Bloggen legges ned i sorg en stund

Jeg kommer tilbake. Jeg lover. Men akkurat nå flyter jeg rundt i bunnløs sorg.

Det nye året skulle bli så bra, men så mistet vi henne. Hun la ut på sin siste reise, og alle vi som står igjen her, har vært i sjokk de siste dagene. Mine tanker går til familien hennes, som står oss så nær. Av respekt for de og henne anonymiserer jeg dette innlegget.

Huset vårt er stappfullt av minner, og jeg ramlet i kjelleren for å være ærlig med dere. Å være mamma i sorg er å måtte være sterk i tillegg, når du egentlig bare er svak. Men du setter på den vaskemaskina. Ja pokker nå kom jeg på det. Det gjorde jeg ja. Og nå må jeg henge opp de klærne. Det er bare å DO IT! …du gir barna det badet. Du lager de måltidene, og du prøver å smile, men du må være ærlig: nå er mamma både lei seg og glad. Lei seg – savn, men sååå glad for at jeg får være mammaen deres.

Det er som en drøm. Dette skjedde bare ikke. Midt i drømmen har vi kjøpt oss bolig, en helt perfekt bolig for oss. Men jeg greier ikke engang å fatte det. Normalt hadde jeg jublet som pokker nå. Men hun og lillepi skulle jo fortsette å komme og være hos iblant straks jeg bare fikk kjøpt noe mer sentralt. Da kunne de være lenger om gangen også.

Jeg får krisehjelp, og lærer alt jeg hadde glemt om sorg. Som vanlig er denne kommunen full av kloke ansatte. Jeg har ikke lyst til noe. Ingenting annet enn klemmene fra barna mine gir mening. Vil ikke gå på kino. Ikke jogge. Ingenting. Men i dag lærte jeg at sorg er arbeid, og at man går ut og inn av den.

Så da Ankie hadde kjørt meg hjem med pappesker og annet pakkeutstyr, og bortom barnehagen, hentet jeg minsten hjem med verdens vakreste armbånd som han hadde perlet, på mammahånda, og en trang til å vaske gulv, tenne lys og rense med salvie. Så satte jeg på en grandis og lot som om det var et herremåltid, etter altså å ha satt på denne klesvasken. Oppe på soverommet mitt henger engelen 9åringen laget til meg på skolen før jul. En leirengel.

Et armbånd og en engel som betyr alt for en mamma nå.

Det er et stort steg fra seig sirup, å begynne å gjøre mer husarbeid enn det aller viktigste. Livet må gå videre, og jeg skal innse at dette sjokket rår jeg ikke over. Bare skal ikke tillate meg å stoppe. Gønne på. Sorgen må bli bedre å takle. Jeg har folk jeg vil være tøff for.

Selv hadde jeg mange spørsmål da jeg hadde time hos en klok kone på dps i dag. Var det fare for at diagnosen min bipolar veltes, selv om jeg er trygt medisinert? Nei. Dette var helt normalt. Bipolare sørger, de også fikk jeg beskjed om. Jeg ble friskmeldt med alt jeg hadde å fortelle. Man føler seg jo som rene galskapen selv der man går og snakker ut i lufta til sitt store savn straks man får en ledig time. Jeg ble oppfordret til å fortsette med det, og mange flere råd som gjør dette lettere å takle. For snart skal jeg være sterk nok til å stille opp i hverdagen for en av de verdens tøffeste venninnene mine. Du skal være sterk for å greie å bære på den sorgen hun og hennes må bære på nå. Men hverdagen kommer, og da skal jeg være der. Ikke med surleppa mi, men med oppriktig interesse for henne og hennes tanker og følelser.

Denne bloggen er i sorg nå. En type sorg som river alt over ende; også bloggen. For hva skal jeg skrive, når vi er så mange som jobber intenst med et ubeskrivelig savn? Når vi bare må se på hun som har mistet en av sine skatter, uten at vi kan gi henne skatten tilbake på noen som helst måte?

Jeg kan ikke se at jeg har noe å gi dere akkurat nå. Det har gått en uke, og jeg er vel fortsatt i sjokk. Jeg er av den sterke typen som får det som tøffest, men som raskest vil videre. Jeg dveler ikke. Men akkurat nå vet jeg ikke når jeg blir i stand til å skrive forbipolene igjen. Jeg vet at vår himmelstjerne hadde villet at jeg skulle komme tilbake her og levere glede. Derfor venter jeg til den dagen kommer.

Jeg har skrevet så mange tekster til henne og familien. Men noen er for private, og noen bare orker jeg ikke å skrive her nå.

Dere skal vite at jeg normalt elsker å skrive i bloggen, og at jeg kommer meg ut av denne sorgen etter hvert. Savnet vil alltid være her, for så veldig mange av oss. Men akkurat nå har jeg bare lyst til å være sammen med de elskede barna mine og de herlige vennene mine. Bare nyte hvert sekund med hver eneste en av dem. En ting kan jeg love dere:

Jeg blir her hos dere, kjære barna mine, vennene mine og bloggleserene mine. Bipolar eller ikke: Jeg lever sikkert lenge, jeg som hverken drikker alkohol, røyker eller kjører bil. Og jeg vil at DU også skal love meg det samme: gjør alt for å bli her med oss. Bare vær her. Ikke forsvinn. Vær så snill som mulig, og bare bli her sammen med oss.

Kjære varmeste klemmejenta. Du brukte å lese det jeg skrev, og noe delte du. Hvis du leser dette, fra der du er nå. Hvis det finnes noe etterpå. Vit at vi alle er så veldig glad i deg, og at jeg vet du gjorde ditt beste. Hvil i fred, og for å ikke forstyrre deg, lar jeg forbipolene ligge i hvile sammen med deg en stund. Dager, uker, måneder; hvem vet. Du berørte oss på en måte som gjorde at vi måtte snu om på alt for å leve videre uten de glødende øyne dine denne første uka. Nå ligger framtida der. Uten deg. Så altfor tidlig må vi prøve å fatte og begripe, før vi etterhvert skal få fram smil og latter lettere. Hvordan? Uten deg? Aner ikke. Men det må skje en dag at vi blir lykkelige igjen. Hvil deg nå, med god samvittighet.

God natt, skatt. Sov godt på din siste reise nå. Våkne på den andre siden og så møtes vi der om ca 60 menneskeår.

Inntil da: Vi savner deg, savner deg, savner deg.

6 kommentarer

Siste innlegg