. For falske fasader kan få deg til å føle deg mislykket. Du kan komme til å glemme underveis, at det heter mascara, øyenskygge, rouge, løsvipper, extensions, lebestift, concealer og foundation. Uten all spaklingen er vi nudes, alle sammen.

 

Helt siden jeg begynte å blogge har dette vært mitt kjennetegn: jeg bruker å innimellom vise frem sannheten. Slik at dere vet om den. Hvis jeg ser litt småsøt ut på et par bilder, ja så har dere fakta her: det er bare sminke. Å bli til en skjønnhetsdronning har heller aldri vært noe mål for meg. Det er dessuten slik at vi alle kommer til å eldes, og for å være ærlig synes jeg mine bestemødre gjorde dette med stil; mens det jeg har sett av opertert alderdom i media, ikke kan måles med dem i det hele tatt. Farmor likte gode kremer. Det gjør jeg også; kremer, ansiktsmasker og sminke. Der går den nordnorske grensa mi hva angår beauty.

 

Jeg gleder meg til å bli eldre, og det eneste som er viktig å beholde som det er med ansiktet mitt er synet. For disse øynene skal jeg bruke til å se verden med. Jeg vil ut og reise og se. Det er på folkets eget ansvar derimot, å se på meg. For jeg kommer til å være der for å se. Ikke for å bli sett. Jeg kommer til å omfavne rynkene, og alderdommen i seg selv. Det er rett og slett ikke det viktigste hvordan jeg ser ut. En vakker dag kommer ikke engang sminke til å holde på en viss fasade. Den dagen får bare komme; da er jeg nok bortreist for å bruke disse øynene til å se med. 

 

Kanskje handler det også om at jeg ikke er på leting etter en partner. Jeg er ikke en del av den konkurransen, men fornøyd med singeltilværelsen. Og mine to småkjærester Even 2 år og Mathias 7 år synes mamma er best uten sminke. Da kan de knusekose ansiktet mitt mye mer enn når mamsen er pønta.

 

Kjære fortvilte ungdom: din oppgave er å snu blikket ditt innover, helbrede ditt indre, for så å snu blikket ditt utover og bruke det på å se verden. Det finnes så mye lesestoff, av forfattere som Wayne Dyer og Louise L Hay, som kan sette fart på denne prosessen i deg en gang for alle. Og dette er ingen bloggreklame. Kun en vennlig anbefalning fra bak internettfasaden. Her bak er det slettes ikke så glitrende glans som internettskinnet bedrar deg til å tro at det er. Her våkner vi alle med et mårratryne hinsides alle poler, som resten av verden. Skuespillere, modeller, sangstjerner, bloggere, mediafolk; alle våkner vi med et mårratryne du burde sett. Really.

 

 

Slik tar jeg bilder av bloggbarna mine på stranda

 

Tittei og hei hå, hvordan er dagen DIN? 

 

Jeg sitter her på stranda og koser meg, mens ungene mine løper ivrige rundt meg mellom sjøen og "leiren" våres, i glad lek. Snart skal jeg teste vannet, jeg også.

 

Gutta mine er så vakre. Så innmari fine. Jeg elsker å se på dem, men eksponering av dem på bloggen har jeg blitt mer og mer forsiktig med. I begynnelsen så jeg ikke for meg flere lesere enn på facebook, så da postet jeg flere bilder av dem her inne. Denne bloggen skulle være mitt lagringsarkiv for egen historikk. Men nå har jeg vært oppe i flere lesertopper, og i takt med disse toppene blir jeg mer og mer forsiktig med bilder av barna.

 

Ved nærmere vurdering bør hverken jeg eller leserene ha så stort behov for å se detaljerte bilder av barna mine her inne på forbipolene. Innimellom kan barn bli eksponert for media i form av aviser, talentkonkurranser eller tidlige skuespillerkarrierer. Det hender seg også at 7åringen min gir tillatelse til et ansiktsbilde han er fornøyd med og føler for å gi sitt blogg-ja til. 2åringen kan du også se her en sjelden gang. Men de er tross alt ikke levende clickbites disse elskede kidsa mine. Det er mamman deres som skriver her. De skal ikke stå til utstilling, og framtidas bildetaking og publisering kommer til  bestemmes av disse to sjefene. De eier disse søte ansiktene, og jeg må spørre om lov. Slik funker det her. Hvis du er blogger med barn; hvordan funker det hos deg? 

 

Hva synes du om dagens bilder fra stranda? De er godkjent av begge gutta mine:


Til damen som kjeftet datteren sin huden full ved Stena Line fergeterminal


 

Jeg hørte deg før jeg så deg. Og jeg har aldri sett et lemmen på vei til å slå sprekker og eksplodere, før. Men nå har jeg det. Til gangs.

 

Sønnen min på 7 år, og jeg, kom ruslende ut av Stena Line fergeterminal etter en fantastisk tur med piratbåtens aller første forestillingsopplegg for sommeren, og vi var i godt humør. Da hørte vi deg. "...DET DRRRRRIIIIIIT Æ TI!" ropte du. Som i slow motion begynte vi automatisk å gå saktere. Og det var virkelig ikke meningen å gape slik at vi nesten siklet, men det skjedde automatisk. Tydeligvis skjedde det med resten av passasjertilskuerene også. 

 

Da så jeg deg. En ildrød furie som nesten hoppet ala en viss trøndersk fotballtrener, foran 3 tynne jenter som så ut til å føle seg utilpass. De var høyere enn deg. Det pep i en av dem. Du gjentok: "DET DRIIIIIIT Æ TI!" før du fortsatte: "DÅKK E FAEN STEIKE MÆ 15 ÅR, OG NO HI DÅKK VÆRTFAILL FÆMTN UBESVARTE ANROOOOP!" Det pep i en av jentene igjen, og du fortsatte like knallrød og eitranes forbanna: "SO WHAT? DÅKK SKOILL GÅ RÆTT NED OG UT TÅ BÅT'N, SÅ KOFFOR I HÆLSIKE GJOR ITJ DÅKK DET??? VI HI VENNNTA!!!" 

 

 Det var da det begynte å synke inn i mitt sinn at du ikke kødda. Du stod der og holdt på å sprekke som et lemmen foran plenty mennesker i ekte forbanna trønderstil. Bare en trønder kan bli så hissigproppende hoppende sinna.

 

Til deg, damen som kjeftet opp 3 jenter, hvorav iallefall en var din datter, ved Stena Line fergeterminal; har jeg noe å si: TUSEN TAKK! Jeg ville egentlig gå bort og si det til deg, at det er godt å se ei sprek mor som tør å oppdra ungene sine in public så vel som på kammerset. En mamma som tør å vise barna sine at det er lov bli sint. Hva er meg bekjent, finnes det ei bok som heter "sunt å bli sint". Det så mange forskjellige dager vi mammaer skal gjennom i vår reise innen det naturlige. Pms. Sorg. Lavt blodsukker. Dårlige dager. Vi kan innimellom ha kortere lunte. Det viktigste er å lære barna våre om det naturlige, ikke å spille et skuespill.

 

Uansett tenkte jeg i min gapende slow motion, å gå bort til deg og fortelle deg noe smart innen forståelsen av deg som mamma. Men jeg turde ikke, humre, for jeg var redd for å få kjeft jeg også. Rett og slett. 

 

Så tøff du er som gidder å være like mye mamma offentlig som bak husets fire vegger. Så fresht et innlegg på kaia, og som vi andre foreldrene forstår deg. Noen ganger synker blodsukkeret "i kroppen åt a mor" og sammen med det daler også humøret. Vi skal ikke lære barna våre at voksne er noen pedagogiske roboter uten følelser. 

 

SO GO LOUD, MAMA, and be proud. Håper du leser dette, og klapper deg selv på skuldra. Du må være den mest naturlige mamman jeg noensinne har sett. Tilogmed meg inne på lekebutikken etter brudd på maseavtale kan ikke sammenliknes med dette. Gutta mine vet at mamma blir like tydelig i tale foran fremmede folk som hjemme, noe jeg mener er viktig for å unngå at de begynner å manipulere og oppføre seg ufint blant folk.

 

Anyway.

Etterpå ruslet min sønn og jeg lattermilde bortover til operataket, mens vi hadde fymamma og rakkarunge -skuespill og hermet etter deg:

-"Det shiiiit æ ti, du e 7 år nuh...!"

-"Næi mamma, hu sa: DET DRRRRRRIIIIT Æ TI!!"

 

For vi må jo få lov å le, ikke sant? Ei så tøff dame som deg har vel selvironi?

Møte med en av Norge's beste fotografer

 

En gang i tiden presenterte jeg fotograf for Visit Europa, og toppblogger, Lena Andreassen i følgende innlegg: http://m.forbipolene.blogg.no/1484160173_.html
 

Derfor var det med stor glede min sønn og jeg ble med henne på en fotorunde på Operataket i Oslo og utover mot badeplassene ut mot venstre side av fjorden. 

Lena er så erfaren en fotograf, at hun kjenner de tammeste måsene, svanene og gjessene i Oslo. 


Hun tar tak i hvert eneste speilbilde i vannet, og ser alle detaljer.



 

Ja, Lena er et fotogeni, og jeg får herved æren av å bloggposte de ferske bildene fra gårdagens fotorunde. De neste bildene er fotografert av av Lena Andreassen:

 



 



 



 

 

Takk for en knallbra ettermiddag, Lena :) Du er ikke bare en elitefotograf; du kjenner Oslo og vet å guide dine venner som stikker innom byen. Mathias ga meg lov til å bruke dette bildet ;) :


 

Togkonduktør gjorde 7åring usedvandlig glad



 

Noen mennesker bare har det. Det glimtet i øynene, det smilet og den servicevennlige innstillingen som gjør at du smelter. 

Da min sønn Mathias og jeg ankom spor 1 på Oslo S i kveld, møtte vi en slik person foran togvognene. Vi utvekslet et par setninger med konduktør Rolf Are, før vi ruslet videre for å sjekke inn i kafévognen.

 

På vei gjennom toget etter innsjekk, til den koselige lugaren vi skal sove i gjennom den norske sommernatta, stod han plutselig foran oss, den hyggelige konduktøren. Han hadde en fargerik papirpose i hånda, og sa til Mathias: "Der er du ja. Du skal jo få denne, du!" Min sønn takket, og vi låste oss inn i lugaren. Da fosset ordene ut mens han sjekket ut den spennende posen: "Mamma! Hvis tryllestaven jeg kjøpte på Piratbåten var ekte, skulle jeg trylle slik at den togkonduktøren skulle jobbet på alle tog. Han var så SNILL, mamma. Jeg digger ham!" 

Jeg foreslo for Mathias at han skulle si det til konduktøren i morgen, men har lovt å si det for ham.

 

Oppe i øvre køye holder en usedvanlig glad gutt på og sovne. Han er så innmari lykkelig, og skravler fortsatt om den snille togkonduktøren som ga ham både godt humør, takknemlighet, farveblyanter, klistremerker, spill og tegneark. 

 

Mathias og jeg har nettopp hatt tidenes sommerferie sammen med NSB. Vi har vært på er eventyr vi aldri kommer til å glemme, og jaggu greier en av NSB's elitekonduktører å toppe det hele med å gjøre min eldste sønn superglad før han sovner og drømmer seg over Dovre. 


 

(Teksten fortsetter under bildet)


 

I Norge er toglinja lang, og verdig en vakker sang: 

 

Så slapp nå av

 

Langs linja det reises,

mens flagget heises.

Dagen står på hell

forbi vidder, lyng og fjell.

Hverdagen kan vente,

og lydene er kjente.

Det er sporets sang,

natta, natta lang.

 

Troll og huldre i rødt hvitt og blått.

Soria moria slott.

Her langs linja er du hjemme,

og snart, snart er du fremme.

 

Men først er det dette som gjelder;

Vindusnatur og togrebeller.

Sammen med tida

og blomstene i lia,

samt tjernene 

og stjernene,

er du på reise i livet

som rumpetroll i sivet,

rådyr i fjæra

og lyngen med blåbæra;

Er det du og NSB

Velkommen, bli med

 

Så slapp nå av, du er der tidsnok

og du slipper folk i flokk.

Trygt omfavnet i tidens ur

glad, fornøyd og aldri sur.

Så slapp nå av i myke senger.

Ikke tenk på mas, jag og penger;

Der ute er framtida's enger.

Men du er her og nå,

hør toget tute og gå.

 

 

 



 

 

 

 

 

 

Når jeg jobber per mobil og du tror jeg er ei dårlig mor



Du glor. Og du glor og du glor. Til slutt bestemmer jeg meg for å legge hodet i hendene og glo tilbake. Blikket ditt er dømmende og sint. Du, en eldre dame to bord bortenfor bordet til meg og sjuåringen min, som nettopp har fått gått seg en tur rundt i boardinghallen til Stena Line her vi venter på Piratbåten. 

Plutselig skjønner jeg. I dine øyne er jeg en sånn der dårlig mor, her jeg sitter med mobilen i hendene og trøkker, mens "kiden min får null oppmerksomhet".

 

Well, let me tell you something lady! Her sitter jeg og jobber så svetten renner for at den kiden min i det hele tatt snart skal få oppleve denne piratbåten. Men hvis jeg hadde jobbet via pc'n min heller enn på mobilen, ville du ikke sittet og glodd sånn, I'll tell you that! Da ville du respektert meg for den mye større skjermen. 

 

Ja, å blogge er mye jobb, og jeg har flere sponsoravtaler under denne turen som jeg trofast akter å få i havn, like sikkert som at du skulle i havn i Fredrikshavn sammen med oss i mårest. Jeg skal redigere og sortere over 100 bilder og skrive mye, og gutten min vet at han er med mamma på jobb nå.

 

Men akkurat denne båtturen var ferie for meg også. Da skulle jeg roe ned og legge telefon og pc bort innimellom nødvendig jobbing straks jeg kom ombord i båten. Derfor hadde jeg forklart sønnen min at akkurat denne timen før vi alle skulle gå ombord i båten, jobbet mamma.

 

Og jeg jobber per mobil. Men det vet ikke du. Du trodde jeg satt der og valgte telefonen foran min høyt elskede og svært fornøyde sønn.

Well I'll tell you one more thing: i 2017 kan en mobil være et verktøy for jobbing. Og jeg skrev denne bloggen på mobiltelefon i 2 år før kommunen jeg bor i valgte å dekke en pc til meg. Fordi de mener jeg jobber så fordømt bra. Virkeligheten er ikke alltid som du tror...

...så trekk til deg det forbanna blikket ditt and put it away.

NSB blir enda mer miljøvennlig: Nye, elektriske tog fra sveits innen 2023!

 



 

Fra å være det mest miljøvennlige alternativet innen offentlig transport går NSB nå videre til å bli enda snillere mot moder jord. På strekningene Stjørdal-Steinkjer og Hell-Storlien er arbeidet allerede begynt med å tilpasse til elektriske tog. Trønderbanen skal fornyes, og dieseltogene som nå tuter omkring i dette distriktet byttes ut med splitter nye, elektriske tog fra Sveits. Togene er av typen "Flirt", og bruker altså strøm, og mye mindre energi. De er å putte under kategorien "moderne teknologi". 

 

Innen 2023 skal trønderbanen være ferdig elektrifisert for de nye togene, som er bygd slik at de er kjappere i akselerasjon, derfor reduseres kjøretiden, pluss at togene er så mye større at de kommer til å få plass til å frakte dobbelt så mange mennesker enn dagens dieseltog, som fra før av bidrar i kollektivtrafikken med 1 sjåfør per 4-500 passasjerer.

 

Null asfaltstøv. Den sikreste transporten. Den mest effektive måten å reise på. Miljøvennlig. Og nå blir det altså enda bedre. Hold dere fast, her kommer de raske, elektriske og mye større togene fra Sveits. Nå blir det spennende å pendle, folkens.

 

Bli litt grønnere, med de nye togene på NSB's norske baner over vidder, gjennom fjell og langs bekkevann, huldertjern, bonderomantiske gårder og inn i byer med liv og røre ;)

Det gikk ikke som planlagt på Tons of rock....



 Nei, det gikk ikke etter planen, derfor får dere et innlegg i løpet av helgen, med bilder som noen av artistene selv har fotografert fra festivalen. Det har seg nemlig slik, at den muntre og råeste vokalisten Sindre Antonsen fra Divided multitude har sørget for helt andre typ bilder enn dette. 

 

Here's what happened: Sjuåringen min og jeg dro til Halden, spiste burger og tok taxi opp til festningen sammen med et fancy par fra Tyskland. Det regnet festivaldråper på oss i det vi trampet inn på området for å skaffe øreplugger til Mathias. Så hører jeg en lys stemme nede fra skuldernivået mitt:"Mamma æ vil tebake te hotælle..." 

Man kan ikke tvinge med seg en liten gutt på rockekonserter for å ta bilder, når han helst ville dra, så jeg måtte finne en annen løsning. Divided mulititude spilte på NSB rocketoget ned hit, og jeg fikk inntrykk av vennlige bandmedlemmer med humor og godt humør, så Divided-Sindre var lett å spørre. Wait for tons of rock pictures to come ;)

 

Turen ned fra festningen var en historie for seg selv, som du kan se og lese i linken: http://m.forbipolene.blogg.no/1498302612_blondine_vaklet_ned_fredriksten_festning_i_hye_hler_now_who_does_that.html



 

Blondine vaklet ned Fredriksten festning i høye hæler (Now who does that?!)

 

Fredag 23.juni 2017 kunne festivaldeltakere på vei opp til Tons of rock observere et underlig syn opp den brostensbelagte stien. En flæw sjuåring gikk et stykke foran sin blonde mor, som vaklet ned miniatyrveien i høye hæler. Hun klamrer seg fast til muren, og ved hver sving vaklet hun over for å holde seg fast til muren på den andre siden.
 

 

Det ble ikke bedre da de endelig kom ned til sivilisasjonen. Høye hæler må selge dårlig i byen Halden. Her måtte alenemoren holde seg fast i husene langs brostensfortauene. Da klarte ikke sønnen å dy seg lenger, og tok bilder av en flæw mamma. 

Denne dama var IKKE meg. Just saying. Not me!
 





 

Hva har ordfører Rita Ottervik og heavy metal til felles?

 

Inneholder reklame

 

....det skal du straks få vite. 

Men først en liten update:

 

Rockety rock, bloggen. Siden denne mammaen har vært våken siden kl 05.00 i mårest, burde hun strengt tatt i det minste være litt trøtt by now.

 

Særlig når facebooksatusen goes like: "Oh what an awesome day! Mathias og jeg har vel aldri opplevd så mye på en dag før 😂😍 Først ut på eventyr med herlige NSB, Terje Fossum og rocketoget, der Divided multitude rocket oss over Dovre. (Vi skulle gjerne livesendt mer, men nettet var ikke med på det) Så fikk Mathias se slottet, og kjøpt seg en spinner langs Karl Johan. Nå har de jaggu sjekka oss inn på Norge's beste hotell for barn, og vi har bada i digg badeland, lekt i superland (begge to), Mathias har fått ansiktsmaling, og vi har spist deilig mat. Hotellet er fylt opp med Tons of rock, og vi er klar for morgendagen i Halden 🎵 🎤🎸🎶 "

 

Men selv om gogutten har sovna her på dette awesome hotellet, tar det nok enda et par timinutter før muttra lander. For jeg har rett og slett opplevd alt for mye BRA i dag. Det sitrer i hue og jeg bare MÅ fortelle dere: prøv å opplev livemusikk på toget en gang, sett det på MUST DO - liste din asap, cuz I'm in love with dagens opplevelse av metal på rocketoget! 

Før jeg legger meg og svømmer ned i en deilig hotellseng, må jeg bare vise dere noe fra denne morsomme dagen. 

På perrongen i Trondheim dukket ordfører i byen, Rita Ottervik, opp for å vinke hey då til oss. Hyggelig hyggelig Rita, you rock!

 

...og jeg har sett the tattoo of my life. Hils på Stina, som også rocket seg nedover til Tons of rock i dag:
 

 

...og så har disse karene fått seg fans på Stjørdal...
 


 

Divided multitude må dere sjekke ut, readers :) For en vokal! For en sabla bra musikk de lager sammen, og for noen glade glimt i øynene: dette bandet var perfekt for togkonsert, I promise. Vi gleder oss til å se og høre mer av dem på Tons of rock festivalen i Halden i morgen, kl 14.30-15.10, Huth stage 😉 Be there, and rock with us!

 



 

Derfor tar jeg medisinen lithium




 

Hvis du fant opp en dør jeg kunne gå gjennom nå, og så, hvis jeg gikk gjennom den døra var jeg kvitt bipolar for alltid. Ville jeg gått gjennom den døra da? No way. How to say: Just; no way.

Ville jeg så mye som vurdert det? Ja hvis du hadde vist meg den døra for 8 år siden. I min dypeste bønn nede på det depressive, ensomme gulvet, ville jeg løpt gjennom den døra på flekken. 

Heldigvis var der ingen dør. Jeg måtte reise meg på egen hånd. Knakk de bipolare kodene all by my self. Gikk veien hit selv. Tok avgjørelsen om å begynne med lithium selv. Ble til en sabla god mamma, all by my self. 

 

Jeg husker de misforståtte tårene som fosset nedover kinnene, uten at jeg kunne styre dem, eller i det hele tatt stanse dem. Følelsen av bunnløs sorg uten noen som helst mening. Null selvtillit betyr virkelig null.

 Husker tankene om å stikke av til et fremmed land der jeg kunne gjemme meg. Ville bare skjule meg. Skammet meg sånn. Slo av telefonen. Begravde meg under dyna. Javisst var det et rent helvete, og jovisst var det altavgjørende at jeg begynte å innta lithium. Ikke alle forstår hvor viktig den medisinen er. Aller minst jeg for 8 år siden.

En ung dame som prøver å samle bitene hun nettopp knuste i en heidundranes psykose lagd av angst, mani, depresjon og vrangforestilninger, er kun i stand til å prøve å ta en dag av gangen. 

Så jeg gjorde det. Tok meg en dag, hvert eneste døgn. Og sov et døgn hver eneste dag. 

 

Så begynte jeg å ta en salt tablett med lithium hver morgen, og hver kveld. Sakte drev skyene bort, og mitt indre jeg tok på seg en størrelse som passet. Da jeg løftet hodet var jeg en av samfunnet. Ei som bare var litt flau over seg selv, men som greide å håndtere hva andre skulle synse og mene, på en helt annen måte enn før. Jeg var en fiasko, men jeg var en glad fiasko. 

 

To ganger i livet mitt har jeg vært så syk av bipolar, at jeg har krysset grensa. Hoppet ned i kaninhullet. Dratt til space. Kall det hva du vil. Blitt psykotisk og vinket farvel til sunn fornuft. Jeg har trodd det var kamera i insekter og måser, og jeg har vært overbevist om at det var gift i maten, madrassene og i lufta. Jeg som aldri var rammet av tvangstanker, fikk plutselig alle på en gang under den siste psykosen. Under den første var jeg heks, selvfølgelig. En powerful motherføkker med trøkk i. Da var jeg 25 år. Under den siste psykosen var jeg 29 år.

 

Det som kjennetegner begge tilfellene, var at jeg både som 25åring og som 29åring sluttet med medisinen lithium. Som 25åring fikk jeg for meg at jeg ikke behøvde medisin. Som 29åring var jeg gravid, og en lege uten peiling ba meg slutte med lithium med en rask nedtrapping. La oss si at jeg resten av svangerskapet surfet på godt humør fra pol glad, før jeg høygravid og søvnløs satte meg i et romskip og vinket farvel til meg selv og resten av den logiske verdenen. Det var heftig. 

 

Som jeg humrer når folk uten peiling påstår at jeg som bipolar 1 kan klare meg uten medisinen lithium. Det er som om de burde sett meg for 8 år siden. For ikke å snakke om for 12 år siden. Halleluja ville fått ny betydning, og de ville aldri mer våget å så mye som spørre hvorfor jeg ikke kan være uten denne medisinen. Jeg mener, det er ikke snakk om drops. Det er ikke beroligende midler, men et metall du også har i deg fra før. Det er bare det at jeg mangler det og tilfører det. Det er den eneste medisinen i felleskatalogen som kunne blitt solgt på helsekosten. 

 

Ja. Jeg må passe meg for bivirkningene. Leve med nedsatt nyrefunksjon og et strengt kosthold. Men gevinsten er et fantastisk liv som frisk mamma, masse kreativitet og godt humør, kontra tvangsinnlagt villdyr på spacetrip.

 

Ja. Jeg kjenner fortsatt følelsene rocke villere med meg enn med deg. Jeg blir sååå forelska. Blir sååå glad. Såå lei meg. Men det går fort over med en mur kalt lithium. Jeg har grensene inntakt nå, og det er hva det hele handler om. Å ikke bli så glad at man tar en real takeoff og setter igjen fornuften her nede. Å ikke bli så trist av tårene aldri ser ut til å stanse, og de negative tankene gjør sinnet til et vinter-narnia blottet for varme.

 

Lithium kødder med den somatiske helsa mi, samtidig som den redder livet mitt. Jeg svarer med å spise ultrasunt, jogge og styre tankegangen min med affirmasjoner. Vi har krangla mye, lithium og jeg. Vi gir og tar begge to. Men vi har respekt for hverandre hvis vi har respekt for hverandre. Skjønte du den? Hvis jeg respekterer lithium, respekterer lithium meg. Og omvendt. Jeg kan ikke bare hive innpå med carbs og drikke alkohol. Da viser jeg ingen respekt for bivirkningene som står klar til å rekke finger til meg hvis jeg ikke gjør det beste utav situasjonen. 

Men jeg lever et fantastisk bra liv, takket være en medisin som jeg faktisk må ha for å holde meg unna kaninhullene ned til Alice in Wonderland.

 

Så viktig er det altså, for mine barn, at jeg som mor tar medisinen lithium. 

Den beste butikken i Oslo


 

Sist jeg var i Tigerstaden var jeg som vanlig innom favoritten min Shangri La, og jeg tok en del bilder som jeg nå skal vise dere. Det må være 17 år siden ei venninne av meg gnålte om at hun veddet på at jeg kom til å elske en butikk hun skulle vise meg i Oslo. "Ja særlig." Tenkte jeg. Fantes det en SÅ bra butikk? Hell yeah. Det gjorde det. En suveren butikk som fortsatt den dag i dag er min yndlingsbutikk anywhere anyhow. Check it out here, eller ta en titt i nettbitikken: http://www.shangri-la.no/shop/
 








 


 



 

Et under at det gikk bra

 



 

Djizes. Serr. Du snakker så mye coolere enn oss oldisene, og du har så mange venner. Humoren din stråler ut av de glade øynene dine. Som mormora di sa da vi var på skoleavslutningen din: vi vil heller se deg løpe rundt med vennene dine uten tid til oss fossilene, enn å se deg sitte i ro sammen med oss. Vi ønsker deg venner og glede.

 

Dette var målet vårt for 8 år siden: en lykkeliten skulle vokse opp til å løpe rundt under sola med kompisene sine. Da du var nyfødt og jeg ble syk av bipolar; fikk vi store utfordringer å takle, og ting var gelé en god stund. 5 år senere ble du verdens snilleste storebror, og jeg holdt meg frisk for dere. En mamma som hadde lært hvordan.

 

Denne sommeren skal du feires, din superkule unge. Det er på tide å virkelig sette pris på at alt gikk så strålende. Vi skal varme opp i tiden frem til bursdagen din i midten av juli, og du og jeg skal ut og reise med rocketoget og rocke oss mot Oslo sammen med NSB. Så skal Tusenfryd også være med på feiringen, og vi skal le oss gjennom en hel dag i karuseller og berg og dalbaner. Så kan alt skje, fra piratbåter til rockekonserter, FORDI DU ER MYE MER ENN VERDT DET.

 

Hvis jeg for 8 år siden hadde visst at jeg skulle få reise denne reisen sammen med deg, hadde jeg grått en million takknemlige tårer. Jeg lå i ei tårevåt seng var livredd for om jeg ville bli en bra nok mamma for babyen i magen min. For 8 år og 2 mnd siden hadde jeg dager da jeg savnet ungen min. Bare alt gikk bra så jeg fikk holde deg i armene mine igjen. Jeg hadde allerede da sånn innmari respekt for deg, og du var alt jeg ville tenke på. 

 

Tenk at det skulle gå så bra. Det er et under at mamma skulle bli så frisk for deg og lillebror. En gang når du blir større skal jeg fortelle deg hvor langt pappan din er villig til å gå for deg, av ren pappakjærliget. Så skal du få vite hva mamman din gjorde for å bli den mamman du kjenner.

 

Men akkurat nå skal vi FEIRE DEG! Nå skal vi rett og slett bare flire og le, reise og se, tulle og tøyse og ut og farte. Bare du og jeg. Mens lillebror er hos pappa fyker vi i vei tidlig om morgenen 22.juni. Da er det Celebration, vennen!

 

Så glad, så glad, så glad i dere to, mine solstråler! Nå går vi videre sammen, og så skal alt bare forbli friskt, trygt og godt; cuz mama knows how 😚😉😙

 



 

Noe "drar ut styggheten" av denne mammaen. Finn ut hva det er her



 

Jeg sa til gutta mine tidligere i dag: "Dere. Når dere har lagt dere i kveld, skal mamma ta et varmt bad, ikke sant." De nikket. Jeg så det for meg. Aaah det skulle bli digg'ass! Ansiktsmaska jeg kjøpte på salg for 30 kr på apoteket her om dagen. 70 %, god damned. Hårkuren jeg kjøpte på salg på et parfymeri samme dagen; yeah, denne mamman kan å budsjett-ta-vare på-seg-selv ja. Som jeg gledet meg til det badet. Jeg skulle tenne lys og sette på noe enya-aktig musikk. 

 

Alle som har småbarn vet at det meste av planer havner i vasken sammen med ansiktsmaska. Ei sort batmanmaske du til slutt bare smurte på sånn i all rettferdighet før du prøvde å slappe av i senga. Å bade frister ikke like mye når barna ikke greier å la deg se nyhetene engang, uten å tasse opp trappa med et søtt lite ansikt og spørsmål om kos, klem og nit. Fanget i lillefingerkarusellen? Hvem? Jeg?

 

Uansett tenkte jeg at, nåh, nåååh ga jeg opp voksenkvelden. Det var like greit å gå å legge seg nede på gjesterommet der barna har fått bestemt at vi er "på hyttetur for tiden". Men ansiktsmaske? Dønn! 

Jeg smurte meg inn som en batlady, og gikk inn på "hytta" for å "meditere" eller noe annet i den fancy duren. Men da ble jeg til et freakshow, med tidenes mørkeste ansiktsmaske. Lille toåring skulle plutselig også ligge i gjestesenga sammen med meg, og ikke på hyttemadrassen med storebror. 

 

Vel. Jeg la meg til, og lukket øynene. Men innen jeg kjente ansiktet begynne å størkne, kunne jeg føle noe prikking mot kinnet. Jeg åpnet øynene, og der satt toåringen og prikket med pekefingeren sin på den mørkebrungrønne ansiktsmaska mi. 7åringen lå nede på madrassen og så på meg med store øyne. 

-"Mamma. Ka e egentlig det der?" Sa han omsider.

Jeg er generelt treg med å finne ord når jeg snakker, men jeg prøvde så godt jeg kan:

-"Det e sånn. Sånn skjønnhetsmaske. Den drar ut.."

-"...drar den ut styggheta?" Kom det fra madrassen, mens jeg måtte reise meg opp og vurdere å flykte fra små stikkende pekefingre fra høyre.

-"...drar ut urenheter.", rakk jeg å si før jeg måtte løpe ut av rommet. 

 

Noen ganger har forbipolene adehådeline way too much to thinkabout til å gidde å holde ut tanken på å ligge i ro oppi noe vann og småplaske. Det er som en sprinter som vil ut å løpe, som presser seg til å sitte i ro en halvtime heller. 

 

Småsnorking og smatting på gjesterommet "i hytta her", er uansett vakrere lyder enn noe musikk. Og å legge seg å sove til de lydene, er så mye bedre enn et bad akkurat i kveld. 

Leste dagboken min i skjul!

 

Hva får et menneske til å snoke i andre menneskers privatliv? Ja man kan saktens undre seg. Jeg kommer tilbake til mysteriet om noen linjer.

 

 

I dag tok vi oss en busstur til sentrum, gutta mine og jeg. Minsten som driver og nedregulerer duppingen sin for tiden, sovnet i vogna og tok seg en hvil. Med fancy milkshakes for gutta boys var den lille shoppingrunden våres i boks, og på veien hjem hoppet vi av bussen nede ved min søster Silje. 

Her har jeg tatt meg en real lavkarbo-sprekk med stor S, og spist RISENGRYNSGRØT for første gang på 6 måneder. Nammm! 

 

Hva er vel mer luksus for to alenemammaer, enn å mikse barna i en kåk full av leker, for så å sette seg ned med en kaffe hver og skravle i vei? 

Nå løper barna rundt her og koser seg med søskenbarna sine, mens to søstre prater ved kjøkkenbordet. Noen ganger blir søstre bedre kjent senere i livet, enn i løpet av en barndom fylt med baksetekrangling og 4 års aldersforskjell. Nå er jeg glad jeg har en søster, til kontrast fra tider da vi slettes ikke var gamle nok til å sette pris på hverandre. 

Ingen kødder med søstra mi, that's for sure. Hun har bein i nesa, vett i topplokket, og koker verdens beste risengrynsgrøt når lillesøs har lengtet etter grøt i et halvår. Jeg synes dessuten jeg husker denne humoren, fra en tid da søstra mi leste brevene mine, dagboka mi og lyttet i andre enden av røret. Glimt i øynene og farskete latter. Oh, I remember. Men jeg visste ikke om det før vi ble gamle nok til å le av det. Søstra mi gjorde alt dette for å få seg en god latter, rett og slett. 

 

Anyway. Her er vi hos søs og tantebarna mine. Det handler om å kunne være seg selv i et avslappet miljø, slippe løs latteren og bekke hodet bakover i ren glede. We love family!

 


 



 

Når bør du ta balletak? Les og lær

 
 

Balletak, balletak og atter balletak; jeg får ikke sagt det nok: balletak er bedre enn å gremmes over alt man ikke gjorde med sånne rumpetak.

Hvis du er gammel leser av forbipolene, husker du kanskje hva jeg mener om sånne rumpesaker. Det er sommer og sesong for uhøflig klåing og objektiviserende klapping. 

 

Du er ute på byen, og plutselig kjenner du noen tråkker over din private intimsone, og beføler deg på bakenden.. Hva gjør du? Jeg bruker å ta et kjapt grep foran. Det hendte en gang at jeg grep tak i bakenden hans samtidig, og løftet opp. Men først og fremst griper jeg bare tak foran, utapå buksa hans, der han helst vil være i fred og harmoni. Et realt tak, ikke noe behagelig, et "ballegrep". Så spør jeg: "Hvordan føles det at jeg tråkker over intimgrensa di?"  Det er lurt å vaske hendene godt etterpå, for det kan være ganske dirty karer dette. Har ikke en mann vett nok til å respektere at en dame ikke er et allemannseieobjekt, har han mest sannsynlig heller ikke så mye intellegens innen hygiene. Den buksa er kanskje ikke så ren.

 

En gang stod jeg ved disken på en restaurant og gjorde dette. Det ble svært pinlig for han som nettopp hadde grepet tak i ræva mi. Fyren lusket ut og ventet med å gå inn til jeg hadde bestilt.

 

Jeg er jaggu enig med deg, Bjarne:"Æ e så glad i rompa mi", at jeg vil la både den og min private kropp være i fred for skitne mannehender som muligens heller ikke har benyttet seg av vaskemuligheter her og der. Har jeg lest. En plass. Inne på dass.

   

Iblant titter jeg i arkivet bak bloggfasaden og ser meg tilbake i tid. Akkurat dette emnet blir jeg nok aldri ferdig med, for hver gang dette rumpegrepet rammer intimsonen min, gjør jeg altså intimsoneselvforsvar og tar grep. Like moro hver gang.

 

Så hva synes du? Gripe tilbake tvert, eller la dem få kjenne på en kvinnestjert?